LNUs Barne- og ungdomspolitiske program

Transkript

1 LNUs Barne- og ungdomspolitiske program

2 Innhold Innledning... 3 LNUs interessepolitiske verdigrunnlag... 3 Om LNUs styringsdokumenter og praktiske politiske arbeid Retten til beskyttelse Like rettigheter og like god omsorg for alle barn og unge i Norge... 5 LNU mener at: Støtte til demokratikamp, organisasjons- og livssynsfrihet... 6 LNU mener at: Retten til liv og utvikling Rett til like muligheter og en aktiv fritid... 8 LNU mener at: Utdanning og arbeid LNU mener at: Klima og miljø LNU mener at: Retten til medvirkning Deltakelse i demokratiet LNU mener at: Rammevilkår for barne- og ungdomsorganisasjonene LNU mener at: Medvirkning i utenriks- og utviklingspolitikken LNU mener at: Norsk støtte til ungdomsmedvirkning i andre deler av verden LNU mener at: Like muligheter globalt LNU mener at:

3 Innledning LNUs interessepolitiske verdigrunnlag LNUs arbeid, både nasjonalt og internasjonalt, er tuftet på FNs Verdenserklæring om menneskerettighetene (heretter Menneskerettighetserklæringen), på FNs konvensjon om barnets rettigheter (heretter Barnekonvensjonen) og på prinsippet om ikke-diskriminering. Over 30 prosent av innbyggerne i Norge er under 25 år. I verden som helhet er tallet nærmere 50 prosent. I både Menneskerettighetserklæringen og Barnekonvensjonen slås prinsippet om ikke-diskriminering fast i artikkel 2. LNU arbeider for barn og unges rett til deltagelse og medvirkning, uavhengig av etnisitet, kjønn, funksjonsevne, seksuell orientering, økonomisk og sosial bakgrunn, religion og livssyn eller andre forhold. LNU tar avstand fra alle former for diskriminering. Barn og unge kan også bli diskriminert på grunnlag av alder eller livssituasjon. De skal kunne delta i samfunnet som likeverdige. Derfor arbeider LNU for at det norske samfunnet og Norges internasjonale virke skal være basert på Barnekonvensjonens prinsipper om retten til vern, retten til liv og utvikling og retten til medvirkning. Disse prinsippene og rettighetene kan bare oppfylles dersom arbeidet med dem foregår gjennom en målrettet og kontinuerlig prosess. LNU skal derfor arbeide for en helhetlig barne- og ungdomspolitikk. Det handler om at barn og unge må få delta med sin kompetanse og bli hørt i alle beslutningsprosesser som angår dem, og at all politikk som blir ført av norske myndigheter, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt, skal respektere og fremme Barnekonvensjonen. Det innebærer at barn og unge anerkjennes som selvstendige endringsaktører. Klimautfordringene og et økende globalt forbruk fører til at bærekraft blir et stadig viktigere prinsipp for politikk på lokalt, nasjonalt og globalt nivå. Fellesskapsverdiene må forvaltes slik at naturressurser og velferd ikke blir skjevt fordelt mellom generasjonene som lever i dag, og slik at barn og unge i fremtiden får minst like gode muligheter som dagens barn og unge. Det er en slik politikk som må fylle begreper som generasjonskontrakt, bærekraftig utvikling eller solidaritet med kommende generasjoner. I store deler av verden, også i våre nærområder, lever det barn og unge som ikke får oppfylt sine grunnleggende rettigheter etter Menneskerettighetserklæringen og Barnekonvensjonen. Som det unge sivilsamfunnet i Norge, har barne- og ungdomsorganisasjonene som fellesskap, et moralsk ansvar for å stille oss solidariske med unge sivilsamfunn som kjemper for grunnleggende rettigheter. Vi har et ansvar for å si fra om rettighetsbrudd også i våre nærområder og i land der Norge har sterke økonomiske interesser, og for å være en pådriver for oppmerksomhet rundt disse spørsmålene i den norske opinionen og hos norske myndigheter. Om LNUs styringsdokumenter og praktiske politiske arbeid Dette programmet forteller hvordan prinsippene ovenfor gir seg utslag i LNUs politiske standpunkter i konkrete saker, og i en endringsagenda rettet mot norske myndigheter. LNUs Barne- og ungdomspolitiske program (BUP) utdyper sammen med LNUs internasjonale barne- og ungdomspolitiske program (IBUP, sist vedtatt 2012) de politiske målene til LNU nærmere, slik de er vedtatt på et overordnet nivå i LNUs langtidsprogram (sist vedtatt 2011). LNU arbeider for at barn og unge skal ha meningsfulle fritidstilbud der de bor, og innflytelse på beslutninger som angår dem lokalt, nasjonalt og globalt. LNU skal primært arbeide med saker som er sektorovergripende eller av prinsipiell karakter for barne- og ungdomsorganisasjonene og det unge sivilsamfunnet.

4 LNU skal ikke programfeste enkelt-medlemsorganisasjoners konkrete merkesaker, og jobber ikke aktivt med organisasjonenes særinteresser. LNU kan likevel velge å støtte medlemsorganisasjoners kampanjer, uttalelser eller lignende, når disse er i tråd med prinsippene i dette programmet

5 1. Retten til beskyttelse 1.1 Like rettigheter og like god omsorg for alle barn og unge i Norge Selv om Norge har ratifisert Menneskerettighetserklæringen og inkorporert Barnekonvensjonen, og det norske samfunnet på mange måter er svært velfungerende, betyr ikke det at alle barn og unge i Norge har får oppfylt rettighetene sine på en like god måte, eller at alle har like muligheter. Ofte er årsakene sammensatte, enten det gjelder enkeltindivider eller grupper. Kunnskapen om barns rettigheter etter disse konvensjonene, og om hva de betyr i praksis i familien, på skolen, i lokalsamfunnet og i storsamfunnet, må bli bedre hos barn og unge selv, og hos de som jobber med eller tar beslutninger som gjelder barn og unge. Barne- og ungdomsorganisasjoner som jobber spesielt for eller representerer ulike sårbare grupper, må inkluderes som kompetansetilbyder og likeverdig samarbeidspartner for det offentlige i alle relevante sammenhenger. Flere av rettighetene i Barnekonvensjonen er unike, som artikkel 3 (prinsippet om barnets beste) og artikkel 12 (retten til å bli hørt). Konvensjonen var lenge den eneste av menneskerettighetskonvensjonene med obligatoriske rapporteringssystemer som ikke hadde en klageordning. I 2012 ble en tilleggsprotokoll om individuell klagerett ferdigstilt, og en rekke stater har signert og er i gang med ratifisere denne. Den individuelle klagemekanismen i Barnekonvensjonen vil styrke barn og unges juridiske rettsvern også i Norge dersom Norge signerer og ratifiserer tilleggsprotokollen. Det vil ikke være mer problematisk i et suverenitetsperspektiv enn andre internasjonale konvensjoner med tilsvarende klagemekanismer, som Norge allerede har ratifisert. Tvert imot vil det være en oppfølging av selve konvensjonens krav om særskilt vern for barn. Å unnlate å ratifisere protokollen vil være et svært uheldig signal fra Norge, som tradisjonelt har gått foran i arbeidet for å styrke barns rettigheter. LNU mener også at det bør innføres en kollektiv klageadgang til Barnekonvensjonen. Dette vil ytterligere styrke Barnekonvensjonens preventive funksjon, og dermed styrke beskyttelsen av barns rettigheter. Det vil også øke den generelle anerkjennelsen av barn som rettighetshavere, og gjøre det enklere å ta opp de generelle problemene som enkeltsaker måtte ha utgangspunkt i. Prinsippene i Barnekonvensjonen gjelder for alle barn under 18 år som lever i Norge, også barn som ikke er norske statsborgere. Dette inkluderer både enslige og medfølgende asylbarn og barn av irregulære migranter. LNU mener at det er nødvendig med langt sterkere og mer målrettet innsats innen flere sektorer, for å oppfylle asylbarns rettigheter etter Barnekonvensjonen. Praksisen med å gi midlertidig opphold for så å utvise ved fylte 18 år, bryter med Barnekonvensjonen. Dette må erstattes av rask, faglig forsvarlig saksbehandling ved ankomst som baseres på samme grunnlag som behandlingen av asylbarna under 16 år. LNU mener prinsipielt det er galt at Utlendingsdirektoratet skal være både saksbehandler og ha omsorgsansvaret for asylbarn mellom 15 og 18 år. Så lenge omsorgsansvaret for alle asylbarn ikke ligger samme sted, vil det være store variasjoner i tilbudet ut fra hvilket mottak den enkelte havner på, eller hvilken kommune hun eller han blir bosatt i. Barn og unge er forskjellige, og har individuelle behov for omsorg og oppfølging, men alle skal ha like gode tilbud, basert på barnefaglig kompetanse. Derfor bør Barnevernet overta omsorgsansvaret også for gruppen mellom 15 og 18 år. På mange områder er barn og unge mer sårbare enn voksne, fordi de gjerne har færre tilgjengelige verktøy til å hjelpe seg selv. Dette gjelder ikke minst når det handler om brudd på retten til beskyttelse. Vi vil aldri kunne gjøre nok for å hindre all vold eller andre former for direkte overgrep mot barn og unge. Men innsatsen må styrkes, og tilpasses i takt med reelle behov også på områder som mobbing i skolen, helse og psykiatri, barne- og ungdomsvern inkludert bedre ettervern og oppfølging, personvern og reklame- og kroppspress. Dette er et årlig prioriteringsspørsmål for nasjonale, regionale og lokale myndigheter. LNU

6 støtter intensivert innsats på alle disse feltene. Det er kun et spørsmål om politisk vilje å skape flere lavterskeltilbud, satse på forebygging før reparasjon blir nødvendig og sikre likt tilbud til like behov. LNU mener at: Norge må ratifisere Barnekonvensjonens tilleggsprotokoll om individuell klagerett, og norske myndigheter må arbeide aktivt på alle relevante internasjonale arenaer for at andre land gjør det samme Norge må arbeide for en tilleggsprotokoll om kollektiv klagerett til Barnekonvensjonen, det vil si mulighet for å klage på vegne av en gruppe bestående av et ukjent antall individer Alle enslige og medfølgende asylbarn skal få rask, faglig og individuell saksbehandling, og få avgjort saken sin så kort tid etter ankomst som mulig barnevernet skal ha omsorgen for alle enslige asylbarn, også de mellom 15 og 18 år asylbarn skal ha samme rett til barnehage og videregående skole som andre barn og unge i Norge Enslige asylbarn må innvilges varig opphold dersom det ikke finnes forsvarlig omsorg ved retur til hjemlandet barne- og ungdomsorganisasjoner som ønsker å tilby aktiviteter for barn i asylmottak, må få økt støtte til dette arbeidet Norge må avskaffe ordningen med midlertidig opphold for enslige asylbarn mellom 16 og 18 år, og disse barna må behandles og vurderes på samme måte som de under 16 år opplæring i barns rettigheter skal være en definert del av utdanningen for lærere, sosialarbeidere og helsepersonell alle nyvalgte kommunestyrer og fylkesting må få opplæring i barns rettigheter etter Barnekonvensjonen og Menneskerettighetserklæringen, og hva disse vil si i praksis på de områdene kommunen eller fylket styrer Det må stilles krav til at kommuner jobber konkret med å implementere Barnekonvensjonen i sin virksomhet, og det må følge øremerkede midler til dette arbeidet frivillige organisasjoner som arbeider på helse-, sosial- og forebyggingsfeltet må få økte frie driftsmidler, tilgang til skolene som forebyggingsarena, samt mindre byråkratiske og mer tilgjengelige prosjektstøtteordninger relevante myndigheter og ombud må få flere konkrete verktøy i arbeidet mot ulike former for mediebasert press rettet mot barn og unge at tjenesten Slettmeg.no, undervisningsopplegget Du bestemmer og tilsvarende tiltak som styrker barn og unges personvern, må bli videreført og få økte ressurser lovverket som regulerer markedsføring rettet mot barn og unge må styrkes Forbrukerombudet, gjennom lovverket, må få mulighet til å slå ned på markedsføring som fremstiller idealer som kan være skadelig for barn, for eksempel ved merking av retusjert reklame Alle organisasjoner, institusjoner og arbeidsplasser hvor barn og unge er sammen med voksne formulerer og innarbeider rettningslinjer som brukes aktivt for å hindre seksuelle og andre overgrep 1.2 Støtte til demokratikamp, organisasjons- og livssynsfrihet I store deler av verden, blir ungdom nektet reell forsamlings- og organisasjonsfrihet, og opplever trusler og forfølgelse. Dette skjer også i store deler av Øst-Europa, inkludert Russland som Norge grenser til. Lovene som regulerer hvem som kan demonstrere og for hva, har blitt mye strengere på kort tid. Spesielt hardt rammer dette unge LHBTI 1 -personer. I mange land blir det lagt sterke begrensninger på muligheten til å arbeide for likestilling og spre informasjon om LHBTI-rettigheter til andre unge. Norge bør derfor prioritere støtte til arbeid for LHBTI-personers rettigheter som en del av den langsiktige utenrikspolitiske satsingen på menneskerettigheter. 1 Lesbiske, homofile, bifilie, trans- og intersexpersoner

7 I flere land i Europa opererer sivilsamfunnet i unge og ustabile demokratier, der det jevnlig skjer brudd på ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og pressefrihet og andre grunnleggende menneskerettigheter. Dette angår også Norge, og oss som norske barne- og ungdomsorganisasjoner. I mange land i det tidligere Sovjetunionen er regimene direkte udemokratiske. Et land som Hviterussland har fortsatt et autoritært styre, der også barneog ungdomsorganisasjoner er utsatt for sterk kontroll. Sanksjonene mot aktivister er så sterke at få tør å engasjere seg. Avstanden mellom Oslo og Minsk er mindre enn avstanden mellom Oslo og Tromsø. LNU mener vi som nabofolk og nabo-sivilsamfunn, aktivt bør støtte de som våger å jobbe for demokrati i Hviterussland. LNU mener at: norske myndigheter må styrke samarbeidet med andre land om støtte til den demokratiske opposisjonen i land som Hviterussland, og aktivt støtte og tilrettelegge for sivilsamfunnssamarbeid støtten til barne- og ungdomsorganisasjonenes samarbeid i Øst-Europa og Eurasia, som er forvaltet av LNU, må videreføres på minst samme nivå som i dag Norge må opprettholde støtten til det hviterussiske eksiluniversitetet i Vilnius, så lenge studentaktivisme i Hviterussland straffes med tap av studieplass og så lenge det ikke er mulig å drive et akademisk fritt universitet innenfor landets grenser

8 2. Retten til liv og utvikling 2.1 Rett til like muligheter og en aktiv fritid Barn og unge i Norge skal ha en levestandard som legger det aller beste grunnlaget for god helse, læring og utdanning, aktiv fritid og likeverdig samfunnsdeltakelse. Hvert enkelt barn og hver enkelt ungdom som lever i Norge, skal være fri for økonomiske hindringer for kontroll over egen livssituasjon. For å motvirke barnefattigdom og ekskludering fra fellesarenaer, er det nødvendig med universelle ordninger av høyeste kvalitet, og konkrete krav til universell utforming av oppvekst-, skole- og fritidsarenaer. Alle barn og unge i Norge skal ha mulighet til å oppleve, selv delta i og selv utøve mangfoldige kulturuttrykk, kultur- og fritidsaktiviteter. Stat og kommuner må sikre gratis eller rimelige kultur- og musikkskoletilbud, tilgjengelige og oppdaterte kultur- og fritidsarenaer, og aktivt tilrettelegge for virksomheten til lokale barneog ungdomsorganisasjoner. Tro og livssyn er en viktig del av barn og unges livsutfoldelse og identitetsbygging. Organisasjonslivet er et viktig supplement til tros- og livssynssamfunnenes eget arbeid, særlig fordi barn og unge her finner et selvvalgt fellesskap hvor de kan styre sin egen aktivitet. LNU mener at tros- og livssynspolitikken må sikre barn og unge retten til å være selvstendig troende, og til å organisere seg på bakgrunn av egne religiøse verdier. LNU mener at dagens bestemmelse i Kirkeloven om at barn anses å høre inn under Den norske kirke fra fødselen såfremt en av foreldrene er medlem strider med unges rett til å være selvstendig troende. Barn og unge med funksjonsnedsettelser må få et individuelt tilpasset tilbud om transport og ledsaging, slik at ikke mulighetene til en aktiv fritid blir avhengig av foreldrenes livssituasjon og økonomi. Det er et statlig ansvar å sørge for gode nok støtteordninger til at dette tilbudet er tilfredsstillende i hele landet, uavhengig av den enkelte kommunes økonomi. Barne- og ungdomsorganisasjonene skal ha gratis tilgang til skolelokaler og andre egnede offentlige lokaler, slik at ikke utgifter til lokale medfører at de i større grad må ta betalt for deltakelse i aktiviteter. På kultur- og fritidsfeltet bør alle kommuner være i løpende dialog med lokale frivillige aktører om hvordan de lokale myndighetene og sivilsamfunnet kan samvirke på en måte som skaper et bredest mulig kultur- og fritidstilbud for barn og unge, der de bor. Prøveordninger med kulturkort til barn fra lavinntektsfamilier har vist seg å være lite effektive, særlig når det gjelder såkalte finkulturelle tilbud. Behovsprøvde ordninger kan virke stigmatiserende, eller være avhengige av at foreldrene til barn i lavinntektsfamilier tar initiativ. Ordninger som gjelder alle, gir større valgfrihet og selvstendighet til den enkelte. Gode musikk- og kulturskoletilbud og gratisarrangementer i samarbeid mellom det offentlige og frivilligheten vil være bedre og mer robuste løsninger. Disse tilbudene kan også være en inngang til barne- og ungdomsorganisasjonene for barn og unge med få berøringsflater og liten kjennskap til frivilligheten. Kommunene bør aktivt støtte ikke-kommersielle fritidstilbud også utenfor barne- og ungdomsorganisasjonene. Samtidig bør Kunnskapsdepartementet aktivt sørge for at alle ungdoms- og videregående skoler implementerer veilederen om organisasjoners tilgang til skolen, som ble utarbeidet av LNU, ungdomspartiene og Elevorganisasjonen, og sendt ut til skolene fra Utdanningsdirektoratet i Skolen er en hindringsfri arena for alle barn og unge i lokalsamfunnet, og kan være en av svært få arenaer der barn og unge fra enkelte miljøer møter organisasjonene. Sammenlignet med kommersielle, medie- eller voksenstyrte tilbud, har

9 organisasjonene en merverdi som partner for skolen. Merverdien kan gjøre det enklere for skolen å nå målene i opplæringsloven. Samtidig bør skolen så langt som mulig stille seg positiv til initiativer fra frivillige organisasjoner om å besøke skolen eller medvirke i læringsopplegg, og sette av tid til dette i årsplaner. Dette gjelder både lokale, regionale og nasjonale organisasjoner, politiske og ikke-politiske. Organisasjoner med politiske siktemål som er i strid med menneskerettighetserklæringen eller Barnekonvensjonen bør likevel ikke ha tilgang til skolen. Å bruke fritimer eller friminutter til møtevirksomhet på skolens område, bør bli sett på som grunnleggende positivt, så lenge deltakelse er frivillig. Organisasjoner med partipolitisk eller religiøs tilknytning er de som oftest opplever utfordringer knyttet til tilgang til skolen, og det er viktig at disse ikke blir behandlet annerledes enn andre organisasjoner. Det unge sivilsamfunnet er en viktig del av mange barn og unges fritid. Barne- og ungdomsorganisasjonene er unike og suverene fritidstilbud, der barn og unge kommer sammen på frivillig basis, for å delta i og selv utforme de aktivitetene de ønsker å drive med, der de bor. Ofte er det knyttet kostnader til utstyr eller deltakeravgifter som gjør det vanskelig for noen barn og unge å delta på fritidsaktivitetene de har lyst til å drive med. Romslige støtteordninger og mest mulig frihet fra offentlig byråkrati for barne- og ungdomsorganisasjonene vil skape flere og bedre gratis fritidstilbud for flere barn og unge i hele landet. Dette vil ikke minst komme barn og unge fra lavinntektsfamilier til gode. Dette er en gruppe der barn og unge med minoritetsbakgrunn er overrepresentert. Barne- og ungdomsfrivilligheten har i tillegg til sin store egenverdi, et stort potensiale på områder som inkludering, integrering og demokratiopplæring. LNU mener det er et mål at deltakelsen fra innvandrer- og minoritetsmiljøer skal være på samme nivå som i befolkningen for øvrig. Organisasjonene har selv ansvar for og interesse av å rekruttere så bredt som mulig. Samtidig er ikke integrering i seg selv et formål for de fleste organisasjoner, og ekstra innsats krever som regel ekstra ressurser, ikke bare ambisjoner. Alle støtteordninger, særlig de som er rettet mot minoritetsgrupper, krever målrettede informasjonstiltak for å lykkes. Erfaring viser at det er ressurskrevende å skape tillit og nå ut med informasjon om det lokale tilbudet til minoritetsmiljøer. LNU mener kommunene, for eksempel gjennom en frivillighetskoordinator, må ta mer ansvar for å skape kontakter mellom ulike miljøer og frivillige aktører. Staten må sørge for at alle kommuner har ressurser til å utnytte potensialet som ligger i bedre og mer organisert samhandling med frivillig sektor. I 2011 foreslo et offentlig utvalg å innføre krav om tiltak eller dokumentasjon av inkluderings- og integreringsinnsats i eksisterende støtteordninger. LNU mener dette er feil vei å gå. Mange av verktøyene eksisterer allerede innenfor de eksisterende støtteordningene, for eksempel LNU Mangfold og inkludering, som har søknader for langt mer enn beløpet som regjeringen hittil (2013) har bevilget. LNU mener at: Kirkelovens bestemmelse om at barn anses å høre under Den norske Kirke fra fødselen såfremt en av foreldrene er medlem bør erstattes av en samtykkende registrering av tilhørighet av barn når foreldrene ikke ønsker å døpe barnet kommunene bør stimuleres økonomisk til samarbeid med den lokale barne- og ungdomsfrivilligheten om bredt kultur- og fritidstilbud til barn og unge kommunene må sikres midler til å gjøre fritidsarenaer universelt utformet, og til å gi tilbud om tilpasset transport og ledsagelse i forbindelse med fritidsaktiviteter til barn og unge med funksjonsnedsettelser gode universalordninger og samarbeid med lokale barne- og ungdomsorganisasjoner er et mer effektivt virkemiddel enn kulturkort rettet mot barn og unge fra lavinntektsfamilier nye tiltak for å styrke organisasjonenes innsats på inkluderings- og integreringsfeltet bør skje gjennom å styrke og målrette eksisterende støtteordninger, som Frifond og LNU Mangfold og inkludering, samtidig som man tilfører økte midler til informasjon og trygg forvaltning

10 Frifond må tilføres ytterligere informasjons- og oppfølgingsressurser øremerket minoritetsmiljøer, dersom det fortsatt skal stilles krav til at ordningen skal fremme inkludering og integrering regjeringen må gjennomføre og/eller finansiere en samling av bestepraksis fra organisasjonsmiljøer som har lykkes på integrerings- og inkluderingsfeltet Sametinget må øke støtten til det unge, samiske sivilsamfunnet regjeringen må særskilt bevilge støtte til barne- og ungdomsarbeid i de nasjonale minoritetenes organisasjoner alle skoler skal tillate barne- og ungdomsorganisasjoner med demokratisk siktemål, også partipolitiske eller religiøse, å bruke fritimer eller friminutter i skoletida til møter i skolens lokaler, så lenge deltakelse er frivillig det er nødvendig med en NOU eller tilsvarende kunnskapsinnhenting om 1) hvilke konkrete terskler som gjør at barn, unge og voksne fra minoritetsmiljøer i mindre grad deltar og påtar seg tillitsverv i frivillig sektor, og 2) grad av og form for frivillig deltagelse fra barn, unge og voksne med funksjonsnedsettelser en utvidelse av skolehelsetjenesten slik at alle skoler har helsesøster tilgjengelig For at studenter skal få mest mulig ut av studiene og for at deltakelse til høyere utdanning ikke skal begrenses av sosioøkonomisk bakgrunn, må økonomiske rammer gjøre det mulig å studere på heltid. 2.2 Utdanning og arbeid Utdanning er en menneskerett, og skal være gratis for alle barn og unge i Norge, og både i og utenfor Norge må utdanning være inkluderende og ikke-diskriminerende. LNU mener at Norge på internasjonale arenaer og i samarbeid med andre stater må arbeide for å fremme gratisprinsippet og anerkjennelse av ikke-formell læring. Utdanning er essensielt for demokrati- og samfunnsutvikling. God grunnutdanning tilpasset den enkelte, tilgang til god høyere utdanning og stor akademisk frihet er avgjørende for å sikre like muligheter til å delta i og påvirke samfunnet. Autoritære regimer ser på studenter og frie akademiske institusjoner som en trussel, på grunn av deres iboende evne til nytenkning og kritisk blikk på etablerte sannheter og institusjoner. Studenter er derfor en sterk drivkraft for menneskerettigheter, organisasjonsfrihet og demokratiutvikling i et samfunn. Norske myndigheter må være konsekvente og tydelige i sin støtte til unge sivilsamfunn når stater forfølger eller utviser studenter fra deres lærested som følge av faglige eller politiske ytringer, eller angriper studenters akademiske frihet på andre måter. Det er avgjørende for fullgod og likestilt grunnopplæring at alle elever får tilgang til læremidler på sitt valgte, offisielle skriftspråk. Det er viktig å motarbeide fordommer mot mindretallsspråk i skolen. Alle som vokser opp i Norge, få muligheten til å lære morsmålet sitt, uavhengig av foreldrenes økonomi og kommunale budsjetter. I dag er det mange i Norge som ikke fullfører videregående opplæring. Dette kan skape store problemer for den enkelte, i et arbeidsliv som i mindre grad enn før tilbyr jobber som ikke krever utdanning utover grunnskolen. LNU mener det må være et definert mål at alle skal fullføre en kortere eller lengre variant av videregående opplæring, og at alle som ønsker og er kvalifisert til det, skal få tilbud om lærlingplass. Sammenhengen mellom den daglige undervisningen, oppgavene i det praktiske arbeidslivet og dannelseskravene for å kunne delta aktivt i samfunnslivet, må bli enda tydeligere enn i dag. Et tydeligere elev- og lærlingedemokrati med klart definerte rammer vil både ha egenverdi og styrke grunnlaget for at flere fullfører videregående opplæring. Det samme gjelder utbygging av rådgivingstjenesten og høyere krav til skole- og utdanningsrådgivernes fagkompetanse. De aller fleste europeiske land har svært høy arbeidsledighet blant ungdom. Dette skaper store sosiale problemer for en hel generasjon, og gjør at ungdom får et dårligere utgangspunkt også for å delta i

11 sivilsamfunnet. Norge bør i større grad bruke EØS-midlene til å bidra til å hindre at man får en tapt ungdomsgenerasjon i Europa. Unge arbeidsmigranter som kommer til Norge, må enkelt kunne etablere seg og ta del i norsk samfunns- og organisasjonsliv. Samtidig må unødvendige og byråkratiske grensehinder mellom de nordiske landene bygges ned, fordi disse hindrene gjør det vanskeligere for ungdom fra Norden å skaffe seg arbeid eller få jobberfaring i et annet nordisk land. LNU mener at: norske myndigheter aktivt må fremme gratisprinsippet i internasjonalt utdanningspolitisk arbeid Norge må arbeide for at satsingen på FN-tusensårsmål 2, Utdanning for alle, fortsetter etter 2015, og for at FN-initiativet om Education for all styrkes norske myndigheter må være en tydelig og konsekvent stemme for akademisk frihet og studenters rett til å ytre og organisere seg fritt en definert del av EØS-midlene skal gå til tiltak som sikrer flere ungdomsarbeidsplasser og senker terskelen for sivilsamfunnsengasjement for ungdom i mottakerlandene, uten at dette går utover eksisterende bidrag til frivillige organisasjoner det må bli enklere for ungdom fra Norden å bo og arbeide i andre nordiske land, gjennom at byråkratiske og unødvendige grensehinder fjernes 2.3 Klima og miljø Alle barn og unge har rett til å vokse opp i et rent miljø, fritt for forurensning og miljøgifter, og med gode muligheter til bruk av natur og grøntarealer. Klimaendringene har omfattende konsekvenser for alle som lever på jorda, og barn og unge er de som skal leve med konsekvensene av dagens klimapolitikk. Det er viktig at unge tar ansvar for å snu utviklingen de menneskeskapte klimaendringene fører med seg, men det er ikke riktig at de unge skal måtte rydde opp etter tidligere generasjoner. Det er avgjørende at norske beslutningstakere tar avgjørelser som tar hensyn til kommende generasjoner. Videre må norsk politikk føres på en måte som sikrer bærekraftig forvaltning av jordas ressurser. LNU mener at: hensynet til barn, ungdom og framtidige generasjoner skal komme først når miljøspørsmål skal veies opp mot andre hensyn det må opprettes en institusjon kalt Framtidsombudet som skal fremme rettferdighet mellom generasjonene og jobbe for å sikre en langsiktig politikk og grunnleggende rettigheter for våre etterkommere barn og ungdom aktivt må inkluderes i arbeidet med klima og miljø, bli hørt og ha reell påvirkningskraft. Deltakelse må skje på barn og unges egne premisser Norge må sørge for utslippskutt nasjonalt og internasjonalt i tråd med FNs klimapanels anbefalinger arbeidet for bærekraftig utvikling må styrkes, og befolkningen må få mer informasjon om langsiktige virkninger av dagens politikk Norge må gå i bresjen for omlegging fra fossil til fornybar energi Opprettelse og ivaretakelse av lokale friluftsområder til bruk for barn og unge skal prioriteres i byplanlegging. Det skal være maksimalt 500 meter fra bolig til park- eller friluftslivsområde Barne- og ungdomsorganisasjonene må inkluderes i samarbeid med fylkeskommunene, interkommunale friluftsråd og friluftsorganisasjoner om en nasjonal handlingspla for statlig sikring og tilrettelegging av friluftsområder, i tråd med Folkehelsemeldingen (St.meld 34), slik at barn og unges villkår i friluftslivet ivaretas

12

13 3. Retten til medvirkning 3.1 Deltakelse i demokratiet Ungdom mellom 18 og 30 år utgjør 15,5 prosent av befolkningen i Norge, men bare 5,6 prosent av de folkevalgte i Stortinget (2009). De yngste (og eldste) velgerne er også kraftig underrepresentert i norske kommunestyrer og fylkesting. Sammen med at færre unge enn middelaldrende og eldre velgere bruker stemmeretten, fører dette til at demokratiet mister verdifull kompetanse og engasjement. LNU mener stemmerett for 16-åringer er det viktigste tiltaket for å utvide det norske demokratiet. 16-åringer i dag har gjennomført grunnskolen, og har dermed fått all obligatorisk opplæring i samfunnsforhold og muligheter til å delta i og påvirke demokratiet. De har langt større og enklere tilgang på informasjon om samfunnet og verden rundt oss enn det 18-åringene hadde da de fikk stemmerett. De fleste 16- og 17-åringer skal fortsatt bo i hjemkommunen noen år, og er i en mer stabil livssituasjon enn 18- og 19-åringer. Dette gjør terskelen for å stemme lavere, og interessen for å påvirke lokalsamfunnet høyere. Det å stemme er en vane, og å etablere denne vanen hos flere i ung alder kan styrke den samlede deltakelsen på sikt. Forsøket med stemmerett for 16-åringer i 2011 viste at 16- og 17-åringene deltok i langt større grad enn 18- og 19-åringene, slik de også gjør i andre land der 16- og 17-åringer har stemmerett. De stemte ikke mer radikalt enn andre velgere. NSDs skolevalgundersøkelse viste også at sammenlignet med resten av landet, hadde ungdom i forsøkskommunene noe større tillit til det politiske systemet, demokratiet og til at deres egen stemme ville gjøre en forskjell. Å invitere nye grupper inn i demokratiet, vil være et bidrag til å styrke den gjensidige tilliten i det norske samfunnet. Samtidig vil stemmerett for to nye årskull føre til at politikere og byråkrater i større grad vil måtte lytte til ungdoms synspunkter og innspill. I forsøkskommunene i 2011 ble unge under 30 år valgt inn i langt større grad enn før, og underrepresentasjonen av unge ble nesten borte. Dette viser at stemmerett for 16- og 17-åringer er et treffsikkert tiltak for å gi mer makt til ungdom. Parallelt med innføring av stemmerett for 16- og 17-åringer, må skolen få en sterkere rolle i demokratiopplæringen, og barne- og ungdomsorganisasjonene tilgang til skolen, både i og utenfor undervisningen. Erfaringer fra andre land viser at skolen, som møteplass mellom ungdom og politikere, kan spille en avgjørende rolle for valgdeltakelsen blant de yngste velgerne. Skolen bør aktivt oppfordre elevene til å delta i demokratiet, og bidra til å synliggjøre at det er relevant for deres hverdag å delta i lokal-, regional- og stortingsvalg. LNU vil ha en ny fraværsordning som legger til rette for engasjement blant elever, og som er mer presist enn i dag. Denne ordningen skal benyttes på ungdomsskoler og i all videregående opplæring. Alt fravær skal føres, og deles inn i kategoriene 1) politisk og organisatorisk arbeid, 2) lovpålagt oppmøte 3) helse og velferdsgrunner 4) udokumentert fravær. Skolevalg bør være obligatorisk i videregående skole. Demokratiopplæringen i skolen må innebære direkte kontakt med politikere og mer praktisk opplæring i både formelle og uformelle kanaler for å påvirke. Et ledd i dette må være styrket elevdemokrati, og oppfordring til å delta aktivt i organisasjonslivet. Ungdomsråd er en arena der barn og unge kan engasjere seg og uttrykke sine meninger, uavhengig av politisk ståsted, men i dag fungerer organene svært varierende. Lokale og regionale ungdomsråd og andre medvirkningsorganer må ha reell innflytelse på politiske beslutninger som angår barn og unge. Vedtak i et ungdomsråd må ha en klar adresse. Rådene må ha et klart mandat, mulighet til å legge fram sitt syn i kommunestyremøter, fast kontaktperson i administrasjonen og

14 kunne disponere sitt eget budsjett. Sosiolog Guro Ødegårds avhandling Motløs ungdom? (2010) viser at disse organene må ha reell påvirkningskraft for ikke å ha negativ effekt (!) for de som deltar og barn og unge i kommunen som helhet. Disse prinsippene gjelder også for eventuelle medvirkningsorganer på nasjonalt nivå. Det å høre barn og unge er noe mer enn å kalle inn noen ungdommer fra hvert fylke til et dialogmøte. Det må være et minstemål at vedtak fra slike møter eller organer har en klar adresse, blir reelt behandlet av et nasjonalt beslutningsorgan og at medvirkningsorganet får en formell tilbakemelding. Alle medvirkningsorganer bør bygge på representasjon. Det vil si at de som sitter i medvirkningsorganet bør representere flere enn seg selv, for eksempel en organisasjon eller en skole. Som i andre sammenhenger må eksisterende engasjement og kunnskap bli tatt i bruk og bygd videre på, fremfor ensidig å lete etter den såkalt ekte, uorganiserte ungdommen. Ressurspersoner med nettverk og utgangspunkt i etablerte lokallag og foreninger er like ekte som ungdom som driver med ikke-organisert aktivitet eller i liten grad deltar i fritidsaktiviteter, og vil ha et svært godt utgangspunkt for å peke på hva som skal til for å lykkes som en god kommune for barn og unge. Ungdom under 30 år, særlig ungdom fra andre deler av landet enn det sentrale Østlands-området, er sterkt underrepresentert i offentlige styrer, råd og utvalg. På samme måte som i folkevalgte forsamlinger, fører dette til at slike organer får en smalere kompetanse og en mindre kontaktflate. Barne- og ungdomsorganisasjonene gir unge mennesker fra hele landet relevant kompetanse og erfaringer for de fleste offentlige styrer, råd og utvalg. LNU mener at regjeringen i langt større grad må ta i bruk denne kompetansen. LNU mener at: stemmerettsalderen bør senkes til 16 år ved alle valg at alle bydeler, kommuner og fylker som ønsker det bør få delta i forsøk med senket stemmerettsalder ved bydelsutvalgs-, kommune- og fylkestingsvalg, så lenge dette ikke er innført permanent skolevalg med tilknyttede undervisningsopplegg blir obligatoriske i den videregående skolen og en mulighet for de ungdomsskolene som ønsker det. Dette må skje parallelt med økte ressurser til ungdomsorganisasjonene som medvirker. Det er en forutsetning at opplegget rundt skolevalgene bygger på meningsbrytning som tydeliggjør de politiske forskjellene i Norge. LNU, ungdomspartiene og Elevorganisasjonens veileder for skoler og skoleeiere om organisasjoners tilgang til skolen, sendt ut av Utdanningsdirektoratet i 2011, må bli obligatorisk å følge for videregående skoler elever i videregående skole og i ungdomsskolen må ha mulighet til å engasjere seg politisk og i organisasjoner. Fraværsreglementet må reflektere dette. ordningen med rentefritak for tillitsvalgte på nasjonalt nivå må utvides fra å gjelde kun student- og elevorganisasjoner til også å gjelde for de øvrige barne- og ungdomsorganisasjonene det må innføres nasjonale retningslinjer for kommunale og regionale medvirkningsorganer som slår fast at disse må ha et klart mandat, mulighet til å legge fram sitt syn i kommunestyre- /fylkestingsmøter, fast kontaktperson i administrasjonen og kunne disponere sitt eget budsjett alle medvirkningsorganer for barn og unge må bygge på representasjon høringsmøter og lignende på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå må ha en tydelig adresse og en oppfølgings- og tilbakemeldingsprosess som er definert på forhånd regjeringen må sikre at ungdom under 30 år samlet sett ikke er underrepresentert i nasjonale styrer, råd og utvalg, senest innen 2017 lovfeste organ for barne- og ungdomspåvirkning det må avsettes tid og ressurser i kommuneadministrasjonene til å følge opp ungdomsråd og lignende. Organene må ha representasjon i kommunestyrene med tale- og forslagsrett

15 3.2 Rammevilkår for barne- og ungdomsorganisasjonene Barne- og ungdomsorganisasjonene står i en særstilling som inkluderende fritidstilbud, skoler i demokrati og bidragsytere til gode levekår for barn og unge i små og store lokalsamfunn, uavhengig av geografi og økonomi. Organisasjonene har blitt flere, større og mer mangfoldige på 2000-tallet, parallelt med styrking av kontrollmekanismer og krav til tellende medlemmer. Tilstrømningen skaper mulighet til å bygge et varig sterkere sivilsamfunn i Norge. Barne- og ungdomsorganisasjonene er avhengige av gode økonomiske rammevilkår for å få mest mulig rom til kjernevirksomhet, kunne gi flere gratistilbud, bygge egen kapasitet og kompetanse og sikre aktivitet i hele landet. For å være bærekraftige trenger organisasjonene tilstrekkelige ressurser til å følge opp et stort antall nye medlemmer og lokallag med besøk, ny kompetanse, større sentrale arrangementer og til å håndtere det offentlige byråkratiet. Det forutsetter robuste sentralledd som evner å gi lokallagene verktøy til å skape flere gode og gratis aktiviteter i hele landet. Samtidig må en større del av støtten til organisasjonene være frie midler framfor prosjektstøtte. LNU mener derfor at myndighetene må styrke de eksisterende, brede redskapene for å støtte barne- og ungdomsorganisasjonene og det norske sivilsamfunnet generelt. Det fremste grepet må være et løft for den nasjonale grunnstøtten til landsdekkende, medlemsbaserte barneog ungdomsorganisasjoner. Denne støtten bør vokse i takt med veksten i organisasjonene. Ordningen må fortsatt utvikles i samråd med organisasjonene selv. Parallelt med vekst i grunnstøtten må man også sørge for økning i støtten til ungdomspartiene, som blir fordelt mellom dem ut fra moderpartienes oppslutning ved valg. Man må også gå gjennom støtteordninga til ungdomspartiene for å se om dagens ordning knytta opp mot moderpartienes oppslutning i valg er den mest hensiktsmessige og rettferdige. Samtidig må Frifond, grunnmuren for aktivitet i lokallagene, sikres gjennom en robust tippenøkkel. Det innebærer at automatorganisasjonene fases ut, samtidig som Frifond får en større og definert del av overskuddet. Det må settes en stopper for å utvanne tippenøkkelen gjennom å gi enkeltaktører konsesjon på nye spill, der overskuddet ikke går inn i nøkkelen. Frifond må fortsatt sikre den lokale, lavterskelorganiserte barne- og ungdomskulturen parallelt med de nasjonale organisasjonene, slik det i dag skjer gjennom Frifond barn og unge, Frifond musikk og Frifond teater. Grasrotandelen har ført til en reduksjon av barne- og ungdomsorganisasjonenes andel av det totale overskuddet fra Norsk Tipping, og skapt en skeivfordeling til ulempe for barne- og ungdomsorganisasjonene og smalere organisasjoner. Samtidig har ordningen vært lett å misbruke. LNU mener derfor grasrotandelen må avvikles. LNU mener at myndighetene må opprettholde Norsk Tippings monopol, også på spilleautomater, for å sikre langsiktige inntekter til frivillig sektor. Dersom monopolet skulle bli avviklet, må nasjonale myndigheter, før dette blir iverksatt, sikre Frifond langsiktig og stabil finansiering, slik at ordningen ikke blir truet av årlige budsjettkamper. Momskompensasjonsordningen kommer i liten grad barne- og ungdomsorganisasjonene til gode, med noen få unntak. Ordningen er presentert som et frivillighetsløft, men er i praksis et løft for idretten og for organisasjoner med stor omsetning. Ordningen, som retter seg mot svært ulike brukere når det gjelder størrelse og organisasjonsform, må forenkles og gjøres mer rettferdig i samråd med brukerne. Alle frivillige organisasjoner bør være likestilt i momskompensasjonsordningen, slik at reelle momsutgifter blir kompensert uavhengig av hva utgiftene er knytta til. Dersom det blir aktuelt å innføre ordninger som gaveforsterkning og ytterligere skattefradrag for gaver, må myndighetene sikre at barne- og ungdomsorganisasjoner ikke kommer dårligere ut enn i dag. De har færre ressurser til å være synlige og tiltrekke seg givere, noe grasrotordningen har vist i praksis

16 Regjeringen har ved en rekke tilfeller pekt på at organisasjonene bør ha mer omfattende, langsiktig og stabilt internasjonalt samarbeid. Den internasjonale grunnstøtten er for mange eneste mulighet for å tiltrekke seg frie midler på dette feltet. Mangelen på en egen budsjettpost og en stabilt lav bevilgning gjør det svært krevende for organisasjoner å utvide og styrke sitt internasjonale samarbeid, og for nye å starte opp. LNU mener at støtten må økes og videreutvikles i dialog med organisasjonene, ettersom den i sin nåværende form (2013) ikke treffer organisasjoner med behov for administrasjonsstøtte til oppstart og drift av langsiktig internasjonalt arbeid. Målet må være at flere organisasjoner kan starte opp og drive langsiktig internasjonalt samarbeid. Regjeringen bør også arbeide for å styrke Europarådets støtteordninger rettet mot barne- og ungdomsorganisasjoner. Samtidig må støtte til informasjonsarbeid og støtten til LNUs internasjonale prosjektstøtteordninger forenkles og økes i takt med behovet. Det er nødvendig å gi økt spillerom for organisasjonene når det gjelder bruken av midlene, for eksempel til å lønne egne prosjektledere. Tilstrekkelige ressurser til veiledning, oppfølgning, kontroll og revisjon kort sagt til kompetente og god nok administrasjon av støtten og tiltaket, er en forutsetning for at prosjektmidler skal bli brukt så effektivt som mulig og gi resultater. Med mer penger i en støtteordning eller et prosjekt, følger også større behov for effektiv administrasjon. Dette gjelder både på forvalter- og mottakersiden, og i særlig høy grad i internasjonale prosjekter. Organisasjoner som mottar støtte til internasjonale prosjekter har behov for å kunne benytte noe av midlene til administrasjon, ettersom prosjektene setter strenge krav til rapportering og oppfølgning. De administrative kravene til prosjektene går dermed på bekostning av annet frivillig barne- og ungdomsarbeid. Byråkratiet i samhandlingen mellom det offentlige og frivillig sektor må reduseres. Dette må skje i nært samarbeid med organisasjonene. For å oppnå mer forenkling og samordning, er det viktig å styrke generelle støtteordninger eller utvide eksisterende prosjektstøtteordninger framfor å opprette nye ordninger med egne regelverk, dokumentasjons- og rapporteringskrav. Departementene må sikre felles mekanismer som gjør at ikke enkeltmyndigheter oppretter nye støtteordninger med egne sett av regelverk, dokumentasjons- eller rapporteringskrav, uten at det er vurdert samordning eller bare å styrke en eksisterende støtteordning. Det er nødvendig med et kontinuerlig, forpliktende og målrettet samarbeid mellom paraplyorganisasjonene og relevante departementer for å få dette til. Regjeringen må prioritere økte ressurser til det konkrete forenklingsarbeidet rettet mot frivillig sektor. LNU mener det er viktig at ikke myndighetene utvanner støtteordninger som har vært forbeholdt den demokratiske, medlemsbaserte frivilligheten. Denne typen frivillighet har en egenverdi, gjennom å bidra til demokratisk deltakelse og folkelig engasjement. Medlemsorganisasjonen som form, er en forutsetning for å fungere som en skole i demokrati og være en påvirkningskanal inn mot myndighetene som er åpen for alle, uavhengig av eksisterende kontaktnett eller andre ressurser. Offentlige støtteordninger må utvikles fra et brukerperspektiv. Egne budsjettposter og rammeavtaler bør i størst mulig grad tas i bruk som virkemidler for mer forutsigbarhet for organisasjonene. Så mye forvaltning som mulig, bør skje nært organisasjonene selv. Derfor bør LNU fortsette å forvalte Frifond. Frivillighetsregisteret er et nødvendig redskap for å nå forenklingsmålene. Registeret må så raskt som mulig utvikles til det som var hensikten fra starten en felles søknads-, dokumentasjons- og rapporteringsportal for all samhandling mellom staten og frivilligheten, slik Altinn er det for næringslivet. Ambisjonene for den sterkt verdiskapende frivillig sektor må ikke være lavere enn for norske bedrifter. I takt med økt støtte til frivillig sektor, er det nødvendig med stadig tryggere forvaltning og god oppfølging av søker- og mottakerorganisasjoner. Det krever gode forvaltningsfaglige miljøer, og tilstrekkelige ressurser til administrasjon både hos forvalter og hos støttemottaker. LNU mener en konsekvens av dette er at hele Frifond organisasjon bør forvaltes av LNU

17 Frivillighet Norge og KS kommunesektorens organisasjon, har laget en plattform for samarbeid. Flere norske kommuner har laget sine egne frivillighetsmeldinger eller andre typer planer for samarbeidet med frivillig sektor. LNU mener de enkelte kommunene må ta initiativ til å lage planer som passer for dem, og aktivt ta kontakt med frivilligheten for å kartlegge behov og potensiale knyttet til samarbeid. Barne- og ungdomsorganisasjonene må være en selvfølgelig del av dette samarbeidet. Kommunene bør være behjelpelige med å svare på praktiske spørsmål eller vise til LNU dersom barn og unge i en kommune henvender seg med ønske om å starte et lokallag eller ta initiativ til kulturaktiviteter. LNU mener at: de frie midlene til barne- og ungdomsorganisasjonenes sentralledd må økes i takt med medlemsveksten gjennom den nasjonale grunnstøtten Frifond må sikres langsiktig stabil finansiering gjennom tippenøkkelen, noe som forutsetter at automatorganisasjonene fases ut den internasjonale grunnstøtten til barne- og ungdomsorganisasjonene må økes, og økningen må prioriteres til organisasjoner som på ulike nivåer involverer flere medlemmer og lokallag i arbeidet den internasjonale grunnstøtten må ha en utforming som sikrer at flere organisasjoner kan drive internasjonalt arbeid på ulike nivåer, uten at dette reduserer støtten til organisasjonene som bruker ordningen i dag den internasjonale grunnstøtten må ha en egen post på statsbudsjettet, for å sikre forutsigbarhet for organisasjonene regjeringen må bidra til økt forutsigbarhet for barne- og ungdomsorganisasjonene gjennom å spesifisere bevilgningene til den internasjonale grunnstøtten og støtteordningen Mangfold og inkludering i statsbudsjettet norske myndigheter må øke rammeoverføringene til Europarådets støtteordninger rettet mot barneog ungdomsorganisasjoner forvaltere av offentlige støtteordninger for barne- og ungdomskultur må ha representanter fra barneog ungdomsorganisasjonene i fag- og tildelingsutvalg dagens mylder av prosjektstøtteordninger må samordnes langt sterkere, parallelt med kontinuerlig forenklingsinnsats fra Kulturdepartementet og i forpliktende dialog med organisasjonene hele Frifond organisasjon bør forvaltes av LNU, for å sikre en trygg forvaltning i et bredt fagmiljø og gjøre ordningen mest mulig rettferdig og ubyråkratisk for organisasjonene at nye statlige støttesatsinger må skje innenfor dagens grunn- og prosjektstøtteordninger, gjerne som en del av en styrket og mer fleksibel Frifond-ordning støtteordninger som har vært forbeholdt demokratiske, medlemsbaserte organisasjoner eller hatt folkeopplysning og bred, folkelig deltakelse som formål, fortsatt må forbeholdes denne delen av frivilligheten, og ikke åpnes for stiftelser, nettverk og andre ikke-demokratiske eller kommersielle aktører Frivillighetsregisteret så snart som mulig, må utvikles til det som var intensjonen da det ble opprettet; en felles søknads-, dokumentasjons- og rapporteringsportal for alle statlige forvaltere av støtteordninger rettet mot frivillig sektor tilskuddsgivere ikke under noen omstendighet skal ha vurdering av en organisasjons såkalte samfunnsnytte som kriterium for støtte, noe Miljøverndepartementet og Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet i 2011 delvis implementerte i enkelte ordninger en eventuell ordning med kommunale frivillighetskoordinatorer må finansieres av staten, utvikles i samråd med LNU, Frivillighet Norge og KS og ta hensyn til at kommuner og bydeler er forskjellige det må bli mulig for umyndige tillitsvalgte å inneha bruksrett til lokallagets bankkonto i organisasjonens eie

18 3.3 Medvirkning i utenriks- og utviklingspolitikken Barnekonvensjonen gir barn og unge rett til å bli hørt. Det unge sivilsamfunnet er en avgjørende partner i arbeidet for menneskerettigheter og bærekraftig utvikling. For Norges del innebærer dette at myndighetene bør opprette og fullfinansiere flere ungdomsdelegatordninger til de til enhver tid relevante internasjonale fora, med utgangspunkt i ordningen med ungdomsdelegater til FNs generalforsamling. Delegatene må være fullverdige medlemmer av Norges delegasjoner. Finansieringsmekanismene må være stabile og forutsigbare, og det må settes av ressurser til forberedelser og deltakelse på relevante formøter. Dette er helt nødvendig for å ha mulighet til reell påvirkning. Dersom ungdomsdelegater blir ungdomsalibier, har ordningen ingen funksjon. Norske myndigheter må samtidig støtte internasjonale ungdomsnettverk og organisasjoner, og på den måten bidra til at ungdomsdelegater fra Sør kan delta i internasjonale fora. Norge må både politisk og finansielt støtte en sterkere satsing på ungdom i FN gjennom et permanent forum for ungdomssaker og en spesialrådgiver for ungdom, direkte underlagt generalsekretæren. Dette vil sikre unge generasjoner en talsperson innad i FN og ute i medlemslandene, særlig der barn og unge i dag opplever at rettighetene deres ikke blir oppfylt. Et permanent ungdomsforum vil erstatte dagens mangelfulle eller ad hoc-pregede håndtering av ungdomsspørsmål i FN. Norge må bidra til at disse tiltakene iverksettes så snart som mulig, gjennom å aktivt støtte og medfinansiere konkrete tiltak. Det unge sivilsamfunnet, både i Norge og samarbeidslandene, må bli inkludert i utviklingsprosjekter der Norge deltar. På norsk side trengs barne- og ungdomsorganisasjonene som samarbeidspartnere for myndighetene, for å ta i bruk kunnskap og kompetanse, og for å styrke samarbeidet mellom de unge sivilsamfunnene i Norge og andre deler av verden. Gjennom EØS-midlene bør Norge arbeide for å styrke det unge sivilsamfunnet i Øst- og Sør-Europa. Rammevilkårene for norske barne- og ungdomsorganisasjoners internasjonale arbeid må styrkes, slik at de får et sterkere grunnlag for utvidet og stabilt samarbeid med organisasjoner i resten av Europa og i andre deler av verden. LNU mener at: norske myndigheter må innføre sjekkpunkter om barn og unges deltakelse i planlegging, gjennomføring, avslutning og videreføring av utviklingsprosjekter norske myndigheter må prioritere å støtte utviklingsprosjekter med tydelig ungdoms-, demokrati- og sivilsamfunnsprofil norske myndigheter må fullfinansiere ungdomsdelegatordningen til FNs generalforsamling, og sikre ressurser til mer faglig oppfølging, lengre opphold og deltakelse i nye, relevante fora en fast og forutsigbar finansiering av en ungdomsdelegat til klimaforhandlingene (COP) ungdomsdelegater skal være fullverdige medlemmer av delegasjonene norske myndigheter må øke støtten til internasjonale ungdomsnettverk, og støtte et FN-ledet fond for ungdomsdelegater fra Sør, så disse aktørene blant annet kan sikre midler til ungdomsdelegater til FNfora fra land i Øst-Europa og det globale Sør norske myndigheter forplikter seg til over tid å støtte en spesialrådgiver for ungdom i FN med funksjonelt sekretariat og tilstrekkelig budsjett i samsvar med mandatet, og samarbeider med det unge norske sivilsamfunnet om kvalitetssikring av støtten og kriterier for tildeling norske myndigheter må gi langsiktig forpliktende løfter om medfinansiering av et permanent FNforum for ungdomsspørsmål, som blir utviklet og opprettet i nært samarbeid med det unge sivilsamfunnet

19 3.4 Norsk støtte til ungdomsmedvirkning i andre deler av verden Ungdom under 25 år utgjør 60 prosent av befolkningen i det globale Sør. Det er avgjørende å myndiggjøre og inkludere barn og unge som selvstendige endringsaktører, som kan bidra til institusjonalisering av rettferdig fordeling og bærekraftige samfunn i Sør. Sterke unge sivilsamfunn bygger forståelse for demokrati og beslutningsprosesser, og spiller en avgjørende rolle for den sosiale kapitalen i et samfunn. Barne- og ungdomsorganisasjoner som er i stand til å stille myndigheter til ansvar for å overholde menneskerettighetene, er sentrale aktører for i demokratiutvikling og for rettferdig fordeling. Et aktivt ungt sivilsamfunn forutsetter at unge kjenner sine rettigheter, er bevisste på behovet for samfunnsengasjement lokalt og nasjonalt og har kunnskap om kanaler og metoder. Dette må ligge til grunn for innretningen av og prioriteringene i norsk utviklingspolitikk. LNU mener at: norske myndigheter må jobbe aktivt for at så mange land som mulig ratifiserer og implementerer internasjonale konvensjoner og resolusjoner som sikrer barn og unges rett til deltakelse og medvirkning, slik som Barnekonvensjonen, Menneskerettighetserklæringen, Konvensjonen for sivile og politiske rettigheter og World Programme on Action for Youth (WPAY) norske myndigheter foreslår konkrete virkemidler for å iverksette artikkel 6 i Klimakonvensjonen, som omhandler barn og unges deltakelse i nasjonale og internasjonale beslutningsprosesser om klima og miljø norske myndigheter aktivt må støtte opp under etablering av demokratiske, representative ungdomslandsråd i land der slike er under utvikling, ungdom til ungdom-samarbeid og andre sivilsamfunnsprosjekter også på lokale, regionale og flernasjonale nivåer norske myndigheter må stille krav til at barn og unge deltar og er aktører i utviklingsprosjekter som angår dem, gjennom å innføre sjekkpunkter for deltakelse i planlegging, gjennomføring, avslutning og videreføring av utviklingsprosjekter midlene fra Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria blir reelt søkbare for barne- og ungdomsorganisasjoner norske myndigheter må øke støtten til selvstendig samarbeid mellom norske barne- og ungdomsorganisasjoner og partnere i Sør 3.5 Like muligheter globalt LNU mener at Norge må arbeide for at våre samarbeidsland reelt implementerer konvensjoner og resolusjoner som både Norge og samarbeidslandene har ratifisert og signert, og som sikrer barn og unges rettigheter. Den mest sentrale av disse er Barnekonvensjonen, herunder arbeidet for ratifisering av tilleggsprotokollen om individuell klagerett, og for en ny tilleggsprotokoll om kollektiv klagerett. Samtidig må norske myndigheter også arbeide aktivt på internasjonale arenaer for at barn og unge også i andre deler av verden skal få kunnskap om rettighetene sine. Sterke unge sivilsamfunn bygger forståelse for demokrati og beslutningsprosesser, og spiller en avgjørende rolle for den sosiale kapitalen i et samfunn. Norge må fremme samarbeid mellom myndigheter og ungt sivilsamfunn i samarbeidsland, og legge til rette for samarbeid mellom sivilsamfunnet i Norge og sivilsamfunn i land i Sør. De frivillige organisasjonene er avgjørende for en sunn og kritisk debatt om norsk utviklingspolitikk, og for at flere skal bli aktive og engasjerte i utviklingsspørsmål og få mer kunnskap om feltet. For å sikre dette må barne- og ungdomsorganisasjonene ha gode rammevilkår for å drive god Nord/Sør-informasjon. Med god Nord/Sør- informasjon mener LNU nyansert informasjon om temaer som belyser globale maktstrukturer. Målet med informasjonsarbeidet må være å spre kunnskap om skjeve maktstrukturer, og skape en

20 kunnskapsbasert debatt om hvordan Norge best mulig kan bidra til å endre disse. Godt informasjonsarbeid bidrar til å øke kunnskapen om hvordan verden henger sammen, økt kunnskap gir økt engasjement og en bedre debatt - og en mer kunnskapsbasert og nyansert debatt vil kunne bidra til å forbedre norsk utviklingspolitikk. LNU mener at: barn og unge må bli inkludert både som både aktører og målgruppe i norsk utviklingssamarbeid med andre land norske myndigheter må videreføre og øke støtten til målrettet informasjonsarbeid i Norge, herunder LNU Informasjonsstøtten Nord/Sør Se også LNUs internasjonale barne- og ungdomspolitiske program (IBUP ), vedtatt av Barne- og ungdomstinget i 2012, særlig kapitlene 3 og