Møteinnkalling Utvalg for omsorg og helse

Transkript

1 Møteinnkalling Utvalg for omsorg og helse Av hensyn til innkalling av varamedlemmer bes eventuelt gyldig forfall meldt snarest til tlf Møtested: Formannskapssalen Møtedato: Møtetid: Kl Det vil være fint om eventuelle spørsmål i forbindelse med sakene kan sendes på e-post til politisksekretariat@ski.kommune.no senest 3 dager før møtet slik at administrasjonen kan gi dere svar i møtet. TIL BEHANDLING: OH-16/15 HØRING - LOV OG FORSKRIFTER OM GJENNOMFØRING AV RUSOMSORGEN OH-17/15 ENDRINGER I ALKOHOLFORSKRIFTEN OH-18/15 HØRING - ENDRINGER I ALKOHOLLOVEN OH-19/15 SØKNAD OM SALGSBEVILLING FOR ALKOHOL SKI MATHANDEL - ÅSENVEIEN 1 OH-20/15 ÅRSRAPPORT FOR TRYGGE LOKALSAMFUNN I SKI KOMMUNE 2014 OH-21/15 SKI KOMMUNES TILBUD TIL PASIENTER VED LIVETS SLUTT OH-22/15 ORIENTERING OM ARBEIDET MED KOMMUNAL ØYEBLIKKELIG HJELP - DØGNTILBUD Ski, Knut Tønnes Steenersen leder

2 Side Møteprotokoll Utvalg for omsorg og helse Sakliste OH-14/15 OPPRETTELSE AV KOMMUNALT FASTLEGEKONTOR OG DAGLEGEVAKT OH-15/15 ANMODNING OM BOSETTING AV FLYKTNINGER I ØKT BEHOV FOR BOSETTING AV ENSLIG MINDREÅRIGE FLYKTNINGER Protokoll Innkalte: Funksjon Navn Forfall Møtt for Leder Knut Tønnes Steenersen FRP Nestleder Gudmund Arnljot Nyrud H Medlem Amara Mehvish Butt H Medlem Kristine Borthen Forfall H Medlem Wencke H. Wiik H Medlem Jacob Wilhelm Karikoski PP Medlem Per Alexander Bratsberg AP Medlem Anne Grethe Slåtten AP Medlem Ayfer Ingebretsen AP Medlem Harald Teigen AP Medlem Bård Egil Hogstad SV Varamedlem Lars-Erik Hemsen Kristine Borthen H 11 av 11 representanter til stede i møtet. Protokollen fra møte ble godkjent. Fra administrasjonen møtte kommunalsjef Eli Thomassen og Irén Hagen. Dokumenter som ble delt ut i møtet: Melding om vedtak fra Eldrerådet i saken «Opprettelse av kommunalt fastlegekontor og daglegevakt». Melding om vedtak fra Rådet for likestilling av funksjonshemmede i saken «Opprettelse av kommunalt fastlegekontor og daglegevakt». Notat datert om stenging av oppegårdveien.

3 OH-14/15 OPPRETTELSE AV KOMMUNALT FASTLEGEKONTOR OG DAGLEGEVAKT Forslag til vedtak: 1. Det opprettes en daglegevakt lokalisert til Langhus bo- og servicesenter, fra Det opprettes 2 kommunale fastlegehjemler fra Investeringsmidlene utgjørende kr eks. mva, finansieres ved økt låneopptak. 4. Driftskostnader for 2015, utgjørende kr finansieres ved bruk av økonomiplanfond. Tiltaket innarbeides i fremtidige budsjett- og handlingsplaner. Utvalg for omsorg og helses behandling: Gudmund Nyrud (H) fremmet på vegne av H, FRP og PP følgende forslag til vedtak: «Utvalg for omsorg og helse ber rådmannen utrede muligheten for opprettelse av daglegevakt på Ski sykehus før saken på nytt fremmes for politisk behandling.» Anne Grethe Slåtten (AP) fremmet følgende tilleggsforslag, nytt pkt. 5: «Status for bruk av daglegevakten rapporteres til utvalget innen utgangen av 2016.» Votering: Forslag til vedtak med tillegg av Slåttens tilleggsforslag ble satt opp mot fellesforslaget fra H, FRP og PP og fellesforslaget fikk 6 (4H, 1FRP, 1PP) mot 5 (4AP, 1SV) stemmer. Utvalg for omsorg og helses uttalelse til formannskapet: Utvalg for omsorg og helse ber rådmannen utrede muligheten for opprettelse av daglegevakt på Ski sykehus før saken på nytt fremmes for politisk behandling. OH-15/15 ANMODNING OM BOSETTING AV FLYKTNINGER I ØKT BEHOV FOR BOSETTING AV ENSLIG MINDREÅRIGE FLYKTNINGER Forslag til vedtak: 1. Ski kommune er i utgangspunktet positiv til forespørselen fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet om å øke bosetting av enslige mindreårige i 2015, ved å omdisponere 3 til 5 plasser fra ordinære plasser for enslige mindreårige. 2. Ski kommune vil likevel ikke imøtekomme henvendelsen før dagens refusjonsordning forbedres, og at ordningen blir forutsigbar for kommunen. Utvalg for omsorg og helses behandling: Bård Hogstad (SV) fremmet på vegne av SV og AP følgende forslag til endret pkt. 2: «Ski kommune viser til at KS er i forhandlinger med departementet om økt statlig finansiering og mer forutsigbare økonomiske rammer for kommunene når det gjelder bosetting av flyktninger. Ski kommune vil understreke behove for å bedre finansieringen og skape forutsigbare rammer for kommunene, for å sikre framtidig bosetting av flyktninger.» Side 2

4 Alexander Bratsberg (AP) fremmet på vegne av AP og SV følgende forslag til endret pkt. 1: «Ski kommune er i utgangspunktet positiv til forespørselen fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet om å øke bosetting av enslige mindreårige i 2015, ved å omdisponere opp til 5 plasser fra ordinære plasser for enslige mindreårige. Knut Tønnes Steenersen (FRP) fremmet følgende tillegg til forslag til vedtak pkt. 1: «..under forutsetning av at staten garanterer for kostnadene også utover 5 år.» Votering: 1. Steenersens tillegg til pkt. 1. ble satt opp mot forslag til vedtak pkt. 1 og forslag til vedtak pkt. 1 fikk 10 mot 1 (1FRP) stemme. 2. Felles endringsforslag fra AP og SV til forslag til vedtak pkt. 1 tiltres enstemmig. 3. Felles endringsforslag fra SV og AP til forslag til vedtak pkt. 2 ble satt opp mot forslag til vedtak pkt. 2 og forslag til vedtak pkt. 2 fikk 6 (3H, 1FRP, 1PP) mot 5 (4AP, 1SV) stemmer. Utvalg for omsorg og helses uttalelse til formannskapet: 1. Ski kommune er i utgangspunktet positiv til forespørselen fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet om å øke bosetting av enslige mindreårige i 2015, ved å omdisponere opp til 5 plasser fra ordinære plasser for enslige mindreårige. 2. Ski kommune vil likevel ikke imøtekomme henvendelsen før dagens refusjonsordning forbedres, og at ordningen blir forutsigbar for kommunen. Side 3

5 Antall UK meldinger; Antall PLO meldinger;

6 Kommentar: Det er per pasienter tilhørende Ski kommune, innlagt i sykehus. Av de er foreløpig 9 personer meldt med mulig behov for tidsbegrenset opphold i sykehjem. Det er 1 bruker som ligger på "overliggerdøgn" fra mars til april i påvente av korttidsplass (fikk plass ). Av de som er meldt innlagt sykehus i mars har 3 bruker vært meldt innlagt 2 ganger, og ingen brukere har vært innlagt mer enn 2 ganger. Brukere utskrevet til (sammenliknet samme perioder alle år); Hjem Mottak Korttid Brukere som ikke tidligere har mottattpo-tjenester KTO Hjemmesykepleie

7 KTO 2014 Hjemmesykepleie 2015 KTO 2015 Hjemmesykepleie 2 0 Overliggerdøgn;

8 Venteliste korttid/rehabilitering/avlastning i sykehjem og korttidsplass Kråkstadtunet; Korttidsplasser belagt med langtidsventere; Plasser definert som korttid 2014: Korttid belagt med langtidsventere 2014 Plasser definert som korttid 2015: Korttidsplasser belagt med langtidsventere 2015

9 Antall brukere som har valgt privat utfører til praktisk bistand.fritt brukervalg Innsigelser til Ahus; Ant brukere med bet.krav Antall krav om betalingsdøgn 10 0

10 Saksbehandler: Nina Ansethmoen Arkiv: F61 &13 Arkivsaksnr.: 15/377-2 BEHANDLING: SAKNR DATO Utvalg for omsorg og helse 16/ HØRING - LOV OG FORSKRIFTER OM GJENNOMFØRING AV RUSOMSORGEN Forslag til vedtak: Ski kommune avgir høringssvaret som fremkommer i vedlegg a) «Høringssvar lov og forskrifter om gjennomføring av rusomsorgen». Svaret oversendes Helse- og omsorgsdepartementet. Ingress/hovedbudskap: Helse- og omsorgsdepartementet sendte ut på høring et forslag til ny forskrift for gjennomføring av rusomsorgen. Høringsfristen er satt til 4.mai. I brevet fra Helse- og omsorgsdepartementet står det: Departementet sender vedlagte forslag til ny gjennomføringsforskrift for rusomsorgen på høring. Forslaget er utarbeidet av Helsedirektoratet på oppdrag fra departementet. Formålet med utkastet er å gi regler om gjennomføring av opphold i institusjon for personer med rusmiddelproblemer og å avklare når det er adgang til å bruke tvang. Utkastet inneholder blant annet bestemmelser om husordensregler, rusmiddeltesting, forbindelse med omverdenen, ransaking og tvang. Departementet har enkelte merknader og alternative forslag knyttet til bestemmelsene om virkeområde, rustesting og ransaking, se nedenfor. Departementet ber om høringsinstansenes syn på direktoratets forslag til nye forskrifter og departementets merknader og alternative forslag. Saksopplysninger: Ski kommunes høringssvar finnes i vedlegg a) Høringssvar lov og forskrifter om gjennomføring av rusomsorgen. Helse- og omsorgsdepartementet høringsbrev finnes i vedlegg b) Brev av Helsedirektoratets rapport finnes i vedlegg c) Rapport IS-2056, Utkast til rettigheter og bruk av tvang under opphold i institusjon for behandling, omsorg og rehabilitering av personer med rusmiddelproblemer. Vurdering: Fremkommer i høringssvaret, vedlegg a). Økonomiske konsekvenser: Mulige økonomiske konsekvenser er kommentert i høringssvaret, vedlegg a). Side 2

11 3 Konsekvenser for bærekraftig utvikling: Ikke vurdert. Ski, Audun Fiskvik rådmann Eli Thomassen kommunalsjef Vedlegg som følger saken: a) Høringssvar lov og forskrifter om gjennomføring av rusomsorgen. b) Brev av c) Rapport IS-2056, Utkast til rettigheter og bruk av tvang under opphold i institusjon for behandling, omsorg og rehabilitering av personer med rusmiddelproblemer.

12 Saksbehandler: Tove Næs Arkiv: U60 Arkivsaksnr.: 14/ BEHANDLING: SAKNR DATO Utvalg for omsorg og helse 17/ ENDRINGER I ALKOHOLFORSKRIFTEN Forslag til vedtak: Utvalg for omsorg- og helse tar endringer i alkoholforskriften til orientering. Ingress/hovedbudskap: Helsedirektoratet har sendt brev til landets kommuner og fylkesmenn vedrørende endringer i alkoholforskriften. Noen av endringene trer først i krav fra 1. januar Saksopplysninger: Alkoholforskriften ble endret 8. desember 2014, se vedlegg 1. På bakgrunn av mange henvendelser har helsedirektoratet sendt brev til landets kommuner for å presisere bl.a. ikrafttredelsestidspunktet for de enkelte endringene, se vedlegg 2. Det som er trådt i kraft fra er følgende: 5-4 første ledd annet punktum om maksimal (kunnskaps)prøvetid på 60 minutt. 5-6 om gebyr for kunnskapsprøve 6-2 om bevillingsgebyr, bl.a. for ambulerende med kr 310,- pr gang. Som det fremgår av vedlegg to, er følgende ikke trådt i kraft, men vil tre i kraft : Krav om elektronisk kunnskapsprøve Krav om at også kontrollør skal ha nødvendig opplæring og ha bestått kunnskapsprøve for kontrollør. Krav om to kontrollører for kontroll med skjenkebevillinger(ikke salgsbevilling) Vurdering: Rådmannen anbefaler at saken tas til orientering. Økonomiske konsekvenser: Det kan komme kostnader med innkjøp av datautstyr for dette formålet samt lisens for bruk at elektronisk prøve. Rådmannen har imidlertid ingen tall på dette nå. Ski, Audun Fiskvik rådmann Eli Thomassen Kommunalsjef Vedlegg som følger saken: 1. Forskrift om endring i forskrift om omsetning av alkoholholdig drikk 2. Brev fra helsedirektoratet Side 4

13 Saksbehandler: Tove Næs Arkiv: U60 &13 Arkivsaksnr.: 15/571-2 BEHANDLING: SAKNR DATO Utvalg for omsorg og helse 18/ HØRING - ENDRINGER I ALKOHOLLOVEN Forslag til vedtak: Utvalg for omsorg - og helse avgir følgende høring: Denne saken inneholder like mange næringspolitiske sider som ruspolitiske. Næringen har behov for langsiktighet og forutsigbarhet for sine investeringer, og kommunen har et ansvar for å håndheve alkohollovens bestemmelser. Det er mange arbeidsplasser knyttet til næringen både når det gjelder salg av alkohol i butikk, hvor bl.a. bevilling til salg av alkohol er et konkurransefortrinn, og på serveringssteder i bl.a. Ski. På den annen sider er ikke alkohol en vanlig vare, men en vare som er undergitt restriksjoner for både produksjon og omsetning. Utvalget tror ikke at kommunens alkoholpolitikk bestemmes hvert fjerde år når bevillingene behandles. Hvilken alkoholpolitikk kommunen ønsker å føre, må først og fremst fastsettes i Ruspolitisk handlingsplan og vises ved hvordan kommunen opptrer i praksis. De føringer planen gir, bør være bestemmende for hvordan kommunen håndterer brudd på alkoholloven, skjenketider, hyppighet og kvalitet kontrollene, og ikke minst samarbeid med bl.a. bransjen om et godt uteliv som er til mest mulig glede og minst mulig sjenanse for innbyggerne. Utvalget er enig i at den foreslåtte endringen i Alkoholloven 1-6 vil bety mindrearbeid for kommunen og mer langsiktighet for bevillingshavere, særlig alternativ 1b som bety at det ikke settes noen tidsavgrensning på bevillingene. Etter denne bestemmelsen skal kommunen, om det anses nødvendig, likevel kunne bestemme at de skal vedtas på nytt. Når det gjelder fordeler og ulemper, fremkommer disse under saksopplysninger. Dersom man skal fjerne tidsbegrensingen vil det være viktig å sette tydelige mål i handlingsplanen, praktisere inndragning ved brudd på alkoholloven, gjennomføre effektiv kontroll og etablere et godt samarbeid med bransjen. Det siste er allerede i gang ved at det er etablert et samarbeid mellom follokommunene og politiet med sikte på å få til et godt samarbeid med særlig utelivsbransjen. Utvalget anbefaler å tiltre forslag til pkt 1 alternativ 2 og pkt 2. Ingress/hovedbudskap: Helse- og omsorgsdepartementet har sendt forslag til endring i Alkoholloven 1-6 på høring. Endring i alkoholloven 1-6 innebærer at kommunale salgs- og skjenkebevillinger ikke må løpe ut etter fire år, men kan videreføres uten krav om ny bevilling (fornyelse). Saksopplysninger: Helse og omsorgsdepartementet har sendt endringer om varighet på kommunale salgs-og skjenkebevillinger på høring. Høringsfrist er Side 5

14 Forslaget om bevillingsperiode fremmes i to punkter med alternativ a og b i pkt 1, og lyder som følger: a. 1. Alternativ 1: Fireårsregelen opprettholdes som hovedregel, men det gis en unntaksbestemmelse fra regelen om bevillingsperioden for kommunale bevillinger (fireårsregelen) i alkoholloven b. Alternativ 2: Kommunale salgs- og skjenkebevillinger løper som hovedregel inntil videre (ikke tidsbegrensede), men kommunen får en mulighet til å bestemme at bevillingene skal opphøre og søkes om på nytt etter at nytt kommunestyre tiltrer. Kommunen kan bestemme at alle eller enkelte bevillinger skal fornyes eller kun endre vilkårene for bevillingene. 2. Endring i alkoholloven 1-4c som innebærer at det kan selges alkoholholdig drikk engros til bevillingshaver med salgs- eller skjenkebevilling for en enkelt bestemt anledning. (Se høringsnotatet kapittel 3). Departementets kommentar: Forslaget i alternativ 1a innebærer at kommunen kan beslutte at gjeldende kommunale salgs- og skjenkebevillinger likevel ikke skal løpe ut etter 4 år, men gjelde videre uten fornyelse. Det foreslås i alternativ 1b en fleksibel regel som gir kommunen anledning til, etter en gjennomgang av alkoholpolitikken i kommunen, å beslutte at ingen eller kun enkelte bevillinger (basert på objektive kriterier) skal opphøre og dermed underlegges en ny søknadsprosess. Kommunen kan også bestemme at bevillinger ikke skal opphøre, men at kun vilkårene for gjeldene bevillinger skal endres (for eksempel nye skjenketider i kommunen). Bakgrunnen for forslag om endringer er i følge høringsnotatet, uheldige utslag av dagens bestemmelser og et ønske om enklere og mer effektivt regelverk. Kommunale salgs- og skjenkebevillinger er, i motsetning til de statlige, tidsbegrensede, og da for maksimum fire år. Når bevillingsperioden er utløpt, utløper også bevillingene og det må søkes og behandles på nytt. Etter departementets syn, er tiden nå inne for på ny å vurdere om det er hensiktsmessig å beholde fireårsregelen i sin nåværende form. Det er ønskelig med en alternativ ordning som på en bedre måte ivaretar de hensynene som taler mot dagens begrensede bevillingsperiode. Samtidig må hensynene bak dagens ordning ivaretas på en god måte. Departementet ser derfor i dette høringsnotatet nærmere på muligheten for å gjøre justeringer i fireårsbestemmelsen som reduserer byråkratiet og unødvendig ressursbruk, samtidig som hensynet til det lokale selvstyret, behovet for å luke ut useriøse aktører og kommunenes ansvar og mulighet for en forsvarlig folkehelsepolitikk ivaretas på en god måte. Vurdering: Departementet fremholder følgende fordeler og ulemper ved dagens ordning: Følgende argumenter taler for å oppheve tidsbegrensningen: Tidsubegrensede bevillinger vil gi bedre forutberegnelighet for næringen og trygghet for arbeidstakernes arbeidsplasser. Fornyelsesprosessen er tidkrevende og betyr et betydelig merarbeid for kommunene. Opphevelse av tidsbegrensningen vil innebære økonomiske og administrative besparelser både for kommunene og de næringsdrivende. De frigjorte ressursene vil kommunene kunne bruke til andre oppgaver som bedret kontroll. Kommunene foretar uansett ikke noen fullstendig ny vurdering av alle gitte bevillinger, men konsentrerer seg om dem det er knyttet problemer til. Fornyelsesbehandlingen fører i realiteten sjelden til at bevillinger nektes fornyet.

15 Følgende argumenter taler mot å oppheve tidsbegrensningen: Fornyelsesprosessen gir kommunen mulighet til å foreta en total revurdering av alkoholpolitikken i kommunen hvert fjerde år. 7 Fornyelse åpner ikke bare for å endre antall bevillinger, men også for å sette nye vilkår for bevillingene som for eksempel åpningstider og om det skal tillates å skjenke brennevin Begrensningen har en preventiv effekt mot regelbrudd fordi bevillingshaver vet at bevillingen vil bli gjenstand for ny vurdering. Dersom bevillinger skal gis på ubegrenset tid, vil etablering i markedet bli vanskeligere ved tak på antall bevillinger, og konkurransen kan bli redusert. Denne saken inneholder like mange næringspolitiske sider som ruspolitiske. Næringen har behov for langsiktighet og forutsigbarhet for sine investeringer. Det er mange arbeidsplasser knyttet til næringen både når det gjelder salg av alkohol i butikk, hvor bevilling til salg av alkohol er et konkurransefortrinn, og serveringssteder i Ski. På den annen sider er ikke alkohol en vanlig vare, men en vare som er undergitt restriksjoner for både produksjon og omsetning. Rådmannen tror ikke at kommunens alkoholpolitikk bestemmes hvert fjerde år når bevillingene behandles. Hvilken alkoholpolitikk kommunen ønsker å føre, må først og fremst fastsettes i Ruspolitisk handlingsplan og hvordan kommunen opptrer i praksis. De føringer planen gir, bør være bestemmende for hvordan kommunen håndterer brudd på alkoholloven, skjenketider, hyppighet og kvalitet kontrollene og ikke minst samarbeid med bl.a. bransjen om et godt uteliv som er til mest mulig glede og minst mulig sjenanse for innbyggerne. Rådmannen er enig i at den foreslåtte endringen i Alkoholloven 1-6 vil bety mindrearbeid for kommunen og mer langsiktighet for bevillingshavere, særlig alternativ 1b som bety at det ikke settes noen tidsavgrensning på bevillingene. Etter denne bestemmelsen skal kommunen likevel kunne bestemme at de skal vedtas på nytt. Når det gjelder fordeler og ulemper, fremkommer disse under saksopplysninger. Dersom man skal fjerne tidsbegrensingen vil det være viktig å sette tydelige mål i handlingsplanen, praktisere inndragning ved brudd på alkoholloven, gjennomføre effektiv kontroll og etablere et godt samarbeid med bransjen. Det siste er allerede i gang ved at det er etablert et samarbeid mellom follokommunene og politiet med sikte på å få til et godt samarbeid med særlig utelivsbransjen. Rådmannen anbefaler å tiltre forslag til pkt 1 alternativ 2 og pkt 2. Ski, Audun Fiskvik rådmann Eli Thomassen Kommunalsjef Vedlegg som følger saken: a)høringsbrev b)høringsnotat

16 Saksbehandler: Tove Næs Arkiv: U62 &18 Arkivsaksnr.: 15/ BEHANDLING: SAKNR DATO Utvalg for omsorg og helse 19/ SØKNAD OM SALGSBEVILLING FOR ALKOHOL SKI MATHANDEL - ÅSENVEIEN 1 Forslag til vedtak: Waris & Co v/ Zain Waris gis bevilling til salg av alkohol i gruppe 1 (dvs. maks 4,7 volumprosent alkohol) ved Ski Mathandel, Åsenveien 1, 1400 Ski ut inneværende bevillingsperiode. Administrasjonen godkjenner styrer og stedfortreder for salgsbevillingen. Ingress/hovedbudskap: Waris & Co flytter sin butikk fra Jernbaneveien 5-7 til Åsenveien 1. Saksopplysninger: Waris & co har søkt om bevilling for salg av alkohol i klasse 1 (øl med maks 4,7 volumprosent alkohol) til dagligvarebutikk i Åsenveien 1(gamle lampebutikken). I følge alkoholloven 3-1, 2. ledd 3. punktum gis bevilling for et bestemt lokale og for et bestemt sted. Eksisterende bevilling kan derfor ikke flyttes og det må følgelig søkes på nytt for resten av inneværende periode. Vurdering: Alkoholloven 1-7 trekker opp noen tema for kommunens vurdering av hvorvidt det bør gis bevilling for salg av alkohol. «Ved vurderingen av om bevilling bør gis, kan kommunen blant annet legge vekt på antallet salgsog skjenkesteder, stedets karakter, beliggenhet, målgruppe, trafikk- og ordensmessige forhold, næringspolitiske hensyn og hensynet til lokalmiljøet for øvrig. Det kan også legges vekt på om bevillingssøker og personer som nevnt i 1-7b første ledd er egnet til å ha bevilling». Ettersom søker har salgsbevilling ved dagens utsalgssted, vil ikke denne bevillingen medføre økning av antall salgssteder i Ski kommune. Hensyn til likebehandling av dagligvarebutikker, der rett til å selge alkohol kan være et konkurransefortrinn, tilser at det bør gis bevilling. Politiet har intet å bemerke til at bevilling gis. Styrer og stedfortreder for salgsbevillingen, godkjennes administrativt eller delegert myndighet. Økonomiske konsekvenser: ingen Konsekvenser for bærekraftig utvikling: ingen Side 8

17 Konklusjon: Rådmannen anbefaler at bevilling til salg av alkohol i gruppe 1 gis. 9 Ski, Audun Fiskvik rådmann Eli Thomassen Kommunalsjef Vedlegg som følger saken: a)søknad om salgsbevilling b)tegning over lokalet Vedlegg som ligger i saksmappen:

18 Saksbehandler: Liv Marit Bølset Arkiv: Q80 Arkivsaksnr.: 13/ BEHANDLING: SAKNR DATO Eldrerådet 14/ Rådet for likestilling av funksjonshemmede 20/ Utvalg for omsorg og helse 20/ Utvalg for oppvekst og kultur 22/ Plan og byggesaksutvalget 16/ Utvalg for teknikk og miljø 14/ Formannskapet / Kommunestyret / ÅRSRAPPORT FOR TRYGGE LOKALSAMFUNN I SKI KOMMUNE 2014 Forslag til vedtak: Årsrapport for trygge lokalsamfunn 2014 tas til orientering Ingress/hovedbudskap: Arbeidet innen utviklingsarbeidet trygge lokalsamfunn er godt kjent både for politikere, ansatte og innbyggere i Ski kommune. Fra og med 2014 er det laget et felles nasjonalt rammeverktøy for alle trygge lokalsamfunn i Norge. Ski kommune vil ta dette i bruk og første skritt er utformingen av årsrapporten for I årsrapporten for 2014 er det løftet fram 5 satsningsområder: Trafikksikkerhet, fallforebygging, brannvern 0-100, universell utforming og vold i nære relasjoner. Saksopplysninger: Årsrapporten synliggjør de viktigste satsningsområdene i I kriteriene for arbeidet er det også lagt føringer for at arbeidet skal involvere ulike grupper og at politikere og administrasjon skal ha et eierforhold til arbeidet og beslutninger som tas. Gjennom arbeidet med «Kunnskapsdokumentet - en oversikt over helsetilstanden i befolkningen i Ski» ble det enklere å presentere skadestatistikk for Ski kommune. Utvikling og svingninger blir synlig, og behovet for bedre lokal oversikt øker. Dette vil føre til økt fokus på forebyggende tiltak for å redusere antall skader og derigjennom redusere kostnader til behandling og menneskelig lidelse. Årsrapportene blir publisert på Ski kommunes nettsider og på Skadeforebyggende forum sine nettsider under Trygge lokalsamfunn. ( ) Dette bidrar til at arbeidet som gjøres i de enkelte kommuner blir mer tilgjengelig og kan inspirere andre kommuner til å arbeide med kriteriene for trygt lokalsamfunn. Vurdering: Når arbeidet blir mer synlig og tilgjengelig, blir det enklere å kunne påvirke og bidra til at arbeidet utvikler seg og blir mer systematisk og derigjennom gi bedre effekt. Side 10

19 11 Erfaringsutveksling mellom kommuner er også nyttig. Dette bidrar til økt kompetanse og bevisstgjøring. Forebygging av skader og ulykker er et omfattende og tidkrevende arbeid. Arbeidet må gjøres i alle virksomheter i Ski kommune og det er den samlede innsats som vil gi resultat på sikt. Satsningsområdene i 2014 er alle områder som krever systematisk arbeid over tid for å kunne gi effekt. Økonomiske konsekvenser: Ingen Konsekvenser for bærekraftig utvikling: Ingen Konklusjon: Årsrapport for trygge lokalsamfunn 2014 tas til orientering Ski, Audun Fiskvik rådmann Eli Thomassen Kommunalsjef Vedlegg som følger saken: a) Årsrapport for Trygge lokalsamfunn i Ski kommune 2014

20 Saksbehandler: Nina Ansethmoen Arkiv: G00 Arkivsaksnr.: 15/904-1 BEHANDLING: SAKNR DATO Eldrerådet 13/ Utvalg for omsorg og helse 21/ Kommunestyret / SKI KOMMUNES TILBUD TIL PASIENTER VED LIVETS SLUTT Forslag til vedtak: Saken tas til orientering. Ingress/hovedbudskap: I KST-22/15 - Kommunestyrets ekstrabevilgning til styrket bemanning/kvalitet på sykehjem og hjemmetjeneste, ber kommunestyret om at Rådmannen legger frem en sak om Ski kommunes tilbud til pasienter ved livets slutt. Denne saken belyser hvordan kommunen arbeider i forhold til pasienter ved livets slutt. Saksopplysninger: Lindrende pleie ved livets slutt er et svært viktig område for kommunens sykehjem og hjemmetjeneste. Pasienter og pårørende skal føle og oppleve at den siste tiden er preget av ro, trygghet og kompetanse. Lindrende arbeid ved livets slutt består av bl.a. medisinske vurderinger, lindrende medikamenter, samtaler med pasient og pårørende, tilretteleggelse for pasient og pårørende, sensitivitet overfor pasient og pårørendes ønsker og behov, og et bredt samarbeid med andre for å sikre kompetanse og ivaretakelse. Hjemmetjenesten yter sykepleie til brukere som ønsker å dø hjemme eller som ønsker å ha lengst mulig tid hjemme. Sykepleien omfatter blant annet pleie og omsorg, smertelindring, oppfølging av medisinsk utstyr og behandling, samtaler og oppfølging av pårørende. Omsorg ved livets slutt fordrer styrket ressursinnsats hjemme; deriblant hyppigere besøk, lengere tid enn ved ordinær hjelp og ansatte som har kompetanse innenfor området. Hos enkelte brukere settes det inn fast bemanning i terminalfasen. Dette for å imøtekomme brukerens behov for en verdig og omsorgsfull behandling i livets sluttfase. Omsorg hjemme ved livets slutt gis i tett samarbeid med fastleger, A- hus sitt palliative team, kreftkoordinator og andre ressurspersoner. Kreftkoordinator gir tilbud om støttesamtaler og bistår med å samle hjelpen omkring kreftsyke og deres pårørende. Så langt i 2015 har hjemmetjenesten gitt sykepleie i hjemmet til 12 brukere i livets sluttfase. Sykehjemmene har mange dødsfall, og de får inn mange svært syke pasienter som er ferdigbehandlet på sykehuset. Mange av pasientene krever mye i forhold til symptomlindring, pleie, samtaler, tilstedeværelse. Mange har engstelige pårørende. Når pasienter går inn i terminal fase, så har legen samtale med pårørende. I forkant har legen hatt samtale med pasienten i forhold til prognose, behandling og symptomlindring. Når pasienten ikke klarer å ta til seg mat, drikke og medisiner, seponeres all unødvendig behandling, og man har fokus på lindrende medikamenter. Hvis pasienter har symptomer som er vanskelig å lindre, tas det kontakt med palliativt team. Det fokuseres på at både pasient og pårørende skal oppleve trygghet i sluttfasen. Det blir lagt til rette for at pårørende kan være inne hos pasienten så mye de ønsker. De får tilbud om seng og mat. Det gis fortløpende informasjon til pårørende ved endringer i tilstand. Ved behov og hvis pasient eller pårørende ønsker samtale med diakon tas det kontakt med diakon eller prest. Dersom pårørende ikke ønsker eller har anledning til å være tilstede leies det inn ekstra personale som kan sitte inne hos pasienten. Side 12

21 13 Etter dødsfallet får pårørende sitte inne hos pasienten så lenge de ønsker. De får snakke med sykepleier og lege hvis de ønsker det. I løpet av 2014 døde 92 pasienter i kommunens sykehjem og på Kråkstadtunet. Kommunene har i mange år gitt omsorg til døende på sykehjem eller hjemme. Etter samhandlingsreformen har antall utskrivningsklare pasienter økt, og kommunen gir i stadig større grad omsorg og helsebehandling til svært syke og døende pasienter. Det er et sterkt ønske at omsorgen for døende og deres pårørende skal styrkes. Det er også et ønske at kommunens 3 sykehjem utvikler en felles kompetanse på palliativ behandling. Solborg sykehjem innførte sommer/høst 2014 metoden LCP Liverpool Care Pathway i samarbeid med Helse Bergen. Solborg har gode erfaringer knyttet til bruk av LCP, og har delt sine erfaringer med Finstadtunet sykehjem og Langhus bo- og servicesenter. Både Finstadtunet og Langhus sykehjem ønsker å innføre LCP på sine avdelinger i løpet av høsten 2015/nyåret LCP Liverpool Care Pathway er en tiltaksplan som ble utviklet for å overføre den helhetlige omsorgen som den døende og familien blir møtt med på en lindrende (palliativ) avdeling, til andre deler av helsetjenesten. LCP ble utviklet i England på 1990-tallet og er i dag internasjonalt anerkjent og brukt i 22 land verden over. LCP gir evidensbasert veiledning i forhold til de ulike aspektene ved terminalomsorg som pleietiltak, forskriving av behovsmedikasjon og seponering av unødvendige medikamenter, psykisk støtte, åndelig omsorg og ivaretakelse av pårørende. (Helse Bergen, Haukeland universitetssykehus). Vurdering: Kommunen vurderer at lindrende arbeid overfor pasienter ved livets slutt og deres pårørende, er godt implementert i hjemmetjenesten og ved sykehjemmene. Sykehjemmene vil øke sin kompetanse gjennom innføring av LCP. Pasient- og pårørendes opplevelse av et kvalitativt godt tilbud er som oftest en erfaring basert på opplevelse av medmenneskelighet, menneskelig varme, engasjement, sensitivitet i forhold til den enkelte, i kombinasjon med medisinske vurderinger, helsefaglig kompetanse og tiltaksplaner. Ledelse og ansatte har stort fokus på palliativt arbeid, men det vil alltid være utfordringer knyttet til å bygge opp og beholde kompetanse og kontinuitet på den enkelte virksomhet og avdeling. Økonomiske konsekvenser: Ingen Konsekvenser for bærekraftig utvikling: Ingen Konklusjon: Saken tas til orientering. Ski, Audun Fiskvik rådmann Eli Thomassen Kommunalsjef

22 Saksbehandler: Eli Thomassen Arkiv: G21 Arkivsaksnr.: 15/ BEHANDLING: SAKNR DATO Eldrerådet 17/ Rådet for likestilling av funksjonshemmede / Utvalg for omsorg og helse 22/ ORIENTERING OM ARBEIDET MED KOMMUNAL ØYEBLIKKELIG HJELP - DØGNTILBUD Forslag til vedtak: Saken tas til orientering. Ingress/hovedbudskap: Utvalg for omsorg og helse har bedt om å bli orientert om status i arbeidet med å etablere et øyeblikkelig hjelp døgntilbud, et tilbud kommunen i medhold av Helse- og omsorgstjenesteloven er forpliktet til å kunne yte fra Saksopplysninger: Follokommunene Ski, Oppegård, Nesodden, Frogn, Enebakk og Ås har besluttet å etablere Follo lokalmedisinske senter bestående av legevakt, mottaksplasser og øyeblikkelig hjelp døgnplasser. Senteret skal bygges ved siden av Ski sykehus, men byggeprosjektet er av ulike grunner forsinket noe som medfører at tilbudet ikke er på plass innen Forsinkelsen gir kommunene noen utfordringer relatert til blant annet videre drift av den delen av legevakten som i dag driftes fra Ahus og kjøpes av kommunene. Avtalen om kjøp av tjenesten er sagt opp. Videre gir forsinkelsen utfordringer relatert til hvordan kommunene skal ivareta sin lovforpliktelse om drift av øyeblikkelig hjelp døgnplasser fra I siste Follorådsmøte , var saken oppe til behandling og følgende ble vedtatt: Rådmannskollegiet gis fullmakt til å: inngå avtale med Ahus om videre drift av legevakten fra Ahus inngå avtale med Ahus om leie av midlertidige lokaler for øyeblikkelig hjelp tilbudet. alternativt å se på andre løsninger dersom en ikke kommer til enighet med Ahus utarbeide stillingsannonse til daglig leder som legges frem for styret så fort dette har konstituert seg ansette midlertidig prosjektleder frem til daglig leder er på plass Vurdering: Det haster med å finne midlertidige løsninger for lokaler og drift av Follo legevakt og øyeblikkelig hjelp døgnplasser. Rådmannskollegiets vurderinger av saken samt forslag til løsning følger i vedlegg a) og b). Økonomiske konsekvenser: Ikke vurdert Konsekvenser for bærekraftig utvikling: Ikke vurdert Side 14

23 15 Konklusjon: Saken tas til orientering Ski, Audun Fiskvik rådmann Eli Thomassen kommunalsjef Vedlegg som følger saken: a) Sak til Follorådet b) Vedlegg til sak i Follorådet

24 Høringssvar fra Ski kommune - lov og forskrift om gjennomføring av rusomsorgen Det vises til Helse- og omsorgsdepartementets forslag som ligger vedlagt i saken. Høringen gjelder forslag til ny gjennomføringsforskrift for rusomsorgen. Forslaget er utarbeidet av Helsedirektoratet på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet. Formålet med utkastet er å gi regler om gjennomføring av opphold i institusjon for personer med rusmiddelproblemer og å avklare når det er adgang til å bruke tvang. Utkastet inneholder blant annet bestemmelser om husordensregler, rusmiddeltesting, forbindelse med omverdenen, ransaking og tvang. Ski kommunes høringssvar er behandlet i utvalg for omsorg og helse, og kommentarer til høringen følger overskriftene i departementets brev. Forskriftens virkeområde Helsedirektoratet foreslår at det gis en felles forskrift for alle institusjoner som tilbyr tjenester til rusavhengige. Denne vil regulere ulike tjenestenivåer, ulike institusjoner og ulike formål med oppholdet. En hovedbegrunnelse for dette er at én felles forskrift vil være lettest å forholde seg til, og at det ikke skaper noen tvil om hvilket regelverk som til enhver tid gjelder. En felles forskrift kan legge best til rette for at rusavhengige og personell ved alle berørte institusjoner blir kjent med regelverket. 2 Virkeområde, bokstav a-e Ski kommune er enig i departementets vurdering om at private institusjoner som ikke mottar offentlig tilskudd, ikke skal omfattes av forskriften (bokstav e). Disse private institusjonene kan ikke utøve tvang i noen form, og dette må kommuniseres tydelig. Når det gjelder bokstav c kommunale institusjoner, så er innholdet i liten grad beskrevet i rapporten. Det refereres til at det ikke er mange kommunale rusinstitusjoner i Norge i dag. De fleste institusjoner er driftet fra helseforetak eller i privat regi. Det som driftes som kommunale rusinstitusjoner er hovedsakelig lavterskeltilbud og midlertidige boliger (hospits). Det er ønskelig at kommunale institusjoner beskrives nærmere. Er det planer om at kommunene skal drive eller overta behandlingstilbud som i dag drives i regi av helseforetakene? I rapporten på s. 13 så står det: Man kan anta at samhandlingsreformen på sikt også vil føre til endringer som gjør at man vil få flere institusjoner i kommunen som vil ha rusmiddelfrihet og rehabilitering som formål for oppholdet. Dette er en utvikling som vil medføre konsekvenser for den kommunale økonomien. Rustesting av biologisk materiale Rettsikkerhet og forutsigbarhet for brukere som er til behandling for rusproblemer er svært viktig. Det fremkommer ikke tydelig om forslaget primært ønsker å dempe bruke av tvang, utøke bruk av tvang eller bare teknisk rydde opp i lovverket. Det foreligger heller ikke tilstrekkelig dokumentasjon eller forskning som kan underbygge at tvang hjelper. Helsedirektoratet har tatt utgangspunkt i rapport fra Uni Rokkansenteret. Sammendraget i denne rapporten viser til mange svakheter og bekymringer knyttet til bruk av tvang. Funnene i Uni Rokkanrapporten fortjener kanskje mer oppmerksomhet og bredere drøfting inn mot dette forslaget. Ski kommune mener det er viktig å utvise stor varsomhet i bruk av tvang, og støtter det forbeholdet som departementet tar i forslaget om å flytte kompetansen til å fastsette urinprøvetaking fra fylkesnemdene til institusjon.

25 Særlig om rusmiddeltesting av pasienter innlagt i psykisk helsevern med hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 10 Ski kommune støtter departementets forslag om at det bør være adgang til å rusmiddelteste pasienter med rusmiddelproblemer også når de er innlagt i det psykiske helsevern. Særlig om rutinemessig ransaking Helsedirektoratet foreslår at det innføres rutinemessig ransaking ved ankomst til institusjon. Forslaget innebærer at institusjonen rutinemessig kan kroppsvisitere og undersøke eiendeler for å forhindre innføring av legemidler, rusmidler, skadelige stoffer eller farlige gjenstander, når dette er nødvendig for å oppnå formålet med oppholdet. Det vil ikke være nødvendig med mistanke mot den enkelte beboeren. Dette er så langt Ski kommune kan se en utøkning i bruk av tvang. Er dette en ønskelig og nødvendig utvikling av institusjonstilbud til mennesker med rusproblemer? En slik juridisk innretning kan skape et nytt klima i bo- og behandlingstilbud på institusjonsnivå/kommunenivå, og det kan skape et behov for økte ressurser for å ivareta tvangsrutiner og opplevd sikkerhet for ansatte. Ski kommune er i tvil om dette er en hensiktsmessig utvikling, og det er ikke lett å finne ut hva som er kunnskapsgrunnlaget for forslaget som innebærer mulighet for økt bruk av tvangstiltak. I rapporten på s. 12 står det: En felles forskrift kan gi inntrykk av at man gir videre hjemmel for kontrolltiltak enn det praktiske behovet tilsier. Man vil måtte regulere forhold som bare er aktuelt for pasienter med opphold etter vedtak om tilbakehold fra fylkesnemndene for sosiale saker med hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven 10-2 og Det vil være kontrolltiltak som ikke vil gjelde for personer med rusmiddelproblemer innlagt etter samtykke eller som mottar et såkalt lavterskeltilbud. Et eksempel på dette er forskriftens bestemmelse om rusmiddeltesting uten samtykke. Tidligere har det vært enkelte sterkinstitusjoner/spsialisthelsetjenesten som har hatt en slik mulighet for tvangsutøvelse. Forslaget viser til Helsedirektoratets rapport som igjen viser til at forslaget er ønsket fra forskjellige institusjoner og organisasjoner. Ski kommune etterspør kunnskapsgrunnlaget for at rutinemessig ransaking ved ankomst til institusjon er ønskelig. Departementet har vært i tvil på dette punktet fordi rutinemessig ransaking er et inngripende tiltak som kan oppleves negativt og ydmykende. Ski kommune er i tvil om dette er en riktig utvikling av rusomsorgen. Behov for endringer i lovhjemlene Ski kommune er enig i disse endringene. Økonomiske og administrative konsekvenser Departementet er av den oppfatning at forslaget ikke vil ha vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser, ettersom de fleste institusjoner innen rusomsorgen allerede i dag langt på vei har slike rutiner som blir foreslått. Ski kommune ser dette, men mener at mulige endringer i de kommunale institusjonene ikke er tilstrekkelig belyst jf. samhandlingsreformen. Lavterskeltilbud og midlertidige boliger er institusjoner som i dag drives med lite eller ingen tvangsbruk. Det er ikke sikkert at dette vil fortsette dersom bruk av tvangstiltak harmoniseres mellom forvaltningsnivåer og at det slik sett gjøres enklere å ta i bruk og implementere i alle institusjoner. Oppsummering Ski kommune benytter denne anledningen til å komme med noen oppsummerende kommentarer og innspill. Vår nåværende regjering har blinket ut psykiatri og rus som prioriterte områder, og har innført fritt behandlingsvalg og har et pågående arbeid for å få ned ventetid på behandling. Helseministeren har uttalt at «frivillighet er regelen, tvang er unntaket». Dette ble riktignok

26 uttalt i en sammenheng hvor psykiatrien var tema, men dette er likevel et tydelig retningssignal der hvor tvang kan være aktuelt i en behandlingssammenheng. Det kan synes som om de etiske sidene ved bruk av tvang i rusbehandling ikke er tilstrekkelig drøftet og vektet i dette forslaget. Det fremkommer heller ingen brukererfaringer som sitat eller henvisninger i Helsedirektoratets rapport. Rapporten og forslaget kan derfor framstå som litt isolert fra en faglig og brukererfart kontekst, bl.a. rapport fra Uni Rokkansenteret som er lagt til grunn for Helsedirektoratets rapport, men som i liten grad gjenfinnes i rapporten. Bruk av tvang er omstridt, og medfører i de fleste tilfeller en belastning og mulig tap av tillit fra brukere som omfattes av dette. Særlig tydelig blir dette i forbindelse med tvangsinnleggelser som ikke omhandles i dette forslaget. Det kan oppstå misforståelser i tilknytning til dette forslaget nettopp på dette grunnlaget. Tvangsinnleggelser er hjemlet i loven, og dette forslaget inneholder tvangstiltak hjemlet i forskrift som kan brukes på alle institusjoner uavhengig av om brukere er innlagt på tvang eller har søkt seg inn frivillig. I rapporten på s. 30 står det: Foreslått forskrift regulerer opphold i vidt forskjellige typer institusjoner, alt fra behandlingsplasser i spesialisthelsetjenesten til kommunale lavterskelinstitusjoner uten krav om rusfrihet. Behovet for kontrolltiltak og tvang vil variere etter type institusjon. Det er ikke slik at forskriften automatisk åpner for å anvende alle bestemmelsene selv om den har et vidt virkeområde. Det vil bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfelle om det er adgang til å benytte tvangstiltakene i forskriften. Generelt er behovet for å anvende forskriftens hjemler for tiltak større ved behandlingsinstitusjoner enn ved lavterskelinstitusjoner. I de fleste bestemmelsene om bruk av tvang begrenses derfor anvendelsesområdet til der tiltaket er «nødvendig av hensyn til formålet med oppholdet». For eksempel vil tiltak som nevnt i 8 «kroppsvisitasjon og ransaking», kun unntaksvis benyttes på lavterskelinstitusjon der formål med oppholdet ikke er rusfrihet. Det vil imidlertid også her kunne være behov for å avdekke farlige gjenstander. I tillegg vil det fremgå av noen bestemmelser at de kun gjelder for tvangsinnlagte, for eksempel rusmiddeltesting uten pasientens samtykke. Forskriftens foreslåtte tvangstiltak gir ikke adgang til bruk av fysisk makt ved gjennomføring av tiltakene. Dette med unntak av 10 «tvang i akutte nødsituasjoner», som nettopp hjemler bruk av fysisk tvang. Dersom pasient og bruker fysisk motsetter seg tvangstiltak som rusmiddelkontroll og ransaking, vil det ikke være forholdsmessig å gjennomføre tiltaket, fordi krenkelsen for pasient og bruker og belastningen for personale lett vil bli for stor i forhold til hva som kan oppnås. Dette forslaget åpner i prinsippet for bruk av tvang ved alle rusinstitusjoner som er helt eller delvis finansiert fra det offentlige. En slik innretning er administrativt krevende. Bruk av tvang setter store krav til skriftlighet og rapportering, men det aller viktigste er kanskje at det er vanskelig å forstå for brukere, pårørende og den jevne ansatte. Rapporten fra Uni Rokkansenteret belyser dette bl.a. ved at dagens bruk av tvang er ulikt forstått og administrert på tjenestesteder og i fagmiljøer i landet. Dette gjelder både tvangsinnleggelser og drift av avdelinger som tar i mot brukere på tvang. Rusomsorgen skal være en omsorg som brukere har tillit til. Det er ikke godt å vite om tvangsbestemmelser og tilhørende administrasjon utvikler rusomsorgen i ønsket retning, og at samfunnets ressurser blir brukt til brukernes beste. Brukermedvirkning er pålagt, viktig og ønsket inn i rusomsorgen. Det er derfor ønskelig at brukererfaringer og brukeres meninger synes i arbeider som kommer fra sentrale myndigheter. Det er en svakhet at brukere og brukerorganisasjoners erfaringer knyttet til tvangstiltak ikke kommer fram.

27

28

29

30

31

32

33

34

35 IS-2056 Utkast til forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i institusjon for behandling, omsorg og rehabilitering av personer med rusmiddelproblemer Forslag til ny gjennomføringsforskrift 1

36 Heftets tittel: Utkast til forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i institusjon for behandling, omsorg og rehabilitering av personer med rusmiddelproblemer Utgitt: 5/2013 Bestillingsnummer: IS-2056 Utgitt av: Helsedirektoratet Prosjektansvarlig: Gitte Huus, Avdeling psykisk helsevern og rus Prosjektleder Ingunn Myklebust, Avdeling psykisk helsevern og rus Arbeidsgruppe: Eyvind Berg, Hanne Skoe Cederkvist, Martin Blindheim, Kathrine Egeland, Vårin Hellevik, Ketil Nordstrand, Siri Strømsmo og Tine Sveen Postadresse: Besøksadresse: Pb St Olavs plass, 0130 Oslo Universitetsgata 2, Oslo Tlf.: Faks:

37 I n n h old 1 Innledning Oppdrag Om behovet for å regulere gjennomføring av opphold i institusjon for personer med rusmiddelproblemer Arbeidet med rapporten Faktagrunnlag Institusjoner i spesialisthelsetjenesten Kommunale og private institusjoner for personer med rusmiddelproblemer Manglende kunnskap om omfang av tvangstiltak etter gjeldende gjennomføringsforskrift Oppsummering av faktagrunnlaget 11 2 Felles gjennomføringsforskrift 12 3 Behov for lovendringer Regulering av gjennomføringsregler i lov eller forskrift? Behov for likelydende hjemler for gjennomføringsforskriften Forslag til forskriftsbestemmelser som også vil kreve lovendringer Bruk av begrepet rusmiddelavhengig Personer med spillavhengighet Behov for endringer i psykisk helsevernlovens gjennomføringsbestemmelser 16 4 Generelle bestemmelser Forskriftens tittel, formell tittel og korttittel Forskriftens formål ( 1) Forskriftens virkeområde ( 2) Forskriftshjemlene Anbefaling av virkeområde Vern om personlig integritet ( 3) Husordensregler ( 4) Skjerming av pasient og bruker som er ruset Spørsmål om økt ressursbehov for landets fylkesmenn Oppbevaring av eiendeler og økonomiske midler ( 5) 28 5 Bruk av tvang Generelt om bruk av tvang Samtykke til tiltak etter gjennomføringsforskriften Konsekvenser av manglende samarbeid ved tiltak etter forskriften og brudd på husordensregler Rusmiddeltesting ( 6) 32 1

38 5.4.1 Vurdering av regel om rusmiddeltesting sett opp mot forskrift om legemiddelassistert rehabilitering (LAR forskriften) Forbindelse med omverden ( 7) Besøk Kontroll av post Elektroniske kommunikasjonsmidler, herunder mobiltelefon og PC Kroppsvisitasjon og ransaking ( 8) Beslag ( 9) Tvang i akutte nødsituasjoner ( 10) Tilbakehold ved institusjon og tilbakeføring ved rømming ( 11) Forslag til ny bestemmelse om beregning av tilbakeholdstid ved tvangsinnleggelser etter helse- og omsorgstjenesteloven 10-2 ( 12) 42 6 Bestemmelser i forskrift til lov om sosiale tjenester som ikke foreslås videreført Medisinsk behandling Forbud mot behandling uten eget samtykke Avtaleforbud Adgang til å nekte permisjon Tvang som straff 45 7 Vedtakskompetanse, klage, klagebehandling og forholdet til forvaltningsloven Underretning og registrering av vedtak ( 13) Klage ( 14) Om klagebehandling Forholdet til forvaltningsloven Ny bestemmelse om plikt til samarbeid mellom institusjonen og kommunen ( 15) 49 8 Helsedirektoratets forslag til forskrift 50 2

39 1 I n n ledning 1.1 Oppdrag I Helse- og omsorgsdepartementets tildelingsbrev for 2009 punkt 2.5 står det at Helsedirektoratet skal «Utarbeide forslag til nye gjennomføringsbestemmelser med hjemmel i spesialisthelsetjenesteloven 3-14 nytt annet ledd, som ikke har trådt i kraft.» I brev av ble oppdraget utdypet og utvidet til å vurdere mulig endring av virkeområdet for forskriften. Oppdraget var opprinnelig begrenset til å utarbeide nye gjennomføringsbestemmelser for rusbehandling i institusjoner i spesialisthelsetjenesten. Helsedirektoratet ble bedt om å vurdere behovet for tilsvarende regulering for institusjoner med heldøgns helse- og omsorgstjenester for personer med rusmiddelproblemer i den kommunale helse- og omsorgstjenesten etter helse- og omsorgstjenesteloven Direktoratet fikk i oppdrag å vurdere om bestemmelser i kapittel 5 i forskrift til sosialtjenesteloven, nå helse- og omsorgstjenesteloven, bør endres eller videreføres. 2 Helsedirektoratet skal vurdere om det er hensiktsmessig å gi felles forskrift for institusjoner under spesialisthelsetjenesten og under den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Vurderingen skal også omfatte private institusjoner, som kan ha avtale med spesialisthelsetjeneste og kommuner, samt tilby egne plasser. 1.2 Om behovet for å regulere gjennomføring av opphold i institusjon for personer med rusmiddelproblemer Bestemmelser om rettigheter og bruk av tvang berører spørsmål om personlig integritet og autonomi. Med autonomi menes individets rett til selvbestemmelse og til selv å avgjøre saker og spørsmål som angår en selv. For at bruk av tvang skal være legitimt, må det anses utvilsomt at den som anvender tvang har innsikt i personens beste og at tvang gir en så gunstig virkning at det klart oppveier ulempene ved bruken av tvang. Tvangstiltak vil kunne være berettiget hvis tiltaket sikrer eller bidrar til å oppnå et gode personen ellers ikke vil oppnå. Det godet som oppnås må vurderes opp mot det å frata en person selvbestemmelse. Dette innebærer vanskelige etiske vurderinger. Det er foreløpig få sentrale retningslinjer for behandling av rusmiddelproblemer. Vurderingene av hva som anses som gode og nødvendige kontrolltiltak endrer seg, og feltet kan til dels være ideologisk preget. Rusmiddelproblemer og -avhengighet er et alvorlig, noen ganger livstruende, problem. Personer med rusmiddelproblemer vil ofte oppleve at perioder med avhold 1 Brev av fra Helse- og omsorgsdepartementet, deres ref Jf. Helse- og omsorgstjenestelovens 13-2 Forskrift om lov om sosiale tjenester m.v. kapittel 5. Beboernes rettigheter og bruk av tvang i institusjoner for omsorg og behandling av rusmiddelmisbrukere 3

40 eller redusert forbruk avløses av tilbakefall. Varierende motivasjon for behandling er en del av dette bildet. Bruk av rusmidler kan enkelte ganger føre til at pasient og bruker midlertidig mister sin samtykkekompetanse. Rusmiddelproblemer vil kunne innebære tilknytning til kriminalitet, eller at vedkommende kommer i tilstander som kan innebære fare. I rapportens kapittel 5 vurderes det hvorvidt det skal være adgang til å gjennomføre ulike kontrolltiltak uten pasientens og brukerens samtykke. Tvangstiltak vil kunne bidra til å sikre forsvarlig behandling og omsorg, slik at formålet med oppholdet kan oppnås. Tvangstiltak vil også kunne ivareta andre pasienter og brukere som oppholder seg på institusjonen, samt personalet. Direktoratet er derfor av den oppfatning at det er nødvendig med tvangsbestemmelser. Det vurderes at bruk av tvangstiltak som rusmiddeltesting og ransaking i noen tilfeller vil være nødvendig når formålet med oppholdet i institusjonen er å oppnå rusfrihet. Det samme gjelder muligheten til å kunne innskrenke retten til å få besøk. Rusmiddeltesting er et så inngripende tiltak at også adgangen til å samtykke til dette tiltaket bør reguleres. Det er viktig å ha klare regler for når det er adgang til å bruke tvang og det bør være klare regler for dokumentasjon av tvang og klagerett. Et annet spørsmål er om det er nødvendig å regulere rettigheter i gjennomføringsforskriften. Med rettigheter menes for eksempel rettigheter som fremgår i pasient- og brukerrettighetsloven. Som hovedregel er det ikke behov for å regulere slike rettigheter. Årsaken til det er at slike rettigheter fremgår av annet lovverk. Direktoratet har likevel vurdert det som nødvendig å oppstille noen slike rettigheter, som vern om personlig integritet og rett til individuell plan. 1.3 Arbeidet med rapporten I arbeidet med å skrive utkast til ny forskrift har Helsedirektoratet tatt utgangspunkt i rapport fra Uni Rokkansenteret. 3 Rapporten inneholder en evaluering av lovreglene om tvangstiltak overfor personer med rusmiddelavhengighet og en gjennomgang av forskrift til lov om sosiale tjenester mv kap. 5, gjennomføringsforskriften. Helsedirektoratet har opprettet et rådslag for å få innspill til forslagene til nye regler. Rådslaget har bestått av deltakere fra institusjoner som yter tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengighet, og kommunale og private institusjoner som yter omsorg og behandling til personer med rusmiddelproblemer. Videre har rådslaget bestått av deltagere fra brukerorganisasjonene A-LARM, Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) og Medikament Assistert Rehabilitering Bruker Organisasjon (MARBORG), representant fra Fylkesmannen i Rogaland, Oslo kommune, regionalt helseforetaks nettverk innen TSB og Pasient- og brukerombudet i Buskerud (vedlegg 1). Det har vært ett heldagsmøte med rådslaget 7. desember 2012 og ett høringsmøte 8. april Arbeidsformen har i tillegg vært å diskutere problemstillinger med deltakerne i rådslaget via e-post og telefon. Helsedirektoratet har vært på besøk og intervjuet ledelse og pasienter på to institusjoner 4. I tillegg har 3 Tvang overfor rusmiddelavhengige, Evaluering av Lov om sosiale tjenester 6-2, 6-2a og 6-3 Uni Rokkansenteret Rapport Vi har vært på besøk hos Arken kvinnekollektiv og Oslo universitetssykehus ved avdeling avhengighetsbehandling unge 4

41 vi ogå tatt kontakt med enkelte institusjoner på telefon for å få ytterligere informasjon om ønske og behov for regulering av gjennomføring av opphold på institujson. Vi har også fått flere gode innspill på aktuelle problestillinger fra professor dr. juris Karl Harald Søvig, Universitetet i Bergen. Spesialisthelsetjenesteloven 3-14 nytt annet ledd og helse- og omsorgstjenesteloven 12-4 er hjemmelsgrunnlaget for ny forskrift. Direktoratet har tatt utgangspunkt i gjeldende gjennomføringsforskrift og har fortløpende vurdert hvilke bestemmelser som skal utgå, revideres eller videreføres. Ny forskrift må ses i sammenheng med annen tvangslovgivning på helse- og omsorgsrettens område, herunder regulering av gjennomføring av opphold i psykisk helsevern og barneverninstitusjoner. Det vil være en avveining om man av pedagogiske grunner skal gjenta regler i gjennomføringsforskriften som reguleres andre steder. Eksempel på dette er dagens regulering i forskriftens 5-3 om rett til nødvendig helsehjelp som også er regulert i pasient- og brukerettighetsloven. 1.4 Faktagrunnlag Institusjoner i spesialisthelsetjenesten Omfang Det ble obligatorisk med rapportering til Norsk pasientregister (NPR) fra enheter som yter tverrfaglig spesialisert behandling (TSB) for rusmiddelavhengighet fra 1. januar NPR skal inneholde helseopplysninger om alle som diagnostiseres eller behandles i spesialisthelsetjenesten i Norge. 5 I rapportserien Samdata spesialisthelsetjenesten presenteres årlig nøkkeltall for behandlingstilbudet for personer med rusmiddelproblemer som er organisert innen spesialisthelsetjenesten. 6 I 2011 var det døgnplasser og innleggelser i TSB, fordelt på ca. 70 institusjoner. 7 Fra 2012 skal institusjonene rapportere både henvisningsformalitet og lovgrunnlag til NPR, herunder vedtak om tilbakehold av rusmiddelavhengige etter helse- og omsorgstjenesteloven 10-2, 10-3 og Innrapportert data er i dag for ufullstendig til at det gir et korrekt bilde av bruk av tvang overfor personer med rusmiddelproblemer. Det er imidlertid gitt en oversikt over vedtak om tilbakehold fra fylkesnemndene for sosiale saker med hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven 10-2 og Tallene for 2010 og 2011 er fremskaffet av Fylkesnemndene for sosiale saker - sentralenhetene (vedlegg 2). I 2011 ble det fattet 271 vedtak om tilbakeholdelse i institusjon uten eget samtykke. Antall vedtak er ikke lik antall saker eller antall 5 FOR nr 1389: Forskrift om innsamling og behandling av helseopplysninger i Norsk pasientregister (Norsk pasientregisterforskriften) 6 Fra tabell 1.1 Nasjonale nøkkeltall Se Samdata Rapport IS-2009 Spesialisthelsetjenesten se side 15 og 16 i rapporten. 7 Grunnlagstall til SAMDATA spesialisthelsetjenesten Se exelfilene som ligger til grunn for kap 19 og

42 personer som er holdt tilbake, da det kan være fattet flere vedtak som gjelder samme person Innholdet i tverrfaglig spesialisert behandling (TSB) Tjenestetyper TSB skal gi tilbud om akuttbehandling, avrusning, utredning og behandling av rusmiddelproblemer. De regionale helseforetakene skal dessuten peke ut institusjoner i sitt område til å ivareta tilbakehold i henhold til helse- og omsorgstjenestelovens 10-2, 10-3 og Det vises til ferdigstilte nasjonale retningslinjer og veiledere på området. Avrusning Avrusning er tidsavgrenset helsehjelp som gis når en person ønsker å avslutte bruk av rusmidler. Formålet er å sikre en medisinsk forsvarlig avslutting av rusmiddelbruken og å forebygge og lindre abstinensplagene. Avrusning kan både finne sted poliklinisk og ved innleggelse på institusjon og kan skje både i spesialisthelsetjenesten og i kommunehelsetjenesten. Avrusning er sjelden aktuelt som et enkeltstående tiltak og bør oftest skje i tilslutning til videre oppfølging og behandling. Det kan være skadelige konsekvenser av isolert avrusning ved opioidavhengighet ved at pasienten mister sin toleranse for opioider og dermed står i økt fare for å ta overdose rett etter en avrusning. Helsedirektoratet utarbeider en Nasjonal retningslinje for avrusning fra forskjellige rusmidler og legemidler, et arbeid som er planlagt ferdig i Øyeblikkelig hjelp I henhold til spesialisthelsetjenesteloven skal helseforetakene peke ut institusjoner innen tverrfaglig spesialisert behandling (TSB) som har plikt til å yte øyeblikkelig hjelp til pasienter som trenger akutt behandling for sitt rusmiddelproblem. Plikten til å gi akutt/øyeblikkelig behandling gjelder dersom det ut i fra de foreliggende opplysninger må antas at hjelpen er påtrengende nødvendig og det ikke vil være forsvarlig å henvise pasienten til å følge ordinære prosedyrer for inntak. I det videre forløpet innebærer kravet til faglig forsvarlighet at disse pasientene prioriteres på linje med andre rettighetspasienter. Poliklinikk og døgnbehandling, herunder tilbakehold på institusjon uten samtykke Pasienter som tilkjennes rett til nødvendig helsehjelp innen TSB kan få dette i form av poliklinisk behandling, dagbehandling eller døgnbehandling. I et døgnbehandlingstilbud oppholder pasienten seg på institusjonen. Under bestemte vilkår kan pasienter med rusmiddelproblemer som setter sin egen fysiske eller psykiske helse i fare og gravide, hvis rusmiddelbruk setter fosteret i fare, holdes tilbake på institusjon. Dette er hjemlet i helse- og omsorgstjenesteloven. Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) er en medikamentell støttet behandling av opioidavhengige som kan gis alene eller sammen med annen behandling, blant annet ved døgnbehandling. Tverrfaglig spesialisert tjeneste må kunne ha kompetanse til: å kartlegge med hensyn til pasientens rusrelaterte problematikk, sosiale fungering og situasjon samt psykiske og fysiske forhold 6

43 å vurdere pasientens motivasjon og relasjonelle, familierelaterte og nettverksmessige situasjon å vurdere pasientens kognitive funksjonsnivå, herunder kunne gjøre bruk av resultater fra relevante screening- og testverktøy å foreta medisinske vurderinger av pasientens fysiske og psykiske tilstand og ev. somatiske tilleggslidelser, herunder kompetanse til å gjøre bruk av laboratorieanalyser og ev andre spesialistutredninger å stille diagnoser samt iverksette og følge opp med adekvat medisinsk, psykososial og psykoterapeutisk behandling Personellsammensetning Institusjoner som yter TSB skal være tverrfaglig sammensatt med sosialfaglig, psykologfaglig og medisinskfaglig kompetanse, jf. spesialisthelsetjenesteloven 2-1a nr. 5. Det må være spesialisert personell på faglige nøkkelposisjoner ved institusjonen slik at institusjonens faglige profil og generelle utrednings- og behandlingstilbud ligger på et spesialistnivå. Det vurderes ikke tilstrekkelig at enkelte pasienter leilighetsvis får et tilbud om spesialisthelsetjenester da hele tilbudet må være kvalifisert slik at ulike typer spesialistutredning og behandling rutinemessig vurderes og iverksettes. Hvilke institusjoner kan yte TSB Både offentlige institusjoner og private institusjoner med avtale med RHF-ene, kan yte tverrfaglig spesialisert behandling. Det vises til pkt for nærmere omtale av dette Kommunale og private institusjoner for personer med rusmiddelproblemer Omfang Mens spesialisthelsetjenestens aktivitet er samlet ved Norsk pasientregister, er det ingen tilsvarende felles oversikt over kommunehelsetjenesten og private institusjoners aktivitet. Dette bekreftes i Helsedirektoratets rapport om utvidelse av pasientskadelovens virkeområde der det står at det ikke finnes nasjonale data for institusjoner for personer med rusmiddelproblemer som er hjemlet i helse- og omsorgstjenesteloven 3-2 første ledd nr. 6 bokstav c. 9 Det vises til forskrift om kommunal helse og omsorgsinsitusjon av 16. desember 2011 nr b «Institusjon med heldøgns helse- og omsorgstjenester for rusmiddelavhengige». Slike institusjoner kan være kommunalt eid eller drevet av private og ideelle institusjoner etter avtale med kommunen. Når det gjelder plasstall for slike institusjoner baserer rapporten om pasientskadelovens virkeområde seg på en landsomfattende oversikt fra Sirus fra 2007 og en oversikt over rusinstitusjoner i Oslo fra På side 18 i rapporten vises det til Sirus` oversikt fra 2007 der man lister opp institusjoner hjemlet i den tidligere sosialtjenesteloven. For hele landet utenom Oslo angis omtrent Rapport IS-2080 fra Helsedirektoratet av 1. oktober Bør pasientskadelovens virkeområde utvides? 10 Sirus Tiltak for rusmiddelmisbrukere, landsdekkende oversikt SIRUS 11 Tiltakskatalogen. Oslo kommune Rusmiddeletaten. 7

44 plasser, se liste i vedlegg 3 til rapport om pasientskadelovens virkeområde. Vi må anta at det er skjedd en del endringer. Det er lagt til grunn at en stor del av institusjonene fortsatt eksisterer, omtrent stk. Minst 10 av institusjonene ser imidlertid ut til å være lagt ned eller ha fått avtaler med spesialisthelsetjenesten. Vi må anta at noen nye institusjoner har oppstått. I noen av institusjonene vil en varierende del av plassene være privat finansiert uten avtale med kommuner. Eksempel på dette er Evangeliesentrene som både har avtaler med kommuner og som tilbyr omsorgs- og rehabiliteringstjenester finansiert av private pengegaver. Oslo kommune drifter 21 institusjoner og har i tillegg avtaler med ti private og ideelle organisasjoner for kjøp av institusjonsplasser. Til sammen har Oslo kommune omtrent 700 plasser. Ca. 30 % av plassene er kjøp fra private leverandører. I resten av landet er det ikke vanlig at kommunene drifter egne institusjoner i dag. Kommunene bruker i større grad kommunale boliger og sykehjem, med tjenester tilpasset den enkelte bruker. Det vises også til en oversikt over private institusjoner for personer med rusmiddelproblemer som mottar tilskudd fra Helsedirektoratet over tilskuddsordning kap. 0763/71(vedlegg 3). Mange av institusjonene har ikke avtaler med helseforetak eller kommunen. I 2012 ble det fattet vedtak om utbetaling av kr i tilskudd til 19 private institusjoner. Det finnes også noen private institusjoner som ikke mottar offentlig tilskudd. På landsbasis utgjør dette til sammen ca. 90 rusinstitusjoner Beskrivelser av ulike typer institusjoner som yter helse og omsorgstjenester til personer med rusmiddelproblemer hjemlet i helse- og omsorgstjenesteloven I Helsedirektoratets rapport om utvidelse av pasientskadelovens virkeområde beskrives disse tjenestene. 12 Plasser ved private og ideelle institusjoner som er privat finansiert og som ikke er hjemlet i helse- og omsorgstjenesteloven faller utenfor det som er kartlagt i denne rapporten. Rusinstitusjoner kan være kommunalt eid og drevet, eller drevet av private og ideelle institusjoner etter avtale med kommunene. Beskrivelsen av tjenestetyper er basert på Oslo kommunes konkurransegrunnlag (2010) ved anskaffelsen av tjenester til personer med rusmiddelproblemer. Vi antar at beskrivelsen dekker bredden i tjenestene som ytes ellers i landet, enten de er beskrevet i avtaler/instrukser eller ikke. Noen av institusjonene kan til en viss grad sammenliknes med tverrfaglig spesialiserte tjenester til personer med rusmiddelproblemer. I motsatt ende av skalaen finner man lavterskelinstitusjoner med tak over hodet og skadereduksjon som formål. Mellom disse ytterpunktene finner man rehabiliterings- og omsorgsinstitusjoner med eller uten helsepersonell. 12 Se fotnote 9 8

45 Tjenestetyper Tjenestene deles her inn i fire typer, men institusjonene tilbyr ofte tjenester innenfor hele spekteret av tjenester: 1. Rehabiliteringstjenester 2. Korttidsplasser 3. Omsorgstjenester 4. Tjenester for personer med rusmiddelproblemer med særlig behov og uforutsigbar adferd Rehabiliteringstjenestene Intensjonen med rehabiliteringstjenestene er at brukerne skal kunne leve et liv uten rusmidler og bli best mulig integrert i samfunnet gjennom: integrering i arbeidsliv og/eller utdanning et fast og trygt bosted en meningsfull fritid et godt sosialt nettverk oversikt, og helst kontroll, over sin økonomiske situasjon et avklart forhold til egne barn og/eller andre nære pårørende Rehabiliteringsinstitusjonene skal gi brukerne bistand til rusmestring/-regulering og skjerme dem fra rusmidler. Dette er en forutsetning for å oppnå andre rehabiliteringsmål. Brukerne får råd og veiledning og/eller praktisk trening i ulike strategier for å forebygge tilbakefall til skadelig bruk av rusmidler. Brukerne får ferdighetstrening i hverdagslige gjøremål som matlaging, vask av klær, hygiene, innkjøp i butikker, normalisering av døgnrytmen, etc. De får også ferdighetstrening i sosial omgang med andre mennesker uten bruk av rusmidler, samt motiveres til å bruke ulike former for fritidstilbud. Rehabiliteringsinstitusjonene gir også tilbud til brukere med legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Noen av rehabiliteringsinstitusjonene ivaretar praktisk håndtering, oppbevaring og utdeling av legemidler (Metadon/Subutex eller lignende). Korttidsplasser Korttidsplassene kan være for personer som er rusfrie eller være uten krav om rusfrihet, og formålet kan variere. Formålet med de rusfrie korttidsplassene kan være skjerming i et rusfritt miljø i ventetiden til et lengre behandlings- eller rehabiliteringsopphold ved andre institusjoner. Det kan også dekke et behov for en mellomstasjon etter et opphold i spesialisthelsetjenesten. Andre ganger er korttidsplassen et tilbud til brukere som bor i egen bolig og som trenger stabilisering, rammer og støtte for å fortsette å holde seg rusfrie. Under korttidsoppholdet kan bruker og tjenesteyter sammen definere delmål som bruker skal begynne å arbeide med, for eksempel ernæring, hygiene, helse og/eller kosthold. Andre delmål kan være å opprette kontakt med fastlegen og andre viktige instanser som DPS eller TSB. Formålet med en korttidsplass uten krav om rusfrihet kan være å gi et stabiliserende opphold for å kunne ivareta helse, hygiene og døgnrytme hos en bruker med rusmiddelproblemer. Tjenesten har da ofte fokus på rusregulering og -mestring, brukers helse samt på et mer varig tilbud etter oppholdet. Bruker vil ofte ha behov for medisinsk tilsyn og medisinering. Ofte er det snakk om brukere med LAR, og 9

46 institusjonen samarbeider med fastlegen og spesialisthelsetjenesten. Oppholdets lengde kan variere fra noen dager til uker. Omsorgstjenester Formålet med omsorgsinstitusjonene er å gi et tilbud til personer med rusmiddelproblemer med somatiske og/eller psykiske lidelser. Spennet i funksjonsnivået hos brukerne kan være stort. Den enkelte kan også ha et variabelt funksjonsnivå. Omsorgsinstitusjonene etterstreber et så rusfritt miljø som mulig for å øke funksjonsnivået. Brukerne har behov for at helsen deres blir ivaretatt og institusjonene vil ofte kunne tilby enklere helsetjenester som praktisk bistand til medisinering, sårstell, hygiene og kosthold. Oftest er det snakk om ansvarliggjøring, oppfordring og støtte til egenomsorg heller enn pleie, men det kan også være pleiebehov hos beboere som er gamle og sterkt preget av rusmisbruket. Når det gjelder kosthold kan det i en god periode holde med en påminnelse om å spise, i en dårlig periode må maten kanskje serveres på rommet. Brukerne i omsorgsinstitusjonene vil ha behov for medisinering og medisinsk tilsyn. Noen omsorgsinstitusjoner rundt i landet vil nok samarbeide med hjemmesykepleien om denne typen tjenester, men i Oslo er hovedregelen at hjemmesykepleien i bydelen ikke brukes i omsorgsinstitusjonene. Ved forverret helsetilstand og behov for tjenester på sykehjemsnivå vil overføring til sykehjem være aktuelt. Tjenester for personer med rusmiddelproblemer med særlige behov Enkelte institusjoner tilbyr plasser og tjenester til personer med rusmiddelproblemer med særlige behov og som oppleves å ha uforutsigbar, utagerende og til dels voldelig adferd. Disse brukerne klarer ikke å nyttiggjøre seg ordinære tilbud og kan ha forsøkt mange ulike tilbud tidligere. De viktigste intensjonene med tilbudet er skjerming fra rus og adekvat medisinering, noe som erfaringsmessig medfører større mulighet for at brukeren kan overføres til andre tiltak, enten innen spesialisthelsetjenesten eller kommunens ordinære tiltak. Tjenestene har fokus på å hindre rusepisoder og tilbakefall. Oppholdet skal gi stabilitet, oppfølging, tilsyn, struktur og skjerming fra rus. Brukerne vil ha behov for medisinsk tilsyn, undersøkelser og medisinering. Institusjonene må sikre at brukerne blir medisinert på en adekvat måte, enten gjennom egne legetjenester eller i samarbeid med fastlegen og/eller spesialisthelsetjenesten. De må også kunne håndtere LAR. Institusjonene vil kunne ivareta ukompliserte avrusningsbehov, men ved behov for mer komplisert avgiftning, blir dette gjennomført i spesialisthelsetjenesten. Personellsammensetning Personellet i rusinstitusjonene består av sosialfaglig personell, helsepersonell, miljøterapeuter, assistenter og personer uten utdanning, men med ulik bakgrunn og erfaring. Tradisjonelt har kommunalt rusarbeid vært sosialt arbeid, men senere år har helsepersonell kommet inn i tjenestene. Et nettsøk på hjemmesidene til institusjonene rundt i landet viser at en del institusjoner har ansatt noe helsepersonell. 10

47 Private institusjoner uten avtale med kommune eller stat og uten tilskudd Det finnes noen private institusjoner som yter helse- og omsorgstjenester for personer med rusmiddelproblemer uten avtale med de regionale helseforetakene eller med kommuner. Eksempel på dette er Nye Vangseter. Flere private institusjoner uten faste avtaler stiller enkeltplasser til disposisjon for kommuner. Direktoratet har i dag ikke oversikt over hvor mange slike institusjoner som eksisterer Manglende kunnskap om omfang av tvangstiltak etter gjeldende gjennomføringsforskrift Det er i dag ikke krav til institusjonene om å rapportere tiltak etter gjeldende gjennomføringsforskrift til NPR. Vi mangler derfor en nasjonal oversikt over tvangsbruk som for eksempel kontroll av post, kroppsvisitasjon, ransaking eller tvang i nødsituasjoner. Dette gjelder både for institusjoner i spesialisthelsetjenesten, samt kommunale og private institusjoner. Direktoratet har vært i kontakt med fylkesmannsembetene som opplyser at antall klager på tiltak etter gjeldende forskrift til lov om sosiale tjenester kap. 5 er svært få Oppsummering av faktagrunnlaget Mens spesialisthelsetjenestens aktivitet i TSB er samlet ved NPR, er det ingen tilsvarende felles oversikt over kommunale- og private institusjoners aktivitet innen rusfeltet. Tallene fra kommunale og private institusjoner som nevnt ovenfor er usikre. Det kan se ut som om det er flere institusjonsplasser ved de private og kommunale institusjonene (herunder private institusjoner som kommunen har avtale med) enn i spesialisthelsetjenesten. Det er ikke krav til rapportering av tvangstiltak etter gjeldende gjennomføringsforskrift. Det er en slik variabel i NPR meldingen som krever registrering av tvangstiltak (kap. 4 vedtak) ved gjennomføring av psykisk helsevern. Direktoratet vil vurdere om det også bør være et slikt krav om rapportering av gjennomføringstiltak i institusjonene som yter TSB. Tilsvarende rapportering fra kommunale og private institusjoner må løses på annen måte, da det bare er aktiviteten i spesialisthelsetjenesten som skal registreres i NPR. 11

48 2 F e l les gjennomføringsforskrift Direktoratet skal vurdere om gjeldende gjennomføringsforskrift bør videreføres i sin nåværende form. Forskriften er ikke endret i tråd med endringer i lovgivningen på bakgrunn av rusreformen i januar 2004 eller i forbindelse med ny helse- og omsorgstjenestelov. Det er derfor behov for oppdateringer, og direktoratet foreslår vesentlige innholdsmessige endringer, se rapportens kapittel 4 og 5. Direktoratet skal også vurdere om det skal lages en felles gjennomføringsforskrift med regler som får anvendelse på alle institusjoner som behandler personer med rusmiddelproblemer. Forskriften vil da gjelde alt fra frivillige innleggelser, til avtalt tvang og tvangsinnlagte etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 10. Den vil videre gjelde innlagte i spesialisthelsetjenesten, i kommunale og i private institusjoner. Det er flere utfordringer med å regulere bestemmelsene om gjennomføringen av oppholdet i en felles forskrift. Målsettingen med oppholdet på institusjonene kan være forskjellig, noe som igjen gir ulike behov med tanke på tvangsbruk. I institusjoner som i hovedsak skal ivareta en omsorgsfunksjon, kan personens selvbestemmelse og frihet ikke innskrenkes i større grad enn det som er nødvendig for å ivareta driften av institusjonen og hensyn til andre som bor der og de ansattes sikkerhet. Er formålet med oppholdet behandling og rehabilitering for å oppnå rusfrihet, kan hensynet til gjennomføring av behandlingsopplegget begrunne visse begrensinger i den enkeltes selvbestemmelse og personlige frihet. En felles forskrift kan gi inntrykk av at man gir videre hjemmel for kontrolltiltak enn det praktiske behovet tilsier. Man vil måtte regulere forhold som bare er aktuelt for pasienter med opphold etter vedtak om tilbakehold fra fylkesnemndene for sosiale saker med hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven 10-2 og Det vil være kontrolltiltak som ikke vil gjelde for personer med rusmiddelproblemer innlagt etter samtykke eller som mottar et såkalt lavterskeltilbud. Et eksempel på dette er forskriftens bestemmelse om rusmiddeltesting uten samtykke. Felles forskrift vanskeliggjør også bruk av begreper, som bruk av «pasient» og «bruker» og «rusmiddelavhengig» jf. nedenfor i pkt. 3 om behov for lovendringer. Pedagogiske hensyn og hensyn til rettsikkerheten taler klart for en felles gjennomføringsforskrift. Dette vil føre til at personer med rusmiddelproblemer lettere blir kjent med regelverket. Mange har oppholdt seg på flere ulike typer rusinstitusjoner. Det er også slik at mange private institusjoner, som f. eks. Tyrili, har pasienter innlagt etter avtale både med RHF-ene og kommunene. Det vil være vanskelig for både pasient og brukere og institusjonen om de skulle forholde seg til ulike forskrifter ved gjennomføring av opphold, alt ettersom den enkelte er innlagt etter avtale med kommunen eller med regionalt helseforetak. Et annet hensyn som klart taler for en felles forskrift er at formålet med behandlingen kan være det samme i kommunale institusjoner, institusjoner i spesialisthelsetjenesten og private institusjoner. Flere av bestemmelsene til gjennomføringsforskriften vil derfor kunne 12

49 være aktuelle for alle disse institusjonene. Man kan anta at samhandlingsreformen på sikt også vil føre til endringer som gjør at man vil få flere institusjoner i kommunen som vil ha rusmiddelfrihet og rehabilitering som formål for oppholdet. Felles forskrift vil regulere ulike tjenestenivå, ulike institusjoner og ulike formål med oppholdet. Det er ikke slik at forskriften automatisk åpner for å anvende alle bestemmelsene ved alle typer institusjoner selv om den har et vidt virkeområde. Det vil bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfelle om det er adgang til å benytte tvangstiltakene i forskriften. Dette ivaretas ved at vi i de ulike forskriftshjemlene presiserer at tiltaket skal være nødvendig «for å oppnå formålet med oppholdet». I mange kommunale institusjoner der rusfrihet ikke er et formål, vil flere bestemmelser dermed ikke være aktuelle å anvende. I tillegg vil det fremgå av noen bestemmelser at de kun gjelder for tvangsinnlagte. Anbefaling: Helsedirektoratets vurdering er at gjeldende gjennomføringsforskrift ikke kan videreføres i sin nåværende form. Pedagogiske hensyn og hensyn til rettsikkerheten til den enkelte pasient og bruker taler for at det utarbeides en felles gjennomføringsforskrift. Behovet for forskriften er til stede på begge tjenestenivå. Vi anbefaler derfor en forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i alle typer institusjoner for behandling, omsorg og rehabilitering av personer med rusmiddelproblemer. 13

50 3 B e h ov for lovendringer 3.1 Regulering av gjennomføringsregler i lov eller forskrift? Forslag til ny gjennomføringsforskrift har hjemmel i ny bestemmelse i spesialisthelsetjenesteloven 3-14 andre ledd og i helse- og omsorgstjenesteloven 12-4 fjerde ledd. Den materielle reguleringen skal skje i forskriften. Helsedirektoratet mener det er uheldig at gjennomføringsregler som innebærer materiell regulering av tvang foreslås regulert i forskrift og ikke i lov. Inngrep i privates rettsstilling krever lovs form eller hjemmel i lovs form, jf. legalitetsprinsippet. Dess mer inngripende tiltak, dess større grunn til at regelen fremgår i lov. Bruk av tvang ligger i kjerneområdet av legalitetsprinsippet. Hensynet til tilgjengelighet for borgerne taler også for at bestemmelser om tvang reguleres i lov og ikke i forskrift. Det er ingen grunn til å forskjellsbehandle denne pasient- og brukergruppen med pasienter i det psykiske helsevern. Tilsvarende bestemmelser om gjennomføring i det psykiske helsevernet er regulert i psykisk helsevernloven, kapittel 4. Anbefaling: Helsedirektoratet foreslår at gjennomføringsregler for opphold i institusjon for personer med rusmiddelproblemer reguleres i lov. 3.2 Behov for likelydende hjemler for gjennomføringsforskriften Velger Helse- og omsorgsdepartementet å regulere de materielle reglene i forskrift, mener direktoratet at det er uheldig at det er to bestemmelser med ulikt innhold som gir hjemmel til ny gjennomføringsforskrift. Helse- og omsorgstjenesteloven 12-4 fjerde ledd gir etter ordlyden en fullmakt til å regulere tvangstiltak i forskrift. I spesialisthelsetjenesteloven 3-14 andre ledd har man uttømmende regulert hvilke tvangstiltak som kan reguleres i forskrift. Rettssikkerhetshensyn tilsier at lovhjemmelen uttømmende lister opp tvangstiltakene som kan reguleres i forskriften. 13 Bruk av tvang faller klart innenfor legalitetsprinsippets område. Dette taler for at helse- og omsorgstjenestelovens 12-4 fjerde ledd bør endres med en uttømmende regulering av hvilke tvangstiltak som kan brukes. Legalitetsprinsippet taler for at forskriftshjemmelen slik den lyder i dag i helse- og omsorgstjenesteloven 12-4 fjerde ledd ikke kan anvendes fullt ut. Direktoratets vurdering er at man ikke kan forsvare å utforme tvangsbestemmelser i forskrift for opphold i kommunale institusjoner for personer med rusmiddelproblemer etter helse- og omsorgstjenesteloven 12-4 som går lengre enn for institusjoner som tilbyr tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengighet, jf. 13 Vedtak til lov om endringer i helseregisterloven mv.(opprettelse av nasjonal kjernejournal m.m.) Lovvedtak 71( ) i spesialisthelsetjenestelovens 3-14 andre ledd 14

51 spesialisthelsetjenestelov 3-14 nytt andre ledd. Eksempel på dette er regulering av innskrenkinger i forhold til bruk av mobil og internett. Anbefaling: Helsedirektoratet foreslår at det uttømmende listes opp hvilke tvangstiltak som kan reguleres i helse- og omsorgstjenesteloven 12-4 fjerde ledd og spesialisthelsetjenesteloven 3-14 nytt andre ledd. Vi foreslår at det tas utgangspunkt i ordlyden i 3-14, dog med foreslåtte endringer i lov, jf. forslag nedenfor. 3.3 Forslag til forskriftsbestemmelser som også vil kreve lovendringer I dialog med Helse- og omsorgsdepartementet har direktoratet utformet en forskriftstekst uten å la oss begrense av dagens hjemmelsgrunnlag. Dette gjelder forskriftens bestemmelser om virkeområde, regulering av rusmiddeltesting og regulering av bruk av mobiltelefon/ PC, og en presisering av nærmeste pårørendes klagerett. Behovet for slike lovendringer er redegjort for under den enkelte bestemmelse nedenfor. 3.4 Bruk av begrepet rusmiddelavhengig Forutsatt at man velger å lage felles forskrift for begge tjenestenivåene i helse- og omsorgstjenesten, er det en utfordring at den innlagte noen ganger er pasient og noen ganger bruker. Det er behov for felles benevning i forskriften. Det kan også stilles spørsmål om begrepsbruken i selve lovtekstene bør endres. Begrepsbruken i spesialisthelsetjenesteloven 3-14 andre ledd er «rusmiddelavhengighet» og «pasient». Helse- og omsorgstjenesteloven 12-4 bruker begrepet «beboer». Felles benevnelse av person med rusmiddelproblemer i forskriften kunne vært «rusmiddelavhengig». Dette er begrepsbruken i helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 10. Direktoratet mener imidlertid det kan være uheldig å omtale personer med det helseproblemet han eller hun har. Til sammenligning har man for eksempel gått bort fra å omtale mennesker med hørselshemming som døve. Begrepet «pasient» er for snevert, da personer med opphold på institusjoner for lavterskeltilbud i mange situasjoner ofte vil være brukere og ikke pasient. Begrepet «beboer» kan oppfattes som nøytralt og mindre stigmatiserende enn «rusmiddelavhengig», men passer ikke når det gjelder helselovens begrepsbruk. Det er vanskelig å se for seg at pasienter i TSB i en sykehusavdeling blir å anse som «beboer». Ett annet alternativ som har vært diskutert er å erstatte «den rusmiddelavhengige» med «den innlagte». Dette er imidlertid ikke er en god benevning i kommunale institusjoner. Departementet har byttet ut begrepet «rusmiddelmisbruker» med «rusmiddelavhengig» i arbeidet med lov om helse- og omsorgstjenesteloven. (Prp. L. 91(2011) s. 502). Der fremgår videre at klient er erstattet med pasient eller bruker. Ellers er reglene i sosialtjenesteloven om tvang i all hovedsak videreført uten endringer. Endringen skaper problemer fordi betegnelsene «avhengighet» og «misbruker» viser til ulike aspekter ved rusmiddelkonsumet, og også er to 15

52 forskjellige kategorier i medisinske klassifikasjonssystemer (både ICD-10 og DSM-IV skiller mellom skadelig bruk og avhengighetssyndrom.) Dessuten er ikke endringene fullt ut gjennomført i lovtekstene, både helse- og omsorgstjenesteloven 10-2 og 10-3 bruker fremdeles ordet «misbruk/misbruket». Dette blir særlig tydelig ved tvangstiltak overfor gravide. Det er en realitetsforskjell med hensyn til om kvinnen er misbruker av rusmidler eller om hun skal karakteriseres som avhengig. Loven må forstås etter intensjonen, det vil si at endringen ikke skulle medføre realitetsforskjeller. Det vises til artikkel fra dr. juris Karl Harald Søvig. 14 «Personer med rusmiddelproblem» er faglig sett det beste begrepet, men vil være for tungt å bruke i mange sammenhenger i forskriftsteksten. «Pasient og bruker» er begrepet som benyttes i pasient- og brukerrettighetsloven. Direktoratet mener at også denne betegnelsen er tung å bruke, men vil omfatte alle personene som reguleres i forskriften, på begge nivåene. Helsedirektoratet mener disse to betegnelsene anses å være de beste. Direktoratet skal i nær fremtid foreta en nærmere vurdering av begrepsbruk innen rusfeltet i sitt arbeid med retningslinje for TSB. Anbefaling: Helsedirektoratets forslag er å bruke benevnelsen «pasient og bruker» i ny gjennomføringsforskrift. Der det passer bedre, brukes benevnelsen «personer med rusmiddelproblemer». 3.5 Personer med spillavhengighet Det har vært stilt spørsmål om personer med spillavhengighet også skal omfattes av forskriften. Dette ville krevet en presisering i lov. Tilbakemeldinger fra helsetjenesten er at man ikke har hatt døgnopphold der spilleavhengighet alene har vært grunnlaget for innleggelsen. Det har vært flere innleggelser der hoveddiagnosen har vært rus (F.10-19) og bidiagnose har vært F.63.0 patologisk spillelidenskap. Under enkelte innleggelser kan det imidlertid ha kommet fram at problemer knyttet til spill og avhengighetsatferd i forhold til dette i betydelig grad har vært «motoren» i en ruslidelse, men innleggelsene har alltid vært på bakgrunn av rus. Det taler for at det ikke er behov for å la pasienter med spillavhengighet omfattes av forskriften. Anbefaling: Helsedirektoratets vurdering er at personer med spillavhengighet ikke skal omfattes av forslaget til ny gjennomføringsforskrift. 3.6 Behov for endringer i psykisk helsevernlovens gjennomføringsbestemmelser De siste 25 årene har det vært en økende erkjennelse av at rusmiddelmisbruk og psykiske lidelser ofte opptrer samtidig. 15 Helsedirektoratet har fått tilbakemeldinger om at det vil være behov for å kunne bruke de samme kontrolltiltakene som foreslås i ny gjennomføringsforskrift for rusinstitusjoner i institusjoner innen psykisk helsevern. Pasienter med rusmiddelproblemer som er innlagt i det psykiske 14 Sotjl. (LOST) blir til hol. Endringer i lovverket som følge av ny helse- og omsorgstjenestelov. Av professor dr. juris Karl Harald Søvik( ) 15 IS-1948 Nasjonale faglige retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med samtidig ruslidelse og psykisk lidelse- ROPlidelser 16

53 helsevernet skal også behandles for sin ruslidelse. Rutinemessig kroppsvisitasjon og ransaking ved innleggelse kan vurderes som nødvendig for å oppnå formålet med behandlingen av ruslidelsen/psykisk lidelse også i det psykiske helsevernet. Tilsvarende gjelder for forslag til bestemmelsen om skjerming ved rus på institusjon i det psykiske helsevernet, forslaget om adgang til «rusmiddeltesting» (ikke kun urinprøve), og adgang til inndragelse av mobiltelefon/ PC av personvernhensyn. Anbefaling: Direktoratet anbefaler at de ovenfor nevnte bestemmelsene også gis i psykisk helsevernloven kap

54 4 Generelle bestemmelser 4.1 Forskriftens tittel, formell tittel og korttittel Direktoratets forslag til virkeområde for forskriften omfatter både institusjoner innen tverrfaglig spesialisert behandling (TSB), kommunale institusjoner som yter omsorg, rehabilitering og behandler personer med rusmiddelproblemer og private institusjoner med og uten avtale med kommunen. Dette må synliggjøres i forskriftens tittel. Anbefaling: Forslag til tittel er «Forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i institusjon for behandling, omsorg og rehabilitering av personer med rusmiddelproblemer». Det er en diskusjon i fagmiljøet i forhold til bruk av ordet «rusmiddelavhengighet». Man kan eventuelt bytte ut teksten «rusmiddelproblemer» med «rusmiddelavhengighet». Vi viser til diskusjon om begrepsbruk under 3.4. Direktoratet forslag til korttittel er «Gjennomføringsforskriften». 4.2 Forskriftens formål ( 1) Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldene forskrift. Helsedirektoratet mener det er hensiktsmessig å innta en formålsbestemmelse. En formålsbestemmelse legger føringer for tolkning av øvrige bestemmelser i en forskrift. Formålet med denne forskriften er å gi regler om gjennomføring av opphold i institusjon for personer med rusmiddelproblemer. Forskriften skal avklare når det er adgang til å bruke tvang, og å hindre at tvang brukes i større utstrekning enn nødvendig. En formålsbestemmelse som er tydelig på hva som er hensikten med forskriften kan bidra til en mest mulig riktig bruk av tvang. Vi er på legalitetsprinsippets område, og forskriften skal ivareta pasient og brukers rettsikkerhet ved bruk av tvang og kontrolltiltak. I den grad forskriften åpner for tvangsbruk, kan tvang bare skje når det er nødvendig av hensyn til pasient og bruker, medpasienter og/eller ansatte på institusjonen. 4.3 Forskriftens virkeområde ( 2) Forskriftshjemlene Hjemmelen for å gi ny forskrift er helse- og omsorgstjenesteloven 12-4 fjerde ledd og spesialisthelsetjenesteloven 13-2 nytt andre ledd. 18

55 Helse- og omsorgstjenesteloven 12-4 fjerde ledd gir i dag hjemmel for å gi forskrift for gjennomføring av opphold i kommunale rusinstitusjoner og private rusinstitusjoner med avtale med kommunen. 16 Denne forskriftshjemmelen gjelder tilsvarende for institusjoner som yter tverrfaglig spesialisert behandling som nevnt i spesialisthelsetjenesteloven 2-1a første ledd nr. 5. Dette følger av spesialisthelsetjenesteloven 3-14 andre ledd. Virkeområde for dagens gjennomføringsforskrift for spesialisthelsetjenesten er med dette begrenset til å gjelde helseforetak som yter tverrfaglig spesialisert behandling (TSB) og private institusjoner som regionale helseforetak har inngått avtale med. 17 Under lovarbeidet med helse- og omsorgstjenesteloven ble allerede vedtatt, men ikke iverksatt, forskriftshjemmel i spesialisthelsetjenesteloven 3-14 nytt andre ledd oversett. I juni 2012 ble det fattet vedtak i lov om endringer i denne bestemmelsen på bakgrunn av forslaget i Ot.prp.nr.53 ( ). 18 Det ble gjennomført en begrepsmessig endring, «rusmiddelmisbruk» er endret til rusmiddelavhengighet. Iverksetting av denne lovendringen skal skje når ny gjennomføringsforskrift er fastsatt. Når denne lovendringen iverksettes, vil gjennomføring av opphold ved institusjoner som tilbyr tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengighet reguleres etter spesialisthelsetjenesteloven 3-14 nytt andre ledd. Den nye forskriftshjemmelen vil ha ett videre anvendelsesområde ved at det ikke er angitt at den kun gjelder for helseforetak som yter tverrfaglig spesialisert behandling (TSB) og private institusjoner som de regionale helseforetak har inngått avtale med. 19 Det får den konsekvens at også andre som yter tjenester tilsvarende TSB omfattes Anbefaling av virkeområde Direktoratet foreslår at ny forskrift skal gjelde for følgende døgninstitusjoner som yter helse- og omsorgstjenester for personer med rusmiddelproblemer: a) institusjoner i helseforetak som tilbyr tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengighet og private institusjoner som har avtale med regionalt helseforetak om å tilby tverrfaglig spesialisert behandling som nevnt i spesialisthelsetjenesteloven 2-1a første ledd nr. 5, inkludert innleggelse med hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven 10-2, 10-3 og 10-4, b) private institusjoner som har inngått avtale med Helseøkonomiforvaltningen (Helfo) som tilbyr tjenester som tilsvarer innholdet i tverrfaglig spesialisert behandling, c) kommunale institusjoner for personer med rusmiddelproblemer og private institusjoner for personer med rusmiddelproblemer som har avtale med kommunen, d) private institusjoner for personer med rusmiddelproblemer finansiert helt eller delvis gjennom statlige tilskuddsordninger e) private institusjoner for personer med rusmiddelproblemer uten avtale med kommunen eller avtale med regionalt helseforetak 16 Forskrift til lov om sosiale tjenester kapittel 5 (gjennomføringsforskriften) er videreført som forskrift til ny helse- og omsorgstjenestelov Tilsvarende begrensning av virkeområde mot private institusjoner fremgikk også av bestemmelsen i 3-14 andre ledd forut for lovendringene som ble gjort i tilknytning til lov om helse- og omsorgstjenesteloven. 18 Lov 22. juni 2012 nr For pasienter med rusmiddelproblemer som er innlagt i det psykiske helsevernet, gjelder gjennomføringsbestemmelsene etter psykisk helsevernloven, jf. psykisk helsevernloven 1-1a andre ledd. 19

56 Det er et spørsmål om virkeområdet skal knyttes til individnivå eller institusjonsnivå. Direktoratets vurdering er at et tosporet system bør unngås i den enkelte institusjon, da det vil være ødeleggende for prinsippet om forutberegnelighet for ansatte og pasient og brukere. Direktoratet anbefaler at forskriften skal gjelde for institusjonen som sådan. Begrunnelsen for direktoratets forslag til hvilke institusjoner forskriften skal gjelde for følger nedenfor Tverrfaglig spesialisert behandling Institusjoner som tilbyr «tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengighet» vil etter den kommende spesialisthelsetjenesteloven 3-14 andre ledd omfattes av forskriften. Både offentlige institusjoner og private institusjoner med avtale med RHF-ene som yter tverrfaglig spesialisert behandling (TSB) vil omfattes av denne bestemmelsen. Bestemmelsen er helt generelt knyttet opp til "tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengighet", uten begrensning til tjenester som nevnt i lovens 2-1a første ledd nr. 5. Spesialisthelsetjenesteloven gjelder både private og offentlige tjenesteutøvere, uavhengig av om det er inngått avtale med de regionale helseforetakene, jf. spesialisthelsetjenesteloven 1-2. Etter lovens ordlyd skulle man tro at også private aktører uten avtale med et RHF kunne yte TSB. Helse- og omsorgsdepartementet har tidligere skrevet at «Private institusjonene som tilbyr TSB anses som helseinstitusjoner som omfattes av spesialisthelsetjenesteloven». 20 I spesialisthelsetjenesteloven 2-1a nr. 5, jf. 2-1 fremgår at de regionale helseforetakene har ansvar for å sørge for tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengighet (TSB). Bestemmelsen plasserer ansvaret for hvem som skal sikre at det foreligger et tilstrekkelig antall TSB-plasser for befolkningen. Foretakene kan selv velge om de ønsker å yte disse plassene selv, eller om de helt eller delvis oppfyller «sørge for-ansvaret» ved å inngå avtale med andre tjenesteytere, jf. 2-1a nr. 5 fjerde ledd. I begge tilfeller bidrar institusjonsplassene til å oppfylle RHF-enes sørge for ansvar etter 2-1a nr. 5. Direktoratet mener tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengighet (TSB) er en beskrivelse av et tjenesteområde innen spesialisthelsetjenesten for tjenester som nevnt i 2-1a første ledd nr. 5. Dette innebærer at bare regionale helseforetak sine institusjoner og private institusjoner som har avtale med regionalt helseforetak skal kunne tilby tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengighet. Det bør derfor fremgå av spesialisthelsetjenesteloven 3-14 at forskriftshjemmelen gjelder «for tjenester som nevnt i 2-1a første ledd nr. 5.» En konsekvens av denne forståelsen vil være at private institusjoner uten avtale med RHF-ene som yter helsetjenester tilsvarende TSB, ikke omfattes av ny forskriftshjemmel i spesialisthelsetjenesteloven 3-14 andre ledd. 20 Jf. Helse- og omsorgsdepartementets ref /PIAG 20

57 Helseøkonomiforvaltningen (Helfo) Når Helfo i fristbruddsituasjoner formidler plass i en privat institusjon som Helfo har avtale med, faller institusjonens tjenester inn under spesialisthelsetjenesteloven 1-2. En institusjon som tar imot en fristbruddpasient omfattes derimot ikke av «sørge for-ansvaret» i 2-1a nr. 5. Når en institusjon inngår avtale med Helfo om å ta imot fristbruddspasienter, så er dette på bakgrunn av at de regionale helseforetakene selv ikke klarer å oppfylle sitt ansvar etter 2-1a innen en gitt frist. Pasienten har da rett til tilsvarende tilbud fra en annen tjenestetilbyder. Dersom denne tjenestetilbyderen er privat, vil den oppfylle de regionale helseforetakenes ansvar, men vil ikke omfattes av 2-1a. Når Helfo formidler slike fristbruddsplasser for pasienter med rett til TSB, skal de private institusjonene som pasienten formidles til ha tilbud tilsvarende som i den offentlige delen av spesialisthelsetjenesten. Institusjonen bør da også omfattes av gjennomføringsforskriften. Helsedirektoratet foreslår derfor at slike private institusjoner omfattes av forskriften. Direktoratet antar at institusjonene ofte allerede vil være omfattet av de andre punktene i forskriftens virkeområde, men ønsker likevel å sikre at alle private institusjoner som mottar fristbruddspasienter omfattes, jf. direktoratets forslag til 2 b). Direktoratet er kjent med at Helfo i dag legger til grunn at det er en fordel å ha avtaler om fristbruddsplasser ved private institusjoner som RHF-ene har avtaler med, for å tilby tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengighet. Det vil likevel være slik at Helfo vil kunne inngå avtaler med private institusjoner uten avtale med RHF-ene. Det er per dags dato bare inngått avtale med en privat institusjon som ikke har avtale med RHF-ene om å yte plass ved fristbrudd. Det er videre opplyst at denne private institusjonen har avtale med kommunen om å levere plasser for personer med rusmiddelproblemer, og derfor omfattes av forslagets 2 c). Når det nå er fremmet forslag som medfører behov for å revidere hjemmelslovene, anbefaler direktoratet at institusjoner som inngår avtale med Helfo omfattes av forskriftshjemmelen i spesialisthelsetjenesteloven Kommunale institusjoner og private institusjoner med avtale med kommunen Kommunalt drevne institusjoner Helse- og omsorgstjenesteloven 12-4 fjerde ledd gir hjemmel for å gi forskrifter til kommunale institusjoner og private institusjoner med avtale med kommunen, jf. 1-2 første ledd og 3-2 første ledd nr 6 bokstav c. Noen kommuner tilbyr ulike helse- og omsorgstjenester til personer med rusmiddelproblemer i egne kommunale rusinstitusjoner. Institusjon er i henhold til forskrift om helse- og omsorgsinstitusjon 1 første ledd bokstav b definert som «institusjon med heldøgns helse- og omsorgstjenester for rusmiddelavhengige». Helse- og omsorgstjenesteloven 12-4 gir ikke adgang til å regulere bruk av tvang innenfor helse- og omsorgstjenester som ikke er å regne som institusjon. Det er for eksempel ikke hjemmel for å regulere tvangstiltak i omsorgsboliger eller andre typer tjenester som etter lovens 3-2 første ledd nr. 6 bokstav a er å regne som «helsetjenester i hjemmet». 21

58 Helsedirektoratet mener at det er behov for å avklare nærmere hvilke kriterier som kreves for å omfattes av institusjon etter helse- og omsorgstjenesteloven 1-2 første ledd og 3-2 første ledd nr 6 bokstav c. Ett av forskriftens kriterier er at det skal være en heldøgns institusjon for personer med rusmiddelproblemer. Direktoratet forstår også bestemmelsen slik at det er et krav til heldøgnsbemanning. Ett annet kriterium kan være at det stilles krav til hvordan oppholdet finansieres. Betales husleie, taler dette for at boforholdet faller utenfor denne forskriften. Helsedirektoratet er også kjent med at noen ønsker at «institusjonslignende boformer» også skal omfattes av denne forskriften. Grensedragning mellom institusjon og egen bopel kan være uklare i praksis. Ett eksempel på dette er boformen gjennomgangsleilighet med tett oppfølging av fagpersonell. Direktoratet anbefaler at tjenester «i hjemmet», herunder omsorgsbolig, ikke bør omfattes av forskriften. Hvilke krav stilles til avtalen mellom privat institusjon og kommunen? Lovteksten definerer ikke avtalebegrepet. Forarbeidene gir heller ikke nærmere føringer. I tråd med lovhistorien i tidligere kommunehelsetjenesteloven (khtl.) 1-1 jf. 4-1, synes betalingsdimensjonen å stå sentralt. Når kommunen gir den private institusjonen vederlag, skal det inngås avtale. Til gjengjeld må den private institusjonen også forplikte seg til å følge de krav til systematiske kvalitetsforbedringer som følger av helse- og omsorgstjenesteloven. Ofte vil det mellom kommunen og institusjonen foreligge en generell rammeavtale, i tillegg til konkrete avtaler knyttet til den aktuelle pasienten/omsorgsmottakeren. Lovens avtalebegrep synes å omfatte begge. Har kommunen og den private institusjonen inngått en avtale, vil bestemmelsene i helse- og omsorgstjenesteloven gjelde, inkludert forskriftshjemmelen i I forarbeidene skriver departementet at "også private ved avtaleinngåelsen regnes som kommunens medhjelpere, og derfor vil være forpliktet til å overholde de kravene som lovgivningen stiller til tjenestene", jf. Prp. L 91 ( ) s Utfordringer kan tenkes hvor det ikke foreligger en formalisert avtale, utover at kommunen har forpliktet seg til å yte vederlag. En slik tilnærming må sies å være i strid med forutsetningene helse- og omsorgstjenesteloven bygger på, men en kan ikke utelukke at denne formen for regulering skjer i praksis. Spørsmålet er om slike innleggelser faller utenfor 12-4, jf Etter direktoratets syn er vederlagsdimensjonen sentral. Helse- og omsorgstjenesteloven 1-2 krever ikke en "skriftlig avtale", og etter alminnelige avtalerettslige prinsipper kan avtaler også være muntlige. Direktoratet legger til grunn at når partene (kommunen og institusjonen) er enige om vederlaget, har begge parter avgitt en viljeserklæring (kommunen om å yte et pengebeløp og institusjonen om å ta imot den aktuelle borgeren). Det vil da være inngått en avtale etter helse- og omsorgstjenesteloven 1-2, selv om ikke alle enkelthetene er regulert. Dette får den virkning at forskriftshjemmelen i 12-4 også gjelder for den aktuelle institusjonen. 22

59 Private institusjoner som ikke har avtale med kommunen og som ikke yter TSB Er det hjemmel for å regulere private institusjoner som ikke har avtale med kommunen og som ikke yter TSB? Dagens bestemmelse om virkeområde for gjennomføringsforskriften gjelder også for private institusjoner, se gjeldende gjennomføringsforskrift 5-1 andre ledd. Gjennomføringsforskrift etter helse- og omsorgstjenesteloven 12-4 kan bare gis for institusjoner som faller inn under lovens generelle virkeområde, hvilket er betinget av at "private har avtale" med kommunen. Private institusjoner uten avtale med kommunen faller utenfor, jf. 1-2 første ledd. Bestemmelsen i helse- og omsorgstjenesteloven 1-2 om at loven gjelder både for kommunale tjenester og private med "avtale" viker tilbake for "når ikke annet følger av loven her". En slik spesialbestemmelse er forskriftshjemmelen etter 3-2. Denne gjelder uttrykkelig også "for private tjenesteytere som ikke har avtale med kommunen". Et skoleeksempel i vår sammenheng vil være institusjoner som tar imot personer med rusmiddelproblemer på rent privat basis, hvor personen selv betaler for oppholdet. Et annet eksempel er private institusjoner finansiert helt eller delvis gjennom statlige tilskuddsordninger. Høringsnotatet til helse- og omsorgstjenesteloven inneholdt ikke en slik forskriftshjemmel som Bestemmelsen kom inn etter innspill fra bl.a. Statens helsetilsyn. Mye taler for at 3-2 fjerde ledd gir hjemmel for å gi forskrift for private institusjoner uten avtale. Spørsmålet er hva denne type forskrift kan inneholde. Selv om innholdet ikke er klart spesifisert, synes lovbestemmelsen i første rekke å ha fokus på kvaliteten i tilbudet, jf. ordlyden "herunder kvalitets- og funksjonskrav". Utfordringen er da knyttet til bestemmelser som inneholder tvangselement, typisk dagens regulering om tvang i nødsituasjoner (sosialtjenesteforskriften 5-16). Selv om denne tvangsfullmakten er en "gjenfortelling" av reglene om nødrett og nødverge, kan en stille spørsmål ved om helse- og omsorgstjenesteloven 3-2 fjerde ledd er en tilstrekkelig hjemmel for å gi bestemmelser med tvangspreg når lovgivers intensjon har vært å sikre kvaliteten. Samtidig har en sentral målsetning vært å videreføre dagens rettstilstand. Den tidligere sosialtjenesteloven 7-11 hadde som formål også å underlegge private institusjoner offentlig regulering, jf. bl.a. Ot.prp. 29 ( ) s Dette kan tilsi at dagens 3-2 fjerde ledd ikke bare omfatter kvalitetskrav i snever betydning, men alle former for regulering av institusjonsoppholdet. Begrensningen vil ligge i tvangstiltak som går ut over hva som ellers kan gjøres med hjemmel i nødretts- eller nødvergebetraktninger. Disse vil kreve en særskilt hjemmel. Etter direktoratets vurdering er det i dag ikke hjemmel for å regulere tvangstiltak for private rusinstitusjoner som ikke har avtale om å yte TSB og som heller ikke har avtale med kommunen om å yte helse- og omsorgstjenester på institusjon. Det er uklart hvor stort omfanget er av slike private institusjoner. 23

60 Bør det være hjemmel for å kunne regulere gjennomføringsregler for private institusjoner uten avtale med kommunen og som ikke yter TSB Spørsmålet er i hvilken grad en ny gjennomføringsforskrift bør omfatte ulike former for private institusjoner som ikke har avtale med RHF-ene eller kommunene. Flere hensyn taler for at private heldøgns rusinstitusjoner bør reguleres av gjennomføringsforskriften. Slike private rusinstitusjoner eksisterer ikke i et lovtomt rom. Legalitetsprinsippet setter grenser for hvilke tvangstiltak som kan benyttes. Det er likevel uklart i hvilken grad samtykke fra den enkelte kan benyttes om grunnlag for tvang. Forholdet mellom person og institusjon når personen fullt ut betaler vederlaget med egne midler og når institusjonen heller ikke får offentlig støtte, er i utgangspunktet regulert av privatrettslige regler, selv om visse offentligrettslige regler vil kunne ha betydning (i første rekke tilsynsbestemmelser). Direktoratet anbefaler at private institusjoner for personer med rusmiddelproblemer finansiert helt eller delvis gjennom statlige tilskuddsordninger bør omfattes av gjennomføringsforskriften. I 2013 utbetalte Helsedirektoratet over 62 millioner kroner til 19 private institusjoner. Staten har behov for å kunne stille krav til slike institusjoner. Når forskriften også skal gjelde for disse institusjonene, antar direktoratet at det vil være svært få private institusjoner som ikke er regulert av forskriften. Helsedirektoratet mener at også de resterende institusjonene skal omfattes. Direktoratet har fått tilbakemeldinger om at det bør være mulig for private institusjoner å opprette hjelpetiltak som er basert på annen tenkning enn den som regulerer institusjoner som det offentlige finansierer og at slike institusjoner derfor ikke bør medtas i virkeområde. Eksempel på slike nåværende institusjoner er Nye Vangseter og Grønn omsorg. Direktoratets oppfatning er at det må være mulig å få til dette, selv om forskriften gjelder for virksomheten. Det vil ikke være denne forskriften, men skranker i annet regelverk som setter grenser for hvordan et tilbud skal se ut, f. eks kravet til faglig forsvarlighet, både for personell og selve institusjonen. Enkeltmennesker må beskyttes mot integritetskrenkelser. Rapporter fra tilsyn fra private institusjoner viser at det ved gjennomføring av opphold brukes tvangstiltak som ikke har hjemmel i hverken lov eller forskrift. Ulik regulering av offentlige og private rusinstitusjoner vil kunne skape tilfeldig forskjellsbehandling av pasienter og brukere som i mange tilfeller mottar like tjenester. Direktoratet vurderer at det er behov for regler overfor disse private institusjonene som tydeliggjør hvilke regler man skal forholde seg til ved bruk av tvangstiltak, og at det blir tydelig hvilke rettigheter man har i forhold til klageadgang og hvilke regler institusjonen skal vurderes etter ved tilsyn. Forutsatt at private institusjoner uten avtaler og/eller statlig tilskudd ikke skal omfattes av forskriften, vil dette kunne føre til uklarheter om en institusjon omfattes av forskriften eller ikke. Ett eksempel på dette er privat institusjon med avtale med kommunen om å ta i mot en pasient i noen måneder. Forskriften skal da gjelde for alle som har opphold i institusjonen i denne perioden. Etter dette vil forskriften ikke 24

61 gjelde for de andre som har opphold i institusjonen. En forutsetning er selvsagt at den private institusjonen ikke har avtaler med kommunen som gjelder andre pasienter. Her får man vanskelige periodiseringsregler» som medfører kompliserte avklaringer, både for institusjonen, pasient og bruker og fylkesmannen ved eventuelle tilsyn og klager. Dette er et argument i seg selv som taler for at de private institusjonene som ikke har avtale eller får statlig tilskudd skal omfattes av forskriften. Skal private institusjoner uten avtale eller mottakelse av statlige midler omfattes av forskriften, vil dette kreve lovendringer. Direktoratet anbefaler er at dette kan løses ved utvidelse av virkeområde i helse- og omsorgstjenesteloven Anbefaling av virkeområdet: Rettssikkerhetshensyn tilsier at forskriften bør gjelder for alle institusjoner som yter helse- og omsorgstjenester for personer med rusmiddelproblemer. Dette bør også gjelde private institusjoner uten avtaler med det offentlige som yter helse- og/eller omsorgstjenester til personer med rusmiddelproblemer. 4.4 Vern om personlig integritet ( 3) Personer med rusmiddelproblemer kan erfaringsvis bli møtt med tiltak som begrunnes terapeutisk, men som i realiteten fratar dem grunnleggende rettigheter, gjerne i god hensikt. Når man oppholder seg i institusjon er man i en sårbar situasjon. Dette tilsier at forskriften bør ha en bestemmelse som presiserer «vernet om personlig integritet». Ved utforming av denne bestemmelsen har Helsedirektoratet tatt utgangspunkt i utformingen i gjeldende forskrift 5-2 og psykisk helsevernloven 4-2 om vern om personlig integritet. Den foreslåtte bestemmelsen følger oppbyggingen i sistnevnte bestemmelse. Det er flere viktige prinsipp som omtales i denne bestemmelsen som foreslås tatt med. Dette gjelder blant annet regelen om forholdsmessighet mellom tvang og behandlingsmessige tiltak og forholdet mellom selvbestemmelsesrett og institusjonens ansvar for driften, herunder ansvar for trygghet og trivsel for ansatte og personer med rusmiddelproblemer, jf. forslag til ny bestemmelse 3 første og andre ledd. Helsedirektoratets vurdering er at det er viktig å ha en regel som utdyper nærmere hvilke situasjoner det er naturlig at pasient og bruker skal kunne utøve selv- og medbestemmelsesrett. Utkast til 3 tredje ledd er i stor grad lik bestemmelsen i psykisk helsevernloven 4-2 tredje ledd. Ordet «dyrke» foreslås erstattet med «ivareta», jf. utkast til 3 tredje ledd bokstav b). Denne regelen må ses i sammenheng med hva som er formålet med oppholdet. Direktoratet foreslår at pkt. 4 og pkt. 5 i gjeldende gjennomføringsforskrift 5-2 ikke videreføres. Det er selvsagt at pasient og brukere ikke kan pålegges å delta i samtaler eller møter o.l. av religiøs eller partipolitisk karakter mot sin vilje. I siste ledd i ny forskrift 3 foreslår direktoratet at det skal tas hensyn til den enkeltes livssyn og kulturelle bakgrunn. Dette er den samme ordlyden som er benyttet i psykisk helsevernlovens 4-2 fjerde ledd. Vi har også tatt med at det skal tas hensyn til seksuell legning da det er gitt tilbakemeldinger om at personer har opplevd utfordringer på grunn av dette. Samvær med andre pasienter og brukere eller utenforstående kan ikke begrenses 25

62 utover hva som kan fremgå av husordensreglene eller reguleres i forskriften ellers. Det vises til forslag til ny bestemmelse Husordensregler ( 4) Det faktum at en person oppholder seg i en rusinstitusjon innebærer at vedkommende må finne seg i visse innskrenkninger i sin rett til selvbestemmelse og personlige frihet. Institusjonen har ansvar for driften, og må da fastsette regler for at denne skal fungere best mulig som et sosialt fellesskap. Slike generelle regler som omhandler hverdagslivet ved institusjonen vil i det følgende kalles husordensregler. Oppramsingen i den foreslåtte bestemmelsens første ledd viser at dette kun dreier seg om hverdagslige «kjøreregler» for livet på institusjonen. I gjeldende gjennomføringsforskrift omtales ikke husordensregler, men begrepet brukes i den nye forskriftshjemmelen i spesialisthelsetjenesteloven 3-14 andre ledd. Det å innta en bestemmelse om «husordensregler» kan kanskje virke gammeldags og paternalistisk. Samtidig har de fleste rusinstitusjoner i dag regler om besøkstider, telefontider, TV-tider, rutiner rundt måltider mm, fordi dette oppleves som nødvendig. Det vurderes da som hensiktsmessig å ha en bestemmelse om husordensregler i forskriften, bl.a. for å kunne si noe om hva husordensregler kan omhandle. Det er viktig å påpeke at det ikke er grunn til at pasient og bruker med rusmiddelproblemer skal behandles annerledes eller strengere enn andre pasienter når det gjelder slike «kjøreregler» for institusjonslivet. Hvor særlige regler anses nødvendig av hensyn til ruslidelsens særpreg, er det de øvrige bestemmelsene i forskriften som skal ivareta dette, ikke husordensreglene. Ved å kreve at institusjonen skal ha husordensregler, sikrer man at institusjonen går gjennom og vurderer hensiktsmessigheten av sine regler, herunder at de ikke er strengere enn nødvendig, og at de ikke bryter med lov og forskrift. Faren for at institusjonene har regler og praksis i strid med lov og forskrift er større dersom reglene ikke skrives ned og kontrolleres, se neste avsnitt. I det psykiske helsevernet skal husordensreglement forelegges kontrollkommisjonen, som skal se at dette er i overenstemmelse med gjeldende lovgivning, jf. psykisk helsevernforskriften 63 annet ledd. Personer med rusmiddelproblemer bør ikke ha et dårligere rettsvern på dette området, og det foreslås derfor at rusinstitusjoners husordensregler skal forelegges fylkesmannen for gjennomgang. Til tross for dette vil det være fare for at institusjonen har ulovlig/urimelig inngripende praksis, uten at dette fremgår av husordensreglene. En «godkjenning» fra fylkesmannen vil derfor ikke være ensbetydende med at institusjonens praksis er faglig forsvarlig og i tråd med gjeldende regler, men den sier noe om at reglene som er oppstilt i reglementet ikke bryter med lov og forskrift. Kontrollen vil likevel kunne være et viktig bidrag for å sikre riktig praksis. Direktoratet foreslår også at revisjoner av husordensregler skal forelegges fylkesmannen. Innholdet i husordensreglene vil avhenge av formålet med oppholdet. Der formålet med oppholdet er behandling kan man i større grad berettige regulering enn når tiltaket er å ivareta bofunksjonen. Det er viktig at reglene ikke er strengere enn nødvendig. Dette gjør seg i særlig grad gjeldende for pasienter som har opphold i institusjon uten eget samtykke. 26

63 Husordensregler kan ikke regulere tvangstiltak som krever hjemmel i lov og forskrift. Eksempelvis kan man ikke i et husordensreglement på generell basis nekte pasient og bruker besøk eller å benytte telefon. Gjeldende gjennomføringsforskrift 5-5 gir et forbud mot å medbringe og oppbevare «alkoholholdige drikkevarer, legemidler og andre berusende midler i institusjonen». Denne bestemmelsen foreslås nå inntatt i bestemmelsen om husordensregler. Siste setning foreslås tatt bort da det er selvsagt at det er forbudt å medbringe ulovlige rusmidler. Ved å kreve at husordensregler forelegges pasienten eller brukeren ved ankomst institusjonen (se foreslåtte femte ledd), blir hverdagslivet mer forutsigbart Skjerming av pasient og bruker som er ruset Direktoratet er kjent med at flere institusjoner har restriksjoner knyttet til bruk av fellesområder for pasient og bruker som er ruset. Dette både av hensyn til pasienten selv, og til tredjepart. Pasienten har rett til å bli værende i behandling og bli ivaretatt, samtidig som behandlingsfellesskapet har rett til et rusfritt behandlingsmiljø. Adgangen til å be pasient og bruker om å oppholde seg på eget rom eller avrusningsenhet må anses å være en del av behandlingen. Den ansvarlige for behandlingen av pasienten må vurdere hva som er faglig forsvarlig. Det kan være et spørsmål om dette er et så inngripende tiltak at det bør utformes en egen bestemmelse med krav til vedtaksfesting og klagerett. Psykisk helsevernloven 4-3 har en bestemmelse om skjerming. Vilkåret her er at skjerming må være nødvendig på grunn av pasientens psykiske tilstand eller utagerende adferd. Faglig ansvarlig bestemmer hvilket omfang skjermingstiltaket skal ha. Pasienten kan overføres til skjermet enhet eller lignende, og innebærer betydelig endring av vedkommendes omgivelser eller bevegelsesfrihet. Helsedirektoratets vurdering er at skjerming i rusinstitusjoner ikke er av et omfang eller art som tilsier tilsvarende regulering som i psykisk helsevernloven 4-3. Vi er i imidlertid kjent med at det kan være et problem at pasient og bruker i unødvendig stor grad fratas mulighet til å delta i fellesskapet i etterkant av rusepisode. Vi foreslår derfor en presisering i forslagets 4 andre ledd om at dette kun skal gjøres der det vurderes som strengt nødvendig Spørsmål om økt ressursbehov for landets fylkesmenn Da de fleste rusinstitusjoner allerede har husordensregler, vil en regel som pålegger dette ikke medføre økt ressursbruk hos institusjonene. Det vil imidlertid kreve noe ressurser hos fylkesmannen å gå gjennom slike reglementer. Et alternativ vil være at fylkesmannen går gjennom slike ved tilsyn. Direktoratet er av den oppfatning at dette er et område det er viktig å prioritere. Det er uheldig om denne pasient- og brukergruppen skal kommer dårlige ut enn pasienter i det psykiske helsevernet på dette området. Dette er også et område hvor det jevnt over har blitt foretatt lite 27

64 legalitetskontroll fra fylkesmennenes side de siste årene. Direktoratet vil kunne gi retningslinjer for fylkesmannens kontroll av slike husordensregler. I en startfase vil denne oppgaven kreve noe ekstra ressurser av fylkesmannen, men deretter vil det kun være aktuelt med kontroller av husordensregler ved nyetablering av institusjoner for personer med rusmiddelproblemer, eller hvor institusjoner endrer sine regler. Det er svært usikkert hvor mange døgninstitusjoner for personer med rusmiddelproblemer som drives i medhold av helse- og omsorgstjenesteloven, det vil si er kommunale eller har avtale med kommunen. Det er grunn til å tro at tallet ligger på et sted rundt 90 institusjoner, jf. kap Det er totalt ca. 70 døgninstitusjoner som tilbyr tverrfaglig spesialisert behandling, jf. kap Totalt blir dette ca. 160 institusjoner. Noen institusjoner vil ha ulike husordensregler for ulike avdelinger, slik at det vil være ca. 170 husordensregler som skal kontrolleres av landets fylkesmenn. Mange av husordensreglene vil være i overenstemmelse med lov og forskrift, og det vil da antagelig ikke kreve mer enn 1-2 timers arbeid av en jurist og en ansatt med rusfaglig kompetanse hos fylkesmannen å gjennomgå disse. Noen vil sette opp urimelige regler og regler som bryter med lov og forskrift. Det vil selvsagt variere hvor mye oppfølging og tid dette vil ta for fylkesmannen. Slike regelbrudd er uansett noe Fylkesmannen allerede skal følge opp. Det kan beregnes et gjennomsnitt på 4 arbeidstimer pr. husordensregler i oppstartfasen. Dette vurderes å omfatte kartlegging av hvilke institusjoner som er aktuelle, innhenting av regler der institusjonen ikke selv sender slike uoppfordret, og selve kontrollen. Dette vil utgjøre ca. 680 arbeidstimer, eller ca. 0,4 årsverk fordelt på landets fylkesmenn. Denne belastningen vil komme når regelen om husordensregler trår i kraft og alle husordensregler dermed skal gjennomgås. Etter hvert vil det kun være ved opprettelse av nye døgnposter eller endring av reglement at disse skal gjennomgås. Økning i ressursbehov for fylkesmannen i dette fortløpende arbeidet vurderes å være av lite omfang. 4.6 Oppbevaring av eiendeler og økonomiske midler ( 5) Bestemmelsen er en forenkling av gjeldende bestemmelse i forskriften. Den gjeldende bestemmelsen sier at institusjonen har plikt til å sørge for at det finnes betryggende oppbevaringsmuligheter for pasient og brukers penger og verdisaker. Videre er det i gjeldende forskrift regulert en mulighet for å avtale at institusjonen påtar seg forvaltning av pasient og brukers midler. Etter direktoratets vurdering er det ikke ønskelig eller hensiktsmessig med en slik detaljert regulering. Dette skyldes blant annet mangfoldet av institusjoner og hvordan disse drives med tanke på varighet og omfang. I TSB-institusjoner vil man som regel være innlagt som pasient på et helseforetak på lik linje med andre pasienter, og det vil da ikke være naturlig med et omfattende tilbud om å oppbevare eiendeler. Motsetningsvis vil det kunne være mer aktuelt for lavterskeltilbud som inngår i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Slike institusjoner tar inn pasienter og brukere som har et større behov for å ta med seg, og få oppbevart, eiendeler under oppholdet på institusjonen. 28

65 Ved å gjøre bestemmelsen om til en mer generell bestemmelse om institusjonens plikt til å ha rutiner for oppbevaring av eiendeler og økonomiske midler, ønsker direktoratet å signalisere at institusjonen skal ha slike rutiner, men at institusjonen står friere til å bestemme omfanget av plikten til oppbevaring. Institusjonene kan således sette begrensninger i forhold til plass, ressurser og tidsperiode. Institusjonens plikt til å ha skriftlige rutiner for oppbevaring av økonomiske midler og eiendeler kan også sees i sammenheng med Lov om sosiale tjenester i NAV 18 som åpner for at personen kan søke om oppbevaring av innbo og personlige eiendeler under oppholdet i institusjon. 29

66 5 B r u k av tv a ng 5.1 Generelt om bruk av tvang Tiltak under opphold på rusinstitusjon skal i hovedsak være basert på frivillighet. Unntaksvis er det likevel behov for å anvende tiltak uten pasient og brukers samtykke. Tiltak uten samtykke vil i det følgende omtales som tvang. Det er likevel klart at i hvilken grad et slikt tiltak vil oppleves som tvang vil variere, bl.a. i forhold til grad av motstand mot tiltaket. Tiltak uten pasient og brukers samtykke kan være nødvendig for å ivareta behandlingsmessige hensyn, hensynet til andre pasienter eller brukere og eventuelt institusjonens ansvar for driften, se også kap.1.2. Dette kan gjelde både for frivillig innlagte og tvangsinnlagte pasienter og brukere. Nedenfor beskrives først adgangen til å samtykke til ulike tiltak. Deretter beskrives forslagene til regler om bruk av tvang i rusinstitusjoner. Foreslåtte forskrift regulerer opphold i vidt forskjellige typer institusjoner, alt fra behandlingsplasser i spesialisthelsetjenesten til kommunale lavterskelinstitusjoner uten krav om rusfrihet. Behovet for kontrolltiltak og tvang vil variere etter type institusjon. Det er ikke slik at forskriften automatisk åpner for å anvende alle bestemmelsene selv om den har et vidt virkeområde. Det vil bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfelle om det er adgang til å benytte tvangstiltakene i forskriften. Generelt er behovet for å anvende forskriftens hjemler for tiltak større ved behandlingsinstitusjoner enn ved lavterskelinstitusjoner. I de fleste bestemmelsene om bruk av tvang begrenses derfor anvendelsesområdet til der tiltaket er «nødvendig av hensyn til formålet med oppholdet». For eksempel vil tiltak som nevnt i 8 «kroppsvisitasjon og ransaking», kun unntaksvis benyttes på lavterskelinstitusjon der formål med oppholdet ikke er rusfrihet. Det vil imidlertid også her kunne være behov for å avdekke farlige gjenstander. I tillegg vil det fremgå av noen bestemmelser at de kun gjelder for tvangsinnlagte, for eksempel rusmiddeltesting uten pasientens samtykke. Forskriftens foreslåtte tvangstiltak gir ikke adgang til bruk av fysisk makt ved gjennomføring av tiltakene. Dette med unntak av 10 «tvang i akutte nødsituasjoner», som nettopp hjemler bruk av fysisk tvang. Dersom pasient og bruker fysisk motsetter seg tvangstiltak som rusmiddelkontroll og ransaking, vil det ikke være forholdsmessig å gjennomføre tiltaket, fordi krenkelsen for pasient og bruker og belastningen for personale lett vil bli for stor i forhold til hva som kan oppnås. 5.2 Samtykke til tiltak etter gjennomføringsforskriften Direktoratet er kjent med at dagens praksis i stor grad er at pasient og bruker samtykker til å levere fra seg mobiltelefon, til å avgi urinprøver og til ransaking av 30

67 bagasje og klær ved ankomst i institusjon. I mange tilfeller er samtykket trolig gitt på et mangelfullt grunnlag, ved at det samtykkes selv om vedkommende egentlig ikke ønsker tiltaket eller fordi vedkommende ikke føler at det foreligger en reell valgsituasjon. Gjeldende gjennomføringsforskrift 5-8 første ledd regulerer samtykke til urinprøve. Ellers er adgangen til å samtykke til tiltak i dag i stor grad avskåret ved at det i gjeldene forskrift 5-18 oppstilles et forbud mot at det inngås avtaler som stiller beboeren dårligere enn hva som følger av forskriften. Dette avtaleforbudet foreslås nå opphevet, se rapporten kap I pasient- og brukerettighetsloven kapittel 4 fremgår hovedregelen om at all behandling skal baseres på pasientens samtykke. Der et slikt samtykke ikke foreligger, må behandling eller tiltak ha hjemmel i lov. Noen ganger kan det å be om samtykke til et tiltak i seg selv være så inngripende at det bør hjemles. Dette er tilfelle for samtykke til urinprøvetaking for å avdekke rusmiddelbruk, jf. Ot.prp.nr.65 ( ) s.77, forarbeidene til bestemmelse om urinprøvetaking i psykisk helsevern. I utkastet til forskrift foreslås derfor hjemmel for samtykke til rusmiddeltesting videreført i 6 første ledd. I forhold til de andre tiltakene forskriften åpner for, vurderes det ikke som nødvendig eller hensiktsmessig med regulering av pasientens mulighet til å samtykke til tiltaket. Hovedregelen om pasientens rett til å samtykke fremgår som nevnt av pasrl. kap. 4. På denne måten vil forskriften i hovedsak beskrive adgang til tiltak uten pasientens samtykke. Dette er i tråd med legalitetsprinsippet og etter samme system som i psykisk helsevernloven og -forskriften, hvor det kun er ved urinprøvetaking at samtykke til tiltaket er regulert. Det blir også et spørsmål om det skal treffes vedtak etter forskriften dersom pasient og bruker samtykker til tiltaket. I rundskriv til psykisk helsevernloven (IS-9/2012) er dette avklart ift. gjennomføringstiltak etter psykisk helsevernlovens kap. 4. Disse vurderingene vil være relevante også for gjennomføringsforskriften her: Hvis forskriftens krav til materielle vilkår for et tiltak er oppfylt, bør institusjonen være varsom med å basere tiltak på samtykke alene. Institusjonen bør da alltid treffe vedtak, selv om pasienten samtykker til tiltaket. Bestemmelsene knytter tiltakene opp mot materielle vilkår, til personell kompetanse, til saksbehandlingsregler og til klagerett til fylkesmannen. Disse rettssikkerhetsgarantiene bortfaller dersom tiltaket kun baseres på samtykke. Samtidig vil institusjonene ofte ikke bare ha mulighet, men også plikt, til å iverksette tiltaket dersom pasienten ikke samtykker. I realiteten vil det derfor ofte foreligge en trussel om at vedtak treffes ved uteblivende samtykke, noe som kan medføre at samtykket ikke er gyldig. Dersom en pasient selv ønsker et tiltak iverksatt uten at vilkårene i bestemmelsen er oppfylt en pasient ber for eksempel om at det tas urinprøver eller om at institusjonen oppbevarer mobiltelefonen - er vi utenfor de tiltakene som beskrives i forskriften, og tiltaket vil kunne baseres på samtykke alene. 5.3 Konsekvenser av manglende samarbeid ved tiltak etter forskriften og brudd på husordensregler Direktoratet er kjent med at fylkesmannen mottar klager som handler om utskriving av pasient og brukere som følge av brudd på regler om rusbruk, adferd, vold eller 31

68 trusler om vold. Institusjonen er avhengig av å ha et samarbeid med pasient og bruker for å kunne oppfylle formålet med oppholdet og kunne ivareta ansvaret for driften, også ansvaret for andre pasienter og brukere. Personalet må foreta en vurdering av om pasient og bruker nyttiggjør seg av oppholdet/behandlingen. Hvorvidt en pasient eller bruker holder seg rusfri eller ikke vil kunne få betydning for behandlingsopplegget, for eksempel når det gjelder muligheter for permisjoner. Pasient og bruker har rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester. Brudd på husordensreglene kan ikke i seg selv føre til tap av institusjonsplass. Det er problematisk å skrive ut pasient og bruker fordi han eller hun viser symptomer på egen lidelse. Det må foretas en konkret vurdering ut fra faglig forsvarlighet om pasient og bruker skal fortsette å være i institusjonen eller skal tilbys plass ved annen institusjon, eventuelt tilbys andre tiltak fra kommunen og/eller i spesialisthelsetjenesten. Det kan for eksempel være forsvarlig å vurdere alternativ institusjonsplassering eller andre tiltak i kommunen. Slike tiltak bør ta utgangspunkt i dialog med pasient og bruker. Dersom en utskriving iverksettes, må det sørges for god oppfølging i tiden utenfor institusjon med sikte på å ivareta kontinuitet i behandlingen og at utskriving er faglig forsvarlig. Direktoratets vurdering er at spørsmålet om konsekvenser av manglende samarbeid og brudd på husordensregler ikke skal fremgå som en egen bestemmelse i forskriften. Rett til helse- og omsorgstjenester fremgår av helselovene, herunder pasient- og brukerrettighetsloven. 5.4 Rusmiddeltesting ( 6) Helsedirektoratet er kjent med at det er behov for å kunne ta prøver for rusmiddeltesting av annet biologisk materiale enn urin, slik gjeldende gjennomføringsforskrift i dag er begrenset til. Rusmiddeltesting via spytt og hår er under utprøving og er i ferd med å bli en aktuell testmetode. For å ta høyde for framtidig teknologi på dette området, foreslås det at forskriften åpner for testing av biologisk materiale. Av samme grunn reviderer Helsedirektoratet i disse dager to rundskriv som omhandler urinprøvetaking (rundskriv IS-13 og IS-14 fra 2002), slik at disse i stedet omhandler Prosedyrer for rusmiddeltesting i biologisk materiale. Per i dag benyttes både blod, spytt og utåndingsprøver sammen med urinprøver ved rusmiddeltesting. Spytt og utåndingsprøver vil dessuten kunne oppleves mindre inngripende enn en urinprøve. En utvidelse fra urinprøver til biologisk materiale, vil også samsvare med LAR forskriften 8 som omhandler «Urinprøver, blodprøver og prøver av annet biologisk materiale». Utvidelsen vil kreve en endring av ordlyden fra «urinprøve» til «biologisk materiale» i forskriftshjemlene i helse- og omsorgstjenesteloven 12-4 fjerde ledd og spesialisthelsetjenesteloven 3-14 andre ledd bokstav a. Samme endring bør også gjøres i psykisk helsevernloven 4-7a. Å kreve biologisk materiale for rusmiddeltesting er så inngripende overfor den det gjelder at det ikke er anledning til å basere dette på pasientens samtykke uten særskilt hjemmel. En slik hjemmel for å avgi samtykke til urinprøve finnes i dag i 32

69 gjeldende gjennomføringsforskrift 5-8 første ledd. Denne videreføres i forslagets 6 første ledd. Det foreslås likevel en innsnevring i forhold til dagens hjemmel: I dag kan det samtykkes til urinprøve for å avdekke rusmiddelbruk under oppholdet. Det foreslås en presisering slik at rustesting (ved samtykke eller vedtak jf. annet ledd) kun er aktuelt «når det er nødvendig for å oppnå formålet med oppholdet». På denne måten ønsker direktoratet å presisere at det ikke skal tas tester for rene kontrollformål, men at testen skal knyttes til behandlings-/rehabiliteringsformål. Den foreslåtte bestemmelsen følger oppbyggingen til psykisk helsevernloven 4-7a om urinprøve. I første ledd reguleres samtykke til rusmiddeltesting, mens i andre ledd reguleres mulighet til vedtak om testing uten pasientens samtykke. Første ledd omfatter alle pasienter og brukere i institusjon, andre ledd er kun aktuell for tvangsinnlagte, jf. helse- og omsorgstjenesteloven 10-2 og Adgangen til å samtykke til rusmiddeltesting er noe videre i denne bestemmelsen sett opp mot psykisk helsevernloven. Det er tilstrekkelig at rustetsing vurderes nødvendig «for å oppnå formålet med oppholdet». Dette er fordi rustesting jevnt over vil være aktuelt i disse institusjonene da rusmiddelavhengighet nettopp er bakgrunn for institusjonsoppholdet. Testing vurderes både av institusjon og ofte også av pasient og bruker som et nyttig redskap i oppfølgingen av behandlingen. Rusmiddeltesting kan være nødvendig for å oppnå formålet med behandlingen. Det kan være nødvendig ved innkomst til avrusning for å avdekke rusmiddelbruken, og dermed hvordan avrusningen best kan gjennomføres. Pasienten vil ikke alltid selv huske hvilke stoffer vedkommende har inntatt. Rustesting vil også kunne være nødvendig for å sikre forsvarlig oppstart av for eksempel substitusjonsbehandling. Direktoratet mener likevel at testing uten pasientens samtykke er så inngripende at det kun bør være adgang til dette overfor tvangsinnlagte pasienter, jf. forslagets andre ledd (som i dag). Direktoratet er kjent med at institusjonene tidvis opplever det som et problem at fylkesnemnda har eksklusiv kompetanse til å fastsette urinprøvetaking for tvangsinnlagte pasienter, jf. helse- og omsorgstjenesteloven 10-2 annet ledd og 10-3 første ledd. Dette oppleves av institusjonene som problematisk hvor fylkesnemnda ikke har besluttet urinprøvetaking, men hvor institusjonen likevel vurderer dette som faglig nødvendig. Samtidig er det også uheldig dersom fylkesnemnda fastsetter urinprøvetaking «for sikkerhets skyld», noe som kan medføre en høyere grad av tvangsbruk enn nødvendig. Foreslåtte forskriftstekst forutsetter at bestemmelsene om rusmiddeltesting tas ut av helse- og omsorgstjenesteloven, og i stedet fullt ut reguleres i forskriften (og i tilhørende forskriftshjemler). Direktoratet er av den oppfatning at behandlingsansvarlig institusjon er rett instans til å vurdere hvorvidt rusmiddeltesting er et egnet og nødvendig middel i behandlingen av pasienten. Behovet for rusmiddeltesting er noe helsetjenesten fortløpende må vurdere. Helsetjenesten er nærmest til å vurdere nytten opp mot eventuell motstand hos pasienten. Beslutningsnivået vil da ligge samme sted som i det psykiske helsevernet, hvor det også er institusjonen (ved faglig ansvarlig) som eventuelt begjærer eller beslutter urinprøvetaking, jf. psykisk helsevernloven 4-7a. 33

70 Overfor tvangsinnlagte med «midlertidige vedtak», jf. helse- og omsorgstjenesteloven 10-2 fjerde ledd og 10-3 femte ledd, har man etter gjeldene rett ikke adgang til å beslutte urinprøvetaking. Det foreslås nå at institusjonen kan vedta rusmiddeltesting ved midlertidige vedtak, se forslagets 6 annet ledd. Midlertidige vedtak benyttes ofte, og det er derfor viktig å regulere rusmiddeltesting overfor denne gruppen. For innleggelser etter helse- og omsorgstjenesteloven 10-4 fjerde ledd kan institusjonen sette som vilkår at pasienten før oppholdet samtykker til at det kan tas urinprøver under institusjonsoppholdet. Denne regelen foreslås fjernet, og det foreslås ikke å åpne for vedtak om rusmiddeltesting for denne gruppen etter forslagets 6 annet ledd. Direktoratet mener at det ikke vil være nødvendig å kunne stille vilkår om samtykke til rusmiddeltesting for en slik innleggelse. Det anses heller ikke nødvendig å ha anledning til å kunne treffe slike vedtak etter annet ledd. Hvor rusmiddeltesting anses nødvendig, vil regelen om samtykke til rusmiddeltest i foreslåtte forskrift 6 første ledd være aktuell og tilstrekkelig også for denne gruppen pasienter. Det bemerkes at dette er den løsningen som har fått bredest støtte fra tjenesten under rådslag og annen oppfølging av forskriftsarbeidet. Foreslåtte regulering vil altså medføre endring av dagens helse- og omsorgstjenestelov 10-2,10-3 og Urinprøvetaking vil typisk skje på et toalett hvor et personale av samme kjønn befinner seg i samme rom. Det kan ikke anvendes fysisk makt for å gjennomføre rusmiddelprøve/urinprøvetaking. Gjeldende gjennomføringsforskrift 5-8 sier at institusjonen skal ha «regler for konsekvenser av positiv prøve eller nekting av prøve». Fordelen med en slik regulering er at pasient og bruker og institusjon på forhånd har avtalt mulige konsekvenser. Ulempen er at det kan se ut som om en positiv test automatisk skal få negative konsekvenser for pasienten. Direktoratet mener det er viktig å kommunisere til tjenesten at en positiv test i seg selv ikke bør tilsi negative konsekvenser. Denne formuleringen er derfor tatt bort. Det er likevel fortsatt slik at kunnskap om hvorvidt en pasient eller bruker holder seg rusfri eller ikke vil kunne få betydning for behandlingsopplegget, for eksempel når det gjelder muligheter for permisjoner. Behandlingsmessig er det problematisk å skrive ut pasienter fordi en viser symptomer på egen lidelse. Det er derfor ikke adgang til rutinemessig utskrivelse ved positiv rusprøve. Det er nødvendig å planlegge alternative tiltak for å unngå brudd i behandlingen. Slike tiltak bør ta utgangspunkt i dialog med pasienten. Dersom en utskriving likevel iverksettes, må det sørges for god oppfølging i tiden utenfor institusjon med sikte på å ivareta kontinuitet i behandlingen, se kap Det er gjort studier som viser at pasienter svarer ærlig på spørsmål om bruk av rusmidler dersom de føler seg trygge på at svarene ikke fører til negative reaksjoner (Helseth et al., 2005c). 34

71 5.4.1 Vurdering av regel om rusmiddeltesting sett opp mot forskrift om legemiddelassistert rehabilitering (LAR forskriften) LAR forskriften regulerer også rusmiddeltesting. LAR forskriften 8 lyder som følger: «8. Urinprøver, blodprøver og prøver av annet biologisk materiale Lege i spesialisthelsetjenesten kan beslutte at pasienten skal avlegge urinprøve, blodprøve og prøver av annet biologisk materiale. Formålet med prøvene skal være å få oversikt over pasientens legemiddelinntak og rusmiddelbruk mens pasienten er i legemiddelassistert rehabilitering. Hyppigheten av prøvetakingen skal begrenses til det som er nødvendig for å sikre en faglig forsvarlig oppfølging av pasienten. Det kan besluttes at prøvene skal avlegges under påsyn.» Denne bestemmelsen vil være aktuell for enkelte pasienter og brukere i institusjon. Her kan rusmiddeltest kreves som forutsetning for behandlingen da det kan vurderes som faglig uforsvarlig å iverksette LAR uten rusmiddelprøve. Det forutsettes samtykke fra pasienten til rusmiddeltesting. Kravet i foreslåtte forskrift 6 første ledd om at samtykket må være skriftlig vil da kun gjelde pasient og brukere i institusjon, og ikke for LAR-pasienter som mottar poliklinisk behandling. For å samordne dette bedre bør det eventuelt inntas i LAR-forskriften at samtykket skal være skriftlig. 5.5 Forbindelse med omverden ( 7) Gjeldende gjennomføringsforskrift har regler som omhandler besøk, post og permisjon. Bestemmelsen om permisjon foreslås tatt ut, se rapporten kap Når det gjelder bestemmelsene om besøk og post foreslås de sammenstilt i en bestemmelse, hvor også retten til bruk av elektroniske kommunikasjonsmiddel inngår. Disse tre områdene gjelder alle retten til forbindelse med omverdenen, og hører naturlig sammen. Bestemmelsen omhandler da det samme som psykisk helsevernloven 4-5, «Forbindelse med omverdenen» Besøk Gjeldende gjennomføringsforskrift 5-10 omhandler besøk. Bestemmelsen fastslår først hovedregelen om at pasienten har rett til besøk, og oppstiller deretter en hjemmel for begrensning «hvis det er nødvendig av hensyn til behandlings- eller rehabiliteringsopplegget.» Muligheten for å nekte besøk foreslås nå innskrenket fra å kunne gi et generelt forbud til kun å kunne omfatte bestemte person(er). Årsaken til dette er tilbakemeldinger fra tjenesten om at forbud sjelden benyttes, og at det i tilfelle vil være tilstrekkelig med et forbud knyttet til bestemte person(er). Behov for forbud vil kunne være aktuelt f. eks. hvor det er grunn til å tro at besøkende person vil medbringe rusmidler, eller det er grunn til å tro at besøket er knyttet til prostitusjon eller vil kunne medføre vold. Direktoratet er kjent med at det ved enkelte institusjoner, typisk ved avrusningsinstitusjoner, kan vurderes som nødvendig å ha personale til stede ved besøk. Dette for å forhindre at den besøkende gir rusmidler til pasienten. Det er 35

72 derfor behov for en bestemmelse som gir institusjonen adgang til å kunne vedta at besøk kun kan skje med personale til stede. Per i dag kan man altså nekte pasient og bruker besøk «hvis det er nødvendig «av hensyn til behandlings- eller rehabiliteringsopplegget.» Dette foreslås videreført og innstrammet gjennom følgende presisering som viser at det skal en del til for å treffe et slikt vedtak: «der det er nødvendig for å oppnå formålet med oppholdet, herunder begrunnet mistanke om at personen vil medbringe legemidler, rusmidler eller farlig gjenstand», se forslagets andre ledd. Omfang/tider for besøk og hvor dette skal skje, kan reguleres i husordensregler, jf. forslaget 4. I gjeldende gjennomføringsforskrift 5-10 fremgår at beboer ikke kan nektes besøk av «advokat, representant for off. myndighet, prest, annen sjelesørger eller lignende». Direktoratet er av den mening at dette er selvsagt, men vurderer likevel at regelen bør videreføres av pedagogiske hensyn, se forslagets 7 femte ledd. Tilsvarende regel finnes også i psykisk helsevernloven 4-5 tredje ledd og barnevernforskriften Kontroll av post Gjeldende gjennomføringsforskrift 5-4 omhandler postforsendelser. Bestemmelsen videreføres i all hovedsak i foreslåtte 7 første og tredje ledd. Hovedregelen er at pasient og bruker har rett til å sende og motta brev eller pakker, med mulighet for kontroll ved begrunnet mistanke om innføring av legemidler, rusmidler, skadelige stoffer eller farlig gjenstand. Ved å ta med «skadelige stoffer» omfattes anabole steroider og «legal highs». Pasient og bruker skal så langt mulig være til stede ved kontrollen. Institusjonen kan oppbevare posten mens klagen behandles. Vedtak iverksettes ikke før eventuell klage er ferdigbehandlet, se forslagets 14 tredje ledd Elektroniske kommunikasjonsmidler, herunder mobiltelefon og PC Gjeldende gjennomføringsforskrift har ikke regler knyttet til elektroniske kommunikasjonsmidler, herunder telefon. Tilbakemeldinger fra tjenesten er at i perioder av behandlingsforløpet, i hovedsak ved avrusning, vil behandlingsmessige hensyn kunne tilsi at pasienten ikke bør benytte egen mobiltelefon/ PC. Det vurderes da av behandlerne som nødvendig å skjerme vedkommende fra rusmiljøet. Samtidig har det den senere tiden skjedd en vridning i behandlingsideologi i retning av at flere pasienter også ved avrusning beholder mobiltelefonen sin. Tanken er at pasienten heller ikke i avrusningsfasen bør skjermes fra «rusfristelser» som vedkommende uansett må lære seg å motstå. I institusjoner med den praksis at pasienten ikke får benytte egen mobiltelefon/pc, baseres dette pr i dag på pasientsamtykke. Samtidig er direktoratet kjent med at samtykkene i noen tilfeller antakelig ikke er gyldige, da institusjoner oppgir at 36

73 pasienter motvillig gir fra seg mobiltelefonen. Pasientene opplever det tidvis som negativt å bli fratatt mobiltelefonen, men også som positivt å slippe «presset utenfra». Så vidt direktoratet er kjent med har pasienten alltid tilgang til fasttelefon. Tilbakemelding fra én avrusningsinstitusjon var at det er viktig at alle pasientene fratas mobiltelefonen. Dersom én pasient har mobiltelefon vil de andre lett kunne benytte denne. Innlevering av mobiltelefon/pc skal baseres på et gyldig samtykke. Det må fremgå av situasjonen at dette er noe pasienten selv bestemmer. Det vurderes ikke som nødvendig å forskriftsfeste at det kan gis samtykke til dette tiltaket, se kap. 5.2 om samtykke til tiltak etter forskriften. Direktoratet har vurdert hvorvidt det bør være adgang for institusjonen til å beslaglegge pasientens egen mobiltelefon/pc uten pasientens samtykke. Enkelte avrusningsinstitusjoner mener dette er et nødvendig tiltak for å sikre forsvarlig behandling, og at man bør ha denne muligheten for inngripen hvor pasienten ikke samtykker til tiltaket (noe man ikke har i dag). Det faktum at flere avrusningsinstitusjoner ikke vurderer tiltaket som nødvendig, taler derimot i mot å åpne for dette. Siden praksis for flere institusjoner går i retning av å la pasientene beholde mobilen sin, finner direktoratet ikke grunnlag for å forslå en slik hjemmel. Det vil kunne være nødvendig å begrense tilgang til kamera og mobiltelefon/pc med kamerafunksjon hvor pasient og bruker utgjør en trussel mot andre pasient og brukers/ansattes personvern. Dette er en aktuell problemstilling i det psykiske helsevernet, men også i institusjoner for personer med rusmiddelproblemer, spesielt hvor pasient og bruker også har en samtidig psykisk lidelse. Institusjonen skal sørge for å ivareta personvernet til andre beboere. I forslaget fremgår at institusjonen kan treffe vedtak om at mobil/ PC med kamerafunksjon inndras av personvernhensyn, mot at pasient og bruker gis tilgang til annen telefon/pc, se forslaget 7 fjerde ledd. Tilsvarende bestemmelse bør vurderes inntatt i psykisk helsevernloven 4-5. Foreslåtte regel i forslagets 7 fjerde ledd om vedtak om å ikke benytte egen mobiltelefon/pc tilsier en presisering av dette i helse- og omsorgstjenesteloven 12-4 fjerde ledd og spesialisthelsetjenesteloven 3-14 andre ledd. 5.6 Kroppsvisitasjon og ransaking ( 8) I forslaget videreføres gjeldende regel om at det skal være adgang til kroppsvisitasjon, ransaking av rom og eiendeler ved «begrunnet mistanke» jf. gjeldende gjennomføringsforskrift 5-6. Kroppsvisitasjon og ransaking krever tydelig hjemmel. Den nye bestemmelsen i spesialisthelsetjenesteloven 3-14 hjemler adgang til å gi forskrift med nærmere bestemmelser om blant annet kroppsvisitasjon og ransaking av pasientens rom og eiendeler. Det er dermed tydelig signalisert i lovtekst at institusjon skal kunne ha adgang til å foreta ransaking og kroppsvisitasjon. I gjeldende forskrift er adgangen til kroppsvisitasjon og ransaking betinget av at det foreligger mistanke om at pasient og bruker er i besittelse av rusmidler, legemidler 37

74 eller farlige gjenstander. Mistanken må være begrunnet, det vil si at det foreligger objektive indisier som kan begrunne mistanken. Den nærmere vurderingen må skje konkret og til en viss grad baseres på skjønn. Det er ikke et tilstrekkelig grunnlag for mistanke at beboeren er en person med rusmiddelproblemer. Også i lov om psykisk helsevern 4-6 er adgangen til ransaking og kroppsvisitasjon betinget av begrunnet mistanke. Forskriftshjemlene begrenser ikke ransaking og kroppsvisitasjon til kun å gjelde ved begrunnet mistanke. Utvider man adgangen til ransaking og kroppsvisitasjon til å kunne foretas rutinemessig, må dette begrunnes godt da dette er inngripende tiltak. Flere institusjoner med rusmiddelfrihet som formål, særlig avrusningsinstitusjoner, vurderer at det er behov for rutinemessig ransaking og kroppsvisitasjon ved ankomst i institusjon. Direktoratet er kjent med at rutinemessig ransaking av bagasje og kroppsvisitasjon i form av gjennomgang av ytterklær ved ankomst, er en utbredt praksis i dag. Institusjonene baserer tiltaket på pasient og brukers samtykke et samtykke som nok ikke alltid er gyldig, jf. rapportens pkt Dette er begrunnet i behandlingsmessige behov, men også i behov for å sikre driften ved institusjonen, sikkerhetsmessige årsaker og av hensyn til andre pasienter og brukere som er innlagt på samme avdeling. Tilbakemeldinger fra institusjoner viser at det ofte er ønskelig også fra pasient og bruker å gå igjennom bagasjen ved innleggelse da de ofte ikke har oversikt over hva de har med seg, og har et ønske om ikke å være i besittelse av rusmidler. På denne bakgrunn foreslår direktoratet at det åpnes for rutinemessig kroppsvisitasjon og ransaking ved ankomst i institusjoner. Det vil si at det her kan foretas kroppsvisitasjon av person og ransaking av eiendeler ved inntak, uten at det foreligger begrunnet mistanke om at man har med seg rusmidler, legemidler eller farlige gjenstander, når dette er nødvendig for å oppnå formålet med oppholdet. Årsaken til at det ikke er tilstrekkelig med rutinemessig ransaking, men at vi også foreslår å åpne for rutinemessig kroppsvisitasjon, er at mange institusjoner mener en kontroll av ytterklærne og lommer er nødvendig. Selv om det åpnes for at det kan foretas rutinemessig kroppsvisitasjon og ransaking, må institusjonen vurdere grundig om behovet for dette er tilstede, jf. forslagets 3. Ransaking praktiseres ofte ved at en ansatt pakker ut bagasjen sammen med pasient og bruker ved innleggelse. Ransaking av rom skal foretas med pasient og bruker tilstede. Kroppsvisitasjon innebærer undersøkelse av klær og kroppens overflate. Tilbakemeldinger fra fagmiljøet viser at det er behov for å kunne foreta mer enn kun undersøkelse av klær. Når det er et reelt behov for å foreta en undersøkelse av kroppens overflate bør det være anledning til dette. Terskelen bør imidlertid være høyere enn ved ransaking av klær, og avkledning for å gjennomføre visitasjonen er kun tillatt når det er helt nødvendig. Avkledning skal foretas på en skånsom måte og alltid av en person med samme kjønn som den som blir undersøkt, selv om dette innebærer at det i praksis legges føringer for institusjonen i den forstand at de må ha en ansatt av samme kjønn som den som skal avkles. 38

75 I gjeldende forskrift er det anledning til å undersøke munnhulen. De fleste tjenestene har meldt at det ikke er behov eller ønskelig med undersøkelse av munnhulen. Dette er en undersøkelse som er svært integritetskrenkende og kan være problematisk å gjennomføre dersom det ikke gjøres frivillig. Likevel er det gitt tilbakemelding fra enkelte institusjoner som vurderer det nødvendig å kunne undersøke munnhulen, selv om dette er et svært integritetskrenkende inngrep. Direktoratet er gjort kjent med at dette er aktuelt for tvangsinnlagte gravide. Det understrekes at selv om det gis anledning til å undersøke munnhulen, må dette tiltaket kun brukes der det erfaringsmessig er behov for en slik undersøkelse. Ut over dette er det ikke under noen omstendighet tillatt å undersøke kroppens hulrom. Kroppsvisitasjon og ransaking kan kun foretas overfor pasient og bruker, ikke besøkende eller andre personer. 5.7 Beslag ( 9) Bestemmelsen om beslag er en videreføring av gjeldende gjennomføringsforskrift 5-7, der det fremgår at rusmidler, herunder legemidler og farlige gjenstander, kan beslaglegges og tilintetgjøres. Dette kan også omfatte utstyr til bruk av rusmidler og gjenstander som ikke nødvendigvis er farlige, men som kan brukes til rømning. Ulovlige rusmidler vil i denne sammenhengen bety rusmidler som er omfattet av narkotikaforskriften og som ikke er anskaffet lovlig. 21 I utgangspunktet skal ikke beslaglagte eiendeler tilintetgjøres, men leveres tilbake ved avslutning av institusjonsoppholdet. Eventuell tilintetgjøring må vurderes konkret i hvert tilfelle, og det må tas hensyn til tredjepart og driften av institusjonen. Har pasient og bruker ved innkomst på seg en vanlig lommekniv, ville det i ordinære situasjoner ikke være noe å si på det. Forholdene tatt i betraktning kan imidlertid kniven være farlig for pasient og brukeren eller andre på institusjonen. Den beste løsning her vil kunne være at kniven beslaglegges og oppbevares med tanke på tilbakelevering ved utskrivning. Annerledes kan det stille seg ved funn av våpen eller rusmidler. Her kan det lett måtte bedømmes slik at pasient og bruker ikke har beskyttelsesverdige interesser i å få gjenstanden tilbake etter beslag. Her vil derfor tilintetgjørelse lettere kunne framstå som et alternativ. Destruksjon er imidlertid et så vidtgående tiltak at det bør utøves et helhetlig skjønn i vurderingen. Når det gjelder for eksempel lovlige legemidler bør institusjonen komme frem til en ordning som innebærer at slike legemidler kan destrueres på en sikker måte, for eksempel ved levering til apotek som returmedisin, jf. apotekloven 6-10, eller at det håndteres innenfor eksisterende ordninger i helseforetaket som institusjonene er en del av eller har avtale med. I noen tilfeller vil personen være under behandling med legemidler rekvirert av lege i det oppholdet på institusjon begynner. I disse tilfellene må legemiddelbehandlingen vurderes av institusjonens lege i forhold til den behandling som skal gis ved institusjonen. Dette er vanlig praksis ved somatisk behandling og behandling innen psykisk helsevern, og bør også være praksis ved institusjoner som yter medisinsk behandling til personer med rusmiddelproblemer. Man kan i slike tilfelle beslutte å beslaglegge legemidlene fordi de ikke lar seg kombinere med pågående behandling 21 Dvs. ikke er rekvirert til personen av en rekvirent med rett til å rekvirere legemidlene forskrevet av lege med forskrivningsrett for slike rusmidler. 39

76 i institusjonen. Kravet til forsvarlig helsehjelp vil selvsagt gjelde jf. helsepersonelloven 4. Dersom det besluttes at pasienten skal avslutte legemiddelbehandling som er initiert av lege utenfor institusjonen, må det avgjøres hva som skal skje med legemidlene når pasienten skrives ut. I noen tilfeller vil det være snakk om vanedannende legemidler i reseptgruppe A eller B. Dersom pasienten har gjennomført en behandling som har ført til avrusning vil det i noen tilfeller ikke være tilrådelig at pasienten fortsetter å ta vanedannende legemidler når behandlingsoppholdet avsluttes. Det bør være opp til institusjonens lege å avgjøre om pasienten skal få tilbake legemidler som blir beslaglagt under oppholdet. Det foreslås derfor en bestemmelse som pålegger institusjonen å sørge for sikker destruksjon av legemidlene dersom det etter en medisinsk vurdering anses utilrådelig å la pasienten få disse tilbake etter utskrivning fra institusjonen. Bestemmelsen er således en hjemmel for at institusjonen kan sørge for destruering av lovlige legemidler som er pasientens eiendom. Når det gjelder beslag av ulovlige rusmidler skal politiet alltid kontaktes slik at de kan avgjøre hva institusjonen skal gjøre med rusmidlene. Således legges vurderingen av hva institusjonen skal gjøre med beslaglagte ulovlige rusmidler over på politiet. Det kan vurderes om denne begrunnelsen skal stå uttrykkelig i forskriftsteksten. Ved kontakt med politiet er det viktig å være oppmerksom på at taushetsplikten som gjelder for personalet ved en institusjon også gjelder overfor politiet, med de begrensninger som finnes i straffelovgivningen og helsepersonelloven. Etter helsepersonelloven 21 har helsepersonell taushetsplikt om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell. Dette innebærer at helsepersonell har taushetsplikt om straffbare forhold de får kjennskap til i egenskap av å være helsepersonell. I kontakt med politiet er det derfor som utgangspunkt ingen plikt for ansatte i en institusjon som yter helse- og omsorgstjenester å opplyse politiet om identiteten til vedkommende som har oppbevart ulovlige rusmidler. Unntak fra denne hovedregelen finnes i helsepersonelloven 31 hvor helsepersonell har en plikt til å formidle opplysninger til nødetater dersom dette er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom. Tilsvarende plikt finnes i straffeloven 139. I forbindelse med beslag av ulovlige rusmidler oppstår det da kun plikt til å gi politiet informasjon om identiteten til personen dersom det er nødvendig for å avverge skade på person eller eiendom. Dette kan f.eks. være aktuelt dersom det gjøres beslag av større mengder narkotiske stoffer som åpenbart er ment for videresalg. 5.8 Tvang i akutte nødsituasjoner ( 10) Direktoratet har tatt utgangspunkt i gjeldende forskrifts bestemmelse 5-16 om tvang i nødsituasjoner, og sett hen til regulering av tilsvarende bestemmelse i psykisk helsevernloven 4-8 og psykisk helsevernforskriften kapittel IV ved utforming av denne bestemmelsen. Behovet for bruk av nødrett er mindre i institusjoner for personer med rusmiddelproblemer enn i institusjoner innen psykisk 40

77 helsevern. Ruslidelse vil sjeldnere enn psykisk lidelse medføre adferd som nødvendiggjør tvangsmidler. Institusjoner for personer med rusmiddelproblemer er heller ikke i samme grad utrustet eller bemannet på en måte som gjør bruk av tvangsmidler mulig og forsvarlig. Formålet med bestemmelsen er å gi hjemmel for tiltak som kan benyttes i nødrettslignende situasjoner der pasient og bruker har utagerende og ukontrollert adferd. Bruk av nødrett skal avverge en akutt situasjon. Nødrett kan bare benyttes når dette er uomgjengelig nødvendig for å hindre pasient og bruker å skade seg selv eller andre, eller avverge betydelige skader på bygninger, inventar eller andre ting. Direktoratet er kjent med at dersom en pasient eller bruker i institusjon for personer med rusmiddelproblemer utviser adferd som tilsier bruk av nødrett, er alternativene ofte enten å overføre vedkommende til det psykiske helsevernet eller å la vedkommende forlate institusjonen. Likevel vil slike institusjoner unntaksvis måtte benytte tvang i nødrettssituasjoner. Direktoratet er kjent med at det da kun er holding som benyttes. Tilbakemeldingene fra rådslaget har vært at holding i nødrettssituasjoner er lite brukt. Det vil likevel kunne oppstå situasjoner der holding kan være nødvendig. Rådslaget var ikke kjent med at noen brukte tvangsmedisinering/korttidsvirkende legemiddel eller isolasjon med hjemmel i nødrett. Det er mulig at isolasjon benyttes helt unntaksvis. Vårt inntrykk er likevel at det i tilfelle er så sporadisk at det ikke er hensiktsmessig å regulere. Direktoratet vurderer etter dette at det kun er tvangsmiddel i form av kortvarig fastholding som bør kunne benyttes i institusjoner for personer med rusmiddelproblemer. Begrepet «kortvarig» er tatt inn for å understreke at bruken av tiltaket ikke skal opprettholdes lenger enn strengt nødvendig. Bestemmelsen omfatter kun kortvarig holding som har skadeavvergende formål, jf. utkastets 10 første ledd. Tiltaket kan bare benyttes i den grad det kan utføres på en faglig forsvarlig måte som er trygg for både pasient og personalet. Fastholding av pasient kan bidra til å eskalere situasjonen og er da kontraindisert. I slike tilfeller kan det være nødvendig å la pasienten forlate institusjonen og varsle samarbeidspartnere, eventuelt politiet. Det vises til utkastet 3 om vern om personlig integritet. Tvang og restriksjoner skal innskrenkes til det strengt nødvendige og en kan kun benytte tvang som gir en så gunstig virkning at det klart oppveier ulempene med tiltaket. Det er et spørsmål om tvang i nødsituasjoner/tvangsmidler er faktiske handlinger som ikke krever vedtak. Ved en beslutning om kortvarig fastholding i en akutt nødsituasjon ligger ikke forholdene til rette for at forvaltningslovens krav til enkeltvedtak kan oppfylles. Det foreslås likevel at handlingen/tiltaket protokollføres og pasient/bruker skal ha klagerett på tiltaket, jf. 13 og 14 i direktoratets forslag til forskrift. 5.9 Tilbakehold ved institusjon og tilbakeføring ved rømming ( 11) Spesialisthelsetjenestelovens 3-14 første ledd gir adgang til å holde personer med rusmiddelproblemer tilbake i institusjon når de er plassert i en institusjon med 41

78 hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven 10-2, 10-3 eller Helsedirektoratet foreslår at man av pedagogiske grunner tar med en bestemmelse som tilsvarer psykisk helsevernlovens 3-5 første ledd andre setning der det står det at pasienten kan holdes tilbake mot sin vilje og hentes tilbake ved unnvikelse, om nødvendig med makt, se forslaget 11 første ledd. Spesialisthelsetjenesteloven 3-14 tredje ledd gir hjemmel for å gi forskrifter med nærmere bestemmelser om tilbakeføring ved rømming fra institusjon. Dette gjelder for pasienter plassert i en institusjon med hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven 10-2, 10-3 eller Det kan gis regler om ansvar for innbringing, praktisk gjennomføring og saksbehandling. Direktoratets forslag i utkastet 11 er i stor grad en videreføring av gjeldende regel om tilbakeføring ved rømming, jf. 5-9, men det er gjort enkelte endringer. Andre ledd andre punktum i utkastet 11har fått endret ordlyd slik at den er i samsvar med gjeldende ansvarsforhold i helsetjenesten. I samarbeid med kommunen skal institusjonen (vår uthevelse) sette i verk nødvendige tiltak for å få pasienten tilbakeført. Det er institusjonen som er ansvarlig for behandling av pasienten og som må sette i verk nødvendige tiltak for tilbakeføring. Det er viktig at dette gjøres i samarbeid med kommunen, som er den som skal følge opp vedkommende etter at pasienten er ferdigbehandlet i spesialisthelsetjenesten. Kommunen har ofte god kjennskap til pasienten og kan være de som kjenner pasienten best, særlig når oppholdet i institusjonen har vært kortvarig. Det er kommunen som har utarbeidet begjæring om tilbakeholdelse i institusjon uten samtykke og har hatt ansvaret for å reise tvangssak. Direktoratet foreslår at gjeldende forskrift 5-9 tredje ledd utgår. Der står det at «Sosialtjenesten kan bestemme at tilbakeføring ikke skal skje dersom den finner at en tilbakeføring ikke er hensiktsmessig». Etter helsepersonellovens 4 og 16 er det helsepersonellet og institusjonen som er ansvarlig for helsehjelpen som ytes på institusjonen. Det er institusjonen som til en hver tid må vurdere hva som er å anse som forsvarlig helsehjelp, herunder om behandlingen skal avsluttes. Det følger av spesialisthelsetjenesteloven 6-4 at helsepersonell uten hinder av taushetsplikt kan gi taushetsbelagte opplysninger når dette er nødvendig for å innhente bistand fra politiet til fullbyrdelse av tvangsvedtak overfor rusmiddelavhengige etter helse- og omsorgstjenesteloven 10-2, 10-3 og Det fremgår videre at politiet har plikt til å yte slik bistand. Dersom det er behov for å bane seg adgang til bopel, eller for fysisk maktutøvelse utenfor institusjon må politiet bistå Forslag til ny bestemmelse om beregning av tilbakeholdstid ved tvangsinnleggelser etter helse- og omsorgstjenesteloven 10-2 ( 12) Per i dag inneholder ikke helse- og omsorgstjenesteloven 10-2 nærmere bestemmelser om beregning av tilbakeholdstid. For gravide etter helse- og omsorgstjenesteloven 10-3 kan man i prinsippet fatte tvangsvedtak som er tidsbegrenset, men dette er ikke praktisk. Det er fylkesnemnden som fastsetter maksimal tilbakeholdstid, og erfaringsvis brukes lovens maksimallengde. Regulering 42

79 av tilbakeholdstid er særlig påtrengende for innleggelse etter 10-2, siden slike opphold ikke kan forlenges uten utskriving og eventuelt nytt tvangsvedtak. Problemstillingen er nærmere drøftet av Karl Harald Søvig som også viser hvordan fylkesnemndene til dels har lagt til grunn ulik praksis. 22 Siktemålet med utkastet til 12 er å regulere noen av de mest praktiske problemstillingene som kan oppstå knyttet til tilbakeholdstid. Formålet med innleggelse er at pasienten skal få et opphold på inntil tre måneder. Helsedirektoratet legger derfor som utgangspunkt til grunn at reglene skal sikre at pasienten faktisk er på institusjonen det antall dager vedtaket bestemmer. Midlertidige vedtak er reelt sett en forskuttering av et vedtak og tilbakehold på et midlertidig vedtak må derfor regnes med i den totale tilbakeholdstiden (se riktignok Rt s. 662 om tilbakehold i institusjon etter barnevernloven). Dersom pasienten overføres til en annen institusjon som ledd i tvangsvedtaket, typisk til en somatisk institusjon for et kirurgisk inngrep, er pasienten reelt sett tvangsinnlagt selv om den somatiske institusjonen ikke har tvangsfullmakter ut over regelen i helsepersonelloven 7. Opphold i somatisk avdeling ved slik overføring må derfor regnes med i den totale tilbakeholdstiden. Dersom pasienten forlater institusjonen uten å ha fått permisjon må fraværstiden legges til for å oppnå en reell oppholdstid på det antall dager vedtaket bestemmer. Samtidig må forskriften også sette en lengstetid for hvor lenge fraværet kan vare og samtidig gi grunnlag for et fortsatt tvangsopphold uten nytt tvangsvedtak. Dette er satt til tre måneder, som samsvarer med lovens lengstetid for oppholdet. Foreslåtte regel 12 om beregning av tilbakeholdstid ved tvangsinnleggelser vil kreve hjemmel i lov eller forskriftshjemmel da vi er på legalitetsprinsippets område. Dette kan presiseres i forskriftshjemmelen i helse- og omsorgstjenesteloven 12-4 fjerde ledd og eventuelt i spesialisthelsetjenesteloven 3-14 andre ledd.. 22 Karl Harald Søvig, tvang overfor rusmiddelavhengige, Fagbokforlaget 2007 s. 238 flg. 43

80 6 B e stemmelser i forskri f t til lov om sosiale t j e nester som ikke foreslås vider e f ø r t 6.1 Medisinsk behandling I gjeldende gjennomføringsforskrift 5-3 står det «Institusjonen skal sørge for at beboerne får nødvendig medisinsk tilsyn og behandling under opphold i institusjonen.» Retten til nødvendig helsehjelp følger av pasient- og brukerrettighetsloven. Personer med rusmiddelproblemer har rett til alle typer tjenester som omfattes av helse- og omsorgstjenesteloven, jf. helse- og omsorgstjenesteloven 3-1 andre ledd. Helsedirektoratet mener derfor det er unødvendig å gjenta en slik rettighet. En slik regel vil også kunne føre til at det blir uklart hvem som har ansvar for å yte helsehjelpen til en hver tid. Rådslaget pekte på at en slik regel virker malplassert etter rusreformen. Anbefaling: Helsedirektoratet foreslår at gjeldende gjennomføringsforskrift 5-3 ikke videreføres. 6.2 Forbud mot behandling uten eget samtykke Gjeldende gjennomføringsforskrift 5-14 forbyr tvangsmedisinering og fysisk tvang som ledd i behandlingen. I andre ledd omtales påtvungen arbeidsinnsats. Det kan stilles spørsmål om man av pedagogiske hensyn fortsatt bør ha en egen bestemmelse der det fremgår at tvangsmedisinering ikke er tillatt. Helsedirektoratet mener en slik bestemmelse er unødvendig. Dette kan også skape uklarheter i forhold til pasienter med dobbeltdiagnoser som er under behandling uten eget samtykke i psykisk helsevern samtidig som de mottar behandling i TSB. Slik vi forstod rådslaget er dette ikke en aktuell behandlingsform. De var heller ikke kjent med at man benytter korttidsvirkende medisinering i nødssituasjoner. Anbefaling: Helsedirektoratet foreslår at gjeldende gjennomføringsforskrift 5-15 ikke videreføres. 6.3 Avtaleforbud Gjeldende forskrift 5-18 inneholder et avtaleforbud. Institusjonen kan ikke inngå avtaler med beboere om regler under institusjonsoppholdet som innskrenker de rettigheter de har etter forskriften. Intensjonen er vern mot samtykkebaserte løsninger på tvers av forskriftens system. Det er gitt tilbakemeldinger på at denne bestemmelsen er i veien for at man får til gode tiltak for den innlagte. Direktoratet foreslår at bestemmelsen ikke tas med i ny forskrift. Legalitetsprinsippet i seg selv setter grenser for hva den enkelte kan samtykke til. Samtidig er den klare hovedregelen at pasienter kan samtykke til behandling, se pasient- og 44

81 brukerrettighetslovens kap. 4. Se mer om samtykke vs. vedtak i denne rapporten kap Helsedirektoratet har forstått regelverket slik at pasient og bruker ikke kan møtes med krav om samtykke til å måtte avbryte behandlingen ved f. eks en positiv rusmiddelprøve. Dette strider mot pasientens rett til helsehjelp etter pasient- og brukerrettighetsloven. Det vises til rapporten pkt. 5.3 om konsekvenser av pasient og brukers brudd på husordensregler og forskriftens bestemmelser om bruk av tvang. Anbefaling: Helsedirektoratet foreslår at gjeldende gjennomføringsforskrift 5-18 ikke videreføres. 6.4 Adgang til å nekte permisjon Dagens forskrift har detaljert beskrivelse av pasient og brukers adgang til permisjon og korte fravær i 5-11 og I psykisk helsevernloven reguleres ikke adgang til fravær og permisjon. Direktoratet er av den oppfatning at hvorvidt pasient og bruker skal få permisjon er en faglig avgjørelse som det ikke er nødvendig å forskriftsregulere. Helsedirektoratets forslag er at bestemmelsene i dagens forskrift om regulering av permisjon utgår i sin helhet. Tilbakemeldingene fra rådslaget og flere institusjoner er at institusjonene må foreta konkrete vurderinger i de enkelte tilfeller ut fra hva som er nødvendig og faglig forsvarlig når det gjelder behandlingen av den enkelte. Det vises også til spesialisthelsetjenesteloven 3-14 første ledd som gir institusjonene adgang til å holde personer med rusmiddelproblemer tilbake i institusjon når de er plassert i en institusjon med hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven 10-2, 10-3 eller Anbefaling: Helsedirektoratet foreslår at gjeldende gjennomføringsforskrift 5-11 og 5-12 ikke videreføres. 6.5 Tvang som straff Gjeldene forskrift 5-15 har en regel om forbud mot bruk av korporlig refsing, isolasjon, mekaniske tvangsmidler, permisjonsnekting, utgangsforbud, økonomiske sanksjoner eller tvangsmedisinering som straff. Helsedirektoratet mener dette er selvsagt og foreslår at denne bestemmelsen utgår. Anbefaling: Helsedirektoratet foreslår at gjeldende gjennomføringsforskrift 5-15 ikke videreføres. 45

82 7 V e d t akskompetans e, klage, klagebehandling og f o r h o ldet til forvaltning sloven 7.1 Underretning og registrering av vedtak ( 13) I forslaget videreføres dagens regel om at det er «institusjonens leder, eller den lederen gir fullmakt», som kan vedta ulike tvangstiltak. Dette fremgår av de ulike tiltakshjemlene ( 6-10). I henhold til dagens forskrift til lov om sosiale tjenester kap. 5, 5-7 og 5-16 skal beslag og tvangsmidler protokollføres. I henhold til barnevernforskriften skal alle avgjørelser protokollføres. I psykisk helsevern skal tre av lovens gjennomføringstiltak protokollføres. I forslaget til forskriftens 13 første ledd fremgår at alle vedtak og avgjørelse om bruk av tvang i akutte nødsituasjoner skal protokollføres. Tiltakene skal altså nedtegnes i egne bøker slik at det i hver institusjon finnes en lett tilgjengelig oversikt over institusjonenes tvangsbruk. Dette både for å sikre internkontroll og til bruk for tilsynsmyndigheten (fylkesmannen). Til bruk i det psykiske helsevernet har direktoratet trykket opp en godkjent perm/bok» for registering av henholdsvis tvangsmidler, skjerming og behandling uten samtykke. Det kan stå opplysninger om flere pasienter i samme protokoll. Det vurderes ikke som nødvendig med tilsvarende «godkjent» protokoll for rusinstitusjoner. Dette finnes ikke i dag, og tvangsbruken i rusinstitusjoner er mindre omfattende enn i det psykiske helsevernet. Direktoratet ønsker videre av flere grunner å avvikle slike papirprotokoller og heller la protokollene inngå som en del av elektronisk pasientjournal. For rusinstitusjoner som har pasientjournalsystemer som tillater en overgang til elektroniske protokoller er dette absolutt å foretrekke, bl.a. av hensyn til personvern/taushetsplikt. Det vises til KITH rapportnummer 02/07 med tittel: EPJ standard: Enkelte vedtak om tvang i det psykiske helsevern. Dette er en beskrivelse av hvordan tvangsvedtak kan registreres på en måte som gjør at de enkelt kan søkes frem for kvalitetsutvikling og kontroll. Rusinstitusjoner bør jobbe mot en overgang til elektroniske tvangsprotokoller, som da vil være en del av pasientjournal. Institusjoner for personer med rusmiddelproblemer etter helse- og omsorgstjenesteloven har ikke plikt til å ha pasientjournalsystemer, jf. helse- og omsorgstjenesteloven 3-2 første ledd pkt 6 c og forskrift om helse- og omsorgsinstitusjon 1 bokstav b, jf. 2. Helsepersonelloven gjelder i utgangspunktet for personell som yter tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven, jf. helse- og omsorgstjenesteloven 2-1. Men selve dokumentasjonsplikten er begrenset til personell som yter helsehjelp, jf. forskrift om helsepersonellovens anvendelse 2. Det finnes derfor enkelte institusjoner som ikke vil ha pasientjournalsystemer samtidig som personalet har dokumentasjonsplikt. 46

83 Dette tilsier en fortsatt praksis med (papir) tvangsprotokoller. Direktoratet vurderer at alle vedtak etter foreslåtte forskrift bør protokollføres (ev. i tillegg til å journalføres). Tilsvarende bør avgjørelse etter nødrettsbestemmelsen 10 også protokollføres og journalføres. Det er ikke grunn til å tro at dette vil utgjøre en stor arbeidsbelastning for institusjonene. Direktoratet er kjent med at det pr i dag i liten utstrekning fattes vedtak etter forskrift til lov om sosiale tjenester kap Klage ( 14) Klageinstans for vedtak etter forskriften vil være fylkesmannen. I forhold til hvem som skal kunne påklage vedtak oppgis i gjeldende gjennomføringsforskrift 5-18: «..beboerne, deres pårørende, verge/hjelpeverge og annen person som ut fra sin kontakt med den enkelte beboer må anses å kunne representere denne». Dette foreslås nå endret i tråd med tvangsbestemmelsene i psykisk helsevernloven og pasient- og brukerrettighetsloven kap. 4A til å være pasient og bruker og pasientens nærmeste pårørende, jf. pasrl. 1-3 første ledd bokstav b. Brukeres pårørende faller utenfor og vil dermed ikke ha klagerett, jf. pasrl En klagerett for nærmeste pårørende forutsetter at vedkommende får informasjon om at vedtak er truffet og innholdet i dette. I det psykiske helsevernet kan pasienten reservere seg mot dette når det gjelder gjennomføringstiltak etter phvl. kap. 4, jf. psykisk helsevernforskriften 27 tredje ledd. Dette er i overenstemmelse med hovedregelen i pasrl. 3-3 om at pasienten som hovedregel skal samtykke til at informasjon gis til nærmeste pårørende. Denne reservasjonsretten bør komme klart frem i foreslåtte bestemmelse om klage. Regelen om at pasienten skal samtykke til at informasjon gis er derfor inntatt i forslaget 13 andre ledd. Dette er spesielt viktig da nærmeste pårørendes klagerett ikke fremgår av hjemmelslovene. Dersom pasienten ikke har gitt sitt samtykke har ikke nærmeste pårørende klagerett, heller ikke om de ved en tilfeldighet skulle få kunnskap om tvangsvedtaket. Det foreslås at det fremgår av forskriftshjemlene i helse- og omsorgstjenesteloven 12-4 fjerde ledd og spesialisthelsetjenesteloven 3-14 andre ledd bokstav a, at vedtak etter forskriften kan påklages av pasient og bruker og pasientens nærmeste pårørende Om klagebehandling Gjeldende gjennomføringsforskrift har ikke en egen bestemmelse om klagebehandlingen. For psykisk helsevern finnes dette i psykisk helsevernforskriften 29 og 55. Hensynet til at regelverket ikke er mer ulikt enn nødvendig tilsier at også foreslåtte forskrift har en slik bestemmelse. Reglene i psykisk helsevernforskriften 29 og 55 er imidlertid spesifikt knyttet til kontrollkommisjonene og den hastepregede behandlingen av klager på behandling uten eget samtykke, og passer dermed ikke godt for klagebehandling etter foreslåtte forskrift. 47

84 Av forvaltningsloven 11a fremgår at klageorganet «..skal treffe avgjørelser uten ugrunnet opphold.». Direktoratet vurderer at dette er en tilstrekkelig bestemmelse for klagebehandlingen og mener det er unødvendig å gjenta dette i forskrift. Vi har derfor ikke ansett det nødvendig å ha med en bestemmelse om fylkesmannens klagebehandling. 7.3 Forholdet til forvaltningsloven Forvaltningsloven gjelder for vedtak etter forskriften dersom ikke annet er bestemt. Forvaltningsloven gjelder for alle institusjoner som omfattes av forskriftens virkeområde, også rene private institusjoner. Dette fordi tiltak etter forskriften er å anse som enkeltvedtak, jf. forslagets 13 første ledd, noe som innebærer at forvaltningsloven gjelder, jf. forvaltningsloven 1. Forskriften er som kjent hjemlet i to ulike lover: I helse- og omsorgstjenesteloven 2-2 fremgår at forvaltningsloven i utgangspunktet gjelder («med de særlige bestemmelser som følger av loven her og av pasrl.»). Det er ikke en tilsvarende omtale av forholdet til forvaltningsloven i spesialisthelsetjenesteloven. Vedtakene som forskriften regulerer innebærer til dels alvorlige inngrep overfor pasient og brukere, og grunnleggende prosessuelle rettigheter som partsoffentlighet, begrunnelse og rett til å bli hørt før vedtak treffes står sentralt. Rettssikkerhetshensynet oppveier således eventuelle praktiske og administrative hensyn som måtte tale for å begrense forvaltningslovens anvendelse. Direktoratet vil bemerke at det på grunn av enkelte vedtakstypers akutte karakter av og til vil være vanskelig å etterleve kravene i forvaltningsloven. Det kan ikke alltid stilles samme krav til utredning her som ellers. I kravet til forsvarlig saksbehandling ligger det likevel en plikt til å foreta nødvendige undersøkelser slik at feilaktig bruk av bestemmelsene unngås. Forvaltningsloven 16 og 17 er i likhet med øvrige saksbehandlingsregler i forvaltningslovens kapittel IV og V relativt fleksibelt utformet med egne unntaksbestemmelser. Bestemmelsene vil således kunne ivareta de særbehov for rask avklaring som kan oppstå i mer krisepregede situasjoner. Direktoratet har vurdert hvorvidt vi skulle innta en bestemmelse i forskriften som sier at «..for saker etter denne forskriften gjelder forvaltningsloven». Vi har imidlertid, i samråd med Justisdepartementets lov/forskriftsavdeling, kommet til at det er unødvendig. Vi fant det likevel hensiktsmessig å vise til at vedtak etter forskriften er å anse som enkeltvedtak, jf. forslagets 13 første ledd. Videre vises det til forvaltningslovens 27 om underretning. Vi har valgt å gjenta minst mulig av forvaltningslovens bestemmelser fordi dette blir en unødvendig gjentagelse av lovtekst i forskrift. Dette kan tilsi at det utarbeides informasjon (brosjyre) til pasient og bruker om forskriftens regler sammenstilt med viktige forvaltningsrettslige regler, som f. eksempel klagefristens lengde. 48

85 7.4 Ny bestemmelse om plikt til samarbeid mellom institusjonen og kommunen ( 15) Rettslig sett er utkastet til 15 unødvendig i og med at kommunen har et helhetlig ansvar for personer med rusmiddelproblemer. Det vises til helse- og omsorgstjenesteloven 3-1 og 3-4. Erfaring viser likevel at oppfølging etter institusjonsopphold ofte svikter, jf. Rokkanrapporten. Helsedirektoratet mener derfor at utkastet til 15 kan være med på å minne kommunene om deres ansvar, og bestemmelsen kan også bidra til at institusjon og kommune allerede under oppholdet begynner å planlegge det videre samarbeidet og oppfølgingen. I den grad institusjonen er kommunalt eid eller har avtale med kommunen, vil samarbeidet foregå på samme forvaltningsnivå. Dersom pasienten er innlagt på institusjon etter spesialisthelsetjenesten, vil samarbeidet foregå mellom ulike forvaltningsnivå. Et utgangspunkt for et slikt samarbeid er at pasienten ønsker dette. Tross mangel på samtykke fra pasienten må det være en viss informasjonsflyt mellom kommune og institusjon. Dette gjelder særlig pasienter som er innlagt med tvang. For at gjennomføringen skal være forsvarlig må visse opplysninger kunne kommuniseres på grunnlag av unntaksreglene i forvaltningsloven og helsepersonelloven, uavhengig av pasientens syn. Også bestemmelsen om pasient og brukers rett til individuell plan foreslås regulert her, selv om dette er regulert flere andre steder i helselovene. Bakgrunn for dette er at det er mye som taler for at denne pasient- og brukergruppen i alt for liten grad får individuell plan. 49

86 8 H e lsedirektoratets f o rslag til forskrift FOR.: Forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i institusjon for behandling, omsorg og rehabilitering av personer med rusmiddelproblemer. Hjemmel: Fastsatt av Helse- og omsorgsdepartementet med hjemmel i lov om spesialisthelsetjenesten m.m. 2. juli 1999 nr andre ledd og 3-14 tredje ledd, lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. 24. juni 2011 nr fjerde ledd. 1 Formål Formålet med forskriften er å gi regler om gjennomføring av opphold i institusjon for personer med rusmiddelproblemer, å avklare når det er adgang til å bruke tvang og å hindre at tvang brukes i større utstrekning enn nødvendig. Tvangsbruk kan bare skje når det er strengt nødvendig av hensyn til pasient og bruker selv, av hensyn til andre medpasienter og brukere, eller av hensyn til ansatte på institusjonen. 2 Virkeområde Forskriften gjelder for følgende døgninstitusjoner som yter helse- og omsorgstjenester for personer med rusmiddelproblemer: a) institusjoner i helseforetak som tilbyr tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengighet og private institusjoner som har avtale med regionalt helseforetak om å tilby tverrfaglig spesialisert behandling som nevnt i spesialisthelsetjenesteloven 2-1a første ledd nr. 5, inkludert innleggelse med hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven 10-2, 10-3 og 10-4, b) private institusjoner som har inngått avtale med Helseøkonomiforvaltningen (Helfo) som tilbyr tjenester som tilsvarer innholdet i tverrfaglig spesialisert behandling, c) kommunale institusjoner for personer med rusmiddelproblemer og private institusjoner for personer med rusmiddelproblemer som har avtale med kommunen, d) private institusjoner for personer med rusmiddelproblemer finansiert helt eller delvis gjennom statlige tilskuddsordninger e) private institusjoner for personer med rusmiddelproblemer uten avtale med kommunen eller avtale med regionalt helseforetak 3 Vern om personlig integritet Tvang og restriksjoner etter forskriften skal innskrenkes til det strengt nødvendige og det skal så langt det er mulig tas hensyn til pasient og brukers syn på slike tiltak. Det kan bare benyttes tvang som gir en så gunstig virkning at det klart oppveier ulempene med tiltaket. Så langt det er forenelig med formålet med oppholdet, institusjonens ansvar for å ivareta forsvarlig drift og hensynet til andre pasienter og brukere, skal institusjonen drives slik at pasient og brukers mulighet til å bestemme over seg selv blir ivaretatt. Med de begrensninger som er nevnt, skal forholdene legges til rette for at pasient og bruker bl.a. får: a) delta i utformingen av institusjonens daglige liv og andre forhold som berører den enkelte, 50

87 b) anledning til å ivareta sine private interesser og hobbyer, c) tilgang til aktivitetstilbud innen rammen av husordensreglene, d) anledning til daglige uteaktiviteter Det skal tas hensyn til den enkeltes livssyn, kulturelle bakgrunn og seksuelle legning. 4 Husordensregler Institusjonen skal utarbeide husordensregler. Husordensregler kan kun gjelde fastsetting av interne regler for at institusjonen skal fungere best mulig som et sosialt fellesskap, herunder regler for telefonbruk på fellesområder, nattero, tid for måltider, hvor og når besøk kan finne sted, samt forbud mot alkohol og andre berusende midler. Pasient og bruker med ruspåvirket atferd kan bes om å oppholde seg på eget rom og kan nektes adgang til felles oppholdsrom. Dette skal ikke gjøres i større utstrekning enn strengt nødvendig. Innholdet i husordensreglene vil avhenge av formålet med oppholdet, og det skal tilrettelegges for brukermedvirkning i utarbeidelsen av reglene. Husordensregler, rutiner eller lignende kan ikke innskrenke pasient og brukers rettigheter etter lov og forskrift, og må ikke anvendes på en måte som vil være urimelig i det enkelte tilfellet. Husordensreglene skal forelegges pasient og bruker ved ankomst til institusjonen. Husordensregler, og revisjoner av disse, skal sendes Fylkesmannen som påser at disse er i overensstemmelse med gjeldende lover og forskrifter. 5 Oppbevaring av eiendeler og økonomiske midler Institusjonen skal ha skriftlige rutiner for hvordan pasient og bruker kan oppbevare økonomiske midler og personlige eiendeler. 6 Rusmiddeltesting Pasient og bruker kan samtykke til at det kan tas prøver av biologisk materiale for å påvise bruk av rusmidler når det er nødvendig for å oppnå formålet med oppholdet. Samtykket må være skriftlig og avgis før eller under oppholdet. Ved opphold etter vedtak med hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven 10-2 og 10-3, herunder ved midlertidige vedtak, kan institusjonens leder eller den lederen gir fullmakt treffe vedtak om prøve av biologisk materiale for å påvise bruk av rusmidler når det er nødvendig for å oppnå formålet med oppholdet. Vedtaket kan ha varighet for hele oppholdet. Prøver av biologisk materiale skal håndteres i samsvar med Helsedirektoratets prosedyrer for rusmiddeltesting. 7 Forbindelse med omverdenen Pasient og bruker har rett til å motta besøk og å sende og motta brev og pakker, samt å benytte elektroniske kommunikasjonsmidler, herunder telefon og PC. Institusjonens leder eller den lederen gir fullmakt kan treffe vedtak om at pasient og bruker ikke skal få ha besøk av en bestemt person eller at det skal være personale til stede ved besøk, dersom det er nødvendig for å oppnå formålet med oppholdet, herunder ved begrunnet mistanke om at personen vil medbringe legemidler, rusmidler, skadelige stoffer eller farlig gjenstand. Vedtak kan ha varighet inntil 14 dager. Ved begrunnet mistanke om at legemidler, rusmidler, skadelige stoffer eller farlige gjenstander vil bli forsøkt innført kan institusjonens leder eller den lederen gir fullmakt 51

88 treffe vedtak om at pasient og brukers post åpnes og kontrolleres med henblikk på dette. Om mulig skal dette skje i vedkommendes nærvær. Institusjonens leder eller den lederen gir fullmakt kan treffe vedtak om beslag av pasient og brukers egne elektroniske kommunikasjonsmidler, herunder mobiltelefon og PC, dersom kamera/lydopptaksfunksjon gjør dette nødvendig av hensyn til medpasienter eller brukeres eller ansattes personvern. Vedkommende skal da gis adgang til å benytte annen telefon/pc. Vedtaket kan ha varighet inntil 14 dager. Utover det som følger av rimelige begrensninger i husordensregler kan det ikke vedtas restriksjoner i retten til å kommunisere med departementet, Statens helsetilsyn, Fylkesmannen, Stortingets ombudsmann for forvaltningen, pasient- og brukerombud, prest eller tilsvarende sjelesørger, juridisk rådgiver eller den som opptrer på pasient eller brukers vegne i en klagesak. 8 Kroppsvisitasjon og ransaking av pasient og brukers rom og eiendeler Institusjonenes leder eller den lederen gir fullmakt kan treffe vedtak om kroppsvisitasjon og ransaking av pasient og brukers rom og eiendeler ved begrunnet mistanke om at legemidler, rusmidler, skadelige stoffer eller farlige gjenstander vil bli forsøkt innført eller er innført i institusjon, når dette er nødvendig for å oppnå formålet med oppholdet. Ved ankomst til institusjon kan det rutinemessig foretas kroppsvisitasjon og undersøkelse av eiendeler for å forhindre innføring av legemidler, rusmidler, skadelige stoffer eller farlige gjenstander, når dette er nødvendig for å oppnå formålet med oppholdet. Kroppsvisitasjon kan bare omfatte kroppens overflater og munnhulen. Ransaking av rom og eiendeler skal foregå mens pasient og bruker er tilstede med mindre det er uforholdsmessig vanskelig fordi pasient/bruker har forlatt institusjonen uten samtykke eller ikke kan være tilstede. 9 Beslag og tilintetgjøring av rusmidler og farlige gjenstander Institusjonenes leder eller den lederen gir fullmakt kan treffe vedtak at om at legemidler, rusmidler, skadelige stoffer eller farlige gjenstander kan beslaglegges. Ved beslag av ulovlige rusmidler skal politiet kontaktes. Legemidler som er forskrevet av lege utenfor institusjon kan beslaglegges av institusjonenes leder eller den lederen gir fullmakt etter samråd med institusjonens lege. Beslaglagte legemidler som etter en medisinsk vurdering anses som utilrådelig å levere tilbake ved utskriving kan destrueres på forsvarlig måte. Farlige gjenstander kan overleveres politiet eller tilintetgjøres. Opplysninger om pasient og bruker skal bare gis til politiet så langt det ikke er i strid med lovbestemt taushetsplikt. 10 Tvang i akutte nødsituasjoner I akutte nødsituasjoner kan ansatte i institusjonen benytte kortvarig fastholding av pasient og bruker. Dette skal bare brukes når det er helt nødvendig for å hindre vedkommende i å skade seg selv eller andre, eller for å avverge betydelig skade på bygninger, inventar eller andre ting. Kortvarig fastholding skal bare brukes når lempeligere midler har vist seg å være åpenbart forgjeves eller utilstrekkelige. Tvangsbruken må ikke overstige det som er nødvendig for å avverge skaden og skal gjennomføres på en mest mulig skånsom og omsorgsfull måte. Kortvarig fastholding skal opphøre straks skaden eller faren er avverget. Institusjonenes leder eller den lederen gir fullmakt skal avgjøre bruk av kortvarig fastholding. 52

89 11 Adgang til tilbakeføring ved rømming Pasient som er inntatt i institusjon etter vedtak med hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven 10-2 og 10-3, herunder ved midlertidige vedtak, og ved samtykke til tilbakehold etter 10-4, kan holdes tilbake mot sin vilje og hentes tilbake ved rømming, om nødvendig med tvang. Ved rømming skal institusjonen straks varsle kommunen og om nødvendig politiet. I samarbeid med kommunen skal institusjonen sette i verk nødvendige tiltak for å tilbakeføre pasienten til institusjonen. Tilbakeføring av pasienten skal skje på en så skånsom måte som mulig. 12 Beregning av tilbakeholdstiden ved tvangsinnleggelser med hjemmel i helseog omsorgstjenesteloven 10-2 Tilbakeholdstiden etter helse- og omsorgstjenesteloven 10-2 løper fra tidspunktet hvor pasienten begynner oppholdet ved institusjonen. Dersom pasienten er innlagt etter et midlertidig vedtak, regnes dette oppholdet med ved beregning av tilbakeholdstiden. Ved beregning av tilbakeholdstiden regnes ikke med den tiden hvor pasienten har ulovlig fravær fra institusjonen. Innleggelse på institusjon etter annen lovgivning regnes med i tilbakeholdstiden. Dersom pasienten har vært fraværende fra institusjonen ut over lengstetiden for tvangsvedtaket, kan vedkommende ikke bringes tilbake til institusjonen uten et nytt tvangsvedtak. 13 Registrering, underretning og fortløpende vurdering av vedtak Med vedtak etter denne forskriften menes enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Vedtak skal nedtegnes uten opphold. Vedtak og avgjørelse om bruk av tvang i akutte nødsituasjoner skal protokollføres. Fylkesmannen skal på forespørsel forelegges protokollene. Protokollene må oppbevares forsvarlig. Underretning om vedtaket etter forvaltningsloven 27 skal gis både til pasient og bruker, og pasientens nærmeste pårørende dersom pasienten samtykker til dette. Det skal fortløpende vurderes om vedtaket skal opprettholdes. I vurderingen skal det tas hensyn til pasient og brukers syn på saken og eventuelle negative konsekvenser tiltaket kan ha for ham eller henne. 14 Klage Pasient og bruker og pasientens nærmeste pårørende kan påklage vedtak og avgjørelse om bruk av tvang i akutte nødsituasjoner til fylkesmannen. Klagen kan fremsettes skriftlig eller muntlig for ansatte ved institusjonen eller direkte til fylkesmannen. Personale skal bistå med nedtegning av klage og straks oversende klagen til fylkesmannen. Vedtak om kontroll av post og tilintetgjøring iverksettes ikke før en klage er ferdigbehandlet. Institusjonen skal holde tilbake posten inntil klagen er behandlet. Klagen skal behandles selv om tiltaket har opphørt dersom ikke klagen skriftlig trekkes tilbake. 15 Samarbeid mellom institusjonen og kommunen Ved opphold som reguleres av denne forskriften, og når pasient og bruker ønsker det, skal institusjonen og kommunen samarbeide om den videre oppfølgingen av pasient og bruker. Ved utskrivning etter innleggelse med hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven 10-2 og 10-3 skal kommunen alltid varsles. 53

90 Pasient og bruker har rett til individuell plan i samsvar med pasient- og brukerrettighetsloven Ikraftsetting Forskriften gjelder fra Fra samme tidspunkt oppheves forskrift nr 915, Forskrift til lov om sosiale tjenester mv. kapittel 5 om beboernes rettigheter og bruk av tvang i institusjoner for omsorg og behandling av rusmiddelmisbrukere. 54

91 Vedlegg 1 Rådslag Gjennomføringsregler for opphold i institusjoner for personer med rusmiddelproblemer Deltakere 1 Rigmor K. de Waard, seniorrådgiver 2 Anne-Lene E. Arnesen, pasient- og brukerombud 3 Sharon Ann Lauritzen, spesialkonsulent Fra Fylkesmannen i Rogaland Pasient- og brukerombud i Buskerud Vestre Viken HF, Klinikk for psykisk helse og rus, Avdeling for rus og avhengighet 4 Kari Banggren, enhetsleder Sykehuset Vestfold, Vestfoldklinikken 5 Anita Holmestad, leder Tyrili 6 Joakim Hauge, seksjonssjef Prindsen mottakssenter Oslo kommune, Velferdsetaten, Sentrumsog storbyavdelingen 7 Gerd Helen Irgens, avdelingssjef Stiftelsen Bergensklinikkene 9 Stig Dragseth, avdelingsleder Rusbehandling Midt-Norge HF, Trondheimsklinikken Erik Torjussen A-LARM Rådgiver/erfaringskonsulent -Heidi Horgen, nestleder i FHN-Foreningen for human narkotikapolitikk bak FHN Representanter fra BrukerROP, fagråd for bruker- og pårørendeorganisasjoner innen rus- og psykisk helsefeltet 12 -Vidar Hårvik, leder i Marborg- Brukerorganisasjon på rusfeltet 13 Jørn Fridfeldt, leder UNN HF Avdeling for rus og avhengighet 14 Tore Sørensen, seniorrådgiver Fylkesmannen i Oslo og Akershus 15 Trond Brækhus, institusjonssjef Haugenstua rehabiliteringssenter 16 Guri Spilhaug, medisinskfaglig rådgiver Senter for rus- og avhengighetsbehandling Oslo universitetssykehus hf 17 Ingjerd Meen Lorvik Borgestadklinikken Skien seniorrådgiver, psykologspesialist 18 Brita Mauritzen Ness, rådgiver i Helse Vest RHF- nettverket TSB RHF 19 Arve Brostigen, spesialkonsulent Velferdsetaten, Oslo kommune Felles Inntak 20 Reidar Petter Vibeto, spesialkonsulent Kompetansesenter rus region Sør ved Borgestadklinikken 55

92 Vedlegg 2 Tabell 6.4 Vedtak i fylkesnemndene for sosiale saker med hjemmel i sosialtjenesteloven 6-2 og 6-2a Decisions by County Social Welfare Boards pursuant to the Act on Social Services 6-2 and 6-2a midlertidige , midlertidige vedtak (gravide) Temporary decisions Pregnant women Temporary decisions (pregnant women) Note 1: 10-2 gjelder tilbakeholdelse av rusmiddelmisbrukere i institusjon uten eget samtykke, og 10-3 gjelder tilbakeholdelse av gravide gravide (se Note 1: 10-2 regulates detention of substance abusers in an institution without the consent of the patient, and 10-3 regulates detention of pregnant women suffering from alcohol and drug abuse (see Note 2: Antall vedtak er ikke lik antall saker eller antall personer som er holdt tilbake, da det kan ha vært fattet flere vedtak mot samme person. Note 2: Number of decisions is not equal to the number of cases or the number of persons who has been withheld, because more than one decision may affect the same person/case. Note 3: Tallene for 2010 og 2011 er fremskaffet av Fylkesnemndene for sosiale saker sentralenheten. Note 3: The numbers for 2010 og 2011 are produced by Family Law Court - The Central Processing Unit. Kilde: Uni Rokkansenteret og Helsedirektoratet og Fylkesnemndene for sosiale saker - sentralenheten Source: Uni Rokkansenteret and Norwegian Directorate for Health and Family Law Court - The Central Precessing Unit 56

93 Vedlegg 3 Tilskudd fra Helsedirektoratet over tilskuddsordning 0763/71 Organisasjon/prosjekt Vedtak 2012 Søkt 2013 Vedtak 2013 Finnmarkskollektivet kr ,00 kr ,00 kr ,00 Himsmoenkollektivet kr ,00 kr ,00 kr ,00 Nord-Norsk stiftelse for rusomsorg - Steigen omsorgsheim kr ,00 kr ,00 kr ,00 P22 - Akuttmottaket + nytt jenteprosjekt kr ,00 kr ,00 kr ,00 Grubeli Rehabiliteringssenter kr ,00 kr ,00 kr ,00 Rehabiliteringssenteret F-16 Drift kr ,00 kr ,00 kr ,00 Biri Treningssenter kr ,00 kr ,00 kr ,00 De-Fence/Smart Rehab kr ,00 kr ,00 kr ,00 Evangeliesenteret kr ,00 kr ,00 kr ,00 Frelsesarmeen Rusomsorg - Gatehospitalet kr ,00 kr ,00 kr ,00 GUTS Drammen kr ,00 kr ,00 kr ,00 KRAFT - Bergen kontaktsenter kr ,00 kr ,00 kr ,00 KRAFT - Lundevann krise og omsorgssenter kr ,00 kr ,00 kr ,00 KRAFT - Stiftelsen Shalam kr ,00 kr ,00 kr ,00 KRAFT Nappane kr ,00 kr ,00 kr ,00 Sørum gård rehabiliteringssenter kr ,00 kr ,00 kr ,00 Blå kors - Stjernegruppen Ringerike kr ,00 kr ,00 Kirkens bymisjon Oslo - Natthjemmet kr ,00 kr ,00 Kirkens bymisjon Oslo - Nattergalen SUM kr ,00 57

94 58

95

96

97 v Til landets kommuner og fylkesmenn Deres ref.: Vår ref.: 15/206-7 Saksbehandler: Kristina Therese Klæboe Dato: Informasjon vedrørende endringer i alkoholforskriften som trer i kraft Helse- og omsorgsdepartementet vedtok 8. desember 2014 endringer i alkoholforskriften. Endringsforskriften (FOR ) er publisert på Lovdata. Endringsforskriften inneholder både endringer som trådte i kraft og endringer som vil tre i kraft Helsedirektoratet har mottatt henvendelser vedrørende endringsforskriften og vil med dette tydeliggjøre hvilke endringer som først trer i kraft fra 1. januar 2016: Krav om elektronisk kunnskapsprøve Krav om at kontrollører skal ha nødvendig opplæring og ha bestått kunnskapsprøve for kontrollører Krav om to kontrollører for kontroll med skjenkebevillinger (ikke salgsbevillinger) Når det gjelder elektronisk kunnskapsprøve for kontrollører vil denne først bli tilgjengelig fra og med Det skal videre være en overgangsperiode på et halvt år. Dagens kunnskapsprøve vil ikke oppfylle dette kravet. Helsedirektoratet vil komme tilbake med nærmere informasjon om endringene og den praktiske gjennomføringen av disse, på et senere tidspunkt. Vennlig hilsen Hilde Skyvulstad e.f. avdelingsdirektør Kristina Therese Klæboe seniorrådgiver Dokumentet er godkjent elektronisk Helsedirektoratet - Divisjon folkehelse Avdeling befolkningsrettet folkehelsearbeid Kristina Therese Klæboe Postboks 7000 St. Olavs plass, 0130 Oslo Besøksadresse: Universitetsgata 2, Oslo Tlf.: Faks: Org.nr.: postmottak@helsedir.no

98

99

100 Helse- og omsorgsdepartementet Høringsnotat 11. februar 2015 Forslag til endringer i alkoholloven Endringer i bestemmelsen om varigheten på kommunale salgs- og skjenkebevillinger mv. Høringsfrist 24. april

101 1 Sammendrag av og bakgrunn for forslagene Bevillingsperioden for kommunale bevillinger - fireårsregelen Gjeldende rett Dagens praksis i kommunene Historisk bakgrunn Fordeler og ulemper ved dagens ordning Departementets vurdering og forslag til ny ordning Departementets vurdering av om fireårsregelen bør endres Nærmere om forslag til ny ordning alternativ 1 unntak Nærmere om forslag til ny ordning alternativ 2 løpende bevilling Kjøp fra grossist ved bevilling til en enkelt bestemt anledning Gjeldende rett Bakgrunnen for dagens regelverk Departementets vurdering og forslag til ny ordning Økonomiske og administrative konsekvenser Fireårsregelen Kjøp fra grossist ved bevilling til en enkelt bestemt anledning Forslag til lovendringer

102 1 Sammendrag av og bakgrunn for forslagene I dette høringsnotatet foreslås følgende endringer i alkoholloven: 1. Endring i alkoholloven 1-6 som innebærer at kommunale salgs- og skjenkebevillinger ikke må løpe ut etter fire år, men kan videreføres uten krav om ny bevilling (fornyelse). Det legges fram forslag til to alternative løsninger, og det bes særlig om høringsinstansenes syn på hvilken løsning som er mest hensiktsmessig. Se høringsnotatet kapittel 2. a. Alternativ 1: Fireårsregelen opprettholdes som hovedregel, men det gis en unntaksbestemmelse fra regelen om bevillingsperioden for kommunale bevillinger (fireårsregelen) i alkoholloven 1-6. Forslaget innebærer at kommunen kan beslutte at gjeldende kommunale salgs- og skjenkebevillinger likevel ikke skal løpe ut etter 4 år, men gjelde videre uten fornyelse. Det foreslås en fleksibel regel som gir kommunen anledning til, etter en gjennomgang av alkoholpolitikken i kommunen, å beslutte at ingen eller kun enkelte bevillinger (basert på objektive kriterier) skal opphøre og dermed underlegges en ny søknadsprosess. Kommunen kan også bestemme at bevillinger ikke skal opphøre, men at kun vilkårene for gjeldene bevillinger skal endres (for eksempel nye skjenketider i kommunen). b. Alternativ 2: Kommunale salgs- og skjenkebevillinger løper som hovedregel inntil videre (ikke tidsbegrensede), men kommunen får en mulighet til å bestemme at bevillingene skal opphøre og søkes om på nytt etter at nytt kommunestyre tiltrer. Kommunen kan bestemme at alle eller enkelte bevillinger skal fornyes eller kun endre vilkårene for bevillingene. 2. Endring i alkoholloven 1-4c som innebærer at det kan selges alkoholholdig drikk engros til bevillingshaver med salgs- eller skjenkebevilling for en enkelt bestemt anledning. Se høringsnotatet kapittel 3. Bakgrunnen for at departementet har vurdert fireårsregelen og engrossalgsbestemmelsen og foreslår lovendringer, er bl.a. at departementet har mottatt henvendelser hvor uheldige utslag av dagens bestemmelser er beskrevet. Formålet med endringene er å skape et enklere og mer effektiv regelverk. For fireårsregelens del er det lagt vekt på at kommunen fortsatt skal ha og bruke det alkoholpolitiske virkemiddelet som bevillingsinstituttet innebærer, samtidig som den bl.a. ressursmessige belastningen en fornyelsesprosess medfører for kommunen og næringen, reduseres i de tilfeller begrunnelsen for fornyelsesinstituttet ikke slår til. 3

103 Det vises til nærmere beskrivelse av dagens regelverk, begrunnelsen for endringsforslagene og innholdet i endringsforslagene i kapitlene 2 (fireårsregelen) og 3 (engrossalg). De administrative og økonomiske konsekvensene er omtalt i kapittel 4. I kapittel 5 er forslagene til ny lovtekst tatt inn. 2 Bevillingsperioden for kommunale bevillinger - fireårsregelen 2.1 Gjeldende rett Kommunale bevillinger gis i tre tilfeller: 1. Salg av alkoholholdig drikk gruppe 2 og 3, dvs. over 4,7 volumprosent alkohol (Vinmonopolet) 2. Salg av alkoholholdig drikk gruppe 1, dvs. t.o.m. 4,7 volumprosent alkohol (dagligvarebutikker) 3. Skjenking av alkoholholdig drikk gruppe 1, 2 og 3 (barer, puber, restauranter mv.) Alkoholloven 1-6 fastsetter bevillingsperioden for bevillinger etter alkoholloven. Bestemmelsen lyder: Kommunal bevilling til salg av alkoholholdig drikk gruppe 2 og 3 kan gis for 4 år av gangen, og med opphør senest 30. juni året etter at nytt kommunestyre tiltrer. Kommunal bevilling til salg av annen alkoholholdig drikk enn nevnt i første ledd og til skjenking av alkoholholdig drikk kan gis for perioder inntil 4 år, og med opphør senest 30. juni året etter at nytt kommunestyre tiltrer. Slike bevillinger kan dessuten gis for en bestemt del av året, og for en enkelt bestemt anledning. Statlige skjenkebevillinger gis inntil videre. Statlige tilvirkningsbevillinger gis inntil videre, men kan dersom særlige forhold tilsier det gis for en bestemt periode. Dersom spørsmålet om fornyelse av gitt bevilling ikke er endelig avgjort innen bevillingsperiodens utløp, er bevillingen fortsatt gyldig inntil utgangen av den måned hvor endelig vedtak om ny bevilling er truffet, likevel ikke utover 3 måneder fra begynnelsen av den nye bevillingsperioden. De kommunale salgs- og skjenkebevillingene (første og annet ledd) er, i motsetning til det som gjelder for de statlige bevillingene (tredje og fjerde ledd), tidsbegrensede. Slike bevillinger kan gis for maksimalt fire år av gangen med opphør senest 30. juni året etter at nytt kommunestyre tiltrer. Bevillinger som gis etter første ledd dreier seg om bevillinger til Vinmonopolets utsalg. Slike bevillinger gis for fire år. Når det gjelder kommunal bevilling til salg av alkoholholdig drikk t.o.m. 4,7 volumprosent alkohol samt kommunale skjenkebevillinger, kan kommunen også fastsette at bevillingen skal ha kortere varighet 4

104 enn fire år, men bevillingen må uansett opphøre senest 30. juni året etter at nytt kommunestyre tiltrer. Bestemmelsen innebærer at kommunale salgs- og skjenkebevillinger faller bort når bevillingsperioden løper ut. Virksomhetene må derfor søke om og få ny bevilling for å kunne fortsette salgs- eller skjenkevirksomheten. De vilkårene som settes i den nye bevillingen, kan være annerledes enn de vilkårene som gjaldt den tidligere bevillingen, for eksempel nye åpningstider, endrede krav til konsept og endringer i hvilke grupper alkoholholdige drikker som kan skjenkes. Kommunale salgs- og skjenkebevillinger kan, fordi de er tidsbegrensede, kun inndras hvis det foreligger regelbrudd, for eksempel salg til mindreårige, eller hvis bevillingen ikke benyttes, jf. alkoholloven 1-8. De statlige skjenkebevillingene kan, fordi de er løpende, imidlertid inndras når som helst uten at det må foreligge slike grunner. De kan m.a.o. inndras av kun rene alkoholpolitiske grunner, jf. alkoholloven 1-8 siste ledd. Kommunene har etter alkoholloven 1-7d plikt til å utarbeide en alkoholpolitisk handlingsplan. Dette kravet ble tatt inn under Sosialkomiteens behandling av Ot.prp. nr. 7 ( ) om endringer i alkoholloven, jf. Innst. O. nr. 59 ( ). Denne planen bør behandles i hver kommunestyreperiode, og det anbefales at den inngår i en helhetlig rusmiddelpolitisk handlingsplan. Kommunene vil gjennom en slik plan kunne se alkoholpolitikken i et helhetsperspektiv, og den vil være et viktig styringsdokument for kommunens alkoholpolitikk. Loven gir ingen direkte anvisninger på hva planen skal inneholde, men i merknaden til bestemmelsen går det fram at den bør angi hva som er målet med kommunens alkoholpolitikk og hvilke virkemidler som bør tas i bruk for å nå målene. Kommunen har gjennom folkehelseloven fått et større ansvar for å føre en lokalt tilpasset folkehelsepolitikk, herunder en alkoholpolitikk, som møter de folkehelseutfordringene kommunen står overfor. Folkehelseloven pålegger kommunene å legge til rette for god folkehelse i sin kommune gjennom planarbeid, mål, strategier og iverksetting nødvendige tiltak. De rusmiddelpolitiske handlingsplanene (alkoholpolitiske handlingsplanene) må ses i sammenheng med kommunenes generelle folkehelsearbeid og planer etter folkehelseloven. 2.2 Dagens praksis i kommunene Generelt kan det sies at det ikke foreligger et solid kunnskapsgrunnlag knyttet til selve fornyelsesprosessen av bevillinger. På den annen side foreligger det en del kunnskap om kommunal bevillingspraksis som er relevant. Det har vært en jevn nedgang i antall kommunale salgsbevillinger de siste tiårene, fra 4961 i 1990 til 4172 i Årsaken til nedgangen er i hovedsak strukturendringer i handelsnæringen, ikke at kommunene har blitt mer restriktive i bevillingspolitikken. Når det gjelder kommunale skjenkebevillinger, har det vært en kraftig økning de siste tiårene. I 2013 var det 7400 bevillinger, en økning på over 60 prosent i forhold til 1990 (4574 bevillinger). Utviklingen synes imidlertid å ha flatet ut fra rundt midten av

105 tallet, hvor antallet har stabilisert seg. En annet utviklingstrekk er at de langt fleste bevillinger nå kan skjenke brennevin, ikke bare øl eller øl/vin, som var vanlig før. I 2013 gjaldt dette 86 prosent av bevillingene, mens det tilsvarende i 1990 var 38 prosent. Vi har ikke data som direkte forteller hvor mange som får fornyet bevilling og hvor mange som ikke får det. Vi har derimot opplysninger fra kommunene om de innvilger eller avslår søknader om nye bevillinger. De siste årene har i gjennomsnitt 30 kommuner avslått søknader om skjenkebevilling, og bare en håndfull har avslått søknader om nye salgsbevillinger. Det virker med andre ord å være gjennomgående at søknader for det meste innvilges. De kommunene som avslår søknader, oppgir for det meste at det skyldes forhold knyttet til vandelsattesten hos søkeren. Det er for øvrig ikke spesielle endringer i statistikken over antall bevillinger for den perioden som sammenfaller med fornyelsestidspunktet. Dette kan indikere at de fleste som søker, får fornyet bevillingen. I følge en beregning fra 2013 anslås det at de kommunale utgiftene knyttet til søknadsbehandling ligger et sted mellom 6000 og kroner per søknad hvert fjerde år (Melberg 2013). Dette estimatet tar utgangspunkt i at saksbehandleren bruker i gjennomsnitt mellom ti og tjue effektive arbeidstimer på en søknad. Arbeidet inkluderer selve saksbehandlingen (for eksempel å innhente relevant informasjon), samt andre oppgaver knyttet til søknadene, som veiledning, administrasjon, kunnskapsprøvene og eventuell klagebehandling. Den reelle summen avhenger av hvor mye av de generelle administrasjonsutgiftene som tas med i regnestykket (arbeidsgiveravgift, sosiale kostnader, utstyr osv.). Estimatene er forbundet med en del usikkerhet og vil variere mellom kommunene. For kommuner med mange bevillinger innebærer fornyelsen en ekstra arbeidsbyrde i en avgrenset periode. I årsberetningen fra Næringsetaten i Oslo kommune for 2008 (s. 9) går det for eksempel fram at arbeidet med fornyelsen startet allerede høsten Etaten ansatte fire personer midlertidig til dette arbeidet, i tillegg til at de øvrige ansatte i seksjonen la ned en stor arbeidsinnsats. Årsberetningen viser at etaten totalt fornyet 1056 skjenkebevillinger hvorav 917 ved søknad om fornyelse av eksisterende bevilling, 93 ved søknad etter eierskifte og 46 ved søknad om ny bevilling. Av totalt 366 salgsbevillinger var 329 søknader om fornyelse av eksisterende bevilling, 26 søknader om eierskifte og 11 søknad om ny bevilling. Av totalt 33 avslag ble 24 søknader avslått på bakgrunn av vandel, 6 på bakgrunn av manglende dokumentasjon og 3 på bakgrunn av at butikken ikke tilfredsstilte kravet til dagligvareutvalget. Departementet kjenner ikke til studier som viser hvor mye ressurser aktørene i næringslivet bruker på en søknad om bevilling. Det vil naturligvis variere alt etter hvor erfaren søkeren er og hvordan kommunens søknadskrav er utformet. En kan likevel legge til grunn at det krever en god del arbeid, da en søker må ta kunnskapsprøve, legge ved vandelsattest fra politiet, beskrive internkontrollsystemet og oppgi andre relevante opplysninger. 6

106 Vi har ikke data på om søknadene knyttet til fornyelse av bevilling er mindre omfattende enn søknadene om ny bevilling. Dette vil i så fall ha naturligvis konsekvenser for ressursbruken både til kommunen og til søker og dermed krever mindre av begge parter. Vi antar at dette også vil variere mellom kommuner. 2.3 Historisk bakgrunn Fireårsregelen i alkoholloven 1-6 knytter seg til prinsippet om det kommunale selvstyret i alkoholsaker. Bestemmelsen har lang tradisjon og er en videreføring fra alkoholloven av Tanken bak bestemmelsen er at et nytt kommunestyre skal ha rett og plikt til å utforme alkoholpolitikken for kommunen, og dermed ikke skal være bundet av den alkoholpolitikken det tidligere kommunestyret førte. I forarbeidene til dagens alkohollov av 1989 ble det uttalt at å gi bevillingene ubegrenset løpetid ville bryte radikalt med det kommunale selvstyret i alkoholpolitikken. Det ble påpekt at kommunen da ikke ville ha noen muligheter for å revurdere sin bevillingspraksis, men bare måtte basere seg på inndragning av bevillinger (noe som forutsetter brudd på regelverket eller at bevillingen ikke lenger brukes, jf. alkoholloven 1-8). Spørsmålet om å oppheve fireårsregelen og å gi salgs- og skjenkebevillinger for en ubegrenset periode, ble inngående drøftet på nytt på midten av 1990-tallet. I NOU 1995:24 Alkoholpolitikken i endring ble det foreslått at alle bevillinger skulle gis inntil videre. I den forbindelse understreket utvalget betydningen av at søknadene om bevilling ble underlagt en grundig behandling, at kontrollen med at vilkårene overholdes ble styrket og at sanksjoner raskt ble satt i verk. I høringsnotatet forut for Ot.prp. nr. 7 ( ) om endringer i alkoholloven, ble spørsmålet om ubegrenset bevillingsperiode stilt åpent fra departementets side. Det ble bedt om høringsinstansenes syn på spørsmålet. Høringsinstansene var som ventet delte i synet på tidsubegrensede bevillinger. Næringslivet ønsket en slik endring, mens bl.a. KS, politiet og Konkurransetilsynet ønsket å beholde perioden på fire år. Kommunene hadde noe ulike syn. Departementet gikk i proposisjonen gjennom fordeler og ulemper med de ulike løsningene og endte opp med å tilrå at fireårsregelen ble beholdt. Flertallet i Sosialkomitéen på Stortinget sluttet seg til at bevillingsperiodens lengde fortsatt skulle være knyttet til kommunestyreperioden, se Innst. O. nr. 59 ( ). Spørsmålet om å endre fireårsregelen har nå blitt tatt opp på ny. Departementet mottok i november 2013 et brev fra NHO Reiseliv hvor det ble bedt om at fireårsregelen ble fjernet og at salgs- og skjenkebevillinger gis inntil videre. I februar 2014 ble det også stilt et representantspørsmål til skriftlig besvarelse (Dokument 15:430 ( )) til Helse- og omsorgsministeren om saken. Helse- og omsorgsministerens svar var at muligheten for endringer ville bli vurdert nærmere, og at det ble tatt sikte på å få avklart hvilke regler som skal gjelde for bevillingsperiode og fornyelser før neste runde med fornyelser som etter loven må skje innen 30. juni

107 2.4 Fordeler og ulemper ved dagens ordning Det er tungtveiende grunner både for og mot ordningen med at kommunale salgs- og skjenkebevillinger ikke kan gis for lenger tid enn fire år. Følgende argumenter taler for å oppheve tidsbegrensningen: Tidsubegrensede bevillinger vil gi bedre forutberegnelighet for næringen og trygghet for arbeidstakernes arbeidsplasser. Fornyelsesprosessen er tidkrevende og betyr et betydelig merarbeid for kommunene. Opphevelse av tidsbegrensningen vil innebære økonomiske og administrative besparelser både for kommunene og de næringsdrivende. De frigjorte ressursene vil kommunene kunne bruke til andre oppgaver som bedret kontroll. Kommunene foretar uansett ikke noen fullstendig ny vurdering av alle gitte bevillinger, men konsentrerer seg om dem det er knyttet problemer til. Fornyelsesbehandlingen fører i realiteten sjelden til at bevillinger nektes fornyet. Følgende argumenter taler mot å oppheve tidsbegrensningen: Fornyelsesprosessen gir kommunen mulighet til å foreta en total revurdering av alkoholpolitikken i kommunen hvert fjerde år. Fornyelse åpner ikke bare for å endre antall bevillinger, men også for å sette nye vilkår for bevillingene som for eksempel åpningstider og om det skal tillates å skjenke brennevin Begrensningen har en preventiv effekt mot regelbrudd fordi bevillingshaver vet at bevillingen vil bli gjenstand for ny vurdering. Dersom bevillinger skal gis på ubegrenset tid, vil etablering i markedet bli vanskeligere ved tak på antall bevillinger, og konkurransen kan bli redusert. 2.5 Departementets vurdering og forslag til ny ordning Departementets vurdering av om fireårsregelen bør endres Etter departementets syn, er tiden nå inne for på ny å vurdere om det er hensiktsmessig å beholde fireårsregelen i sin nåværende form. Det er ønskelig med en alternativ ordning som på en bedre måte ivaretar de hensynene som taler mot dagens begrensede bevillingsperiode. Samtidig må hensynene bak dagens ordning ivaretas på en god måte. Departementet ser derfor i dette høringsnotatet nærmere på muligheten for å gjøre justeringer i fireårsbestemmelsen som reduserer byråkratiet og unødvendig ressursbruk, samtidig som hensynet til det lokale selvstyret, behovet for å luke ut useriøse aktører og kommunenes ansvar og mulighet for en forsvarlig folkehelsepolitikk ivaretas på en god måte. Det er et grunnleggende prinsipp i alkoholpolitikken at kommunen har rett til og ansvar for å føre den alkoholpolitikken den ønsker og ser behov for i sin kommune. Dette er bakgrunnen for at kommunene er bevillingsmyndighet for salgs- og skjenkebevillinger i 8

108 kommunen og har stor skjønnsfrihet til å bestemme om bevillinger skal gis og hvilke vilkår som i så fall skal settes for bevillingene. En kommunal bevilling er ingen rettighet som må innvilges hvis objektive vilkår er oppfylt. Bakgrunnen for at en kommunal salgs- eller skjenkebevilling ikke er en alminnelig rettighet, er at alkoholholdig drikk ikke er en alminnelig vare. Alkoholholdig drikk er en vare som kan ha helsemessige og sosiale skadevirkninger for kommunens innbyggere. Dette gjelder for de som drikker selv, men også for pårørende og andre tredjeparter samt for samfunnet generelt via de kostnadene alkoholskadene påfører for eksempel arbeidsplasser og offentlige tjenester. Det må derfor være mulig for kommunene å endre rammevilkårene for omsetning av alkoholholdig drikk. Alkohollovens system er at de til enhver tid folkevalgte i kommunen skal kunne bestemme alkoholpolitikken i kommunen bl.a. ved å bruke bevillingssystemet. Å finne den rette balansen mellom ulike interesser som næringsutvikling, forbrukerhensyn, kriminalitetsforebygging og folkehelse er et politisk ansvar. Ved innføring av folkehelseloven ble kommunens ansvar for å fremme folkehelsen, herunder føre en alkoholpolitikk som tar hensyn folkehelseutfordringene i kommunen, gjort tydelig. Bevillingssystemet er et alkoholpolitisk virkemiddel kommunen i dag kan bruke for å fremme folkehelsen i kommunen. Både alkoholloven og folkehelseloven legger til grunn at kommunen i løpet av kommunestyreperioden vurderer alkoholpolitikken og herunder behovet for endringer i bevillingspolitikken. Departementet legger stor vekt på at det kommunale selvstyret i alkoholpolitikken skal opprettholdes. Det er grunnleggende at de til enhver tid folkevalgte kommunale organene har mulighet for å bestemme salgs- og skjenkepolitikken i kommunen både for å ivareta ulike hensyn knyttet til alkoholpolitikken generelt og folkehelsehensyn spesielt. Dette innebærer at det ikke fra statlig hold bør fastsettes at skjenkebevillinger skal være evigvarende uten noen mulighet for lokalpolitikerne til å endre på det tidligere politikere har bestemt. Da vil vi frata kommunens folkevalgte et viktig virkemiddel når de skal føre sin egen alkohol- og folkehelsepolitikk. På den annen side er det heller ikke fornuftig, som i dag, å kreve en fornyet behandling av alle bevillinger dersom de nye folkevalgte ikke ser noe behov for endringer i bevillingspolitikken. Det ser ut til at bevillingshaverne i stor grad får videreført sine bevillinger, se kapittel 2.2 foran. Fornyelsesprosessen er i disse tilfellene en unødvendig og ressurskrevende øvelse både for bevillingshaver og kommunen. I beskrivelsen av dagens praksis i kapittel 2.2 foran går det fram at det går store ressurser med til fornyelsesprosessen, bl.a. kan det i enkelte kommuner være nødvendig å ansette ekstra bemanning for å få behandlet alle søknadene. Det er derfor etter departementets syn behov å gjøre endringer i dagens bestemmelse. Det er viktig at kommunene klarer å luke ut aktører som ikke tilfredsstiller kravene til å ha bevilling. Manglende vandel er ofte grunnen til at bevillinger ikke blir fornyet. Det kan være enklere faktisk og juridisk å avdekke manglende vandel i fornyelsesprosessen enn å undersøke og inndra en bevilling i bevillingsperioden. Det kan imidlertid stilles spørsmål 9

109 ved om en fornyelse er det mest kostnadseffektive tiltaket for å avdekke slike uregelmessigheter. I de tilfeller dette er eneste begrunnelsen for behovet for fornyelsesprosessen, og ikke endringer i alkoholpolitikken, vil det trolig i en del kommuner kunne være mer kostnadseffektivt i stedet å bruke mer ressurser på risikobasert tilsyn med forhold som for eksempel vandelskravene og eierforhold, men dette må den enkelte kommune selv vurdere. Departementet vil påpeke at det uansett er et løpende ansvar for kommunene å sørge for tilsyn med aktørene og å gjennomføre inndragninger der det er grunnlag for dette, f.eks. på bakgrunn av vandel eller skjenking til mindreårige. Det er ikke heldig dersom fornyelsesprosessen blir en sovepute og det ikke foretas nødvendige inndragninger i påvente av denne. Departementet viser for øvrig til at det arbeides med et regelverk for normerte regler for inndragning av bevillinger. Departementet mener på denne bakgrunn at det bør innføres et regelverk som sikrer det kommunale selvstyret og kommunens mulighet føre sin egen alkoholpolitikk samtidig som fireårsregelen endres i sin nåværende form. Departementet ser for seg to alternative løsninger. Det ene alternativet er å beholde fireårsregelen, men gi kommunen mulighet for å beslutte at bevillingene skal løpe videre og ikke fornyes. Det andre alternativet er å innføre samme løsning som for statlige skjenkebevillinger. Dette vil si at kommunale salgs- og skjenkebevillinger gjøres løpende, men at kommunen får en mulighet til å inndra bevillingene av alkoholpolitiske grunner, dvs. uten at det foreligger inndragningsgrunn som kreves i dag. Departementet ber om høringsinstansenes syn på hva som anses å være den mest hensiktsmessige løsningen av disse to. Begge løsningene vil gi kommunene rom for å føre sin egen alkoholpolitikk. Løsningene er begge mer fleksible og effektive enn dagens ordning. Fordi alkohol ikke er en alminnelig vare, vil bransjen fortsatt måtte forholde seg til en viss usikkerhet knyttet til bevillingen, men begge løsningene vil være en forenkling som vil kunne komme både kommunene og næringslivet til gode. Det som skiller disse to forslagene, er at det første alternativet gir et noe klarere signal om kommunes rett og plikt til å føre en bevisst bevillingspolitikk. Å ta inn et unntak, framstår videre som noe enklere lovteknisk og som å passe noe bedre inn i alkohollovens oppbygging og system. Det andre alternativet kan på sin side framstå som noe mer forutsigbart for næringen fordi kommunen aktivt må ta beslutning om å foreta en fornyelse. Departementet forslår på denne bakgrunn følgende to alternative løsninger som vi ber høringsinstansene ta stilling til: Alternativ 1: Dagens tidsbegrensede bevillinger opprettholdes, men det åpnes for at kommunen kan gjøre unntak fra kravet om fornyelse dersom dette ikke anses som nødvendig. Det vises til forslag til nytt tredje ledd i alkoholloven 1-6 (alternativ 1). For å sikre at kommunen har et bevisst forhold til sin bevillingspraksis, bør en forutsetning for å kunne gjøre unntak fra fornyelseskravet være at kommunene vurderer alkoholpolitikken, herunder bevillingspolitikken, før unntak besluttes, se kapittel under. Kommunen 10

110 må ved denne vurderingen bestemme om bevillingene må fornyes i tråd med dagens system eller om bevillingene kan videreføres uten ny søknadsbehandling. Videre må det bestemmes hvilke retningslinjer som skal legges til grunn for vurderingen av bevillingene i kommunen, jf. kapitlene og Endringen som foreslås, innebærer kun at kommunen, dersom denne ikke finner behov for det, kan unnlate å kreve fornyelser på det tidspunktet eksisterende bevillinger løper ut. På samme måte som det som gjelder ved fornyelse, bør det ved unntak som viderefører bevillinger, være mulig å fastsette kortere bevillingstid enn fire år. Det kan for eksempel bestemmes at bevillinger skal gjelde videre i to år, men at det må foretas en ny vurdering av om fornyelse skal skje etter disse to årene. Dette presiseres ved at det i forslag til ny 1-6 tredje ledd første punktum tas inn at kommunen kan bestemme at bevilling skal gjelde videre for en ny periode på inntil fire år. Alternativ 2: Kommunale salgs- og skjenkebevillinger løper inntil videre. Kommunen kan beslutte at bevillinger likevel skal fornyes etter nytt kommunevalg. Det vises til forslag til endring av 1-6 (alternativ 2). Forslaget beskrives nærmere i kapittel Selv om de vurderingene som gjøres under i kapittel er knyttet til den første løsningen (begrenset bevillingsperiode med unntak), vil de grunnleggende vurderingene der også gjelde tilsvarende for dette andre løsningsalternativet. Departementet mener at de tre ulike typene kommunal bevilling, se oversikt i kapittel 2.1 om gjeldende rett, i utgangspunktet bør behandles likt. Selv om noen av argumentene kan være sterkere eller svakere for de ulike typene bevillinger, er det prinsipielt samme problemstilling og hensyn som gjør seg gjeldende. Det foreslås derfor at forslag til endringer gjøres gjeldende for alle tre bevillingstypene (salgsbevilling til Vinmonopolet, salgsbevilling til dagligvarebutikker og skjenkebevillinger) Nærmere om forslag til ny ordning alternativ 1 unntak Gjennomgang av alkoholpolitikken som grunnlag for behandling av bevillinger Selv om kommunen ikke nødvendigvis ender opp med å endre alkoholpolitikken etter nytt kommunevalg, er det viktig at kommunen har et bevisst forhold til bevillingspolitikken i kommunen og at de gjør en faktisk vurdering av hvordan bevillingspolitikken bør være utformet. Dersom det skal gjøres unntak fra kravet om fornyelse av salgs- og skjenkebevillingene må dette være et bevisst valg med basis i den alkoholpolitikken og folkehelsepolitikken kommunen ønsker å føre. Det bør derfor legges inn som et vilkår at unntak fra fornyelsesprosessen kun kan gis hvis kommunen har foretatt en vurdering av alkoholpolitikken. En slik gjennomgang vil i tillegg til å sikre politisk styring, gi forutsigbarhet for salgs- og skjenkestedene om de rammene som vil legges til grunn for bevillingspolitikken i kommende bevillingsperiode. Kommunen har allerede i dag en plikt til å vurdere alkoholpolitikken i kommunen. For å sikre at alkoholpolitikken i kommunen er politisk styrt, skal kommunene minimum ha en 11

111 alkoholpolitisk handlingsplan, og det anbefales en helhetlig rusmiddelpolitisk handlingsplan. I Ot.prp. nr. 86 ( ) kapittel la departementet til grunn at den alkoholpolitiske handlingsplanen skal være et sentralt instrument for å sikre helhetlig behandling av alkoholpolitiske spørsmål i kommunen. De alkoholpolitiske handlingsplanene ble framhevet som en forutsetning for å fjerne bestemmelsen om at avgjørelser om tildeling av bevilling og om tiden for salg og skjenking bare kunne delegeres til formannskapet eller annet politisk organ i kommunen. Det ble uttalt: Da kravet om alkoholpolitisk handlingsplan ble vedtatt, lå det som en premiss at planen skal vedtas av hvert kommunestyre, dvs. at den må tas opp til vurdering etter hvert kommunevalg. Departementet vil presisere at dette fortsatt er en viktig forutsetning for å sikre oppnåelse av målet bak kravet om handlingsplan - nemlig politisk styring med bruk av alkohollovens virkemidler. Det ligger med andre ord en forutsetning om at de politiske organer gir retningslinjer for alkoholpolitikken, blant annet at det gis retningslinjer for utøvelsen av skjønnet i bevillingssaker dersom denne oppgaven delegeres til administrasjonen eller andre organer. Videre skal folkehelse, herunder forhold knyttet til alkoholbruk, ivaretas i kommunens planprosess. I plansystemet vil en alkoholpolitisk eller rusmiddelpolitisk handlingsplan ofte ha status som en temaplan (kommunedelplan), jf. plan- og bygningsloven 11-1 tredje ledd. Det anbefales at de retningslinjene kommunene ønsker å legge til grunn for innvilgelse av salgs- og skjenkebevillinger, tas inn i den alkoholpolitiske/rusmiddelpolitiske handlingsplanen, ev. i en bredere folkehelseplan. Når det gjelder hvordan kommunene i praksis forankrer de alkoholpolitiske retningslinjene som ligger til grunn for fornyelsesprosessen, er det ikke samlet inn data på dette på landsbasis. I en rapport fra 2011 ble det gjort en kvalitativ analyse av åtte kommuners arbeid med rusmiddelpolitiske handlingsplaner (Baklien & Krogh, Sirusrapport 2/2011). I dette utvalget hadde kommunene egne alkoholpolitiske retningslinjer for bevillingspolitikken. Disse var i noen grad videre forankret i den rusmiddelpolitiske handlingsplanen, men i flere tilfeller bare som et vedlegg til planen. Det står ikke noe eksplisitt om hvordan fornyelse av bevilling forankres, eller hvorvidt fornyelse er et eget punkt i de alkoholpolitiske retningslinjene. Forslaget om at det må foretas en gjennomgang av alkoholpolitikken som grunnlag for å kunne gjøre unntak fra kravet om fornyelse, er tatt inn i 1-6 nytt tredje ledd første punktum Om behov for endring av fristen for fornyelse av gitte bevillinger Det vil ikke være hensiktsmessig at det søkes om fornyelser før det er avklart om kommunen vil gi unntak fra kravet om fornyelse eller ikke. Dette innebærer at kommunene må foreta vurderingen så raskt at det blir tid til å søke og behandle søknadene etter at avgjørelsen om ev. unntak er tatt og retningslinjene for bevillinger fastlagt. I denne forbindelse reiser det seg spørsmål om dagens frist for fornyelse, som er 30. juni året etter kommunevalget, bør forskyves noe, eller om kommunene burde klare å foreta en vurdering av alkoholpolitikken og 12

112 fastsette retningslinjer for behandlingen av bevillinger innenfor denne tidsrammen. Fordelen ved å forlenge fristen er at kommunen vil få bedre tid til å forta en helhetlig vurdering av alkoholpolitikken også i sammenheng med resten av kommunens politikk, bl.a. folkehelsepolitikken generelt. Ulempen er at det vil ta lang tid før alkoholpolitikken til det valgte kommunestyret vil bli gjennomført. Slik departementet ser det, framstår følgende frister som aktuelle; 30. juni året etter kommunevalget (som i dag), 31. desember året etter kommunevalget eller en dato mellom disse to ytterpunktene. Det bes om høringsinstansenes synspunkter på om fristen bør endres og i så fall hvilke frist som bør gjelde for fornyelse av bevillingene Om kommunen bør kunne gjennomføre fornyelse for kun en avgrenset del av bevillingene Etter departementets syn vil det ikke imøtekomme formålet med endringen hvis kommunen kun får mulighet til å velge mellom at alle eller ingen bevillinger skal fornyes. Det vesentlige bør være hvilke bevillinger det er behov for å vurdere på nytt på bakgrunn av den politiske gjennomgangen av alkoholpolitikken i kommunen. Det bør derfor også være mulig for kommunen å bestemme at kun noen typer bevillinger skal løpe ut og søkes om ny bevilling for, og at de resterende ikke trenger fornyelse. Hvilke bevillinger som ikke skal forlenges, men som det må søkes om på ny som i dag, må basere seg på objektive kriterier som ikke innebærer usaklig forskjellsbehandling eller baserer seg på utenforliggende hensyn. Det bør imidlertid være stort handlingsrom ved fastsettelse av retningslinjer, så lenge utvelgelsen av kun noen bevillinger gjøres etter kriterier som er alkoholpolitisk relevante, jf. de alkoholpolitiske vurderinger som kommunens nye politiske ledelse har foretatt. Dersom muligheten for å fastsette kriterier for hvem som skal måtte søke om bevilling på ny blir for snever, vil resultatet fort bli enten at alle må gjennom en fornyelse eller at det ses gjennom fingrene med dem som burde vurderes på ny for å slippe unna en totalfornyelse av alle bevillinger. For en vurdering av om kriteriene som er satt i retningslinjene er saklige, kan det ses hen til vurderingen av hva som er relevante hensyn etter alkoholloven 1-7a og legge dette til grunn så langt det passer. Kriterier som kan legges til grunn for utvelgelsen, vil for eksempel kunne være om skjenkestedene har brutt bevillingen, fått prikker etter et prikktildelingssystem (etter kommunal ordning ev. statlig ordning dersom slik er innført) eller fått inndratt bevillingen i bevillingsperioden, om virksomhetene ligger i et spesifikt område (for eksempel i et særlig utelivsområde eller i nærheten av aktiviteter for ungdom), om skjenkestedene har et særlig konsept (for eksempel nattklubb eller uteservering), hvilke bevillingsrettigheter virksomhetene har, hvilken aldergrense som gjelder, om det er innspill fra politiet om mye bråk på stedene eller i området, om det har vært mange virksomhetsoverdragelser, endringer i eierstruktur og utbytting av styrer i bevillingsperioden osv. Det kan også være et kriterium at det kreves fornyelse i de tilfeller det er begrunnet mistanke om manglende vandel, jf. at en fornyelsesprosess kan være mer 13

113 effektivt enn vanlig tilsyn i slike tilfeller. Det må videre også kunne velges at kun skjenke- og ikke salgsbevillinger skal fornyes eller omvendt. Forslaget om at det kan bestemmes at ingen eller kun enkelte bevillinger skal fornyes, er tatt inn i 1-6 nytt tredje ledd annet punktum Om kommunen bør kunne sette nye vilkår i stedet for å gjennomføre fornyelse Etter departementets syn bør det også være mulig for kommunene å bestemme at bevillinger ikke trenger fornyelse, men at det i stedet kun skal settes nye/endrede vilkår for bevillingene. Dersom kommunen kun ser behov for å forandre vilkårene, for eksempel kortere åpningstider i kommunen eller nye krav til konsepter i et område av kommunen, vil det være en forenkling for alle parter om kommunen kun kan endre disse vilkårene i stedet for foreta en total fornyelse. Det bør videre være mulig kun å forandre vilkårene for noen bevillinger på samme måte som det bør være mulig kun å velge at noen bevillinger skal fornyes. Hvilke bevillinger det kun skal gjennomføres endring i vilkårene for og ikke fornyelse av, må vurderes på samme måte, dvs. på bakgrunn av objektive kriterier. Det vises til vurderingen i kapittel over. Alkoholloven 3-2 fastslår at det kan settes vilkår for bevillinger i samsvar med alminnelige forvaltningsrettlige regler. Muligheten for å fastsette vilkår ved innvilgelse av bevilling er mye videre enn ved endring av en allerede gitt bevilling, jf. forvaltningsloven 35. Ved en fornyelse gis det en ny bevilling, og kommunen kan sette nye vilkår som ikke var satt for den forrige bevillingen. De vilkårene som kan settes ved fornyelser (ny bevilling), må også kunne settes ved endring av vilkår når bevillingen unntas fra fornyelse. Å forlenge gitt bevilling og ikke kreve fornyelse under den forutsetning av at nye vilkår kan settes, er et alternativ til en fornyelse. Dersom nye vilkår ikke kunne settes på samme måte, vil alternativet være at kommunen i stedet foretar fornyelse og setter vilkårene uansett. Å tvinge fram en fornyelse for å kun for å kunne sette nye vilkår, framstår ikke som hensiktsmessig. Adgangen til å sette vilkår må derfor anses å være like vid ved unntak fra fornyelse som den er ved behandling av ny søknad og ikke være begrenset til vilkår som kan settes etter forvaltningsloven 35. Hvilke hensyn det kan legges vekt på ved fastsettelse av vilkår, er for øvrig noe snevrere enn ved beslutning av om bevilling skal gis eller ikke. På samme måte vil det være noe større åpning for å beslutte at kun noen bevillinger skal fornyes enn å fastsette kun nye vilkår. Forslaget om at vilkårene kan endres selv om det besluttes at bevillingen skal løpe videre, er tatt inn i alkoholloven 1-6 nytt tredje ledd tredje punktum. 14

114 2.5.3 Nærmere om forslag til ny ordning alternativ 2 løpende bevilling Dette alternativet innebærer at kommunale salgs- og skjenkebevillinger ikke lenger skal være tidsbegrensede til fire år men løper inntil videre. Se forslag til 1-6 nytt første ledd. I forhold til alternativ 1 er hovedregel og unntak her snudd. Bortsett fra dette, bør ordningen speile den ordningen som er beskrevet i kapittel Vurderingene som er gjort i kapitlet foran når det gjelder at kommunen må vurdere alkoholpolitikken, herunder bevillingspolitikken, etter et kommunevalg, at det bør kunne besluttes at kun enkelte bevillinger skal fornyes og at det bør kunne besluttes at kun nye vilkår skal gjelde, bør også legges til grunn for denne løsningen. Dette er foreslått tatt inn i 1-6 nytt annet ledd. Det er imidlertid noen særlige forhold som må vurderes nærmere ved denne løsningen fordi den innebærer en mer grunnleggende endring i alkohollovens system og oppbygging når det gjelder kommunale bevillinger. For det første bør det sikres at kommunen fortsatt kan fastsette at bevillinger kan gis for kortere perioder og at slike bevillinger ikke kun løper inntil videre. Det presiseres derfor i 1-6 første ledd annet punktum at kommunen kan bestemme at bevillinger skal gjelde for en avgrenset periode, herunder for en bestemt del av året eller for en enkelt bestemt anledning. En annen problemstilling som reiser seg ved denne løsningen, er om det skal være noen krav til når kommunen skal kunne bestemme at en bevilling likevel skal falle bort og behandles på ny, ev. kun settes nye vilkår for. Etter dagens regelverk må kommunen behandle bevillingene som skal fornyes innen 30. juni året etter kommunevalget. Denne fristen kan økes med tre måneder. Departementet mener at kommunen av hensyn til forutberegnligheten for næringen, innen rimelig tid etter kommunevalget må beslutte om de ønsker å fornye bevillingene. Departementet foreslår derfor at fornyelse må skje innen 30. september året etter kommunevalget dersom kommunen ønsker at fornyelse skal skje, jf. 1-6 nytt tredje ledd. Vi ber om høringsinstansenes syn på om det bør være en slik frist for når kommunene kan gjennomføre fornyelse og om den fristen som er foreslått her, er fornuftig. Det vises for øvrig til kapittel hvor det også stilles spørsmål ved om den fristen som gjelder i dag er tilstrekkelig. 3 Kjøp fra grossist ved bevilling til en enkelt bestemt anledning 3.1 Gjeldende rett Alkoholloven 1-4c annet ledd bestemmer hvem som kan kjøpe alkohol fra engrosselgere. Bestemmelsen lyder: Engrossalg av alkoholholdig drikk som ikke skjer til kjøper i utlandet kan bare skje til den som har bevilling til detaljsalg, skjenking eller tilvirkning av vedkommende drikk, eller som kan drive engrossalg. Engrossalg kan likevel ikke skje til den som bare har bevilling til salg eller skjenking for en enkelt bestemt anledning eller en ambulerende 15

115 skjenkebevilling. Selgeren plikter å forvisse seg om at kjøperen har nødvendig bevilling eller kan drive engrossalg. Dette betyr at arrangørene av en festival eller andre tidsavgrensede begivenheter som har fått en kommunal bevilling for en enkelt bestemt anledning, ikke kan kjøpe alkoholholdig drikk direkte fra grossist, for eksempel fra et bryggeri. Bevillingshaver må i disse tilfellene kjøpe varene i butikk som har salgsbevilling eller på Vinmonopolet, hvis produktene inneholder mer enn 4,7 volumprosent alkohol. Dersom bevilling gis for en bestemt del av året i stedet for som bevilling for en enkelt bestemt anledning, kan bevillingshaver kjøpe direkte fra grossist. Både muligheten for å gi bevilling for en bestemt del av året og for en enkelt bestemt anledning er hjemlet i alkoholloven 1-6 annet ledd annet punktum. Bevilling for en enkelt bestemt anledning gis til begivenheter som strekker seg over en kortere tidsperiode. Det er ikke noen klar avgrensning av når et arrangement skal anses som en enkelt bestemt anledning og når det skal anses som en virksomhet for bestemt tid på året. I vurderingen vil det ha betydning hvor lang tid arrangementet varer. Bestemmelsen har blitt fortolket slik at det ikke lenger er naturlig å snakke om en enkelt bestemt anledning når arrangementet varer mer enn tre til seks dager. Alkohollovens utgangspunkt er det kreves bevilling for salg og skjenking av alkoholholdig drikk, jf. alkoholloven 1-4a. Salg og skjenking er definert som overdragelse av alkoholholdig drikk mot vederlag til forbruker for drikking henholdsvis utenfor eller på salgsstedet, jf. alkoholloven 1-4, dvs. overdragelse i næringsvirksomhet. I tillegg kreves det skjenkebevilling for å drikke eller servere alkoholholdig drikk selv om det skjer uten vederlag, dvs. ikke i næringsvirksomhet, når dette skjer på nærmere angitte steder som er oppregnet i alkoholloven 8-9. De stedene som er angitt i bestemmelsen, er typisk steder som normalt er tilgjengelig for allmennheten, i motsetning til for eksempel private hjem. Bestemmelsen omfatter bl.a. lokaler hvor det drives serveringsvirksomhet, forsamlingslokaler, steder hvor offentlige tilstelninger finner sted (f.eks. festivaler og konserter) og offentlige plasser (f.eks. parker). Både arrangementer som må ha bevilling etter 1-4a (overdragelse mot vederlag) og etter 8-9 (pga. stedet arrangementet holdes), kan gis bevilling for en enkelt bestemt anledning. De arrangementene som får bevilling for en enkelt bestemt anledning kan følgelig være ganske ulike. Det kan være alt fra en festival med mange tusen mennesker, til små selskaper hvor en bestemt krets av personer deltar, for eksempel en vennefest. Alkoholloven 1-4c annet ledd om hvem det kan selges engros til, må forstås slik at det kun kan selges engros til virksomhet som har bevilling til salg og skjenking som definert i 1-4 (overdragelse til forbruker mot vederlag) og ikke til dem som har skjenkebevilling som kreves som følge av 8-9. Grunnen til dette er at alkoholloven skiller mellom salg til forbruker og salg for bruk i næringsvirksomhet, jf. alkoholloven 1-4. Når produktene som selges, er ment for kjøpers egen bruk og ikke for videre overdragelse i næringsvirksomhet, anses salget å skje direkte til forbruker og salg må skje fra virksomhet med salgsbevilling. En forbruker er etter alkohollovens enhver som ikke på 16

116 grunnlag av bevilling eller registrering etter alkoholloven, har som næring å selge alkoholholdig drikk. Det vil si at innkjøp av alkohol til bruk ved private fester som bryllup, til firmafester og representasjon, som gave til kunder o.l. regnes som salg til forbruker, selv om slik bruk av alkoholholdig drikk skulle kreve bevilling etter alkoholloven 8-9. Lovens system for bevillinger innebærer dermed også at den alkoholholdige drikken som selges engros, må være kjøpt inn for videre omsetning fra virksomhet som har bevilling til å omsette denne alkoholholdige drikken eller er registrert som engrosselger. En grossist kan derfor ikke selge alkoholholdig drikk direkte til forbruker eller til næringsdrivende som ikke har bevilling til å selge alkoholen videre, med mindre grossisten selv har salgseller skjenkebevilling. Se Ot.prp. nr. 51 ( ) kapittel 17 (merknad til tidligere 3A-2). Det ligger videre implisitt i alkohollovens system at det som er kjøpt inn engros på grunnlag av salgs- eller skjenkebevilling, kun kan anvendes til omsetning som denne bevillingen gir rett til. Den alkoholdige drikken kan ikke brukes for eksempel til privat bruk eller videresalg til andre næringsdrivende. En skjenkebevilling for enkelt bestemt anledning kan gis som alminnelig bevilling, eller som bevilling til skjenking til deltakere i sluttet selskap, jf. alkoholloven 4-2 annet ledd. Med sluttet selskap menes at det allerede, og før skjenkingen begynner, er dannet en sluttet krets av personer, som samles for et bestemt formål i et bestemt lokale, for eksempel til bryllup, konfirmasjon eller jubileum. Slike bevillinger gis vanligvis til selskapslokaler. Om det er gitt bevilling til sluttet selskap eller ikke, har ingen selvstendig betydning for om det kan selges engros til bevillingshaver. 3.2 Bakgrunnen for dagens regelverk Alkoholloven 1-4c ble innført i alkoholloven fra 1. juli Bestemmelsens annet ledd annet punktum om at det ikke kan selges engros til virksomheter som har bevilling for en enkelt bestemt anledning, var en videreføring og flytting av bestemmelsen som tidligere sto i alkoholloven 3A-2. Denne bestemmelsen kom inn i alkoholloven 1. januar I Ot.prp. nr. 51( ) kapittel 4.5 uttales følgende om begrunnelsen for at det ikke skal kunne selges og dermed heller ikke kjøpes alkoholholdig drikk engros ved bevilling for en enkelt bestemt anledning: Av kontrollhensyn foreslo departementet i høringsnotatet at innehavere av bevilling for skjenking ved en enkelt anledning [ ] ikke skulle kunne kjøpe direkte fra grossist. Departementet anså det som viktig å unngå at det blir kjøpt inn større partier enn nødvendig og til lavere priser enn i detaljleddet. En slik ordning ville innebære en risiko for at det arrangeres slike sammenkomster utelukkende for å få tilgang på rimelig alkohol, som også drikkes etter at arrangementet er over. 17

117 3.3 Departementets vurdering og forslag til ny ordning Departementet har blitt gjort oppmerksom på noen tilfeller hvor større festivaler og andre lignende arrangementer som strekker seg over en kortere tidsperiode ikke har kunnet kjøpe inn alkoholholdig drikk engros fordi de har fått bevilling for enkelt anledning. Dette dreier seg om arrangementer som må ha egen bevilling fordi de ikke avholdes på steder som i utgangspunktet har salgs- eller skjenkebevilling. Om arrangementer som går over noen få dager, skal gis bevilling for enkelt bestemt anledning eller bevilling for spesiell tid på året, er ikke klart angitt i regelverket, se beskrivelse av gjeldende rett over. Det antas at praksis varierer litt fra kommune til kommune. Hvilken type bevilling som gis til slike arrangementer, avgjør imidlertid om det kan kjøpes inn alkoholholdig drikk engros til arrangementet eller ikke. Når det gjelder arrangementer av kortere varighet, vil det uansett bare kunne gis bevilling for enkelt anledning og ikke for en spesiell tid på året. Til disse arrangementene vil det derfor etter dagens regelverk ikke i noe tilfelle kunne kjøpes inn alkoholholdig drikk engros for salg eller skjenking. Departementet kan ikke se at det er noen vesentlige forskjeller på et arrangement som varer en dag og et arrangement som varer en uke så lenge så lenge begge er et arrangement hvor den alkoholholdige drikken selges videre til forbruker i kraft av skjenke- eller salgsbevillingen. Varene må for å kunne kjøpes inn engros, uansett være kjøpt inn for videre omsetning i næringsøyemed og ikke til eget forbruk. Når det gjelder overskudd av varer som ikke blir omsatt innenfor bevillingsperioden, ser ikke departementet at det er noen forskjell på bevilling til enkelt bestemt anledning og bevilling for spesiell tid på året eller alminnelig bevilling. I alle tilfeller vil det være mulighet for at det blir kjøpt inn varer engros som bevillingshaver ikke får omsatt i bevillingsperioden. Bevillinghaver kan uansett ikke benytte varer som blir til overs når bevillingen ikke lenger gjelder, til eget bruk. Det som er kjøpt inn i kraft av bevillingen må brukes i bevillingsvirksomheten. Det antas at det mest praktiske for alle tilfeller er at de varene som blir til overs, leveres tilbake til engrosselger gjennom en returavtale. Departementet stiller derfor spørsmål ved i hvilken grad begrunnelsen for dagens bestemmelse faktisk slår til ved salg til bevillinghavere som har salgs- og skjenkebevillinger som kreves etter 1-4a (salg til forbruker mot vederlag) til en enkelt bestemt anledning. Å søke om bevilling til en enkelt bestemt anledning krever at det sendes søknad til kommunen, det tar tid og koster penger. I motsetning til søknad om ambulerende skjenkebevilling, skal søknad om bevilling for en enkelt bestemt anledning underlegges en ordinær søknadsbehandling. Kommunen må bl.a. innhente uttalelse både fra sosialtjenesten og politiet. Det eneste som er enklere for bevilling for enkelt bestemt anledning enn for alminnelig bevilling/bevilling for bestemt del av året, er at det ikke kreves at styrer og stedfortreder har kunnskapsprøve. Videre må det ved bevilling for enkelt bestemt anledning også betales et bevillingsgebyr for den omsatte alkoholholdige drikken, og bevillingshaver må sende inn omsetningsoppgave. Minimumsgebyret er i dag 4100 kroner for skjenkebevilling. 18

118 Departementet tror ikke at det er noen stor fare for at noen vil gjennomføre arrangementer som er bevillingspliktige etter 1-4a kun for å kjøpe alkoholholdige drikkevarer til engrospris og for så å kunne bruke overskuddet av drikkevarer til personlig bruk senere. Departementet mener derfor at arrangører med bevilling for enkelt bestemt anledning hvor alkoholholdig drikk kjøpes inn for å selge videre til forbruker, bør kunne kjøpes inn engros. Departementet foreslår på denne bakgrunn en endring i alkoholloven 1-4c som innebærer at det kan selges alkoholholdig drikk engros til bevillingshavere som har bevilling for en enkelt bestemt anledning. Selv om departementet, som det går fram av vurderingen over, antar at forslaget ikke vil ha store konsekvenser, ber departementet om høringsinstansene synspunkt på om den foreslåtte endringen likevel kan gi uheldige utslag som bør forebygges. Vi ber i så fall om høringsinstansenes innspill på om det bør settes særlige vilkår for å kunne selge alkoholholdig drikk engros til bevilling for en enkelt bestemt anledning, for eksempel vilkår om dokumentasjon på tilbakeleveringsavtale og forsvarlig sikring av varelager. Når det gjelder arrangementer hvor alkohol serveres uten vederlag, men som må ha skjenkebevilling etter alkoholloven 8-9, for eksempel bryllup, vennefester og firmafester, vil det som det framgår av gjeldende rett foran, ikke kunne selges alkoholholdig drikk engros til slike bevillingshavere. I 8-9-tilfellene foreligger forbrukersalg og ikke salg til bevillingshaver som skal omsette varene i henhold til bevillingen. Varene kan da bare selges fra virksomhet med salgsbevilling og ikke engros. Selv om den praktiske bakgrunnen for forslaget til lovendringer er å åpne opp for at det ved festivaler og lignende arrangementer hvor arrangøren har skjenkebevilling for en enkelt bestemt anledning, skal kunne kjøpes inn alkoholholdig drikk engros, foreslår departementet at forbudet mot engrossalg av alkoholholdig drikk også oppheves når det gjelder salg til bevillingshaver med salgsbevilling for enkelt bestemt anledning. I praksis vil slike salgsbevillinger kun gjelde salg av alkoholholdig drikk t.o.m. 4,7 volumprosent alkohol, da Vinmonopolet ikke gis bevilling for en enkelt bestemt anledning. 4 Økonomiske og administrative konsekvenser 4.1 Fireårsregelen Det antas at de to ulike alternativene som foreslås, i det vesentlige har samme økonomiske og administrative konsekvenser. Forslagene om å åpne for at fornyelse av kommunale bevillinger ikke må, men kan gjennomføres hvert fjerde år, vil gi reduserte kostnader for kommunen og næringen. Det er imidlertid ikke mulig å gi noe klart anslag på hvor stor utgiftsreduksjon forslagene vil medføre. Hvor store besparelser forslaget vil innebære for kommunene og næringen, vil avhenge av i hvor stor grad kommunene velger å videreføre de eksisterende kommunale bevillingene og ikke kreve at fornyelsesprosessen gjennomføres. I kapittel 2.2 anslås de kommunale utgiftene ved behandling av søknader om kommunale bevillinger å ligge et sted mellom 6000 og kroner for en søknad. Det er imidlertid 19

119 ikke foretatt noen beregninger av kostnader kun knyttet til behandling av fornyelser, som antas å kunne være noe mindre ressurskrevende enn nye søknader. Videre er det ca salgsbevillinger og mellom 7200 og 7400 skjenkebevillinger i landet. Det må legges til grunn at de bevillingshaverne som ikke behøver å søke om ny bevilling, vil spare ressurser på dette. Det er imidlertid ikke noen klare estimater på hvor store kostnader den enkelte søker har i forbindelse med fornyelsessøknaden. Kostnadene vil bl.a. kunne variere på bakgrunn av krav til søknaden og søkers egen kunnskap og erfaring med søknadsprosessen. Når det gjelder bevillingsgebyrene, kan det stilles spørsmål om disse kan reduseres som følge av den foreslåtte endringen. I og med at det fortsatt vil være slik at bevillingene kan opphøre og må søkes om på nytt, må gebyrene være tilpasset dette. Det foreslås dermed ingen generelle endringer i gebyrsatsene. Gebyrene skal dekke både søknadsbehandling og oppfølging av bevillingene. Kommuner som lar bevillinger løpe videre og ikke foretar ny behandling, vil derfor kunne kanalisere innsparte midler til en grundigere oppfølging gjennom kontroll og dialogbasert samarbeid for å sikre etterlevelse av bevillingsregelverket. Det bes om høringsinstansenes syn på dette. Når de foreslåtte endringene trer i kraft, vil ha betydning for om det skal gjennomføres en fornyelsesprosess i neste kommunevalgperiode. Med mindre høringen viser at høringsforslaget må bearbeides mye, tar departementet sikte på å fremme en proposisjon til Stortinget sommeren 2015 slik at Stortinget får mulighet for å behandle saken høsten Da kan endringene tre i kraft fra 1. januar 2016 slik at kommunene gis mulighet til å selv vurdere om det er behov for å gjennomføre fornyelsesprosess før 30. juni Det antas at utløpsdato på de kommunale bevillingene som er gitt i dag, er fastsatt i bevillingsvedtakene. En endret lovbestemmelse vil da først få virkning for gjeldende bevillinger når og dersom kommunene fatter vedtak om endrede bevillingsvilkår om varighet. Departementet legger til grunn at kommunen kan endre varigheten fastsatt i bevillinger ved enkeltvedtak som endrer den enkelte bevilling, ev. i form av forskrift. 4.2 Kjøp fra grossist ved bevilling til en enkelt bestemt anledning Forslaget om å åpne opp for at det kan selges alkoholholdig drikk engros ved salgs- og skjenkebevillinger for en enkelt bestemt anledning antas ikke å ha nevneverdige alkoholpolitiske konsekvenser. Forslaget vil videre trolig ikke innbære noen økonomiske eller administrative kostnader for kommunene. For de som i dag må kjøpe alkoholholdig drikk fra detaljsalgsleddet vil dette gi mulighet for kjøpe direkte fra engrosselgere, noe som kan ha betydning for innkjøpspris og vareutvalg. 20

120 5 Forslag til lovendringer Forslag til lov om endring av lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. (alkoholloven): I lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. (alkoholloven) gjøres følgende endringer: 1-4c annet ledd skal lyde: Engrossalg av alkoholholdig drikk som ikke skjer til kjøper i utlandet kan bare skje til den som har bevilling til detaljsalg, skjenking eller tilvirkning av vedkommende drikk, eller som kan drive engrossalg. Engrossalg kan likevel ikke skje til den som bare har en ambulerende skjenkebevilling. Selgeren plikter å forvisse seg om at kjøperen har nødvendig bevilling eller kan drive engrossalg. Alternativ 1: 1-6 nytt tredje ledd skal lyde: Kommunen kan på bakgrunn av en gjennomgang av alkoholpolitikken i kommunen, beslutte at bevillinger etter første og annet ledd likevel ikke skal opphøre, men gjelde videre for en ny periode på inntil fire år med opphør senest 30. juni året etter at nytt kommunestyre tiltrer. Kommunen kan beslutte at ingen bevillinger skal opphøre eller fastsette nærmere retningslinjer for hvilke bevillinger det må søkes om fornyelse av bevilling for. Kommunen kan også beslutte at vilkårene som gjelder for bevillinger som ikke skal opphøre, skal endres. Nåværende 1-6 tredje til femte ledd blir fjerde til sjette ledd. Alternativ 2: 1-6 skal lyde: 1-6 Bevillingsperioden Kommunale bevillinger til salg og skjenking av alkoholholdig drikk gis inntil videre. Kommunen kan gi en bevilling for en begrenset periode, herunder for en bestemt del av året og for en enkelt bestemt anledning. Kommunen skal etter at nytt kommunestyre tiltrer, på bakgrunn av en gjennomgang av alkoholpolitikken i kommunen, foreta en vurdering av om gitte bevillinger som gjelder videre likevel skal opphøre og gis fornyet behandling. Kommunen kan beslutte at ingen bevillinger skal opphøre eller fastsette nærmere retningslinjer for hvilke bevillinger det må søkes om fornyelse av bevilling for. Kommunen kan også beslutte at kun vilkårene som gjelder for bevillinger skal endres. Dersom kommunen beslutter at fornyelse av gitt bevilling skal gjennomføres, må fornyelsen skje senest 30. september året etter at nytt kommunestyre tiltrer. 21

121 Statlige skjenkebevillinger gis inntil videre. Statlige tilvirkningsbevillinger gis inntil videre, men kan dersom særlige forhold tilsier det gis for en bestemt periode. 22

122 Salgsbevilling for alkohol (KF-124) Referansenummer: TD2ANR Registrert dato: :47:40 Vedlegg: Scan 1.jpeg Scan.jpeg Scan 2.jpeg Til Ski Kommune.pdf Innledning Salgsbevillingen gjelder for salg av alkoholholdig drikk med høyst 4,7 % alkohol. Bevillingen gis for maksimum fire år om gangen, og med opphør senest 30. juni året etter at nytt kommunestyre tiltrer. Det gis ikke salgsbevilling for alkohol til bensinstasjoner eller kiosk. Det kan heller ikke gis bevilling til salg og skjenking i samme lokale.bevillingen faller bort ved overdragelse av virksomheten, ved bevillingshavers død og ved bevillingshavers konkurs. Henvendelsen gjelder Melding om endringer hos bevillingshaver Bevillingssøker/-haver Opplysninger om foretak/lag/forening Organisasjonsnummer Foretak/lag/forening Waris Co AS Adresse Jernbaneveien 5-7 Postnummer 1400 Poststed SKI Telefon Telefaks Opplysninger om kontaktperson Fornavn Zain Etternavn Waris Adresse Skiveien 128 a Postnummer 1415 Telefon E-post zain.waris@outlook.com Har bevillingssøkeren andre bevillinger med hjemmel i alkoholloven Ja Poststed OPPEGÅRD Type bevilling Virksomhetens navn Adresse Postnr. Poststed Salg Ski Mathandel Åsenveien SKI Salgsbevilling for alkohol (KF-124) - side 1

123 Endringen gjelder Endringen gjelder T Utsalgssted, åpnings- eller salgstid Utsalgsstedet Adressen er forhåndsutfylt slik den ble oppgitt for bevillingssøker. Den kan overskrives ved behov. Opplysninger om utsalgssted Utsalgssted/-lokale Ski Mathandel Adresse Åsenveien 1 Postnummer 1400 Telefon Gårdsnr 134 Bruksnr 18 Poststed SKI Utsalgsstedets åpningstid Ønsket salgstid for alkohol Mandag Fra klokken [tt.mm] Til klokken [tt.mm] Fra klokken[tt.mm] Til klokken [tt.mm] Tirsdag Onsdag Torsdag Fredag Lørdag Salgsbevilling for alkohol (KF-124) - side 2

124 Forklaring til feltene Telefon Oppgi telefonnummer uten mellomrom. Det er valgfritt å legge inn landskode. Telefon Oppgi telefonnummer uten mellomrom. Det er valgfritt å legge inn landskode. E-post Oppgi e-postadresse hvis du ønsker å få kvittering med referansenummer på e-post. Du får uansett kvittering på skjermen etter innsending. Har bevillingssøkeren andre bevillinger med hjemmel i alkoholloven Andre bevillinger kan være for salg, servering, skjenking eller tilvirking av alkohol. Endringen gjelder Ved eierskifte må det søkes om ny bevilling, se siden Innledning. Telefon Oppgi telefonnummer uten mellomrom. Det er valgfritt å legge inn landskode. Ønsket salgstid for alkohol Salg og utlevering av alkoholholdig drikk med høyst 4,7 volumprosent alkohol kan skje fra kl til kl Kommunestyret kan generelt for kommunen eller for det enkelte salgssted innskrenke eller utvide tiden for salg, men det er forbudt etter kl på hverdager, og etter kl på dager før søn- og helligdager unntatt dagen før Kristi Himmelfartsdag. Les mer om tidsinnskrenkninger i følge alkoholloven og om de lokale retningslinjene på kommunens nettside. Salgsbevilling for alkohol (KF-124) - side 3

125

126 Årsrapport for Ski kommune KOMMUNENS NAVN 2014 Liv Marit Bølset RAPPORTERINGSÅR NAVN PÅ TL-KONTAKTPERSON TELEFON E-POST OM RAPPORTERINGSMALEN TL-sertifiserte kommuner skal hvert år, innen 1. mars, utarbeide og avlevere en årsrapport i henhold til dette skjemaet og sende den til Skadeforebyggende forum sammen med en oppdatert trygghetsprofil for sin virksomhet. Rapporteringsmalen har til hensikt å forenkle arbeidet med årsrapporten ved å fokusere på innsatsområdene kommunen har valgt å prioritere i TL-arbeidet. Malen omfatter videre aktuell statistikk over skader og ulykker, i tråd med forskrift om oversikt over folkehelsen. Kommunene oppfordres også til å beskrive tiltak og erfaringer som kan ha særlig overføringsverdi til andre kommuner, og som kan bidra til å styrke databasen med gode eksempler på praktisk skade- og ulykkesforebygging. Dersom du ønsker å gi flere opplysninger enn det er plass til i skjemaet, kan du benyttes rammen under Ufyllende opplysninger på siste side i malen. Kommunen oppfordres til å gi en status for hvert av innsatsområdene på sitt nettsted, slik at resultatene blir gjort tilgjengelige for allmennheten.

127 INNSATSOMRÅDER Redegjør kort for tiltakene som er iverksatt innenfor hvert av innsatsområdene kommunen har prioritert i sitt TL-arbeid. OMRÅDE/TITTEL: Trafikksikkerhet INNSATSOMRÅDE 1 Måling av effekt er nærmere beskrevet i trinn 7 i TL-metoden og veilederen til denne. TILTAK: Beskriv kort tiltak og aktiviteter som er gjennomført siste år Kommunal trafikksikkerhetsplan ble rullert og vedtatt des Arbeidet med å fyllle kriteriene for trafikksikker kommunen startet opp i EFFEKT: Redegjør kort for effekten av tiltakene/aktivitetene som er beskrevet over sammenlignet med fastsatte mål Alle kom. barnehager og skoler har egne kontaktpersoner for trafikk.det er etablert kommunalt nettverk både for kommunale barnehager og for skolene.1 kommunal barnehage er blitt utnevnt som Trafikksikker barnehage av Trygg Trafikk.Kommunalt kjørekontor er etablert. KLP har gjennomført skadeforebyggende kjørekurs for 99 deltakere. VURDERING: Gi en kortfattet vurdering av tiltakene, hvor egnet de er, om de skal/bør videreutvikles og videreføres Kriteriene for Trafikksikker Kommune er et godt verktøy for å systematisere det ikke-fysiske trafikksikkerhetsarbeidet.de fysiske tiltakene prioriterer mye trafikanter og særlig skoleveier. OMRÅDE/TITTEL: Fallforebygging INNSATSOMRÅDE 2 TILTAK: Beskriv kort tiltak og aktiviteter som er gjennomført siste år Vurdering av skjema for lokal skade/hendelsesregistrering, nasjonal kunnskap og anbefalinger om fallforebygging og lokale tiltak i Ski kommune EFFEKT: Redegjør kort for effekten av tiltakene/aktivitetene som er beskrevet over sammenlignet med fastsatte mål Skjema er revidert, rapport med anbefalinger og tiltak er utarbeidet og forslag til strukturering av det videre arbeidet med fallforebygging for eldre. Rapporten behandles politisk priomo Arbeidet vil gjennomføres etter den politikse behandlingen. VURDERING: Gi en kortfattet vurdering av tiltakene, hvor egnet de er, om de skal/bør videreutvikles og videreføres Nye rutiner og kvalitetsikring av registreringen gjennomføres.tilsynslege på sykehjemmene skal gå gjennom skjemaene og tiltak skal iverksette. Hjemmetjensten skal registrere fall med tilsvarende prosedyrer som i sykehjemmene.det skal bli er bedre sammenheng og struktur mellom alle de tiltak kommunen har for å få bedre effekt av tiltakene. 2

128 INNSATSOMRÅDE 3 OMRÅDE/TITTEL: Brannvern TILTAK: Beskriv kort tiltak og aktiviteter som er gjennomført siste år Samarbeid mellom Nordre Follo brannvesen og hjemmetjenesten om hjemmeboende med omsorgsbehov. Tiltaket omhandler opplæring av hjemmetjenetsen, utlevering og innsamling av sjekkliste om brannvernforhold i hjemmene og videre oppfølging i samarbeid mellom hjemmetjenesten og brannvesnet. EFFEKT: Redegjør kort for effekten av tiltakene/aktivitetene som er beskrevet over sammenlignet med fastsatte mål Enkel brosjyre om brannvern deles ut ved første hjemmebesøk fra bestillerkontoret/hjemmetjenesten. Hjemmeboende fyller ut skjemaet og signere på samtykke til samarbeidet mellom hjemmetjenesten og brannvesnet. Brannvesnet gjennomgår skjemaene og tilbyr hjemmebesøk der se ser av skjemaet at det er nødvendig. VURDERING: Gi en kortfattet vurdering av tiltakene, hvor egnet de er, om de skal/bør videreutvikles og videreføres Arbeidet startet opp 15.nov 2014.I tillegg tilbyr Seniorkontakten hjemmebesøk til alle 75 åringene.brannvern er ett av temaene som tas opp og ved behov gis det råd om tiltak. OMRÅDE/TITTEL: Universell utforming INNSATSOMRÅDE 4 TILTAK: Beskriv kort tiltak og aktiviteter som er gjennomført siste år Ressursgruppe for universell utfoming etablert januar 2014 m/ repr.fra eiendom, regulering, byggesak, kommunalteknikk og rehabiliteringsavdelingen. EFFEKT: Redegjør kort for effekten av tiltakene/aktivitetene som er beskrevet over sammenlignet med fastsatte mål Kommunens kompetanse på universell utforming skal økes Kommunal veleider for Universell utforming skal utarbedes Kommunale formålsbygg skal vurderes i forhold til universell utfoming. VURDERING: Gi en kortfattet vurdering av tiltakene, hvor egnet de er, om de skal/bør videreutvikles og videreføres Arbeidet er i ordinær drift. Deltakerne er med i flere nettverk og arbeidet er i stadig utvikling. 3

129 INNSATSOMRÅDE 5 OMRÅDE/TITTEL: Vold i nære relasjoner TILTAK: Beskriv kort tiltak og aktiviteter som er gjennomført siste år Vedtatt handlingsplan som er utgangspunktet for arbeidet. EFFEKT: Redegjør kort for effekten av tiltakene/aktivitetene som er beskrevet over sammenlignet med fastsatte mål Gjennomført oppstartsseminar "Når ingen rom er trygg" for ansatte.virksomhetsledere er oppfordre til å jobbe videre med kompetanseheving. Retningslinjer er utarbeidet for hvordan ansatte skal håndtere ulike temaer innen vold i nære relasjoner. Disse innplemeteres i kommunens kvalitetssystem VURDERING: Gi en kortfattet vurdering av tiltakene, hvor egnet de er, om de skal/bør videreutvikles og videreføres Kommunen har en familievoldskoordinator i 50% stilling og arbeidet er i ordinær drift. Arbeidets art gjør at det er både tid - og arbeidskrevende.men arbeidet er godt i gang. 4

130 STATISTIKK Fyll inn siste tilgjengelige ulykkes- og skadestatistikk for kommunen. KATEGORI INDIKATOR KILDE ANTALL ÅR* Personskader behandlet på sykehus Hoftebrudd behandlet på sykehus Antall/1000 innbyggere Antall/1000 innbyggere Brann Antall branner, inkl. pipebranner DSB FHI/Kommunehelsa FHI/Kommunehelsa 11 10/12 2,1 10/ * Hvis ulykkes- og skadestatistikk ikke er oppdatert i løpet av rapporteringsåret, oppgi hvilket år statistikken er hentet fra Antall døde i brann Antall skadde i brann DSB DSB/ Brann vesen Drukning Antall drukningsulykker Politi/Norsk Folkehjelp Antall døde av drukning Politi/Norsk Folkehjelp Trafikk Antall trafikkulykker Politi/ Statens vegvesen Antall skadde i trafikkulykker Antall døde i trafikkulykker Politi Politi Vold Antall personskader etter vold Politi Antall døde etter vold Politi ANNET Her kan kommunen gi utfyllende statistikk, f.eks. ulykker på skoler og i barnehager, og beskrivelser av uønskede hendelser av særlig omfang (konsekvens/risiko) kommentarer: -de første tallene som er oppgitt er for perioden drukning er tallene for Akershus fylke 2 i voldskriminalitet 6 i perioden Ski kommune har en lokalt skade/hendelses registrering. Den arbeides det med å forbedre. Barnehager, skoler og sykehjem deltar. Kunnskapsdokumentet en oversikt over helsetilstanden i befolkningen i Ski, skal ferdigstilles og behandles politisk priomo

131 SAMARBEID Gi en oversikt over hvilke frivillige organisasjoner, lag og foreninger kommuner har samarbeidet med siste år for å forebygge ulykker og skader, og beskriv i stikkordsform aktivitetene som er gjennomført. ORGANISASJON Kiwanis AKTIVITET(ER) distribusjon av sandbøtter gjennom Frivillig sentralen også hjelp til å bytte bateri i røyvarsler. GJENNOMGANG OG RAPPORTERING Kommunen skal under bekrefte at den har drevet systematisk forebygging av ulykker og skader i henhold til årshjulet i TL-metoden. Kommunen bes spesielt om å rapportere om endringer i arbeidsmetode eller organisering av TL-arbeidet som følge av TL-gruppens vurdering og egenevaluering. TL-gruppen har i løpet av året foretatt en gjennomgang av TL-arbeidet og utarbeidet en anbefaling om tiltak som skal videreføres, endres eller iverksettes neste år. JA NEI Kravene til vurdering, egenevaluering og rapportering er nærmere beskrevet i trinn 8 i TL-metoden. Hvis anbefalingen omfatter større omlegginger av arbeidet eller planverket, beskriv endringene: Det er politisk og administrativt vedtatt at Ski kommune skal søke om re-godkjenning i det internasjonale nettverket Safe community. Samtidig skal arbeidet i kommunen struktureres gjennom å arbeide etter den norske modell. TL-gruppen har gjennomført en egenevaluering av eget arbeid og vurdert behovet for å justeringer i arbeidsmåte og organisering. Hvis egenevalueringen har ført, eller vil føre, til endringer i arbeidsmåte eller organisering, beskriv dem her: Gjennom søknads prosessen om regodkjenning, vil det skje en omlegging av arbeidet. Konklusjonene fra TL-gruppens gjennomgang og egenevaluering er sammenfattet til kommunens årsrapport som vil bli behandlet politisk i løpet av inneværende år. Hovedinnholdet om TL-arbeidet fra årsrapporten er/vil bli gitt som informasjon til kommunens innbyggere. 6

132 ERFARINGSOVERFØRING Beskriv tiltak og erfaringer fra kommunens TL-arbeid som kan ha særlig overføringsverdi for andre kommuner, og som kan inngå i TLs database med gode eksempler på skade- og ulykkesforebygging. Eksemplene kan omfatte idéer til praktiske tiltak og aktiviteter så vel som organisatoriske eller metodiske grep, forankring av TL i planverk og organisasjon, og tiltak for å styrke borgermedvirkning og engasjement i ulike grupper blant innbyggerne. I Kommunal trafikksikkerhetsplan har Ski kommune nedfelt arbeidet etter kriteriene for trafikksikker kommune. Dette gir trafikksikkerhetsarbeidet et nytt løft og gjør arbeidet mere strukturert. Brannvern Samarbeidet mellom brannvesenet og hjemmetjenesten om brannvern for hjemmeboende som har behov for kommunal etjenester.arbeidet startet i nov Sikkerhetsuka Undervisning i trafikksikkerhet, hjertelungeredning og brannvern 8.klasse, minoritetgrupper. Små barnsforledre får undervisning i hjerte- lungeredning og for eldre variere temaene fra år til år f.eks fall forebygging, kosthold, fysisk aktivitet. Ca 700 personer får undervisning i løpet av 6 dager hvert år. 7

133 NETTVERK Redegjør kort for kommunens deltakelse i TL-nettverket og erfaringene derfra. Hvor mange nettverks møter har kommunen deltatt i gjennom året? Oppgi antall regionale, nasjonale og internasjonale møter. Europeisk konferanse Safe community, Harstad 3.-5.juni 2014.Ski kommune deltok 4 representanter. Nettverksamling Trygge Lokalsamfunn Norge og 23.okt.2014 Har kommunen deltatt i nettverket eller samarbeidet med andre i nettverket på andre måter? Eksempler: dialog, direkte erfaringsutveksling, samarbeid med andre kommuner På hvilke områder har kommunen særlig nytte av TL-nettverket? Repr. fra Østfold fylkeskommune og 2 kommuner i Østfold har delta på møte ang system for skaderegistreing sammen med Ski kommune. Koordinator for trygge lokalsamfunn har deltatt i arbeidsgruppen for utarbeiding av den norske modellen for Trygge lokalsamfunn og er medlem av Sertifiseringsrådet. Koordinator har deltatt på nettverksmøte i Vestfold og informert om trafikksikkerhetsarbeidet i Ski kommune. Nyttig å høre andre kommuners erfaringer med arbeidet og aktuelle prosjekter som det arbeides med. Det har vært nyttig å høre om erfaringene med oversiktsdokumentet/kunnskapsdokumentet som alle kommuner skal utarbeide Hvilke forbedringsområder ser din kommune for TL-nettverket? Nå når så mange kommuner ønsker å bli godkjente etter en norske modellen, blir møteplass mellom gamle og nye kommuner i Trygg Lokalsamfunn ennå viktigere enn i dag. Viktig å få innspill fra kommunene som er i godkjenningsprosessen på hva de trenger. I tillegg er det en balanse mellom hva de "gamle kommunenen" syns er nyttig i deres arbeid og hva de " nye " trenger fra de gamle. Er det spesielle tema kommunen ønsker belyst gjennom TL-nettverket? 8

134 UTFYLLENDE OPPLYSNINGER Benytt plassen under dersom du ønsker å gi utfyllende opplysninger til punktene over. 9

135 Organisasjon og tjeneste Saknr : 15/ Løpenr : 4524/15 Arkiv : G20// Serie : Dato : Notat Til Fra Follorådet Rådmannskollegiet i Follo Follo Lokalmedisinske senter Status for Follo lokalmedisinske senter inneholdende Follo legevakt og Øyeblikkelig hjelp tilbud Innstilling: Rådmannskollegiet ber om fullmakt til å: - inngå avtale med Ahus om videre drift av legevakten fra Ahus - inngå avtale med Ahus om leie av midlertidige lokaler for øyeblikkelig hjelp tilbudet. - alternativt se på andre løsninger dersom en ikke kommer til enighet med Ahus - utarbeide stillingsannonse til daglig leder som legges frem for styret så fort dette har konstituert seg - ansette midlertidig prosjektleder frem til daglig leder er på plass Follo LMS vil ikke stå ferdig Foreliggende notat omhandler følgene forhold: 1. Midlertidig tilbud/drift av øyeblikkelig hjelp tilbud fra Organisering og drift av Follo legevakt frem til Follo LMS står ferdig 3. Koordinator/daglig leder til oppstart Problemstillinger: Follo kommunene bør raskt avklare hvordan de skal løse sine forpliktelser om øyeblikkelig hjelp tilbud frem til Follo LMS står ferdig. Follokommunene har i dialog med Ahus avtalt at legevakten (foruten legene som er i eget IKS), skal virksomhets-overdras tilbake til follokommunene senest Grunnet utsatt ferdigstillelse av bygget, ser follokommunene det mest hensiktsmessig å utsette virksomhetsoverdragelsen. Alternativer for å starte KAD : 1) Søke å leie en avdeling på Ski sykehus Fordeler med å leie lokaler på Ski sykehus vil være at LMS starter opp som en enhet og kan flyttes over i nye lokaler når de blir ledige. Det oppfattes som positivt at LMS starter opp på Ski sykehus. Dette forutsetter at Ski sykehus har ledige lokaler og at Ahus ønsker å leie ut. Utfordringer er tiden

136 til oppstart som nå begynner å bli knapp. Daglig leder bør ha ansvar for ansettelser og oppstart, noe som fordrer at daglig leder raskt må være på plass. 2) Kjøpe hele tjenesten (KAD) av Ahus ved å betale hele summen til dem for et halvt år Hele det tilførte beløpet som kommunene får, overføres til Ahus. Noen avregning vil være vanskelig da det er utfordrende å vite hvilke pasienter som ligger i hvilke senger. Her bør det raskt startes forhandlinger hvis dette er et alternativ, men det er meget usikkert om Ahus er interessert i/villig til dette. Etter møte med Ahus ga sykehuset uttrykk for at det var det første alternativet de ønsket å videre. Andre alternativer utover de som er nevnt over, kan være å starte ø.hjelp-tilbud i ledige lokaler i Oppegård kommune eller drifte i egen kommune. Begge disse alternativene er lite hensiktsmessige både av økonomiske og organisatoriske årsaker. Avtalen om drift av Follo legevakt er sagt opp med virkning fra Follo LMS blir ikke ferdigstilt før tidligst høsten 2016 og follokommunenes primære ønske er å utsette virksomhetsoverdragelsen til lokalene står ferdige. Det virker lite hensiktsmessige å overta driften når man likevel fortsetter i samme lokaler i tett samarbeide med Ahus. Dersom kommunene overtar ansvaret for legevakten før nybygget er ferdig, er vi avhengig av å leie lokaler, fortrinnsvis i dagens lokaler. Ahus opplyste i møte at de er åpne for at de eventuelt kunne fortsette driften av legevakten frem til nye lokaler blir ferdigstilt, men at dette trenger en reell og formell behandling i sykehusets organer. Dersom kommunene er interessert må det rettes en formell skriftlig henvendelse til Ahus om dette så raskt som mulig. Ansettelse av daglig leder Daglig leder bør ansettes i god til før oppstart av både KAD og virksomhetsoverdragelsen. Selv om en stillingsannonse kan gå ut rett over påske, ses det som lite mulig at daglig leder kan starte før 1. september. Dette vil være for kort tid til oppstart Daglig leder skal ha ansvar for å lage turnuser, foreta ansettelser, gjøre innkjøp til en stor sengepost, drift, lage inklusjon /eksklusjonskriterier med mer. Rådmannskollegiet anbefaler derfor helsegruppens forslag om at kommunene sammen finner en egnet kandidat i egne rekker som fristilles til planlegging og rekruttering. Rådmannskollegiet ser de skisserte alternativene som gode løsninger frem til Follo lokalmedisinske senter står ferdig. Med vennlig hilsen Rådmannskollegiet i Follo Dokumentet er elektronisk godkjent Kopi: Vedlegg: Notat angående virksomhetsoverdragelse og flytting av legevakt på Ski og opprettelse av Øyeblikkelig hjelp tilbud, Follo

137 Akershus universitetssykehus HF v/anne Marie Lervik 1478 LØRENSKOG Vår ref.: Deres ref.: Ark.: Dato: Saksbeh.: BLE G Saksnr.: 15/ Angående virksomhetsoverdragelse og flytting av legevakt på Ski og opprettelse av Øyeblikkelig hjelp tilbud, Follo Øyeblikkelig hjelp tilbud Follokommunene har gjennom prosjektet «Samhandlingsreformen i Follokommunene» arbeidet med hvordan et øyeblikkelig hjelp tilbud fra 2016 skal organiseres. Det har vært forslag til alternative løsninger. Det er vedtatt å etablere et felles Lokal medisinsk senter (LMS) i Ski. Prosessen er forsinket, og det nye LMSet er forsinket og vil ikke være klart før høsten Kommunene søker da i den forbindelse alternative løsninger for å oppfylle sin plikt om et øyeblikkelig hjelp tilbud fra 2016 Det arbeides med å finne midlertidige løsninger. Alternativet som vurderes er: leie ledig lokaler på Ski sykehus. Follokommunene bemanner og flytter så hele virksomheten over i nytt bygg når dette står ferdig. Spørsmålet til Ahus er om det finnes muligheter for en slik løsning. Legevakt Follokommunen har i avtale med Ahus planlagt å virksomhetsoverdra legevakten tilbake til follokommunene innen Legevakten driftes nå av Ahus i sykehuset sine lokaler på Ski. Grunnet forsinkelser i byggeprosessen, vil ikke legevakten kunne flytte over i nye lokaler før høsten For follokommunene vil det være ønskelig at virksomhetsoverdragelsen skjer samtidig som virksomheten flytter over i nye lokaler. Follokommunene ber derfor Ahus om de kan fortsette å drifte legevakten frem til dette tidspunktet. Prosjektgruppen for Lokalmedisinsk senter og Ahus samarbeider underveis om prosessen rundt virksomhetsoverdragelse. Legevakten fortsetter da i nåværende lokaler. Oppegård kommune har prosjektledelsen og tilbakemelding gis til undertegnede. Håper på en positiv tilbakemelding. Med hilsen Anne Skau Rådmann Dokumentet er elektronisk godkjent. Postadresse: Besøksadr.: Telefon: Organisasjonsnr.: postmottak@oppegard.kommune.no Postboks 510 Rådhuset Kolbotn Kolbotnveien 30