Norges eldste militære tidsskrift siden 1831

Transkript

1 UTGITT AV OSLO MILITÆRE SAMFUND ÅRGANG 185 NR. 1/2015 KR. 63,- John Inge Hammersmark SPESIALSTYRKER anvendelighet og relevans Side 4 Bjørn Olav Knutsen Hva betyr EU som sikkerhetspolitisk aktør? Side 14 TORBJØRN OLSEN Da prestene inntok HV for 25 år siden Side 32 Palle Ydstebø Mens vi venter på Godal Side 40 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 1 Norges eldste militære tidsskrift siden 1831

2 Innhold Redaktørens spalte 3 John Inge Hammersmark 4 SPESIALSTYRKER anvendelighet og relevans Bjørn Olav Knutsen 14 Hva betyr EU som sikkerhetspolitisk aktør? Per Erik Solli, Ståle Ulriksen Og Bjørn Kristiansen 24 Nye amerikanske militære konsepter Torbjørn Olsen 32 Da prestene inntok HV for 25 år siden Palle Ydstebø 40 Mens vi venter på Godal Fast stoff: Informasjon til medlemmene i OMS 48 NMT bøker 45 NMT fokus 12 NMT fokus Manuskripter til Norsk Militært Tidsskrift: Norsk Militært tidsskrift (NMT) er avhengig av bidrag til gode artikler og gjerne illustrasjoner. Bidraget skal normalt ikke tidligere være mangfoldiggjort. Manuskripter som sendes redaktøren må leveres fra forfatter i elektronisk form. Manuser skal normalt ikke overskride åtte sider, eller 3400 ord. Eventuelle bilder og figurer skal ha en kvalitet på minst 250 dpi/tiff/jpeg format. Eventuelle noter presenteres som sluttnoter i kursiv. Enten sluttnoter eller litteraturliste trykkes, ikke begge deler. Manuset skal ha påført navnet til forfatteren og en omtale av forfatter på 2 4 linjer. Telefonnummer og -adresse skal også fremgå på manuset, men disse opplysninger vil ikke bli trykket. Artikkelforfattere anmodes om å vedlegge bilde av seg selv. Redaktøren forbeholder seg retten til å gjøre mindre justeringer i teksten til fremsendte manuser. NMT betinger seg retten til senere å utgi alt stoff i tidsskriftet i elektronisk form. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 2

3 Norsk Militært Tidsskrift Norsk Militært Tidsskrift skal ved selvstendige artikler og sitt øvrige innhold fremme militære, militærvitenskaplige og totalforsvarsmessige interesser og studier. Redaktør: Oberstløytnant Harald Høiback Redaksjonsmedarbeider: Flaggkommandør Hans Christian Helseth Tollbugt. 10, 0152 Oslo Tlf: Tlf: (privat) Produksjon: Grafisk produksjon og annonser: Cox Bergen AS Trykk: Bodoni AS Abonnement: Henvendelser om abonnement: Intendant: Kommandør Tom Egil Lilletvedt Tlf (mobil) Abonnenten er selv ansvarlig for å melde adresseforandring. Tidsskriftet har 4 6 utgivelser i året. Abonnementspris: Årspris privat innland: kr. 200,- Årspris institusjoner innland: kr. 300,- Pris løssalg pr. nummer: kr. 63,- Årspris utland: kr. 400,- IBAN: NO BIC: DNBANOKKXXX Tilsynskomiteen for Norsk Militært Tidsskrift: Oberstløytnant Vidar Vik (leder) Oberstløytnant Egil Daltveit Kommunikasjonssjef Anne-Lise Hammer Kommandørkaptein Ola Bøe-Hansen Oberstløytnant Håvard Klevberg Oberstløytnant Tor Arne Berntsen Oberstløytnant Jan Frederik Geiner Forsker Iver Johansen Dekan Karl Erik Haug Stabssjef Jan Erik Torp Norsk Militært Tidsskrift er utgitt av Oslo Militære Samfund ISSN Redaktørens spalte La meg få starte med å takke Tor Jørgen Melien for å steppe inn for å redigere NMT nr , mens jeg selv var i Kabul. Han har åpenbart ikke glemt gamle kunster. I dette nummeret finner vi først en artikkel om Forsvarets spesialstyrker. Dette er enheter som har kommet fram fra skyggene de senere år, men det finnes relativt lite prinsipielt skrevet om dem. Deretter følger en artikkel om EU som sikkerhetspolitisk aktør. I en ellers skiftende verden, er det i hvert fall noe som holder seg konstant, tilsynelatende, nemlig at EU står på kanten til å utvikle seg til å bli en slik aktør. Deretter følger del to av artikkelserien om amerikansk konseptutvikling. Nummeret har også funnet plass til en beskrivelse av hvordan feltprestene etablerte seg i HV, og ikke minst til en artikkel om de forventninger vi bør ha til Bjørn Tore Godal og Afghanistansutvalgets arbeid. Prisoppgave og årets artikkel 2014 Det er flere år siden Tilsynskomiteen sist fant en prisoppgave verdig premiering. Av de innsendte prisoppgavene for 2014 var det imidlertid én som utmerket seg meget positivt. Med tittelen «Svalbardtraktaten Norsk handlingsrom i lys av russisk Svalbardpolitikk» gir artikkelforfatteren en inngående beskrivelse av traktatens tilblivelse og konflikten rundt tolkningen av den. En ny klimatisk, økonomisk og sikkerhetspolitisk situasjon gjør denne artikkelen svært aktuell og interessant. Selv om Russland og Norge kan skilte med mer enn tusen års fredelig sameksistens, er det i dag likevel høyst relevant å se på hvilket handlingsrom Norge har dersom situasjonen skulle tilspisse seg. Språklig er artikkelen solid og velskrevet. Imidlertid skulle Tilsynskomiteen gjerne sett det teoretiske fundamentet bedre beskrevet innledningsvis, og ikke minst mer benyttet underveis. Oppgaven belønnes med bronsemedalje og stipend. Kristian Åtland og Una Hakvågs artikkel «Russlands intervensjon på Krim gjennomføring og konsekvenser» ble kåret til Årets artikkel Dette er artikkel som er kunnskapsrik, særdeles velskrevet og velkomponert, og ikke minst ytterst relevant. Artikkelen er den klareste vinner av denne konkurransen på flere år. Gratulere til dere alle! Oberstløytnant Harald Høiback, redaktør NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 3

4 AV John Inge Hammersmark Spesialstyrker anvendelighet og relevans I mai 2014 kunne Dagbladet melde at «I dag blir han Norges nye Kjakan». Anledningen var at spesialjeger Aleksander Hesseberg Vikebø, som følge av sin ekstraordinære innsats i Afghanistan, ble Norges høyest dekorerte person etter krigen. Sammenligningen med Gunnar Sønsteby er ganske naturlig, siden han er den høyest dekorerte gjennom tidene, men ellers er det store forskjeller mellom de to hva angår strategisk kontekst og operasjonsmåter. Spesialstyrkene har fått mye positiv oppmerksomhet de siste årene, ikke bare som følge av velfortjente dekorasjoner, men også som følge av økt bruk av styrkene og mer åpenhet. Oberstløytnant John Inge Hammersmark er stabsoffiser i FD IV. Han har tjenesteerfaring fra infanteriet og FSK, og har en mastergrad i militære studier fra Forsvarets stabsskole. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 4

5 SPESIALSTYRKER anvendelighet og relevans I NMT nr skrev jeg en artikkel kalt «Hva er spesielt med spesialstyrkene» hvor jeg ga en grunnleggende innføring i en militær kapasitet det norske folk tidligere har visst ganske lite om. I denne artikkelen vil jeg gå et skritt videre. Hvilke anvendelighet og relevans har denne kapasiteten i den perioden vi nå går inn i? Spesialstyrkene har i tråd med den globale utviklingen endret og utviklet seg kraftig siden konfliktene på Balkan pågikk. Forsvarets spesialkommando (FSK) og Marinejegerkommandoen (MJK) gjennomførte sine første operasjoner i utlandet på Balkan i siste halvdel av 90-tallet. Siden den gang har operasjoner på fremmed jord blitt en naturlig del av hverdagen, og har vært den viktigste drivkraften for utviklingen av spesialstyrkene. I dag anses spesialstyrkene som en viktig strategisk ressurs som kan løse et vidt spekter av oppgaver både hjemme og ute. Artikkelen belyser spesialstyrkenes bruk og hvorfor de er etterspurte. Spesialstyrker og tre norske særtrekk Utviklingen av norske spesialstyrker er påvirket av en rekke faktorer. Noen av faktorene er for en småstat som Norge av mer upåvirkelig art, som for eksempel moderne terrorisme, media og internett, væpnede konflikter og utenrikspolitiske utfordringer. Andre påvirkningskrefter handler i større grad om bevisste valg og målrettet utvikling. Jeg vil kort redegjøre for det siste. Utgangspunktet for å vedlikeholde et høyt nivå i spesialstyrkene er potensialet og prestasjonene til den enkelte spesialsoldat. Verneplikten med førstegangstjenesten gir spesialstyrkene unik anledning til å rekruttere de beste talentene fra hvert årskull. Av flere årsaker er det mange som ønsker «å gjøre mest mulig ut av» året de skal gjøre sin plikt. Dermed blir konkurransen om å få tjenestegjøre som fallskjermjeger stor. 1 Kandidatene som kommer gjennom nåløyet presterer på et svært høyt nivå hva angår både kognitive evner, fysikk og holdninger. Grunnlaget danner basis for det krevende året som fallskjermjeger som både forbedrer deres sannsynlighet for å gjennomføre og bestå spesialjegeropptaket påfølgende år, og sikrer et meget høyt ferdighetsnivå. Vernepliktsmodellen er gjenstand for misunnelse hos mange allierte, også i Norden, der spesialstyrkene sliter med rekruttering etter at verneplikten er avskaffet i de fleste land. I Norge sikrer modellen tilgangen til de beste og er en bærende forutsetning for å bidra til utlikning av fordelene større nasjoner har i volum og ressurser. Været, topografien og geografien i Norge gir Forsvaret en svært god arena for utvikling av kompetanse som gir mange fordeler. Rammevilkårene for å gjennomføre operasjoner er krevende og gir overføringsverdi til alle klimasoner. Ved å vokse opp i Norge med fire tydelig forskjellige årstider har soldatene et naturlig forhold til de utfordringene dette medfører, selv i Playstation-generasjonen. I spesialstyrkene utnyttes denne ytre påvirkningen til det fulle ved jevnlig å oppsøke og utsette spesialsoldatene for de mest krevende forhold. Aktiviteter gjennomføres i Nordsjøen, i fjellet, i skogene på innlandet eller i Finnmark, og kombinert med årstidene gir det utfordringer som er krevende. Ferdighetene, kompetansen og disiplinen som utvikles gir robusthet, handlingsrom og fleksibilitet. Norske spesialstyrker er såkalt fullspekter kapable. Det betyr, etter norsk tradisjon, at man evner å løse alle typer spesialoperasjoner 2 og samtidig behersker innsetting i alle domener (land-luft-sjø). Overordnet sett innebærer derfor tilnærmingen å dyrke «fleksibilitet». Det konstante dilemmaet er i hvilken grad enkelte oppdragstyper må spesialiseres i forhold til oppgaver med en noe lavere prioritet, gitt trusselsituasjonen eller besluttede oppdrag. Avdelinger med høy grad av spesialisering, som kun behersker en del av et oppdragsspekter, er ikke å betrakte som spesialstyrke, men snarere NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 5

6 SPESIALSTYRKER anvendelighet og relevans Været, topografien og geografien i Norge gir Forsvaret en svært god arena for utvikling av viktig kompetanse. Her eksemplifisert med overføring til fjellene i Afghanistan under FSKs oppdrag i (Foto: FSK) en elitestyrke. Fleksibilitet betyr å kunne agere på situasjoner, oppdrag og hendelser man ikke er spesifikt forberedt for, men der kombinasjonen av basisferdighetene, verktøyene, generiske handlingsmønster og kreativitet løser uforutsette problemer. Ordtaket «det neste oppdraget er et oppdrag vi ikke har trent på» er med andre ord ikke en floskel, men et viktig prinsipp som må etterleves for å sikre relevans når planleggere og spåmenn igjen ikke har klart å spå fremtiden. Trusler I all beredskapsplanlegging og strukturutvikling bør trusselvurdering ligge til grunn som en av faktorene. Beredskapsplanleggingen i Norge kan med fordel bli mer strategisk langsiktig, og i mindre grad drevet av media, gjenvalg og kortsiktige akuttløsninger. Forsvaret og nødetatene er i en særstilling når det gjelder kostbare investeringer og høy beredskap. For å være relevant bidragsyter kreves derfor evne og rom til strategiske planer for utvikling og anskaffelser. Problemet, som avsnittet over påpeker, er at prediksjon av fremtiden alltid vil være unøyaktig. Det er imidlertid identifisert trender som gir Forsvaret og samfunnet anledning til å fokusere mot trusler av både spesifikk og generell art. For relevansen i denne artikkelen er det noen utviklingstrekk som er verdt å påpeke. De globale og transnasjonale terrortruslene har i stor grad sitt utspring fra islamisme og akselereres av internett og media. Utfordringene er reelt sett grenseløse og resulterer derfor nå i lokale utfordringer, selv i Norge. Hovedproblemet er at hendelsene oppstår uvarslet og raskt, mange menneskeliv går tapt og hendelsene er på kort tid over. Tidligere tok f. eks flykaprere gisler, man gikk inn i en for- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 6

7 SPESIALSTYRKER anvendelighet og relevans handlingsfase som ga tid til å forberede mottiltak og hendelsen fikk etter hvert en løsning. Nå iverksettes i større grad handlinger, der terroristene ikke bare er villige til å dø, men de planlegger å dø for saken og dermed oppnå martyrstatus. De kombinerer bruken av eksplosiver og våpen for å påføre maksimal skade og maksimal publisitet. Situasjonen stiller derfor nye krav til deteksjon og avvergelse av trusler før de inntreffer, såkalt «antiterror», samt reaksjonsevnen til kapasiteter som skal kunne løse situasjoner mer reaktivt, såkalt «kontraterror». I Norge aktualiseres en rekke dilemmaer basert på avstander og sannsynlighetsvurderinger. For det første er det utvilsomt politiet som har ansvaret for bekjempelse av kriminalitet i Norge. Det er derfor sannsynlig at en lokal politipatrulje vil være først på stedet. De kan deretter kalle på Utrykningsenhetene (UEH) som har ytterligere kapasitet for krevende oppdrag. I neste instans kalles Beredskapstroppen / Oslo Politidistrikt (BT/ OPD) til stedet. Diskusjonene rundt nødetatenes reaksjonsevne har pågått høylytt siden Utøya-hendelsen. For at politiet skal gis anledning til å løse krevende situasjoner man ikke har vært i stand til å detektere før de er realitet, så er det kun to alternativer. Enten må en tilstrekkelig mengde politimenn ha distribuert operativ evne til å løse oppdrag på høyest mulig utfordringsnivå, eller så må strategisk og taktisk transportkapasitet etableres for hurtig forflytning av sentraliserte kapasiteter. I realiteten er en løsning mellom disse to det mest realistiske. For spesialstyrkene betyr dette flere ting. For det første er ikke bekjempelse av kriminalitet hovedfokus for militære styrker. Det finnes imidlertid unntak, og det er f. eks det tradisjonelle FSK-oppdraget med hovedfokus på kontraterroroperasjoner mot oljeinstallasjoner og skip. Spesialstyrkene har derfor tilstrekkelig høy fokus på dette, slik at oppgaven kan løses når behovet plutselig oppstår. Spesialstyrkenes fokus på militære spesialoperasjoner, inkludert bred erfaring fra svært risikable og krevende operasjoner utenlands, har resultert i utviklingen av kvaliteter som sivile beslutningstakere vil ha god nytte av i kriser. Spesialstyrkene har derfor åpenbart også evnen til å løse kontraterroroperasjoner på land. Når kriser blir tilstrekkelig alvorlige tilsier planverket derfor at man også benytter de skarpeste virkemidlene for å berge menneskeliv og materielle verdier i operasjoner ledet av politiet. Når det gjelder bekjempelse av terrorisme vil det imidlertid være formålstjenlig for samfunnet å satse tilstrekkelig på antiterror. Hensikten er å detektere trusler før de kommer til effekt slik at man kan avverge trusselen. I dag betyr slik virksomhet ofte at terrorisme må bekjempes der den har sitt utspring. Nøkkelen er flernasjonalt samarbeid og nettverkstankegang for sammen å se helheten. Flere av operasjonene norske spesialstyrker har gjennomført har bidratt til slik tankegang og kan eksemplifiseres av en mengde operasjoner i Afghanistan. På den annen side vil det være fordelaktig at politiet gis ytterligere anledning til å benytte moderne verktøy for å detektere trusler. Det betyr en modernisert lovgiving innenfor overvåkning, avlytting, systematisering og samvirke med allierte tjenester for å maksimalisere sannsynligheten for å detektere i tide. Først når en trussel er oppdaget kan man gjøre noe med den. Sist er det verdt å nevne Russlands revitaliserte rolle og ambisjoner som stormakt. Russlands handlinger og gjenoppbygging av militære kapasiteter har, etter en lang periode med fokus på operasjoner i Midtøsten, igjen satt fokus på nordområdene. Bildet som i dag tegnes er en viktig påminnelse om at Forsvarets primæroppdrag er å forsvare landet mot ytre trusler. Operasjonsmønsteret Russland har benyttet de senere år, viser at de evner å benytte alle statens virkemidler for å oppnå sine politiske målsettinger, uten at konfliktene eskalerer ytterligere. Det har stor betydning for hvordan Forsvaret planlegger å kunne møte slike trusler. Spesialstyrkenes rolle Spesialstyrkene markedsføres oftest som slagkraftige, handlekraftige, raske og presise, og oftest i koordinerte offensive aksjoner og operasjoner. Bildet er på ingen måte feil, men forteller langt fra sannheten om spekteret av ferdigheter og kompetanseområder. Grunnet spesialstyrkenes karakteristika kan de benyttes i de fleste scenarioer avhengig av NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 7

8 SPESIALSTYRKER anvendelighet og relevans Den langsiktige hensikten med å engasjere norske styrker internasjonalt, er som oftest at vertsnasjonen skal bli i stand til å ta vare på seg selv. (Foto: FSK) rammevilkårene. Et fokusområde i amerikansk strategi er nå for eksempel å unngå at potensielle konflikter eskalerer fra et ulmende nivå til væpnet konflikt. Virkemidlene tar sikte på deeskalering, men i krevende og sammensatte situasjoner er det i mange tilfeller stabilisering som blir målet. Spesialstyrkene er i en slik strategi meget godt egnet til å drive opptrening av lokale sikkerhetsstyrker og kan fasilitere ønsket utvikling. Et slikt oppdrag har både FSK og MJK over tid løst i Afghanistan og Baltikum, med ansvar for å bidra til utviklingen av de stedlige spesialstyrkene for å forbedre deres evne til å ivareta egen sikkerhet. Fleksibiliteten i spesialstyrkene kan også eksemplifiseres i kombinasjon med det mye uttalte behovet for reaksjonsevne. FSK og MJK forvalter og vedlikeholder hele tiden en meget høy beredskap for operasjoner nasjonalt og globalt. Deler av denne oppdragsporteføljen utløses dersom politiet anmoder om støtte, mens hoveddelen er militære oppgaver i fred, krise og krig. Som beskrevet tidligere kan man ikke trene for spesifikt eller nisjepreget fordi spekteret av oppgaver potensielt strekker seg vidt. Imidlertid er det to linjer en bør ta hensyn til for å sikre nødvendig operativ evne. Den første er utvetydig fokus mot konkrete beredskapsoppdrag. Dersom slike oppdrag utløses vil en ha minimal tid til forberedelser og må benytte tildelt tid til praktiske gjøremål, planforberedelser og transport. Det andre forholdet dreier seg mer om den virksomhetsmessige prioriteringen, altså hva en skal bruke tid og ressurser på når. Utgangspunktet for høy kvalitet er soldatens potensial, hans grunnleggende ferdigheter holdninger og fysikk, kombinert med hvilken grad av spesialisering han har tilegnet seg. Dernest kommer elementenes samhandling og evne til å utnytte de taktiske prinsippene, samtidig som en skaper synergi og unngår egenprodusert friksjon. Til sist må evnen til å samhandle med støtteressurser (helikoptre, jagerfly, landstyrker, fartøyer) NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 8

9 SPESIALSTYRKER anvendelighet og relevans dyrkes for å maksimere sannsynligheten for å lykkes, og hurtig kunne endre handlingsmønster når ytre faktorer fortløpende påvirker enhetene under oppdrag. Balansen mellom fleksibilitet og forberedelser på spesifikke oppgaver må altså ivaretas og fortløpende justeres når verden rundt endrer seg. Spesialstyrkene har unik kompetanse i å velge mellom tilgjengelige virkemidler, herunder presisjon i våpenbruk. Dersom en målsetting kan oppnås uten våpenbruk minimeres uønskede effekter som kan forverre situasjonen i det større bildet. Spesialstyrkene har intensjonsteft, taktisk modenhet og teknisk overlegenhet til hurtig å ta disse beslutningene. Det gjør spesialstyrkene svært egnet for operasjoner og oppgaver i uklare og komplekse situasjoner. I dagens konfliktbilde gjør det slike styrker svært godt egnet for å bidra i såkalte nivå-0 (null) konflikter og gråsoneoperasjoner der hensikten er å nekte eskalering av situasjonen. Slike situasjoner finner vi i dag i en rekke land i Midtøsten og Afrika. Det er imidlertid i krisespekteret som helhet at spesialstyrkene har sine tydeligste fortrinn. Der kravene til hurtighet, risikovilje og kreativitet utløses av behovet for å hurtig komme på innsiden av en motstanders beslutningssyklus. I praksis altså hvordan man raskest kan sette sammen et tilpasset team, ta seg skjult til et målområde for å overraskende løse oppdraget med minst mulige uønskede effekter. Eksempler Spesialstyrkene kan jobbe i små forband, autonomt, over lang tid. De kan for eksempel i en patrulje medbringe strategisk samband, ildledere, organiske våpensystemer og kan i samvirke med Heimevernet skape viktige effekter i forsvaret av Norge. Gjennom tett samarbeid med HV kan kampkraften økes og dermed gjøre fienden sårbar ved å true hans kritiske mål. HV har lokalkjennskap, tilgang til lokale ressurser og motivasjon til å bidra i kampen. Spesialstyrkene bringer spisskompetanse, systemer og kreative løsninger til samarbeidet. Spesialstyrkene bruker mye tid på å utvikle og vedlikeholde kjernekompetanse og grunnleggende ferdigheter. Samtidig er det fokus på tildelte beredskapsoppdrag. Gjennom utnyttelse av taktiske prinsipper for spesialoperasjoner skapes således fleksibilitet. Det første norske spesialstyrkebidraget til Afghanistan måtte på få dager i 2001 skifte fokus fra Nordsjøen til ørken og fjell. Spesialstyrkene kan jobbe tett med luft- og sjøstyrker. Ved at KNM Nansen medbragte et team fra MJK til Adenbukta ble handlingsrommet og effektene utvidet. MJK kunne tilby økt rekkevidde, nye systemer og evnen til å oppsøke områder og personell som ellers ville vært utilgjengelig. Spesialstyrkene kan skaffe tilgang til områder og personer av interesse eller viktige mål med lav signatur. I 1999 var FSK tidlig inne i Pristina for blant annet å liaisonere mellom partene før de ble tilgjengelige for andre. En slik operasjon kan bidra til å finne løsninger på fastlåste konflikter med mindre grad av våpenbruk. Spesialstyrkene har en lang rekke kapasiteter som på kort varsel kan benyttes for å redde liv under ulykker og uoversiktlige hendelser. MJK og FSK ble f. eks tidlig involvert i søket etter Hercules-flyet som forsvant over Kebnekaise, og senere ble bekreftet styrtet. Beredskap og krisehåndtering i fredstid nasjonalt Det er nå skapt grobunn for erkjennelse om at Norges rammevilkår stiller økte krav til lokale politiressurser. Ved å bedre lokalpolitiets utstyr, trening og beredskapssystemer skal oppståtte situasjoner i større grad kunne håndteres på lokalt plan. I mer alvorlige situasjoner er det de sentraliserte beredskapsressursene som må respondere. Det betyr at relevante transportressurser som fly, helikopter og hurtigbåter må være tilgjengelige. Det pågår nå en rekke utredninger og tiltak for å se hvordan kravene best mulig kan ivaretas. En del handler om et åpenbart behov for anskaffelse av f. eks helikoptre. En like viktig del innebærer å øke evnen til å skaffe beslutningsgrunnlag, beslutningstempo, beslutningskvalitet og sikre tverrsektorielt sømløst samarbeid. Slik forbedring kan sikres gjennom økt fokus, økt kompetanse, forbedring av planverk og jevnlig øving basert på planverket alle involverte må kunne. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 9

10 SPESIALSTYRKER anvendelighet og relevans En av kapasitetene til spesialstyrkene er å raskt å løse oppdrag ingen har bedt dem å forberede seg på. Bildet er fra leteaksjonen etter den savnede norske C-130 maskinen ved Kebnekaise i mars (Foto: MJK/FSK). Fremtid Spesialstyrkenes dimensjonerende kravsett må defineres bredere enn nasjonalt forsvar. På den ene siden vil rollen som del av hjemlig Forsvar aktualiseres og forsterkes i tiden som kommer. Det skulle bare mangle. På den andre siden blir spesialstyrkene nødt til å dyrke fleksibilitet som et bærende prinsipp, siden de skal kunne løse problemer andre ikke kan løse og sågar problemer det ikke finnes planer for. I tillegg må konkrete beredskapsoppdrag ivaretas, fordi man ikke får tid til annet enn begrensede forberedelser når et slikt oppdrag utløses. Internasjonale operasjoner vil fortsette. Gitt verdens konfliktutvikling, trusler og politiske målsettinger er spesialstyrkene både gripbare, tillitsverdige og de produserer ønskede effekter. I tillegg må spesialstyrkene opprettholde og videreutvikle sin operative erfaring, der gjennomføringen av operasjoner er en av de viktige bærebjelkene. Når det gjelder utviklingen av kapasitet og evner er det lite som tyder på revolusjonerende gjennombrudd. Imidlertid er det klart at følgende er nødvendige satsningsområder: - Evnen til mobilitet og innsetting av spesialstyrker, skjult og i alle domener (luft-land-sjø) - Øke organisk ildkraft og evnen til ledelse av alle typer langtrekkende presisjonsvåpen - Evnen til å levere sanntid informasjon over lange avstander og utnytte nettverkstankegang - Alle teknologiske nyvinninger som kan utnyttes operativt - Tverrsektorielt samarbeid og felles utnyttelse av alle samfunnets ressurser 1 Fallskjermjegertroppen i FSK består utelukkende av personell i førstegangstjeneste. Etter førstegangstjenesten representerer fallskjermjegerne den viktigste rekrutteringen til videre spesialjegertjeneste, som innebærer nok et år med seleksjon og trening før de er operative spesialjegere.marinejegerkurset aksepterer både personell til førstegangstjeneste og personell som har avtjent førstegangstjenesten og har en annen utdanningsmodell enn FSK. 2 Spesiell rekognosering (SR), direkte aksjoner (DA) og militær assistanse (MA), og tilleggsoppgaver etter NATO-doktrinen. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 10

11 NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT FOKUS F Montenegro som nytt medlem i NATO Fokus På NATOs toppmøte i Wales i september i fjor ble statslederne enige om å intensivere arbeidet med å åpne opp for Montenegros medlemskap i alliansen. Dette skjer som en del av programmet Membership Action Plan, MAP, som omfatter reformer av både forsvaret og andre sikkerhetsinstitusjoner for hver enkelt kandidat. Da Militærkomiteen besøkte landet i oktober, kunne de militære representantene selv observere betydelige fremskritt, spesielt innen innføringen av felles standarder og interoperabilitet med NATO. Montenegros forsvarssjef orienterte om de videre planene for integrering i NATO og ble bedt om å svare på en rekke detaljerte og krevende spørsmål fra nasjonene. Formannen i Militærkomiteen møtte også landets politiske ledelse, og det positive inntrykket av reformene ble forsterket gjennom disse samtalene. Dersom denne utviklingen fortsetter, vil NATO innen utgangen av 2015 etter all sannsynlighet kunne invitere Montenegro som alliansens 29. medlemsland. Toppmøtet i Polen i 2016 vil være en naturlig ramme for dette. I mellomtiden fortsetter samarbeidet både på politisk og militært nivå. Montenegro deltar allerede i alle relevante NATO-operasjoner og i NATO Response Force (NRF). Montenegro, når medlem, vil selvsagt forbli en av NATOs små nasjoner, med begrenset militær evne, men tilfører et viktig politisk element. Landet grenser til fem nabostater på Balkan, inkludert Kosovo, og har en viktig sjøgrense, med gode naturlige havner i Adriaterhavet. Montenegro var i union med Serbia til 2006 og ble utsatt for både blokade og bombing under konfliktene som følge av Jugoslavias oppløsning, noe som har satt spor i befolkningens delte oppfatning over et medlemskap i NATO. Som den tredje av de seks republikkene i tidligere Jugoslavia, vil imidlertid opptak i alliansen bidra til å normalisere forholdet og også være en viktig del av en fremtidig EU-tilknytning. Av de andre republikkene er Makedonia i prinsippet klar for medlemskap så snart navnestriden med Hellas er bilagt. Bosnia har på den annen side ikke oppfylt forventningene i MAP og må kunne vise til bedre resultater innen Security Sector Reform før en invitasjon blir aktuell. Serbia er et lengre lerret å bleke, men det er i det lange løp, både fra et geostrategisk og økonomisk ståsted, naturlig å forvente et fremtidig medlemskap både i NATO og EU. Dette vil fremme stabilitet og fred på Balkan og redusere Russlands politiske innflytelse i regionen. (Kilde: NATO, NMT) NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 11

12 LEVERANDØRER LEVERANDØRER TIL TIL DET NORSKE FORSVAR Elajo Installasjon AS utfører alle typer elektroinstallasjoner * Adgangskontroll * Sikkerhet-alarm * Tele-Data-Fiber * Elektro * Internkontroll elsjekk-termografering Storbyens elektriker * Service Lørenveien 68 - Telefon Telefaks Spesialtilpasning Kjøl & Frys ISO Sprengstoff Lager Brakker Brukte Vekselbeholdere NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 12

13 NORSK FLYTTEFORBUND LEVERANDØRER DET NORSKE FORSVAR TIL DET NORSKE FORSVAR 2 Kleven Florø AS Tlf Vi har avtale med FORSVARET TEMPEST RUGGED Datautstyr bedriftssystemer.no WWW Brynsengv. Peter Møllers 2, 0667 v. 12, Oslo, Boks PB , Økern, Økern OsloTlf: Oslo, Tlf Fax: Tillit i over 120 år... TRANSPORT AS - Siden From Defence to Medical equipment flytting@vinjes.no Se mer om oss på and everything in between. vinjes.no Your EMS partner NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 13

14 PLANER OG REALITETER AV Bjørn Olav Knutsen Hva betyr EU som sikkerhetspolitisk aktør? Russlands annektering av Krim-halvøya i mars 2014 og støtten til russiskspråklige opprørere i de sørøstlige delene av Ukraina setter de vestlige institusjonene som Nato og EU under økt press. Hva med EU? Vil EU kunne svare på den russiske utfordringen på en relevant måte, og vil de europeiske landene være i stand til å opptre koordinert i møtet med denne europeiske stormakten? Bjørn Olav Knutsen, forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) og førsteamanuensis II ved Universitetet i Nordland (UiN) NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 14

15 Hva betyr EU som sikkerhetspolitisk aktør? Nato vedtok på sitt toppmøte i Wales i september 2014 en Readiness Action Plan som skal styrke alliansens som en kollektiv forsvarsinstitusjon. Alliansen styrker også de transatlantiske båndene. Erklæringen om transatlantiske relasjoner som ble vedlagt sluttmøteerklæringen understreker betydningen av evnen til kollektivt forsvar som grunnlag for det transatlantiske sikkerhetsfellesskapet. Hva så med EU? Vil EU kunne svare på den russiske utfordringen på en relevant måte, og vil de europeiske landene være i stand til å opptre koordinert i møtet med denne europeiske stormakten? Denne artikkelen legger grunnlaget for å forstå hva det er som kjennetegner EU som sikkerhetspolitisk aktør og hva det er som skiller EU fra en institusjon som Nato og en supermakt som USA. Formålet med artikkelen er å vise at etter den kalde krigens slutt var det flere forhold som bidro til at EU ble en sikkerhetspolitisk aktør. Jeg vil først påvise hva disse forholdene besto i, og deretter beskrive hva slags sikkerhetspolitisk aktør EU er, før jeg til slutt ser nærmere på hva EU gjør i sikkerhetspolitikken. Til syvende og sist er det hva EU gjør som bestemmer hvor relevant EU er som sikkerhetspolitisk aktør. Dette blir avgjørende når vi studerer EUs håndtering av krigene i Ukraina og Russlands forhold til resten av Europa. Hvorfor ble EU en sikkerhetspolitisk aktør? Det var fire forhold som til sammen påvirket EUs ledere, og ikke minst lederne i Frankrike og Storbritannia, til å utvikle et sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid. Det første var avslutningen av den kalde krigen og USAs forventinger om at de europeiske landene måtte påta seg et større sikkerhetspolitisk ansvar. EU ønsket å utvikle en mer autonom sikkerhets- og forsvarspolitikk som var uavhengig av både USA og Nato. Dette var en logisk konsekvens av avslutningen av den kalde krigen. Dette betød også at dersom de europeiske landene ikke utviste en større grad av vilje til å samarbeide seg imellom om sikkerhetspolitiske spørsmål, ville Nato langsomt forvitre som forsvarsallianse. Slik bidro EUs sikkerhetspolitikk til å gjøre Nato fortsatt relevant som det sentrale forumet for transatlantiske konsultasjoner i sikkerhetspolitikken og det felles forumet for det kollektive forsvaret av medlemslandenes territorium. For det andre ville en sikkerhetspolitisk dimensjon til EU-prosessen bidra til å styrke det globale FN-systemet og de globale styringsrammene for kollektiv sikkerhet. Konkret kom dette til uttrykk gjennom nye konsepter for internasjonal krisehåndtering der krigene i Rwanda og på Balkan gjorde at det internasjonale samfunnet i langt større grad måtte rette oppmerksomheten mot slike utfordringer. I normativ sammenheng betød det at man innenfor FN-systemet og innenfor mer regionale sammenslutninger ønsket å utvikle nye konsepter for internasjonal krisehåndtering og fredsoppretting som igjen var basert på en liberal forestilling om det internasjonale systemet. Det betød i praksis en forestilling om at institusjoner kunne bidra til å omforme det internasjonale systemet slik at mer samarbeid skulle bli mulig. Derfor var liberal institusjonalisme og det ideelle målet om mer kollektiv sikkerhet på det globale planet vektige pådrivere for å utvikle EU i retning av å bli en sikkerhetspolitisk aktør. Den tredje faktoren var statskollapsen og krigene på Balkan på 1990-tallet, først i Slovenia og Kroatia, senere i Bosnia-Hercegovina og i Kosovo. Etnisk rensing og EUs manglende evne til å håndtere krisene bidro samlet sett til å synliggjøre de store politiske og militære manglene EU hadde for selv å kunne håndtere og løse sikkerhetsutfordringer i sine nærområder. Luxembourgs utenriksminister Jacques Poos uttalelser om at Balkan-krigene var Europas time, ikke USAs viste seg ikke å ha mye innhold når EU utviste maktesløshet overfor regimet i Beograd. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 15

16 Hva betyr EU som sikkerhetspolitisk aktør? Hvor mange divisjoner har paven?, spurte Stalin retorisk. Kanskje paven, og EU, baserer sin makt på noen annet enn våpen. (Foto: AFP PHOTO) Den fjerde faktoren som bidro til at EU ble en sikkerhetspolitisk aktør skyldtes EU-prosessen selv. Det faktum at Frankrike alltid har ønsket å tilføre EU et slikt samarbeid er i seg selv en viktig forklaring. Tyskland har også vært en pådriver for å gi EU en slik kompetanse for å gi EU-prosessen et mer politisk innhold. Frankrike og Tyskland har alltid vært pådrivere for europeisk integrasjon, spesielt med tanke på å utvikle EU til å bli en politisk og senere en sikkerhetspolitisk aktør. Det var dette lederskapet i kombinasjon med de øvrige tre forholdene som gjorde at Storbritannia ønsket å tilføre EU sikkerhetspolitisk kompetanse. Hva slags sikkerhetspolitisk aktør er EU? Når vi studerer europeisk integrasjon må vi også undersøke hva slags type sikkerhetspolitisk aktør EU er, og om det er mulig å sammenlikne EU med andre tilsvarende institusjoner i internasjonal politikk. Det er i denne sammenhengen liten tvil om at EU er unik. Det finnes ingen tilsvarende type aktører. EU er i første rekke en europeisk sivilmakt, men den er også en helhetlig sikkerhetsaktør ved at EUs virkemidler omfatter langt mer enn bare militære virkemidler. Dette gjør at vi på ingen måte kan sammenlikne EU og Nato som sikkerhetspolitiske aktører selv om 22 europeiske land er medlemmer av begge. Hvilken type sikkerhetspolitisk aktør er EU? Det er åpenbart at EU ikke kan betraktes med en realpolitisk tilnærming der EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk ikke er mer enn summen av medlemsstatenes nasjonale interesser. Vi må anlegge et helt annet perspektiv: EU er en sivilmakt med en normativ dimensjon. Det betyr at EU er en aktør som aktivt søker å påvirke og skape nye internasjonale normer for hvordan stater og institusjoner skal forholde seg til hverandre. EUs bidrag i kampen mot dødsstraff blir av Ian Manners brukt som eksempel på EUs normskapende evner som har bidratt til at alle europeiske stater har avskaffet straffemetoden. De som vektlegger EU som normativ makt, vil understreke EUs evner til å endre atferd gjennom andre virkemidler enn bare økonomisk og militær styrke. Derfor er det flere observatører som ser på EU som en siviliserende makt og som en stille supermakt. Andre begreper som har blitt brukt er EU som etisk makt. Vi er derfor langt forbi debatten som pågikk på NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 16

17 Hva betyr EU som sikkerhetspolitisk aktør? 1990-tallet om EU var en sikkerhetspolitisk aktør. Bakteppet var krigene på Balkan der USA gjennom Dayton-avtalen i 1995 bidro til en fredsløsning i Bosnia-Hercegovina. Den gangen påpekte flere misforholdet mellom Maastricht-traktatens bestemmelser om en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk og det EU i realiteten klarte å oppnå. Med andre ord hadde det oppstått et gap mellom de formelle kapabilitetene til EU og det EU i realiteten var i stand til å utføre. I fagdebattene ble dette omtalt som et capability-expectations -gap. I dag er det derimot en større grad av enighet mellom eksperter om at EU er en utenriks- og sikkerhetspolitisk aktør som på selvstendig grunnlag er i stand til å definere interesser og fremme disse overfor utenforstående aktører. Det betyr i tillegg at EU har vist evne til å utvikle en helhetlig tilnærming til spørsmål av sikkerhets- og forsvarspolitisk art. Hva gjør EU som sikkerhetsaktør? Utgangspunktet for en god analyse av hva EU gjør som sikkerhetsaktør, er å undersøke hvordan EUprosessen påvirker det atlantiske samarbeidet. Vi må se på hvordan dette kan bidra til å fremme et sterkere transatlantisk samarbeid om sikkerhet og forsvar, og samtidig være klar over muligheter for politiske konflikter fordi noen store EU-stater vil bruke EU som et grunnlag for å utvikle en mer autonom sikkerhetspolitikk for EU. Dette er helt klart de integrasjonspolitiske målsettingene til Frankrike og Tyskland. I så fall vil ikke EU lenger inngå som den europeiske pilaren i Nato. Et godt grunnlag for analyse er alltid å starte med klare fakta der vi har klare forestillinger om hva som er politisk mulig og hva som ikke er mulig å oppnå for EU som sikkerhetspolitisk aktør. En slik analyse må starte med budsjettsituasjonen der finanskrisen klart setter rammer for europeisk forsvarspolitikk. Bare i perioden falt forsvarsutgiftene til de europeiske allierte fra 228 milliarder euro i 2001 til 197 milliarder euro i I særlig stor grad falt forsvarsutgiftene til de tre store, Frankrike, Storbritannia og Tyskland. Fallet i forsvarsutgiftene har skjedd parallelt med store militære engasjementer i Afghanistan, i Irak og kampen mot internasjonal terrorisme. I 2011 var de totale utgiftene til forsvar i EU på 1,67 prosent av bruttonasjonalinntekten eller om lag 193 milliarder euro. Bare i tidsrommet sank forsvarsutgiftene i EU med ytterligere tre prosent. Samtidig har Obama-administrasjonen advart de europeiske allierte om at USA ikke lenger vil kunne opprettholde en uforholdsmessig stor andel av de totale forsvarsutgiftene i Nato. I dag utgjør denne andelen om lag 75 prosent av forsvarsutgiftene i alliansen. Mot slutten av den kalde krigen var tallet om lag 50 prosent. Nato er viktig for USA fordi alliansen utgjør en sentral del av USAs sikkerhetsinteresser i Europa, blant annet er Nato grunnlaget for opprettholdelsen av en institusjonalisert sikkerhetsorden i Europa. USA forventer likevel at de europeiske allierte tar et større ansvar for sikkerheten i Europa og Europas nærområder. Operation Unified Protector i 2011, mot det daværende libyske regimet, var et klart tegn på dette. Frankrike og Storbritannia ledet operasjonen, mens USA hadde en vital tilretteleggende rolle for å få den gjennomført. Det ble derfor sagt at USA ledet fra bakgrunnen. Igjen må dette ses i perspektiv av en debatt internt i USA om såkalt tilbaketrekning, eller retrenchment. Det vil si at USA må skjære ned på sitt store internasjonale engasjement. I følge de ekspertene som fremhever dette, blant annet Joseph Parent og Paul MacDonald, vil en slik tilbaketrekking nettopp bidra til å oppmuntre til regionale integrasjonsprosesser slik at USAs allierte kan ta et større egenansvar for sikkerheten i sin region. En amerikansk tilbaketrekking kan derfor bidra til at de europeiske allierte ikke lenger, og i så stor grad, vil opptre som gratispassasjerer på USAs globale lederskap. Et slikt standpunkt er kontroversielt fordi en amerikansk tilbaketrekking kan føre til det motsatte. Det vil si at uten et amerikansk sikkerhetspolitisk lederskap i Europa, vil europeisk samarbeid kunne falle tilbake. Faren vil i så fall være en renasjonalisering av sikkerhetspolitikken og økt rivalisering mellom europeiske stormakter. Likevel er det en økende etterspørsel etter EUs sikkerhetspolitiske tjenester. Med bakgrunn i Lisboatraktaten har EU nå det formelle grunnlaget for NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 17

18 Hva betyr EU som sikkerhetspolitisk aktør? en forsterket felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP). En egen høyrepresentantstilling for FUSP, som også er visepresident i Europakommisjonen, er etablert. Høyrepresentanten er ansvarlig for EUs egen utenrikstjeneste, European External Action Service (EEAS), som ble etablert i Et omfattende institusjonelt apparat for FUSP og den felles sikkerhets- og forsvarspolitikken (CSDP) er etablert. Ved siden av en militær kommandostruktur, har EU i motsetning til Nato en tilsvarende sivil kommandostruktur. Den skal både planlegge og lede EUs ulike sivile misjoner. Langt de fleste av EUs operasjoner siden CSDP ble etablert, som EUs politimisjon (EUPOL) i Bosnia-Hercegovina i 2003, har nettopp vært av sivil karakter. Dette illustrerer igjen EUs sivile karakter og EUs identitet som en europeisk sivilmakt. Noe av bakgrunnen for dette er at EUs medlemsstater tradisjonelt har vært skeptisk til å delegere militær myndighet til EU, både på bakgrunn av EUs overnasjonale karakter, men også fordi de ikke ønsker at EU skal bli en sikkerhetspolitisk konkurrent til Nato. Til sammen har om lag 30 sivile misjoner og militære operasjoner blitt gjennomført siden 2003 da CSDP ble operativ. Av disse har 16 funnet sted i Afrika. De viktigste militære operasjonene har vært EU NAVFOR Atalanta i Aden-bukta og Indiahavet, EUTM Somalia for trening av somaliske sikkerhetsstyrker, og en tilsvarende treningsmisjon i Mali for trening av tilsvarende maliske styrker. I tillegg har EU gjennomført, og gjennomfører, operasjoner i Chad, i den sentralafrikanske republikken (CAR) og i Kongo. Viktige sivile misjoner er bidrag som EUCAP Nestor som skal bidra til maritim sikkerhet utenfor Øst-Afrika, og EUCAP Sahel Niger for å håndtere sikkerhetssituasjonen i Niger og den vestlige delen av Sahel-beltet. EUPOL Congo og EUSEC Congo skal bidra til å trene opp kongolesisk politi og få betalt ut lønninger til den kongolesiske hæren. Tilsvarende sivile og militære operasjoner har funnet sted på Balkan, nærmere bestemt i Bosnia-Hercegovina, i Makedonia og i Kosovo. EULEX i Kosovo er for øvrig den største sivile operasjonen, en såkalt rule of law -mission, som EU gjennomfører med over 2200 personer utplassert og med et budsjett på over 110 millioner euro årlig. Er EU en relevant sikkerhetspolitisk aktør? Det er klart at en slik opplisting av pågående og ferdige operasjoner kan være interessant, ikke minst i reklameøyemed for å fortelle hvor dyktig EU som sikkerhetsaktør er. Likevel er det viktige spørsmålet hvilken påvirkning EU har i de områdene der EU har etablert seg med en operasjon. Bidrar EU til økt sikkerhet? Legger EU grunnlaget for at forholdet mellom sikkerhet og utvikling kan virke forsterkende på hverandre slik at sikkerhetssituasjonen i for eksempel Somalia og i Sahel-beltet blir bedre? For å vurdere et slikt grunnleggende spørsmål må vi undersøke hva det er som karakteriserer EU som aktør i forhold til andre aktører, som Nato og USA. Nøkkelordet er «helhetlig tilnærming». EUs utenriks- og sikkerhetspolitiske verktøykasse omfatter alt fra sivile virkemidler som utviklingspolitikk, som at EUs er verdens største bistandsaktør, til de militære virkemidlene. Utfordringene har alltid vært hvordan disse virkemidlene skal koordineres. Vi snakker om sivil-militær koordinering og samarbeid. Dette betyr i praktisk politikksamarbeid mellom politiske, sivile og militære aktører på bakken, men også i Brussel. I god tid før CSDP ble operativ startet EU planleggingen for hvordan EUs sikkerhetspolitikk skulle bli mest mulig helhetlig og fungere på en sømløs måte. Utfordringene har vært mange. Forholdet mellom Europakommisjonens langsiktige utviklingsarbeid og tilstedeværelse gjennom ulike utviklingsprogrammer rundt omkring i verden og Rådets mer kortsiktige krisehåndteringsperspektiv har vært en av de største utfordringene. Forholdet mellom overnasjonale beslutningsprosesser og prinsippet om enstemmighet har vært en annen utfordring. Før Lisboa-traktaten trådte i kraft i 2009 var Europakommisjonens aktiviteter institusjonelt atskilt fra FUSP der Rådet var det dominerende beslutningsorganet. I CSDPs syv første år dreide mye av debatten seg om hvordan de kunne utvikle en kultur for koordinering mellom EUs ulike virkemidler og NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 18

19 Hva betyr EU som sikkerhetspolitisk aktør? Er det grunn til å tro at EU skal lykkes bedre med «helhetlig tilnærming» enn andre aktører? (Bildet er fra en øvelse i Bosnia i 2013, Foto: Steve Dock) hvordan koordinering i Brussel kunne komme de enkelte operasjonene til gode. En utfordring var for eksempel at EUs første militære operasjon utenfor Europa, Artemis i Kongo i 2003, var institusjonelt adskilt fra Europakommisjonens utviklingsarbeid i landet. Slik bidro denne operasjonen ikke til EUs helhetlige tilnærming, selv om operasjonen ellers fikk mye skryt for sin raske reaksjonstid og at den var et godt virkemiddel i forbedringen av sikkerhetssituasjonen i Bunia-regionen i Kongo. Etter at Lisboa-traktaten trådte i kraft er utfordringen å innpasse CSDP til de øvrige politikkområdene slik at de sivile og militære virkemidlene kan flyte lettere sammen. Ideelt burde politikkutformingen bli at EU, i første rekke via utenrikstjenesten, setter sammen de ulike virkemidlene og bestemmer hvordan disse blir prioritert i forhold til hverandre under overoppsyn av høyrepresentanten i nært samarbeid med Europakommisjonen. På en slik måte kan EUs utenrikspolitikk i større grad preges av en helhetlig tilnærming. Tanken er at jo mer samstemt EU er i stand til å bli, desto mer gjennomslagskraft vil EU også få. Det er samtidig klart at dette kan være vanskelig å oppnå både på bakgrunn av ulike sikkerhetskulturer i de ulike medlemslandene og den tradisjonelle konkurransen mellom ulike EU-institusjoner i Brussel. Ambisjonene er imidlertid klare. Kjennetegnet på EUs sikkerhetspolitikk er helheten hva angår virkemidler - noe som i sin tur skiller EU fra Nato. Utfordringer i dag og i fremtiden Likevel, EUs særegne karakter som politisk felles- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 19

20 Hva betyr EU som sikkerhetspolitisk aktør? skap bidrar til viktige debatter i tiden fremover. Det ene er utenriks- og sikkerhetspolitikkens demokratiske forankring. Det andre er det langsiktige forholdet mellom EU og Nato, inkludert forholdet til USA. Å sikre utenriks- og sikkerhetspolitikkens demokratiske forankring henger sammen med at EUs sikkerhetspolitikk ikke lenger er av ren mellomstatlig karakter. EUs sikkerhetspolitikk har i stadig større grad blitt en del av det overnasjonalt EUs sikkerhetspolitiske evne er kanskje sterkt undervurdert? Eller er det motsatt? organiserte samarbeidet. Etableringen av flernasjonale styrkekomponenter som EUs stridsgrupper (EUBG) innebærer rollespesialisering og utvikling av felles kapabiliteter gjennom det europeiske forsvarsbyrået (EDA). Dette har samlet ført til at medlemsstatene ikke lenger på selvstendig grunnlag kan bestemme over hvordan de militære styrkene skal brukes. Den andre debatten, som er spesielt interessant for Norge, er EUs forhold til Nato og til USA. Jeg har allerede vært inne på europeiseringen av Nato slik dette kom til uttrykk under Libya-operasjonen i EU vil i årene som kommer sannsynligvis markere seg som en mer autonom aktør med en egen formalisert solidaritet. Den russiske utfordringen og EUs sentrale rolle i å utforme et sanksjonsregime i samarbeid med USA har vært vesentlig i defineringen av EU som sikkerhetsaktør overfor Russland. Å håndtere Russland er dessuten den største sikkerhetspolitiske utfordringen EU har stått overfor siden Balkan-krigene på 1990-tallet og kampen mot internasjonal terrorisme etter Det som atskiller den nåværende krisen fra de tidligere krisene er at denne omhandler hvordan EU skal forholde seg til en europeisk stormakt som viser evne til å bruke militærmakt i det postsovjetiske området. Dette er en ny type utfordring for EU som tradisjonelt har definert seg som en sivilmakt og som en normativ aktør. Dette viser også Russlands og EUs ulike måter å tenke sikkerhetspolitikk på. Mens Russland tenker i interessesfærer og realpolitikk, tilhører EUs sikkerhetspolitikk en helt annen kategori med vekt på betydningen av internasjonale normer og hvordan sikkerhet kan bygges gjennom en overnasjonalt organisert rettsorden i Europa. Det er disse to perspektivene som nå kolliderer over Ukraina. Det er EUs evner til å kombinere ulike virkemidler, fra sanksjonsmidler til aktivt diplomati, som til syvende og sist avgjør hvor relevant EU som sikkerhetsaktør overfor en stormakt som Russland er. Referanser: Aggestam, Lisbeth (2008): Introduction: Ethical Power Europe? International Affairs, 84(1): Brosig, Malte (2014): EU Peacekeeping in Africa. From Functional Niches to Interlocking Security, International Peacekeeping 21(1): European Defence Agency (2012): Defence Data, web Hill, Christopher (1993): The capability expectations gap or conceptualising Europe s international role Journal of Common Market Studies 31 (3): Howorth, Jolyon (2014): Security and Defence in the European Union. London: Palgrave Macmillan. Norheim-Martinsen, Per Martin (2012): The European Union and Military Force - Governance and Strategy. Cambridge: Cambridge University Press. Manners, Ian (2002): Normative Power Europe: A Contradiction in Terms? Journal of Common Market Studies, 40(2): Parent, Joseph & Paul MacDonald (2011): The Wisdom of Retrenchment Foreign Affairs, November/December. NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT SIDE 20