MØTEINNKALLING. Medlemer som kan vere ugilde i ei sak vert bedne om å gje melding, slik at varamedlemer kan verte kalla inn.

Transkript

1 ØRSTA KOMMUNE MØTEINNKALLING Utval: Råd for likestilling av funksjonshemma Møtestad: Ørstafjord Dato: Tid: 14:00 Medlemer som kan vere ugilde i ei sak vert bedne om å gje melding, slik at varamedlemer kan verte kalla inn. Vi ber om at forfall vert meldt til Toril Langlo på telefon eller per e-post: toril.langlo@orsta.kommune.no Varamedlemer får saksdokumenta førebels berre til orientering. Toril Langlo kallar inn varamedlemer. Møtet er ope for publikum. Men møtet kan verte lukka ved handsaming av saker der det kjem fram informasjon som er underlagt teieplikt eller som vert unnateke offentleg innsyn med vising til lovheimel. Saksdokumenta i original og avskrift er lagt ut til offentleg innsyn på Ørsta kommune si heimeside, servicekontoret og på folkebiblioteket. Karen Høydal -leiar i råd for likestilling av funksjonshemmasign. Side1

2 Orientering i møtet -Leiar orienterer om at samfunnsutvalet har sett ned ei programnemnd for å planlegge eit møte med private bustadutbyggarar i Ørsta. -Leiar orienterte om ev sak til rådet sitt neste møte om aktuelle tiltak i kommunen som kan/bør utbetrast, og der det er krav om plan for å søkje om stønad. Jf RFF sitt møte , der einingsleiar kommunalteknikk etterlyste plan frå rådet på aktuelle tiltak. SAKLISTE Sak nr Tittel Arkivsaknr PS 12/14 PS 13/14 Godkjenning av innkalling og sakliste Godkjenning av protokoll frå førre møte PS 14/14 Referat og meldingar RS 19/14 Årsmelding 2013 for Pasient- og brukerombudet i Møre og Romsdal 2014/166 RS 20/14 Melding om vedtak i eldrerådet , sak PS 4/14: Årsmelding frå eldrerådet for /16 RS 21/14 Vedtak - Pasientsituasjonen våren /977 RS 22/14 RS 23/14 RS 24/14 RS 25/14 RS 26/14 RS 27/14 RS 28/14 RS 29/14 RS 30/14 RS 31/14 Vedtak- Felles Nav-kontor for Volda og Ørsta kommuner - godkjenning av vertskommuneavtale Melding om vedtak. Suppleringsval til råd for funksjonshemma og endra varaliste til kommunestyret Melding om vedtak i samfunnsutvalet , sak PS 17/14: Gnr/bnr 165/2 - Søknad om dispensasjon frå kommuneplanen for bygging av gangbru over Bondalselva Fremste-Holen Melding om protokolltilførsel - Kommunalt råd for funksjonshemma Volda kommune Vedtak - Revisjon av samarbeidsavtalar mellom Ørsta kommune og Helse Møre og Romsdal HF - godkjenning Melding om merknad i protokollen frå møte i råd for likestilling av funksjonshemma den , til orienteringa om: Prosjekt i medarbeidarskap i Ørsta kommune: Vartdal helsetun: Uteareal, sansehage og stiar på "Hammaren" Sakliste til fylkesrådet for likestilling av funksjonshemma sitt møte "STRID OM MØREBILTOMTA: LÆKJARANE ER I FERD MED Å GI OPP" Næravisa LPP Søre Sunnmøre - oppnemning av representantar til brukarutvalet ved Viketunet Prosjektrapport rehabilitering / / / / / / / / / /14 RS 32/14 Årsmelding frå Pasient-og brukarombodet i Møre og Romsdal RS 33/14 Årsmelding 2013 frå einingar i seksjon helse og velferd PS 15/14 Kommunedelplan for Ørsta sentrum og Hovdebygda-offentleg ettersyn 2012/1410 PS 16/14 Osmarka - områdereguleringsplan for Osmarka 3 - varsel om oppstart av planarbeidet 2013/945 Side2

3 Side3

4 PS12/14Godkjenningavinnkallingogsakliste PS13/14Godkjenningavprotokollfråførremøte Side4

5 PS14/14Referatogmeldingar Side5

6 C,..., Pasient- og ~/ brukerombudet Møre og Romsdal Kommunene i Møre og Romsdal v/rådmann og ordfører Deres ref.: Saksbehandler: Direkte telefon: Vår ref.: Dato: Runar Finvåg / Oversendelse av årsmelding 2013 Vedlagt følger årsmelding 2013 for Pasient- og brukerombudet i Møre og Romsdal. Årsmeldingen inneholder noe statistikk fra virksomheten, men minst like interessant bør «Fokusområder» i meldingen være for helse- og omsorgstjenesten i kommunen. Fokusområdene omhandler koordinering av behandling til alvorlig syke pasienter, rehabiliteringstjenesten i endring, brukermedvirkning og pårørende som ressurs, begrepsforvirring om boform og tjenester i kommunene, forslag om rapportering av uønskede hendelser også i kommunehelsetjenesten og forslag om etablering av NAV-ombud. Elektronisk utgave av årsmeldingen kan lastes ned fra vår hjemmeside: I God lesning! ~il~ Runar Finvåg ~ pasient- og brukarombod Pasient- og brukarombadet i Møre og Romsdal Astrups gate 9, 6509 Kristiansund Besøksadresse: Astrups gate 9 Telefon mr@pasientogbrukerombudet.no Side6

7 Årsmelding 2013 PASIENT- OG BRUKEROMBUDENE I NORGE Side7

8 Innhold Innledning 3 Anbefalinger 5 Samhandlingsreformen 6 Informerte pasienter gir effektive helsetjenester 7 Språkvansker 8 Psykisk helsetjeneste 9 Behandling av rusmiddelavhengige 11 Samtidig forekomst av psykisk lidelse og rusmiddelavhengighet 12 Bolig til vanskeligstilte 12 Sykehjem bekymring for kapasitet og kvalitet 12 Fastlege bindeledd og bremsekloss 14 Brukerstyrt personlig assistanse 15 Manglende koordinering 16 Individuell behandlingsfrist 16 Venting, utsettelser og pasienter som faller ut av systemet 17 Et tillitsskapende tilsyn? Side8

9 Innledning Pasient- og brukerombudenes virksomhet er hjemlet i lov om pasient- og brukerrettigheter av 2. juli 1999 kapittel 8. Ombudene skal arbeide for å ivareta pasientene og brukernes behov, interesser og rettssikkerhet overfor den statlige spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten, og for å bedre kvaliteten på disse tjenestene. Det er ansatt pasient- og brukerombud i hvert fylke og disse har tett kontakt og faglig samarbeid. Ombudskontorene har i gjennomsnitt 4 ansatte, og det legges vekt på tverrfaglig kompetanse. Pasient- og brukerombudene er administrativt tilknyttet Helsedirektoratet, som har det formelle arbeidsgiveransvaret. Ombudene utøver sin faglige virksomhet selvstendig og uavhengig. I 2003 ble pasientombudene overført fra fylkene til Staten som en følge av helseforetaksreformen. Det ble presisert at ordningen skal komme de «tause» brukergruppene til gode, ved at ombudene skal være et talerør for de gruppene som ofte har vanskeligheter med å ivareta egne interesser. Dette er pasienter og brukere som ut fra sin diagnose, funksjonsnivå og livssituasjon vanskelig klarer å skaffe seg informasjon om regelverk og rettigheter. Ombudet må drive utadrettet virksomhet også overfor grupper som har behov for bistand og som ikke oppsøker ombudet. Ombudets arbeid kjennetegnes ved: tett og direkte kontakt med pasienter, brukere, pårørende og tjenestestedene råd, veiledning og informasjon bistand i forbindelse med henvendelser og klager arbeid for å bidra til bedre kvalitet i helse- og omsorgstjenesten I 2013 mottok landets pasient- og brukerombud saker Henvendelser Totalt antall saker Side9 3

10 Antall problemstillinger per spesialitet Antall problemstillinger per spesialitet 2013 ( 200). Årsak til henvendelse Årsaker til henvendelsene 2013 ( 200). I statistikken er det en differanse mellom antall henvendelser og antall problemstillinger. Dette skyldes at det ved en og samme henvendelse kan bli registrert opp til tre ulike behandlingsteder og problemstillinger. 4 Side10

11 Ombudet har gjennom møter med brukere av helse- og omsorgstjenesten samlet erfaringer som kan brukes for å styrke kvaliteten i tjenestene og samhandlingen med pasientene og brukerne. Erfaringer som bør lyttes til og brukes til å styrke tjenestene og reetablere tillit. Det er noen av disse erfaringene vi ønsker å formidle. I tillegg til denne felles årsmeldingen, skriver ombudene årsmelding for eget fylke. Anbefalinger Pasienter må rutinemessig tilbys kopi av henvisning, epikrise og prøvesvar Tolk må alltid benyttes ved behov Helse- og omsorgstjenestene til pasienter med psykisk lidelse og rusavhengighet må styrkes Koordinator må utpekes for pasienter med behov for komplekse eller langvarige og koordinerte helsetjenester Side11 5

12 Samhandlingsreformen Målet med samhandlingsreformen er å forebygge mer, behandle tidligere og samhandle bedre. Pasienter og brukere skal få tidlig og god hjelp når de trenger det, nærmest mulig der de bor. De skal få rett behandling til rett tid på rett sted gjennom et helhetlig og koordinert tjenestetilbud i helse- og omsorgstjenesten. Et samlet Storting sluttet seg i 2012 til alle tiltakene i St. meld.10 som understreker at helsetjenesten skal tilby befolkningen helsehjelp av god kvalitet. Kjennetegn ved god kvalitet er at tjenestene er virkningsfulle, trygge og sikre, involverer brukerne, er samordnet og preget av kontinuitet, utnytter ressursene på en god måte og er tilgjengelige og rettferdig fordelt. Samhandlingsreformen skal nettopp bidra til at behandling skjer til rett tid på rett sted. Pasienter blir nå utskrevet fra sykehus tidligere enn før og har behov for mer medisinsk oppfølging i kommunehelsetjenesten. Samarbeidsavtalene har bedret samarbeidet mellom sykehus og kommunehelsetjenesten, men fortsatt ser vi uenighet om utskrivningsklare pasienter. Ofte mangler vesentlig informasjon om pasienten, som ajourførte medisinlister og behov for hjelpemiddel. Det reises spørsmål om helsetjenesten i kommunene er tilstrekkelig dimensjonert for å møte endrede oppgaver. I takt med den demografiske utviklingen er behovet for heldøgns pleie- og omsorgstilbud økende. Våre saker viser at terskelen for å få langtids sykehjemsplass i mange kommuner er svært høy og at avlastnings- og rehabiliteringstilbud er lite tilgjengelig. Det kan synes som om pasienter som blir utskrevet fra sykehus blir prioritert fremfor hjemmeboende med behov for avlastning og rehabilitering. Videre viser saker som omhandler sykehjem at mange pårørende er misfornøyd med innholdet i den behandling, pleie og omsorg som gis. Tilsynssaker viser at bemanning, manglende rutiner og mange ufaglærte er en utfordring for kommunene. Da samhandlingsreformen ble innført i 2012 ble det innført en kommunal medfinansiering av spesialisthelsetjenesten, begrenset til somatiske sykehus. Dersom en kommune ikke kan ta imot en pasient som er ferdigbehandlet på sykehus, må kommunen betale kr 4000 per døgn. Slik medfinansiering er ikke innført i psykiatrien, og kommunene har derfor ikke det samme presset til å skaffe et egnet behandlingstilbud straks psykiatrisk spesialisthelsetjeneste melder at pasienten er utskrivningsklar. Det samme gjelder for spesialisert behandling av rusmiddelavhengighet. Det er gitt signaler om innføring av kommunal medfinansiering innen psykisk helsevern og spesialisert behandling av rusavhengige. Det er et behov for at kommunene bygger opp sin kompetanse og kapasitet overfor disse pasientgruppene uavhengig av hvilken finansieringsordning som velges. 6 Side12

13 Informerte pasienter gir effektive helsetjenester God og effektiv helsehjelp forutsetter samhandling og kommunikasjon mellom pasienter og helsetjeneste. Pasient- og brukerrettighetsloven slår fast at pasienten og brukeren skal ha den informasjon som er nødvendig for å få innsikt i egen helsetilstand og innholdet i helsehjelpen, samt informasjon om mulige risikoer og bivirkninger. Tjenestetilbudet skal så langt som mulig utformes i samarbeid med pasienten og brukeren, som skal kunne avgi samtykke og medvirke på bakgrunn av mottatt informasjon. Mange av våre saker viser at pasienter og brukere ikke mottar tilstrekkelig informasjon, og at de derfor ikke får medvirke i tråd med loven. Mangel på informasjon fører til usikkerhet og engstelse og undergraver tilliten til behandlingsapparatet. Pasienter og brukere må få god nok informasjon slik at de bedre kan ivareta egen helse. En pasient ble behandlet for en aggressiv kreftlidelse både ved lokalt sykehus og ved et universitetssykehus. Behandlingen så ut til å ha ønsket effekt. Etter 4 måneder fikk han nye symptomer, og det viste seg at kreften hadde spredd seg. Ved gjennomgang av journalen fant man et tre måneder gammelt notat som beskrev mulig spredning. Pasienten var ikke informert, og funnet ble ikke fulgt opp. Mange behandlere gjorde at pasienten selv måtte koordinere helsehjelpen og sørge for at behandlerne på de to sykehusene til enhver tid var oppdatert om hans helsetilstand. Pasienten savnet en pasientansvarlig lege/koordinator, og mente dette kunne ha sikret bedre informasjon og oppfølging. Ombudene har i en årrekke foreslått at alle pasienter skal tilbys kopi av henvisning og epikrise. Vi ser at pasienter også med fordel bør tilbys kopi av prøvesvar. Dette er ikke gjennomført i helsetjenesten. Dersom pasienter som ønsker det mottar slike kopier, mener vi en rekke uheldige hendelser kan forebygges. Det vil gi bedre informerte pasienter med større forutsetninger for å medvirke i gjennomføringen av helsehjelpen. Samtidig reduseres faren for svikt i oppfølgingen av pasienten. Side13 7

14 Nasjonalt Kunnskapssenter for helsetjenesten gjennomførte i 2012 en nasjonal undersøkelse blant pasienter etter opphold i sykehus. Resultatene ble publisert i november (PasOpp rapport Nr ). Pasientene fikk to spørsmål som omhandlet utskrivning fra sykehus. Over 50 % svarte at de ikke ble tilstrekkelig informert om hvilke plager de kunne regne med å få i tiden etter utskrivning, eller hva de kunne gjøre ved eventuelle tilbakefall. Dette er i samsvar med ombudenes erfaringer, og belyser et område hvor helsetjenesten har et stort forbedringspotensial. Språkvansker Informasjonen skal være tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Bruk av kompetent tolk er svært viktig dersom pasienten eller brukeren har begrenset norskkunnskap, og tolk bør benyttes i langt større grad enn i dag. Det er ikke tilstrekkelig at helsepersonellet gir informasjon. Mottakeren må forstå innholdet og betydningen av opplysningene, og det er helsepersonellet som må sikre at dette skjer i tilstrekkelig grad. En pasient ble etter en kneoperasjon rutinemessig informert om nødvendig egentrening og rehabilitering. Pasienten behersket ikke norsk særlig godt, og oppfattet derfor ikke vesentlige deler av det han ble fortalt. Det ble ikke brukt tolk. Resultatet ble at han ikke trente som anbefalt og operasjonen var i realiteten bortkastet. Pasienter og brukere forteller også om mange fremmedspråklige ansatte som snakker og skriver dårlig norsk. Dette gjelder både i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og i spesialisthelsetjenesten. Arbeidsgiver må ta et større ansvar for at ansatte i helse- og omsorgstjenesten har tilstrekkelig norskkunnskap. 8 Side14

15 Psykisk helsetjeneste Samarbeid og samhandling mellom behandlingsnivåene går igjen i saker fra psykisk helsevern. Dette er bakgrunnen for at vi velger å omtale psykiatrisk spesialisthelsetjeneste og psykisk helsetjeneste i kommunene under ett. Tema som ofte tas opp av pasienter og pårørende er mangel på informasjon, medvirkning og samtykke, samt medisinering. Andre viktige problemstillinger som tas opp er uenighet om diagnose, ulike problemstillinger ved tvangsbruk, pasientskader/komplikasjoner og spørsmål vedrørende journalinnsyn. I samtaler med pasienter kommer det ofte frem at de verken har kjennskap til eller har fått tilbud om individuell plan. Vår erfaring er at en individuell plan som brukes etter intensjonen gir pasienten større mulighet til medvirkning, og kan bidra til at samarbeid mellom de som har ansvar for å følge opp pasienten styrkes og behandlingen bedres. Vi har mange eksempler på mangler i samarbeidet mellom helseforetakene og psykisk helsetjeneste i kommunene. Pasienter utrykker engstelse for overgang til kommunal oppfølging. Mange klager på at tilbudet i kommunene ikke dekker deres behov, og en rekke saker tyder på at tilbudet på kommunalt nivå ikke er tilstrekkelig dimensjonert. I større kommuner er det gjerne et tverrfaglig psykiatriteam, i små kommuner kan tjenesten bestå av en deltidsansatt i hjemmesykepleien. En pasient med alvorlig psykisk lidelse mottok langvarig behandling i spesialisthelsetjenesten. Det ble søkt om oppfølging fra psykisk helseteam i kommunen. Det tok over to måneder før pasienten mottok vedtak fra kommunen, der han ble tilbudt samtale èn time hver annen uke. Kommunen ble invitert til ansvarsgruppemøter, men stilte ikke. Tre måneder etter at pasienten fikk vedtaket hadde kommunen fortsatt ikke iverksatt sin oppfølging. Sykehuset fant derfor at utskrivning var uforsvarlig, samtidig som pasientens behandler uttrykte bekymring for at det unødvendig lange oppholdet i spesialisthelsetjenesten var skadelig. Oppfølging i kommunen startet et halvt år etter at pasienten hadde søkt om hjelp, og først etter at Fylkesmannen var varslet om forholdet. Side15 9

16 Problemstillinger psykiske helsetjenester Problemstillinger psykiske helsetjenester Side16

17 Behandling av rusmiddelavhengige Pasienter som lider av rusmiddelavhengighet synes å ha mange felles erfaringer med pasienter innen psykisk helsevern. Den vanligste årsaken til at pasienter med avhengighetsproblematikk tar kontakt er klager vedrørende medisinering, som valg av medikament og utleveringsordninger. Informasjon, medvirkning og samtykke, avvisning av søknad, avslag på behandling og lang ventetid er andre hyppige problemstillinger. Pasienter med rusmiddelavhengighet forteller om vansker etter utskrivning fra spesialisthelsetjenesten. Særlig ser vi at manglende bolig eller dårlige boforhold kan umuliggjøre en vellykket rehabilitering. Uten egnet bolig og tett oppfølging etter opphold i behandlingsinstitusjon ser vi at effekten av behandlingen blir kortvarig, og risiko for overdose øker. Kontinuitet i behandlingen er avgjørende. Her synes behandlingsapparatet å ha et betydelig forbedringspotensial. Tilbud om individuell plan burde være en selvfølge for pasienter som får langvarig behandling mot rusavhengighet. Problemstillinger tjenester til rusavhengige Hyppigst forekommende problemstillinger tjenester til rusavhengige Side

18 Samtidig forekomst av psykisk lidelse og rusmiddelavhengighet En stor gruppe pasienter har samtidig forekomst av psykisk lidelse og rusmiddelavhengighet. Fremdeles opplever mange at psykiatrien ikke vil ta imot dem fordi de er rusmiddelavhengige, samtidig som tverrfaglig spesialisert behandling av rusavhengige avslår søknaden fordi de har en psykisk lidelse. Det er få behandlingssteder som er spesialisert på samtidig behandling av psykisk lidelse og rusmiddelavhengighet. Behandlingstilbudet til disse pasientgruppene må styrkes. Bolig til vanskeligstilte Rusavhengige og pasienter som mottar langvarig behandling i psykisk helsevern har ofte en sammensatt problematikk. Tett oppfølging og samarbeid mellom ulike instanser er avgjørende. Ikke minst er et godt og individuelt tilpasset botilbud viktig. Vi mottar klager på at psykisk syke og rusavhengige tilbys et uverdig botilbud, og i mange tilfeller uten tilstrekkelig oppfølging fra helsepersonell og tjenesteytere. Dette kan vanskeliggjøre en vellykket behandling. Sykehjem bekymring for kapasitet og kvalitet Eldre er ikke en ensartet gruppe, heller ikke når det gjelder behovet for helseog omsorgstjenester. Det er et lovbestemt mål at den som ønsker og har evne til det, skal kunne bo og leve selvstendig i eget hjem. Men samtidig er det mange eldre som på grunn av sykdom og ulike aldringstilstander trenger sykehjem eller bolig med døgnkontinuerlig pleie og omsorg. Pasient- og brukerombudene har hatt en økning i antall henvendelser som gjelder sykehjem fra 2012 til Økningen er fra 714 til 893 henvendelser Side18

19 Problemstillinger sykehjem Problemstillinger vedrørende sykehjem i kommunene 2013 ( 30). Tema som oftest tas opp omhandler alvorlige forhold; mangel på sykehjemsplasser, kvaliteten på helsehjelpen, lite omsorgsfulle eller uverdige tjenester og dårlig forvaltningsskikk. Pasienter og deres pårørende må innrette seg i forhold til tjenesten, og ikke omvendt. Lav bemanning og mangel på fagfolk fører til tidspress, rutinesvikt og dårlig helsehjelp. Viktige tiltak som individuell tilretteleggelse av tjenestene og rehabiltering blir ikke gjennomført. Fallskader og feilmedisinering er ikke uvanlig ved sykehjem, og et kjennetegn ved flere av sakene vi mottar er at det kan gå lang tid før brudd og andre skader etter fall blir oppdaget og behandlet. Mangelfull helsehjelp på sykehjem fører til unødvendige innleggelser og reinnleggelser på sykehus. Følgende uttalelse ble gitt av en sykehjemslege i en tilsynssak: «som det fremgår er beboer dement og svært lite mobil, er lite flink til å spise selv og pasientens ektefelle har selv uttrykt at det kan ta inntil 40 minutter med et måltid. Det i seg selv kan by på store problemer og det virker nokså innlysende at det er vanskelig å etterkomme en slik matsituasjon på en hektisk avdeling med mange dårlige beboere og kun 2 på vakt. Hvordan det skulle vært håndtert overlater jeg til fagpersonene å finne ut av.» Fylkesmannen konkluderte med at sykehjemmet ikke hadde fulgt opp pasientens ernæringstilstand på en forsvarlig måte og fremholdt at rutinene måtte forbedres. Side

20 Fastlege bindeledd og bremsekloss Feil og forsinket diagnostisering og diagnoseproblematikk er fremtredende årsaker til at pasienter kontakter oss i saker som gjelder fastleger. Fastlegen kan drøye for lenge med henvisning til spesialisthelsetjenesten, med forsinket diagnostisering eller behandling som resultat. Dette gjelder både akuttsituasjoner og for pasienter med varige tilstander. En annen grunn til at det oppstår forsinkelser i behandlingsforløpet er mangelfulle rutiner og systemsvikt. Problemstillinger fastlege Problemstillinger fastlege 2013 ( 50). Det forekommer også ansvarsglipper mellom fastlege og spesialist i forbindelse med henvisninger og fastlegens oppfølging av pasienten etter undersøkelse eller behandling i spesialisthelsetjenesten. Viktig informasjon blir ikke formidlet eller fanget opp i samhandlingen mellom nivåene. Dette gjelder blant annet manglende oppdatering av medisinlister og svikt i forbindelse med epikriser etter innleggelse i sykehus. Den vanligste årsaken til at pasienter kontakter oss når det gjelder fastleger er pasientskader og komplikasjoner. Dette har etter vår oppfatning sammenheng med problemstillingene som er omtalt over. Forsinkelsene og ansvarsglippene som pasienter opplever kan føre til at alvorlig sykdom får utvikle seg eller at pasienten får feil behandling Side20

21 En pasient ble innlagt ved sykehus med plager i nyrene. Han ble utskrevet fra sykehuset og spesialisten skrev en utførlig epikrise, der han ga fastlegen klare og retningsgivende anbefalinger for den videre oppfølgingen av pasienten. Epikrisen ble imidlertid ikke lest før etter et halvt år, da en vikarlege tok imot pasienten. Pasienten var da blitt svært dårlig og ble innlagt på sykehus. Det ble konstatert nyresvikt. Begge nyrene var tapt og han trengte transplantasjon. Epikrisen ble ikke lest fordi legekontoret hadde mangelfulle rutiner for behandling av epikriser. En alvorlig følge av at fastlegen ikke kjente til spesialistens anbefalinger var at pasienten ble satt på medisiner med bivirkninger som kunne skade nyrene. Pasienter bør rutinemessig tilbys kopi av henvisning, epikrise og prøvesvar. Brukerstyrt personlig assistanse Kommunene skal ha et tilbud om brukerstyrt personlig assistanse (BPA), som er en ordning som skal styrke funksjonshemmede muligheter til deltakelse i samfunnet, basert på den enkeltes forutsetninger, jf. Ot.prp nr 8 ( ). Mange kommuner er kommet langt i dette arbeidet, men forskjellene er store. Brukere opplever at det ikke tas tilstrekkelig hensyn til individuelle behov og at kommunenes økonomi blir avgjørende for deres mulighet til en aktiv og selvstendig tilværelse. Dette til tross for at Norge gjennom ratifiseringen av FNkonvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne har forpliktet seg til at funksjonshemmede skal gis mulighet til å delta på lik linje med andre. Å rettighetsfeste ordningen med BPA vil kunne redusere ulikhetene. Forslag om å rettighetsfeste ordningen var på høring i I forslaget stilles det strenge vilkår for å få rett til BPA. Disse vil etter brukerorganisasjonenes beregninger føre til at 2/3 av målgruppen ikke vil være omfattet av den foreslåtte ordningen. Kravene til omfang, alder, vedtaksperiode, og at andre tjenester som støttekontakt, avlastning og helsetjenester skal holdes utenfor BPA-ordningen, bør vurderes på nytt. Side

22 Manglende koordinering I henvendelser om spesialisthelsetjenesten er rettighetsbrudd og manglende kontinuitet i behandlingen et gjennomgående tema. Pasienter og deres pårørende forteller at tjenestene er preget av at de må forholde seg til behandlere som ikke snakker sammen. Dette er særlig risikofylt når pasienten må forholde seg til flere avdelinger eller sykehus. Behandlingen har et fragmentarisk preg og kan av den grunn ta unødvendig lang tid. Pasienter får også motstridende opplysninger om sin helsetilstand og behandlingsforløpet. Resultatet kan bli forsinket diagnose og behandling og en forverring av pasientens helsetilstand. Etter vår oppfatning svikter koordineringen av tjenestene, kommunikasjonen mellom behandlere og dokumentasjonen av beslutninger og behandlingstiltak. Dette må fungere dersom man skal sikre trygge og kvalitativt gode behandlingsforløp. Pasienter som trenger komplekse eller langvarige og koordinerte helsetjenester har krav på en koordinator. Koordinator har ansvar for å sikre samordning, helhet, plan og kontinuitet i tjenestene. Koordinatorfunksjonen erstattet den tidligere ordningen med pasientansvarlige lege. Vi har erfart at helseforetakene ikke har lagt særlig vekt på å benytte ordningene. Ordningen med koordinator har vært på høring i Ombudene mener at helseforetakenes plikt til å koordinere behandlingsforløp må innskjerpes og tydeliggjøres. Individuell behandlingsfrist En sentral problemstilling om individuell behandlingsfrist er at helseforetakene har ulike oppfatninger og ulik praksis når det gjelder å fastslå hva som skal til av behandlingstiltak for at fristen skal anses overholdt. Det har vist seg at en del sykehus registrerer ventetid slutt før behandlingsforløpet faktisk starter. I forbindelse med tilsyn og lignende oppfølging av helseforetakene har helsepersonell fremholdt at det er vanskelig å få etablert en konsekvent praktisering av ordningen. Det er behov for klarere retningslinjer på dette området for å gjøre helseforetakene i stand til å oppfylle lovens krav. Praktiseringen av dagens ordning kan medføre at mangler i helsetjenesten blir tilslørt Side22

23 Venting, utsettelser og pasienter som faller ut av systemet Pasienter som ikke er blant de prioriterte kan vente i lang tid før de får tilbud om undersøkelse eller behandling. Sykehusene oppgir en omtrentlig ventetid overfor denne pasientgruppa. Pasientene opplever at de enten ikke får nærmere informasjon om tidspunkt for undersøkelse eller behandling, eller at tidspunktet blir skjøvet frem i tid uten nærmere begrunnelse. Utsettelse i behandlingen kan skje uten at det er gjort en medisinsk forsvarlighetsvurdering. Pasienter opplever at de faller ut av systemet. Dette er systemfeil som kan skyldes mangelfulle rutiner for oppfølging av pasienter. Det er også en kjensgjerning at helseforetakenes IKT-systemer er for dårlige. Pasienter som opplever utsettelser eller som faller ut av systemet er særlig sårbare dersom informasjonen i tillegg er mangelfull. De står i fare for at de ikke blir i stand til å ivareta egen helse og interesser gjennom å gjøre gjeldende rettigheter, som retten til fornyet vurdering, fritt behandlingsvalg og klage. Et tillitsskapende tilsyn? Kommunene, helseforetakene og ansatte i helsetjenesten har ansvar for å gi gode og forsvarlige helsetjenester. Statens helsetilsyn er etter lov om statlig tilsyn med helse- og omsorgstjenesten m.m. 1 gitt det overordnede faglige tilsyn med helse- og omsorgstjenesten i landet. Av bestemmelsen fremgår det også at det i hvert fylke skal være en fylkeslege. Statens helsetilsyn og Fylkesmannen i fylket, herunder fylkeslegen, skal føre tilsyn med hvordan helsetjenesten og helsepersonell utøver sin virksomhet og gripe inn overfor virksomhet som utøver tjenester i strid med helse- og omsorgslovgivningen. Avgjørende for befolkningens og helsepersonells tillit til tilsynsmyndighetens arbeid er at dette kjennetegnes ved faglig kompetanse, rask og tillitvekkende saksbehandling og uavhengighet i avgjørelsene. Pasient- og brukerombudenes erfaring er at denne tilliten utfordres. Side

24 Tilliten utfordres av lang saksbehandlingstid og mangelfulle vurderinger og begrunnelser for tilsynets avgjørelser. I tillegg ser vi avgjørelser som er utformet på en måte som gjør innholdet vanskelig tilgjengelig. For å sikre tilliten forutsettes det at tilsynet har nok ansatte med nødvendig kompetanse, gode rutiner og at de opptrer uavhengig. Rask saksbehandling er viktig for pasientenes tillit til tilsynet, og av avgjørende betydning dersom avgjørelsene skal bidra til læring i helsetjenesten og bedre pasientsikkerhet. Pasienter og pårørende gis ulik mulighet til å opplyse hendelsesforløp og innsynsrett gis i varierende grad. Virksomheter som omfattes av lov om spesialisthelsetjenesten m.m. har plikt til å varsle Statens helsetilsyn om alvorlige hendelser som skjer i spesialisthelsetjenesten. Med alvorlig hendelse menes dødsfall eller betydelig skade på pasient hvor utfallet er uventet i forhold til påregnelig risiko. Hendelsene skal meldes til en undersøkelsesenhet som ble etablert som en prøveordning på to år fra 1. juni Denne ordningen ble lovfestet fra 1. januar Bakgrunnen for etableringen var blant annet mangelfull tillit til oppfølgingen av alvorlige uønskede hendelser i helsetjenesten. En forutsetning for at ordningen skal bidra til økt tillit, er at sakene som meldes gis nødvendig oppfølging. I 2013 ble 399 saker meldt. 13 saker ble fulgt opp med stedlig tilsyn. Ombudene har inntrykk av at flere kunne vært fulgt opp dersom ressurssituasjonen hadde vært en annen. Det er bekymringsfullt, og er viktig informasjon til myndighetene. Et potent tilsyn er avgjørende for deres legitimitet og samfunnets tillit, og en forutsetning for at deres arbeid skal bidra til bedre og sikrere helse- og omsorgstjenester Side24

25 Side

26 Layout: Rein Design. Forsidefoto: Erling S. Nordøy. Side26

27 ØRSTA KOMMUNE politisk sekretariat Ørsta kommunestyre Saksnr Løpenr. Saksansvarleg Arkiv Dato 2014/ /2014 TLANGLO MELDING OM VEDTAK I ELDRERÅDET , SAK PS 4/14: ÅRSMELDING FRÅ ELDRERÅDET FOR 2013 Saksprotokoll tilråding / vedtak i eldrerådet Eldrerådet godkjenner årsmeldinga slik ho ligg føre. Handsaminga (5 røysteføre) Det låg ikkje føre tilråding i saka. Leiar hadde følgjande forslag til vedtak: Eldrerådet godkjenner årsmeldinga slik ho ligg føre. Vedtak samrøystes. Rett utskrift av møteprotokollen Toril Langlo Politisk sekretær Kopi til: Levekårsutvalet Sekretariatet v/løeng Råd for likestilling av funksjonshemma Postadresse: postmottak@orsta.kommune.no ØRSTA MVA Side27

28 ØRSTA KOMMUNE SAKSFRAMLEGG Sakshandsamar: Toril Langlo Arkivsak: 2014/16 Løpenr.: 2778/2014 Utvalsaksnr. Utval Møtedato 4/14 Eldrerådet Saka gjeld: ÅRSMELDING FRÅ ELDRERÅDET FOR 2013 TILRÅDING TIL VEDTAK: Side28

29 Saksvedlegg: X Årsmelding Ørsta eldreråd S Årsmelding frå eldrerådet for 2013 Saksopplysningar: Det vert vist til vedlagde årsmelding for eldrerådet for Informasjonen er henta frå protokollane frå møta i Vurdering og konklusjon: Årsmeldinga for 2013 vert lagt fram for eldrerådet utan tilråding. Wenche Solheim rådmann Toril Langlo Politisk sekretær Side29

30 ØRSTA KOMMUNE Sentraladministrasjonen Årsmelding Ørsta eldreråd Ørsta elderåd har hatt slik samansetting i 2013: Medlemer: 1. Randi Langeland Mork (AP), leiar 2. Eli Kjøde (SV), nestleiar 3. Fridtjof Buset (FrP) 4. Olav Eiksund (KrF) 5. Annfrid Lødemel (SP) Personlege varamedlemer: 1. Åsmund Nilsen (AP) 2. Nils Trovåg (SV) 3. Claude Compagnon (FrP) 4. Gunhild Dalebø (V) 5. Olav E. Hovdenakk (SP) Politisk sekretær i møta: Inger Johanne Løeng var sekretær til og med møtet Toril Langlo var sekretær frå og med møtet Eldrerådet har hatt 6 møte i 2013, (7 /2012). Møtet vart avlyst. Eldrerådet har handsama 30 politiske saker (42 /2012). I opplistinga nedanfor er ikkje dei to første sakene i kvar av møta med, det gjeld sak godkjenning av innkalling og sakliste, og sak godkjenning av protokoll frå førre møte. Møta er haldne på rådhuset, med møtestart kl Årsmeldinga er eit samandrag frå godkjende møteprotokollar for eldrerådet i Alle vedtak og uttaler er utekspedert etter godkjend møteprotokoll. Referatsakene -RS- er i kursiv skrift. 1 Side30

31 Møte PS 3/13: Referat og meldingar RS 1/13 Skriv motteke Vi treng ikkje fleire tome bygg i Ørsta Sentrum 2012/1791 RS 2/13 Arbeidsgjevarstrategi for Ørsta kommune 2012/1799 PS 4/13 Årsmelding Ørsta eldreråd 2013/31 PS 5/13 Møteplan for Ørsta eldreråd Ny handsaming 2011/1886 PS 6/13 Evt Leiar orienterte om: 1. Bekymringsmeldingar frå publikum 2. Frivillige organisasjonar pleie og omsorgstenesta 3. Statens vegvesen sikre eldre i trafikken 4. TV-aksjonen 2013 Demens 5. Arbeidet i eldrerådet- forslag som tillegg til rådmannen si tilråding vart vedteke. Orientering i møtet Ordførar Rune Hovde orienterte om legesenter, Mørebiltomta, Budsjett 2013 m.m. Møte PS 9/13 Referat og meldingar: RS 2/13 Ørsta kommune - Om nedlegging av legekontoret / legetenesta til Hjørundfjorden - Bjørke2012/1654 RS 3/13 Uttale frå fellesrådet for eldre og menneske med nedsett funksjonsevne 2013/328 RS 4/13 Møteprotokoll frå fylkeseldrerådet /328 PS 10/13 Evt: - Bukollektiv på Vartdal helsetun - Verdens aktivitetsdag 10 mai, i Ørsta 8. mai - Kan eldrerådet gjere noko for at Frivilligsentralen skal få nok hjelparar/ frivillige? Oversendingsframlegg til formannskapet: Eldrerådet etterlyser tiltaket som vart vedteke i formannskapet , sak 105/10 Helsefremjande og førebyggjande arbeid for eldre. Vedtaket lyder: 1. Formannskapet ber rådmannen planleggje innføring av besøk frå helsetenesta til heimebuande eldre i Ørsta kommune. 2. Ut frå dei føresetnadane som var lagt om besøk av 75 år (64) forventar ein at det vert gjennomført minst 65 besøk i året. Ein føreset at det i hovudsak vert starta opp med dei eldste. 3. Dersom tenesta skal utvidast vil formannskapet søkje å prioritere ressursar for innføring av ordninga ved handsaming av økonomiplan og budsjettet for Side31

32 -RS 4/13 Møteprotokoll frå fylkeseldrerådet Merknad til punkt E Legg ikkje ned rehabiliteringssentra i Møre og Romsdal Eldrerådet støttar uttala frå Møre og Romsdal eldreråd og med spesiell merksemd retta mot siste kulepunkt. Orientering i møtet -Seksjonsleiar institusjon Inger Liadal orienterte om Korttidsavdelinga på Ørstaheimen, bukollektiv på Vartdal helsetun m.m. Eldrerådet stilte spørsmål og seksjonsleiar institusjon svarte. -Leiar for frivilligsentralen Rebecca Riise Bjerknes orienterte om frivilligsentralen. Leiar for frivilligsentralen orienterte om prosjektet Eldre hjelper eldre og inviterte eldrerådet til å samarbeide om prosjektet. Eldrerådet var samde om å samarbeide med frivilligsentralen om prosjektet Eldre hjelper eldre. Leiar for frivilligsentralen søkjer på prosjektmidlar, søknadsfristen er Møte PS 13/13 Referat og meldingar RS 5/13 Melding om vedtak i rådet for funksjonshemma sak 4/13: Årsmelding 2012 for råd for funksjonshemma 2013/111 RS 6/13 Program verdens aktivitetsdag 8. mai RS 7/13 Melding om vedtak i samfunnsutvalet ,sak PS 31/13: Gangfelt ved Vartdal helsetun merknad frå Eldrerådet sitt møte PS 14/13 Evt. Kulturhus - Frivilligsentralen - Artikkel i Møre Nytt 16. april frå leiar i eldrerådet vedk. Kulturhusleiar eller Frivilligsentral? Ja takk, begge deler, vart drøfta. Eit lite mindretal av medlemmane i rådet var ikkje samde i alt som sto i artikkelen. - Oppsummere Handledag for eldre, siste var Leiar orienterte. - Eldredagen 2013 Eldrerådet drøfta kva dato/dag, underhaldning o.a. Tema i møtet: - Pleie og omsorgstenesta. Seksjonsleiar heimeteneste og koordinering Oddvar Marøy orienterte og svarte på spørsmål. Merknad til samfunnsutvalet i Ørsta kommune vedkomande parkering / trafikk kring Ørsta kyrkje Eldrerådet ber Samfunnsutvalet sjå på parkeringstilhøva i området kring Ørsta kyrkje. Medlemmene i Eldrerådet har merka seg at svært farlege situasjonar oppstår når folk som skal til kyrkje i ulike tilstellingar, parkerer på Nekken nedanfor Simonsenhuset. Parkeringa ved Simonsenhuset har inga avgrensing i inn og utkøyring, bilane køyrer difor ut i Dalevegen ureglementert og tilfeldig. 3 Side32

33 I tillegg kryssar passasjerar/sjåførar frå bilane Dalevegen på same farlege strekning, trass fotgjengarovergangen. At dette er like ved ein uoversiktleg sving, gjer ikkje situasjonen noko betre. Møte PS 17/13 Referat og meldingar RS 8/13 Årsmelding Møre og Romsdal Eldreråd 2013/328 RS 9/13 Til eldrerådet i kommunen - møteprotokoll frå M/R eldreråd 2013/328 RS 10/13 Gangfelt ved Vartdal Helsetun - Ørsta kommune avslag på søknad 2013/513 RS 11/13 Melding om vedtak i råd for funksjonshemma sak PS 17/13: Møtekalendar for 2. halvår /111 PS 18/13: Kommunedelplan for fysisk utforming - varsel om oppstart av planarbeid og høyring av planarbeid 2013/575 PS 19/13 Fråsegn Tiltak for å sikre omsorgstenesta i Ørsta kommune 2012/973 PS 20/13 Evt - Nedbemanning i Ørsta kommune - Eldredagen 2013 Orientering i møtet Kartlegging av folkehelseutfordringar og påverknadsfaktorar for befolkninga i Ørsta kommune v/folkehelsekoordinator Ingvild Endal. I samband med ny helselov er det krav om at kommunen skal ha naudsynt oversikt over helsetilstanden i befolkninga og dei positive og negative faktorane som kan virke inn på den (jf. 5) Helsekoordinatoren inviterte eldrerådet til å vere med på ei kartlegging der eldrerådet skulle kome med innspel. Konkrete spørsmål vart stilte: Kva er det folk slit med i Ørsta sett frå din synsstad? Kva trur du ligg til grunn for dette? Kva forslag til tiltak har du for å imøtekome desse utfordringane? Innspel frå medlemene vart tekne til vidare handsaming. Møte PS 23/13 RS 12/13 RS 13/13 Referat og meldingar Statens seniorråd - aldersdiskriminering - tema til drøfting i eldrerådet 2013/328 Trafikksituasjonen kring Ørsta kyrkje - Melding om merknad frå eldrerådet - protokoll frå møte , 2013/883 RS 14/13 Melding om merknad i råd for funksjonshemma sitt møte referatsak RS 24/13: Parkering/trafikk kring Ørsta kyrkje, Fv 655- innspel til trafikktryggingsarbeidet PS 24/13 Pettermarka - Reguleringsendring på gnr/bnr 15/10 og 828-oppstart 4 Side33

34 av planarbeidet PS 25/13 Eldredagen 2013-program, økonomi mm, 2013/883 Merknad til referatsakene: -TV-aksjonen 20. oktober 2013 som går til Nasjonalforeninga for folkehelsen sitt arbeid med demens. Leiar oppmoda medlemene om å melde seg som bøsseberarar og å oppmode organisasjonar om å vere med. -Konferansen Verdsetting og kvalitet i alderdomen 3.oktober Rådet ønskjer at leiar og nestleiar i rådet kan delta, vara er Fridtjof Buset. Eldrerådet ønskjer attendemelding snarast om kommunal dekning av reisekostnader og deltakaravgift. Påmeldingsfrist innan 20. September Tussa AS, vedkomande betaling av rekningar: Ørsta eldreråd vil peike på at for mange eldre er automatiserte betalingsløysingar eit stort problem. Gebyr på maneulle betalingsløysingar rammer eldre sterkare enn andre. Sist ute lokalt var Tussa AS med gebyr for dei som ikkje kan nytte seg av automatisert betaling. Eldrerådet vil oppmode Tussa AS om å fjerne gebyret frå dei manuelle betalingane. Møte PS 28/13 Referat og meldingar RS 15/13 Eigenbetaling for tenester i helse- og sosialsektoren i /1702 RS 16/13 Rekneskap for eldredagen /328 RS 17/13 Eldrerådet i Møre og Romsdal fylke, E vedtak vedkomande tannhelsetenesta 2013/328 RS 18/13 Referat frå konferansen i Molde : Verdsetting og kvalitet i alderdomen 2013/328 RS 19/13 Protokoll frå eldrerådet i Møre og Romsdal fylke frå møte /328 RS 20/13 Vedtak - Reglement for råd for likestilling av funksjonshemma i Ørsta kommune RS 21/13 Vedtak - Møteplan Ørsta kommunestyre, formannskapet, levekårsutvalet og samfunnsutvalet PS 29/13 Møteplan for eldrerådet 2014, 2013/111 PS 30/13 Ev arrangement julemiddag Tema i møtet Innleiingsvis orienterte rådgjevar Arnstein Nupen om ny vergemålslov av og ny forskrift av Opplysning/informasjon/relevante skjema er å finne på og I tillegg vart Avtalelova 36 og m.a. rettsleg handleevne, unyttige kjøp og gåver drøfta i møtet. Bekymringsmelding til fylkesmannen om verge vart drøfta, t.d. bruk av trussel og misbruk, oppnemning av verge og opplæring av verge, legeerklæring og samtykke, kompetanse, godtgjering, bruk av advokat, teieplikt, avgrensa teieplikt og forhold til nær familie, 5 Side34

35 sjølvbestemmelse, legalfullmakt og kva den omfattar. Framtidsfullmakt, testamente og klagerett på vedtak. Orientering i møtet Leiar orienterte om manuell betaling av faktura og ekstra gebyr. Eldrerådet drøfta saka og vart samde om slik samrøystes oversendingsframlegg til levekårsutvalet som likestillingsutval: Eldrerådet viser til artikkel i Regionavisa og til merknad i protokollen frå eldreådet sitt møte og ber levekårsutvalet som likestillingsutval vurdere saka. PS 30/13 Arrangement julemiddag uttale i møtet Samrøystes uttale og takk til Hans-Jørgen Viken frå eldrerådet i Ørsta: Julemiddagsarrangementet er verd å legge merke til av kommunen og eldrerådet. I år skal serveringa av julemat foregå på kulturhuset. Eldrerådet forventar at lokalet vert stilt til disposisjon gratis. På landsbasis er 1 av 10 åleine på juleaftan. Med denne bakgrunnen kan opptil 100 personar vere åleine i Ørsta. Hans-Jørgen Viken gjer såleis ei forskjell for desse, deriblant kanskje mange eldre. Rett utskrift av møteprotokollar for eldrerådet 2013 Toril Langlo Politisk sekretær 6 Side35

36 ØRSTA KOMMUNE politisk sekretariat Saksnr Løpenr. Saksansvarleg Arkiv Dato 2014/ /2014 LIADAL H Melding om vedtak i levekårsutvalet , sak 20/14 PASIENTSITUASJONEN VÅREN 2014 Saksprotokoll i Levekårsutvalet VEDTAK: 1. Levekårsutvalet aksepterer auka bruk av doble rom i den perioden brannsikringsarbeidet vert gjort på Hjørundfjordheimen. 2. Levekårsutvalet ber administrasjonen jobbe vidare med å etablere dagsenter for heimebuande personar med demenssjukdom. Dagsenteret skal gi tilbod til ca 20 personar og plasserast i eller ved Ørstaheimen i Levekårsutvalet ber administrasjonen om å prioritere utbygging av omsorgsbustadar i Ørsta sentrum, slik at minimum 20 einingar står klare til bruk innan hausten Prosjektet må utarbeidast slik at også private aktørar kan stå for utbygging av bustadane Levekårsutvalet ber om at dette blir innarbeidd i budsjett og økonomiplanen. Handsaminga(9 r.f) Inger Liadal, seksjonsleiar omsorg- og rehabilitering orienterte og svarte på spørsmål. Kristin Vik, seksjonsleiar bu- og habilitering og Oddvar Marøy, stabsleiar tildeling og koordinering var med i drøftingane kring saka. Odd Magne Vinjevoll(FrP) og leiar Sven Castberg(H) sitt framlegg til punkt Levekårsutvalet ber administrasjonen om å prioritere utbygging av omsorgsbustadar i Ørsta sentrum, slik at minimum 20 einingar står klare til bruk innan hausten Prosjektet må utarbeidast slik at også private aktørar kan stå for utbygging av bustadane Levekårsutvalet ber om at dette blir innarbeidd i budsjett og økonomiplanen. Punktvis røysting: Rådmannen si tilråding vart vedteke med 9 mot 0 røyster Framlegg frå Vinjevoll og leiar vart vedteke med 9 mot 0 røyster Postadresse: postmottak@orsta.kommune.no ØRSTA MVA Side36

37 Rett utskrift Inger Johanne E. Løeng Politisk sekretær Utskrift til: Eldrerådet - referatsak Råd for likestilling av funksjonshemma Kristin Vik, seksjonsleiar bu-og habilitering Inger B Liadal, seksjon omsorg- og rehabilitering, Andrea Fivelstad, Stabsleiar økonomi Gunnar Wangen, avd. leiar plan og miljø Side37

38 ØRSTA KOMMUNE SAKSFRAMLEGG Sakshandsamar: Inger B Liadal Arkivsak: 2014/977 Løpenr.: 4538/2014 Utvalsaksnr. Utval Møtedato 20/14 Levekårsutvalet Saka gjeld: PASIENTSITUASJONEN VÅREN 2014 TILRÅDING TIL VEDTAK: 1. Levekårsutvalet aksepterer auka bruk av doble rom i den perioden brannsikringsarbeidet vert gjort på Hjørundfjordheimen. 2. Levekårsutvalet ber administrasjonen jobbe vidare med å etablere dagsenter for heimebuande personar med demenssjukdom. Dagsenteret skal gi tilbod til ca 20 personar og plasserast i eller ved Ørstaheimen i Side38

39 Saksvedlegg: Utskrift frå journalsystemet Gerica om tal personar som får hjelp frå kommunen i dei ulike sonene og i aldersgrupper som får heimetenester som heimehjelp og heimesjukepleie. Samandrag av saka: Stort behov for butilbod til pasientar med behov for heildøgns omsorg utan at vi for tida greier å gi nok tilbod tilpassa målgruppa. Der er mange søkjarar frå eigne heimar som ikkje får tilbod og der er fleire i korttidsavdelinga som ventar på langtidstilbod i anna avdelinga. Saksopplysningar: Etter samhandlingsreforma frå har vi fått auka oppgåver til sjukeheimane med omsyn til utskrivingsklare pasientar og seinare funksjonen øyeblikkeleg hjelp, oppstart her i kommunen med 1-2 plassar. Dei tre føregåande åra har vi også hatt utfordringar knytt til manglande plassar, men har hatt Vartdal helsetun til å ta unna, først i to år med å opne ledige rom i ei avgrensa periode, men så med å leige det ut som bufellesskap. Der er no alle plassar opptekne. På Hjørundfjordheimen er der for tida oppgradering av brannsikringa, og difor vert det i denne perioden ikkje inntak av nye pasientar, og dei ordnar seg med doble rom i perioden. Dette kan vare til september/oktober. På Ørstaheimen er der konstant overbelegg på korttidsavdelinga, og den siste tida har vi ikkje greidd å ta unna for øyeblikkeleg hjelp. Det er av kommunen motteke tilskot til dette tiltaket for å bygge det opp fram mot 2016 då det skal vere etablert og auka, og finansieringa går inn i ramma. Ø-hjelp: 2013: 25 pasientar - 31 innleggingar- 86 dgn : 7 pasientar 7 innleggingar 18 dgn : 3 pasientar 4 innleggingar - 15 dgn Merknad: Som ein ser er det stigande tendens første kvartal 2014 i bruken av ø.hj. plassane i kommunen. Tilbodet om ø.hj sengar og korttidsplassar blir oppfatta som ei positiv utvikling innanfor kommunehelsetenesta og sjukeheimstilbodet i samsvar med samhandlingsreforma. I kommunen er ø.hj sengane integrert i korttidsavdelinga der ein har svært god måloppnåing på mottak av utskrivningsklare pasientar frå HF. Tilbodet om ø.hj plassar er tilgjengeleg for innleggande legar 24/7 (så langt plassane rekk) Kommunen har i dag slike plassar med heildøgns omsorg : Vartdal helsetun 13 sjukeheimsplassar 13 i bufellesskap Hjørundfjordheimen 19 sjukeheimsplassar 16 aldersheimsplassar Ørstaheimen 78 plassar der 16 er på skjerma eining for demens og 11 Side39

40 korttidsplassar. Sjukeheimen har 2 doble rom permanent. Bakkolamarka ca 30 husvære (omsorgsbustadar) nytta av eldreomsorga. Oppsummert: Institusjonsplassar ; 126 Bustadar med heildøgns omsorg ; 43 Butilbod med heildøgns omsorg, dvs. også nattevakt tilgjengeleg er 169. Utfordring framover: Det er mange i kommunen med demenssjukdom som ikkje kan bu heime og som treng heildøgns omsorg. Alle tilgjengelege plassar er opptekne, og vi er no inne i ein svært krevande periode med omsyn til å gi tilbod om heildøgns omsorg. Heimebasert omsorg treng meir styrking for å kunne stette behova ute no, og å nå målsettinga om at fleire skal kunne bu heime lenger. Sone aust har ca 17 årsverk inkl. einingsleiar, av desse 2,8 årsverk heimehjelp. Dei ser det som heilt naudsynt å vere 7 på jobb måndag-fredag, 6 på tysdag, onsdag og torsdag og 5 på laurdag og søndag. Der er 2 personar på kveld og førebels går det greitt med 1 på natt, men det er kun eit tidsspørsmål før det er behov for fleire på natt. Sone vest har ca 21 årsverk inkl. einingsleiar, av desse 4,2 årsverk heimehjelp. Dei er 7 på jobb i veka dagtid og 3 på kveld og 4 på dag helg og 3 på kveld helg. For å avhjelpe situasjonen noko er det no leigd inn ei ekstra kveldsvakt og også ei ekstra dagvakt på helg på kvar sone. Dette er opplevd positivt av personalet og gjer at fleire av det faste personalet greier å gå seinvakter og helg. Så langt i år er det motteke 43 søknader om tenester, 38 av desse er frå februar og utover. Så vi opplever auke for tida i besøk ute samanlikna med i fjor. Ørsta er største kommunen i området ; både i folketal og km2.vi har store distanser vi skal nå over. I mars mnd har vi hatt brukarar i to ytterkantar av kommunen så det går ein del tid til køyring. Kvardagsrehabilitering har 1,5 årsverk som saman med heimebasert omsorg skal trene personar tilbake til å meistre kvardagen etter sjukdom eller skade. Resultata her er avhengig av innsats frå heimebaserte tenester, særleg heimhjelpene som kan opphalde seg lenger i heimane og oppmuntre til trening. For å avhjelpe behova ute og for å skrive ut pasientar frå Korttidsavdelinga er det nærliggande å tenke fleire doble rom på kort sikt. Utskrivingar til eigen heim er uaktuelt for mange grunna helsesituasjonen. Eg meiner at med å auka heimehjelpsressursen slik at det kan vere nokon i heimen over lenger tid enn i dag, og som kan kome innom oftare vil gi tryggleik, kunne hjelpe til med praktiske oppgåver osv. vil gjere det mogleg for fleire å bu heime lenger. Dette er ei teneste som utløyser eigendel frå brukar som vil delfinansiere tilbodet. Side40

41 Det vert arbeidd med dagsenter for demens slik at det kan verte etablert i løpet av året, og snarast råd. Det er sett ned ei arbeidsgruppe som vil sjå til at det er framdrift i arbeidet. Vi søker i desse dager om statleg tilskot, men det føreset at der er gjort politisk vedtak i saka. Vi tek sikte på å få til ei løysing i eller i nærleiken av Ørstaheimen. Etablering av dagsenter for målgruppa er i samsvar med demensplan Utskrift frå Gerica-journalsamandrag (sjå vedlegg) viser brukarar etter tenestebehov. Dette er personar som alt er registrert i kommunen og klassifisert etter omsorgsbehovet. Tal på kor mange det er i dei ulike årsklassene totalt i kommunen er det ikkje skaffa tal på her. Oppsummering og tiltak Det er for tida eit stort press på eldreomsorga i Ørsta. Gode tiltak som kortidsavdeling, Ø- hjelpstilbod og kvardagsreahbilitering treng tid før det gir effekt og det er framleis eit stort press på institusjonsplassane. Seksjon omsorg og rehabilitering har store utfordringar med å gjennomføre den forventa reduksjonen av heildøgnsplassar. Ein har vidare utfordringar med å dekke behova for heildøgnstenester. Tiltak som må gjennomførast på kort sikt: 3. Auka bruk av doble rom i den perioden brannsikringsarbeidet vert gjort på Hjørundfjordheimen. 4. Etablere dagsenter for heimebuande personar med demenssjukdom. Tiltak for budsjettet 2015: 1. Styrking av heimetenestene med 2 på kveld 2 på helg. Dette må gjerast om til faste stillingar og utlysast for å nå målsettinga om at fleire skal bu heime lenger. 2. Bygge omsorgsbustadar med heildøgns omsorg i Ørsta sentrum. Ørsta, Wenche Solheim rådmann Inger B Liadal seksjonsleiar Side41

42 ØRSTA KOMMUNE politisk sekretariat Plan-og utviklingsstaben for vidare ekspedering Saksnr Løpenr. Saksansvarleg Arkiv Dato 2014/ /2014 NUPEN Melding om vedtak i kommunestyret , sak 21/14 FELLES NAV-KONTOR FOR VOLDA OG ØRSTA KOMMUNER - GODKJENNING AV VERTSKOMMUNEAVTALE Saksprotokoll i Ørsta kommunestyre VEDTAK: Vertskommuneavtale om felles Nav-kontor mellom Ørsta og Volda kommuner vert godkjent som den ligg føre og med verknad frå 1. mai Det skal opprettast brukarutval ved NAV for medverknad på systemnivå. Handsaminga(32 r.f.) Formannskapet si tilråding vart vedteken med 32 mot 0 røyster Rett utskrift Inger Johanne E. Løeng Politisk sekretær Postadresse: postmottak@orsta.kommune.no ØRSTA MVA Side42

43 Saksprotokoll i Ørsta formannskap TILRÅDING TIL KOMMUNESTYRET: Vertskommuneavtale om felles Nav-kontor mellom Ørsta og Volda kommuner vert godkjent som den ligg føre og med verknad frå 1. mai Det skal opprettast brukarutval ved NAV for medverknad på systemnivå. Handsaminga(9 r.f.) Karen Høydal(AP) sitt framlegg: I punkt 3. Føremål og oppgåver Det skal opprettast brukarutval ved NAV for medverknad på systemnivå. Råd for likestilling av funksjonshemma i Volda og Ørsta oppnemnar representantar. Det vart røysta over tilrådinga og punktvis røysting over Karen Høydal sitt framlegg: Rådmannen si tilråding vart vedteke med 9 mot 0 røyster Karen Høydal sitt framlegg kulepunkt 1 vart vedteke med 9 mot 0 røyster Karen Høydal sitt framlegg kulepunkt 2 fekk 3 mot 6 røyster og fall. Side43

44 ØRSTA KOMMUNE SAKSFRAMLEGG Sakshandsamar: Arnstein Nupen Arkivsak: 2014/776 Løpenr.: 3264/2014 Utvalsaksnr. Utval Møtedato 24/14 Ørsta formannskap /14 Ørsta kommunestyre Saka gjeld: FELLES NAV-KONTOR FOR VOLDA OG ØRSTA KOMMUNER - GODKJENNING AV VERTSKOMMUNEAVTALE TILRÅDING TIL VEDTAK: Vertskommuneavtale om felles Nav-kontor mellom Ørsta og Volda kommuner vert godkjent som den ligg føre og med verknad frå 1. mai Side44

45 Saksvedlegg: Vertskommuneavtale Sak Ørsta kommunestyre om felles NAVkontor for Volda og Ørsta(K-sak 94/13) Sak Volda kommunestyre om felles NAVkontor for Volda og Ørsta(K-sak 158/13) Uprenta saksvedlegg: Samandrag av saka: Saksopplysningar: Bakgrunn Ørsta kommunestyre slutta seg 28. november 2013 til at det vert etablert felles Nav-kontor for Volda og Ørsta (K-sak 94/13). Det vart gjort vedtak om at samarbeidet vert organisert som vertskommunesamarbeid med Ørsta som vertskommune. Samarbeidet følgjer kommunelova sine reglar om vertskommunesamarbeid. Volda kommunestyre gjorde tilsvarande vedtak 28. november Føresetnadane for vertskommunesamarbeidet er at: Nav Møre og Romsdal dekkjer etableringskostnader med ombygging/tilpassing av lokala og utbygging av fleire parkeringsplassar om det er behov for det. Nav Volda flyttar inn i lokalet i Strandgata i Ørsta og betaler ikkje andel av husleige før det interkommunale Nav-kontoret er etablert i nye lokaler frå 21. november Etablering av felles Nav-kontor skal ikkje medføre auka kostnader til drift for Ørsta kommune Fellesutgifter (som reinhald, straum, data mv.) vert fordelt mellom partane basert på tal tilsette. Innan 1. mars d.å. skal det leggast fram vertskommuneavtale basert på føresetnadane for handsaming i kommunestyret. Innan 1. april d.å. skal det leggast fram driftsavtale mellom partane til godkjenning i formannskapet. Side45

46 Innan 1. mai d.å. skal partnerskapsavtalen med Nav Møre og Romsdal vere underteikna av partane. Rådmannen i Volda delegerer innan same tidspunkt mynde i samsvar med avtalen til rådmannen i Ørsta kommune. Vertskommuneavtalen Det er utarbeidd vertskommuneavtale i samsvar med reglane i kommunelova 28-1b, administrativt vertskommunesamarbeid. Avtaleutkastet er utarbeidd i fellesskap av Volda og Ørsta kommuner, og gjennomgått av rådmennene i kommunen. Avtalen ligg ved. Dei vesentlege punkta i avtalen er: Kva oppgåver som skal utførast Kva mynde som vert delegert frå Volda kommune Korleis mynde skal brukast Ansvar for sakshandsaminga Rapportering- og informasjonsrutiner Personalforvaltninga Økonomi og rekneskap Samarbeidsorgan Tid for iverksetjing av avtalen Endring av avtalen og eventuell oppløysing av samarbeidet. Det er meininga å gjennomføre avtalen med verknad frå 1. mai I praksis vil eit felles Nav-kontor vere i vanleg drift 5. mai. Lokala vert i 1. og 3. høgda i Strandgata, same lokala som Nav Ørsta har i dag. Arealet vert utvida med 120 m². Det er opplyst at huseigar har varsla ein symbolsk auke av husleiga. Dette er ei forhandlingssak mellom Nav Møre og Romsdal og utleigar. Det har vore dialog mellom desse partane også under utgreiinga av felles Nav-kontor, og for kommunane er det ein føresetnad at det ikkje oppstår noko overrasking rundt dette. Dersom Nav Møre og Romsdal aksepterer auka husleige, så er det i samsvar med føresetnadene for felles kontor at dette skal betalast av Nav Møre og Romsdal. Dei betaler husleige til Volda kommune for lokala i Volda rådhus fram til Volda kommune sjølv tek i bruk lokala eller leiger dei ut til andre. Volda kommune er etter avtaleframlegget fri for å betale del av husleige fram til 21. november Det er halde formelt drøftingsmøte med dei tilsette sine representantar. Det er tre tilsette i Volda kommune som skal over som kommunalt tilsette i Ørsta. Dei får same arbeidsvilkår som tilsette i Ørsta. Det er ei målsetjing at det skal vere mest mogeleg likskap mellom dei kommunalt tilsette og dei statlege når det gjeld arbeidsvilkåra. Det vert inngått eigen lokal særavtale med arbeidstakarorganisasjonane om arbeidsvilkår. Det er avklart at dette kan gjerast etter at vertskommuneavtalen trer i kraft. Side46

47 Når det gjeld fellesutgifter er innstillinga at dei vert fordelt mellom kommunene etter folketal. Grunnen til at det ikkje vert gjort framlegg om å fordele etter tal tilsette er at det etter kvart ikkje vil vere tilsette som kom frå stillingar som kommunalt tilsette i Nav Ørsta og Nav Volda, men personar som vert tilsett direkte i Nav Ørsta og Volda. Det er då lite formålsteneleg å fordele kostnader på dei to kommunene etter tal tilsette. Det ligg føringar på nivået på dette i K-sak 158/13 som vert å regulere i eiga sak om godkjenning av driftsavtale. Dei andre punkta i avtalen skal og vere samsvar med tidlegare vedtak i Ørsta og Volda kommunestyre. Det vert ikkje gått nærare inn på dei einskilde punkta, då det skal gå klart fram av avtalen kva som vert regulert i den. Vurdering og konklusjon: Tilrådinga er at avtalen vert godkjend. Ørsta, Wenche Solheim Rådmann Eldar Rune Øye Stabsleiar plan- og utvikling Side47

48 ØRSTA KOMMUNE Plan- og utviklingsstaben Rita-Irene Vatne 6156 Ørsta Saksnr Løpenr. Saksansvarleg Arkiv Dato 2014/ /2014 EOYE MELDING OM VEDTAK. SUPPLERINGSVAL TIL RÅD FOR FUNKSJONSHEMMA OG ENDRA VARALISTE TIL KOMMUNESTYRET I møte den 27 mars 2014 gjorde Ørsta kommunestyre følgjande vedtak i sak 13/14: 1. Ørsta kommunestyre tek til vitande at John Andreas Bjørdal vert ny sjette vara og Flingai Folobi vert ny sjuande vara til kommunestyret for Kristeleg Folkeparti. 2. Kommunestyret vel med dette Rita Iren Vatne som ny fast medlem av råd for likestilling av funksjonshemma. Vedtaket er heimla i kommunelova 10, 14 og 16. Med helsing Eldar Rune Øye stabsleiar plan- og utvikling Postadresse: Dalevegen 6 postmottak@orsta.kommune.no ØRSTA MVA Side48

49 ØRSTA KOMMUNE SAKSFRAMLEGG Sakshandsamar: Eldar Rune Øye Arkivsak: 2014/580 Løpenr.: 1992/2014 Utvalsaksnr. Utval Møtedato 13/14 Ørsta kommunestyre Saka gjeld: SUPPLERINGSVAL TIL RÅD FOR LIKESTILLING AV FUNKSJONSHEMMA OG ENDRA VARALISTE TIL KOMMUNESTYRET TILRÅDING TIL VEDTAK: 1. Ørsta kommunestyre tek til vitande at John Andreas Bjørdal vert ny sjette vara og Flingai Folobi vert ny sjuande vara til kommunestyret for Kristeleg Folkeparti. 2. Kommunestyret vel med dette som ny fast medlem av råd for likestilling av funksjonshemma. Vedtaket er heimla i kommunelova 10, 14 og 16. Side49

50 Uprenta saksvedlegg: 1. Kommunelova Saksopplysningar: Grethe Aarskog sin bortgang gjer det naudsynt å gjere suppleringsval val til råd for likestilling av funksjonshemma (RFF), der ho var fast medlem. I tillegg var Aarskog KrF sin sjette vara til kommunestyret etter kommunevalet i Vurdering og konklusjon: Det er Ørsta kommunestyre som har mynde til å velje medlemmar til faste utval etter 10. Supplering av varalista til kommunestyret: Her følgjer det av kommunelova og valresultatet at sjuande vara rykkjer opp til sjetteplass, og at den med flest røyster etter det vert ny sjuande vara. John Andreas Bjørdal vert såleis ny sjette vara, medan Flingai Folobi vert ny sjuande vara. Jamfør 16, pkt 2 i kommunelova. Endringa får ikkje konsekvensar av likestillingsmessig karakter. Det skal veljast ny fast medlem av RFF for resten av perioden. Når medlemmar eller varamedlemmar til anna folkevalt organ enn kommunestyret trer endeleg ut, skal det veljast nytt medlem sjølv om det tidlegare er valt varamedlemmar. Jamfør kommunelova 16, pkt 3. Lovregelen er ikkje til hinder for å velje frå varalista. Men dersom ein vara vert valt som ny fast medlem, bør kommunestyret vurdere om det er behov for å supplere varalista. Råd for likestilling av funksjonshemma (RFF) per i dag: Faste medlemmar Karen Høydal Leiar Arbeidarpartiet Per-Are Sørheim Nestleiar Høgre Grethe Aarskog KrF Anne Grete Juliebø Valt av interesseorganisasjon Gerd-Marianne Velle `` Øyvind Sandvik `` Gunnar Gausdal `` Varamedlemmar Rita Iren Vatne FrP Vegard Hansen SV Anja Sætre Senterpartiet Rådmannen rår til at kommunestyret tek opprykket på varalista til kommunestyret til vitande. Vidare ber rådmannen om at det vert valt ny fast medlem i rådet for likestilling av funksjonshemma. Likestillingsmessige sider ved saka: ingen - korkje val av mann eller ei kvinne vil skape likestillingsmessig ubalanse i RFF. Konsekvensar for folkehelsa: ingen Miljøkonsekvensar: ingen Økonomiske konsekvensar: ingen Beredskapsmessige konsekvensar: ingen Konsekvensar for barn og unge: ingen Side50

51 Ørsta, Wenche Solheim rådmann Eldar Rune Øye stabsleiar plan og utvikling Saksprotokoll i Ørsta kommunestyre VEDTAK: 3. Ørsta kommunestyre tek til vitande at John Andreas Bjørdal vert ny sjette vara og Flingai Folobi vert ny sjuande vara til kommunestyret for Kristeleg Folkeparti. 4. Kommunestyret vel med dette Rita Iren Vatne som ny fast medlem av råd for likestilling av funksjonshemma. Vedtaket er heimla i kommunelova 10, 14 og 16. Handsaminga(33 r.f.) Karen Høydal(AP) fremja Rita Iren Vatne som ny fast medlem. Rådmannen si tilråding m/tillegg var vedteken med 33 mot 0 røyster Side51

52 ØRSTA KOMMUNE politisk sekretariat Kjell Otto Holen, 6165 Sæbø Audun Moe, 6165 Sæbø Saksnr Løpenr. Saksansvarleg Arkiv Dato 2013/ /2014 WANGEN 165/ MELDING OM VEDTAK I SAMFUNNSUTVALET , SAK PS 17/14: GNR/BNR 165/2 - SØKNAD OM DISPENSASJON FRÅ KOMMUNEPLANEN FOR BYGGING AV GANGBRU OVER BONDALSELVA FREMSTE-HOLEN Saksprotokoll tilråding / vedtak i samfunnsutvalet Samfunnsutvalet (SFU) syner til søknaden om dispensasjon frå kommuneplanen sin arealdel for bygging av gangbru med tilhøyrande gangveger over Bondalselva ved Fremste-Holen. SFU vurderer tiltaket å ha mange positive verknader for barn og unge, friluftsliv og folkehelse. SFU, finn at tiltaket elles ikkje har så vesentlege verknader for naturmangfaldet, verneinteressene knytt til vassdraget eller andre allmenne interesser, at føremålet med planbestemmelsane og vassdragsvernet vert sett vesentleg til side. Vidare at det er ei klar overvekt av omsyn som talar for at det er større fordelar enn ulemper ved å gje dispensasjon. Med heimel i plan- og bygningslova 19-2 gjev SFU dispensasjon frå kommuneplanen sin arealdel for bygging av gangbrua på følgjande vilkår: Gangbrua med tilhøyrande gangvegar må vere opne for ålmenn bruk Gangbrua med tilhøyrande gangvegar må verte universelt utforma så langt tilhøva på staden gjer det mogleg Gangbrua må gjevast ei harmonisk utforming i høve landskapet og omgjevnadane Gangvegane må plasserast og utformast slik at dei vert til minst mogleg ulempe for jordbruksdrifta, og elles i samsvar med fråsegn frå Statens vegvesen Brua og gangvegane må ikkje utformast slik at dei vert nytta som køyreveg Brua må utformast slik at omsyna til flaumfare og persontryggleik er forsvarleg ivareteke Handsaminga (8 røysteføre) Vedtak samrøystes i samsvar med tilrådinga. Rett utskrift frå møteprotokollen Toril Langlo Politisk sekretær Postadresse: postmottak@orsta.kommune.no ØRSTA MVA Side52

53 Kopi til: Fylkesmannen i Møre og Romsdal Fylkeshuset 6404 Molde Norges Vassdrags- og energidirektorat Postboks FØRDE Møre og Romsdal fylkeskommune Fylkeshuset 6404 Molde Statens vegvesen Region midt Fylkeshuset 6404 Molde Bondalselva elveeigarlag v/kennet Hustad 6165 SÆBØ Sæbø Grendalag v/marit Riise Olsen 6165 SÆBØ Trimgruppa v/ Bodil Skare 6165 SÆBØ Råd for likestilling av funksjonshemma, her Landbrukskontoret, her Side53

54 ØRSTA KOMMUNE SAKSFRAMLEGG Sakshandsamar: Gunnar Wangen Arkivsak: 2013/1573 Løpenr.: 4/2014 Utvalsaksnr. Utval Møtedato 17/14 Samfunnsutvalet GNR/BNR 165/2 - SØKNAD OM DISPENSASJON FRÅ KOMMUNEPLANEN FOR BYGGING AV GANGBRU OVER BONDALSELVA FREMSTE-HOLEN TILRÅDING TIL VEDTAK: Samfunnsutvalet (SFU) syner til søknaden om dispensasjon frå kommuneplanen sin arealdel for bygging av gangbru med tilhøyrande gangveger over Bondalselva ved Fremste-Holen. SFU vurderer tiltaket å ha mange positive verknader for barn og unge, friluftsliv og folkehelse. SFU, finn at tiltaket elles ikkje har så vesentlege verknader for naturmangfaldet, verneinteressene knytt til vassdraget eller andre allmenne interesser, at føremålet med planbestemmelsane og vassdragsvernet vert sett vesentleg til side. Vidare at det er ei klar overvekt av omsyn som talar for at det er større fordelar enn ulemper ved å gje dispensasjon. Med heimel i plan- og bygningslova 19-2 gjev SFU dispensasjon frå kommuneplanen sin arealdel for bygging av gangbrua på følgjande vilkår: Gangbrua med tilhøyrande gangvegar må vere opne for ålmenn bruk Gangbrua med tilhøyrande gangvegar må verte universelt utforma så langt tilhøva på staden gjer det mogleg Gangbrua må gjevast ei harmonisk utforming i høve landskapet og omgjevnadane Gangvegane må plasserast og utformast slik at dei vert til minst mogleg ulempe for jordbruksdrifta, og elles i samsvar med fråsegn frå Statens vegvesen Brua og gangvegane må ikkje utformast slik at dei vert nytta som køyreveg Brua må utformast slik at omsyna til flaumfare og persontryggleik er forsvarleg ivareteke Utskrift til: Kjell Otto Holen, 6165 Sæbø Audun Moe, 6165 Sæbø Råd for likestilling av funksjonshemma, her Fylkesmannen i Møre og Romsdal, Fylkeshuset, 6404 Molde NVE, Postboks 53, 6801 Førde Møre og Romsdal fylkeskommune, Fylkeshuset, 6404 Molde Statens vegvesen, Fylkeshuset, 6404 Molde Landbrukskontoret, her Bondalselva elveeigarlag v/kennet Hustad, 6165 SÆBØ Side54

55 Sæbø Grendalag v/marit Riise Olsen, 6165 SÆBØ Trimgruppa v/bodil Skare, 6165 SÆBØ Side55

56 Saksvedlegg: Dispensasjonssøknad Ortofoto 1:1000 Teikningar Vik Ørsta, Grunnkart 1:2000 og 1:10000, ortfoto 1:10000 Uprenta saksvedlegg: Diverse saksdokument Innkomne merknader Saksopplysningar: Det ligg føre søknad om dispensasjon frå kommuneplanen sin arealdel for bygging av gangbru over Bondalselva og gangvegtilkomst. Det omsøkte området ligg i kommuneplanen sitt LNF-område sone C og innanfor vernesone på 50m langs vassdrag. Det ligg ikkje føre merknader ved nabovarslinga. Søknaden er sendt på høyring og det ligg føre følgjande fråsegner: Møre og Romsdal fylkeskommune, Møre og Romsdal fylkeskommune har ut frå sine ansvarsområde ingen merknader. Fylkesmannen i Møre og Romsdal, Fylkesmannen har ut frå sine ansvarsområde følgjande merknader: Natur- og miljøverninteresser Gangbrua vil gå over Bondalselva like ovanfor der ei sideelv renn inn i hovudelva. Ut frå dette kan dette vere ein viktig fiskeplass i elva. Ei slik gangbru kan vere positivt også for sportsfiskarar som ønsker å krysse elva, men det er viktig at plasseringa ikkje er til hinder for utøving av stangfiske, då spesielt fluefiske. Vi ber kommunen ta kontakt med Bondalen elveeigarlag for å avklare dette. Vi vil også vise til naturmangfaldlova, der ein etter 7 skal legge prinsippa i 8-12 til grunn som retningslinjer ved utøving av offentleg mynde. Det må difor gå klart fram av saksutgreiinga korleis desse prinsippa er tatt omsyn til og vektlagt i vurderinga av saka. Manglande vurderingar etter naturmangfaldlova vil vere ein saksbehandlingsfeil. Landbruksinteresser Gangvegen vil gå tvers over fulldyrka jord innanfor område som er kartlagt som kjerneområde landbruk. For at ikkje tiltaket skal vere negativt for landbruksdrift, må gangvegen ligge i bytet. Vi legg vidare til grunn at tiltaket dreier seg om gangveg og ikkje vil bli utvida til køyreveg. Samfunnstryggleik Kommunen må gjennomføre ei ROS-analyse som del av saksførebuinga. Fylkesmannen si sjekkliste for vurdering av risiko og sårbarheit i samfunnsplanlegginga er eit føremålstenleg verktøy for ROS analyse i saker av denne storleiken. Vår kommentar: Søkjar har gjennomført ei forenkla ROS-vurdering. Søknaden har også vore høyrd til NVE. Det går fram av dokument i søknaden at NVE har vore rådført under utarbeidinga av planen. Der går det fram at NVE ikkje har merknader til utforminga med vising til teikningsgrunnlag frå Ose Ingeniørfirma datert NVE føreset vidare at breidde på elvebotn og Side56

57 førebygging opp til fundament ikkje vert innsnevra. Kommunen legg til grunn at desse vilkåra er tekne omsyn til av søkjar. NVE, Brua bør byggast slik den ikkje blir skada av flaum eller isgang, elles har NVE ingen merknader til søknaden. Statens vegvesen, Statens vegvesen finn i utgangspunktet å kunne akseptere ei løysing med gangbru over elva, men har fylgjande merknadar: 1.Tilkomst frå fylkesvegen må skje ved vestlege vegg til busskur kor der er opning i vegrekkverk. 2.Tilkomsten må planleggjast slik at det blir plass til framtidig opprusting av busslomma til universell utforming. 3.Ved eventuell dispensasjon må det formelt søkjast Statens vegvesen om gangtilkomst frå fylkesvegen. 4.Det bør stillast krav om universell utforming av sjølve gangbrua. Bondalen Elveeigarlag, Bondalen elveeigarlag hadde denne saka til handsaming på siste årsmøte. Elveigarlaget ser ikkje noko problem med den planlagde gangbrua i høve fiskeplassar og utøving av fiske. Elveigarlaget stiller seg positive til dette prosjektet, og meiner at brua kan vere til nytte for både laksefiskara og andre som nyttar dette nærturområdet. Sæbø Grendalag, Sæbø Grendalag stiller seg positivt til søknaden om bygging av gangbru over Bondalselva Fremste Holen, og hilser tiltaket velkommen. Dette vil være positivt for alle brukerar av elvarampa, og for familiane på begge sider av elva. Trimgruppa Sæbø IL, Trimgruppa i Sæbø i.l. er svært positive til planane om bygging av gangbru over Bondalselva. Gangbrua vil vere eit svært positivt tiltak både for fastbuande og turistar, som brukar elverampa mykje. I tillegg vil turar på begge sider av dalen no verte meir tilgjengelege for dei som ikkje har bil. Plasseringa er ideell for tilkomst til busstopp, og avstanda rundt Hustad vert omlag halvert. Vi håper at dette også kan stimulere til at turstien rundt elverampa på begge sider vert meir tilgjengeleg. Trimgruppa vil rose dette flotte tiltaket. Råd for likestilling av funksjonshemma, Rådet meiner at bygging av brua er eit flott tiltak og har ikkje merknader til saka. Råd for likestilling av funksjonshemma (RFF) syner til søknaden om dispensasjon frå kommuneplanen sin arealdel for bygging av gangbru over Bondalselva, med tilhøyrande tilkomstgangvegar. RFF finn at bygging av brua vil ha positive effektar for ei rekkje brukargrupper av turvegen langs Bondalselva og for bumiljøet i området. Ein føresetnad for dette er at den vert open for alminneleg og ålmenn bruk. På denne bakgrunnen tilrår RFF at det vert gitt dispensasjon frå kommuneplanen sin arealdel for gjennomføring av tiltaket. RFF ber om at det vert stilt vilkår om at brua og tilkomstane til denne frå turveg, busslomme og kommunevegen vert universelt utforma så langt tilhøva på staden gjer dette mogleg. Landbruksfagleg uttale frå landbrukskontoret, Landbruksfagleg har ein ikkje merknad til at det vert bygd gangbru mellom Fremste-Holen og Mo. Side57

58 Gangvegen frå tunet på 145/3 til brua er teikna inn over dyrka jord. Ein føreset at gangvegen vert opparbeidd som ei rås og at råsa vert lagt slik at ho er til minst mogleg ulempe for drifta av jordbruksareala. Vurdering og konklusjon: Søknaden er fremja av to private grunneigarar som bur på kvar si side av Bondalselva. Dei ser at ei bru vil gje store fordelar for barn og unge sin kontakt med kvarande på begge sider av elva, og at brua vil betre skulevegen og tilgjenge til skulebuss. Søkjarane har sjølv peika på samfunnsnytten ved at brua aukar tilgjenget for brukarar av turvegen og for fiskarar. Det er altså lagt til grunn at brua vil vere open for allmenn ferdsel, sjølv om den vert bygt i privat regi. I høyringsrunden er lag og organisasjonar som representerer ulike brukargrupper høyrde. Alle ser på tiltaket som positivt. Fylkesmannen peikar på at brua kan vere positiv for sportsfiskarar som vil krysse elva, men at plasseringa ikkje må verte til hinder for utøving av fiske. Elveeigarlaget har handsama saka på årsmøte der konklusjonen er ei eintydig positiv fråsegn der brua ikkje er vurdert å medføre problem i høve fiskeplassar og for utøving av fiske. Råd for funksjonshemma er også positive, på vilkår av at brua er open for ålmenn bruk og at den er universelt utforma. Tilsvarande positiv fråsegn ligg også føre frå vegvesenet, med nokre vilkår m.a. knytt til tilkomsten til busskur og busslomme. Den landbruksfaglege uttalen frå Landbrukskontoret peikar på at gangvegen må opparbeidast som ei rås og at råsa vert lagt slik at ho er til minst mogleg ulempe for drifta av jordbruksareala. Denne fråsegna kan ikkje kombinerast fullt ut med fråsegnene om universell utforming. Då må tilkomsten ha slik breidde at omsynet til universell utforming kan oppfyllast også for tilkomsten til brua. Vi meiner at ein enkel turveg i tilstrekkeleg breidde ikkje vil medføre eit vesentleg ekstra arealtap i høve ein sti. Turvegen må likevel utformast og plasserast slik at den er til minst mogleg ulempe for jordbruksdrifta. Fylkesmannen peikar på at gangvegen må leggast i bytet, og ikkje må verte utvida til køyreveg. Ut frå korleis brua kan gje positive verknader for turgåarar og fiskarar langs elva og positive effektar for bumiljøet på kvar side av elva, kan ein også legge til grunn at tiltaket vil ha positive effektar i eit folkehelseperspektiv. Det er ikkje registreringar i naturbasen om verdifulle naturtypar eller artar som ein vurderer vert direkte påverka av tiltaket. Det er heller ikkje kjent at det kan vere andre artar eller naturtypar i området som ikkje er fanga opp av registreringane i naturbasen. Tiltaket er likevel plassert i vassdragsbeltet til eit viktig hovudvassdrag, og kan såleis som eit utgangspunkt ha negative effektar på verdiane knytt til vassdraget og i vassdragsbeltet. Vassdraget er også varig verna gjennom verneplan 1. I Rikspolitiske retningsliner for verna vassdrag, kjem dette området innanfor klass2, der det er gitt slik retningsline: Beskrivelse: Vassdragsbelte med moderate inngrep i selve vannstrengen, og hvor nærområdene består av utmark, skogbruksområder og jordbruksområder med spredt bebyggelse. Forvaltning: Hovedtrekkene i landskapet må søkes opprettholdt. Inngrep som endrer forholdene i kantvegetasjonen langs vannstrengen og i de områder som oppfattes som en del av vassdragsnaturen, bør unngås. Inngrep som enkeltvis eller i sum medfører endringer av en viss betydning i selve vannstrengen, bør unngås. Leveområder for truede plante- og dyrearter og mindre områder med store verneverdier bør gis særlig beskyttelse. Side58

59 Inngrepet endrar nok tilhøva i kantvegetasjonen der brua er planlagt, men omfanget er svært avgrensa. Brua vil også verke inn på landskapsbildet, men ein vurderer likevel ikkje verknaden som så vesentleg at det vil påverke hovudtrekka i landskapsbildet. Då er det m.a. vektlagt at brua er plassert i eit område med kulturlandskap og bebyggelse i nærleiken, ikkje i eit område prega av urørt naturlandskap. Utforminga av brua bør ta omsyn til estetisk utforming og tilpassing til omgjevnadene. Tiltaket vil ikkje påverke leveområde for trua plante- eller dyreartar. Etter ei samla vurdering finn ein at naturmangfaldet og verneverdiane i vassdraget berre vert berørt i liten grad. Kravet i naturmangfaldlova (nml) 8 om at saka skal basere seg på eksisterande og tilgjengeleg kunnskap er oppfylt. I og med at naturmangfaldet i liten grad vil bli påverka av framlegget og at det ikkje kan påvisast at tiltaket vil ha effekt på verdifull natur, vert det lagt til grunn at det ikkje er naudsynt å gjere nærare vurderingar etter dei andre miljøprinsippa i nml. 9-12, enn det som går fram ovanfor. Rådmannen finn at tiltaket ikkje har så vesentlege verknader for naturmangfaldet eller verneinteressene knytt til vassdraget, at føremålet med planbestemmelsane og vassdragsvernet vert sett vesentleg til side. Vidare at det er ei klar overvekt av omsyn som talar for at det er større fordelar enn ulemper ved å gje dispensasjon. Det vert då føresett at brua og tilkomstvegane vil vere opne for ålmenn ferdsel, og at brua med tilhøyrande gangvegar vert universelt utforma så langt tilhøva på staden gjer det mogleg. Gangvegen må også plasserast og utformast slik at den er til minst mogleg ulempe for jordbruksinteressene. Rådmannen legg også til grunn at søkjar har gjennomført naudsynte vurderingar i høve tryggleik m.a. i høve flaum eller at slike vurderingar i tilstrekkeleg grad vert gjennomført i samband med søknad om byggeløyve. Rådmannen rår såleis til at det vert gjeve dispensasjon frå kommuneplanen sin arealdel for å kunne gjennomføre tiltaket. Eldar Øye leiar plan- og utviklingsstaben Gunnar Wangen avdelingsleiar plan og miljø Side59

60 Side60

61 ØRSTA KOMMUNE politisk sekretariat Helse Møre og Romsdal HF Postboks Ålesund Saksnr Løpenr. Saksansvarleg Arkiv Dato 2014/ /2014 ARNGOT Melding om vedtak i Ørsta kommunestyre , sak 19/14 REVISJON AV SAMARBEIDSAVTALAR MELLOM ØRSTA KOMMUNE OG HELSE MØRE OG ROMSDAL HF - GODKJENNING Saksprotokoll i Ørsta kommunestyre VEDTAK: 1. Ørsta kommunestyre godkjenner dei foreslåtte endringane i Samarbeidsavtalen mellom Ørsta kommune og Helse Møre og Romsdal HF, slik dei ligg føre etter reforhandlingar hausten 2013, med unntak av vedlegg Ørsta kommunestyre tek til vitande at Samhandlingsstruktur i Møre og Romsdal mellom kommunane og Helse Møre og Romsdal HF (vedlegg 12) enno ikkje har funne ei god form. Formannskapet støtter ein prosess for total gjennomgang av samhandlingsstrukturen i Vedlegg 12 oppretthaldast uendra inntil revisjonen er gjennomførd. 3. Ørsta kommunestyre gir formannskapet fullmakt til å godkjenne seinare revisjonar av avtalane og endringar av vedlegg så lenge endringane ikkje har vesentleg og prinsipiell betyding. Endringar av administrativ karakter blir delegert til rådmannen. 4. Kommunestyret ber om at prosessen/brukarmedverknad i kommunen når det gjeld samarbeidsavtalane mellom kommunane og helseføretaket blir avklart snarast, og i god tid før neste evaluering. Handsaminga(33 r.f.) Karen Høydal(AP) sitt framlegg til nytt punkt: Kommunestyret ber om at prosessen/brukarmedverknad i kommunen når det gjeld samarbeidsavtalane mellom kommunane og helseføretaket blir avklart snarast, og i god tid før neste evaluering. Formannskapet si tilråding vart vedteken med 33 mot 0 røyster Karen Høydal sitt framlegg vart vedteke med 33 mot 0 røyster og prinsipiell betyding. Endringar av administrativ karakter blir delegert til rådmannen. Postadresse: postmottak@orsta.kommune.no ØRSTA MVA Side61

62 Rett utskrift Inger Johanne E. Løeng Politisk sekretær Kopi til: KS-Møre og Romsdal, Fylkeshuset, 6404 Molde Side62

63 Saksprotokoll i Ørsta formannskap TILRÅDING TIL KOMMUNESTYRET: 1. Ørsta kommunestyre godkjenner dei foreslåtte endringane i Samarbeidsavtalen mellom Ørsta kommune og Helse Møre og Romsdal HF, slik dei ligg føre etter reforhandlingar hausten 2013, med unntak av vedlegg Ørsta kommunestyre tek til vitande at Samhandlingsstruktur i Møre og Romsdal mellom kommunane og Helse Møre og Romsdal HF (vedlegg 12) enno ikkje har funne ei god form. Formannskapet støtter ein prosess for total gjennomgang av samhandlingsstrukturen i Vedlegg 12 oppretthaldast uendra inntil revisjonen er gjennomførd. 3. Ørsta kommunestyre gir formannskapet fullmakt til å godkjenne seinare revisjonar av avtalane og endringar av vedlegg så lenge endringane ikkje har vesentleg og prinsipiell betyding. Endringar av administrativ karakter blir delegert til rådmannen. Handsaminga(8 r.f) Petter Bjørdal(AP) sa seg inhabil, og gjekk frå(8 r.f.). Han er styremedlem i Helse Møre og Romsdal HF. Formannskapet kjente Petter Bjørdal inhabil etter fvl. 6e. Det var ikkje kalla inn vara for Petter Bjørdal, 8 røysteføre Formannskapet vedtok med 8 mot 0 røyster å legge saka fram for kommunestyret i samsvar med rådmannen si tilråding Saksprotokoll i Levekårsutvalet TILRÅDING TIL FORMANNSKAPET: 1. Ørsta kommunestyre godkjenner dei foreslåtte endringane i Samarbeidsavtalen mellom Ørsta kommune og Helse Møre og Romsdal HF, slik dei ligg føre etter reforhandlingar hausten 2013, med unntak av vedlegg Ørsta kommunestyre tek til vitande at Samhandlingsstruktur i Møre og Romsdal mellom kommunane og Helse Møre og Romsdal HF (vedlegg 12) enno ikkje har funne ei god form. Formannskapet støtter ein prosess for total gjennomgang av samhandlingsstrukturen i Vedlegg 12 oppretthaldast uendra inntil revisjonen er gjennomførd. 3. Ørsta kommunestyre gir formannskapet fullmakt til å godkjenne seinare revisjonar av avtalane og endringar av vedlegg så lenge endringane ikkje har vesentleg og prinsipiell betyding. Endringar av administrativ karakter blir delegert til rådmannen. Handsaminga(7 r.f.) Kommuneoverlege Arne Gotteberg orienterte Side63

64 Levekårsutvalet vedtok med 7 mot 0 å leggje saka fram for formannskapet i samsvar med rådmannen si tilråding. Side64

65 ØRSTA KOMMUNE SAKSFRAMLEGG Sakshandsamar: Arne Gotteberg Arkivsak: 2014/434 Løpenr.: 1654/2014 Utvalsaksnr. Utval Møtedato 10/14 Levekårsutvalet /14 Ørsta formannskap /14 Ørsta kommunestyre REVISJON AV SAMARBEIDSAVTALEN MELLOM ØRSTA KOMMUNE OG HELSE MØRE OG ROMSDAL HF - GODKJENNING TILRÅDING TIL VEDTAK: 1. Ørsta kommunestyre godkjenner dei foreslåtte endringane i Samarbeidsavtalen mellom Ørsta kommune og Helse Møre og Romsdal HF, slik dei ligg føre etter reforhandlingar hausten 2013, med unntak av vedlegg Ørsta kommunstyre tek til vitande at Samhandlingsstruktur i Møre og Romsdal mellom kommunane og Helse Møre og Romsdal HF (vedlegg 12) enno ikkje har funne ei god form. Formannskapet støtter ein prosess for total gjennomgang av samhandlingsstrukturen i Vedlegg 12 oppretthaldast uendra inntil revisjonen er gjennomførd. 3. Ørsta kommunestyre gir formannskapet fullmakt til å godkjenne seinare revisjonar av avtalane og endringar av vedlegg så lenge endringane ikkje har vesentleg og prinsipiell betyding. Endringar av administrativ karakter blir delegert til rådmannen. Utskrift av endeleg vedtak og underskrift på to sett signerte avtalar: Helse Møre og Romsdal HF, postboks 1600, 6026 Ålesund KS-Møre og Romsdal, Fylkeshusa, 6404 Molde Side65

66 Vedleggsliste: 1. Reforhandla samarbeidsavtalar brev frå Helse Møre og Romsdal HF den Revisjon av Samarbeidsavtalen mellom Helse Møre og Romsdal HF og kommunane i Møre og Romsdal. Notat til rådmennene i kommunane på Søre Sunnmøre ved kommuneoverlege i Volda og Ørsta, Arne Gotteberg den Overordna samhandlingsutval Møre og Romsdal: Resultat av reforhandling/evaluering av samarbeidsavtalen mellom kommunane og Helse Møre og Romsdal HF. 4. Samarbeidsavtalen med vedlegg og signeringsfelt pr. januar Samandrag av saka: Noverande samarbeidsavtalar mellom Helse Møre og Romsdal HF og kommunane i Møre og Romsdal har blitt revidert hausten 2013 og leggast no fram til godkjenning i kommunane. Totalt eit viktig arbeid som har ført til auka likeverd og betre samhandling mellom partane, men for omfattande og i nokon grad byråkratisk avtaleverk som p.g.a lovkrav kom til i hastverk. Det førte til endring frå tidlegare intensjonsprega avtalar til juridisk forpliktande avtaleverk. Avtaleverket og samhandlingsstrukturane har ikkje sett seg godt nok enno og kan bære preg av å vere noko uoversiktlege og overdimensjonerte på det overordna, administrative og organisatoriske nivå, men underdimensjonerte på det faglege nivå og når det gjeld sekretariatsfunksjonar. Saksgang, sakstyper og arbeidsdeling mellom dei ulike samhandlingsutvala har enno ikkje funne ein god og rasjonell struktur. Desse punkt må gjennomgåast kritisk ved den totale revisjon av vedlegg 12 som skal gjerast i 2014 Ein må vere kritisk og tilbakehaldande med å la det juridisk forpliktande avtaleverket ekspandere vidare, med nye vedlegg, ut over det loven krev. Sunnmøre Regionråd si samhandlingsgruppe og eit arbeidsutval under denne har fått stort gjennomslag for konstruktiv kritikk og konkrete framlegg til endringar i avtaleverket. Rådmannen gjer framlegg om at Ørsta kommunestyre gir formannskapet fullmakt til å godkjenne seinare revisjonar av avtalane og endringar av vedlegg så lenge endringane ikkje har vesentleg og prinsipiell betyding. Endringar av administrativ karakter blir delegert til rådmannen. Saksopplysningar: Avtalen er to år gammal og omfattar Merknadar Hovedavtale mellom HMR og kommunene Viktig endring o Vedlegg 1: Partenes ansvar mht helse og omsorgsoppgaver Ingen endring 2: Samarbeid for å sikre helhetlige helse og omsorgstenester Mindre endring 3a:Samarbeid om innlegging og behandling somatikk Viktig endring 3b:Samarbeid om innlegging i psykisk helsevern Ingen endring 4: Samarbeid om døgnopphold for øyeblikkelig hjelp Ingen endring 5a:Samarbeid om utskriving somatikk Viktig endring 5b:Samarbeid om utskriving fra psykisk helsevern Ingen endring Side66

67 6: Retningslinjer for gjennsidig kunnskaps og informasjonsutveksling Ingen endring 7: Samarbeid om forskning, utdanning, praksis og læretid. Ingen endring 8: Samarbeid om svangerskap, fødsel og barselomsorg Ingen endring 9: Samarbeid om IKT og elektronisk samhandling. Total revisjon 10: Samarbeid om forebygging. Ingen endring 11: Omforente beredskapsplanar Ingen endring 12: Samhandlingsstrukur mellom HMR og kommunene Uavklart 13: Samarbeid om praksiskonsulentordning Ingen endring For detaljert saksutgreiing og for forklaring av endringane blir vist til Notat frå Kommuneoverlegen i Volda og Ørsta den og Saksframlegg og vedtak i Overordna Samhandlingsutval (sak 2014/06 den ) sjå vedleggsliste. Forhandlingsnemd har vore: For Helse Møre og Romsdal HF og brukerutvalget i Helse Møre og Romsdal HF Britt Valderhaug Tyrholm samhandlingssjef Robert Giske spesialrådgiver Anniken Standal Remseth sekretær Hanne Lilian Søvik brukerutvalget i Helse Møre og Romsdal For kommunene i Møre og Romsdal Olaug Haugen rådmann Tingvoll kommune Arild Kjersem kst. rådmann Fræna kommune Olav Aarøe kommuneadvokat Ålesund kommune Arne Gotteberg kommuneoverlege Volda og Ørsta kommune KS- Møre og Romsdal ved samhandlingskoordinator Ann Sissel Misund var observatør i nokre av møta. Sunnmøre Regionråd si samhandlingsgruppe og eit arbeidsutval under denne har fått stort gjennomslag for konstruktiv kritikk og konkrete framlegg til endringar i avtaleverket. Rådmannen si vurdering og erfaring når det gjeld status vedkomande samhandlingsavtalane og samhandlingsstrukturen i Møre og Romsdal er: Totalt eit viktig arbeid som har ført til auka likeverd og betre samhandling mellom partane, men for omfattande og i nokon grad byråkratisk avtaleverk som p.g.a lovkrav kom til i hastverk. Det førte til endring frå tidlegare intensjonsprega avtalar til juridisk forpliktande avtaleverk. Avtaleverket og samhandlingsstrukturane har ikkje sett seg godt nok enno og kan bære preg av å vere noko uoversiktlege og overdimensjonerte på det overordna, administrative og organisatoriske nivå, men underdimensjonerte på det faglege nivå og sekretariatsfunksjonar. Side67

68 Saksgang, sakstyper og arbeidsdeling mellom dei ulike samhandlingsutvala har enno ikkje funne ein god og rasjonell struktur. Desse to punkt må gjennomgåast kritisk ved den totale revisjon av vedlegg 12 som skal gjerast i 2014 Ein må vere kritisk og tilbakehaldande med å la det juridisk forpliktande avtaleverket ekspandere vidare, med nye vedlegg, ut over det loven krev Rådmannen gjer merksam på at Helse og Omsorgstenesteloven 6-1 seier at det er Kommunestyret selv som skal inngå samarbeidsavtale med det regionale helseforetaket. Rådmannen vurderer at det ikkje kan vere nødvendig eller ønskeleg seinare å legge alle revisjonar av eit så omfattande avtaleverk fram for kommunestyret med mindre det kjem fram endringar av vesentleg eller prinsipiell betydning. Rådmannen sitt framlegg er at Ørsta kommunestyre gir formannskapet fullmakt til å godkjenne seinare vedlegg til avtalane og endringar av desse som ikkje har vesentleg og prinsipiell betyding. Endringar av administrativ karakter blir delegert til rådmannen. Vurdering og konklusjon: Det er gjort eit grundig og omfattande arbeid ved gjennomgang og reforhandling av avtaleverket. Delar av avtalane som var uklare er no optimalisert, men sjølve samhandlingsstrukturen og funksjon og arbeidsdeling m.v. for dei ulike utval og organ må gjennomgåast kritisk, slik det er teke avgjerd om å gjennomføre i Helse og miljøkonsekvensar: Samarbeidsavtalane regulerer god samhandling, ansvars og funksjonsdeling mellom det Regionale Helseforetak og kommunane. Dei har stor betydning for det samla helsetenestetilbodet for innbyggjarane i fylket og overgangane mellom dei ulike aktørane. Økonomiske konsekvensar: Samarbeidsavtalane regulerer ein rekke forhold mellom HF og kommunane som kan ha økonomiske konsekvensar, som t.d. kommunane sin betalingsplikt, rasjonell arbeidsdeling, når tid ein pasient er utskrivningsklar og klare premissar for dette. Beredskapsmessige konsekvensar: Delar av avtaleverket har beredskapsmessige konsekvensar, spes. Vedlegg 11: Omforente beredskapsplanar Wenche Solheim Rådmann Arne Gotteberg Kommuneoverlege Side68

69 ØRSTA KOMMUNE politisk sekretariat Vartdal helsetun v/kjellaug Aarhus 6170 VARTDAL Saksnr Løpenr. Saksansvarleg Arkiv Dato 2014/ /2014 TLANGLO MELDING OM MERKNAD I PROTOKOLLEN FRÅ MØTE I RÅD FOR LIKESTILLING AV FUNKSJONSHEMMA DEN , TIL ORIENTERINGA OM: PROSJEKT I MEDARBEIDARSKAP I ØRSTA KOMMUNE: VARTDAL HELSETUN: UTEAREAL, SANSEHAGE OG STIAR PÅ "HAMMAREN" -Einingsleiar kommunalteknikk Rognstad orienterte om prosjekt i medarbeidarskap: Uteareal/sansehage/stiar på Hammaren ved Vartdal helsetun. Rognstad har vore på synfaring og RFF har tidlegare vore på synfaring. Høydal har fått melding om at det er ønskje om å fjerne kratt for å betre utsikta. Eigedomsavdelinga må kontaktast viss tre skal tynnast elles på området. Tilskot kan søkjast både frå privat og offentleg. Råd for likestilling av funksjonshemma ved Gerd-Marianne Velle er rådet sin rådgjevande kontaktperson i prosjektet, og når ho ikkje er tilstades vert Karen Høydal å kontakte. Rådet oppmodar om at kratt og skog vert fjerna, og at det vert kartlagt kven som kan bidra økonomisk og planmessig for å få prosjektet realisert. Rett utskrift av møteprotokollen Toril Langlo Politisk sekretær Kopi til: Gerd-Marianne Velle gerd-marianne.velle@orstaskulen.no Karen Høydal khoeydal@online.no Kommunalteknikk v/einingsleiar Rognstad, her Engesetvegen 11 B 6153 ØRSTA, Olavsgt ØRSTA Postadresse: postmottak@orsta.kommune.no ØRSTA MVA Side69

70 Side70

71 Volda / Ørsta Revmatikerforening Vallageila 8 boks Ørsta Ørsta Kommune v/ ordførar Rune Hovde Rådhuset 6150 Ørsta C(ct 4 I 1Z Ltt 4 RIF k t\ r, LL Kopi: Rådet for likestilling for funksjonshemma v/torill Langlo Servicekontoret, Rådhuset Volda/Ørsta lag av LHL v/leif P Øye Volda/Ørsta lokallag av NFU v/ Gerd Marianne Osborg Norsk Forening for slagramma, Avd Søre Sunnmøre v/anne Grete Juliebø NHF Volda og Ørsta v/harald Olsvik "STRID OM MØREBILTOMTA: LÆKJARANE ER I FERD MED Å GI OPP" Næravisa Etter å ha lese innslaget i Næravisa om striden om Mørebiltomta, samt fått telefonar om same emnet, har eg på vegne av Volda / Ørsta Revmatikarforening bestemt meg for å melde ifrå kva vår meining er i denne sammenheng. Som alle veit er legesenteret i Ørsta både gammalt og alt for lite for det trykket det er på både hus og legar og andre tilsette. Bygget var teke i bruk i 1980 så det er no snart 34 år gammalt., og når vi veit kor mange som kvart år brukar dette senteret er det lett å sjå at eit nytt legesenter må kome fort i Ørsta. Alle som har vore til lege her, kanskje som øyeblikkeleg hjelp med sjukebil eller på skiftestova veit at der er trange forhold, Det er ikkje kjekt å ligge på ein av benkane på skiftestova for kanskje kateterskifte, klyster eller andre sensitive og private ting og ein annan ukjend ligg på andre senga med ei tynn gardin mellom og høyrer alt som blir sagt og gjort. Heller ikkje kan det vere nevneverdig kjekt for dei mannlege legane når ambulansepersonell må frakte sjukebårer gjennom garderoben deira, der klede, sko og andre private eigendeler er. Kva med smittefaren? Etter det ein kan forstå har dei knapt plass til eit kontor per lege, og alle som har vore på laboratoriet veit at det fort kan bli for få stolar på venteromet, då blir ståplass det einaste og ikkje alle pasientar har godt av å bli ståande over lang tid. Når Legegruppa i Ørsta har lagt inn eit bod på 6 millionar kr. for å kjøpe Mørebiltomta, og ei anna ukjend gruppe har lagt inn bod på 6.5 mill, vil ein tru at saka er klar. Kva betyr kr for Ørsta Kommune i den store sammenheng, berre vi får eit godt eigna Helsehus i Ørsta Side71

72 Eit hus der alt blir samla under eit tak med store,moderne legekontor der alt ein treng i legeyrket er på plass og som kan møte pasientane med lyse og lette lokale, også venterom, store universelt utforma toalett, laboratorium, skiftestover og garderobar og med ambulanseinngang som er planlagt til akkurat det den er meint for. Med fysiopterapeut, tannlege, apotek vegg i vegg og ikkje minst nye seniorleiligheiter på toppen som heilt sikkert blir selde med ein gong. Helsehuset vil ha treningsenter og kiropraktor i nabohuset og apotek og butikkar på Amfi. Når det gjeld tilkomst vil dette bli eit kjempestort pluss, då bussane køyrer inn om Mørebil og folk kan kome frå bygdene,dalar og strender i buss. Ikkje alle har privat bil, og er derfor avhengig av gode bussforbindelsar. Lett tilkomst til drosje er der også, samtidig kan dei innen rimeleg gåavstand handle på både Euro Spar og Amfi. Alle innbyggarar i Ørsta Kommune vil ein eller annan gong i livet måtte stifte kontakt med legesenteret, og brukargruppa er alt kjempestor. Når ein reknar med brukarorganisasjonane med alle sine medlemmar, der mange av dei har kroniske plager, hjerte/kar sjukdom, kols, andre med store funksjonshemmingar m.m.( berre for å nemne nokon ) som stadig går til kontroll på legesenteret forstår ein godt at legesenteret er sprengt i dag. Og vi blir ikkje etter alt å døme friskare med tida. På vegne av Volda/Ørsta Revmatikerforening bed ein Ørsta Kommune tenkje seg grundig om før dei let andre enn Legegruppa og Legesenteret AS få tilslaget på denne tomta slik at Ørsta endeleg kan få eit oppgradert Helsehus på Mørebil tomta, som er tilrettelagt for alle. Dette vil kome alle innbyggarane i Ørsta kommune til gode og andre kommunar vil sjå mot Orsta som føregangs kommune. Alle veit at Ørsta Kommune har mange gode planar for innbyggarane sine i framtida og ein av desse planane kan vere at eit nytt moderne Helsehus ser dagens lys på Mørebil tomta. Volda / Ørsta Revmatikerforening reknar med å ha brei støtte frå dei andre brukarorganisasjonane i Ørsta. Ørsta Med helsing Volda / Ørsta Revmatikerforening Gerd Valseth leiar - Vedlegg: 1 utlipp frå Næravisa Side72

73 Næravisa - fredag 14.mars 2014 NYHETER 3 Strid om Mørebiltomta: Lækjaraneri ferdmedå gjeopp - SKIF-ESTOVA TIL ORSTA LEGESENTER:1,ria,..3,,?, flasl,h,a1 som k^dring gxj naka areal. N1,2 har sg SteNe, Mykletuct Kamo,,e neste veke skal formannskapet avgjere kven som skal fa kjope Morebiltomta. Legegruppa konkurrerer mot ei ukjend investorgruppe. CHARLOTTE KAROLINE KVISTAD Dr,la har lagt inn hod pa seks millionar kroner pa Morehikomta. Ei uk:end eruppe med nokon i fra Orsta og nokon mantra, har Iagt inn txxl p 6.5 millionar ørsta komruur: e:g den k m store Merehthomtr. rt har vtra ti det nskier best mogleg Taksten e: nulhenar. Formannskapet Jrrfiit og fatte sedtak om k en sord skal ta ktore len. bigedomoneklar. kjelt Paulsen, seter itt Nzeraska at han sen uttallet onsdag I 9. tr ars. Sander Snudtsrod. medlent i s Legesenteret AS oe legegrupra. seter at det ven haplaus situasion Jersori tkkje rianane 0111 ett u helsehuset ert reahsert dag itt de: for trongt iokale Jus og spelereglar Trade Tonnt ng. medlem av- Legesenteret AS og medlem legegruppa. svnest det vert srennande i ja tufallet Il meiner a: saka sal M,,rehtlts,Inta sg eventuelle alternatise los s- tngar for legesemerer ikkje har,ore godt nok polirsk handsama. - Me is,n^cm,1 il kommunen ville kane oss inn til ;-ornandlingar da dei avslo det roiste bodet tra oss ettersom det ikkje kome andre hod da trister sar etekk tn. Vi tekk tedea osstil ett!1:u' ikkit koivic klart tram kva som kan sere alternative loy singarl'or t ny:t legesen:- er i Or,ta. seter Tonntrig. - Dettg er drapen fof oss Lektarar. mir er i ferd med a gje opp Eg har vore her ar. og eg ser kor debanen kring leeesenteret har fyreaa kekjarane. seier Sm:dtsrod. Knut Amas. For oss er det ikkje cio for Helse- aktuelt å byggje legesenter andre Ors:- k,uninutte. stader runel at kommunen ma rette seg etter jusen og spelereglane for slike sal. NLsrehtliornta e:- regulert bustade konter tenesteveng. hotej og terretning Ditor er salmoelegheita stor med uthygeing. Eir del av toutta ska: fortsette ti ungere Sin husstopp. og etarheiding a ny huldeplass er kommunen sitt ans ar Tomtedraumen Pa lite riskjer legegrarra a hyagie ett heiseltus med nvtt legesenter. veg2 tiled s- ioterapi eg armek. I 2. etasje skal det ggie seitiorleilegheiter. Stnidtsrod for.el at legegruppa er a hengie a a seee Iellegheitene for a fa rinansiering il lan til leaesenteret. o for a: andre helsetenester kan koine ;Itt plass. - Nle er ikkte nokon va.nlege uthyggjerar. Me gjer ikkje dette for a tene rengar. Prosjektet kiern ngsa dei eldre til gode. rhu ein tenkter at ett slik h ee sairsundes løyser eln tra;;;- tidie kjempetloke tor kommunen. er Yel argumenta ganske tydelege. fortel Smidtsrod. Kv dei hogsthydande skal hruke tornta ti er denne ereppa held sl'12 ation me. Tonning ytrar at det klent ingen seg ni, med planlegging framoser. Legegruppa ma vente pi si\ gfersla til kommunen. - For ess er det ikkte aktuelt byeete legesentei andre stadet. det er neller ikkje akiued a letge lokule hos annan uthygg ar pa Morehi:tomta. seier Torring. - re ram pos:sjon ynskjer me a lalstarane kjem i mal og lukkast med der Torma er ett godt alternati og eg har ikkie glese s:ter Treng nytt legesenter Dugens legesentet sitt amhulansemottak tutteerer som garderohe il del mannlege :a..kterane. Skiftestova. laborato_ rium venterom held rkkje kras itt storleik. Privatli er tkkje stolvsagt tor pasientane heller. Legesenteret har ter fa kont, nokon manglar Yask. 1 eaesenteret AS van starta ra 9stIitakt og har etter astale med konntuner sore eit prea: dm e legesenter. Tonning seier at kommunen har spart mykie rengar pa denne driftsmodellen samanlikna med den modellen dei har hau i Volda. Ordnina har fungert bra :idlegare men kostnadane har auka mykje og ein har lite hove til a auke innteninga euersom den er styrt av sentralt tastsette takstar. Det er uklart ent ein kan halde fram med denne drinstorma pa stkt. Ntot ei felles loysning arevis har Orsta kommune Cmg legesemeret oresd finne lovsnim: til nvu legeserner. To ar sresielt i tankane til hegge partar. Nordea-bygget og (-3,-amann-h gget. men desse rart surden som ue:ena. B gga 5:11 blitt ania for dyre. Ior darleg plassert rued tanke ra tilkems: for amhulanse og n:ang:a parkering tor rasiemar. I tillege var fkinim,1 sma ete inr.deltng hyeea egra. Uth -deme legesemer har spre diskutert. men,,koronnsk sto:ga presessen i Tilbake i tid har kommunen teke epp lan til legesenter, mer pengane er brukt til andre toremil. Varen 2o12 starta iegeerurra og kommunen 4 aumfare moglegheitene seter hade tomt a ktore og kikak til lite - Dez einaste alternative me kom fram til var Merehiltomta. med stort nok areal nei plassering. seier Tonning. Framtida Kommunen har rdlegare skksert ulike loysingar :" mr legesenter Det eine alternaevel er ein ny driitsmodeli legeregi. der Lekjarane eie tomta stolse On kummunen dekkter delar av husleiga.,,g det,utdre altentar vet er at kommunen Ma leige eit lokale Nmas fortel.it uthygging i regi av Lekjarane er niqn gunstig kommunett. enn a mare :eige. Dei har ikkje gjort tulle kalkulasjenar for kva det vil koste kommunen a leige eit hygg tii nytt legesenter, da saku ikkie er asgtort enna. Vert det Is gd it'rt legesenter pa Moreht,t,smitt, er det eit kommunalt ansvar a dekke maer like mykje av kestnadane sorn no. med gode avtaler for legesakta. fonel Antas. -Ninas fonel at k,,turnunen itskjer hetre :ekalitet tor legesenteret frantrda. Viss etn trene ei ny Io sing. ma kommuner finne e.:10kale i letgeeler h ggie ut noserande legesenter heste er a k tope men ila srors det ont kommuner tar lan. seier Antas. HELSELEIAR Kna: knas..rorer tar F030 Cf7arGite Karc[ne Kv,stad Side73

74 Side74

75 Versjon: 6.0 Prosjektrapport Rehabilitering i Midt-Norge Side75

76 Forord Prosjektet «Rehabilitering i Midt-Norge» har som hovedmål at «Kommunene og spesialisthelsetjenesten har en felles strategi for rehabiliteringsfeltet, slik at den enkelte bruker får dekket sitt behov for rehabilitering». Å gjenvinne og opprettholde funksjon etter skade eller sykdom betyr livskvalitet for den enkelte pasient og pårørende, og gir også en god samfunnsøkonomi. Rehabilitering må være et satsnings- og utviklingsområde både i kommunene og spesialisthelsetjenesten. God rehabilitering er avhengig av ansvarsfordeling og samhandling mellom de to nivåene, slik Samhandlingsreformen legger opp til. Prosjektet er knyttet opp mot Strategi 2020 og iverksatt av kommunene (KS) og Helse Midt- Norge RHF i fellesskap. Som ledd i prosjektet har det vært arrangert 4 regionale rehabiliteringskonferanser med nesten 400 deltakere fra brukerorganisasjonene, kommunene, de private rehabiliteringsinstitusjonene og sykehusene. Hensikten har vært å involvere mange og innhente erfaringer og kunnskap fra rehabiliteringsfeltet i regionen. Dette erfarings- og kunnskapsgrunnlaget er innarbeidet i rapporten. Foreliggende prosjektrapport er kunnskapsbasert, dvs. den bygger på forskning, klinisk erfaring og brukererfaring. Rapporten er omfattende og detaljert. Den gir en innføring i rehabiliteringsfeltet, med fokus på kommunene og spesialisthelsetjenesten i Midt-Norge. Et sammendrag inneholder anbefalingene som er gitt under de enkelte kapitler. Anbefalingene fra prosjektgruppen er enstemmige. Målet for arbeidet har vært å avdekke behov og gi faglig begrunnede forslag til tiltak. Vi håper dette vil være til nytte og støtte for politikere, ledere og alle andre som skal planlegge og gjennomføre tiltakene. Vi takker for oppdraget! Stjørdal. 28.februar Side76

77 Innhold 1. Sammendrag med anbefalinger Prosjekt «Rehabilitering i Midt-Norge» Mål Organisering Arbeidsmetoder i prosjektet Måloppnåelse Nasjonale føringer, lovgivning og dokumenter Funksjonshemming og rehabilitering Verdier og definisjoner Arbeidsmetoder i rehabilitering Fagutdanning og forskning Framtidig behov for rehabilitering i Midt-Norge Begreper brukt i rehabilitering Rehabilitering i kommunen eller i spesialisthelsetjenesten Rehabilitering i kommunene Innspill fra rehabiliteringskonferansene høsten Kompetanse Kapasitet Organisering Økonomi Forskning Velferdsteknologi Rehabilitering i spesialisthelsetjenesten Rehabilitering i spesialisthelsetjenesten Rehabiliteringsavdelingene i helseforetak i Midt-Norge De private rehabiliteringsinstitusjonene i Midt-Norge Brukergrupper med udekkede behov Brukernes ønsker Særskilte brukergrupper med udekkede behov i Midt-Norge Samhandling mellom kommuner, spesialisthelsetjeneste, private aktører, frivillige organisasjoner og brukerorganisasjoner Innspill fra rehabiliteringskonferansene høst Samhandling omkring enkeltbrukere Samhandling på systemnivå Litteraturliste Rehabilitering i offentlige dokumenter Lover og forskrifter Side77

78 1. Sammendrag med anbefalinger Samhandlingsreformen (2011) trekker opp linjene for framtidens helse- og omsorgstjeneste. Forebygging, tidlig intervensjon, rehabilitering og mestringsstrategier skal bremse behovet for kostnadskrevende behandling og pleie i sykehus og sykehjem. Dette skal gi bedre helse og funksjonsevne hos den enkelte innbygger, og samtidig bidra til en bærekraftig økonomisk utvikling i velferdssamfunnet. Ansvaret for rehabilitering er delt mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten.. Helsedirektoratets Rapport IK-1947 «Avklaring av ansvars- og oppgavedeling mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten på rehabiliteringsområdet» gir en veiledning om hvordan ansvaret bør fordeles. Grensene mellom de to ansvarsområdene er flytende, og det et klart behov for å avklare ansvar for og etablere samarbeidsrutiner mellom de enkelte helseforetak og de omliggende kommuner. Det er store variasjoner mellom kommunene hva angår ressurser i form av kapasitet og kompetanse innen rehabiliteringsområdet. For brukerne betyr det at tilgjengelighet, kvalitet og omfang på tjenestene varierer avhengig av bosted. Rehabilitering i spesialisthelsetjenesten i Midt-Norge består av rehabiliteringsavdelingene og andre kliniske avdelinger i de tre helseforetakene, samt 8 private rehabiliteringsinstitusjoner som har avtale med Helse Midt-Norge RHF. Det er også store variasjoner i organisering og sammensetning av rehabiliteringstjenestene mellom de tre helseforetakene, og kapasiteten i de private institusjonene er ulikt fordelt mellom de tre fylkene. Prosjektet «Rehabilitering i Midt-Norge» er initiert av Helse Midt-Norge RHF i samarbeid med kommunene (KS) i regionen. Prosjektorganisasjonen har bestått av representanter for de berørte parter; brukerne, kommunene, helseforetakene og de private rehabiliteringsinstitusjonene. Hovedmålet for prosjektet er: Kommunene og spesialisthelsetjenesten har en felles strategi for rehabiliteringsfeltet, slik at den enkelte bruker får dekket sitt behov for rehabilitering. Dette målet er inndelt i 7 delmål. En felles styringsgruppe har utarbeidet prosjektoppdraget. Kapittel 2 beskriver mål, delmål, prosjektorganisering og arbeidsmetoder. Prosjektet omfatter ikke barnehabilitering, heller ikke rehabilitering i spesialisthelsetjenesten for brukere med rusavhengighet eller alvorlige psykiske lidelser. Prosjektet har vært gjennomført etter to arbeidsmetoder: 1) En prosjektgruppe har utarbeidet denne prosjektrapporten med anbefalinger. Kunnskapsgrunnlaget for anbefalingene er fremskaffet gjennom forskningsrapporter, erfaringsgrunnlaget til deltagerne i gruppen, brukererfaringer og kunnskapen som kom frem gjennom de regionale rehabiliteringskonferansene. 2) I regi av prosjektet ble det høsten 2013 arrangert 4 konferanser med nesten 400 deltagere fra praksisfeltet: brukere, fagfolk, ledere og politikere. I tillegg til beslutningsstøtte for anbefalingene, har konferansene bidratt til en aktivering og mobilisering av rehabiliterings-miljøene både i kommunene og spesialisthelsetjenesten. Kapittel 3 gir en oversikt over relevante nasjonale utredninger, føringer, lover og forskrifter som gjelder rehabiliteringsfeltet. 4 Side78

79 Kapittel 4 gir en innføring i fagområdet. Rehabilitering er først og fremst brukernes egen prosess som handler om å leve et fullverdig liv med en funksjonshemming. Rehabilitering kan sees på som et motstykke til den øvrige helsetjenesten som har fokus på sykdom, behandling og pleie. Rehabilitering er å finne og aktivere ressursene hos det enkelte menneske og i samfunnet rundt den som har en varig eller midlertidig funksjonshemming. Rehabilitering må betraktes som et eget fagområde hvor utøverne må ha spesiell kompetanse og ferdigheter. Mange faggrupper er involvert, og tverrfaglig samarbeid er i seg selv et arbeidsredskap. Kapitlet inneholder også en vurdering av behovsutviklingen i Midt- Norge og har med definisjoner og begrepsforklaringer. Kapittel 5 omfatter rehabilitering i kommunene. Alle med behov for rehabilitering vil trenge tjenester fra kommunen, mens noen har behov for tiltak og tjenester fra spesialisthelsetjenesten i faser av rehabiliteringsprosessen. Kommunene har i prinsippet et «sørge-for-ansvar» til alle innbyggere med behov for rehabilitering. Dette stiller krav til kommunene. Kapitlet viser hvilken kompetanse som må være tilstede, hvilken rehabiliteringskapasitet kommunene bør ha, samt anbefalinger om hvordan tjenestene bør organiseres slik at brukerne får tilgang til tjenestene. For mange mindre kommuner vil det være nødvendig å samarbeide med andre kommuner eller rehabiliteringsinstitusjoner for å kunne løse disse kravene. Forskning viser at rehabilitering er lønnsomt også for samfunnet. Kommunekapitlet har med en oppsummering av disse forskningsprosjektene. Kapittel 6 omfatter rehabilitering i spesialisthelsetjenesten. Med spesialisthelsetjenesten menes sykehusene og de private rehabiliteringsinstitusjonene. Første del av kapitlet beskriver hvilke pasientgrupper som bør få deler av sin rehabilitering i regi av spesialisthelsetjenesten. Det beskriver også hvilke krav til kompetanse som må være oppfylt. Spesialisthelsetjenesten har også veiledningsansvar overfor kommunene, samt ansvar for forskning og opplæring. Andre del av kapitlet omhandler den del av rehabiliteringsvirksomheten som ytes i regi av de tre helseforetakene i form av innleggelser og poliklinisk virksomhet. Virksomheten er forskjellig organisert, og det er forskjeller i kapasitet og kompetanse mellom de tre fylkene. Kapasitet og kompetanse er vurdert opp mot behovene, og det fremmes anbefalinger om framtidig organisering, kapasitet og kompetanse i sykehusene i regionen. Tredje del av kapitlet omhandler spesialisert rehabilitering utenfor sykehus. Helse Midt- Norge RHF har i dag avtale med 8 private institusjoner. I tillegg kjøpes rehabiliteringsopphold for noen brukergrupper i institusjoner utenfor regionen. Institusjonene har spesialisert seg på bestemte pasientgrupper, og gir individuelle og gruppebaserte opphold. Institusjonene tar i mot pasienter direkte fra sykehusene, men også fra kommunene etter søknad. Søknadene blir vurdert i et regionalt henvisningsmottak med henblikk på rett til helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. Nåværende kompetanse, kapasitet og oppgaver for institusjonene beskrives, og det gis anbefalinger om virksomheten videre. Samhandlingsreformen legger opp til at de private rehabiliteringsinstitusjonene også kan utføre rehabiliteringsoppgaver som faller inn under det kommunale ansvaret. Hvordan dette gjøres blir vist blant annet gjennom eksisterende samarbeidsordninger og modellforsøk. Kapittel 7 tar for seg de utfordringer og ønsker brukerne har til rehabiliteringstjenesten, både i kommunene og spesialisthelsetjenesten. Gjennom de regionale konferansene og gjennom interne spørrerunder i brukerorganisasjonene har prosjektet identifisert en del 5 Side79

80 brukergrupper som mangler eller har et mangelfullt tilbud. I kapitlet blir det gitt anbefalinger om tiltak som kan rette opp manglene i regionen. Kapittel 8 er viet samhandlingen mellom aktørene. Rehabiliteringsfeltet er komplekst, mange instanser og aktører er involvert. Brukerne må kunne oppleve en sammenhengende tjeneste og hvor tiltakene blir satt inn i riktige faser. Gode rutiner, gjensidig kjennskap til tjenestene og god kommunikasjon er nødvendig sammen med tverrfaglig samarbeid og samtidighet. De nye samhandlingsavtalene og -organene mellom helseforetakene og kommunen er viktige overordnede redskaper. I tillegg må det etableres samarbeidsformer som legger til rette for en god individuell rehabiliteringsprosess. Rehabilitering må inngå som en del av pasientforløpene. Det må også være samarbeidsorganer som fremmer den faglige utviklingen internt og mellom rehabiliteringsmiljøene i kommuner, sykehus og i rehabiliteringsinstitusjonene. Det er en selvfølge at brukerne må involveres i rehabilitering både på individ- og systemnivå. Det må legges til rette for at dette skjer. I de enkelte kapitler i rapporten er det gitt begrunnede anbefalinger til tiltak som kan bedre rehabiliteringstjenestene i Midt-Norge. Disse anbefalingene er oppsummert nedenfor. A. Anbefalinger som angår kommunene 6 Kommunene må ha en fleksibel organisering av rehabilitering som kan tilpasses skiftende behov og som gjør det mulig å skreddersy tilbud til individuelle behov. Minimumskravet for kompetanse i enheter for rehabilitering og i rehabiliteringsteam/oppsøkende rehabilitering, er tilgang på lege, fysioterapeut, ergoterapeut og sykepleier, samt anvendelse av bruker- og pårørendekompetanse. Fastlegenes rolle må tydeliggjøres i rehabiliteringsarbeidet, både i forhold til enkeltindivider og når det gjelder tjenesteutvikling. Andre sentrale profesjoner som det bør være tilgang på, alt etter brukers behov, er vernepleiere, psykologer og logopeder med generell rehabiliteringskompetanse. Kommunene må også ha kompetanse innen psykisk helse, sosialfag og spesialpedagogikk, for eksempel innen hørsel og syn, samt tilgang på kompetanse fra andre sektorer i kommunen og andre lokale aktører som for eksempel NAV. Tverrfaglig oppsøkende/ambulant rehabilitering må være et reelt tilbud i alle kommuner. Kommunens innbyggere må ha tilgang på plasser for døgnrehabilitering. Behovet for kommunal døgnrehabilitering anses å ligge mellom 0,3 og 0,5 plasser per 1000 innbygger. I de største kommunene anbefales det å opprette egne kommunale rehabiliteringsavdelinger framfor å integrere døgnrehabilitering med øvrige tilbud i sykehjem. Der befolkningsgrunnlaget ikke gir rom for egne rehabiliteringsavdelinger, anbefales interkommunalt samarbeid eller kjøp av tjenester i private rehabiliteringsinstitusjoner. Det forutsetter at det etableres et nært samarbeid med kommunenes hjemmetjenester og/eller oppsøkende rehabiliteringstjenester som kan sikre oppfølging etter hjemkomst. Øremerkede plasser i korttidsavdelinger (evt. gjennom interkommunalt samarbeid) kan være en løsning i mindre kompliserte tilfeller og i tilfeller der nærhet til hjemmet er særlig viktig. Side80

81 Kommunene skal ha en koordinerende enhet med rehabiliteringsfaglig kompetanse, og denne må ha eget telefonnummer og synliggjøres bedre i kommunenes nettsider av hensyn til befolkning og samarbeidspartnere. Rehabiliteringsområdet må synliggjøres i samarbeidsavtalene mellom lokale helseforetak og kommunene. Kommunene må styrke og videreutvikle rehabilitering. Dette vil på sikt gi samfunnsøkonomisk gevinst, og styrke kommunenes økonomiske bæreevne. B. Anbefalinger som angår helseforetakene 7 Kapasiteten for rehabilitering i spesialisthelsetjenesten er lavere i Midt-Norge enn landsgjennomsnittet, samtidig som behovet for rehabilitering i befolkningen vil øke. Kapasiteten i spesialisthelsetjenesten bør økes. Antall legespesialister innen fysikalsk medisin og rehabilitering må økes gjennom etablering av flere LIS-stillinger og overlegestillinger. Møre og Romsdal HF har lavere dekning av døgnplasser i de private rehabiliteringsinstitusjonene enn i regionen for øvrig. Denne kapasiteten bør økes. Tverrfaglig sengepost ved Avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering, Ålesund sjukehus, styrkes med 4 sengeplasser. Det må etableres system og arenaer for å utvikle det faglige samarbeidet mellom rehabiliteringsmiljøene i regionen. De private institusjonene må være en aktiv del av dette. Klinikk for fysikalsk medisin og rehabilitering ved St. Olavs Hospital må utvides med en generell rehabiliteringsavdeling. I tillegg til ryggmargskader og hodeskader må det opprettes avdelinger også for pasienter med multitraume og multiorgansvikt. St. Olavs Hospital anbefales å samordne rehabiliteringstilbudene ved sykehuset. Kvalitet, ressursbruk, kodepraksis og bruk av rehabiliteringsplan må sikres i alle kliniske avdelinger som har pasienter som trenger rehabilitering. Helseforetakenes rehabiliteringsavdelinger må etablere ambulante team. Rehabilitering må inngå som del av standardiserte pasientforløp. Helseforetakenes koordinerende enhet må synliggjøres internt og eksternt. Spesialisthelsetjenesten må ha system for opprettelse av koordinator med rehabiliteringsfaglig kompetanse. Spesialisthelsetjenesten må sørge for å etablere systemer som sikrer god koordinering og kommunikasjon rundt den enkelte pasient gjennom hele forløpet internt, herunder også ved overføring mellom sykehusavdelinger eller mellom helseforetak, DMS og private rehabiliteringsinstitusjoner. Spesialisthelsetjenesten må ha systemer og rutiner som sikrer at rehabiliteringsbehov blir vurdert, registrert og fulgt opp. Spesialisthelsetjenesten skal ha en tydelig og lett tilgjengelig koordinerende enhet. Helseforetakenes koordinerende enhet må legge opp til rutiner som sikrer samarbeid med de private rehabiliteringsinstitusjonene for å bidra til å sikre helhetlige pasientforløp for personer med rehabiliteringsbehov. Spesialisthelsetjenesten må etablere systemer og rutiner som sikrer at rehabiliteringsbehov blir vurdert, registrert og fulgt opp i alle pasientforløp. Ett virkemiddel kan være interne ambulerende team med rehabiliteringskompetanse. Side81

82 Koordinerende enhet i spesialisthelsetjenesten må organiseres på en slik måte at rehabiliteringsfaglig kompetanse sikres i arbeidet. Leder/kontaktperson for koordinerende enhet må ha forankring og mandat i sin organisasjon som gir handlingsrom til å sørge for at kliniske avdelinger samhandler i gråsoner for å unngå at pasienter/brukere blir «kasteballer». Koordinerende enhet bør arbeide for bedre samordning på tvers av avdelinger og klinikker. C. Anbefalinger som angår rehabiliteringsinstitusjoner utenfor sykehus Offentlig innkjøp av rehabiliteringstjenester fra private kan være et mulig samarbeidsområde, enten som interkommunalt samarbeid, eller som et felles innkjøp til både kommune og helseforetak. De private rehabiliteringsinstitusjonene må få mer forutsigbare avtaler med lengre varighet med det regionale helseforetaket, slik at de har mulighet til å bygge opp og beholde nødvendig fagkompetanse. Avtalene må omfatte forskning, ambulant virksomhet og kompetanseoverføring. De private rehabiliteringsinstitusjonene må styrke sin mulighet for å ta imot pasienter med vesentlig assistansebehov for å bli mer interessante samarbeidspartnere for kommunene. Pasientforløp i spesialisthelsetjenesten må også omfatte de private rehabiliteringsinstitusjonene, og disse må derfor inkluderes i planarbeidet. Kompetansen innen arbeidsrettet rehabilitering i de private rehabiliteringsinstitusjonene må benyttes og utvikles videre. De private rehabiliteringsinstitusjonene må innrette sin virksomhet slik at de kan motta mer pleietrengende rehabiliteringspasienter (med Barthel index ned mot 30). Tilbudet ved den private rehabiliteringsinstitusjonen må være tilpasset kommunens behov, blant annet slik at mål og tiltak er overførbare til pasientens situasjon i hjemkommunen. De private rehabiliteringsinstitusjonene må kunne tilby kommunene ambulant bistand i enkeltsaker ved siden av kompetanseoverføring gjennom for eksempel kursing og hospitering. D. Anbefalinger som angår brukergrupper med udekkede behov Kommunenes rehabiliteringstilbud må omfatte personer med kroniske sykdommer hvor tiltakene kan være på tvers av diagnosegrupper. Alle kommuner må ha rehabiliteringsopplegg for eldre med nedsatt/fallende funksjon, enten i form av hverdagsrehabilitering, dagtilbud eller opphold i en kommunal rehabiliteringsinstitusjon. Mange pasienter med somatiske sykdommer sliter også med psykiske lidelser og /eller rusavhengighet. Kommunene må derfor samordne psykisk helsevern og rusomsorg med de øvrige rehabiliteringstjenestene, særlig gjelder dette i kommunene. 8 Side82

83 Ungdom og unge voksne med funksjonshemming har behov for særskilte miljøer for rehabilitering. Kommunene må sørge for slike tilbud i egen kommune, eller i samarbeid med andre kommuner eller en rehabiliteringsinstitusjon. For pasienter med progressive nevrologiske sykdommer bør det regionale rehabiliteringstilbudet gjennomgås med tanke på behov, innhold og kapasitet. Rehabiliteringstilbudet for kreftpasienter i Midt-Norge vurderes som utilstrekkelig. I forlengelse av Regional kreftplan bør det foretas en egen utredning for å klarlegge behov, faglig innhold, organisering og kapasitet for kreftrehabilitering. Kommunene bør iverksette tiltak for å forebygge fedme/sykelig overvekt hos barn, ungdom og voksne. Rehabiliteringstilbudet i Midt-Norge for personer med sansetap vurderes som utilstrekkelig og mangelfullt organisert i spesialisthelsetjenesten. Det bør gjøres en nærmere kartlegging av behov og utarbeides forslag til organisering og tiltak på individ- og systemnivå. Rehabiliteringstilbudet til mennesker med kronisk lungesykdom er utilstrekkelig. Helseforetak og kommuner bør sammen kartlegge behov og iverksette pasientforløp og rehabiliteringstiltak. Kommunene må sørge for å ha tilgang til ergoterapeut/logoped som rehabiliteringstilbud for mennesker med senfølger etter hjerneslag. Rehabiliteringsansvaret for mennesker med smertetilstander og sammensatte lidelser er hovedsakelig et kommunalt ansvar, men i et nært samarbeid med spesialisthelsetjenestens smerteklinikk. E. Anbefalinger som angår brukermedvirkning Brukerorganisasjoner skal delta aktivt i utvikling av rehabiliteringstjenesten både i helseforetak og kommune. (Ref. lovfestet kommunalt råd for mennesker med nedsatt funksjonsevne). Pårørende og andre nærpersoner må i større grad enn i dag verdsettes som ressurs og kompetansekilde både av kommunene og helseforetaket. Det må satses vesentlig mer på opplæring og avlasting av pårørende og nærpersoner for at denne ressursen fortsatt skal være et betydelig bidrag. Kommunene må etablere godt samarbeid med frivillige organisasjoner for å utnytte den kompetanse og kapasitet disse har til å støtte opp under det offentlige rehabiliteringsarbeidet. F. Anbefalinger som angår samhandling 9 I arbeidet med å utvikle samarbeidsavtalene anbefales følgende: o Å etablere systemer og rutiner som sikrer brukerinnflytelse gjennom hele pasientforløpet. Dette må spesielt ivaretas i overganger mellom tjenestenivå. o Å etablere et system for tilbakemelding fra brukerne med spesielt fokus på overgangen innen og mellom tjenestenivåene, jf. eksemplet fra Nord-Trøndelag. o Arbeidet med opplæring av koordinatorer må videreføres og videreutvikles. Her bør spesialisthelsetjenesten i større grad inviteres inn i arbeidet for å lære av kommunene. Side83

84 o Kommunene og spesialisthelsetjenesten må etablere systemer og rutiner som sikrer at rehabiliteringsbehov blir vurdert, registrert og fulgt opp på tvers av nivåene. o Det legges til rette for gode overgangsfaser der spesialisthelsetjenesten og kommunene yter bistand til bruker samtidig som en legger til rette for systemer som sikrer at NAV og skole trekkes inn. Kommunene og spesialisthelsetjenesten må ha tett dialog når det gjelder utveksling av kompetanse knyttet til lærings- og mestringstilbud. Det må ikke skje en nedbygging av lærings- og mestringstilbud i spesialisthelsetjenesten før kommunene har bygd opp/ut sine tilbud. Kommunene og spesialisthelsetjenesten må sørge for gode overganger og samtidighet mellom pasient- og pårørendeopplæring i spesialisthelsetjenesten og de mer generelle lærings- og mestringstilbudene i kommunene. Arbeidet med å få på plass rutiner og systemer for konkrete beskrivelser av hvordan dialogen mellom partene skal være, forankres i samarbeidsutvalget/organet mellom helseforetak og kommune. Kommunene må ha en ressursbase for rehabilitering, for eksempel gjennom rehabiliteringsteam som kan koordinere og sikre kontinuitet mellom spesialisthelsetjenesten og kommunen i kompetanseoverføring. Rehabilitering må inngå som en naturlig del av helhetlige forløp som utarbeides på systemnivå. De private rehabiliteringsinstitusjonene må være en aktiv del av dette. Både helseforetak og kommunene må gjøre en vesentlig større innsats i å gjøre samhandlingsavtalene kjent i sin organisasjon, slik at avtalene blir et reelt verktøy til beste for den enkelte pasient/bruker. Rehabiliteringsområdet må synliggjøres i samarbeidsavtalene mellom lokale helseforetak, kommunene og de private rehabiliteringsinstitusjonene. De avtalefestede samhandlingsorganene må brukes aktivt til tjenesteutviklingen i samhandlingsrommet. Det må etableres møteplasser på rehabiliteringsområdet i hvert helseforetaksområde med likeverdig deltagelse fra brukere, kommuner og spesialisthelsetjenesten. Møteplasser mellom koordinerende enheter i kommunene og spesialisthelsetjeneste må forankres i samarbeidsavtalene mellom partene. Rehabiliteringsbehov må kartlegges og synliggjøres i overføringer fra spesialisthelsetjeneste til kommune iht rutinene i samarbeidsavtalene. Spesialisthelsetjenesten må legge mer arbeid i kartlegging av behov for tekniske hjelpemidler etter opphold, og formidle dette til kommunen/nav slik at utstyret kan komme på plass så tidlig som mulig og senest på utskrivningstidspunktet. Brukerne må sikres opplæring i bruken av tekniske hjelpemidler. G. Anbefalinger som angår forskning og fagutvikling Forskningsfeltet innen rehabilitering må styrkes både nasjonalt og regionalt. Spesielt gjelder dette forskning på effektene av ulike tiltak, både på individ- og systemnivå. Det må etableres et program for slik forskning i regionen, med deltagelse fra NTNU, høyskolene, kommunene, de private rehabiliteringsinstitusjonene og helseforetakene. 10 Side84

85 Avd. for fysikalsk medisin og rehabilitering ved St. Olavs Hospital må som universitetssykehus-avdeling ta et særskilt ansvar for å initiere og styrke forskning og fagutvikling innen rehabilitering i regionen. Det må opprettes et professorat i fysikalsk medisin og rehabilitering ved NTNU. H. Anbefalinger som angår regionale og nasjonale politiske organer og helsemyndigheter Takstreglene for den sykehusinterne, innsatsstyrte finansiering for rehabilitering må endres slik at rehabiliteringsavdelingene blir kreditert avdelingenes reelle innsats. Finansieringsordningene må innrettes slik at ambulante team, poliklinisk og gruppebasert rehabilitering stimuleres. For å oppnå dette må takster som begrenser samhandling identifiseres slik at nye takster som støtter opp om samhandling mellom nivåene utvikles. Det bør innføres ISF-finansiering av ambulante rehabiliteringsteam. Helsedirektoratet må utvikle en nasjonal løsning/mal for en elektronisk basert individuell plan. Helse Midt-Norge RHF må etablere et rehabiliteringsledernettverk med representasjon fra sykehus, private rehabiliteringsinstitusjoner, kommuner og brukere. Kommunene må arbeide for å få bedre registrering av rehabiliteringsbehov i fagsystemene gjennom KS og andre kanaler inn mot sentrale myndigheter. Det anbefales at rehabiliteringsfeltet deltar aktivt i arbeidet med elektroniske journalløsninger for å bidra til mulighet for helhetlig tilnærming i dokumentasjonen. Det anbefales å ta ny teknologi i bruk i rehabiliteringsfeltet for å understøtte og utvikle kompetansesamarbeid og oppfølgingstiltak rettet mot grupper og enkeltindivider. Satsene for egenandeler bør samordnes for kommunal og spesialisert rehabilitering, inkludert private institusjoner. Det offentlige må være offensiv i å utvikle og ta i bruk ny teknologi som understøtter og utvikler kompetansesamarbeid og oppfølgingstiltak rettet mot grupper og enkeltindivider. Utviklingen må skje i samarbeid med brukerne, fagpersonell og næringslivet. Regionale samhandlingsmidler eller tilskudd anbefales til kommuner som har etablert samhandlingstiltak sammen med andre kommuner og/eller helseforetak. 11 Side85

86 2. Prosjekt «Rehabilitering i Midt-Norge» 2.1 Mål Prosjektet har følgende målsetting: Overordnet mål: Kommunene og spesialisthelsetjenesten i Midt-Norge har en felles strategi for rehabiliteringsfeltet slik at den enkelte bruker får dekket sitt behov for rehabilitering. Prosjektet skal bidra til 1. at kommunene og spesialisthelsetjenesten i Midt-Norge avklarer ansvars- og oppgavedeling innen rehabiliteringsområdet. 2. avklaring av hvilke oppgaver de private rehabiliteringsinstitusjonene bør ha på vegne av hhv kommunene og spesialisthelsetjenesten. 3. utforming av anbefalinger til rehabiliteringsfaglig kompetanse i kommunene og spesialisthelsetjenesten i Midt-Norge. 4. avklaring av behovet for rehabiliteringskapasitet (døgn- og dagplasser i institusjon) og ambulerende virksomhet i spesialisthelsetjenesten. 5. avklaring av behovet for institusjonsbasert rehabilitering (døgn- og dagplasser) og ambulerende virksomhet i kommunene. 6. å identifisere brukergrupper med udekkede rehabiliteringsbehov, og utarbeide forslag til tiltak. 7. tiltak for å fremme optimal samhandling mellom kommuner, spesialisthelsetjeneste, private aktører og brukerorganisasjoner. Prosjektet er noe avgrenset. Det omhandler ikke habilitering barn. For habilitering vises til «Regional plan for utvikling av habilitering i Helse Midt-Norge RHF ». Rehabilitering i spesialisthelsetjenesten for brukere med rusavhengighet og alvorlige psykiske lidelser er ikke omhandlet i dette prosjektet. 2.2 Organisering Prosjektet er igangsatt av Helse Midt-Norge RHF i samarbeid med kommunene i helseregionen. Styringsgruppen for prosjektet er oppnevnt av Samarbeidsorganet mellom KS og Helse Midt-Norge RHF Styringsgruppen. Styringsgruppen: Svanhild Jenssen, Helse Midt-Norge RHF (leder) Ingeborg Laugsand, KS Nord Trøndelag Stig Holmstrøm, KS Møre og Romsdal Karin Størseth, KS Sør-Trøndelag Karl Arne Remvik, Helse Møre og Romsdal HF Gisle Meyer, St. Olavs Hospital HF (Bjørn Skogstad fra ) Tore Andersen, Helse Nord Trøndelag HF Bjørn Bratvik, Regionalt brukerutvalg Eilin Reinaas, Regionalt brukerutvalg Ellen Wøhni, repr. Tillitsvalgte 12 Side86

87 Prosjektgruppen Prosjektgruppen har bestått av representanter for kommunene i de tre fylkene, de tre helseforetakene, de private rehabiliteringsinstitusjonene og brukerne (pasientorganisasjonene). Representantene for kommunene og helseforetakene er oppnevnt av de tre administrative samarbeidsutvalgene. Representantene for de private institusjonene er oppnevnt av Virke. FFO og SAFO har oppnevnt brukerrepresentantene. Magne Rø, St. Olavs Hospital HF Oddrun Linge, kommunene i Sør-Trøndelag Steinar Gjærde, Helse Møre og Romsdal HF Håvard Overå, kommunene i Møre og Romsdal Nancy Haugan, Helse Nord-Trøndelag HF Åshild Nymo, kommunene i Nord-Trøndelag Jan Emil Standal, Virke Siri Skumlien, Virke Sigrunn Antonsen, FFO Anne Berit Berge, SAFO Reidar Tessem, Helse Midt-Norge RHF Dagfinn Thorsvik, prosjektleder Prosjektledelse/sekretariat/økonomi Dagfinn Thorsvik har ledet prosjektet. Helse Midt-Norge RHF har hatt ansvar for sekretariat og kommunikasjon. Sekretær har vært Ann-Harriet Dalen og kommunikasjonsansvarlig har vært Hanne Sterten. Stein Jonny Valstad, fra Senter for Ledelse, har bidratt med prosessveiledning. Helse Midt-Norge RHF har dekket utgiftene til prosjektledelsen og de regionale konferansene, samt brukerrepresentantenes utlegg. Reiseutgifter og medgått arbeidstid for øvrige medlemmer i styringsgruppe og prosjektgruppe har vært dekket av de respektive organisasjoner. Prosjektperiode Prosjektet startet 2.mai 2013 og avsluttet 28. februar De fire regionale konferansene ble gjennomført i perioden september-oktober Arbeidsmetoder i prosjektet Samhandlingsreformen har gitt retningslinjer for ny ansvarsdeling mellom kommuner og spesialisthelsetjeneste innenfor rehabiliteringsområdet. Rapport IS-1947 har gitt prinsipper for hvordan denne ansvarsdelingen bør skje i forhold til brukergrupper og konkrete oppgaver og tiltak innen rehabilitering. Hensikten med dette prosjektet har vært å videreføre Samhandlingsreformens intensjoner over i praktisk organisering av rehabiliteringstjenestene i Midt-Norge, slik at behovene til enkeltbrukere og brukergrupper blir dekket. Behovet for tjenester er det viktigste hensynet, men tiltakene må tilpasses regionens forutsetninger og eksisterende ressurser. Kunnskap om behov i befolkningen og kunnskap om ressurser og mangler i rehabiliteringstjenestene har vært viktig å få frem for å kunne gi anbefalinger til en felles strategi for rehabiliteringsfeltet i regionen. 13 Side87

88 Prosjektoppdraget Styringsgruppen utarbeidet og vedtok et prosjektoppdrag. Prosjektoppdraget har vært retningsgivende for prosjektarbeidet, se nettadresse: delig.doc Regionale konferanser Sentralt i prosjektet har vært å lage arenaer hvor deltakere fra de forskjellige instanser kan dele kunnskap og erfaringer, for deretter å finne fram til hensiktsmessig ansvarsfordeling, virkemidler og organisasjonsformer innen rehabiliteringsfeltet. Midt-Norge omfatter 85 kommuner, 8-10 rehabiliteringsinstitusjoner og 3 lokale helseforetak med 8 sykehus. Innenfor hver av disse instansene arbeider 4-10 forskjellige fagprofesjoner med rehabilitering. I tillegg må brukerorganisasjoner, politikere og administratorer aktiveres i et slikt arbeid. For å sikre en god representasjon fra mange kommuner og brukerorganisasjoner og samtidig få til en praktisk gjennomføring, ble det arrangert fire regionale dagskonferanser på følgende steder: Sted Dato Antall deltakere Steinkjer 26. september Trondheim 10. oktober Kristiansund 17. oktober Ålesund 31. oktober Deltakerne representerte kommunene (fagpersonell, ledere og politikere), sykehusene (rehabiliteringsavdelingene, andre avdelinger), rehabiliteringsinstitusjonene i Midt-Norge, samt representanter for brukerorganisasjonene. Konferansene var todelt: Første del var rehabiliteringsfaglige foredrag og andre del var gruppearbeid. I gruppearbeidet var deltakerne inndelt i heterogene grupper på 6-7 personer. Alle gruppene fikk forhåndsbestemte spørsmål til diskusjon og skriftlig besvarelse. Besvarelsene ble oppsummert av prosjektgruppen. En samling av besvarelsene er også lagt ut på følgende nettadresse: Hovedhensikten med konferansene var å skape en felles virkelighetsforståelse omkring behov, tiltak og behovsdekning innen rehabilitering i kommunene og spesialisthelsetjenesten, og å innhente kunnskap fra deltakerne i praksisfeltet som grunnlag for å kunne gi anbefalinger. I tillegg til beslutningsstøtte for prosjektets anbefalinger har konferansene bidratt til Kunnskapsoverføring Kunnskapsutvikling Mobilisering av rehabiliteringsfeltet i Midt-Norge Relasjonsutvikling Strategiutvikling 14 Side88

89 Arbeid i prosjektgruppen og styringsgruppen Prosjektgruppen var en tverrfaglig sammensatt faggruppe. Brukere, kommuner, helseforetak og private rehabiliteringsinstitusjoner var representert, og medlemmene hadde kunnskap og lang og bred erfaring fra rehabilitering. En vesentlig del av kunnskapsgrunnlaget ble derfor innhentet gjennom medlemmene i prosjektgruppen. De enkelte temaer, jfr. delmålene i kapittel 4.1, ble fordelt parvis mellom medlemmene. Forslagene til innhold og anbefalinger ble deretter behandlet av prosjektgruppen i plenum. Prosjektgruppens anbefalinger er samstemmige. Prosjektgruppen har hatt sju møter. To av møtene har vært felles med styringsgruppen. Møtene med styringsgruppen ga gode diskusjoner og innspill, og førte dermed til bedre prosjektgjennomføring og resultat. Brukersiden var representert i prosjektorganisasjonen med to deltagere i styringsgruppen og to i prosjektgruppen. I tillegg ble det gjennomført et fokusgruppemøte med representanter for regionalt brukerutvalg. Samarbeid med Helsedirektoratet Helsedirektoratet er i ferd med å utarbeide en Veileder til Forskrift om habilitering og rehabilitering. Veilederen blir ferdig høsten Et av prosjektgruppemøtene var felles med faggruppen fra Helsedirektoratet. Kommunikasjon Det ble utarbeidet en kommunikasjonsplan for prosjektet. Hovedhensikten med denne var å mobilisere flest mulig til å engasjere seg og gi innspill til prosessen. Oppslag i lokalavisene om fagkonferansene. Videoserie med deltakere: Youtube, Helse Midt-Norge RHFs nettsider, sosiale medier (Facebook og Twitter) Egen temaside på nettsidene til Helse Midt-Norge RHF: Nettsaker før og etter konferansene. I løpet av prosjektperioden har det kommet flere muntlige og skriftlige innspill fra brukerhold og fra aktører i rehabiliteringstjenestene. Prosjektrapport med anbefalinger Prosjektrapporten beskriver status og behov for rehabilitering i regionen, både i kommuner og spesialisthelsetjenesten. Den gir retninger for videre utvikling av tjenestene hva angår kompetanse, kapasitet og organisering. Under hvert kapittel er det gitt konkrete anbefalinger for å oppnå en god rehabilitering i Midt-Norge fram mot Alle anbefalingene er samlet i Kapittel 1 Sammendrag og anbefalinger. 15 Side89

90 2.4 Måloppnåelse I prosjektoppdraget lå hovedmålet om at kommunene og spesialisthelsetjenesten i Midt- Norge skulle ha en felles strategi for rehabiliteringsfeltet. I tillegg skulle prosjektet bidra til sju definerte delmål. Mange brukere, medarbeidere, administratorer og politikere har engasjert seg i prosessen, særlig gjennom de regionale konferansene. Ett resultat er at prosjektet har ført til en mobilisering av rehabiliteringsfeltet i Midt-Norge med felles kunnskapsutvikling og relasjonsbygging. Dette er et viktig grunnlag når konkrete tiltak og praktiske samarbeidsformer skal utvikles. Avklaring av ansvar og oppgaver mellom kommuner og spesialisthelsetjeneste handler ikke bare om fag, men også om helsepolitikk. Særlig gjelder det rehabiliteringsinstitusjoner utenfor sykehus, både offentlige og private. Det gjelder samarbeid mellom kommuner, og samarbeid mellom rehabiliteringsinstitusjoner og kommuner. Prosjektet har hatt som oppgave å avdekke behov og gi anbefalinger til tiltak. Brukernes behov har vært styrende, og anbefalingene er faglige og kunnskapsbaserte. Vi mener disse anbefalingene gir et faglig grunnlag for å treffe administrative og politiske beslutninger vedrørende rehabilitering i kommuner og helseforetak. Prosjektet har svart på hovedmålet. Gjennom anbefalingene i prosjektrapporten har prosjektet bidratt til en utvikling i retning av å oppnå delmålene. Hvert av delmålene fordrer fortsatt betydelig utviklingsarbeid. Dersom anbefalingene følges vil denne utviklingen gå raskere og føre til bedre tjenester som kan komme brukerne, fagmiljøene og hele samfunnet til nytte. 16 Side90

91 3. Nasjonale føringer, lovgivning og dokumenter Dette kapitlet gir en oversikt over de viktigste nasjonale lover, dokumenter og beslutninger som angår rehabilitering i Norge i løpet av de siste to ti-årene. Gjennom Lov om kommunehelsetjenester i 1984 fikk kommunene ansvar for rehabilitering. Medisinsk attføring ble lovpålagt oppgave på linje med miljørettet helsevern, legetjenester og pleie- og omsorgstjenester. I praksis gjaldt dette også fysioterapitjenesten. Sykehusloven gav ikke tilsvarende til fylkene som var sykehuseiere. Utvikling av rehabilitering var tilfeldig med store variasjoner mellom landsdeler og fylker. Det var få eller ingen egne rehabiliteringsavdelinger i sykehus. Det meste av institusjonsbasert rehabilitering foregikk i de private opptreningsinstitusjonene. I 1991 utarbeidet Helsedirektoratet en «Veileder for medisinsk rehabilitering». Utover 1990-tallet kom funksjonshemmedes rettigheter og dermed rehabilitering på den politiske dagsorden. Regjeringen utarbeidet «Handlingsplan for funksjonshemmede ». Noen fylker laget egne planer for rehabilitering. I Nord-Trøndelag ble det i 1999 utarbeidet en «Samordnet plan for habilitering og rehabilitering». Bak planen sto kommunene i fylket, brukerorganisasjonene og fylkeskommunen som ennå var sykehuseier. St.meld.nr. 21( ) «Ansvar og meistring mot ein heilskapleg rehabiliteringspolitikk» var banebrytende for utviklingen av rehabiliteringsfeltet i Norge. Den bio-psyko-sosiale tilnærmingen, tverrfaglig innsats, nødvendigheten av samarbeid mellom aktørene i helse- og sosialtjenesten og samfunnet for øvrig, kom klart frem. At rehabilitering er brukerens egen prosess og at målet for rehabilitering er selvstendighet og deltagelse sosialt og i samfunnet, gav klare føringer for rehabiliteringsfeltet. Som følge av stortingsmeldingen kom «Forskrift for habilitering og rehabilitering» i Forskriften gav en oppgave- og ansvarsfordeling mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten. Spesialisthelsetjenesten skulle ivareta rehabiliteringsbehov som oversteg det kommunen var i stand til å utføre. Begge tjenestenivå ble pålagt å opprette en «koordinerende enhet» med ansvar for å koordinere tjenestene og holde en oversikt over behovet for rehabilitering i lokalsamfunnet. Spesialisthelsetjenesten ble pålagt et veiledningsansvar overfor kommunene. Forskriften ble en god faglig støtte til fagmiljøenes virksomhet, men fikk liten betydning for øvrig i kommuner og i sykehusene. «Lov om pasient- og brukerrettigheter» kom i Sentralt i denne var brukermedvirkning på individ- og systemnivå. Som en følge av loven kom «Forskrift for individuell plan» i 2001 som gav brukere med komplekse og sammensatte rehabiliteringsbehov rett til å få utarbeidet en plan for sin rehabilitering. De private opptreningsinstitusjonene var fram til 2005 finansiert direkte fra Rikstrygdeverket etter kurdøgnprinsippet. Ved behandlingen av statsbudsjettet for 2003 vedtok Stortinget å overføre bestiller- og finansieringsansvaret for institusjonene fra Rikstrygdeverket til de regionale helseforetakene. Nyordningen trådte i kraft fra Fra samme tidspunkt ble opptreningsinstitusjonene benevnt som «rehabiliteringsinstitusjoner», og virksomheten ble definert som en del av spesialisthelsetjenesten. Etter dette har de private rehabiliteringsinstitusjonene hatt driftsavtaler med de regionale helseforetakene etter 17 Side91

92 anbudsprinsippet. Anbudene har vært spesifisert til definerte pasientgrupper, og avtalene har vært begrenset i varighet fra 2-4 år. I 2008 kom «Nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering » Denne pekte på at rehabiliteringsfeltet i Norge ikke hadde den posisjon og prestisje som var i samsvar med overordnede politiske mål. Det ble pekt på store utfordringer knyttet til samhandling, koordinering, informasjon, brukermedvirkning, kvalitetsutvikling og også ressurssituasjonen innen rehabiliteringsfeltet. Stortinget vedtok strategien og at rehabilitering skulle være det neste store satsningsområdet innen helsetjenesten. Ifølge «Nasjonal helse- og omsorgsplan » skal det legges økt vekt på habilitering og rehabilitering, og tiltakene fra den forrige strategien skal videreføres. Riksrevisjonen gjennomførte i en undersøkelse for å vurdere i hvilken grad myndighetene ivaretok sitt overordnede ansvar for å sikre prioritering av rehabilitering i helsetjenesten. Undersøkelsen viste at i perioden hadde rehabilitering i spesialisthelsetjenesten hatt en nedgang målt i DRG-poeng og antall plasser. Det var store forskjeller i ventetid, og store variasjoner i prosentandelen som ble innvilget rett til nødvendig helsehjelp. Kommunene kunne i liten grad gi rehabiliteringstjenester til yngre pasienter og til pasienter med redusert kognitiv funksjon, språk- og talevansker. Både i spesialisthelsetjenesten og kommunene var det manglende oversikt over rehabiliteringsbehov. Bare en femtedel av kommunene hadde en koordinerende enhet, og bare 17 % av brukerne hadde en individuell plan. Samarbeidet mellom kommunene og helseforetak var mangelfullt. Kommunene opplevde bedre samarbeid med rehabiliteringsavdelingene enn med de øvrige avdelingene i sykehus. I «Samhandlingsreformen. Rett behandling på rett sted til rett tid» (St.meld.nr. 47/ ) er rehabilitering gitt en kort omtale. Det signaliseres at kommunene bør ta et større ansvar for rehabilitering til store pasientgrupper som tidligere fikk sin rehabilitering i spesialisthelsetjenesten. De pasienter som bør få sine rehabiliteringstilbud i tilknytning til hjemmet, eller som har behov for tverrfaglig oppfølging over tid, skal få dette i kommunen. Som følge av samhandlingsreformen kom ny «Lov om helse- og omsorgtjenester i kommunene» i I denne loven benevnes rehabilitering som «sosial, psykososial og medisinsk habilitering og rehabilitering». Etter oppdrag fra Helse- og sosialdepartementet utarbeidet en gruppe i Helsedirektoratet rapport IK-1947 «Avklaring av ansvars- og oppgavedeling mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten på rehabiliteringsområdet». Hensikten var å trekke opp klare linjer mellom rehabiliteringsoppgavene i de to nivåene. Rapporten omhandler også hvilke oppgaver de private rehabiliteringsinstitusjonene bør ha på vegne av hhv spesialisthelsetjenesten og kommunene. Rapporten er nærmere omtalt i kapittel 4.6. Den tidligere rehabiliteringsforskriften ble også endret som følge av samhandlingsreformen. Ny «Forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator» trådte i kraft 1. januar Den beskriver ansvar og oppgaver for hhv kommunen og spesialisthelsetjenesten. Nytt i forskriften er at brukere med behov for komplekse, langvarige og koordinerte tjenester skal tilbys en koordinator. Helsedirektoratet har igangsatt et arbeid for å utarbeide en veileder til forskriften. Den vil foreligge i Side92

93 Regjeringen som tiltrådte høsten 2013 sier i sin politiske plattform at styrking av habiliterings- og rehabiliteringstilbudet vil gi flere mulighet til å delta i samfunnslivet og arbeidslivet. Regjeringen vil innføre fritt rehabiliteringsvalg i landet, videre etablere en opptrappingsplan for rehabiliteringsfeltet. Regjeringen vil hindre nedbygging av rehabilitering i spesialisthelsetjenesten før tilsvarende kapasitet og kompetanse er bygget opp i kommunene. Det foreligger ingen helhetlig regional plan for rehabilitering. I 2004 vedtok styret for Helse Midt-Norge RHF «Handlingsprogram for fysikalsk medisin og rehabilitering og habilitering i Helse Midt-Norge». Programmet omfattet ikke kommunene og heller ikke de private rehabiliteringsinstitusjonene. 19 Side93

94 4. Funksjonshemming og rehabilitering. Å leve med en funksjonshemming utfordrer den enkelte og samfunnet rundt den som er funksjonshemmet. Et av svarene på denne utfordringen er rehabilitering. I dette kapitlet gis en kort innføring i definisjoner og begreper, samt en innføring i fagområdet rehabilitering. Siste del av kapitlet omhandler framtidig behov for rehabilitering i Midt-Norge og landet for øvrig. 4.1 Verdier og definisjoner. Ver `kje vonlaus om helsa veiknar, sume får glede av søner, sume av frendar, sume av å eige fe, sume av velgjort verk. Er du halt, kan du ri. Handlaus kan du gjete. Er du døv kan du duge i strid. Blind er betre enn brend å vera. Lite duger eit lik. Disse versene fra «Håvamål» fra tusen år tilbake avspeiler samfunnsverdier vi har hatt med oss fra vi ble en nasjon. De gir et perspektiv på forholdet mellom helse, livskvalitet, funksjonshemming og mulighet og rett til å delta i samfunnet. Alle mennesker har en verdi, uavhengig av funksjonsevne. Alle skal ha et verdig liv og rett og plikt til å delta i samfunnet. Ordet «rehabilitering» stammer fra gresk og betyr «gjeninnsette i verdighet». Begrepet rehabilitering er ikke entydig, og grensen mellom rehabilitering og andre tjenester til mennesker med funksjonshemming er uklar. Det er laget flere definisjoner. St.meld.nr. 21 ( ) «Ansvar og meistring» gav følgende definisjon av rehabilitering: Tidsavgrensa, planlagde prosessar med klare mål og verkemiddel, der fleire aktørar samarbeider om å gi nødvendig assistanse til brukaren sin eigen innsats for å oppnå best mogeleg funksjons- og meistringsevne, sjølvstende og deltaking sosialt og i samfunnet. Denne definisjonen er allment akseptert av brukerorganisasjoner og fagmiljø. Den indikerer at en god rehabiliteringsprosess er avhengig av et samarbeid mellom flere fagpersoner og instanser og sammen med brukeren, videre at rehabilitering er brukerens egen prosess. Det er den som får/har en funksjonshemming som eier rehabiliteringsprosessen. Dette understøttes av følgende alternative definisjon: (Re)habilitering er en prosess som kan gjennomleves av en person etter erkjennelse av varig funksjonshemning. Prosessen innebærer: Sorg over manglende funksjoner og muligheter. Erkjennelse av muligheter og begrensninger. Orientering mot nye, for individet tilfredsstillende funksjonsformer. 20 Side94

95 Prosessen fordrer utvikling av personens livsmål, holdninger og atferd slik at disse samsvarer med personens muligheter og begrensninger. Prosessen kan katalyseres av fagpersoner eller andre medmennesker. Svend Rand Henriksen Funksjonshemming kan beskrives som et misforhold mellom individets forutsetninger og samfunnets krav, se fig 2. Rehabilitering handler derfor også om å tilpasse samfunnet slik at mennesker med funksjonshemming lettere kan oppnå en selvstendig tilværelse. Et eksempel på dette er «universell utforming. Fig 2. Gap-modellen (etter Ivar Lie) Rehabilitering omfatter i tillegg til helse og daglig funksjon, også hele den sosiale tilværelsen for brukeren. Derfor angår rehabilitering mange instanser i samfunnet, ikke bare helsetjenesten. Helsetjenesten er ofte sentral fordi behovet fordi funksjonshemmingen oftest oppstår etter en skade eller etter en akutt eller langvarig sykdom. Rehabilitering starter derfor mens brukeren fortsatt har kontakt med helsetjenesten. Rehabilitering er i dag et eget fagområde i helsetjenesten på linje med diagnostikk, medisinsk behandling, pleie og forebyggende helsetjeneste. Helsepersonell som arbeider med rehabilitering får en annen rolle enn den tradisjonelle hjelperrollen. Rehabiliteringsrollen kan sammenlignes med idrettstrenerens målsetting, motivasjon, rådgivning, veiledning, oppfølging og støtte. Rehabilitering kan sees på som et motstykke til den øvrige helsetjenesten som har fokus på sykdom, behandling og pleie. Rehabilitering er å styrke det friske og aktivere ressursene hos det enkelte menneske og i samfunnet rundt individet. 21 Side95

96 4.2 Arbeidsmetoder i rehabilitering Denne prosjektrapporten skal ikke være en veiledning i praktisk rehabilitering, men det vil likevel pekes på noen sentrale arbeidsmetoder: Kartlegging av funksjon og rehabiliteringspotensiale er viktig både i starten og underveis i en rehabiliteringsprosess. Kartleggingen må klarlegge alle problemer, men også muligheter i forhold til kroppsfunksjoner, daglige gjøremål og sosial fungering. WHO har utviklet et klassifikasjonssystem for kartlegging av funksjon: International Classification of Functioning, Disability and Health, forkortet ICF. Systemet bygger på en bio-psyko-sosial tankemodell som er gjengitt nedenfor. Figur: Tankemodellen i ICF Tankemodellen er blitt et nyttig verktøy som er tatt i bruk i fagmiljøer som arbeider med rehabilitering både nasjonalt og internasjonalt. Tradisjonelt er helsevesenet problemorientert med fokus på å finne årsak til sykdom og nedsatt funksjon. I rehabilitering vektlegges funksjonsdiagnostikk, og her er det vel så viktig å fokusere på ressursene som på problemene. Tverrfaglig teamarbeid mellom mange faggrupper. Mange profesjoner/faggrupper/instanser med ulik kompetanse kan være involvert i en brukers rehabiliteringsprosess: leger, sykepleiere, fysioterapeuter, ergoterapeuter, logopeder, nevropsykologer, sosionomer, vernepleiere, lærere, idrettspedagoger, NAV og arbeidsgivere. I rehabilitering er det en anerkjent metode å etablere et tverrfaglig team bestående av brukeren selv, evt. pårørende, sammen med relevante fagpersoner med ulik spisskompetanse. Teamet har felles ansvar for kartlegging, målsetting, tiltak og løpende evaluering i rehabiliteringsforløpet. De enkelte teammedlemmer må i tillegg til egen fagkompetanse ha utviklet evne til å arbeide tverrfaglig. 22 Side96

97 Brukermedvirkning Rehabilitering er brukerens egen prosess. Brukermedvirkning er derfor ikke bare en lovfestet rettighet, men også en hensiktsmessig selvfølge. Brukeren deltar i det tverrfaglige teamet, alene eller sammen med pårørende. Arbeidet i og målet for rehabiliteringsprosessen skal være i samsvar med en rehabiliteringsplan som utarbeides av det tverrfaglige teamet. Brukere med sammensatte og langvarige behov har også lovfestet rett til å få utarbeidet en individuell plan. 4.3 Fagutdanning og forskning Rehabilitering er et eget fagfelt i helse- og sosialtjenesten, og det er etablert egne universitets- og høyskoleutdanninger for å kvalifisere personell til fagfeltet. For leger som skal arbeide med rehabilitering er det et spesialistutdanningsløp som fører fram til spesialiteten Fysikalsk medisin og rehabilitering. Slik spesialistutdanning er etablert i alle tre helseforetak i Midt-Norge. Rehabiliteringsavdelingene ved St. Olavs Hospital og i Helse Møre og Romsdal er begge godkjente som såkalt gruppe-1 institusjoner for spesialistutdanning av leger innen rehabilitering. Tilsvarende spesialistutdanning i rehabilitering er etablert for personell med 3-årig helsefagutdanning ved høgskolene i Nord- Trøndelag, Sør-Trøndelag og Møre og Romsdal. Rehabilitering skal være kunnskapsbasert. Det vil si at virksomheten skal være basert på brukerkunnskap, klinisk erfaring og forskning. Rehabilitering er et relativt «ungt» fagområde med lav forskningsaktivitet. I de senere år har det vært en økning av forskning innen rehabilitering ved universitetene, høyskolene og også ved noen av sykehusene og de private rehabiliteringsinstitusjonene. Ved Universitetene i Oslo og Bergen er det professorater i faget fysikalsk medisin og rehabilitering. Ved NTNU er det for tiden ikke et slikt professorat. Universitetet i Oslo har sammen med flere offentlige instanser etablert et 5-årig forskningsprogram (CHARM) for å styrke forskningsinnsatsen og kompetansen innen habiliterings- og rehabiliteringstjenester. For noen pasientgrupper er det utarbeidet kunnskapsbaserte nasjonale retningslinjer/veiledere for rehabilitering. Et eksempel på dette er «Behandling og rehabilitering ved hjerneslag». Spesielt i kommunene er det behov for mer forskning som viser effekt av ulike former for tiltak innen rehabilitering, samt hvilke kommunale organisasjons- og arbeidsmodeller som gir best resultat. 23 Side97

98 4.4 Framtidig behov for rehabilitering i Midt-Norge Flere forhold gjør at behovet for rehabilitering vil øke. Folketallet i regionen øker med 8-9 prosent frem mot Økningen er størst i Sør-Trøndelag. Tabell: Befolkningsutviklingen i Midt-Norge Fylke Økning (prosent) Nord- Trøndelag ,8 Sør-Trøndelag Møre og Romsdal Sum ,6 Kilde: Statistisk sentralbyrå Befolkningens alderssammensetning endres. I løpet av de to neste ti-år vil antall innbyggere i Norge over 67 år øke med ca. 60 %. Mange sykdommer kommer med alderen. Funksjonshemminger pga. hjerneslag, leddsykdommer, nevrologisk sykdom, sansetap, psykiske vansker, kognitiv svikt og smerter forekommer oftere hos eldre enn hos yngre. Dette betyr økt behov for rehabilitering både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten. Helsefremmende arbeid og forebygging, for eksempel i forhold til overvekt og diabetes, kan bremse økningen noe i behov for sykehusbehandling og rehabilitering. Dette er en viktig intensjon i Samhandlingsreformen. Bedre medisinsk behandling gjør at flere overlever alvorlig sykdom og skade. Dette medfører at flere lever med ulike funksjonshemminger. Sykdomspanoramaet er i endring. Stadig flere får kreft, og bedre behandling gjør ar flere lever med kreftsykdom. Forekomsten av overvekt er sterkt økende i befolkningen. Med overvekt følger en rekke sykdomstilstander og funksjonshemminger. Kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS) rammer fortsatt en stor gruppe mennesker. Den største gruppen med langvarig sykemeldinger og uførhet er relativt unge mennesker med lettere psykiske lidelser, sammensatte symptomlidelser, økt trettbarhet og smertetilstander i muskel-skjelettsystemet (fibromyalgi, kronisk muskelsmertesyndrom, kronisk utmattelsessyndrom). Ulykker er en viktig årsak til rehabiliteringsbehov. Det har vært antatt at bedre veier og sikrere biler kan fører til færre alvorlige trafikkulykker, og færre med behov for rehabilitering etter trafikkskader. De to siste års statistikk har svekket denne antagelsen. Et økende antall eldre fører til flere fallskader. Ulike former for ekstremsport bidrar også negativt til ulykkesstatistikken Revmatikere var tidligere en stor gruppe som trengte rehabilitering. Det siste tiåret har nye (biologiske) legemidler ført til at langt færre med inflammatorisk leddsykdom (Revmatoid artritt, Mb. Bekhterev) utvikler funksjonshemming pga. deformerte ledd. På den annen side får flere degenerative leddlidelser (artrose) fordi forekomsten av denne sykdommen øker med alderen, og vi får en større andel eldre i befolkningen. Det synes også å være samfunnsøkonomiske årsaker til at behovet for rehabilitering vil øke. Danmark har satset mye på rehabilitering av eldre med funksjonssvikt. Resultatet av 24 Side98

99 satsningen er at flere eldre kan klare seg hjemme med mindre hjelp, og dermed reduseres behovet for varige institusjonsopphold. Dette gir reduserte kostnadene for samfunnet. 4.5 Begreper brukt i rehabilitering Opptrening - rehabilitering Opptrening etter en skade eller en operasjon, f.eks. fysioterapi etter innsettelse av en hofteprotese, skal ikke defineres som rehabilitering dersom pasienten for øvrig ikke har funksjonsnedsettelse fysisk eller sosialt. På den annen side vil ofte målrettede treningstiltak inngå som en del av et rehabiliteringsforløp. Rehabilitering i spesialisthelsetjenesten omtales som «spesialisert rehabilitering» og omfatter både rehabilitering i sykehus og i private rehabiliteringsinstitusjoner som har avtale med helseforetakene. I sykehus skilles det mellom: Horisontal rehabilitering omfatter innleggelse i egen rehabiliteringsavdeling som er tverrfaglig organisert og faglig forankret i spesialiteten Fysikalsk medisin og rehabilitering. Vertikal rehabilitering betyr rehabiliteringstiltak i regi av en spesialavdeling i sykehus, for eksempel øyeavdeling eller lungeavdeling. Rehabilitering i kommunen er tverrfaglige organiserte rehabiliteringstiltak, forankret i kommunens helse- og sosialtjeneste, men hvor også øvrige instanser i kommunen kan være involvert, for eksempel skole og arbeidsgivere. Institusjonsbasert rehabilitering er et begrep som omfatter rehabilitering som foregår i en institusjon, enten i kommunen eller i en privat rehabiliteringsinstitusjon, eller som døgneller dagopphold. De forskjellige nivåene i rehabilitering er vist i figuren under: 25 Side99

100 Tidligfase- rehabilitering omhandler rehabilitering som starter i eller umiddelbart etter en akutt skade eller sykdom. Senfase- rehabilitering omhandler rehabiliteringstiltak som settes inn når brukeren har vedvarende funksjonsutfall som følge av tidligere gjennomgått sykdom, for eksempel hjerneslag. Noen begreper som brukes i det innsatsstyrte finansieringssystemet (ISF/DRG). Primær rehabilitering: Opphold i sykehusavdelinger eller institusjoner hvor hovedhensikten med oppholdet er rehabilitering. Sekundær rehabilitering: Sykehusoppholdet hvor akuttbehandling kodes som hovedformål og rehabilitering kodes som annen tilstand. Kompleks rehabilitering: Tverrfaglig og planmessig organisert rehabilitering med minst seks faggrupper under ledelse av legespesialist i Fysikalsk medisin og rehabilitering. Vanlig rehabilitering: Bruk av tverrfaglig team med minst fire spesialiserte faggrupper. 4.6 Rehabilitering i kommunen eller i spesialisthelsetjenesten Alle som har behov for rehabilitering vil trenge tjenester fra kommunen, mens noen brukere også vil behøve tjenester fra spesialisthelsetjenesten i faser av sin rehabiliteringsprosess. Fra samfunnets side er det ønskelig å klarlegge grensene mellom kommunal og spesialisert rehabilitering. For den enkelte bruker er det viktig at tjenestene fra de to nivåene henger sammen slik at tilbudet oppleves som ett. Helse- og omsorgstjenesteloven angir rammene for kommunalt ansvar uten å detaljere krav på tjenestenivå. Rehabilitering på kommunalt nivå er definert i «Forskrift om habilitering og rehabilitering», og 7,1-4.ledd pålegger kommunen å ha en generell oversikt over behov for habilitering og rehabilitering i kommunen. Kommunen skal videre sørge for at alle som bor eller oppholder seg i kommunen, skal tilbys nødvendig utredning og oppfølging. Tjenester som inngår i kommunenes helsetjenestetilbud skal integreres i et samlet tverrfaglig re-/habiliteringstilbud. Dette betyr at alle som utgjør en del av kommunens helsetilbud, for eksempel tjenester fra sykepleiere, fysioterapeuter, ergoterapeuter og leger, skal kunne inngå som deler av en rehabiliteringsprosess. 8 i forskriften sier at det skal finnens en koordinerende enhet for rehabilitering. Den skal være synlig og etablert for brukere og samarbeidspartnere og være et fast kontaktpunkt overfor spesialisthelsetjenesten. I 10 pålegges kommunen å sørge for nødvendig undersøkelse og utredning, og ved behov henvise til spesialisthelsetjenesten. Hvor går så grensen mellom kommunal rehabilitering og spesialisert rehabilitering? Tre sentrale faktorer kan trekkes ut fra forskriften om habilitering og rehabilitering for å vurdere dette; a) behov for spisskompetanse/spesialisering, b) kompleksitet og c) behov for intensitet. Helsedirektoratet bygger videre på disse kriteriene i sin rapport (IS-1947) om ansvarsfordeling mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten. Prinsippene for ansvarsfordeling er illustrert i figuren på neste side. 26 Side100

101 Kommune Behov for kompetanse knyttet til muligheter og begrensninger i nærmiljø? Behov for langvarig og koordinert oppfølging? Behov for tverrsektoriell samhandling? Brukers mål om best mulig funksjonsog mestringsevne, selvstendighet og deltakelse sosialt og i samfunnet. Spesialisthelsetjeneste Behov for spesialisert kompetanse? Behov for kompleksitet? Behov for intensitet? I tida framover vil det bli viktig å finne gode avgrensninger mellom kommunal og spesialisert rehabilitering. Dette krever god samhandling mellom helsenivåene. Når er brukeren på kommunalt nivå når er det spesialisert rehabilitering? Å beskrive gode rehabiliteringsforløp er viktig for at brukeren til enhver tid vet hva han har å forholde seg til. Kommunen må også se på rehabilitering for alle innbyggerne og særlig vektlegge overgangen fra barn/ voksne. 27 Side101

102 5. Rehabilitering i kommunene Dette kapitlet omhandler rehabilitering i kommunene. Først kommer en innledning, deretter en oppsummering av innspill fra de fire rehabiliteringskonferansene. Deretter følger underkapitler om rehabiliteringskompetanse og om kapasitet. Et eget underkapittel er viet organisering av rehabiliteringstjenesten, deretter omtales økonomi. De to siste underkapitlene handler om forskning og velferdsteknologi. Anbefalinger er lagt på slutten av hvert underkapittel. Samhandlingsreformen legger vekt på forebygging framfor reparasjon, tidlig framfor sen innsats, bedre samarbeid mellom ulike ledd i helsetjenesten og sterkere brukermedvirkning. For kommunene handler dette om en nødvendig omstilling dersom man skal kunne få mer ut av knappe ressurser uten kvalitetsforringelse, men det er en krevende omstilling både økonomisk, organisatorisk og kompetansemessig. Det er fortsatt bred konsensus om definisjonen av rehabilitering i St.meld.nr. 21 ( ) Ansvar og meistring. Virksomheten har mange fasetter og kan ta mange former, og kommunene har frihet til å velge organisasjonsformer som passer best til lokale forhold. Tidlig innsats er viktig. Det har vist seg å være en stor utfordring å omdisponere ressurser i en situasjon med stram kommuneøkonomi med stort press på tjenester til de mest hjelpetrengende. Dette går særlig ut over personer som har en langsom utvikling av funksjonstap pga. kroniske sykdommer. Nyere studier, blant annet fra Danmark, viser at rehabilitering er en god investering både økonomisk og kvalitetsmessig. Det kan derfor være et viktig virkemiddel for å få utnyttet ressursene bedre (se mer om dette i økonomikapittelet). Det frigjør ressurser til de mest hjelpetrengende, samtidig med at livskvaliteten ivaretas bedre enn de tradisjonelle arbeidsformene. Ved siden av utfordringen knyttet til å omdisponere midler, er det store utfordringer knyttet til kompetanse og endring av praksis, og til implementering av nye måter å tenke på. Rehabiliteringstilbudet må være mangfoldig og ikke avgrenses til det som skjer i regi av et team eller en avdeling. Dette er forsøkt illustrert ved figuren under, pyramiden, hvor grunnmuren er måten å tenke på i hjelpeapparatet som helhet (hverdagsmestring) med mestringsstrategier og forebygging. Hverdagsrehabilitering er et relativt nytt begrep, og er særlig knyttet til tidlig innsats for de med langsomt fall i funksjonsnivå; de som er på vei inn i systemet. Det kommer som et supplement til andre former for rehabilitering i og utenfor institusjon slik figuren nedenfor viser. Spesialisthelsetjenestens rehabiliteringstilbud er toppen av pyramiden. 28 Side102

103 Rehabiliteringspyramiden Kilde: Kristiansand kommune. Fritt etter Gallacher (2005). SJ BOA-BGS Blue Book, Best Prac Res Clin Rheum 2005; 19:6: Innspill fra rehabiliteringskonferansene høsten 2013 Deltakerne fra de fire rehabiliteringskonferansene ble høsten 2013 utfordret til å si noe om behov og kriterier for institusjonsplasser (dag - og døgnplasser) for rehabilitering, hvordan kan spesialisthelsetjenesten støtte opp under kommunal rehabilitering, samt områder innen rehabiliteringsfeltet som kommunen må bli bedre på. Hovedtrekk i besvarelsene var: Normering av plasser. Store variasjoner avhengig av tilbud i kommunene, forskjell på store og små kommuner, behov for egne plasser for rehabilitering øremerket for formålet. Interkommunalt samarbeid for å få drivverdige enheter, evt. kjøp av rehabiliteringsplasser fra private institusjoner. I punktet kriterier for rehabilitering i institusjon nevnes brukers funksjonsnivå (eks. sterkt hjelpetrengende), boligsituasjon (venter på tilrettelegging), sosial situasjon, behov for tverrfaglig- og intensiv rehabilitering. Kompetanseoverføring og veiledning fra spesialisthelsetjenesten, ambulante team, gode overføringsrutiner ble framhevet som viktig. Kommunen trenger økt kompetanse innen rehabilitering, blant annet i å arbeide tverrfaglig, generell rehabiliteringskompetanse, kartleggings- og behovskompetanse, brukermedvirkning og koordinering. Større mangfold i yrkesgrupper med fysioterapeuter, ergoterapeuter, leger, logopeder, sosionomer og miljøarbeidere. 29 Side103

104 5.2 Kompetanse Kommunene og spesialisthelsetjenesten har ulik kompetanse på ulike områder. Til sammen gjør dette det mulig å optimalisere forløp og tilbud til mangfoldet av brukere. Ingen av partene er spesialister på alle områdene. Med utgangspunkt i WHOs modell ICF kan man si at spesialisthelsetjenesten har styrken sin på diagnoser og funksjonsområdene kroppsfunksjoner og kroppsstrukturer. Kommunene har styrken sin på aktivitet, deltakelse og miljøfaktorer, samt breddekompetanse. For å utvikle helhetlige forløp må begge parter bidra til det beste for pasienten/brukeren. En ideell ansvarsfordeling legger oppgavene der kompetansen er best ut fra brukerens behov. Dette krever smidighet fra samarbeidspartene. Kompetanseoverføring mellom kommune og spesialisthelsetjeneste er viktig, og bør gå begge veier både med tanke på kompetanseutvikling, tjenesteutvikling og for å bygge opp forståelse for hverandres egenart mht. kompetanse og lokale muligheter. Kompetanseutvikling fordrer erfaring og repetisjon, noe som bare er mulig når pasientomfanget er så stort at problemstillingene er gjenkjennbare. Kommunene skal ivareta alle brukergrupper/diagnosegrupper. Kommunenes kunnskap på en del mindre utbredte diagnoser er begrenset, inkludert kunnskap om funksjonsnedsettelser som krever diagnosespesifikk kompetanse. Kompetansebehovet kan illustreres ved bruk av ICF. Både kommuner og spesialisthelsetjeneste må ha basiskompetanse på alle hovedområder i ICF: kroppsfunksjoner, kroppsstrukturer, aktivitet, deltakelse, samt miljøfaktorer og personlige faktorer som påvirker rehabiliteringsprosessen. I noen tilfeller er det behov for spesialistkompetanse, andre ganger er generalistkompetanse tilstrekkelig. Av hensyn til treningseffekt og overføringsverdi kan det være mest hensiktsmessig at treningen skjer i brukerens reelle miljø i hjem, familie, skole/arbeid eller fritid. Spredt bosetting med lange avstander kan imidlertid stå i veien for dette når en også skal ta hensyn til effektiv bruk av personellressurser. Andre ganger er det hensiktsmessig med intensiv trening i tilrettelagte lokaler. Aktivitet handler om menneskets utførelse av oppgaver og handlinger. Deltagelse handler om hvorvidt personen engasjerer seg i en livssituasjon der oppgavene eller handlingene utføres. Aktivitetsfunksjon er et område hvor både spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten må kartlegge og følge opp med tiltak. Brukeren må kanskje ta i bruk nye teknikker og måter å utføre en oppgave på for å mestre hverdagen, eller omgivelsene må tilrettelegges for at oppgavene skal mestres. Målet med rehabiliteringen er alltid deltakelse på brukerens egne arenaer, noe som krever både ferdighetstrening i hverdagssituasjoner og tilpasning av omgivelser. Dette er oppgaver som det er mest hensiktsmessig at kommunen tar, fordi kommunen har best kompetanse på dette området. For å få til såkalte sømløse forløp, er det ofte aktuelt med en del overlapping for å sikre kompetanseoverføring. Når kommunen overtar oppfølgingen er det ikke for å fortsette med de samme tiltakene som helseforetakene, men for å videreføre prosessen i en ny fase hvor mestring av hverdagen i egne omgivelser er viktigst. Med unnatak av legetjenesten er «Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester» profesjonsnøytral, men kommunen må sikre nødvendig kompetanse for å ivareta sitt sørgefor-ansvar. For å kunne ivareta rehabilitering som lovpålagt oppgave, er det nødvendig med tverrfaglighet, og de profesjonene man velger må ha kunnskap om trening, stimulering og tilrettelegging innenfor ICF-områdene nevnt ovenfor. Fastlegene har en sentral rolle i den kommunale helsetjeneste, men tilgjengeligheten og samarbeidet kan bli bedre. Fastlegene har også en sentral rolle i samhandling med spesialisthelsetjenesten, herunder vurdering av hvem som skal henvises til 30 Side104

105 spesialisthelsetjenesten, og hvem som kan henvises til de kommunale rehabiliteringstjenestene. I utvikling av helhetlige forløp er det viktig å sikre vurdering av rehabiliteringsbehov og samarbeid i rehabiliteringsprosessen. For å kunne ivareta rehabiliteringsoppgavene må kommunen bygge opp kompetanse på følgende områder: Basiskompetanse om forebygging og mestringsstrategier i hele kommunens helse- og omsorgstjenester. Generell rehabiliteringskompetanse (rehabiliteringsprosess, brukermedvirkning, individuell plan og tverrfaglig samarbeid). Kunnskap om hvor man kan innhente veiledning på områder hvor kommunen ikke kan forventes å ha tilstrekkelig kunnskap (sjeldnere tilstander). Kunnskap om trening og mestring av aktivitet og deltakelse, samt fysisk og sosial tilrettelegging/tilpasninger innen: o Allmenne oppgaver og ferdigheter (ADL-trening og tilpasning av hjelpemidler) o Kommunikasjon o Mobilitet o Egenomsorg o Hjemmeliv o Læring og kunnskapsanvendelse o Kognitive prosesser o Mellommenneskelige interaksjoner og relasjoner o Viktige livsområder (skole, arbeid) o Samfunnsliv og sosiale livsområder Tilpasning og opplæring i bruk av hjelpemidler og velferdsteknologi. Boligtilpasning. Universell utforming av lokalmiljø. Anbefalinger: Minimumskravet for kompetanse i enheter for rehabilitering og i rehabiliteringsteam/oppsøkende rehabilitering, er tilgang på lege, fysioterapeut, ergoterapeut og sykepleier, samt anvendelse av bruker- og pårørendekompetanse. Fastlegenes rolle må tydeliggjøres i rehabiliteringsarbeidet, både på individnivå og når det gjelder tjenesteutvikling. Andre sentrale profesjoner som det bør være tilgang på, alt etter brukers behov, er vernepleiere, psykologer og logopeder med generell rehabiliteringskompetanse. Kommunene må også ha kompetanse innen psykisk helse, sosialfaglig- og spesialpedagogisk kompetanse, for eksempel innen hørsel og syn, samt tilgang på kompetanse fra andre sektorer i kommunen og andre lokale aktører som for eksempel NAV. Rehabiliteringskompetansen må sikres i koordinerende enheter for habilitering og rehabilitering. 31 Side105

106 5.3 Kapasitet For å få riktig kapasitet må det foreligge bedre styringsdata enn kommunene har tilgang på per i dag. Dimensjonering av kapasitet krever systematisk registrering av behov for rehabilitering, noe som også krever basiskompetanse i rehabilitering, og fagsystemer som gjør det mulig å ta ut styringsdata. System for registrering av rehabiliteringsbehov finnes ikke i fagprogrammene i kommunene per i dag, og kommunene er i stor grad avhengig av sentrale myndigheter for å utbedre dagens fagsystemer, blant annet for å få gode kravspesifikasjoner til leverandører innen IKT. Kommunene bør arbeide for å forbedre dette gjennom KS og andre kanaler inn mot sentrale myndigheter. Rehabilitering i kommunehelsetjenesten skjer i stor grad utenfor institusjon. Lav kapasitet på dette området vil øke behovet for institusjonsopphold og redusere befolkningens muligheter til å fremme egen helse, forebygge forverring av sykdom og til å klare seg sjøl. I noen tilfeller hvor pasienten har stort behov for tilsyn og pleie, behov for et mer intensivt rehabiliteringsopplegg og/eller gruppetilbud, kan det være mest hensiktsmessig med dageller døgnopphold. Geografiske og sosiale forhold vil påvirke valget av rehabiliteringsarena. God kapasitet på rehabiliteringstjenester er en god investering for kommunene, men det er ikke mulig å normere antall årsverk. Det nærmeste man kan komme er sammenlignbare data i KOSTRA (funksjon 241). Ved sammenligning anbefales det å følge med på utviklingen i kommuner som har investert i hverdagsrehabilitering Behov for rehabiliteringstilbud utenfor institusjon (oppsøkende rehabilitering) Rehabilitering i kommunehelsetjenesten skjer utenfor institusjon så sant det er mulig gjennom tverrfaglig samarbeid med utgangspunkt i individuelle behov. Organiseringen kan være forskjellig, men kapasiteten bør være så stor at man unngår ventetid, siden effekten av tilbudet som oftest er størst tidlig i et forløp. Lav kapasitet på dette området vil redusere befolkningens muligheter til å fremme egen helse, forebygge forverring av sykdom og til å klare seg sjøl. I noen tilfeller hvor pasienten har stort behov for tilsyn og pleie, behov for et mer intensivt rehabiliteringsopplegg og/eller gruppetilbud, kan det være mest hensiktsmessig med dag- eller døgnopphold. Geografiske og sosiale forhold vil påvirke valget av rehabiliteringsarena. Kommuner som har etablert arbeidsmodeller som for eksempel hverdagsrehabilitering vil ha større forutsetninger for å fange opp rehabiliteringsbehov tidlig i et forløp, særlig hos personer med gradvis funksjonsfall pga. kronisk sykdom. Andre kommuner har etablert ulike forebyggende besøksordninger til eldre innbyggere som ikke mottar offentlige tjenester. Slike tilbud kan også utvikles til å fange opp innbyggernes rehabiliteringsbehov på et tidlig tidspunkt. Tidlig innsats betyr at flere brukere kan få dekt sitt behov uten innleggelse, og det skal mindre ressurser til for å oppnå et godt resultat. Dimensjoneringen av oppsøkende rehabiliteringstjenester bør være så stor at det er mulig å sette inn tjenester tidlig i et pasientforløp uten lang ventetid. Tidlig innsats gjør det mulig å få mer ut av knappe ressurser. Det er imidlertid ikke mulig å normere antall årsverk, blant annet fordi det ikke finnes system for registrering av behov. Det nærmeste man kan komme er sammenlignbare data i KOSTRA (funksjon 241). Erfaringer fra en del hverdagsrehabiliteringsprosjekter kan tyde på at opp til 30 % av nye brukere profiterer på rehabilitering. Ved sammenligning av rehabiliteringskapasitet mellom kommunene anbefales det å følge med på utviklingen i kommuner som har investert i hverdagsrehabilitering. 32 Side106

107 5.3.2 Behov for institusjonsplass Behovet for institusjonsplasser avhenger i stor grad av kapasitet for oppsøkende rehabiliteringstjenester og hjemmetjenestens basiskompetanse. Rehabilitering i kommunal institusjon velges når døgnkontinuerlig og intensiv rehabilitering/bistand er nødvendig. Normering av plasser for døgn- og dagrehabilitering er vanskelig, blant annet knyttet til forholdene beskrevet ovenfor. I tillegg vet vi at kommunestørrelse, geografi, avstander til tilbudene og organisasjonsstrukturer virker inn på valg av rehabiliteringsmodell. Lokale forhold som avstander og transportmuligheter virker inn på behovet for institusjonsplasser. Lange avstander gjør det også vanskelig og dyrt å gi et godt nok tverrfaglig rehabiliteringstilbud gjennom oppsøkende (ambulerende) tjenester/team, eller opprette dagplasser for rehabilitering. Transport over lange distanser kan bli en stor belastning for brukeren og forringe effekten av dagtilbud. Mange av gruppene under prosjektets konferanse har avstått fra å komme med anbefalinger på bakgrunn av disse forholdene. Det er innhentet informasjon fra en del kommuner i og utenfor Midt-Norge for å sammenligne dekningsgrad på døgnrehabilitering. Funnene viser at de største kommunene har 0,3 0,5 døgnplasser per 1000 innbygger, men dette er vanskelig å bruke som norm for alle kommuner. De minste kommunene må ha minimum 1 plass per 1000, og det betyr at de ikke kan ha egen rehabiliteringsavdeling. De fleste småkommuner velger ofte å bruke en ordinær korttidsplass til rehabilitering. Dette kan fungere godt dersom rehabiliteringskompetansen er til stede, men 1-2 rehabiliteringsplasser gir begrenset mulighet til å bygge opp rehabiliteringskompetanse som er nødvendig, og erfaring viser at tverrfagligheten ofte er mangelfull i slike tilfeller. Nyere studier viser at denne formen for døgnrehabilitering ikke er like effektiv som ved separate rehabiliteringsinstitusjoner fordi tradisjonell pleiekultur dominerer (Inger Johansen 2012). Kommunestørrelsen kan imidlertid gjøre det vanskelig å følge anbefalingene fra denne studien, og man må også vurdere om andre løsninger kan være gode nok, om ikke best. Det er også viktig å være oppmerksom på at det skjer store endringer i kommunene når det gjelder kompetanse- og tjenesteutvikling innen forebygging og rehabilitering, blant annet med utvikling av hverdagsmestring. I kommuner der basiskompetansen på rehabilitering er god, kan det fungere godt (godt nok) å prioritere bruk av korttidsplass kombinert med oppfølging i hjemmet. Det vil imidlertid begrense seg hva de minste kommunene kan bygge opp av kompetanse, og andre løsninger må derfor vurderes som supplement. På bakgrunn av disse vurderingene ser vi nødvendigheten av å differensiere behovet for døgnrehabiliteringen i to kategorier: 1) generell (enkel) døgnrehabilitering som alle kommuner må kunne ivareta i korttidsplasser, og 2) et mer intensivt tilbud som fortrinnsvis bør skje i kommunal/interkommunal rehabiliteringsavdeling. For å få en økonomisk drivverdig og selvstendig rehabiliteringsavdeling, må man ha plasser, noe som tilsier et befolkningsgrunnlag på ca innbyggere hvis dekningsgraden skal ligge på 0,3 per 1000 innbyggere, og hvis man legger seg på en dekningsgrad på 0,5. Geografiske avstander kan da bli svært store, og fortrinnene med å legge ansvaret til kommunene bli mindre. Et mer begrenset antall øremerkede plasser i en korttidsavdeling kan da være et bedre alternativ. Man må med andre ord avveie behov for lokalkunnskap og tett samarbeid med kommunale tjenester utenfor institusjon opp mot effektiviteten i spesialenhet. Ut fra en samlet vurdering anbefaler vi at små kommuner velger 33 Side107

108 interkommunalt samarbeid eller kjøp av tjenester fra private rehabiliterings-institusjoner, slik for eksempel Malvik kommune gjør, for å ivareta kategori 2. Tendensen i gruppebesvarelsene på rehabiliteringskonferansene var at kommunenes representanter ønsker egne institusjonsplasser for rehabilitering, fortrinnsvis ved etablering av interkommunale løsninger. Vi viser også til samarbeidet i Namdalsmodellen og Værnesmodellen som er omtalt i kapittel Ved Muritunet er de i gang med tilbudet På sporet der omkringliggende kommuner kan gi et tilbud for utskrivningsklare pasienter. Namdal Rehabilitering IKS er en interkommunal rehabiliteringsinstitusjon for 14 kommuner med ca innbyggere. De har registret all døgnrehabilitering (kommunal og spesialisert) for sine eierkommuner. For årene lå forbruket på 0,8 døgnplasser per 1000 innbyggere med noenlunde lik fordeling på spesialisert og kommunal rehabilitering. Det er betydelig spredning i forbruket fra kommune til kommune og i fordelingen mellom spesialisert og kommunal rehabilitering. Flere små kommuner bruker totalt 1,0 1,5 døgnplass per 1000 innbyggere med varierende kommuneandel. Namsos, som er den største kommunen, bruker totalt 0,8 døgnplass per 1000 innbygger hvorav 0,3 døgnplass er kommunal Behov for dagplasser Normering av dagplasser er enda vanskeligere enn normering av døgnplasser, men behovet for dagplasser anses av mange å være større enn døgnplasser (jf. innspill fra gruppearbeid under konferansene). Det er imidlertid få kommuner som har erfaring med egen dagavdeling for tverrfaglig rehabilitering. Trondheim har 0,2 plasser per 1000 innbyggere. De fleste kommuner har dagtilbud i form av ulike treningsgrupper, sosiale treffsteder, dagsenter og/eller frisklivssentral uten at disse tilbudene kan reguleres ved antall plasser. Befolkningsutviklingen er den viktigste dimensjonerende faktoren for monitorering av rehabiliteringstilbud i kommunene og i spesialisthelsetjenesten. Eldre over 67 år utgjør om lag halvparten av rehabiliteringspasientene i spesialisthelsetjenesten. Denne gruppen vil fram til 2030 øke med 56 % i helseregionen ( personer), mens hele befolkningen øker med 18 % ( personer). Alderssammensetningen vil påvirke eventuelle normtall som settes for ønsket kapasitet, både for døgn- og dagrehabilitering. Anbefalinger: Kommunene må arbeide for å få bedre registrering av rehabiliteringsbehov i fagsystemene i kommunene gjennom KS og andre kanaler inn mot sentrale myndigheter. Tverrfaglig oppsøkende/ambulante rehabiliteringstjenester må være dimensjonert godt nok til at ventetiden bli kort. Kommunens innbyggere må ha tilgang på plasser for døgnrehabilitering. Behovet for kommunal døgnrehabilitering anses å ligge mellom 0,3 og 0,5 plasser per 1000 innbyggere. For å ivareta de mest krevende rehabiliteringsoppgavene på kommunalt nivå må småkommuner etablere interkommunalt samarbeid, eller kjøpe slike tjenester fra private institusjoner. 34 Side108

109 5.4 Organisering Kommunene må organisere sine rehabiliteringstjenester på en slik måte at det er mulig å gi et helhetlig tilbud og ivareta alle brukergrupper på en likeverdig måte, uavhengig av diagnose, alder og bosted. Overgangssituasjoner er spesielt sårbare og bør vies spesiell oppmerksomhet i habiliteringsog rehabiliteringsprosessen, for eksempel mellom overgangen barn/voksen eller overgangen sykehus/hjem. Dette krever utvikling av helhetlige, gode forløp. Alle kommuner skal ha en koordinerende enhet for habilitering og rehabilitering (KE), men står fritt til å organisere dette som man ønsker. KE skal bidra til å sikre helhetlig tilbud til pasienter og brukere med behov for sosial, psykososial eller medisinsk habilitering og rehabilitering, og har også overordna ansvar for arbeidet med individuell plan (IP) og oppnevning, opplæring og veiledning av koordinatorer. Det vises til kap. 8 for nærmere omtale av KE og IP. Kommunen bør også ta i bruk elektroniske samhandlingsverktøy innen rehabilitering for å lette samhandling med og rundt bruker. Diagnoser er bakteppe for de tiltak som settes inn for individet, men funksjonsnivå er viktig for å velge tiltak og tjenester. I kommunal rehabilitering er fokus på funksjon mest relatert til aktivitet og deltakelse, dvs. mestring av egen hverdag. Rehabiliteringstjenestene må organiseres slik at alle brukere blir ivaretatt på en likeverdig måte med fokus på aktivitet, deltakelse og mestring av egen hverdag. Lærings- og mestringstilbud må få fokus og styrkes. For kommunen er det en utfordring å utvikle basiskompetanse innen rehabilitering i hele tiltaksnettverket, jfr. at hele tjenestenettverket kan bli involvert i en rehabiliteringsprosess. For å få til dette bør man starte med å sikre at kompetansen i hvert fall finnes ett sted. Det anbefales derfor å sikre at de mest sentrale fagpersonene innen rehabilitering kan fungere som en ressursbase for de øvrige tjenestene. Dette kan skje gjennom samlokalisering eller ved etablering av egne enheter, for eksempel etablere et ambulerende, tverrfaglig team som kan oppsøke brukeren der brukeren er. Koordinerende enhet må ha tett kontakt med dette teamet. Dersom kommunene har en slik ressursbase kan kompetanseoverføring bli enklere og kontinuiteten bedre. Uten en ressursbase for rehabilitering må helseforetakene ivareta kompetanseoverføring fra pasient til pasient. Det vil si at det kan bli ulike mottakere fra tilfelle til tilfelle, noe som vanskeliggjør kontinuitet i kompetanseutvikling. Det er også viktig å etablere systemer og rutiner som sikrer at rehabiliteringsbehov blir vurdert, registrert og fulgt opp i alle pasientforløp. I kommunen vil rehabilitering utenfor institusjon alltid vært den mest sentrale delen av rehabiliteringstilbudet. Som oftest settes det sammen tverrfaglig team rundt brukeren ut fra brukerens behov, for eksempel ansvarsgrupper. Noen ganger har kommunen egne rehabiliteringsteam, samlokaliserer de meste sentrale fagpersonene, evt. organiserer de meste sentrale tjenestene i en egen rehabiliteringsenhet. Mange kommuner etablerer i dag en arbeidsform som gjerne omtales som hverdagsrehabilitering. Dette er ikke en erstatning for rehabiliteringsteam eller rehabiliteringsavdelinger, men et supplement. Fokus innen hverdagsrehabilitering er tverrfaglig intensiv innsats tidlig i et forløp. Det finnes mange måter å organisere dette arbeidet på alt etter hvilke lokale muligheter som finnes. Hverdagsrehabilitering er en arbeidsform som skiller seg fra annen type rehabiliteringstilbud i kommunen ved at den i stor grad utføres av ansatte i hjemmetjenesten, men i tett samarbeid med andre ansatte med kompetanse i rehabilitering, for eksempel fysioterapeuter og ergoterapeuter. Innsatsen 35 Side109

110 skal skje i brukers hjem og nærmiljø. Brukers ressurser og målstyring er helt sentrale momenter for å lykkes med å ivareta mestring av vanlige hverdagsaktiviteter. Samarbeidsavtalene mellom kommunene og helseforetakene må synliggjøre hvordan ansvaret for rehabilitering etter sykehusopphold skal ivaretas. Det anbefales at de private institusjonene synliggjøres i avtalesystemet. Anbefalinger: Tverrfaglig oppsøkende/ambulant rehabilitering må være et reelt tilbud i alle kommuner. I de største kommunene anbefales det å opprette egne kommunale rehabiliteringsavdelinger framfor å integrere døgnrehabilitering med øvrige tilbud i sykehjem. Der befolkningsgrunnlaget ikke gir rom for egne avdelinger, anbefales interkommunalt samarbeid eller kjøp av tjenester i private rehabiliteringsinstitusjoner. Det forutsetter at det etableres et nært samarbeid med kommunenes hjemmetjenester og/eller oppsøkende rehabiliteringstjenester som kan sikre oppfølging etter hjemkomst. Øremerkede plasser i korttidsavdelinger (evt. gjennom interkommunalt samarbeid) kan være en løsning i mindre kompliserte tilfeller og i tilfeller der nærhet til hjemmet er særlig viktig. Rehabiliteringsområdet må synliggjøres i samarbeidsavtalene mellom lokale helseforetak og kommunene. Kommunenes koordinerende enheter for habilitering og rehabilitering må ha eget telefonnummer og synliggjøres bedre i kommunenes nettsider, av hensyn til befolkning og samarbeidspartnere. 5.5 Økonomi Rehabiliteringstjenester er i spesialisthelsetjenesten finansiert gjennom rammetilskudd og DRG-systemet, og kommunene har rammeoverføringer uten øremerking av midler til rehabilitering. Det er ingen sentrale normtall som dimensjonerer krav til kapasiteter eller kompetanse i helseforetakene eller i kommunene. Dette innebærer i stor grad en frihet til prioriteringer med bruk av ressurser på begge tjenestenivåene så lenge oppgavene gjennomføres i tråd med lover og forskrifter. Fra ble det innført kommunal medfinansiering for behandling i spesialisthelsetjenesten for somatiske pasienter med unntak for kirurgiske inngrep, fødsler og behandling av nyfødte og behandling med dyre, biologiske legemidler. Medfinansiering for behandling av psykiske lidelser, rehabilitering og tverrfaglig rusbehandling er til utredning. Fra samme dato er det innført kommunal betaling for utskrivningsklare pasienter, p.t. kr per døgn. Dette er pasienter hvor den medisinske sykehusbehandlingen kan avsluttes. Dette gjelder også pasienter som har behov for rehabilitering dersom dette blir vurdert til å være et kommunalt ansvar. Samhandlingsreformen (St.meld.nr. 47 ( )) beskriver utviklingen av demografi og sykdomsbilde og derav økte behov for tjenester som vil være en stor utfordring for helse- og omsorgstjenestene i kommunene, og sier følgende om denne utfordringen: 36 Side110

111 Dersom ikke utfordringene møtes med tilstrekkelig vilje og evne til å utvikle nye løsninger, vil valget stå mellom to ikke ønskelige alternativer. Enten får vi en utvikling som blir en trussel mot samfunnets bæreevne, eller så blir det over tid nødvendig med prioriteringsbeslutninger som vil bryte med grunnleggende verdier i den norske velferdsmodellen. Framtidens utfordringer innen helse- og omsorgssektoren kan med andre ord ikke møtes med å gjøre mer av det vi alltid har gjort. Ressursene må forvaltes slik at vi får mest mulig ut av dem. Dersom vi skal få mer ut av en begrenset ramme, må det settes et sterkere fokus på folkehelse og tiltak som understøtter befolkningens evne til å mestre egen hverdag. Rehabiliteringsvirksomheten kan derfor være et sentralt virkemiddel til å møte framtidige utfordringer, forutsatt at den organiseres og dimensjoneres riktig. Dokumentasjonen på effekten av rehabilitering er foreløpig begrenset og av varierende kvalitet. Interessen for dette området har økt sterkt siste årene, særlig i kommunene, noe som kan henge sammen med at kommunene er rammefinansiert og har en presset økonomi hvor det å få mest mulig ut av ressursene er påkrevet. Selv om forskningen er begrenset på dette området, er resultatene ganske entydige i den forskningen som finnes. Vi vil peke på noen eksempler: Inger Johnsen (2012) ved Allmennmedisinsk forskningsenhet ved UIO har undersøkt effekten av rehabilitering av 300 eldre over 65 år med hjerneslag, lårhalsbrudd eller kroniske lidelser. Resultatene viser at de som ble rehabilitert i eget døgnbasert kommunalt senter økte funksjonsevnen med nesten det dobbelte i løpet av omtrent halvparten så lang tid sammenlignet med eldre som ble rehabilitert i korttidsplasser ved seks ulike sykehjem. Noen av suksessfaktorene var eget tverrfaglig personell og tverrfaglig vurdering av søknadene med hensyn til rehabiliteringspotensial. En utarbeidet detaljert plan for oppholdet som brukeren hadde sterk innflytelse på med mål, tiltak og evaluering. En la vekt på et stimulerende, aktivt og sosialt miljø der også likemannsarbeid ble benyttet. Hjemmebesøk var også en fast del opplegget. Undersøkelsen viser at personer med rehabiliteringsbehov som får behandling ved en slik separat kommunal rehabiliteringsavdeling, har kortere pasientforløp, får høyere funksjonsevne og har mindre behov for sykehjemsplass og hjemmetjenester enn pasienter som får rehabiliteringsopphold i en vanlig korttidsplass i sykehjem. Totalt gir åtte rehabiliteringsplasser, som kan behandle 128 pasienter i året, en besparelse på over 10 millioner kroner for kommunen. Halvannet år etter behandlingen har rehabiliteringspasientene over 30 prosent lavere behov for sykeheimsplass enn det nasjonale gjennomsnittet. Arendal kommune gjennomførte i perioden april 2011 til desember 2012 rehabiliteringsprosjektet "Om å sette seg mål" (Ergoterapeuten 01/12). Prosjektet ble støttet med midler fra Helsedirektoratet. Bakgrunnen for prosjektet var at kommunen hadde en hypotese om at rehabiliteringspasienter ble sendt hjem med hjelpetiltak i hjemmet i stedet for rehabilitering, og at rehabiliteringstilbudet i hjemmet ikke var godt nok. Brukere som var med i prosjektet var voksne/eldre som enten hadde vært inneliggende i sykehus på grunn av skade eller ervervet sykdom, fastlege mistenkte begynnende funksjonsfall, eller brukere med begynnende behov for hjemmetjenester. Disse brukerne fikk målrettet rehabilitering i hjemmet av et tverrfaglig rehabiliteringsteam. Resultatene i prosjektet viser at brukere som var tildelt flere uketimer med hjemmesykepleie før 37 Side111

112 intervensjon, greide seg godt uten, eller med sterkt redusert hjelpebehov, etter gjennomført rehabilitering. Beregninger i dette prosjektet viser at 24 brukere fikk redusert sitt behov for hjemmetjenester tilsvarende kr for en 6-måneders periode. For en periode på 3 år er sparte kostnader beregnet til 5,2 mill. kroner. Dette er imidlertid tall i en beregning og det har ikke vært forskning tilknyttet prosjektet så langt (Kilde: KS, forelesning v/geir Halstensen høsten 2013). Svensk forskning knyttet til rehabiliteringsprosjektet Gemet viser også kostnadseffektiv innsats. Forskningen viser at de fleste tjenestene som gis til brukere har for stort fokus på tjenesteyternes hjelperolle, og dette kan føre til at tjenesteproduksjonen øker over tid fordi man tildeler tjenester uten å stille spørsmål ved om funksjonen kan bedres og behovene kan reduseres. Ved en annen tilnærming som i større grad vektlegger mestringsstrategier, vil samfunnet kunne spare forholdsvis store summer. Nye samhandlingsmodeller, sammen med kognitiv terapi og motiverende samtaler, viser seg å gi brukeren et bedre utgangspunkt for å komme inn i prosesser med mestring i utdanning og arbeid som resultat. Dette gir mindre behov for offentlige tjenester. Rapporten tallfester at nettoavkastningen på kort sikt for de ni brukerne i prosjektet, er beregnet til 180 % for hver innsatt krone. I et femårsperspektiv er samfunnsgevinstene beregnet til 16 mill. kroner. Dersom en skulle legge ned rehabiliteringsarbeidet i Gemet, vil det på kort sikt påløpe en kostnad på kr 1,70 for hver krone som spares. De samhällsekonomiska nettovinsterna av Gemet, beräknat på de nio personerna i studien uppgick för året 2006 till cirka 1 Mkr eller cirka kronor per person. De stora vinnarna i detta är försäkringskassan med en nettoårsvinst på kronor per deltagare i Gemet. Hverdagsrehabilitering er et sentralt satsingsområde i kommunene i Norge som ellers i Norden. Den mest kjente kommunen i denne satsingen er Fredericia kommune i Danmark ( Lengst mulig i eget liv ), hvor man også har hatt følgeforskning som inkluderer kost-nyttevurderinger. Det er foretatt en studie i 2004 og en ny i Den første studien viser at varigheten av rehabilitering og pleieforløp falt signifikant, og fallet var klart størst i 2009 da tilbudet om hverdagsrehabilitering var fullt innfaset. Det kunne videre konstateres en klar nedgang i antallet leverte timer til pleie, og antallet av opptreningstimer ikke var steget tilsvarende. Samlet sett ble den potensielle årlige besparelse ved Længst Muligt i Eget Liv og hverdagsrehabilitering beregnet til ca. 13 mill. kr. på årsplan, hvilket svarer til 13,9 % per borger i hjemmetjenesten. Det er stort behov for videre forskning på dette området. Det er i dag mange ulike arbeidsmodeller og vi vet ikke om effekten er like og på alle. Valg av rehabiliteringstilbud dimensjoneres og utformes etter individuelle behov. Det kan reises kritikk mot studiene som er gjennomført, men samtidig er funnene såpass entydige at det er grunn til å tro at den kostnadsmessige risikoen ved å la være å satse på rehabilitering er mye større enn ved å satse på dette området. Enda viktigere enn økonomien er det at brukeren har stor innflytelse på målstyringen innen rehabiliteringsvirksomheten, noe som har stor betydning for opplevd kvalitet og motivasjonen til mestring av egen hverdag. 38 Side112

113 I flg. Kostratall 1 for 2012 koster en sykehjemsplass omtrent kr per døgn, mens en hjemmetjenestemottaker gjennomsnittlig koster kommunen kr per døgn. Dersom kommunen gjennom intensiv rehabilitering kan utsette behov for heldøgns omsorg og pleie i institusjon med eksempelvis ett år, er det et potensial for reduserte kostnader i størrelsesorden kr Kommunene kan ikke regne med at rammene fra staten øker tilsvarende den økningen som er nødvendig innen rehabiliteringsområdet. Skal kommunene få til en bærekraftig utvikling i helsetjenesten må en se på det tjenestespekteret en har i dag. En helse- og omsorgstjeneste som er tung på institusjonstjeneste og har liten satsing på tjenester som gjør det mulig for innbyggerne å bo hjemme selv med omfattende helsebehov, må gjennom en tung prosess med nedtrapping av institusjonstjenesten. Egenbetaling Det er to forskjellige forskrifter som gjelder egenbetaling for døgnopphold. Forskrift om pasienters betaling for opphold i opptreningsinstitusjoner og andre private rehabiliteringsinstitusjoner Forskrift om egenandel for kommunale helse- og omsorgstjenester Førstnevnte forskrift er hjemlet i Lov om spesialisthelsetjeneste og gjelder opphold innenfor avtalen med Helse Midt Norge RHF. Satsen fastsettes årlig av Helse- og omsorgsdepartementet og er kr. 123, - fra 1. juli For kommunale helse- og omsorgstjenester gjelder «Forskrift om egenandel for kommunale helse- og omsorgstjenester» som er hjemlet i Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Etter 4 kan kommunen kreve egenandel for korttidsopphold med inntil kr. 142, - per døgn. Når undersøkelse og behandling hos lege, psykolog og fysioterapeut inngår i rehabiliteringen uten døgnopphold, fastsettes takstene for egenandeler årlig av Helsedirektoratet, og Stortinget fastsetter et årlig maksimumsbeløp for hvor mye den enkelte skal betale selv for definerte helsetjenester (egenandelstak 1 og 2). Egenandelstak 2 er kr for Det er ikke egenandel for opphold ved rehabiliteringsavdeling på sykehus. Ulike egenbetalingsregler for kommune, helseforetak og private institusjoner anses som uheldig da det utilsiktet kan påvirke valg av tjenestested både av anvisende instans og av brukeren selv. Anbefalinger: Kommunenes rehabiliteringstilbud må styrkes for å få en mer bærekraftig utvikling på helse- og omsorgsområdet. Satsene for egenandeler bør samordnes for kommunal og spesialisert rehabilitering, inkludert private institusjoner. Regionale samhandlingsmidler eller tilskudd anbefales til kommuner som har etablert samhandlingstiltak sammen med andre kommuner og/eller helseforetak. 1 KOSTRA står for Kommune-Stat-Rapportering og gir statistikk om ressursinnsatsen, prioriteringer og måloppnåelse i kommuner, bydeler og fylkeskommuner. Det finnes tall om f.eks. pleie- og omsorgstjenester, og man kan sammenligne kommuner med hverandre, med regionale inndelinger og med landsgjennomsnittet. 39 Side113

114 5.6 Forskning I kommunen er det behov for mer forskning som viser effekter av rehabilitering, hvilke kommunale arbeidsmodeller som gir best resultat og hvilket omfang og utforming tjenesten bør ha. FoU-arbeid må vektlegges sterkere i kommunene, og det må søkes samarbeid med utdannings- og forskningsmiljø. 5.7 Velferdsteknologi St.meld.nr. 29 ( ) Morgendagens omsorg sier følgende om begrepet velferdsteknologi: Med velferdsteknologi menes først og fremst teknologisk assistanse som bidrar til økt trygghet, sikkerhet, sosial deltakelse, mobilitet og fysisk og kulturell aktivitet, og styrker den enkeltes evne til å klare seg selv i hverdagen til tross for sykdom og sosial, psykisk eller fysisk nedsatt funksjonsevne. Velferdsteknologi kan også fungere som støtte til pårørende og ellers bidra til å forbedre tilgjengelighet, ressursutnyttelse og kvalitet på tjenestetilbudet. Velferdsteknologiske løsninger kan i mange tilfeller forebygge behov for tjenester eller innleggelse i institusjon (kapittel7.1). Forholdet mellom IKT i helse- og kommuneforvaltningen og hjelpemiddelområdet illustreres av figuren nedenfor. Kommunene har ansvar for hjelpemidler som skal dekke midlertidige behov (varighet på under to år), og har også et generelt ansvar for vurdering, utprøving og opplæring i bruk av hjelpemidler. NAV har ansvar for å dekke langvarig behov (behov over to år), regulert etter Folketrygdloven. Stønad etter folketrygden forutsetter en vesentlig og varig nedsatt funksjonsevne. Det vises også til kapittel 8.2 Hjelpemidler i folketrygdens forstand innbefatter også velferdsteknologi. Innføring og bruk av velferdsteknologi i de kommunale helse- og omsorgstjenestene endrer ikke oppgave- og ansvarsfordelingen mellom stat og kommunene. Trygghets- og sikkerhetsteknologi skaper trygge rammer omkring enkeltindividets liv og mestring av egen helse. Trygghetsalarmer er den mest brukte løsningen i denne gruppen, som nå utvides med varslings- og lokaliseringsteknologi og ulike former for sensorer. 40 Side114

115 Kompensasjons- og velværeteknologi bistår når for eksempel hukommelsen blir dårligere, eller ved fysisk funksjonssvikt. Dette omfatter også teknologi som gjør hverdagslivet enklere, som for eksempel styring av lys og varme. Teknologi for sosial kontakt bistår mennesker med å komme i kontakt med andre, som for eksempel videokommunikasjonsteknologi. Teknologi for behandling og pleie bidrar til at mennesker gis mulighet til å mestre egen helse bedre ved for eksempel kronisk lidelse. Automatisk måling av blodsukker, blodtrykk mv. er eksempler på slike tekniske hjelpemidler. En undersøkelse foretatt av KS i 2011 viste at velferdsteknologi i svært liten grad var tatt i bruk i norske kommuner (Hoen og Tangen 2011). Så godt som alle kommuner har tilbud om trygghetsalarm, men bare et fåtall har utvidede funksjoner koblet til trygghetsalarmen. Svært få kommuner har teknologi for sosial kontakt integrert i tjenestene. Bruk av PDAer (personlig digital assistent) er mer utbredt, men dette er teknologi som brukes av de ansatte og ikke av brukeren selv. Flertallet av kommunene som deltok i KS-undersøkelsen etterlyser informasjon om mulighetene som ligger i bruk av velferdsteknologi. De etterlyser også økt satsing på rådgivning om implementering og integrering i tjenestene. Samtidig så et flertall av kommunene på velferdsteknologiske løsninger som et rekrutteringsfortrinn framover, og uttrykte stor tro på at ulike former for velferdsteknologi kan benyttes i forebyggende tiltak. Fylkesmennene i Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag og Møre og Romsdal samarbeider med KS om utprøving av velferdsteknologi i flere av regionens kommuner (Det Midt-Norske Velferdsteknologiprosjektet). 10 utvalgte kommuner deltok i dette prosjektet med ulike delprosjekt. Delprosjektene har vært: GPS/Sporingsteknologi, spillteknologi, vandrealarm i sykehjem, medisinering i institusjon og for hjemmeboende, ulik sensorteknologi, Paro-selen, velferdsteknologisk laboratorium og bruk av videokonferanseutstyr. Kommunene som deltar samarbeider med flere eksterne aktører, som ulike FoU-miljøer, Næringslivets hovedorganisasjon, Leverandørutviklingsprogrammet, næringslivsaktører og aktører som piloterer ulike programmer som skal fremme innovasjonskraft og innovasjonsevne i kommunene. Prosjektet ble avsluttet I tillegg har flere kommuner hatt ulike velferdsteknologiprosjekt parallelt med det Midt-Norske, og dette vil fortsette fremover. Eksempel på bruk av ny teknologi: Videokommunikasjon lokale foretak kommunale arenaer hjemme. Oppfølging av brukere. Treningsapper, andre apper på telefon/nettbrett. Spillteknologi på PC/TV for ulike formål og målgrupper. Kompetanseutvikling og formidling via digitale plattformer. Det vises også til kapittel Anbefalinger: Det offentlige må være offensiv i å utvikle og ta i bruk ny teknologi som understøtter og utvikler kompetansesamarbeid og oppfølgingstiltak rettet mot grupper og enkeltindivider. Utviklingen må skje i samarbeid med brukerne, fagpersonell og næringslivet. 41 Side115

116 6. Rehabilitering i spesialisthelsetjenesten Dette kapitlet omhandler rehabilitering i sykehus og i de private rehabiliteringsinstitusjonene. Her omtales hvilke pasientgrupper som kan ha behov for rehabilitering i spesialisthelsetjenesten. Hvilken kompetanse må være tilstede i spesialisert rehabilitering, hvilken kapasitet for rehabilitering må de enkelte helseforetak ha, og hvordan bør tjenestene være organisert. Siste del av kapitlet omhandler spesielt de private rehabiliteringsinstitusjonene. Etter hvert under kapittel gis anbefalinger. 6.1 Rehabilitering i spesialisthelsetjenesten Rehabilitering i spesialisthelsetjenesten omfatter rehabilitering i sykehusene og i de private rehabiliteringsinstitusjonene. Alle med behov for rehabilitering trenger tjenester fra kommunen. Mange pasienter trenger også rehabilitering i spesialisthelsetjenesten i perioder av forløpet. Behovet for dette er særlig tydelig i akuttfasen av sykdom eller skade, men er også til stede i senere faser og hos pasienter med kronisk sykdom. Jo tidligere etter et funksjonsfall rehabilitering starter, jo bedre blir resultatet. Rehabilitering i akuttfasen av alvorlige tilstander må derfor foregå i sykehus, hvor pasienten samtidig kan få medisinsk behandling, avansert pleie og tilgang til spesialtjenester som finnes i sykehuset. Spesialisert rehabilitering er også nødvendig for pasienter som ikke er i en akutt fase, men hvor rehabiliteringen krever spesiell kompetanse som finnes i sykehusenes rehabiliteringsavdelinger eller i de private rehabiliteringsinstitusjonene Pasientgrupper med behov for spesialisert rehabilitering Behovet for rehabilitering bestemmes ikke av diagnosen alene, men av funksjonsnedsettelsen som følge av sykdom, skade eller medfødte tilstander. Spesialisthelsetjenesten har spesialkunnskap om kartlegging av funksjonsnivå både på organaktivitets- og deltagelsesdimensjonen i ICF, og har erfaring i hvordan rehabilitering kan utnytte potensialet for bedring. De største pasientgruppene med behov for rehabilitering i spesialisthelsetjenesten beskrives nedenfor. Amputasjoner Det er både traumatiske og sirkulasjonsmessige årsaker til amputasjon. Pasientene har behov for spesialisert rehabilitering i enheter med erfaring innenfor området. Det er en forutsetning med nært og lett tilgjengelig samarbeid med ortopediingeniør og proteseverksted. Slike pasienter vil derfor sannsynligvis være et lite aktuelt område for de private rehabiliteringsinstitusjonene i vår helseregion. Funksjonssvikt hos barn og unge voksne Det finnes ikke spesielle tilbud til barn og unge voksne i vår region, og slike tjenester må nå kjøpes fra andre regioner Hjerneskader I følge danske tall vil ca pasienter med hjerneskade i Helse Midt-Norge RHF sitt nedslagsområde ha behov for rehabilitering i en eller annen form i løpet av 1 år. De fleste av disse pasientene har imidlertid sin hjerneskade pga. hjernekarsykdom. Pasienter med alvorlig hjerneskade etter traumer har vanligvis stor dødelighet. Cirka halvparten av personer under 65 år med alvorlig hjerneskade dør i løpet av 3 måneder, mens 42 Side116

117 ¾ av de som er eldre har tilsvarende dødelighet. Fra Hodeskadeprosjektets register ved St. Olavs Hospital vet en at ca. 20 personer med alvorlig traumatisk hodeskade overlever årlig. I tillegg blir personer med moderat skade behandlet ved St. Olavs Hospital årlig. Noen i denne gruppen får også sin rehabilitering ved Sykehuset Levanger og Ålesund sjukehus. Ålesund sjukehus har også pasienter fra den første gruppen. Pga. spesielle kompetansekrav med blant annet nevropsykolog er dette en lite aktuell gruppe for de private rehabiliteringsinstitusjonene. Dette gjelder også senfasetilbud av type "hjerneskole". Ut i forløpet, når de mer sosiale rehabiliteringsmål skal nås, vil kommunene stå sentralt med ambulant kompetansebistand fra sykehuset. Hjerneslag Hvert år rammes personer av hjerneslag i Norge. Av disse dør ca. 1/3 i akuttfasen, 1/3 gjenvinner full funksjon og 1/3 får varig funksjonshemning. I 2012 ble i følge Norsk Hjerneslagregister % av de med hjerneslag rehabilitert i offentlig rehabiliteringsinstitusjon i Helse-Midt-Norge (18 % i Nord-Trøndelag, 22 % i Sør-Trøndelag og 23 % i Møre og Romsdal). For mange av pasientene gis det i dag et bra tilbud i aksen mellom sykehusenes slagenheter og kommunene. Dette gjelder kanskje først og fremst de lettest rammede pasientene, og de som er så hardt rammet at kommunen må tilby varig institusjonsbasert omsorgstilbud. Når det gjelder slagpasienter med mer sammensatte funksjonsutfall og et sannsynlig potensiale for funksjonsforbedring er det tvilsomt om rehabiliteringsbehovet ivaretas i tilstrekkelig grad. Eksempel på dette er pasienter med kognitiv svikt, synsutfall og språkforstyrrelser. Denne pasientgruppen vil ha behov for tilbud i sykehus i tidligfase og privat rehabiliteringsinstitusjon senere. I senfasen vil det også være behov for tilbud i kommunene. Hjertesykdom Sykdommer i hjertets blodforsyning, muskulatur, klaffer og ledningssystem er fortsatt svært vanlige. Hvert år får ca pasienter bosatt i Midt-Norge utført blokking av blodårene til hjertet (perkutan koronar intervensjon), og mange flere lever med koronarsykdom. I tillegg blir ca. 480 hjerteoperert. Omtrent mennesker har atrieflimmer eller andre rytmeforstyrrelser, og har hjertesvikt. Ved enklere tilstander uten tilleggsproblematikk vil mange hjertepasienter klare seg med enkelttiltak som veiledet fysisk trening eller oppfølging av ernæring og røykeslutt. For pasienter med hjertesvikt er det i dag få rehabiliteringstilbud. Mange hjertesviktpasienter er eldre enn 65 år, har et sammensatt sykdomsbilde, og forekomsten av venstre ventrikkel hjertesvikt er økende. Behovet for rehabilitering vil øke både i kommune- og spesialisthelsetjenesten for denne gruppen. Erfaring tilsier at pasienter med alvorlige akutte hendelser bak seg, eller som har rytmeforstyrrelser eller symptomer på hjertesykdom tross adekvat medisinsk behandling, vil ha behov for rehabilitering i spesialisthelsetjenesten for å gjenvinne et best mulig funksjonsnivå og unngå akutte sykehusinnleggelser. Anslagsvis 10 % av hjertepasientene faller inn under denne kategorien. Noen av disse pasientene har i dag et godt tilbud i de private rehabiliteringsinstitusjonene. I tillegg vil pasienter med sjeldne tilstander som pulmonal hypertensjon, hjertetransplantasjon og voksne med medfødte hjertefeil ha behov 43 Side117

118 for spesialisert rehabilitering i enheter med erfaring med slike tilstander. Pasienter fra Midt- Norge med disse sykdomstilstandene rehabiliteres ved institusjoner utenfor regionen. Kreft Årlig får nordmenn kreft. På landsbasis lever som har gjennomgått behandling for sykdommen. Både tidligere og gjeldende behandlingsopplegg for kreftsykdom innebærer ofte langvarige og aggressive kombinasjonsbehandlinger. For kreftpasienter vil følgetilstander etter behandlingen være en viktig årsak til redusert funksjonsnivå og deltagelse. Studier av rehabilitering for kreftpasienter har vist redusert trøtthet (fatigue), angst og depresjon og bedring i helserelatert livskvalitet og deltagelse i arbeidslivet. 25 % av norske kreftpasienter hadde følt behov for rehabilitering under forløpet. Det er sannsynlig at enkelttiltak vil dekke en del av dette behovet. Rehabilitering i private institusjoner er godt egnet for denne gruppen, fordi de tilbyr spesialisert rehabilitering i omgivelser med mindre preg av sykehus. Kreftrehabilitering er et nytt felt sammenlignet med annen rehabilitering. Rehabilitering i helseforetak eller rehabiliteringsinstitusjoner for denne pasientgruppen bør derfor knyttes til forsknings- eller utviklingsprosjekter slik at vi kan få erfaring med hvilke underdiagnoser eller type funksjonsfall som bør prioriteres, i hvilken fase av sykdomsforløpet og hvilken type rehabilitering som bør tilbys. Lungesykdommer KOLS forekommer hos 7 % av den voksne befolkningen og har en årlig insidens på 1 %. Det innebærer 6000 nye tilfeller i Midt-Norge årlig. Rehabilitering av KOLS-pasienter har dokumentert effekt på funksjonsnivå og livskvalitet, og halverer behovet for akutte sykehusinnleggelser. Gruppen har behov for tiltak både i kommunen og i spesialisthelsetjenesten. Sarcoidose, interstitielle lungesykdommer, bronkiektasier, cystisk fibrose og lungesvikt er sjeldne sykdommer og trenger spesialisert rehabilitering. Pasienter med astma kan ha behov for rehabilitering ved alvorlig sykdom eller ved kompliserende faktorer. Pasientopplæring og fysisk trening har gode helseeffekter hos øvrige astmatikere, og dette kan ivaretas i kommunene. Spesielt for KOLS-pasienter anbefales bred, tverrfaglig spesialisert vurdering tidlig i forløpet for å kartlegge behov for rehabilitering, og tidlig intervensjon har stort potensiale for effekt. Pasienter med mild KOLS kan i stor grad få sitt videre rehabiliteringstilbud i kommunene. Det er spesielt viktig med rehabilitering for pasienter med tungpustethet i daglige aktiviteter, eller som har vært sykehusinnlagt. Pasienter med moderat eller alvorlig kols, med kompliserende faktorer eller hyppige sykehusinnleggelser bør rehabiliteres i spesialisthelsetjenesten. Svært mange pasienter med lungesykdom har nattlige symptomer og respirasjonsforstyrrelser, og har behov for kartlegging og intervensjon gjennom hele døgnet som ledd i rehabiliteringen. Døgnrehabilitering har derfor fortsatt en sentral plass. Tidligrehabilitering bør starte i sykehus, og alltid vurderes når pasienter er innlagt med akutte forverrelser. De private rehabiliteringsinstitusjonene kan ivareta rehabilitering i øvrige faser. Multiorgansvikt Multiorgandysfunksjon forekommer hos 15 % (2-25 %) av alle intensivavdelingspasienter. I tidsrommet var det ved St. Olav Hospital årlig gjennomsnittlig diagnostisert 17 pasienter med inflammatorisk nevropati, 14 med Acute respiratory distress 44 Side118

119 syndrome og 4 pasienter med Guillain Barre syndrom. Disse pasientene er ofte kritisk syke med behov for godt utbygget akuttberedskap. En sentralisert samordning av disse pasientene vil kunne avlaste de akuttmedisinske akuttavdelingene og intensivavdelingen, og videre sørge for at rehabilitering blir fokusert. I første omgang vil en enhet på 8 senger ved St. Olavs Hospital trolig dekke behovet. Multitraume Multitraume er definert som en skade i mer enn ett organsystem (for eksempel fracturer med annen organskade). Dette er følgetilstander etter høyenergiulykker. I en tidligere rapport fra Ullevål sykehus var den årlige insidensen av personer med multitraumer 16/ i Osloregionen, eller 800 tilfeller i Norge, noe som skulle tilsvare vel 100 i vår region. I årene var det gjennomsnittlig 56 per år som fikk diagnosen multitraume etter innleggelse i St. Olavs Hospital. Denne sykdomsgruppen medfører komplekse rehabiliteringsutfordringer og krever velfungerende samhandling med andre akuttmedisinske fagområder. Dette er en ressurskrevende pasientgruppe som i dag blir tatt hånd om på ortopediske avdelinger, eller ved intensivenheter hvor rehabilitering ikke er spesielt fokusert. Det er hensiktsmessig med et slikt tilbud i helseregionen for å gi et bedre tilbud og for å avlaste de akuttmedisinske avdelingene. Trolig vil en enhet/avdeling på 8 plasser dekke behovet i regionen. Det kan diskuteres om en slik enhet skal være organisert under Ortopedisk avdeling eller Klinikk for fysikalsk medisin og rehabilitering, men enheten bør ledes av en spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering, og den bør være lokalisert til St. Olavs Hospital. Muskel-skjelett-sykdommer Ca. 15 % av voksenbefolkningen har til enhver tid plager fra muskel-skjelett-systemet. I Midt- Norge vil det utgjøre ca Ut fra engelske beregninger kan det sies at av disse trenger anslagsvis 10 % kompleks tverrfaglig rehabilitering, dvs. ca personer. Det er viktig å ha kunnskap om hvilke pasienter som trenger slik helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. Samtidig er det behov for økt innsats på feltet informasjon/kompetanseoverføring til kommunehelsetjenesten, slik at de blir i stand til å gi adekvat behandling til det store antall pasienter i denne diagnosegruppen. Den kognitive behandlingskompetansen som er opparbeidet i faget Fysikalsk medisin og rehabilitering de siste årene, kan med hell benyttes på dem som ikke kommer til rette i vanlige opplegg med helhetlig aktivering. Det er lite behov for innleggelse ved denne diagnosegruppen, annet enn ved betydelig dysfunksjon og postoperativt etter kirurgisk inngrep. I dag finnes gode polikliniske tilbud på sykehusene i regionen, men det er liten mulighet for innleggelse i sykehus. De private rehabiliteringsinstitusjonene tilbyr i noen grad døgnopphold også som ledd i arbeidsrettet rehabilitering. Nevrologiske sykdommer Pasienter med kronisk og progredierende nevrologiske sykdommer omfatter flere diagnoser som blant annet Mb. Parkinson, Multippel Sclerose, ALS, Guillan Barre, muskeldystrofier og epilepsi. De fire siste diagnosegruppene vil være knyttet til sykehusbehandling pga. sjeldne forekomster, kompleksitet og behov for spisset medisinsk kompetanse. Noen av disse gruppene har også nasjonale tilbud. I Norge er det 100 til 150 nydiagnostiserte med Mb. 45 Side119

120 Parkinson per år. I Helse Midt-Norge lever ca. 800 med denne sykdommen. Cirka 30 % av disse har behov for rehabilitering. Mange av disse vil kunne få sin rehabilitering i private rehabiliteringsinstitusjoner etter akuttfasen. Det er 1700 med diagnosen Multippel Sclerose i Helse Midt-Norge. Cirka 30 % av disse vil til enhver tid ha behov for rehabilitering. Mange av disse vil kunne få sin rehabilitering i private rehabiliteringsinstitusjoner eller interkommunalt/kommunalt etter akuttfasen. For dem som får et slikt tilbud for første gang kan det være hensiktsmessig med et gruppeopplegg sammen med pårørende, med innslag av likemannsarbeid og i samarbeid med nevrolog og rehabiliteringslege. Revmatologi Når det gjelder inflammatoriske tilstander, er tilbud fra de private rehabiliteringsinstitusjonene mest aktuelle i forbindelse med funksjonssvekkelse. Revmatikere med de mest komplekse tilstandene får rehabiliteringstilbud ved Nasjonal kompetansetjeneste for revmatologisk rehabilitering (NRRK) ved Diakonhjemmet sykehus i Oslo. Ryggmargskade I Norge lever anslagsvis 1700 med traumatisk ryggmargsskade. Ryggmargskadeenheten ved St. Olavs Hospital har medisinsk ansvar for de 6 nordligste fylkene i Norge. Hvert år får ca personer i Norge en traumatisk ryggmargsskade og ca personer får en atraumatisk ryggmargsskade. Med et befolkningsgrunnlag på knapt 1,2 mill. innbyggere vil det tilsvare ca. 17 traumatiske og 12 atraumatiske skader årlig. Gjennomsnittlig oppholdstid for primærrehabilitering er på vel 4 uker. Primærrehabilitering av ryggmargsskade er en flerregional funksjon for Helse Midt-Norge RHF og Helse Nord RHF. Ved Spinalenheten på St. Olavs Hospital er det i dag 10 plasser i tillegg til 1-2 dagplasser og poliklinisk virksomhet. Slike skader krever livslang oppfølging pga. de komplekse funksjonsutfall i ulike organer. Pga. økte muligheter for å leve nærmest normalt lange liv vil det være et økende behov for kontroller og profylaktiske tiltak. Voksne med ryggmargsbrokk burde også vært fulgt opp på denne avdelingen, men her er det ikke automatikk i overføringen fra habiliteringstjenesten. Sanseforstyrrelser Det er ingen tilbud for pasienter med syns- og hørselshemminger i regionen slik at det må gjøres avtaler med institusjoner utenfor vår region. Sykdommer som gir generell funksjonssvikt For en del pasienter er funksjonssvikten, sett i forhold til de roller og oppgaver de står overfor i sin hverdag, mer omfattende enn graden av sykdom isolert sett. Den somatiske sykdommen vil ofte være ivaretatt i helseforetakenes primæravdelinger eller i primærhelsetjenesten, men funksjonssvikten kan være til hinder for å klare dagliglivet eller for å gjenoppta vanlig arbeid. ICF brukes til kartlegging, målsetting og for å sette i verk tiltak rettet mot funksjonshemning, deltakelse og omgivelser. Rammeverket danner grunnlag for all rehabilitering, og er spesielt viktig for denne pasientkategorien. Den somatiske diagnosen vil ofte komme i bakgrunnen. Rehabiliteringsavdelinger i spesialisthelsetjenesten har kompetanse innen kognitive teknikker i tillegg til medisinsk spesialistkunnskap og kan derfor ivareta helheten. Basert på en slik strategi vil behandlingstilbudet favne funksjonsbegrensninger hos personer med ulike diagnosegrupper som for eksempel kompleks ortopedisk sykdom, generell funksjonssvikt etter ulike akutte 46 Side120

121 sykdommer, kroniske smertetilstander og somatoforme plager. De private rehabiliteringsklinikkene, med aktiv trening og kognitiv terapi i sine døgnbaserte opphold, har vist seg å være et viktig tilskudd til poliklinisk- og dagtilbudsbaserte opplegg i sykehusene. Det er plasser for slik virksomhet ved sykehusene i Ålesund og Levanger, men ikke ved St. Olavs Hospital. Sykelig overvekt Tall fra Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag viser at forekomsten av fedme er økende i alle aldersgrupper, mest hos unge voksne og betydelig mer hos menn enn hos kvinner. Også andelen av personer med sykelig overvekt (BMI 40) er økende. Pasienter med sykelig overvekt blir i dag henvist til overvektpoliklinikkene ved indremedisinske- og pediatriske avdelinger i Ålesund og ved St. Olavs Hospital. Muritunet har tilbud til barn og ungdom mellom 13 og 18 år, og Røros Rehabilitering til familier med overvektige barn mellom 7 og 13 år, begge steder sammen med pårørende. Preliminære forskningsresultater fra St. Olavs Hospital viser at jevnlige opphold i institusjon for barnefamilier med overvektige barn har bedre effekt enn poliklinisk oppfølging. Ved Muritunet utredes også pasientene bredt lungemedisinsk- og respirasjonsfysiologisk på grunn av generell tendens til fedmebetingede respirasjonsproblemer. Røros Rehabilitering har i tillegg lang erfaring med og flest behandlingsplasser for voksne med sykelig overvekt. I tett samarbeid med Regionalt Senter for Sykelig Overvekt (RSSO) ved St. Olavs Hospital har Røros Rehabilitering drevet forskningsbasert livsstilsbehandling for denne gruppen siden Resultatene viser gode resultater på vektreduksjon og bedring i fysisk arbeidskapasitet ett og to år etter rehabiliteringsopphold. Antall overvektige i Norge som har behov for behandling er større enn hva kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten per i dag kan håndtere hver for seg. De mest komplekse tilfellene med behov for tverrfaglig tilnærming trenge et tilbud i spesialisthelsetjenesten. Spesialisthelsetjenesten bør også ha en særskilt rolle i forhold til å utvikle gode modeller og erverve ny kunnskap til livsstilsendring for sykelig overvektige. Videre må denne kunnskapen formidles til kommunene som vil ha et større ansvar i fremtiden (jfr. Samhandlingsreformen). Det må påregnes litt tid før kommunene er klare til å ta ansvar for denne pasientgruppen og spesialisthelsetjenesten vil ha en viktig utredningsog kompetanseoverførende rolle i denne prosessen. Pasienter med sykelig overvekt har i vår helseregion i dag et sykehusbasert tilbud gjennom overvektpoliklinikkene ved indremedisinske- og pediatriske avdelinger i Ålesund og ved St. Olavs Hospital. Opererte pasienter mottas til postoperativ, tverrfaglig rehabilitering ved Røros og Muritunet. Pasienter som av ulike grunner ikke blir operert, mottar også et omfattende tverrfaglig rehabiliterings-/og livsstilstilbud med blant annet ernæringsfysiolog, psykolog og annet fagpersonale med utdannelse i kognitiv terapi Nåværende kapasitet Nasjonal kapasitet Tall fra Helsedirektoratet (Rehabilitering i spesialisthelsetjenesten 2011) viste at i overkant av pasienter ble rehabilitert i norske sykehus og i underkant av i de private rehabiliteringsinstitusjonene. Cirka halvparten av dem som mottok rehabilitering i sykehusene fikk tilbudet i form av poliklinisk konsultasjon eller som dagpasient. I de private rehabiliteringsinstitusjonene ble tilbudet i det alt overveiende gitt som døgnopphold. 47 Side121

122 Noe over 7000 pasienter mottok vertikal rehabilitering ved annen klinisk sykehusavdeling. Om lag halvdelen av disse ble senere kanalisert over i generell rehabiliteringsavdeling, mens den andre halvdelen ble overført til privat rehabiliteringsinstitusjon eller utskrevet til hjemkommunen. I perioden fra 2005 til 2010 ble sengekapasiteten på landsbasis redusert fra 25 til 22 døgnplasser/ innbygger. Den polikliniske rehabiliteringsvirksomheten i helseforetakene er redusert, og kravene til DGR (Diagnose Relaterte Grupper) for dagrehabilitering er innskjerpet. Regional kapasitet I tidsrommet fra 2005 til 2010 ble døgn- og dagpostkapasiteten i følge Riksrevisjonen redusert med 9 % i Helse Midt-Norge. Landsgjennomsnittet viste 8 % reduksjon. Samtidig har det vært en reduksjon på 5 % i antall produserte DRG i vår helseregion. Da de private rehabiliteringsinstitusjonene inngikk sine nåværende avtaler med det regionale helseforetaket i 2009, resulterte det i en samlet reduksjon på 78 døgnplasser, eller 26 %. Denne reduksjonen i Helse Midt-Norge var betydelig større enn i de andre helseregionene. Med unntak av pasienter med hjerne-kar-sykdom, har pasienter bosatt i Midt-Norge et lavere forbruk av rehabiliteringstjenester enn landsgjennomsnittet, og det er i tillegg forskjeller innad i regionen. Tabell 6.0 Pasienter og mottakere av rehabiliteringstjenester i spesialisthelsetjenesten. Antall pasienter per 1000 innbyggere Relativt nivå 2012 Primær døgn-rehabilitering 2,6 2,2 2,0 100 Sekundær døgn-rehabilitering 1,7 1,6 1,6 100 Norge totalt Dag- og poliklinisk rehabilitering 3,3 3,4 3,4 100 Private rehabiliteringsinstitusjoner 5,6 4,9 5,1 100 Primær døgn-rehabilitering 1,8 1,8 1,7 85 Helse Midt- Norge RHF Sekundær døgn-rehabilitering 2,1 2,2 2,3 142 Dag- og poliklinisk rehabilitering 5,6 5,8 5,6 162 Private rehabiliteringsinstitusjoner 5,6 5,7 5,1 99 Kilde: Samhandlingsstatistikk Rapport IS-2138 Helsedirektoratet 48 Side122

123 Tabellen nedenfor viser antall innleggelser for rehabilitering per 1000 innbyggere fordelt på diagnosegrupper og helseforetak. Tabell 6.1 Noen innleggelsesdiagnoser til primærrehabilitering institusjoner med ISF per/1000 innbygger 2011 (Antall) Område/ Personer i nedslagsområdet Helse Midt-Norge Møre&Romsdal Sør-Trøndelag Nord-Trøndelag Kronisk sykdom nedre luftveier Hjerte/karsykdom Leddsykdom Ryggsykdom Bløtdelssykdom 0,2 (137) 0,4 (274) 0,2 (137) 0,1 (69) 0,1 (69) 2,1 (1400) 0,3 0,6 0,4 0,1 0,1 2,9 (75) (150) (100) (25) (25) (725) 0,1 0,3 0,1 0,1 0,1 1,6 (29) (87) (29) (29) (29) (464) 0,2 0,5 0,1 0,1 0,1 1,8 (26) (65) (13) (13) (13) (234) Landsgjennomsnitt 0,3 0,2 0,3 0,2 0,1 2,5 Kilde: Rehabilitering i spesialisthelsetjenesten Rapport IS-2067 Helsedirektoratet Alle diagnoser For en del diagnoser foretas i tillegg rehabilitering i akuttavdelingene eller i andre kliniske avdelinger der rehabilitering ikke er hoveddiagnose. Sammenlignet med resten av landet er det høyere aktivitet ved dag- og poliklinisk rehabilitering i Midt-Norge. Helse Midt-Norge har 105 døgnplasser i sykehusenes rehabiliteringsavdelinger og kjøper 229 døgnplasser og 69 dagplasser ved 8 private rehabiliteringsinstitusjoner. I forhold til folketallet er det flest plasser lokalisert i Nord-Trøndelag og færrest i Møre og Romsdal (Tabell 6.3) Tabell 6.2 Samlet antall døgnplasser i spesialisthelsetjenesten i Midt-Norge i Møre og Romsdal Nord-Trøndelag Sør-Trøndelag Sum døgnplasser Plasser i sykehus 56* Plasser i privatinstitusjon Sum spesialisthelsetjenesten Plasser per 1000 innb *Fysikalsk.medisinsk. avd. Ålesund 14, Nevrologisk avd. Molde 4, Aure rehabilitering 20, Mork rehabilitering 18 plasser 49 Side123

124 6.1.3 Kompetanse i spesialisthelsetjenesten Pasientbehandling Spesialisert rehabilitering kombinerer inngående kunnskap om den enkelte diagnose med kunnskap om de kognitive prosessene som er grunnleggende for at pasienten skal kunne bære rollen som en drivende aktør i sin egen rehabilitering. I spesialisthelsetjenesten er det mulig å bygge opp team med slik kompetanse. Spesialisert rehabilitering er avhengig av høy medisinsk kunnskap om de diagnosene som gjør rehabilitering nødvendig. I motsatt fall vil prosessen stoppe opp i påvente av avklaring fra spesialister fra andre deler av helsevesenet. Spesialisert rehabilitering foregår i dag i større grad parallelt med diagnostikk og medisinsk behandling. Kriterier for rehabilitering i sykehus: 1. Høyspesialisert medisinsk ekspertise, eventuelt nær tilgang til andre høyt spesialiserte funksjoner. 2. Tilgang til kostbart/avansert utstyr. 3. Muligheter for subspesialisering. 4. Parallell medisinsk behandling og rehabilitering. Døgnrehabilitering i sykehus er hensiktsmessig blant annet for pasienter der rehabilitering starter mens de ennå befinner seg i medisinsk eller kirurgisk akuttavdeling, og for pasienter som tilhører tallmessig små, men spesielle grupper. Døgnrehabilitering i de private rehabiliteringsinstitusjonene er særlig egnet ved behov for spesialisert, bred, tverrfaglig rehabiliteringssetting til ferdigdiagnostiserte pasienter med etablert behandlingsopplegg, og med et medisinsk overvåkingsbehov som ikke krever at pasienten må være i sykehus. En særlig viktig rolle har de private rehabiliteringsinstitusjonene i forhold til pasienter som kommer fra kliniske sykehusavdelinger som ikke har rehabilitering som sin hovedoppgave. Dagtilbud vil kunne kreve sykehusbasert tjenester ved krav om spesifikk kunnskap i senere faser av tilstanden, for eksempel ved oppfølging av hjerneskader og ryggmargsskader. I de private rehabiliteringsinstitusjonene kan dagtilbud være et alternativ når rehabiliteringen ikke må foregå i institusjon gjennom hele døgnet, og dersom reisevei ikke utgjør en for stor barriere. Poliklinisk vil sykehusrehabilitering først og fremst skje i form av tverrfaglige tilbud både som et generelt rehabiliteringstilbud og rettet mot spesielle grupper som for eksempel tverrfaglig tilnærming til tilstander i bevegelsesapparatet. Der de private rehabiliteringsinstitusjonene har spesialkompetanse innenfor felt som utfyller tilbudet i helseforetakene, kan poliklinisk rehabilitering være aktuelt også der. Ambulant virksomhet ut til kommunene vil særlig være aktuelt å samordne tiltak til enkeltpasienter ved mer komplekse og sjeldne tilstander. Tilsvarende gjelder der pasientens hjemkommune trenger tilført kompetanse, og der bistanden av praktiske grunner bør forgå i pasientens dagligliv. Trolig vil slik virksomhet kunne demme opp for ressursbruk i spesialisthelsetjenesten, blant annet ved å forhindre innleggelser. I tillegg vil sykehusene også ha oppgave i forhold til utveksling av rehabiliteringskompetanse på mer generell basis. Dette vil kreve at mottakskommunen etablerer mottaksteam der den 50 Side124

125 overførte kompetansen kan forankres, og ambulante team som systemtiltak ansees som spesielt hensiktsmessig for å oppfylle intensjonen i samhandlingsreformen om å utvikle rehabiliteringstilbudene i kommunene. Ambulante team har fire hovedoppgaver: 1. Yte spesialistbistand til kommuner der rehabiliteringen med fordel kan forgå i kommunen. 2. Følge pasienter ut i kommuner der det er behov for å overføre kompetanse for den enkelte pasient. 3. Foreta hjemmebesøk til liggende pasienter for å vurdere behov for endringer i hjemmet og planlegge utskrivninger fra sykehus. 4. Tilby kurs og overføring av kompetanse til kommunene. Spesialisert helsepersonell I utdanning av helsepersonell har rehabilitering som fagfelt begrenset plass. Dette innebærer at kompetansebygging innen rehabilitering i stor grad foregår som videreutdanning og gjennom arbeidserfaring. Langt de fleste helsearbeidere innen rehabilitering i dag har lært faget gjennom det daglige arbeidet. Slik vil det også være i nær framtid. Derfor er det helt avgjørende at det finnes fagmiljøer innen spesialisert rehabilitering med tilstrekkelig størrelse, faglig bredde og erfarings- og forskningsbasert kunnskap. Slike miljøer er også nødvendige forutsetninger for de formelle videreutdanningene. Formalisert videreutdanning finnes for leger, og likeledes er det videreutdanning i rehabilitering for helsepersonell med 3- årig høyskoleutdanning, blant annet på høyskolene i Ålesund og Levanger. Det finnes også studier på mastergradsnivå innen rehabilitering. Sideutdanning innen spesialiteten Fysikalsk medisin og rehabilitering er allerede i dag populær blant primærleger, og mulighetene for å ta slik sideutdanning bør styrkes. Ordningen med praksiskonsulenter bør opprettholdes. Forskning og utvikling Innenfor flere fagområder er bestanddeler og effekter av rehabilitering godt dokumentert, mens vi på andre områder har begrenset kunnskap. Vi vet dessuten for lite om hvordan vi setter inn de rette ressursene i spesialisthelsetjenesten til rett tid og med rett dosering. Det er en økende utfordring å legge til rette for tilstrekkelig nærhet mellom forskning, utvikling og klinisk arbeid slik at medisinsk, helsefaglig og forskningsteknisk spisskompetanse kan bidra til å korte veien fra kunnskapsfront til praksis. Diagnosebaserte kvalitetsregistre vil være til hjelp i oppbygging av kunnskap også i rehabiliteringsfeltet. I vår helseregion er det opprettet slike registre for slagpasienter, for hjerneskadepasienter og for pasienter med ryggmargskader. Et nasjonalt register for nakke- og ryggrehabilitering starter på nyåret Det er avgjørende at innsatsen som gjøres på nasjonalt nivå ved Helsedirektoratet, Kunnskapssenteret og CHARM koordineres med de regionale helseforetakene slik at en unngår parallelle prosesser og manglende innbyrdes avklaring og sammenheng. Anbefalinger: Forskningsfeltet innen rehabilitering må styrkes både nasjonalt og regionalt. Spesielt gjelder dette forskning på effektene av ulike tiltak, både på individ- og systemnivå. Det må etableres et program for slik forskning i regionen, med deltagelse fra NTNU, høyskolene, kommunene, de private rehabiliteringsinstitusjonene og helseforetakene. 51 Side125

126 Avd. for fysikalsk medisin og rehabilitering ved St. Olavs Hospital må som universitetssykehusavdeling ta et særskilt ansvar for å initiere og styrke forskning og fagutvikling innen rehabilitering i regionen. Det må opprettes et professorat i fysikalsk medisin og rehabilitering ved NTNU Finansieringsordninger i spesialisthelsetjenesten I sykehusene benyttes DRG-finansiering. Det samme har vært tilfelle med Mork Rehabiliteringssenter som er definert som en integrert del av den sykehusbaserte rehabiliteringstjenesten i Møre og Romsdal. Dagens økonomiske refusjonssystem for rehabilitering i sykehus er utviklet for diagnostikk og behandling, og er ikke tilpasset den tverrfaglige rehabiliteringen. Det skilles mellom kompleks og vanlig rehabilitering, grovt sett etter hvor mange fagpersoner som er engasjert. Dette er ikke synonymt med kompleksiteten i rehabiliteringsprosessen. Helseforetakene er i tillegg pålagt å holde andelen kompleks rehabilitering under 45 % uavhengig av profilen på det tilbudet som gis på de ulike sykehusene. Disse forholdene innebærer at rehabilitering er underfinansiert i DGR-systemet sammenlignet med medisinsk diagnostikk og behandling. I finansieringsmodellen er rehabilitering delt inn i primær og sekundær rehabilitering. Primær rehabilitering er definert som sykehusopphold hvor hovedhensikten er selve rehabiliteringsprosessen, mens sekundær rehabilitering blir definert som et opphold der rehabilitering er en del av prosessen. Disse begrepene er ikke i samsvar med faglige termer og kan derfor mistolkes av fagfolk. De private rehabiliteringsinstitusjonene er finansiert av det regionale helseforetaket (RHF) etter anbudsrunder, og avtalene spesifiserer struktur- og prosesskvalitet for de enkelte delytelsene. Systemet gir RHF mulighet for tettere oppfølging av de tjenestene som leveres enn for rehabilitering i helseforetakene. Finansieringen er fortsatt i stor grad knyttet til leverte pasienttjenester, selv om fokus på forskning, pårørende og undervisning av helsepersonell har blitt tillagt økt vekt ved avtaleinngåelse. Anbefalinger: Takstreglene for den sykehusinterne innsatsstyrte finansiering for rehabilitering må endres, slik at rehabiliteringsavdelingene blir kreditert avdelingenes reelle innsats. Finansieringsordningene må innrettes slik at ambulante team, poliklinisk og gruppebasert rehabilitering stimuleres. For å oppnå dette må takster som begrenser samhandling identifiseres, slik at nye takster som støtter opp om samhandling mellom nivåene utvikles. Det bør innføres ISF-finansiering av ambulante rehabiliteringsteam. 6.2 Rehabiliteringsavdelingene i helseforetak i Midt-Norge Framtidig organisering og kapasitet Fordelingen mellom helseforetak og rehabiliteringsinstitusjoner, og mellom vertikal og horisontal rehabilitering, er historisk fundert og har ikke kommet i stand som resultat av noen overordnet plan. Det er behov for å videreutvikle rehabiliteringsfeltet i større grad 52 Side126

127 gjennom å etablere arenaer for samarbeid om gode pasientforløp der regionens samlede spesialiserte rehabiliteringskapasitet utnyttes. I helseforetakene har det sannsynligvis skjedd en økning i rehabiliteringsprosesser som foregår i andre spesialavdelinger enn avdelinger fysikalsk medisin og rehabilitering (vertikal rehabilitering). Det betenkelige er at det samtidig har skjedd en nedtrapping av virksomheten i de avdelingene som har spesialkompetanse i rehabilitering (horisontal rehabilitering). Utfordringen innenfor vertikal rehabilitering er å forhindre at diagnostikk og behandling tar så mye ressurser at kvaliteten på rehabiliteringen forringes, eller at mangel på rehabiliteringskompetanse fører til at behov ikke blir avdekket eller innsatsen fraksjonert. Et økende press på disse avdelingene om å korte ned pasientenes liggetid virker i samme retning. Det er også en fare for at det settes likhetstegn mellom opptrening, eller andre gode enkelttiltak og tverrfaglig rehabilitering. Kvaliteten kan heves dersom det blir avsatt flere ressurser til tverrfaglige team som inkluderer lege, og til å øke kunnskapen om rehabilitering i disse avdelingene. Bruk av rehabiliteringsplan som dokumentasjon på den rehabiliteringen som har foregått, foreslås som ledd i kvalitetssikring av vertikal rehabilitering. Norsk forening for fysikalsk medisin og rehabilitering har i sin Generalplan tidligere estimert at det er behov for 1 spesialist per innbygger. Det vil si et anslag på 28 spesialister i fysikalsk medisin og rehabilitering i vår region, som for tida har bare 20 spesialister i helseforetak og private rehabiliteringsinstitusjoner. Utdanningskapasiteten for spesialiteten må derfor styrkes. Alle tre helseforetak i Midt-Norge har avdelinger for fysikalsk medisin og rehabilitering. Avdelingene i Nord-Trøndelag og Møre og Romsdal er lokaliserte i sykehuset. De tar i mot pasienter til rehabilitering uavhengig av diagnose. St. Olavs Hospital HF St. Olavs Hospital gir rehabiliteringsopphold for pasienter med ryggmargskader, hodeskader og hjerneslag. Rehabilitering med hodeskader og hjerneslag foregår i Avd. Lian som er lokalisert utenfor sykehuset. Spinalenheten ligger i sykehuset og dekker også behovet for ryggmargskadde fra Nord-Norge. I tillegg har St. Olavs Hospital Klinikk for kliniske servicefunksjoner som gir et tverrfaglig poliklinisk og dels gruppebasert rehabiliteringstilbud (fysioterapi, ergoterapi, logopedi, ernæringsfysiologi) til pasienter ved andre kliniske avdelinger i sykehuset. I øyeblikket er det ingen planer om å få til faglig samarbeide mellom Klinikk for fysikalsk medisin og Klinikk for kliniske servicefunksjoner. Heller ikke Koordinerende Enhet i helseforetaket er organisert slik at det er faglig samarbeide med de to klinikkene. Helseforetaket mangler sengeavdeling for generell rehabilitering, og det anbefales opprettet en slik avdeling med ansvar for et videre spekter av tilstander. Ved Avdeling for ryggmargskadde ved St. Olavs Hospital er det behov for 10 døgnplasser for primærrehabilitering og 3 plasser til senfaserehabilitering i tillegg til dagpasientplasser og poliklinisk virksomhet. I tillegg trenger enheten også bemanning til ambulant virksomhet. Det er behov for noen sengeplasser for pre- og postoperative spinale pasienter. En slik avdeling vil kunne være ledet av spesialist i Fysikalsk medisin og rehabilitering, men den bør være lokalisert nær kirurgisk behandlingsarena, da det er snakk om nært samarbeid mellom rehabilitering og kirurgisk kompetanse. Slike pasienter trenger oftest få dagers døgnopphold. 53 Side127

128 For pasienter med kompliserte skader i bevegelsesapparatet (multitraume) foreligger dårlige data for beregning av dagplasser, men ut fra erfaringer fra Ortopedisk avdeling vil en i første omgang foreslå en enhet på 8 behandlingsplasser ved St. Olavs Hospital. Plassene bør i første omgang øremerkes for pasienter med skadebakgrunn, men en kan tenke seg at kompliserte, elektive tilstander (for eksempel pasienter med amputasjoner) kan rehabiliteres i enheten ved eventuell ledig kapasitet. Dette vil gi betydelig rehabiliteringsgevinst, samtidig som det vil avlaste akuttavdelingene ved ortopedisk avdeling og intensivavdelingen. Det vil også bedre mulighetene for kompetanseoverføring til kommunene. Det er ønskelig med en samorganisering mellom Ortopedisk avdeling og Klinikk for fysikalsk medisin og rehabilitering. Rehabilitering av hjerneskade krever bred og kompleks kompetanse. Det bør være en slik enhet knyttet til St. Olavs Hospital. Det er også behov for et slikt rehabiliteringstilbud ved Helse Nord-Trøndelag HF og Helse Møre og Romsdal HF. Pasienter med multiorgansvikt er ofte svært kompliserte og ressurskrevende pasienter med behov for tverrfaglig koordinering og spesialisering. Det er stort behov for å få organisert bedre pasientforløp for denne gruppen. Rett bemannet vil en egen avdeling kunne fungere som en intermediæravdeling for de akuttmedisinske avdelingene, og vil redusere presset på de akuttmedisinske/intensivavdelinger og behovet for å flytte pasienter ut av regionen. Tabell 6.3 Rehabilitering i St. Olavs Hospital HF med forslag til nye tiltak markert Klinikk/ avdeling Seksjon Pasientgrupper Senge-plasser Poliklinikk og Dagplasser Klinikk for kliniske servicefunksjoner Klinikk for fysikalsk medisin og rehabilitering Avdeling for ryggmargsskader Senfaserehabilitering Flere diagnosegrupper Ryggmargsskader 0 Ja 10 Ja 2 dagplasser (NYE) Ambulant team (NYTT) Sum sengeplasser Avdeling for ervervet hjerneskade Senfaserehabilitering Avdeling for multitraume Generell rehabilitering Avdeling for multiorgansvikt Tverrfaglig poliklinikk Hodeskader Hjerneslag Guillan-Barre Rygg, nakke og skulder 24 Ja 3 dagplasser (NYE) Ambulant team (NYTT) 8 (NY) 8 (NY) 8 (NY) 58 hvorav 24 nye Ja 54 Side128

129 Helse Møre og Romsdal HF Avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering I Helse Møre og Romsdal består Avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering av tverrfaglig rehabiliteringssengepost og tverrfaglig poliklinikk i Ålesund, Mork rehabiliteringssenter og Aure rehabiliteringssenter. Mork og Aure rehabiliteringssenter er lokalisert selvstendig uten nærhet til sykehus, og har dermed heller ikke tilgang til viktige medisinskfaglige tilleggsressurser som en finner i faglig differensierte sykehus. Mork rehabiliteringssenter har medisinsk rehabiliteringsfaglig erfaring, tverrfaglighet og kompetanse (blant annet fast tilsatt spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering). Aure rehabiliteringssenter har tverrfaglig sammensatte rehabiliteringsteam, men har lav bemanningsfaktor for å kunne ta tyngre pasienter. De har midlertidig tilsatt nevrolog i 40 % stilling, supplert med kommunal tilsynslege på timebasis. Det er viktig å sikre faglig kompetanse ved de ulike seksjonene i rehabiliteringstilbudet i Helse Møre og Romsdal. For å bevare den faglige kompetansen i rehabiliteringstilbudet, er det viktig at beslutningsprosessene i utviklingsplanen ikke drar ut i tid og at den totale kapasiteten ikke reduseres. Endring av strukturen på avdelingens ulike seksjoner kan være en konsekvens av dette. Det er stort behov for bemanning av ambulant team som kan være bindeledd til de mange ulike kommuner i sykehusets nedslagsfelt og som del av samhandlingsreformen sine intensjoner. Helse Møre og Romsdal har 14 senger ved Ålesund sykehus til sykehusbasert rehabilitering til et befolkningsgrunnlag på vel Samtidig har avdelingen i Ålesund status som gruppe I-utdanning for legespesialister, og er lokalisert ved et sykehus med en rekke store avdelinger som er viktige for nettopp å kunne tilby en høy spesialisert diagnostikk og behandling inn mot rehabiliteringsfeltet. Sykehusets størrelse og spesialisering innebærer også at det er et høyt antall alvorlig skadde og syke ved andre avdelinger, som blir søkt over til spesialisert rehabilitering. Konsekvensen av dette er at antall rehabiliteringssenger i Ålesund økes med fire. Tabell 6.4 Rehabilitering i Helse Møre og Romsdal HF med forslag til nye tiltak markert Avdeling Seksjon Pasientgrupper Sengeplasser Ålesund sjukehus, Avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering Molde sjukehus, Nevrologisk avdeling Rehabiliteringsavdeling Alle 14 4 (NYTT) Tverrfaglig poliklinikk Rygg, nakke, hjerneskader, generelle og lokaliserte smertesyndromer - Ja Aure Rehabiliteringssenter Ortopedi, nevrologi 20 Nei Mork Rehabiliteringssenter Hjerneslag, kreft, nevrologi, m.fl. MS, andre nevrologiske sykdommer 18 Ja 4 Ja Sum sengeplasser 60 hvorav 4 nye Poliklinikk Ja Ambulant team (NYTT) 55 Side129

130 Helse Nord-Trøndelag HF Avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering Helse Nord-Trøndelag har en avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering lokalisert ved Sykehuset Levanger. Avdelingen er en del av Rehabiliteringsklinikken som i tillegg til rehabilitering også omfatter nevrologi, revmatologi, og fysio- og ergoterapiavdelingene ved sykehusene i Levanger og Namsos. Avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering har en sengepost på 15 senger som tar imot pasienter til tidligrehabilitering fra begge sykehus, og også pasienter henvist fra kommunene til kompleks senfaserehabilitering. Avdelingen har gode lokaler som er integrert med fysio- og ergoterapiavdelingen, samt basseng. Avdelingen har en tverrfaglig poliklinikk for fysikalsk medisin, førerkortvurdering, yrkesmessig rehabilitering, samt smertepoliklinikk. Det regionale henvisningsmottaket for private rehabiliteringsinstitusjoner er lokalisert ved og bemannet fra avdelingen. Sengekapasiteten vurderes som tilstrekkelig. Avdelingen har ikke særskilt ambulant team. Tabell 6.5 Rehabilitering i Helse Nord-Trøndelag HF Forslag til nytt tiltak markert Avdeling Seksjon Pasientgrupper Sengeplasser Avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering Poliklinikk Sengeavdeling Alle 15 Ja Ambulant team (NYTT) Tverrfaglig poliklinikk Nakke/rygg, langvarige smerter, yrkesmessig rehabilitering, førerkortvurdering Sum senger 15 Ja Anbefalinger: Kapasiteten for rehabilitering i spesialisthelsetjenesten er lavere i Midt-Norge enn landsgjennomsnittet, samtidig som behovet for rehabilitering i befolkningen vil øke. Kapasiteten i spesialisthelsetjenesten bør økes. Antall legespesialister innen fysikalsk medisin og rehabilitering må økes, gjennom etablering av flere LIS-stillinger. Møre og Romsdal har lavere dekning av døgnplasser i de private rehabiliteringsinstitusjonene enn i regionen for øvrig. Denne kapasiteten bør økes. Tverrfaglig sengepost ved Avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering, Ålesund sjukehus, styrkes med 4 sengeplasser. Det må etableres system og arenaer for å utvikle det faglige samarbeidet mellom rehabiliteringsmiljøene i regionen. De private institusjonene må være en aktiv del av dette. Klinikk for fysikalsk medisin og rehabilitering ved St. Olavs Hospital må utvides med en generell rehabiliteringsavdeling. I tillegg til ryggmargskader og hodeskader må det opprettes avdelinger også for pasienter med multitraume og multiorgansvikt. St. Olavs Hospital anbefales å samordne rehabiliteringstilbudene ved sykehuset. Kvalitet, ressursbruk, kodepraksis og bruk av rehabiliteringsplan må sikres i alle kliniske avdelinger som har pasienter som trenger rehabilitering. 56 Side130

131 Ambulante team Forskrift for rehabilitering gir pålegg om at helseforetakene skal gi veiledning til kommunen og drive ambulant rehabilitering. Blant annet skal tverrfaglige team ha mulighet for å bedre kompetanseoverføring og veiledning når pasienter overføres mellom sykehus og kommuner. Ingen av rehabiliteringsavdelingene og rehabiliteringsinstitusjonene i regionen har opprettet slike team. Årsaken synes å være at finansieringsordningene ikke gir rom for bemanning av slike team. Forskriften pålegger også helseforetak og kommuner å opprette koordinerende enheter for habilitering og rehabilitering. Organisering og bemanning av de koordinerende enheter er forskjellig mellom de tre foretakene. Anbefalinger: Helseforetakenes rehabiliteringsavdelinger må etablere ambulante team, evt. ved hjelp av øremerkede midler. Rehabilitering må inngå som del av standardiserte pasientforløp. Helseforetakenes koordinerende enhet må synliggjøres internt og eksternt Oppsummering fra rehabiliteringskonferansene En oppsummering av tilbakemeldingene er gruppert etter fem spørsmål om rehabilitering i spesialisthelsetjenesten som ble stilt til deltagerne på de fire erfaringskonferansene: 1. Kriterier for at rehabilitering bør foregå i sykehus: Alle konferansestedene fremhevet Krav om kompleksitet og behov for spesialkompetanse. Behovet for tverrfaglighet og Diagnostikk/utredning samt sentralisering av sjeldne tilstander ble også påpekt i mange grupper, mens Akutt rehabilitering med intensiv påvirkning, Håndtering av medisinsk ustabile situasjoner og Behov for spesialutstyr ble nevnt av flere. Noen grupper anførte Manglende kommunalt tilbud og Behov for medisinske støttefunksjoner. 2. Pasient-/brukergrupper som ikke får tilfredsstillende rehabiliteringstilbud i spesialisthelsetjenesten: 3. Barn og unge funksjonshemmede, rus og psykiatri, sansetap, multitraume, kreft, progressive nevrologiske sykdommer, kognitiv svikt, cerebral parese, overvekt, lungesykdommer (KOLS), myalgisk encefalopati (ME). 4. Spesialisthelsetjenesten bør ha ambulante rehabiliteringsteam: Alle gruppene var enige i at det var viktig. 5. Oppgaver som bør ivaretas av ambulante rehabiliteringsteam: Ved samtlige konferanser var man enig om at Kompetanseoverføring og Støtte og Opplæring og veiledning var viktigst. Andre oppgaver som ble nevnt av flere var: Oppfølging av pasienter/brukere, Etablering av nye tilbud i kommunen og Koordinering. 6. Kapasiteten for spesialisert rehabilitering i dag: Kapasiteten ble bedømt som for lav i flertallet av gruppene i erfaringskonferansene samlet. Det ble kommentert at det var et problem med for raske utskrivninger fra sykehusavdelingene, satt av for lite tid til kompetanseoverføring og at senfasetilbudet var for begrenset. 57 Side131

132 6.3 De private rehabiliteringsinstitusjonene i Midt-Norge De private rehabiliteringsinstitusjonenes rolle og oppgave er vurdert i lys av Samhandlingsreformen og overordnede helse- og sosialpolitiske signaler om at rehabiliteringsfaget skal styrkes på alle nivå, at kommunene skal tillegges økt ansvar, at de private aktørene skal opprettholdes og at det kan bli aktuelt å innføre "fritt rehabiliteringsvalg". H.dir. rapp. IS-1947 Avklaring av ansvars- og oppgavedeling mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten på rehabiliteringsområdet gjorde et forsøk på å klargjøre ansvarsskillet, og lyktes til dels på idé- og systemplanet. Det må fortsatt arbeides for å overføre idéene til pasientforløp og klinisk praksis. Dette gjelder også for de private rehabiliteringsinstitusjonene. Disse institusjonene har de siste ti årene vært gjennom en stor omstillingsprosess og utgjør i dag en vesentlig andel av rehabiliteringstilbudet i spesialisthelsetjenesten. De løser oppgaver som ligger innenfor det regionale helseforetakets sørge-for-ansvar, og flere av institusjonene har en faglig bredde og kompetanse som ikke står langt tilbake for de spesialiserte rehabiliteringsavdelingene i sykehusene. Muligheten til å overta oppgaver for disse sykehusavdelingene begrenses av at de ikke er lokalisert i sykehus, og at de dermed ikke kan gi rehabiliteringstilbud til pasienter med høyt akutt eller komplisert medisinsk behov. De vil også kunne ha begrensninger ved spesielt stor pleietyngde. Fordelen er at de private rehabiliteringsinstitusjonene er i stand til å gi ellers likeverdige tilbud billigere enn sykehusene. De kan tilby en rehabiliteringsramme med mindre tendens til sykeliggjøring enn det man kan oppleve i et sykehus, noe som kan øke overføringsverdien til pasientens hjemmesituasjon. Virksomheten ved de private rehabiliteringsinstitusjonene finansieres ved at de regionale helseforetakene kjøper tjenesten. Basert på anbudsrunder har Helse Midt-Norge RHF stor grad av styring over omfang, innretning og kvalitet, som sikres gjennom klare kravspesifikasjoner. Korte avtaleperioder, og dermed liten grad av forutsigbarhet, har medført betydelige problemer for rehabiliteringsinstitusjonene i forhold til oppbygging og vedlikehold av rehabiliteringskompetansen. Økte krav om både bredere og mer spisset rehabiliteringsfaglighet, rapporteringsrutiner og utadrettet virksomhet knyttet til den enkelte pasient og til kompetanseoverføring, avspeiles ikke i de økonomiske avtalene, og presser institusjonene ressursmessig og økonomisk. Anbefalinger: De private rehabiliteringsinstitusjonene må få mer forutsigbare avtaler med lengre varighet med det regionale helseforetaket, slik at de har mulighet til å bygge opp og beholde nødvendig fagkompetanse. Avtalene må omfatte forskning, ambulant virksomhet og kompetanseoverføring Kapasitet De private rehabiliteringsinstitusjonene står i dag for en stor del av tilbudet innen regionen. Helseforetaket har et regionalt henvisningsmottak i Levanger for de private rehabiliteringsinstitusjonene. Alle henvisninger fra fastleger og avtalespesialister i 58 Side132

133 helseregionen, samt henvisninger fra Helse Nord-Trøndelag HF, skal kanaliseres via dette mottaket som vurderer pasientens rettigheter i forhold til Rett til nødvendig helsehjelp. Henvisninger fra St. Olav Hospital HF og Helse Møre og Romsdal HF er ikke inkludert, idet disse henviser direkte til de enkelte rehabiliteringsinstitusjonene. Per 2. tertial 2013 ble 15 % av henvisningene fra fastlege til henvisningsmottaket i Levanger vurdert til å ha rett til nødvendig helsehjelp (med individuell tidsfrist), 65 % ble vurdert til å ha behov for helsehjelp, mens 20 % fikk avslag. Av dem som fikk tilbud om plass i privat rehabiliteringsinstitusjon fikk 41 % plass i institusjon i Nord Trøndelag, 28 % i institusjon i Sør-Trøndelag, 18 % plass i Møre og Romsdal, mens 13.1 % fikk plass i institusjoner utenfor helseregionen (Beitostølen, Skogli og Glittreklinikken står alene for over halvparten av dette). Samlet for alle de private rehabiliteringsinstitusjonene i helseregionen ble 38 % henvist fra sykehus, 58 % fra primærleger og legespesialister utenfor sykehus. 4 % henvises fra annen instans. På landsbasis ble det i 2011 funnet lignende tall for fordeling mellom henvisende instanser. Fordelingen på diagnosegrupper viste i 2011 at: 40.6 % hadde lidelser i muskel-/skjelettsystemet, 9.5 % lidelser i sirkulasjonsorganer, 9.1 % overvektproblematikk, 8.4 % nevrologiske lidelser, 7.8 % skader, 4.0 % kreft, 2.5 % lungelidelser (KOLS). Knapt 50 % av pasientene var over 60 år. Tabell 6.5 De private rehabiliteringsinstitusjonene som har avtale med Helse Midt-Norge RHF per 1/ Institusjonsnavn Døgnplass Dagplass Fagområder Kastvollen Rehabiliteringssenter 23 0 Nevrologi, muskel-/skjelett Meråker Sanitetsforenings Kurbad 31 0 Hjerneslag, muskel-/skjelett, postpolio, lymfødem, habilitering, psykiske lidelser Namdal Rehabilitering 8 0 Muskel-/skjelett, lungesykdom Betania Malvik Hjerneslag, hjerneskader, kreft, muskel- /skjelett, overvekt, psykiske lidelser i stabil fase. Coperiosenteret 0 25 Smertetilstander, utmattelse, kognitiv terapi, lettere psykiske lidelser. Røros Rehabilitering Overvekt, hjerte, lunge, kreft. Selli Rehabiliteringssenter Muskel-/skjelett, lunge, hjerte/kar, kreft Muritunet Rehabiliteringssenter 50 0 Overvekt, lunge, revmatologi, lymfødem, muskel-/skjelett, kreft, kognitiv terapi. Smednes Trivselsgård 5 Arbeidsrettet rehabilitering (smerte, utmattelse, lettere psykiske lidelse) 59 Side133

134 Dette gir samlet 229 døgnplasser og 69 dagplasser, hvorav 62 døgnplasser og ingen dagplasser i Nord-Trøndelag, 117 døgnplasser og 69 dagplasser i Sør-Trøndelag og 50 døgnplasser og ingen dagplasser i Møre og Romsdal. I forhold til innbyggertallet i de tre fylkene innebærer dette en skjevfordeling med lavere dekning i Møre og Romsdal enn i Trøndelagsfylkene. Hovedgrunnen til denne skjevfordelingen ligger i den historiske plassering av de opprinnelige opptreningsinstitusjonene. Skjevfordelingen representerer uansett et problem i forhold til den overordnede målsettingen om at tilbudene skal gis så nært pasientens hjemsted som mulig. Tar man med sykehusenes rehabiliteringsplasser blir skjevfordelingen mindre De private rehabiliteringsinstitusjonenes rolle i spesialisthelsetjenesten De private rehabiliteringsinstitusjonene forvalter en betydelig andel av helseregionens spesialiserte rehabiliteringstilbud. Samhandlingsreformen forutsetter at en større andel av det totale rehabiliteringstilbudet skal bli et kommunalt ansvar, og en spissing av tilbudet i spesialisthelsetjenesten. Samtidig vil det totale behovet for rehabilitering øke, og det er derfor ikke grunn til å tro at volumet i spesialisthelsetjenesten samlet vil avta. Sykehusene har ikke mulighet til å ivareta den spesialiserte rehabiliteringen alene. Dette kan heller ikke være et mål i seg selv. Til flere definerte pasientgrupper gir institusjonene fullverdig spesialistrehabilitering med bredere erfaringsbakgrunn enn helseforetakene og til en langt lavere kostnad. Det foreligger klare, sentrale helsepolitiske føringer for at de private rehabiliteringsinstitusjonene skal bestå og utvikles. Det vil også være uklokt å vrake en bredt geografisk fordelt rehabiliteringskompetanse som samfunnet har brukt tid og ressurser på å utvikle. Oppgaver som med fordel kan ivaretas av de private rehabiliteringsinstitusjonene: Døgnrehabilitering i etterkant av sykehusinnleggelse til ferdigdiagnostiserte pasienter med etablert behandlingsopplegg og med et medisinsk overvåkingsbehov som ikke krever at pasienten må være i sykehus. De private rehabiliteringsinstitusjonene har en særlig viktig rolle i forhold til pasienter med behov for individuelt tilpasset rehabilitering som kommer fra kliniske sykehusavdelinger som ikke har rehabilitering som sin hovedoppgave (ortopedisk, indremedisinsk, nevrologisk, revmatologisk, kreft). I tillegg vil tilbudet være hensiktsmessig som en overgang fra sykehusrehabilitering til hjemkommune, for eksempel for pasienter utsatt for traumer eller hjerneslag. En forutsetning for at denne modellen skal fungere etter hensikten er at de kliniske sykehusavdelingene etablerer systemer for å kartlegge behov for rehabilitering, og at de kjenner til de aktuelle tilbudene i rehabiliteringsinstitusjonene. Det bør inngås samarbeidsavtaler mellom kliniske sykehusavdelinger og rehabiliteringsinstitusjonene for flere pasientforløp. Konkrete avtaler blir en samhandlingsarena der partene aksepterer et felles pasientansvar, og sammen forsøker å ivareta dette på beste måte. I tillegg legges forholdene til rette for samarbeid også i forhold til behandlingsevaluering og forskning. Pasienter med behov for spesialisert rehabilitering pga. funksjonsfall. Pasienter har behov for spesialisert rehabilitering på grunn av erkjent eller truende funksjonfall med bakgrunn i varig sykdom eller følgetilstander etter skade eller behandling. 60 Side134

135 Pasientene kan henvises på bakgrunn av behov som oppdages under sykehusinnleggelse eller undersøkelse i sykehuspoliklinikk eller i hjemkommunen. De karakteriseres av at diagnose eller funksjonsreduksjon utløser behov for spesialkompetent rehabilitering uten at pasientene fyller kriteriene for sykehusrehabilitering (se 6.1.3). Mange av disse pasientene lever i lang tid med sin tilstand og har hyppige møter med helsevesenet. Det er derfor spesielt gunstig at de private rehabiliteringsinstitusjonene kan tilby en rehabiliteringsramme med mindre tendens til sykeliggjøring enn i sykehus. Pasienter med lungesykdom, nevrologisk sykdom, sykelig overvekt eller kreft vil ofte falle inn under denne kategorien. Flere av de private rehabiliteringsinstitusjonene har dessuten erfaring med pasienter med psykisk sykdom i stabil fase enten som hoved- eller bidiagnose. De har også bygget opp kompetanse innen kognitiv terapi, som er viktig for flere pasientkategorier. Slike tilbud kan gis både individuelt og gruppebasert. Arbeidsrettet rehabilitering Arbeidsrettet rehabilitering hører naturlig med som en integrert del av helhetlig rehabilitering. De private rehabiliteringsinstitusjonene har utviklet betydelig ekspertise på dette feltet. Det er viktig at denne kunnskapen og erfaringen beholdes og utvikles uavhengig av framtidig fordeling mellom ordningen med Raskere Tilbake og arbeidsrettet rehabilitering i regi av NAV. Ambulante tilbud/kompetanseoverføring På samme måte som for sykehusene gjelder at de private rehabiliteringsinstitusjonene både må ha mulighet og plikt til å gi ambulante tilbud, følge opp pasienter etter utskrivelse fra institusjonen og sørge for kompetanseoverføring til kommunene. Med sin tverrfaglige kompetanse er institusjonene godt rustet til å gi bistand både til enkeltpasienter og kommuner gjennom ambulante tilbud. En forutsetning for videre utvikling av dette er imidlertid at det etableres en realistisk finansieringsordning for slik virksomhet. Forskningssamarbeid Spesielt der sykehusene og private rehabiliteringsinstitusjoner samarbeider tett og forpliktende i forhold til konkrete pasientgrupper, ligger forholdene godt til rette for samarbeid knyttet til resultatevaluering og forskning. Et godt eksempel er det samarbeidet som har fungert gjennom flere år mellom Regionalt Senter for Sykelig Overvekt (RSSO) ved St. Olavs Hospital, Overvektpoliklinikkene ved Medisinsk- og Pediatrisk avd. Gastrikkteamet ved Ålesund Sjukehus, Røros og Muritunet. RSSO koordinerer forskningen, sykehusavdelingene registrerer og diagnostiserer pasientene og Røros og Muritunet står for det tverrfaglige rehabiliterings- og livsstilstilbudet. Der foregår lignende samarbeid innen andre fagfelt, og det bør etableres lignende opplegg også rettet mot kommunesektoren. Anbefalinger: Pasientforløp i spesialisthelsetjenesten må omfatte de private rehabiliteringsinstitusjonene, og disse må derfor inkluderes i planarbeidet. Kompetansen innen arbeidsrettet rehabilitering i de private rehabiliteringsinstitusjonene må benyttes og utvikles videre. 61 Side135

136 6.3.3 De private rehabiliteringsinstitusjonenes rolle i forhold til kommunene Kommunene har ansvar for å sørge for rehabilitering til sine innbyggere, og kjøp av plasser i de private rehabiliteringsinstitusjonene vil være et alternativ til å etablere egne rehabiliteringsplasser. Norsk forskning har vist fordelene ved at rehabiliteringen foregår strukturert i egne organisatoriske enheter og at dette også lønner seg økonomisk for kommunen. Lignende erfaringer gjorde Asker kommune og Godthaab Helse- og Rehabilitering. Som et alternativ til å opparbeide egne plasser ble det etablert egen tverrfaglig rehabiliteringsavdeling for pasientgruppen ved Godthaab. Evalueringen viste at blant pasienter med gjennomsnittsalder 83,8 år kunne 75,6 % overføres til egen bolig etter en rehabiliteringsperiode på 4 uker. For mindre kommuner med behov for 1-3 rehabiliteringsplasser vil det neppe være regningssvarende eller praktisk mulig å ivareta rehabiliteringsoppgaver med øremerkede og faglig oppdaterte faggrupper i tverrfaglig organisering. Alternativene er interkommunalt samarbeid om felles rehabiliteringsavdeling eller kjøp av tjenester hos de private rehabiliteringsinstitusjonene. Forutsetninger for kommunal bruk av private rehabiliteringsinstitusjoner : Kommunene må ha økonomisk mulighet til å øke omfanget av rehabiliteringstjenester Det synes å være bred enighet om at rehabiliteringsområdet, som kanskje mer enn noe annet felt innen helse- og sosialtjenesten krever samhandling på tvers av fag og nivåer, er for svakt omtalt og prioritert i Samhandlingsreformen. Ulike typer rehabilitering er vagt definert og "utydelig" finansiert. Også innspillene fra kommunalt hold i de fire erfaringskonferansene pekte på at økonomien spiller en helt avgjørende rolle for at kommunene skal makte å ta ansvar for en større del av det totale rehabiliteringstilbudet. En viktig forutsetning for økt bruk av private rehabiliteringsinstitusjoner vil altså være at kommunene får økonomisk mulighet til å kjøpe tjenesten, og gjøres kjent med kunnskapen om at investering i effektiv rehabilitering av egne innbyggere gir et bedre helsetjenestetilbud med ofte lavere totalkostnader. Styrking av pleietilbudet i de private rehabiliteringsinstitusjonene De private rehabiliteringsinstitusjonene mottar i dag pasienter som har begrenset fysisk hjelpebehov i forhold til dagliglivsaktiviteter (ADL). Dersom de private rehabiliteringsinstitusjonene skal kunne ivareta pasienter som faller inn under kommunens ansvarsområde, for eksempel s.k. ferdigbehandlede sykehuspasienter, må pleie- og overvåkingstilbudet styrkes. Bedre samhandling om den kommunale delen av pasientforløpene I alle erfaringskonferansene ble det pekt på at tilbudet fra de private rehabiliteringsinstitusjonene må være tilgjengelig på kort varsel når kommunen har behov for plass. Et annet viktig krav var at kommunal rehabilitering i institusjonene i sterkere grad må rettes mot funksjonsmål som er overførbare og har relevans i forhold til pasientens situasjon i hjemkommunen. Dette er velkjente og viktige forutsetninger for god rehabilitering, og forutsetter tett samhandling mellom pasienten, hjemkommunen og den private rehabiliteringsinstitusjonen. Der må inngås toveis forpliktende samarbeidsavtaler rundt og med pasienten. 62 Side136

137 Kompetanseoppbygging i kommunene De private rehabiliteringsinstitusjonene rår over en kompetanse som kommunene har behov for. Overføring av kunnskap kan skje på individ- eller systemnivå ved kompetanseoverføring fra ambulant virksomhet, eller ved at kommunalt personale kurses eller hospiterer ved rehabiliteringsinstitusjonene. I avtalene de private rehabiliteringsinstitusjonene i dag har med Helseforetaket er det ikke tatt høyde for ekstra kostnader forbundet med ambulant virksomhet. Når det gjelder pasienter som krever spesialisert rehabilitering og som skal tilbake til kommunen, vil det med dagens system være naturlig at slike ekstrakostnader dekkes fra Helseforetaket. Overfor kommunale pasienter synes det i dag naturlig at kommunen kjøper tjenesten. Det må legges til rette for kompetanseoverføring og ambulant virksomhet, praktisk og økonomisk. Anbefalinger: De private rehabiliteringsinstitusjonene må innrette sin virksomhet slik at de kan motta mer pleietrengende rehabiliteringspasienter (med Barthel index ned mot 30). Tilbudet ved den private rehabiliteringsinstitusjonen må være tilpasset kommunens behov, blant annet slik at mål og tiltak er overførbare til pasientens situasjon i hjemkommunen. De private rehabiliteringsinstitusjonene må kunne tilby kommunene ambulant bistand i enkeltsaker ved siden av kompetanseoverføring gjennom f.eks. kursing og hospitering. 63 Side137

138 7. Brukergrupper med udekkede behov 7.1 Brukernes ønsker Et av delmålene i prosjektet har vært å identifisere brukergrupper i regionen med udekkede behov for rehabilitering og å foreslå tiltak. Med udekkede behov menes både manglende tilbud og for liten kapasitet på eksisterende tilbud. I prosjektet har brukerne deltatt for å få frem brukerkunnskapene og erfaringene gjennom deltakelse i prosjekt og styringsgruppe, samt i de regionale konferansene. De fleste ønsker seg et godt rehabiliteringstilbud der de bor, men mange brukere vet at det ikke er nok kompetanse i alle nærområder innenfor rehabiliteringsfeltet. Det kan hende at det beste tilbudet på rehabilitering finnes et annet sted i fylket eller et annet sted i landet. Uansett ønsker brukerne å få et tilbud på rehabilitering når de har behov for det, uten å måtte vente i mange måneder. Lang ventetid er uakseptabelt og koster samfunnet mye i form av sykepenger, trygdeytelser og utgifter til pleie og omsorg. Brukerne er ingen ensartet gruppe. Det er mange ulike behov. Noen trenger et kortvarig rehabiliteringstilbud, mens andre trenger gjentatte tilbud over flere år. Brukerorganisasjonene oppfatter det som vanskelig å få et godt rehabiliteringstilbud til flere av brukergruppene. De har en oppfatning av at det er lang ventetid på opphold i rehabiliteringsinstitusjonene i spesialisthelsetjenesten. Tilbudet i kommunene oppfattes ofte som manglende, og på avdelingene i sykehusene er det ikke kapasitet. Særlig gjelder dette kronikergruppene. Dette medfører at mange brukere har en hverdag med store utfordringer og økte belastninger. Anbefalinger: Brukerorganisasjoner skal delta aktivt i utvikling av rehabiliteringstjenesten både i helseforetak og kommunen. (Ref. lovfestet kommunalt råd for mennesker med nedsatt funksjonsevne). 7.2 Særskilte brukergrupper med udekkede behov i Midt-Norge Generelt synes det å være slik at de som trenger rehabilitering etter skade, akutt eller nyoppdaget sykdom blir best ivaretatt av rehabiliteringstjenestene. For disse gruppene er kartlegging av rehabiliteringsbehov og iverksetting av tiltak ofte inkludert i pasientforløpene. For personer med kroniske sykdommer og medfødte funksjonshemminger synes tilbudet å være mer variabelt og i mindre grad satt i system. Disse trenger vanligvis gjentatte rehabiliteringstiltak fordi sykdommen og funksjonshemmingen endrer seg, eller at behovet endrer seg pga. skiftende livsfaser. Prosjektet avdekket mange brukergrupper med udekkete behov. Deltakerne i de regionale konferansene ble bedt om å angi brukergrupper som hadde udekkede behov for rehabilitering, både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten. I tillegg har representantene for FFO og SAFO stilt tilsvarende spørsmål til sine medlemsforeninger. Nedenfor er det opplistet noen brukergrupper som prosjektet mener har et mangelfullt rehabiliteringstilbud i dag. 64 Side138

139 1. Eldre med økende funksjonstap 2. Psykiske lidelser 3. Rusavhengighet 4. Ungdom og unge voksne 5. Nevrologiske sykdommer 6. Kreft 7. Fedme og sykelig overvekt 8. Sansetap (hørsel og syn) 9. Lungesykdommer (KOLS) 10. Hjerneslag senfase 11. Langvarige smerter og sammensatte lidelser Eldre med økende funksjonstap. Funksjonssvekkelse pga. alder, demens, passivitet, sosial isolasjon, bruk av mange legemidler (polyfarmasi) og forskjellige sykdomstilstander fører ofte til at eldre blir hjelpetrengende og varig institusjonstrengende. Rehabilitering kan bidra til en funksjonsforbedring som kan redusere avhengigheten av hjelp, og fjerne eller utsette behovet for varig institusjonsplass. Erfaringer fra Danmark i den såkalte Fredriciamodellen understøtter effekten av slike rehabiliteringstiltak overfor eldre. Denne brukergruppen faller klart innenfor det kommunale ansvaret for rehabilitering. Kommunene bør utvikle rehabiliteringsopplegg for denne gruppen, enten i form av hverdagsrehabilitering, dagtilbud eller opphold i en kommunal rehabiliteringsinstitusjon. Rusavhengighet og psykiatri Mange av deltagerne i de regionale konferansene mener at mennesker med nedsatt fysisk og sosial funksjon pga. psykiske lidelser eller rusavhengighet, er en gruppe som trenger rehabiliteringstilbud. Dette prosjektet har vært avgrenset til rehabilitering etter somatiske sykdommer. Mange pasienter med somatiske sykdommer sliter også med psykiske lidelser eller rusproblemer. Vi må derfor være i stand til å samordne psykisk helsevern og rusomsorg med de øvrige rehabiliteringstjenestene, særlig gjelder dette i kommunene. Barn, ungdom og unge voksne. Barn med medfødte eller ervervede funksjonshemminger som har behov for rehabilitering i spesialisthelsetjenesten får dette i regi av Habiliteringstjenesten for barn fram til 18- årsalder. For barn med psykisk utviklingshemming gis et tilbud også etter 18-årsalder i regi av Voksenhabiliteringstjenesten. For de øvrige over 18 år er ansvaret for habilitering i prinsippet overført i sin helhet til kommunehelsetjenesten. Unge med Cerebral parese hører til denne gruppen. Ungdommer og unge voksne med funksjonshemming har spesielle behov. De er i en rekke livsendringer som å flytte hjemmefra, gjennomføre utdanning og etablere en sosial tilværelse i eget hjem, i forhold til fritidsaktiviteter og i arbeidslivet. De trenger veiledning, fysisk aktivitet og sosial trening for å mestre tilværelsen. Re-/habiliteringstiltak for denne gruppen bør fortrinnsvis foregå i kommunene. Gruppetilbud, dvs. tilbud sammen med andre i samme diagnosegruppe, kan gi tilleggseffekter. Unge vil gjerne være i miljøer hvor de kan treffe og lære av andre 65 Side139

140 ungdommer, med og uten funksjonshemming. De vil ikke finne seg til rette i en ordinær kommunal rehabiliteringsinstitusjon hvor de fleste brukerne er eldre. Kommunene har ansvar for aktivitets- eller arbeidstilbud til unge med funksjonsnedsettelse og samarbeider med NAV om tilrettelegging av arbeidsplasser. Ved spesielle behov anbefales kommunene å samarbeide om felles opplegg i regi av en rehabiliteringsinstitusjon. Et slikt opplegg er utprøvd ved Meråker Sanitetsforenings Kurbad. Det foreligger en evalueringsrapport (Ref.). I spesialisthelsetjenesten har Beitostølen og Valnesfjord helsesportsenter utviklet spesiell kompetanse for barn og unge voksne i forhold til mestring, fritidsaktiviteter og idrett. Dette tilbudet står til rådighet for brukere fra Midt-Norge. Nevrologiske sykdommer Parkinson sykdom, multippel sklerose, muskeldystrofier og polynevropatier er progressive nevrologiske sykdommer. De rammer mange og kan gi plager og funksjonshemminger som ofte blir større med årene. Tilpasset trening, sykdomsmestring og hjelpemidler kan bedre funksjonsevne og livskvalitet for brukere i disse gruppene. Det bør derfor være tilbud om rehabilitering, gjerne i grupper, for pasienter med disse sykdommene. Tilbudene bør fortrinnsvis være i institusjoner i spesialisthelsetjenesten av hensyn til spesiell kompetanse. Noen av rehabiliteringsinstitusjonene i regionen (Kastvollen, Aure) har gruppetilbud for nevrologiske sykdommer. Det er behov for å gjennomgå det regionale tilbudet med tanke på innhold og kapasitet. Kreftsykdom Forekomsten av kreft øker. I 2011 fikk over nordmenn diagnostisert kreftsykdom. God kreftbehandling fører til at stadig flere lever med sykdommen. Mange av disse har nedsatt funksjon og arbeidskapasitet (fatigue), og mange trenger veiledning, støtte og hjelp til å mestre en tilværelse med kreftdiagnose. Fysisk trening og aktivitet, kosthold, opplæring og psykologisk støtte/behandling er virksomme, sentrale elementer i rehabiliteringsprosessen for denne pasientgruppen. Kreftrehabilitering krever spesiell tverrfaglig kompetanse og er derfor primært en oppgave for spesialisthelsetjenesten. Rehabilitering i grupper er effektivt og tilbudet kan med fordel gis utenfor sykehus, som dag-/døgn tilbud i rehabiliteringsinstitusjon. Av de 8 institusjonene i regionen som har avtale med Helse-Midt-Norge er det bare Selli og Røros rehabiliteringssenter som har avtale om kreftrehabilitering. Rehabiliteringstilbudet for kreftpasienter i Midt-Norge vurderes som utilstrekkelig. I forlengelse av Regional kreftplan bør det foretas en egen utredning for å klarlegge behov, faglig innhold og kapasitet for kreftrehabilitering. Fedme og sykelig overvekt Overvekt og fedmerelaterte sykdommer (metabolsk syndrom/diabetes type 2) synes å bli en stadig større trussel mot folkehelsen. Først og fremst er det et stort behov for samfunnsrettede og individrettede forebyggende tiltak, men mange enkeltmennesker vil trenge hjelp for å takle sykelig overvekt og relaterte sykdommer og funksjonssvikt. Motivasjon, psykososial støtte, kostholdsveiledning og fysisk aktivitet er sentrale elementer i rehabiliteringsprosessen. 66 Side140

141 Noen med sykelig overvekt bør få tilbud om kirurgisk behandling. Disse har behov for oppfølging i spesialisthelsetjenesten og i kommunen. Kommunen har et ansvar for forebygging og tidlig intervensjon for å hindre sykelig overvekt. Sansetap Med sansetap menes sterkt nedsatt syn eller blindhet og nedsatt hørsel/døvhet, samt tinnitus (øresus). Rehabilitering av mennesker med sansetap må først og fremst være en oppgave for spesialisthelsetjenesten pga. behovet for spesialisert kompetanse. Helse Midt-Norge RHF har avtale med Coperiosenteret om gruppebasert kognitiv behandling for personer med tinnitus. Tilbudet ved øye- og ØNH-avdelingene omfatter diagnostikk og behandling, mens rehabiliteringstilbudet er begrenset. Hjelpemiddelsentralene gir et individuelt tilbud om synspedagog og ansvar for å skaffe syns- og hørselshjelpemidler til denne gruppen. I de fleste kommuner er det etablert en ordning med syns- og hørselskontakter knyttet til pleie- og omsorgstjenesten eller ergoterapitjenesten. Utover dette er det ikke noen form for organisert rehabilitering for personer med sansetap i Midt-Norge. En del får likevel hjelp i institusjoner andre steder i landet drevet av brukerorganisasjonene Norges Blindeforbund og Hørselshemmedes landsforbund. Helse Midt-Norge RHF har ikke avtaler med disse institusjonene. I alle fire konferansene ble rehabiliteringstilbudet til personer med sansetap fremholdt som utilstrekkelig. Fra brukerhold blir det påpekt at rehabiliteringstilbudet for disse gruppene er bedre i andre helseregioner. Rehabiliteringstilbudet i Midt-Norge for personer med sansetap vurderes som utilstrekkelig og mangelfullt organisert i spesialisthelsetjenesten. Det bør gjøres en nærmere kartlegging av behov og utarbeides forslag til organisering og tiltak på individ og systemnivå. Lungesykdommer (KOLS) KOLS forekommer hos 7 % av den voksne befolkningen og har en årlig insidens på 1 %. Det innebærer ca mennesker i Midt-Norge årlig får KOLS (Kronisk obstruktiv lungesykdom.) Rehabilitering av KOLS-pasienter har dokumentert effekt på funksjonsnivå og livskvalitet, og halverer behovet for akutte sykehusinnleggelser. Opplæring, mestring og fysisk trening er virkningsfulle tiltak. Det er nødvendig med tiltak både individuelt og i grupper. Gruppen har behov for tiltak både i kommunen og i spesialisthelsetjenesten. Bred, tverrfaglig spesialisert vurdering anbefales tidlig i forløpet for å kartlegge behov for rehabilitering. Tidlig intervensjon har stort potensiale for effekt. I kommunene er det spesielt viktig med rehabilitering for pasienter med tungpust i daglige aktiviteter, eller som har vært sykehusinnlagt. Pasienter med moderat eller alvorlig KOLS, med kompliserende faktorer eller hyppige sykehusinnleggelser, bør rehabiliteres i spesialisthelsetjenesten. Lungeavdelingene og flere av rehabiliteringsinstitusjonene i Midt-Norge har utviklet rehabiliteringstilbud for KOLS-pasienter. Noen blir også henvist til institusjoner utenfor regionen. Noen få kommuner har tilbud spesielt for hjerte-/lungepasienter. Behovet for rehabilitering til disse gruppene er ikke tilstrekkelig dekket i Midt-Norge. Hjerneslag - senfase En tredjedel av pasienter med hjerneslag får varig nedsatt funksjonsevne etter hjerneslag, det vil si ca nye hvert år i Midt-Norge. Den primære rehabilitering etter hjerneslag er bra utviklet, med sammenhengende tiltak i slagenhetene, rehabiliteringsavdelingene, de 67 Side141

142 private institusjonene og i kommunene. En stor gruppe mennesker lever med senfølger etter slag, blant annet med lammelser, nedsatt kognitiv funksjon, synsutfall og språkvansker, samt usikkerhet og belastninger for pårørende. Forskning viser at rehabiliteringstiltak for denne gruppen nytter, med forbedring av funksjonsevne. For mennesker med senfølger etter hjerneslag vurderes tilbudet i regionen som utilstrekkelig. Mange kommuner mangler logoped og fyller ikke opplæringslovens plikter i forhold til språktrening hos voksne. Langvarige smerter og sammensatte lidelser Dette er en svært stor pasientgruppe som rommer diagnosene kronisk muskelsmertesyndrom (fibromyalgi), andre smertetilstander, KRUS (kronisk utmattelsessyndrom/cfs), lettere psykiske lidelser, ensomhet, og sosial isolasjon. Disse gruppene representer svært mange av de som går langvarig sykemeldt eller blir uføretrygdet. Det er dokumentert at tverrfaglig utredning, tilpasset trening og kognitiv adferdsterapi, har effekt i rehabiliteringen av disse pasientene. Spesialisthelsetjenestens rolle til denne pasientgruppen er først og fremst tverrfaglig utredning (tverrfaglig smerteklinikk). For noen av disse kan et døgnbasert gruppeopphold i institusjon være best egnet fordi det kan være positivt å komme ut av sitt vante (sykdomsoppholdende) miljø. Tilbudet kan også gis som dagtilbud eller poliklinisk dersom reiseavstanden ikke er for lang. Hovedansvaret for disse gruppene ligger i kommunene. For å ivareta ansvaret må kommunen ha tverrfaglig kompetanse som kan utvikle tiltak for kartlegging av rehabiliteringsbehov, samt tiltak i form av opplæring, mestring, fysisk aktivitet og trening. De nye frisklivssentralene kan være et godt virkemiddel. Anbefalinger: Kommunenes rehabiliteringstilbud må omfatte personer med kroniske sykdommer hvor tiltakene kan være på tvers av diagnosegrupper. Alle kommuner må ha rehabiliteringsopplegg for eldre med nedsatt/fallende funksjon, enten i form av hverdagsrehabilitering, dagtilbud eller opphold i en kommunal rehabiliteringsinstitusjon. Mange pasienter med somatiske sykdommer sliter også med psykiske lidelser eller rusavhengighet. Kommunene må derfor samordne psykisk helsevern og rusomsorg med de øvrige rehabiliteringstjenestene. Ungdom og unge voksne med funksjonshemming har behov for særskilte miljø for rehabilitering. Kommunene må sørge for slike tilbud egen kommune, eller i samarbeid med andre kommuner eller en rehabiliteringsinstitusjon. For pasienter med progressive, nevrologiske sykdommer bør det regionale rehabiliteringstilbudet gjennomgåsmed tanke på behov, innhold og kapasitet. Rehabiliteringstilbudet for kreftpasienter i Midt-Norge vurderes som utilstrekkelig. I forlengelse av Regional kreftplan bør det foretas en egen utredning for å klarlegge behov, faglig innhold, organisering og kapasitet for kreftrehabilitering. 68 Side142

143 Kommunene bør iverksette tiltak for å forebygge fedme/sykelig overvekt hos barn, ungdom og voksne. Rehabiliteringstilbudet i Midt-Norge for personer med sansetap vurderes som utilstrekkelig og mangelfullt organisert i spesialisthelsetjenesten. Det bør gjøres en nærmere kartlegging av behov og utarbeides forslag til organisering og tiltak på individ og systemnivå. Rehabiliteringstilbudet til mennesker med kronisk lungesykdom er utilstrekkelig. Helseforetak og kommuner bør sammen kartlegge behov og iverksette pasientforløp og rehabiliteringstiltak. Kommunene må sørge for å ha tilgang til ergoterapeut/logoped som rehabiliteringstilbud for mennesker med senfølger etter hjerneslag. Rehabiliteringsansvaret for mennesker med smertetilstander og sammensatte lidelser er hovedsakelig et kommunalt ansvar, men i et nært samarbeid med spesialisthelsetjenestens smerteklinikk. 69 Side143

144 8. Samhandling mellom kommuner, spesialisthelsetjeneste, private aktører, frivillige organisasjoner og brukerorganisasjoner I dette kapitlet er fokuset på samhandlingen mellom ulike aktører som bidrar i brukerens rehabiliteringsprosess. Kapitlet er delt inn slik at først kommer en innledning før oppsummering av innspill fra de fire konferansene. Deretter omtales samhandling omkring enkeltbrukere, og til slutt omtales samhandling på systemnivå. Samhandling internt i kommuner og internt i spesialisthelsetjenesten beskrives før samhandling mellom kommune og spesialisthelsetjeneste. Anbefalinger er lagt inn i tekstboks på slutten av hvert underkapittel. Samhandlingsreformen vektlegger viktigheten av koordinerte tjenester, helhetlige forløp og økt brukerfokus. Dette er viktige faktorer innenfor rehabiliteringsfeltet og i god overensstemmelse med rehabiliteringstenkningen. Samhandling og samarbeid med mange ulike aktører er en naturlig del når tjenesteytere skal medvirke i brukeres rehabiliteringsprosess. Det har vært en kultur for samarbeid mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten innenfor dette feltet over flere år, spesielt på individnivå. Når det gjelder systemnivå er inntrykket at det er ulike holdninger og kulturer for samhandling mellom fylkene i Midt-Norge. Dette kom også frem fra deltakerne ved de fire rehabiliteringskonferansene. Samtidig gir reformens vekt på nye roller både for kommuner, spesialisthelsetjeneste og brukere utfordringer knyttet til gamle samhandlingsmønstre. Likeverdighet mellom samarbeidspartnerne er sentralt, og her gir samhandlingsreformen noen konkrete, strukturelle virkemidler i form av lovverk, forskrifter, pålagte samarbeidsavtaler og økonomiske incentiver. Dilemma innenfor rehabiliteringsfeltet er at standardisering lett kommer i konflikt med individuell tilrettelegging og faglig skjønn. Det blir derfor viktig å finne løsninger for hvordan man gjennom de strukturelle virkemidlene kan legge til rette for gode møteplasser både på individ- og systemnivå som fremmer dialog og kultur for samhandling hvor vi spiller hverandre gode. 8.1 Innspill fra rehabiliteringskonferansene høst 2013 Deltakerne fra de fire rehabiliteringskonferansene høst 2013 ble utfordret til å si noe om hvordan samhandling innen rehabiliteringsfeltet i de tre fylkene i Midt-Norge fungerer mellom brukere, kommuner og spesialisthelsetjeneste. Fremstillingen nedenfor gjengir hovedtrekk fra besvarelsene. Hva er det som fungerer godt? - Samarbeid knyttet til inn- og utskrivinger - Koordinering, møteplasser og nettverk - Brukermedvirkning - Dokumentasjon og kommunikasjon - Utveksling av kompetanse - Kvalitet Forbedringsområder? - Koordinering og overganger og tydeliggjøring av «rød tråd» 70 Side144

145 - Dokumentasjon og kommunikasjon og elektronisk samhandling/ikt - Bygge nettverk/konferanser/møteplasser - Felles prosedyrer/sjekklister - Kompetanse og kvalitet, spesielt kompetansedeling-/utveksling/hospitering Hva må til for at pasient/bruker skal få det rehabiliteringstilbudet han har behov for? - Kompetanse om rehabilitering og tverrfaglig samarbeid - God henvisningskvalitet/funksjonsbeskrivelse - Tverrfaglig behovskartlegging - Brukerfokus og brukermedvirkning - Implementering av samarbeidsavtalene - Helhetlige pasientforløp - Oppjustering av koordinatorrollen, koordinerende enhet og individuell plan - Oversikt over rehabiliteringstilbud - Økt politisk fokus på rehabiliteringsfeltet og ressurser i samsvar med behov Hvilken betydning har samarbeidsavtalen hatt for samhandling på brukernivå? - Samarbeidsavtalen har hatt liten betydning, er lite kjent og det er for tidlig å si noe om dette ennå Hva må til for å avklare ansvars- og oppgavefordeling mellom kommune og helseforetak? - Avklaring av grensesnitt/hvem gjør hva - Samhandlingsarena - God dialog i god tid før forandring - Utvikle pasientforløp - Faktaoverføring/IPLOS - Hospitering For mer detaljert oppsummering av dataene vises til: Samhandling omkring enkeltbrukere Brukermedvirkning Kjennetegnene i rehabiliteringstankegangen er blant annet brukerinnflytelse, fokus på muligheter for å assistere brukeren til å realisere egne ønsker og mål, og en målrettet tverrfaglig innsats for å få en best mulig hverdag både i hjem, arbeid/utdanning og fritid. Det blir vesentlig at dette fokuset også preger samhandlingen i overgangen mellom tjenestenivå. Per i dag er det en utfordring for pasienter som opplever svikt i forløpet på grunn av manglende samhandling mellom kommune og spesialisthelsetjeneste, at han/hun ikke har mulighet til å gi tilbakemelding på dette i samhandlingsrommet. I arbeidet med å utvikle samarbeidsavtalene etableres nå fora for kvalitet og pasientsikkerhet i alle fylkene i Midt- Norge. Det legges opp til brukerrepresentasjon i dette arbeidet. Slike fora bør legges opp slik at brukere kan gi tilbakemelding om utfordringer knyttet til samhandling. Eksempelvis er dette lagt inn i mandatet for Fagråd for kvalitet og pasientsikkerhet, oppnevnt av Administrativt samarbeidsutvalg i Nord-Trøndelag. 71 Side145

146 Anbefaling: I arbeidet med å utvikle samarbeidsavtalene anbefales det å etablere systemer og rutiner som sikrer brukerinnflytelse gjennom hele pasientforløpet, og dette må spesielt ivaretas i overganger mellom tjenestenivå etablere et system for tilbakemelding fra brukerne med spesielt fokus på overgangen innen og mellom tjenestenivåene, jf. eksemplet fra Nord-Trøndelag Individuell plan og koordinator Individuell plan er en lovfestet rettighet for bruker/pasient med behov for langvarige og koordinerte tjenester, og trekkes frem som et viktig virkemiddel for å sikre gode prosesser og helhetlig forløp. Rettigheten er hjemlet i Pasient- og brukerrettighetsloven 2-5. Plikten til å utarbeide individuell plan er hjemlet i Helse- og omsorgstjenesteloven 7-1, og i Spesialisthelsetjenesteloven 2-5. Det presiseres at dersom pasient/bruker har behov for tjenester både fra kommunen og spesialisthelsetjenesten, så skal kommunen sørge for at det blir utarbeidet en individuell plan, og spesialisthelsetjenesten skal medvirke til dette. Lovkrav knyttet til individuell plan og koordinator utdypes i Forskrift om habilitering, rehabilitering, individuell plan og koordinator. Tilbakemelding fra deltakerne på alle de fire konferansene var at individuell plan blir benyttet i for liten grad, og at dette bør brukes mer. Dette støttes og blant annet i Riksrevisjonens undersøkelse om rehabilitering innen helsetjenesten fra (s. 62). I alle tre fylker i Midt-Norge er det utarbeidet felles retningslinjer for individuell plan og koordinator i tilknytning til arbeidet med tjenesteavtale 2. Samtidig kommer det fram at tjenesteavtale 2 er lite kjent, og at det bør settes større fokus på denne avtalen fremover. Det er etablert egne avvikssystem knyttet til samhandlingen mellom helseforetak og kommuner. Frem til i dag har det i hovedsak vært meldt avvik i tilknytning til tjenesteavtale 3 og 5, om inn- og utskriving av pasienter, og nesten ingen knyttet til tjenesteavtale 2. Tilbakemelding fra deltakerne på konferansene var også at det kan være en fare for at lovpresiseringen medfører at spesialisthelsetjenesten trekker seg mer ut av arbeidet med individuell plan, i og med at hovedansvar nå legges på kommunen i de tilfeller der begge parter er involvert. Det er derfor grunn til å understreke spesialisthelsetjenestens ansvar for å medvirke i kommunens arbeid. Elektroniske løsninger for individuell plan blir av praksisfeltet pekt på som et virkemiddel som kan bidra til mer aktiv og dynamisk bruk av verktøyet. De elektroniske IP-verktøyene som leveres er web-baserte og er tilnærmet selvforklarende for sluttbruker. Det er større krav til opplæring og kompetanse for de som skal administrere og gi tilganger. Her kan det være gevinster i å ha samme verktøy for felles opplæring og erfaringsutveksling. Samtidig er det slik at det av personvernhensyn ikke er lov å bruke de web-baserte løsningene med dagens lovverk. I høringsnotat fra HOD: «Forslag til ny pasientjournallov og helseregisterlov» (28. juni 2013) foreslås endringer som skal legge til rette for bruk av ulike elektroniske verktøy. Fortsatt gjenstår utfordringer knyttet til samhandling med virksomheter utenfor helsetjenesten, for eksempel NAV og skole, viktige aktører for personer med behov for koordinerte tjenester og rett til individuell plan. 72 Side146

147 Både kommune og spesialisthelsetjeneste har plikt til å tilby koordinator, hjemlet i Helse og omsorgstjenesteloven 7-2 og Spesialisthelsetjenesteloven 2-5a. God intern koordinering av tjenester i kommuner og spesialisthelsetjenesten er grunnleggende for å kunne etablere sømløse, koordinerte tjenester på tvers av tjenestenivå. Opplæring og oppnevning av koordinatorer både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene, uavhengig av individuell plan, vil kunne bidra til mer koordinerte tjenester. Pasienter/brukere etterspør en veileder som kan gi råd i forhold til behov, muligheter og rettigheter til tjenester. En styrking av koordinatorrollen, og god kommunikasjon mellom koordinatorer i spesialisthelsetjenesten og kommunen, vil sammen med økt bruk av individuell plan kunne bidra til riktigere og mer sømløse tjenester for pasienten/brukeren. I Nord-Trøndelag har flere kommuner samarbeidet om å utvikle opplegg for koordinatorskoler med tanke på å styrke koordinatorrollen. Både Steinkjer og Verdal kommune gjennomførte et kompetanseløft for koordinatorer høsten 2013 med gode erfaringer. Det samme gjorde flere kommuner i Ytre Namdal i samarbeid med helseforetak, fylkesmann og brukerorganisasjoner. Lignende arbeid skjer også i de øvrige fylkene i Midt- Norge. Anbefaling: Det må på plass en nasjonal løsning når det gjelder elektronisk malverktøy for individuell plan. I arbeidet med å utvikle samarbeidsavtalene anbefales at arbeidet med opplæring av koordinatorer må videreføres og videreutvikles, og her bør spesialisthelsetjenesten i større grad inviteres inn i arbeidet for å lære av kommunene. at kommuner og spesialisthelsetjeneste må etablere systemer og rutiner som sikrer at rehabiliteringsbehov blir vurdert, registrert og fulgt opp på tvers av nivåene. at det legges til rette for gode overgangsfaser der spesialisthelsetjeneste og kommune yter bistand til bruker samtidig. at en legger til rette for systemer som sikrer at NAV og skole trekkes inn Pasient- og pårørendeopplæring, læring og mestring Lærings- og mestringstilbud er primært en del av pasientens/brukerens helhetlige forløp som en naturlig del av rehabiliteringsprosessen. For noen med spesielle diagnoser/problemstillinger/funksjonsutfordringer er det samtidig behov for mer spesifikke opplæringstilbud. Samhandlingsreformen beskriver at mer læring og mestring skal skje i kommunen på sikt. Etablering av lærings- og mestringssentre er en nasjonal satsing. I dag er dette helseforetakenes ressurs for å støtte opp under pasient- og pårørendeopplæring som er en av spesialisthelsetjenestens fire hovedoppgaver. Etablering av lærings- og mestringstilbud i kommunene vil kunne sikre tidligere intervensjon mot sykdomsutvikling, en bredere tilnærming til mestring av sykdom eller funksjonssvikt, og sikre at brukere over tid og gjennom tett oppfølging i sitt nærmiljø får muligheten til å tilegne seg verktøy for å håndtere hverdagen på en bedre måte. Poenget er å etablere tilbud i helseforetak og kommuner som sammen utfyller hverandre slik at brukeren opplever en sammenhengende og koordinert tjeneste. 73 Side147

148 I fremtiden blir det knapphet på både fagutdannet personell og frivillige omsorgsytere i møtet med økte omsorgsbehov. Tiltak for å styrke og bevare pårørendeomsorgen vil derfor kunne få stor samfunnsmessig betydning. For å opprettholde pårørendes omsorgsinnsats på dagens nivå og hindre at innsatsen minsker og forvitrer, er det behov for å ta vare på og avlaste pårørende med krevende omsorgsoppgaver, og legge forholdene til rette for at det er mulig å kombinere arbeid og omsorg (St.meld. nr. 29, ). Det er særlig i kommunene at pårørende gjør en formidabel innsats i dag, men også innenfor spesialisthelsetjenesten spiller pårørende en rolle. Denne innsatsen må verdsettes mer tydelig, og en må tilby støtte og opplæring for å få til et samspill som sikrer/utløser disse ressursene også i fremtiden. Også andre privatpersoner enn familie og nærpersoner kan ha aktive roller. De kommunale frivillighetssentralene kan være en av flere tiltak for å mobilisere disse ressursene. Anbefaling: Kommune og spesialisthelsetjeneste må ha tett dialog når det gjelder utveksling av kompetanse knyttet til lærings- og mestringstilbud. Det må ikke skje en nedbygging av lærings- og mestringstilbud i spesialisthelsetjenesten før kommunene har bygd opp/ut sine tilbud. Kommune og spesialisthelsetjeneste må sørge for gode overganger og samtidighet mellom pasient- og pårørendeopplæring i spesialisthelsetjenesten og de mer generelle lærings- og mestringstilbudene i kommunene. Arbeidet med å få på plass rutiner og systemer for konkrete beskrivelser av hvordan dialogen mellom partene skal være, forankres i samarbeidsutvalget/-organet mellom helseforetak og kommuner. Pårørende og andre nærpersoner må i større grad enn i dag verdsettes som ressurs og kompetansekilde både av kommunene og helseforetaket. Det må satses vesentlig mer på opplæring og avlasting av pårørende og nærpersoner for at disse ressursene fortsatt skal være betydelig bidrag Samhandling/koordinering internt i kommunen Etter Helse og omsorgstjenesteloven 3-1 skal kommunen sørge for at personer som oppholder seg i kommunen tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester. I dette ligger også plikt til å legge til rette for samhandling mellom ulike deltjenester innad i kommunen og med andre tjenesteytere der dette er nødvendig for å tilby slike tjenester. Utfordringer i samarbeidet internt i kommunene er omhandlet i mange dokumenter, mellom annet i NOU 2005: 3 Fra stykkevis til helt En sammenhengende helsetjeneste, Kap 7.2. Det pekes mellom annet på: norske kommuner varierer mye, både i geografi, utstrekning, størrelse og folketetthet, og at dette gir store forskjeller i hvor mange enheter og fagpersoner som inngår i samarbeidet. organiseringen etter tjenester gjør at den enkelte bruker må forholde seg til mange organisatoriske enheter, og som gir store samhandlingsmessige utfordringer særlig i mellomstore og store kommuner. store og fragmenterte organisasjoner gjør det vanskelig for brukere, pårørende og publikum å vite hvilken person/enhet en skal henvende seg til, og dette kan oppleves som ansvarsfraskrivelse og unødvendig tidsbruk 74 Side148

149 Dette bildet er vel kjent for både brukerne, pårørende, politikere, administrasjon og det utøvende personellet i kommunene. Utfordringen er særlig stor for personer med langvarige og sammensatte lidelser som trenger innsats fra et mangfold av offentlige tjenester. Fastlegene utgjør en helt sentral del av kommunenes helsetjeneste, også på rehabiliteringsområdet. Samtidig er enkelte fastleger private næringsdrivende med økonomisk ansvar for lokaler, utstyr og hjelpepersonell. I dette ligger noen sentrale utfordringer for samhandling internt i kommunene. Selv om det ligger noen refusjonstakster for samarbeid rundt enkeltpasienter, opplever andre tjenesteutøvere i kommunene at det ikke alltid er like lett å få fastlegene som aktiv samarbeidspart i en sak eller på generelt grunnlag. Kommunene har også i liten grad avsatt ressurser til økonomisk praksiskompensasjon til fastleger som deltar i slikt utviklingsarbeid Samhandling/koordinering internt i spesialisthelsetjenesten Rehabilitering i spesialisthelsetjenesten skjer i spesialavdelinger for rehabilitering i helseforetaket, i øvrige avdelinger i sykehus samtidig med utredning/behandling, i private rehabiliteringsinstitusjoner og i noen grad også ved distriktsmedisinske senter (DMS). Internt i spesialisthelsetjenesten ser en utfordring knyttet til å ivareta gode koordinerte tjenester for personer med rehabiliteringsbehov. I sykehusene gjelder dette spesielt for pasienter med rehabiliteringsbehov som ligger utenfor de dedikerte rehabiliteringsavdelingene. Selv om det er grunn til å anta at det i sykehusene drives mye bra rehabilitering også utenom de spesielt dedikerte rehabiliteringsavdelingene, er det likevel slik at kliniske sykehusavdelinger, med hovedoppgave å diagnostisere og igangsatte behandling i akutte og alvorlige sykdomstilfeller, kan ha utfordringer knyttet til å gjenkjenne og følge opp rehabiliteringsbehov og sørge for koordinering videre internt eller utenfor sykehuset. Kommunikasjon og informasjonsutveksling skriftlig og muntlig rundt enkeltpasienter/brukere med rehabiliteringsbehov er vesentlig for å sikre gode overganger og sømløse forløp. Internt i sykehusene foregår skriftlig informasjonsutveksling via elektronisk pasientjournal. IKT-systemene er ennå ikke helt på plass når det gjelder elektronisk samhandling med de private rehabiliteringsinstitusjonene. Det går fortsatt mye informasjon ut i papirform. Det er uansett viktig at dokumentasjonen følger pasienten, og at den inneholder nok informasjon til at den som overtar ansvaret kan fortsette rehabiliteringsarbeidet sømløst for brukeren. Opplysninger knyttet til funksjon, aktivitet og deltakelse etterlyses ofte. Anbefaling: Spesialisthelsetjenesten må ha system for opprettelse av koordinator med rehabiliteringsfaglig kompetanse for pasienter som har behov for det. Spesialisthelsetjenesten må sørge for å etablere systemer som sikrer god koordinering og kommunikasjon rundt den enkelte pasient gjennom hele forløpet internt, herunder også ved overføring mellom sykehusavdelinger eller mellom helseforetak, DMS og private rehabiliteringsinstitusjoner. Spesialisthelsetjenesten må ha systemer og rutiner som sikrer at rehabiliteringsbehov blir vurdert, registrert og fulgt opp. 75 Side149

150 8.3 Samhandling på systemnivå Samarbeid mellom kommuner, spesialisthelsetjeneste og brukerorganisasjoner Kommunene har ikke plikt til å ha brukerutvalg i helse- og omsorgstjenesten. En del kommuner har likevel slike ordninger, for eksempel knyttet til enkelttjenester eller institusjoner. Derimot har kommuner lovhjemlet plikt til å ha Eldreråd (LOV ) og Råd for mennesker med nedsatt funksjonsevne (LOV ). Valg av medlemmer til disse rådene skjer i kommunestyret, men brukerorganisasjonene skal ha forslagsrett når det gjelder brukerrepresentantene i disse rådene. Det er viktig at kommunene har aktive og åpne prosesser rundt saker som angår disse rådenes funksjon, slik at rådene får gi råd og brukernes stemme blir hørt. De fleste kommuner har også ulike former for samarbeid med brukerorganisasjoner. Noen har ett eller flere faste organiserte samarbeids-, hørings- og diskusjonsfora der kommunen møter en eller flere brukerorganisasjoner på lokalplanet. I andre tilfeller møtes en mer tilfeldig, og da gjerne for å drøfte et enkelt tema. Brukerorganisasjonene har et mangfold av tilbud som for eksempel treningstilbud, samtalegrupper, selvhjelpsgrupper, råd og veiledning. Det er viktig at det lokale hjelpeapparatet samarbeider med dette mangfoldet av tilbud, og likemannsarbeid kan også trekkes direkte inn som en del av en individuell rehabiliteringsplan. I spesialisthelsetjenesten har både helseforetakene og de private rehabiliteringsinstitusjonene etablert systemer for samarbeid med brukere gjennom brukerutvalg, brukerråd, og brukerrepresentasjon inn i ulike programkomiteer, plangrupper og så videre. Helseforetakenes lærings- og mestringssentre har også et utstrakt samarbeid med brukerorganisasjonene. Ved spinalenheten på St. Olavs Hospital er det ansatt mestringskonsulent i avdelingen for å bringe inn brukerkompetansen. Det kan likevel være grunn til å se på alternative måter å involvere brukere inn i arbeidet innenfor rehabiliteringsfeltet. Anbefaling: Brukerorganisasjoner må gis mulighet til å delta aktivt i utvikling av rehabiliteringstjenesten både i helseforetak og kommuner. Dette gjelder både på systemnivå for eksempel ved planprosesser og på individnivå for eksempel ved bruk av likemannsarbeid Samhandling/koordinering internt i kommunen Koordinerende enhet Etter Helse- og omsorgstjenesteloven 7-3 er kommunen pliktig til å ha «en koordinerende enhet for habiliterings- og rehabiliteringsvirksomhet». Denne enheten skal ha overordnet ansvar for arbeidet med individuell plan, for oppnevning, opplæring og veiledning av koordinatorer. Enheten skal bidra til å sikre helhetlig tilbud til pasienter og brukere med behov for sosial, psykososial eller medisinsk habilitering og rehabilitering. Dette ansvaret skal enheten ivareta for alle pasienter/brukere uavhengig av alder, diagnose o.l. 76 Side150

151 Tidligere var denne plikten bare hjemlet i Forskrift om habilitering og rehabilitering, og var dermed ikke så tydelig for kommunene. Kommunene har ulike modeller for organisering av koordinerende enhet; fra å ha egne personer med spesielt ansvar for å ivareta funksjonen, til at funksjonen er en del av andre forvaltningsoppgaver i kommunen, for eksempel brukerkontor/servicekontor/ tildelingskontor. For andre kommuner er funksjonen lagt til en person uten dedikerte ressurser til ivaretakelsen. Inntrykket er imidlertid at det i løpet av 2013 har flere kommuner etablert koordinerende enhet, og at det er økt bevissthet om ansvaret i funksjonen. Enheten må være tydelig forankret i helse- og omsorgstjenestens ledelse, og må ha et tydelig mandat for arbeidet som skal utføres på tvers av organisatoriske enheter og sektorer. Dette er særlig viktig fordi koordinering krever planlegging på tvers av organisatoriske enheter. Ut fra lov og forskrift burde det kanskje ideelt sett vært slik at den koordinerende enheten kunne disponere de nødvendige ressurser, og sette disse inn når et re-/habiliteringsbehov oppstod. Imidlertid er dette bortimot ugjennomførlig da de ulike kommunale tjenester som må til i et slikt forløp er organisert i ulike ansvarlige enheter for å ivareta kommunens driftsorganisatoriske hensyn. I en del kommuner er denne funksjonen lagt til samme organ(er) som har ansvar for tildeling av helse- og omsorgstjenester («tildelingskontor»). Dersom dette kontoret har tverrfaglig kompetanse, og kan tildele både helse- og omsorgstjenester, kan det ha en sentral rolle i vurdering av rehabiliteringsbehov og tildeling av rehabiliteringstjenester. I tillegg må kontoret ha et godt utviklet samarbeid med tjenester de ikke disponerer, for eksempel lege, psykolog og logoped. En annen utfordring for den kommunale koordinerende enheten er at den bare er hjemlet i helse- og omsorgstjenesteloven. Med den utvidede forståelsen som i dag blir lagt i begrepet re-/habilitering omfatter koordineringsansvaret for eksempel ikke barnevern, skole og barnehage. Dette blir kanskje mest synlig når det dreier seg om barn som ikke har tjeneste fra kommunal helse- og omsorgstjeneste. Den manglende lov-/forskriftshjemlingen gjør at personell fra andre sektorer ikke er forpliktet til å ta på seg koordinatorrollen, selv om det er de som i den enkelte sak yter den vesentligste offentlige tjenesten til brukeren. I tillegg reserverer en del helsepersonell seg fra rollen som koordinator, for eksempel fastleger og private fysioterapeuter. Resultatet er en opphoping av koordinatorrollen i helse- og omsorgstjenesten, der koordineringsansvaret kan gå på bekostning av kapasiteten til klinisk arbeid, eller utilstrekkelig oppfølging av den enkelte bruker. Anbefaling: Kommunene skal ha en synlig og tilgjengelig koordinerende enhet. Kommunen skal ha gode interne samarbeidsrutiner og -prosedyrer som sikrer tilstrekkelig faglig bredde ut fra brukerens behov for rehabilitering. Det må være rehabiliteringskompetanse i kommunens koordinerende enhet Samarbeid mellom kommuner Utfordringer i interkommunalt samarbeid Gjennom sitt masterstudium ved Høyskolen i Hedmark har Gunn Heidi Wallenius i 2013 gjort sin masteroppgave: «Samhandling mellom kommuner Hva må til for å lykkes med samhandlingsreformen i små kommuner, og hva er til hinder for å lykkes?» der hun har 77 Side151

152 intervjuet personer fra noen Finnmarkskommuner som var for små til å finne løsning på kompetanse og personell alene. Noen av funnene var: Det må være et vinn-vinn resultat i samarbeidet. De små kommunene frykter at hvis de bare blir tjenestekjøpere så blir all kompetanse liggende i de store kommunene De generelle ressursrammer og administrativ kapasitet setter begrensinger for prosesskompetanse, dvs. kompetanse innen planlegging og strategiarbeid fordi planleggingsoppgaver fortrenges til fordel for driftsoppgaver En er bekymret for utvikling av egen kommune og frykter fraflytting, dårligere tjenestetilbud og økt arbeidsløshet For å komme videre må kommunene i større grad finne ut om hva en kan samarbeide om, og bygge på fellesskap, samhandling, bruke ildsjelene og bruke human kapital i kommunene Modeller for kjøp av kommunale rehabiliteringsplasser i Midt-Norge Namdalsmodellen Namdal Rehabilitering IKS (NR) er eid av 14 kommuner i Namdalsområdet som til sammen har cirka innbyggere. Av de 26 døgnplassene på institusjonen er det fra inngått avtale med Helse Midt-Norge RHF om kjøp av 8-10 plasser. Resten av plassene disponeres av kommunene, og hver kommune disponerer et gitt antall oppholdsdøgn årlig som blir beregnet ut fra antall andeler i NR og folketall. Styret og representantskapet fastsetter årlig ved budsjettbehandlingen en døgnpris, og hver kommune betaler inn akontobeløp i to terminer per mai og november. Den enkelte kommune kan ikke overføre ubrukte oppholdsdøgn til andre kommuner eller til nytt år. Ubenyttede oppholdsdøgn refunderes ikke. Kommunen kan etter avtale med NR benytte oppholdsdøgn ut over rammen. Dette faktureres da særskilt med døgnpris. NR skal bidra til at brukere fra eierkommuner, som ikke har krav på spesialisert rehabilitering, men som likevel har behov for tverrfaglig og intensivt rehabiliteringsopplegg, kan få dette. Det er koordinerende enhet i kommunen (eller den som etter kommunens egen bestemmelse er tildelt denne oppgaven) som er NR sin faste samarbeidspart i kommunen, også når rehabiliteringsopphold er initiert av fastlege, fysioterapeut eller sykehus. Dersom pasient/bruker har behov for daglig bistand etter opphold ved NR, hjemmesykepleie eller annen helsehjelp, skal det gis melding til henvisende koordinerende enhet i kommunen så tidlig som mulig, eller senest 2 dager før oppholdet avsluttes. NR skal også utvikle og tilby kompetanse innenfor rehabiliteringsfeltet på områder som den enkelte kommune ikke kan forventes å dekke gjennom eget personell. Værnesmodellen Seks kommuner som utgjør Værnesregionen (VR) med et samlet innbyggertall på knappe , har gjennom flere år hatt interkommunalt samarbeid gjennom ulike delprosjekt. Fire av kommunene (cirka innbyggere) samarbeider i VR Helse. Mellom annet har kommunene i VR-Helse et felles forvaltningskontor som tildeler helse- og omsorgstjenester. Ett av prosjektene her har vært å utvikle en felles fremtidig modell for re- 78 Side152

153 /habiliteringstjenester. For institusjonsdelen av rehabiliteringstilbudet har kommunene inngått avtale med Meråker Sanitetsforenings Kurbad (MSK) om kjøp av plasser. Denne institusjonen har 50 rom, derav 4 dobbeltrom. 34 av disse rommene er per bundet opp til spesialisert rehabilitering gjennom avtale med Helse Midt-Norge RHF. For at oppholdet skal ha en overføringsverdi vil det tverrfaglige teamet ved MSK, etter behov, ha samarbeid med hjemkommunen for å legge til rette for videre rehabilitering i personens hjemmemiljø. Interkommunalt samarbeid om kompetanse De minste kommunene har av ulike årsaker bare deltidsstillinger å tilby enkelte personellgrupper som er nødvendig for å gjennomføre tverrfaglig rehabilitering. I tillegg kan de ha vansker med å fylle disse stillingene i tilstrekkelig grad. I enkelte tilfeller kan en mangle noen personellgrupper helt, for eksempel logoped og psykolog. Der avstandene ikke er for store kan interkommunalt samarbeid om for eksempel fullverdig rehabiliteringsteam være et alternativ. Anbefaling: Kommuner som pga. drifts- og/eller kompetansekrav ikke kan etablere døgnplasser for rehabilitering alene, må etablere dette enten i et interkommunalt samarbeid eller ved kjøp av tjenester fra private institusjoner. Kommunene må organisere seg på en slik måte at man har en ressursbase for rehabilitering, for eksempel gjennom rehabiliteringsteam. Slik kan kompetanseoverføring bli enklere, og kontinuiteten bedre. Uten en ressursbase for rehabilitering må spesialisthelsetjenesten ivareta kompetanseoverføring fra pasient til pasient, dvs. at det kan bli ulike mottakere fra tilfelle til tilfelle, noe som vanskeliggjør kontinuitet i kompetanseutviklingen. For å etablere fullverdige rehabiliteringsteam kan interkommunalt samarbeid eller kjøp fra private institusjoner være et alternativ Samhandling/koordinering internt i spesialisthelsetjenesten Spesialisthelsetjenesten har en lovfestet plikt til å ha en koordinerende enhet for habilitering og rehabilitering, men står fritt til å organisere dette som man ønsker. Lovteksten spesifiserer helseforetaket som ansvarlig, og dagens praksis er at de private rehabiliteringsinstitusjonene ikke er en del av koordinerende enhet i noen av de tre koordinerende enhetene i helseforetakene i Midt-Norge. Ansvar og oppgaver for koordinerende enhet i spesialisthelsetjenesten er utdypet i Forskrift om habilitering, rehabilitering, individuell plan og koordinator. Koordinerende enhet i spesialisthelsetjenesten skal bidra til å sikre helhetlig tilbud til pasienter med behov for sosial, psykososial eller medisinsk habilitering og rehabilitering. Koordinerende enhet skal ha oversikt over og nødvendig kontakt med habilitering- og rehabiliteringsvirksomheten i kommunenes helse- og omsorgstjeneste. I tillegg har koordinerende enhet overordnet ansvar for arbeidet med individuell plan og for oppnevning, opplæring og veiledning av koordinator. Helse Midt-Norge RHF etablerte regional koordinerende enhet (RKE) i RKE er forankret i fagavdelingen i Helse Midt-Norge RHF, og har leder derfra. I tillegg består RKE av kontaktperson for koordinerende enhet ved de tre HFene. RKE har etablert en nettside med 79 Side153

154 informasjon om rehabiliteringstilbud og oversikt over koordinerende enheter og re- /habiliterings-koordinatorer i kommuner og helseforetak. RKE har sammen med koordinerende enheter i helseforetakene ansvar for utvikling av møteplasser sammen med koordinerende enhet i kommunene, blant annet ved gjennomføring av regionale rehabiliteringskonferanser, rehabiliteringsuke og andre nettverksplasser. Helseforetakene har valgt å organisere sine koordinerende enheter på ulike måter og med ulike ressurser. Det anbefales at funksjonen koordinerende enhet knyttes tett til fagmiljøene for habilitering og rehabilitering ut fra at disse har god kompetanse når det gjelder tverrfaglig og koordinert samarbeid for personer med behov for langvarige og koordinerte tjenester. Samtidig er det viktig med forankring opp mot andre kliniske avdelinger slik at pasienter med rehabiliteringsbehov og behov for koordinerte tjenester ivaretas uavhengig av hvor de får tilbudet sitt. Funksjonen må være tydelig ledelsesforankret og må ha et tydelig mandat for arbeidet som skal utføres. Det er grunn til å fremheve det endrete ansvarsområdet for koordinerende enhet i nytt lovverk og forskrift. Det er tydeliggjort at koordinerende enhet skal ivareta personer med behov for langvarige og koordinerte tjenester (for spesialisthelsetjenesten også personer med komplekse, eller langvarige og koordinerte tjenester), uavhengig av fagområde. Ansvaret går ut over det tradisjonelle rehabiliteringsområdet. Anbefaling: Spesialisthelsetjenesten skal ha en tydelig og lett tilgjengelig koordinerende enhet. Helseforetakenes koordinerende enhet må legge opp til rutiner som sikrer samarbeid med de private rehabiliteringsinstitusjonene for å bidra til å sikre helhetlige pasientforløp for personer med rehabiliteringsbehov. Spesialisthelsetjenesten må etablere systemer og rutiner som sikrer at rehabiliteringsbehov blir vurdert, registrert og fulgt opp i alle pasientforløp. Et virkemiddel kan være interne ambulerende team med rehabiliteringskompetanse. Koordinerende enhet i spesialisthelsetjenesten må organiseres på en slik måte at rehabiliteringsfaglig kompetanse sikres i arbeidet. Leder/kontaktperson for koordinerende enhet må ha forankring og mandat i sin organisasjon som gir handlingsrom til å sørge for at kliniske avdelinger samhandler i gråsoner for å unngå at pasienter/brukere blir «kasteballer». Koordinerende enhet bør arbeide for bedre samordning på tvers av avdelinger og klinikker Samarbeid mellom kommuner og privat rehabiliteringsinstitusjon Generelt om de utfordringene en ser i dag Alle de private rehabiliteringsinstitusjonene i Midt-Norge har avtale med det regionale helseforetaket om spesialiserte rehabiliteringstjenester. Disse institusjonene skal dekke hele regionen, og inntak av pasienter skjer gjennom Regionalt henvisningsmottak (ReHR) (se kapittel 6). En privat rehabiliteringsinstitusjon (Meråker Sanitetsforenings Kurbad, se kap ) har i tillegg avtale med fire kommuner i Værnesregionen om å levere kommunal 80 Side154

155 rehabiliteringstjeneste. En annen rehabiliteringsinstitusjon, Betania Malvik, har avtale med Malvik kommune om kommunal rehabilitering. Når det gjelder de spesialiserte rehabiliteringsfunksjonene som de private rehabiliteringsinstitusjonene leverer, er den største utfordringen i samarbeidet med kommunene å få til en tilstrekkelig god og sømløs overgang når brukeren skal tilbake til kommunen. Dels har dette sammenheng med de geografiske avstandene. En annen utfordring er at institusjonene er ulikt spredt i regionen og at dette gjør forbruket av disse plassene blir ulikt fordelt. Utfordringer for kommunene Det er i første omgang to utfordringer for kommunene når en skal vurdere etablering av samarbeid med private rehabiliteringsinstitusjoner: Å avklare hvilke rehabiliteringsfunksjoner som skal være et kommunalt ansvar, og hvilken kapasitet en må ha på heldøgnstilbud/institusjonsplass for å ivareta disse funksjonene. Å avklare hvordan heldøgnstilbud/institusjonsplass skal etableres, enten i institusjon i egen regi i hver kommune, eller gjennom interkommunalt samarbeid eller gjennom tjenestekjøp fra private. Hvis en kommune bestemmer seg for å lyse ut tjenester i det private markedet, har en i det videre arbeidet to særlige utfordringer: Helsefaglig kompetanse i kommunen til å utarbeide entydige kvalitets- og funksjonskrav for tjenesten en vil inngå avtale om, slik at en får tilstrekkelig gode anbudsdokumenter m.m. Juridisk bistand og innkjøpsmessig kompetanse og erfaring til å inngå juridisk bindende avtaler som sikrer innbyggerne de tjenester en ønsker at de private institusjonene skal ta seg av, og til en fornuftig pris. Utfordringer for de private rehabiliteringsinstitusjonene Selv om det er en myte at de private rehabiliteringsinstitusjonene bare mottar selvhjulpne pasienter, har det vært vanlig å sette grenser for pasientenes hjelpebehov i forhold til dagliglivets aktiviteter (ADL). Når så de private rehabiliteringsinstitusjonene forsøker å få kommunene til å kjøpe tjenester til pasienter som faller inn under kommunens ansvarsområde, for eksempel utskrivningsklare pasienter der kommunene har betalingsplikt, viser det seg at mange av disse pasientene har et assistansebehov som rehabiliteringsinstitusjonene er for tynt bemannet til å kunne dekke. Når det gjelder mer omfattende omtale av de private institusjonene viser vi til kapittel 6. Anbefaling: Offentlig innkjøp av rehabiliteringstjenester fra private kan være et mulig samarbeidsområde, enten som interkommunalt samarbeid, eller som et felles innkjøp til både kommune og helseforetak. De private rehabiliteringsinstitusjonene må styrke sin mulighet for å ta imot pasienter med vesentlig assistansebehov for å bli mer interessante samarbeidspartnere for kommunene. 81 Side155

156 8.3.6 Samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene Samarbeidsavtalen med tilhørende tjenesteavtaler Etter Helse- og omsorgstjenesteloven 3-4 skal kommunen samarbeide med fylkeskommune, regionalt helseforetak og stat, slik at helse- og omsorgstjenesten i landet best mulig kan virke som en enhet. Etter Spesialisthelsetjenesteloven 2-1 har det regionale helseforetaket plikt til å legge til rette for nødvendig samarbeid mellom ulike helseforetak innad i det regionale helseforetaket, med andre regionale helseforetak, fylkeskommuner, kommuner eller andre tjenesteytere om å tilby tjenester omfattet av loven. Videre skal de regionale helseforetakene sørge for at det inngås samarbeidsavtaler som nevnt i Helse- og omsorgstjenesteloven 6-1, men kan overlate dette til ett eller flere av helseforetakene. Minimumskravene til en slik avtale er listet opp i punkt 11. Rehabilitering er særlig nevnt til punkt 2: «retningslinjer for samarbeid i tilknytning til innleggelse, utskrivning, habilitering, rehabilitering og lærings- og mestringstilbud for å sikre helhetlige og sammenhengende helse- og omsorgstjenester til pasienter med behov for koordinerte tjenester». Alle kommuner i helseregion Midt-Norge har i dag inngått avtale med sine lokale helseforetak (HF). Før hadde en også avtale med Rusbehandling Midt-Norge HF. Fra denne datoen ble den spesialiserte rusbehandlingen, og også inngåtte samarbeids-avtaler, overført til de lokale helseforetakene. Helse- og omsorgsdepartementet påla partene å inngå den lovpålagte avtalen med en kort tidsfrist. For mange ble dette et hastverksarbeid, og mange vil hevde at kvaliteten ble deretter. Størst fokus fikk nok punkt 5 om utskrivningsklare pasienter fra sykehus fordi dette også omhandlet økonomiske straffetiltak partene imellom. Den største utfordringen ligger likevel i at partene skal gjøre avtalen kjent innen sine organisasjoner. Gjennom de fylkesvise konferansene som prosjektgruppen arrangerte høsten 2013 kom det tydelig frem at avtalene var lite kjent blant det rehabiliteringsfaglige personalet som skal fylle dette med praktisk innhold. Helhetlig forløp Samhandlingsreformen legger vekt på pasientens behov for koordinerte tjenester og såkalte sømløse forløp. Spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten har tradisjonelt ulikt fokus knyttet til dette. Mens standardiserte pasientforløp (behandlingslinjer) i sykehus er utviklet i forhold til faglige retningslinjer for enkeltdiagnoser, er man i kommunen opptatt av funksjon, og å legge til rette for at pasient/bruker skal greie seg selv på best mulig måte. Diagnosebaserte behandlingslinjer har hatt suksess i spesialisthelsetjenesten. Mange har derfor ment at resultatene kan bli enda bedre om man strekker de enkelte behandlingslinjene ut til å omfatte tiden både før og etter et sykehusopphold. Det kan virke logisk, men både forutsetninger og målsettinger med behandlingen er annerledes i primærhelsetjenesten. Prosjektet «Helhetlige pasientforløp i hjemmet», ledet av Anders 82 Side156

157 Grimsmo, har utviklet et felles forløp for alle pasienter i kommunen. Det er lite bundet til diagnose, og det medisinske aspektet sikres via en fast rutine for involvering av fastlegen. For å få til såkalte sømløse forløp er det ofte aktuelt med en del overlapping for å sikre kompetanseoverføring. Når kommunen overtar oppfølgingen er det ikke for å fortsette med de samme tiltakene som i spesialisthelsetjenesten, men for å videreføre prosessen til en ny fase i prosessen hvor mestring av hverdagen i egne omgivelser er viktigst. Det å beskrive gode rehabiliteringsforløp vil bli viktig slik at brukeren til enhver tid vet hva han har å forholde seg til. Det er også viktig å etablere systemer og rutiner som sikrer at rehabiliteringsbehov blir vurdert, registrert og fulgt opp i alle pasientforløp. Rehabilitering må inngå som en integrert del av helhetlige forløp, samtidig som det for noen pasienter er hovedprosessen i forløpet. Møteplass for koordinerende enheter I alle tre fylker er det etablert møteplasser på systemnivå mellom koordinerende enheter i kommuner og helseforetak for drøfting av felles utfordringer når det gjelder personer med rehabiliteringsbehov og utveksling av kompetanse. Tilbakemelding fra deltakerne på de fire konferansene tyder på at behovet for formaliserte møteplasser er sentralt for å videreutvikle god samhandling innen rehabiliteringsfeltet. En forutsetning for at en skal lykkes med dette er at samhandlingen preges av likeverdighet. Planlegging av møtepunkt og agenda for disse må skje sammen av partene som skal delta. Regionale rehabiliteringskonferanser I Midt-Norge har det i en årrekke vært arrangert regionale rehabiliteringskonferanser annet hvert år. Ansvar for disse konferansene er forankret i Regional koordinerende enhet som har delegert ansvaret for planlegging og gjennomføring til de tre HFene på omgang via Koordinerende enhet i det enkelte helseforetak. Det enkelte helseforetaket har selv sørget for deltakelse fra samarbeidspartnere inn i arrangements- og programkomite. På denne måten blir det helseforetaket som har «utspillet» i forhold til de regionale konferansene, og det kan være grunn til å se på alternative måter å forankre dette på for å sikre likeverdighet, og mer aktiv deltakelse fra kommunene. Regionalt ressursnettverk for rehabilitering/regionalt rehabiliteringsledernettverk I forbindelse med satsingen på standardiserte pasientforløp i spesialisthelsetjenesten etablerte Helse Midt-Norge RHF flere diagnosespesifikke regionale fagnettverk. Disse fikk egne mandater, og skulle bidra inn i arbeidet med forløpene. For rehabilitering ble det ikke opprettet et eget fagnettverk med den begrunnelse at rehabilitering skulle inngå som en del av øvrige forløp. I stedet ble det opprettet et regionalt ressursnettverk for rehabilitering, med fagfolk fra spesialisthelsetjenesten som skulle kontaktes fra de diagnosespesifikke fagnettverkene når det var behov for faglig råd og veiledning knyttet til rehabilitering. Dette har ikke skjedd, og per dato er det regionale ressursnettverket for rehabilitering ikke aktivt. Dette nettverket bør omdefineres til et regionalt rehabiliteringsledernettverk for å sikre videreutvikling av fagfeltet i regionen. Nettverket må ha representasjon fra både spesialisthelsetjenesten og kommunene. 83 Side157

158 Kompetansedeling Som beskrevet både i kapittel 5 (om spesialisthelsetjenesten) og i kapittel 6 (om kommunen) er det behov for å etablere system og arenaer for å utvikle det faglige samarbeidet mellom rehabiliteringsmiljøene i regionen. Det gjelder både internt i spesialisthelsetjenesten og i kommunen, og ikke minst mellom kommuner og spesialisthelsetjenesten. Også brukerkompetansen er viktig å trekke inn på disse arenaene. Kompetansedeling kan gjøres via hospiteringsordninger, ambulerende virksomhet, praksiskonsulentordninger og andre tiltak. Som det går fram i kapittel 6 har kommuner og spesialisthelsetjeneste ulik kompetanse på ulike områder. Kompetanseoverføring mellom kommune og spesialisthelsetjeneste er viktig, og må gå begge veier for å bygge opp forståelse og respekt for hverandres egenart med hensyn til kompetanse og lokale muligheter. I dette bildet er også brukerkompetansen sentral. Som tidligere beskrevet finnes det per i dag flere møteplasser og arenaer for utveksling av kompetanse innen rehabiliteringsfeltet i Midt-Norge. Det vil være viktig å videreutvikle disse, og sikre forankring knyttet opp mot samarbeidsutvalgene i de tre fylkene. Økonomiske ordninger Med samhandlingsreformen ble det fra lovfestet to økonomiske ordninger i samhandlingen mellom kommune og helseforetak: Kommunal medfinansiering av spesialisthelsetjenesten. Dette innebærer at kommunen skal dekke cirka 20 % av kostnaden med drift av helseforetakene for en del pasient-/diagnosegrupper. Kommunene ble gjennom statsbudsjettet 2012 tilført økonomiske midler som tilsvarte en beregnet del av disse utgiftene ut i fra driftsstatistikk for årene 2009 og Kommunalt finansieringsansvar for utskrivningsklare pasienter. Fra 1999 ble det ved forskrift innført en ordning som ga mulighet for kommunal betaling for utskrivningsklare pasienter. Fra ble ordningen kraftig lagt om til at kommunen fikk betalingsplikt fra første dag og betalingen ble satt til kr per døgn. Den inntekten helseforetakene hadde hatt etter den gamle ordningen i 2010 ble fordelt tilbake til kommunene etter en fordelingsnøkkel der innbyggertall 80+ spilte en vesentlig rolle. Erfaringen så langt har vist at utskrivningsklare pasienter blir prioritert i kommunene, og for noen kommuner har dette skjedd på bekostning av «spesialiserte» kommunale plasser (for eksempel rehabiliteringsplasser). Regjeringen Solberg har varslet at medfinansieringsordningen skal trekkes tilbake. 84 Side158

159 Anbefalinger: Både helseforetak og kommunene må gjøre en vesentlig større innsats i å gjøre samhandlingsavtalene kjent i sin organisasjon, slik at disse blir et reelt samhandlingsverktøy til beste for den enkelte pasient/bruker. Rehabiliteringsområdet må synliggjøres i samarbeidsavtalene mellom lokale helseforetak, kommunene og de private rehabiliteringsinstitusjonene. De avtalefestede samhandlingsorganene må brukes aktivt til tjenesteutviklingen i samhandlingsrommet. Rehabilitering må inngå som en naturlig del av helhetlige forløp som utarbeides på systemnivå. De private rehabiliteringsinstitusjonene må være en aktiv del av dette. Møteplasser på rehabiliteringsområdet mellom brukere, kommuner og spesialisthelsetjenesten må i planlegging og gjennomføring legge opp til likeverdighet mellom partene. Regionalt Rehabiliteringsledernettverk må etableres, med representasjon fra både spesialisthelsetjeneste, kommuner og brukere. Møteplasser mellom koordinerende enheter i kommuner og spesialisthelsetjeneste må forankres i samarbeidsavtalene mellom partene. Rehabiliteringsbehov må kartlegges og synliggjøres i overføringer fra spesialisthelsetjeneste til kommune iht rutinene i samarbeidsavtalene Samhandling med andre rehabiliteringsaktører Frivillige organisasjoner Helse- og omsorgstjenestelovens 3-10 omhandler pasienters og brukeres innflytelse og samarbeid med frivillige organisasjoner. I tillegg til brukerorganisasjonene finnes det en rekke frivillige ideelle organisasjoner som yter betydelige bidrag for å skape gode lokalsamfunn. Eksempler på dette er idrettslag, Røde Kors, sanitetsforeninger, pensjonistforeninger, Lions osv. Slike organisasjoner vil i hovedsak ha tilbud om ulike typer opptrening og deltakelse, og vil dermed kunne gi viktige tilbud i tillegg til den tverrfaglige offentlige rehabiliteringen. Det vil særlig være innenfor det kommunale ansvarsområdet innen rehabilitering at disse organisasjonene vil kunne ha slike oppgaver. NAVs tiltak for mer inkluderende arbeidsliv NAV har en rekke tiltak for dette. Noen eksempler er: Arbeid med bistand: Skal hjelpe personer med nedsatt arbeidsevne til å få eller beholde arbeid. Arbeidsrettet rehabilitering: Tiltak skal styrke den enkeltes arbeidsevne og bidra til mestring av helserelaterte og sosiale problemer. Avklaring: Tiltak skal gi veiledning, systematisk kartlegging og utprøving av den enkeltes arbeidsevne og tilretteleggingsbehov. Tiltak i arbeidsmarkedsbedrift: Tilbud om tilrettelagt opplæring og arbeidstrening, samt mulighet for varig tilrettelagt arbeid for personer som har liten mulighet for å komme i ordinært arbeid. 85 Side159

160 Funksjonsassistanse: Ordningen skal bidra til at personer med sterk fysisk funksjonsnedsettelse skal kunne være i arbeid. Arbeidstaker utfører selv arbeidsoppgavene, og funksjonsassistenten avlaster med praktiske oppgaver. Mer om dette på: Tekniske hjelpemidler Ansvaret for tekniske hjelpemidler er delt mellom kommunene og NAV Hjelpemiddelsentral når det gjelder tekniske hjelpemidler: NAV har ansvaret for å tildele hjelpemidler når personen har vesentlig og varig nedsatt funksjonsevne, dvs. at behovet vil eksistere i 2 år eller lenger. Forutsetningen er at funksjonsevnen er varig og vesentlig nedsatt. Voksne kan få hjelpemidler til arbeid, hjem, fritid og utdanning. Videre kan barn og unge under 26 år få hjelpemidler til trening og stimulering for å opprettholde og/eller bedre motorisk og kognitiv funksjonsevne. En kan også få hjelpemidler til en rekke funksjonsnedsettelser for å bedre situasjonen hjemme, i barnehage, skole og fritid. Kommunen har ansvar for hjelpemidler ved sykdom og skade som ikke er varig (under 2 år), og hovedansvar for hjelpemidler i institusjon, dagsenter, avlastningsbolig eller barnebolig. Det er flere utfordringer knyttet til samarbeid rundt tekniske hjelpemidler. I følge Samhandlingsavtalene mellom helseforetak og kommuner har helseforetaket ansvar for å varsle kommunen så tidlig som mulig når det er behov for tekniske hjelpemidler. Det ser ut til å være forbedringspotensial rundt dette. Når det dreier seg om hjelpemidler som er kompliserte å benytte, må både helseforetak og kommune sørge for at tilstrekkelig opplæring blir gitt til brukeren. Når det skal gjøres planlagte inngrep på sykehus som en vet medfører behov for tekniske hjelpemidler i hjemmet etter sykehusoppholdet, må avtale om slikt utstyr gjøres i forkant av innleggelsen. Dette er i noen grad gjennomført ved ortopediske operasjoner, og pasienten kan dermed hente det nødvendige tekniske hjelpemidlet hjem til seg på forhånd. Samfunn og næringsliv Arbeid er ofte et viktig mål i rehabiliteringsprosesser, og næringslivet spiller en sentral rolle når det gjelder inkludering av mennesker med behov for spesiell tilrettelegging. I dag er dessverre mange funksjonshemmede ikke delaktige i arbeidslivet selv om de har en viss restarbeidsevne. Det er viktig å få samfunn og næringsliv på banen i forhold til dette. Ett eksempel er ordningen «Inn på tunet». Liknende ordninger kan kanskje utvikles i andre næringer, for eksempel dagtilbud der deltakerne gjør et arbeid som er nyttig for næringsdrivende eller for andre deler av lokalsamfunnet. 86 Side160

161 Anbefaling: Kommunene må etablere godt samarbeid med frivillige organisasjoner for å utnytte det potensialet disse har til å støtte opp under det offentlige rehabiliteringsarbeidet. Spesialisthelsetjenesten må legge mer arbeid i kartlegging av behov for tekniske hjelpemidler etter opphold, og formidling av dette til kommunen/nav slik at utstyret kan komme på plass så tidlig som mulig og senest på utskrivningstidspunktet. Brukerne må sikres bedre opplæring i bruken av komplisert utstyr Teknologiske samhandlingsløsninger Elektronisk journal, meldingsutveksling Utveksling av konfidensielle opplysninger mellom helseforetak og kommune foregår i dag hovedsakelig per papir. Hastemeldinger, som for eksempel melding om innleggelse («24- timersmelding») og melding om utskrivningsklare, foregår i dag per fax der en har sladdet pasientens/brukerens identitet. Ved mottak av slik melding må en i tillegg ta en telefon for å få opplyst hvem pasienten/brukeren er. Dette er meget ressurskrevende både for helseforetak og kommuner. Det foregår en utvikling både i helseforetak og kommune på denne siden, men fremdriften har vært for dårlig. En er i stor grad avhengig av nasjonale løsninger. I Midt-Norge er helseforetak og kommuner nå i gang med innføring av elektroniske meldinger. Her skal informasjonsflyt i tilknytning til inn- og utskriving av pasienter mellom sykehus og kommuner gå elektronisk. Disse meldingene er foreløpig tradisjonelt oppbygd i sin form, med fokus på lege- og sykepleieopplysninger og knyttet til diagnose og kroppsfunksjon. Her er det viktig at fagfolk i rehabiliteringsfeltet er aktive i videreutviklingen for å kunne bidra til økt funksjonsfokus i informasjonsutvekslingen. Det arbeides også med nye løsninger når det gjelder muligheter for å hente journalopplysninger fra felles datakilder. Det ene konseptet er «kjernejournal» der en del helt sentrale opplysninger som diagnose, medikamentbruk o.l. ligger i en nasjonal database som helsepersonell ved behov kan få tilgang til. Et annet konsept er «En innbygger - en journal» som er omtalt i St.meld.nr. 9 ( ). Med én journal vil helsepersonell kunne få tilgang til alle opplysninger som er relevante, uavhengig av hvor pasienten eller brukeren har vært utredet eller behandlet tidligere. Datasikkerhet er helt sentralt i dette, og pasient/bruker og helsepersonell må ha tillit til at opplysningen i systemene er sikret på best mulig måte. Telemedisin «Telemedisin er: Undersøkelse, overvåking, behandling og administrasjon av pasienter og opplæring av pasienter og personale ved hjelp av systemer som gir tilgang til ekspertise og pasientinformasjon uavhengig av hvor pasienten og kompetanse er geografisk plassert.» ( Dette er ikke et nytt konsept. Flere løsninger er blitt utprøvd på verdensbasis de siste tiårene, men fortsatt er dette lite benyttet. Det fremstår i dag som et eksempel på en mulighet med stort potensial og store fordeler som ikke er blitt fullt utnyttet. 87 Side161

162 Innføring av telemedisinske løsninger handler om ivaretakelse av juridiske og sikkerhetsmessige hensyn, og ikke minst om organisasjonsutvikling. Veien frem til beslutningen om å innføre en slik løsning kan derfor være svært lang og vanskelig, og det er mange grupperinger og faktorer det må tas hensyn til. Innenfor rehabiliteringsfeltet kan telemedisin utvikles med veiledning av både personale og pasient/bruker av annet helsepersonell som delvis kan erstatte behovet for ambulant virksomhet. Dette er særlig aktuelt der det er lange avstander med stort forbruk av reisetid. Her ligger også et potensial til å utvikle instruksjonsvideoer som pasient/bruker selv kan hente fram på for eksempel helseforetakets nettsider for å friske opp den instruksjonen vedkommende fikk fra helsepersonell. Eksempel på tiltak som bidrar til utveksling av kompetanse hvor telemedisin er tatt i bruk i vår region: På Fosen gjennomfører de konsultasjon ved bruk av videokonferanse hvor fastlegen, spesialist på Regionalt senter for sykelig overvekt og pasienten deltar. Dette gjøres som alternativ til å henvise pasienten. Det diskuteres tiltak som fastlegen kan gjøre, i stedet for å henvise pasienten. Legene ved Fosen Helse IKS (tidligere Fosen DMS) gjennomfører på ukedager daglige videokonsultasjoner med leger på St. Olavs Hospital for å diskutere videre behandling for pasienter som er innlagt i kommunen. Velferdsteknologi Viser her til kapittel 5. Anbefaling: Det anbefales at rehabiliteringsfeltet deltar aktivt i arbeidet med elektroniske journalløsninger for å bidra til mulighet for helhetlig tilnærming i dokumentasjonen. Det anbefales å ta ny teknologi i bruk i rehabiliteringsfeltet for å understøtte og utvikle kompetansesamarbeid og oppfølgingstiltak rettet mot grupper og enkeltindivider. 88 Side162

163 Litteraturliste 1. Wekre, Lena Lande, Vardeberg Kjersti: Når livet blir annerledes. Lærebok i rehabilitering. Fagbokforlaget Johansen, Inger, Lindbæk, Morten, Stanghelle, Johan K, Brekke, Mette (2012): Structured communitybased inpatient rehabilitation of older patients is better than standard primary health care rehabilitation an open comparative study. Disability & Rehabilitation, 2012; 34(24): Kjellberg, Jakob og Ibsen, Rikke (2010): Økonomisk evaluering af Længst Muligt i Eget Liv i Fredericia Kommune. Dansk Sundhedsinstitut/DSI København. 4. Ingvar Nilsson & Anders Wadeskog, SKRÄDDARSYDD REHABILITERING 5. EN LÖNSAM HISTORIA. Utvärdering av rehabiliteringsprojektet Gemet. 6. Kjellberg, Pia, Ibsen, Rikke og Kjellberg, Jakob: Fra pleje og omsorg til rehabilitering 7. Erfaringer fra Fredericia Kommune. Publikasjon september 2011, Dansk Sundhedsinstitut 8. Fjærtoft H, Indredavik B, Magnussen J, Johnsen R. Early supported discharge for stroke patients improves clinical outcome. Cerebrovasc Dis 2005; 19(6): White Book on Physical and rehabilitation medicine in Europe, Norsk versjon oktober 2011) 10. Exercise-based cardiac rehabilitation for coronary heart disease. Cochrane Database of Systematic Reviews 2011, Issue Comparison of stratified primary care management for low back pain with current best practice (STarT Back): a randomised controlled trial, Dr Jonathan C Hill PhD, Lancet, Volume 378, Issue 9802, Pages , 29 October Det norske hjertekirurgiregisteret Kirurgen 2/ Hjerteforum nr ; «Hjerterehabilitering for alle» v/ Mari Ellen Haug og Maja-Lisa Løchen ( 14. «Moderne aktivitetsbasert 4-ukers hjerterehabilitering» v/ Jostein Grimsmo ( Hjerteforum nr ; Hjerteforum nr ; «Hjelp til røykeslutt for hjertepasienter v/ Mari Ellen Haug og Maja-Lisa Løchen ( 16. ESC Guidelines acute and chronic heart failure 2012 EHJ (2012) 33, Aktivitetshåndbokenkapittel 24 Hjertesvikt 17. Støylen A, Trening i kardiovaskulær profylakse og behandling. Hjerteforum 2/ Forfang og Istad, Kardiologi. Klinisk veileder. Kap 26 Grimsmo J Effekt av fysisk trening ved normalt hjerte og hos hjertepasienter 19. Severe traumatic brain injury in Norway: Impac of age and outcome. C Roe et al, J Rehabil Med sep; 45(8): Traumatiske ryggmargsskader forekomst, skademekanismer og forløp. E M Hagen et al., Tidsskrift Norsk Legeforening 2012; 132: Dahle G, Kirurgisk behandling av atrieflimmer. Kirurgen 2/ Heran BS, Chen JMH, Ebrahim S, Moxham T, Oldridge N, Rees K, Thompson DR, Taylor RS. Exercisebased cardiac rehabilitation for coronary heart disease. Cochrane Database of Systematic Reviews 2011, Issue 7. Art. No.: CD DOI: / CD pub Hjerteforum nr ; «Hjerterehabilitering for alle» v/ Mari Ellen Haug og Maja-Lisa Løchen ( 24. «Moderne aktivitetsbasert 4-ukers hjerterehabilitering» v/ Jostein Grimsmo ( Hjerteforum nr ; Hjerteforum nr ; ESC Guidelines atrial fibrillation 2012 EHJ (2012) 33, ESC Guidelines acute and chronic heart failure 2012 EHJ (2012) 33, Brogger J/Nasjonal strategi for forebygging av astma- og allergisykdom Milman N Gominne P Ram FSF, Gibson PG, Gallefoss F 28. Hjerneskaderehabilitering- en medisinsk teknologivurdering. Hovedrapport 2011, Sunnhedsstyrelsen Danmark 89 Side163

164 Rehabilitering i offentlige dokumenter 1. Ansvar og meistring mot ein heilskapleg rehabiliteringspolitikk. St.meld. nr 21( ) 2. Samhandlingsreformen. St.meld. nr. 47 ( ) 3. Nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering St.prop. nr 1 ( ) 4. Nasjonal Helse og omsorgsplan St. meld. nr. 16 ( ) 5. IS-1947 Avklaring av ansvars- og oppgavedeling mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten på rehabiliteringsområdet 6. Riksrevisjonens undersøkelse om rehabilitering innen helsetjenesten Dokument 3:11 ( ) 7. Et reddet liv skal også leves. IS-1279 Helsedirektoratet NOU 2005:3 Fra stykkevis til helt En sammenhengende helsetjeneste 9. Behandling og rehabilitering ved hjerneslag. Nasjonale faglige retningslinjer. IS-1688 Helsedirektoratet Gjennomgang av rehabilitering i spesialisthelsetjenesten hvilke oppgaver kan vurderes overført til kommunene. Helsedirektoratet Privat i offentlig sektor. De private rehabiliteringsinstitusjonenes rolle og rammebetingelser. IS-1671 Helsedirektoratet Hverdagsrehabilitering: Socialstyrelsen (Danmark); Kjellberg, Pia. (2013) 13. Rapport fra Norsk sykepleieforbund, Norsk ergoterapeutforbund og Norsk fysioterapeutforbund (2012): Hverdagsmestring og hverdagsrehabilitering. 14. Rambøll rapport: Undersøkelse om rehabilitering i kommunene erfaringer med tilbud gitt i pasientens hjem/vante miljø (IS-0365) Sin egen lykkes smed. Unge funksjonshemmede Habilitering og rehabilitering i kommunene. Riktige tiltak - på riktig nivå - til rett tid. FFO, Unge funksjonshemmede, Ergoterapeutene, Norsk Fysioterapeutforbund Effekt av rehabilitering på deltaking sosialt og i samfunnet. Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten Effekter av tverrfaglige ambulante tjenester for pasienter med kroniske sykdommer. Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. Rapport Organisering av fysikalsk medisin og rehabilitering i sjukehus. Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. Rapport Reportasje fra Arendal kommune. Ergoterapeuten 1/ Morgendagens omsorg. St.meld. nr. 29( ) 22. Handlingsprogram for fysikalsk medisin og rehabilitering og habilitering i Helse Midt-Norge, m/ vedlegg 1. Vedtatt av Styret for Helse Midt-Norge RHF Rehabilitering i spesialisthelsetjenesten Rapport IS Helsedirektoratet 24. KOLS. Nasjonal faglig retningslinje for forebygging, diagnostisering og oppfølging. IS-2029 Helsedirektoratet Norsk hjerneslagregister 26. ICF Internasjonal klassifikasjon av funksjon, funksjonshemming og helse Styresak 112/08 Helse Midt-Norge RHF Orientering om rehabilitering v Reidar Tessem 28. Et muskel og skjelettregnskap. MST-rapport 1/ Spesialisttjenestens veiledningsplikt overfor den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Rundskriv HOD 30. Strategi 2020 Helse Midt-Norge RHFN (Vedtatt i Styremøte i Helse Midt-Norge RHF 25. juni 2010) 31. Styresak 112/08 Helse Midt-Norge RHF Orientering om rehabilitering 32. Samlet organisering av spesialisert rehabilitering. Rapport fra arbeidsgruppe 33. Helse Sør-Øst RHF Hovedstadsprosessen juni Veileder i rehabilitering av mennesker med progredierende nevrologiske sykdommer. Statens helsetilsyn. Prosjektleder: Astri Teien. Oslo, juli Nasjonale faglige retningslinjer for diagnostikk, attakk og sykdomsmodifiserende behandling av multippel sklerose. 11/ Innsatsstyrt finansiering IS Foreløpig regelverk. Innsatsstyrt finansiering Samhandlingsstatistikk Helsedirektoratet Februar Side164

165 39. H.dir Rapport IS-1909 Koordinerende enhet binder tjenestene sammen. 40. Evaluering av habiliteringstilbud ved Meråker Sanitetsforenings Kurbad. Aune & Midjo Hverdagsmestring og hverdagsrehabilitering. Ergoterapeutene, Norsk sykepleieforbund, Norsk fysioterapiforbund. Rapport Regional plan for utvikling av habilitering i Helse Midt-Norge Raskere tilbake. Status for prosjekter Helse Midt-Norge RHF, aug Lover og forskrifter 29. Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester 7-1, Lov om spesialisthelsetjenester 2-5, 2-5a 31. Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern Lov om pasient- og brukerrettigheter Lov om helsepersonell 4 og 38a 34. Lov om arbeids- og velferdsforvaltningen Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen Barnevernloven 3-2 a 37. Forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator 91 Side165

166 Pasient- og brukerombudet Årsmelding 2013 PASIENT-OG BRUKEROMBUDET I MØRE OG ROMSDAL

167 FORORD 2013 var et valgår og i valgkampen ble det blant annet stort fokus på eldreomsorgen i landet. Pressen hadde et kritisk blikk på uheldige og uverdige forhold i eldreomsorgen og stilt spørsmål om hvem som var ansvarlig. Alle landets pasient- og brukerombud uttalte seg i media om tjenester som ikke er gode nok og som igjen bidrar til at mange brukere og pårørende fortviler over situasjonen. Heldigvis er ikke bildet så ensidig negativt fordi det er mye som fungerer godt, men det hører vi for lite om. Som ombud er det vår jobb å hjelpe de som opplever at tjenestene ikke fungerer og bistå med å få til gode endringer. Vi har fortsatt en formidabel jobb å gjøre på dette området. Ikke alene, men i samarbeid med pasientene, brukerne, pårørende og helsetjenesten selv. Vi har i denne årsmeldingen foreslått noen tiltak som vi mener kan bidra til kvalitetsforbedringer i tjenestene. I årsmeldingen for 2012 skrev vi om pårørende til eldre som ikke tør klage på grunn av frykt for reaksjoner fra tjenesteapparatet. Utviklingen på dette området er positiv der vi ser at stadig flere kommuner etablerer pårørendeforeninger i eldreomsorgen og arrangerer pårørendeskoler innen demensomsorgen. Dette er viktige tiltak for å involvere pårørende som ofte er en uutnyttet ressurs som tjenestene kan ha stor nytte av. Vår nye helseminister Bent Høie har signalisert at kvalitet og pasientsikkerhet i helsetjenestene skal prioriteres. På dette området planlegger regjeringen å lage en årlig stortingsmelding om kvalitet og pasientsikkerhet i helsetjenestene som blant annet skal bygge på informasjon fra landets Pasient- og brukerombud, Helsetilsynet og Kunnskapssenteret/Pasientsikkerhetskampanjen. Dette tror vi kan bidra til ytterliggere bevisstgjøring om hvor viktig dette arbeidet er for å utvikle bedre og sikrere helse- og omsorgstjenester. Gjennom flere år har partiene i ny regjering signalisert behovet for å opprette et NAVombud. Vi vil berømme Brukerutvalget i NAV Kristiansund som har jobbet aktivt med et prosjekt for å etablere en pilot for en slik ombudsordning i Kristiansund kommune. Saken fikk tilslutning i kommunen i form av at det videre skal jobbes med å søke tilskuddsmidler for etablering av en prøveordning. Det gjenstår nå og se om nåværende regjering iverksetter tidligere politiske signaler om å etablere en landsdekkende NAV-ombudsordning. Kristiansund 19. februar 2014 Runar Finvåg Pasient- og brukerombud 1

168 INNHOLD 1. Innledning Arbeidsområde og virksomhetsbeskrivelse Arbeidsområde Pasient- og brukerombudet som «los» og «lyttepost» Om fylket Driftsforhold Nye henvendelser Årsak til kontakt med ombudet Utadrettet informasjonsvirksomhet Spesialisthelsetjenesten Antall registreringer fordelt på sykehus Hva gjelder registreringene årsaker til henvendelsene Kommunale helse- og omsorgstjenester Kommunale helsetjenester - saksområder Fokusområder i Koordinering av langvarige pasientforløp Rehabiliteringstjenester i endring Brukermedvirkning og pårørende som ressurs...11 Brukermedvirkning...11 Pårørende som ressurs Kommunale helse- og omsorgstjenester i endring...13 Begrepsforvirring om boform og tjenester i kommunene...13 Pasientsikkerhetsarbeidet i kommunene Velferd/NAV-ombud Pasient- og brukerrettighetsloven kap. 8. Pasient- og brukerombud...17 Foto forside: Eva Cathrin Ostnes 2 2

169 1. Innledning Pasient- og brukerombudet skal arbeide for å ivareta pasientenes og brukernes behov, interesser og rettssikkerhet overfor den statlige spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten, og for å bedre kvaliteten i disse tjenestene. Ombudets arbeid er hjemlet i pasient- og brukerrettighetsloven av 2. juli 1999 kapittel 8. Det er et pasient- og brukerombud i hvert fylke. Pasient- og brukerombudene er administrativt tilknyttet Helsedirektoratet, som har det formelle arbeidsgiveransvaret for ombudsordningen. Ombudet utøver sitt faglige virke selvstendig og uavhengig. Foto: Knut Jonny Henden Bjørshol 2. Arbeidsområde og virksomhetsbeskrivelse 2.1 Arbeidsområde Pasient- og brukerombudets arbeidsområde omfatter statlige spesialisthelsetjenester og kommunale helse- og omsorgstjenester. 2.2 Pasient- og brukerombudet som «los» og «lyttepost» Pasient- og brukerombudets mandat er todelt. På individnivå arbeider ombudet med enkeltsaker for å ivareta pasienters og brukeres behov, interesser og rettssikkerhet. På systemnivå skal ombudet arbeide for å bedre kvaliteten i helse- og omsorgstjenestene. 3 3

170 Aktiviteten på ombudskontoret innebærer mye kontakt med pasienter/brukere og deres pårørende. Vi bistår med råd, veiledning og bistand i mange varierte saker. I dette arbeidet «loser» vi dem gjennom jungelen av muligheter og rettigheter i helse- og omsorgstjenestene. Gjennom enkeltsaker kan ombudet påvirke tjenestene direkte, samtidig som ombudet får en viss oversikt over hvilke problemer pasienter/brukere møter i tjenestene. Ombudet benevnes derfor ofte å være en «lyttepost» ute blant brukerne. Denne informasjon tilbakeføres til helsetjenestene og helsemyndighetene der vi håper på å bidra til kvalitetsforbedring av helse- og omsorgstjenestene. 2.3 Om fylket Møre og Romsdal fylke har 36 kommuner, fire sykehus, dekker et areal på m2, og har nesten innbyggere. 2.4 Driftsforhold Pasient- og brukerombudskontoret i Møre og Romsdal ligger i Kristiansund og har 4 årsverk: Pasient- og brukerombud Runar Finvåg, seniorrådgiver Marianne Glærum, rådgiver Reidun Helgheim Swan og førstekonsulent Torill Avnsnes. Budsjett og regnskap for de tre siste årene (tall i hele tusen): Budsjett Regnskap For 2013 var det et merforbruk på kr ,- i forhold til budsjett. Dette skyldes i hovedsak ekstrautgifter knyttet til vervet verneombud som dekker flere ombudskontorer og ombudets deltakelse i Arbeidsutvalget og felles arbeidsoppgaver/prosjekter for landets ombudsordning. 2.5 Nye henvendelser 2013 Fra 2013 innførte Pasient- og brukerombudene ny praksis med hensyn til hvordan henvendelser registreres i nytt saksbehandlerprogram. Endringen av registreringspraksis medfører at årets tall ikke kan sammenlignes fullt ut med tidligere år. Vi har likevel tatt med tidligere års registreringer, men tolkning av tallene må gjøres med forbehold om endringen. Nye henvendelser pr. år de tre siste årene: Antall * * Nedgang av antall henvendelser fra 2012 kan skyldes endring av registreringspraksis da det nå kan registreres flere behandlingssteder og årsaker pr. henvendelse/sak. Diagrammet under viser fordeling av type henvendelser i Fortsatt er det henvendelser om spesialisthelsetjenesten som dominerer, men kommunale helse- og omsorgssaker øker fra år til år og utgjør nå nesten 40% av henvendelsene. Dette er ofte sammensatte saker som er tids- og ressurskrevende å håndtere. Kategorien «Annet» omhandler i hovedsak NAV, 4 4

171 private helsetjenester, tannhelsetjeneste og ukjent. Her viser utviklingen at disse henvendelsene utgjør en stadig mindre andel av saksporteføljen. Fordeling type henvendelser for 2013 (i prosent) 10% Spesialisthelsetjeneste 39% 51% Kommunale helse- og omsorgstjenester Annet 2.6 Årsak til kontakt med ombudet Diagrammet under viser et utvalg av årsaker til at ombudet er blitt kontaktet i Disse områdene omhandler både saker i spesialisthelsetjenesten og i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Årsaker til kontakt med ombudet 2013 (antall): Pasientskade og komplikasjon Venting Forsinkelse i behandling/tjenesteyting Mangelfulle rutiner, systemsvikt Diagnoseproblematikk Utenfor POBOs mandat Egenandeler / finansieringsspørsmål Journalretting/innsynsrett Oppførsel Medisinering Manglende oppfølgning etter behandling Manglende vurdering Medvirkning og samtykke Annet 5 5

172 Som tidligere år viser statistikken at mange av sakene gjelder pasientskade og komplikasjon. Mange opplever frustrasjon i forhold til venting og forsinkelser i behandlingen. 2.7 Utadrettet informasjonsvirksomhet En av Pasient- og brukerombudets oppgaver er å gjøre ombudsordningen kjent. I denne forbindelse er det viktig for ombudet å være synlig i befolkningen. I hovedsak skjer dette gjennom lokal og nasjonal media, og i tillegg til foredragsvirksomhet hos pasient- og brukerorganisasjoner og helsepersonell. Foto: Else Britt Sæter 6 6

173 3. Spesialisthelsetjenesten Staten har det overordnede ansvaret for den offentlige spesialisthelsetjenesten og har organisert dette i fire regionale helseforetak. Helse Møre og Romsdal HF er et lokalt helseforetak som tilhører Helse Midt-Norge Regionale helseforetak. Nye registreringer angående spesialisthelsetjenesten de tre siste årene: Antall nye registreringer * * Som følge av omlegging av registreringspraksis er tallet for 2013 ikke fullt ut sammenlignbar med tidligere års registreringer. Likevel er trenden en jevn økning fra år til år. 3.1 Antall registreringer fordelt på sykehus Statistikken viser at det i hovedsak er en jevn økning av registreringer på alle sykehusene det siste året med unntak av Kristiansund sjukehus. Det er flest registreringer angående Ålesund sjukehus, tett fulgt av Molde sjukehus og Kristiansund sjukehus. Antall registreringer fordelt på sykehus de tre siste årene: Kristiansund sjukehus Molde sjukehus Volda sjukehus Ålesund sjukehus St. Olavs hospital Andre sykehus 3.2 Hva gjelder registreringene årsaker til henvendelsene Det er innen ortopedi, kirurgi, medisin og psykisk helsevern at det er flest henvendelser. Også innen kreftbehandlingen i spesialisthelsetjenesten ser vi en økning av henvendelser der venting på behandling og forsinket diagnostisering og behandling er hovedårsakene til at pasientene tar kontakt med ombudet. Innen ortopedi, kirurgi og medisin er det pasientskade og komplikasjon som utgjør hovedårsaken til at pasientene tar kontakt. I disse sakene bistår ombudet pasientene/pårørende med å søke erstatning, klage til tjenestested eller til fylkesmannen. Behovet for informasjon og forklaring er stort etter at pasienter har opplevde slike hendelser. Innen psykisk helsevern er problemstillingene ofte rettet mot medvirkning, diagnoseproblematikk, journalinnsyn og medisinering. Disse sakene løses ofte med å opprette dialog mellom pasient og tjenestested. 7 7

174 4. Kommunale helse- og omsorgstjenester Pasient- og brukerombudets arbeidsområde ble fra utvidet til også å omhandle kommunale helse- og omsorgstjenester. Tallene viser at det årlig har vært en jevn økning av nye registreringer på dette området. I 2013 var antallet 307 nye registreringer Antall nye registreringer om kommunale helse- og omsorgstjenester de tre siste årene: Antall nye registreringer * * Som følge av omlegging av registreringspraksis er tallet for 2013 ikke fullt ut sammenlignbar med tidligere års registreringer. Likevel er trenden en jevn økning fra år til år. 4.1 Kommunale helsetjenester - saksområder Kommunene er jf. Lov om helse- og omsorgstjenestene i kommunene pliktig til å ha en rekke tjenester. Diagrammet under viser antall registreringer fordelt på et utvalg av tjenester som finnes i kommunene. Fordeling av registreringer på utvalg av tjenester i kommunene (antall): Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) Fastlege Heldøgnsinstitusjon, korttid Heldøgnsinstitusjon, langtids Hjemmesykepleie Legevakt Omsorgsboliger Psykisk helsehjelp i kommunen Annet Diagrammet viser en overvekt av registreringer angående fastlege. Nest største område omhandler klage på Heldøgns boform, institusjon (sykehjem) både langtids og korttidsopphold. 8 8

175 5. Fokusområder i Koordinering av langvarige pasientforløp Pasienter som blir alvorlig syke og trenger omfattende og langvarig behandling må i vårt fylke ofte forholde seg til flere tjenestesteder under behandlingen. «Skytteltrafikk» mellom fastlege, lokalsykehus og universitetssykehus er ikke noe ukjent fenomen. Dette gjelder eksempelvis kreftpasienter, infarkt- og slagpasienter og alvorlig kronisk syke pasienter. Ikke sjelden kan det for disse pasientene oppstå komplikasjoner underveis, og dette skaper store utfordringer både for helsetjenesten og ikke minst for pasienten selv. Pasient- og brukerombudet blir kontaktet av noen av disse pasientene. De opplever å gå kanossagang mellom tjenestestedene og ikke sjelden er gjennomgangstonen at tjenestestedene ikke snakker sammen. Dette medfører usikkerhet og frustrasjon. Bekymringen er ofte stor fra pasientenes side, både på grunn av sin alvorlige sykdom og ikke minst at forventningen til at helsetjenesten skal gi en trygg, god og rask behandling ikke innfris. Den største frustrasjon for mange pasienter er at ting tar så lang tid, og at de ikke hører noe underveis. Dårlig koordinering medfører økt risiko for feil og mangler i helsehjelpen som skal gis. Feilene kan noen ganger være svært alvorlige i form av at livsnødvendig behandling blir satt i gang for sent slik at utsiktene for helbredelse blir svekket. I de mest alvorlige tilfellene medfører forsinket oppstart at behandlingen nesten ikke har effekt og at pasienten dør av en sykdom som han kanskje kunne vært helbredet for. Tidlig diagnostisering og behandling er viktig for å oppnå gode resultater for å kurere sykdom eller forlenge pasientens levetid ved alvorlig sykdom. For disse pasientene er det spesielt viktig at det oppnevnes en pasientkoordinator som kan bistå pasienten med å koordinere hjelpen fra alle tjenestestedene både fra sykehus og kommune. Det er viktig at koordinatoren har en aktiv og oppsøkende rolle, da disse pasientene ofte er betydelig svekket som følge av sykdommen. Helsetjenesten er pliktig til å opprette koordinator til de pasienter som har behov for komplekse eller langvarige og koordinerte tjenester. En del pasienter opplever at denne ordningen ikke er opprettet eller ikke fungerer. ANBEFALING: Helsetjenesten er pliktig til å oppnevne koordinator for pasienter med behov for komplekse eller langvarige og koordinerte tjenester. Denne plikten må helsetjenesten etterfølge og oppnevne egnede koordinatorer som følger pasientene aktivt i behandlingsforløpet. 9 9

176 5.2 Rehabiliteringstjenester i endring I 2013 har vi hatt et ekstra fokus på rehabiliteringstjenesten. Samhandlingsreformen har medført endringer i tjenestetilbudet både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene. Vår bekymring har vært at rehabiliteringstilbudet til pasientene ville bli dårligere og at pasientrettighetene ikke ble ivaretatt. Endringene innebærer en forskyvning av rehabiliteringstilbudet fra spesialisthelsetjenesten til kommunene. Kommunene skal etter hvert i større grad gi et rehabiliteringstilbud i hjemmet, eller i nærheten av der pasienten bor. Endring av tjenestetilbud reiser viktige spørsmål om hva som skal være kommunal rehabilitering versus spesialisert rehabilitering hva er forskjellen og hvor går skillelinjene? Dette spørsmålet er det ikke gitt svar på hverken fra helsemyndighetene eller fra tjenestene. Det stilles også spørsmål om kommunene er i stand til å bygge opp kommunal rehabilitering i takt med forventningene om at mer rehabilitering skal skje i kommunene. Spesielt blir utfordringen å tilføre tilstrekkelig med ressurser og kompetente fagfolk til dette tjenesteområdet. Etter økende bekymring fra både helsepersonell, pasienter, pårørende og brukergrupper i forhold til det som ble opplevd som kutt i spesialisert rehabilitering uten tilsvarende oppbygging i kommunene, sendte ombudet et brev til direktøren for helseforetaket i april Her ble det meldt en bekymring for rehabiliteringstilbudet og dette ble videre drøftet i ombudets årlige møte med ledelsen i helseforetaket. Her ble det fokus på at helseforetaket og kommunene må samarbeide og snakke godt sammen for å påse at pasienter med behov for rehabilitering får et godt og forsvarlig tilbud, enten i helseforetaket eller i kommunene. Foto: Torill Avnsnes 10 10

177 Våre bekymringer er reelle og i det videre arbeidet bør det etableres klare retningslinjer for hvilke rehabiliteringstjenester som hører til under hvilken tjeneste. Ikke minst er dette viktig for å skape forutsigbarhet for pasientene, både med hensyn til hvilke forventninger de kan ha til rehabiliteringstjenester og evt. klagemuligheter hvis forventningene ikke innfris. Helsetjenestene har her en formidabel utfordring med å klargjøre for, og informere pasientene om hvordan disse tilbudene skal være for fremtiden. ANBEFALING: Helsetjenesten og helsemyndighetene må klargjøre skillet mellom hva som skal være spesialisert og kommunal rehabilitering, og dette må kommuniseres klart ut til tjenestene og pasientene. 5.3 Brukermedvirkning og pårørende som ressurs Brukermedvirkning Brukermedvirkning innebærer at pasient skal gjøres til en «samarbeidspartner» i forhold til den eller de som skal yte helsehjelp. Pasienten som skal motta hjelp skal ha mulighet til å være med å sette premissene for hva som skal gjøres, og på hvilken måte. Den endelige avgjørelsen for behandlingen ligger likevel hos helsepersonell, men medvirkningsretten tilsier at helsepersonell ikke kan ta denne avgjørelsen alene. Grunnlaget for brukermedvirkning er at pasienten selv kjenner «hvor skoen trykker», men det er helsepersonell som har fagkunnskap om behandling. Før det gis helsehjelp er det viktig at helsepersonell lytter til pasienten og at det legges opp til god kommunikasjon mellom partene. Hvis pasienten selv ikke er i stand til å medvirke til behandlingen så har nærmeste pårørende i utgangspunktet rett til å bli involvert. Medvirkningsretten gjelder selvfølgelig i all behandling, enten du er til fastlegen, får behandling på sykehus eller mottar pleie- og omsorgstjenester. God brukermedvirkning kan bidra til: Pasienten blir involvert og tatt på alvor Pasienten opplever å bli behandlet med respekt Pasienten opplever tillit og trygghet Pasienten kan få hjelp når behovet er der Med utgangspunkt i henvendelser fra pasienter og pårørende er ombudets inntrykk at helsetjenesten generelt ikke er god nok til å involvere pasient og pårørende med hensyn til medvirkning. Spesielt i forhold til eldre pasienter som mottar heldøgns pleie- og omsorgstjenester i kommunen har vi sett at dette ikke er tilstrekkelig ivaretatt. Dette til tross for at: «Det skal legges stor vekt på hva pasienten og brukeren mener ved utforming av tjenestetilbud» jf. Pasient- og brukerrettighetsloven 3-1. Helsetjenesten er tjent med å legge til rette for god involvering av pasient og pårørende i utforming av helsetjenestene

178 Eksempel på sak: Ung bruker med stort hjelpebehov hadde hjelp i hjemmet som fungerte på et vis, men har i årevis «kjempet» mot kommunen for mer og bedre helsehjelp. Brukeren og pårørende hadde møtt mye motstand og manglet tiltro til kommunen. I 2013 fikk brukeren et nytt vedtak fra kommunen med redusert tilbud i hjemmet. I vedtaket var det bestemt at det skulle kuttes på bistand om natt. Samtidig ga de et tilbud om at brukeren kunne flytte til et omsorgssenter eller at brukeren på natt skulle få tilbud om å være på sykehjemmet. Brukeren følte seg presset enten flytte på omsorgssenter, eller ville tilbudet i hjemmet kuttes og bli «tvunget» til å tilbringe natt på sykehjem. Sistnevnte tilbud ville medføre belastende transport mellom hjem og sykehjem. Vedtaket kom overraskende på brukeren, og tiltroen til kommunen sank ytterligere da ingen hadde kommunisert innholdet i vedtaket i forkant selv om brukeren hadde koordinator og individuell plan. Brukeren hadde fortsatt like stort hjelpebehov, og stilte seg uforstående til kuttet i hjemmetjeneste uten at noen form for informasjon eller involvering i forkant. Saken ble klaget inn til Fylkesmannen. Foto: Torill Avnsnes Pårørende som ressurs Det å være pårørende kan være en krevende og ensom situasjon å stå i det er derfor gledelig at det nå i stadig flere kommuner opprettes pårørendeforeninger. Dette er positivt, og vil sannsynligvis bidra til at terskelen for å klage på uverdige forhold kan bli betydelig lavere. Sammen kan pårørende i en pårørendeforening være sterk og oppnå mer innflytelse enn om en står alene. At pårørende passer på kan i mange tilfeller bidra til økt kvalitetssikring av tjenestene som blir gitt. I regi av satsingen på demensomsorg gjennomføres det stadig flere pårørendeskoler innen demens. Dette er svært bra. Flere kommuner har nå opprettet slike skoler, hvor de pårørende får økt kunnskap om sykdommen, tjenestetilbud og rettigheter. Pasient -og brukerombudet har deltatt ved flere slike skoler for å gi informasjon om rettigheter for helsepersonell, pasienter og pårørende. Dette arbeidet er gitt høy prioritet fordi pårørende er en viktig ressurs og de bør ha kunnskap om plikter og rettigheter på området

179 Demens har lenge vært en tabubelagt sykdom. Dette selv om stadig flere får sykdommen og mange pårørende lever sammen med eller har noen i familien med demens. Demensskolene i kommunene er et kjærkommet tilbud til pårørende spesielt med tanke på at de får møte og snakke med andre pårørende som er i samme situasjon. Årets TV innsamling hadde fokus på demens, og var nok en sterk bidragsyter til å gi økt forståelse for sykdommen og de pårørendes situasjon. Pasient- og brukerombudet gir honnør til demensskolene og oppfordrer kommunene til å fortsette med det gode arbeidet på dette området. Eksempel på sak: Pårørende til sin gamle mor på 86 år ringte oss og ba om hjelp. Pårørende fortalte at mor bodde på et omsorgshjem og mente hun var utsatt for omsorgssvikt. Pasienten var på en dementavdeling og pårørende hadde oppdaget at mor hadde hatt et fall og blitt påført brudd - uten at hun var blitt sendt til behandling. Etterhvert ble pasienten endelig sendt til sykehus, og det ble påvist et komplisert lårbeinsbrudd. I tillegg ble det oppdaget at hun var dehydrert og alvorlig underernært. Legene vegret seg for å operere, da de var redd for at pasienten ikke ville overleve en operasjon på grunn av svekket helsetilstand. Omsorgssenteret nektet for alle forhold. Pårørende hadde ved flere anledninger tatt opp med tilsynslegen at pasienten var virket neddopet uten at de nådde fram med dette. Pårørende hadde hatt flere møter med omsorgssenteret og skrevet tre klager til kommunen uten at det ble en løsning. Pårørende mente at saken var så alvorlig at de vil politianmelde forholdet. Pasienten i denne saken klarte ikke å gjøre rede for seg selv, og var totalt avhengig av at noen andre talte hennes sak. Pårørende opplevde situasjonen som svært belastende da de følte at de kom i klammeri med tjenestestedet og de ansatte. Vi oppfordret pårørende å påklage forholdet til Fylkesmannen. 5.4 Kommunale helse- og omsorgstjenester i endring Utviklingen av helsetjenestene skjer i forrykende tempo på mange områder. Etter at samhandlingsreformen trådt i kraft ser vi en eskalering av denne utviklingen også innenfor kommunale helse- og omsorgstjenester. Endringer er ofte forankret i et ønske om å gi bedre og mer effektive tjenester, men risiko i slike endringer er også at konsekvensene av endringene ikke er vurdert godt nok. I noen kommuner ser vi at det gjøres forholdsvis omfattende endringer av tjenestetilbudet til de eldre, og spesielt med tanke på heldøgns omsorg og i hvilken boform denne skal gis. Begrepsforvirring om boform og tjenester i kommunene På bakgrunn av henvendelser fra pasienter og pårørende ser det ut til at stadig flere kommuner opplever økt press på helsetjenestene knyttet til heldøgns boform. Noen av de utskrivningsklare pasientene har behov for et midlertidig eller langvarig opphold i institusjon, og dette kan resultere i mangel på institusjonsplasser. Noen sykehjemspasienter har opplevd et press på å godta omgjøring av deres tidligere vedtak om sykehjemsplass, til nå å flytte inn i «Omsorgssenter/bofellesskap» som egentlig er omsorgsbolig med tilrettelagte tjenester. Pasient- og brukerombudet er bekymret over denne utviklingen, da pasientene ofte ikke er klar over at deres tjenestetilbud kan bli svekket og ikke minst at det er uklart hva de egentlig får av tjenester. Problemet for pasienter og pårørende er at de stadig blir presentert for ulike begreper, som alle har til felles at de formidler en forventning om en boform med tilknyttede helse- og 13 13

180 omsorgstjenester. Pasientene og til tider helsepersonell kan ha problemer med å forstå hvilke rettigheter som knytter seg til de ulike tilbudene. I vår kontakt med pårørende og brukere av slike tjenester ser vi at en slik begrepsforvirring kan resultere i at brukere godtar å få tjenester som ikke fult ut er dekkende for det reelle helse- og omsorgsbehovet de har. Det er på sin plass å minne tjenesten på at de har plikt til å gi grundig og tilstrekkelig informasjon. Like viktig er det at tjenesten har system for å evaluere sine tiltak, slik at brukerne kan få endret tjenestetilbudet i tråd med sine pleie- og omsorgsbehov. Ombudet har erfart at eldre og pleietrengende beboere i sykehjem har fått omgjort sine vedtak fra sykehjemsplass til omsorgsbolig med hjemmebaserte tjenester. Det har også vært avdekket at dette ikke har vært utført i tråd med lovverket. Pårørende forteller at de ikke har fått god nok informasjon og ikke blitt involvert i prosessen, og at de har blitt forespeilet at det nye tilbudet ville bli minst like bra som pasienten hadde tidligere. I ettertid har de erfart at de har fått et dårligere helse- og omsorgstjenestetilbud. Pårørende og pasienter forteller at de har følt seg «presset» til å godta en slik omgjøring, da de vet at kommunen har dårlig økonomi. Personer som har et langvarig tjenestebehov har en svært høy terskel for å klage. Dette bekymrer Ombudet da vi ikke i tilstrekkelig grad får avdekket hvordan tjenestene fungerer i praksis. Det er gjort ulike undersøkelser og forskning blant helsepersonell, og det er verdt å merke seg at en stor del av helsepersonell selv er bekymret over kvaliteten i tjenestene spesielt etter oppstart av samhandlingsreformen. Dette dreier seg om tid til å ta seg av beboernes private, praktiske og helsemessige forhold. Det er også uttrykt bekymring over tilgangen på kvalifisert helsepersonell. Vi erfarer at terskelen for å få innvilget plass i sykehjem i flere kommuner er blitt svært høy, noe som samsvarer med uttalelser fra helsepersonell og saksbehandlere i kommunene

181 Pasientsikkerhetsarbeidet i kommunene De store endringene i helse- og omsorgstjenestene i kommunene med hensyn til blant annet samhandlingsreformen, krever at kommunene må ha gode kompetente medarbeidere og gode systemer som bidrar til å sikre kvalitet og pasientsikkerhet i tjenestene. Kommunene har her et godt stykke igjen før at dette er skikkelig på plass. Fylkesmennenes tilsynsvirksomhet viser til dels store svakheter hos kommunene når det gjelder blant annet gjennomføring av tvangsbehandling overfor eldre i institusjon. Her er det påvist svikt i at de ikke har gode nok systemer for å vurdere, dokumentere og rapportere tvangsbruk. Dette går på rettssikkerheten løs for de aller svakeste brukerne. I og med at utviklingen viser at det vil bli stadig flere eldre, som lever lengre og som igjen forventes å ha behov for mer helse- og omsorgstjenester, vil dette medføre store krav til helsetjenesten. Dette handler både om prioritering av tilstrekkelig ressurser, men også et kontinuerlig ledelsesfokus på kvalitet og pasientsikkerhet. Når det gjelder fokus på pasientsikkerhet tror vi med fordel at en innføring av ordningen «Registrering av uønskede hendelser» i den kommunale helse- og omsorgstjenesten til Kunnskapssenteret vil ha gunstig effekt (slik det er innført i spesialisthelsetjenesten). Dette tror vi kan medføre at pasientsikkerhet blir satt skikkelig på dagsorden i den enkelte kommune, og at det på et overordnet nasjonalt nivå vil bli samlet inn erfaringer som kan brukes aktivt i dette arbeidet. ANBEFALING: Vi anbefaler helsemyndighetene å etablere en rapporteringsordning med uønskede hendelser for kommunene, på lik linje med det som er innført i spesialisthelsetjenesten

182 5.5 Velferd/NAV-ombud NAV brukerutvalg i Kristiansund kommune vedtok allerede i 2011 å starte arbeidet med å få etablert et Velferd/NAV-ombud i kommunen. Bakgrunnen for initiativet var erfaringer fra arbeidet med særlig yngre ressurssvake brukere med sammensatte utfordringer. I løpet av 2013 har brukerutvalget med utvalgsleder Rolv Sverre Fostervold i spissen, utarbeidet et godt grunnlagsdokument for etablering av et pilotprosjekt for etablering av en slik ordning og som fikk tilslutning i formannskapet i Kristiansund kommune og de fattet følgende vedtak: «Formannskapet gir rådmannen og brukerutvalget ved NAV adgang til å søke sentrale myndigheter om å utprøve et pilotprosjekt med et velferd/nav-ombud i Kristiansund, i partnerskap med Pasient- og brukerombudet (POBO) i Møre og Romsdal». Grunnlagsdokumentet og saken er også oversendt til sentrale politiske myndigheter til orientering. I den nye regjeringen som tiltrådte høsten 2013, har både statsminister og arbeids- og sosialminister tidligere signalisert behovet for en ombudsordning for NAVbrukerne. Det blir interessant å se om regjeringen følger opp dette. Foto: Torill Avnsnes 16 16

183 6. Pasient- og brukerrettighetsloven kap. 8. Pasient- og brukerombud 8-1. Formål Pasient- og brukerombudet skal arbeide for å ivareta pasientens og brukerens behov, interesser og rettssikkerhet overfor den statlige spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten, og for å bedre kvaliteten i disse tjenestene Arbeidsområde og ansvar for ordningen Staten skal sørge for at det er et pasient- og brukerombud i hvert fylke. Pasient- og brukerombudets arbeidsområde omfatter statlige spesialisthelsetjenester og kommunale helse- og omsorgstjenester. Ombudet skal utføre sin virksomhet selvstendig og uavhengig Rett til å henvende seg til pasient- og brukerombudet Pasient- og brukerombudet kan ta saker som gjelder forhold i den statlige spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten, opp til behandling enten på grunnlag av en muntlig eller skriftlig henvendelse eller av eget tiltak. Enhver kan henvende seg til pasient- og brukerombudet og be om at en sak tas opp til behandling. Den som henvender seg til pasient- og brukerombudet, har rett til å være anonym Behandling av henvendelser Pasient- og brukerombudet avgjør selv om en henvendelse gir tilstrekkelig grunn til å ta en sak opp til behandling. Dersom pasient- og brukerombudet ikke tar saken opp til behandling, skal den som har henvendt seg gis underretning og en kort begrunnelse for dette Pasient- og brukerombudets rett til å få opplysninger Offentlige myndigheter og andre organer som utfører tjenester for forvaltningen, skal gi ombudet de opplysninger som trengs for å utføre ombudets oppgaver. Reglene i tvisteloven kapittel 22 får tilsvarende anvendelse for ombudets rett til å kreve opplysninger Pasient- og brukerombudets adgang til helse- og omsorgstjenestens lokaler Pasient- og brukerombudet skal ha fri adgang til alle lokaler hvor det ytes statlige spesialisthelsetjenester og kommunale helse- og omsorgstjenester Pasient- og brukerombudets oppgaver Pasient- og brukerombudet skal i rimelig utstrekning gi den som ber om det informasjon, råd og veileding om forhold som hører under ombudets arbeidsområde. Pasient- og brukerombudet skal gi den som har henvendt seg til ombudet, underretning om resultatet av sin behandling av en sak og en kort begrunnelse for resultatet. Pasient- og brukerombudet har rett til å uttale sin mening om forhold som hører under ombudets arbeidsområde, og til å foreslå konkrete tiltak til forbedringer. Pasient- og brukerombudet bestemmer selv hvem uttalelsene skal rettes til. Uttalelsene er ikke bindende. Pasient- og brukerombudet skal underrette tilsynsmyndighetene om tilstander som det er påkrevet at disse følger opp. Pasient- og brukerombudet skal sørge for å gjøre ordningen kjent Forskrifter Departementet kan gi forskrifter til gjennomføring og utfylling av bestemmelsene om pasient- og brukerombud

184 Trykk: 07 Media AS Pasient- og brukerombudet Pasient-og brukerombudet i Møre og Romsdal Astrups gate 9, 6509 Kristiansund N Telefon: E-post: mr@pasientogbrukerombudet.no

185 Side185

186 ! " " # $ $%#& ""' ( " ) ** + **!"#$% &'!(!)* ) %*+',# +" ", + %)%!,,-. ) # "* -./"* - "" + * "*"" + / $ $0!* 1)-&+ * *+,0 "*! " " *" +, 2* *,($3 0.4!!)%!"#$2- "* ""' + * "*,, #,-* Side186

187 +" " * + "" " "", ", ""', # * 1++ * +++* " "23.4,# + " " "*,5 * 6 7 " "* 0-, '# $0 8 -+"+"* ""' 1 "+ 9 /,#+ " +"* /,7 * "" * " ""' 783$%#&( """" "1 *#00: $ (+ " "1 *!%* ) ""',# ""' $$2 / " ""+ 23.;,- -! ""* ", *** -.4!!1!)-'9"#-3* #-'#0* -,%$) 4-!!:-!%-! <3,,+( "* + +* *+, = +>4/3,333, +* 9?@ + ++.;,# *** "" +A #** **+ " 2?@ +* " B! (= 1- " *3.,32,.2.3,3;,.4- *2?@ " +".4,&* *, Side187

188 7 +8#** ,7 * 23@ (?3@ "*+, # "* "* "*+23@, **.4!!)%!"#$!4#,%4- # "* *,-' """*+ + $ +( 4; +,#' "* +"" +,# *+ * """ ""+"* * **, 5 *""+ "* * * ** +, && & B?3@! 2?@ " B! * 3.,3;,.2C.3,3;,.4 6 " / )= ,.2.,<3; ) + +8D2 "*4; *,! " "* 2;""*+ #' + = ** ",#"* * * ' * ** Side188

189 ,# * + + +, 23.4 *!!)-,) 4-83 $0 "* +, 7.2 *.,+* 1 "* >.,#" " B! +, $ +** "" += + *, 2 2'5-#!",)) # + " = - 3.,32,.2 +.3,3;,.4,$,933,333*! " " (," "*,.33,333*- (7 E + 6 ) * 7 - * + + "+ " "**+ + " +,% - F& = + ",% * " +, #:3* 84) " *8 & = - & + " 0 $+ *,.2+*, ',#" * +' "" +,! * " ' ** +,# * **,&*" "" Side189

190 + + ;423@ **3.,.2,.2.4,..,.4" +***,23@ "*"* "" - "*" * +"*+,#?;@ 22@ ;3@ ',# " " * *+ "** *,#A 5&00G ,+*,8>..? +<,8.24 2* ;* + 8.;/ * 1,(.2,# * "* +, ).3,3; * ( "*"*+" B!,$.3,3; " + +,# * ""* ** "*"+* *,!.3+ + ;1-2*2* ;*?9*, + " * 1 * *, Side190

191 + 8 " C = 6 A * + + 5"" + 1 ' +"" C!6 -! ) ++,# ;+"* +.4 "*+ "* *++,B "*, 0 + * , 2, 4, 7 + * - * " *,# ",5 * ""' +", - /333! + " +,-* + + "" * "* * * ", * " : 7 - "!% # + "? +(= - -! H "*! ( * > # """!6 -)* (,",!)-%%-7 3 * (,";-:!)-%!"#$ "6! +* #* "*- + " + Side191

192 <& (.41; 22? * +9" 23.2 $+ + - "" 5"" 0 6-2, 0"*5""' I.1 * # 5""' + + " %*+"" * + +"" *($7 #+"" 1 23@ + ""*," ++"* * +""! + +"" * $ + + * $!)0#$0%-!84%$0) 3 +"* +,#"*+ *+ ""' *, "" + "*+ " ", %:, $$!%)!$#0!)(-,%-7 3)#-;#-3$$0-:55% 4-, ;#-7(00%$3587.#);#-#07-:,$%4 $")$!)%9$#,#!#* 4-. 4) )-83* 3 $)$!"#$$ %*.%$34 $0!-;#-* % + + =, Side192

193 & &++8.2; 0 ++J*+8>92K + & 23.48/+ 2,8- >.23 4,8! +1 >.23 9,8- >.42 /,8L- 4 8>/? L! +8>.23 $8H "" "" + 1%%01 +"", & ,8L- >.4/ L& +4 " 082+ " H 8 ""! + $8H "" "* " + 11%%01+"", %*+"" + "*+ + "" ++4 * 3%-08%$3!,:4 084 " 5"" H "" "* " , # "( 23.4" "*" %*+"" + * "**+ *++, Side193

194 = 23.4 = - = -! + + "** ""!)H +,*"*- = " " -,,# "" =, * ""9?@ * - +!)H + **= -, - + +?*, & &! " #" "* 1" + *+* K33 +* # *+ +* "* & *,$>..3 *,! *+"* +"" "+ &M&-1) + + "*&' - =,7, - *, #"*>..3+, Side194

195 #)%4)%$)%4!))%,! $- " + +8>3#!-?? " +, #" *+ ( "" *+,# * """ +, $ +,, +,# +23.4, + + -* = +,+ * **+* * "*9<?@ /3@ +23.;,+** *, *+ "" 9?@ ", & + (* (*, $ "*, 0 8-"++ " ' + +,-"+++ I2 " "* + ""+ "" - 1*', +! "" 1-) 4! $0!* 1)9 I21 # %%0* * + *,#* +*"+ Side195

196 1+,+"*,,"* %%0 +,# +**** +"*,# " "" & && +"*,4,4/4,333 "*,..2,K;9,(N =! *23.4*+ "+,# "" +,7 ' " ",-*+** " + +** *" ", 3).%-,#!)%* (,"58%$3-* 8)%-93).%-#-!6 -)!)#-%-7 3!74%!)$ $0#0!4 )%!"585-!#$%4)#-4%$094%$0) 393).%-#-* %-0 $%4)7* %$$%58-!)% 4!!)%!"#$#03)* -,%!)%) $7%4%$!--. 4)58,%$)$%,% $,4%--#- -!%,%) 4%)3),,".%-$3% ;4 -!":,* 43 $0%-.--$#, $:%$40.10 %-7 3!* #-%4#0!)-,%$!%-!,"$!474%$)3 ) 4!))? 0 ""' + (" * " ( & ""! + " A =! 3K,3;,.; +!* ) G Side196

197 = "23.; < ' 5"" + +,7,! "* )*"*++ "+ " * +*, 5"" ""! " "+ ""* +, && +-:,%-%-#0%-7 3!#5508- %+""* CC, $ " +" " " + ""* ",) " + "",7 " *,) * "" * +,-* "" + " *"*,0++ *" 23 " +23.4, ""*8& + " ""+" " "" +"" +""+1*,0,,+"* ++%%0" " ++, -* "*+,6 ' *", > *, Side197

198 1-7(00 $0 &#-)) 3!%34 $0 0 $!) ):!"#$%-.%7 4 )- $0 +* %$$ $0 +:3!")) &:-! 4!;-* "%$3 ) 4)%, $ "*" ' +,-** - ) *?3@ "" "*,= * ", $ "+" "",! +"C * *"*",% "* *,!.I ""*+ ",- " "+ "*+ ",, G""*+ "" * ",",, - *" +,,6* ""* *,F " +,7 *' " " " ".I, ++ "" +,5 ++,- +"* " "*23.4, 2 "*.?3@ 2 "*233@ ++,$ ""* *.33@ "*+, &" "*, +$ "* "+23.4 " + ""* ", -* " ++, + ",! +23.4"," ",+ " 39*,7 >++ 0*.4, 0 "*, )+ "*.I + * 1 "" *+O "*+ +,),! + *"*, & $ "= Side198

199 <& 7 * 23.4* "= +",5 ""*, 4* 84 5"" ) "" " " +" F+ "" " " + % && 5"", + "* "= +,# + * + +,# +"",# * 2.! +"*#G + + * ""+ *, " + +, ', -23.4>/3, + #G "+ " +, Side199

200 -**+ 233<,-*. "* " "*,! *+" ",7 + +*, , *,#+ * 2, -* * ++,7,7 """ +,# +, #%&&+ "*+ *G" ,# + *+" ' *2, # *+ ""+ * + " *"*+,! ** * +, * +, Side200

201 +23.4 "**, #+ +",-! 5 1H&1! 5 ", ""+, # += +23.4, # + 0%! "* *+,#* + *, &:-! - +* "*" * * "*+,= "+ %!)! 5 1H&10%# & - 00%! " +.;33.?33 7 3<333<43 $ 0 % B- Side201

202 !!! " #$%&'% " #$ (' " ) *" +(, -#." /!" # $!%& '( " " ",8 9: " ) "" *$I&! E,$2*" + "*>,<K3,333, 6' = ++,?3,333,G P= * """ ",G,+ * *", > "+* " " ** * *"*,->,,<,333 * < + *' " ", " 5 6 Side202

203 8 9 6 *# $ '( " )+ 6 -", $ ; & ) 0 # <'# +' 0 > (, 1 " # 6 / & 1 +,$% '( +!! :=#!> " # ) * *, ) $ (?! / Side203

204 +! )**++ +0 ",5""* ',,+ " +", " -.*/ 0*/ $% # ) ; # :!!!!" & ; 5 * " 1 '( # 5 ) 1 6 :!!)&!(' " 1 #B # # 1 # Side204

205 " / 5 & 5 +$0 0 #, # 0# C $ 8 9 * 9 # # $!5, # #! # 6 <! <'#+' 0' ' ( 5 # ) 3 #*!$ (;/ # # <'# 5 # *!$/ / ( 3 #-6!@6!@6 #.!$@!@5 6 / 6 D1 8 9 Side205

206 ) E $.!= E $.!) $F!= E - + E $. F! A /! # ( E $ F ) 0 ) - 403!=0!=!=0! # #!G!!! HI!!, J ;+=; ( 3 5 F 5 1 #( ; #6 *. # + # <'# 5 #*EC!$<'# 1(= ' = A + K # 1, ; 0 0 :"!3 $ 1 6 Side206

207 ØRSTA KOMMUNE SAKSFRAMLEGG Sakshandsamar: Toril Langlo Arkivsak: 2012/1410 Løpenr.: 5793/2014 Utvalsaksnr. Utval Møtedato 15/14 Råd for likestilling av funksjonshemma Saka gjeld: KOMMUNEDELPLAN FOR ØRSTA SENTRUM OG HOVDEBYGDA- OFFENTLEG ETTERSYN TILRÅDING TIL VEDTAK: Side207

208 Saksvedlegg:-Kartvedlegg/plandokument: Sjå -Skriv til grunneigarar/off. mynde -Kunngjeringstekst -Sak 20/14 i Ørsta formannskap -Orientering i Ørsta formannskap Saksopplysningar: Sjå vedtak og saksutgreiing i sak 20/14 til Ørsta formannskap , som følgjer saka som vedlegg. Ørsta formannskap vedtok å leggje saka ut til offentleg ettersyn med frist for merknad sett til 16.mai Vurdering og konklusjon: Informasjonen er henta frå Ørsta formannskap si sak 20/14, vurdering og konklusjon: Planframlegget som ligg føre meinar ein svarer på utgreiingskrav og planutfordringar frå planprogrammet, å sikre: - Tilstrekkeleg areal til bustadar, næring og offentlege føremål - Grøntstruktur, turområde, nærfriluftsområde og samanhengen mellom desse - Samanhengande lokalvegnett og gang- og sykkelstiar - Ørstafjordkryssing som erstatning for sjølina Innføring av tettstadgrense, forretting og større grad av arealutnytting vil medføre meir effektiv areal- og transportbruk, men også større grad av urbanisering enn ein har sett til no. Dette er i tråd med nasjonale, regionale og lokale føringar, og er tilsvar på målsetting om å legge til rette for ein berekraftig og framtidsretta arealbruk i Ørsta sentrum og Hovdebygda og styrke Ørsta sentrum som tettstad. Tidsperspektivet for kommunedelplanen er i utgangspunktet 12 år. Planen har ein arealreserve som dekkjer eit lenger tidsperspektiv, år fram i tid. Dette for å dekkje opp for uvisse knytt til prognosar for folketalsvekt, arealberekningar og rasfare, og for å gje føreseielegheit til eigarar av areal som ikkje er teke inn som utbyggingsområde no. Planen har såleis eit langsiktig utviklingsperspektiv for Ørsta sentrum og Hovdebygda, og som ein meiner er ein føremon i høve ny regionsstruktur. Rådmannen rår til at planframlegget vert lagt ut til offentleg ettersyn, jf. plan- og bygningslova Planframlegget er omfattande og påska vil falle innanfor høyringsperioden. Rådmannen tilrår at høyringsperioden vert fastsett til åtte veker. Likestillingsmessige sider ved saka: Vurdert i planframlegget Konsekvensar for folkehelsa: Vurdert i planframlegget Miljøkonsekvensar: Vurdert i planframlegget Økonomiske konsekvensar: Vert å ta stilling til i budsjettsamanheng Beredskapsmessige konsekvensar: Vurdert i areal-ros Konsekvensar for barn og unge: Vurdert i planframlegget Saka vert lagt fram for råd for likestilling av funksjonshemma utan tilråding. Wenche Solheim rådmann Eldar Rune Øye leiar plan- og utviklingsstaben Side208

209 Side209

210 ØRSTA KOMMUNE politisk sekretariat Plan-og miljø for vidare handsaming Saksnr Løpenr. Saksansvarleg Arkiv Dato 2012/ /2014 BARDSETH Melding om vedtak i Ørsta formannskap , sak 20/14 KOMMUNEDELPLAN FOR ØRSTA SENTRUM OG HOVDEBYGDA. HØYRING OG OFFENTLEG ETTERSYN Saksprotokoll i Ørsta formannskap VEDTAK: Ørsta formannskap viser til varsel om planoppstart 25. mai 2011, og planprogram fastsett av Ørsta kommunestyre 17. november Formannskapet vedtek med heimel i plan- og bygningslova å legge Kommunedelplan for Ørsta sentrum og Hovdebygda ut til offentleg ettersyn med følgjande endringar: Omsynssona H830_1-område for fornying vert utvida mot nord til gågata(vikegata) 1. Formannskapet ber om at det vert gjort endringar vedrørande grense for sentrumsføremål mot Ose som synt på kart. 2. Tettstadgrensa i Hovdebygda vert å: justere som synt på kart. Frist for å kome med merknader vert sett til åtte veker etter kunngjeringsdato. Handsaminga(9 r.f.) Gunnar Wangen, avd.leiar plan- og miljø, Gro Bårdseth, planleggar og Matias Kårstad, planleggar orienterte. Det vart halde gruppemøte/arbeidsmøte. Ordføraren sette møtet igjen kl. 13:05. Rådmannen hadde slikt tillegg til si tilråding andre avsnitt: med følgjande endringar: Omsynssona H830_1-område for fornying vert utvida mot nord til gågata(vikegata) Petter Bjørdal(AP) fremja fellesframlegg: 1. Formannskapet ber om at det vert gjort endringar vedrørande grense for sentrumsføremål mot Ose som synt på kart. Postadresse: postmottak@orsta.kommune.no ØRSTA MVA Side210

211 2. Tettstadgrensa i Hovdebygda vert å: justere som synt på kart. Marit Steinnes(KrF) sitt framlegg: Om bustadbygging, endra til: 60% konsentrerte bustadbygg 60% og einebustadar 20% Det vart røysta punktvis slik: Rådmannen si tilråding vart vedteken med 9 mot 0 røyster Fellesframlegg vart vedteke med 9 mot 0 røyster Marit Steinnes sitt framlegg fekk 2 røyster og fall. Rett utskrift Inger Johanne E. Løeng Politisk sekretær Side211

212 ØRSTA KOMMUNE SAKSFRAMLEGG Sakshandsamar: Gro Anita Bårdseth/ Gunnar Wangen Arkivsak: 2012/1410 Løpenr.: 1749/2014 Utvalsaksnr. Utval Møtedato 20/14 Ørsta formannskap Saka gjeld: KOMMUNEDELPLAN FOR ØRSTA SENTRUM OG HOVDEBYGDA. HØYRING OG OFFENTLEG ETTERSYN TILRÅDING TIL VEDTAK: Ørsta formannskap viser til varsel om planoppstart 25. mai 2011, og planprogram fastsett av Ørsta kommunestyre 17. november Formannskapet vedtek med heimel i plan- og bygningslova å legge Kommunedelplan for Ørsta sentrum og Hovdebygda ut til offentleg ettersyn. Frist for å kome med merknader vert sett til åtte veker etter kunngjeringsdato. Side212

213 Saksvedlegg: Plandokument er plankart og fem temakart, føresegner med oversikt over gjeldande reguleringsplanar, planomtale med konsekvensutgreiing (KU), samandrag av innspel og merknader med våre kommentarar. Saksdokument er temautgreiing for hovudstruktur turvegar, alternativvurdering av hestesportanlegg, utteikning av alternative kryssingar av Ørstafjorden. Plandokument og saksdokument er samanslått til eit PDF-dokument, dei einskilde dokumenta er markerte med bokmerke. Samla dokument er tilgjengeleg på felles info-mappe. Uprenta saksvedlegg: Innspel til Kommunedelplan for Ørsta sentrum og Hovdebygda og merknadar til Kystsoneplanen. Saksopplysningar: Bakgrunn Føremål og planutfordringar med kommunedelplanen kjem fram av planprogrammet; å legge til rette for ein berekraftig og framtidsretta arealbruk i Ørsta sentrum og Hovdebygda og styrke Ørsta sentrum som tettstad. Vidare, å sikre: - Tilstrekkeleg areal til bustadar, næring og offentlege føremål - Grøntstruktur, turområde, nærfriluftsområde og samanhengen mellom desse - Samanhengande lokalvegnett og gang- og sykkelstiar - Ørstafjordkryssing som erstatning for sjølina Planområdet omfattar områda rundt Ørstafjorden, avgrensa mot kommunegrensa i sør, Nupen i nordaust og Brekke i aust. Kystsona og sjøområda er del av planen. Steinnes og Sørheim, Raudøya, Rjåneset og Flåvika er inkludert for å omfatte ny lineføring for E39 (Ørstafjordkryssing). Planen er prioritert i kommunal planstrategi og er del av ein større revisjon av kommunen sitt overordna planverk. I tillegg til denne kommunedelplanen omfattar revisjonsarbeidet Side213

214 rullering av kommuneplanen sin samfunnsdel (vedteken i 2012) og arealdel irekna kystsona (vert utarbeidd etter denne kommunedelplanen). Varsel om planoppstart for desse tre planane er gjort og felles planprogram fastsett Planen inkluderer kystsona og sjøområda kring Ørstafjorden og ferdigstiller med dette den tidlegare varsla kystsoneplanen for desse områda. Resterande område i kystsoneplanen vert ferdigstilt i samband med arealdelen. Behov for revidering av planen skal vurderast i løpet av første året i ny valperiode som del av gjennomgangen av kommunal planstrategi. Planen vil ligge til grunn for planlagt tettstadsprosjekt og detaljregulering av Ørsta sentrum. Planen er utarbeidd som kommunedelplan etter prosesskrava i plan- og bygningslova. I tråd med plankrava er det utarbeidd konsekvensutgreiing og risiko- og sårbarheitanalyse, jf. pbl. 4-2 og 4-3. Ein hadde intensjon om å utarbeide Kommunedelplan for fysisk utforming (fastsetting av rammer for fysisk utforming av bumiljø og sentrumsområda irekna tilrettelegging for universell utforming, revisjon av skiltvedtekter mm), parallelt med Kommunedelplan for Ørsta sentrum og Hovdebygda. Det er varsla planoppstart for Kommunedelplan for fysisk utforming, men av kapasitetsomsyn let ikkje dette seg fullføre samstundes med dette planframlegget. Ein tek sikte på planvedtak i løpet av Plandokument og saksdokument Plankartet viser hovudformål for arealbruken, utbyggingsområda og omsynssoner for bruk og vern av areal. Plankartet er juridisk bindande, jf. pbl Krav om at alle omsynssoner skal visast i plankartet gjer at lesbarheita ikkje er så god som ein skulle ønskje. Ein har difor laga eit forenkla plankart som viser arealdisponeringa betre. Dette kartet er ikkje juridisk bindande. Temakart er utarbeidd for Grøntstruktur, Landbruk, Kulturminne, Infrastruktur, Naturfare. Temakart er ikkje juridisk bindande. Føresegner til planen er juridisk bindande og kjem i tillegg til tilhøva som er fastlagde i plankartet, jf. pbl Føresegnsdokumentet inneheld også retningslinjer. Desse er ikkje juridisk bindande. Dersom retningslinjene må fråvikast må dette grunngjevast. Oversikt over gjeldande reguleringsplanar er vedlegg til føresegner. Planomtalen gjer greie for føremål, hovudinnhald og verknadar av planframlegget, og viser korleis nasjonale mål og retningslinjer er ivaretatt, jf. pbl Planomtalen er ikkje juridisk bindande. Verknadar for miljø og samfunn, konsekvensutgreiing (KU), er del av planomtalen men er skilt ut som eige dokument. Hovudkonklusjonar frå konsekvensutgreiinga er teke inn i planomtalen. Konsekvensutgreiing er utført på tre nivå: Konsekvensar av kvart enkelt utbyggingsområde som medfører at nye areal vert lagt ut til byggjeområde, eller ved vesentleg endra arealbruk Vurdering av konsekvensane dei samla arealbruksendringane planen medfører Side214

215 Vurdering av konsekvensar av framlegg til strategi for framtidig arealbruk Innspel til Kommunedelplan for Ørsta sentrum og Hovdebygda, i lag med merknadar til Kommunedelplan for kystsona er samla i eit vedlegg (samanfatta). Vedlegget omfattar også våre kommentarar. Originale innspel og merknader er uprenta saksvedlegg. Utteikning av alternative kryssingar av Ørstafjorden utarbeidd av Statens vegvesen viser alternativ for fjordkryssing som alt er gjort gjennom konseptvalutgreiinga, men utan å ta stilling til endeleg løysing. Alternativ for fjordkryssing vil erstatte sjølina. Hovudstruktur turvegar utarbeidd av planavdelinga syner eksisterande delar av turvegnettet og strekningane der det må etablerast ny turveg for å knyte saman eksisterande stiar/turvegar til eit samanhengande turvegnett for Ørsta sentrum og Hovdebygda. Alternativvurdering for hestesportanlegg utført ved planavdelinga vurderer fordelar og ulemper ved alternative lokalitetar og er eit avgjerdsgrunnlag for planen. Andre viktige underlagsdokument for planarbeidet er mellom anna Hovudnett for sykkel i Ørsta og Volda (2010), Barnetrakkregistrering (2011), Kjerneområde landbruk (2013) og Strategiar for regionalt knutepunkt i Furene/Hovdebygda (2013, LUK-rapport). Andre føringar og underlag for planen kjem fram av planomtalen. Grunnlag for planen Planen legg til grunn ein folketalsvekst på 1650 personar fram til år Folketalsvekst er ei viktig målsetting i samfunnsdelen. Veksten er noko nedjustert i høve LUK-rapporten sine råd for samfunnsutvikling i Ørsta/Volda. Planframlegget. Overordna grep Eit hovudgrep i planen er innføring av tettstadgrense. Grensa omfattar områda langs begge sider av fjordbotnen, inklusive store delar av Hovdebygda. Innanfor tettstadgrensa skal ein prioritere tettstaden sine utbyggingsføremål og funksjonar. Ein skal nytte fortetting som verkemiddel og legge til rette for miljøvenlege transportval. Utbygging bør skje rundt kollektivknutepunkt eller i gang/sykkelavstand til desse. På denne måten legg ein opp til effektiv arealbruk og større grad av urbanisering enn ein har hatt til no. Side215

216 Ved å konsentrere utbygging til sentrumsnære område oppnår ein meir effektiv areal- og transportbruk. Dette vil bidra til å redusere bilbruk og stimulere auka bruk av sykkel og gange, noko som vil vere positivt for mellom anna folkehelsa og i høve til å redusere klimagassutslepp. Ved å prioritere kva areal som skal byggast ut i løpet av dei neste åra er målsetjinga at planen i størst mogleg grad skal gje påreknelege rammer for eigarane av dei areala som ikkje er lagt ut til utbyggingsføremål no. Planframlegget har såleis også innarbeidd ein strategi for arealbruken som går noko ut over tradisjonell planhorisont på 12 år. Ved å styre hovudtyngda av veksten til områda innanfor tettstadgrensa hindrar ein også fragmentering av viktige landbruksareal utanfor tettstadgrensa. Planframlegget. Nokre sentrale prioriteringar I prioriteringa mellom areal til utbyggingsføremål opp mot landbruksinteressene, er det teke høgde for kva jordbruksareal som er del av aktive bruk. Ved å prioritere å ta omsyn til desse meiner ein å gje dei bøndene som driv aktivt jordbruk i dag størst mogleg tryggleik til å kunne gjere naudsynte investeringar. T.d. er store areal på Ryste vidareført som jordbruksareal, sjølv om desse er vurdert å vere svært sentrale også som framtidige utbyggingsareal. Det er gjort ei avveging mellom vidare utbygging av bustadar på Øvre Mo no, framfor meir sentrumsnære alternativ innanfor tettstadgrensa, mellom dei Ellingsbakkane. Arealrekneskapen tilseier at det ikkje er behov for utbygging begge stader i denne planperioden. Begge stadar er det store landbruksinteresser. Ein har konkludert med å legge ut Øvre Mo no, då utbygging her vil bidra til naudsynt finansiering av hovudsamleveg og VA-anlegg. Anna prioritering vil skyve tidspunkt for mogleg realisering av hovudsamlevegen langt fram i tid. Planframlegget. Arealbehov, arealstrategiar og arealføremål Arealbehov og strategiar for arealbruken, og utbyggingsområde som er innarbeidde i planframlegget kjem fram av tabellen under. For fleire av utbyggingsområda er det behov for Side216

217 vidare utgreiingar, t.d. i høve rasfare eller støy. Dette er nærare omtala i konsekvensutgreiinga. Bygg og anlegg ( 11-7, nr. 1) Føremål Arealbehov og strategiar Utbyggingsområde innarbeidd i planframlegg Bustad Arealbehov ca. 500 daa, fordelt på bybustadar (20%), konsentrerte bustadbygg (40%) og einebustadar (40%). Fortette i eksisterande bustadområde, og lokalisere bustadar innanfor tettstadgrensa, nær kollektivnett og med tilgang til grønstruktur/friområde. Lagt inn om lag 1100 daa inklusive ubebygde område som allereie er regulert. Utbyggingsområda ligg innanfor tettstadgrensa og i tilknyting til hovudsamlevegen. Fritidsbustadar Fritidsbustadar bør etablerast der det er god nok teknisk infrastruktur, og samlast i eigne område/felt. Tenesteyting - Barnehage Behov for to nye 6-avdelingsbarnehagar i sentrum, kvar på min. 6-7 daa. Viktige lokaliseringskrav er sikker tilkomst og trafikktryggleik, tilgang til gode nærfriluftsområde og nærturområde, soltilhøve, lokalklima, nærleik til bustadområde. - Skule Arealbehovet er dekt gjennom allereie regulert areal, men med folketalsvekst vil det vere behov for å auke kapasiteten i grunnskulen tilsvarande om lag 200 nye elevar. Det er utvidingsmoglegheiter på Velle skule, Mosflata og Hovden skule. - Helse Behov for areal til utviding av Ørstaheimen og kommunale bustadar (bustadar med 4-5 bueiningar i kvar). Helsetenester, bukollektiv og institusjonar bør samlokaliserast, og vere sentrumsnært med tilgang til tenester og funksjonar. Fritid- og Behov for utvidingsareal ved Ørsta turistformål camping. Næring - Industri/lager Tilstrekkeleg regulert areal innan planperioden, men behov for differensiert tilbod (sjønært og alternativ til Melsgjerda). Lagt inn 90 daa, alt på strekninga Flesjen- Rjåneset. To utbyggingsområde lagt inn, Jomarka og Osmarka. Totalt 18 daa. Ingen nye areal utanom eksisterande og allereie regulert areal. Lagt inn areal aust for Ørstaheimen, på Jomarka og Lødetomta ved Bakk-Olamarka. Totalt 26 daa. I tillegg er det allereie regulert eit større areal på Bakk- Ola-marka. Lagt inn utvidingsareal Lagt inn 214 daa til næringsføremål. Areala i Rystene (langs Industrivegen), Sjømyrane og Skorgeura er sjønære. I tillegg er det sett av areal ved eksisterande næringsområde ved flyplassen og eit mindre areal for utviding av parkeringsplassen ved kontorlokala på Strømpeneset. - Forretning/ kontor/ tenesteyting Idrett Tilstrekkeleg regulert areal innan planperioden. For å styrke sentrum må detaljhandel lokaliserast i sentrum, medan plasskrevande varer bør lokaliserast i Hovdebygda. Behov for areal til sentrumsnært hestesportanlegg, om lag 15 daa netto. Prioritering for andre anlegg er gjort i KDP for Idrett og fysisk aktivitet, men det er ikkje avdekt andre arealbehov. Tilstrekkeleg areal er vidareført gjennom gjeldande reguleringsplanar og innan sentrumsføremålet. Mele/Melsbygda2 er foreslått som framtidig lokalisering for framtidig hestesportanlegg. Tre andre alternativ vert høyrt, Mele/Melsbygda1, Nedre Daleteigane og Sporstøl. Det alternativet som vert valt må Side217

218 Naust Sentrumsføremål Mineralske ressursar Naust bør etablerast der det er god nok teknisk infrastruktur, og inngrepa må samlast i eigne område/felt. Behov for å definere areal til sentrumsføremål, der ein legg til rette for forretning, kontor, tenesteyting, kjøpesenter, næring (hotell og bevertning), bybustadar og grønstruktur. Området bør ikkje vere større enn at det kan nåast til fots. Vurdere kapasitet i eksisterande massetak, og om det ev. er nye område innan planen som er aktuelle for slike føremål. Samferdsleanlegg og teknisk infrastruktur ( 11-7, nr. 2) gjennom ein reguleringsprosess. Dei alternativa som går ut etter høyringa vil verte LNF-område. Seks naustområde er lagt ut; Sørheim, Storeneset, Sætre, Hagen, Bjønndalen, Grøvika. Totalt 39 daa. Gjennom sentrumsføremål er det opna for forretning, kontor, tenesteyting, kjøpesenter, næring (hotell og bevertning, småskala industriproduksjon, bensinstasjonar), bybustadar, samferdsleanlegg og grønstruktur. Svært høg arealutnytting er ein føresetnad. Likevel må ein ta omsyn til omgjevnadane og til eksisterande kulturverdiar og verna bygg. Planen vidarefører massetak på Klubben. Ikkje andre lokalitetar i planområdet er vurdert som er aktuelle. Føremål Arealbehov og strategiar Utbyggingsområde innarbeidd i planframlegg Veg Behov for å erstatte sjølina med Ørstafjordkryssing, og fastsetje overordna kommunalt vegnett. Lagt inn to alternativ (konsept) for Ørstafjordkryssing, bru mellom Sørheim og Lianeset og tunnel under Raudøya. Gang/sykkel Hamn og kaianlegg Grønstruktur ( 11-7, nr. 3) Løysingar for overordna sykkelvegnett er omtala i sykkelstrategien for Ørsta og Volda kommunar. Behovet er i stor grad knytt til eksisterande og framtidige vegtrasear. Behov for å sikre at kommunen har tilfredsstillande fasilitetar for mottak og utskiping av gods og tømmer, og cruiseskipsanløp. Lagt inn hovudsamlevegstruktur frå Hovdebygda til Morkabrua. I sykkelstrategien er traseane knytt opp imot eksisterande/framtidige vegar, og tiltak langs desse vegane. Planframlegget vidarefører gjeldande plan for Ørstaterminalen. Føremål Arealbehov og strategiar Utbyggingsområde innarbeidd i planframlegg Grønstruktur og friluftsliv LNF-område ( 11-7, nr. 5) For å styrke dei grøne kvalitetane, folkehelse og tur- og naturområda, må ein i planen legge opp til å etablere eit mest mogleg samanhengande turvegnett omkring sentrum, som også bind saman bustadområda og nærfriluftsområda. Temakart for grønstruktur viser den samanhengande grøne strukturen rundt sentrum. Turvegtrasear og nærfriluftsområde (omsynssone) er innarbeidde i plankartet. Føremål Arealbehov og strategiar Utbyggingsområde innarbeidd i planframlegg LNF-område Utbygging må i hovudsak styrast til områda innafor tettstadgrensa slik at ein hindrar fragmentering av viktige produksjonsområde utanfor tettstadgrensa. Store og samanhengande produksjonsareal innanfor tettstadgrensa bør ikkje utbyggast før det er naudsynt, men på lenger sikt må ein rekne med at også desse vert omdisponert til utbyggingsføremål. Landbruksinteressene er prioriterte utanfor tettstadgrensa. Innanfor tettstadgrensa har ein gjort ei prioritering som sikrar sentrale jordbruksareal dei neste åra. Det er lagt vekt på i ivareta areal i aktiv drift og som inngår i dei viktigaste områda i Kjerneområde landbruk. Side218

219 Bruk og vern av sjø og vassdrag ( 11-7, nr. 6) Føremål Arealbehov og strategiar Utbyggingsområde innarbeidd i planframlegg Bruk og vern av sjø og vassdrag Småbåthamn Andre arealbehov og strategiar Energi Kulturminne og kulturmiljø For å bevare mest mogleg av den opne strandsona bør ein søke å samle inngrep og i minst mogleg grad ta i bruk nye delar av strandsona. Behov for ca. 90 nye plassar for å oppnå dekningsgrad på 1 båtplass pr. 20 Innbyggjarar (inkl. folketalsauke). Gjennom samfunnsdelen har ein strategi om å planlegge for endra klima. Klimaplanen har prioritert konkrete strategiar som vert å fylgje opp gjennom denne kommunedelplanen. Behov for å utarbeide temakart som viser kulturminne- og miljø av nasjonal, regional og lokal verdi. Ørstafjorden er i planframlegget lagt ut som sjøområde for ålmenn fleirbruk (natur, fiske, ferdsel og friluftsliv). Det er ikkje opna for akvakulturanlegg. Vikaura småbåthamn gir tilstrekkeleg dekning innan planperioden og er difor vidareført. I tillegg er det sett av eit areal utanfor Ørsta sentrum som skal vurderast i høve småbåthamn/marina i samband med tettstadsprosjekt og arkitektkonkurranse. Utbyggingsområde innarbeidd i planframlegg Konsekvensar av endra klima er vurderte i ROS-analysen. Aktuelle målsetjingar i klimaplanen er følgt opp. Kulturminne og -miljø av nasjonal verdi er framstilt med omsynssone i plankartet. I temakart viser kulturminne og -miljø av nasjonal, regional og lokal verdi. Verknader av planframlegget. Arealrekneskap Samla areal for nye utbyggingsområde i planframlegget er 1604 daa. Dette fordeler seg slik: Bustadar Fritidsbustadar Offentleg tenesteyting 44 daa Næring og turisme Idrettsanlegg Naust 1163 daa 90 daa 214 daa 54 daa 39 daa I tillegg kjem 3,1 km med ny kommunal hovudsamleveg. Framtidige trasear for E39, lokale tilkomstvegar og mindre samlevegar kjem i tillegg. Foreslegne utbyggingsområde legg beslag på 590 daa fylldyrka jord (209 daa av dette er innanfor kjerneområde landbruk) og 180 daa dyrkbar jord. Isolert sett kan dette verke som eit stort tap av jordressursar. Det må takast med i vurderinga at dette då omfattar eit tidsperspektiv utover tradisjonell planhorisont. Det er dessutan teke særskilt omsyn for å ivareta dei dyrka areala som er viktigast for aktivt drivne jordbruksareal og som er mest samanhengande innanfor tettstadgrensa. Likeeins har ein lagt vekt på å samle utbyggingsområda slik at dyrka areal skal verte minst mogleg oppsplitta. Ved å styre hovudtyngda av veksten til områda innanfor tettstadgrensa hindrar ein også fragmentering av landbruksareal utanfor grensa. Rådmannen meiner også dette er ei naudsynt prioritering for å sikre tettstaden Ørsta si utvikling, ei utvikling som skal styrkje heile kommunen. Prosess og medverknad Planframlegget som ligg føre er eit resultat av eit omfattande arbeid der mange har delteke. Side219

220 Som del av arbeidet med revisjon av kommuneplanane er det nedsett tre arbeidsgrupper som representerer kommuneorganisasjonen, politikarar og frivillige lag og organisasjonar. Gruppene har levert innspel som har vore premissgivande for felles planprogram, samfunnsdelen og kommunal planstrategi, og også denne planen. Våren 2011 vart det gjennomført barnetrakkregistrering ved fire sentrumsskular og ein utkantskule. Kartlegginga gav ny kunnskap om barn og unge sin bruk av vegar og uteområda og er eit av grunnlaga for planen. I er det gjennomført eit LUK-prosjekt der målsettinga var å etablere felles forståing og aksept for ei heilskapleg utvikling av Furene/Hovdebygda parallelt med styrking av Ørsta og Volda sentrum. Prosjektet gjennomførte eit omfattande opplegg for medverknad, mellom anna gjennom verkstad og to opne møte. Dei som deltok var lokalpolitikarar, næringslivsrepresentantar, representantar frå kommune- og fylkeskommunal administrasjon, brukarinteresser, grunneigarar og lokale eldsjeler. I tillegg kom mange innbyggjarar til dei opne møta. Resultata frå LUK-prosjektet er eit av grunnlaga for planen. Planframlegget er drøfta i Regionalt planforum i regi av Møre og Romsdal fylkeskommune ( ), lokalt planforum ( og ) og i drøftingsmøte med aktuelle seksjonsleiarar. I desse møta har ein fått innspel til planarbeidet. Ved varsel av planoppstart og høyring av planprogram har vi motteke innspel til planarbeidet. Frå kystsoneplanen låg det føre merknadar. Til saman 102 innspel og merknadar er registrerte. Alle framlegg til nye utbyggingsområde er vurderte i konsekvensutgreiinga. I tillegg til medverknadsopplegg som alt er gjennomført vil det i høyringsperioden bli arrangert ope møte og open kontordag, der det vert orientert om planframlegget som ligg føre. Ein vil også nytte heimesida og lokalavisa for å informere om planframlegget. Vurdering og konklusjon: Planframlegget som ligg føre meinar ein svarer på utgreiingskrav og planutfordringar frå planprogrammet, å sikre; - Tilstrekkeleg areal til bustadar, næring og offentlege føremål - Grøntstruktur, turområde, nærfriluftsområde og samanhengen mellom desse - Samanhengande lokalvegnett og gang- og sykkelstiar - Ørstafjordkryssing som erstatning for sjølina Innføring av tettstadgrense, forretting og større grad av arealutnytting vil medføre meir effektiv areal- og transportbruk, men også større grad av urbanisering enn ein har sett til no. Dette er i tråd med nasjonale, regionale og lokale føringar, og er tilsvar på målsetting om å legge til rette for ein berekraftig og framtidsretta arealbruk i Ørsta sentrum og Hovdebygda og styrke Ørsta sentrum som tettstad. Tidsperspektivet for kommunedelplanen er i utgangspunktet 12 år. Planen har ein arealreserve som dekkjer eit lenger tidsperspektiv, år fram i tid. Dette for å dekkje opp for uvisse knytt til prognosar for folketalsvekt, arealberekningar og rasfare, og for å gje føreseielegheit til eigarar av areal som ikkje er teke inn som utbyggingsområde no. Planen har såleis eit langsiktig utviklingsperspektiv for Ørsta sentrum og Hovdebygda, og som ein meiner er ein føremon i høve ny regionsstruktur. Side220

221 Rådmannen rår til at planframlegget vert lagt ut til offentleg ettersyn, jf. plan- og bygningslova Planframlegget er omfattande og påska vil falle innanfor høyringsperioden. Rådmannen tilrår at høyringsperioden vert fastsett til åtte veker. Likestillingsmessige sider ved saka: Vurdert i planframlegget Konsekvensar for folkehelsa: Vurdert i planframlegget Miljøkonsekvensar: Vurdert i planframlegget Økonomiske konsekvensar: Vert å ta stilling til i budsjettsamanheng Beredskapsmessige konsekvensar: Vurdert i areal-ros Konsekvensar for barn og unge: Vurdert i planframlegget Ørsta, Wenche Solheim Rådmann Eldar Øye Plan- og utviklingsstaben Side221

222 ØRSTA KOMMUNE Plan- og miljøavdelinga Møre-Nytt Saksnr Løpenr. Saksansvarleg Arkiv Dato 2012/ /2014 BARDSETH KOMMUNEDELPLAN FOR ØRSTA SENTRUM OG HOVDEBYGDA - PLAN TIL OFFENTLEG ETTERSYN Vi ber om at følgjande annonse vert teken inn i Møre-Nytt laurdag Offentleg ettersyn: Kommunedelplan for Ørsta sentrum og Hovdebygda Ørsta formannskap, har i møte den gjort vedtak om å leggje framlegg til kommunedelplan for Ørsta sentrum og Hovdebygda ut til offentleg ettersyn i samsvar med plan- og bygningslova Plandokumenta vert lagt ut på Ørsta kommune si heimeside på på Ørsta rådhus og biblioteket i tida til Merknadar til planframlegget må vere skriftlege og skal sendast til Ørsta kommune, plan- og miljøavdelinga, 6153 Ørsta, eller som e-post til postmottak@orsta.kommune.no, innan og merkast med saksnummer 2012/1410. Det er også mogleg å levere merknadar via planinnsynsløysinga på Med helsing Gunnar Wangen avdelingsleiar plan og miljø Gro Bårdseth prosjektleiar Postadresse: Dalevegen 6 postmottak@orsta.kommune.no ØRSTA MVA Side222

223 Side223

224 ØRSTA KOMMUNE Plan- og miljøavdelinga Adresseliste Saksnr Løpenr. Saksansvarleg Arkiv Dato 2012/ /2014 BARDSETH KOMMUNEDELPLAN FOR ØRSTA SENTRUM OG HOVDEBYGDA - OFFENTLEG ETTERSYN Ørsta formannskap har vedteke å legge Kommunedelplan for Ørsta sentrum og Hovdebygda ut til offentleg ettersyn (f-sak 20/14). Delar av kystsoneplanen, som var lagt ut til offentleg ettersyn i 2007, er no innarbeidd i dette planframlegget. Kystsoneplanen vart mellombels innstilt på grunn av uvisse knytt til konsekvensar frå flodbylgje som fylgje av skred frå Åkneset i Storfjorden. Desse tilhøva er no avklara. Dei som får dette brevet har anten levert innspel til Kommunedelplan for Ørsta sentrum og Hovdebygda eller Kommunedelplan for kystsona, eller står på kommunen si liste over aktuelle høyringspartar. Plandokumenta er tilgjengelege på kommunen si heimeside, på servicekontoret ved Ørsta Rådhus og på biblioteket. Merknadar til planframlegget kan sendast til Ørsta kommune, Dalevegen 6, 6153 ØRSTA eller på e-post til postmottak@orsta.kommune.no. Det er også mogleg å levere merknadar via planinnsynsløysinga på Merknadsfrist er 16. mai Med helsing Gunnar Wangen avdelingsleiar plan og miljø Gro Bårdseth prosjektleiar Postadresse: Dalevegen 6 postmottak@orsta.kommune.no ØRSTA MVA Side224

225 Adresseliste: Fylkesmannen i Møre og Romsdal Fylkeshuset 6404 Molde Møre og Romsdal fylkeskommune Fylkeshuset 6404 Molde Statens vegvesen Region midt Fylkeshuset 6404 Molde Norges Vassdrags- og energidirektorat Postboks 5091 Majorstua 0301 Oslo Fiskeridirektoratet region Møre og Romsdal Postboks 185 Sentrum 5804 BERGEN Avinor AS Postboks Gardermoen Mattilsynet Postboks Brumunddal Kystverket Serviceboks ÅLESUND Stiftelsen Bergen Sjøfarsmuseum Statsbygg Region Midt Norge Direktoratet for mineralforvaltning Postboks 3021 Lade 7441 TRONDHEIM Statskog KF Møre Bispedome Luftfartstilsynet Volda kommune Rådhuset 6100 Volda Ulstein Kommune Sjøgata Ulsteinvik Hareid kommune Rådhusplassen HAREID Volda/Ørsta reinhaldsverk IKS Torvmyrane Hovdebygda Tussa Langemyra ØRSTA Telenor Servicesenter for nettbygging Postboks Bergen Ungdomsrådet Strandgata ØRSTA Ørsta kommune råd og utval Vilt og innlandsfiskenemnda v/magnar Selbervik Ørsta kommune v/ stabs- og seksjonsleiarar Kommunelegen i Ørsta Ørsta kommune Born og unge representant Ørsta kommune v/folkehelsekoordinator Lensmannen i Ørsta postboks ØRSTA Fjord 1 Buss Møre AS 6100 VOLDA Forum for Natur og friluftsliv Møre og Romsdal v/koordinator I Bredeli, 6631 BATNFJORDSØRA Naturvernforbundet Volda/Ørsta Postboks VOLDA Naturvernforbundet i Møre og Romsdal 6630 TINGVOLL Fortidsminneforeininga v/lars Ørstavik Håkonsgata ØRSTA Stiftinga Ørsta Næringskontor postboks Ørsta Bygg og Anleggsgruppa i Ørsta Barnas Vel Anders Hovdengt Ørsta Mosmarka barnehage Remebakken 2 a 6154 Ørsta Hovdebygda barnehage 6160 Hovdebygda Kløverhagen barnehage Anders Hovdengt Ørsta Kvitveisen barnehage Porsevegen Ørsta Rystene barnehage Leitevegen Ørsta Liadal barnehage Liadal 6152 Ørsta Krokedalen barnehage Engesetvn Ørsta Farkvamen barnehage Skogvn Ørsta Ørsta Ungdomsskule Ripateigane ØRSTA Velle skule Postboks Ørsta Vikemarka skule Olavsgata Ørsta Hovden skule Skulevegen Hovdebygda Ørsta Vidaregåande skule Holmegata ØRSTA Ørsta Opplæringssenter Ripateigane Ørsta Møre Folkehøgskule Kyrkjegata ØRSTA Rjånes Ungdomssenter 6152 ØRSTA Ørsta Kulturskule Strandgata ØRSTA Ørsta og Volda Ballettskule v/synnøve R. Hill 6165 SÆBØ Ørsta reiselivslag Webjørn Svendsens gate 6150 ØRSTA ÅST postboks ÅLESUND NAF Avd. Søre Sunnmøre v/ Hogne Kalvatsvik Vikebygda 6104 VOLDA MA Avd. Volda/Ørsta v/geir Hole 6170 VARTDAL American Car Club Ørsta/Volda v/stian E. Juliebø Austlidvegen ØRSTA Ørsta Jeger og Fiskarforening v/per Bjerke Østiplassen ØRSTA Side225

226 Vestri v/caroline Erviksæther 6776 KJØLSDALEN Ivar Aasen-tunet Indrehovdevegen HOVDEBYGDA Ørsta/Volda Hundeklubb v/hildegunn Bondhus 6156 ØRSTA Volda/Ørsta Fjordhestlag v/madsi Vinjevoll Bakkevn ØRSTA Ørsta Ride og køyreklubb v/anita Mari Brekke 6156 ØRSTA Ørsta Idrettsråd v/erlend Andersen Einemarka ØRSTA Ørsta Røde Kors Strandgata ØRSTA Trimgruppa i ØIL v/even Øvrebø Engesetvn 21 A 6153 ØRSTA Ørsta Bondelag v/geir Hole 6170 VARTDAL Ørstavassdraget Elveeigarlag v/per Magne Bjørdal 6156 ØRSTA Ørsta/Volda Bonde og småbrukarlag v/m. Aklestad 6165 SÆBØ Ørsta/Volda Skogeigarlag v/askjell Hustad 6165 SÆBØ Skorgeura Grendalag v/børge Sætre Hagevn ØRSTA Digernes Grendalag v/anders Digernes 6160 HOVDEBYGDA Farkvamen Ve og vel v/tore Øye Øvre Farkvamen ØRSTA Vinjevoll/Mork Grendalag v/toril Vinjevoll Vinjevollvn ØRSTA BBB Trivselslag v/oddbjørn Barstad Brudavollen 6156 ØRSTA Grepalia/Sjagerlia Grendalag v/jarle Sandbakk Haraldsgata ØRSTA Krokedalen Grendalag v/kjell Aarsæther Engesetvn ØRSTA Liadalsbygda Grendalag v/ Bente Enerhaug 6152 ØRSTA Mosmarka Grendalag v/ Jan Erik Myklebust Einekroken ØRSTA Nedre Vallageila Vel v/siv Otterdal Nedre Vallageila 8A 6153 ØRSTA Sørheim/Steinnes Grendalag v/ann Ch. Sørheim Sørestranda 6160 HOVDEBYGDA Oseberget Grendalag v/joanne Aarseth Voldavegen ØRSTA Rystefeltet/Osmarka Grendalag v/ Jarle Arve Sunde Osskarvegen ØRSTA Ørsta KFUK/KFUM v/ Hilde Opsahl Sætrebakkane 6152 ØRSTA Osberget Skisenter v/jan Petter Bjørdal Engesetvn ØRSTA Mork Grendautval v/marta Lilleås Mork 6105 VOLDA Frtiluftsforeninga Volda v/runa Bakke Engesetgeila 5C 6102 VOLDA Storm 4H v/ Elin Kalvatn Moe Ottabakkane 6150 ØRSTA Ørstavik Sanitetslag V/Kristine Aam Erlevegen ØRSTA Ørsta Sanitetslag v/ Bente Kristin Krøvel Åmdal 6156 ØRSTA Hovdebygda Sanitetslag v/petra Compagnon Enokmarka HOVDEBYGDA Hovdebygda og Ørsta Skyttarl v/ Olav Johan Lystad 6152 ØRSTA Håvoll Småbåtlag v/helge Ressem 6152 ØRSTA Ørsta Småbåtlag v/ Odd Martin Paulen Ekornvegen VOLDA Ørsta Seilforening v/alf Rune Ose Enokmarka HOVDEBYGDA Ørsta Solgelag V/ Anne Mari Øyehaug Håkonsgata ØRSTA Hovdebygda Soge- og velferdslag v/ Grete Ringset Enokmarka 6160 HOVDEBYGDA Ørsta Bygdemuseumslag v/ Hermod Halse 6154 ØRSTA Nynorsk Kultursentrum Indrehovdevegen HOVDEBYGDA Den Evangeliske Lutherske Frikyrkja v/jon Ståle Rognevn 10 A 6153 ØRSTA Lystad Ørsta Kyrkjelege Fellesråd Vikegata ØRSTA Human-etisk forbund Volda/Ørsta Lokallag v/torill Storgata VOLDA Rødven Eide Dei som har hatt merknad (jf. eiga liste) Side226

227 Side227

228 Side228!"!" #" $%&%'( $%&&') $%&*'+, $%&*

229 $%&& * Side229 $%&$ $%&*2 $%&3 $%&$,$%&- $%&$,$%$. / 0 +, $%&.! # 12 1

230 ! "# $ % )4 & '5'' 2 Side230 /61$%&3 ' ( +" 7 55 '0 -'-&.* 1#! , /612! #$%&3 )&*!*(! 9 :

231 ; ) 5 +, -,. '# '/ )'< ) 4 Side

232 # : = = 5 Side232

233 # Side233

234 ) Side234 > )?(?<.5 : ) > )

235 ( Side235 )&-.% 5

236 Side236

237 Side237

238 B Side238

239 C< (4&&%,&$% 5)D% 2'3%,.% 2 Side239 # $E$; ' < ) A$&3 < )<

240 >!D& (45 4' ' 4 # Side240 A" &F4 4 +G! ) ;

241 ! )+ ))4 Side241!,1>

242 ; ) 5 +, -,. '# &&%% $&3$E$< (4''4 Side242 '/ )'< )4 '< )' A /

243 > Side243 $%,*%) + 4! / :4 4 C 4 = 9?4?

244 ØRSTA KOMMUNE SAKSFRAMLEGG Sakshandsamar: Toril Langlo Arkivsak: 2013/945 Løpenr.: 5596/2014 Utvalsaksnr. Utval Møtedato 16/14 Råd for likestilling av funksjonshemma Saka gjeld: OSMARKA - OMRÅDEREGULERINGSPLAN FOR OSMARKA 3 - VARSEL OM OPPSTART AV PLANARBEIDET TILRÅDING TIL VEDTAK: Side244

245 Saksvedlegg: S Osmarka - områdereguleringsplan for Osmarka 3- varsel om oppstart U Vedtak - Osmarka III - reguleringsplan S Osmarka III - reguleringsplan U Varsel om planarbeid - områdereguleringsplan for Osmarka 3 U Varsel om oppstart: områdereguleringsplan for Osmarka 3 Plan og miljøavdelinga for vidare handsaming annonse@morenytt.no adresseliste Sjå elles: Saksopplysningar: I den varsla oppstarten av planarbeidet er frist for innspel sett til Utdrag frå saksutgreiinga, sjå sak 83/13 Ørsta formannskap: I samband med handsaminga av budsjettet for 2012, sak 90/12, gjorde kommunestyret under pkt. 2.1 under investeringar i økonomiplanperioden m.a. følgjande vedtak: Arbeid med utbygging og sal av Osmarka III vert å starte opp. Kommunen auksjonerer bort tomter, og dette finansierer utbygging av tekniske anlegg (veg, vatn, avløp og gatelys). Overskot etter tomtesal vert å bruke til nedbetaling av lån. Rådmannen har vore noko i tvil om korleis vedtaket skal tolkast. Saman med aktuelle fagavdelingar vart det gjennomført eit møte med ordføraren for å søke å klargjere intensjonen bak vedtaket. I vedtaket er nytta ordet auksjonere. Det forstår rådmannen slik at det er ønskje om å selje arealet til høgast mogleg pris. Dette kan representere eit brot med tidlegare prinsipp som har lege til grunn for kommunen sitt arbeid med tilrettelegging for bustadareal i kommunen, der slike har vore bygde ut etter prinsippet om kostnadsdekking eller om lag sjølvkost. Det vert lagt til grunn at prinsippet om auksjon i alle høve gjeld Osmarka III, og at det, slik vedtaket er formulert, vil gjelde alle tomter innanfor feltet, også einebustadtomter. Om dette er eit prinsipp som også skal gjelde generelt for kommunen sitt framtidige arbeid med å legge til rette areal til bustadføremål, kan avklarast seinare. Ein kan ev. ta stilling til dette på bakgrunn av dei røynsler ein måtte få frå Osmarka III. Det aktuelle arealet er om lag 77 daa stort, noko areal går i frådrag m.a. til avskjeringskanalen, som er bygt. Arealet er også flateregulert i reguleringsplanen for Ose- Osborg, vedteken , sjå kartutsnitt nedanfor. (sjå vedlagde sak 83/13 i formannskapet) Vedtaket er oppsett under overskrifta Investeringar i økonomiplanperioden. Rådmannen tek Side245

246 såleis som utgangspunkt at dette tilseier at det ikkje er fastsett anna framdrift enn det som framgår av tidlegare vedtak, jf. vedteken planstrategi. Nedanfor vert dette likevel drøfta som ei alternativ tolking av vedtaket. Vurdering og konklusjon: For å sjå nærare på korleis området kan auksjonerast bort, finn ein å omtale nokre alternative framgangsmåtar nedanfor. For alle alternativa må ein gjennom ein auksjon sikre seg at kommunen i tillegg til ein høgast mogleg pris for grunnen, får dekt den andelen feltet skal bere av eksterne kostnader med kanal og fortau/gatelys langs Oklavegen, ev. andre tekniske anlegg. Ved auksjonen bør det såleis fastsettast ein minstepris, slik at kommunen ikkje risikerer å gjennomføre sal med reelt tap. Vurderinga og konklusjonen held fram med vurdering av 3 alternative framgangsmåtar med fordeler/ulemper. Ovannemnde er utdrag frå saka slik ho låg føre i formannskapet sitt møte , sak 83/13, der formannskapet gjorde følgjande vedtak: Formannskapet viser til kommunestyret sitt vedtak i budsjettsak 90/12 om Osmarka III og til vedteken planstrategi. Formannskapet legg til grunn at arbeid med å tilrettelegge Osmarka III for utbygging og sal skal følgje føresett framdrift i planstrategien. Arbeid med regulering vert såleis å starte opp som kommunal plan i eigen regi i 2014 (jf. alternativ 1 i saksutgreiinga), etter at arbeidsmengda med kommunedelplan for Ørsta sentrum og Hovdebygda avtek. Området må ha ei blanding av einebustadtomter og konsentrerte byggeområde, for å dekke ein variert etterspørsel etter bustader. Alle tomtene innanfor feltet skal auksjonerast bort. Saka vert lagt fram for råd for likestilling av funksjonshemma utan tilråding. Wenche Solheim Rådmann Eldar Rune Øye leiar plan- og utviklingsstaben Side246

247 ØRSTA KOMMUNE politisk sekretariat Plan og miljøavdelinga for vidare handsaming Saksnr Løpenr. Saksansvarleg Arkiv Dato 2013/ /2013 WANGEN Melding om vedtak i formannskapet , sak 83/13 OSMARKA III - REGULERINGSPLAN Saksprotokoll i Ørsta formannskap VEDTAK: Formannskapet viser til kommunestyret sitt vedtak i budsjettsak 90/12 om Osmarka III og til vedteken planstrategi. Formannskapet legg til grunn at arbeid med å tilrettelegge Osmarka III for utbygging og sal skal følgje føresett framdrift i planstrategien. Arbeid med regulering vert såleis å starte opp som kommunal plan i eigen regi i 2014 (jf. alternativ 1 i saksutgreiinga), etter at arbeidsmengda med kommunedelplan for Ørsta sentrum og Hovdebygda avtek. Området må ha ei blanding av einebustadtomter og konsentrerte byggeområde, for å dekke ein variert etterspørsel etter bustader. Alle tomtene innanfor feltet skal auksjonerast bort. Handsaminga(8 r.f.) Rådmannen si tilråding vart vedteken med 8 mot 0 røyster Rett utskrift Inger Johanne E. Løeng Politisk sekretær Postadresse: postmottak@orsta.kommune.no ØRSTA MVA Side247

248 ØRSTA KOMMUNE SAKSFRAMLEGG Sakshandsamar: Gunnar Wangen Arkivsak: 2013/945 Løpenr.: 7821/2013 Utvalsaksnr. Utval Møtedato 83/13 Ørsta formannskap Saka gjeld: OSMARKA III - REGULERINGSPLAN TILRÅDING TIL VEDTAK: Formannskapet viser til kommunestyret sitt vedtak i budsjettsak 90/12 om Osmarka III og til vedteken planstrategi. Formannskapet legg til grunn at arbeid med å tilrettelegge Osmarka III for utbygging og sal skal følgje føresett framdrift i planstrategien. Arbeid med regulering vert såleis å starte opp som kommunal plan i eigen regi i 2014 (jf. alternativ 1 i saksutgreiinga), etter at arbeidsmengda med kommunedelplan for Ørsta sentrum og Hovdebygda avtek. Området må ha ei blanding av einebustadtomter og konsentrerte byggeområde, for å dekke ein variert etterspørsel etter bustader. Alle tomtene innanfor feltet skal auksjonerast bort. Side248

249 Saksvedlegg: Ingen Saksopplysningar: I samband med handsaminga av budsjettet for 2012, sak 90/12, gjorde kommunestyret under pkt. 2.1 under investeringar i økonomiplanperioden m.a. følgjande vedtak: Arbeid med utbygging og sal av Osmarka III vert å starte opp. Kommunen auksjonerer bort tomter, og dette finansierer utbygging av tekniske anlegg (veg, vatn, avløp og gatelys). Overskot etter tomtesal vert å bruke til nedbetaling av lån. Rådmannen har vore noko i tvil om korleis vedtaket skal tolkast. Saman med aktuelle fagavdelingar vart det gjennomført eit møte med ordføraren for å søke å klargjere intensjonen bak vedtaket. I vedtaket er nytta ordet auksjonere. Det forstår rådmannen slik at det er ønskje om å selje arealet til høgast mogleg pris. Dette kan representere eit brot med tidlegare prinsipp som har lege til grunn for kommunen sitt arbeid med tilrettelegging for bustadareal i kommunen, der slike har vore bygde ut etter prinsippet om kostnadsdekking eller om lag sjølvkost. Det vert lagt til grunn at prinsippet om auksjon i alle høve gjeld Osmarka III, og at det, slik vedtaket er formulert, vil gjelde alle tomter innanfor feltet, også einebustadtomter. Om dette er eit prinsipp som også skal gjelde generelt for kommunen sitt framtidige arbeid med å legge til rette areal til bustadføremål, kan avklarast seinare. Ein kan ev. ta stilling til dette på bakgrunn av dei røynsler ein måtte få frå Osmarka III. Det aktuelle arealet er om lag 77 daa stort, noko areal går i frådrag m.a. til avskjeringskanalen, som er bygt. Arealet er også flateregulert i reguleringsplanen for OseOsborg, vedteken , sjå kartutsnitt nedanfor. Utsnitt av reguleringsplanen omtrentleg planområde. Vedtaket er oppsett under overskrifta Investeringar i økonomiplanperioden. Rådmannen tek såleis som utgangspunkt at dette tilseier at det ikkje er fastsett anna framdrift enn det som Side 249