Informasjonsblad for eldre i Stavanger NR. 1/ ÅRGANG

Transkript

1 Informasjonsblad for eldre i Stavanger NR. 1/ ÅRGANG

2 På redaktørkrakken: Informasjonsblad for eldre i Stavanger Utgitt av: Stavanger kommune Oppvekst og levekår Redaktør: Stein Hugo Kjelby sthugokj@online.no Redaksjonskomité: Inger Lied inger.lied@nav.no Helga Laake hlaake@online.no Halvor Ingebrethsen halvor.ingebrethsen@lyse.net Gerd Borgenvik gebo80@msn.com Mette Bagge mette.bagge@yahoo.no Stein Hugo Kjelby sthugokj@online.no Redaksjonens adresse: «Mortepumpen» Eiganes og Tasta helse- og sosialdistrikt Sverdrupsgt. 27 Postboks 55, 4001 Stavanger Tlf Bladet kommer ut 4 ganger pr. år og sendes fritt til alle over 67 år i Stavanger kommune Neste nummer kommer ut 4. juni 2010 Stoff må være i redaksjonen 22. april 2010 Forsidebilde: Stavanger Turistforening har turtilbud til folk i alle aldre. Her er en gruppe på vei til Viglesdalen. Foto: Odd Inge Worsøe. Opplag: eksemplarer Layout: Bryne Stavanger Offset AS 4017 Stavanger Internett: mortepumpen En «ny» Mortepumpe inn i et nytt tiår Det er med spenning og stor forventning vi denne gang publiserer Mortepumpen. For det første er vi spente på om du har oppdaget at Mortepumpen har fornyet seg. Etter 32 år, omtrent etter samme lest, har vi nå i 2010 gjort noen kosmetiske endringer. Formatet er blitt litt større. Det gir luftigere sider og sammen med forbedret lay-out gir det bedre oversikt og er lettere å lese. Innholdsmessig er det små forandringer. Vi følger stort sett den gode tradisjonen med å formidle informasjon om ulike tilbud til byens pensjonister. Samtidig krydrer vi dette med Byprofiler, historier fra gamle dager og annet hyggelig stoff. Gledelig er det at flere av leserne engasjerer seg både med tips til redaksjonen og egne innlegg. Det andre vi er spente på er hvordan du som leser liker den nye Mortepumpen. Vi vil gjerne høre dine synspunkter. Det meste i denne verden kan forbedres. Kanskje har du ideer som kan gjøre Mortepumpen enda bedre? Byprofilen denne gang er vår kjære og kjente skuespiller Sally Nilsson. Hennes karriere startet i ung alder og vi har fått følge henne i utallige roller på Rogaland Teater. Vi kjenner henne som skuespiller Sally. Privatpersonen Sally der i mot, får du vite mer om i dette nummer av Mortepumpen. Ellers vil vi fremheve i disse sunnhetstider det tilbudet som Turistforeningen har for ungdom i alle aldre. Vi er så privilegerte å bo i et fylke som har en unik topografi, fra flotte strender over lavheier til høgfjell. Etter en lang og kald vinter vet vi at våren er i emning og naturen kaller. Bruk den, og god tur!

3 BYPROFILEN Æres den som æres bør Det er Sally Nilsson denne gang Av Helga Laake Jeg sitter ved spisebordet og føler meg ganske mismodig. Rundt meg flyter det med håndskrevne notater, et påbegynt manus, en haug med teaterprogrammer og sist, men ikke minst avisutklipp hele sider med intervju og store bilder av fjorårets jubilant Sally Nilsson. Sally Nilsson fyller 60 år i dag Ikke tid til å feire, står det med fete typer i Rogalands Avis. Gratulerer med dagen Sally står det med like store bokstaver i Stavanger Aftenblad. Og i begge avisene store bilder av en smilende Sally Nilsson. Og jeg leser og leser og smiler iblant av en replikk eller god historie, men føler også en smule vemod, for det har nok ikke bare vært lått og løye på livsvegen til den nå så grandiost feirede skuespilleren. Men gøy er det å både se henne og lese intervjuene. Hvorfor da mismodig? Fordi jeg skal skrive denne artikkelen, og i den bør det helst stå noe nytt å lese om henne, noe som helst ikke har vært skrevet før. Men hvordan få det til? Alt om henne er jo skrevet før! For eksempel at hun er en ektefødt siddis. Men det er nå ikke helt sant da. Hun er faktisk kvart svenske! Farfaren, beslags-smeden Carl August Nilsson (f. 1867), kom nemlig i 1897 til Stavanger som arbeidsinnvandrer! Men han kom ikke alene, for på flyttelasset hadde han også med seg sin kone Mathilde og deres 4 barn. I 1904 døde imidlertid Mathilde, og da satt Carl August tilbake med en ungeflokk som nå talte 6. I sin fortvilelse oppsøkte han Frelsesarmeen, og spurte om de kunne hjelpe han med å finne en snill dame som kunne ta seg av barna og huset hans. Og det klarte de. Til Stavanger var det ganske nylig kommet en voksen, men enda ung dame Bertine Benjaminsdatter fra Sparbu i Nord Trøndelag. Sally Nilsson rollebilde fra «Maktå på Straen» som var fra Sparbu i Nord Trøndelag. Hun var 33 år, og navnet hennes var Bertine Benjaminsdatter. Hun hadde både den rette alder og styrke til å klare en slik jobb. En ungeflokk på 6 er ikke noe man kan overlate til hvem som helst. Det vet vi jo, og denne damen hadde for lengst vist hva hun dugde til. For i sin iver etter å komme til Frelsesarmeen i Oslo hun ville inn i armeen! hadde hun like så godt lagt i veg på sine egne to bein. Hun hadde mao gått til Oslo fra Sparbu! Men etter å ha arbeidet i Oslo en tid, hadde hun bedt om å få flytte til Stavanger. Og dette måtte nærmest kalles en styrelse for det 3

4 4 gikk ikke lang tid før hun og Carl August fant ut at de var glad i hverandre og derfor burde gifte seg. Og bryllup ble det. Vielsen ble foretatt i Domkirken, og gleden var stor også i barneflokken. Bertine hadde forlengst bevist at hun både var en snill og kjærlig dame. Og at dette var både sant og visst, avspeilte seg også i barneflokken, som økte jevnt og trutt til elleve (11). Men da skal visst Bertine ha sagt at nå får det være nok. Og slik ble det. Bertine og Carl August kunne mao fra nå av samle to døtre og 9 sønner rundt bordet vel og merke når alle var hjemme! En av disse sønnene Per Selmer Nilsson ble Sallys far. På midten av 30-tallet traff han nemlig hun som ble Sallys mor, Anna Alis Larsen. Hun bodde på Kalhammeren. Og det passet i grunnen godt, for det var ikke så langt fra der Per Selmer bodde, i Solandsbakken 25. Og det å ha samme vei hjem i kveldsmørket, vet vi fra før kan ha mye for seg! I hvert fall er det sikkert at Anna Alis svarte ja, da Per Selmer en kveld spurte om hun ville? Per Selmer var sjømann stuert så hans lodd i livet var å dra til sjøs når sjansen bød seg. Følgelig tok det ikke lange tiden etter at de hadde fått ringene på seg og Sallys storebror var kommet til verden, før Per Selmer fikk hyre og dro til sjøs. Men dette var i Krigen kom, og som så mange norske sjømenn i den tiden kom heller ikke han hjem igjen til Stavanger og familien før krigen var over. De mange krigsårene på sjøen hadde imidlertid satt sine spor. Han klarte å få seg arbeid på land, men etter noen tid begynte han å skrante. Sommeren 1949 var det tydelig at noe var galt. Men da var moren allerede på veg med Sally. Høsten kom, og en kald novemberdag i 1949 kom den vesle jenta til verden. Hun skulle imidlertid aldri bli kjent med faren sin, for 7 uker senere, 1. N y t t å r s d a g 1950 døde Per Selmer Nilsson. Moren satt nå tilbake som enke med 2 barn å forsørge. Året var 1949, og det hun hadde å leve av var ikke mer enn en liten pensjon etter mannen. Men den var så liten, at den var verken til å leve eller Familien Nilsson. dø av. Sallys mor hadde imidlertid bein i nesen. Hun ville og skulle klare seg selv. Og det gjorde hun. I blant hadde hun tre jobber på en gang. Det var i brislingsesongen. Da tredde hun både brisling på Central Canning og vasket gulv både på Tinghuset og på Sjømannsskolen om ettermiddagen og kvelden. Men hun klarte alltid å komme hjem en times tid på ettermiddagen for å lage mat til Sally og broren før hun måtte av gårde igjen. Hårda bud, tenker man gjerne når en hører historier som dette. Det fortelles at Sally debuterte på Barneteateret ved Rogaland Teater bare 11 år gammel. Men da hadde hun faktisk boltret seg på scenen i 2 år allerede. Det var Knut Joner kjent og kjær journalist i Rogalands Avis på 60-, 70- og 80 tallet, som fikk henne med i en barnekabaret han arrangerte på Filmteateret. Alle sko få ver med ein gang kver, men eg blei med 10 ganger!, forteller hun Stvgr. Aftenblad i jubileumsintervjuet.

5 Men det er fra og med debuten på det den gang navngjetne Barneteateret hun regner sin karriere. Det var nemlig da hun ble fanget inn av teatersjef Bjørn Endreson, og det var da den berømmelige scenelukta begynte å kile henne i nesen, og som hun i likhet med andre ekte teaterfolk tenner på igjen og igjen. Selv om de blir aldri så gammel av år. I nærmere 10 år holdt hun det gående. Med roller av alle slag. Men allerede som 14 åring fikk hun en slags kombinert jobb som bud og elevaspirant på voksenteateret, og i 1969 kunne hun endelig smykke seg med tittelen skuespiller. Teaterets sjef Bjørn Endreson ville at hun skulle hospitere på teaterskolen i Oslo 1 år, men det ville hun ikke. Eg e altfor hjemmakjære, og takte derfor nei, forteller hun senere i intervjuet. Men dette har vel leserne fått med seg fra andre media for lengst. Antagelig også det at hun så plutselig en dag hun er så vidt 20 år møter kjærligheten, gifter seg, får barn, kjøper gård på Strandalandet, og tar farvel med Stavanger og teateret med! I hvertfall for noen år. Det vi har hørt lite om er imidlertid hvordan hun egentlig hadde det i den tiden hun var borte fra teateret? Trivdes hun? Så jeg spurte henne om det. Hun ser nesten forbauset på meg, og sier uten nølen: ja, men det va fint det! Det va jo først og fremst ungane då, vett du (hun fikk tre. To jenter og en gutt) Men eg hadde forskjelligt eg gjorde då og så det va ei fine tid det. Ja, det va det. Vel, så vet vi det. Men det gikk faktisk 7 år og vel så det ( ) før hun var tilbake på scenen og Rogaland teater. Det var ingen ringere enn Alf Nordvang som ringte til henne en dag i 1977 og tilbød henne hovedrollen i Maktå på Straen. Det var i Kjetil Bang- Hansens sjefstid på teateret, men det var Alf Nordvang som skulle sette opp stykket, og det var han som på død og liv ville ha Sally i rollen som Maktå. Da han ringte var det ikke nei i Sallys munn. Tilbudet om å få komme tilbake til teateret var som manna fra himmelen. Og det å bli tilbudt rollen som Maktå var bare ganske enkelt fantastisk. Hvor mange ganger det har vært satt opp siden premieren i 1927 vet kanskje ingen, men det vi vet er at da det ble satt opp første gang i 1927, var det samtidig med forfatteren Leif Isaksens bortgang. I minneordene i Aftenbladet dagen etter, skrev en av hans venner følgende: Mens hans stykke gikk sin seiersgang over breddene, oppført av hans kamerater og venner, stred han selv ut sin siste strid i sannhet et eiendommelig spill av skjebnen. Det hører til historien at læreren og forfatteren Leif Isaksen ble bare 30 år gammel. Vel, i 1977 var altså Sally tilbake på scenen, og Maktå på Straen kunne nok en gang samle fulle hus, måned etter måned. Det hører med til historien at da Maktå ble satt opp igjen i 2007 teateret feiret det året sitt 60 års jubileum spilte Sally rollen som Maktå for 4de gang! Det som nå står tilbake å nevne er at siden året 1977 og frem til i dag har dette frodige menneske og strålende skuespiller, gledet det stavangerske publikum med fremragende tolkninger i et utall av roller; humoristiske og seriøse, store og små. Men uansett rollens størrelse og/ eller betydning: Sally leverer alltid! Jeg vil likevel, nå når jeg nærmer meg slutten av denne historien, nevne hennes fremragende tolkning av Shirley Valentine. Shirley Valentine hadde premiere den 5. September 1990, men selv om det er lenge siden er det kanskje den rollen mer enn noen annen som folk husker. Forfatteren av dette stykket er Willy Russel, født og oppvokst i Whiston utenfor Liverpool i Willy Russel forteller gjerne om usikre og kuede kvinner som ofte drømmer seg bort fra et grått og trist miljø, der de er blitt plassert av konvensjoner og en urokkelig mannsverden. Dette er også temaet i Shirley Valentine. 5

6 6 Sally Nilsson er eneste skuespiller på scenen. Hun fremstiller en Shirley som etter hvert oppdager hvor låst livet hennes er blitt. En dag får hun sjansen til å bryte ut av den grå rutinen, på ferietur sammen med en venninne. Opplevelsen setter i gang en prosess som gjør at Shirley begynner å overta kommandoen over sitt eget liv, i stedet for å bli styrt av alle omkring henne, eller av rutiner og gamle mønstre. Kritikken var overstrømmende: Strålende, Sally! sto det med fete typer i avisene dagen etter premieren. I Stavanger Aftenblad skrev Tarald Aano bl.a.: Rogaland Teater må være takknemlig for Sally Nilsson. Vi må være det samme. For hun er en deilig skuespiller, levende og frodig, full av den uhøytidlige sjarmen som kan knytte publikum til en hverdagslig figur på scenen. Med rollen som Shirley Valentine har hun sikret det kriserammede teaterhuset nederst i Kannik en sårt tiltrengt suksess. Jungeltelegrafen vil spre rykter om latterbølger og tåretokter og fylle benkeradene foran byens mest populære skuespiller. Det er i så fall hennes fortjeneste og hennes usynlige medarbeideres. For det er Sally som bærer denne to og en halv time lange monologen; en samling sketsjer, som bindes sammen av en tilfeldig men logisk assosiasjonsrekke som tegner streker langs et gråtrist liv. ( ) det er bare Sally Nilsson som kan holde oss fanget i et slikt stykke. Jeg kan ikke forestille meg andre som helt selvfølgelig tar tak i en helt banal kjøkkenkomedie og flytter oss fra tårer til smil, fra myk melankoli til befriende latter og seg selv fra familiær tomhet til øyeblikk av velvære. Fra kjøkkenbenken sin gjør hun nettopp det. Hun får oss til å le av søtladen mimring, rører oss med spørsmålene om hvor og når alt gikk galt, tar oss med til triumfen og skuffelsen i barndommen og sender oss videre til møtet med sladrekjerringa i undertøysbutikken. Med henne er dette den naturligste ting av verden. Hun tusler på kjøkkenet, vasker poteter og forbereder middag til mannen. Hun snakker til veggen om sex og ber bønner hun håper når lenger opp enn taket. Hun henter fram dumme drømmer, som hun sier selv, og narrer oss til å følge henne inn i lyserød fantasi og river både seg selv og oss tilbake til eggerøra med en selvironisk bemerkning som er timet perfekt. Men det skjer ikke i stykkets siste scene, der blir hun værende i drømmen mens alt er like grått som det alltid var og Shirley Valentine blir bare en romantisk versjon av å realisere seg selv. Men det gjør ikke noe. For Sally Nilsson gir oss en komedie å trives med, en lettbeint rekke våkne observasjoner og morsomme episoder. Og hun klarer å tegne nyanser som gjør at vi har forferdelig lyst til å tro på figuren hennes. Ikke fordi forfatteren Willy Russel har gjort en enestående jobb, men fordi Sally gjør det. (Tarald Aano, Stavanger Aftenblad 6. september 1990 ) Stort bedre enn dette kan det ikke sies. Men det er faktisk 20 år siden det ble skrevet. Og hun har som tidligere nevnt tolket mange roller siden den gang. Og hun har alltid levert gjort sitt beste. Vært et jamenneske. For mye kanskje. For det var nok derfor det smalt en dag. Hun hadde ikke mer å gi. Kilden var gått tørr. Men hun kom tilbake nå i høst og leverte nok en gang en fremragende tolkning i Sladder. Nå skriver vi januar Og jeg spør henne Hva nå Sally? Hvilke planer har du nå for årene som kommer? Vil du ta det mer med ro? Da ler hun godt. Ja, den som visste det du ja, hadde me kont sitt framover du.. det hadde vel vært kjekt! Eller hadde det det? 890 Sally som Shirley Valentine.

7 Kommentarer: Halvor Ingebrethsen Ukjente, lite leste AJAX-historier I denne historien har Andreas Jacobsen omskrevet en kjent betegnelse, nemlig uttrykket Børs og Katedral. Dette begrepet nytter vi gjerne i saker som har med økonomi og personlige forhold i dagliglivet å gjøre. Han tar også for seg uttrykk fra bibelhistorien og nevner spesielt den berømte skjærsilden som hefter ved hva man må gjennnom for å nå himmelen til slutt. Dette uttrykket har han på en finurlig måte gjort bruk av i forbindelse med rivingen av den gamle brannstasjonen i Stavanger. Det stilles også spørsmål om det er riktig å plassere en bank som nabo til Domkirken. Andreas Jacobsen gir oss et tankevekkede svar på dette, idet han minner om at det er kort vei fra jorden til himmelen. For mange e det kje mær enn å snu banken ryggen, så e de der, får vi vite. Les heller selv! Banken og kjerkå Brannvaktå e vekke. Så håle itte ei ortrokken jeksel ligge tomtå der og gabe med ein sårkant så ennå e rofflitte og ømme itte inngrebe Det tar ti å venna seg te et tomrom i tanngaren. Når nordvesten i vinter komme hivanes opp frå vågen, kom`an te stikka tongå fram og la na gå uroligt søganes fram og tebagers mydlå Domkjerkå og Norges Bank og kjenna at der e någe så mangle. Ingen ting e så savneligt så ei tånn så e vekke, og sjøl om Brandvaktå ikje nettop va ei av di tennene så byen smilte med, så sto u nå der, men rydder langt ner i kjevå. Der e komt någe fremmanes øve strøge rondt Domkjerkå. Når du ronne posthushjørna og møde syne av Norges Bank, så ligge og kveile seg så ein skabbitte katt atteme ein høge kvidkalka vegg, føle du det så du sko vera kommen te ein aen by. Ialfall følt`u Johanna det sån, og an Broremann, ein dag di kom ruslanes oppøve langs Kongsgårdsjere. Trur du di i himmelen lige at Brandvaktå e reven? spørt`an Broremann. Spørsmåle va vanskeligt å ha någå meining om, meint`u Johanna, men hu antog det. Domkjerkjå komme jo mær te sin rett, sa u. Men på den andre siå har u jo fått Norges Bank te nærmaste nabo. Ska kje kjerker ha bankar te nærmaste nabo, sa an Broreman. Helst ikje, kom det bestemt fra na Johanna. Eg trur di i himmelen bare e så passeligt begeistra for at Brandvaktå e reven. Hu låg jo der meste så ei skjersild. Skjersild? Han Broremannen måpte. Skjersilden e ei katolsk greia, forklar`u Johanna. Det e någe folk på jorå må ijøna for å sleppa inn i himmelen. Viss di ikje har passert skjersilden, e di for tonge i sessen og dronse ner mydlå skyene meste før di e komne opp. Ja men Domkjerkå e kje himmelen, sa an Broremann, og du sturtlyge hvis du seie at Norges Bank e akkorat så jorå. Der e langt fra jorå te himmelen, møje lenger enn fra Norges Bank te Domkjerkå. Så kaffor Brandvaktå ska ligga der så ein skjersild forstår`kje eg. Broremann, sa u Johanna. Der e forskrekkeligt liden vei mydlå jorå og himmelen. For mange e det kje mær enn å snu banken ryggen til, så e di der. Meine du Norges Bank? Spør`an Broremann. Eg meine adle slags bankar, sa u Johanna. Det e derfor det e så synd at Brandvåkta e reven. Kanskje ein bussholdeplass vil jørr sama nyttå, sa an Broremann. Der e ialfall trengsel der. Heller blomster, sa u Johanna. Når folk komme ud fra Norges Bank og ser blomstene, vil di sikkert ha lettare for å glømma det di har bag seg. Me har ein flinke bygartner, sa an Broremann. Dualigt, sa u Johanna. Han plante og sår, plante og sår.. Denne historien finner du i boken Hestalort og mannskor, side 199 og i den siste boken, AJAX DEN STORE på side

8 m m r m Fred Ordet som utstråler varme Jager bort bitterhet og harme Ett av de største ord vi har Det går mennesker bort og tar Verden i full målestokk Opprør demonstrasjoner, mennesker i flokk Terror brutalitet vold og elendighet Finnes ingen kjærlighet? m r Atter en gang verden i sjokk Nå er det nok?. Terror i USA mange tusen mennesker drept Afghanistan og Taliban fører Hellig Krig Som igjen kan føre til mer og mer strid. I år gikk fredsprisen Til Verdens mektigste mann Den Amerikanske president, Barack Obama, Som styrker ethvert initiativ til fredspris fram. Alfred Nobel blir her fremhevet som fortjent Det forsvarer hans livssyn slik det var ment. President Barack Obama Er invitert til Norge For å motta denne prisen. Et historisk møte som her finner sted Det blir undertegnet budskap om menneskerettigheter og fred Fred er ordet som tvinger seg fram. Ta i mot det er ingen skam. Nobelkomiteen vil få påskjønne En fredspris som er verd å belønne. Agnes E. Helgø m m m r 8

9 Adjunkt Haugland og Stavangersangens historie Av: Reidar Frafjord I det trykte 17. mai programmet som Stavanger kommune utgir, var bysangen uteglemt for noen år siden, et forhold som førte til engasjerte debatter i en av byens aviser. Tidligere rektor ved Kongsgård skole, nå avdøde Ole K. Ihle, hevdet at denne sangen var utgått på dato. En annen innsender, Bernt Helgeland, mente at dette muligens kom av at den ikke lenger ble brukt som Lokalens kjenningsmelodi. Han fortsatte: Det lite melodiøse tullet som nå i noen år har blitt brukt, vil jeg tro at mange kunne ønsket vekk, og at vi igjen fikk tilbake melodien spilt på Domkirkens klokkespill. Halvor Ingebrethsen grep også indignert fatt i Ihles påstand. Hva med nasjonalsangen og fedrelandssalmen, spurte Ingebrethsen. Er disse også utgått på dato? Vi får takke og bukke for at de ennå finnes verdige til å bli trykket i Stavangers 17. mai program. Han nevnte videre: Den første betingelsen for at en sang skal synges, er at den blir sunget. Hvordan kan dette skje når man utelater den i programmet. Hvor mange ganger har man benyttet bysangen ved kommunens arrangementer på nasjonaldagen, eller for all del, i andre sentrale sammenhenger for vår fremgangsrike by? Ingebrethsen kom med en oppfordring til både kommuneadministrasjon og den enkelte byborger: Ta vår særdeles aktuelle bysang, med sin spesielt vakre melodi, i bruk! Han avsluttet så sitt innlegg slik: Mon tanken på at en bysang er utgått på dato noen gang har streifet bergenserne med sin Jeg tok min nystemte Cithar i hænde? Den står endatil betegnet som Bergens nationalsang i heftet Norges vakreste folkemelodier. En slik plassering burde også vi kjempe for når det gjelder vår egen bysang, som så langt fra er utgått på dato. For egen del kunne jeg i den forbindelsen legge til: Bergensangen ble skrevet så tidlig som i Jeg tør ikke tenke på hvilke tumulter det ville ha forårsaket i byen mellom de syv fjell dersom noen byhistorisk bevisstløse individer der hadde neglisjert Nystemten som er blitt så kjær for Bergen bys borgere at den med største selvfølgelighet og patos også avsynges hver gang Brann har hjemmekamp på sitt stadion. Dersom man spør tilfeldige Stavangerfolk om hva de forbinder med navnet Salve Haugland, vil man temmelig sikkert bli svar skyldig. Omformer man spørsmålet og heller presiserer adjunkt Haugland, vil trolig flere kunne melde seg på. Folk på Lassa vil velvillig opplyse at dette er navnet på en gate i området; på sørsiden av Stokka Sykehjem. En del som studerer 17. mai programmene, og som gjerne også har fulgt med i ovennevnte debatt, vil vite at dette er Stavangersangens forfatter. Noen kan til og med resitere verselinjene i den første av de fire strofene! Salve Aslaksen Haugland var bondesønn fra Vegusdal, en typisk innlandsbygd i Aust-Agder fylke. Her, på garden Hougland i Evje prestegjeld, ble S.A. Haugland født den 18. november I disse traktene mottok han sin første undervisning i omgangs-skolen, men da gutten var 13 år, flyttet han med foreldrene og to yngre søsken til Landvik i nærheten av Grimstad. I guttedagene ble han angrepet av astma, 9

10 og han ble derfor ikke ansett skikket til kroppsarbeid. Etter at han var blitt konfirmert, henvendte han seg til den kjente stortingsmannen, Smith-Pedersen, i Grimstad for om mulig å få ansettelse på hans kontor. Salve foreviste ham en del saker han tidligere hadde forfattet, og Smith- Pedersen så straks av nedtegnelsene at denne ungdommen måtte ha fremragende åndsevner som burde betinge at han kom i gang med mer videregående utdanning. Resultatet ble at han kom inn på Dahls skole i byen; senere begynte han på Heltbergs bekjente Studentfabrikk i Kristiania hvor en rekke av landets kjente personer har oppholdt seg. I 1864 ble Haugland real kandidat og var derpå en meget søkt manuduktør i hovedstaden og også lærer ved teknisk skole. Den 2. september 1867 ble han imidlertid utnevnt til adjunkt ved Stavanger skole (Kongsgård), for øvrig samme året som den senere så velkjente Rektor Steen gjorde sin offisielle entrè. Her virket Haugland som en avholdt og dyktig lærer i over 20 år. Det var ellers i året 1867 at skolens kanskje mest kjente elev i ettertid, Alexander L. Kielland, var blant avgangselevene. En annen omtalt Stavanger-personlighet, Sigbjørn Obstfelder, kom til å sitte under Hauglands kateter i matematikktimene på middelskolen. Obstfelder var ofte i sterk opposisjon til lærerne sine og kunne være plagsom mot dem. Han disputerte også med Haugland i timene, men da foregikk det alltid i en saklig og rolig tone. Haugland hadde mange interessefelt. Som realist var han vel bevandret i geologi og var ofte på turer i Ryfylke-heiene for å lete etter stein-sorter. Meningen var bl.a. å skape en gravstøtte-industri. Rett som det var, sendte han småpartier av mange slags stein til Kristiania for å få disse polert; for på den måten å få en tilbakemelding på om de kunne passe til gravstein. I en av feriene sine ble han faktisk sendt av Universitetet i geologisk øyemed. Han kjente etter hvert alle fjellene i Ryfylke og kom igjen år etter år, som den naturelskeren han var. Haugland følte seg lykkelig i naturens ensomhet, hvor drømmene tok makt og fantasien fikk liv. Haugland var glad i musikk, men selv kunne han hverken synge eller spille. Han maktet aldri å holde en tone helt ut, unntatt når det gjaldt salmen O, Helligånd kom til oss ned som han ofte nynnet på mens han vandret mellom klasserommene i sin undervisningsgjerning på Kongsgård skole. I 1877 flyttet Salve Haugland fra Thorsemarken til Thomsehagen; til Møllegt. 105, et hjørnehus til Stokkaveien ved gamle Egenæs kirkegård på Rudlå. Etter at han hadde giftet seg i Domkirken den 11. mai 1881 med den 15 år yngre Stavanger-damen, Josefine (Sina) Larsen, fikk han skjøte på denne eiendommen, og her ble også hans tre barn i ekteskapet født: Sønnen Osvald i 1883, og døtrene Signy (1885) og Gunvor (1890). I de hjemlige gemakker kunne han i stille aftenstunder sitte ved skrivebordet og fabulere og fundere med pennen i hånd. Somme tider måtte han kle sine stemninger og følelser med ord, for liksom å bære frem i dagen de indre stemmer som levde i hans sinn. Det var nok i slike opphøyete øyeblikk at hans hyllest til Stavanger ble til ord og verselinjer med diktet Ryggjafylkets Fjeld og dybe Fjord, sannsynligvis i 1877/78, da han hadde levd her i byen i ca. 10 år og blitt glad i den. En muntlig tradisjon hos senere eiere av Møllegt. 105 går ut på at han skrev denne sangen mens han satt på rommet sitt i husets 2. etasje og skuet mot øst, mot sjøen, fjordene og fjellene i synsranden. En tid etterpå skal han ha tatt utkastet med seg til skolen hvor den ble avsunget av gymnaselevene på Kongsgård til en gammel, kjent tone. Men så døde sangen på et vis vekk, og var nærmest glømt og nedstøvet i en rekke år, som jeg skal komme tilbake til Adjunkt Haugland var imidlertid ikke bare en drømmer og poet; han stelte med en rekke prosaiske sysler. I 1868 utgav han Arithmetiske regler til skolebrug, og i 1875 Udvalgte regneopgaver for middel- 10

11 skolens 3 øverste klasser. På denne tiden var han også medutgiver av ukeskriftet Den norske folkeskole. Han hadde ellers utarbeidet en lærebok i geometri, men den ble aldri publisert. I Stavanger Amts-tidende fra nyttårsaften i 1874 kom jeg også over en interessant sak: Der stod det at herrene adjunkt Haugland og overlærer Eckhoff hadde oppfunnet og konstruert et instrument som de kalte Kronoskop: som skal tjene til i et givet Øieblik at kunne bestemme Klokkeslettet paa de mest fremtrædende Steder rundt hele Jorden, som t.ex.: Kl. er 12 Middag i Stavanger, hva er da Klokken i Kalkutta, i Rio Janeiro? Saadanne Spørgsmaal besvarer Kronoskopet i et Øieblik osv. En relativ grundig gjennomgang av Stavangeravisene i 1870 og årene avdekte at Haugland på mange måter var en sentral skikkelse i byens kulturelle og også politiske liv, både som skribent, leilighetsdikter og 17. mai-taler. Han var formann i Den tekniske forening og byens Venstre. Sistnevnte parti representerte han i kommunepolitikken i formannskap og representantskap. Adjunkt Haugland ble i alle sammenhenger skildret som en nobel personlighet med en utpreget rettferdighetssans. Med sitt klarsyn og sin innsikt maktet han å tilrettelegge konstruktive løsninger i en rekke saksforhold. Og når temperamentets bølger gikk høyt i de politiske fora, var det Haugland som med sin ro og besindighet bidro til å dempe de opphetete gemytter. Mot slutten av livet sitt fikk Salve Haugland et mektig syn hvor han skuet avgrunnen som skilte sjelene som var nådd dit hvor døden var overvunnet, og de sjeler som ikke vant inn til det evige, lyse livet. Denne åpenbaringen virket så veldig på ham at han tok det som et varsel. Han vendte derfor sitt sinn mot den evige makten; mot ham som lyste vei i dødskampen. Etter lengre tids sykelighet, som mot slutten antok en smertefull vending som følge av en nyresykdom, sovnet han inn den 4. november 1892, bare 54 år gammel, og ble gravlagt på Lagård gravlund. Sina Larsen døde 80 år gammel den 23.oktober Yngstedatteren, Gunvor, forble ugift. Hun var musikklærer (inne). Osvald, som trolig ble ingeniør, var gift med Selma Knutsen. Signy ble gift med Olaf Reiersen. Det var sannsynligvis ikke barn i disse to ekteskapene, og det ser ut som parene bodde utenbys. I siste delen av denne artikkelen vil jeg så avdekke et ukjent kapittel av lokalhistorien; hvorledes Ryggjafylkets Fjeld som altså lå nedstøvet i en årrekke, tilfeldigvis ble funnet fram, fikk en nykomponert melodi og til sist ble bysangen par excellence ved en avstemning på en pressefest. Adj. Hauglands hus i Thomsehagen, på hjørnet av Stokkaveien og Møllegt. (Fra boken Bilder fra en svunnen tid.) Som nevnt er det mye som tyder på at diktet om Stavanger ble til på slutten av 1870-tallet. Mange år etter at Haugland alt for tidlig var gått bort, kom diktet i hendene på en god venn av familien. En dag senhøstes i 1906 kom agent Claudius Olsen inn på 11

12 kontoret til avisen Vestlandet med en sang han hadde funnet i forbindelse med en opprydning. En sang for Stavanger, forfattet av adjunkt Haugland, kunne Olsen fortelle, skrevet Fra Vestlandet, 15. des til en 17. mai-fest for mange år siden. Claudius Olsen kjente også til at den opprinnelig hadde vært sunget til en bestemt melodi, men denne hadde ikke slått an, og dermed var sangen gått i glemmeboken. Etter Olsens mening var imidlertid sangen så vakker og stemningsfull at den utvilsomt ville bli byens sang hvis den bare fikk en populær melodi. Sangen som var undertegnet H., ble nå for aller første gang offentliggjort i Vestlandet den 15. desember i Avisen henvendte seg til domorganist Olaf Paulus som tidligere hadde komponert melodien til Jonas Dahls Stavangersang, Med rødder i Ryfylkes brattlendte jord, og Paulus lovte å gjøre et forsøk. Det er vel muligens slik at det er enda vanskeligere å sette en god melodi til en sang enn å skape selve sangen; i hvert fall gikk det lang tid før komponisten gav livstegn fra seg. Men plutselig en dag kom han stormende inn i avisens redaksjon og la triumferende fra seg et noteblad på bordet idet han utbrøt: Her er den nye Stavangersangen! For å få en grundigere vurdering ble komposisjonen forevist frisør Wilhelm Werner som var en meget habil sanger. Werner leste nå først gjennom Olaf Paulus noter, og deretter begynte han å synge fra bladet; først en gang, og så atter en gang. Dommen hans var at Paulus hadde vært meget heldig med denne melodien. En annen musikalsk skjønner, konsul Fredrik Hansen, ble deretter konsultert, og han var også svært begeistret. Hansen framhevde spesielt den gode rytmen, og hvor utmerket melodien sluttet seg til teksten. Avisen konkluderte nå med at sangen var beaandet af en national, vestlandsk Farve et lykkelig Grep af Komponisten, sluttende sig udtryksfuldt til Forfatterens vakre og stemningsfulde Ord. Etter flere anbefalinger kjøpte avisen forlagsretten til den nye komposisjonen og reproduserte manuskriptet den 13. juni Samtidig ble det opplyst at Paulus melodi var blitt spilt for første gang noen dager tidligere: Sistleden onsdag aften indfant Paulus sig ved Kommunekorpsets koncert i Parken og overleverte dirigenten de forskjellige stemmer til Stavangersangen, netop færdig udskrevet for korpset. De flinke musikere greide stykket fra bladet, i begyndelsen noget søkende, senere og sidste gang ganske fortræffelig. Efter anden gangs foredrag av Paulus nye sang bruste en sterk applaus gjennem Parken fra dette publikum, hvorav ikke en eneste hadde hørt en tone av denne sang før. Selv orkesteret vidste intet om dens navn og indhold, før stemmene laa paa nodepulten. Etter denne generalprøven var det klart for premièren i Bjergsted-parken den påfølgende søndagen, den 14. juni Sangen ble fremført under et sangerstevne hvor flere tusen mennesker var til stede, med førnevnte Wilhelm Werner som solist. Den ble mottatt med ovasjoner, og Olaf Paulus kunne rørt ta imot en begeistret hyllest der han stod foran koret. Med dette var det første kapittelet av en ny bysang avsluttet. Det skulle imidlertid forløpe nesten et snes år før de siste ordene var sagt når det gjaldt spørsmålet om en ekte Stavangersang. Foranledningen var et meget kritisk innlegg i avisen Stavangeren, etter at man hadde referert fra byens 17. mai feiring i året

13 Ettersom journalisten hadde antydet at skoleinspektør Tveteraas sang, Stavanger! Stavanger!, synes å ha trængt helt igjennem, kom høyesterettsadvokat Trygve Wyller med et polemisk tilsvar: Når Tveteraas sang hadde fått en så fremtredende posisjon, skyldtes dette ifølge Wyller to spesielle forhold. Det var den eneste Stavangersangen som var tatt inn i det offisielle 17. mai programmet, og for det andre; alle byens skoler hadde ikke gjort annet enn å pugge denne teksten inn i barna! Hvis jeg fik anledning til at operere paa samme maate, skulde jeg paata mig at gjøre Rødgrøt med fløte paa til den dominerende sang aaret rundt, uten at nogen deri skulde kunne se noget bevis paa dette digterverks levedygtighed eller eksistensberettigelse. Wyller nevnte videre at byen i en årrekke hadde hatt en utmerket bysang: Hauglands sang til Paulus melodi. Denne hadde fått fotfeste og var på god vei til å bli byens Ja, vi elsker. Hvorfor skulle man nå plutselig kaste denne sangen vekk? Wyller avsluttet med å bemerke: 17de maikomitèen bør næste aar ofre spørsmålet om programmets sanger en større omtanke. Wyller, skulle avgjøres på tilstelningen i Bjergsted. Her ville tre utvalgte sanger bli framført, og bestemmelsen skulle legges i folkets hender ved at man på en stemmeseddel kunne krysse av den sangen man likte best. Den første solisten framførte Jonas Dahls Med rødder i Ryfylkes brattlendte jord. Neste sang var Tveteraas Stavanger! Stavanger! Og saa traadte Manna (Magnus Samuelsen?) frem smilende og sikker, ungdommens representant rendyrket. Lyst og lyrisk sang han Ryggjafylkets fjeld og dype fjord. Og bifaldet fastslog straks hvilken av de tre bør være bysang. Likevel var det neppe noen som hadde forutsett det overveldende tillitsvotum som Ryggjafylkets fjeld fikk, hele 960 stemmer. For Stavanger! Stavanger! ble det avgitt 181 stemmer, mens bare 35 personer stemte på Med rødder. Et fruktbart samspill mellom en sterk og engasjert bypersonlighet og byens aviser førte til at Stavanger hadde fått en ubestridelig bysang! Det var da gått 35 år siden Salve A. Haugland var blitt stedt til hvile på Lagård gravlund. For noen år siden gjorde en engasjert bypatriot, Odd Øgreid, meg oppmerksom på at Hauglands grav fortsatt eksisterte på denne kirkegården, og her fant jeg et glemt, vanskjøttet og tilgrodd gravsted. I samme graven ligger også hans kone og to døtre. En henvendelse til kommunen førte til at man omsider foretok en opprenskning, så forhåpentlig vil Stavanger by i fremtiden ære bysangens forfatter ved å etterse hans siste hvilested.. Byens aviser tok utfordringen. I forbindelse med den årlige 7. juni festen foreslo Stavanger Presseforening at spørsmålet om Stavangersangen som var reist av den alltid slagferdige advokat Adjunkt Hauglands gravsted. Foto: Reidar Frafjord 13

14 p p Arkivaren Nils Kristian Høimyr Tekst: Gerd Borgenvik Foto: MHS arkiv Her har Nils Kristian gjenp p Han møter deg med et bredt smil og en buldrende stentorstemme. Den kan minne om dønningene i Mosambiquekanalen når de ruller innover de hvite sandstrendene på Vest-Madagaskar, der han tilbrakte ti år av sitt voksne liv. Kan han dertil hilse deg med noen ord på gassisk, er han såre fornøyd: Salama tompoko. Manao ahoana hianao? Goddag, hvordan har du det? Nils Kristian, som alle kaller ham, kom til verden på hospitalet i Antsirabe den 6. mars 1938, som sønn av misjonsprest Arne Høimyr og frue Hjørdis, født Bøe. Sine første barneår tilbrakte han i Baraland, på misjonsstasjonen i Ivohibe. Dagligspråket var gassisk, men Nils Kristians mor var lærer, og hun sørget for at han samtidig fikk opplæring i norsk. Da han noen år senere begynte på barneskolen i innlandet, kom dette vel med. Han forteller om en annen elev som kom til skolen uten å kunne et ord norsk, og som av den grunn ble mobbet av de andre. En medelev forteller om ham at biler var hans store lidenskap. Sammen med en kamerat laget han kunstferdige bilbaner i den røde jorda utenfor internatet, og der arrangerte de billøp. På rommet til Nils Kristian stod småbilene oppstilt på linje, så allerede da gjorde hans ordenssans og grundighet seg gjeldende. Interessen for biler har han beholdt til denne dag, og han har skaffet oversikt over og bilder av misjonens biler gjennom årene som har gått. Nils Kristian tilbrakte 15 av sine første 17 leveår på Madagaskar, før han endelig kunne ta fatt på skolegang og videre utdannelse i Norge. Etter studier ved Misjonsskolen og teologisk embetseksamen gikk veien tilbake til Madagaskar, der han, sammen med sin kone Paula, virket som misjonærer fra 1967 til Deretter fikk han i oppdrag å samle og å organisere arkivet for Det Norske Misjonsselskap (NMS) og Den Gassisk Lutherske kirken (FLM) i hovedstaden Tananarive, og med sin utpregede ordenssans var han vel egnet for en slik oppgave. Ledelsen i NMS visste derfor godt hva de gjorde da de i 1982 ansatte ham som arkivar. Etter kort tid ble arkivet lagt inn under Misjonshøgskolens administrasjon, med lokaler i underetasjen i hovedbygget. President Ravalomanana og følge på besøk i avkivet på MHS. 14

15 Høimyr i arkivet til NMS/FLM i Tananarive. nom årene lagt ned et imponerende arbeid som har satt spor etter seg ikke bare i Norge, men også i andre land. Hans spesielle interesse for bildestoff har kommet vel med, og han har sørget for at mye av dette har funnet veien tilbake til opphavslandene, som for eksempel Madagaskar, Sør- Afrika, Kamerun og Kina. Da fhv. president Ravalomanana og følge var i Norge for noen år siden, hørte et besøk i arkivet hos Nils Kristian med i programmet, og de ble mektig imponert over hva de så og hørte, ikke minst fordi arkivet inneholder et unikt materiell fra pionertiden. I følge regelverket skal arkivet ta vare på all dokumentasjon som angår NMS sitt arbeid hjemme og ute, og gjøre dette materialet tilgjengelig for brukere av arkivet. De eldste dokumentene går tilbake til 1820-tallet og har en direkte sammenheng med den voksende misjonsinteressen på den tiden. Arkivet inneholder mange personlige dagbøker, brevsamlinger og fotoalbum som kan være av interesse for bl.a. slektsgranskere. Gjennom årene har arkivaren vært behjelpelig med å lete fram stoff til hovedfagsmastergrads- og doktorfagsstudenter, og han har virket som tolk og som guide på reiser til Madagaskar alltid utstyrt med den samme gutteaktige begeistringen. Kjærligheten og tilknytningen til Madagaskar har ikke minket med årene, og i september 2009 ble han tildelt den gassiske stats ridderorden Chevalier de l`ordre National Malgache, og få har vel fortjent den bedre enn han. Samme år, den 6. mars, fylte hedersmannen Nils kristian 70 år og skulle dermed gå over i pensjonistenes rekker, eller misotro ronono (drikke melk) som gasserne sier. Dette ble markert med en tilstelning for ansatte ved MHS. I talen sin sa bibliotekar Arne Samuelsen bl.a. følgende: NMS-arkiv og Høimyr har de siste 25 årene nærmest vært synonyme. Høimyr var arkivet. Så mye melkedrikking blir det nok ikke for Nils Kristians sin del. Han har fortsatt sitt kontor i arkivet på MHS og står til disposisjon med sin erfaring og sine kunnskaper. Et spørsmål til slutt: Hvordan er det? Kan hvem som helst avlegge et besøk i arkivet? Det er bare å melde fra, svarer Nils Kristian med et stort smil. Vi tar i mot både enkeltpersoner og grupper som er interessert i arkivet vårt. At de vil bli tatt vel i mot, er det ingen tvil om! p Fra arkivet på Misjonshøgskolen. 15

16 a Idun på Hinna Aktivitet i flere generasjoner Tekst og foto: Stein Hugo Kjelby a a Idun ligger litt tilbaketrukket fra Gamleveien på Hinna. De fleste som bor i bydelen vet godt om stedet som i dag eies av Hinna Sanitetsforening. Foruten at foreningen selv bruker bygget, leies det i tillegg ut til ulike aktiviteter og arrangementer. Den mest fremtredende leietakeren er Frivilligsentralen som driver en omfattende virksomhet her fra. Det var Jåttå ungdomslag som i 1893 bygget huset og som drev sine frilynte arrangement til lenge etter krigen. Seinere dabbet lagets aktiviteter av og de gav huset til Sanitetsforeningen som siden har hatt sitt tilholdssted her. Fra v. Quang Duy Pham, Magne Nilsen og Karl Andreassen. Også Sanitetsforeningen har merket nedgang i aktivitetene, men med hjelp av Frivilligsentralen og mange nye frivillige medhjelpere har de gjort stedet til en arena for mange ulike tiltak og tilbud til bydelens innbyggere. jordens kanter. Det flotte med dette opplegget er at innvandrerne har meldt seg som frivillige og får derved praktisere norsk. Gjennom småjobber har flere av dem jobbet seg opp til fast arbeid blant annet som vaktmester. Leder for Frivilligsentralen og primus motor for alle aktivitetene, Øystein Dahle. 16 Mortepumpen var på besøk en torsdag og ble mottatt i frivilligsentralens lokaler av en gruppe innvandrere fra Polen. De skulle på norskundervisning. På frivillig basis og uten kostnad for deltakerne, får de språktrening under ledelse av Sissel Egeland. Selv om det denne dagen kun var elever fra Polen, er det, og har det vært, elever fra nærmest alle Ved siden av undervisningsrommet finner vi redaksjonen for Nuten lokalavisen for Hinna. Snart skifter den navn til HINNAvis. Med utgangspunkt i Frivilligsentralen distribueres avisen ved hjelp av speiderne, skolekorps og idrettslaget. I hovedhuset er seniordata i full gang. Interessen er upå-

17 Damene er godt representert på datakurset. Fra v. Sigrid Jåthun, Helga Hansen og Haldis Ween. Språkguppen. Lærer Sissel Egeland til venstre med to av elevene. klagelig og hver torsdag samles ti til tolv pensjonister for å lære mer om data. Instruktør er Rolf Willy Brurok. Med seg som assistent har han Quang Dun Pham som er flink med data. Han går på Solborg Folkehøgskole og er her som praktikant for å lære norsk. Denne dagen var det billedbehandling som sto på planen. Mange av deltakerne er historieinteressert og gamle bilder fra bydelen er populært. Bildene blir digitalisert og Marit Aniksdal og Cecilie Aarrestad fra Hinna Sanitetsforening klipper bjørkeris som skal pyntes til det kjente fastelavensriset. som en av dem sa, før byttet vi frimerker, nå bytter vi gamle bilder! På kjøkkenet møtes Iduns Venner, en gjeng frivillige damer og herrer som foruten å drive kafeen holder huset vedlike og arrangerer sosiale tilstelninger. Inge Aarrestad er den dyktige pådriveren som har fått Idun til å bli en flott møteplass for bydelen. Den som liker å lese kan gå på Bokloftet og låne bøker. Når folk rydder i bokhyllene hjemme eller flytter, kommer de til Bokloftet med det de ikke lenger har plass til. Bokloftet er selvbetjent og utlånsboken viser at det er mange som benytter seg av tilbudet. På vei ut ser vi ryggene til turgjengen som går tur hver torsdag. Ute på tunet, godt kledd i vinterkulden, står imidlertid to representanter for Astrid Wannberg serverer kaffe til ildsjel Inge Aarrestad. Hinna Sanitetsforening, Marit Aniksdal og Cecilie Aarrestad. De er i full gang med å klippe bjørkeris som skal pyntes og bli til de kjente fastelavensrisene som i årevis har vært sanitetsforeningenes gode inntektskilde. Vi kan trygt si at det er bånn gass på Idun. Har denne lille reportasjen pirret din nyskjerrighet kan Øystein Dahle og Inge Aarrestad fortelle at de har plass til flere, så hjertelig velkommen! p 17

18 «Ingen melde seg ud av Turistforeningen» Tekst: Halvor Ingebrethsen I 1954 reiste en vennegjeng fra Ynglingen i Stavanger på sin første felles påskeferie til Suldal. Dette ble vi enige om torsdag før Palmesøndag. Vi tok omgående kontakt med Stavanger Turistforening og spurte, uten noen forhåpning få dager før Palmesøndag, om de hadde noen ledige hytter? BLESKESTADMOEN er ledig, var det overraskende og gledelige svaret vi fikk. Ingen av oss hadde vært der før. Ingen av oss visste hvor Bleskestadmoen lå. Etter hvert fikk vi da rede på hvor i geografien dette for oss inntil da ukjente stedet lå. Reiseruten ble beskrevet omtrent slik: Båt lørdag morgen fra Stavanger til Sand. Transport i buss eller på lasteplan med benker, til Solheimsvik. Derfra med ferge til Roaldkvam ved Suldalsvatnet. Alternativt overnatting på hospits der, eller på låven i en gård lenger oppe, nærmere bestemt Bleskestad. Det ble i låven. Om morgenen begynte oppstigningen, uten proviant. Bare en matpakke og litt drikke. Ankom Bleskestadmoen turisthytte langt ut på kvelden. Nye planer diskuteres. Fra venstre turleder/dagsturleder Gunnar Langvik, kommunikasjonsrådgiver Torgunn Skrudland og driftssjef Leif Solheim. Foto: Halvor Ingebrethsen. Til sengs umiddelbart. Neste dag tidlig våkne. Tømte sekkene og drog tilbake til Bleskestad for å fylle opp proviant for en uke. Ankom hytta igjen, sent på kveld. Tirsdag, endelig: Klar for vår første skitur i et fantastisk terreng, med strålende sol og hvite vidder. Anstrengelsene var bryet verdt. Poseløpere Etter noen dager i hytta fikk vi plutselig besøk av tre poseløpere. Vi hadde ikke hørt om at vi kunne få besøk av gjester som gikk fra hytte til hytte den gang. De fikk husly, selvsagt. Og fortsatt kjenner vi hverandre, når vi møtes. De flotte idrettsfolka var Leif Kalvik, Halvor (Hassiv) Sivertsen og Thorvald Hammer. Et humørfylt trekløver. Pussige påfunn, gode historier og ordspill gjør at vi aldri glemmer dem. Eksempelvis dette som kom fra Leif Kalvik, vel tilbake etter en lang og anstrengende skitur: - Eg e så trøtte!! - E du trøtte? spør vi. - Ja, svarer han: - Eg har stått i turistforeningen heila mitt liv! - Så nå ska du altså melda deg ud? fortsetter vi.. - Ingen melde seg ud av Turistforeningen, svarte han og sovnet på langbenken. 18

19 Påsken 1954 på Bleskestadmoen: Poseløperne fra venstre: Halvor «Hassiv» Sivertsen, Leif Kalvik og Thorvald Hammer. Arkivbilde. Mortepumpen har tatt kontakt med tre av turistforeningens ledere, hver på sine felt, nemlig driftssjef Leif Solheim, Torgunn Skrudland, som er kommunikasjonsrådgiver, og turleder og dagsturleder, Gunnar Langvik. Og vi spør om Kalviks utsagn fortsatt gjelder?: Er det ingen som melder seg ut av Turistforeningen? - Folk melder seg nok fra tid til annen ut, for eksempel på grunn av flytting og av andre årsaker. Men nettotilgangen på nye medlemmer er rundt regnet personer i året. Fordelingen på de ulike gruppene varierer selvsagt. Vi opererer med 7 forskjellige grupper; hovedmedlemmer, husstandsmedlemmer, seniorer, det vi kaller Barnas turlag, ungdom under 26 år, livsvarige medlemmer og skoleungdom. Den største gruppen av disse er hovedmedlemmene som teller personer, får vi vite. 25% av medlemmene er under 26 år, og er den høyeste andelen ungdom sammenlignet med andre foreninger. De tre tror derfor at dette faktum borger for en fortsatt god utvikling av foreningen. Foreningen er 123 år gammel Stavanger Turistforening ble dannet i 1887 og er i dag fylkets største friluftsorganisasjon med tilbud til alle de grupperingene vi nå har nevnt. En kort oversikt over tilgangen på medlemmer får vi ved at det i 1953 var medlemmer, i 1991 hadde dette steget til og 2009 kunne skilte med medlemmer, som derved er den 3. største i landet etter Oslo og Bergen. - Men det er nå bare ca. 700 medlemmer som skiller oss fra Bergen, sier trekløveret med et smil. Rekruttering av nye medlemmer Vi er interessert i å få høre litt 19

20 Fra Viglesdalen. Foto: Odd Inge Worsøe. om hva foreningen har å friste med for rekruttering av nye medlemmer? Det er flere ting, ikke minst adgangen til foreningens 38 hytter som sammen representerer 129 bygninger og som i kapasitet omfatter 1169 senger. Fire av hyttene er betjente hvorav Haukeliseter og Preikestolen Fjellstue er helårsbetjente. Haukeliseter er dessuten landets best besøkte fjellstue. I 2008 hadde foreningen overnattinger og når tallene for fjoråret er klare, regner trekløveret med at over personer har tatt i mot foreningens gjestetilbud, bl.a. grunnet åpningen av Preikestolen Fjellstue. Sikkerhet og nye hytter Foreningen tar også på seg ansvar for sikkerhet i fjellet. 20 Om sommeren løypemerkes 1230 km og 370 km kvistes om vinteren. Kart og rutebeskrivelser av disse løypene regnes som en selvfølge å stille til disposisjon. Det finnes tilbud til alle aldersgrupper nesten hver dag hele året, for både unge og eldre, så som rusleturer, dagsturer med ulik lengde og vanskelighetsgrad, fjellturer, ungdomsturer, seniorturer, dugnadsturer osv. osv. - Det mangler altså ikke på tilbud. Og inn i mellom disse arrangerer vi også fellesturer til nye og spennende turmål med erfarne ledere, understreker de tre. - Hva er filosofien når dere bygger nye hytter, og hvorfor nettopp der? Til dette får vi til svar, at da mennene dominerte, ble hyttene bygget på høyfjellet. Men da kvinner og barn kom med måtte rutenettet gjøres felles, med kortere avstand mellom hyttene. Det ble for eksempel bygget nye hytter i Frafjord og Hunnedalsheiene. Bilismen må også tas hensyn til og hytter plasseres nå gjerne slik at disse kan nyttes fra vei. - Noen hytter bygger vi som såkalte trekant hytter som kan nås ved turer på 3-4 dager. Vi må også ta hensyn til kraftutbygging og reinsdyrtrekk. Og det må gis tillatelse fra myndighetene ved plassering av nye hytter. Juridisk enhet Stavanger Turistforening er organisert som en juridisk enhet