Holship-dommen. Vurdering fra LOs juridiske avdeling

Transkript

1 Holship-dommen. Vurdering fra LOs juridiske avdeling Saken gjaldt lovligheten av en varslet boikott fra Norsk Transportarbeiderforbund overfor Holship Norge AS for å få tilslutning til Rammeavtalen om fastlønnssystem for losse- og lastarbeidere i Drammen havn. Saken ble behandlet av Høyesterett i plenum, som delte seg i et flertall på 10 og et mindretall på 7. Flertallet kom til at boikotten innebar en restriksjon på etableringsretten etter EØS-avtalen artikkel 31 og at den dermed hadde et rettsstridig formål, jf. boikottloven 2 bokstav a). Rammeavtalen Rammeavtalen er inngått mellom NHO og NHO Logistikk og Transport på den ene side og LO og Norsk Transportarbeiderforbund (NTF) på den annen. Avtalen ble sist fornyet mellom partene , og gjelder frem til Holship er ikke medlem av NHO. Den avtalen som NTF har forsøkt å få Holship til å inngå, er dermed en direkteavtale basert på Rammeavtalen. Tariffsystemet i norske havner er av gammel dato fra 1896, da havnearbeiderne stiftet Norsk Transportarbeiderforbund og fikk i stand en tariffavtale. Utgangspunktet var at havnearbeiderne fungerte som løsarbeidere, uten sikkerhet for verken arbeid og lønn. De hadde ingen bestemt arbeidsgiver å forholde seg til. Det ble derfor innført en klausul i tariffavtalene som sikret havnearbeiderne fortrinnsrett til losse- og lastearbeid. Rammeavtalen ble første gang inngått mellom partene i 1976 og etablerer et fastlønnssystem for losse- og lastearbeidere ved de 13 største havnene i Norge, herunder Drammen havn. Fortrinnsretten administreres i henhold til avtalen av et Administrasjonskontor (laste og lossekontor) hvor arbeidstakerne også er fast ansatt. Administrasjonskontorene skal ikke gi økonomisk utbytte, og har et styre med tre representanter fra arbeidsgiverne og to representanter fra arbeiderne. Fortrinnsrettsbestemmelsen i Rammeavtalen har vært ansett som ledd i oppfyllelsen av Norges forpliktelser eller ILO-konvensjon nr Konvensjonen gir fortrinnsrett ved tildeling av havnearbeid til personer som til vanlig er disponible for arbeid som havnearbeidere og som er avhengig av dette arbeid som sin viktigste årlige inntekt.

2 Høyesterett avgjorde et tilnærmet identisk tilfelle i saken Sola Havn fra 1997 (Rt 1997 s 334). Høyesterett kom da til at en boikott som hadde til formål å oppnå fortrinnsrett til losse- og lastearbeid i ved Losse- og lastekontoret i Stavanger ikke hadde et rettsstridig formål. De EØS-rettslige spørsmål var da lite fremtredende. Litt om boikott som arbeidskampmiddel Boikott er sjelden benyttet som arbeidskampmiddel. Normalt vil en fagforening forfølge et tariffavtalekrav ved hjelp av streik. Boikott er særlig aktuelt når en fagforening ikke har medlemmer i bedriften, f.eks for å forhindre sosial dumping (svensk og dansk modell). Boikott er også eneste aktuelle kampmiddel når tariffkravet som i denne sak - er fremmet for å få en avtale som gir fortrinnsrett til en type arbeid for arbeidstakere som ikke er ansatt i bedriften. Utvikling i saken og partenes anførsler Saken gjaldt en forhåndsprøving av lovligheten av NTFs boikottvarsel av overfor Holship. Drammen tingrett og Borgarting lagmannsrett ga begge NTF medhold i at boikottvarselet var lovlig. Etter anke fra Holship ble saken sluppet inn for behandling i Høyesterett. LO erklærte parthjelp til fordel for NTF tidlig under saksforberedelsen for Høyesterett. Det samme gjorde Bedriftsforbundet til fordel for Holship. NHO meldte seg som partshjelper for Holship først , bare tre dager etter at Rammeavtalen ble bekreftet inngått gjennom uravstemning. Ved ankebehandlingen for Høyesterett kom de EØS-rettslige spørsmål i saken mer i forgrunnen. Høyesterett besluttet på denne bakgrunn å innhente rådgivende uttalelse fra Efta-domstolen, som avga uttalelse den Efta- domstolen uttalte at både EØS-avtalens konkurranseregler og etableringsretten nedfelt i EØS-avtalens artikkel 31 kom til anvendelse på Rammeavtalens regler om at havnebrukeren fortrinnsvis må kjøpe losse- og lastetjenester fra et eget foretak Administrasjonskontoret fremfor å kunne benytte egne ansatte til samme arbeid. Holship, med tilslutning fra Bedriftsforbundet og NHO, anførte under henvisning til Efta-domstolens uttalelse at den varslede boikotten var ulovlig etter boikottloven 2 a) og c), herunder at fortrinnsretten i Rammeavtalen var stridende mot EØS-avtalens bestemmelser om konkurransevridende adferd og bestemmelsen om etableringsrett.

3 NTF og LO var uenig i dette, og anførte at eventuelle begrensninger som måtte følge av EØS-reglene uansett ville være i strid med organisasjonsfriheten, herunder retten til å inngå tariffavtaler og til kollektive tiltak i - Grunnloven 101/EMK art 11, - Den europeiske sosialpakt art 6 nr 2 og 4 og - ILO konvensjonene 87 og 98 Høyesteretts (flertallets) resultat og begrunnelse Høyesteretts flertall kom til at Rammeavtalen er i strid med etableringsreglene og at avtalen heller ikke falt inn under tariffunntaket som gjelder ved anvendelse av konkurransereglene. Retten la til grunn at: Det forelå et grenseoverskridende element ved at Holship er eid av et dansk morselskap Fortrinnsretten i Rammeavtalen utgjorde et hinder (en restriksjon) på Holships markedsadgang til å drive med losse- og lastevirksomhet. Spørsmålet ble da om restriksjonen kunne rettferdiggjøres med grunnlag i et tvingende allment hensyn. Høyesterett aksepterte at kravet om tilslutning til Rammeavtalen har som overordnet målsetting å ivareta arbeidstakerinteresser. Dette ble likevel ikke ansett som tilstrekkelig. En tariffavtalebestemmelse om fortrinnsrett som i denne sak- ble ansett som av «irregulær karakter», og det vern om lønns- og arbeidsvilkår som denne gir ble karakterisert som «nokså indirekte». Høyesterett anså at fortrinnsretten til losse- og lastearbeid i realiteten var en form for næringsregulering som begrenser andre aktørers tilgang til markedet og som favoriserer Administrasjonskontorets ansatte, til fortrengsel for andre arbeidstakere. Høyesterett konkluderte etter dette med at det primære formålet med boikotten var å hindre Holship i å etablere seg innen laste- og lossevirksomhet i Drammen havn. Et slikt formål kunne ikke rettferdiggjøre restriksjoner på den frie bevegelighet i EØS-avtalen, og var dermed i strid med etableringsfriheten i artikkel 31. Flertallet kom også til at tariffunntaket fra EØS-avtalens konkurranseregler ikke kom til anvendelse.

4 Høyesterett slår også fast at innholdet i Grunnloven 101 må ta utgangspunkt i EMK artikkel 11 om retten til organisasjonsfrihet. Retten til å forhandle kollektivt og til å treffe kollektive tiltak (streikeretten) har dermed grunnlovsvern, og vil i utgangspunkt gå foran EØS-loven som implementerer EØS-avtalen. Et inngrep i Rammeavtalen utgjorde i dette tilfellet likevel ikke et brudd med Grunnloven 101/EMK artikkel 11. Etableringsretten etter EØS-avtalen utgjør en av hjørnesteinene i EØS-samarbeidet. En boikott som har til formål å fremtvinge en fortrinnsrett som begrenser andre aktørers tilgang til markedet for losse- og lastetjenster ble ansett som svært inngripende i etableringsretten, og ville også kollidere med andre arbeidstakeres interesser. Den fortrinnsretten som Rammeavtalen regulerer tilfredsstilte dermed etter flertallets vurdering ikke kravet til rimelig balanse mellom etableringsretten og en eventuell rett til boikott. Mindretallet ga NTF og LO medhold Mindretallet fant at Efta-domstolen hadde lagt uriktige faktiske forutsetninger til grunn for sine vurderinger, og kom til at den varslede boikotten ikke var i strid med EØS-avtalen. Etter mindretallets syn er formålet med Rammeavtalen alene å sikre arbeidstakernes lønn- og arbeidsvilkår og avtalen vil da være omfattet av tariffunntaket som gjelder for konkurransereglene. Selv om fortrinnsretten innebar en restriksjon på etableringsfriheten kunne denne rettferdiggjøres med grunnlag i beskyttelse av arbeidstakere som et legitimt hensyn. Et moment var her at Rammeavtalen er ansett som å oppfylle kravene i ILO-konvensjon 137 som har til formål å sikre arbeidstakerne trygge arbeidsvilkår. Også senere utvikling i lovgivningen innenfor EU talte i samme retning. Fortrinnsretten måtte også anses som egnet og forholdsmessig til å beskytte arbeidstakere. Vurdering Høyesteretts flertall har ved dommen lagt seg tett opp til Efta-domstolens uttalelse. Avgjørelsen bærer også preg av å unngå en situasjon som i Verftssaken (STX), der ESA i etterkant truer med traktatbruddsøksmål og hvor det hevdes at Høyesteretts rettsanvendelse innebærer at EØS-avtalen er uriktig implementert. Også behandlingen av menneskerettighetsspørsmålet bærer preg av det samme. Flertallet tar her utgangspunkt i at etableringsretten er en rettighet på samme

5 nivå som organisasjonsretten i EMK. Flertallet følger dermed den samme rettsoppfatning som kommer til uttrykk i EU-domstolens dommer i Viking Line og Laval, og som er blitt kraftig kritisert både av europeisk fagbevegelse og av toneangivende jurister innenfor akademia. Flertallet holder også selv muligheten åpen for at EMD vil ha et annet syn på denne rettsoppfatning. I avsnitt 86 uttales det således: "Det kan heller ikke utelukkes at EMD kan komme til å ha et annet syn på hvordan foreningsfriheten må avveies mot retten til fri bevegelighet i det indre marked, enn det EUdomstolen og EFTA-domstolen vil ha. Jeg kan imidlertid ikke se at det er grunnlag for å hevde at det i dag eksisterer noen forskjell her." Flertallet gir på denne måten samtidig uttrykk for at den ikke vil opptre "dynamisk" ved å gå lengre i rettsutviklingen enn det EMD selv har gjort. I tillegg til avveiningene i forhold til EØS-avtalen gjelder saken også om boikott inngår som en beskyttet rettighet under streikeretten som del av organisasjonsfriheten i EMK artikkel 11. Juridisk avdeling vil senere komme tilbake med en egen vurdering av dette spørsmål. Flertallet uttaler i avsnitt 132 at saken har reist prinsipielle spørsmål. Likevel finner flertallet det riktig at Holship, Bedriftsforbundet og NHO skal tilkjennes sakens omkostninger, og begrunner dette med at "det er ressurssterke parter på begge sider". Flertallets beslutning er overraskende og urimelig. Saken har reist problemstillinger knyttet til EØS og Grunnloven/EMK som er av svært prinsipiell karakter og som nødvendiggjorde at Høyesterett ble satt i plenum. Sakens utfall innebar også et prejudikatsavvik ved at resultatet fra Sola Havnsaken i 1997 ikke ble opprettholdt. Saken fremstår i tillegg som tvilsom både i betraktning av at NTF vant frem i saken for tingretten og lagmannsretten og ikke minst ut fra at det foreligger en dissens i Høyesterett på hele 7 dommere. Nærmere om konsekvenser av dommen Avgjørelsen er rettet mot Rammeavtalens system med fortrinnsrett og regulering av lønns- og arbeidsvilkår begrenset til arbeidstakere ansatt utenfor den tariffbundne bedrift, og bruk av boikott i den forbindelse. Høyesterett uttalte følgende i avsnitt 105 om boikottaksjonen og dens formål: "Aksjonen skiller seg således fra kollektive aksjoner som har til formål å tvinge en arbeidsgiver til å forbedre egne arbeidstakeres lønns- og arbeidsvilkår eller å forhindre en arbeidsgiver fra å si opp egne ansatte."

6 Rammeavtalen er etter det vi kjenner til den eneste tariffavtale med en regulering av denne karakter. Det er ut fra dette lite som tilsier at dommen får betydning for øvrige eksisterende tariffavtaler.