Høring NOU 2016: 16 Ny barnevernslov sikring av barnets rett til omsorg og beskyttelse

Transkript

1 Til Barne- og likestillingsdepartementet Høring NOU 2016: 16 Ny barnevernslov sikring av barnets rett til omsorg og beskyttelse Høringsuttalelse fra Forskergruppe for barnerett, Det juridiske fakultet, UiT Norges Arktiske Universitet Vi viser til høringsnotat datert 7. november 2016 med høringsfrist 30. januar Forskergruppens kommentarer er strukturert etter kapittelinndelingen i utredningen, slik departementet anmodet om i høringsbrevet, men innledningsvis gir vi noen overordnede kommentarer. Generelt om forslaget til ny barnevernslov: Som det fremgår av mandatet og utvalgets forståelse av mandatet, se utredningens kapittel 2, er arbeidet delt i to hovedspor. For det første en strukturell, teknisk og språklig gjennomgang av gjeldende barnevernlov og for det andre en konkret vurdering av åtte angitte problemstillinger. Det er dermed som utvalget selv sier i punkt 2.4, ikke foretatt en omfattende vurdering av hele loven. Dette fremkommer også ved at en rekke av bestemmelsene i lovforslaget baserer seg på en videreføring av gjeldende rett, uten særlig omfattende drøftelser av innholdet. Forskergruppen har stor forståelse for at både omfanget av arbeidet, føringene i mandatet og andre pågående prosesser og utredninger, har satt begrensninger for utvalgets arbeid. Etter vår oppfatning gir en slik omfattende gjennomgang av en lov, og fremsettelse av forslag om en ny lov, tilsynelatende inntrykk av at det er gjort en vurdering av hvordan barnevernlovgivningen bør være i 2017-format. Vedtas lovforslaget vil det foreligge en «ny» lov, men hvor likevel ikke alt er nytt og uten at det er gjort en tilstrekkelig vurdering av om det er hensiktsmessig med videreføring av gjeldende rett. Før proposisjon med forslag til ny lov fremlegges, må det derfor foretas flere og grundige vurderinger, også av bestemmelser som skal videreføres. Vi advarer følgelig mot hurtig behandling av dette forslaget. 1

2 Vi har også merket oss at det flere steder i NOU en står at «Bestemmelsen erstatter i hovedsak», uten at det blir klargjort hva som er endringen, se eksempelvis side Pålegg om hjelpetiltak og side Vedtak om å overta omsorgen for et barn. Dette er svakheter som vi vil oppfordre departementet om å rette opp i en eventuell proposisjon. Når det gjelder barneverntjenestens ansvar for mindreårige asylsøkere, må det for det første påpekes at det har vært overlappende utredninger og høringer, noe vi mener er uheldig. Vi vil kort vise til den nokså massive negative responsen som er kommet i høringsrunden til Høring - forslag til ny lov om omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere, med høringsfrist 2. november Det er etter vår mening helt åpenbart at også disse barna skal være omfattet av barnevernloven og at tiltakene skal være hjemlet der. I Barnevernslovutvalgets utredning vises det bare kort til at gjeldende bestemmelser om barneverntjenestens ansvar for mindreårige asylsøkere foreslås videreført. I utredningen heter det på side 33 at «Når det gjelder barnevernstjenestens ansvar for mindreårige asylsøkere, har utvalget i samsvar med mandatet bare foretatt strukturelle, tekniske og språklige forenklinger av lovbestemmelsene. Utvalget viser for øvrig til at Barne- og likestillingsdepartementet 31. august 2016 sendte på høring forslag til ny lov om omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere.» Forskergruppen hadde klart sett at Barnevernslovutvalget hadde diskutert eller kommentert det nevnte forslaget, men ser at både tiden og mandatet vanskeliggjorde det. Når utvalget likevel foreslår å videreføre gjeldende rett, burde i alle fall aldersgrensen på 15 år, dagens barnevernlov 5A-1 tredje ledd og forslagets 66 tredje ledd, vært diskutert. Etter vår mening er det svært uheldig at barnevernloven skal innebære en diskriminering av barn og en manglende ivaretakelse av barns rettigheter på denne måten. En videreføring av denne aldersgrensen er også i strid med de anbefalinger Norge har fått fra FNs barnekomité. Kapittel 4 Lovstruktur, språklig og teknisk forenkling Lovens tittel Lovens foreslåtte tittel «barnevernsloven» klinger etter vår mening dårlig. Dagens tittel uten s, er etter vår mening bedre. Vi er klar over at forslaget om innføring av s i tittelen kommer som følge av anbefaling fra Språkrådet, men bemerker likevel at en dette ikke ser ut til å være konsekvent gjennomført i navnet til eksisterende lover. 2

3 Kapittelstrukturen Forskergruppen stiller spørsmål ved enkelte sider ved kapittelstrukturen i lovforslaget. Blant annet stiller vi spørsmål ved om kapittel 5 Hastevedtak bør komme før kapittel 4 Omsorgsovertakelse og tiltak der barnet er under barnevernets omsorg, ettersom dette er tiltak som tidsmessig følger etter hverandre. Likeså stiller vi spørsmål ved om kapittel 7 Oppfølging av barn og foreldre etter tiltak. Planer bør plasseres før kapittel 6 Kontakt og samvær. Lovens nummeringssystem Utvalget har valgt å gå bort fra kapittelvis nummerering. Dette er etter vår mening uheldig, da kapittelvis nummerering gjør det enklere å navigere i loven og enklere å relatere de ulike bestemmelsene til de enkelte kapitelene. Utvalget begrunner forslaget sitt med ulemper beskrevet i «Lovteknikk», noe som gjør at en kapittelvis inndeling bør forbeholdes lover med større antall paragrafer. Utvalgets forslag inneholder 134 paragrafer, noe som etter vår mening fremstår som et større antall paragrafer. Mange av de foreslåtte bestemmelsene er i tillegg svært lange, og burde etter vår mening deles i flere kortere bestemmelser. En kapittelvis inndeling vil både gjøre dette lettere, og vil i seg selv være en fordel med tanke på brukervennlighet. Dessuten mener vi at fremtidige endringer i loven, lettere vil kunne innplasseres ved en kapittelnummering fremfor en fortløpende nummering av paragrafene. Flere av lovene gitt de senere årene som har kapittelvis nummerering, er i seg selv lover med færre antall paragrafer enn foreslåtte barnevernlov. Det samme gjelder andre lovforslag som nå er på høring. Vi vil således anbefale en fortsatt kapittelvis nummerering av ny barnevernlov. Utforming av de enkelte lovbestemmelsene Vi vil også bemerke at forslaget til ny lov inneholder forslag til flere svært lange og omfattende bestemmelser. Vi har forståelse for ønsket om å samle eksempelvis alle hjemlene for omsorgsovertakelse i en paragraf, og å flytte bestemmelser fra forskrift inn i loven, men vi er i tvil om brukervennligheten og hensiktsmessigheten når bestemmelsene blir så lange som flere av dem er blitt. Ved å ha mange lange paragrafer, er det en fare for at bestemmelsene blir uoversiktlige og at viktige vilkår eller momenter blir gjemt bort. Når dette kombineres med at kapittelvis nummerering er tatt bort, fremstår lovforslaget samlet sett som (noe) uoversiktlig og «tungt». Dessuten vil vi vise til at det i forbindelse med at flere ledd i paragrafer i gjeldende barnevernlov er slått sammen til ett ledd i lovforslaget, foreligger det feilhenvisninger i lovteksten. Det gjelder blant annet lovforslaget 112 fjerde ledd der første og andre ledd i gjeldende 3-4 er slått sammen Vi 3

4 viser for øvrig til vår omtale av kapittel 7. Forskergruppen har ikke foretatt en fullstendig gjennomgang av lovforslaget, med tanke på å avdekke denne type feilhenvisninger. Kapitlenes overskrifter forholdet til innholdet i kapitlet Overskriften til kapittel 3 Tiltak der barnet er under foreldrenes omsorg, kan gi inntrykk av at det er frivillige tiltak som behandles her. Imidlertid er det gitt flere bestemmelser der fylkesnemnda avgjør inngrep i foreldreansvaret. Det mest problematiske er imidlertid bestemmelsene i 19 og 20 som gjelder tiltak overfor barn som utsetter sin helse og utvikling for alvorlig fare, henholdsvis ved at barnet samtykker til institusjonsplassering eller ved fylkesnemndas avgjørelse. Spesielt 20 gir adgang til meget inngripende tiltak overfor barn. Plasseringen av en så inngripende bestemmelse overfor barn i et kapittel med denne overskriften, kamuflerer inngrepet overfor barnet. Kapitteloverskriften vektlegger tilsynelatende i hvilken grad det foreligger inngrep overfor foreldrene. En del barn er fortsatt under foreldrenes omsorg selv om denne tiltaksformen iverksettes overfor barnet, men det er ikke helt uvanlig at barnevernet har overtatt omsorgen for denne gruppen barn enten før, samtidig med eller i etterkant av et vedtak etter någjeldende Av denne grunn fremstår disse to bestemmelsene som feilplassert. Kapittel 5 Regulering av grunnleggende rettigheter og prinsipper 5.3 Formålsbestemmelse Barnevernlovsutvalget har valgt å videreføre gjeldende formålsbestemmelse, barnevernloven 1-1, kun med mindre tekniske og språklige endringer. Etter forskergruppens oppfatning ville det vært ønskelig i forbindelse med denne endringen i lovgivningen å foreta en fornying og omformulering av formålsbestemmelsen. I tillegg til de elementer som nå fremgår av bestemmelsen, bør en formålsbestemmelse som retter seg mot barns grunnleggende behov, ta opp i seg flere av de elementene som fremgår av øvrige paragrafer i lovens kapittel 1. Vi mener blant annet at det bør vises til respekten for menneskeverd og integritet. Dette er momenter som følger av Grunnloven 104. Vi mener at det vil fremme barns rettslige posisjon dersom disse sentrale menneskerettslige elementene også fremgår direkte av barnevernlovens formålsbestemmelse. I andre deler av velferdslovgivningen der det gis adgang til inngripende tiltak, er det henvisninger til disse basale menneskerettigheter. Dessuten mener vi at det i formålsbestemmelsen bør vises til et overordnet mål om at lovens bestemmelser skal bidra til å fremme trygghet og tillitsforhold mellom 4

5 barneverntjenesten og barnet samt dets familie, se for eksempel pasient- og brukerrettighetsloven 1-1 andre ledd. 5.3 Barnets beste og 5.4 Styrking av barnets rett til medvirkning Utvalget har etter vår mening gjort en god jobb med hensyn til å forsøke å strukturere bestemmelsene i loven på en bedre måte. Særlig er vi positiv til at svært viktige elementer av barns rettigheter er presisert og flyttet frem i loven, se 2 og 3. Når dette grepet først gjøres, hadde det etter vår mening vært en fordel om det hadde vært gjort fullt ut. Eksempelvis bør forslaget til 2 splittes i to bestemmelser, slik at det blir en paragraf om barnets rett til omsorg og beskyttelse og en egen paragraf om barnets beste. Når først barnets beste skal løftes opp og frem i loven, bør det ikke på samme tid «gjemmes bort» i 2 tredje ledd. Lignende gjør seg gjeldene for forslaget til 3. For det først synes det ikke naturlig eller heldig å koble sammen rettighetsfestingen og barnets rett til medvirkning i samme bestemmelse. Utvalget ønsker å styrke barns medvirkning og at dette skal fremgå av en ny innledende bestemmelse (side 56). Forskergruppen støtter dette, men etter vår mening nødvendiggjør det en egen innledende paragraf om medvirkning, ikke et andre ledd i 3 slik forslaget nå lyder, der den står i fare for å komme i skyggen av første ledd. Bestemmelsene om hensynet til barnets beste og barnets rett til å medvirke er fanebestemmelser og av den grunn bør de være nedfelt i hver sine egne paragrafer. Det vil gjøre bestemmelsene enda mer synlig og derigjennom kan det bidra til å styrke barns rettslige stilling. Ettersom dette er to fanebestemmelser i en barnevernlovgivning og det er en indre sammenheng mellom bestemmelsene, bør de komme tidlig i kapittel 1 og etterfølge hverandre. Når det gjelder bestemmelsen om barnets rett til å medvirke, er det positivt at bestemmelsen ikke inneholder en nedre aldersgrense for når barnets rett til medvirkning inntrer. Det er også positivt at medvirkningsretten knyttes til «handlinger og avgjørelser». Det må likevel påpekes at det foreligger en uklarhet knyttet til forholdet mellom 3 andre ledd og barnets rettigheter etter 83 og 103 første ledd. Barnets rettigheter er tilsynelatende innskrenket etter 83 og 103, fordi det i 3 ikke er inntatt noen forutsetning om at barnet må være i stand til å danne seg egne synspunkter. Uttalelser i premissene bidrar ytterligere til å skape uklarhet. Eksempelvis sies det på side 58 at ganske små barn og barn med nedsatt funksjonsevne, kan inneha egne synspunkter, og har da rett til å medvirke etter 3. Det legges tilsynelatende til grunn at barn må ha evne til å danne seg egne synspunkter for å ha rett til å medvirke, noe som ikke fremkommer av ordlyden i forslaget til 3. Dersom det stilles krav om å inneha evne til å danne seg sine egne synspunkter, kan det sette begrensninger for medvirkningen til disse barnegruppene. Å kunne danne seg egne synspunkter krever etter vår 5

6 oppfatning, en høyere grad av kognitiv modenhet, enn for eksempel å gi uttrykk for hva barnet trives med, hvilke situasjoner som kan være belastende o.l. Dette er forhold vi ikke kan se at utvalget har berørt. Det er positivt at utvalget direkte tar opp at medvirkningsretten etter 3 gjelder barn med begrenset verbalt språk som følge av funksjonsnedsettelse eller sykdom. Etter vår oppfatning bør imidlertid retten til medvirkning for små barn og barn med funksjonsnedsettelser, komme enda tydeligere frem. Dette er barnegrupper som er i en særlig sårbar situasjon og som står i et betydelig avhengighetsforhold til voksne. I utredningen side 58 sies det for å ha rett til å uttale seg «må barnet være i stand til å formidle sine synspunkter». I ordlyden i 83 og 103 er det ikke inntatt noe krav om at barnet er i stand til å formidle sine synspunkter. Her kreves det imidlertid at barnet kan «danne seg egne synspunkter». Uklarhetene mellom bestemmelsene må avklares, og det må være tydeligere hvilke krav som stilles for henholdsvis generell medvirkningsrett etter 3 og direkte uttalerett etter 83 og 103. Kapittel 6 Barnevernsloven som en rettighetslov for barn Utvalget har foreslått at ny lov skal inneholde en rettighetsbestemmelse som skal gi barn rettskrav på nødvendige barneverntjenester. Forskergruppen deler utvalgets synspunkt om at det er viktig å fremheve at barn har individuelle rettigheter. Forskergruppen er derimot tvilende til hvilken faktisk og rettslig betydning en bestemmelse som den som er foreslått i 3 første ledd, vil ha. Barn har flere grunnleggende rettigheter menneskerettigheter som det offentlige plikter å gjennomføre. Som ledd i dette, har det offentlige et ansvar for å yte tjenester og tiltak for å sikre barns rett til omsorg, beskyttelse og utvikling. Det offentlige står ikke fritt med hensyn til hvorvidt barneverntjenester skal ytes eller hvilken kvantitet og kvalitet disse skal ha, noe som også følger av gjeldende barnevernlov. Når lovens vilkår er tilstede, plikter barneverntjenesten å iverksette tiltak. Utfra de plikter offentlig myndighet har, følger den rett barn har til barneverntjenester. At det kan ha en symbolsk og pedagogisk funksjon å formidle til barn og andre at barn har rettigheter overfor barneverntjenesten kan ha en verdi, men det ligger en fare i at rettigheten blir oppfattet å være mer omfattende enn hva den reelt er. Selv om barn får en individuell rett til tjenester og tiltak fra barnevernet, så kan ikke det ses uavhengig av hvordan foreldrene utøver sitt foreldreansvar. Denne sammenhengen og denne lovgivningsmessige utfordringen kommer til uttrykk i utformingen av lovforslagets 3 første ledd: «Barnet har rett til nødvendige tjenester og tiltak etter denne loven når vilkårene for det er oppfylt.» 6

7 Barnets rett til barneverntjenester er knyttet opp mot vilkår som fremgår av andre bestemmelser i loven. Denne ordlydsutformingen medfører at barnets rettigheter er mindre tilgjengelig, fordi det krever oversikt over en rekke av lovens bestemmelser for å avgjøre om det foreligger en rettighetsposisjon. Derved forsvinner etter vår oppfatning, mye av den tiltenkte symbol- og pedagogiske funksjon som er intensjonen med forslaget. Den allerede påpekte koblingen mot vilkårene i andre paragrafer i loven, har videre den virkningen at det fortrinnsvis er forhold på foreldrenes side som er avgjørende for om vilkårene for tiltak foreligger, altså hvilke plikter barneverntjenesten har og dermed hvilken rett barnet har. Barnet har liten eller ingen påvirkningsmulighet for sin rettighetsposisjon. Slik 3 først ledd er utformet gjelder den både der barnet er under foreldrenes og barnevernets omsorg, henholdsvis lovforslagets kapittel 3 og 4. For eksempel kan et barn ønske og mene at det har behov for hjelpetiltak. Vilkårene for iverksetting av hjelpetiltak følger av 12 første ledd. Blant disse er et krav om samtykke fra den tiltaket retter seg mot. Dersom tiltakets formål er å styrke foreldrenes omsorgsevne, kreves det at foreldrene samtykker og om de ikke gjør det, er ikke vilkårene for iverksetting av hjelpetiltak oppfylt. Følgen er at barnet ikke har noen rettighet og barneverntjenesten ingen plikt. Dette er i samsvar med gjeldende rettstilstand og det er ingen indikasjoner i NOU 2016: 16 at Barnevernslovutvalget har ønsket å endre dette. Dersom barnets rettskrav skulle inntre uavhengig av foreldrenes samtykke, ville det når de øvrige vilkårene i 12 er oppfylt, rokke ved vår samfunnsordning der foreldrene har det primære omsorgsansvaret. Barnets «rett» til at det blir gjennomført en omsorgsovertakelse etter lovforslagets 21, er betinget av at foreldrenes omsorg lider av tilstrekkelige alvorlige mangler. En omsorgsovertakelse er uten tvil et alvorlig inngrep i forholdet mellom barn og foreldre som er beskyttet av menneskerettighetene. Når foreldrene ikke ønsker bistand fra barneverntjenesten, kreves det derfor klare mangler ved deres omsorgsevne og/eller vilje før et slikt inngrep kan gjennomføres. Hvorvidt barnet skal få en rettighetsposisjon overfor barneverntjenesten, står og faller på foreldrenes gjennomføring av sine omsorgsforpliktelser. Erfaringer viser at barn ikke sjelden utviser stor lojalitet overfor sine foreldre, selv om foreldrene utvilsomt svikter i sin rolle som foreldre. Av den grunn ønsker en del barn ikke at det skal bli gjennomført hjelpetiltak mot foreldrenes samtykke, se lovforslaget 15 eller omsorgsovertakelse etter forslagets 21. Å omtale dette som rettigheter, altså et gode, kan derfor stride mot barns egen oppfatning om hva de er tjent med. 7

8 I de tilfeller foreldrenes omsorg ikke avviker fra de krav som kan stilles, men barnet utfordrer grenser eller på annen måte negativt påvirker egen helse og utvikling, kan barn etter nærmere vilkår ha «rett» til at barneverntjenesten tilbyr bosted i institusjon, se lovforslagets 19. Denne «rettigheten» gjelder barn over 12 år fordi deres samtykke er tilstrekkelig til å etablere dette barneverntiltaket. Bestemmelsen inneholder også en adgang for barneverntjenesten til å kreve at barnet samtykker til å bli holdt tilbake i institusjonen. Å omtale dette som en «rettighet» avviker fra hvordan rettighetsterminologien brukes i velferdsretten for øvrig. Lovforslagets 19 kan sammenlignes med psykisk helsevernloven 2-2. Denne bestemmelsen blir ikke betegnet som en rettighetsbestemmelse. Derimot kan en person ha rettskrav på tjenester etter henholdsvis pasientog brukerrettighetsloven 2-1 a andre ledd og 2-1 b andre ledd. Gjennomføring av disse rettighetene kan være avgjørende for å unngå at personen kommer i den situasjonen at tvungne tiltak blir iverksatt. I den grad det er adgang til å anvende tvungne tiltak etter velferdslovgivningen (se psykisk helsevernloven 3-2 og 3-3, helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 og 10 og pasientog brukerrettighetsloven kapittel 4a), bygger det på den forutsetning at mindre inngripende tiltak har vist seg utilstrekkelige. Personens rettigheter (rettskrav) er knyttet til de frivillige og dermed mindre inngripende tiltakene. Forskergruppen er av disse grunner av den oppfatning at å gi barn rettskrav på barneverntjenester ikke endrer barns rettslige stilling overfor barneverntjenesten sammenlignet med hva som gjelder per i dag. En rettighetsbestemmelse kan derimot gi inntrykk av en uriktig rettstilstand. Ettersom bestemmelsen etter vår mening mangler et reelt innhold, avdempes så vel symbolsk som pedagogisk betydning. Videre mener vi at den rettighetsterminologi som har tas i bruk, ikke er i samsvar med slik den brukes ellers i velferdsretten. For det tilfellet at det er ønske om å ha en bestemmelse av denne typen i loven, mener vi at den heller hører hjemme som første ledd i 2, eventuelt med en samordning med ordlyden i det som nå er forslagets 2 første ledd. Det som imidlertid er viktig å løfte frem er at barn har flere prosessuelle rettigheter, eksempelvis retten til å medvirke etter lovforslagets 3 andre ledd. Dette er barnets rettigheter, fordi det er barnet som avgjør om rettighetene skal gjøres gjeldende eller ikke. Kapittel 7 Ansvar for trygt oppvekstmiljø, omsorg og beskyttelse Forskergruppen for barnerett deler oppfatningen om at gjeldendene barnevernlov 2-1 tredje ledd bør oppheves (kommunestyrets adgang til å legge oppgaver etter loven til et folkevalgt organ). 8

9 Når det gjelder forslagets 112 Kommunens ansvar og oppgaver, ser vi at denne inneholder flere forskjellige bestemmelser hentet fra dagens barnevernlov. I 112 fjerde ledd er det en tilnærmet lik ordlyd med gjeldende 3-4. Imidlertid er de to leddene i 3-4 slått sammen, noe som medfører at når det i 112 fjerde ledd er en henvisning til første ledd, er det sannsynligvis en uriktig henvisning som følge av avskrift fra någjeldende bestemmelse og ikke en intendert henvisning til 112 første ledd. Lovforslaget 113 Kommunens organisering av barneverntjenesten. Økonomisk ansvar viderefører bl.a. deler av någjeldende 2-1. I den forbindelse har vi merket oss at forslagets 113 andre ledd bokstav b har en nær identisk ordlyd med gjeldende 2-1 femte ledd bokstav b. Der inngår en henvisning til tredje ledd. Imidlertid er innholdet i tredje ledd i 2-1 og forslagets 113 tredje ledd forskjellige. Lovforslaget 113 femte ledd er nytt. Ifølge denne bestemmelsen stilles det krav om tilgjengelighet til barneverntjenesten hele døgnet. Ved at det til enhver tid er barnevernfaglig utdannet personell som skal vurdere henvendelser, gir det grunnlag for økt sikkerhet for at det er velfunderte faglige avgjørelser som blir tatt, og dermed styrkes barns rettslige stilling overfor det kommunale barnevernet. Imidlertid antar vi at innføringen av en slik bestemmelse vil kunne by på organisatoriske og økonomisk utfordringer for enkelte kommuner. I forslagets 114 Barneverntjenestens ansvarsområde blir det bl.a. vist til ansvaret for å sikre at barn mottar forsvarlig omsorg og at det skal arbeides for å avdekke omsorgssvikt og sette inn tiltak tidlig. Innholdet i denne bestemmelsen har etter vår mening klare likhetstrekk med innholdet i forslagets 4 Krav til barnevernets virksomhet. Forsvarlighet. Ved at det i 4 stilles krav til barnevernets virksomhet, innbefatter det en henvisning til deres ansvar. Når flere bestemmelser har et så pass likt innhold, er det egnet til å skape uklarhet med hensyn til sammenhengen mellom bestemmelsene. Vi mener derfor at det må vurderes å gi en samlet bestemmelse og selv om dette er bestemmelser om barnevernets ansvar, så er det etter vår oppfatning viktig innledningsvis i loven å tydeliggjøre den forpliktelse barneverntjenesten har overfor barn. Forslagets 115 Barneverntjenestens plikt til å samarbeide med andre sektorer mv. Individuell plan. Deltakelse i fengslingsmøter gir bestemmelser om dels et generelt samarbeid mellom barneverntjenesten og forvaltningsorganer innenfor andre sektorer og på ulike nivåer, og dels en 9

10 plikt til samarbeid om et individuelt barn. Dette er et eksempel på en bestemmelse med et sprikende innhold. Det kan ikke være tvil om at barneverntjenesten er avhengig av å samarbeide med andre sektorer og etater for at målsettingen med loven skal nås. Dermed må samarbeidet være av både forebyggende og reparerende karakter. Vi har festet oss ved at barneverntjenestens plikt til å delta i forebyggende arbeid rettet mot alle barn og unge i kommunen, er foreslått innskrenket. Etter vår oppfatning bør barneverntjenesten ha et «følge med» ansvar, for rettidig sette inn forebyggende tiltak i barne- og ungdomsmiljøer. Plikten kan med andre ord ikke avdempes for mye uten at det påvirker ivaretakelsen av det forebyggende ansvaret. I 115 andre ledd foreslås en plikt for barneverntjenesten til å utarbeide individuell plan for barn med behov for langvarige og koordinerte tiltak eller tjenester. Så vidt vi kan se er det ikke omtalt i utredningen om det gjelder langvarige og koordinerte tiltak fra barneverntjenesten eller om det innbefatter barn som har behov for barneverntjenester og som i tillegg har behov for langvarige og koordinerte tiltak fra andre typer tjenester og tjenestenivåer. Vi har også merket oss at det ikke foreligger en bestemmelse som gir barn rett til individuell plan. Imidlertid vil barnets rett til en individuell plan være begrenset av foreldrenes samtykke, noe som viser problemet med selvstendige materielle rettigheter til barn. Etter 115 tredje ledd er barneverntjenesten pålagt plikter i saker der barn kan bli fengslet. Som følge av plasseringen i tredje ledd er den gjemt og risikerer derfor å bli oversett. Bestemmelsen bør løftes frem som en egen paragraf. Med tanke på innføringen av ungdomsstraff og ungdomsoppfølging som en del av strafferettspleien, bør barnevernets rolle i disse prosessene være formålstjenlig regulert. Kapittel 9 Melding til barnevernstjenesten og barnevernstjenestens undersøkelser krav til dokumentasjon Når det gjelder kapitlet om melding og undersøkelse og forslagene som følger dette, inneholder NOU 2016:16 flere gode vurderinger og forslag. Selv om gjeldende rett i hovedsak foreslås videreført, inneholder forslagene flere gode presiseringer og tydeliggjøringer. Særlig finner vi økte krav til begrunnelser positivt. At reglene deles i en bestemmelse om rett og plikt til undersøkelse, og en om gjennomføringen av undersøkelsen, synes lurt. Det kan imidlertid diskuteres om forslaget til 9 tredje ledd i lys av denne delingen, er riktig plassert. 10

11 Forskergruppen hadde gjerne sett at gjennomføringen av undersøkelser og særlig muligheten for legeundersøkelse av barn hadde vært gjenstand for drøftelse. I hvilke tilfeller er det og bør det være adgang til å få barnet undersøkt av lege, og hvordan praktiseres regelverket i dag, er spørsmål som vi tror det er grunn til å se nærmere på. Forslaget om å innføre et krav om journal for det enkelte barn jf. 81, synes godt med tanke på dokumentasjonsplikt, etterprøvbarhet og rettssikkerhet. Det vil imidlertid kunne oppstå en del spørsmål knyttet til partenes innsynsrett, partenes mulighet for å få gjort endringer eller tilføyelser, muligheten for sletting av en slik journal, muligheten for senere bruk av journalen, kapasiteten til de barnevernsansatte og så videre. Vi tror således det er behov for en nærmere utredning av en del spørsmål før vedtakelse og iverksettelse. Kapittel 10 Informasjonsutveksling mellom barnevernstjenesten og andre tjenester og personer. Opplysningsplikt, taushetsplikt og opplysningsrett Vi viser her til det innspill vi har gitt i forbindelse med Høring - Endringer i opplysningsplikten til barnevernet og ny opplysningsplikt til barnevernet ved tilbakeholdelse av gravide rusmiddelavhengige med høringsfrist Vi vil igjen bemerke at det er uheldig å ha to litt ulike forslag som omhandler samme problematikk ute på høring samtidig. Med hensyn til diskusjonene og lovforslagene i NOU 2016:16, vil vi bemerke at det etter vår mening hadde vært ønskelig med en grundigere fremstilling og vurdering av muligheten for samarbeid og informasjonsutveksling mellom ulike personer og etater. Dette er viktige spørsmål med tanke på et helhetlig og best mulig tilbud til barna det gjelder. Som utvalget selv påpeker i kapittel 10, synes det klart at det her er behov for bedre kunnskap om informasjonsutveksling både hos barneverntjenesten og blant andre. Dette utelukker ikke at det også kan være lovgivningsmessige endringer eller tilføyelser som kunne ha gjort slikt samarbeid bedre og enklere. Når det gjelder forslaget om å videreføre gjeldende rett med hensyn til taushetsplikt og opplysningsplikt, med noen språklige endringer, synes det etter vår mening som en fordel å flytte denne bestemmelse frem i loven. Videre er det gjort flere språklige endringer i forslaget til 7, som sammenlignet med gjeldende 6-4, synes gode. Vi er positiv til at henvisningene til de konkrete hjemlene for tiltak, tas ut av bestemmelsen. Videre synes formuleringen i 7 første ledd bokstav b, god og dekkende, og retter oppmerksomheten mot det vesentlige. Når det gjelder forslaget til pålegg om opplysningsplikt, er vi for det første i tvil om henvisningene til de enkelte hjemlene for tiltak er 11

12 nødvendige. I tillegg kan det etter vår mening se ut til at denne delen av opplysningsplikten er utvidet, sammenlignet med gjeldende rett. Dette skyldes at begrensningen «slike opplysninger» ikke er med. Vi stiller derfor spørsmål ved om det er meningen at opplysningsplikten etter pålegg skal utvides, og om det i så fall er behov for grundige vurderinger først. Uansett bør det drøftes nærmere hva som menes med formuleringene «vurdering, forberedelse og behandling», samt hva kravet til «nødvendig» innebærer. En mulig opplysningsplikt for private burde etter vår mening vært underlagt en grundigere vurdering. Kapittel 11 Tiltakene i barnevernet Mange av tiltakene som foreslås er en direkte videreføring av gjeldende rett, uten særlig grad av drøftelse. Dette er forståelig i lys av både mandat og tidspress, men det bør likevel bemerkes at det hadde vært en fordel med grundigere drøftelser av de eksisterende tiltakene i barnevernloven, og behov og muligheter for endringer. I en «ny» barnevernlov burde tiltakene i barnevernet i langt større grad vært evaluert og diskutert. Det er etter vår mening en fordel at en del av eksisterende tiltakshjemler er forsøkt splittet opp i flere mer presise og avgrensede hjemler. Dette øker brukervennligheten. Andre hjemler er forslått slått sammen, og leder til lange, tunge og lite brukervennlige paragrafer Tilbud om bosted utenfor hjemmet som hjelpetiltak Når det gjelder forslaget til 13 spør vi om endringen av ordlyden til «hvis oppholdet utenfor hjemmet varer i lengre tid og» innebærer at denne vurderingen skal gjøres først etter at oppholdet reelt har vart i lengre tid. Etter gjeldende rett 4-4 sjette ledd, skal denne vurderingen foretas allerede hvis det må «forutsettes» at oppholdet vil vare lenge. Behovet for og ønskeligheten av en slik endring bør etter vår mening diskuteres nærmere Omsorgsovertakelse Når det gjelder omsorgsovertakelse, er gjeldende rett i liten grad foreslått endret. Utvalget viser på side 156 til at det ikke er behov for å endre tersklene for omsorgsovertakelse. Etter vår mening er det behov for en grundig klarlegging av hvor tersklene egentlig ligger, før denne vurderingen kan foretas. Her er det behov for mer forskning. Forslaget om å samle alle hjemlene for omsorgsovertakelse i en bestemmelse, har et godt formål, men leder til en lang og tung bestemmelse. I alle fall bør bestemmelsene om iverksettelsen og vedtakets varighet i forslagets 21 andre og tredje ledd skilles ut til egen bestemmelse. 12

13 11.10 Oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse I forslaget til 26 andre ledd foreslås det at oppheving av omsorgsovertakelse kan treffes av barneverntjenesten, dersom partene samtykker. En tilbakeføring er på samme måte som en omsorgsovertakelse et meget alvorlig og inngripende tiltak overfor barn. For barn som ikke har partsrettigheter, er vi bekymret for om en slik løsning vil sikre barnets rett til medvirkning i tilstrekkelig grad. Når det gjelder adgangen til å kreve ny sak når tilbakeføring tidligere er avvist grunnet barnets tilknytning, foreslås det en språklig endring. Etter gjeldende rette er vilkåret at det må «dokumenteres» at det har funnet sted vesentlige endringer, mens utvalget foreslår dette endret til at det «foreligger opplysninger» om vesentlige endringer. Endringen er ifølge utvalget, se side , ikke ment å innebære noen realitetsendring, men skyldes et ønske om å få tydeligere frem at barneverntjenesten har en plikt til å utrede og at bestemmelsen er en avvisningsbestemmelse. Forskergruppen er i tvil om den språklige endringen er i stand til å frembringe de ønskede virkningene, og vil bemerke at i seg selv synes endringen fra «dokumenteres» til «foreligger» som en senkning av kravene som stilles. Det vil i så fall kunne medføre flere og kanskje unødvendige prosesser for barnet, noe som ikke vil være heldig Fratakelse av foreldreansvar og adopsjon Fratakelse av foreldreansvar og samtykke til adopsjon, foreslås delt i to atskilte bestemmelser samt at vilkårene foreslås noe justert i henhold til praksis. Disse forslagene støttes. Imidlertid hadde det vært ønskelig med en grundigere vurdering av adopsjon som barnevernstiltak, og særlig av eventuelle alternative løsninger som varig omsorgsovertakelse etter modell fra andre nordiske land. Også ordningen med adopsjon med besøkskontakt burde vært drøftet nærmere ut fra den varierende praksis som her finnes. Barnevernslovutvalget viser på s til at de ikke har funnet grunn til å foreslå endringer i adopsjonsreglene og viser til at heller ikke Adopsjonslovutvalget foreslo slike. Det vises til at Adopsjonslovutvalget fremhevet at gjeldende hjemler ga tilstrekkelig rom for skjønn. Her vil vi kort påpeke at Adopsjonsutvalget i forlengelsen av dette, uttalte at barnevernloven 4-20 måtte sees i sammenheng med de andre tiltakene i barnevernloven. Det ble videre vist til at det ved en slik gjennomgang kunne være grunn til å vurdere varig fosterhjemsplassering uten adopsjon. Det hadde vært ønskelig om disse vurderingene hadde blitt foretatt nå når barnevernloven har vært gjenstand for vurdering og nytt lovforslag fremmes Tiltak der barn utsetter sin helse eller utvikling for alvorlig fare Utvalget har foreslått å endre dagens 4-24 ved at vilkårene for tvungen institusjonsplassering av barn får et annet materielt uttrykk. Forskergruppen for barnerett deler utvalgets oppfatning om at 13

14 det er behov for å endre gjeldende bestemmelse for å tydeliggjøre at det sentrale vurderingstemaet er om barnet har en atferd/foretar handlinger som er egnet til å skade barnet. Vi har ingen sterke synspunkter på at begrepet «atferd» tas ut. Og vi støtter fullt ut at de tre alternative formene for alvorlige atferdsvansker fjernes fra lovteksten. Dette løser imidlertid ikke alle de rettslige utfordringene som gjelder barn som har et handlingsmønster som har negativ effekt for dem selv. Det er forslag om at ny bestemmelse 20 første ledd, skal ha slik ordlyd: «Fylkesnemnda kan vedta at et barn skal bosettes i godkjent institusjon uten barnets samtykke, når dette er nødvendig fordi barnet utsetter sin helse eller utvikling for alvorlig fare.» Ordlyden «nødvendig fordi barnet utsetter sin helse eller utvikling for alvorlig fare» viser til de materielle forutsetningene som må være oppfylt for at tvangsplassering skal skje. Etter vår oppfatning er det spørsmål om denne formuleringen er tilstrekkelig klar til å samsvare med kravene som stilles til en inngrepshjemmel. Dette er en problemstilling vi ikke kan se er drøftet av utvalget. Etter ordlyden er et alternativt grunnlag for et institusjonsopphold at barnet utsetter sin helse for fare. Institusjonsopphold begrunnet i helsemessige forhold er i andre sammenhenger definert som en helsetjeneste, der det er helselovgivningens regler som gjelder. Formålet med institusjonsoppholdet er tilsvarende hva som gjelder nå, behandling, se 20 andre og tredje ledd. Den behandlingen det enkelte barnet har behov for, for å nå målsettingen med institusjonsoppholdet, kan ikke alltid gis av barnevernet. Utvalget diskuterer i hele kapittel 8 behovet for å forbedre samarbeidet mellom barnevernet og helsetjenesten, særlig det psykiske helsevernet. Formålet med kapittel 8 i utredningen synes å være behovet for å fremheve de betydelige utfordringer som foreligger når det gjelder generelt så vel som konkret samarbeid mellom barneverntjenesten og spesialisthelsetjenesten. Dette kapitlet i utredningen munner ikke ut i noen konkrete forslag til lovendringer. Det er avdekket at langt over halvparten av barn som blir institusjonsplassert har sammensatte utfordringer psykiske lidelser av ulik grad og omfang, somatiske lidelser, lærevansker, rusproblematikk mv. og det er kjente samarbeidsutfordringer mellom tjenestene. Av hensyn til barnets rettssikkerhet og til en formålsrettet behandling er det som utvalget peker på, behov for en «barnevernhelsereform», men hva denne skal inneholder går ikke utvalget konkret inn på. Forskergruppen for barnerett deler oppfatningen om at dette er rettslige problemstillinger som krever avklaring ettersom det gjelder en gruppe barn som er spesielt utsatt for krenkelse av sine rettigheter. Regjeringen har nylig, i nyhetssak 9. januar 2017, presentert tiltak til barn i barnevernet 14

15 som har behov for psykisk helsehjelp, uten at de underliggende rettslige problemstillingene blir drøftet. Et forbedret samarbeid løser ikke alle rettslige utfordringer. For andre grupper av befolkningen, det er nærliggende å vise til personer med problemer knyttet til rusmiddelbruk, er det gjennomført større rettslige og organisatoriske reformer som ledd i å styrke tjenestetilbudet deres og deres rettigheter. Når det gjelder fjerningen av de tre «atferdsalternativene» fra lovteksten, mener vi at det er en styrke med tanke å holde oppmerksomheten rettet mot barnets behov for bistand til å få en så god personlig utvikling som mulig. Selv om straffealternativet er borte, er ikke grensedragningen mellom barnevernet og strafferettspleien tydelig. Dette er en problemstilling som med fordel burde vært diskutert nærmere av utvalget. Heller ikke grensedragningen mellom barnevernlovgivningen og helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 10 Tvangstiltak overfor rusmiddelavhengige er diskutert. Sistnevnte regelverk gjelder uten hensyn til personens alder og kan derfor benyttes også overfor barn. I praksis blir ikke regelverket benyttet overfor barn, noe som antas å ha sammenheng med at den tvungne plasseringsperioden er kortere enn hva som er tilfellet etter barnevernloven. En annen forskjell er at en plassering etter kapittel 10 er en helsetjeneste, se spesialisthelsetjenesteloven 2-1 første ledd nr. 5. Vi mener derfor at det gjenstår flere rettslige spørsmål hva gjelder tvungen plassering av barn, som ikke er drøftet i tilstrekkelig grad. De forskjeller som eksisterer mellom ulike regelverk, som regulerer tvungne tiltak overfor barn, trenger etter forskergruppens oppfatning, en grundig utredning. Forskergruppen finner det mest naturlig om alle krav som stilles til plasseringstedet fremgår i samme ledd i 20. Vi foreslår derfor at kravet om at institusjonen skal være godkjent blir flyttet fra første til fjerde ledd. Kapittel 13 Kontakt og samvær Drøftelsene av kontakt og samvær i kapittel 13, viser at utvalget ønsker å gjøre en del endringer. Forskergruppen støtter den grunnleggende tanken som ser ut til å være at barnet må få fortsette med sitt liv også etter en omsorgsovertakelse, at personkretsen barnet har rett til kontakt med må utvides og at også andre former for kontakt enn direkte fysisk samvær må omfattes. Ønsket om økt fleksibilitet i barnets interesse støttes også. Det samme gjelder ønsket om økt fokus mot planer for å gjennomføre kontakten. Utvalget foreslår at kun barnets rett til kontakt med foreldre og nærstående skal være lovfestet i forslaget til 37. Etter vår mening bør foreldres rett til kontakt med sine barn også fremgå direkte av 15

16 loven, slik det i dag fremgår av barnevernloven 4-19 første ledd og barneloven 43 første ledd. Retten til kontakt mellom foreldre og barn utgjør et sentralt element av retten til respekt for familielivet etter EMK artikkel 8. Etter vår mening må en lov som i så stor grad gir hjemmel for begrensninger i denne retten, også fastslå utgangspunktet om en rett til kontakt. Forskergruppen er positiv til forslaget i 37 andre ledd om å presisere barneverntjenestens ansvar for å aktivt legge til rette for kontakt. Samtidig deler vi ikke helt troen på at barnevernets plikter her vil sørge for ivaretakelse av foreldre og andre nærstående sin rett til familieliv slik utvalget synes å legge til grunn, se drøftelse på side 189. Som utvalget selv påpeker, ser det i dag ut til å være lite fleksibilitet knyttet til samværsutøvelsen. Det skjer til tross for at barneverntjenesten har anledning til å innvilge mer samvær enn fastsatt av fylkesnemnda. Utvalgets påpeking av at gjeldende regler ikke inviterer til å justere samvær etter en dialog, se side 187, er etter vår mening ikke en tilstrekkelig forklaring. Målet om mer fleksibilitet er etter vår mening godt, men vi savner grundigere redegjørelser av gjeldende rett, hvorfor barneverntjenesten i dag ikke benytter den fleksibiliteten som ligger der, og hvordan økt fleksibilitet kan nås samtidig som partenes rettssikkerhet ivaretas. Forskergruppen savner dermed grundigere drøftelser av dette spørsmålet. Utvalget forslår videre at fastsettelsen av kontakt skal «snus» sammenlignet med gjeldende rett, slik at det ikke lenger skal være kontakten som fastslås, men begrensningene. Tanken bak synes å være et ønske om å endre dagens praksis, hvor samvær ser ut til å være noe som tildeles, fastsettes og begrunnes, mer enn slik det egentlig er at enhver begrensning i samværet representerer et brudd med retten til respekt for familielivet. Utvalget viser også til at det i dag ofte fastsettes samvær av begrenset omfang. Forskergruppen deler disse bekymringene og hadde gjerne sett at en omfattende undersøkelse av samværsretten i barnevernssaker ble igangsatt. Når det gjelder utvalgets forslag for å endre synet på samvær som noe som tildeles, er vi imidlertid litt i tvil om hvor godt egnet de foreslåtte løsningene vil være. Utgangspunktet etter forslagets 37 skal være at barnet har rett til kontakt med foreldre, søsken og nærstående. Paragraf 38 gir så anledning til å fastsette begrensninger i kontakten, dersom det er nødvendig og til barnets beste. Tilsynelatende ser det dermed ut til at en omsorgsovertakelse i utgangspunktet ikke medfører noen endringer i barnets rett til kontakt med foreldrene, og at heller ikke foreldrenes kontakt med barnet endres, da denne skal være ivaretatt av barnevernets plikt til å legge til rette. Dette gir etter vår mening et skinn av rettigheter, som ikke er egnet til å la verken barn eller andre private parter forstå de mulige konsekvensene av vedtak som blir truffet i medhold av barnevernloven. Det at barnet skal bo et annet sted, hos en annen familie eller på institusjon, innebærer i seg selv en rekke helt nødvendige 16

17 begrensninger i barnet og foreldrenes kontakt med hverandre. Dette bør ikke underkommuniseres i loven. I tillegg stiller vi spørsmål ved hvordan disse begrensningene i praksis skal utformes, og om dette er praktisk gjennomførbart. Hvis all kontakt som ikke er begrenset, er tillatt, er vi redd dette kan medføre konflikter, uklarheter og i verste fall vanskeligheter for barnets omsorgssituasjon. Kapittel 16 Partsrettigheter og ordninger som sikrer barns prosessuelle rettigheter 16.3 Partsrettigheter for barn Utvalgets forslag i 78 om å gi barn som er fylt 12 år partsrettigheter styrker barnets rettslige stilling sammenlignet med gjeldende rett. Loven vil fortsatt begrense barnets partsstilling etter forvaltningsloven, men i mindre grad enn hva dagens 6-3 andre ledd gjør. Det kan også være en fordel at lovforslaget presiserer at det ikke er en plikt for barnet å benytte seg av sine partsrettigheter. Formuleringene «opptre som part» og «gjøre partsrettigheter gjeldende» er de samme som i dagens bestemmelse. Begge formuleringene kan tolkes slik at de uttrykker en aktivitet fra barnet eller overfor barnet, til forskjell fra en definisjon av når barnet er part/har partsevne. Det er særlig ordlyden «opptre som part» som kan skape tvil, særlig på bakgrunn av at NOU-en i omtalen av bestemmelsen ikke skiller klart mellom det å være part (ha partsevne) og opptre som part/gjøre partsrettigheter gjeldende, se sidene og 263. En barnevernssak om tiltak for et barn under 12 år gjelder barnet direkte, og barnet omfattes dermed av partsdefinisjonen i forvaltningsloven 2 e) selv om den praktiske betydningen er begrenset som følge av barnevernlovens særregler. Habilitetsreglene handler i stor grad om å ha en relasjon til en part. En saksbehandler eller et medlem i fylkesnemnda kan altså måtte fratre som inhabil som følge av sitt forhold til det barnet saken angår, selv om barnet er under 12 år. Den foreslåtte formuleringen i 78 er utydelig med hensyn til om det tas utgangspunkt i at barnet har partsrettigheter, og at barnet har adgang til å frasi seg rettighetene, eller om barnet skal bli spurt om det vil være part og bare dersom barnet gir uttrykk for et ønske om å være part, vil det bli part i saken. Et tredje alternativ er å lese den foreslåtte regelen slik at barnet alltid er part, men at barnet velger selv om det ønsker å gjøre gjeldende alle rettighetene som følger av å være part, for eksempel å gjøre seg kjent med sakens dokumenter eller å være til stede under hele eller deler av 17

18 behandlingen av saken. Det er dermed behov for en grundigere vurdering og presisjon av den foreslåtte bestemmelsen Privates partsrettigheter i den enkelte sak Slik lovutkastets 78 overskriften og første og andre ledd er formulert, er det uklart om bestemmelsen uttømmende regulerer hvem som er parter i en barnevernssak eller om den er ment som et supplement til forvaltningsloven 2. Dermed trengs en tydeliggjøring av kjernen av partsbegrepet, eventuelt en diskusjon av grense-/tvilsspørsmål som oppstår ved anvendelsen av forvaltningslovens partsbegrep. Det følger av NOU-en side 223 at det er det siste som er tilfelle og at også andre enn de som er nevnt i 78 kan anses som parter etter en konkret vurdering. Dette bør gjøres tydelig i lovteksten. En tilsvarende uklarhet følger av 82 andre ledd om unntak fra retten til innsyn i saksdokumenter. Etter ordlyden er dette et unntak som går lenger enn («I tillegg til») unntakene som følger av forvaltningsloven 18a til 19. Men i merknaden til bestemmelsen i NOU-en side 263, står det at dette er en tydeliggjøring av unntaket i 19 andre ledd d (trolig skrivefeil for andre ledd b) Partsoffentlighet rett til dokumentinnsyn 82 første ledd i forslaget presiserer at partene har rett til dokumentinnsyn etter forvaltningslovens 18 og 19. Innsynsretten etter forvaltningslovens 18 gjelder uavhengig av barnets alder, med unntak av at et barn under 15 år ikke skal gjøres kjent med opplysninger som er underlagt lovbestemt taushetsplikt. På bakgrunn av forvaltningsloven 13 a nr. 1 gjelder ikke dette unntaket for informasjon om barnet selv. Det er problematisk hvis 78 i lovutkastet i realiteten begrenser retten til innsyn i opplysninger om barnet selv for barn under 12 år. Er forvaltningens plikt til å gi barnet tilstrekkelig og tilpasset informasjon etter forslagets 3 andre ledd en tilstrekkelig erstatning for den innsynsrett forvaltningsloven gir et barn som er part i saken? 16.7 Ordninger for å sikre barns rettigheter. Trygghetsperson for barn Den foreslåtte ordningen med trygghetspersonen er etter forskergruppens syn positivt fordi den erstatter en uoversiktlig ordning der flere personer har hatt ulike roller for å ivareta barns rettigheter. Det er derfor etter vårt syn en styrke at barnet får én fast person. som barnet kan etablere et tillitsforhold til og som kan være til støtte for barnet i barnevernprosessen. For å oppnå dette er det viktig at denne personen er uavhengig av de øvrige aktørene i prosessen. En annen vesentlig funksjon som må forutsettes at tilligger tillitspersonen, er å gi barnet tilpasset informasjon 18

19 for derigjennom bidra til at barnets rett til medvirkning sikres. Dette er imidlertid ikke en oppgave som vi kan se direkte omtalt av Barnevernslovutvalget. Etter 79 første ledd inntrer barneverntjenestens plikt til å iverksette prosess for å oppnevne trygghetsperson ved begjæring av tiltak etter 95 Innledning av sak for fylkesnemnda. For barnet kan det være like viktig å ha tilgang til en trygghetsperson på et tidligere tidspunkt i barnevernsprosessen, nettopp for at barnet skal nyte godt av den støtte som en trygghetsperson er ment å gi. Utvalget viser til på side 239 at barnet står fritt til å ha med en person de ønsker i møtet med barnevernet. Selv om barnet har denne adgangen, kan det være viktig, særlig for små barn, at det blir oppnevnt en person for dem, fordi det kan ikke forutsettes at de vil forstå betydningen av å ha en person som gir dem bistand og dermed tar de ikke selv initiativ til å be om det. Dessuten mener vi at det av hensyn til å ivareta tillitsaspektet, bør være en og samme person barnet har som sin støtte gjennom hele barnevernprosessen. Forskergruppen mener derfor at det bør være en liberal praksis med hensyn til å oppnevne en trygghetsperson også mens saken er til behandling i den kommunale barneverntjenesten, og at dette er et synspunkt som bør komme til uttrykk i en eventuell proposisjon. For det tilfellet at barnet har med seg en person etter eget ønske og barneverntjenesten har fått oppnevnt en trygghetsperson allerede under den kommunale saksbehandlingsprosessen, kan det for særlig små barn, være uklart hvilken funksjon de forskjellige personene har og det vil være viktig at det ikke er et motsetningsforhold mellom dem. Av den grunn er det som også utvalget viser til på side 239, viktig at barnet får medvirke ved valg av trygghetsperson. Det er naturlig at en voksen som barnet allerede kjenner godt og har tillit til, får oppgaven som trygghetsperson. Derfor er vi enig med utvalget i at det ikke bør stilles for strenge formelle krav til denne personen. Det viktigste er evnen til å ha en god relasjon til barnet og ha evne til å informere og forklare barnet ulike sider ved den pågående prosessen. For små barn, barn med begrensede kognitive evner og andre grupper barn som kan ha vansker med å tilegne seg informasjon og gi uttrykk for sine meninger gjennom verbalt språk, kan tillitspersonens funksjon være avgjørende. Det overordnede formålet med ordningen med en trygghetsperson er å styrke barnets rett til medvirkning, en rettighet som ikke kan ses løsrevet fra retten til informasjon. Selv om barnets rett til informasjon også kommer til uttrykk i forslagets 3 andre ledd, er det viktig at den også tydelig fremgår i sammenheng med trygghetspersonens oppgaver. Trygghetspersonen må også evne å være lojal overfor barnet, slik at det er barnets meninger som kommer til uttrykk. Hvorvidt det senere er behov for å bytte trygghetspersonen må avgjøres konkret. 19