God høst! INNHOLD: Nr / Årgang 59. Arnved Nedkvitne Håkon 5 og hovedstaden Oslo Side 2

Transkript

1 Nr / Årgang 59 UTGITT AV OSLO MUSEUM FROGNERVEIEN 67 POSTBOKS 3078 ELISENBERG 0207 OSLO TLF: E-post: post.bymuseet@oslomuseum.no Hjemmeside: REDAKTØR: Anne Birgit Gran Lindaas I REDAKSJONEN: Lars Emil Hansen, Lars Roede, Vegard Skuseth, Knut Sprauten INNHOLD: Arnved Nedkvitne Håkon 5 og hovedstaden Oslo Side 2 Byminner i ny drakt fra 2015 Side 13 Fredrik Armand Borgen og Linn Willetts Borgen Frognerfunkis Side 14 Cathrine Reusch Emerentze Munchs liv og levnet en norsk kvinnestemme fra tidlig 1800-tall Side 32 FOTOBEHANDLING: Rune Aakvik, Fredrik Birkelund UTFORMING: Terje Abrahamsen, Vegard Skuseth Håkon 5 ( ) fikk i sin regjeringstid , reist to monumentalbygg i Oslo, Akershus og Mariakirken. Han hadde store planer for byen, men ble Oslo hovedstad under Håkon 5? Arnved Nedkvitne belyser og diskuterer dette temaet i sin artikkel. Emerentze Munch ( ) skriver sine erindringer i Cathrine Reusch formidler kvinnestemmen fra tidlig 1800-tallet som forteller oss om borgerskapets kvinneliv, samfunn og storpolitikk. Napoleonskrigene tidlig på 1800-tallet var preget av blokade God høst! og hungersnød årene rundt 1814 var turbulente. Emerentzes tekster gir oss muligheten til en spennende, lærerik og tankevekkende reise tilbake til vår relativt nære fortid. Høsten 2013 gjennomførte Byantikvaren i Oslo et registreringsprosjekt for funkisarkitekturen fra 1930-tallet i Bydel Frogner. Resultatet ble 113 nye bygninger på Byantikvarens Gule liste. Fredrik Armand Borgen og Linn Willetts Borgen gjorde registreringen og beskriver prosjektet og resultatet for oss i sin artikkel. 1

2 Håkon 5 og hovedstaden Oslo Arnved Nedkvitne Håkon 5 s monumentalbygg i Oslo Håkon 5 fikk i sin regjeringstid i Oslo reist to monumentalbygg som hver på sin måte symboliserer de store planene han hadde for byen, det var Akershus og Mariakirken. Da han ble myndig i 1284 overtok han styringa av et hovedsakelig østnorsk hertugdømme, og han valgte som residens kongsgården midt i Oslo by.1 Den var i begynnelsen av hans regjeringstid sannsynligvis i tre, men seinest da han etablerte seg med sin hird i byen ble den utstyrt med ringmur og hus i stein. I 1287 gjorde jarlen Alv Erlingsson, med residens på Isegran i dagens Fredrikstad, opprør, inntok kongsgården i Oslo og drepte borgherren mens Håkon selv var i Bergen.2 Mange historikere tenker seg at det var etter dette hertug Håkon bestemte seg for å bygge en i praksis uinntakelig borg på Akersneset. År 1300 var arbeidene kommet så langt at kongen lot sitt eget eksemplar av et gavebrev til Mariakirken oppbevare i Akersnese,3 han betraktet dette som det sikreste stedet. Dette er første gang borgen nevnes. At det var behov for den fikk han bekreftet i 1308, da den svenske hertug Erik angrep Oslo og brente bygdene rundt byen (Osloherad).4 Ingenting tyder på at Håkon 5 brukte borgen på Akersneset som residens, den var et militært festningsanlegg i hans regjeringstid. Vi vet ikke hvor langt arbeidene var kommet da han døde i Håkon 5 s andre store byggeprosjekt i Oslo var Mariakirken like ved hans residens inne i byen. Før Håkon 5 s tid skilte den seg ikke ut fra vanlige soknekirker i stein, men han fikk utvidet koret fra 75 til 340 kvadratmeter, og skipet fra ca. 220 til Han sørget for at kirken fikk betydelige faste inntekter ved å overføre til den jordegods og statlige skatteinntekter. Kirken fikk et 2

3 FOTO: RUNE AAKVIK / OSLO MUSEUM Mariakirken og kongsgården slik de kan ha sett ut på 1300-tallet. Modell i Bymuseet. kollegium av prester, antakelig bestående av 6 korsbrødre og 6 kapellaner, og den ble ledet av en prost.6 Håkon hadde flere såkalte kongelige kapeller rundt om i landet, etter utvidelsen ble Mariakirken det største av dem. Han gjorde også kirken til begravelseskirke for kongefamilien. Det er ikke vanskelig å se hvor Håkon hadde sine forbilder. I London hadde Edward I ( ) sin residens i «the Palace of Westminster», et sterkt militært borganlegg var Tower of London i kort gangavstand og Westminster Abbey var kongefamiliens begravelseskirke. I Paris hadde kong Filip «den smukke» ( ) sin residens på Île de la Cité nær dagens Nôtre Dame, hans militære festning var Louvre der han blant annet hadde sitt skattkammer, og kongefamiliens begravelseskirke var St. Denis like ved Paris. London i England og Paris i Frankrike var på denne tida vokst fram til å bli byene der de viktigste statlige funksjonene var samlet. Betyr Håkons monumentalbygg i Oslo og de funksjonene de var tiltenkt, at han så for seg at dette var noe som kunne gjøres også i Norge? 3

4 Hva er en hovedstad? For å kunne diskutere i hvilken grad Håkon 5 s Oslo var Norges hovedstad og om byen fortsatte å være det i de følgende århundrene, er det nødvendig å klargjøre hva begrepet innebærer. En hovedstad trenger ikke være landets største by. Kriteriet er at staten har lagt sentrale administrative og politiske funksjoner til byen. I alle europeiske land fulgte det som fantes av sentral politisk ledelse opprinnelig med kongens eller fyrstens person på hans reiser. En hovedstad får en når statsdannelsen er kommet så langt at den sentrale ledelsen vanskelig lar seg flytte på den måten. Framveksten av en hovedstad kan være en gradvis prosess. Noen politiske funksjoner kunne følge med kongens person, andre kunne legges permanent på ett sted. Kongen kunne legge sentrale politiske funksjoner permanent til flere ulike byer. Det kan da diskuteres når så mange politiske funksjoner er lagt til én by, at en kan kalle den landets hovedstad. I en middelalder-sammenheng vil det være naturlig å legge vekt på følgende funksjoner: Residensen der kongen oppholdt seg oftest Militær indre kontroll og ytre forsvar Sentral kontroll med rettshåndhevelsen (lovgivning og domstoler) Sentral ledelse av et lokalt administrasjonsapparat Kontakter med andre stater Symbolske handlinger (kroninger, kongelige begravelser) Ble Oslo hovedstad under Håkon 5? Dersom en tar for seg disse kriteriene ett for ett, vil en se at Oslos krav på å være Norges hovedstad under Håkon 5 kan diskuteres. Håkon så for seg at han selv og hans etterfølgere kom til å bo mer i Oslo enn tidligere konger som stadig hadde vært på reisefot langs kysten mellom Oslo og Trondheim. Men han så det åpenbart ikke som realistisk at han selv eller framtidige konger kom til å bo permanent i byen. Kongene pleide å oppholde seg noen måneder sammenhengende på en av sine kongsgårder mens vinterstormene raste og mørket gjorde reiser vanskelige. Det er mulig å si noenlunde sikkert hvor Håkon oppholdt seg 17 av sine 20 vintre som konge: åtte i Bergen, fem i Oslo, tre i Tønsberg og én i Trondheim.7 Bergen var byen der Håkon oppholdt seg oftest, men Oslo lå ikke langt etter. Trondheim var nå i ferd med å falle ut som kongelig residensby og var på vei til å bli erkebiskopens by. For Håkon 5 var i praksis Oslo, Tønsberg og Bergen residensbyene. Den militære kontrollen hvilte fremdeles hovedsakelig på kongens hird, som var på stadig reise med skip langs kysten. Men festningene ble stadig viktigere. Håkon startet bygginga av Akershus mens han var hertug, etter at han ble konge satte han i gang bygginga av Båhus festning ved Norges sørlige grense på en holme i Göta elv. Han arvet et befestet Tunsberghus fra sin bestefar Håkon Håkonsson. Håkon 5 etterlot seg således en trekant av festninger som skulle forsvare Oslofjorden og svenskegrensa mot dansker som kom sjøveien og svensker som kom landeveien. 4

5 Akershus ble det viktigste og sterkeste leddet. Festningene ville også gjøre det lettere å holde på plass opprørske stormenn og bønder som det fantes flest av på Østlandet. Tyngden i Norges forsvar var i ferd med å forskyves fra hirden på krigsskip over på trekanten av festninger Akershus Båhus Tunsberghus med Akershus som hovedfestning. Den ikke-juridiske lokalforvaltninga ble på Håkon 5 s tid ivaretatt av ca. 50 lokale embetsmenn kalt syslemenn spredt over hele landet.8 Deres viktigste oppgave var å kreve inn kongens skatter og andre inntekter. Under Håkon 5 s forgjengere hadde syslemennene møtt kongen personlig når han på sine reiser besøkte et sted i nærheten. Der avga de muntlig regnskap over skatteinntekter og rapporterte om andre forhold av interesse.9 Kongens finansminister ble kalt fehirde, og han var opprinnelig en del av kongens reisefølge. Men Håkon 5 bestemte i 1308 at det skulle være fire fehirder fast bosatt i henholdsvis Oslo, Tønsberg, Bergen og Trondheim. Tanken var åpenbart at inntektene skulle forbrukes av kongens hird som reiste nettopp mellom disse fire byene, men også av den faste besetningen på festningene.10 Dersom det ble underskudd ett sted, ble forsyningene fraktet på skip dit det var underskudd. Ordningen ga lite grunnlag for å samle den sentrale kontrollen med syslemennenes virksomhet på ett sted. Derimot hadde den sentrale statsmakta allerede før Håkons regjeringstid fått et solid grep om rettshåndhevinga. Lovene ble nå endret eller supplert gjennom såkalte retterbøter utstedt av kongen, og ingen norsk middelalderkonge utstedte flere av dem enn Håkon 5. Landet var delt inn i 13 lagdømmer med hver sin lagmann, men viktige og vanskelige saker kunne legges fram for kongen og hans råd.11 Noen undersåtter trengte hjelp fra kongens menn for å få dommer iverksatt. Den sentrale administrasjonen av rettshåndhevelsen krevde etter hvert en del skrivearbeid. 31. august 1314 bestemte kong Håkon at prosten i Mariakirken for all framtid (æfenlegha) skulle være kronens kansler og sitte fast i Oslo med kronens store segl. Men samtidig skulle det utnevnes en visekansler som alltid fulgte med kongen. Han hadde kongens lille segl og kunne derfor utstede brev for kongen på kort varsel.12 Håkon ville åpenbart gjøre prosten ved Mariakirken i Oslo med sine 12 hjelpende prester til Norges første stedfaste, statlige skriverstue. Med et litt belastet moderne ord kan en kalle det begynnelsen på et statlig byråkrati. Størstedelen av deres administrative oppgaver gjaldt nok rutinemessige saker innen rettshåndhevelsen. Viktige saker ble fremdeles avgjort av kongen selv og hans nærmeste rådgivere og det skjedde selvsagt der kongen til enhver tid befant seg. Kontakten med andre stater var på denne tida knyttet til kongens person. Kong Håkon ønsket åpenbart at symbolhandlinger knyttet til kongedømmet skulle foregå i Oslo. Sannsynligvis ble han selv kronet i Oslo, men en kan ikke utelukke at det skjedde ved Nidarosdomen.13 Som nevnt gjorde han Mariakirken i Oslo til sin families begravelseskirke. Fyrst Wizlaw II av Rügen, dronning Eufemias fosterfar, døde i Oslo 1302, og ble gravlagt inne i kirken. 5

6 Seinere fulgte Eufemia selv (1312), og Håkon hadde utsett seg en gravplass ved siden av henne (1319). Alt dette var tiltak han hadde makt til å sette i verk i løpet av sin 35-årige regjeringstid som hertug og konge. Mer problematisk var det med bestemmelser som skulle tre i kraft etter at han var død. Kongen bestemte optimistisk at kansleren og hans skrivere skulle gjøre sitt administrative arbeid for staten i Mariakirken «til evig tid». Han hadde tre døtre men ingen sønn. Bare én av døtrene var ektefødt og hun hadde en mindreårig sønn. Etter kongens død skulle riket styres av et råd på 12 menn med kansleren som leder, de skulle ha tronarvingen i forvaring og bo i Oslo.14 Norge hadde fram til Håkon 5 hatt et reisekongedømme, og gjennomgangen ovenfor viser at det i hans regjeringstid i hovedsak fremdeles var slik. Men Håkon visste hvordan London og Paris fungerte, og det han gjorde må tolkes slik at han ønsket på lang sikt å få til noe liknende i Oslo. Men hans regjeringstid var alt for kort og en middelalderkonges makt alt for begrenset til at han kunne få til en så omfattende samfunnsendring i sin levetid. Hovedstaden Oslo var i Håkons levetid først og fremst en framtidsvisjon. Den ble også en realitet på det militære området ved at hovedforsvaret mot den stadig tydeligere trusselen fra Sverige ble lagt til Akershus. Det samme gjaldt rettshåndhevelsen der rutinesaker ble lagt til Mariakirken. De kongelige begravelsene i samme kirke ga byen en hovedstadsfunksjon på symbolplanet. I et langtidsperspektiv er Håkon 5 s planer om å gjøre Oslo til landets administrative sentrum virkeliggjort siden Oslo jo har vært Norges hovedstad siden Men var hovedstadsfunksjonen i 1814 en følge av Håkon 5 s disposisjoner? Utviklinga etter Håkon 5 s død fram til reformasjonen I Håkons regjeringstid utviklet statens militære, juridiske og administrative kontroll med landet seg i en retning som skapte stadig bedre rammebetingelser for at hans planer om en norsk hovedstad i Oslo kunne virkeliggjøres. Men straks kongen var død i 1319 dukket det opp uforutsette problemer. Håkons tre år gamle dattersønn arvet ikke bare Norge men også Sverige. Da arvingen ble myndig i 1332, bosatte han seg i Sverige og kom bare på kortere besøk til Norge. Det fantes også et «riksråd» av norske stormenn med politisk ansvar for hele riket, men de bodde spredt ut over landet, og deres makt var begrenset og varierte over tid. I 1380 fikk Norge felles konge med Danmark, og den unionen varte til reformasjonen i 1537 og videre helt fram til Kongene hadde normalt sine hovedresidenser i Danmark og Schleswig-Holstein og organiserte sin sentraladministrasjon derfra. Rammebetingelsene for å samle sentral politisk makt i Oslo var ikke lenger til stede. Håkon tenkte seg at den statlige utviklinga etter hans død i hovedsak ville fortsette i samme retning som i hans egen regjeringstid. Det gjorde den ikke. I seinmiddelalderen hadde unionskonger sin hovedresidens i Norge i to lengre perioder. Håkon 6 lå i konflikt med kong Albrecht av Sverige for å gjenvinne sin slekts tapte 6

7 svenske kongerike, og da var Akershus et trygt utgangspunkt var tronarvingen, den seinere kong Christian II, regent med full kongelig myndighet over Norge. Han ble sendt til Norge fordi det var politisk uro blant adel og bønder på Østlandet, ofte inspirert av antidanske kretser i Sverige. Akershus ble valgt som hans hovedresidens. Håkon 6 utvidet i sin tid slottet med Nordfløyen og tronarvingen Christian med Sørfløyen.15 Det var militære grunner til at de to valgte Akershus som hovedresidens, og etter 1380 representerte Sverige en stadig militær trussel mot det danske herredømmet i Norge. I var det omfattende bondeuro på Østlandet inspirert av Engelbrekt Engelbrektssons oppstand mot de danske unionskongene i Sverige.16 Adelsmannen Knut Alvsson kunne føre stamtavlen tilbake til Håkon 5 og var inngiftet i den svenske høyadelen, men ble drept i Oslo av representanter for den danske unionskongen da han gikk til åpent opprør i I 1523 ble Oslo okkupert av en svensk hærstyrke, og besetningen på Akershus tente da fyr på byen.18 På Vestlandet og i Nord-Norge fantes ingen militær trussel, og Bergenhus ble aldri utbygd til en borg som kunne motstå en beleiring. Bergen på sin side, hadde en langt større utenrikshandel, et mer kommersialisert oppland og et folketall som i seinmiddelalderen kan ha ligget på ca mennesker, mot Oslos kanskje ca Men for de oppgavene den militære ledelsen på Akershus skulle løse, betydde det som skjedde i Bergen lite. Kong Fredrik I sa i 1524 at «Akershus var det beste faste slott i Norges rike, derfor ville han ikke betro det til noen andre [slottshøvedsmenn] enn de han fullt og helt kjente.»20 Christian II vurderte det på samme måte da han i 1529 valgte å starte sitt forsøk på å gjenerobre sitt tapte dansk-norske rike med et angrep på Akershus festning. Allerede i 1525 hadde den dansk-norske kongen utnevnt høvedsmannen på Akershus til «kongelig majestets stattholder sønnenfjelsk» og høvedsmannen på Bergenhus ble stattholder nordenfjells, det innebar at de skulle forsvare hver sin landsdel mot det angrepet som den fordrevne Christian II da forberedte mot Norge.21 Militært var landet todelt, men den østnorske delen var langt viktigere og hensynet til den var overordnet. Kansleren i Mariakirken hadde under Håkon 5 kronens store segl som gjorde at han kunne besegle brev som lå innenfor det kongen hadde gitt ham fullmakt til og som først og fremst gjaldt rettshåndhevelsen. Men bare noen måneder etter Håkons død tok hans datter Ingebjørg seglet, og først i 1327 fikk han seglet og kanslerverdigheten tilbake. Etter 1332 kunne kansleren på egen hånd bare besegle brev som gjaldt Mariakirkens jordeiendommer, dessuten såkalte «grids- og landsvistbrev» som ga en drapsmann kongelig vern mot hevn fra de etterlatte inntil saken var avgjort ved domstolene. Andre brev kunne kansleren bare besegle i kongens nærvær. Kongen hadde dessuten alltid sitt lille segl med seg, slik at han til enhver tid kunne besegle sine brev uten kansleren til stede. I 1388 tok dronning Margrete kanslerens segl til Danmark. Kansleren fikk i stedet et eget «domssegl» som bare kunne brukes 7

8 til å utstede «grids- og landsvistbrev». Kanslerembetet ble uten enhver politisk betydning.22 Fra kronens synsvinkel var det etter 1319 blitt et problem at Håkon 5 hadde knyttet kanslerstillingen til stillingen som prost ved Mariakirken, siden denne hovedsakelig måtte oppholde seg i Oslo dit kongen sjelden kom. Etter at kongene flyttet utenlands, sluttet deres øverste kontroll med domstolene å fungere i praksis. Landet var delt inn i 13 lagdømmer med hver sin lagmann, og i seinmiddelalderen var de i praksis høyeste domsinstans.23 I 1483 krevde det norske riksrådet å få fungere som øverste domstol for hele Norge i kongens sted.24 Møter skulle holdes annet hvert år, vekselvis i Oslo og Bergen. Når det kom til stykket ble riksrådsdomstolen delt i en sønnenfjelsk avdeling som møttes årlig til fastsatt tid i Oslo, og tilsvarende en nordenfjelsk avdeling i Bergen.25 Juridisk fungerte ikke Oslo som riksdekkende sentrum slik Håkon hadde tenkt seg. Statsadministrasjonen utenom rettshåndhevelsen tok syslemennene, seinere fogdene, seg av. I 1520-årene, når dette for første gang registreres i kildene, bodde fogdene en stor del av året på henholdsvis Akershus og Bergenhus, og reiste ut på landsbygda for å samle inn skatter til visse tider.26 Skattevarene fra Bergen ble i seinmiddelalderen ikke sendt via Oslo. Bergen hadde i seinmiddelalderen opp i mot 100 utenlandske skipsanløp for året, de fleste fra hansabyene.27 Mange av skipene seilte inn i Østersjøen gjennom Øresund og kunne derfor gjøre et stopp i København. Høvedsmannen på Bergenhus sendte skattevarer til kongen i København på slike skip.28 Oslo og Bergen hadde separate skipsforbindelser til sentralregjeringa. Politisk og juridisk var Norge i seinmiddelalderen todelt. Kontakt med utenlandske politiske myndigheter var naturlig nok noe kongene ville ha full kontroll med. Slike brev ble skrevet og mottatt der kongen til enhver tid befant seg, og det var som regel utenlands. Oslo beholdt noen statlige symbolfunksjoner, viktigst var kongenes norske kroning. Håkon 5 ble antakelig kronet i Oslo (1299), det samme ble Christoffer (1442) og Christian II (1514). Fredrik I hadde planer om å la seg krone i Oslo i Konkurrenten var Nidarosdomen, der Christian I (1450) og Hans (1483) ble kronet.29 Etter 1319 ble Mariakirken forvandlet fra å være mausoleum for kongefamilien til å bli begravelseskirke for Håkons etterkommere, som nå best kan kalles en høyadelig klan. Der var gravene til kongene Håkon 5 og Håkon 6 og flere av deres etterkommere. De ønsket å framheve seg selv som av bedre byrd enn det øvrige norske aristokratiet, og brukte Mariakirken for å markere dette. Den adelige Jon Marteinsson, bosatt på Sørum på Romerike, regisserte selv sin gravferd. En ridder i full rustning skulle ri foran båren hans i prosesjon, både ridder og hest skulle ri inn i Mariakirken der herr Jon skulle gravlegges under gulvet ved et sidealter, like ved kong Håkon 6 som var hans kones tremenning. Mariakirken mottok hans hest og rustning som gave, mens hjelm og sverd ble hengt opp over alteret.30 Mariakirkens rolle som begravelseskirke for Håkon 5 s 8

9 etterkommere kan også tolkes som et forsøk på å holde ved like tradisjonen til, og minnet om, den uavhengige norske staten der den norske høyadelen hadde spilt en framtredende rolle. På og begynnelsen av 1500-tallet ønsket flere å få til en offisielt godkjent kult av Håkon som helgen ved Mariakirken. Det var vanlig å minnes en avdød ved graven på dennes dødsdag, for Håkon 5 var det 8. mai. En slik religiøs seremoni eller «årtidsfeiring» kunne komme til å likne på helgenfeiringen på en «kanonisert» helgens dødsdag. I 1505 ble Håkon 5 s sverd oppbevart i Mariakirken som en severdighet, men det kunne også tolkes som en relikvie.31 Knut Alvsson var en av Håkon 5 s etterkommere, og år 1500 kjøpte han messer i Mariakirken for sjelene til sin far, bror, avdøde kone og «alle mine forfedre som er framfarne og etter skal komme».32 Året etter ble han drept av den danske kongens representant i Oslo Henrik Krummedike. Herr Henrik kjøpte etterpå sjelemesser for den drepte i Mariakirken.33 Det side-alteret der sjelemessen for herr Alv ble holdt, kalles i et dokument fra 1548 «Hellig kong Håkons alter.»34 Det må bety at det på et tidspunkt ble bygget et eget sidealter der messene på hans dødsdag ble sunget, og ved det samme alteret kan også messene for flere av hans etterkommere ha blitt feiret. Men dette betyr ikke at det var en formelt organisert dyrkelse av Håkon 5 som helgen der. «Hellig kong Håkon» kan ha vært et navn han fikk, folk i mellom, som et uttrykk for respekt. I 1521 søkte Christian II paven om å få Håkon 5 kanonisert, uten resultat.35 En må vel kalle Christian II s og Henrik Krummedikes engasjement for Håkon 5 og hans etterkommere et forsøk på å tilegne seg motpartens symboler. I 1523 brant deler av Mariakirken og det er uklart om det deretter ble holdt gudstjenester der.36 Reformasjonen i 1537 betydde slutten på all helgendyrking i Norge. I 1424 kalte bøndene i Vestfold Håkon 5 og kong Magnus Lagabøter for «de hellige konger Magnus og Håkon», og ga dem rollen som religiøse beskyttere av norsk lov og rett mot utenlandske fogder.37 Også i bondesamfunnet knyttes Håkons religiøse status til norsk selvstendighet og norsk lov. Ingenting tyder på at Håkon ble æret religiøst i det nordafjelske Norge. Bakgrunnen var nok at disse religiøse ritualene var knyttet til Mariakirken, og bare de som besøkte Oslo hadde noe forhold til dem. Norge var delt også når det gjaldt politiske symboler. Kommunikasjonsmessig kan landets politiske sentrum lokaliseres som stedet der politiske nyheter skapes og formidles fra. Biskop Håkon satt i 1330-årene i handelssenteret Bergen, og han har etterlatt seg mange brev. Østover til biskop Salomon av Oslo, og stormennene Erling Vidkunsson og Bjarne Erlingsson sendte Håkon importert vin og nyheter fra Vest- Europa. I selve Bergen skjedde ikke så mye interessant, «her er ingen nyheter», er omkvedet. Men han ber herr Bjarne om å undersøke kongens vilje i en sak, han har også hørt politiske rykter og vil gjerne ha dem bekreftet.38 Brevene biskop Håkon mottok østfra er ikke bevart, men de må ha inneholdt mye politiske nyheter. Erkebiskop Olav Engelbrektssons korrespondanse viser hvor vanskelig det 9

10 var for han å lede det norske riksrådet fra Trondheim i de konfliktene som endte i Reformasjonen og den formelle opphevelsen av Norge som egen stat, når hans konkurrenter om makta satt i Oslo og fikk informasjonen fra Danmark først. I oktober 1525 sendte kongen to sekretærer fra København til Oslo med brev som skulle formidles videre til Trondheim og Bergen. Samtidig kom prosten ved Mariakirken, hovedøyabbeden og Oslobiskopens kapellan tilbake fra Danmark, de styrende i Oslo reiste oftere til Danmark. Oslobiskopens brev til erkebiskopen i Nidaros inneholder faktiske informasjoner og anbefalinger om hva en burde gjøre i den aktuelle situasjonen.39 Sigurd Havtoresson og hans arvinger var ikke bare Håkon 5 s etterkommere, de var også Norges rikeste godseiere i seinmiddelalderen. De største inntektene fikk de fra Vest- og Nordnorge, likevel bodde de på Sørum på Romerike, der de også hadde jordegods, og i Oslo. De mente nok det var beste stedet for å posisjonere seg politisk.40 Det kan være liten tvil om at den politiske eliten i Norge i seinmiddelalderen opplevde Akershus og Oslo som landets politisk viktigste sted. Der var landets viktigste festning, og i byen og dens oppland holdt de politisk mektigste og best informerte til. Håkon 5 s visjon om en hovedstad i Oslo ble borte i seinmiddelalderen. Byen og festningen hadde ingen sivile hovedstadsfunksjoner lenger. Den dansk-norske kongen oppholdt seg mest i København og på slottet Gottorp i byen Schleswig, og det som fantes av hovedstadsfunksjoner for den norske delen av riket ble lagt permanent til København eller fulgte med kongen. Akershus var i årtiene før reformasjonen det viktigste redskapet i kongenes kamp for kontroll med Norge mot indre krav om selvstendighet og ytre trusler om svensk erobring. Krigene som skapte hovedstaden Oslo I 1308 angrep en svensk hær Oslo og brente bygdene omkring byen. Det var første gang en svensk hær invaderte Norge. I 1814 angrep en svensk hær Østfold ledet av den senere kong Karl Johan. Det var siste gang en svensk hær invaderte Norge. I de mellomliggende 500 årene var det mange kriger langs den norsk-svenske grensen. Avgjørelser om krig og fred kunne bli tatt i København, men de viktigste krigshandlingene ble organisert fra Akershus. En vanlig akseptert definisjon på en statsmakt stammer fra den tyske sosiologen Max Weber: En stat er en organisasjon med monopol på å utøve legitim vold innen et visst område. Akershus var utgangspunktet for håndhevelsen av et slikt voldsmonopol på Østlandet, den landsdelen der det var utfordret. Hvorfor ble Christiania valgt til hovedstad i 1814? Sett fra et sivilt perspektiv er det ikke åpenbart at byen hadde den gunstigste beliggenheten. Kommunikasjonen gikk mest sjøveien og da var det et problem at Oslofjorden var tilfrosset om vinteren, og fjorden var så trang at det var vanskelig å krysse mot vinden med større skip. Christiania lå i 1814 perifert i den østlige enden av landet. Kommunikasjonsmessig lå Tønsberg og Bergen gunstigere til for 10

11 sivil, statlig administrasjon. Christiania var i den foregående perioden vokst fram til å bli landets politisk viktigste by fordi statlige myndigheters første prioritet var å hindre at hele eller deler av landet gikk tapt til naboen i øst. Er det noen sammenheng mellom Håkon 5 s planer om en hovedstad i Oslo og det at Christiania ble valgt til hovedstad i 1814? Håkon så rett når han åpenbart mente at Norges militære utfordringer i framtida kom til å ligge i øst og at Oslo var beste stedet for å møte dem. Men han tok feil når han mente at den konsolideringa av sivil norsk statsmakt som hadde foregått siden ca ville fortsette etter hans død, og gjøre det nødvendig å samle den i en norsk hovedstad. Den sivile administrative utbygginga fikk ikke ny kraft før på tallet og da ble de nødvendige hovedstadfunksjonene lagt til København. De militærpolitiske hendelsene i 1814 førte til at den norske delen av disse funksjonene ble flyttet til Christiania. Oslo kommune har valgt å feire Håkon 5 s beslutning om å legge en begynnende statlig administrasjon til Mariakirken 31. august 1314 som fødselsdato for hovedstaden Oslo. Etter det som er sagt ovenfor er det liten tvil om at Oslo ville blitt hovedstad uansett. Dersom en ønsker et startpunkt for den utviklinga som ledet fram til hovedstaden Oslo i 1814, ville jeg foretrukket byggestarten for Akershus. Problemet er at en ikke vet når det skjedde, bortsett fra at det må ha vært like før år 1300, og det er unektelig praktisk med en dato når en skal feire! Men den som skapte både Akershus og skrivestuen i Mariakirken var Håkon 5, så det vil være det han gjorde for hovedstaden Oslo som feires uansett. Håkon 5 bodde i Oslo kongsgård som hertug fra han var 14 til han var 29 år gammel,41 og mange vil nok synes det gir mening å feire at nettopp han tok initiativ som markerer begynnelsen på ei utvikling som på lang sikt fikk så positive følger for byen. Arnved Nedkvitne er professor i middelalderhistorie ved UiO. Han har skrevet flere bøker og artikler om norskog nordisk kultur- og mentalitetshistorie. Noter 1 Håkon var hertug over et hovedsakelig østnorsk hertugdømme med hovedresidens i Oslo , og konge over hele landet Arnved Nedkvitne og Per G. Norseng: Oslo bys historie, bind 1, Oslo 1991, kapitlene 6-18 skrevet av Arnved Nedkvitne, her s Diplomatarium Norvegicum (= DN) bind 1-23, Christiania Oslo 2011, her bind 1 nr Gustav Storm: Islandske Annaler, Christiania 1888, s. 147 og 341, jf. s. 75 og 202; Nedkvitne 1991, s Håkon Christie muntlig; Nedkvitne 1991, s DN bind 1 nr. 92; DN XVIII nr Antallet er fra 1493, men sies å ha vært uforandret siden grunnleggelsen. Nedkvitne 1991, s Nedkvitne 1991, s. 150; bygger på en gjennomgang av bevarte dokumenter. 8 Knut Helle, Norge blir en stat, Oslo 1974, s Arnved Nedkvitne: The social consequences of Literacy in Medieval Scandinavia, Brepols Publishers 2004, s Norges gamle love indtil 1387, bind 3, Christiania 1849, nr. 25, s. 79; Nedkvitne 1991, s Knut Helle: Aschehougs Norgeshistorie, bind 3, Oslo 1995, s Norges gamle love indtil 1387, bind 4, Christiania 1885, s

12 13 Gustav Storm: «De ældre norske kongers kroningsstad», Historisk tidsskrift 3.rk. bind 4, Kristiania 1898, s ; Nedkvitne 1991, s Norges gamle love indtil 1387, bind 3 nr. 14, s Det står ikke direkte at de skal bo i Oslo, men Håkon sier at de skulle bo «i kongsgården med barnet» og den umyndige kongen skulle være «i trygg forvaring i det sterkeste hus som er i riket», og kansleren som også var prost ved Mariakirken skulle lede rådet. Her må Oslo og Akershus være ment. Nedkvitne 1991, s Nedkvitne 1991, s Nedkvitne 1991, s Norsk biografisk leksikon bind 1-19, Oslo , oppslagsord «Knut Alvsson» og «Odd Alvsson»; Nedkvitne 1991, s DN bind 8 nr. 511 og 528; DN bind 12 nr. 309; Nedkvitne 1991, s Nedkvitne 1991, s DN bind 7 nr Norsk biografisk leksikon, oppslagsord«olav Galle». 22 Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, bind 1-22, Oslo , oppslagsord «Domsigill»; Nedkvitne 1991, s Jens Arup Seip: Lagmann og lagting i seinmiddelalderen og det 16de århundre, Oslo 1934, s Norges gamle love, 2. rk, 3. bind, , Oslo 1981, nr. 1, s DN bind 8, nr. 431; Nedkvitne 1991, s Nedkvitne 1991, s Arnved Nedkvitne: The German Hansa and Bergen, Köln 2014, s Nedkvitne 2014, s. 247 og Storm 1898; DN VII nr. 647; Nedkvitne 1991, s DN XVI nr. 42; Gustav Storm: «De kongelige begravelser i Mariakirken», Historisk tidsskrift 3. rk. 2.bind, Kristiania 1892, s ; Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, oppslagsord «Begravningsvapen»; Nedkvitne 1991, s Olaus Magnus: Historia om de nordiska folken, Gidlunds förlag 1982, kapitlene II.9, II.26 og III.9 (orig. Roma 1555); Ludvig Daae: Norges helgener, Christiania 1879; Nedkvitne 1991, s DN bind 2 nr DN bind 10 nr DN bind 6 nr Gustav Storm: «Den hellige kong Håkon og folkevisen om hans død», Historisk tidsskrift 1.rk. 4. bind, Kristiania 1877, s , her s. 464 og 470; C. F. Allen: De tre nordiske rigers historie, bind 4.2, s. 452; Han refererer til et dokument i Dansk Riksarkiv med referansenummer: Saml.. Chr. Secund.. Fasc. XLVII, Klaus Pedersen til Chr. 2, dat. Romæ XXI die Sept Brevet er trykt i: Skrifter som udi det Københavnske Selskab af Lærdoms og Videnskabers Elskere ere fremlagte og opplæste, bind 1-10, København , her bind 3, København 1747, s. 18; Nedkvitne 1991, s DN bind 8 nr. 528, 604 og 601; DN bind 10 nr. 663; Nedkvitne 1991, s DN bind 1 nr. 696; Nedkvitne 1991, s Nedkvitne 1991, s Nedkvitne 1991, s Andreas Holmsen: Gård og gods i Norge i eldre tid, Oslo 1980, s. 563; Norsk biografisk leksikon, oppslagsord «Sigurd Havtoresson»; Nedkvitne 1991, s. 408 og Knut Helle: Konge og gode menn, Bergen 1972, s

13 BYMINNER I NY DRAKT FRA 2015 Byminner utgis av Oslo Museum og Bymuseets venneforening. Det har vært Bymuseets tidsskrift siden 1955, og det har nærmest hatt det samme formatet hele tiden. Mye tilsier at det kanskje ikke er noen grunn til å endre noe som har fungert godt i snart 60 år. Likevel planlegger vi nå å justere formatet. Endringen er begrunnet i at museets rike billedmateriale og det tekstlige innholdet skal framstå mer attraktivt for leserne enn tidligere. Vi opplever at mange av leserne, og museets publikum for øvrig, er opptatt av historiske bilder, og vi vil framover presentere mer av museets store billedsamling i Byminner. Dessverre gir ikke dagens format plass til så store og så mange bilder som vi ønsker. Vi føler derfor et behov for å gå over til et større format, som muliggjør flere og større illustrasjoner. Slik vil detaljer og nyanser i bildene komme tydeligere fram enn de har gjort til nå, og selve tidsskriftet vil framstå som mer leservennlig og visuelt spennende. Baksiden av medaljen er at produksjonen blir dyrere. Vi har derfor kommet fram til at vi må redusere antall nummer fra fire til tre per år for å holde oss innenfor budsjettet. Det samlede antall artikler i løpet av året vil imidlertid være det samme. Innholdet vil ha samme profil som det alltid har hatt, og vil være populærvitenskapelige artikler som belyser Oslos historie i alt sitt store mangfold. Byminner vil fortsatt inneholde artikler om arkitektur- og byplanlegging, kunst, musikk og teater, innvandring og utvandring, kjente og ukjente personers liv og virke, mat og helse, natur og kultur og mye mer. Vi er overbevist om at det produktet leserne sitter igjen med totalt sett vil gi en enda større glede over Byminner. Endringene skjer fra og med første nummer i Etter planen vil første nummer foreligge 15. februar. De neste er planlagt 15. juli og 15. november. Vi håper våre lesere ser like mye fram til det «nye» Byminner som vi gjør. John Tore Norenberg Leder, Bymuseets venneforening Lars Emil Hansen Direktør, Oslo Museum 13

14 Frognerfunkis Fredrik Armand Borgen og Linn Willetts Borgen Høsten 2013 gjennomførte Byantikvaren i Oslo et registreringsprosjekt for funkisarkitekturen fra 1930-tallet i Bydel Frogner. Hensikten var å få bedre oversikt og vurdere bygningenes verneverdi. To ferske kunsthistorikere ble hentet inn for å gjøre jobben, som endte med 113 nye bygninger inn på Byantikvarens Gule liste, og en mer helhetlig kunnskap om områdets funkismiljøer. Funkisarkitekturen sitter i oslofolks ryggrad, gjerne som en underbevisst tanke, til og med hos dem som bare har en vag visuell forestilling om begrepet. En internasjonal byggestil tuftet på sosiale idealer og byutvikling satte sitt definitive preg på Oslos bykjerne gjennom storstilte utbygginger på 1930-tallet. I sentrum er det kun murgårdsbyen fra 1800-tallet som kan måle seg i skala. Oslo er en funkisby, ikke i den forstand at det kun er funkis å finne, men fordi funkisen er så synlig i bybildet til tross for at stilen etter snever definisjon kun var i bruk rundt et tiår. Funkisarkitekturen var med på å bygge opp et urbant levesett vi kjenner igjen i dag, med funksjonsinndelte leiligheter, balkong, innendørs toalett, privatbilisme og kino. Også etterkrigstidens senfunkis er basert på mange av de samme idealene. Funkis inngår i forestillingen om Oslos nyere byidentitet, som gir stilen et snev av romantikk. Det kan umiddelbart virke underlig å påstå at praktisk innrettede blokker av mur og betong kan være romantiske, men stilens idealistiske bakteppe og gjennomdesignede uttrykk har en egenartet appell. Denne appellen er tuftet like mye på funkisens tilknytning til fremveksten av et moderne Stor-Oslo som dens stilsikre raffinement. Funkis og det moderne Stor-Oslo Fra 1880-tallet til 1920-tallet vokste Oslo fra til innbyggere.1 Befolkningsveksten ga utbyggingspress, og byplansjef Harald Hals skrev i 1929 om transformasjonen fra Christiania til Stor-Oslo i et forslag til ny generalplan.2 Trangbodd trehusbebyggelse med lav levestandard møtte sitt motsvar i funkisarkitekturens moderne rasjonalitet. I tillegg kom utfordringen med den voksende bilismen, og både i 1929 og i den endelige generalplanen for Oslo i 1934 ble ulike løsninger presentert. Nye ringveier rundt både indre og ytre by skulle være trafikkårer. Den store ringgate, dagens 14

15 Kart over Bydel Frogner med bebyggelsen fra perioden 1928 til 1940 merket av. Alt er ikke enhetlig funkis, og fra de tidlige årene er det en god del nyklassisisme. For eksempel er en stor utbygging på Briskeby markert i gult midt på kartet, selv om den først og fremst består av nyklassisistisk arkitektur. Disse rent nyklassisistiske byggene ble utelatt fra registreringen. Kartmateriale: Byantikvaren i Oslo. 15

16 FOTO: ANDERS B. WIELSE/OSLO MUSEUM Bebyggelsen i Observatorie terrasse er ett av de viktigste funkismiljøene i bydelen. Her vises området underveis i byggeprosessen. Ring 2, ble utgangspunkt for en mengde funkismiljøer i Oslo; fra Galgeberg, bort til Carl Berners plass og Sinsenbyen, over Torshov, bort til Kirkeveien og Marienlyst, hele veien forbi Frognerparken og ned Halvdan Svartes gate. Funkisarkitekturen var i seg selv en løsning på moderne boligbehov. Funksjonelle grunnplaner, effektive og praktiske anordninger og hygiene stod i fokus, og blokkene skulle fortrinnsvis bygges som lameller, ikke tette bygårdskvartaler. Man ønsket å gi plass til grøntarealer, lys og luft mellom blokkene. I tillegg ble det reist nye, moderne bygg utenom disse utviklingsområdene, og Oslo sentrum er full av stilig funkisarkitektur. Utenfor bykjernen finner man perler som Ekebergrestauranten, og man la til rette for utflukter til nye badeanlegg på Ingierstrand og Hvalstrand. I tillegg har Oslo en hel del lekre eneboliger i funkisstil. Mange av disse ligger i sentrumsnære bydeler, men det var også utbygging av villastrøk i områder som den gang lå i Aker kommune. Registreringsprosjektet Et av de mest interessante funkismiljøene i Oslo, Bislett, ble i 2012 kartlagt av Byantikvaren i Oslo. Mange bygninger ble da ført på Gul liste, som er en oversikt over bevaringsverdige bygninger i byen. Høsten 2013 skulle et tilsvarende registreringsprosjekt gjennomføres i Bydel Frogner, med mål om å skaffe en helhetlig oversikt over funkisarkitekturen i bydelen. Byantikvaren hentet inn oss, to nyutdannede kunsthistorikere, for å gjennomføre prosjektet. 16

17 Det var med en viss ærefrykt vi vandret inn på Frogner, borgerskapets høysete, der de klassiske murgårdene dominerer, og hvert gateløp er flankert av forhager og påkostede inngangspartier. Vår jobb var å vandre gatelangs med et kart over alle aktuelle bygninger, for å ta hvert enkelt i selvsyn og vurdere dem etter nøye utvalgte kriterier. Med oss hadde vi byantikvarens fotoapparat og en bunke med registreringsskjemaer. Registreringsarbeidet var tidligere påbegynt av arkitekt Mette Værnes. Dette prosjektet måtte fullføres ved å få de verneverdige bygningene inn på Gul liste. Den første tiden brukte vi derfor til å gå gjennom Værnes registrering, for å se etter eventuelle endringer. Vi besøkte alle bygningene på nytt og tok nye fotografier. Den tidligere registreringen var møysommelig utført og detaljrik, og gjorde det lett å oppdage hvilke forandringer bygningene hadde gjennomgått. Kartet vårt viste alle hus som fikk rammetillatelse til bygging mellom 1928 og 1940, markert med forskjellige farger avhengig av vernestatus. For å finne detaljer om de ulike bygningene, brukte vi Oslo gårdkalender: nybygg Værnes prosjekt var gjennomført i den sørlige delen av Bydel Frogner, fra Frognerkilen til Vika, og ikke lenger opp enn Briskeby. I resten av området måtte bygningene nyregistreres. Til syvende og sist jobbet vi for å skaffe en helhetsoversikt, som var nødvendig for å kunne vurdere de ulike bygningene og bygningsmiljøene opp mot hverandre. Slik sikret vi at et både representativt og variert utvalg av Frogners funkisarkitektur kom inn på Byantikvarens Gule liste. Utvalget ble løpende diskutert i etatens fagmøter, og til slutt ble samtlige bygg presentert for byantikvar Janne Wilberg og resten av prosjektgruppen, som bestod av antikvarene Olaf Steen og Mathilde Sprovin, samt avdelingsleder Morten Stige. Funkismiljøer på Frogner Utbyggingen av Frogner begynte rundt 1850, og området ble en del av Kristiania i Da funkisen kom til Frogner ca var området med andre ord stort sett utbygget, og man måtte lete etter ledige tomter. De aller fleste funkisgårdene i kjernen av Frogner er infill i eldre kvartalstruktur på tomter som av ulike grunner enten sto tomme eller ble ledige. De største enhetlige utbyggingsområdene med funkisarkitektur finner man i utkanten av bydelskartet, der det var rom til det, oftest i tilknytning til Ring 2. Funkisvillaene i bydelen var i all vesentlighet listeført allerede, og falt dermed utenfor registreringen. Hovedmaterialet for vårt prosjekt ble altså blokkbebyggelse av ulik art. Funkisbebyggelsen i området rundt Halvdan Svartes gate, blant annet Heia, har mye flott arkitektur. Kulturminneverdiene i disse områdene var allerede velkjente, og vår innsats bestod i å komplettere området, både med oversette bygninger og satellitter. Fra Frognerparken, som selv har detaljer fra 1930-tallet, og helt ned til Skarpsno, finner man større og mindre funkismiljøer. Dette sørvestre området har den største ansamlingen av funkisbygninger i Bydel Frogner, noe som sees tydelig på kartet. 17

18 FOTO: FREDRIK ARMAND BORGEN/BYANTIKVAREN I OSLO Munkedamsveien 79 (1934) er et eksempel på de små, frittliggende gårdene som er en særegen del av Bydel Frogners funkisarkitektur. Samtidig ligger den som en satellitt til en større utbygging i Observatorie terrasse. Bygningen er tegnet av Ingvald Suphammer, som har bidratt med mange og varierte byggverk i området. Ved Skillebekk ligger nok en velkjent funkisoase: Observatorie terrasse, med luft, grøntarealer og god arkitektur. Det astronomiske observatorium, tegnet av Christian H. Grosch, ble reist av Universitetet i Oslo i Et område av observatoriets grunn ble bebygget i 1913 med det nye Universitetsbiblioteket (som nå er Nasjonalbiblioteket). I 1935 skilte man ut en enda større del av tomten, som ble bygget ut med forskjellige typer funkisarkitektur. Til tross for at bygningene er variert utformet, har de likevel et enhetlig preg. Funkisjuvelen i området er Det norske medicinske Selskab fra 1935, som ligger i Drammensveien 44. Mesteparten av funkismiljøet rundt Observatorie terrasse var allerede på Gul liste, men flere nye bygninger kom med gjennom dette prosjektet. Av de flotteste er Munkedamsveien 79, som ligger på nedsiden av selve terrassen. I forbindelse med Observatorie terrasse ble en enklave av fire bygårder ved Observatoriegata listeført, til tross for at den mest fremtredende av disse bygningene hadde fått svekket kulturminneverdi på grunn av en utbygging på taket. Gårdene var ellers av god arkitektonisk kvalitet, og hadde helt avgjørende betydning for å sikre et enhetlig drag av funkis fra Observatorie terrasse ned til Oslo Handelsgymnasium, tegnet av Blakstad og Munthe-Kaas i Funkistankegangen var sterkt preget av plantenkning og store ideer, så en bevaring av funkis handler i stor grad også om å ivareta byplanmessige grep. Nettopp derfor var kompletteringen av funkismiljøet rundt observatoriet viktig. Like ved Observatorie terrasse, mellom Gabels gate og Niels Juels gate, ligger et unikt, sammensatt miljø. Det lille høydedraget var tidligere 18

19 FOTO: ANDERS B. WILSE/OSLO MUSEUM På Marienlyst finnes et stort miljø av lamellblokker, som til fulle viser funkisens idealer om luft, lys og en effektiv bolig. En del av lamellene ligger innenfor Bydel Frogner, med adresser i Gardeveien, Hammerstads gate, Harald Hårfagres gate og Suhms gate. De aktuelle blokkene er bygget i perioden og arkitektene var Gunnar Bjerke, Sverre Poulsen og Ulf Berbom. Dedekams løkke, og på tomten sto den såkalte Villa Fjeldstuen. I det nåværende bygningsmiljøet ligger blant annet Niels Juels gate 30 og 32, to funkisvillaer tegnet av Blakstad og Munthe-Kaas i henholdsvis 1938 og Mens den førstnevnte fungerer som Indias ambassade og er kraftig ombygget, er sistnevnte fredet og usedvanlig godt bevart. På høydedraget ligger også flere funkisblokker og tre stilige nyklassisistiske lameller fra Området satte prosjektets strenge stilfokus på prøve, ettersom helheten avhenger av et blikk som ser forbi funkis. De nyklassisistiske blokkene fra tidlig på 1930-tallet er minst like viktige for bygningsmiljøets karakter som funkisbygningene. Lengst nord på bydelskartet, på Marienlyst, ligger det sju store lamellblokker med adresser i Hammerstads gate, Gardeveien, Harald Hårfagres gate og Suhms gate. Disse knytter an til flere lameller oppover langs Kirkeveien, som ligger utenfor bydelens grenser. I umiddelbar nærhet finnes også Kringkastingshuset fra , og flere universitetsbygninger fra 1930-tallet. Store deler av dette miljøet var allerede listeført, men de sju store lamellene på frognersiden av bydelsgrensen var blitt utelatt, og kom derfor med i vår registrering. Kirkeveien 90 ble også ført på lista. Denne bygningen fungerer som en visuell link mellom de to gruppene av lamellblokker, som til sammen utgjør et spesielt viktig funkismiljø. Blokkene på Marienlyst er i større skala enn funkisen fra resten av Bydel Frogner, og oppfattes i høyere grad som maskiner å bo i, i tråd med den franske arkitekten Le Corbusiers idealer. Marienlystblokkene representerer den nye, moderne levemåten, i praktiske 19

20 FOTO: KNUT ENG/OSLO MUSEUM Gimle kino (1939) er ett av Bydel Frogners landemerker. Kinobygget er tegnet av Ragnvald Tønsager og Gunnar Schultz, og er del av et større, helhetlig utbygget kvartal. I bildet sees også funkisperlen Fredrik Stangs gate 35 (1940), tegnet av Lorentz Ree og Carl Buch. og hygieniske leiligheter basert på vitenskapelige analyser av hverdagens behov. Lamellene har stor egenverdi, og demonstrerer i tillegg variasjonen innen bydelen. Det finnes også en rekke mindre funkismiljøer i bydelen, for eksempel på Majorstua og på nordsiden av Vestkanttorget, med blant annet Frithjof Reppens kjente bananblokker. Av de indre miljøene er det likevel ett som peker seg ut som spesielt, og som ikke stod på Gul liste. Kvartalet som omkranses av Bygdøy allé, Frederiks Stangs gate, Balders gate, Vestheimgata og Gabels gate, var tidligere tomten til Blindeinstituttet, samt noe annen bebyggelse. Krysset mellom Gabels gate og Bygdøy allé og oppover mot Frognerveien ble bygget ut med funkisgårder i den siste halvdelen av 1930-tallet. Da Blindeinstituttet ble revet i 1939 fikk også resten av kvartalet nye funkisbygg, blant annet Bygdøy allé 39 med Gimle kino fra Ved siden av bygget man året etter Frederik Stangs gate 35 av arkitektene Ree og Buch, som har en egenartet bølgende fasade. Til slutt var bortimot hele kvartalet, samt deler av nærområdet, bebygget med funkisarkitektur. Leilighetene her var stort sett relativt små, fra hybler til 3 roms-leiligheter. Som seg hør og bør på Frogner hadde mange likevel pikerom og plass til portner ved inngangspartiet.4 Ut mot Bygdøy allé ble bygningene utstyrt med butikklokaler i sokkeletasjen, samt kinoen. I motsetning til de større funkisutbyggingene i utkanten av bydelen, er dette miljøet tilpasset eksisterende kvartalstruktur, og føyer seg fint inn langs Bygdøy allé. Kinoen gjør naturligvis kvartalet ekstra interessant fra et kulturhistorisk ståsted, og representerer ikke minst den 20

21 FOTO:HERMAN NEUPERT/OSLO MUSEUM Bygdøy allé 33 (1936) ligger på hjørnet av Bygdøy allé og Gabels gate. I dette kvartalet finnes det et større, helhetlig miljø i funkisstil. Bygningen er tegnet av Andreas H. Bjercke og Georg Eliassen. nyteknologiske urbaniteten som vaket i tidsånden. Et hovedmål for prosjektet var å se helhetsbildet i bydelen. Både enkeltbygg og miljøer fra det aktuelle tidsrommet har sporadisk funnet veien til Gul liste tidligere, men den totale oversikten har manglet. Med en bedre oversikt over de homogene miljøene har det blitt lettere å se hvilke bygninger som har blitt oversett, og hvilke viktige satellitter som har ligget på lur i nærheten. Ved å komplettere Observatorie terrasse og områdene sørvest i bydelen, har større sammenhengende utbygginger blitt ivaretatt i sin helhet. Det store funkiskvartalet langs Bygdøy allé har kommet med, og representerer en helt annen type frognerfunkis, tilpasset eksisterende kvartalstruktur. Noe av det viktigste var å få med lamellene på Marienlyst, som sammen med området rundt, utgjør en av de viktigste funkisutbyggingene i bydelen. Her oppfylles idealene om lys, luft og grøntarealer. Lamellblokkene ligger på rekke og rad med gressplener og store trær mellom seg, og er glansbildet av et bomiljø i tråd med funksjonalistisk tankegang. De andre funkisområdene i bydelen er tettere utbygd, men lamellstrukturen og grønne innslag gjør seg gjeldende også her. Det åpenbare unntaket er det helhetlige kvartalet, som snarere må sees som en utvidet infillarkitektur enn en planbasert funkisutbygging. Infillgårder Med funksjonalismens krav til lys, luft og plan var store, åpne utbyggingsområder idealet. Samtidig var det enkelte oppdrag som krevde tilpasning til eldre strukturer. Kvartalene rundt Gimle kino er det mest omfattende eksempelet, 21

22 FOTO: OSLO BYARKIV Ole Vigs gate 15 (1935) er en uvanlig infillvariant, der et enetasjes forretningsbygg er reist inntil en eldre gård fra Illustrasjonen er fra byggets arkitekt, Wilhelm Kielland. men i Bydel Frogner er det også mange flotte varianter av mindre infillblokker. Disse funkisbyggene er kilt inn mellom eksisterende gårder, og har gitt arkitekten svært begrenset plass til å gjennomføre sine tanker om form og boskikk. Derfor kan de sies å være en mer overflatisk utgave av funkisstilen enn det man ser i de store, helhetlige utbyggingene. Samtidig representerer de interessante kompromisser og stor kreativitet. Infillbygningene er verdifulle i kraft av å ikke inngå i et homogent funkismiljø, men derimot utmerke seg i omgivelser preget av mer maksimalistiske stilarter. I vernevurderingene har vi derfor stilt høyere krav til infillgårdenes individuelle arkitektoniske kvaliteter. Særlig la vi vekt på at det funksjonalistiske uttrykket skulle være tydelig, med tidstypisk bruk av volumer og detaljering. Der funkisbygningene ikke inngikk i en helhet var det viktig at de bidro til å skape et interessant, heterogent historisk miljø. Eksempler på slike infillgårder finnes i hele bydelen. På Skillebekk er Drammensveien 70 et godt eksempel, med sitt markante tårnmotiv, hjørnebalkonger og et dekorativt, buet inngangsparti. Gården er tegnet av arkitektene Carl og Eystein Michalsen, og med byggeår i 1932, er den relativt tidlig i norsk sammenheng. På Frogner viser Eckersbergs gate 37 en annen variant. Denne smelter sammen med de historistiske gårdene på hver side, samtidig som rene flater og vindusbånd er godt synlige funkiselementer. Selv om fasaden er enkel, er den på ingen måte kjedelig med sitt fremhevede midtparti, sin dype inngangsnisje og nette franske balkonger. Gatenummeret perforerer veggen over inngangen. Tallene har 22