Mennesket, gudebarn eller naturens skapning?

Transkript

1 1

2 Mennesket, gudebarn eller naturens skapning? Hvem er Han, guden, som den dag i dag får mennesker til å oppføre seg som barn, ta avgjørelser basert på overtro, og preke fortapelsens mulighet, ikke minst for vantro, homofile, kjeltringer og narkomane? Hvor kommer Han fra, hvordan ble Han til? Hvordan kan Hans ord fortsatt siteres som om deres innhold og påbud må etterfølges, uansett hvilken skade de gjør? Er Han virkelig fra evighet til evighet den samme? Eller er Han en oppdiktet figur som forandrer seg med land og kultur? Og om Han likevel skulle være til, - var Han ikke egentlig jødenes Gud? Hva hadde Han i Norge, vikingenes land, å gjøre? Det skulle ta nesten førti år før denne forfatter skjønte at historiene om israelittene og deres Gud er alt annet enn sannhetsåpenbaringer, og at Han stort sett heller ikke står for det som er godt. Mesteparten av det ulykkelige som har gått for seg på kloden, skyldes religiøst basert maktbegjær, og i bunnen av det ligger for størstedelen Jahve, de gamle israelitters gud. For omkring to tusen år siden dukket imidlertid sønnen Jesus opp. Han prøvde å skape en ny og kjærlig gud av den gamle, men ble - om han enn mente det godt - et talerør for overtroen og dens krav på å være den absolutte sannhet. Det samme gjorde Muhammed seks hundre år senere. Den første delen av denne boken er fritt fortalt etter Jonas Vetlesens Bibelhistorie, 3. reviderte opplag fra 1933, ved sogneprest Karl Marthinussen. Dette var historien man som medlem av det kristne samfunn måtte ta fatt på, da man var åtte år og gikk i annen klasse på folkeskolen. På den tiden krevdes ikke på langt nær så mange kunnskaper om norsk historie, som om det fjerne jødefolkets. For den gangen var alt som sto i den lille boken, og fremlagt av nidkjære kristendomslærere, gudsens sanning, en hjernevask som det var særdeles vanskelig å motstå. 2

3 Eva Ramm: DEN TREHODETE GUDEN OG SØNNENE HANS 3

4 Nylansering: DEN TREHODETE GUDEN OG SØNNENE HANS Denne boken ble først utgitt i Nå (mai 2014) legger jeg den ut på min hjemmeside, noe redigert. Småfeil er rettet, noen få sekvenser er lagt til. Boken setter (forsøksvis ved hjelp av humor og ironi) spørsmålstegn ved Bibelens troverdighet, Guds eksistens, og hvilket gode Han egentlig er for verden. Store deler av Bibelens fortellinger er basert på referatet av historisk forfalskede situasjoner, som ble til ensidig og ublu reklame for ett av datidens gudsbegrep, jødenes Jahve. Han fikk i sin tid to hoder til, da den kristne Gud Fader og muslimenes Allah sluttet seg til dette mektige gudebildet, og annekterte jødenes besynderlige historie. At profeter, disipler, prester og andre slags troende har sluppet unna med å kalle dette sammensuriet for sannhet i så lang tid, er grunnen til store deler av menneskehetens lidelser. Skapelseshistorien er ikke troverdig, heller ikke det tvilsomme lovverket som er basert på den. Fornuft er blitt til synd, tåpelige påstander som stemmen fra oven, jomfrufødsel og himmelfart gjort til ren sannhet. Profetenes egne stemmer ble lagt ut som gudens, og folk lærte å drepe og torturere for tidens maktmennesker. Gudetroen har skapt grusomme holdninger til andre mennesker, og til dyrene og naturen. Den har gjort svart til hvitt og omvendt, er totalt ulogisk, og påvirker troende til feilaktige oppfatninger og avgjørelser i viktige samfunns- og menneskerettsspørsmål. Når det gjelder oppdragelse og behandling av barn, og i synet på kvinner, homofile og andre grupper, har samtlige religioner feilet stort. De angivelige gudenes strenge moral legges mange steder til grunn i strafferetten. Samtidig er de tre religionene innbyrdes uenige i det meste, og viser det ofte på den mest aggressive måte. Samtlige religiøse regimer benytter de tekstene som passer dem selv best. Kristendommen ser for eksempel ofte bort fra Jesu lære når det gjelder sentrale påbud som å vende det annet kinn til, elske sine fiender osv. Selv påstår forskjellige former for presteskap at deres religion er den mest fredselskende, mens det i praksis ofte er slik at mennesker de selv anser som vantro, ikke skal spares. Selvsagt har religiøse mennesker også gjort mye godt i verden. Og selvsagt er religionene til trøst for mange. Det er imidlertid ikke gudenes skyld. De har faktisk ingenting de skal ha sagt, ettersom de ikke eksisterer, hvilket ikke minst viser seg ved deres åpenbare fravær under store naturkatastrofer og kriger, og ved avsløringen av de etter hvert mer og mer oppsiktsvekkende og temmelig uoversiktlige forholdene i universet. Tvilende lesere inviteres til å innse hvor usannsynlige disse gudene er. De er så åpenbart resultatet av den litterære innsatsen fortidens forfattere har gjort, inspirert og diktert av diverse former for maktmennesker. Verden trenger en ny forståelse av deres falske påstander, hvis den skal komme ut av det gammelmodige og livsfarlige stadiet den har befunnet seg på så lenge. Oslo, mai Eva Ramm 4

5 DEL I. GUDEN MED DE TRE HODENE 1. Den aller første Ifølge Bibelen begynner menneskehetens historie med at den aller første guden en gang for lenge, lenge siden satte føttene på den nye jord og hevet tryllestaven. Han hadde foreløpig bare ett hode, men det var til gjengjeld det aller første. Gud, Adam og Eva i Edens hage Menneskets vugge skal ha stått i Mesopotamia, landet som i oldtiden lå mellom elvene Eufrat og Tigris, og omfattet dagens Irak, nordøstlige Syria og sørøstlige Tyrkia. Mange troende legger Edens hage til disse strøkene. Det religiøse livet for både jøder, kristne og muslimer starter her, med Skaperens forsøk på å lage perfekte og udødelige mennesker. Det var her Han gjorde sin entre etter at Han hadde skapt himmelen, solen og jorden. Først må Han ha skapt vann, som Han trengte til det neste Han ville skape, menneskene og epletrærne. Rundt oasen spratt det så på Hans ord opp åser, hav og fjell. Så stormet dyrene inn i verden, fullt ferdige okser og kyr, sau og lam, elg og ulv, tigrer, giraffer. Insekter surret, padder kvekket, fugl kvitret, og ørn skrek. Da også alt dette var på plass, gjorde Han seg i stand til å lage sine første mennesker. Han hadde allerede navnene klare. Adam og Eva skulle de hete. Oasen kalte Han for Edens hage. Han mente det vel godt da Han skapte de to menneskene. Selv var Han jo ny i faget, ettersom det ikke da fantes andre kloder i kosmos. Så Han kan absolutt ha hatt en god plan for livet på jord. Men guden gjorde dessverre feil etter feil. Adam ble skapt først. Bare det var en feilvurdering. Alltid siden har mannen trodd at han var bedre enn Eva. Men Gud tenkte bare på en ting: at Eva skulle være Adam og Ham til glede. Myk, føyelig og underdanig. Derfor skulle hun være et produkt av mannen. Så da den vakre unge mannen lå der og smilte, nyskapt, snittet Gud ham raskt opp, grep inn i brystkassen hans med desinfiserte hender, knakk løs et ribbein, lukket brystet igjen og sydde stingene. Deretter måtte Han nok trøste Adam noen timer, til såret var grodd. I de dager - og med en slik lege - gikk nok den slags fort. Dernest skapte Han Eva av ribbeinet. Han holdt det fremfor seg, bloddryppende, og sa noen manende ord fra Skapelsesritualet: - Manns ribbein, bli til en vakker og føyelig kvinne! Og foran øynene Hans este ribbeinet ut og fikk lag på lag med menneskelige organer, blodårer, bryster, hofter, armer og bein, hud. Endelig! Der - foran Ham - sto Eva, naken, varm og deilig, og Gud fant henne såre god. Så langt var alt gått som det skulle. Men så gjorde Han sin andre formidable feil: Han ga det nyskapte paret forvalteransvaret for jorden, alle dyrene og plantene, hele utviklingen fremover, uten å gi dem så mye som et lederkurs først. Klart det voldsomme ansvaret tynget dem. Det var ikke rart at de snart følte trang til noe å leske seg på. Sultne var de også. Men Gud ønsket at de skulle forbli slanke og pene så lenge som mulig, så noen brødskiver hadde Han ikke for hånden. Det står i hvert fall ingenting om at Han hadde skapt korn, og ansatt noen til å så, høste og treske det, og deretter bake brød for det unge paret. Og seg selv naturligvis. Også Han kunne trengt noe å spise etter alle disse kraftanstrengelsene. På den syvende dag tok Han seg en velfortjent - trodde Han - pust i bakken, mens Han så seg rundt og konstaterte at alt var perfekt. Adam og Eva lå og døste fredelig under et epletre, selv 5

6 om magene deres murret, solen skinte, luften var frisk og ren, lammene gresset sammen med ulveflokken. Alt var paradisisk. Hvor vidunderlig kunne det ikke vært, om livet i hagen hadde fått lov til å forbli slik! Men så begynte alt å gå galt, fordi Han hadde vært så til de grader lite forutseende. Det er nesten flaut at Gud kunne gjøre så mange feil, allerede i starten av skapelsesverket. Djevelen For nå begynte altså han - eller den - å blande seg inn i sakene, den der rare, snakkende slangen som alltid var så snusfornuftig. Hvor var han kommet fra? Og hvorfor hadde ikke Gud sett ham før? Hadde han sneket seg inn, uoppdaget av Guds allvitende blikk? Historien har allikevel sin forklaring. Dette var nemlig Lucifer, sønnen til Gud, som noen tusener av år tidligere var blitt kastet ut fra himmelen etter å ha opponert mot sin far. Det må ha skjedd etter skapelsen av kloden, men før den ble beplantet og befolket. Sterkt skadet har han så landet på jorden, hvor han fortumlet reiste seg opp i det som skulle bli Edens hage. Der må han til å begynne med ha livnært seg på gass og sand, før Faderen plutselig åpenbarte seg for å skape vann, natur og mennesker. Gjett om han ble glad da det endelig viste seg liv i ødemarken! Gud - som ikke hadde brydd seg en døyt om denne sønnen etter at han forsvant - ble selvsagt forferdet da Lucifer så uventet hoppet fram, lykkelig over å se Ham. I hvert fall, tenkte han, vil Han skaffe meg noe å drikke. Men dette plutselige møtet med en sønn Han trodde Han var ferdig med for alltid, forferdet Gud slik at Han ble usikker og nervøs. Det begynte også å mørkne i hagen. Hva skulle Han gjøre med Lucifer? Fort skapte Han ham om til en slange, for å være sikker på hvor Han hadde ham. Mens Gud strevde med å få naturen og dyrene på plass, og gikk i gang med forberedelsene til å lage menneskene, hang så djevelen i frukttreet som intellektuell brilleslange og fulgte med. Med sitt nærvær distraherte han Gud, slik at skapelsen ikke ble som den skulle. Adam ble et får når det gjaldt kvinner, og Eva kokett og intrigerende. Ikke lyttet hun med ave til Hans pompøse utredninger heller. Blant annet hadde Han uttrykkelig forbudt dem å spise frukt fra Kunnskapens tre, men gjorde hun som Han sa? Tvert imot falt hun altfor lett for djevelens tilsynelatende uskyldige antydninger. Han skjønte ikke, sa dyret smiskende, hvorfor Gud ikke ville la dem spise av eplene på Kunnskapens tre! Hadde Han ikke for lengst gjort dem til forvaltere av alt sitt gods? Hvorfor skulle epler være unntatt? Eva følte seg likevel ikke helt sikker. Hun lurte seg derfor i all hemmelighet - for den typen var hun nå blitt - til å plukke et eple, og begynte å spise det! Og ikke nok med det, hun rakte det også fram til Adam og oppfordret ham til å ete av det. Gud ble skikkelig sint. Så sint at Han truet med å kaste dem ut av Edens hage. Hvorfor Han ble så sint, har vært diskutert i mang en skoleklasse, og verken Gud selv eller profetene Hans har uttalt seg konkret om dette. Et forslag har vært Guds bekymring for Adams og Evas helse, ettersom for mange epler kunne gi dem magesjau. Noen teologer mener likevel at eplet umulig kan ha vært et virkelig eple, for Herren kunne vel ikke være så sjofel at Han ikke unte sine første skapninger litt frukt. Nei, eplet må være en omskrivning for en saftig og fristende vagina. Kanskje var også guden oppdradd slik - oppe i himmelen - at kjønnsorganer ikke måtte nevnes ved sitt rette navn. Gud omtalte derfor det kvinnelige organet som et eple. Og at Eva og Adam spiste av eplet, kan bety at de simpelthen hadde funnet ut hvordan Evas kjernehus kunne penetreres av Adams stilk. Dette må ha gjort Ham både skuffet og rasende. Men forklaringen rimer egentlig dårlig med at Han selv hadde gitt dem utstyret. Hadde Han ikke forutsett at det kunne bli tatt i bruk? Det skulle kanskje være en overraskelse. Men djevelen må ha røpet hemmeligheten, og ropt den ut over hele hagen. De to unge kan ha gjentatt ordene penis og vagina på folkelig mål. Å høre dem sagt 6

7 høyt, så aldeles skamløst, som noe helt naturlig, har kanskje også blitt for mye for guden. Hvis de dertil hadde sukket og stønnet under akten, kan det omsider ha gått opp for Ham at Han hadde skapt et par vesener som hadde til hensikt å nyte utstyret. Det hadde aldeles ikke vært meningen. I hvert fall ikke før de var gift! Men noen prest hadde Han jo ikke fått tid til å skape. Alt gikk liksom for fort. Derfor kan Han i fortvilelsens stund ha tenkt som så at disse kjønnsopptatte vesenene for all del ikke måtte bli udødelige likevel. Febrilsk har Han søkt blant hagens planter, og funnet en giftig urt som ville gjøre dem til dødelige skapninger, slik at Han i hvert fall kunne bli kvitt dem igjen. Giften kan Han opprørt ha blandet i Evas eplesaft. Bare på den måten, følte Han, kunne Han beholde kontrollen over det unge paret. Gud hadde fått det som senere skulle kalles panikkangst, en tilstand som fikk Ham til å gjøre ting Han ellers ikke ville gjort. Naturligvis skjønte Han ikke dette selv, for Han hadde ennå ikke fått tid til å skape psykiatere og psykologer. Allerede nå var hele skaperverket kommet ut av lage. Da giften var tatt inn, kunne den ikke tas ut igjen. Ikke våget Han si til dem hva Han hadde gjort heller. For hva kunne ikke tanken på at de skulle dø, i stedet for å vandre lykkelige i hagen til evig tid, gjøre med dem? De kunne sette i gang et opprør mot Ham, sammen med Lucifer, og forlange en annen Gud! De kunne også bli syke av redsel for døden og fremtiden, få både pest, nevroser, depresjoner, tuberkulose, kreft og annet, som Han ennå ikke hadde oppfunnet, men som Han nå kom på at Han sannelig skulle gjøre, som hevn for det de hadde gjort. Bare tanken på alt bryet med å skaffe leger og sykepleiere, sykehus, gamlehjem og kirkegårder, fikk Ham til å utsette den saken. Gud var allerede blitt både bitter og oppgitt. Stadig dukket det opp ting som Han ikke hadde tenkt på, og som manglet i et jordeliv, om det skulle fungere. Gud skjønte at Han hadde gjort en konstruksjonsfeil. Fadesen startet med at Han ikke passet på hvor Lucifer havnet, da Han kastet ham utfor. Der lå kimen til hele katastrofen. Han skulle sendt Lucifer til de aller ytterste frontierene i kosmos. Men skjebnegudinnen hadde blandet seg inn, og med et lumsk smil omdirigert Lucifer til jordkloden, som dens første habitant. Skjebnegudinnen var den Gud ikke hadde tatt med i beregningen, og det var dumt av Ham. Hennes kjepphest var dette med konsekvensene, at det ene følger av det andre, og at man alltid må være forberedt på at noe skjærer seg. Å gjøre feil er det ingen som liker. For guder må det være katastrofalt, særlig under en skapelsesakt. Hele selvtilliten hadde fått et skudd for baugen. Guden ble så sint både på seg selv, menneskene og skjebnen at Han ikke lenger tålte å se det unge paret, men jaget dem bort fra sitt åsyn. Han slengte etter dem noen trusler om at Adam sannelig skulle få jobbe hardt for føden heretter, og at Eva virkelig skulle få sitt å stri med når hun fødte sine barn. Men da Han skulle snu seg etter utdrivelsen, bitter og sur, hørte han mekring og brøl bak seg. Og der sto alle dyrene Han hadde skapt, og de var fortsatt udødelige! De hadde jo ikke gjort noe galt. Men man kan nok forestille seg hvor oppgitt guden ble. Han kunne jo ikke la en haug evigvarende esler, okser, lam, geiter, tigrer, løver osv. bli gående og gresse i Edens hage, uten noen til å se etter dem. Først lurte Han på om Han skulle la Satan bli igjen i hagen, og Satan var mer enn villig til å påta seg stillingen som hyrde. Gledestrålende så han det rene slaraffenliv for seg. Men Gud unte ham ikke den gleden. Dessuten gikk det etter hvert opp for Ham at det naive menneskeparet ville trenge mat i tåkeheimen utenfor hagen. Mat? Hvor skulle de ta det fra? Da fikk Han den lyse ideen at dyrene kunne tjene som føde for Adam og Eva. Det eneste de behøvde å gjøre, var å drepe dem. Og naturligvis tilberede dem på en eller annen måte. Han sanket sammen alt Han kunne finne av den forgiftede urten, blandet det i foret til dyrene, og tvang dem til å spise det. Dyrene hadde imidlertid fått noe som het instinkt, hvor nå den 7

8 egenskapen kom fra, og vegret seg mot den forgiftede maten. Gudens makt og overtalelsesevne var likevel så stor, at dyrene gumlet og åt seg til sin egen fordervelse. Samtidig mumlet Gud forbannelser også over dem: Ut i verden skal dere, slite og trelle for menneskene skal dere, lide ondt skal dere, og til næringsrik føde for dem skal dere bli. Nå da dyrene ikke var udødelige lenger, kunne guden eksperimentere litt med dem og for eksempel utforske hva slags mat de kunne bli. I fingertuppene hadde Han noe som lignet senere tiders lightere. Han pekte raskt og myndig mot en kvisthaug, og straks slo flammene opp. Uten å nøle kastet Han noen okser og lam på ilden, og duften av det brente kjøttet behaget Ham slik at Han på stedet bestemte seg for å ha slike retter på menyen i all evighet. Slik prøvde guden å gjøre opp for noen av forglemmelsene sine. Men det var nok av fallgruver igjen. For det Han hadde gjort, var jo å sende et forgiftet menneskepar med formeringsmuligheter ut i verden, uten et eneste plagg å dekke seg med, uten våpen, uten fagbøker, for eksempel om overlevelsesteknikk under oversvømmelser og jordskjelv, uten oppskrifter på god ernæring, eller råd om riktig barneoppdragelse. Det var så godt som sikkert at eventuelle etterkommere ville arve skavankene Han hadde gitt dem, det som etter hvert skulle bli kalt genene, og hvordan skulle de naive og helsesvake foreldrene takle den slags hos sine barn? Hele den kommende menneskeslekten var dømt til å bli infisert med den giften Han selv hadde sprøytet inn i sine første skapninger, uten at de hadde fått vite hvilke forholdsregler de måtte ta. Man kan nok finne det ubarmhjertig av Gud å sende Adam og Eva på hodet ut i et slikt ingenmannsland. I ettertid forstår man jo at Han hadde prisverdige motiver, som at Jorden skulle befolkes osv. Men allerede her merker man det som skulle komme til å kjennetegne guden mer enn noe annet, nemlig denne trangen til å handle på lang sikt, ofte særdeles lang sikt. Om det i mellomtiden krevdes noen titusener eller hundretusener ofre, var det i prinsippet bare som å lage omelett. Nå var i hvert fall en plan satt i gang, og skjebnens tannhjul var begynt å gå. Adam og Eva trasket vanskelige tider i møte. Naturens fjell og daler var like ville og fiendtlige, som luften i ørkenen var tørr og het. De to unge menneskene måtte begynne helt fra bunnen av, finne seg en vannåre og en hule å bo i, og drepe noen av dyrene de hadde fått med seg, for å garve skinn til å dekke seg med, selv om det foreløpig ikke fantes mennesker som kunne se dem, i hvert fall ikke på de kanter. Først måtte de skaffe seg klubber til å slå dyrene med, naturligvis etter først å ha laget seg noe som kunne ligne på en kniv. Klærne måtte sys for hånd naturligvis. Symaskinen kom langt senere. Alt dette mens de gang på gang prøvde det biologiske utstyret Herren hadde gitt dem. Det ble det barn av, og så rullet historien videre, med mye slit, svette og tårer. Og jorden ble befolket, slik guden så guddommelig hadde beordret. Guden selv så folk lite til under disse første fryktelige etableringsvanskene. Men etter hvert begynte Han å vise seg ved substitutter, som et morskt ansikt i drømme, en hvit due eller en merkelig sky. Omsider overvant Han skamfølelsen etter fadesene i Eden, og begynte igjen å snakke med folk gjennom sine prester og profeter, tilby sin hjelp og gi gode råd. Men Han var blitt så merket av opplevelsene sine, at Han alltid siden måtte ha menneskenes bekreftelse på at de elsket Ham og bare Ham, og utelukkende hadde ett ønske: å adlyde Ham, og ingen andre enn Ham. Lucifer hadde det enklere. Han hadde egentlig en litt doven og jordnær natur, uten noe som helst ønske om verdensherredømme. Han likte å ta tingene som de var. Gud betraktet ham vurderende og kom til at Han egentlig kunne ha god nytte av en sånn fyr. Så da Skaperen kom til hektene igjen, ble djevelen en del av Hans langsiktige plan. Djevelen skulle heretter være grunnleggende ond, slik at Gud hadde en å skylde på. Å være ond var rett og slett å motarbeide Gud. 8

9 Da de to hadde inngått denne pakten, krøp Lucifer ut av slangehammen og begynte på sitt nye liv, etter gudens ønske. Planen var noe i likhet med vår tids good cop/bad cop opplegg i amerikanske krimfilmer. Først skulle djevelen gjøre sitt onde verk, og så skulle Gud komme og hjelpe folk ut av knipene. Gud skaffet seg straks tilhengere som baksnakket Lucifer så grundig at Adam og Eva ble skikkelig redd ham, og brakte frykten videre til sine barn som fortalte om ham til sine barn og så videre. Djevelen lot som han var helt med på Guds planer, men innvendig tenkte han at de fikk nå se. På merkelig vis følte han seg tiltrukket av det unge paret, kanskje fordi han innerst inne var i slik sterk opposisjon til sin far. Han likte ikke at Han følte seg så hellig og uklanderlig, og alltid kom med pekefingeren. Derfor fant han glede i at Adam og Eva hadde lyttet til hans ord om å bruke fornuften, og trosset guden. Han ga seg til å følge etter dem, blandet seg standhaftig i deres og etterkommernes liv, og var antakelig grunnen til at de overlevde og ble som de ble. Etter hvert ble han en mektig kraft i verden. Guds folk skydde ham som pesten, og malte fanden på veggen. I tusener av år fortsatte de, og senere Hans Kirke, å legge skylden for alt mulig på Satan, ulykker, kriger, tyveri og vold, hjerneskader og skavanker, uvitende foreldre, fattige oppvekstforhold, pest og død - alt slikt som guden selv ikke hadde tatt med i beregningen under skapelsen, men som Han nå litt etter litt ble nødt til å konfrontere. Gud begynner på frelsesplanen Gud begynte straks å sysle med tanken på å omgjøre fadesen med den dødbringende giften Han hadde gitt menneskene, til noe Han kunne ha mer nytte av. Det ble en tvangstanke hos Ham at de ikke måtte forgå på ordentlig, for da ville jo ikke Han få noe å gjøre i evighetene fremover. Derfor måtte de en gang oppstå og bli udødelige igjen. Det gjaldt bare å konstruere en frelsesplan! Det skulle imidlertid ta tusener av år før Han fikk satt den i system, og enda lenger før Han fikk satt den ut i livet. Først måtte Han tenke ut hvordan døde mennesker skulle bli levende igjen, når de en gang var blitt til jord, slik Han hadde bestemt. Da fikk Han en aha-opplevelse! Hvert menneske - i første rekke mannen naturligvis - måtte få en duplikant, som var så lydig og ren at selv Han kunne tåle ham. Dermed skapte Han sjelen. Det tok litt tid å pensle ut egenskapene til den nye, rare skapningen. Sjelen - tja, jo, den kunne for eksempel være sort eller hvit kunne frelses eller gå fortapt Den måtte kunne fristes - og Djevelen skulle bli fristeren, mens Gud var redningsmannen! Straffen måtte være grusom, mens belønningen var herlig. Han satte sitt presteskap til å skrive ned disse tankene, og slik ble Helvete og Paradis langsomt til. Adam og Eva fikk en tallrik slekt. Og alle ble grundig opplært til å stole på Herrens ord. Men djevelen var stadig der og mumlet sine små, men gode råd i ørene deres. På den måten skjønte de etter hvert at Han - guden - var svak for smiger, og at det var mange måter å blidgjøre Ham på. Litt etter litt ble for eksempel den skikken innarbeidet at et offer - et fint lite lam eller en vakker fugl - gjorde Skaperen ekstra glad. Stekt. Nå skulle man tro at Gud endelig kunne slappe litt av. Men jorden viste seg å være svært urolig etter skapelsen, og folket kom stadig ut for de største farer. Da syndfloden kom, måtte Han i hurten og sturten skaffe Noa, en angivelig direkte slektning av Adam og Eva, en ark til redning. Men ikke bare det - skipet måtte naturligvis være fullt av alt man kunne trenge etter overlevelsen, ellers ville jo hele jordens lille befolkning dø ut, og Han stå der uten noen å frelse og regjere over! Fugler og dyr ble jaget om bord av guddommelige vinder, parvis, med tanke på formeringen. Palmer kom deisende, fulle av bananer, fikener og dadler, sammen med appelsin- og oliventrær, som skulle danne den første nye hagen på det landingsstedet Han nå raskt klarte å finne, 9

10 Ararats glattskurte berg. Gud - som prestene etter hvert kalte Jahve - fikk hendene fulle med å skape et nytt jordisk samfunn. Det ble simpelthen ikke mulig for Ham å heve blikket og se etter om det skulle være mennesker i nød andre steder på kloden. De fikk i så fall klare seg selv. Når alt kom til alt, var de jo ikke Hans folk. Patriarkene Det var imidlertid Adams og Evas etterfølgere. Og dem skulle det bli mye bry med. De hadde en egen evne til alltid å komme i forlegenhet, og trengte derfor Hans fulle årvåkenhet. Til stadighet sto de uten et land å bo i. Ganske tidlig ble Gud lei av maset deres, og lovet dem et rike som fløt av melk og honning. Han hadde tatt et raskt overblikk og fått øye på Kanaans land, hvor det riktignok bodde helt andre mennesker med helt andre guder, folk som ikke Han hadde skapt. Gud fnyste, så tordenen rullet. De der skulle Han sannelig ta knekken på - med tiden - slik at Hans folk skulle få all melken og honningen til eget eie. Tidlig begynte de derfor på Guds bud å toge inn og ut av dette landet. Patriarken Abraham ble israelittenes stamfar, og Guds mest fremstående profet på jord. Han utvandret fra Ur til Kanaan en gang mellom f. Kr. Noen har i ettertid ment at han bare er en litterær skapning, en blanding av flere fremstående personer. Grunnen til dette er at fortellingene om Abraham og familien hans ble omskrevet mange ganger, og først fikk sin endelige form etter 586 f.kr. Tar man Guds ståsted i betraktning, var imidlertid Abraham så viktig for Hans videre planer at han antakelig har eksistert. Gud plasserte ham i tid sammen med amorittene, et høytstående, semittisk-talende folk av halvnomadiske stammer som bodde i det nordøstlige Syria fra ca til 3300 f.kr. Abraham, Sara og Isak Disse trengte inn i Mesopotamia fra slutten av det 3. årtusen f.kr., hvor de fikk stor innflytelse. De vestsemittiske gudene Dagan, Hadad, Anat og hennes bror Baal har et amorittisk opphav. Abraham var en bra mann med godt forhold både til sin egen Gud og kananittenes. Han respekterte deres seder, og ble selv behandlet på beste måte, fikk gode kår og mye fe. Han giftet seg med Sara, og fikk med henne sønnen Isak. I sin tur ble familien beriket med sønnesønnen Jakob og oldesønnen Josef. Sara og Abraham var henrykt da de fikk sønnen Isak. Det hendte på denne måten: Abraham var langt oppe i åsen. Da kom det en dag to menn på besøk til Sara og sa at hun skulle få en sønn. Skriften antyder at de var engler, og at det var derfor de hadde denne kunnskapen. Sara skal ha vært omkring de åtti, en alder det ikke er lett å bli fruktsommelig i. Mange tror derfor at de to mennene ikke var engler, men tvert imot omstreifere, og at de brakte med seg en baby de hadde røvet. Den kunne hun få mot noen never gull. Henrykt har Sara tatt imot denne åpenbare gudegaven. Og så - da Abraham kom ned fra åsen - har hun lykkelig ropt til ham, mens hun viste fram barnet: - Se her, Abraham, hva jeg har fått mens du var borte! Og så har Abraham tenkt seg at det var sønnen hans hun hadde født i hans fravær. Så han kastet seg på kne og takket Gud for denne enestående gaven, uten å høre på Saras forklaring. Og da hadde ikke Sara hjerte til å fortelle ham hvordan det virkelig hang sammen. Men uansett opprinnelse - Isak ble til å begynne med kjærlig oppdradd som det etterlengtede resultatet av Abrahams sæd. En hendelse da guttungen var et par-tre år, kan likevel tyde på at Abraham etter hvert luktet lunten. Ungen hadde kanskje ikke Abrahams trekk. For snart får vi høre historien om den gangen Gud forlangte at han skulle ofre sønnen sin til Ham. Abraham fortalte nok livlig om dette ved bålet om kvelden, ellers kunne jo ikke profetene fått vite om det, så de kunne skrive det ned. Dette var hva Gud sa til ham, fritt oversatt: 10

11 - Abraham! Hvis du elsker meg, så trekker du nå på deg buksene og rir noen dager herfra, hvor du skal finne et egnet sted til å gjøre i stand et velsmakelig måltid til meg - av din sønn! Straks tok Abraham sønnen Isak med seg til et sted mange dagsreiser unna. Gutten og han gikk de siste skrittene mot en røys Gud hadde utpekt. Isak bar ved, og Abraham ild og kniv. Da sa guttungen: - Far, her er ilden og veden, men hvor er lammet vi skal ofre? Abraham svarte: - Gud selv vil sørge for offerlammet, min sønn. Så laget han et steinalter, la veden til rette, plasserte ungen på alteret og skulle til å tenne på. Da ropte Gud til ham fra himmelen at han ikke måtte legge hånd på gutten. Nå visste Han, sa Han, at Abraham virkelig elsket Ham høyere enn noe eller noen andre. En historie med lykkelig slutt, altså, særlig fordi Abraham fikk bevist at han elsket Gud høyere enn sønnen sin. I all tid deretter har barn i kristne hjem og skoler fått høre om hvor særdeles fortjenstfullt det er å ville drepe barnet sitt for gudens skyld. Også prestene i den norske kirke taler ofte om denne fantastiske hendelsen. Hva Sara sa den gangen, hvis hun i det hele tatt fikk høre om det, er det imidlertid ingen som vet. Men hun kan nok ha ristet oppgitt på hodet, og vært glad for at samvittighetens røst stanset Abraham, i siste liten. Han fikk imidlertid sin lønn av Gud. Abraham ble det store lydighetsforbildet, symbolet på hva blind tro kan få et menneske til å gjøre. Esau og Jakob Da Isak var 40 år, ble han gift med Rebekka, og da han hadde vært gift med henne i 20 år, døde Abraham, og Isak ble stammens høvding. Da fikk Rebekka plutselig tvillinger, som ble kalt Esau og Jakob. Alle norske skolebarn har hørt om den lodne Esau som var den førstefødte, og om den smarte Jakob som lurte seg til den halvblinde farens velsignelse ved å drepe en sau og legge skinnet over skuldrene sine. Denne slags kunnskap om lureri og bedrag - og lønnen for den slags - er naturligvis god å ha, også for norske barn. Etter den historien hatet Esau sin bror, og planla å slå ham i hjel etter farens død. Jakob flyktet til Mesopotamia, hvor han la seg til å sove med en stein som hodepute. Da viste Herren seg for ham i en drøm og sa: - Jeg er Herren, Abrahams og Isaks Gud. Den presiserende presentasjonen var alltid nødvendig. Uten at guden uttrykkelig sa hvem Han var, kunne den drømmende fort tro at det for eksempel var guden Baal som snakket til ham. Og Herren fortsatte slik: - Dette land du ligger på, vil jeg gi deg og din ætt, og i din ætt skal alle jordens folk bli velsignet. Nå lå imidlertid Jakob på mesopotamisk jord, en del av dagens Irak, Syria og Tyrkia. Det tidligere løftet gjaldt Kanaans land, som var dagens Israel, Palestina og Libanon. Tok guden feil? Eller utvidet Han løftene til også å gjelde denne regionen? I Mesopotamia forelsket Jakob seg i datteren til sin morbror Laban, Rakel, og tjente i syv år for henne, men ble lurt av svigerfaren in spe, som først ga ham Lea til kone. Deretter tjente han i syv år til for Rakel. Men så fikk han sin lønn og ble meget rik. Jakob ble senere kalt Israel, den landet er oppkalt etter. Israels folk i Egyptens land Jakob fikk tolv sønner, deriblant Josef. Sistnevnte ble i tidens fylde solgt av brødrene sine til noen kjøpmenn for 20 sekel sølv, og brakt til Egypt, hvor han havnet som slave hos Farao. Josef hadde imidlertid Gud med seg (Abrahams, Isaks og Jakobs Gud) og ble en opptilsett og rik mann, mens brødrene fortsatt bodde i Kanaans land. 11

12 Senere reiste også Jakob til Egypt, hvor han fikk seg tildelt et deilig stykke land, Gosen, som han bebodde i 17 år, og hvor han fikk mange barnebarn. Da han døde, levde etterslekten hans på beste måte i Gosen i ennå flere hundre år. Her ble de kalt israelitter, og deres språk hebraisk. Israels ætt økte, og ble så tallrik at den fylte hele Gosen. Men så kom det en ny kongeætt i Egypt, og den var redd for at israelittene skulle rotte seg sammen mot dem, hvis det kom til krig. De var blitt en slik sterk stat i staten at de egyptiske lederne var redde for at de skulle ta over hele Egypt. Skremt befalte Farao at alle nyfødte israelske guttebarn skulle kastes i Nilen, mens pikebarna skulle få leve. Dette skjedde, og ingen kan forundres over at de kom til å hate egypterne for denne udåden. Likevel: Hvorfor kom ikke Gud dem til hjelp? Han kunne jo bare sendt en fryktelig sykdom, for eksempel diare, over alle de egyptiske lederne. Men det gjorde Han ikke. Også denne gangen valgte Han en helt annen vei, for å få sine egne langsiktige planer igjennom. Historien om Moses viser hvordan israelittenes Gud lurte det egyptiske folket. Han lot det lille guttebarnet bli funnet mellom rørgresset i elven. Av alle mennesker var det Faraos datter som fant barnet, og - helt uvitende - utpekte barnets mor Mirjam til barnets amme! På den måten snek israelittene seg igjen inn i Faraos hus, sammen med guden sin. Prinsessen tok gutten til seg som sin egen, kalte ham Moses, og lot ham bli lært opp i all egyptisk visdom. Men Moses visste godt hvem som egentlig var guden hans, nemlig Abrahams, Isaks, Jakobs og Josefs Gud. Og atter gikk det noe sånt som år, hvor Israels folk levde bra, selv om de nok måtte streve hardt for føden. Moses vokste til og ble en mann med egne meninger. En dag ute på markene så han en egypter slå en israelitt. Moses ble så sint, at han på stedet slo egypteren i hjel. Moses måtte flykte til landet Midjan, hvor han ble gjeter hos presten Jetro i 40 år, og så - i sekstiårsalderen - giftet seg med prestens datter. Her ligger det nok skjult en romantisk historie. Men viktigst var ærendet han skulle få fra Gud. En dag gjette han ved Horebs berg. Da så han en tornebusk som sto i brann, men uten at den brente opp. Det var Gud. For at det ikke skulle bli noen misforståelse, sa Gud i klartekst at Han var Abrahams, Isaks, Jakobs og Josefs Gud. Hans plan var å føre Israels folk ut av Egypt og inn i Kanaan som fløt av melk og honning, men hvor et flertall ignorante guder, Anat, Asjera, Astarte, Baal, El, Mot og Resjef, lot seg dyrke så formastelig. Gud hadde allerede da planer om å utrydde dem alle. I det hele tatt hadde Han nok å gjøre. Moses skulle være lederen for angrepet på Kanaan. Men, spurte Moses, hvem skal jeg si har sendt meg, hvis Farao spør? Og da var Gud så trett av at Han stadig måtte presentere seg, at Han bare sukket og sa: - Jeg er den jeg er. Moses reiste til Egypt. Som planlagt traff han broren sin, Aron, og de to kokte (på Herrens bud) sammen en plan. De skulle smøre blod på dørkarmen til alle israelitter, men ikke på egypternes. Ved midnattstid slo Herrens engel i hjel alle egyptiske førstefødte, men gikk forbi israelittenes dørkarmer, som var innsmurt med blod. Alle skjønte naturligvis at det var israelittene selv som utførte massemordet på egyptiske barn. Ikke underlig at egypterne ble redde, og ba dem komme seg ut av landet så fort beina kunne bære dem. Som avskjedspresang fikk de likevel med seg masser av sølv og gull. Slik står det skrevet i bibelhistorien. Men det er også noen som tror at de rett og slett røvet med seg disse skattene. I så fall var det på Herrens bud. Så dro Israels folk ut av Egypt. Herren gikk foran dem, om dagen i en skystøtte, om natten i en ildstøtte. Da Farao kom seg etter skrekken, angret han seg og satte etter med hele sin hær, for å være sikker på at han var kvitt dem. Da rakte Moses sin hånd ut over havet, og det skilte seg. Egypterne - dumme som de var - spurtet ut i havet, til de kom midt uti. Da flommet vannet 12

13 tilbake, så hele den egyptiske hæren druknet. Etter dette, står det, trodde folket på Gud, og sang en lovsang til Hans pris. Nå begynte israelittene sin vandring mot Kanaan. Den skulle ta over 40 år. Landet de dro igjennom, var goldt og ufruktbart, uten mat og vann. Men Herren glemte ikke sitt folk. Flokker av vaktler raste ned rundt dem om kvelden, og manna lå på markene om morgenen. Da de manglet vann, slo Moses på berget med staven, og det strømmet vann ut. Her i ørkenen var det at folket gjorde en pakt med Herren (Abrahams, Isaks, Jakobs, Josefs og Mose Gud). Han skulle være deres Gud, og de Hans folk. Midt i sanden reiste de et tabernakel eller et samlingstelt. Her sto et brennofferalter, hvor det hver eneste dag - morgen og kveld - ble ofret et lite lam. Okser og kalver var vanlig kost på høytidene. Tabernaklet var delt i to, det hellige, og det aller helligste. I det hellige var et gullbelagt alter. Skuebrødsbordet var kledd med gull. På alteret sto en syvarmet lysestake av rent gull. I det aller helligste sto en gullbelagt kiste, med lokk av rent gull. På enden av nådestolen sto en kjerub av rent gull. Og folket trodde på Herren - stort sett. Men i hvert fall ved en anledning, vet vi, gjorde israelittene opprør mot gudediktaturet, ja kanskje selveste gudsbegrepet. Moses og Aron. De ti bud Dette var like før Herren ga dem De ti bud. Først kom det et fryktelig tordenvær, og gjennom bråket buldret guden: - OBS! OBS! Jeg vil nå gi dere mine ti bud, følg med! Lett var det likevel ikke å oppfatte hva Han sa, og brødrene Aron og Moses kom i krangel om hva budskapet innebar. Det hadde lenge brygget opp til maktkamp mellom dem. Nå påsto Aron at det var Moses som ropte, mens Moses påsto at det var guden. Da sa Aron: - Tull. Det der var torden, og ikke Guds stemme. Ingen av dem ville gi seg. Men Moses visste råd. Han sa at guden hadde bedt ham gå opp på Sinai berg for å diktere budene til ham. Hva kunne Aron gjøre? Si at han løy? Moses hadde en sterk posisjon i Israel, og kunne fått ham dømt for gudsbespottelse. Så her var det nok bare å holde gode miner til slett spill. Enn så lenge tidde Aron. Moses slet seg opp til Sinai berg for å snakke med Gud, og Aron overtok den daglige ledelsen, mens han higet etter hevn. Oppe på berget satt så Moses i 40 dager og 40 netter, og hogget det ene budet etter det andre inn i steintavlene. Nede på ørkensletta vansmektet folket i den lange ventetiden. Etter nesten 40 dager ville folket komme seg videre, antakelig var maten fra de siste erobringene spist opp. Irritert ba de Aron gi dem en ny gud. Moses var sikkert død, sa de, og den guden han trodde på, var nok en han selv hadde oppfunnet. Aron snakket folket etter munnen, og støpte gullkalven for å holde seg inne med de opprørske israelittene. Hans egen tro på Jahve var nok heller ikke særlig sterk. Folket var så lite troende at de danset rundt kalven, i det som kan kalles et uventet anfall av galgenhumor og selvironi. Ingen syntes å være det minste redd for at det skulle komme steiner ramlende i hodet på dem fra himmelen. Etter 40 døgn kom så Moses ned med de ti bud, som han påsto Guds finger selv hadde skrevet på steintavlene. Da han oppdaget gullkalven, ble han så sint at han knuste begge tavlene, som Gud angivelig hadde brukt både tid og krefter på å få nedskrevet. Både gullstøvet og leiren etter tavlene strødde han respektløst ut i en elv. Etter mye ståhei og anger lot Moses seg imidlertid 13

14 blidgjøre av folket, og dro igjen til fjells, hvor han igjen forble i 40 døgn, til han på nytt kom ned med to steintavler og de 10 Guds bud. Her kan det virke som om Gud ikke helt hadde kontroll. Hvorfor danset de for eksempel rundt en kalv? Hva skulle den symbolisere? Og hvorfor oppdaget ikke Gud gullkalven lenge før Moses, og fikk satt en stopper for avguderiet? Og hvorfor brukte de ikke gullet til å kjøpe mat for? De var jo så sultne at de spiste rim fra markene? Aron er også en merkelig fyr, tydeligvis svært opportunistisk. Nærmest en forræder. Hvordan kunne han gjøre noe så horribelt som å lage en avgud til folket? Og bli tilgitt for det? Av Gud?! Og hvordan fikk Aron støpt en slik kalv? Var også denne ferdigheten noe de hadde lært seg i Egypt? Hadde de kanskje med seg et transportabelt verksted, utstyrt ved hjelp av egyptisk know how? Disse egypterne er sannelig heller ikke lette å bli klok på, av og til de elskeligste av alle, svært gavmilde, av og til de rene demoner. Bibelen er svært lite klar på dette punktet. At Aron, Mose bror, skulle få en slik ærefull posisjon som yppersteprest, et embete som dertil skulle gå i arv til alle hans sønner, lukter også direkte vondt, etter alle disse bakholdsangrepene på Moses. Kanskje er historien basert på lureri, som så mye annet? Kanskje hadde Moses og Aron stukket hodene sine sammen og planlagt hele historien på forhånd. Kanskje ville de gi folket så mye skyldfølelse at de ikke gjorde den slags en gang til, mens de selv fikk et godt påskudd til å straffe de av de opposisjonelle som de fryktet mest. I hvert fall ble - og nå med Herrens hjelp - opprøret slått ned, og jødefolket falt inn i det gamle, gudfryktige mønsteret igjen. At det var Moses som hadde risset budene inn på steintavlene, fikk folket naturligvis aldri vite. De gjorde nå lenge alt de kunne for å holde seg på matta: Ikke tilbe andre guder, ikke stjele, ikke begjære hva andre hadde, ikke sverge og misbruke gudens navn, ikke hore, ikke lyve, men tilbe og ære foreldrene og guden, og uten å mukke adlyde Hans representanter og tjenere på jord, lederne og presteskapet. Nå var det opplest og vedtatt: De hadde tidenes mest mirakuløse Gud (Abrahams, Isaks, Jakobs, Josefs, Mose og Arons Gud). Stammen kunne trygt begi seg på jakt etter et permanent oppholdssted, og målet var fortsatt det lovede land, Kanaan. Moses gikk i spissen, stav i hånd. Fra Sinai dro de først til en vannrik og fruktbar oase, Kades, syd for Kanaan. Herfra sendte de spionene Kaleb og Josva inn i Kanaan. De kom tilbake og fortalte at landet virkelig fløt av herlige druer, fikener og andre frukter, men at folket der var så sterkt både i ånd og muskulatur at israelittene var som gresshopper mot dem. De bodde i svære byer med solide festninger, og hadde et veletablert og velstående samfunn. Men dette var jo hva Herren hadde lovet israelittene. Likevel ble de redde og ville returnere til Egypt. Merkelig nok, så ille som egypterne hadde fart med dem. Da forkynte Moses Herrens straff over det feige, tvilende folket. Alle over 20 år skulle dø i ørkenen! Her skulle de vandre i 40 år, og først deres barn skulle komme inn i Kanaan. Nå var Han skikkelig sint. Men i første omgang hørte ikke israelittene på det øret, de stormet av gårde for å ta Kanaan, og led et stort nederlag. Og så måtte de oppholde seg i ørkenen i 40 år. Da de knurret mot Ham, sendte Han giftige slanger inn i leiren, slik at mange døde av bittene deres. Men se om ikke Gud reddet dem til slutt! For Moses ba for folket og laget på Herrens bud en kobberslange som han satte på en høy stang. Når noen ble bitt av en slange, skulle de se opp på kobberslangen. Og alle som gjorde det, ble reddet. Moses hadde her ufrivillig snublet over placebo-effekten. Det merkelige i denne historien er likevel at akkurat slangen skulle redde dem, symbolet på den fryktelige djevelen i Edens hage. Her får man virkelig en anelse om hvordan den onde selv etter hvert skulle bli brukt av Herren, til og med som legemiddel. 14

15 Da de 40 år var omme, fikk israelittene lov til å gjøre et nytt forsøk på å ta landet Gud hadde lovet dem. Først måtte de nedkjempe folket øst for elven Jordan, og deretter gå over elven og inn i Kanaan. Mye vondt måtte de lide. En fryktelig sott herjet folket, samtidig som de måtte kjempe mot de farlige og ugudelige filistrene, som djevelsk nok gjorde alt de kunne for å forsvare landet sitt. Herren straffer unge israelitter Nå kom kananittenes gud Ba al Peor også på banen. Han hadde fått en del israelitter på sin side, unge menn som var trette av krigerske tokt og begynte å blande seg med folket de la under seg. Både de og Ba al ønsket fred, sa de, ikke minst ønsket ungdommene å omgås mennesker fra andre kulturer, og på deres egen alder. Det var derfor ikke underlig at Herren igjen ble redd, og igjen sto fram som Israels redningsmann. Han sa til Moses at han skulle hente folkets dommere, og la de forræderiske unge mennene nagle til pelen under åpen himmel. Da, sa Gud nådig, skulle Han ta sotten fra folket. Dette ble gjort, og mange unge menn av bra israelittiske familier led deretter en smertefull død i den brennende solen. Men ennå var ikke Gud fornøyd. Og Hans mann Moses var nidkjær og sa til Israels dommere: Hver av dere skal slå i hjel dem av sine folk som har holdt seg til Ba al Peor! Også dette ble gjort. Da det for eksempel kom en mann fra Israels slekt, sammen med en hedensk kvinne, inn i sammenkomstens telt, rett for øynene på Moses og hele menigheten, tok Pinehas, Arons sønnesønn som hadde arvet presteembetet etter Aron, et spyd og gikk etter dem. Han stakk spydet gjennom mannen og kvinnen hans, slik at de begge døde. Da var Jahve fornøyd, og sotten vek fra Israels barn. Såpass måtte det til, før Herren fant å kunne hjelpe folket mot den fryktelige pesten. De som døde i sotten, var israelitter, et passelig sonoffer for folkets ulydighet. I tidens fylde døde Moses, 120 år gammel. Vantro mennesker mener at det aldri i hele verdens historie har eksistert en slik luring som Moses. Jahve og de kananittiske gudene Kampene om det lovete land Kanaan, et land hvor folk levde godt med hverandre, og i fred med ytterverdenen, hardnet til. Israels folk trengte et land for seg selv, og pønsket ut planer for hvordan de videre skulle gå fram. Blant annet lot de ordet gå om sine fredelige hensikter, slik at kananittene senket beredskapen. Det var den smarte Josva som førte folket over Jordan og til byen Jeriko, som falt uten kamp. På Herrens bud blåste israelittene i noen horn, som fikk de skrøpelige murene rundt byen til å smuldre sammen. Israels folk takket Herren storlig for den lettvinte seieren. I syv år kjempet de nå mot Kanaans småkonger, og delte landet de vant, mellom Israels tolv stammer. Tabernaklet ble reist i Silo, omtrent midt i landet, og her kom folket sammen til gudstjeneste og ytterligere takksigelser. Men kananittene - jorddyrkere og håndverkere, flinke mennesker som blant annet brukte den babylonske kileskrift - ble ikke borte. De prøvde fortsatt å holde seg til gudene sine, som de mente var de egentlige eierne av landet, og derfor kalte Ba al, d.e. landets eiermenn. Slike guder bodde i naturen, og var i bunn og grunn fredelige, selv om også de kunne prestere både lyn og torden, som andre guder. Jahve likte dem ikke på noen måte. Og Han ble svært provosert da israelittiske ungdommer igjen begynte å interessere seg for folket de hadde underlagt seg, og syntes det var greie mennesker, med greie guder. De glemte Herren og pakten med Ham. Det skulle de ikke ha gjort. For Herren så, både såret og mutt, fra himmelen at stammene ikke lenger holdt sammen, og at muligheten for å tape det de hadde erobret, 15

16 absolutt var til stede. Da ville ikke skriften bli oppfylt, og det kunne Han naturligvis ikke tillate. Derfor sendte Gud dyktige høvdinger som samlet stammene til kamp og befridde landet for de rettmessige eierne og gudene deres. Disse høvdingene ble kalt dommere, og blant disse kjenner vi best Gideon, Jefta, Samson og Debora. Dommernes tid ble både lovløs og krigersk. Samtidig ble det uår i landet. Ruts historie Med Rut kommer det som i ettertid skulle kalles Davids ætt, som altså Jesus skulle utgå fra, hvis jøden Josef var hans far. Slik henger den sammen: En israelittisk mann dro fra Betlehem i Juda til Moabslandet med sin hustru Noomi og sine to sønner. Han døde, og sønnene giftet seg med moabittiske (hedenske) kvinner, Orpa og Rut. Ti år senere døde sønnene, og Noomi ville dra hjem til Juda. Bare Rut fulgte henne. De gikk på sine bein til Betlehem på den tiden da kornet ble høstet. Rut sanket aks på akeren, da akerens eier, Boas, så henne. Og han ble veldig interessert i henne, på grunn av den velgjerning hun gjorde mot svigermoren, og det mot hun hadde vist, da hun ble med henne til fiendeland, men også naturligvis for hennes myke former og vakre ansikt. De giftet seg og fikk sønnen Obed, far til Isai, og det var denne Isai som ble far til kong David. Israel blir kongerike og stormakt Nå hadde israelittene okkupert store deler av Kanaan, og gjort Silo til sin hovedstad hvor de også hadde reist tabernaklet. Der regjerte Jahve. Etter hvert som tiden gikk, skulle Israel bli en stormakt. Det skjedde ved hjelp av profeten og dommeren Samuel, og kongene Saul, David og Salomo. Men kananittene satte seg dessverre stadig vekk til motverge, og det ble mye massakrering, før Israels stammer fikk klort seg fast i mesteparten av landet. Verst var filistrene som aldri ga dem fred. De ville for enhver pris ha tilbake det som var deres, og skjønte ikke hvorfor Jahve og israelittene skulle ha mer rett på landet enn de selv. Samuel, Saul og David Israelittene hadde tapt et nytt stort slag mot filistrene. Samuel som var dommer i Israel, bodde i Rama. Filisterne hadde tatt tilbake halvparten av det landet israelittene hadde tatt fra dem, og nå så det stygt ut. Fienden holdt på å jage okkupantene på dør. Denne tilstanden varte i 20 år, og var en straffedom fra Gud, fordi de ikke til enhver tid trodde helt og fullt på Ham. Det ene ramaskrik etter det andre lød i ørkenen. Men en dag samlet Samuel israelittene til en stor offerfest, og sa at Jahve ville gjøre dem sterke hvis de bare ba til Ham og ingen annen. Folket tok da til vettet og bøyde seg for Herren (Abrahams, Isaks, Jakobs, Josefs, Mose, Arons og Samuels Gud). Da filistrene hørte at israelittene var samlet, kom de mot dem med en stor hær. Men Samuel hadde sikret seg Jahves gunst på forhånd. Gud hadde fått et stort brennoffer, en hel okse. Og på grunn av duftene som steg til himmels fra dette brennofferet, ble Han igjen så glad i dem at Han enda en gang tilga israelittene, og sendte et fryktelig uvær mot filistrene. Mer skulle det ikke til, før filistrene vendte om, og ble forfulgt av israelittene som drev dem ut av landet. Israelittene fikk nå tilbake alle byene som fienden hadde tatt. Man kan bare lure på hva slags fryktelige våpen Herren Jahve egentlig brukte for å knuse de ugudelige kananittene. For det er lite trolig at et så iherdig folk lot seg skremme av et tordenvær. Det skulle da også vise seg at ennå var ikke filistrene slått. De ga seg simpelthen ikke på at Kanaan var deres land, enda Israels Gud hadde sagt at det skulle være israelittenes. I mellomtiden ble Saul konge. Han var av Benjamins stamme og holdt seg til Herren Jahve. En dag Saul lette etter noen esler, sa Herren til Samuel at dette var den mannen som skulle bli kongen deres. Deretter tok Samuel en krukke med olje og salvet ham til konge. 16

17 Saul må så ha rustet folket til tennene, for deretter vant han over alle Israels fiender, den ene etter den andre. Kanskje smeltet han alt gullet og kjøpte våpen for det. Først, står det i boken, vendte han seg mot ammonittene, som beleiret byen Jabes. Ammonittene var vanlige mennesker som imidlertid dyrket guden Ammon. Israelittene myldret over bymurene og frelste byen. Og så vendte også Saul seg mot filistrene, som fortsatt var ugudelige nok til å stå imot Herrens folk. Sammen med sin tapre sønn, Jonatan, seiret han over dem i flere slag, enda - slik står det også - de var langt bedre rustet, og mange flere i antall enn israelittene. Som sagt, bare Gud vet hvilke våpen som ble brukt. Senere vant han også over amalekittene, som bodde i ørkenen syd for Kanaan. Deretter ble Saul litt stor på det, og forkastet Herren som naturligvis ble fornærmet og utpekte Isais sønn David, nok en gjetergutt, til konge etter Saul. Herren tenkte som så at ham må jeg vel kunne styre. David skulle komme til å gjøre seg særlig gjeldende som en sann Guds mann. Først tok han opp kampen mot Goliat, denne svære kjempen som filistrene trodde kunne hjelpe dem mot israelittene. Hvor feil går det an å ta? David hadde jo sin magiske stav, og slyngen, en slags sprettert. Med fem glatte steiner gikk han mot kjempen. Han la en stein i slyngen og kastet den i pannen på ham. Goliat falt øyeblikkelig om, og David tok sverdet hans og hogg hodet av ham. Da flyktet filistrene. Endelig får man et innblikk i hva slags våpen israelittene brukte. Saul ble misunnelig på David og ville drepe ham, så David flyktet til - av alle steder - filistrenes land, og ble der til Saul var død. Gang på gang forundres man over hvor godt israelittene ble behandlet av sine fiender. Verken israelittene eller guden deres glemte og tilga så fort. Lurere var de også. David pratet filistrene trill rundt og forsikret dem om at han aldri igjen skulle løfte hånden mot dem, og de trodde ham på hans ord. David var en Guds mann, og handlet deretter. Snart kom det igjen til et slag mellom israelitter og filistre. Det sto på Gilboa berg, og Saul var fortvilt, fordi Gud var fornærmet på ham og ikke svarte ham når han ba. Saul tapte slaget, og sønnen Jonatan ble drept. Saul begikk selvmord. Alt dette var Herrens straff. David ble konge, og hersket etter hvert over hele Israel. Da var han 30 år. Så gikk også han i gang med å krige mot kananittene. Han inntok Jerusalem, som til nå hadde tilhørt en kananittisk stamme, og slo deretter filistrene så ettertrykkelig at de aldri mer våget å angripe Israels folk. Også andre nabofolk vant han over. Troen på Israels Gud og Hans makt og ære ble stadig større. David hersket nå fra Libanon-fjellene i nord til Egyptens land i syd. Han styrte rettferdig og ble en god konge, dessuten skrev han dikt, og spilte musikk. Likevel var det som om noe manglet i hans liv. Og da han fikk øye på Batseba, konen til den tapre mannen Uria i Davids hær, fikk han ham satt på en slik farlig post, at Uria ble drept. Deretter giftet David seg med Batseba. Dette likte ikke Herren, men David angret oppriktig, og ble tilgitt, fordi han trodde så sterkt på Ham. Han skrev deretter mange flere angrende salmer og ofret også atskillige fine lam på Herrens alter. David hadde mange sønner, blant dem Absalom, som prøvde å ta kongemakten fra sin far, men ble drept under forsøket. Som man kan skjønne, var det Herrens straff for oppsetsigheten mot faren. Da David hadde vært konge i 40 år, døde han, og kongemakten gikk til hans sønn Salomo, den vise. Og nå var Israel på høyden av sin makt. Salomo hersket fra Eufrat og like til Egypts grenser. Guds løfter var derved gått i oppfyllelse. Riktignok bare foreløpig. Men enn så lenge drev Salomo entusiastisk handel med andre folk, og skipsfart og andre næringer gikk fram. Han lot bygge festninger ved alle grenser, og skaffet seg stridshester og stridsvogner. Han diktet også sanger og ordspråk. Templet ble bygget i Jerusalem av kostbart cedertre, som han fikk fra kongen i Tyrus. Da israelittene ikke var flinke byggmestere (slik står det i bibelhistorien) leide han fønikiske arbeidsfolk. Det tok 7 år før templet var ferdig. Israelittene var lykkelige, så lenge det varte. 17

18 Salomo styrte i 40 år, men den siste tiden gikk det utfor, også med ham. Han sløste med pengene, og la tunge skattebyrder på folket. Til slutt måtte han pantsette en del av landet til kongen i Tyrus. Men verre enn dette, står det i skriftene, var at han tok seg flere hedenske kongsdøtre til ekte. Det likte ikke Jahve, for derved fikk andre guder innpass i Israel. Og straks pønsket Han ut en passelig straff. Profetene All offisiell dyrking av Jahve foregikk nå i de delene av Kaanan som israelittene hadde okkupert. Byen Silo hadde tabernaklet. Etter hvert ble det profetene som styrte utviklingen. De påsto at de snakket direkte med Gud, og at det bare var de som kunne omgås guden på høvelig måte. Bare til dem hadde guden tillit. De fire store holdt de lengste og flotteste talene, Esaias, Jeremias, Esekiel og Daniel. Noe mindre taleføre var de tolv små : Hoseas, Joel, Amos, Obadias, Jonas, Mika, Nahum, Habakok, Sefanias, Haggai, Sakarias og Malakias. For resten av befolkningen var Jahves navn så hellig at det ikke engang måtte uttales, knapt nok tenkes. Bare Jehova-navnet var tillatt, en mer profant sammensatt bokstavrekke. Prestene lot guden få blande seg i alt, og en rekke praktiske bud kom på plass, det korrekte slakterituale, den korrekte mat, de korrekte bønnene, den korrekte oppførsel i familien, under religiøst samvær, på brudenatten. Hvis folket fulgte reglene, ville guden forholde seg vennlig, og ikke bli så irritert at Han blåste storm og uår på dem. Kornet ville gro, feet trives, og gull havne i ledernes hender. Profetene tillempet skriften til alle praktiske formål. Som menn ønsket de seg ydmyke kvinner, og lot guden mene at kvinner skulle være menn underdanige. Guden så i nåde til menns seksuelle eskapader, men tålte lite av ukyskhet hos kvinner. Kvinnene var fra skapelsen av noe underordnet og urent. En mann måtte rense seg godt etter å ha vært i kontakt med noe slikt. Profetene mente at menn som lå med menn, var mer urene enn de som lå med kvinner. Det var guden helt enig i, og dikterte denne setningen: Menn som ligger med menn, skal ikke arve Guds rike. Men ute i verden, for eksempel i Hellas og i faraoenes Egypt, var det ansett som helt i orden at mektige menn holdt seg med unge gutter. Aversjonen mot homofili kom av at israelittene opplevde mye ydmykelse under sin tid i Egypt, og det er antydet at de unge guttene ble seksuelt misbrukt av Farao og hans menn. Særlig kan Josef ha hentet noe av sin høye posisjon i Egyptens land fra denne formen for underkastelse. Folket var nå kommet langt bort fra det gamle felleseiet, hvor stammen delte alt med hverandre. De styrende holdt seg inne med stormennene. Presteskapet fikk så mye makt at selv Herren kunne føle seg tilsidesatt mange ganger. Harde straffer ble proklamert i gudens navn, særlig for den som forgrep seg på andres eiendom, hans tjenerskap eller hustruer. Kvinner og barn ble holdt strengt i age. Ting så lenge bra ut både for lederskapet og prestene. Men så begynte alt å gå skjevt. Rikets deling (930 f.kr.) To- og Tistammeriket. Forfallstiden Da Salomo døde, samlet folket seg om sønnen Rehabeam og prøvde å overtale ham til å bli konge, men de ville ha et løfte om at han skulle være mildere enn faren. Det kunne ikke Rehabeam love. Enden på striden ble en deling av riket. Ti stammer tok Jeroboam til konge, og han var jo ikke av Davids ætt. Det var derimot Rehabeam. Men bare Juda og Benjamins stammer holdt fast ved ham. Slik ble det to riker: Israels rike eller Tistammeriket, og Juda rike eller Tostammeriket. Tistammeriket fikk mesteparten av det gamle landet, med de rikeste og mest fruktbare områdene. Samaria ble hovedstad. Tostammeriket beholdt den gamle hovedstaden Jerusalem med templet. Tistammeriket var langt mer velstående, og ble ivrig angrepet av fremmede makter, mens Tostammeriket ikke hadde 18

19 slike ressurser, og derfor lenge fikk være i fred. Men selv var ingen av de to rikene særlig fredelige av seg. Nå slåss de også innbyrdes, til de begge ble et lett bytte for babylonierne og assyrerne. Samaritanerne Mange israelitter falt i de dager fra Herren Jehova, og noen dyrket både Gud og Ba al samtidig. I år 722 f.kr. falt Samaria i assyrerkongen Salmanassars hender, og størstedelen av folket i Tistammeriket ble ført i fangenskap rundt om i assyrerriket. Siden sendte assyrerkongen hedenske folk inn i landet. De blandet seg med de israelittene som var igjen. Deres avkom ble kalt samaritaner. Opprinnelsen til ordet er altså en blanding av jøde og hedning. Slike mennesker ble sett på som meget tvilsomme. Tostammeriket I Tostammeriket trodde man fortsatt på Israels Gud og dyrket Ham i templet. Det holdt folket sammen, og derfor tok det 130 år før også dette riket gikk til grunne. Nå var det babylonierne som var den store erobrermakten. Kong Nebukadnesar okkuperte landet i år 586 f.kr., inntok Jerusalem og jevnet templet med jorden. Folket ble ført til fangenskap i Babylon. Profeten Jeremias opplevde alt dette, og til Ham ga Herren det løftet at Han skulle føre dem hjem igjen om ikke så altfor lenge, sånn om cirka 70 år. Også Esekiel trøstet og sa at folket skulle få bo i det land Herren hadde gitt fedrene, templet skulle bygges opp igjen, og ofringene fortsette. Visjonen om Messias, den salvede Etter dette kunne ikke jødene gjøre annet enn igjen å sette sin lit til Herren, og det oppsto den tro at Han en gang i fremtiden skulle sende dem en ny David, som skulle gjenreise Riket. Messias ble navnet på denne frelserkongen, som skulle knuse fienden og skape en ny nasjonal og religiøs storhetstid. Navnet Messias, arameisk for den salvede, på gresk Khristos, hadde tidligere nesten alltid betegnet kongen, men også i noen tilfeller ypperstepresten eller profetene som var salvet av ånden. Nå ble Messias synonymt med den jødiske Frelseren, og i profetiske drømmer forekom sterke visjoner om et stort og mektig messiansk tusenårsrike. Den ukjente profet forutsier verdensherredømme En ukjent profet skildrer Jerusalem som en enke som er forlatt. Han gjentar løftet om Messias, og spår rettferd, fred og glede over hele jorden, når hedningene gjennom Israel har lært den eneste sanne og rette Gud å kjenne. Det er ikke ofte at jødiske profeter åpenlyst viser at også israelittene hadde ambisjoner om verdensherredømme. Dette er ett av de stedene, og som profeti meget bemerkelsesverdig. Kanskje var det patetisk av et lite, splittet og jaget folk å fostre slike selvsikre profeter. Men akkurat nå trengte man mer enn noensinne et virkelig stort mål. Noe meget vesentlig hadde nemlig skjedd israelittene: Davids ætt var blitt i mindretall. De andre - fra Tistammeriket - ble for størsteparten integrert i andre folkeslag. Det er derfor folket i Tostammeriket - de som etter hvert fikk navnet jøder - som heretter følges opp i de bibelske skriftene. Det er fra stammene til Juda og Benjamin at dagens Israel en gang utgikk. Noen tror også at det er i Tistammeriket de fleste av dagens palestinere har sin tilhørighet. Jødenes fangenskap i Babylon. Perserveldet Jødene fra Tostammeriket hadde det rimelig bra i Babylon. De fleste hadde stor frihet, bare de ledende ble holdt i husarrest. Mange ble rike på handel og jordbruk, de hadde egne hus, og lengtet på ingen måte hjem til fedrelandet. Etter hvert begynte de også å tilbe Babylons guder, som - det måtte man medgi - i hvert fall denne gangen hadde vist seg sterkere enn Israels Jehova. Andre lengtet imidlertid tilbake, de anså landflyktigheten som Guds straff, og gjorde seg 19

20 stor umak med å være fromme. På sabbaten kom de sammen og leste i de hellige bøker. Og slik bevarte Gud sitt folk, og lot straffen bli til velsignelse for dem. Men selv babylonierne måtte bite i gresset til slutt. Nå kom perserfolket til makten. I 538 f.kr. erobret perserkongen Kyros 2 den store Babylon. Han ga jødene lov til å reise hjem igjen til Kanaan, og beordret templet bygget opp igjen i Jerusalem. Esaias hadde bare bommet 22 år når han mente det ville ta 70 år for Herren å få dem hjem igjen. Det var hedningekongen Kyros som med forstand og toleranse tok seg av saken. Jødene fikk også ta med seg alt gullet og alle de hellige gjenstandene som Nebukadnesar hadde tatt fra templet i Jerusalem. Mange ville likevel ikke reise, de syntes de hadde det bra i hedningeland. Men omkring jøder dro hjem. En ætling av David, Serubabel, og ypperstepresten Josva ledet hjemreisen. Men selv om folket jublet over å få komme hjem, var det lite å juble for ellers. Landet ble styrt av persiske stattholdere, og var mange steder blitt en ødemark. Folket som bodde der, særlig samaritanerne, la hindringer i veien for dem når det gjaldt byggingen av templet, og det var like før jødene måtte gi opp den tanken. Da ble de oppmuntret av profetene Haggai og Sakarias, og endelig klarte de (år 516 f.kr) å reise et tempel, som imidlertid ikke på langt nær ble så praktfullt som det forrige. Men gull og sølv pyntet opp, for - som Haggai kunne meddele: - Sølvet og gullet er mitt, sier Gud, den Allmektige. Esras I de 100 årene som nå kom, levde jødene så godt de kunne under fremmed åk. Mange jøder tok seg hedenske kvinner til ekte, og levde godt med dem. Men så en dag kom presten Esras fra Babylon, medbringende 6000 jøder. Han lot seg på ingen måte glede av at de fastboende jødene hadde klart seg såpass godt. Derimot ble han rystet til skinnet og rev sine klær i stykker, da han så at mange hadde tatt seg hedenske kvinner. Han samlet folket i en gate nær templet. Det regnet, og mange skalv av redsel og kulde. Esras tok fram Lovboken og leste høyt fra den for alt folket. Av den fremgikk det at de måtte skille seg fra sine hustruer som de hadde vært gift med i mange år, og fått rikelig av barn med. Slik var gudens vilje. Mange fulgte nok profetens råd, de visste hva guden ellers var i stand til å gjøre med dem. Senere ble Nehemias - munnskjenken hos den persiske konge - landshøvding i Judea. Han fikk endelig bygget opp murene rundt Jerusalem. Det sies at det skjedde på 52 dager, og at ingen kledde av seg, så lenge arbeidet varte. Halvparten av mennene sto vakt med sverd og spyd, og halvparten arbeidet med sverd ved siden. Da jobben var gjort, priste de Herren og ofret fine små lam til Ham. Den siste profet før Jesus ankom, var Malakias. Han spådde at Messias snart skulle komme, men at det først skulle komme en forløper. Elia - forløperen Elia ble forløperen, en viktig profet i Nord-Israel under kongene Akab og Akasja. I Bibelen fremstår han som en sterk politiker som ledet de Jehova-tro kretsene i kampen mot Ba aldyrkelsen, og opponerte mot kongene. Fra fjellet Karmel skal han spesielt ha tordnet sine profetier om Messias. Det er om Elia det fortelles at han ble tatt opp til himmelen i en ildvogn. Hvor ildvognen kom fra, er usikkert. Noen tror han dro av sted i en flyvende tallerken, andre at det var Herrens eget personlige fly som plukket ham opp. Jødene under Egypt og Syria Perserriket ble ødelagt av Alexander den store, kongen av Makedonia og Hellas, år 333. Jødeland kom da først under Egypt, og så under Syria. Nå lærte folket seg gresk språk og gresk 20