Gyldendal Norsk Forlag AS Gyldendal Barn & Ungdom 2012

Transkript

1

2 Gyldendal Norsk Forlag AS Gyldendal Barn & Ungdom 2012 Sats: HS-Repro A/S Trykk og innbinding: Tlaciarne BB s.r.o., Slovakia 2012 Papir: 90 g Ensolux Cream (1,6) ISBN Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier. Se Les mer om Arne Svingens bøker på:

3 [start tittel] Arne Svingen Sangen om en brukket nese

4

5 Mitt første kapittel Det gjør ingenting. Sånt skjer. Jeg ligger på gulvet. For noen sekunder siden sto jeg på egne bein. Verden var i vater, og jeg følte at det gikk bedre enn på lenge. Noen slag kommer alltid som et sjokk. Rommet vipper i kantene, og jeg er litt sjøsyk. Går det bra? Da jeg nikker, er det som å sitte inne i en vaskemaskin. Klarer du å reise deg? Selvsagt klarer jeg å reise meg. Bare ikke akkurat nå. Jeg vil ligge her. Bare litt til. Det var ikke meningen. Klart han ikke mente å treffe så godt. Christian flimrer foran øynene mine. Litt som om han er på en dårlig innstilt tv. Jeg liker Christian. Jeg liker alle på treningen. Skulle ikke forundre meg om de liker meg også. Bare gi han litt tid. 5

6 Det er treneren som snakker. Han som sier at det handler om troen på å flytte fjell. At jeg kan bli så god jeg bare vil. Jeg tror på han når han sier det. Selv om jeg ikke nødvendigvis tror like mye på det om kvelden. Eller morgenen etter. Eller på skolen. Og kanskje særlig ikke når jeg ligger her og er kvalm. Treneren og Christian hjelper meg opp. Jeg står på egne bein igjen. Ta deg en pause, du, sier treneren. Jeg tør ikke nikke. Bare sikter meg inn på en benk og sitter der til verden har sluttet å bikke og rotere og riste. Boksing handler ikke om hvor mange ganger du blir slått i bakken, men hvor mange ganger du reiser deg, sier treneren, som tar av meg hodebeskyttelsen og gir meg en ispose. Klart det, svarer jeg. Men jeg tror kanskje jeg gir meg for i dag. Men vi sees på onsdag? Klart det. Christian klapper meg på skulderen. Hadde han ikke bodd helt på den andre kanten av byen, hadde vi sikkert hengt sammen etter skolen. På vei hjem kjenner jeg smerten ved øyet. Smerte går over, og jeg kan fortsatt se. Jeg tar på hodetele- 6

7 fonene, setter på musikken og glemmer i neste sekund alt annet. Egentlig liker jeg ganske mye rart. Som pannekaker med bacon. Et glass iskald melk midt på natta. Et stjerneskudd på himmelen som ikke viser seg å være et fly eller en ufo. Å komme på noe som jeg var sikker på at jeg hadde glemt. Eller å bade en varm sommerdag etter at alle andre har gått hjem. Og så liker jeg når mamma hvisker noe hyggelig mens leppene hennes kiler øret mitt. Jeg tror hun gjorde det oftere før. Det er likevel noe som slår alt dette. Noe som får meg til å bli helt varm inne i meg. Litt som om noen har satt en ovn på full styrke i magen min. Det er sang. Men ikke sånn som strømmer ut av radioen og ipodene til de i klassen. Jeg liker sånne stemmer som får glass til å knuse og fyller øregangene helt til randen. Noen ganger glemmer jeg meg og synger høyt gatelangs. Det er ganske pinlig. Og litt fint. Jeg bor i en gammel bygård som kunne sett nyere ut. Det er ofte folk i trappeoppgangen, men om man ikke tenker på det, så legger man liksom ikke merke til dem. Mamma er ikke hjemme, så jeg setter meg ned med lekser og to brødskiver. Det ringer på døra, 7

8 og mammas ord er et ekko i bakhodet: Du skal ikke åpne med mindre det er noen du kjenner godt. Gjennom kikkhullet ser jeg en mann i arbeidsklær med et kort som han holder opp. Det står Hafslund på kortet, og det har et bilde av et ansikt som ligner litt på fyren i arbeidsklærne. Han ringer på igjen. Deretter banker han i døra. Antakelig er det nettopp sånne jeg ikke skal åpne for. Men han har et ID-kort i hard plast og virker så offisiell at nysgjerrigheten min tar overhånd. Er Erika Narum hjemme? spør han gjennom glipen fra sikkerhetslenken. Nei, mamma er ute en tur. Jeg har dessverre kommet for å skru av strømmen. Det hender mamma ligger etter med regningene. Sånt kan jo skje alle. Det er mye man skal huske på i en travel hverdag, og regninger er sikkert særlig lette å glemme. Heldigvis kommer jeg på at jeg holder på å dø. Det går ikke, sier jeg med sorg i stemmen. Beklager, gutt. Jeg har ikke noe valg når ingen regninger blir betalt. Vil du ikke at jeg skal leve? Stemmen min har noen ganger det tristeste toneleiet jeg vet om. 8

9 Det går mot sommer, gutt. Du dør nok ikke. Jo, jeg mener det, sier jeg og puster dypt, som om det er vanskelig å få ned nok luft. Om natta ligger jeg i et oksygentelt for å få puste. Uten strøm kommer det ikke til å virke. Mannen ser på meg. Et oksygentelt? gjentar han. Jeg har en lungesykdom. Vil du se på teltet? Jeg spenner halsen så det kommer en pipelyd når jeg puster inn. Nei da, det går bra. Ja jeg trenger ikke ta strømmen i dag. Men moren din må begynne å betale strømregningene. Hun har sikkert bare glemt det. I over et år? Jeg trekker på skuldrene. Jo mer jeg sier, jo lettere er det å rote seg inn i idiotiske løgner. Derfor svarer jeg ikke, bare ser på mannen med hundeøyne. Jeg kommer tilbake. Det var hyggelig at du stakk innom. Etter at jeg har lukket døra, må jeg puste ut. For jeg har ikke noe telt. Jeg skal ikke dø. Og jeg pleier ikke å ljuge. I hvert fall ikke hver dag. Verden er full av nødløgner: Folk er stygge på håret, har rare bukser og gjør dumme ting, men man sier det ikke rett ut likevel. Jeg gjør i hvert fall ikke 9

10 det. Jeg holder munn. Ofte holder jeg veldig mye munn. Uten strøm blir det som å være på hyttetur hver dag. Eller befinne seg i bronsealderen. Best å ikke si noe om det til mamma. Hun blir lett lei seg. Egentlig er det deilig å være alene hjemme når man bor som oss. Jeg ser litt på tv før jeg legger meg. Ulempen med å sovne lett er at jeg våkner lett også. Plutselig sitter mamma på siden av senga og sier noe jeg ikke forstår. Hva sa du? mumler jeg. Hei du, go gutten min, sier mamma og gir meg en klem. Du er så god. Så god. Du er god du òg, mamma. Det blir en lang klem. Mamma liker meg. Hun gjør virkelig det. Jeg liker henne òg. Mamma fortsetter å fortelle meg hvor god jeg er. Etter en stund legger hun seg ned på gulvet. Jeg hjelper henne opp i sofaen og brer teppet over henne. Du er så god, gutten min, er det siste hun hvisker før hun sovner. Utenfor er det et skikkelig tøft stjerneskudd et sted. Det er jeg helt sikker på.

11 Mitt andre kapittel Da jeg våkner, ligger mamma på ryggen med åpen munn. Teppet har glidd ned på gulvet. Jeg forsøker å komme meg ut av senga for å plukke det opp. Det første jeg merker, er at øyet gjør vondt. Ikke veldig. Men nok til at jeg helst vil slippe å blunke. Rommet roterer heldigvis ikke da jeg kommer meg på beina, og jeg danderer teppet over mamma uten at hun våkner. I dag lager jeg frokosten selv. Jeg gjør ikke det hver dag. Noen ganger lager mamma omelett og prater så mye at jeg slutter å høre etter. Uansett liker jeg å la tankene dra på en reise før hverdagen velter over meg. Heldigvis er det akkurat nok brød til frokost og matboks. Jeg skriver en lapp til mamma: Håper du har sovet lenge. Vi trenger litt mat. Jeg kan godt gå i butikken etter skolen. Glad i deg. Hilsen Bart. Ja, jeg heter Bart. Ikke sånn engelsk Bart med lang a. Nei, jeg heter Bart som i det håret som sitter midt i ansiktet på trailersjåfører. I hvert fall er det sånn 11

12 folk her uttaler det, selv om jeg er oppkalt etter han lille gule i The Simpsons. Ikke det at mamma og jeg glor på Simpsons hver dag, men det hender vi zapper innom siden tv-en står på stort sett hele tiden. Hver gang sier mamma at hun ga meg navnet for at jeg skal bli en morsom tøffing som klarer meg her i livet. Men Bart er bare ti år, sier jeg. Han blir også tretten en gang. Nei, han gjør ikke det. Han er ti år hvert eneste år. Jeg tror mamma ønsker seg en tøffere sønn. Det er derfor jeg går på boksing. Seinere i livet kommer du til å takke meg for at du lærte dette, pleier mamma å si. Ikke at jeg har planer om å bli torpedo, men det kan jo hende noen vil prøve å banke vettet ut av meg. Da kan det jo være at jeg takker mamma. Det kommer litt an på hvem som vinner. Men noen Bart Simpson er jeg ikke. Jeg burde antakelig hett noe annet, men det er litt seint nå. Jeg trenger ni og et halvt minutt bort til skolen. I dag har jeg elleve minutter på meg. Før det ringer inn, står jeg foran skoleporten og puster dypt. Ny dag, nye muligheter, er det noen som sier. Det er ikke alle som finner på sånne utsagn som vet hva de snakker om, men akkurat den der tror jeg stemmer. Det fine med livet er at man aldri vet hva 12

13 som skjer. Litt som om hver dag er en presang. Pakk opp og se hva du får. Jeg må bare trekke inn litt ekstra oksygen før jeg går inn i skolegården. Man kan ikke glede seg til alt her i livet. Nå tenker noen at jeg blir mobbet. De tar feil. Jeg har ikke noe kallenavn. Ingen gjemmer pennalet mitt eller dynker meg i do. Det er ikke meg de vitser med. For i klassen går Bertram. Ja, han er også uheldig med navnet sitt. Jeg holder meg litt unna Bertram. Bart og Bertram høres ikke ut som kamerater, det er mer som to klovner på et sirkus. Bertram blir mobbet. Ikke sånn at de andre gir han kokos med sandpapir og holder han ut av vinduet i underbuksestrikken. Det er små stikk som lærerne ikke legger merke til. En liten sviende kommentar, et beinspenn når ingen ser, og et forsvunnet pennal. Bertram sladrer aldri. Han bare går der i utkanten og lurer sikkert på hva han gjorde feil. Ikke vet jeg. Jeg skulle gjerne hjulpet Bertram til å bli mer populær, men jeg er nok den som minst av alt kan fikse det. Jeg går rett bort til min flokk. Vi står i en liten sirkel og prater om ting vi har sett på tv eller funnet på nettet. 13

14 Fått en på trynet? spør en av de andre i sirkelen og ser på øyet mitt. Sofaulykke, svarer jeg. Nå skulle man kanskje tro at noen ville følge opp med: Angrep den? Eller: Døde sofaen? Men nei. Vi er ikke sånne venner. Ingen på skolen vet at jeg bokser. Ingen på skolen vet særlig mye om meg. En gang vi skulle fortelle om hobbyen vår på skolen, sa jeg at jeg samlet på bilder av massemordere. Det er ikke sant, men det er en type hobby som får de andre til å holde munn. Hadde jeg fortalt om boksingen, kan du vedde på at noen ville ha sjekket ferdighetene mine i neste friminutt. I klasserommet sitter vi to og to. Jeg har vært heldig i flere uker nå. Ved siden av meg sitter Ada. Hun er antakeligvis den greieste jenta i klassen, i hvert fall topp tre. Ada har et smil med uvanlig mange tenner. De er hvitere enn nysnø. Nå er det sikkert noen som tror at jeg er dødsforelsket i Ada. Ikke før har man sagt noe fint om en jente, så ser folk for seg klining og tafsing. Det er bare å skru av fantasien. Jeg kommer ikke til å bli sammen med Ada. Det går rett og slett ikke an. Jeg kjenner reglene. Vi kommer ikke engang til å bli venner. Men vi kan sitte ved siden av hverandre i klassen. Det er ikke jeg som har lagd de reglene. 14

15 Hei, sier jeg til Ada. Hei, Bart. Det eneste jeg ikke liker så godt ved henne, er at hun bruker navnet mitt ofte. Bart ligger liksom som en firkantet stein i munnen hennes. Bob eller Ronaldo hadde fungert bedre. Jeg klipte ut det her til deg, sier hun og gir meg en printet nettavisartikkel om en fyr med veldig buskete øyenbryn. Joe Henderson heter han. Og han har drept minst fire damer. Kanskje så mange som ti. Det er ikke første gang hun kommer med bilder til samlingen min av massemordere. Så kult. Han har jeg ikke. Jeg bør jo ha en viss oversikt over hvilke massemordere hun har gitt meg, så jeg legger dem i en egen konvolutt med navnet hennes på. Den ligger under madrassen hjemme. Det kan bli mye å forklare om mamma finner den, men det er jeg som skifter på senga. Jeg putter bildet i sekken. Adas hobby er dansing. Hun kommer ikke til å få nye tights av meg. Nå tenker sikkert noen at Ada er interessert i meg siden hun har med bilder av massemordere. Men nei da, for Ada har kjæreste. Hun har fortalt om han flere ganger. Han bor i en by som jeg ikke husker 15

16 navnet på, like ved der de har hytte. Han går visst på ungdomsskolen. Jeg skjønte ikke helt den matteleksa, jeg, sier Ada. Der kommer det. Jeg tror nemlig dette er grunnen til at hun har med bilder av massemordere. Du kan godt få se på min, sier jeg og sender henne kladdeboka. Hun er rask til å skrive av. Tusen takk, Bart. Læreren er en strihåret brumlebass som heter Egil. En gang var han visstnok norgesmester i minigolf. Nå står han foran kateteret med et ark og virker uvanlig energisk. Da faller vi til ro, dere. Jeg har en viktig beskjed. Noen av guttene prater borte ved vindusrekka. Hei, gutter. Nå må dere høre etter. Det er, som dere vet, vårt klassetrinn som skal stå for underholdningen til sommerfesten. Målet må være at vi skal overgå alle tidligere år. I fjor var jo en katastrofe. Vi klarer bedre! Og vi skal i hvert fall slå B-klassen. Alle som kan et eller annet, får bare melde seg på, så får vi satt sammen et akkurat passe fantastisk program. Ikke vær beskjedne nå. Jeg skal danse, sier Ada lavt til meg. Så bra, svarer jeg. 16

17 Jeg henger opp skjemaet på veggen her, så kan dere skrive dere på, sier læreren. Se, så fine farger skjemaet har. Det er få ting jeg kan si helt skråsikkert her i livet, men her er en av dem: Jeg skal ikke gjøre noe på sommerfesten. Timen forsvinner inn i verdenshistorien som en av de kjedelige. Det er i friminuttene alt skjer. Noen ganger står jeg i utkanten av utkanten. Det er ikke alltid så godt å si hvordan jeg havner her ute, men jeg går i egne tanker og plutselig står jeg helt nede ved gjerdet. Dette er området til Bertram. Jeg kikker meg rundt for å se om han henger i nærheten, men får ikke øye på han. I stedet går jeg hurtig bort til sirkelen min og oppfatter en samtale om sommerfesten. Det virker som om alle vil delta. Som om det er strake veien til berømmelse om man gjør lykke på sommerfesten. Du skal ikke gjøre noe du a, Bart? spør plutselig en av dem. Her burde jeg selvsagt brukt navnet hans. Men sannheten er at jeg ikke husker det. Noen vil sikkert si at man bør huske navnene på sine kamerater. De har et poeng. Men la meg være ærlig: Vi er ikke den typen kame- 17

18 rater som hjelper hverandre og gjør morsomme ting etter skolen. Dette er sirkelen for dem som ikke er innenfor. Så lenge vi står i en ring og prater sammen, er vi heller ikke utenfor. Jeg har døpt denne sirkelen «ingenmannsland», selv om jeg aldri har sagt det høyt. De andre har sikkert mange gode egenskaper. Jeg vet bare ikke nok om dem. Skulle en av dem dø i en grusom ulykke, ville jeg bli lei meg, men jeg ville ikke bryte sammen. Det er nok av andre ting å være bekymret for her i livet. Det kan godt hende jeg forteller om det. Men ikke akkurat nå. For i dette øyeblikket venter alle sammen på svaret mitt. Eh, nei, sier jeg. Ingen spør hvorfor jeg ikke vil. Ingen ber meg bli med på noe vanvittig opplegg. De bare nikker og prater videre. Det spilles instrumenter, sjongleres og jojo-trikses. Det kan bli en bra sommerfest. Skoledagen er som de fleste andre. Ingen store bølgedaler, ingen høye topper. Buksa mi revner ved skrukken i skrittet i storefri, men det er ingen som ser det. Teller det hvis ingen oppdager det? På vei hjem fra skolen, akkurat idet jeg skal træ på meg hodetelefonene, dukker Ada opp ved siden av meg. Det er egentlig litt rart siden hun ikke bor i 18

19 nabolaget mitt. Ikke vet jeg hvor hun bor, jeg har aldri møtt henne på skoleveien før. Går det bra med buksa? Hvilken bukse? Denne? Er det noe galt med den? Glem det. Hva er det du hører på? spør hun og nikker mot hodetelefonene. Litt forskjellig. Kult. Jeg liker også litt forskjellig. Forskjellig er ganske bra. Er det veldig forskjellig? Det er mer forskjellig enn likt i hvert fall. Kult. Kan jeg få høre på litt av det forskjellige? Bare for å høre på hvor forskjellig det er. Ja klart det. Utfordringer skal man ta på strak arm. Hun vil høre på bredden i musikksmaken min. For å være helt ærlig vet jeg ikke helt hvordan jeg skal løse dette. I lomma har jeg en ganske råtten mp3-spiller. Den er full av digre menn som synger ganske smalt og sikkert høres ganske likt ut. Jeg tror ikke forskjellig for Ada inkluderer folk som får vindusruter til å vibrere med bare stemmen. Jeg er visst nesten tom for batteri, sier jeg og kikker ned i lomma. Akkurat nok til at jeg kan få høre, kanskje? 19

20 Hvem andre på min alder hører på opera? Ingen, selvsagt. Ok, jeg skal innrømme at mye opera er ganske tungt å høre på. De har ikke de beste refrengene, og det handler mye om død. Men jeg digger stemmene. Barytoner som drar til så jeg blir svett i ørene. Veloljete stemmebånd, store lunger og masse magemuskler og plutselig velter det ut vanvittig lyd. Har jeg noe valg? Jeg leter gjennom sangene. Selvsagt burde jeg lagt inn et par Idol-vinnere og noen artister fra Disney Channel, men det er litt seint nå. Jeg klemmer til med Bryn Terfel. En walisisk okse som synger bedre enn noen andre jeg har hørt. Da hun tar på seg hodetelefonene, ser jeg at ledningen burde vært lengre. Vi må gå altfor tett. Egentlig er det bare en mellomstor katastrofe om hun sprer ryktet om at jeg elsker opera på skolen. Jeg blir ikke mer populær, bare særere. Lagt sammen med massemorder-bildene, begynner jeg å nærme meg de virkelig snåle. Målet er å være grå, men jeg sliter litt med balansegangen. Hun ser på meg. Jeg forventer et sjokkert ansiktsuttrykk. Kanskje hånlatter. Et spørsmål om jeg kødder med henne. Kult. 20

21 Hva sa du? KULT! gjentar hun litt for høyt. Jeg nikker. Mener hun virkelig det? Hun hører en stund før hun tar av hodetelefonene. Han har den stemmen, jo, sier hun og spør: Har du noen annen type musikk på spilleren din? Der kom det. Hvorfor kunne jeg ikke bare lagt inn litt Lady Gaga i tilfelle krise. Kanskje Eller liker du bare sånn musikk? Nei, jeg liker utrolig mye forskjellig. Men noen ganger så er det fint med sånt. En sjelden gang, liksom. Du liker bare sånn musikk, du. Akkurat det der er problemet med jenter. De skjønner ting selv om man sier noe annet. Det er fascinerende og skremmende på én gang. Ja, jeg gjør nok det. Synger du selv da? spør hun. Nå er jeg virkelig skremt. Jeg vet ikke hvordan jenter gjør det, men det er som om de leser lange artikler om meg hver gang jeg beveger ansiktet eller åpner kjeften. Jeg jeg synger litt. Det er som om munnen min gjør noe helt annet enn det hjernen tenker. For det er nøyaktig dette jeg 21

22 aldri skulle fortelle til noen. På en urovekkende måte føles det som om Ada allerede vet det. Så tøft. Er det? Hva er det de andre gjør? Fotball og korps. Vet du hvor mange jenter som danser? Nesten alle! Men du, du synger opera. Jeg er ikke noe særlig flink Det spiller vel ingen rolle. Jeg blir nesten litt andpusten, enda vi går veldig sakte. Kan jeg få høre deg synge? Jeg er forvirret. Tror jeg. Mener hun det? Det er, begynner jeg og ser meg rundt. Jeg kan da ikke synge ute. Er det en bra unnskyldning? Eller skal jeg si noe om at jeg har vondt i halsen? Ada er ikke dum. Og jeg nevnte vel at hun har veldig mange tenner når hun smiler? Jeg kan lage et opptak til deg. Jeg synger best med musikk til, sier jeg. Det er til og med sant. Ok. Gleder meg til å høre. Jeg kan lage det i kveld. Fint. Jeg bor her borte, sier hun og peker tilbake mot skolen. 22

23 Jeg nikker og gjør en slags klønete hilsen med hånda. Du burde smile mer. Du har et pent smil. Ada går. Jeg blir stående. Hva mener hun med det? Har jeg også et pent smil? Sier jenter sånt til gutter uten at det betyr hundre ting som jeg ikke skjønner hva er? Jeg smiler altfor sjelden i speilet til å kunne uttale meg om saken. Hvordan jeg ser ut sånn ellers? Jeg er ganske liten. Ikke kortvokst, men kunne godt hatt centimeter til. Håret mitt er brunt, ganske kort, og det er mamma som klipper meg. Øynene mine er blå, ikke som havet eller himmelen, men mer som noen slitte jeans. Egentlig mistenker jeg at utseendet mitt er litt anonymt. En som man glemmer like etter at blikket har skiftet fokus. Kanskje jeg burde hatt en lang nese eller kanintenner, noe som folk kunne feste seg ved. Jeg kan alltids få meg en slangetatovering som bukter seg oppover halsen når jeg blir større. Selv om det ikke er særlig stilig. Jeg trekker pusten og går hjemover. Noen ganger må jeg nemlig trekke pusten før jeg går hjem også.

24 Sangen om en brukket nese handler om å slå --- og ikke slå. Og den handler om å synge uten at noen hører det. Mest av alt handler den om Bart som ikke synes livet blir bedre om man er negativ. Dessuten møter vi Ada som ikke kan holde på en hemmelighet, og Geir som har en rar bøy i knærne. Det er historien om sånne dager da alt skjer på én gang og ingenting blir som før. Sånt som man blir litt trist og glad av samtidig.