P e r O t n e s : LOCUS FUGIT. eller BRUKERNE, HUSETS ÅND

Transkript

1 P e r O t n e s : LOCUS FUGIT eller BRUKERNE, HUSETS ÅND I "Den gamle by er vekk. Akk, byens form forandres fortere enn hjertenes bånd" Baudelaire "Et egennavn først" som filosofen sier1. Egennavn er lettere å forstå enn man skulle tro. Det egenartede er også noe hverdagslig. Vi forstår umiddelbart at Johan og Marie er personer, Nordgård og Hovin gårdsnavn, "Solgløtt" en bolig og "Trille" en elsket familebil. Derridas eksempel er Babels tårn (ubestemt flertall), et hus, et helt spesielt hus. Vårt hus er mindre berømt men på sitt vis like egenartet: Den gamle Logen, Christianias første representasjonsrom, eller "Festivitetslokale" som man sa, byggestart 1836, tatt i bruk fra Ca kvadratmeter nettoareal fordelt på to hovedetasjer pluss fullt loft og kjeller over jord. Takhøyden er anseelig, omkring fem meter i selskapsrommene og bortimot det dobbelte i den store festsalen. Her kan innpå 500 mennesker høre på konsert og 300 innta middag på samme gulv2. 1 Derrida (1985). 2 Etter nåtidas standard; om man pakket folk tettere eller luftigere i forrige århundre vites ikke med bestemthet; det meldes f.eks. om 400 herrer tilbords ved 17. mai middag i 1860

2 Samme bygning, samme massive murverk og eikebjelker, har huset konge- og borgerball, kunstnerkarneval og kammerkonserter, studentersamfunns- og frimurermøter - altså H.M. Grisen liksåvel som Isis og Osiris. Den har vært valglokale, kommunekontorer, formannskaps- og bystyresal, byens de facto rådhus i lengre tid enn de pent dekorerte geitostene i Vika3, den har vært rettslokale og ekteskapsmarked (Myhre 1993), offisersmesse for Wehrmacht, ja liketil arbeidsmarked og kantine for sjauerne på Oslo havn i 40 år ( ). De hadde badstue og trimrom kjelleren hvor det idag (1994) er distingvert malerkunsthandel. Før det var det i mange år arkiv, og før det igjen restauranten "Sumpen" - sin tids "Lompa"? - et langsomt forfall fra den pyntelige "theatercaféen" i startåret Kan vi i det hele tatt tro på tiden som materiell kontinuitet når samme stein og reisverk kan romme så totalt forskjellig bruk og mening? "Her drakk Wergeland", "her festet Oda", "her stemte Stang og Stranger", "her falt dødsdommen over Quisling", "her knirket arkivarene", "her skålte Waffen SS", "her svetta Jon Ms sjauere" - sitter det igjen i veggene? Alt sammen - eller bare de mest utsøkte minnene? Gir det overhodet noen fornuftig mening å insistere på at strukturen, stoffet, materien, mur og sement, er "det samme" når meningen, bruken har vært så til de grader forskjellig? Og hvis materien er så fleksibel, er kanskje materialismen sjøl meningsløs? Hvis vi ser Logebygningens materiell som en karriære4, er platåene, de vedvarende stadiene5 kanskje mindre interessante enn overgangene, bruddene, "vippepunktene" mellom dem: Frimurernes utflytting 1894, overgangen fra fest- til "kommunelokale" 1900, til Nazi offisersmesse (Schulerud 1986), og 220 til kongemiddag i 1880 (Hammer 1928). Rønningens (1975:60) 1000 herrer i salen pluss 200 damer på galleriet må vel ha vært et stående arrangement, til unionsfest, 4. november ikke 17. mai Konserter samlet visstnok regelmessig like mange mot , sml. Just ( ). 4 Etter mønster av Becker (1963). 5 Blant disse platåene igjen skiller noen seg ut nærmest som "hull" - en fortid man tar avstand fra eller ikke ønsker å vedkjenne seg; evt. et "limbo", sml. Shields (1991). Fem års tysk okkupasjon får så være, men førti års ærlig havnearbeid? Den nøkterne historiker må insistere på at rekonstruksjonen av en ny distingvert tilværelse hadde vært mer troverdig med plass for salonger kalt "On the waterfront" (evt. "Sumpa", sjauernes eget navn) og "Alte Kameraden", ikke bare allusjoner til poetenes og grevens tid. 2

3 1940, kommunelokale igjen , oppropslokale for Oslo losse og lastekontor , rehabilitert til konsert- og festivitetslokale og i slik drift igjen I tillegg kommer et antall "nesten-vippepunkter": konkurstrussel avverget ved at kommunen kjøpte eiendommen 1862; Akershus festnings forskjellige framstøt - palisadebygg 1840 og 1848, forslag om overtakelse til militærkaserne 18976; sviktende fundamenter utbedres 1909; utvendig oppussing mens rivingsspøkelset truet. Endelig har vi, skal vi kalle dem "de eksterne vippepunktene": Etableringen av "Engebret" ved utflytting av tidl. restauratør i Logens kjeller-restaurant 1857; Brødrene Hals konsertlokale (500 plasser7, på nåv. Continentals tomt), i drift ; åpningen av Grand hotells Speilsal et litt større, like fint og - ikke minst, nytt bankettlokale; rivingen av naboen Christiania Theater da Nationaltheatret sto ferdig; åpningen av Universitetets aula 1911, et langt større (idag 714 sitteplasser) og minst like fint, moderne konsertlokale; åpningen av Rådhuset 1950, et "festivitetslokale" med minst tre ganger Logens kapasitet, og endelig (så langt) Oslo Plazas Sonia Henie-sal (fra 1990) som rommer 1008 middagsgjester på ett gulv, men 1250 med tilstøtende, TV-skjerm-forbundne rom9. Og så videre, listen over slike eksterne begivenheter som direkte eller indirekte, gjennom ny konkurranse eller nye samarbeids-former, påvirker Den gamle Logens virke blir nesten en hel byhistorie i seg sjøl: Calmeyergatens misjonshus som hadde sitteplass til ; kinoene Colosseum (1928) og Klingenberg (1938) - førstnevnte har hatt oppunder 2000, nå ca hver; Oslo konserthus (1977) har 1700 og 300 sitteplasser i store og lille sal; Musikkhøgskolen på Majorstua (1989) 450 og 200; Oslo Spektrum (1990); Folkets Hus (1958/85, 1400 "kino", 1020 bankett); spesielle arrangementer (Armstrong, Prince) 6 Hammer (1928:302). 7 Opplysning fra Oslo byleksikon (1987). Når Hals' sal som var mindre både av størrelse og av "egnethet for symfonikonserter" likevel oppgis med et tall på plasser over Logens idag, må det ha sammenheng med økte krav til plass, for tilhørere såvel som for utøvere, jfr. note 2. 8 Erstattet av Norges Banks nybygg få år etter - en mer solid men mindre livlig nabo. 9 "Sangerhallen" fra verdensutstillingen i Frognerparken har visstnok fortsatt rekorden; den skal ha mettet 4000 middagsgjester , men ble revet straks etter (Rønningen 1975). 10 Rekord visstnok 5000 for å høre Michelsen i

4 har endog fylt Jordal amfi (1952, plasser) og Valle-Hovin (1966, 5000 plasser, opptil ståplasser). Fjernere men like klar er sammehengen til åpningen av Norges Varemesse på Sjølyst (1962): Før det ble det holdt årvisse industrimesser - på nabo Festningsplassen (Just 1962). Likedan med vei-, bane og havneutbyggingen rundt Akershus ( ): fram til århundreskiftet stupte Festningen nærmest rett i sjøen, brattest i vest men på begge sider av Akersneset (Juhasz 1967, Hammer 1928). Dette var upraktisk når den militære betydning var tapt. Festningen ble en blokk eller kile - et "Israel i midtøsten" - midt i sentrum for en voksende by. Det kom til makeskifte, utfylling, vei- havn og jernbaneanlegg rundt hele neset, fra 1899 til Så var festningen til gjengjeld omringet, erobret, ingen total blokk lenger. Men med alt dette fulgte nye, mindre distingverte naboer - havneanlegg, sjøfolk, sjauere - som altså losjerte i det som var Logen en rommelig tid. Vi sammenfatter så langt slik: Et byggverk kan vinne, endre, miste og evt. gjenvinne sin "aura" (Benjamin 1991), sin mystikk eller mytologi, sin "ånd" mange ganger i løpet av dets materielle levetid. Om materiellet står fast, er det ingen garanti for at bruken også gjør det; den er nesten alltid gjenstand for konkurranse og strid, mer eller mindre kryssende planer fra skiftende samarbeidsgrupper. I I "Byen endres! men sett fra min melankoli står den fast! Nye bygg med stillaser og stell gamle strøk, for mitt blikk blir alt allegori mine kjæreste minner er tyngre enn fjell. Baudelaire 4

5 Når vi inviteres til dagens vakkert oppussede Loge-lokaler: er det egentlig en materiell kontinuitet vi går inn i? Eller er det bare vår felles hukommelse - alltid selektiv - som inviteres til enda en seleksjon, et nytt valg av minner, likesom "i" veggene? Vi søker til klassikerne for svar og begynner, etter mønster av Christian Nordberg Schultz (1980, 1988, 1992), med Heidegger (1954, 1989), kjent som en dunkel og omstridt filosof: "den skjeløyde11 tankens konservative revolusjonære" (Pierre Bourdieu 1988) eller "vårt århundres største hermeneutiker"12 (Ånund Haga)? Når Heidegger en sjelden gang gjør seg enkel bruker han velkjente ting som eksempler - slik som ei krukke, ei bru eller et hus. Krukka kan romme og skjenke, men den viser til noe langt videre: til kilden, bekk eller brønn, til grunnvannet dypt under oss, til regnet, naturens kretsløp, jord og sol, dyr og vekster, vin, melk, sider, øl osv. Brua forbinder to elvebredder men ikke bare det. Den så å si innvier breddene som bredder. Før forbindelsen var de bare hver sin strand på hver sin adskilte side. Og videre "die Brücke versammelt die Erde als Landschaft um den Strom... (sie) versammelt auf ihre Weise Erde und Himmel, die Göttlichen und die Sterblichen bei sich" (1954). Tingenes egentlige væren er nettopp dette, å samle, å knytte sammen, hver på sin måte, tilværelsens mangfold13: Brua og bygningen, kirka og templet konstituerer landskapet ved stedsvalg, form og funksjon. Huset endelig er verre - mindre entydig for det rommer så mangt. Bolighuset samler større deler av menneskenes liv, i landskapet - det gir ly, det "skåner", sier Heidegger. Ordene for å bo, bygge og bruke er visstnok beslektet med de for å være: "to be", "ich bin". Resultatet blir ikke "jeg bygger altså er jeg til" men begge i ett: "Vi bor, det er det som er å være - og omvendt". 11 Fransk "louche" kan bety både skjeløyd og fordekt. 12 Meningsfortolker, fra gresk hermeneuo, jeg tolker, ytrer. 13 Heidegger snakker om "das Geviert" eller det firfoldige, jord og himmel, åndelig og dødelig, jfr. sitatet i forrige setning. 5

6 Mange ser Heidegger som en konservativ tenker, på den enkle måten at hans nokså tradisjonelle eksempelvalg er gitt rollen som uforanderlige, evigvarende bruksting14. Hva betyr brua i en tid hvor bruer kan flyte eller sveve - pongtongbru, Hoovercraft? Og hva betyr krukka i tidsalderen til ølbokser, pappvin og pappmelk? Ikke engang romerne gikk til kilden med krukka, de gikk til akvedukten. Men denne kritikken holder ikke, ikke helt. Heidegger skriver freidig nok om vindmøller men ikke bare om dem. Han har også en hel del å si om ny teknologi - kraftverk, jetfly, radar - en fare, sier han, men også en kilde til ny samling, ny innsikt eller tom. åpenbaring15. Alt dette er vel og bra, tilogmed poetisk og inspirerende, men tro om det ikke likevel skjuler en liten skjeløyd eller quixotisk vri. I all Heideggers greskbeundring er det iallfall to som er notorisk fraværende, den framsynte Prometheus, han som ga menneskene ilden, og den listige Odysseus, han som forstår å gjøre seg til ingen16 uten å forsvinne. Heideggers (1989) greske reise i 1962 haster - "fortjenestefullt men dikterisk" - fort forbi Ithacha. Han beundrer bukta men drar uten opphold videre, til Olympen, en ny skuffelse. Han finner ikke sin "samling" før på Delos, visstnok den best bevarte klassisk greske byruin (Lorang 1990). Hva Prometheus angår, aner vi hans fravær i et annet: Heideggers "firfold" er jord og luft, ånd og død. Vannet nevnes også men av de klassiske fire elementer er ilden borte17, den første spesifikt menneskelige teknologi (Lévi-Strauss 1964). Teknologiens største fortrinn er iflg. Heidegger at den ikke bare "samler", den akkumulerer18, som vannet i kraftverkets dam f.eks. Her er han for en sjelden gangs skyld nesten på linje med Marx. Til gjengjeld tolker han teknologiens største fare stikk motsatt av marxismen. Faren er 14 Ikke ulikt nesten-meningsfelle Knut Hamsun, Markens grøde osv. 15 Tysk entbergen, fra gresk alitheia, sannhet, fra a-lithos, det som ikke unnviker. 16 Gresk oudeís betyr ingen, nesten til forveksling likt Odusseús navn, jfr. Horkheimer og Adorno (1981:87). 17 Om det da ikke er Gud eller gudelig den er - vi skulle visst helst ikke fått den? 18 Eller lagrer, speichert, består, varer og verner - rett forstått og i beste fall. Den moderne teknikks vesen viser seg i das Ge-stell, heter det, det hen-stilte, som i hylle, stativ, arkiv - struktur med et mindre mystifiserende uttrykk. Nur das Gewährte währt, heter det videre, bare det gitte varer. 6

7 den last som grekerne både fryktet og dyrket, hybris eller overmot - mennesketanken som tror seg å være verdens hersker. Hvis alt vi møter er menneskeverk, da blir mennesket sjøl menneskeverk, akkumulasjon, teknologi; det mister seg sjøl og sannheten, det blir åpenbart, glemmer sin unnvikenhet, sin innerste hemmelige kjerne. Protagoras tok feil - mennesket er ikke alle tings mål, Vico likedan - menneskene skaper ikke sin egen historie, ikke alene. Og Marx (unevnt men absolutt med): menneskelig arbeid er ikke hovedkilden til all verdi. Vi er verdens hyrder, ikke dens herskere, sier Heidegger. * Så langt en rimelig vennlig tolkning. Det man nå med rimelighet kan savne i "samlings"-filosofien er 1) dels dens motsetning: splittelse, forskjell, motsigelse, dialektikk. Dels er det 2) den enda større samling, tingenes mylder og samspill i det store, la longue durée19, Sartres praktisk-trege handlingsfelt: Kanskje gjør Heideggers enkle bru noen urett - fergemenn og båter som kom før den og som noen ganger lever videre ved siden av den20, før disse igjen kanskje et vadested. Og videre. Får Heideggers bru økt trafikk blir det vertshus og handel på hver side, med tida kanskje landsby og by, Brück-hausen, Stras-bourg, Pont-oise, Ox-ford, Ponte-corvo, og akk, Most-ar. Med en voksende husklynge er det ikke langt fram til den større og flottere - Pont Neuf, eller Nybrua, som degraderer den første store samler. Fra nå av blir de to om å samle landskapet, firfoldet, menneskene, tingene. I neste omgang kommer kanskje Bispebrua, Magistratbrua, Storborger- eller Anker-brua - eller Karlsbrua, Kongebrua, Tsarbrua, Hungerford-brua, Ponts Couverts, Johanitterbrücke. 19 Dette er den klassiske og vel vektigste innvending mot fenomenologien som samfunnsfilosofi: Hvis menneskesamfunnet er historisk betinget, for en betydelig del materielt historisk nedarvet, hvordan kan deler av det da "settes i parentes", bli gjenstand for den fenomenologiske epoché? (Lukàcs 1984:8). Vi kunne forsøke å se våre "vippepunkter" som en slags spontan eller naturgitt epoché, men det holder ikke: De er sjøl historie. Det kan fins brudd, forkastninger, diskontinuitet i historien (Foucault 1969), men ikke parenteser utenfor den. 20 I Trondheim f.eks. tok de som kunne betale 1 øre fløttmann fra Lademoen til Midtbyen istedetfor omveien til den "nye" Bybroa - idag typisk nok kjent som "Gamle bybru" - ennå 15 år etter at den sto ferdig (1861) (Danielsen 1958:14). 7

8 Fra våre dager kjenner vi Motorveibrua21, for ikke å nevne dens underjordiske slektning, Motorvei-Tunnellen22. Endelig kan hele vannløpet eller lengre strekninger bli tildekket (Bislettbekken, Akerselvas utløp). Brua blir kontinuerlig, den samler kanskje fortsatt men den åpenbarer ikke lenger, den glatter over og skjuler - under stor støy og ståhei. Heideggers heimtrakters bruer finner vi i Rhindalen eller rettere sagt, i de flatere sørlige trakter som kalles la plaine d'alsaçe eller die Baseler Ebene avhengig av på hvilken side av elva man befinner seg. Her fins både gamle og nye bruer. Men mange er slike som nærmest sniker seg over på toppen av et kraftverks- eller sluseanlegg. Brua, overfarten, sambandet, "samlingen" blir biprodukt av teknologien. Elva sjøl er nok mektig men ikke noe landemerke - høyt liggende i det flate landskapet, inndiket og oppdemt - en temmet og tjenende elv. Ingen velvalgt grense for så vidt men grense er den, iallfall siden Og dette aldeles immaterielle faktum har bl.a. den høyst materielle konsekvens at menneskenes teknikk til sine tider går fra det konstruktive til det destruktive. Enten det er for å hindre fienden i å forfølge egne styrker (på defensiv), eller for å hindre han i å unnslippe (på offensiv) - brua går det i begge fall ut over. En sprengt bru er en økt avstand, en tidsfrist eller en stopper, en blindgate24. Et typisk innlands-scenario er det Heidegger har skrevet seg inn i, og ut fra. Tåler det å flyttes til kysten, fjordene, havet? Når brua blir kystikke innlandsbo, "wenn die Brücke Schiffs-brücke oder Kai wird", da kommer sjøl den lengste bru til kort. Den må kaste loss, den blir sjøl et skip, en ubestemt sammenbinding av all verdens mulige havner - 21 Som sjelden har egennavn. 22 Enda sjeldnere, "Eksos-røret" er foreslått, ikke Runes eller Michaels hule f.eks. - "Fjellinjen" er nærmere fellesnavn enn egennavn. 23 Alsaçe/Elsass, fransk fra 1678 til 1871 og igjen fra 1918 til idag, unntatt En alderdommelig tysk dialekt har overlevd som et talespråk, men befolkningen kjenner seg visstnok likevel som fransk. 24 Om grenser skriver Heidegger (1954:155) "Die Grenze ist nicht das, wobei etwas aufhört, sondern... jenes, woher etwas sein Wesen beginnt" - horismós (grense), ikke péras (slutt, mål). En liten nesten truende tone her kanskje, ytret på tysk nær Rhinen, grensa der landet ikke opphører og horisontene åpner seg. Uaktuelt? Av Most-ar er visstnok bare -ar tilbake. 8

9 bruvokterens uventede nederlag for fergemannen som avanserer fra elvepram til oseanfart, et underlag og en motstander som er uhåndgripelig men som virkelig ruver. Nåde eller unåde er livsspørsmål for den som vil fare på havene. List eller ærlighet, alt er tillatt - enda om det går på eksistensen løs: Utinam vivat nauta proximus25! På liknende vis med flyplassen og flyene26. Vi snakker en sjelden gang om "luftbroer", men det tar ikke det ubestemte fra dem. De "samler" nok og materielt mer enn nok men ikke bestemt nok: Enhver flyplass er en mulig forbindelse til enhver annen, nær eller fjern. Og videre, kan vi virkelig si at flyplass og fly "versammelt unter dem Himmel"? Må vi ikke medgi at de splitter nesten like mye som de samler? Ellers snarere at de "ver-führen, oder mindestens mit-führen, zum Himmel - zeitweilig"? de med- eller for-fører oss opp i himlene, om så bare for en stund. Terminal-bygningen kan ruve, jordbinde eller strebe aldri så mye - det nytter ikke, den når aldri sine gjesters høyeste nivå. * Våre to Baudelaire-motto synes å ha byen som emne, i stadig endring og stabil bare som erindring. Men diktet heter Le cygne og er tilegnet Victor Hugo. Det er ikke en lovsang til byen Paris. Byens forandringer er derimot bilde på "et åndløst sted", en klagesang over det fraværende, revolusjonære dikter-geni som er landsforvist. Hvor forskjellig ville ikke den fenomenologi bli som dyrket Baudelaire og Hugo istedetfor som Heidegger Hölderlin - mulattesser og hasjdyrkere mot Hyperion, Diotima og det subjektløse nærvær 36 år i snekkertårnet! Det er fransk mot tysk, sjølsagt, esprit mot Geist, løssluppenhet mot orden, ironi mot patos. Men ikke bare det: Respektløst sagt har Heidegger bare bomma på h-en, Hölderlin, ikke Heine. I I I 25 Måtte neste sjømann overleve (- hvis altså det å seile er så nødvendig). 26 Om veinettet og bilene som rommer, haster og forflytter har jeg skrevet utførlig annetsteds, Otnes

10 Genius loci, genius populi27. Vi tvinges til å innrømme at tingene ikke er seg sjøl nok. Ei bru er ikke bare ei bru, ei bru er igrunnen alle bruer, alt det brua "samler", hele dens bruks-sammenheng28 - og dessuten hele dens bruks- og opprinnelseshistorie. Tilsvarende for vårt egennavn: Et hus er ikke bare ett hus, men dypest sett alle hus, og ikke bare det, men alle brukeres bruk av alle hus, av innretningene inne i dem, av veiene som fører dit osv. Tilsvarende endelig for alle ting, de er ikke samlende aleine eller i seg sjøl, de samler - når de ikke splitter - sammen, i felleskap - de er system, ikke substanser eller monader. Stedets ånd, om slikt fins, er foranderlig, akkurat som folket, dets brukere. Samtidig er likevel hvert hus et muligvis forskjellig hus for hver enkelt bruker, avhengig av hva for erfaringer eller minner vi eller dem vi kjenner har hatt med det: Den pensjonerte bryggearbeideren ser nok et helt annet hus enn dem som har hørt bestemor fortelle om dengang hun først traff bestefar - på galla Loge-ball i byens flotteste ballsal29. * Nå nærmer vi oss en slags forklaring på den tilsynelatende så paradoksale materielle diskontinuiteten: Et enkelt hus kan man konservere så mye som helst; det fortsetter å forandre seg likevel - med hvert gammelt hus tapt - brann, eksplosjon, riving - og med hvert nytt hus i tilvekst, konkurrenter eller etterlignere, flott eller billig, dyrt eller usselt, nybygg, bruksendring eller oppussing - ja endog nært eller fjernt, 27 Eller "stedets ånd er folkets ånd". 28 Forsåvidt er både Heideggersk og øvrig fenomenologi dypest sett en art funksjonalisme; en gjennomreflektert, underfundig og lett mystifiserende lære om de dypere bruks-sammenheng. Man snakker om dyp-strukturalisme (Lévi-Strauss bl.a.), hvorfor da ikke her "dyp-funksjonalismen"? 29 Logen som ball-arena kom visstnok nesten helt ut av bruk år Speilen og Rokokkosalen overtok. Det er altså dagens åringers besteforeldre som var de direkte tradisjons-bærerne, med andre ord neppe noen gjenlevende idag (generasjonen fra ca. 1880). 10

11 bare det er kjent. Det er akkurat som "gamlebrua" straks nybrua osv. er et faktum - eller som krukka, akvedukten, ølboksen osv. Den faste materialiteten, den som er tømret, murt eller sveiset fast til underlaget har altså den levende, mer flyktige materialiteten som sin faste følgesvenn og forutsetning: Arbeidet, Marx' "variable kapital", og Baudrillards30 konsum, konsumenter, brukere av alle slag, byboerne, gjestende omlandsinnbyggerne, fotgjengere, trafikkanter, flanører, turister, lunsjpause-spaserende, natteranglere, klubb-medlemmer, restaurant-, konsert- eller teater-besøkende. Et ferdigbygd hus er ikke dermed noe ferdig faktum - "et hus som ingen bor i, er ikke noe virkelig hus", skriver Marx (1973/1858). Når brukerne flytter på seg eller endrer vaner, hjelper det ikke om husene står fast. Nye vaner kan, men trenger ikke, skyldes at gamle bygg rives eller nye bygges31. Slik sett er den flyktigere, den levende og skapende materialiteten faktisk viktigere enn den faste, varige men døde: La pierre som det heter med et fransk metonym. Begge trengs som deler av verket, men den levende i ytterste instans mest. Nå setter desverre den flyktigere materialiteten svakere spor enn den faste: Hvor er snøen som falt ifjor, tårene fra igår kveld, eller "strøket" fra anno dazumal? Promenade-, rekreasjons- og brukervaner av alle slag må rekonstrueres ut fra minner, beskrivelser, bilder, ikke fra faste anlegg (Danielsen 1980, Myhre 1990, Kjeldstadli 1990). I V Locus fugit, genius mutat Ironiserende og arrogante, jfr. Baudrillard (1968, 1986). 31 Trenger vi nevne "Galleri Oslo"? 32 Eller "stedet flyr, (dets) ånd endres". At "stedet flyr" kan høres paradoksalt ut sammenlignet med det tradisjonelle "tiden flyr". Men er det noe Logens - og forsåvidt ethvert annet steds - historie viser så er det nettopp at steder kan fly - unnfly, skifte - stundom til ytterlighet. 11

12 Tilbake da til småbyen Christiania på tallet, en fattig småby med et fåtall tiår som "lillebror-hovedstad" bak seg, godt på vei ut av en knallhard etterkrigskrise men fortsatt under halvt så stor som storebror Stockholm og tredelen av København, snaut i 1845, og det er høyt regnet33 for forstedene sto for tre fjerdedeler av dette. Og "hovedstad uten hoved", for kongen var en sjelden gjest - "uten fast bolig" her før Slottet34 sto ferdig i Dette var på mange vis en helt annen by enn Oslo 150 år seinere. Byen, "den egentlige by", det var de fire kvartalene, eller kvarterene35 under Akershus festning, en befolkning på vel i "Pent strøk" var særlig det sørlige kvarter, sørøst for krysset Kongens gate-tollbugata. Her holdt de rike til. Fred. Olsens 1700-tallshus overfor Børsen er ett av et fåtall minnelser om hvordan de kunne bo. Promenerte man, var det ikke som nå langs Karl Johans36 øst-vestlige akse, men vinkelrett på den: Kirkegata fra Domkirka til Festningsplassen - fra Frelseren til Fortet, fra den åndelige til den fysiske makts sete og tilbake igjen. Eller rettere: til midt i mellom, der de jordiske makters, handelens boliger, sjøhus og bordtomter lå. Nå promenerte man imidlertid helst lite. Fritid var et ukjent begrep for de aller fleste. Man gikk "på marked" noen dager i februar, eller "til kirke" eller "fulgte regimentsmusikken" på søndager. Flâneriet, dandyismen var i sin spedeste begynnelse, også internasjonalt (Benjamin 33 Myhres (1990:40) er endog regnet "etter grensene fra 1878" - for folketallet i Det sier noe om et potensial for kommende utvidelser, men for "den egentlige by" etter samtidas egne grenser var folketallet nok nærmere 20 enn , om såpass. 34 Bestemt form - Oslo har bare ett. Her fins ikke Buckingham eller Kensington Palaces, ikke Hampton Court, ikke Elysée, Louvre, Luxembourg, ikke engang Amalienborg, Christiansborg, Rosenborg, bare "Slottet". Sml. under om Logen som "borgerslott". 35 Idag oftest kalt "kvadraturen", stundom "Christiania", eller "provinshovedstaden" særlig med tanke på tida før Bare en idé i arkitekt Linstows hode inntil slutten av 1860-tallet. Promenadestrøkstatusen her tok seg opp fra tiåret etter, og har deretter holdt bemerkelsesverdig godt stand, tross konkurranse. Dette skiftet, en 90 graders vridning av hovedaksen, ga hele byen en ny retning, potensielt fra Ekeberg til Kolsås istedetfor fra elva til festningen, jfr. under. 12

13 1990)37. Den førindustrielle byen var en håndverks- og handelsby, mest preget av fjern- og omlands-handel. Bygatene kunne virke nesten øde, og når de ikke var det, preget av tilreisende ("bondehandel") og småærender borgerne imellom. Barokkbyen var både disiplinert og løssluppen: Dominert av festningen men samtidig med et gateliv som ikke var strengt klassedelt - Foucault og Sennett, disiplin og kontroll, en "presentasjonskultur" i blandet utfoldelse, alt på en gang38. Adel og det nesten-adelige høyborgerskapet var svært fåtallig. Og det var som hovedregel land-, ikke by-basert. I Norge som lenger sør hadde de nevnte sitt eget domene, typisk "godset i grevskapet", vel kjent men fjernt og lukket. I Christiania fulgte en del mindre velstående borgere opp med å tilegne seg "løkker" - små eller større land-eiendommer på den offentlige bymarkas grunn. De gamle overklassene hadde sine faste, skjermede rom, områder dit bare inviterte kom. Uterommene i barokkbyen var derimot, ikke ingenmannsland men snarere en slags "allemannsland", for alle slags folk og røffe omgangsformer. Når så klagene over mangel på utesteder hvor man "anstendigvis kunne ta damer med" kom på 1830-tallet, er det derfor et uttrykk for at det lokale borgerskap har blitt mange, rike og sjølbevisste nok til å kunne begynne å konstituere seg som klasse, gjøre krav på sin egen andel av det felles byrommet - forsåvidt etter samme strategi som de tok seg til løkker i bymarka hundreårene før. Men godet denne gang - bygatene - var uavgrenset, fysisk lett tilgjengelig for alle og enhver. Det gjalt ikke lenger paléer med porter, gods eller løkkehus med alléer, men åpne fortau og gater. Det handlet kort sagt om å konstruere det distingverte byrom, lage diskré men tydelige tegn for "rette vedkommende" til på føle seg heime, mens "simple folk" holdt seg unna - hvis de da ikke rent ut sagt trengtes, og adlød, "skikket seg". Tegn nummer én er sjølsagt Rette Andre, andre likesinnede, velkledte pene mennesker med god tid, altså igjen den flyktigere materialiteten. Men den krever som regel også noen faste materielle holdepunkter. Grev 37 Et drøyt tiår skiller Wergeland og Baudelaire, men et kulturelt hav: En jentefut og svirebror i utkanten, fra pornografi- og hasj-pionerens paradis artificiels på Île St. Louis. 38 Foucault (1975) og Sennett (1974). 13

14 Wedels39 idé (1835) om et "festivitets-lokale" var et sterkt strategisk trekk40 i den nye borgerlige konstruksjon av et eget byrom. Teater var planlagt like ved. Restaurant, konsert- og ball-lokale kom naturlig etter, nest ytterst på den gamle aksen mellom himmelsk og verdslig myndighet. Logen var som ball- og bankett-sal "et borgerslott før det kongelige" - en nyanse større enn kongeslottets største rom (Kavli 1973) - sannsynligvis med overlegg, for planene for "Slottet" var kjent i hele den lange byggeperioden Igrunnen er det Habermas' "borgerlige offentlighet" (1962) som vi her ser våkne til utfoldelse på heimlig grunn. Ikke for å politisere, langtifra. Det gjalt dannet selskapelighet, baller, teater, musikk, litteratur, kaffe og sukkervand, en avmålt stil. Politikken var et seinere biprodukt - her som hos Habermas. Christian Krogh, maler og flittig skribent, sa det slik noen tiår seinere: "Hva der idetheletatt er eiendommelig for alle Kristianiensere er at deres fordringer til livet... ligger langt over de forholdsvis små forhold de lever under... Folk med en inntekt på 3 à kroner42 eller derunder, det gjennomsnittlige hos de høyere klasser i Kristiania, våger seg andre steder slett ikke opp fra småfolkenes... levevis. De holder seg nede. Kristianiagrossereren (derimot), borgerskapet, har i selskapelig henseende ingen over 39 Wedel kunne kalles vår "Noble bourgeois" - for noen "Roi bourgeouis" har vi da visst aldri hatt? 40 Tåler i dristighet og intensjon sammenligning med Linstows Karl Johan-planer, eller i vår tid de ulike forslagene om plasering av nybygg for opera, Vestbanen, Festningen, Stiklestadskvartalet osv. Det er ellers interessant å se at kommunens egen sammenfatning (1892) ikke nevner Wedel. Om det var fordi hans initiativ var reelt mindre viktig, fordi man ønsket å forminske dets betydning - eller om det tvert om er vår tids mytedannelse som har ønsket seg en adelig ane er vanskelig å si - hver generasjon sine "hull". Jfr. om frimurernes strategier note 46 under. 41 Nå var de svensk-norske kongene sjøl høye frimurere og forsåvidt nesten like heime i begge disse "slott". De tre reint norske kongene er derimot visstnok ikke losjemedlemmer eller -beskyttere. De må altså se seg slått med en nyanse - vel i all vennskapelighet: Det fortelles f.eks. at Elisabeth II's første statsbesøk bl.a. ble feiret med at Kongen ga en lunsj i den nye frimurerlosjen. 42 NB i året, dette er skrevet i For sammenligning med dagens forhold kunne vi gange sånn omtrent med tusen. 14

15 seg. Han danner endog kjernen av den høyere selskapelighet... Dette gir ham et eget preg" (Krogh 1954). Kort sagt, en stor lokal sjøltillit, men på et nokså magert grunnlag, sjøl i "champagneårene". Det fantes rikdom, men lite eller ikke noe av virkelig stor rikdom, robust nok til å tåle brutalere omskiftninger. Vi får et lokalt klassepreg som kombinerer stor, ubestridt sjølbevissthet med en bare usikker eller periodisk materiell dekning. Oslo var og er en hyggelig men liten storby i et fjernt og lite land. Vi er sikkert den eneste hovedstad i verden som har feiret 300 og 900 års jubileum - med bare 26 års mellomrom. Sant nok, i 1924 var det nærmest avskjedsfest for Kristiania. Men likevel, det sier noe om hastig vekst, om konstruksjon og rekonstruksjon av en egen fortid - mer raffinert og solid, sjølsagt, men neppe helt artsforskjellig fra Fröken Julies Jeans drømmer. Sartre sammenligner et sted USAs storbyer med vogntoget på prærien, store men åpne for vær og vind. Oslos utrolig raske vekst en periode er kanskje nærmere gullgraverbyen: Easy come, uneasy stay - or staying power? * Av elementene i byen43, er murer, porter, befestning blant de eldste. Handelsprivilegiene måtte verges mot ytre og indre fiender. En disiplin 43 Kirke (kultsted) og torg, kombinert marked og "offentlig sted", er jevngamle. Først litt større byer får eget rådhus. Og om Christianias første leser vi at det ved siden av kommunal administrasjon også ble nyttet til "rettslokale, politikammer, brannstasjon, fengsel, vinstue, festlokale, teater, konsertsal og kirke" (Just 1950:40). Ulike slags skoler er likeledes nyere elementer. Det fins således fire ulike universitetsby-former: Ved slottet (Karlsruhe), ved katedralen (det opprinnelige Sorbonne), ved Rådhuset/Piazzaen (Bologna), på landet (Cambridge, Blindern). Oslo med sitt universitet på en akse litt skeivt mellom Slottet og Stortinget, med Rådhus og Regjeringsbygg på en tilsvarende, litt forskjøvet kryssende akse er utpreget "tysk": fins det bedre bilde på betydningen av "embets-eksamen"? Spredningen til Blindern, "Uni bei der Stadt am Stadtrand", uttrykker slik sett kanskje mest en økende evne og vilje til offentlig styring av hele landet, ikke bare eller først og fremst hovedstadsområdet. Elementet slott (idag evt. galleri, museum) har også en særegen stilling; ikke alltid tilstede. Pommier (1991) forteller at Louvre, kongeslottet, først ble museum i det korte konstitusjonelle kongedømmets tid. Den perioden hvor man ødela adelens bilder, skulpturer mm. som minner over det forhatte despotiet tok slutt. Kongen flyttet fra Versailles til Louvre (Tuileriene), som ble dels palass, dels kunstmuseum - til den nye tids ære, vedtatt i revolusjonens mest ekstreme periode. Det nye kongedømmet og den gamle kunsten flyttet samtidig under samme tak, men vidt forskjellig bruk: Lukket versus åpen, kongelig versus offentlig. Så sviktet kongen. Da Louvre igjen ble åpnet, som helt kunstmuseum, var det , på ettårsdagen for folkeopprøret som gjorde slutt på 15

16 som i våre dager har blitt diffus, almengjort og har "flyttet inn" i form f.eks av bil- og innbruddsalarmene, tåregass-spraybokser i veskene, gitter-rullegardiner foran speilglassrutene - helt etter Foucaults (1975) oppskrift. Man tenkte på denne lille byen med det store omlandet som igrunnen full. Man snakket f.eks. om "mangel på tomtegrunn" - innen kvarterene. Det vakte glede da festningen reiv halve nordvollen fra 1817 og arealer ble frigitt på dens glacis44. Men salget gikk trått, for man visste ikke om det fulgte by- dvs. handelsrettigheter med og heller ikke om festningen kunne komme på andre tanker igjen - hva den som nevnt gjorde, i 1840, etter 1848, og i 1897 (se under). Vi nevnte Grev Wedels idé - en stor tanke til borgerlig samling. Imidlertid har planen hatt en hake helt fra starten: Nærheten til festningen. Festningen på sin side var neppe sjøl uten "haker": Den kunne som de militære sa, forsvare regionen men ikke byen, som måtte regne med ødeleggelse ved målbevisst beleiring av store styrker. Det trege salget av glacis-tomtene var nok et tegn. Det kom ingen ferdsel til Christiania fra sør, over land eller sjø, fra festningens side. Nærmest som en brannstasjon lå den der, utmerket nyttig men aldri i full, egentlig utfoldelse - heldigvis. Uten ferdsel, ingen handel, og uten handel laber byggeinteresse. Festningen er den dag idag, kanskje mer enn noensinne, et vakkert og utmerket bevaringsverdig de facto brakkland, et "undersysselsatt område", enestående men alt for "smal" som turistattraksjon i nåværende form45. Louis Capets kongedømme. I det ledende kongerike tok kunsten kongenes gamle plass. Kanskje er det derfor det er så fint å være maler, og så vanskelig å være konge alltid siden: Begge er igrunnen bare bilder, men hhv. opphøyd eller redusert til det. Man kunne vel mene det samme om deres geistlige nesten-standsfeller, biskoper, kardinaler, paver osv. Deres hus er igrunnen heller ikke lenger annet enn storslåtte arkitektur-museer - minnelser om en tro et fåtall har. 44 Det svakt hellende omland hvor angripere før skulle framstå som lette mål sett fra vollene. 45 Byvoller og festninger var visse steder ikke uten militær betydning ennå under 1. verdenskrig (Liège, Anvers). Endog Paris' murer og fortene utenfor var intakte. Men umiddelbart etter freden startet rivingen. Der bymurene gikk er det idag - "le périférique", motorvei-ringen - ingen skudd lenger men ikke så få falne for det. Akershus som Oslos befestning var iallefall av helt annen type - av symbolsk, men uten strategisk verdi godt før år Nåtidas "bymurer" er nærmest tilfluktsrom og rakett-batterier, også disse foreldet eller for dårlig vedlikeholdt teknologi idag. Dagens festninger, i den grad de fins, forsvarer ikke byer direkte; de har "flyttet på landet", og "gått under jorda", uten å være sikre der engang. 16

17 Kanskje var det omtrent slik også frimurerne tenkte. De var iallfall påfallende tilbakeholdende med å bidra til å løse den første Logebygningens økonomiske problemer. De sto neppe uten midler, men ville trolig ikke binde seg, ikke sette seg fast i en pyntelig utkant av byen - en framsynt anelse om at Festnings-strøket ikke hadde noen svært lang framtid for seg som promenade, som oveklasse- eller "innestrøk"46. Et større, anonymt, "nesten-maktsenter" (1894) vegg i vegg med Stortinget (1866) var verdt å betale for, ikke "provins-hovedstadsminnet" fra Men med tida fikk også frimurerne i nytt hus konkurranse fra likesinnede: Odd Fellow-gårdens (1933) pyntelige funkis, lenger fra Stortinget men nærmere slott, rådhus og teater. V Vox populi, vox loci47. Vi setter prøve på vår modifiserte Heidegger og spør: Hva "samler" Den gamle Logen? og hva samler den ikke, hva utelater eller splitter den? Som hus eller bygning, hva "skåner" den, hva hegner den om og hva ikke? Enn Oslo by som helhet tilsvarende? Med så store endringer blir bare tidsspesifikke svar mulige: Logen "samlet" fram til 1890-åra frimurere, et lukket udemokratisk selskap, men utelukket ikke dermed - som de nåværende losjebygg - riktig alle andre. Det dannede publikum hadde adgang, etter invitasjon fra kommunens ledelse, eller slike den godkjente som framleiere: 46 En annen mer spekulativ forklaring antyder en mer aktiv rolle: Hvis frimurerne hadde midler men ikke vilje i , er de jo også kjent for sine nettverk, "gode forbindelser". Det er lite sannsynlig at det ikke var frimurere med, både i Christiania sparebanks ledelse og i Christiania formannskap, partene som krevde konkurs åpnet, og som fikk avverget det. Om det var frimurere sjøl bak inititativene på en eller begge sider, veit ingen ikkefrimurer og neppe noen nålevende blant dem heller. Men resultatet ble iallefall at en tyngende, rimelig forpliktelse ble veltet over på kommunen mens frimurerne deretter sto fritt med nye byggeplaner. 47 "Folkets stemme er stedets stemme". 17

18 ballselskaper, kunstnerkarneval, konsertarrangører. De som ikke var velkomne veit vi mindre om, men det er kjent at misjons- og vekkelsesmøter fikk avslag på leiesøknader. De lavkirkelige folkebevegelser "måtte finne seg annet husly" (Thingsrud 1993). Leieog billettkostnader var en annen grense. Visse krav til antrekk ble trolig stilt, også for åpne konserter. Og typen konsert spilte sikkert en rolle - Schulerud mener ennå (1986:48) at "visesang, kanskje jazz og pop" kan få slippe til, "men alltid med hensyn til at dette er en fredet bygning med tradisjoner". Som vanlig er, forblir de utelukkede anonyme, for de prøver ikke engang å slippe inn. "Salige er de fattige for de truer oss ikke". Som strøkselement "samlet" Logen, eller den dekket, sørflanken, av det gamle nord-sør-rettede promenadestrøket Kirkegata. Fra et annet fast promenadestrøk, Bygdøy Allé fortelles det noen tiår seinere at "alle" kunne promenere men arbeiderkvinner og - oh gru, hushjelper, tyende var forvist til sitt eget fortau. Der kunne de gå, og se over til "de fine", men å krysse gaten ville vært en provokasjon om ikke en ordensforstyrrelse (Danielsen 1994). Slik hadde altså disse "fine" et promenadefortau reservert bare for seg, uformelt men strengt. Om lignende skikk også rådde i Kirkegatas glanstid, vites ikke - heller ikke om Logebygningen kan ha tjent som en markør, på samme vis som Domkirken i motsatt ende. Vi kan ikke gå i detalj med "samling", "skåning" og det motsatte for alle følgende perioder. Nok sagt at Logebygningen også i havnearbeidernes storhetstid var minst like lukket, like ekskluderende om enn ikke like "eksklusiv" i bornert forstand: Havnearbeiderne var færre48 enn "fiffen", og en mer stabil gruppe - den hadde bare motsatt klassepreg. Christiania fram til sist på 1860-tallet var "byen på neset", på flata under festningen. Utafor, på sidene, bak, lenger unna lå løkker og forsteder, broer og innfartsveier, havner og skipsleilighet, etterhvert også jernbanestasjon. Byen sjøl hadde form som en flat jakt eller pram med 48 Ca i 1965, 265 i 1978, og - 48! idag, altså redusert til en fjerdedel på 12 år, og derfra til en femtedel på 16 (Frick 1994). En effektivisering som monner - men er det rart vi mangler arbeidsplasser? 18

19 baugen vendt mot sør, med festningen som en dominerende formast - og bakparten på grunn. Oslo anno 1994 har totalt annet stedspreg. Sentrumsaksen er vridd 90 grader. Men ringveiene - snart fire av dem - som skovemerker på på ulik høyde av grytelandskapet - er idag mer dominerende, likedan de seks diametralt sprikende utfartsaksene, motorveiene: to mot vest, en hver mot nord og nord-øst og to mot sør. Oslo av idag "samler" ikke neset men Oslo-gryta, et stort amfi med fjorden som scene og halv åpning. En vakker landskapsform, men er den egentlig "samlet"? Veier, bygg og trafikk sprer og fragmenterer like mye som de samler - en "blanding av rot og orden", en "by av brokker", en "skjønnhet ved feiltakelse", en "byplan uten rød tråd" (Kjeldstadli 1990:389-91)49 - en prematur postmodernisme? Nå fins det viktige unntak: Det enkeltbygg som mer enn noe annet bidrar til "samling" av den digre bulkebunns-gryta, er det forkjetrede Postgirobygget, Pedersen og Krognes' frekke bryggestolpe som ruver midt i det gamle havnesentret, brungrått som Dovrefjell, av form et veritabelt Romsdalshorn, en knyttneve (uten rose), et samlende kamprop fra "annerledeslandet", et "norsk Nei!" som dominerer hele amfiet langt mer enn festningens formast noen gang maktet. Noen misliker også den nye naboen, det enda høyere Oslo Plaza - "smør på flesk", litt for tett lagt liksom. Kanskje det, men vi kan også se det som et anelsen påtrengede men minst like monumentalt Glittertind, side om side med det lavere, bredere, ruvende, brunlige Romsdalshornet. Fehn har lagt breen på flata i Fjærland; i Oslo står den på høykant, slik breer skal - Isslottet! Hva bedre "samling" kan en hovedstad i et land som vårt ønske seg enn et Glittertind og et Romsdalshorn - stav og snø, mose og laft - side om side, tårnende høyt, midt på Oslo-amfiets hoved-scene? Eller er det Herkules og Atlas som skifter på å bære himmelvelvingen, å samle Heideggers firfold på sin måte? Eller Odysseus og Prometeus som med 49 Det siste uttrykket henter Kjeldstadli fra byplansjef Hals, det nest siste står i anførsel også i original. 19

20 list og flammende refleksjon nå endelig er tilbake på scenen - kunsten tilbake til det menneskelige, det overskridende? * Det må følges opp, sjølsagt. "Nei!"et flytter sentrum for langt øst for de tradisjonelle "fine fornemmelser" - og "for annerledes" for det likhetssøkende sosialdemokrati50. Derfor vekker oppfølging også strid, med Opera i Gamlebyen som et hovedstridsobjekt for tida. * Oslo har gjenomgått en sterk sentralisering knyttet til denne hovedscenen. Men i "post-fordismens" tid er den entydige sentraliseringen forbi, unødvendig. Det vil uansett bli rom for andre delsentra rundt om ellers i byen. Logen og strøket omkring - Christiania, kvadraturen - har også fornyet seg en hel del. Med flere store og små kunstgallerier og snart med nytt Christiania torg kunne det bli et lokalt Faubourg St. Honoré - kunstner og kunstsamlerstrøket, flâneri-arena for den dannede bohem. Men tydeligst - i arbeidstida - er preget av "børs uten katedral": betalingsformidling med tilhørende økonomisk og sosial forskning. Oslo Børs, Norges Bank og Statistisk sentralbyrå har alle ekspandert sterkt de siste år. Arkitekturmuseum og en del arkitekter har etablert seg. Det er fint - men er det nok til å reetablere promenadene - i moderne varianter, flâneri, "et slag på byen"? Kan det bli en sving av noens "lysløype", evt. løypa for et eget segment? Eller risikerer vi en ny, reint funksjonsdelt arbeidsplass-bydel som er praktisk talt død etter arbeidstidas slutt? Problemene med naboskapet til festningen er nevnt. Men hovedfienden til det moderne flâneri heter masseprivatbilismen: Voksne menn, og i økende grad kvinner, har langt på vei sluttet å gå lengre strekninger til fots utendørs. Dersom bilbruken ikke reduseres er man i praksis avhengig av å knipe dem på de korte strekk de i alle fall må forlate bilen - til og fra P-plass eller P-hus. Og det må dessuten være godt skjermet fra støy og skitt - fra dem som fortsatt sitter i bilene. Her gjør arkader, kjøpesentre og gågater en stor jobb og konkurransen er hard. Den gamle 50 Jfr. Sissel Rønbecks "spreng Postgirobygget!" 20

21 "byen på neset" har en sjanse, ikke mer. Noe er gjort: Trafikken gjennom Rådhusgata er redusert, og for den over Rådhusplassen og rundt festningen planlegger man store reduksjoner. Det skal bl.a. bli trikkelinje, ned Akersgata, over Rådhusplassen til Aker brygge51. For alt dette ligger Logen i "feil ende" - i lengste laget øst. Sjansen består i at "det luftige flâneri" kommer i skuddet, fokusert ikke på varekjøp men mer på omgivelser og andre mennesker. Så spørs det om "kammerkultur-segmentet" er stort nok - eller Logens programmer fleksible nok. Mange spør om overklassene idag har forlatt den kulturbærende rollen. Men kanskje spørsmålet er feil stilt. Subkulturene er ikke lenger hva de var. De er ikke total livsstil lenger, heller et rollerepertoar til fritt valg i skapet (à la Sennett 1974): Kammerkonsert på lørdag, hardrock eller etnisk på onsdag, dypsnø-kjøring på søndag osv. - "straight in the morning, hip at night". Dagens unge mesener - om de fins - treffes snarere på Barock enn i Loge, Theater, Konserthus og Galleri, - men ingen helt til fortrengsel for alle andre52. V I Genius communis, populus differentiae53 51 Blant andre konkurrenter har vi nevnt "Miljøbyen Gamle Oslo" - en annen utmerket plan, men har vi flâneurer nok for alle disse tiltak? I et større perspektiv må nevnes konkurransen fra kjøpe- eller "oppleveleses"-sentre som Liertoppen, Triaden, og nå sist liketil Ski. Vi aner en ny forlenget øst-vest-akse, ikke Kolsås til Ekeberg lenger, men fra Liertoppen til Ski. 52 Her står mange spørsmål åpne. Norge har en forstemmende mangel på forskning om de høyere samfunnslag, deres skikker, strategier, treffsteder, inflytelseskanaler. Den såkalte "maktutredningen" et par tiår tilbake har i praksis vist seg å fungere som en "øvingsoppgave i tilgang (access)", en serie diplomoppgaver fra en slags uformell øverste forvaltningshøgskole. 53 "Geni er vanlig, det er folket som skiller seg ut". 21

22 Vi forsøker en siste samling tilslutt - også av trådene: Heidegger og Nordberg Schultz er utvilsomt begge all ære verdt - men kanskje også en og annen tvil: Tanken om en i grunntrekk lite foranderlig stedskarakter eller stedånd kan være nyttig og inspirerende men ikke derfor helt overbevisende; den har begrenset verdi eller holdbarhet. Det er greit nok at steder har en del svært stabile trekk - lys, klima, geomorfologi, og kanskje vegetasjon mm., men de er alle, i samme rekkefølge og i økende grad, påvirkelig av menneskers virke: Skoger flest f.eks. er i våre dager menneskeverk, forstmannskunst, ikke "rein" eller uberørt natur; berg kan sprenges bort eller gjennomhulles osv. Liketil menneskekroppen, dens varighet og helse er i våre dager vesentlig menneskeverk54, legekunst, hygiene. Stedets ånd, hvis den fins, er med få unntak det menneskeverk gjør den til. Det het seg at "naturen ikke gjør sprang" (Leibniz); den gjør ikke grenser heller. Politiske grenser er også menneskeverk og naturlige begrensninger kan bearbeides. Det som oftere enn naturen sperrer for vårt virke er andre menneskeverk - homo homini limes. Heller ikke er det sant at ting eller steder nødvendigvis "samler" et bestemt antall grunnelementer - de står like ofte for splittelse, fragmentering. Ikke minst står de i en historisk sammenheng, med et opphav, en merittliste og et ubestemt men temmelig sikkert opphør eller en omdanning. Ikke dermed sagt at "steds-karakteren" "tapes" eller "blir ødelagt", den bare tar en annen form hvis verdi ikke er endelig bestemt, verken ut fra førtilstanden eller ut fra samtids-sammenhengene. Naturen er i menneskene - vi i den og den i oss. Den er ikke en ytre fremmed makt vi som "hyrder" er henvist til å gjete. Heidegger tenker menneskeverk som grunnleggende bestemt av noe mer enn menneskene sjøl: Naturen, jord og himmel, dødelig og das Göttliche - det gudelige eller fantastiske. Noe av objektivasjonen er objekt eller motstand, ikke ytring. Det er igjen greit nok at menneskene ikke er fullstendig herre over sin tilværelse, men ikke dermed noen 54 Vi minner om Marx' mer generelle "du bist gezeugt von deinem Vater und deiner Mutter... also ein Gattungsakt der Menschen den Menschen produziert": Homo homini creator altså, ikke bare limes. 22

23 enighet om hvor grensen for herredømmet skal gå. Marx' motsatte tanke om naturen som "der unorganische Leib des Menschen" virker bedre begrunnet: Vi er nødvendigvis ett med naturen og lever i uopphørlig vekselspill55 med den, ikke som individer men som gruppe eller "artsvesen". Den som maner til en "samling" som kanskje ikke er der, riskikerer - eller har kanskje rent ut sagt valgt - å virke til "de mest samledes" fordel56 og restens ulempe eller mindre gagn: Må man selge seg skal det ihvertfall være til høystbydende, til en stiv pris. Boligbygg for vanlige mennesker er ikke utfordring nok, ikke synlig eller varig nok, for bundet i økonomiske restriksjoner. Slike bygg får en grunntone av "ingen har kosta på oss noe". Når det på motsatt side tegnes og bygges for de som kan koste på seg noe, da varer og vises verket. Estetikken bak får et "objektivt" skjær - likesom bestemt av en formidling mellom "jord og himmel", "stedets ånd", - som, villet eller ikke, skjuler en partiskhet: Vi virker for dem som har råd til det, innen slike grenser de har råd til. Stedets ånd er brukerne, arkitekten er bare en enkelt av dem - og det dessuten en "glemsk" en: Når jobben er gjort og bygget ferdigstilt, går han/hun sin vei og tenker på verket som endelig, avsluttet, permanent - en varig objektivasjon. Men det er det jo slett ikke. Bygg slites, de endres med bruk57, og de endrer karakter etter som andre bygg kommer til eller blir borte - "ett bygg er alle bygg", som sagt. Kampen om estetikken, om byrommet, om landskapet, står egentlig om hele samfunnslivet. Dette er permanent, ikke enkelte bygg eller andre ytringer. 55 "Durchsichselbstsein" sier Marx (1965:245)- en grunnleggende gjensidig avhengighet. Det uavhengige "kastede" individ finnes ikke - "oder bist du ein solcher Egoist, dass du alles als Nichts setzt und selbst sein willst?" 56 Med Orwell i lett omskriving: "Alle ting samler, men noen mer enn andre". 57 Langsomt men det er en sårbarhet i det som lett glemmes. Levetid og vedlikeholdsintervaller for et byggs ulike elementer varierer sterkt, ned til under 5 år og opp til langt over 100 (Norsk Byggtjeneste 1993). Men de sam-varierer også, seg imellom og med drift, påkjenninger, renhold, og motivasjon eller omhu. Forsømmes et enkelt sårbart punkt svekkes fort også de som i seg sjøl er robuste. Nedslitings-tida for bygg undervurderes regelmessig drastisk - og én grunn er trolig en erfaring og et mer eller mindre latent ønske om å kunne legge inn mulige framtidige "vippepunkter". Det bygges, spisst sagt, også med tanke på en neste sanering. 23