En liten stopp på Haukeli turistheim. Stedet åpnet for sesongen denne dagen og isbilen kom samtidig med oss.

Transkript

1 Stjerneløpet Haugesund juni. Av Kjetil Tveitan Med fotografibidrag fra Bjarne Hage, Thor Denstad, Dag Myhrer og Erik Vistvik. En liten stopp på Haukeli turistheim. Stedet åpnet for sesongen denne dagen og isbilen kom samtidig med oss. Hvordan man kommer seg til Haugesund. Noen av oss har et problem andre vil kalle et luksusproblem, men for den det gjelder kan problemet være vanskelig nok: Med hvilken bil skal man reise på Stjerneløp! Ledetråden for undertegnede har i alle år vært at en skal bruke den eldste bilen som er egnet for turen. Derav følger det at jo lengre kjørestrekning, brattere vei etc. det er snakk om, jo nyere bil. I fjor gikk det riktignok greit å kjøre 170 S fra Oslo til Vrådal (om vi ser bort fra noen litt lange pauser på postene for kjøle ned en litt for varm forgasser), men nå skulle vi helt til Haugesund. Like bratt og mye lenger Clemens og 220 utenfor Nutheim gjestgiveri fredag formiddag. Etter noe tvil bestemte jeg meg for å satse på min 220 W 187. Den var med på det aller første Stjerneløpet i Lillesand i 1980 og trofast med på mange løp på 80- og 90-tallet, men hadde ført en ganske rolig tilværelse de seneste årene. Lediggang er roten til alt ondt også for biler. Da 220 en på høsten i fjor ble tatt frem Vi tar igjen noen av de andre bilene fra Oslo ved Langfoss. Jan Lind, Bjarne Koren og Hans Kollandsrud hygger seg i teltet der vi spiste fredag kveld. 22

2 Folk og biler utenfor hotellet vårt ved start lørdag morgen. To av løpets mer spesielle biler, Herman Görkes 300 SL og Bjørn Foslunds 260 D. Tom Christian Vikørs 190 b ambulanse med karosseri fra Binz. Dette var en pen rad 60- talls cabrioleter. Her ble middagen servert fredag kveld. Hyggelig opplegg, men det ble litt snaut med mat! etter noen års lagring var det tydelig at en del måtte gjøres før det kunne bli tale om å krysse landet med den. Det var oljelekkasje fra motoren, dynamo og starter jukset, oljen i sentralsmøringen forsvant (uten tilsynelatende å renne ut noe sted!) instrumenter stod fast, det raslet og ristet osv. Altså var det bare å starte en langspurt i garasjen for å se om en kunne få bilen driftssikker nok for turen. Med hjelp av gode venner fikk jeg etter hvert fikset det meste. Noen av problemene, slik som sentralsmøringen, lading og instrumenter, løste seg av seg selv etter som bilen fikk kjørt noen kilometer. Det jeg ikke prioriterte å gjøre noe med var en tendens til at bilen gikk noe varmere enn i tidligere tider, men siden temperaturen stort sett holdt seg under 90 grader tenkte jeg at det skulle gå bra. Så, om torsdagen den 15. juni la vi, dvs. Hilde, Clemens og jeg i vei. Vi valgte å ta turen fra Oslo til Haugesund i to etapper. Dette for å redusere belastningen for sjåfør og passasjerer ved å kjøre så gammel bil. Målet for torsdagen var Nutheim Thor og Grete Denstad klare for start i korrekt kjøreantrekk! 23

3 Vi er klare til start og får instruksjoner om løpet. Clemens studerer to av lastebilene som var med i løpet. Men hva i all verden er dette? Folk leter etter noe som kan gi svar på hvilken årgang denne lastebilen har. det til et senter for kunst og kultur med bl.a. maleskole om sommeren. Innvendig som utvendig fremstår Nutheim som et levende museum med spisesal, salonger og rom som neppe har endret karakter i særlig grad siden de to brødrene kom rekende for 60 år siden. Stedet må oppleves nå før tiden renner ut og det nedlegges eller moderniseres til et ledd i en steril hotellkjede! Fredag morgen, vel i hvert fall formiddag, forlot vi Nutheim og la i vei mot gjestgiveri i Telemark dit vi ankom etter en problemfri tur. Dette var en varm og fin kveld og vi drakk medbrakt champagne og jordbær i gjestgiveriets hage før vi køyet. Her kan vi ikke unnlate å legge inn et par ord om Nutheim. Her har det vært gjestgiveri og tidligere også skysstasjon siden I 1946 kom kunstnerbrødrene Erlend og Terje Grøstad til Nutheim, også de på vei mot Vestlandet. Som flere andre kunstnere forelsket de seg i Telemarksnaturen og ikke minst i de to døtrene til de daværende eierne av skyssstasjonen. Det ene paret, Anne og Erlend Grøstad driver fortsatt stedet og har utviklet Slike fotgjengere treffer en ikke så ofte langs veien på Østlandet. 24

4 Fra en av postene ute på Karmøy. Legg merke til det karrige landskapet og gråværet. Haugesund. Det var flere gammebiler på veien denne dagen. Like før vi reiste, passerte en rekke med stjernebiler. Det var de som hadde reist fra Oslo samme morgen (grytidlig!!) På veien opp mot Haukeligrenn stoppet vi for en kopp kaffe og her passerte nye stjernebiler, vi traff også et følge med andre veteraner som skulle over til Vestlandstreffet som foregikk samme helgen. Motoren gikk lett og fint, men litt varm var den og verre skulle det bli. Mot toppen av de tilsynelatende uendelige bakkene opp fra Røldal satte vi temperaturrekord med 110 grader! Jeg var sikker på at dampen skulle stå ut hvert øyeblikk, men utrolig nok kom vi over kneika uten problemer. Nå var det heldigvis utforbakke det meste av veien videre. Ved Langfoss tok vi igjen et følge med andre Harald Tønnesen måler avstanden mellom støtfanger og stang på siste post. Ingvard Bontveit fikser noen mindre problemer underveis. 25

5 Bjarne Hage etter ankomsten til Visnes gruver der vi også spiste lunsj. Går panseret på en fin bil opp strømmer folk til som biler om en honningkrukke! biler fra Oslo-avdelingen som hadde stoppet for å se på fossen. Herfra tok vi veien til Haugesund i et jafs, og da klokken var ca fem om ettermiddagen svingte vi inne på Radisson SAS like før broen over til Karmøy. En liten ting slår meg fra denne siste etappen. Fra Røldalsfjellet og nesten helt frem er veien fortsatt i år 2006, så smal og svingete at en sjåfør i bil med en-krets Ved Visnes gruver stod denne kopien av frihetsstatuen. Berit og Dag Myhrer feirer også friheten. trommelbremsesystem uten servo kvier seg for å holde fartsgrensen på km/t av frykt for hva som ligger bak neste sving. Her har en lang rekke samferdselsministre mye å stå til rette for. Det hadde fristet å sette fru Navarsete i baksetet på 220 en og kjørt Tilbake på hotellet feires det at løpet er over. 26

6 220 SE, en ponton med innsprøytningsmotor er sjelden vare. Clemens og Grete Denstad lurer på hvem som kommer til å vinne denne store lekebilen. dager. Om vi selv syntes vi hadde vært tøffe som hadde kjørt ruten med en bil fra 1952, var det nok andre som var enda tøffere, som for eksempel Stein og Aud Stavdal med bråket. I tillegg til bråket forteller Bjørn at 60 km/t er en passende marsfart for bilen og da skal en ha god tid for å dra på langtur. Ellers fant vi mange SL er av alle årganger fra Herman Görkes 300 SL til Stein Kleivens 500 SL. Ut på kvelden trakk vi inn i det store teltet som var reist i hotellhaven på baksiden av hotellet for her ble det servert middag. Og folk var tydeligvis sultne for her gikk det unna til de grader at hotellet måtte begynne å varme ferdiggryter. Etterpå satt vi i parken og nøt de siste solstrålene og tok en siste denne strekningen i 80 km/t, kanskje etter å fortelle at hovedbremsesylinderen ble overhalt i garasjen i Da hadde det kanskje blitt bevilget en slant til denne veistubben også. Stjerneløpet 2006 De følgende timene fredag ettermiddag gikk med til tradisjonelle sysler som vask av bil og å reke rundt på parkeringsplassen. Tiden fort når en rusler rundt for å hilse på kjentfolk og titte på nye og gamle stjernebiler. Det var over 100 fremmøtte biler av alle modeller og årganger fra 1938 og oppover mot våre sin 170 V fra 1938 og Lars Lunde og Tone, som dukket opp med sin 230 Cabriolet B fra Bjørn Foslund kom med sin førkrigs 260 D på henger. At denne bilen ikke kjører selv skjønner vi godt. Da motoren ble startet løp vår 6-åring og gjemte seg for Folket smaker på champisen før middag. 27

7 Harald Hilsen mottar 3. premie. Fra start hadde vi fått utdelt en loddbok og hver gang vi gjorde en bommert på postene ble vi trukket for lodd. Dette er en enkel og god måte å holde styr på poengene på. Etter hva jeg kan huske ble vi satt på følgende prøvelser underveis: Første post var ved hotellet, her ble vi spurt om temperaturen på sjøen utenfor. Ingen av oss i bilen hadde tatt morgenbad, så her ble det gjetting. Neste oppgave var å gjette antallet nonstopp i et norgesglass. Så fikk vi testet vår evne til å gjette vekten på gjenstander, denne gangen var det en bremseskive som skulle bedømmes. Senere ble vi ledet ned til en vindfull plass ved sjøen og der skulle vi gjette på hvor mange km/t 10 knop er. På en post skulle vi besiktige en Paulus Giørtz mottar 2. premie. Leif Kåre Eegeland og kartleser Livar Helland var årets vinnere! De to måtte forlate arrangementet før vinneren skulle utropes og Erik Vistvik har derfor vært på besøk hjemme hos Egeland og tatt dette bildet av ham med pokalen og bilen. runde på parkeringsplassen før vi tok kvelden. At maten tok fort slutt på fredag var for øvrig et av flere mindre problemer arrangørene i Stavangeravdelingen hadde med hotellet. Hotellet hadde, i likhet med enkelte hoteller under tidligere Stjerneløp, vanskelig for å tro at en bilklubb kunne samle så mye folk. Dette ga seg utslag i at en viss underbemanning og underdimensjonering under måltidene, samt at de ikke reserverte hele parkeringsplassen for oss. Kanskje lurte de på hva vi nå skulle med hele plassen og glemte de dagbesøkende Lørdag morgen etter frokost startet løpet. Startrekkefølgen var frivillig og vi valgte å kaste oss innpå relativt raskt. Erfaringen fra mange års deltagelse er at det er en stor fordel å starte tidlig med en gammel bil. Først gikk løypa over broen til Karmøy. Litt etterpå delte vi lag på den måten at annenhver bil kjørte løypa rundt Karmøy i hver sin retning. På den måten møter en andre deltagere underveis og jeg synes det er en trivelig ting når løypa gjør det mulig å arrangere det slik. Løypa gikk på små, trivelige veier i det vekslende landskapet rundt kanten av øya, og vi kom innom flere koselige småsteder som Skudeneshavn underveis. Været vi vadde denne dagen var litt vekslende med litt lett yr og tåke på formiddagen. Senere klarnet det opp og solen tittet frem. Konkurranseelementet ble ivaretatt ved poster underveis. lastebil som stod som skogsvrak inne i et skogholt. Bilen var av bulldog typen, dvs med kort panser, men slike produserte MB fra sent 50-tall til tidlig 80-tall så her var mulighetene mange. Jeg har senere blitt fortalt at denne bilen ble startet og kjørte rundt for egen maskin noen uker etter løpet. Det er i så fall et mirakel nesten på linje med påskemorgen og dersom noen vet mer om dette hører vi gjerne om det. Lunsj og avslutning av løpet foregikk ved Visnes gruver. Her ventet Harald og Irene Tønnesen med dagens siste øvelse som var at å kjøre så nærme inn til en frittstående stang som mulig. Var du bort i stangen var det null poeng. Her var vi vel så heldige som vi kunne bli. Harald: Det går ikke an å få et barberblad i mellom, men stangen rørte seg ikke så jeg godkjenner det. Etterpå var det en trivelig lunsj i museets kafé, også denne visstnok forberedt av lokale medlemmer. For den som ville var det mulig å bli med på om- 28

8 Deltakerliste Stjerneløpet 2006 visning i gruvene, men vi valgte å reise kjøre til Haugesund og kikke litt i byen der. For de fleste gikk ettermiddagen ellers til å rusle nye runder på parkeringsplassen og beskue bilparken. Vi tar farvel med Vestlandet med en stopp før fjellet. Resultatliste Stjerneløpet 2006 Om kvelden var det middag og premieutdeling. De gjeveste premiene denne gangen gikk til Harald Hilsen (3. plass), Paulus og Solfrid Giiørtz (2. plass) og Leif Kåre Eegeland sammen med kartleser Livar Helland (1. plass). Vi gratulerer på det hjerteligste!!! Hjemtur med mye motbakke Søndag formiddag la vi av sted hjemover sammen med flere andre som skulle samme vei. Etter å ha tenkt nøye over saken fant jeg ut at jeg skulle kjøre samme vei tilbake, dvs. over Haukelifjell. Det innebar to bratte oppstigninger, men var desidert kortest. Nå var det også flere grader varmere i luften enn da vi kom på fredagen. Det ble derfor litt mer spennende enn ønskelig over fjellet til Røldal og opp på andre siden. Med panseret på gløtt for å øke luftingen i motorrommet, varmeapparatet på full styrke og høyt turtall på motoren freste vi opp motbakkene så det pep i dekkene. Og også denne gangen gikk det gikk det bra og vi kunne stoppe på Haukeliseter vel vitende om at herfra var det nesten bare nedoverbakke helt hjem. Vel hjemme kunne vi oppsummere at det fortsatt går an å kjøre 54 år gammel bil til Stjerneløp. Vi hilser og takker arrangørstaben som planla og gjennomførte et flott arrangement! 29