SULDALSLÅGEN MILJØRAPPORT NR. 27

Transkript

1 SULDALSLÅGEN MILJØRAPPORT NR. 27 TITTEL: FISKEHABITAT I SULDALSLÅGEN. ET STUDIE AV SEDIMENTASJONS- DYNAMIKK, BEGROING, HABITATTILBUD OG HABITATBRUK HOS FISK ÅRSRAPPORT FOR 22 FORFATTERE: Jim Bogen, Trond Bremnes, Truls Bønsnes, Jan Heggenes, Stein W. Johansen og Svein Jakob Saltveit UTFØRENDE INSTITUSJONER: Norges vassdrags- og energidirektorat Universitetet i Oslo, LFI Norsk institutt for vannforskning SAMMENDRAG: Undersøkelser på ungfisk av laks og ørret i Suldalslågen viser generelt liten overlevelse fra + til 1+, og at dødeligheten enkelte år kan være stor. Mulige årsaker er dårlig vekst som følge av lav temperatur eller et begrenset tilbud av egnet habitat, oppvekstområder. I 21 og 22 ble det gjort forsøk med lave vannføringer på våren for å øke vanntemperaturen i mai og juni og med spyleflommer på høsten for å fjerne sand, mose og begroing. Denne rapporten konsentrer seg om effekt av flom på oppvekstområdene til fisk. Det meste av sedimentene som ble brakt i suspensjon under spyleflommene kom fra løpserosjon i Suldalslågen. Den høyeste bunntransporten forekom i tilknytning til fasen med de høyeste vannføringene. Materialet som var i bevegelse hadde en median diameter fra ca..8 mm til ca 3.4 mm ved habitatlokalitetene i elvas midtparti. De største fraksjonene hadde en diameter opp mot 16. mm. Det er generelt registrert bare mindre endringer i begroingsforhold på habitatlokalitetene i perioden april til april 22. Med unntak av to habitatarealer, hadde høstflommen i 21 ingen stor innvirkning verken på vinterhabitater eller sommerhabitater vurdert i forhold til tidligere registreringer i måleperioden. Unntakene var begge knyttet til sommerhabitater, henholdsvis fint substrat i elvas midtparti (økt dekning av sand og grus) og grovt substrat i elvas nedre del (redusert mosedekning). Tilbudet av substrat for fisk på våren i Suldalslågen, alle lokalitetene sett under ett, består av relativt mye finpartikulært materiale, silt, sand og grus. Flommen høsten 21 medførte en viss endring i fordelingen i tilbudet av de ulike substratkategoriene. Andelen fint partikulært materiale på vinterhabitatene gikk ned, mens det var en økning i grovere substrat. Endringene er relativt små og ikke signifikante. På sommerhabitatet dokumenteres det etter flommen en økning i andelen av fint partikulært materiale. På vinterhabitatet førte høstflommen til økte muligheter for skjul (redusert embeddedness), mens den på sommerhabitatet førte til økt embeddedness (dvs. mindre muligheter for skjul). Endringene i sommerhabitatet var statistisk signifikante. ABSTRACT: In 21 and 22 low flows in May June and release of artificial high flow in the autumn was tested to achieve higher temperature for better fish growth and survival, and to erode sand, gravel and carpet moss to improve fish habitats. It was found that gravel up to 16 mm in diameter was moved during the flood. The erosion of carpet moss was minimal both in Winter and Summer habitats. Fine particulate material in the winter habitat was reduced while there was an increase in the coarse material. The change was not significant. In the summer habitat it was found a significant increase of fine particulate material. During the flood the substrate embeddedness was reduced in the winter habitats and increased in the summer habitats. EMNEORD: Vannføring, sedimentering, begroing, laks, ørret, habitat, vekst, overlevelse OPPDRAGSGIVER: Statkraft SF ÅR: 23 ISBN ISSN

2 FISKEHABITAT I SULDALSLÅGEN. ET STUDIE AV SEDIMENTASJONSDYNAMIKK, BEGROING, HABITATTILBUD OG HABITATBRUK HOS FISK. ÅRSRAPPORT FOR 22 Jim Bogen, Trond Bremnes, Truls Bønsnes, Jan Heggenes, Stein W. Johansen og Svein Jakob Saltveit 1) LFI 1) I alfabetisk rekkefølge

3 Innhold Sammendrag 4 1. Innledning 7 2. Områdebeskrivelse Lokaliteter Hydrologi og vanntemperatur Metodikk Kartlegging og kvantifisering av substratendringer Kartlegging av begroing og substrat Lengdefordeling og vekst hos fisk Habitattilbud Habitatbruk hos fisk Resultater Suspensjon og bunntransport under spyleflommer Oktoberflommen i Suldalslågen Målinger under økte vannføringer våren Oktoberflommen i Suldalslågen Bunntransportmålinger Sedimentkilder under de to spyleflommene Undersøkelser av sedimenter i bunnsubstratet Bunnfeller og kornfordeling Strømhastighetsmålinger i Begroingsforhold Sonasjon på de ulike lokaliteter Tidsutvikling Effekter av høstflommen Vekst hos laks og ørret Habitattilbud og bruk- hos laks og ørret Partikulært substrat Embeddedness Vanndyp Vannhastighet Diskusjon 6 6. Konklusjon Litteratur 65

4 Sammendrag Bogen, J., Bremnes, T., Bønsnes, T., Heggenes, J., Johansen, S.W. og Saltveit, S.J. 23. Fiskehabitat i Suldalslågen. Et studie av sedimentasjonsdynamikk, begroing, habitattilbud og habitatbruk hos fisk. Årsrapport for 22. Suldalslågen-Miljørapport, 27, 65 s Dominerende fiske-arter i Suldalslågen er laks (Salmo salar) og ørret (Salmo trutta), mens ål (Anguilla anguilla), trepigget stingsild (Gasterosteus aculeatus) og årsunger av røye (Salvelinus alpinus) blir funnet sporadisk. Elva produserer anadrom fisk på en strekning på ca. 22 km. Undersøkelser på ungfisk av laks og ørret gjennomført siden 1977 viser generelt stabilt lave tettheter av 1+ de fleste år selv etter år med høye tettheter av +. Dette indikerer liten overlevelse fra + til 1+ og at dødeligheten enkelte år kan være betydelig. Mulige årsaker er dårlig vekst som følge av lav temperatur eller et begrenset tilbud av egnete oppvekstområder, habitat. Vinteren er generelt sett en flaskehals for laksefisk i elver, og kravet til egnet skjul, enten i form av grovt substrat eller dyp, vil være stort. Det er derfor forventet at: økt temperatur gir bedre vekst bedre vekst gir økt overlevelse større flom gir mer heterogent substrat mer heterogent substrat gir økt overlevelse I 21 og 22 ble det gjort forsøk med lave vannføringer på våren for å øke vanntemperaturen i mai og juni og med spyleflommer på høsten for å fjerne sand, mose og begroing. Resultatene sammenlignes med årene,, og 2, som hadde høy vannføring på våren og uten spyleflom på høsten. Denne rapporten konsentrerer seg om effekt av flom på oppvekstområdene til fisk. Vannføringene under spyleflommene i Suldalslågen i 21 og 22 kulminerte på henholdsvis 3 m 3 /s og 225 m 3 /s ved Lavika. Målingene i 22 viser at konsentrasjonene av suspendert materiale hadde omtrent samme forløp som under den tilsvarende spyleflommen i 21. Konsentrasjonene antar den høyeste verdien når vannføringen øker raskest i den første fasen av flombølgen. Konsentrasjonene kulminerte noe tidligere og avtok raskere i 21 sammenlignet med 22. Under spyleflommen i 22 var det ikke nedbør og dermed lite lokaltilsig. Under spyleflommen i 21 var det betydelig nedbør. Målingene viste imidlertid at det ikke ble tilført noe materiale av betydning fra sideelvene under noen av spyleflommene. Det meste av sedimentene som ble brakt i suspensjon kom derfor fra løpserosjon i Suldalslågen. Materialet som bringes i suspensjon ligger sannsynligvis ukonsolidert i elveløpet. Dette må antas å være materiale som har blitt ført inn i elveløpet fra flomvannføringer i sidevassdragene i den forutgående periode. Transporten for perioden fra lukene ble åpnet og inntil vannføringen var tilbake på samme nivå, ble beregnet til 23 tonn i 21 og 27 tonn i 22. Det utspylte suspensjonsmaterialet var dermed av samme størrelsesorden i begge år. Bunntransporten under spyleflommen i 21 hadde et forløp som var forskjellig fra suspensjonstransporten. Den høyeste transporten forekom i tilknytning til fasen med de høyeste vannføringene. Dette indikerer at mye av bunntransporten bringes i bevegelse når strømhastigheten når et maksimum ved vannføringer høyere enn 4 6 m 3 /s. Bunntransporten synes ikke å være begrenset av tilgang på materiale på samme måte som suspensjonstransporten, men synes å være mer avhengig av at bankene har vært utsatt for hydrauliske skjærkrefter over en viss tid. Det er et reservoar av sandfraksjoner og grovere materiale i elveløpet opplagret over flere år. For å studere bunntransporten over en lengre periode ble det benyttet rektangulære kasser gravd ned på elvebunnen i elvas midtparti ved Steinsøy (fint substrat) og Førland (grovt substrat), samt ved 4

5 utløpet av Fossåna. Resultatene viser at materialet som var i bevegelse hadde en median diameter fra ca..8 mm til ca 3.4 mm ved Førland. De største fraksjonene hadde en diameter opp mot 16. mm. Maksimumsvannføringen ved Lavika i perioden var på over 3 m 3 /s. Det ble iakttatt erosjonssår i vegetasjonen i området rundt sedimentfellen ved Førland etter spyleflommen i 21. Sedimentfellen ved Fossåna dekker perioden mars 2 til april 22. Materialet er grovere enn ved Førland, med høyeste median diameter på 2.8 mm. De største partiklene i bevegelse hadde en diameter mellom 16. og 32. mm. Trolig blir de groveste fraksjonene ikke videretransportert, men pålagret i elveløpet ved utløpet av Fossåna. Strømhastighetsmålinger ved Steinsøy viste at hastigheten over disse områdene for en stor del var opp mot 2. m/s. Inne på bankene var strømhastigheten noe mer varierende, men ligger i enkelte områder også opp mot 2. m/s. Sandfraksjonenene kan settes i bevegelse under vannføringer av samme størrelse som under spyleflommen i oktober 21. Stein- og grusmateriale på bankene (større enn 16 mm) var ikke i bevegelse under disse vannføringene. Vegetasjonen har her en skjermende effekt, slik at sand som bindes av mosevegetasjon likevel ikke bringes i bevegelse på hele banken. På visse steder ble det imidlertid rifter i vegetasjonen og erosjon i det underliggende sandmaterialet. Noe av sanden som ligger i lesiden av større steinfraksjoner blir skiftet ut under flommen slik at det ikke nødvendigvis er noe netto videretransport. Fallforhold og naturlige terskler gir variasjon i akkumulering av sand i dypålen i elveløpet. Vinterhabitatet påvirkes altså av lokale hydrauliske forhold. Det er generelt registrert bare mindre endringer i begroingsforhold på habitatlokalitetene i perioden april til april 22. Med unntak av to habitatarealer, hadde høstflommen i 21 ingen stor innvirkning på verken vinterhabitat eller sommerhabitat vurdert i forhold til tidligere registreringer. Unntakene var begge knyttet til sommerhabitater, henholdsvis fint substrat i elvas midtparti og grovt substrat i elvas nedre del. På fint substrat ble en reduksjon i mosedekning fra 56 til 46,5 % kompensert med en tilsvarende økning i sand og grus-fraksjoner. På grovt substrat ble en reduksjon i mosedekning fra 36 til 22 % kompensert av en tilsvarende økning i bart steinsubstrat. Det blir antydet at andre prosesser enn flom alene kan ha virket på feltet med grovt substrat. Innfrysning og deretter flom i restfeltet kan ha ført til erosjon i perioden etter høstflommen. I så fall er dette et eksempel på en meget viktig prosess som kan redusere begroing i elva. Samtlige habitat-lokaliteter har en viss sonering i forhold til utbredelsen av de ulike begroingselementer. Denne soneringen vil kunne påvirkes hvis et nytt manøvreringsreglement åpner for lavere minstevannføring. Det er også sannsynlig at et manøvreringsreglement med lavere vår/ tidlig sommervannføring vil kunne medføre at elvebredden raskere vil gro til med gras fra land i forhold til et reglement med høy vårvannføring under ellers de samme betingelser. Generelt var det små forskjeller i vekstforløp hos laksunger de tre ulike år før reduksjon i vårflom. Redusert vannføring i mai/juni ga en økning i vanntemperatur og bedre fiskevekst i 21 og 22. Ved å sammenligne størrelsen på årsunger (+) av laks med tetthet av 1+ påfølgende høst i hele undersøkelsesperioden fra 1977 til 22, er det ikke funnet noen sammenheng mellom størrelse på + og tetthet av 1+ påfølgende høst. Det er heller ikke forskjeller i tetthet av 1+ og 2+ om høsten mellom perioden til 2 og årene 21 og 22, som tyder på at økt vanntemperatur knyttet til redusert vannføring i mai har betydning for overlevelsen. Tilbudet av substrat for fisk på våren i Suldalslågen, alle lokalitetene sett under ett, består av relativt mye finpartikulært materiale, silt, sand og grus. Flommen høsten 21 medførte en viss endring i fordelingen i tilbudet av de ulike substratkategoriene. Andelen fint partikulært materiale på vinterhabitatene gikk ned, mens det var en økning i grovere substrat. Endringene er relativt små og ikke signifikante. På sommerhabitatet dokumenteres det etter flommen en økning i andelen av det fine partikulære materialet. Før flommen utgjorde silt, sand og grus 5 % av substrattilbudet, mens disse kategoriene etter flommen utgjorde nær 25 % av tilbudet av partikulært substrat på oppvekstområdene på sommeren. Denne økningen finner alt overveiende sted på habitatlokalitetene med fint ustabilt 5

6 substrat, mens det på lokalitetene lagt til områder med grovt stabilt substrat ikke er endringer i partikulært substrat etter flommen. Det dokumenteres ingen endringer i lakseungenes bruk av partikulært substrat. Begrepet embeddedness angir i hvilken grad fint partikulært materiale, silt, sand og grus, men også teppemose, fyller eller dekker hulrom mellom større stein på elvebunnen og er et mål på de muligheter fisk har til å finne skjul i substratet. Lav embeddedness betyr lite sand og grus og viser gode skjulmuligheter, mens høy embeddedness viser mangel på skjul på grunn av at mye sand og grus fyller hulrom mellom større stein. Generelt hadde bunnsubstratet i Suldalslågen høy embeddedness og derved begrensede muligheteter for fisk til å finne skjul før høstflommen i 21. På vinterhabitatet førte høstflommen 21 til lavere embeddedness (økte muligheter for skjul), mens den på sommerhabitatet førte til høyere embeddedness (mindre skjul muligheter). Endringene i sommerhabitatet var statistisk signifikante. Det er et godt sammenfall mellom tilbud og bruk av embeddedness, noe som indikerer større bruk hos fisk av suboptimale områder om sommeren. Embeddedness type er silt, sand, grus og teppemose. På fint substrat har teppemose en større andel etter flommen, mens det ellers ikke dokumenteres endringer i embeddedness type. Det dokumenteres ingen signifikante endringer i fiskens bruk av vanndyp og vannhastigheter. De endringer som fremkommer etter flommen i tilbud av disse parameterne skyldes snarere ulike vannføringer under prøvetakning før og etter flom enn reelle endringer som følge av flommen. Vinterhabitat er i noe sterkere grad enn sommerhabitat en begrensende faktor for fisk i Suldalslågen, vurdert ut fra substrattilbud, tilbud av dyp, vannhastigheter, skjul og embeddedness. Flommen høsten 21 har imidlertid ført til høyere embeddedness og derved reduserte skjulmuligheter i det partikulære substratet om sommeren. 6

7 1. Innledning Suldalslågen i Rogaland ble første gang regulert i ved utbygging av nedbørfeltet ovenfor Suldalsvatn (Røldal-Suldal). I uregulert tilstand var gjennomsnittlig årlig vannføring i Suldalslågen 9 m 3 /s, men med store årlige og sesongmessige variasjoner. I naturlig tilstand hadde Suldalslågen en meget lav vintervannføring i perioden november-april (ned mot 4 m 3 /s enkelte år). Sommervannføringen var høy og varierte meget sterkt. Virkningene av Røldal-Suldal regulerin gen på Suldalslågen var en økt vintervannføring og redusert sommervannføring, i forhold til uregulert tilstand. Konsesjon for Ulla-Førre utbyggingen ble gitt i Utbyggingen omfatter en rekke reguleringer og overføringer i fjellområdene sør for Suldalsvatn. Vannet herfra føres til Kvilldal kraftstasjon med avløp til Suldalsvatn. Fra Suldalsvatn føres vannet videre gjennom Hylen kraftstasjon til Hylsfjorden. Suldalsvatn har en reguleringshøyde på 1.5 m og avløpet til Suldalslågen er regulert med en dam. Den nye regule ringen av Suldalslågen som ble iverksatt i 198 medførte generelt til en reduksjon i vannføringen i elva både vinter og sommer, både i forhold til uregulert tilstand og Røldal-Suldal. Vannføringen om vinteren er imidlertid nå aldri lavere enn 12 m 3 /s. Generelt er Sudalslågen en sommerkald/vintervarm elv. Røldal-Suldal utbyggingen medførte en liten temperaturøkning i Suldalslågen. Økningen var størst nederst i vassdraget og om sommeren og midt på vinteren. Økningen i vanntemperaturen om vinteren skyldtes økt vintervannføring (Tvede 1987), mens den om sommeren sannsynligvis skyldtes værforhold og ikke reguleringen (Tvede og Kvambekk 1997). Etter Ulla -Førre utbyggingen er temperaturen igjen redusert. Temperaturnedgangen har vært størst i vintermånedene og i juni-juli (Tvede 1995). Om vinteren er vanntemperaturen nå omtrent som før denne utbyggingen, med andre ord som i uregulert tilstand (Tvede 1996). Suldalslågen har siden reguleringene hatt en utjevnet og etter 198 en lavere vannføring uten store ekstrem flommer. Beregninger utført av Bogen et al. (1997) viste at reguleringene har ført til en betydelig reduksjon av transportkapasiteten. Dette synes å ha ført til endringer i de fysiske forholdene i elva, særlig med økt sedimentasjon av spesielt uorganisk materiale som sand og grus. Sedimentene påvirker oppvekstområdene til bunndyr og fisk, ved at partikler som silt, sand og grus fyller igjen hulrommene mellom steiner på elvebunnen. Dette reduserer skjulmulighetene for fisk på elvebunnen. Sand og finere partikler fanges også til en viss grad opp av vegetasjonen på bunnen. Det er spesielt moser som fanger inn sandpartikler som er i bevegelse. Det er viktig å klarlegge om de høyeste vannføringene i forsøksreglementet vil kunne spyle sandfraksjonene ut av bunnsubstratet. Det er også viktig å klarlegge hvor raskt nytt sandmateriale tilføres fra sedimentkilder i og langs vassdraget. Det er først og fremst grove stein- og grus-fraksjoner som har fått redusert mobilitet. Sandfraksjonene er fortsatt i bevegelse, men i mindre grad enn før regulering. Sedimenter tilføres fortsatt fra uregulerte sideelver. Den reduserte transportkapasiteten kan dermed føre til en opphopning av materiale på visse strekninger, og det er funnet tegn på at uorganisk materiale sedimenteres (Bogen et al. 22). Bogen et al. (1997) kartla også sedimentkilder og beregnet at erosjonsaktivitet på jorbruksarealene kunne bidra med 6-8% av suspensjonstranspor ten i Suldalslågen. Erosjon i løsmasser i skogsområdene ble anslått til å kunne bidra med 2-4%. Senere målinger viser at bidraget fra de forskjellige kildene kan variere sterkt over tid. Ravine-erosjon kan være intens i enkelte år for så å avta i aktivitet. Det er imidlertid påvist at det er samspillet mellom mange faktorer som har betydning for utviklingen i Suldalslågen. Utjevnet vannføring er også trolig årsaken til den sterke begroingen av moser mange steder i Suldalslågen (Rørslett et al. 1989). I 1988 forekom mose-dominert vegetasjon på 64% av bunnarealet i elva, mens trådformete alger dekket gjennomsnittlig 19% av arealet (Rørslett et al. 1989). Lever- 7

8 mosene (teppemose) er det mosesamfunn som øker mest i dominans, både over tid og i utbredelse (Johansen 1995, 1997), og er også den vegetasjonstype som synes å ha størst negativ effekt både på fisk og bunndyr (Bremnes og Saltveit 1997, Heggenes og Saltveit 1997, 22). Økt sedimentering av finpartikulært uorganisk materiale og teppemose gir et mindre variert substrat og færre hulrom for fisk. Hvis fremvekst av mose fører til akkumulering av finere materiale, fører dette til en forringelse av habitat for fisk og bunndyr (Bremnes og Saltveit 1997, Heggenes og Saltveit 1997, 22). I Suldalslågen synes mengden årsunger (+) å spille liten rolle for mengden eldre ørret- og laksunger (1+ og 2+) i elva i påfølgende år, så sant tetthetene av + ikke kommer under et visst nivå (Saltveit 2). Generelt er de beregnete tettheter av 1+ laks og ørret stabilt lave i Suldalslågen, selv etter år med høye tettheter av årsunger (+). Temperaturreduksjonen på våren som følge av økt vannføring i mai er trukket fram som en av årsakene til lav overlevelse. En annen årsak er et begrenset tilbud av egnet vinterhabitat for fisk som følge av økt sedimentering og begroing. De enkelte fiskearter stiller bestemte krav til sitt leveområde, habitat. Viktige faktorer for fisk på rennende vann er vannhastighet, vanndyp, substrat og muligheter for skjul. For laks og ørret foreligger gode opplysninger om krav til de ulike fysiske faktorer (Heggenes og Saltveit 199, Heggenes et al. ). Viktig er her at habitatkravene er snevrere om vinteren enn om sommeren for begge arter. De trenger steinete bunn der det er hulrom nok til skjul og nok oksygen til å overleve (Rimmer et al. 1983, Cunjak 1988, Heggenes og Saltveit 199). Endres disse forholdene får dette direkte konsekvenser for fiskens oppholdssteder, og indirekte kan det få konsekvenser for bestandsstørrelse. En mer utførlig beskrivelse av krav til ulike parametre hos laks og ørret er gitt i Bogen et al. (22). Det er trolig en sammenheng mellom endringer i de fysiske miljøforholdene i Suldalslågen, fiskeproduksjon og -avkastning. I en prøveperiode på seks år (2 ganger 3 år) fra, testes to typer vannføringsforhold i Suldalslågen for å komme fram til et endelig manøvreringsreglement for vassdraget. Målet med reglementet er at det skal legges til rette for å ivareta vassdragets naturlige funksjoner og prosesser samt ivareta regulantens behov for høy produksjon. Manøvreringen skal ivareta et variert oppvekstområde for fiskunger (begrense begroing og sedimentering). De vesentlige forskjeller på de to vannføringsregimer som testes er: Høy vannføring i slutten av april/ begynnelsen av mai og normal regulert vannføring resten av året. Lav vannføring på våren (april-mai) og en større høstflom i oktober. En økning i vannføring i slutten av april / begynnelsen av mai har tidligere ført til en reduksjon i vanntemperaturen tidlig i vekstsesongen, og det var forventet at dette ville skje i den første tre års perioden med prøvereglement. Temperaturreduksjonen på våren er trukket fram som en mulig årsak til stor dødelighet hos 1+. En annen årsak kan være at dårlig vekst hos + gir stor vinterdødelighet og derved lave tettheter av 1+ påfølgende høst. Imidlertid kan dødelighet også ha andre samspillende årsaker som mindre heterogent vinterhabitat og mangel på skjul. Habitatstudien er en av flere studier for å komme frem til et nytt reglement for Suldalslågen og har følgende mål og delmål: Avklare hvordan de to vannføringsregimene påvirker fiskens habitattilbud og preferanser. Å frembringe minimumsvannføringer og varighet og hyppighet av slike som må til for å opprettholde et optimalt leveområde for fisk og bunndyr. Vurdere om redusert vannføring på våren gir et bedre næringstilbud og økt næringsopptak og vekst hos laks og ørretunger. Vurdere om vannføringene i manøvreringsreglementet gir bevegelse i sedimentene under vår og høstflommene og hvilken vannføring som må til for å transportere ut finpartikulært uorganisk materiale. 8

9 Habitatstudien gjennomføres i samarbeid mellom NIVA, NVE og LFI og omfatter studier av eventuelle endringer i begroingsforhold, substrat, sedimentasjon, vekst og habitatbruk og - preferanse hos ørret og laks. Tidligere er resultater fra de tre første årene med høy vannføring om våren (overgangen april/mai) og normal regulert vannføring resten av året, presentert (Bogen et al. 22). I den rapporten er sedimentasjondynamikken, tidsutvikling for begroing i perioden -2 oppsummert og det er gjort rede for habitat-tilbudet for fisk som finnes på de ulike lokaliteter henholdsvis øverst, midt på og nederst i elva. I perioden skal lav vannføring på våren (april/mai) og en større høstflom i 21 og 22 testes. Denne perioden er forventet å gi økt vanntemperatur i mai - juni og mer heterogent bunnsubstrat som følge av større høstflom. På dette grunnlag er det forventet at: Økt temperatur gir bedre vekst Bedre vekst gir økt overlevelse Større flom gir mer heterogent substrat Mer heterogent substrat gir økt overlevelse. Denne årsrapporten presenterer effektene av spyleflommmen i 21 på habitatarealene, samt transport og utspylingseffekt på uorganisk materiale under spyleflommene i 21 og 22. Rapporten tar også opp vekstforløp hos ungfisk frem t.o.m. høsten 22 og endringer i tilbud og bruk av habitat som følge av spyleflommen i Områdebeskrivelse Suldalslågen er en 22 km lang elv mellom Suldalsvatn (68 m.o.h. og 29 km 2 ) og de indre deler av Ryfylkefjord i Rogaland (Fig. 1). Hele nedbørfeltet er på km 2, mens uregulert restfelt til Suldalslågen er på 135 km². Suldalslågen produserer anadrom fisk på hele elvestrekningen. Dominerende fiskearter er laks (Salmo salar) og ørret (Salmo trutta), mens ål (Anguilla anguilla), trepigget stingsild (Gasterosteus aculeatus) og årsunger av røye (Salvelinus alpinus) blir funnet sporadisk. For sistnevnte art er dette fisk som slipper seg ut fra Suldalsvatn. Figur 1. Kart over Suldalslågen med de 7 habitat-lokaliteter avmerket. 9

10 2.1 Lokaliteter Ved valg av habitat-lokaliteter ble det satt som kriterier at områder med grovt og fint substrat både øverst, midt på og nederst i elva skulle dekkes. Totalt 7 lokaliteter ble etablet i perioden -. Tre av lokalitetene (lokalitet 3, 4 og 5) er tidligere undersøkt i forbindelse med habitatbruk og mose i LFS-perioden, og fra disse foreligger god informasjon om habitattilbud og -bruk (Bremnes og Saltveit 1997, Heggenes og Saltveit 1997, 22). Figur 1 og tabell 1 viser beliggenhet og karakteristiske data for habitat-lokalitetene. I -2 har NVE anlagt fire målepunkt for bunnsubstrat i nær tilknytning til enkelte av habitat-lokalitetene. På habitat-lok. 3 ligger målepunktet like oppstrøms selve stasjonsområdet (Steinsøy figur 2) og er tørrlagt på minstevannføring. På habitat-lok. 5 ligger målepunktet like nedstrøms stasjonsområdet (Førla nd figur 3). Her er det to punkter hvorav det ene er tørrlagt på minstevannføring, mens det andre ligger ute i elveløpet på permanent vanndekt areal. Det fjerde målepunktet for bunnsubstrat ligger nedstrøms smoltfella ca. 3 m nedenfor habitat-lok. 6 på permanent vanndekt areal. I tillegg er det målepunkter for både bunnsubstrat, bunntransport og supensjonstransport uavhengig av habitat-lokalitetene (figur 4). Tabell 1. Dominerende substrat, størrelse på undersøkt areal, maksimal dybdegradient og strømhastigheter i overflaten på vinter- og sommerhabitatet på samtlige lokaliteter. Sone lokalitet substrat areal (m²) dyp (cm) Strøm overflate (cm/s) sommer vinter sommer vinter sommer vinter Øvre 1 grovt Øvre 2 fint Midtre 3 fint Midtre 4 grovt Midtre 5 grovt Nedre 6 grovt Nedre 7 fint Figur 2. Lokalisering av bunnfelle ved Steinsøy habitat-lok. 3. Strømhastigheter ble målt med flygel langs målewire 2. oktober 21. 1

11 Figur 3. Lokalisering av bunnfeller ved Førland midtløp og elvebredd habitat-lok. 5. Figur 4. Kart over Suldalslågen med de undersøkte lokaliteter for sedimenttransport og vannføring. Alle 7 lokaliteter er delt inn i arealer bestående av et sommerhabitat og et vinterhabitat relatert til vannføring (Fig. 5). Sommerhabitatet strekker seg fra vannlinja ved normal sommervannføring og ca. ut til vannlinja ved minstevannføring om vinteren. Dette arealet er derfor teoretisk tørrlagt om vinteren i perioden med minstevannføring. Vinterhabitatet strekker seg fra vannlinja ved minste vannføring og utover og er permanent vanndekket. Det er imidlertid overlapp mellom innerste del av arealene undersøkt om vinteren/våren og ytterste del av arealene undersøkt om sommeren. Både sommer- og 11

12 vinter-habitatene strekker seg 3m langs elvas lengderetning og er oppdelt i 16 transekter (et for hver 2. meter). Lengden av transektene varierer med beliggenheten av lokalitetene, noe som bl.a. gir seg utslag i noe forskjellig arealstørrelser (Tabell 1). Figur 5. Prinsippskisse for en lokalitet inndelt i sommerhabitat og vinterhabitat sommerhabitat vinterhabitat LOK. 1 SH STRØM (cm/s) SH DYP (cm) VH STRØM (cm/s) VH DYP (cm) avstand (m) fra bredd sommerhabitat vinterhabitat LOK. 2 SH STRØM (cm/s) SH DYP (cm) VH STRØM (cm/s) VH DYP (cm) avstand (m) fra bredd Figur 6. Habitat-lokaliteter i øvre del av Suldalslågen. Lok. 1 grovt substrat, lok. 2 fint substrat. Dypog strøm-gradienter på sommerhabitat og vinterhabitat målt ved vannføringer på henholdsvis 69 og 12 m³/s ved Suldalsosen og lite lokaltilsig. Bilder tatt i april 23 ved vannføringer på 12 m³/s og 2 m³/s ved henholdsvis Suldalsosen og Larvika. 12

13 sommerhabitat vinterhabitat LOK. 3 SH STRØM (cm/s) SH DYP (cm) VH STRØM (cm/s) VH DYP (cm) avstand (m) fra bredd sommerhabitat vinterhabitat LOK. 4 SH STRØM (cm/s) SH DYP (cm) VH STRØM (cm/s) VH DYP (cm) avstand (m) fra bredd sommerhabitat vinterhabitat LOK. 5 SH STRØM (cm/s) SH DYP (cm) VH STRØM (cm/s) VH DYP (cm) avstand (m) fra bredd Figur 7. Habitat-lokaliteter i midtre del av Suldalslågen. Lok. 3 fint substrat, lok. 4 og 5 grovt substrat. Dyp- og strøm-gradienter på sommerhabitat og vinterhabitat målt ved vannføringer på henholdsvis 69 og 12 m³/s ved Suldalsosen og lite lokaltilsig. Bilder tatt i april 23 ved vannføringer på 12 m³/s og 2 m³/s ved henholdsvis Suldalsosen og Larvika. I figurene 6-8 er det illustrert dyp- og strøm-gradienter (overflatestrøm) på sommerhabitat og vinterhabitat målt ved vannføringer på henholdsvis 69 og 12 m³/s ved Suldalsosen og lite lokaltilsig. Det er også lagt ved et foto av lokalitetene slik de ser ut ved minstevannføring i april med lite lokaltilsig. 13

14 sommerhabitat vinterhabitat LOK. 6 SH STRØM (cm/s) SH DYP (cm) VH STRØM (cm/s) VH DYP (cm) avstand (m) fra bredd sommerhabitat vinterhabitat LOK. 7 SH STRØM (cm/s) SH DYP (cm) VH STRØM (cm/s) VH DYP (cm) avstand (m) fra bredd Figur 8. Habitat-lokaliteter i nedre del av Suldalslågen. Lok. 6 grovt substrat, lok. 7 fint substrat. Dypog strøm-gradienter på sommerhabitat og vinterhabitat målt ved vannføringer på henholdsvis 69 og 12 m³/s ved Suldalsosen og lite lokaltilsig. Bilder tatt i april 23 ved vannføringer på 12 m³/s og 2 m³/s ved henholdsvis Suldalsosen og Larvika. 2.2 Hydrologi og vanntemperatur For å illustrere forskjellen på de to manøvreringsreglementene som er kjørt i forsøksperiodene - 2 og 21-22, er satt opp døgnmiddelvannføring ved Suldalsosen og Tjelmane for perioden 2-21 (figur 9). Viktigste forskjeller mellom disse vannføringsregimene er vårflom på 15 m³/s kontra høstflom på minimum 2 m³/s og en generell reduksjon i vannføring ut av Suldalsvatn i perioden mai-15.juli fra og med 21. I figur 1 er oppsummert hva de to reglementene har hatt å si for vannvolum og temperaturforhold i Suldalslågen i perioden -22. I årene 21 og 22 har årsvolumet både inn i og ut av Suldalslågen vært betydelig mindre enn de tre foregående år. Dette kan ha vært en medvirkende årsak til en noe høyere temperatur i elva generelt de to siste årene i forhold til perioden -2. I figur 11 er en eventuell temperaturgevinst ved redusert vannføring om våren i 21 og 22 illustrert ved akkumulerte døgngrader for perioden april til 15.juli, den viktige perioden for overlevelse og vekst av ungfisk i elva. Figuren viser at vannet ut av Suldalsvatn har vært varmere både i 21 og 22 i forhold til årene -2. Figuren viser også en klar forskjell mellom øvre og nedre del av elva. I årene -2 var det i den nevnte periode 1-13 døgngrader mer nederst i elva, mens denne forskjellen var økt til døgngrader i Det er med andre ord en temperaturgradient i Suldalslågen på våren / forsommeren hvert år som gir bedre forhold for fisk i de nedre deler. Både høstflommen i 21 og 22 kom opp i vel 2 m³/s som maksvannføring ut av Suldalsvatn. Pga. et betydelig lokaltilsig under flommen i 21 ble det høyere maksvannføring nederst i elva i 21 14

15 i forhold til i 22 (3 m³/s mot 225 m³/s). I begge år ble oppkjøringen gjennomført på ca. 3 timer, noe raskere oppkjøring i 21 i forhold til 22. Suldalsosen Tjelmane døgnmiddelvannføring m³/s Figur 9. Døgnmiddelvannføring i Suldalslågen målt ved Suldalsosen og Tjelmane i perioden Suldalsosen Lokaltilsig Suldalsosen netto oppvarming i elva årsvolum mill. m akkumulerte døgngrader Figur 1. Årsvolum (mill. m³) fordelt som volum ut av Suldalsvatn (Suldalsosen) og lokaltilsig for perioden -22 og akkumulerte døgngrader i Suldalslågen (Suldalsosen + netto oppvarming ned til Tjelmane) for samme periode. akkumulerte døgngrader øverst i Suldalslågen nederst i Suldalslågen JULI (1\2) JUNI MAI APRIL Figur 11. Akkumulerte døgngrader øverst og nederst i Suldalslågen for perioden 1.april 15.juli for årene

16 3. Metodikk 3.1 Kartlegging og kvantifisering av substratendringer Substratet på elvebankene i Suldalslågen består av stein, grus og sand som er tilført fra kildeområdene i suspensjon eller som bunntransport. Det bunntransporterte materialet består av partikler som ruller i kontakt med bunnen, mens det suspenderte materialet er finfordelte partikler som holdes svevende i vannmassene. En mer utførlig beskrivelse av forholdet mellom vannføring og transport av ulike fraksjoner er gitt i Bogen et al. (22). Suspensjonstransport. I forbindelse med høstflommen i oktober 21 ble det tatt hyppige vannprøver for bestemmelse av suspensjonskonsentrasjonen i Suldalslågen. I Sandsfossen ble det tatt prøver hver time i den første fasen av flommen. I tillegg ble det tatt hyppige prøver med dybdeintegrerende prøvetaker ved Litlehaga bru. I forbindelse med høstflommen i oktober 22 ble iverksatt et tilsvarende prøvetakingsopplegg. I Sandsfossen og ved Ritland ble det tatt prøver hver time i den første fasen av flommen. I tillegg ble det tatt prøver med samme frekvens ved en ny automatstasjon ved Sørestad i den øverste delen av Suldalslågen. Det ble også tatt hyppige prøver med dybdeintegrerende prøvetaker ved Litlehaga bru. I løpet av våren 21 og 22 ble det gjennomført kontrollerte vannføringsøkninger i to perioder, såkalte smoltutvandringsflommer. I tidligere måleserier, spesielt i april 2 ble det registrert relativt høye konsentrasjoner i forbindelse med en tidlig vannføringsøkning. I 22 ble det derfor iverksatt en mer omfattende prøvetaking i perioden 3. april til 2. mai i forbindelse med kontrollert påslipp av vann. Foruten ved Sandsfossen ble det gjennomført prøvetaking ved Ritland, Litlehaga og et nytt prøvested ved Sørestad som ligger rett nedstrøms Prestvika. Det samme måleprogrammet ble gjennomført under spyleflommen i perioden oktober. Ved automatstasjonene i Sandsfossen, Ritland og Sørestad ble det tatt prøver hver annen time i oppkjøringsfasen og i løpet av vannføringsøkningen i mai og hver time i forbindelse med spyleflommen i oktober. Ved Litlehaga bru ble det tatt hyppige manuelle suspensjonsprøver. Resultatene fra suspensjonsprøvetakingen under smoltutvandringsflommen og oktoberflommen er plottet sammen med vannføringer fra Stråpa (Sørestad og Ritland) og Lavika (Litlehaga og Sandsfossen). Dette fører til en liten tidsforskyvning i forhold til den faktiske vannføringen under prøvetakingstidspunktet. Målestasjonene for suspensjonstransport er utstyrt med ISCO automatiske vannprøvetakere og vannpumper for opptak av store vannprøver til kornfordelingsanalyser av suspensjonsmaterialet. Som mål på organisk materiale brukes glødetap ved 5 C. Prøvematerialet til kornfordelingsanalyser på suspensjonsmaterialet, blir dekantert fra vannprøver på 45 l. Disse ble pumpet opp med separat pumpe. Målemetoder, målestrategi og laboratorieanalyser følger prosedyrer beskrevet av Bogen (1986, 1992), men analysene foretas nå med en laser-coulter modell LS 23. Bunntransport. Bunntransporten av sandpartikler over steinbankene ble undersøkt ved hjelp av sedimentfeller av en type som er beskrevet av Gregory og Walling (1973), se også Long (1989). I Suldalslågen ble det benyttet rektangulære kasser (ca 4 cm dype), se en skisse i Fig. 12, som ble gravd ned på elvebunnen. Disse sedimentfellene er lokalisert slik at de tørrlegges på de laveste vannføringene om vinteren. 16

17 Målingene startet i mars og dekker perioden fram til april 22. Bunnfellene gir først og fremst en indikasjon på hvilke kornfraksjoner som er i bevegelse over bankene i måleperioden. For å kunne beregne total transportert mengde i løpet av måleperioden, er det også nødvendig å ha flere feller for å få kunnskap om variabiliteten i tverrprofilet. Fellene må tømmes på lav vannstand om vinteren, slik at en måleperiode må omfatte en hel sesong. Fellene er tømt og analysert mhp kornfordeling flere ganger i løpet av perioden de har stått ute. Bunnfellene ble i noen tilfeller tømt ved hjelp av pumper. En bunnfelle ble også plassert ved Fossånas innløp i Suldalslågen (figur 13). Denne fellen vil fange opp bunntransportert sandmateriale som ikke blir registrert ved suspensjons-målingene i Fossåna. Figur 12. Skisse av sedimentfelle satt opp på elvebunn i Suldalslågen. For å ta momentanprøver av bunntransporten ble det benyttet Helley Smith prøvetakere (se Bogen et al. 22). Helley Smith er en trykkekspanderende prøvetaker. Problemene med bunntransportprøvetagere er at de forstyrrer strømbildet på bunnen av elva. Helley Smith prøvetakeren kompenserer for dette ved at den er utformet på en måte som gir et trykkfall i utløpet av prøvetakeren. Eksperimenter har vist at strømhastigheten i innløpet av prøvetakeren er lik elvevannets hastighet, (Emmet 1979). I ble det tilrettelagt for måling av bunntransport i nedre del av Suldalslågen. I tilknytning til smoltfella på Litlehaga bru ble det montert en Helley Smith prøvetaker for måling av bunntransport. Prøvetakeren skrus fast på eksisterende ramme og senkes ned i elva ved hjelp av en elektrisk motor. Dette målesystemet holder prøvetakeren stabil i elva. En stabil orientering i strømretningen er svært viktig for at den trykk-ekspanderende mekanismen skal fungere tilfredstillende. Bunntransportmålingene viser hvilke fraksjoner som er i bevegelse og mengden som ruller langs bunnen under forskjellige vannføringer. Det har ofte vist seg at et oppheng i wire ikke fungerer godt nok, fordi prøvetakeren kan bli ustabil ved høye strømhastigheter. Strømhastighet. Under spyleflommen i 21 ble det gjort strømhastighetsmålinger med flygel og ADCP. ADCP instrumentet er basert på ultralydregisreringer. Når ultralyd sendes mot bunnen fra en sonde om bord i en båt, vil hastigheten måles ved hjelp av doppler effekten. Når båten er i bevegelse integreres alle vertikalene, slik at det oppnås en kontinuerlig registrering av strømhastigheten i tverrprofilet. 17

18 Figur 13. Bunnfelle i Fossåna på lav vannstand. 18

19 3.2 Kartlegging av begroing og substrat Til kartlegging av mengdemessig forekomst av moser, alger og substratforhold, er det benyttet undervannsfotografering på vanndekte arealer og landfotografering på tørrlagte arealer. Kamera og blitz er påmontert en ramme med bildeareal,12 m² (3x4cm). Hver lokalitet har 16 transekter (se Fig. 5) og det er tatt bilder for hver ½-meter, meter eller hver andre meter i alle transekter alt etter størrelse på lokaliteten, tilgjengelighet ved ulike vannføringer og årstid. Transektene er de samme som for fiskeundersøkelsen. Bildeanalysen er utført ved å studere bildene under binokularlupe ved forstørrelse 1-4 x. Ved hjelp av et kalibrert rutenett er dekningsgraden (=horisontalprojeksjonen av forekommende begroing) av de ulike begroingselementer samt andelen bart substrat bestemt. Av begroingselementer er det forsøkt å skille mellom kar-planter (gras og ekte makrofytter), moser (bladmoser og levermoser) og alger. Når det gjelder algebegroing er det bare synlige makroskopiske forekomster som lar seg bestemme til gruppe. Dette gjelder spesielt trådformede grønnalger og rødalger. Der det er lite algebegroing, fremkommer substratet tydelig på bildene og substratkategorier kan angis. Ved massiv vekst av moser, både teppedannende og duskformede, kan det være svært vanskelig å karakterisere det underliggende substratet på bildene. Bart substrat er forsøkt inndelt i fraksjonene sand, grus og stein. Dette er en grovere inndeling i forhold til den brukt i substratklassifisering for fiskehabitat og -bruk (Tabell 3). I forhold til Tabell 3 tilsvarer sand kode 3-4, grus kode 5-6 og stein kode Fraksjonsinndelingen sand, grus og stein er en forenkling og brukes i begroingssammenheng til å skille mellom finfraksjonene sand og grus som ofte er i bevegelse og stein som kan være substrat for flerårig begroing. Vinter- og sommerhabitatene er blitt kartlagt i april hvert år t.o.m. april 22. På dette tidspunkt er begge arealtyper mest tilgjengelig. Målingene dekker så langt eventuelle effekter av spyleflommen i 21 og vinterperioden 22. Effekter av spyleflommen i 22 vil bli kartlagt i april Lengdefordeling og vekst hos fisk Til innsamling av fisk for studier av vekst ble det benyttet et elektrisk fiskeapparat konstruert av ingeniør Paulsen. Apparatet leverer kondensatorpulser med spenning ca. 16 V og frekvens 8 Hz. Det ble fisket på 16 lokaliteter i april, juli og september 22. Dette er de samme lokalitetene som benyttes i forbindelse med overvåkning av ungfiskbestanden, og for nærmere beskrivelse av beliggenhet og metodikk henvises det til Saltveit (2). Fanget fisk ble artsbestemt og lengdemålt i felt til nærmeste mm. Etter måling og opptelling ble all fisk som ikke med sikkerhet kunne anslås ut fra størrelse å være årsunger (+) frosset og tatt med for aldersbestemmelse. Ulikheter i fiskelengde (total lengde) ble testet ved bruk av t-test. Etter 199 er det satt ut laksunger i vassdraget, men all fisk satt i Suldalslågen er fettfinneklippet. Fettfinneklippet fisk påvises likevel, men er utelatt i beregningene av vekst. 3.4 Habitattilbud Habitattilbudet bestemmer fiskens valgmuligheter, og dette påvirker fiskens habitatvalg. Datainnsamling er gjort i april (lav vintervannføring) og i august og september (sommervannføring). Beskrivelsene av det totalt tilgjengelige habitat på de ulike stasjonene er gjort ved hje lp av transekt metodikk (Bovee 1982). På hver av stasjonene som har en lengde på 3 m, er det lagt inn transekter hver annen meter, fra land og ut i elva vinkelrett på strømretningen (se Fig. 5). Transektene er merket 19

20 med pinner eller stein plassert på elvebredden. De samme transektene er benyttet i begroingsundersøkelsen. Tabell 2. Variable målt og/eller klassifisert for å karakerisere fiskehabitat i Suldalslågen -22. Stasjon = Stasjon i elva, nummerert fra 1 til 7 Transekt = Transekt på stasjonen, nummerert fra til 15, sett oppstrøms Tr.dist. = Avstand til observasjon i transekt, målt i meter fra fastpunkt på elvebredden Art = Fiske art observert. Lengde = Målt total lengde i cm på observert fisk Dyp = Totalt vanndyp i cm målt ved observasjon Sub1Clas = Dominerende substrat (partikulært) partikkel størrelse i mm, klassifisert visuelt i en sirkel med 5 cm radius rundt observasjon Sub1Rat = Dekningsgrad i % til dominerende substrat, klassifisert visuelt i en sirkel med 5 cm radius rundt observasjon Sub2Clas = Nr. 2 dominerende substrat (partikulært) partikkel størrelse i mm, klassifisert visuelt i en sirkel med 5 cm radius rundt observasjon Sub2Rat = Dekningsgrad i % til nr. 2 dominerende substrat, klassifisert visuelt i en sirkel med 5 cm radius rundt observasjon Sub3Clas = Nr. 3 dominerende substrat (partikulært) partikkel størrelse i mm, klassifisert visuelt i en sirkel med 5 cm radius rundt observasjon Sub3Rat = Dekningsgrad i % til nr. 3 dominerende substrat, klassifisert visuelt i en sirkel med 5 cm radius rundt observasjon Subsub1 = Subsub1R = Subsub2 = Subsub2R = Subsub3 = Subsub2R = Dominerende vegetasjon i substrat, klassifisert visuelt i en sirkel med 5 cm radius rundt obs. Dekningsgrad i % til underliggende dominerende substrat, klassifis ert visuelt i en sirkel med 5 cm radius rundt obs.. Nr, 2 dominerende vegetasjon i substrat, klassifisert visuelt i en sirkel med 5 cm radius rundt observasjon Dekningsgrad i % til underliggende 2. dominerende substrat, klassifisert visuelt i en sirkel med 5 cm radius rundt obs. Nr, 3 dominerende vegetasjon i substrat, klassifisert visuelt i en sirkel med 5 cm radius rundt observasjon Dekningsgrad i % til underliggende 3. dominerende substrat, klassifisert visuelt i en sirkel med 5 cm radius rundt obs. Botvelo = Bunn vannhastighet i cms -1 målt 2 cm over bunn ved observasjon Meanvelo = Gjennomsnittlig vannhastighet i cms -1 målt ved observasjon, på.6 x totalt dyp (målt fra overflaten og ned) når dypet <.8 m, og på.2 og.8 x totalt dyp når dypet >.8 m Surfvelo = Overflate vannhastighet i cms -1 målt 2 cm under overflate EmbneRat = EmbneTyp = Grad av finmateriale i % i substrat hulrom ('embeddedness'), klassifisert visuelt i en sirkel med 5 cm radius rundt observasjon Type av finmateriale i mm i substrat hulrom ('embeddedness'), klassifisert visuelt i en sirkel med 5 cm radius rundt observasjon CovType1 = Dominerende skjul type ved observasjon, klassifisert visuelt i en sirkel med 5 cm radius rundt observasjon som areal skjult for innsyn ovenfra Cov1Rat = Grad av dominerende skjul ved observasjon, klassifisert visuelt i en sirkel med 5 cm radius rundt observasjon som areal skjult for innsyn ovenfra CovType2 = Nr. 2 dominerende skjul type ved observasjon, klassifisert visuelt i en sirkel med 5 cm radius rundt observasjon som areal skjult for innsyn ovenfra Cov2Rat = Grad av 2. dominerende skjul ved observasjon, klassifisert visuelt i en sirkel med 5 cm radius rundt observasjon som areal skjult for innsyn ovenfra CovType3 = Nr. 3 dominerende skjul type ved observasjon, klassifisert visuelt i en sirkel med 5 cm radius rundt observasjon som areal skjult for innsyn ovenfra Cov3Rat = Grad av 3. dominerende skjul ved observasjon, klassifisert visuelt i en sirkel med 5 cm radius rundt observasjon som areal skjult for innsyn ovenfra HabType = Flowtype = Generell mesohabitat type ved observasjon, klassifisert visuelt i en sirkel med 5 cm radius rundt observasjon Strøm type ved observasjon, klassifisert visuelt i en sirkel med 5 cm radius rundt observasjon MorfUnit = Type morfodynamisk enhet ved observasjon 2

21 Tabell 3. Klassifisering av substrat type og embeddedness type. Klasse Størrelse mm Kode Organisk fint <1 1 Organisk grovt >1 2 Leire, silt Sand Grov sand Fin grus Grus Grov grus Små stein Stein Stor stein Små blokk Stor blokk > Jevnt fjell 14 Ujevnt fjell 15 Elvemose 16 Teppemose 17 Alger 18 Krypsiv 19 Trådformete grønnalger 2 Soleie 21 Gras 22 Tabell 4. Klassifiseringsskala for dekning (skjul) og graden av den dekning ulike former for skjul gir. TYPER AV SKJUL FOR FISK KODE GRADER AV DEKNING KODE Stokker og røtter Andre objekter under vann Stein og blokk Fint organisk materiale. Undervannvegetasjon, uspes. Undercut bredd Overflate turbulens Overhengende vegetasjon, lavere enn 5 cm Is Elvemose Teppemose Alger Krypsiv Trådformete grønnalger Soleie Gras Planter ukjent Terrestrisk mose Siv Dekningsgrad < = 5% Dekningsgrad ca. 1% Dekningsgrad ca. 2% Dekningsgrad ca. 3% Dekningsgrad ca. 4% Dekningsgrad ca. 5% Dekningsgrad ca. 6% Dekningsgrad ca. 7% Dekningsgrad ca. 8% Dekningsgrad > = 9%

22 For hver 1 cm i hvert transekt ble en rekke parametre målt for å karakterisere habitat tilbud for fisk og bunndyr. De ulike målte variable, hva de karakteriserer og hvordan de er målt er angitt i Tabell 2. Substrat type og skjul (dekning) blir definert og klassifisert etter skala gitt i Tabell 3 og Tabell 4. Merk at grensene for sand og grus er forskjellig fra det som er angitt i kornfordelingsanalysene av sedimenttransporten. Begrepet embeddedness er et mål på de muligheter fisk har til å finne skjul i substratet. Embeddedness angir i hvilken grad av fint partikulært materiale, silt, sand og grus, men også teppemose, fyller eller dekker hulrom mellom større stein på elvebunnen. Lav embeddedness betyr lite sand og grus og viser gode skjulmuligheter, mens høy embeddedness viser mangel på skjul på grunn av at mye sand og grus fyller hulrom mellom større stein. 3.5 Habitatbruk hos fisk For å beskrive konsekvenser av eventuelle endringer i habitat på fisk, må informasjon om habitatbruk foreligge. Dette er innsamlet fra de samme 7 lokalitetene (Fig. 1). Datainnsamlingen er gjort i april (lav vintervannføring) og i august og september (sommervannføring). Da tettheten av laksunger i Suldalslågen er svært lav (Saltveit 2), var tre gangers overfisking av hver stasjon og to innsamlinger sommer/høst nødvendig for å skaffe et tilstrekkelig stort materiale av fisk. Habitatdata for fisk innsamles ved punktelektrofiske med elektrisk fiskeapparat i faste punkter hver 1 cm i hvert transekt. Fordelen med denne metoden er at den er god ved høy grad av skjul, høy vannhastighet og på grunt vann (Heggenes et al. 199). Ulempen er at metoden ikke beskriver fiskens mikrohabitat, fordi det ikke er mulig å finne fiskens nøyaktige posisjon og at fisken kan bli skremt. Betydningen av de dypeste områdene i elva kan også bli underestimert på grunn av metoden som er valgt, idet dyp begrenser hvor langt ut det er mulig å vade. Hver stasjon ble over-fisket tre ganger etter hverandre. Fisken ble artsbestemt og lengdemålt til nærmeste mm. Etter at elektrofisket var avsluttet ble all fisk sluppet tilbake i elva. For hver registrering av fisk måles de samme fysiske parametre som for habitatbeskrivelse. Det er viktig å skille på habitatbruk og habitatpreferanser, fordi habitattilbud påvirker habitatvalg. Ved beregning av habitatpreferanser korrigeres det for ulikheter i habitattilbud. Slike data er derfor et bedre uttrykk for valg av habitat. Ved valg av lokaliteter ble det satt som kriterier at områder med grovt og fint substrat både øverst, midt på og nederst i elva skulle dekkes (Tabell 1). Designen er å bruke stratifisert tilfeldig og systematisk sampling (e.g. sensu Krebs ) for å undersøke mulig variasjon i habitattilbud og -bruk i rom og tid. Stratifisering i rom er gjort ved å 1) velge to kontraster, hovedsaklig basert på fint og grovt substrat så nær hverandre som mulig i elva for å undersøke respons avhengig av habitat'type', 2) velge par av stasjoner øverst, midt på og nederst i elva for å undersøke om det er variasjon i lengderetningen, og 3) la disse stasjonsparene være mest mulig like, dvs. 'pseudo'replikater sensu Hurlbert Stratifisering i tid blir gjort ved å 4) undersøke alle stasjoner vår og høst, og 5) undersøke for mulige endringer over tid ved ulik manøvrering ved å gjøre 3 år før og 3 år etter undersøkelser, sensu Krebs. 22

23 4. Resultater 4.1 Suspensjon og bunntransport under spyleflommer Oktoberflommen i Suldalslågen 21 For å kunne iverksette spyleflommen var det ønskelig med stort lokaltilsig fra restfeltet for å oppnå tilstrekkelig høye vannføringer. På grunnlag av gode nedbørprognoser ble det bestemt at oppkjøringen til spyleflommen skulle starte 3. oktober 21. Vannføringen i Suldalslågen ved Sandsfossen var på ca 8 m 3 /s før påslipp av vann fra Suldalsvatn startet. I løpet av de neste 24 timer var vannføringen i Sandsfossen på ca 3 m 3 /s. Etter ytterligere 3 døgn hadde vannføringen sunket tilbake til 8 m 3 /s. Figur 14. Konsentrasjon av minerogent suspensjonsmateriale (mg/l) i Suldalslågen ved Litlehaga bru og Sandsfossen under flommen i oktober 21. Vannføring (m 3 /s) i Suldalslågen ved Lavika. Suspensjonskonsentrasjonene som ble målt i Sandsfossen og ved Litelehaga bru steg umiddelbart fra et minimumsnivå til henholdsvis 3 mg/l og 52 mg/l i det vannføringene begynte å stige. Suspensjonskonsentrasjonen nådde et maksimum på vannføringer omkring 17 m 3 /s. Konsentrasjonen falt deretter tilbake til mellom 5 mg/l og 1 mg/l før flommen kuliminerte på ca 3 m 3 /s. Da flommen kuliminerte var suspensjonskonsentrasjonen tilbake på et lavt nivå ved Sandsfossen (ca 1 mg/l) og ved Litlehaga bru (ca 1 mg/l), se fig. 14. På grunn av manuell prøvetaking var det dessverre ingen 23

24 målinger under selve kulminasjonen ved Litlehaga. Prøvetaking i Fossåna under flommen viser lave konsentrasjoner med lav tilførsel av suspensjonsmateriale under spyleflommen, se fig. 15. Figur 15. Suspensjonskonsentrasjoner i Fossåna 21. Figur 16. Konsentrasjon av minerogent suspensjonsmateriale (mg/l) i Suldalslågen ved Sørestad og Ritland i perioden 3. april til 3. mai 22. Vannføring (m³/s) ved Stråpa. 24

25 4.1.2 Målinger under økte vannføringer våren 22 I 22 ble det iverksatt en mer omfattende prøvetaking under en av to kontrollerte vannføringsøkninger i Suldalslågen. Den aktuelle perioden som ble valgt var fra 3. april til 2. mai. Ved Sørestad, Ritland og Sandsfossen ble det tatt prøver hver annen time i løpet av flommen. Det ble også tatt hyppige prøver med dybdeintegrerende prøvetaker ved Litlehaga bru. Før flommen var vannføringen ved Stråpa og Sandsfossen på henholdsvis 13 m 3 /s og 22 m 3 /s. I løpet av flommen ble det registrert et maksimum på 42 m 3 /s og 75 m 3 /s. Etter en tid ble vannføringen redusert, men ikke til samme lave nivå som før flommen. Ved Sørestad ble det målt en økning av den minerogene suspensjonskonsentrasjonen i den første fasen av vannføringsøkningen, med maksimumskonsentrasjon på ca 22 mg/l. Konsentrasjonene var imidlertid raskt tilbake til et minimum, se fig. 16. Ved Ritland og Sandsfossen var konsentrasjonene markert høyere enn i perioden rett før og etter, men var allikevel svært lave med et maksimum på ca 8 mg/l og 6 mg/l, se fig. 16 og 17. Til sammenligning ble det våren 2 målt konsentrasjoner opp mot 15 mg/l i Sandsfossen i forbindelse med en tidlig vannføringsøkning i forkant av vårflommen. Resultatene fra den manuelle prøvetakingen ved Litlehaga bru viste et maksimum på ca. 5 mg/l etter at vannføringen økte fra et minimum, se fig. 17. Figur 17. Konsentrasjon av minerogent suspensjonsmateriale (mg/l) i Suldalslågen ved Litlehaga bru og Sandsfossen i perioden 3. april til 3. mai 22. Vannføring (m³/s) ved Lavika. 25

26 4.1.3 Oktoberflommen i Suldalslågen 22 I motsetning til spyleflommen i 21, var det ikke nedbør og dermed lite lokaltilsig under flommen i 22. Det ble allikevel målt vannføringer omkring 22 m 3 /s i den perioden da flommen var på det høyeste. Til sammenligning ble det målt vannføringer opp mot 3 m 3 /s i oktober 21. Lukene ved Suldalsosen ble gradvis åpnet i løpet av 3 timer på formiddagen 1. oktober 22. Vannføringen i Suldalslågen var på ca 53 m 3 /s ved Stråpa og ca 58 m 3 /s ved Sandsfossen før utslipp av vann fra Suldalsvatn startet. Maksimumsvannføringen ved henholdsvis Stråpa og Sandsfossen var på 25 m 3 /s og 22 m 3 /s. Denne vannføringen ble opprettholdt i de neste 24 timer. Deretter ble den gradvis redusert tilbake til samme nivå som før flommen. Forskjellig differanse i vannføring mellom de to målestedene ved lav i forhold til høy vannføring, kan skyldes unøyaktigheter i vannføringskurvene. Suspensjonskonsentrasjonen ved Sørestad kulminerte på et relativt lavt nivå (1 mg/l), for deretter å synke raskt tilbake til et minimum, se fig. 18. Ved Ritland var det et mer variabelt forløp hvor maksimumskonsentrasjonen inntraff noe senere, se fig. 18. Suspensjons-konsentrasjonene som ble målt ved Litlehaga bru og i Sandsfossen steg umiddelbart fra et minimumsnivå til henholdsvis 64 mg/l og 25 mg/l i det vannføringene begynte å stige, se fig. 19. Forskjellene i konsentrasjonene mellom Litlehaga og Sandsfossen kan ha sammenheng med at det er benyttet forskjellige prøvetakingsmetoder og at det ble tatt hyppigere prøver ved Litlehaga enn ved Sandsfossen i stigningsfasen på flommen. Suspensjonskonsentrasjonen nådde et maksimum på vannføringer omkring 2 m 3 /s. Konsentrasjonen falt deretter tilbake til mellom 5 mg/l og 1 mg/l før vannføringen begynte å avta. Figur 18. Konsentrasjon av minerogent suspensjonsmateriale (mg/l) i Suldalslågen ved Sørestad og Ritland under flommen i oktober 22. Vannføring (m³/s) ved Stråpa. 26

27 Figur 19. Konsentrasjon av minerogent suspensjonsmateriale (mg/l) i Suldalslågen ved Litlehaga bru og Sandsfossen under flommen i oktober 22. Vannføring (m³/s) ved Lavika Bunntransportmålinger Bunntransportprøvene fra, 2 og 21 er plottet samlet i et dobbelt logaritmisk diagram i fig. 2. Resultatene viser en god sammenheng med vannføringen, men det er først ved vannføringer høyere enn 4 6 m 3 /s at det ble registrert bunnmateriale i bevegelse. Over dette nivået stiger bunntransporten raskt med vannføringen. Dette har sannsynligvis sammenheng med at det ligger partikler tilgjengelig for transport på bankene i elveløpet. Disse bringes forholdsvis raskt i bevegelse når strømhastigheten overstiger en kritisk grense. Under spyleflommen i oktober 21 ble det registrert en økning i bunntransport idet vannføringen begynte å stige. Etter kort tid avtok imidlertid mengden materiale i bunntransport, se fig. 21. Det samme fenomenet ble registret i suspensjonsprøvetakingen ved Sandsfossen og ved Litlehaga bru. Bunntransporten økte imidlertid raskt idet vannføringen steg mot 25-3 m 3 /s, men det ble ikke målt større mengder i transport enn under vårflommen i 2 med maksimumsvannføringer på 18 m 3 /s. I tillegg ble det tatt bunntransportprøver ved Steinsøy. Prøvene ble tatt på to steder i tverrprofilet (dypålen og ved høyre bredd), en prøveserie dagen før flommen og en prøveserie da flommen var på det høyeste. Hver av delprøvene er antatt representative for sin respektive halvdel av tverrprofilet. Dette gir tilnærmede verdier på opp mot 43 g/s i dypålen da flommen var på det høyeste. Dette er betydelig høyere enn det som ble registrert ved Litlehaga bru i samme periode. 27

28 Figur 2. Bunntransport og vannføring i Suldalslågen, 2 og 21 (bare uorganisk materiale). Figur 21. Suspensjonskonsentrasjon og bunntransport ved Litlehaga bru i Sedimentkilder under de to spyleflommene I 21 kulminerte vannføringen ved Lavika på ca 3 m 3 /s under spyleflommen i oktober. Vannføringen ut fra Suldalsvatn i samme periode oversteg ikke 25 m 3 /s. Under spyleflommen var det et forholdsvis stort lokaltilsig. Målingene av suspensjonstransporten i Fossåna viste imidlertid at det var forholdsvis liten tilførsel av suspensjonsmateriale i forbindelse med denne nedbørflommen. Det ble ikke tatt prøver i andre sideelver, men en visuell inspeksjon viste ikke spesielt høye partikkelkonsentrasjoner. Det er derfor sannsynlig at det meste av suspensjonsmaterialet som ble transportert under spyleflommen i 21 ble tilført fra løpserosjon i hovedelven. I 22 ble det målt vannføringer på omkring 22 m 3 /s ved Lavika i den perioden da spyleflommen var på det høyeste. I motsetning til spyleflommen i 21, var det ikke nedbør og dermed lite lokaltilsig under flommen i 22. Det ble derfor ikke tilført noe materiale av betydning fra sideelvene. Den viktigste sedimentkilden for materiale som ble brakt i suspensjon under flommen kom derfor fra 28

29 løpserosjon i Suldalslågen. Dette bekreftes også av at konsentrasjonenes størrelse og konsentrasjonsforløpet i 21 og 22 var forholdsvis like, se fig. 22. Lav konsentrasjon øverst i vassdraget ved Sørestad og økning nedstrøms, tyder på at sedimentene bringes i suspensjon fra materiale på elvebankene etter hvert som flombølgen forflyttes nedover vassdraget. Konsentrasjonen antar den høyeste verdi når vannføringen øker raskest i den første fasen av flombølgen. Materialet som bringes i suspensjon ligger sannsynligvis ukonsolidert i elveløpet. Dette må antas å være materiale som har blitt ført inn i elveløpet fra flomvannføringer i sidevassdragene i den forutgående periode. Figur 22. Konsentrasjonsforløpet under spyleflommene i 21 og 22. Konsentrasjonen kulminerte noe tidligere og avtok raskere i 21 sammenlignet med 22. Transporten for perioden fra lukene ble åpnet og inntil vannføringen var tilbake på samme nivå, ble beregnet til 23 tonn i 21 og 27 tonn i 22. Det utspylte suspensjonsmateriale var dermed av samme størrelsesorden i begge år. 4.2 Undersøkelser av sedimenter i bunnsubstratet Bunnfeller og kornfordeling Mellomrom mellom steiner og ansamlinger med moser utgjør naturlige sedimentfeller. Ved visse hastigheter/vannføringer blir de aktuelle fraksjonene erodert eller de holdes i bevegelse uten å 29

30 sedimentere. Ved lavere hastigheter kan hulrommene og mosene fungere som sedimentfeller for de største partiklene. Etter hvert som mosene vokser til, blir store mengder sand fanget inn. Bevegelsen av sandpartikler over steinbankene ble undersøkt ved hjelp av sedimentfeller. Bunnfeller på periodisk tørrlagt areal (sommerhabitat). Disse felle ble satt ut i mars og målingene dekker perioden frem til april 22. Resultatene viser at fellene fanget inn sandfraksjoner sammen med betydelige mengder organisk materiale. Det groveste materialet ble funnet i perioden som dekker oktoberflommen i 21, med fraksjoner opp mot henholdvis 8 mm og 16 mm ved Førland (FOR5) og Steinsøy (GAD5), se fig. 23 og fig. 24 og tabell 5. Tabell 5. Median (d 5 ) og maks (d maks ) korndiameter i sedimentfeller ved Steinsøy (sommer habitatlok. 3) og Førland (sommer habitat-lok. 5). Vannføringer ved Lavika. Lokalitet Periode Q maks (m 3 /s) d 5 (mm) d maks (mm) Førland (FOR1) 25/ / Førland (FOR3) 28/3-- 8/ Førland (FOR4) 8/12-2/ Førland (FOR5) 2/1-1-3/ Steinsøy (GAD1) 25/ / Steinsøy (GAD3) 28/3-- 8/ Steinsøy (GAD4) 8/12-2/ Steinsøy (GAD5) 2/1-1-3/ Bunnfeller på permanent vanndekt areal (vinterhabitat) og utløp av Fossåna. I mars 2 ble det satt opp feller på to nye lokaliteter. En bunnfelle ble plassert ved Fossånas innløp i Suldalslågen. Denne vil fange opp bunntransportert sandmateriale i fraksjoner som er for store til å bli registrert ved suspensjonsmålingene i Fossåna. Den andre fellen ble satt opp ved Førland på permanent vanndekt areal. Målingene ved Førland dekker perioden mars 2 til desember 22. Det er analysert kornfordeling av bunntransportert materiale for tre perioder i dette tidsrommet, se tabell 6. Ved utløpet av Fossåna foreligger det resultater for to perioder i løpet av samme tidsrom. Tabell 6. Median og maks korndiameter i sedimentfeller ved Førland og Fossåna. Vannføringer ved Lavika. Lokalitet Periode Q maks (m 3 /s) d 5 (mm) d maks (mm) Førland (FOM1) 29/3-22/ Førland (FOM2) 22/3-1- 3/ Førland (FOM3) 3/4-2 17/ Fossåna (FSS1) 29/3-22/ Fossåna (FSS2) 22/ /

31 Resultatene viser at materialet som var i bevegelse hadde en median diameter fra ca..8 mm til ca 3.4 mm ved Førland. De største fraksjonene hadde en diameter opp mot 16. mm, se fig. 25 (FOM1- FOM2). Maksimumsvannføringen ved Lavika i perioden var på over 3 m 3 /s. Det ble iakttatt erosjonssår i vegetasjonene i området rundt sedimentfellen etter denne flommen, fig. 26. Sedimentfellen ved Fossåna dekker perioden mars 2 til april 22. Materialet er grovere enn ved Førland, med høyeste median diameter på 2.8 mm. De største partiklene i bevegelse hadde en diameter mellom 16. og 32. mm, se fig. 25 (FSS1 og FSS2). Antagelig blir de groveste fraksjonene ikke videretransportert, men pålagret i elveløpet ved utløpet av Fossåna. Figur 23. Kornfordeling i bunnfelle ved Førland (FOR). Habitat-lok. 5 på periodisk tørrlagt sommerhabitat. Figur 24. Kornfordeling i bunnfelle ved Steinsøy (GAD). Habitat-lok. 3 på periodisk tørrlagt sommerhabitat. 31

32 Figur 25. Kornfordeling i bunnfelle ved Førland (FOM) midt i løp på permanent vanndekt vinterhabitat og ved utløpet av Fossåna (FSS). Figur 26. Det ble iakttatt erosjonssår i vegetasjonen i området rundt sedimentfellen ved Førland etter høstflommen

33 4.2.2 Strømhastighetsmålinger i 21 Strømhastigheten ble målt ved Steinsøy på to forskjellige vannføringer. Den ene målingen ble utført med flygel i to målevertikaler langs målewiren (se fig. 2) 2. oktober 21. Vannføring ved Suldalsosen var da på 52 m 3 /s. Strømhastigheten varierte noe i tverrprofilet. Ved 12 m fra høyre bredd var den maksimale strømhastigheten i målevertikalen på.8 m/s ca 1m over bunnen. I dypålen ca 24 m fra venstre bredd var maksimumshastigheten i overkant av 1. m/s ved en vanndybde på ca 2m, se fig. 27. Den 3. oktober 21 ble det utført strømhastighetsmålinger med ADCP i seks tverrprofiler ved Steinsøy, se fig. 28 og 29. Tverrprofilene lå i forskjellig avstand nedstrøms målewiren. ADCP målinger gir en kontinuerlig registrering av strømhastighetsvektorene i hele tverrprofilet. Noen brudd i målingene skyldes skråstrømmer eller svikt i signalet på grunn av vannvegetasjon. For øvrig gir målingene et svært godt bilde av hvordan strømhastigheten varierer i tverrprofilet. I alle profilene er de største hastighetene registrert i de sentrale deler av dypålen. Hastigheten kommer i disse områdene for en stor del opp mot 2. m/s. Inne på bankene var strømhastigheten noe mer varierende, men ligger i enkelte områder også opp mot 2. m/s. Kritisk erosjonshastighet av forskjellige kornstørrelser som funksjon av strømhastighet er vist i fig. 3. Dette diagrammet referer seg til erosjonshastigheter som er målt 1. m over bunnen. Det fremgår at sandfraksjonenene kan settes i bevegelse under vannføringer av samme størrelse som under spyleflommen i oktober 21. Stein- og grusmateriale på bankene (større enn 16 mm) er imidlertid ikke i bevegelse under disse vannføringene. Vegetasjonen har en skjermende effekt, slik at sand som bindes av mosevegetasjon allikevel ikke bringes i bevegelse på hele banken. På visse steder ble det imidlertid rifter i vegetasjonen og erosjon i det underliggende sandmaterialet. På bakgrunn av strømmålingene og betraktningene omkring kritisk erosjonshastighet, så er det sannsynlig at sandfraksjonene er i bevegelse i store deler av tverrprofilet under vannføringer på 25 m 3 /s. En del av denne sanden som strømmer over vegetasjonsdekte banker blir innfanget av mosen på elvebankene. Noe av sanden som ligger i lesiden av større steinfraksjoner blir skiftet ut under flommen slik at det ikke nødvendigvis er noe netto videretransport. Over en tidsperiode kan det samme volumet av sandmateriale ligge i et område, men er stadig skiftet ut med ny sand som tilføres ovenfra. Strømhastighet ved Steinsøy avstand fra bunn (m) strømhastighet (m/s) Steinsøy 24 m fra Ø bredd Steinsøy 2/1-1 kl 16 Steinsøy 12 m fra V bredd Steinsøy 2/1-1 kl 163 Figur 27. Strømhastighetsmålinger med flygel ved Steinsøy (habitat-lok. 3) 2. oktober 21. Vannføring ved Stråpa var på 52 m³/s. 33

34 Profil 1. ca 5 m. ndf. Wire Profil 2. ca 25 m. ndf wire Profil 3. ca 45 m. ndf. wire. (noe problemer med vegetasjon medfører brudd i profilet) Figur 28. Tverrprofiler ved Steinsøy (habitat-lok. 3) 3. oktober 21. Vannføring: 234 m³/s. Vannhastighetsmålinger med ADCP. Profilene sees medstrøms, henholdsvis venstre og høyre bredd. 34

35 Profil 4. ca 65 m. ndf. Wire Profil 5. ca 85 m. ndf. Wire Profil 6. ca 11 m. ndf. wire Figur 29. Tverrprofiler ved Steinsøy (habitat-lok. 3) 3. oktober 21. Vannføring: 234 m³/s. Vannhastighetsmålinger med ADCP. Profilene sees medstrøms, henholdsvis venstre og høyre bredd. 35