Straffeprosessuelle forlik i norsk strafferett

Transkript

1 Straffeprosessuelle forlik i norsk strafferett Hvorfor ikke plea bargaining i Norge? Kandidatnummer: 795 Leveringsfrist: Antall ord:

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING Oppgavens tema og aktualitet Oppgavens struktur Begrepsavklaring Nærmere avgrensning Rettskildebildet DAGENS RETTSTILSTAND Nærliggende nasjonal lovgivning Strpl Strpl Strl. 78 og Utviklingen i rettspraksis Rt Rt Rt Oppsummering av rettspraksis Andre kilder Påtaleinstruksen Generelle retningslinjer fra Riksadvokaten Oppsummering av dagens rettstilstand EMK OG PLEA BARGAINING Natsvlishvili and Togonidze v. Georgia Oppsummering og likheter med vårt nåværende system GRUNNLEGGENDE TREKK OG OVERORDNEDE HENSYN I MØTE MED STRAFFEPROSESSUELLE FORLIK Grunnleggende trekk ved det norske rettssystemet Rettens forhold til tiltalen, og makt- og rollefordelingen Materiell sannhet Offentlighet Anklageprinsippet Forskjeller i de ulike rettssystemene i

3 5 PRAKTISKE UTFORDRINGER OG PRINSIPIELLE PROBLEMSTILLINGER Et endret kriminalitetsbilde Alvorlig organisert økonomisk kriminalitet Straffeprosessuelle forlik som avtaler Virkninger ved avtalebrudd og bevisverdien av forklaringen Likebehandling og offentlighet Realitetsbehandling som et usikkert alternativ Maktmisbruk og rollekonflikt Konklusjon KILDELISTE ii

4 1 Innledning 1.1 Oppgavens tema og aktualitet Temaet for oppgaven er avtaler og forhandlinger mellom påtalemyndigheten og siktede i forbindelse med straffesaker, et system best kjent under det engelske navnet plea bargaining. Plea bargaining har aldri vært en del av den formelle retten i norsk straffeprosess, men det har lenge vært antydet at slike forhandlinger forekommer i praksis, og spørsmål om å lovfeste lignende ordninger har tidligere blitt vurdert av lovgiver. I juni 2014 ble det nedsatt et utvalg som skal utforme forslag til ny straffeprosesslov. Den nye loven skal være bedre tilpasset vår tid, og skal i større grad enn nåværende lov legge til rette for en effektiv straffesaksbehandling. 1 Av mandatet følger det at et av de sentrale spørsmålene utvalget skal vurdere er virkemidler for å øke antallet tilståelsessaker, og i denne sammenheng skal det særskilt vurderes behovet for å innføre en form for plea bargaining. Ordningen blir i mandatet beskrevet som en ordning hvor påtalemyndighetene kan gi bindende tilsagn om strafferabatt dersom siktede tilstår ( plea bargaining ). 2 Arbeidet skal ferdigstilles i løpet av høsten 2016, og utvalget skal komme med sitt forslag i november. Det knytter seg mange prinsipielle innvendinger til denne formen for forhandlingsbasert strafferettspleie, men allikevel er fremveksten av plea bargaining stor. I de fleste land som praktiserer ordningen er motivene bak først og fremst prosessøkonomiske, og de prinsipielle innvendingene er påfallende like, uavhengig av hvilket lands rettssystem de retter seg mot. Oppgavens konklusjon vil knytte seg til spørsmålet i avhandlingens undertittel, om hvorfor vi ikke har implementert plea bargaining i Norge. Bakgrunnen for spørsmålsstillingen er det faktum at praksisen på området allerede går i denne retningen, og utbredelsen andre steder i Europa har vært stor de seneste årene. I tillegg har forslag om lovfesting blitt reist ved flere anledninger, og de effektiviseringshensyn som lå til grunn for forslagene gjør seg fortsatt gjeldende. Den overordnede hensikten med avhandlingen er derfor å undersøke i hvilken utstrekning vi allerede praktiserer en form for partsforhandling i norsk straffeprosess, og å sette spørsmålet om slike forhandlingssystemer inn i en større sammenheng. 1.2 Oppgavens struktur I første del av oppgaven, kapittel to, vil dagens rettstilstand forsøkes klarlagt med utgangspunkt i nærliggende lovgivning og rettspraksis fra Høyesterett. Påtaleinstruksen og uttalelser 1 Utvalg skal utforme ny straffeprosesslov, pressemelding fra Justis- og beredskapsdepartementet, Nr: Utvalgsmandat til arbeidet med ny straffeprosesslov, s. 3, del 4 pkt. 6 1

5 fra Riksadvokaten vil benyttes som supplerende kilder for å nærmere belyse hvordan ordningen oppfattes i praksis. I oppgavens kapittel tre vil blikket rettes ut mot våre menneskerettslige forpliktelser, og det vil undersøkes i hvilken grad vår nåværende ordning, og plea bargaining-systemer generelt, er i samsvar med den europeiske menneskerettighetskonvensjonen 3. Kapittel fire setter spørsmålet om en forhandlingsbasert strafferettspleie opp mot grunnleggende trekk og prinsipper i straffeprosessen. I første del av kapitlet vil sentrale trekk ved vårt eget rettssystem undersøkes, og utvalgte rettsprinsipper vil bli presentert. I andre del av kapitlet vil det bli foretatt en delvis komparativ analyse av ulike land i Europa med tilsvarende systemer allerede på plass. Hensikten er her å belyse utbredelsen av plea bargaining i våre naboland, og å undersøke om valg av prosessform kan forklares med ulikheter på et mer grunnleggende nivå. Avslutningsvis i oppgaven, i kapittel fem, vil enkelte prinsipielle problemstillinger ved ordningen med plea bargaining drøftes. Innledningsvis blir behovet for endring generelt diskutert, deretter blir endringsbehovet knyttet til konkrete straffesakstyper. Drøftelsene som følger vil ikke være uttømmende, men vil trekke frem og drøfte noen av de sentrale innvendingene mot en forhandlingsbasert straffeprosess. Også enkelte problemstillinger knyttet til dagens ordning vil bli drøftet. Helt til slutt i dette kapitlet står oppgavens konklusjon. 1.3 Begrepsavklaring Plea bargaining er et begrep mange kjenner fra utenlandsk rett, kanskje spesielt fra USA og Storbritannia. Begrepet beskriver et system hvor forhandlinger og avtaler mellom partene i straffesaker er en sentral del av straffeprosessen. Det engelske uttrykket rommer begge disse elementene, og det er vanskelig å finne et tilsvarende norsk begrep. Direkte oversatt i en juridisk sammenheng kan plea bargain forstås som påstandsforhandling/avtale. 4 Ordet plea har flere betydninger, og i amerikansk strafferett brukes det om den siktedes standpunkt til skyldspørsmålet, da enten som en tilståelse/skylderkjennelse (guilty plea) eller som en uskyldserklæring (plea of not guilty). 5 Ordet bargain kan også forstås på flere måter, og i dagligdags tale brukes begrepet ofte om en god handel eller et godt kjøp. Rent språklig gir ordet uttrykk for en avtale som har kommet i stand på grunnlag av for- 3 heretter EMK 4 Kjelby (1996), s Kjelby (1996), s

6 handlinger, hvor utfallet fremstår som fordelaktig for begge parter. 6 Det engelske begrepet dekker med andre ord både avtale- og forhandlingselementet ved slike systemer, samt at det får med gjenstanden det ofte forhandles om, nemlig den siktedes skylderkjennelse. Kjelby bruker uttrykket straffeprosessuelle forlik 7, som kan sies å være ganske treffende, men begrepet er lite brukt både i teori og rettspraksis. Ordet forlik gir assosiasjoner til sivilprosessen, og plea bargaining-systemet har mange likhetstrekk med forliksavtaler av denne typen. I sivile saker kan partene når som helst inngå et forlik om sakens tvistegjenstand ved å bli enige om resultatet, og dermed unngå videre innblanding fra domstolen. I en straffesak vil sakens tvistegjenstand være den siktedes eventuelle skyld og potensielle straff, og gjennom plea bargaining er det ofte dette partene forhandler om. De fleste gjenkjennbare tilfellene fra norsk rettspraksis hvor forhandlinger mellom partene har funnet sted, dreier seg om såkalte straffetilsagn eller tilsagn om straff. Riksadvokaten beskriver denne typen tilsagn som en skriftlig forhåndsavtale mellom partene om hvilken straffepåstand påtalemyndigheten skal nedlegge. 8 Tilsagn er et annet ord for løfte, og begrepet gir uttrykk for påtalemyndighetens motytelse til siktedes bidrag i de tilfeller forhandlingene dreier seg om straff. I praksis vil gjerne et straffetilsagn forutsette en viss grad av forhandlinger, men rent språklig er rekkevidden av begrepet for snevert til å kunne betegne ordningen som helhet. Straffeprosessuelle forlik er dekkende fordi begrepet tar høyde for at forhandlingene kan dreie seg om mer enn bare påstanden om straff; alle aspekter ved saken som påtalemyndigheten eller siktede har kompetanse til å avgjøre kan i teorien være gjenstand for forhandling. I avhandlingen videre vil både det engelske plea bargaining og det norske straffeprosessuelle forlik bli brukt, og de to begrepene forutsettes heretter å ha samme meningsinnhold. Å sondre mellom begrepene mistenkt, tiltalt og siktet er ikke påfallende vesentlig i forbindelse med straffeprosessuelle forlik, selv om betegnelsen i praksis innebærer at man har krav på ganske ulike rettigheter. For enkelhets skyld vil fremstillingen videre i all hovedsak benytte begrepet siktet som en samlet betegnelse, selv om vedkommende i praksis kun vil være å regne som mistenkt. 6 Kjelby (1996), s Kjelby (1996) 8 RA , s. 9 3

7 1.4 Nærmere avgrensning Straffeprosessuelle forlik berører områder av straffeprosessen det ikke har vært anledning til å gå inn på i dybden, og ordningen reiser mange interessante problemstillinger. I all hovedsak vil de ulike temaene kun bli behandlet i den grad og utstrekning de gjør seg gjeldende som relevante for partenes kompetanse til å inngå avtaler, for avtalens nærmere innhold, eller for å belyse ordningens mulige anvendelse i norsk strafferettspleie. Et eksempel på dette er påtalemyndighetens utøvelsesskjønn på bakgrunn av opportunitetsprinsippet, herunder blant annet deres kompetanse til å treffe avgjørelse om påtaleunnlatelse eller henleggelse. Disse reglene er sentrale for å fastlegge påtalemyndighetens forhandlingsmuligheter med siktede, men hvordan kompetansen utøves i praksis vil ikke bli viet stor plass. En utførlig gjennomgang av den relative påtaleplikt 9 ville blitt omfattende, men noe av årsaken er også at riksadvokaten langt på vei har avskåret denne muligheten for forhandling. Riksadvokaten har ved flere anledninger fastholdt at henleggelser ikke skal benyttes som vederlag for informasjon fra siktede, og at kun bagatellmessige forhold kan avgjøres med påtaleunnlatelse i bytte mot forklaringer. 10 Det må derfor antas at det i liten grad forekommer forhandlinger om denne adgangen i praksis. I hvilken grad denne kompetansen potensielt vil kunne bli brukt som et forhandlingskort for påtalemyndigheten er svært interessant, men på grunn av begrenset tid og plass vil dette ikke bli grundig behandlet i oppgaven. Straffeprosessuelle forlik har nær sammenheng med strafferabatt etter straffeloven og 80, og tilståelsesdom etter straffeprosessloven , og de fremforhandlede avtalene vil ofte inneholde elementer av disse. Slektskapet mellom de tre systemene er interessant i seg selv, og på mange måter kan straffeprosessuelle forlik ses på som en videreutvikling av disse to allerede eksisterende ordningene. Det vil derfor være naturlig å komme inn på bestemmelsene, men kun i den grad det vil være nyttig for å belyse avhandlingens overordnede tema. Av hensyn til områdets omfang, vil behandlingen av våre menneskerettslige forpliktelser begrense seg til det strengt nødvendige. Under fremstillingen av rettspraksis fra den europeiske menneskerettighetsdomstol 13 vil kun én avgjørelse bli drøftet, og det vil bli foretatt en kort fremstilling av den mest relevante konvensjonsbestemmelsen. Dommen er den nyeste avgjørelsen fra EMD som tar for seg rettmessigheten av plea bargaining-systemet, og er derfor re- 9 se Kjelby (2013), og oppgavens punkt RA , s. 2-3 jf. RA Straffeloven av 20. mai 2005, nr. 28 (heretter strl.) 12 Straffeprosessloven av 22. mai 1981, nr. 25 (heretter strpl.) 13 heretter EMD 4

8 presentativ for rettstilstanden i dag. 14 Forøvrig er det også den eneste avgjørelsen som går i dybden på spørsmålet om hvorvidt plea bargaining er i samsvar med EMK. Andre menneskerettslige forpliktelser, herunder forpliktelsene etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, vil ikke bli diskutert. I den avsluttende drøftelsen vil reglene for bevisavskjæring bli nevnt, og en kjennelse knyttet til forklaringer avgitt på bakgrunn av løfter fra politiet vil bli drøftet. En generell gjennomgang av reglene og praksis knyttet til bevisavskjæring vil imidlertid ikke bli gjort. 1.5 Rettskildebildet Det finnes ingen bestemmelser i norsk rett som positivt hjemler straffeprosessuelle forlik, og rettskildebildet omkring temaet er derfor noe magert. I mangel på positiv lovgivning må rettstilstanden søkes oppklart i andre kilder, og både nærliggende lovregler, forarbeider og rettspraksis fra Høyesterett vil bli benyttet til dette formålet. Juridisk teori om temaet vil bli brukt for å utfylle rettstilstanden der den ellers er uklar. Straffeprosessen bygger dessuten på en rekke prinsipper og grunnleggende verdier som kan være veiledende i denne forbindelse. På grunn av våre menneskerettslige forpliktelser på strafferettens område er EMK en sentral rettskilde, og rettspraksis fra EMD vil derfor bli tillagt vekt. En av hensiktene med avhandlingen er å forsøke å gi en fremstilling av hvordan dagens ordning oppfattes og praktiseres av sentrale aktører på området. Rettspraksis kan naturligvis være en egnet kilde til dette formålet, men også kilder med mindre vekt kan være interessante. Kilder av denne typen som vil bli brukt i oppgaven er høringsuttalelser i forbindelse med lovforslag, drøftelser i ulike utredninger og rundskriv fra riksadvokaten. Fremstillingen av de ulike europeiske straffeprosessordningene vil i stor grad basere seg på juridisk teori, noe som har den svakhet at de ikke er å regne som primærkilder. Et forbehold om endret rettstilstand og språklige feiltolkninger må derfor tas med i betraktningen når disse systemene presenteres. Når det er sagt, så samsvarer kildene godt med det bildet på europeisk straffeprosess som beskrives av EMD i avgjørelsen fra , og det må derfor antas som relativt trygt å legge beskrivelsen til grunn. 14 se oppgavens kapittel 3 15 Case of Natsvlishvili and Togonidze v. Georgia, se oppgavens punkt 3.1 5

9 2 Dagens rettstilstand I korte trekk består plea bargaining av at det forhandles mellom partene i en straffesak om sakens videre gang og endelige utfall, som så resulterer i en avtale som forelegges retten for pådømmelse. Med mindre retten finner grunn til å forkaste avtalen vil faktum bli lagt til grunn slik partene har blitt enige om, og påtalemyndighetens påstand om straff vil bli tatt til følge. Det er en vesentlig forenkling av domstolsbehandlingen, og kan på mange måter sammenlignes med det vi i norsk rett kjenner som tilståelsesdom. 16 Allikevel er det prinsipielle forskjeller mellom en tilståelsesdom og straffeprosessuelle forlik, og det er viktig å holde de to adskilt. Et sentralt element ved plea bargaining-systemet er i hvilken grad avtalen som fremforhandles er bindende. For at en avtale mellom påtalemyndigheten og siktede i realiteten skal anses som bindende, må den ha bindende virkning både horisontalt mellom siktede og påtalemyndigheten men også vertikalt, fra partene og oppad mot retten. En avtale mellom partene som ikke samtidig binder retten har i realiteten liten betydning, all den tid retten uansett har endelig avgjørelsesmyndighet. Med bindende avtale i denne forbindelse menes en avtale som i større eller mindre grad også er bindende for retten. Spørsmålet om en ordning med straffeprosessuelle forlik har derfor flere sider: forhandlingsmulighetene mellom partene må klargjøres, men også rettens forhold til avtalen er helt sentral. Per dags dato finnes det ingen bestemmelser i norsk rett som direkte regulerer avtaler og forhandlinger mellom partene i en straffesak. Et samarbeid og en dialog mellom de to partene er allikevel helt naturlig, og vi har lenge sett en antydning til at denne typen forhandlinger foregår i praksis. Spørsmålet om å lovregulere et slikt system har tidligere vært reist for lovgiver, senest i 2006 da det ble foreslått en regel om bindende straffetilsagn i ny strpl. 233a. 17 Forslaget møtte stor motstand fra ulike hold, og de omstridte lovendringene ble ikke gjennomført. Sommeren 2014 ble det som nevnt nedsatt et utvalg som skal utforme et forslag til ny straffeprosesslov, og av mandatet følger det at et av spørsmålene de skal undersøke er nettopp muligheten for å innføre et plea bargaining-system. På grunn av manglende lovregulering har spørsmål om slike avtaler stort sett blitt overlatt til domstolene å ta stilling til, og dagens ordning med forhandlinger og avtaler har i stor grad blitt utviklet gjennom rettspraksis. Allikevel er det naturlig å ta utgangspunkt i nærliggende lovregler som kan ha betydning i denne forbindelse, og disse vil bli gjennomgått i det følgende. Den nærmere utviklingen i rettspraksis vil bli behandlet i neste del av kapitlet. 16 jf. strpl Hurtigere behandling av straffesaker, høringsnotat fra Justisdepartementet, s

10 2.1 Nærliggende nasjonal lovgivning Strpl. 38 Straffeprosessloven 38 omhandler rettens forhold til tiltalen, og er med på å understreke rettens og påtalemyndighetens respektive roller som dømmende og anklagende myndighet. Bestemmelsen tar for seg prinsippet om at retten kun er bundet av det forholdet tiltalen gjelder, og at den står fri både i forhold til påstanden om straff og hvilket straffebud som skal anvendes på forholdet. Første og annet ledd har følgende ordlyd: Retten kan ikke gå utenfor det forhold tiltalen gjelder, men er ubundet av den nærmere beskrivelse med hensyn til tid, sted og andre omstendigheter. Bare når den finner særlig grunn til det, prøver retten om det foreligger omstendigheter som ville bringe forholdet inn under en strengere straffebestemmelse enn etter tiltalen. Med hensyn til det straffebud som skal anvendes på forholdet, er retten ikke bundet av tiltalen eller de påstander som er fremsatt. Det samme gjelder med hensyn til straff og andre rettsfølger. Straff eller rettsfølger som nevnt i 2 nr. 1, kan ikke idømmes i en sak som bare gjelder inndragning. Etter denne bestemmelsen er det kun det forhold tiltalen gjelder retten blir bundet av med hensyn til påtalemyndighetens tiltale, alt annet er kun forslag og vil i prinsippet ikke binde retten. Regelen er ansett som et grunnleggende prinsipp, og bestemmelsen skal tas på ordet. I kraft av domstolens rolle som dømmende myndighet er det rettens ansvar å fastsette straff, påtalemyndighetens rolle begrenser seg til å opptre som offentlig anklager. Ofte vil allikevel aktors påstand om straff ligge nært oppimot eller sammenfalle med rettens endelige resultat. I praksis er det nok også slik at det foreligger et visst lojalitetsforhold mellom retten og påtalemyndigheten, i den forstand at aktor i saken ikke skal komme med forslag om straff som er for milde eller strenge sett hen til gjeldende rett. Skulle tilfellet være at påtalemyndighetens forslag ligger på feil straffenivå, vil retten allikevel stå fritt til å fastsette en mer passende straff. Påtalemyndigheten kan med andre ord ikke binde retten i dens utmåling av straff, og en avtale med siktede om at en bestemt straff eller en bestemt strafferabatt skal bli resultatet i saken vil således stride mot denne bestemmelsen. Dette ble ytterligere bekreftet av Høyesterett i Rt , som vil omtales nærmere i neste del av oppgaven. En avtale om hvilken straffepåstand påtalemyndigheten skal nedlegge vil derimot ikke være direkte i strid med bestemmelsen, så lenge den siktede er klar over at avtalen kun omhandler forslaget til straff, og at retten står fritt til å idømme en annen reaksjon enn det som følger av forslaget. 18 I praksis blir dette 18 jf. Rt

11 kalt straffetilsagn. Det vil også være en forutsetning at den som gir tilsagnet har personell kompetanse til å ta avgjørelsen. Med andre ord er det kun den eller de i påtalemyndigheten med tiltalekompetanse som har kompetanse til å komme med tilsagnet, alternativt må tilsagnet godkjennes av vedkommende. 19 I utgangspunktet innebærer ikke strpl. 38 noen begrensning i påtalemyndighetens kompetanse til å inngå straffeprosessuelle forlik generelt. Dersom bindende virkning overfor retten anses som en forutsetning for denne typen avtaler, så vil derimot bestemmelsen begrense kompetansen betraktelig. Det vil i så fall kun være det forhold tiltalen gjelder 20 som kan være gjenstand for forhandling, og hvilke valgmuligheter påtalemyndigheten har i denne forbindelse reguleres blant annet av deres påtaleplikt. En nærmere beskrivelse av denne plikten behandles i oppgavens kapittel Strpl. 92 I strpl. 92 finner man en bestemmelse om hvordan rettslige avhør av siktede skal foregå, og etter strpl. 232 skal den gjelde tilsvarende ved politiavhør. Bestemmelsen omhandler således forholdet mellom siktede og påtalemyndigheten. Annet ledd 1. punktum oppstiller det såkalte løfteforbudet, og har følgende ordlyd: Løfter, uriktige opplysninger, trusler eller tvang må ikke brukes. 22 Bestemmelsen har en klar side til selvinkrimineringsvernet og retten til å ikke forklare seg, 23 og er en regel til vern for siktede. Ser man på dens plassering i loven og hele ordlyden i sammenheng så synes det klart at den har til formål å forhindre at det utøves ytterligere forklaringspress på den siktede i en avhørssituasjon. 24 Siktede skal ikke fristes til å tilstå eller avgi forklaringer, dette skal skje under ryddige og ærlige omstendigheter som ikke senere kan reise tvil om hvorvidt forklaringen er sann. Den bevismessige verdien av en forklaring eller en tilståelse kan være avgjørende, og vekten av beviset vil avhenge blant annet av omstendighetene rundt bevisinnhentingen. En forklaring avgitt som motytelse til et løfte om lempeligere behandling eller andre goder vil kunne reise større betenkeligheter enn en forklaring avgitt på siktedes eget initiativ. Bestemmelsen begrenser seg heller ikke til forklaringer om eget for- 19 RA , s strpl. 38 (1) første setning 21 se under, punkt strpl. 92 (1) første punktum 23 jf. blant annet strpl. 90, 232 og påtaleinstruksen 8-1, jf. også Øyen (2010) s Kjelby (1996), s

12 hold, i forarbeidene blir det uttalt at at siktede heller ikke kan loves lempeligere behandling for å røpe medskyldige. 25 Øyen beskriver løfteforbudet som en rettssikkerhetsgaranti som skal redusere risikoen for at mistenkte personer inkriminerer seg selv (eller andre) på et uriktig grunnlag 26. Han mener videre at bruk av løfter reiser følgende to problemstillinger i straffeprosessen: den første er at det kan medføre en usaklig forskjellsbehandling av siktede og en undergravning av objektivitetsplikten, og den andre er at siktede kan bli fristet til å inkriminere seg selv eller andre på uriktig grunnlag. 27 Videre skiller Øyen mellom reelle og fiktive løfter, hvor sistnevnte fort havner i kategorien uriktige opplysninger. Reelle løfter foreligger når siktede loves noe han eller hun ikke har krav på, en særfordel. Fiktive løfter er løfter om noe siktede faktisk har krav på, altså et løfte om en fordel som uansett vil tilfalle siktede uavhengig av betingelsene knyttet til løftet. Slike fiktive løfter innebærer at siktede villedes om sine rettigheter, og vil i følge Øyen i utgangspunktet være i strid med forbudet mot uriktige opplysninger. 28 Reelle løfter vil være de mest åpenbare tilfellene av løfter, altså en situasjon hvor den siktede loves særfordeler i bytte mot forklaringer eller lignende. Grensen mellom løfter og uriktige opplysninger kan være uklar, men de reiser få vanskeligheter i praksis da begge deler uansett vil være i strid med forbudet. Det som i praksis kan vise seg vanskelig, er grensen mellom løfter og faktiske opplysninger. En siktet har krav på informasjon om sine rettigheter, og opplysninger om disse rettighetene skal gis tidlig i prosessen. Etter strpl. 232 (1) skal det allerede før første avhør gis informasjon om hva forholdet gjelder og at man ikke har plikt til å forklare seg, tilsvarende bestemmelse finnes i påtaleinstruksen 8-1. Retten til informasjon om det forhold man er mistenkt for følger også av retten til rettferdig rettergang etter EMK art. 6. At en tilståelse eller en forklaring som bidrar til oppklaring av den aktuelle saken eller andre straffbare forhold kan gi grunnlag for lavere straff er en vedtatt sannhet, og følger blant annet av reglene om strafferabatt. 29 Direkte spørsmål fra den siktede knyttet til fordeler ved å bidra til sakens oppklaring bør kunne besvares av både politi og påtalemyndighet uten at de kommer til skade for å handle i strid med Dette kan tale for at ordet løfte ikke tolkes ut- 25 NUT 1969:3, s Øyen (2010) s Øyen (2009), s Øyen (2009), s se under punkt NUT 1969:3, s

13 vidende, og at bestemmelsen heller forstås på den måten Øyen beskriver 31, nemlig som en rettssikkerhetsgaranti for at siktede ikke skal inkriminere seg selv på uriktig grunnlag. Legger man denne forståelsen til grunn, er det nærliggende å mene at løftets innhold vil være avgjørende for dets rettmessighet. I juridisk teori knyttet til straffeprosessuelle forlik blir ofte løfteforbudet i strpl. 92 problematisert. Spørsmålet i denne forbindelse er om slike forhandlinger og avtaler kan eksistere side om side med et forbud mot løfter. En avtale i denne sammenheng vil nødvendigvis innebære et betinget løfte, nemlig at påtalemyndigheten forespeiler et fremtidig scenario mot at siktede avgir en forklaring som kan bidra til den aktuelle sakens eller andre sakers oppklaring. I vurderingen av slike løfters rettmessighet, legger Kjelby vekt på den personelle kompetansen til løftegiveren, og om utfallet det gis et løfte om er forankret i konkrete lovbestemmelser. 32 Dersom vedkommende person i politi- eller påtalemyndighet gir et løfte om forhold de selv ikke har myndighet til å bestemme utfallet av, så vil løftet klart være lovstridig. I motsatt fall vil løfteforbudet i 92 ikke alene være til hinder for lovbundne eller lovforankrede løfter og tilsagn 33. Øyen er derimot mer skeptisk, og synes å mene at løfteforbudet rammer ikke bare de rene løfter, men også prognoser og forespeilinger om eventuelle fordeler ved å tilstå. 34 Han argumenterer for at avtaler om blant annet henleggelse, forelegg eller påtaleunnlatelse vil komme i strid med forbudet. Avtaler om straffepåstanden tar han ikke prinsipielt stilling til, ettersom Høyesterett ser ut til å akseptere praksisen med slike avtaler. 35 Høyesterett har i sine avgjørelser om straffetilsagn 36 ikke drøftet forholdet til strpl. 92, og det er derfor vanskelig å kunne utlede noe bestemt om deres syn på dette spørsmålet. Allikevel må man kunne legge til grunn at de ikke anser avtaler om straffetilsagn prinsipielt å være i strid med 92. Spørsmålet om løfter fra påtalemyndigheten i bytte mot forklaring fra siktede ble også behandlet i Rt , da i forbindelse med et påstått løfte om amnesti. Førstvoterende uttalte i et obiter dictum at et løfte om amnesti vil være i strid med strpl. 92, 37 og at det kan reises tvil om forklaringer avgitt på bakgrunn av et slikt løfte uten at det påstås at Øyen her tar til ordet for en innskrenkende tolkning av Kjelby (2013), s Kjelby (2013), s Øyen, (2010), s Øyen, (2010), s Rt , Rt og Rt , se gjennomgangen av disse i oppgaven punkt 2.2, 37 Rt , s. 1141, avs ibid. s. 1141, avs. 5 10

14 Høyesterett går ikke inn på en vurdering av om løftets innhold er avgjørende i forbindelse med strpl. 92, men det kan allikevel være nærliggende å anta at dette har betydning. Et løfte om en bestemt straffepåstand vil kanskje ikke oppfattes som et betydelig pressmiddel overfor siktede, til forskjell fra et løfte om amnesti, slik saken var i Rt Et løfte om amnesti vil derfor ligge nærmere kjernen av løfteforbudet og vernet mot selvinkriminering, og det vil vanskeligere kunne aksepteres. At siktede får bistand fra egen forsvarer, slik tilfellet var i samtlige av sakene for Høyesterett, 39 er nok en ytterligere faktor av betydning. I forhold til påtalemyndighetens kompetanse til å inngå straffeprosessuelle forlik, vil betydningen til strpl. 92 altså være avhengig av i hvilken grad avtalen anses som et brudd på løfteforbudet. Dersom påtalemyndighetens tilbud til siktede anses som et løfte i strid med strpl. 92, så vil bestemmelsen innebære at deres kompetansen til å inngå straffeprosessuelle forlik er helt avskåret. Anser man derimot påtalemyndighetens tilbud for å være i overensstemmelse med løfteforbudet, så innebærer bestemmelsen i utgangspunktet ingen begrensning i deres kompetanse til avtaleinngåelse. Det nærmere innholdet i tilbudet vil altså være avgjørende for deres kompetanse etter denne bestemmelsen Strl. 78 og 80 Bestemmelsene i strl. 78 og 80 omhandler strafferabatt for uforbeholdne tilståelser. At en tilståelse eller andre forklaringer fra siktede kan gi grunnlag for fradrag i straffen har lenge vært fast praksis, og ble i 2001 kodifisert gjennom en endring av 59 (2) i straffeloven av Bestemmelsen er videreført i den nye straffeloven av 2005, og er nå inntatt i 78 bokstav f og 80 bokstav a nr. 2. Loven trådte i kraft Den gamle bestemmelsen i 59 (2) 40 hadde følgende ordlyd: Har siktede avgitt en uforbeholden tilståelse, skal retten ta dette i betraktning ved straffutmålingen. Retten kan nedsette straffen under det for handlingen bestemte lavmål og til en mildere straffart. Regelen og dens innhold er som nevnt videreført, men er nå delt opp i to ulike bestemmelser. Den prinsipielle regelen om at tilståelser skal tas i betraktning ved straffutmåling følger nå av 78, og har følgende ordlyd: Ved straffutmålingen skal det i formildende retning især tas i betraktning at: se fremstillingen av utviklingen i rettspraksis, punkt 2.2 flg. 40 strl. av

15 f) lovbryteren har avgitt en uforbeholden tilståelse, eller i vesentlig grad bidratt til oppklaring av andre lovbrudd Bestemmelsen oppstiller ingen uttømmende liste over formildende omstendigheter, og som etter den gamle loven kan også andre tilståelser enn de rent uforbeholdne tas i betraktning. Det innebærer heller ingen nydannelse at forklaringer om andre lovbrudd er tatt med i lovteksten, også dette fulgte av praksis fra tiden før reglene om strafferabatt ble kodifisert i loven. 41 Bestemmelsene gjør det til en plikt for domstolen å ta slike bidrag med i vurderingen som en formildende omstendighet under straffutmålingen, og angir betydningen slike forklaringer har som straffutmålingsmoment. Bestemmelsen i 80 bokstav a nr. 2 angir tilståelsens betydning som straffnedsettelsesgrunn, altså når straffen kan settes under straffebudets lavmål eller til en mildere straffart. Også her brukes ordlyden uforbeholden tilståelse, og etter forarbeidene følger det at bestemmelsen skal tas på ordet. Dersom tilståelsen skal gi grunnlag for straffnedsettelse etter denne bestemmelsen må den være uforbeholden, 42 og anvendelsesområdet er derfor noe snevrere enn etter 78. Plikten som oppstilles etter disse reglene innebærer at retten må ta bidrag fra siktede med i betraktningen når de skal utmåle straff. Hvorvidt rabatt skal innrømmes og dens eventuelle størrelse må vurderes konkret i hver sak, og utmålingen baseres på momenter som har blitt utformet gjennom rettspraksis. 43 Bestemmelsen oppstiller i utgangspunktet ingen plikt for domstolen til å faktisk benytte seg av adgangen til å gi strafferabatt, kun en plikt til å ta bidragene med i sin vurdering. I praksis er det ofte reglene om strafferabatt som er temaet i forhandlinger mellom påtalemyndigheten og siktede. En tilståelse eller forklaringer om andre straffbare forhold er ofte det eneste forhandlingskortet siktede har for hånden, og forhandlinger mellom siktede og påtalemyndigheten dreier seg ofte om hvilke muligheter for rabatt som finnes dersom siktede tilstår. Reglene for strafferabatt har allikevel liten betydning for spørsmålet om partenes kompetanse i forbindelse med straffeprosessuelle forlik. Bestemmelsene knytter seg først og fremst til rettens straffutmåling; de var ikke ment å tillegge påtalemyndigheten kompetanse til å fastsette rabatt. 44 Et straffeprosessuelt forlik som innebærer en tilståelse vil rett nok ha en viss bindende virkning for retten, ettersom de plikter å ta tilståelsen med i betraktning, men denne virkningen er i utgangspunktet helt uavhengig avtalen med påtalemyndigheten. I konteksten 41 jf. Ot.prp. nr. 8 ( ), s jf. Ot.prp. nr. 90 ( ), s jf. Ot.prp. nr. 81 ( ), s jf. Ot.prp. nr. 81 ( ), s. 33, og Strandbakken (2008), s

16 straffeprosessuelle forlik omhandler reglene om strafferabatt kun forholdet mellom retten og siktedes tilståelse. 2.2 Utviklingen i rettspraksis Gjennom rettspraksis fra samtlige instanser kan man se forekomsten av forhandlinger og avtaler fra langt tilbake i tid, men allikevel er det relativt få avgjørelser fra Høyesterett som direkte tar for seg spørsmål knyttet til denne praksisen. De mest sentrale avgjørelsene er alle av nyere dato, og vil bli gjennomgått i det følgende Rt Den første avgjørelsen er en kjennelse inntatt i Rt Kjennelsen omhandler en narkotikasak hvor den siktede ble gitt et skriftlig tilsagn om en bestemt straffepåstand, som påtalemyndigheten senere gikk bort fra. Tilsagnet ble gitt da den siktede ga uttrykk for at han ville tilstå de forhold han var mistenkt for, men kun dersom det på forhånd ble gitt en garanti fra politiet med hensyn til straffen. 45 Under den påfølgende tilståelsen ble det avdekket ytterligere forhold som politiet ikke hadde kjennskap til, 46 noe som førte til at siktelsen ble utvidet og at straffepåstanden ble satt høyere enn hva som fulgte av tilsagnet. Anken for Høyesterett gjaldt både straffutmålingen og saksbehandlingen. Det første spørsmålet for Høyesterett var om påtalemyndigheten hadde begått en feil da de gikk bort fra forhåndstilsagnet om straff, og retten fant at dette ikke var tilfellet. Førstvoterende begrunnet dette med at de straffbare forholdene som senere kom til var av en slik karakter og et slikt omfang at påtalemyndigheten hadde god grunn til å gå ifra tilsagnet, og at siktede ikke kunne hatt god grunn til å tro noe annet. Førstvoterende reiste ikke spørsmål om den generelle adgangen til å gi slike forhåndstilsagn, men i avsnitt 17 nevnes at det ikke var uvanlig i praksis at slike spørsmål ble drøftet i forkant, og at siktede rimeligvis i mange tilfeller vil føle et behov for nærmere kunnskap om eventuelle konsekvenser av å tilstå. 47 Videre sa førstvoterende at dersom slike tilsagn blir gitt, så er det spesielt to forhold som må gjøres klart for siktede: det første er at domstolen i sin straffutmåling ikke er bundet av strafftilsagnet, jf. strpl. 38, og det andre er at siktede må være klar over hvilke straffbare forhold, og omfanget av de, tilsagnet knytter seg til Rt , avsnitt ibid. avsnitt ibid. avsnitt ibid. avsnitt 18 13

17 2.2.2 Rt Den neste avgjørelsen fra Høyesterett er en dom inntatt i Rt Saken gjaldt spørsmål om straffutmåling etter tilstått frihetsberøvelse og grov legemsbeskadigelse i bytte mot et forhåndstilsagn om bestemt straffepåstand. Dommen ble avsagt med dissens 3-2, og det relevante spørsmålet i forbindelse med straffeprosessuelle forlik var hvilken vekt, om noen, slike forhåndsavtaler skulle ha ved rettens straffutmåling. Retten så først på straffutmålingsspørsmålet uten hensyn til tilståelsene og avtalen med påtalemyndigheten for å finne det riktige utgangspunktet for straffenivået i det konkrete tilfellet. Deretter foretok de en selvstendig drøftelse av hvilken rabatt tilståelsene i dette tilfellet skulle lede til. I denne saken ble tilståelsene gitt gjennom en tilbaketrekking av anken over skyldspørsmålet for lagmannsretten. Tilbaketrekkingen av anken ble for en av de tiltaltes del etterfulgt av en skylderkjennelse, mens den andre tiltalte kun nøyet seg med å trekke anken og dermed gjøre tingrettens dom over skyldspørsmålet rettskraftig. Førstvoterende trakk frem at tilbaketrekkingen av anken medbragte prosessøkonomiske besparelser for selve ankeforhandlingen, at tilståelsen sannsynligvis bidro til oppklaring av saken, og at den i tillegg stadfestet den fornærmedes forklaring og bekreftet dennes troverdighet. Én av de siktede valgte i tillegg å forklare seg for tingretten, og selv om forklaringen der ikke innebar en tilståelse så mente retten at denne forklaringen ga grunnlag for større reduksjon i straffen enn for den medtiltalte som ikke ville forklare seg. Etter å ha gjennomgått de relevante momentene av betydning for bedømmelsen av strafferabattens størrelse, gikk retten over til å se på betydningen av avtalen med påtalemyndigheten. Innledningsvis ble det poengtert at det var påtalemyndigheten som tok initiativ til avtalen da de anså det som særdeles betydningsfullt for sakens oppklaring med en tilståelse i dette tilfellet. Deretter siteres førstvoterende fra 2005-kjennelsen om behovet og forekomsten av denne type avtaler 49, som la til grunn at det ikke var uvanlig at slike avtaler forekom i praksis og at en siktet selv kan føle et behov for å få klarhet i spørsmålet om de strafferettslige konsekvensene av å tilstå. Betydningen av slike avtaler ble så drøftet med utgangspunkt i lagmannsrettens vurdering av dette spørsmålet, som førstvoterende sluttet seg til. Lagmannsretten poengterte at selv om retten ikke blir bundet av påtalemyndighetens straffetilsagn, så er det av grunnleggende betydning for tillitten til de rettshåndhevende myndigheter, herunder påtalemyndighetens autoritet, at påtalemyndighetens avtaler og tilsagn ikke uten videre blir neglisjert av domstolene Rt , avsnitt ibid. avsnitt 27 14

18 Førstvoterende sluttet seg til dette, og tilførte at gode grunner kunne tale for at slike avtaler ble inngått, spesielt i store og kompliserte straffesaker. Dersom formålet med avtalen skulle oppnås, så måtte det være en viss forutberegnelighet med hensyn til avtalens gjennomslagskraft i retten, og dette mente førstvoterende tilsa at domstolen måtte være villig til å tillegge slike avtaler en viss selvstendig betydning. 51 Forutsetningen var at påtalemyndigheten opptrådte lojalt i forhold til de retningslinjer Høyesterett hadde trukket opp hva gjelder strafferabatt, og at straffetilsagnet gjenspeileiet dette. I den konkrete saken fant retten at påtalemyndigheten hadde gått for langt i å tilby strafferabatt, og straffen ble derfor satt høyere enn hva som fulgte av avtalen. Mindretallet, representert ved annenvoterende dommer Skoghøy, var uenig i flertallets vurdering av slike avtaler. 52 Skoghøy trakk frem prinsippet i strpl. 38 (2) om at domstolene står fritt i forhold til påtalemyndighetens påstand om straff, og påpekte at denne regelen gjaldt uansett under hvilke omstendigheter straffepåstanden ble til på. Om påstanden om straff ble til gjennom forhandlinger med den siktede i bytte mot en tilståelse endret ikke på dette prinsippet. Skoghøy trakk frem som et eksempel systemet med plea bargaining i USA, og påpekte at slike forhandlinger og avtaler aldri hadde hatt noen plass i det norske rettssystemet. 53 Videre viste han til at hensynet bak regelen om mulig strafferabatt for tilståelser i strl. 59 (2) først og fremst var prosessøkonomisk, og at denne bestemmelsen derfor ikke åpnet for å gi større rabatt for tilståelser som var ledd i en avtale med påtalemyndigheten, enn tilståelser som kom av egen fri vilje. 54 Skoghøy mente at en ordning med mer eller mindre bindende tilsagn om redusert straff ville representere en prinsipiell nydannelse i vår straffeprosess, og at dette i så fall måtte innføres med et lovvedtak. Flertallet var altså ikke enig med dommer Skoghøy, og dommen ble avsagt med dissens Rt Den tredje og siste dommen som tar opp temaet er en storkammerdom inntatt i Rt Det prinsipielle spørsmålet var her om det faktum at påtalemyndigheten hadde gitt et tilsagn om straff til den siktede skulle ha betydning for rettens straffutmåling, 55 og samtlige dommere svarte benektende på dette spørsmålet. Dommen er avsagt med dissens, men denne er kun knyttet til selve straffutmålingen. Førstvoterende i saken sluttet seg til mindretallets begrunnelse i dommen fra 2007, og trakk frem flere av Skoghøys argumenter. Et tungtveiende argument synes å være den urimelighet som oppstår dersom en siktet som tilstår etter forhandling- 51 ibid. avsnitt ibid. avsnitt ibid. avsnitt ibid. avsnitt Rt , avsnitt 10 15

19 er med påtalemyndigheten skal komme bedre ut enn en som tilstår på et tidlig stadium. 56 Videre påpekte førstvoterende den overflødigheten som oppstår dersom slike tilsagn kun skal tillegges vekt under den forutsetning at påstanden om strafferabatt er i samsvar med praksis fra Høyesterett:..hvis ønsket om forutberegnelighet for den siktete skal begrunne at en fremforhandlet påstand får selvstendig betydning, skulle behovet egentlig være størst der hvor påtalemyndigheten - bevisst eller ubevisst - har avtalt en påstand som samsvarer dårlig med vanlige straffutmålingsprinsipper. Men da blir altså også innvendingene større. 57 Avslutningsvis sluttet førstvoterende seg til Skoghøys konklusjon om at en prinsipiell nydannelse av denne art kun bør innføres gjennom et lovvedtak, og konkluderte med at slike fremforhandlede tilsagn fra påtalemyndigheten ikke kan tillegges selvstendig vekt ved rettens straffutmåling Oppsummering av rettspraksis Spørsmålet om slike avtalers rettmessighet ble i liten grad problematisert i de ovenfor nevnte avgjørelsene, og kanskje derfor ble heller ikke forholdet til løfteforbudet i strpl. 92 drøftet. I juridisk teori knyttet til spørsmål om plea bargaining og straffeprosessuelle forlik er allikevel forholdet til løfteforbudet ofte et sentralt tema. Som tidligere nevnt er det vanskelig å utlede noe av at et spørsmål ikke blir drøftet av Høyesterett, og som regel er det fordi det ikke anses å være av interesse for saken. Flertallet i den siste dommen nøyer seg med å henvise til at det ikke ble reist spørsmål ved adgangen til å inngå slike avtaler i de to forutgående avgjørelsene. 58 Tilsvarende nøyer førstvoterende i dommen fra 2007 seg med å henvise til avgjørelsen fra 2005, som i avsnitt 17 sier at: I praksis er det ikke uvanlig at slike spørsmål blir drøftet mellom siktede/forsvarer og påtalemyndigheten. I dette tilfellet hadde påtalemyndigheten som nevnt gitt et skriftlig tilsagn.. 59 Interessant i denne forbindelse kan det være å se hen til Rt , en narkotikasak hvor Høyesteretts kjæremålsutvalg blant annet kom inn på spørsmålet om hvorvidt en forklaring avgitt etter et påstått løfte om amnesti innebar et ulovlig ervervet bevis. På side 1141 i kjennelsen uttaler førstvoterende at dersom det ble gitt et løfte om amnesti for andre straffbare forhold som fremkom under avhør, så ville dette vært i strid med løfteforbudet i strpl. 92, ibid. avsnitt ibid. avsnitt Rt , avsnitt Rt , avsnitt Rt , s. 1141, avsnitt 4 16

20 og beviset ville derfor vært ulovlig ervervet. Videre nevner førstvoterende at det kan fremstå som støtende om politiet skal kunne oppnå domfellelse ved så grov tilsidesettelse av regler til vern for siktede, som det her vil være tale om. 61 Spørsmålet var ikke direkte avgjørende for sakens utfall, og uttalelsen er derfor et obiter dictum. Førstvoterende tok ikke stilling til spørsmålet om hvorvidt tilsagn som blir gitt i forbindelse med forhandlinger generelt er i strid med strpl. 92, eller om løfter om amnesti her står i en særstilling. Et løfte om straffrihet for ytterligere forhold vil utvilsomt være et sterkt incentiv for siktede til å forklare seg, i større grad enn hva et løfte om mildere straffepåstand vil være. Et løfte om amnesti vil derfor ligge nærmere kjernen i løfteforbudet, nemlig vernet mot selvinkriminering, og innvendingene mot å godta slike løfter er klart flere. Kjennelsen ble ikke diskutert av Høyesterett i noen av de påfølgende avgjørelsene om straffetilsagn. Etter flertallsdommen i 2009 er det klart at verken strpl. 38 eller bestemmelsene om strafferabatt kan tolkes slik at forhåndstilsagn om straffepåstanden skal ha noen betydning for rettens straffutmåling. Retten er ubundet av påstanden om straff, uavhengig av om det har blitt inngått en avtale med den siktede om dens utforming. Det blir også uttalt at reglene om strafferabatt ikke gir grunnlag for å si at påtalemyndigheten har fått utvidet sin kompetanse til å fastsette denne rabatten. Det er fortsatt rettens oppgave å utmåle straff, og størrelsen på en eventuell strafferabatt er forbeholdt rettens diskresjon. 2.3 Andre kilder Felles for de kildene som skal gjennomgås i det følgende er at de begge henvender seg mer direkte til den enkelte tjenestemann i påtalemyndigheten enn hva loven gjør, og de går mer spesifikt inn på hvordan reglene skal forstås og praktiseres. I motsetning til forskriften om ordningen av påtalemyndigheten 62, så blir ikke uttalelser fra riksadvokaten ansett som en tradisjonell rettskilde. Allikevel gir den et viktig innblikk i hvordan påtalemyndigheten anser dagens ordning. Et slikt innblikk kan man også få gjennom rettspraksis, som avgjørelsene fra Høyesterett har vært et eksempel på. Praksis fra underrettsdomstoler kan undertiden være et nyttig hjelpemiddel til det samme, men det vil ikke bli brukt i oppgaven Påtaleinstruksen I forlengelse av spørsmålet om rekkevidden til løfteforbudet i strpl. 92, kan det være interessant å se hen til den tilsvarende bestemmelsen i påtaleinstruksen. Påtaleinstruksen 8-2 om- 61 Rt , s. 1141, avsnitt 5 62 heretter påtaleinstruksen 17

21 handler politiavhør av mistenkte, og gir utfyllende og presiserende regler for hvordan avhøret skal foregå. Bestemmelsens fjerde ledd svarer til strpl. 92 (2), og har følgende ordlyd: Ved avhøringen må tjenestemannen alltid opptre rolig og hensynsfullt. Løfter, uriktige opplysninger, trusler eller tvang må ikke brukes. Under avhøret må det ikke forespeiles mistenkte at siktelsens omfang kan påregnes redusert dersom han tilstår eller gir andre viktige opplysninger. Han skal etter omstendighetene gjøres kjent med at en eventuell tilståelse ikke uten videre vil medføre løslatelse. 63 Ordlyden i denne bestemmelsen er noe mer utfyllende enn strpl. 92, og den presiserer blant annet at det under avhør ikke skal forespeiles en reduksjon i siktelsen dersom siktede tilstår. I forbindelse med denne presiseringen uttales det i forarbeidene at det ville være uheldig om man fikk et tilsvarende system som plea bargaining i Norge, 64 og Kjelby mener derfor at hensikten med presiseringen var å gi regler som demmer opp for en slik uønsket utvikling. 65 I forarbeidene til bestemmelsen drøftes inngående at det i praksis kan være vanskelig å skille mellom løfter og faktiske opplysninger. 66 Før første avhør har politiet etter påtaleinstruksen 8-1 en plikt til blant annet å informere siktede om hva saken gjelder og at han har rett til ikke å forklare seg. 67 Dersom siktede innrømmer det straffbare forholdet og avgir en uforbeholden tilståelse skal han etter forskriftets 8-2 (7) 68 informeres om at saken kan føres som en tilståelsesdom, og gjøres kjent med hva dette innebærer. Informasjon om eventuelle fordeler ved å samtykke til tilståelsesdom vil kunne anses å være en naturlig del av denne informasjonen. Etter bestemmelsens ordlyd skal allikevel denne orienteringen gjøres i etterkant av en eventuell tilståelse, ikke før. Om muligheten for strafferabatt ved tilståelser eller andre opplysninger av betydning sier utvalget at: [...]dette er forhold som politiet/påtalemyndigheten ikke har noen «kontroll» med og den enkelte polititjenestemann må derfor utvise den største forsiktighet når det blir reist spørsmål om hvilken betydning f.eks. en tilståelse vil få for sakens senere avgjørelse. Dersom mistenkte kommer med spørsmål om dette, bør politiet i størst mulig grad begrense seg til faktiske opplysninger om rettstilstanden påtaleinstruksen 8-2 fjerde ledd 64 NOU 1984: 27, s Kjelby (1996), s NOU 1984:27, s påtaleinstruksen 8-1 (1) 68 påtaleinstruksen 8-2 (7) 69 NOU 1984:27, andre avsnitt s

22 Som utvalget selv er inne på flere steder vil grensen mellom faktiske opplysninger om rettstilstanden og løfter være vanskelig å trekke, og de gjør heller ikke noe forsøk på å sette opp en slik grense. Drøftelsen i forarbeidet belyser en del praktiske problemstillinger knyttet til avhørssituasjonen, og med sine uttalelser fra sentrale aktører på området gir den et interessant innblikk i hvordan forholdet mellom informasjon om tilståelsesrabatt og forbudet mot løfter ble oppfattet i praksis Generelle retningslinjer fra Riksadvokaten Riksadvokaten har instruksjonsmyndighet over statsadvokatene og politiet, og har den overordnede ledelse for påtalemyndigheten. 70 I 2007 publiserte riksadvokaten et rundskriv med generelle retningslinjer for strafferabatt ved tilståelser. Rundskrivet var en oppsummering av en større publikasjon utgitt samme år, som tok for seg forarbeider og avgjørelser fra Høyesterett om samme tema. 71 Selv om rundskrivet omhandler strafferabatt generelt, så er det interessant også i forbindelse med straffeprosessuelle forlik. Retningslinjene viser hvordan påtalemyndigheten forholder seg til ordningen med strafferabatt, og skriftlige forhåndstilsagn blir spesifikt diskutert. Forøvrig bemerkes det at retningslinjene i utgangspunktet retter seg mot strafferabatt for tilståelser i egen sak, ikke forklaringer fra siktede om andre straffbare forhold. 72 Rundskrivet tar for seg ulike former for rabatt, hvilke momenter som er av betydning ved utmåling av rabatten og hvilke saksbehandlingsregler som bør følges i forbindelse med avhør av siktede dersom muligheten for strafferabatt diskuteres. Generelle hensyn bak reglene om rabatt trekkes frem, og det legges stor vekt på å få til et system som sikrer at disse hensynene blir ivaretatt og at målet med ordningen blir realisert. Etter storkammerdommen i 2009 ble det gjort visse presiseringer i disse generelle retningslinjene, men rundskrivet fra 2007 er fortsatt aktuelt Generelt om ordningen Tre grunnleggende forutsetninger blir trukket frem som helt nødvendige for at systemet med strafferabatt skal fungere optimalt. De tre forutsetningene er for det første at rabatten må være så stor at den kan virke motiverende, for det andre at rabatten må være synbar og forutberegnelig, og for det tredje at rabattordningen må være kjent for den mistenkte. Rabattens størrelse baseres på rettspraksis, og riksadvokaten legger til grunn at en rabatt på ca. 1/3 av normalt straffenivå er korrekt i de tilfellene hvor tilståelsen skal tillegges betydelig vekt. 70 jf. strpl. 56 (2) 71 R.publ. 2/2007, Strafferabatt ved tilståelse. En gjennomgang av forarbeider og avgjørelser fra Høyesterett 72 jf. RA , s. 1 19