These are better days 20 grusomme morgener og en dag med etterutdanning... To tekster av Esben B-J Jaer THESE ARE BETTER DAYS

Transkript

1 These are better days 20 grusomme morgener og en dag med etterutdanning... To tekster av Esben B-J Jaer THESE ARE BETTER DAYS Jeg plukker en halvdød blomst Fra asfalthagen Blomsten nikker og smiler til meg Se, er jeg ikke vakker? Slik døden er vakker når alt levende er glemt Slik en psykose finner fred med seg selv og renner stille ut med tidevannet Slik angsten tusler bort til en hengiven klem uten den boblende uroen som suser i fullmånens sandblåste geografi Slik uvirkeligheten ansetter diktere som talsmenn for menneskets psykologiske univers Slik er jeg, sier blomsten Se, jeg lever Når alt skal dø Kyss meg som i en stille bønn Kast meg så vekk i skogene Jeg vil formere meg mellom jord og himmel Nok en gang 20

2 20 GRUSOMME MORGENER OG EN DAG MED ETTERUTDANNING Første grusomme morgen refuserer jeg tittelen på min nye bok. Før jeg har fullført kapittel 1, som kan oppsummeres i kunsten «å gå:» Jeg vil så gjerne vandre, men jeg forsvinner i skyggen av min penn. I våre dager vandrer alle. De vandrer ut av ordene jeg har tenkt å skrive En annen grusom morgen. Det grusomme må jo ikke følges til det rigide. Uansett. Nattevakten som våket over meg, oppmuntret meg klokken å skrive en skikkelig grøsser fra et psykiatrisk miljø. God idé, tenkte jeg. Jeg nedfelte noen ord for ettertiden. Øynene som vrenger seg i angst. Pusten, som blir tyngre og tyngre. Du ser plutselig at du blør neseblod. Et hvitt ansikt gjester avdelingen. Men vi er alle alene. Skriket tilhører en kvinne fra middelalderen. Og det var etter at nattevakten hadde levert ut medisiner Og en siste grusom morgen Gud blir bibolar og jeg får en ny diagnose. På skolebenken Jeg våknet klokken til en avsindig vakker morgen. Jeg hvilte litt på sofaen. Drepte hangoveren med en kald dusj. Tok en halv røyk. Klokken forvandlet jeg meg til en solboble på vei til etterutdanning. Stedet var Kunnskapssenteret i Sandvika, nytt av året, kommunens stolthet. Som et fyrtårn kikket bygningen ned på meg. Jeg hadde fått los. Jeg fant frem. Min veileder og jeg gikk gjennom utfordringene jeg sto overfor. Jeg fant det hensiktsmessig å dele første skoledag opp. Mye skulle skje. Første skritt var faktisk å ta taxi, så møte opp i lokalet, og så delta. Være med på en skoledag med etterutdanning i samhandling for helsepersonell. Det tok uker bare å planlegge taxi-turen. Det tok tyve grusomme morgener for å gjøre meg komfortabel med at jeg skulle møte tredve andre mennesker. Angst er evig helt til det motsatte er bevist. Det tok 10 minutter å falle på plass i seminarrommet blant studentene. Og så et gledens kjempeminutt, da jeg satt på min stol, med pennen i hånden og det hele skulle begynne 21

3 I bagasjen hadde jeg studiemateriell og en imaginær, rød stoppknapp som het «det er ingen skam å snu». Min kone hadde allerede tilbudt å hente meg når som helst, om jeg trykket på denne knappen. Hvis veggene falt sammen av angst, allerede etter de første ti minuttene, var en slik kone grei å ha. Placebokone. Så ringte skoleklokken 08:30. Min første skoledag var begynt. Uten å påstå at vi husker navnene på hverandre: først den nødvendige presentasjonen. Hvem er hvem og hvem er alle vi andre? I en fargerik klasse skulle jeg studere sammen med leger, psykologer, miljøarbeidere, sosionomer og psykiatriske sykepleiere. Det neste som stod på timeplanen vår, var tre foredragstimer med Arnhild Lauveng. Brukerperspektiv og forskning. Mye å ta med til lunsj. Til slutt var det arbeid i grupper med pliktig oppmøte. Jeg var uten frynsegoder her. I gruppen skulle de syv medlemmene bruke sin kompetanse og reflektere om dagens pensum. Tenke på etiske og relevante innfallsvinkler, der min var like viktig som alle andres. Refleksjonene skulle man ta med seg til sitt arbeidssted, der hver og en skulle diskutere med kolleger, og refleksjonene herfra skulle tas med tilbake i gruppen. Gruppen var en tankesmie og studiet hadde ingen fasitsvar. Jeg husker oppfordringen fra studieleder i juli: «Hopp i det! Du har da absolutt kompetanse!» «Har jeg det?» Fire hoder nikket. «Jeg søker», sa jeg. Og så: «Du er blitt tatt opp til utdannelsen. Jeg gleder meg til å ha deg i klassen.» Denne dagen vandret en museumsassistent og brukermedvirker hjem etter et opphold på fjerde rad. Godt å være en av alle. Alle gikk hjem til sitt. Jeg også. 22

4 Jeg husker jeg stilte Arnhild et spørsmål om psykose og identitet. Hun likte spørsmålet, men visste ikke svaret. Godt spørsmål! Vi smilte. Vi hadde satt hverandre på en gåte. Jeg kastet meg litt frempå i temaet om selvskading. Vonde sår var blitt viktige arr som fortalte om min dyrekjøpte kunnskap. I gruppen fortsatte vi å diskutere. Selvskading, rus, akuttpsykiatri. Og annet hverdagsplukk. I våre dager må behandlingen av psykiske lidelser gå hånd i hånd med behandlingen av dobbeltdiagnoser og trippeldiagnoser. Hvor ble det av oss veteraner, vi med bare en liten psykose? I løpet av høst vår 2015 skal vi ha ti samlinger. Det er møteplikt. For alle. Ellers blir det ikke noe kursbevis. Som prosjektlederen sa. Vi forventer at man følger opp og bidrar så godt man kan. Slik var opptakten til det hele. Slik var dag en. Slik var en mildere himmel. Neste samling? På tide med oppgaveskriving! Grusomt spennende! Hilsen studenten. Esben B-J Jaer ebech@online.no 23