Fjellhaug. ved juletid. 10 vannrett: Julesnop 21. Grandhagen og Gravaas om Fjellhaug Island i krisetider #4/2009

Transkript

1 10 vannrett: Julesnop 21 #4/2009 løssalgspris kr. 20,- Fjellhaug organ for fjellhaug skoler og fjellhaug elevlag ved juletid Grandhagen og Gravaas om Fjellhaug 8-11 Island i krisetider 14-17

2 Leder Mine tanker om julen «Selvfølgelig ønsker vi å ha det fint og ryddig i julen. (...) Vi spiser god mat og gir hverandre gaver det hører høytiden til. Det betyr imidlertid ikke at vi glemmer grunnen for alt dette.» Å stresse før julaften År etter år hører jeg den samme reglen om hvor ille det er å stresse dagene før julaften. Forskjellige mennesker parodiserer hele det store batteriet rundt juleforberedelsen og forteller hvordan mamma ikke tåler å se en liten flekk på stuegulvet, hvordan pappa for en gangs skyld skyver frem kommodene for å vaske bak dem, og hvordan barna tvinges til å vaske rommet sitt både høyt og lavt. Ikke minst galskapen i sentrum på lillejulaften får en dårlig utredning, og hvordan ellers sindige mennesker går amok ved julehandelen. Jeg føler den samme løsningen foreslås hvert eneste år, kanskje med noen små nyanser. I hovedtrekk oppfordres vi til å glemme alle de små detaljene som virkelig ikke har noe å si, og heller fokusere på julebudskapet. Det er jo for så vidt et veldig bra råd, men jeg tviler på at det blir mange som feirer jul i et uryddig hus, eller uten pakker og julemat. Alle vil jo ha det fint er det noe galt med det da? Siste jul satt jeg og tenkte på nettopp dette spørsmålet, og kom da til å tenkte på hvordan israelittene feiret sin første påske (Se 2. Mosebok 12-13). Det skulle skje i all hast, for de skulle være klare til å forlate Egypt dagen etter. Sekkene skulle være pakket, reiseklærne skulle være på, dyrene matet og påskelammet skulle slaktes. Det var ikke tid til å bake vanlig gjærbakst, så i stedet laget man usyrede brød. Heller ikke var det tid til å rense lammet etter slakten. Det stektes helt, med både ull og innvoller. Slik hastet man og stresset. Men, når kvelden kom senket freden seg over israelittenes hjem og de satte seg ned for å spise påskemåltidet. Samtidig blusset harme og ve opp blant den øvrige befolkningen i Egypt. Den årlige påbudte påskefeiringen ble så formulert etter dette forbildet. I sju dager skulle man bare spise usyret brød, og den første av disse dagene skulle man bruke på å gjøre klart. Da skulle man leite og rydde godt for å fjerne all surdeig fra huset. Ingen ting måtte være igjen. Så kunne man lage til det usyrede brødet. Den kvelden holdt man en samling hvor feiringen ble markert som begynt og på den syvende dagen holdt man en stor avsluttende høytid. Under selve høytiden var det fred. Da måtte ingen arbeide, verken jøde eller innvandrer eller noen annen. Alle skulle få lov til å hvile, nyte høytiden og på den måten bli minnet om Herrens underfulle gjerninger. Dette er noe vi kan ta med oss inn i adventen og juleforberedelsen som kommer. Selvfølgelig ønsker vi å ha det fint og ryddig i julen. De fleste av oss har en sterk følelse for tradisjonen og ønsker at det skal være slik vi husker det fra barndommen. Vi spiser god mat og gir hverandre gaver det hører høytiden til. Det betyr imidlertid ikke at vi glemmer grunnen for alt dette. Nei, tvert imot holder vi jo jul for å minne oss på Herrens storverk, nettopp på samme måte som israelittene holdt påske. Det storverket Herren gjorde i julen er så utrolig at mange forstår det rett og slett som provoserende. Prøv for eksempel å si dette til en muslim: Det vi feirer er at Gud i all sin makt gjorde seg lik oss og ble et menneske. For et under! Det igjen bringer oss tilbake til påsken, for det var jo nettopp da som Jesus fullendte sin gjerning da han døde på korset i vårt sted. Sakarias Ingolfsson Tiden stø av Ingunn Kristine Gravem Desember er min favorittmåned. Det blir mørkere og kaldere ute, jeg tenner lys, spiser de første mandarinene og smaker på årets første julemarsipan. Jule-CDene kan jeg på nytt ta fram fra CD-hylla og tørke støv av. Og mens jeg går og handler julegaver er det noen lette snøfnugg som danser mellom stressa mennesker som prøver å huske alt det de kunne komme til å glemme. Det er dette som er advent for meg. Men likevel er det en vesentlig del av jul og advent som har en tendens til å forsvinne i alt maset. FJELLHAUG 4/2009

3 es rste istockphoto.com/liliboas julegave! «Stille natt, hellige natt. Barnet er vår største skatt.» Slik lyder en strofe i et vers av den kjente julesangen. Det viktigste med advent og jul er den gaven som Gud gav til alle mennesker, til alle tider. Verdens største og viktigste julegave, Jesus Kristus. Guds kjærlighet til alle mennesker er så stor at jeg har problemer med helt å skjønne hvor stor den egentlig er. «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» Joh. 3,16. Det er dette som er det mest sentrale med hele adventstida og jula. Det at Gud ble menneske gjennom Jesus, for å frelse alle mennesker. Jeg vet dette og jeg håper at du også vet dette og har Jesus i hjertet ditt. Men det er så mange der ute som ikke vet om den største skatten som er å finne. Advent betyr ankomst eller komme, og noen tolker betydningen i å vente eller ventetid. Uansett er det noe som skal skje og som vi bruker de fire adventsukene før jul til å forberede oss til. Jeg vet ikke med deg, men jeg er ganske flink på å gjøre alt det praktiske rundt advent og jul, og glede meg over det. Men dessverre så er jeg altfor dårlig til å tenke på Jesus og hva jula egentlig handler om. Jeg kan også nesten glemme at det er mennesker rundt meg som ikke har den gleden når det gjelder jul, fordi de heller ikke har det håpet og den gleden i Jesus som jeg har og ønsker å få mer av. Mottoet til NLM er Verden for Kristus. Det mottoet gjelder også i adventstida. De erfaringene jeg har med de menneskene jeg har møtt i ulike sammenhenger, er ofte at de er mer åpne og mottagelige for å snakke om Jesus og kristen tro ved juletider enn ellers. Kanskje fordi det er en naturlig del av høytiden og at det derfor heller ikke er så «skummelt» å snakke om slike ting. En oppfordring til meg selv og dere som leser dette, er å være åpne for og be om at Gud kan bruke deg spesielt i denne adventstiden. Når vi lar oss bruke av Gud kan store ting skje! Når jeg tenker på dette med å være lydig for Gud går tankene mine til Maria. Hun var ei ung jente på rundt 17 år som fikk et oppdrag om å føde Guds sønn. Maria var nok både redd og bekymret, men svaret hun gav engelen var enkelt; «Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord.» Luk. 1,38. Hun stolte på Gud og fødte Jesus frelseren! «Fred over jorden. Menneske fryd deg. Oss er en evig frelser født.» Jeg ønsker deg en velsignet advents- og juletid! «Mottoet til NLM er Verden for Kristus. Det mottoet gjelder også i adventstida. De erfaringene jeg har med de menneskene jeg har møtt i ulike sammenhenger, er ofte at de er mer åpne og mottagelige for å snakke om Jesus og kristen tro ved juletider enn ellers. Kanskje fordi det er en naturlig del av høytiden og at det derfor heller ikke er så «skummelt» å snakke om slike ting.» FJELLHAUG 4/2009

4 «Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme.» Luk 1,30-33 Han er sto Jesus er stor! Å være størst, er alltid å sammenlignes med andre. En behøver ikke være stor for å være størst. Det spørs bare hvem eller hva en blir sammenlignet med. Alltid har det blant mennesker vært konkurranse om hvem som er størst. Det kan stå om hundredeler, millimeter eller desimaler. Marginene er nesten mikroskopiske. Likevel skiller det den største og beste fra nummer to. Det deles jevnlig ut medaljer og priser, utmerkelser og ære til den som er størst og best. Kampen om å stå øverst på adelskalenderen og seierspallen stikker dypt i det menneskelige konkurranseinstinkt. Så dypt at noen vil betale prisen med uærlige midler. Av slikt kan en bli størst, men ikke stor. Å være størst, vil alltid være «inntil videre». Snart kommer det en som er større og støter den største ned fra tronen. Æren blekner, navnet falmer og prestasjonen glemmes. Å være stor handler ikke om å bli sammenlignet med andre, men om egen personlighet. Den som er stor, har ikke som overordnet mål å være størst. En norsk orienteringsløper var i posisjon til å vinne et prestisjetungt løp, da han oppdaget en konkurrent som lå i løypa og hadde skadet seg stygt. Han tok seg av den skadde, og gullet gikk fløyten. Han ble ikke størst, men det var noen som denne dagen oppdaget en «stor» idrettsmann. Jesus er stor i sitt jordeliv! Når himmelen melder om Jesu ankomst til verden, melder de ikke om en som kommer for å konkurrere om å være den største. Det er ikke i hans programerklæring. Der er ingen seierspall i hans fremtidsblikk, og det lyder ingen seiersseremoni i det fjerne. Han har ingen ambisjoner om å vinne fredsprisen eller å bli kåret til helgen. Om han ser og hører noe som kan assosieres med en slik seremoni, er det et kors og en folkemengde som roper «Bort, bort med ham! Korsfest ham!» Dette bekreftes gjennom profeten Jesaia flere hundre år i forveien, i det han sier: «Vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham. Foraktet var han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet.» Jes. 53, 2-3. Ifølge sine egne ord, kom Jesus frivillig til verden. Likevel. Som «Den Høyestes Sønn» kom han ikke for å stille seg frem med makt og myndighet for å la seg tjene av en samlet menneskehet. Han kom for å tjene! I sin vandring gjennom livet så han de små, de svake og de hjelpeløse. Han så de forlatte, utstøtte og dem som var utnyttet. Han så dem som andre ikke ville se. Han gikk inn til dem det var en belastning å bli sett sammen med. Han som hadde alle muligheter til å opptre slik at hans samtid ville kåret ham til sin tids største, lot seg ikke friste. Jesus var et gjennom ekte og ubestikkelig menneske som aldri vek av fra sannhet og rettferdighet. Jesus var stor! Kanskje ville i det minste hans ettermæle likevel blitt stort og ærefullt om det stoppet med dette. Historien har ofte vist at rakryggede mennesker som stod opp for andre, ikke fikk kreditt for sin gjerning før i ettertidens lys. Deres evne og vilje til å utfordre det bestående ble for belastende mens de levde. Etter sin død derimot, kunne mange tale vel om dem. Hva så med Jesus? Jesus er stor i sin død! Bibelen forteller at «da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden ja, døden på korset!» Dette gir hans storhet en enda dypere dimensjon. Han kunne satset på at stemningen ville snu, om ikke før ved slutten av sitt liv. Men nei. Fra et liv i forakt og mistenkeliggjøring, vender han seg mot en langt tyngre byrde. Så tung og så svær at ingen ville fulgt ham etter. Han fornedret seg selv! Han leverte fra seg alt som måtte finnes av ære og beundring hos både Gud og mennesker. Dette er selve «storhets-akten» i Jesu person. Han er ikke presset! Ikke tvunget! Ikke overtalt! I det hele tatt var det ingen som visste at dette var nødvendig. Men han visste det. Ingen ville stilt ham til ansvar om han ikke hadde gått i døden for å utslette verdens synd. Ikke en munn ville åpnet seg mot ham. For Jesus var det ikke tilstrekkelig å leve et helstøpt liv som i ettertid kunne beundres av historien. Han måtte av egen fri vilje dø en ufortjent død. En død for andre. En død for verden. En død for deg! Og ikke nok med det. I hans sideblikk til FJELLHAUG 4/2009

5 av Ernst Jan Halsne r «Han gikk inn til dem det var en belastning å bli sett sammen med. Han som hadde alle muligheter til å opptre slik at hans samtid ville kåret ham til sin tids største, lot seg ikke friste.» dem som slo ham, dem som forlot ham eller sviktet ham var det ingen bebreidelse. Det var ingen forventning om at noen i det minste måtte vise ham støtte eller medynk. Det var ingen anklager. Også det er sagt gjennom profeten Jesaia: «Han ble mishandlet, og han ble plaget, men han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det. Han opplot ikke sin munn.» Hvor ofte har ikke en stor gjerning fått et selsomt preg fordi det skinte gjennom at det ble forventet en eller annen gjenytelse. I det minste en liten anerkjennelse eller beundring. Jesus ventet ingen ting. Hans misjon var bare dette ene: Å sone verdens synd, og å gjøre opp mellom deg og den evige Gud! Han har åpnet himmelen for deg. Jeg tror det er Jesu største privilegium at han daglig kan si til sine barn: Min nåde er nok for deg! Jesus er stor i evigheten! Kapittel 53 hos profeten Jesaia avslutter slik: «Derfor vil jeg gi ham de mange til del, og sterke skal han få til bytte, fordi han uttømte sin sjel til døden og ble regnet blant overtredere han som bar manges synd, og han bad for overtredere.» Adventsalmen «Gjør døren høy» formidler noe av Jesu storhet på en særlig sterk måte. «Rettferdig kommer han her ned og bringer salighet og fred. Saktmodig fremmer han sin akt og herske vil med miskunns makt.» Jesus skal herske til evig tid. Men det er med en makt som er ulik alle andre herskere i denne verden. Han skal herske med miskunnhet. En slik personlighet er det som kommer til vår jord julenatt. Liten som spedbarnet, men stor i sin personlighet. Ernst Jan Halsne. Foto: Sakarias Ingolfsson FJELLHAUG 4/2009

6 Mine tanker om julen Gi rom for Jesus i hjertet! Av Janet Seierstad Det er advent-sesongen som er min favorittårstid. Ikke på grunn av alle forberedelsene til jul årets julebrev som må skrives og sendes ut, gaver som skal handles inn, småkaker og mat som skal forberedes! Nei, ved advent kommer endelig tiden da jeg begynner å gruble på hva Jesu komme egentlig betyr for verden og for meg. Videre grunner jeg på hvordan Jesus har det som Herren i mitt liv. Opplever han det som trangt i hjertet mitt pga alle andre ting som tar så stor plass? Johannes Døperen ble sendt i forveien for Jesus og skulle rydde veien for Jesu komme ved å foreberede folket til å ta imot verdens Frelser. Det står i Luk 3,3 at Døperen Johannes «dro rundt og forkynte at folk skulle vende om og bli døpt for å få tilgivelse for sine synder». I Matteus 3,7 leser vi: «Men da han så at mange fariseere og saddukeere kom for å bli døpt, sa han til dem: Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal unnslippe den kommende vredesdom? Så bær da frukt som svarer til omvendelsen.» Henry Blackaby skriver i andaktsboken Experiencing God Day-by-Day: «If we are to receive the powerful presence of God, we must prepare ourselves. God s instruction for preparation is specific: Repentance! This involves a complete change of mind, heart, will, and behavior toward Him. He is Lord, and your life must be prepared to receive Him as your Lord.» Selv om de religiøse lederne på Jesu sin tid ventet på at Messias skulle komme, var de uforberedt på at Jesus skulle komme. Hele to ganger brukte Jesus uttrykket Jeg er (ego eimi) (Joh 8,58-59 og Joh 18,5-6), det som Gud presenterte seg som overfor Moses (2 Mos 3,14). Den ene gangen reagerte de med å ta opp steiner mot Jesus. Den andre gangen vek de tilbake og falt til jorden. Hvorfor var det umulig for dem å ta imot Jesus som Messias? Fordi hjertene var stein harde av selvhevdelse og religiøse ritualer. Om Jesus har det veldig trangt i hjertene våre, er det fordi livets bekymringer, rikdom og nytelser overtar første plass i hjertet (Luk 8,14). Hvis jeg ikke daglig får store mengder av Guds Ord og bønn i livet mitt, er det som om jeg vandrer alene uten åndelig veiledning. Jeg trenger daglig fornyelse hvor jeg står åpent fram for Gud og spør Ham hva det er i livet mitt som må renses vekk. Uten denne daglige kontakt med Gud får vi hjerter av stein. I en av Davids salmer står det «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker. Se om jeg er på den onde vei, og led meg på evighetens vei.» (Sal 139, 23-24) Det underligste ved julen er at Gud sendte sin egen Sønn til oss til en soning for våre synder. Han kom til oss som Immanuel Gud med oss (1 Joh 2,2 og Matt 1,23). Gud sier til menigheten i Laodikea: «Alle som jeg har kjær, dem refser og tukter jeg. La det blir alvor og vend om! Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.» (Åp 3,19-20) Ønsker vi daglig fellesskap med Jesus? Da følger daglig fornyelse med! Janet Seierstad. Foto: Sveinn Einar Zimsen Juleevangeliet var den første sammenhengende historien i Bibelen som jeg lærte utenat. «Det skjedde i de dager.» Jeg tror jeg kunne det før jeg begynte på skolen. Og hver gang det ble lest, ifølge 1930-oversettelsen, så var jeg alltid noen ord føre den som leste. Det ble også min jobb å lese det julaften hjemme før vi spiste middag. Det var høytid! Og når jeg ser tilbake på den plassen dette avsnittet fikk i mitt liv tidlig, så ser jeg at mitt bevisste trosliv startet her i juleevangeliet. Det st Av Kay Granli FJELLHAUG 4/2009

7 Mine tanker om julen istockphoto.com/juanmonino ørste som har skjedd Slik Gud grep inn i historien ved å oppfylle løfte om en frelser som skulle komme, slik grep han inn i mitt liv gjennom historien om det at det hadde skjedd. Så har jeg i ettertid fått både lese og høre om Jesu liv og gjerning samt hans død og oppstandelse. Og dette lever jeg i og på i dag. Ikke alt er like lett å forstå med tanken. Måten han ble unnfanget på, alle undere som han gjorde og det at han ble reist opp fra de døde. Men når Gud handler, kommer jeg til kort med min tanke. Gjør egentlig det noe? Kan jeg leve godt med det? Jeg må fra tid til annen tilbake til hyrdene på marken som opplevde en Herres engel og en himmelsk hærskare i forbindelse med kunngjøringen om at «I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren i Davids by.» Dette opptrinnet i seg selv måtte jo oppleves underlig! Men det blir ikke problematisert i teksten. Og tvilen om at dette kunne ha skjedd ser ikke ut til å være til stede. «La oss nå gå rett til Betlehem og se det som har skjedd, det som Herren har kunngjort oss. De skyndte seg av sted,.» Hyrdene satte seg ikke ned for å stille spørsmålstegn ved det som hadde skjedd, om det kunne være mulig. For deres liv fikk det den følge at dette måtte de se! Og de fant både Maria og Josef, og barnet som lå i krybben. Etter å ha fortalt det de hadde opplevd, vendte de tilbake til markene med takk og lovsang for at de hadde fått bekreftet at det som engelen hadde sagt dem, det stemte, det var slik det var blitt sagt dem. Våger jeg det samme? Ta Gud på ordet, gå og se om det stemmer? «Smake og se at Herren er god?» Hvor skal jeg ellers gå, svarte Peter, du har jo det evige livs ord! Og slik er det for meg også. De som hørte historien hyrdene fortalte, de undret seg. Det gjør jeg og. Og det er en undring over Guds allmakt og herredømme, over hans kjærlighet til meg som førte til Jesu fødsel, liv, død og oppstandelse. Til juleevangeliet hører også hva Maria gjorde. Hun tok vare på alle de ordene hyrdene sa og grunnet på dem i sitt hjerte. Jeg blir heller ikke ferdig med både å undre meg, ta vare på og grunne på Herrens ord. Jesu komme ble forkynt som en glede for alt folket, for meg også! Så gjør det ikke noe at jeg med min tanke kommer til kort. Jeg lever med takken og lovsangen slik hyrdene gjorde. Jesus er mitt liv. Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag! Guds fred i liv og tjeneste også denne julen! «Hyrdene satte seg ikke ned for å stille spørsmålstegn ved det som hadde skjedd, om det kunne være mulig. For deres liv fikk det den følge at dette måtte de se!» FJELLHAUG 4/2009

8 Vi snakker om Fjellhaug Vi samtaler med Hans Aage Gravaas, rektor for Fjellhaug Misjonshøgskole (FMH), og Egil Grandhagen, førstelektor og tidligere generalsekretær for NLM, om fortid, nåtid og fremtid ved FMH. Hvordan er FMH som en arbeidsplass for deg? Egil: Jeg har vært her i drøyt åtte år nå. Før jeg kom hit, var jeg tilsammen 25 år på hovedkontoret. Da jeg kom hit, følte jeg nok at jeg i utgangspunktet hadde begge beina solid plantet i løse luften! Jeg var veldig spent på om jeg ville mestre overgangen. Jeg måtte omstille meg fra å være administrator til å bli lærer. Noe av det som gjorde at dette ble en god opplevelse er at Fjellhaug er en god plass å være, både på grunn av mange gode studenter og på grunn av et svært godt kollegialt fellesskap. Dette har betydd veldig mye for meg. Kanskje jeg kan stille samme spørsmål til deg, Hans Aage? Hvordan er Fjellhaug som arbeidsplass? Egil har jo en gang vært din sjef, men nå er situasjonen snudd på hodet Hans Aage: Ja, det er riktig. Jeg jobbet på hovedkontoret for noen år siden med Egil som sjef. Vi hadde et utmerket forhold den gangen og har det fortsatt. Jeg har nå vært her på Fjellhaug i litt over ett år etter sju år på Gimlekollen som lærer og rektor. Jeg trivdes godt også der, men følte at tiden var kommet for andre oppgaver. Mens jeg tenkte på dette, kom kallet fra Fjellhaugs styre. Avgjørelsen om å komme hit var ikke lett. Vi hadde som familie flyttet mye før og måtte gjøre det igjen. Vi trengte virkelig tid før vi våget å si ja. Så ble det altså Fjellhaug, og jeg kan ikke si jeg angrer på det. Jeg opplever virkelig at dette er en meningsfull arbeidsplass. Så langt har jeg ikke hatt mye anledning til å undervise, men det blir vel mer etter hvert. Selv om jeg i unge år opplevde at forkynnerkallet var drivkraften, noe som vel fortsatt er tilfellet, har jeg hele min yrkesaktive karriere blitt ført inn i oppgaver innen ledelse og administrasjon. Jeg trives godt med dette også. Det har bare blitt sånn. Om vi forvalter vårt pund rett, kan Fjellhaug Misjonshøgskole i fremtiden vise seg å bli en meget strategisk utdanningsorganisasjon. Ikke bare for NLM, men også for kirke-norge som helhet. Ja, jeg tror faktisk det er behov for oss langt utover dette også. Hva tenker du om FMHs betydning fram til i dag? Egil: Misjonssambandets misjonsskole ble etablert på et veldig tidlig tidspunkt i vår FJELLHAUG 4/2009

9 Foto: Sakarias Ingolfsson historie, og det var ikke uten grunn. Vårt misjonsfolk ønsket å ta hånd om utdanningen av misjonærene selv, og ikke hente misjonærene fra andre læresteder. Dette var et viktig poeng for misjonen, og det har hatt stor betydning hele veien: Vi har fått muligheten til å prege dem som skal representere oss på misjonsfeltene og i hjemmearbeidet med vår teologi og misjonssyn. Så har vi også fått lov til å ha dem hos oss over en lengre periode, hvilket har betydd at da de kom ut på feltet hadde de vært kamerater og ungdommer som i mange år hadde lært å bry seg om hverandre. Alt dette har betydd mye for samarbeidet og for enheten i arbeidet. «Misjonssambandets misjonsskole ble etablert på et veldig tidlig tidspunkt i vår historie, og det var ikke uten grunn. Vårt misjonsfolk ønsket å ta hånd om utdanningen av misjonærene selv, og ikke hente misjonærene fra andre læresteder.» Vi har hørt mye om at situasjonen forandrer seg i misjonslandene og at man ikke lenger ønsker utlendinger med teologisk utdannelse. Stemmer det? Kan vi fortsatt si at Fjellhaug tilbyr en relevant utdannelse? Hans Aage: Dét spørsmålet forutsetter et nyansert svar. Det er ikke snakk om et ja eller nei, men kanskje om et både-og. Vi må innrette oss etter dagens behov, og disse behovene er noe annerledes en før. Vi må i enkelte tilfelle utdanne misjonærer som går inn i for Egil Grandhagen»»» FJELLHAUG 4/2009 9

10 »»» oss nye oppgaver. Misjonen sender f.eks. ut kristent fagpersonell som naturlig nok får sin primære yrkesutdanning fra andre steder. Samtidig tror jeg det vil bli slik at også vi kan gi enkelte typer yrkesutdanning her, d.v.s. utdanning som det vil være bruk for i mange land hvor vi har teltmakere. Dette ved siden «Men jeg tror at vi både i teltmakeroppgaver og i mer tradisjonell misjonærtjeneste alltid vil ha behov for teologer. Heller ikke teltmakertjenesten kan fungere uten teologisk refleksjon. Teltmakerne må også ha teologisk utdanning.» Hans Aage Gravaas av teologiske grader og misjonærforberedende kurser av ulik type. Men jeg tror at vi både i teltmakeroppgaver og i mer tradisjonell misjonærtjeneste alltid vil ha behov for teologer. Heller ikke teltmakertjenesten kan fungere uten teologisk refleksjon. Teltmakerne må også ha teologisk utdanning. Jeg tror vi i mange land bør posisjonere oss i viktige opplæringsoppgaver hvor vi har behov for teologer. Selv i land hvor vi gradvis trekker oss ut, vil noen oppgaver fortsette. De siste postene vi trekker oss ut av er misjonæroppgaver ved de teologiske opplæringsstedene. Jeg ser ellers for meg at det er svært få av feltene våre som blir helt tømt for misjonærer. De få som blir igjen vil nok være teologer som er med på lederutdannning i de nasjonale kirkene, og selv om 10 FJELLHAUG 4/2009

11 vi ønsker å overflødiggjøre oss selv vil enhver nasjonal kirke ha stor nytte av tett internasjonal kontakt. I tillegg til alt dette, vil vi også ha en viktig funksjon her hjemme. I Norge og i Norden er teologisk opplæring med utgangspunkt i vårt grunnsyn mangelvare. I Europa finnes det mange mindre kirker med få ressurser, men som likevel har misjonærer å sende. Hvem vet, kanskje disse ønsker en tjeneste under NLM-paraplyen, og kanskje Fjellhaug vil være med på å utdanne dem? Vi har allerede nå kontakt med internasjonale miljøer som ser på muligheten til å sende studenter til mastergradsstudier på Fjellhaug. Foto: Sakarias Ingolfsson Egil: Ja, jeg har også stor tro på at FMH har en oppgave både som NLMs egen misjonshøgskole og som en utdanningsinstitusjon som kan ha et langt bredere nedslag både i Norge og internasjonalt. Men, det skjer ikke av seg selv. Det er veldig viktig at det skjer et strategisk arbeid, og det arbeidet er allerede godt i gang under ledelse av herværende rektor. Noe av det som har vært veldig oppmuntrende de siste årene er at nye fremtidsvisjoner har vært løftet frem ved Fjellhaug! Kan vi få høre litt mer om disse visjonene og hva vi kan gjøre for å sikre vår fremtid? Hans Aage: Det vi aldri vil definere oss vekk ifra, både fordi vi ikke kan og fordi vi ikke vil, er grunntanken med Fjellhaugs opprettelse: Vi vil utdanne misjonærer til de oppgaver NLM ønsker oss til. Det vil alltid være i sentrum. Men, innenfor høgskole-norge i dag må vi ha et visst volum for å kunne utvikle en bærekraftig høgskole. Da trenger vi flere studenter, ja flere studenter enn det NLM strengt tatt har behov for. En kan jo innvende at dette blir noe «ekstra» som en ikke burde beskjeftige seg med. Jeg velger å se annerledes på det. Jeg ser på dette som en gedigen mulighet! Vi utdanner ikke bare våre egne, men vi gir også andre del i noe som vi er stolte over: Vår teologi og våre visjoner! Det ville være flott om vi i tillegg til å utdanne arbeidere for NLM nasjonalt og internasjonalt kunne utdanne unge mennesker til frikirker eller andre organisasjoner. Det er flott om de reiste herifra med vårt grunnsyn. Om ikke NLM kan bruke alle, er det andre som kan. Som du sikkert skjønner, her er det enorme muligheter! Er Fjellhaug er et sted hvor Ordet forkynnes for studentene? «Hvis en leser NLMs grunnregler nøye, ser en at misjonsskolen er den eneste skolen i NLM-systemet som er nevnt spesielt. Grunnen er at skolen hele tiden har vært betraktet som et hovedsatsningsområde.» Egil Grandhagen «Det vi aldri vil definere oss vekk ifra, både fordi vi ikke kan og fordi vi ikke vil, er grunntanken med Fjellhaugs opprettelse: Vi vil utdanne misjonærer til de oppgaver NLM ønsker oss til.» Hans Aage Gravaas Hans Aage: Ja, det mener jeg da virkelig! Likevel er det nok slik at institusjonen er noe annerledes en den har vært tidligere. Før var det slik at de fleste studentene bodde ved på Fjellhaug og var en del av et internatmiljø så å si hele døgnet. Slik er det ikke lenger. Nå fungerer Fjellhaug som en høgskole hvor mange er her bare mellom åtte og fire og kun unntaksvis på kveldene. Dette gjør at man har ikke samme muligheter til faste opplegg utenom studietiden. Likevel er det fortsatt både møter og andaktsliv her både i løpet av skolehverdagen og på kveldstid! Før var det slik at de fleste av dem som ble tatt opp på «Misjonsskolen» søkte NLM om antakelse som misjonærer. Dette var så å si en parallellprosess. Slik er det ikke lenger. Vi har fått en mye mer differensiert studentflokk. Men svært mange ser for seg en framtidig formidlingsoppgave. Dette gjør at studentene er opptatt av «mer enn» fag. De er også opptatt av spørsmål som har med eget trosliv og andaktsliv å gjøre. Har dere en konkret oppfordring til dem som leser dette intervjuet? Egil: Hvis en leser NLMs grunnregler nøye, ser en at misjonsskolen er den eneste skolen i NLM-systemet som er nevnt spesielt. Grunnen er at skolen hele tiden har vært betraktet som et hovedsatsningsområde, og den oppgaven har vi ikke mulighet til å klare uten ved Guds hjelp og misjonsvennenes støtte. Vi får noe økonomisk støtte fra staten og det er vi glad for, men vi er fortsatt veldig avhengig av en aktiv givertjeneste hvor misjonsvennene kan oppleve Fjellhaug som en del av sitt kall. Så forbønn og givertjeneste er veldig viktig med tanke på denne skolens fremtid. Bladet Fjellhaug takker dere begge for at dere tok dere tid til å snakke med oss. FJELLHAUG 4/

12 Trua i jula AV Øyvind Remmen, Sokneprest istockphoto.com/seanshot Fire veker er sett av fram til jul. Reklameskilta lyser sterkt. Det er mykje godt å fylle livet med. Men vert det tomleik tilbake når julefesten er over? Endar me opp i denne verda når Gud sjølv kom for å ta oss inn i si? 12 FJELLHAUG 4/2009

13 «Som kristne kan vi vere både medkulturelle og motkulturelle. Vi kan synge julesongane dei spelar i kjøpesentera, men heller gje til misjonen enn å auke forbruket vårt. Vi kan dyrke den norske tradisjonen, og inspirert av Jesus som flykta til Egypt invitere med dei som har flytta hit frå framande land.» Den kristne trua vert synleg i tida fram mot jul. Barnehagar planlegg krubbevandring i kyrkja og mange barneskuleklasser nytter adventstida til å følje Maria og Josef på veg til Betlehem. Konsertar med salmesong fyller rockescener og bedehus, skulane planlegg gudstenester, kjøpesentra speler juleplater i fleng og berre nokre få ateistar klagar. Som samfunn har me gjort jula til ei kosestund i den mørkaste tida av året. Me lagar selskap og gjer stas på våre nære gjennom gåver og helsingar. Sjeldan samverkar så mange delar av samfunnet i dyrkinga av den same tradisjonen. På eit vis vert vi eit stort kollektiv av travle menneske som snart skal heim og kose oss. Det får meg til å tenke på scena som utspelar seg når havskilpaddeungar vert klekte i tusental på sandstrendene. Når kvelden kjem grev dei seg fram frå sanden og legg på veg mot lyset frå sola som sig i havet. Slik finn dei vegen til sitt rette element i havet. Det er lyset som kallar på havskilpaddeungane. Lyset frå Betlehem kallar på oss òg. Mange finn vegen, men ikkje så få vert lurte av lyset frå menneska si verd. Nokre av skilpaddeungane får auge på reklameskilta som lyser sterkt, difor kavar dei seg heller lenger inn på land. Livet i det velsigna vatnet vert aldri deira. Det er rørande å sjå skilpaddene prøve finne livsvegen. Det er den eine sanne sola som kallar på dei, men tusenvis av reklameskilt forvirrar. Ikkje mindre forvirra vert fuglane som er ute og tek sin strandpromenade denne kvelden. Dei vert overvelda av eit enormt matfat. Komikken er komplett når dei plukkar opp både ein og to skilpaddeungar i nebbet, men gløymer å svelgje før dei plukkar opp den neste. Slik ramlar meir mat ut av nebbet enn den som gjeng ned i magen. Fuglane får ei sterk oppleving, men ein tom mage. Fire veker er sett av fram til jul. Reklameskilta lyser sterkt. Det er mykje godt å fylle livet med. Men vert det tomleik tilbake når julefesten er over? Endar me opp i denne verda når Gud sjølv kom for å ta oss inn i si? Me treng å høyre bodskapen igjen og ete oss mette på den. Sjølve juleforteljinga er eit rikhaldig måltid. Hendingane i forteljinga er sterke og kontrastfylte. Frå himmelen høyrer me song om fred på jord og frå den dirrande bakken høyrer me Herodes sine soldatar springe med barnemord i oppdrag. Ein liten familie kjempar for sitt tilhald i verda og får ein stall i løn for sitt strev. Der før den unge kvinna kongane sin Konge, men han vil ikkje ha Herodes sitt rike. Han som skapte livet kom for å slåss med døden. I krybba finn vi den evige Gud i ein døyeleg menneskekropp. Det er eit gigantisk drama som speler seg ut i den nyskipa familien til Maria og Josef. Dramaet inkluderar meg og deg. Den vesle guten Jesus er nemleg Gud som seier: No har eg blitt som deg. Mitt liv er vorte som ditt, og mitt ønske er at du skal ta imot mitt liv for deg. Kvar finn me att denne bodskapen i våre adventstradisjonar? Meir enn noko lyd songane rundt oss. Nokre av dei er fantastisk evangelieformidling. Difor er kanskje noko av det beste me kan gjere å synge med. I rette stunda grip hjarta og tankane teksten. Og kor ofte smittar ikkje songen? Høyrer eg ein kjent song i butikken kan du nesten vere sikker på at eg syng den heime når eg stig inn døra. Om naboen høyrer meg er sjansen stor for at han snart trallar på same songen. Som kristne kan vi vere både medkulturelle og motkulturelle. Vi kan synge julesongane dei spelar i kjøpesentera, men heller gje til misjonen enn å auke forbruket vårt. Vi kan dyrke den norske tradisjonen, og inspirert av Jesus som flykta til Egypt invitere med dei som har flytta hit frå framande land. Vi kan glede oss til Kristi fødsels fest, og samtidig vente på at han skal kome igjen. I alt dette er kanskje noko av det enklaste og mest velsigna å synge med i julesongen. Den rommar djupne til ei adventstid i andakt. Her er eit forslag til andakt for i dag: O helga natt, o helga stund för världen, då Gudamänskan till jorden steg ned! För att försona världens brott och synder, för oss han dödens smärta led. Och hoppets stråle går igenom världen, och ljuset skimrar över land och hav. Folk, fall nu neder, och hälsa glatt din frihet. O helga natt, du frälsning åt oss gav. O helga natt, du frälsning åt oss gav. Ty frälsar n krossat våra tunga bojor. Vår jord är fri, himlen öppen nu är Uti din slav du ser en älskad broder, och se, din ovän blir dig kär. Från himlen bragte frälsaren oss friden, för oss han nedsteg i sin stilla grav. Folk, fall nu neder, och hälsa glatt din frihet. O helga natt, du frälsning åt oss gav. O helga natt, du frälsning åt oss gav. Med ønske om ei signa advent og julhøgtid! Øyvind Remmen FJELLHAUG 4/