Fritekstrapport for arbeidsopphold i Colombia gjennom IAESTE Martin Andersen

Transkript

1 Fritekstrapport for arbeidsopphold i Colombia gjennom IAESTE Martin Andersen Våren 2013 søkte jeg på diverse praksisopphold, eller trainee- stillinger, ved IAESTE. Håpet var å kunne få noe sårt trengt yrkesrettet erfaring, da jeg var studerte 4 år og siste året av utdannelsen snart sto for døren. I tillegg skal jeg ikke kimse av at det også virket smart å ha noe på CV- en nå når jeg snart skulle skrive masteroppgave, og ut i arbeidslivet. Da jobbene ble utlyst søkte jeg bredt innenfor de forskjellige tilbudene og anså det for viktigere å faktisk få et tilbud enn å stå tomhendt igjen. Dermed endte jeg med å sende 4 søknader, slik at jeg hadde sjanse til å få noe av det jeg ønsket. Søknadene gikk til landene Danmark, Kroatia, Nederland og Colombia. Alle arbeidsgiverne tilbudte arbeid som var relevant for min fagretning, Miljøfysikk med fordypning innenfor energifysikk, men det var i Colombia de tilbudte arbeid innenfor halvlederfysikk. Dette var særdeles relevant ift. arbeid med fornybar energi, da dypere viten om teknikken bak solkraft er nødvendig for å kunne foreta bedre valg av teknologi i en gitt situasjon. En helg på våren ringte sekretæren i IAESTE meg og fortalte at jeg var akseptert til jobben i Colombia og kunne komme innom for en språktest i engelsk kommende uke. Først ble jeg litt paff, da jeg egentlig hadde trodd at jeg kom til å ende et sted i Europa denne sommeren, eller ingen sted i det hele tatt. Sekretæren ga meg fem dager til å tenke på saken og ba meg om å ta en avgjørelse før kommende fredag, da trengte hun beskjed. For meg var det nødvendig med et par dager til å avklare med jobben min her hjemme om jeg kunne få fri sommeren for å drive utdanningsrelatert praksis, noe som det senere ble klart at det var gehør for. Etterfølgende onsdag morgen møtte jeg halvt våken på Ås for en muntlig prøve av engelsk ferdighetene mine. Min egen nervøsitet ble bare tilsidesatt av sekretærens egen nervøsitet på andre siden av bordet, noe som roet meg ned, da jeg ikke var alene om å være i en ny situasjon. Etter å ha snakket i fem minutter om et tildelt case scenario ble jeg stoppet og fortalt at jeg holdt mål. Deretter kunne samtalen gli over på norsk igjen og kanskje lystigere samtaleemner. I det jeg smatt ut døra for å fortsette studiene kunne jeg smile og glede meg over at jeg om to måneder kom til å sitte i et land langt borte. Umiddelbart etter godkjennelsen begynte jeg å forberede meg på praksis- oppholdet. For de som skal langt vekk på "utveksling" er det mange praktiske ting som skal avklares. For meg var det viktigste å kunne sikre meg en flybillett. Etter noe kjappe søk på internett etter billetter i det gjeldende tidsrommet ble det fort klart at billetten kom til å koste i overkant av kr. For en fattig student uten veldig romslig økonomi er denne prislappen den største hindringen på veien ut av landet gjennom IAESTE. Riktignok utlyses praksisplasser i land som Colombia med et stipend, som i dette tilfelle var kr, men dette stipendet krever at både flybillett og reiseforsikring allerede er kjøpt. I tillegg betales stipendet ut like før avreise, så det økonomiske hullet som oppstår blir ikke tettet før man faktisk drar ut. Heldig som jeg er hadde jeg romslig nok økonomi til å få kjøpt billett og bestilt reiseforsikring (Frende forsikring) vha av et kredittkort. Så med en gang

2 billetten var kjøpt og reiseforsikring bestilt tok jeg meg til å søke om stipend. Dette var en grei skuring og søknaden ble også fort godkjent, men jeg ble gjort klar over at pengene ville ankomme én uke før avreise. Neste post på programmet ble å sørge for at jeg hadde de nødvendige vaksiner til å oppholde meg i Colombia. Ei venninne av meg som hadde reist jorden rundt et år tidligere anbefalte meg å kontakte Grünerløkka smittevern i Oslo for konsultasjon angående vaksiner, da disse var proffe og de billigste på slikt. Dermed bestilte jeg meg time der og besøket endte med at pleieren jeg møtte ved smittevernet konstaterte med at jeg trengte tre forskjellige vaksiner, tatt tre ganger. I tillegg måtte jeg ha malaria piller og en drikkevaksine mot sykdom som følge av forskjellig bakterieflora i mat, dvs lidelser som diare og oppkast som følge av dårlig preparert mat. Til sammen summer disse vaksinene seg opp til mellom 900 kr og 1100 kr per gang, noe som betyr når jeg har vært der min tredje gang i desember 2013 for ettervaksinering, så har jeg betalt rundt 3000 kr i bare vaksiner. Følgelig er stipendet for lengst brukt opp. Bortsett fra det rent økonomiske og helsemessige aspektet ved å dra til Colombia måtte jeg også forholde meg til visumreglementet der og til reglene i folketrygden her i Norge. Det er et faktum at for å komme inn i Colombia til et lengre opphold må man bli invitert vha et såkalt "courtesy visa". Dette bistår den Colombianske ambassaden i Oslo med i samarbeid med en IAESTE Colombia og selve søknaden og innvilgelsen av visum var nesten det letteste av forberedelsene. Ambassadøren for Colombia i Oslo var en meget behjelpelig fyr som gjorde prosessen smidig og tilbød hjelpen sin både via brev og personlig. Selv valgte jeg å reise til ambassaden personlig med de nødvendige dokumenter for behandling av søknad om visum, da dette gikk raskere og var gratis. For folketrygden her i Norge var det nødvendig å søke om frivillig medlemskap, da jeg kom til å motta lønn i utlandet og dermed automatisk ville bli meldt ut. Frivillig medlemskap har to betydninger ift oppholdet i utlandet: du beholder dine trygderettigheter i Norge og landet du reiser til, samt at reiseforsikringen du bestiller deg er normalt sett kun gyldig dersom du er medlem av folketrygden. Det var NAV Utland som tok seg av behandling av søknaden om frivillig medlemskap. Ved å ta en telefon dit og forklare at man skal ut med IAESTE kan man komme i kontakt med en kundebehandler som tar seg av disse sakene. Personlig fikk jeg å vite at normal prosedyre er å godkjenne disse søknadene automatisk da arbeidsforholdet i utlandet ikke er av en natur som er skattemessig av stor betydning for staten. Ulempen med søknaden man leverer er dog at behandlingen tar 8 uker, slik at her bør man være tidlig ute for å sikre at alt er på plass når man drar. I land som Colombia kunne man i teorien unngått å søke i det hele tatt, da all lønn betales ut per sjekk, noe som medfører at medlemskapet i folketrygden ikke opphører da pengene ikke går til norsk lønnskonto. I tillegg vil reiseforsikringen betale evt medisinske utgifter i løpet av reisen, noe som gjør fordelen ved trygderettighetene fra staten overflødige. Men, for sikkerhetsskyld kan det være greit å gå gjennom denne prosedyren allikevel, slik at man har alt svart på hvitt. Den 10. Juli 2013 satt jeg meg på flyet til Bogotá, hovedstad i Colombia. Flyselskapet var Lufthansa, da disse har direktefly fra Frankfurt til Bogotá, en tur som tar ca. 10 timer. Inkludert reisen fra Norge varer selve turen 15 timer.

3 I hovedstaden skulle jeg være i fire dager før jeg dro videre til Armenia, Quindio, hvor arbeidet mitt skulle foregå. Før ankomst hadde jeg lest meg opp litt på Bogotá, og en av tipsene som gikk igjen var at taxi var noe man ikke burde praie på gaten. Dette pga den såkalte "paseo millionario", eller millionturen på norsk. Det går ut på at taxisjåfører låser dørene og tar med turister rundt til forskjellige minibanker for å tømme kortene deres for alt de eier og har. I tillegg finnes det ikke noen entydig takst for drosjene i Bogotá, slik at man fort blir lurt av sjåførene til å betale mer enn man egentlig skal. Ved å forhånds reservere drosje kunne man unngå dette. For å reservere kan man rett og slett ringe selv, eller gå inn i en kiosk, restaurant e.l. og spørre om betjeningen kan ringe en drosje. Dette gjør de normalt sett gladelig og drosjen kommer som regel raskt. For meg virket Bogotá som storbyer i verden ellers, med alt det innebærer. Et effektivt kollektivtilbud, cafeer og restauranter i alle former og fasonger, store markedsplasser, barer, shoppingsenter, butikker, osv. Selv brukte jeg tid på å utforske ting som lokalbefolkningen, dvs arbeiderne på hostellet, hadde foreslått eller rådet meg til å se. Jeg fikk derfor med meg utsiktspunkter på rundt liggende fjelltopper, den gamle delen av byen med sjarmerende små hus og nordsiden som var det nye Bogotá. Sistnevte var forøvrig også den delen av byen som huset litt mer velstående mennesker. Bystrukturen i Colombia er nemlig den samme nesten uansett hvilken by du befinner deg i: i sør bor de fattige, midt i byen bor middelklassen, og i nord bor øvre middelklasse og overklassen. Dette er noe som er greit å tenke på når man ferdes rundt, da man helst vil unngå å befinne seg i de fattige bydelene etter mørkets frembrudd. Den 14. juli tok jeg flyet vekk fra hovedstaden til byen som skulle være mitt nye hjem de neste to månedene, Armenia. Byen er på størrelse med Oslo i befolkningstall og ligger i delstaten Quindio, ca 30 mil vest for hovedstaden. Det jeg ble først klar over at klimaet var mildere enn i hovedstaden. Fra en typisk norsk sommer på dagtid i Bogotá, med graders temperatur, til en normal temperatur på grader på dagtid i Armenia. Dette kom meg naturlig nok ganske varmt for, slik at det tok litt tid å venne seg til varmen og jeg tror ikke jeg var godt av klimatisert før det hadde gått to - tre uker. Etter ankomst ble jeg plukket opp av vertsfamilien min, som tok meg med nordover dit jeg skulle bo. Fordi flyplassen lå i utkanten sør for byen fikk jeg se mye av byen på vei nordover og kunne bekrefte med egne øyne at også Armenia var delt opp i soner etter hvor de forskjellige klassene bor. Vel vitende om at jeg skulle bo i nord visste jeg dermed at jeg kom til gode kår. Dette fikk jeg bekreftet ved ankomst til en høyblokk i nord som lå sentralt plassert ved hovedveien gjennom byen. Rundt fantes butikker, supermarked, bilforretninger og mye annet som man er vant til i den vestlige verden, men som ikke nødvendigvis er å finne over alt ellers i Colombia. Rommet jeg skulle leie lå i en leilighet i femte etasje. Det tilhørte datteren i familien, hun var selv dratt på utveksling IAESTE til Sveits denne sommeren. Til rommet fikk jeg også et privat bad med toalett, noe som jeg synes var meget praktisk og komfortabelt. Innredningen bestod av to veggskap, et skrivebord og en enkel, men stor seng. Fra rommet og stuen var det utsikt ut mot fjellene som lå rundt byen, et vakkert og velkomment syn om morgenen. Prisen for rommet

4 var COP per måned, noe jeg synes var en god pris. Dersom man tar i betraktning at lønna var på ca COP synes jeg denne prisen var til å leve med. Beliggenheten var også en av de beste i byen, med alt innenfor rekkevidde og standarden på boligen hadde alt det man forventer av en bolig i Norge. Det er kanskje greit å vite at prisen jeg betalte i utgangspunktet ikke inneholder noen måltider. Fordi jeg ofte spiste sammen med familien jeg bodde hos valgte jeg å betale dem litt ekstra ( COP) for dette. På denne måten måtte vi ikke gjøre adskilte innkjøp og kunne alltid lage noe felles. Å jobbe i Colombia er litt annerledes enn det vi er vant med i Norge. For det første er det forventet av alle at man kler seg formelt i en arbeidssituasjon. Dvs, det var normalt slik at man skulle bruke en skjorte og lange bukser for menn. For kvinner virket det ikke som om det fantes noen generelle retningslinjer for bekledning annet enn at man skulle se fin ut. Noen brukte kjole, andre brukte skjørt eller bukse. Men, felles var at alle var pyntet. Tonen er også heller formell i en arbeidssituasjon, det er vanlig å tiltale overordnende og kollegaer som "herr" og "fru", noe som forøvrig normalt sett også gjelder i familien eller når man møter fremmede. Men, til tross for økt fokus på høflighet er arbeidsmiljøet meget godt, kollegaer og overordnede har gjensidig respekt og en avslappet holdning. Videre har de aller, aller fleste, siesta i tiden på dagen, da det er veldig varmt og lunsj som regel er det største måltidet. Følgelig går arbeidstiden ofte og Det tok litt tid å venne seg til dette, men det ble fort en velkommen pause midt på dagen. Min arbeidsplass var Universitetet i Quindio, fakultet for interdisiplinære naturvitenskaper. Selve arbeidet skulle foregå delvis i et laboratorium og delvis på en angitt kontorplass. Det at jeg arbeidet på et universitet gjorde naturligvis at det fantes en rekke unge mennesker i omegnen både som kollegaer og studenter, og atmosfæren var avslappet, men høflig. Arbeidsoppgavene jeg fikk er litt vanskelige å beskrive da de ofte varierte veldig mye. Da jeg ankom fikk jeg først å vite at det egentlig ikke ble forventet så mye av meg og at jeg kunne få lære det jeg ønsket på fakultetet. Jeg kunne velge å kun innta en studerende rolle, men dersom jeg ønsket det ville jeg også få oppgaver. Dette var litt vanskelig å forholde seg til i begynnelsen, men samtidig gjorde det ting litt mindre presset og åpnet for samarbeid om utbyttet av praksisen. De første to - tre ukene jeg var i jobb var maskinene som ble brukt på laboratoriet under reparasjon og kunne således ikke benyttes. I denne tiden fikk jeg en alternativ oppgave som gikk på å lage én presentasjon om Norge og én presentasjon om mitt studie og arbeidsfelt etter endt studie. I tillegg benyttet jeg mye tid til å besøke andre laboratorium, studere forsøkene som pågikk der og forsøke å hjelpe med evt problemstillinger ingeniørene eller forskerne arbeidet med. Dette sistnevnte, å bidra med kompetansen innenfor fysikk, var noe som viste seg å være en av de mest nyttige tingene jeg kunne gjøre. Av alle tingene jeg gjorde var kanskje innføringen i karakterisering av halvledere, min egentlige arbeidsoppgave, den tingen jeg brukte minst tid på. Jeg var innom laboratoriet noen ganger og fikk se hvordan man utførte karakterisering av halvledere vha røntgen stråling og infrarød stråling, i tillegg til at jeg fikk se

5 hvordan man produserte halvledere. Men, generelt sett brukte jeg mer tid på annet som man trengte meg til. Mest tid brukte jeg på en oppgave jeg fikk av sjefen for fakultetet som gikk ut på å hjelpe til å evaluere potensialet for oppvarming av varmtvann vha solkraft i et naturreservat. Dette reservatet lå til i et område som hadde veldig varierende klima og jeg skulle finne ut hvorvidt det var mulig å foreta oppvarming av vann vha solkraft og planlegge et fungerende system for oppvarmingen av vannet. Fordi solkollektorer og - paneler er dyre i Colombia og lite tilgjengelige måtte modulene også konstrueres selv. Som om det ikke var nok måtte de lages av resirkulerte materialer. I det store og det hele en oppgave som krevde mye kreativitet, mye jobb, planlegging, tålmodighet og interesse. Men, jeg lærte veldig mye av en situasjon der omtrent ingenting var gitt og alt måtte gjøres fra bunnen av. På fritiden gjorde jeg vanligvis ikke så mye på hverdagene. Som regel var man først ferdig kl. 18, men noen ganger også senere. Før man da var kommet hjem og hadde spist middag med familien var kl Dermed var det ikke mye tid til overs til sosialt før man skulle opp tidlig neste morgen. Men, det hendte selvfølgelig at jeg gikk ut med en kollega eller tre og tok et glass øl eller så en film. Noen ganger tok jeg turen på en bar for å høre musikk, eller gikk meg en tur i byen. Ellers brukte jeg mye tid med familien jeg bodde hos og spilte spill eller snakket. Helgene var en annen sak. Av åtte helger totalt tror jeg at jeg var i Armenia to helger. Ihvertfall ikke mer. Alle de andre helgene var jeg som regel på tur til andre byer i Colombia for å oppleve deres særpreg. Til dette var Armenia et greit utgangspunkt, om enn ikke fullt så sentralt som man kunne håpe. Det fantes buss linjer til de fleste byer fra Armenia, men som i Colombia forøvrig tar buss veldig lang til pga at landskapet består mest av fjell. Derfor er det ofte slik når man vil reise at fly er foretrukket, og selv om disse normalt sett er billige, er ruteutvalget fra Armenia ikke det beste. Det fantes muligheter fra en flyplass som lå halvannen time vekk med buss, men denne benyttet jeg kun en gang da det var mye styr å komme seg dit. I all hovedsak benyttet jeg buss og var godt fornøyd med det. De forskjellige byene og alt jeg opplevde på mine helger var i for seg god nok grunn alene til å besøke Colombia og jeg hadde veldig mye moro. IAESTE Colombia arrangerte også en tur som jeg tok del i en langhelg. Denne fikk jeg fri av arbeidsgiver til å delta på da dette var en årlig begivenhet for IAESTE Colombia. De som var inviterte til nordkysten av landet, i Santa Marta, var de Colombianske studentene som skulle ut med IAESTE det året og de internasjonale som var i Colombia med organisasjonen. Denne turen var veldig fin og morsom og er en av de tingene jeg kommer til å huske best fra Colombia. Vi fikk se alt fra naturparker og reservater til regnskog og akvarier. De fineste strender og utrolig hyggelige mennesker gjorde denne turen til noe spesielt. Alt i alt er jeg veldig glad for å ha vært i Colombia. Jeg har møtt mange flotte mennesker og fått mange nye venner. Vertsfamilien jeg bodde hos ble etterhvert som min egen og jeg hadde en utrolig fin tid med dem der nede. Jeg kan ikke ærlig si at oppholdet svarte helt til forventningene mine, da jeg ikke fikk den opplæringen i laboratoriet som jeg hadde blitt forespeilet.

6 Men, dette er ikke nødvendigvis bare negativt. Jeg setter pris på å ha fått brynet meg på et sett av utfordringer og oppleve masse forskjellig. Kanskje ville jeg i lengden ha kjedet meg om jeg skulle arbeidet mer med det som sto i stillingsbeskrivelsen, for det var egentlig ikke så interessant. Det skal også sies at når man kommer frem dit man skal være forstår man også fort at en stor del av å være trainee i utlandet går på utveksling av kultur og språk også. Dette er minst like viktig som det faglige. En annen ting som jeg egentlig ikke var helt klar over før jeg dro heller er at jeg skulle bo hos en vertsfamilie. Selv om dette var noe jeg satt pris på, skulle jeg gjerne ha visst det på forhånd. Jeg trodde helt frem til jeg kom til Colombia at jeg skulle bo i en egen leilighet eller studentbolig, så jeg ble overrasket over å få vite at det var et rom i en familie. Vil jeg anbefale andre å dra til Colombia? Ja, det vil jeg absolutt anbefale. Men, jeg føler også jeg må advare. I min tid i Colombia ble jeg og en colombiansk kollega forgiftet av et narkotisk stoff ved navn Skopolamin. Selv om jeg ikke vil skrive om alle sidene ved stoffet, må jeg nevne at vi ble ranet og banket opp. Personlig ble jeg kastet ut av en drosje i fart og var kort innom sykehus. Min kollega ble slått i hodet med en hard gjenstand flere ganger. Vi har glemt to dager som følge av stoffet som noen har gitt oss, sannsynligvis via noe vi har drukket. Selv brukte jeg lang tid på å komme meg til hektene, både fysisk og psykisk. Oppfølgingen fra IAESTE etter ulykken har vært upåklagelig og jeg fikk all hjelp man kan tenke seg. De fleste Colombianere har aldri engang hørt noe lignende skje når du forteller dem om hendelsen. Men, faktumet er at dette skjer. Alle steder i verden kan du bli ranet og alle steder kan du bli banket opp. Colombianere er meget bevisste ift deres historie og problemene de har hatt med gerilja og krig. Landet er i forandring og på vei mot bedre tider, geriljaen er fortrengt av statens militære styrker og befolkningens angst er i ferd med å gi seg. Nå ønsker landet og alle innbyggere å vise frem Colombia og de ønsker å være stolte av nasjonen de bor i. Deres største frykt ble realisert da jeg som utlending ble utsatt for en grov hendelse, en frykt for at folk skal slutte å komme. At utviklingen skal stoppe. For meg er ikke spørsmålet om jeg kan anbefale å dra til Colombia, for da er svaret soleklart ja. Jeg skal tilbake dit i bryllup til en av mine nye venner der nede våren 2014, og det sier vel sitt? Men, for meg er spørsmålet om landet er klart for fremmede enda, om landet er klart for besøkende og turister. Er det trygt? Kanskje noen andre enn meg bør besvare det spørsmålet?

7