Lykke :07 Side 105. Pang du er død

Transkript

1 Lykke :07 Side 105 Pang du er død Det begynner med at du blir født. Jordmora drar deg ut, holder deg opp ned og gir deg et klask, for det var det man gjorde på den tiden, det var for å få i gang lungene. Du er for liten og jordmora spør mora di som er tjue og har ligget alene på et rom med sterke rier i et døgn om hun ikke har spist i det hele tatt under svangerskapet, for på den tiden var det moderne å være brysk mot dem som skulle føde. Kanskje for at de skulle hente fram sin indre styrke og ikke bli avhengige av andre. Du får ditt eget rom og mat til faste tider. Det er ikke nok og du blir ikke mett, men samme hvor mye du skriker og samme hvor mye den voksende kroppen din verker etter mer, får du ikke mer. Ikke fordi det ikke finnes mat eller mennesker i nærheten, men fordi det er bestemt hvor mye du skal få og når du skal få det, og når du skal løftes opp. Alt dette står i en bok. Kanskje planen her var at du skulle lære å klare deg selv, ikke bli en byrde, ikke bli lat, ikke tro at du bare kan få og få. Og kanskje var det ikke så dumt det hele, for etter hvert finner du måter å greie deg på. Du skaffer deg et indre liv. Bilder og lyder dukker opp, farger og former 105

2 Lykke :07 Side 106 pulserer inne i det som du ennå ikke vet er hodet ditt. Men det beste er når du vugger rundt i noe stort og svart, der alt er i likevekt. Du er hverken mett eller sulten, du er fullstendig tilfreds og du ligger midt inne i noe ufattelig stort. Kanskje er det tiden i livmora du gjenopplever etter hvert blir det borte, men mange år senere kommer det tilbake igjen via sex og rus og det er dette som får deg gjennom nettene. Du blir en storspiser. Du blir ikke feit, for du greier ikke å holde deg i ro, men du får aldri nok mat. Du lærer deg å snakke, og bildene, lydene, fargene og formene blir til språk og utvikler seg til et maskineri som går av seg selv og kverner ut setninger så du våkner midt på natten og blir liggende og stirre ut i mørket mens det plapres og du vet ikke hvordan du skal skru det av. Hodet ditt er delt inn i mange avdelinger og hver avdeling har et talkshow med to opponenter og et publikum som klapper eller buer. Har alle det sånn, tenker du: Har alle det sånn? Du løper rundt i gatene og leter etter godteri, pirker opp gammel tyggis fra asfalten, finner tomflasker, finner utenlandske mynter bak sofaen og går inn i kiosken og holder dem fram: Får jeg noe for den? Får jeg noe for den? Du er førti og sitter på t-banen og ser på de andre og ønsker at du var en av dem hvem som helst bare for noen sekunder, for du tror at dette vil gi svar på alle spørsmålene, å se verden fra bak andre øyne, innenfra en annen kropp. Men så tenker du at det kanskje vil 106

3 Lykke :07 Side 107 smadre alt sammen også, at det å være en annen vil løse opp det limet som holder deg sammen, nemlig troen på at du er noe helt for deg selv. Troen på at du ikke ligner på noen andre og at alt det rare som foregår i hodet ditt er også noe du er litt stolt over og tror du er helt alene om. Troen på at alle andre er en slags automatiske dyr og at du er den eneste som virkelig tenker og virkelig føler. Du er seks og lærer deg å lese ved hjelp av gateskilt. Rørlegger, Kolonial, melk, smør, egg, Møbler, tv- og Radio-eksperten, Halvdan Svartes gate. Du begynner å lese bøker og foreldrene dine blir glade. Men så oppdager du følelsen du får når du leser. Pausen du får fra deg selv. Og det blir som med mat, du greier ikke å stoppe. Etter hvert mener foreldrene dine at det ikke er bra med all den lesingen, du må gå mer på ski, du må lære å spille et instrument. Men du liker ikke å gå på ski og du liker ikke musikk. Du vil bare lese. Etter hvert må du lese i smug. De sier at du ikke må overdrive. Men å overdrive er det eneste som hjelper. Du innser at du kanskje ikke kommer til å holde ut. Likevel fortsetter du, hele tiden venter du på at de andre skal innvie deg i det som får dem til å holde det gående. At de skal fortelle deg hemmeligheten. Du er nitten og jobber som hjemmehjelp hos en gammel mann med sår på beina. Istedenfor å vaske leiligheten hans kjøper du øl til ham. Han sier ingenting om din manglende vasking og du sier ingenting om hans drikking, og dere sitter der i den skitne leiligheten 107

4 Lykke :07 Side 108 hans og spiller kort mens han drikker seg full og snakker om tiden på sjøen og forteller de samme historiene om igjen og om igjen, og utenfor i de bladløse trærne sitter kråkene og sier kra-kra. Du lurer på hvordan den eldgamle og syke og fulle mannen som sitter foran deg holder ut. Med kråkene og de åpne sårene på beina. Du lurer på hvordan legen som kommer hver uke og steller sårene hans holder ut legen, som etter syv års utdannelse og studielån sitter på gulvet og stirrer inn i et åpent, væskende sår. Bussen dundrer forbi og du tenker på alle dem som sitter på bussen, hva tenker de på, og denne senvinterdagen er det du formulerer det for første gang: Hvorfor tar vi ikke livet av oss? Hva er det vi håper på, hva er det vi venter på? Kommer noe av det til å skje? Og du tenker at det er dette som er opprinnelsen til alle religionene, det faktum at menneskemassene kravler og kryper uten stans over jordoverflaten, at det er derfor vi har bygget så mange kirker og templer: For å feire dette. Ølet til den gamle mannen kjøper du av en sikh i butikken i første etasje. Sikhen står i kassa og er blank og brun med kritthvit turban, han har hele familien med seg på jobb, kona og sønnen sorterer frukt, datteren koster gulvet, og ingen av dem ser ut til å lure på hvorfor de lever og hva som er vitsen. Når du er ett, to, tre, fire, fem, seks år sier foreldrene dine: Du skulle skamme deg. Dette er noe alle foreldre sier på denne tiden. Det er noe alle barn hører fra morgen til kveld, men du tar det bokstavelig. Skammen 108

5 Lykke :07 Side 109 brer seg utover, og ødelegger etter hvert alt du rører ved, inkludert klær og møbler, bøker, og etter hvert kjærestene dine, som du alltid skammer deg over når dere har vært sammen en stund og de har fått din lukt og farge. Snart strekker skammen seg bakover i tid, og du skammer deg over alt du noen sinne har sagt, gjort og tenkt. I tillegg skammer du deg over ting du ennå ikke har gjort eller sagt, men ting det ville være typisk deg å komme til å gjøre og si. Du drikker deg full for første gang. Dagen etter har du et skarpt og klart minne av at du har sittet og brølt, mens de andre har klistret seg skrekkslagent til veggen. Du vet at dette ikke stemmer, du vet at det bare er en fantasi, men du greier ikke å få vissheten om dette inn i hodet, den forblir svirrende der ute. Den andre vissheten derimot vissheten om brølingen er inngravert i skjelettet ditt. Hvorfor er det sånn at det gode du opplever blir borte, mens det vonde, også det som bare er innbilning, setter seg fast og bare vokser, har det noe med barndommen å gjøre? Er det noen du kan skylde på? Men foreldrene dine gjorde så godt de kunne. Dine jevnaldrende fikk samme behandling, men de taklet det, så hvorfor ikke du, altså er det noe i veien med deg. Hele tiden tror du at det vil skje noe som kommer til å snu opp ned på alt, og all denne forventningen legger seg som tusen bittesmå rynker i ansiktet. Men ingenting skjer, og en dag er du den gamle damen som lager kø på biblioteket mens du later som du er inter- 109

6 Lykke :07 Side 110 essert i filmkvelden neste onsdag eller det kurset som heter Internett for seniorer. Bibliotekaren smiler til deg fordi du er gammel og vennligheten hennes er en pause, og du later som om du ikke forstår og spør om det samme flere ganger. Men bibliotekarens vennlighet tørker inn og smilet forsvinner. Kanskje du kan komme tilbake senere, sier hun. For nå er køen så lang og det er mange andre som også skal ha hjelp, vet du. Å, unnskyld, sier du, og du smiler til bibliotekaren og til køen som har samlet seg opp, men ingen smiler tilbake. Men ikke ennå. Ennå er den gamle damen på biblioteket bare en mistanke langt bak i hodet. Ennå er du forholdsvis ung. Du går på jobb og sitter alene i leiligheten, du sykler på ergometersykkelen på et helsestudio, eller sitter i et bursdagsselskap for en treåring (sønnen til en venninne) og holder på å kjede deg i hjel. I barnebursdager er det en regel om at man skal smile hele tiden. Du sitter på en stol og spiser kake og har smilet parat. Du ser på alle foreldrene og tenker at det er som å være på vekkelsesmøte, bare at i stedet for Jesus så tilber man de små barna, ler av alt de sier og gjør, lar seg avbryte av dem, halleluja, for nå er alt omvendt av da du var liten. Nå skal ingen skamme seg og alle blir tatt opp og matet og vugget i ett kjør og du tenker i ditt stille sinn at det kanskje hadde vært en idé med en slags mellomting. Barna skriker når de bæsjer, tisser, slår seg, eller bare kjeder seg. De skriker og skriker. Du misunner dem 110

7 Lykke :07 Side 111 dette, at med en gang noe ikke er helt som det skal, begynner de bare å hyle, for det er det du har lyst til, du har lyst til å hyle. Du har lyst til å brøle. Du har lyst til å spy. Det er ikke sikkert at du vil ha barn, men du vil gjerne ha en mann, og du løper rundt i byen og leter og treffer den ene mannen etter den andre, du sier til deg selv at du drømmer om et rolig hverdagsliv med en mann. Men alltid kommer det noe overdrevent og glupsk inn i bildet. Det er alltid voldsomt, det er alltid nytt og hver eneste gang kan du sverge på at det aldri har vært sånn før. Du svetter og sover ikke og går ned fem kilo. Nye ting går opp for deg hele tiden, dere røyker hasj, drikker champagne, bruker for mye penger på dyre reiser, roter og skitner til hotellrom og bestiller roomservice og ligger nakne i sengen når det banker på. Dere knuller i parker og på jobben og på flytoaletter. Når dere krangler er det spektakulært, med knusing av flasker og trusler og gråtende gjenforeninger, og så knuller dere enda mer. Det er som om du må holde en viss marsjhøyde for at det skal virke. For å holde denne marsjhøyden må du spenne alle musklene i kroppen. Etter to eller tre måneder er det over. Noen ganger tar det bare et par uker. Ofte tar bruddet lengre tid enn selve forholdet. Det sendes tekstmeldinger, det ringes og mailes, du blir oppringt midt på natten. Det er enda 111

8 Lykke :07 Side 112 mer nattevåk og du går ned enda noen kilo, renner gatelangs, ringer folk. Men så en dag skjer det at du ligger i sengen og drikker vin og ser på tv med et halvt øye og prøver å komme deg etter nok et dramatisk brudd, da en venn ringer. Du er forventningsfull, for det kommer snart til å skje noe. Det gjør det jo alltid. Hei, hvordan går det, jeg vet om en du kan passe sammen med, og du svarer Ja, ja, endelig, nå må det snart skje noe bra, jeg er helt ødelagt. Vennen din sier: Skal jeg arrangere noe så dere kan møtes? Og du spør: Hvordan ser han ut? Hva driver han med? Hvor mye tjener han? Og vennen din svarer at kanskje Al Pacino ville spilt ham i en film og noen forretningsgreier og noen millioner og du merker at pulsen stiger, du har aldri vært sammen med en rik mann før, de fleste av dem du har vært sammen med har knapt nok hatt fast jobb, og du tenker at nå er det min tur, og da får du en klump i halsen. Noen dager senere drar du på middag til den vennen, for alt skjer så fort, og Al Pacino-mannen har du på dette tidspunktet rukket å dikte opp et helt liv med. Du har søkt etter ham på nettet, du ser for deg et luksusliv, du er klar for det nå, du har fortjent det nå, du har for eksempel aldri hatt en bil. Du finner ingen bilder av ham, men du vet hvilke eiendommer han eier og hvilke styrer han er med i. Dagen kommer, dere blir presentert og han er skal- 112

9 Lykke :07 Side 113 let, liten (det viser seg at det eneste han har til felles med Al Pacino er høyden) og har ølvom. Men han er rik. Og han har noe ved seg. Når han går, minner han om en fet liten hanekylling. Du er motvillig fascinert. Eller rettere sagt, du tenker om deg selv at du er motvillig fascinert. Jeg er motvillig fascinert, sier du til deg selv på vei hjem den kvelden. Men så går dere ut dagen etter og det viser seg at han er kjedelig, han lukter vondt og han snakker bare om alle dem han har tatt knekken på, som har forsøkt å ta knekken på ham, men så kom han dem i forkjøpet og tok knekken på dem i stedet. Den fresende lille skikkelsen hans får deg til å gjespe. Du forstår det ikke, det må da være noe som veier opp? Du tar for deg kroppsdel for kroppsdel. Men fingrene hans er korte og krumme, munnen er sammenklemt og bister. Han er nødt til å ha noen skjulte kvaliteter, er ikke det en universell lov at summen er konstant? Men summen er ikke konstant. Mannen er stygg, slem og lukter vondt. Dere står på gata utenfor restauranten og bilene suser forbi og du er tung i kroppen, selv om du har tenkt ja det har du virkelig, du tenkte på det under desserten på å gi ham en sjanse likevel, følge med ham hjem, det har hendt før at du er blitt overrasket. Du må ikke være så kresen, feilen med kvinner på din alder er at dere er så kresne, det står det overalt. Men bare å stå her på gata og snakke med ham er mer enn du greier, og for å finne mot til å gå tenker du tilbake på episoden inne i restauranten, da han lot deg forstå at han syntes 113

10 Lykke :07 Side 114 du var litt i eldste laget (du er åtte år yngre enn ham) og samtidig står du der og synes synd på ham fordi han er stygg og slem og vet det ikke selv engang og så blir du rasende på deg selv og rasende på vennen som mente dere passet sammen. Du bøyer deg ned og kysser den lille padda på kinnet og kommer deg unna. Du ringer vennen, som sier: Du hadde ikke trengt å gå ut med ham, dette må du ta ansvar for selv. Og jeg mener fremdeles at han ligner på Al Pacino. Du vet at han har rett, bortsett fra det med Al Pacino, du kan ikke gå noen steder med dette. Det er bare deg og denne leiligheten, midt i denne byen der man alltid kan høre sirener, og der det er noe galt med alle mennene, for du har nådd en alder da det er noe galt med alle mennene. Du bestemmer deg for å gi opp menn. Du går rundt i leiligheten og ringer folk og forkynner denne nye bestemmelsen, du håper at de sier det videre, at det skal gå som en brann gjennom hele byen. Du kjenner deg lykkelig og håper at lykken skal skinne av deg slik at du likevel tiltrekker deg en mann, du ser for deg at du går nedover gata med denne nye, selvsikre måten å gå på, som sier at jeg trenger ingen, jeg liker å være alene, akkurat den utstrålingen som alle finner så tiltrekkende. Du kjenner det på deg, du er allerede i det. Du drikker, det begynner å bli sent, men du har så mye på hjertet. Du ringer folk du ikke har snakket med på flere år. Du vekker opp folk som har gått og lagt seg. 114

11 Lykke :07 Side 115 Du slår på datamaskinen, du vil ut i verden, varme deg litt på de andre, og så ser du at det har kommet inn en mail fra ham allerede. Padda har sendt deg en mail. Han du bare for noen timer siden led deg gjennom en middag med, har sendt deg en mail. Pulsen øker. Kommer han til å bli et problem? Kommer han til å møte opp på jobben din, kommer du til å få et problem nå? Kanskje han er ekstra gal, siden han er så rik, vant til å få viljen sin og omgitt av ja-mennesker, ikke lært å begrense seg? Du åpner mailen. Takk for en hyggelig middag. Du er en flott kvinne, og vi kunne sikkert hatt det fint sammen. Men for at jeg virkelig skal kunne engasjere meg i noen, må det si pang. Og det følte jeg ikke at det gjorde med deg. Lykke til, du treffer nok noen skal du se! Klem P.S. Hvis jeg får gi deg et råd: Prøv å slappe av litt. Du virker desperat. Og desperasjon er aldri tiltrekkende. Før du rekker å tenke deg om, skriver du et svar. Du setter det opp som et dikt, i store og fete typer. PANG du er død Du pynter mailen med hodeskaller, for du er i den stemningen der det ikke går an å overdrive nok, og alle 115