waummmm A rbeiderhistorie 1997

Transkript

1 112 A rbeiderhistorie 1997 waummmm Mhii.Yiiifhil, Asfaltlegging utenfor Oslo Rådhus sommeren De kommunale arbeiderne var tradisjonelt en av Kommuneforbundet kjernegrupper, selv om de på 1960-tallet ikke lenger var den største gruppen i forbundet.

2 113 EINAR A. TERJESEN Fellesskap på tvers av yrkesgrensene. Norsk Kommuneforbund P å landsm øtet i 1970 kunne Norsk num m er «Med dårlig skjult Kom m uneforbunds formann Arne stolthet» overrakte forbundsleder Liv Born stolt vise fram for forsamlingen Nilsson blomster, diplom og et reisestipend. medlem num m er , og , to kvinner og en m ann. Dette var ikke bare en påm inning om en av de mest vellykkete vervekampanjene i forbundets historie, m en også en sym bolsk m arkering av ungdom m ens og kvinnenes inntog i organisasjonen. En av grunnene til at tre nye m edlem m er ble presentert på landsm øtet, var ganske sikkert at m edlem num m er tilfeldigvis var en mann. Ved utgangen av året var m edlem stallet kom m et opp i over Ekstra gledelig var det at forbundet kunne feire sitt 50-årsjubileum i en slik dram atisk vekstperiode. Siden 1950 h ad de forbundet hatt en medlemsvekst på 73 prosent, og veksten i 1970 var større enn i noe år siden den ekstraordinære situasjonen etter fredsslutningen i Gjennom og 80-årene hadde veksten vært dobbelt så stor som i foregående 20-årsperiode, hele 150 prosent. Det tradisjonelt største forbundet, N orsk Jern- og M etallarbeiderforbund, ble tatt igjen m idt på 1970-tallet. Bedømt ut fra m edlem stallet hadde K om m uneforbundets utvikling vært en suksesshistorie uten sidestykke. Samtidig vokste også kvinneandelen i forbundet. Den økte først svakt fra 28 prosent i 1939 til 30 prosent i I 1960 var den kom m et opp i 37 prosent for så å vokse til over halvparten av m edlem m ene i I 1990 var kvinneandelen 70 prosent. Også andre forbun d som organiserte kvinnelige ansatte i offentlig virksom het vokste på og 80-tallet, og ser vi på den Forbundsledelsen var strålende prosentvise m edlemsveksten isolert, fornøyd. 20 år senere, på landsm øtet i 1990, var tiden inne til å presentere medlem fantes de m est suksessrike organisasjonene utenfor LO. Både Hjelpepleierforbundet2 og Kom m unale Funksjonæ rers

3 Landsforbund3 hadde en større prosentvis vekst enn K om m uneforbundet, selv om de på langt næ r kunne k o n kurrere når det gjaldt antall nye m edlem m er eller samlet medlemstall. De kom m unale arbeiderne var tradisjonelt en av forbundets kjernegrupper, og i 1946 var de fremdeles samlet sett tallmessig dom inerende. Selv om tallene er usikre, utgjorde trolig ansatte ved sosiale institusjoner den nest største gruppen blant de kvinnelige m edlemmene. Deretter fulgte kom m unale funksjonærer og tjenestem enn.4 Blant mannlige m edlem m er utgjorde funksjonærene den nest største gruppen, fulgt av ansatte i transportsektoren. Både når det gjaldt kvinner og m enn var det antagelig sporveisansatte, arbeidere og teknisk personale ved teatrene som var de best organiserte yrkesgruppene. Organisasjonsgraden var derimot lav for ansatte i helse- og sosialsektoren og for funksjonærer og tjenestem enn. I 1957 hadde andelen m edlem m er klassifisert som tjenestem enn økt fra 21 prosent i 1946 til 33 prosent. Forbundet var i større grad blitt et funksjonærforbund. I 1963 kom andelen kontorfunksjonæ rer og tekniske tjenestem enn angivelig opp i 58 prosent. Dette var en utvikling som gjenspeilte det økte aktivitetsnivået i kom m unene og den økte bruken av lønnet personale. På 1990-tallet var medlemssamm ensetningen igjen blitt en helt annen. Nå var det ansatte i helse- og sosialsektoren som utgjorde de største gruppene, og de kom m unale arbeiderne hadde ytterligere svekket sin tallmessige posisjon. Først og fremst var det ufaglærte ansatte som sluttet seg til Komm uneforbundet. Ansatte m ed formell utdanning orienterte seg derim ot hovedsakelig m ot andre arbeidstakerorganisasjoner.5 Forbundet m aktet ikke å fange opp de endringene som fant sted innen den kom m unale sysselsettingen på og 80-tallet. Ut fra organisasjonsgraden alene var derfor Kom m uneforbundets utvikling ikke entydig positiv. Fellesskap og likeverd Som et sam m ensatt forbund var Komm uneforbundet i en utsatt posisjon. Forbundet besto av ulike yrkesgrupper og om fattet om kring 350 stillingsbetegnelser. Organisasj onsområdet omfattet kom m unal virksom het og hele helse- og sosialsektoren, også statlige og private institusjoner. I tillegg organiserte forbundet enkelte spesielle yrker som LO ikke m aktet å innordne under andre forbundsom råder, blant andre frisører, vaktm estere og det tekniske personalet ved teatrene. Yrkesspredningen var m inst like stor som i resten av LO til sammen. De ulike gruppenes interesser var forskjellige, og kunne også være m otstridende. Utad var det likevel forbausende få uoverensstemmelser. Forbundet var et produkt av årene og LOs vedtak om å om danne fagforbundene til industriforbund. Arbeidstakerne skulle organiseres etter arbeidsplass, ikke etter yrke eller utdanning. «Én arbeidsgiver - ett forbund» var ledetråden, m en det var bare i kom m unesektoren m ålsettingen tilnæ rm et ble gjennomført. Med sin organisasjonsform som om fattet både arbeidere og i prinsippet alle typer kom m u nale funksjonæ rer og tjenestem enn,

4 Kommuneforbundet organiserte enkelte spesielle yrker som LO ikke klarte å innordne under andre forbundsområder, blant andre frisørene. Bildet er fra damefrisørsalongen i Folkets Hus på Grunerløkka i representerte K om m uneforbundet noe helt spesielt i norsk og europeisk sam m enheng. Likevel var det innen Kommuneforbundets organisasjonsområde flere grupper m ed sterk fagidentitet og yrkesfellesskap som heller ønsket å stå sam m en m ed fagfeller i egne foreninger på tvers av sektorgrensene, enn å organisere seg sam m en m ed andre yrkesgrupper innen samme sektor. Etter mangeårig strid m åtte for eksempel LO bøye av og i 1957 gi Norsk Elektrikerog Kraftstasjonsforbund retten til også å organisere kom m unale elektrikere.6 I 1970 nektet sosionom ene å gå inn i K om m uneforbundet, og de ble tilsluttet LO gjennom sitt eget forbund, til tross for Kom m uneforbundets høylytte protester. Prinsippet om «én kom m une - ett forbund» ble derm ed ytterligere utvannet for å hindre at yrkesgruppen ble stående utenfor LO. K om m uneforbundet ønsket ikke bare «én kom m une - ett forbund», m en også «én kom m une - en forening». Alle kom m unale LO-organiserte arbeidere og funksjonærer, også overordnete tjenestem enn, burde stå i sam m e forening. Det skulle styrke solidariteten og fellesskapet m ellom yrkesgruppene, og utvikle en felles forståelse

5 av gjensidig likeverd og respekt. Forbundsledelsen var overbevist om at dette var langt viktigere enn et eventuelt tettere sam hold innen en enkelt konsolidert yrkes- eller profesjonsgruppe: «Forbundet har bevisst m otarbeidet separatistiske tendenser ut fra det hovedsyn at det skal lykkes lønnstakerne, uansett hvor de arbeider, å nå fram til gjennom føring av de framtidsmål arbeiderbevegelsen har satt seg - økonom iske, politiske, sosiale og ku l turelle - så det er gjennom fellesskapet en har den sikreste og beste form å løse tingene på. Dette sam arbeid mellom tjenestem enn og arbeidere m edvirker også til å befeste og utbygge solidaritetens prinsipp,» sa forbundsleder Torbjørn H enriksen i for ham karakteristiske ordelag i år senere var retorikken en annen, m en grunnho ld ningen langt på vei den samme. I tillegg skulle fellesforeningene lette sam ordningen av tariffkravene. Ifølge forbundsledelsen var dette nødvendig for å sikre en mest mulig rettferdig Presidiet synger og Jolly Kramer Johansen dirigerer under den høytidelige åpningen av forbundets landsmøte i Landsmøtet markerte samtidig forbundets 30-årsjubileum. De fem på bildet er markante skikkelser i forbundets historie. Fra venstre: Karl Furuskjeg, Arthur Karlsen, Torbjørn Henriksen, Viktor Jensen og Sigurd Halvorsen.

6 117 lønnsfordeling. Det innebar først og fremst en sterk satsing på de lavlønte. Etter LOs vurdering burde lønnsforskjellene utjevnes, og fram til m idten av 1950-årene foregikk det en til dels betydelig lønnsvekst for de lavlønte. Forbundsledelsen var overbevist om at tariffmessig sam ordning på sin side ytterligere ville fremme gjensidig respekt og fellesskap m ellom gruppene. Som nevnt kom det til få åpne konflikter i forbundet, m en om dette b u n net i en taktisk allianse eller dypest sett felles m ålsetninger og interesser er vanskelig å si. Enkelte aksepterte nok m otvillig fellesskapet fordi alternativene var lite attraktive. Det er likevel rimelig å tro at store funksjonærgrupper, i hvert fall på og 50-tallet, langt på vei delte arbeiderbevegelsens verdigrunnlag. Rundt 1950 sto antagelig den sosialdemokratiske tenkem åten sterkere i befolkningen enn noen gang før eller senere. I årene like etter krigen var det mange tjenestem enn som for første gang sluttet seg til Kommuneforbundet, og de må i det m inste ha akseptert at det ikke fantes grunnleggende m otsetninger mellom dem og arbeidergruppene. En helt annen type felles interesser blant de kom m uneansatte var deres forhold til kom m unenes innbyggere. I Kom m uneforbundet snakket en mye om «forholdet til publikum», og ett problem som m edlem m ene hadde felles var at de ofte ble presset mellom adm inistrasjonens byråkratiske påbud og krav på den ene siden og ønsket om å utføre best m ulig arbeid overfor in n byggerne på den andre. Forholdet til publikum spilte trolig en viktigere rolle for mange kom m uneansatte enn for arbeidstakere i private serviceyrker. De var knyttet til tjenester som alle trengte og m åtte betale for, m en som de færreste valgte av egen fri vilje. De ansatte i kom m unene ble derfor lett utsatt for all slags kritikk og irriterte reaksjoner både i pressen og andre steder. Mange var seg dessuten bevisst at de spilte en nøkkelrolle i oppbyggingen av Arbeiderpartiets velferdsstat etter krigen, noe som m edførte et spesielt ansvar. «Kommunale arbeidere er folkets hjelpere i større grad enn andre arbeidere,» ble det for eksem pel hevdet i Arbeidere og tjenestemenn 1 første omgang førte likevel forbundsledelsens tariffpolitiske samordningsbestrebelser til uro. I første halvdel av 1950-tallet hevdet tjenestem enn i forbundet ved flere anledninger at de ikke ble hørt. På landsm øtet i 1950 ble det til og m ed fortalt at funksjonærene i Bergen hadde lekt m ed tanken om å opprette eget forbund. En årsak til m isnøyen var lavlønnspolitikken som innen kom m unesektoren især tilgodeså arbeidergruppene og de ufaglærte kvinnelige ansatte på sykehusene. De fleste funksjonærene, og særlig tjenestem enn på de høyere lønnstrinnene, hadde derim ot til dels betydelig lavere disponibel reallønn i 1950 enn de hadde hatt i 1930-årene. Deres svekkede stilling var im idlertid en generell langtidstendens, og kan derfor ikke alene tilskrives LOs tariffpolitikk i årene like etter krigen. Det er også usikkert i hvilken grad den enkelte virkelig opplevde reallønnsnedgangen som et problem. Kri

7 118 Arbeiderhistorie 1997 Potetskrelling på Rikshospitalets kjøkkenavdeling i De ufaglærte kvinnelige ansatte på sykehusene var en gruppe som ble særlig tilgodesett av lavlønnspolitikken i kommunesektoren. gen representerte nok et brudd som i hvert fall til en viss grad m ildnet følelsen av en kontinuerlig lønnsnedgang. I tillegg m edførte alderstillegg, klasseopprykk og avansement at den enkelte ansatte neppe selv fikk føle nedgangen i reallønnen så sterkt på kroppen som utviklingen innen de enkelte lønnsklassene i seg selv skulle tilsi. Det var im idlertid ikke bare tjenestem ennene som klaget over at de ble tilsidesatt. «Helt siden tanken om et fellesforbund for kom m unale arbeidere og tjenestem enn ble reist har [det] stått strid om dette,» påsto Sarpsborg kom m unale Arbeiderforening i 1955, og forlot senere forbundet for en kortere periode. På landsm øtet i 1958 kunne Willy Davidsen fortelle at det også i Bergen stedsstyre hadde vært stem ning for å m elde seg u t av forbundet. Misstem ningen var så sterk at et forslag om å gi arbeiderne rett til å stemme over sine egne lønns- og arbeidsvilkår fikk støtte fra hele 120 landsm øtedelegater m ens 139 støttet forbundsledelsen og stem te imot. Typisk nok begynte arbeidergruppene å kritisere forbundets tariffpolitikk samtidig som tjenestem ennenes kritikk stilnet av. H ovedgrunnen var en justering av lønnspolitikken slik at den i større grad enn tidligere tilgodeså tjenestem ennene. Dette hang igjen sam

8 119 m en m ed en erkjennelse av at utjevningen hadde gått for langt. Funksjonærene var blitt en så stor og betydelig gruppe i sam funnet at verken fagbevegelsen eller Arbeiderpartiet kunne ignorere dens krav og interesser. Dessuten hadde arbeiderbevegelsen aldri vært tilhenger av lik lønn uansett arbeid. En viss differensiering, for eksempel ut fra arbeidets krav til ansvar og kvalifikasjoner, var ønskelig. Vi kan i denne sam m enheng snakke om to ulike prinsipper for hvordan lønnstilleggene, og derm ed også lønnsforskjellene, burde fastsettes. Utjevningspolitikken ble knyttet til likt kronetillegg for alle lønnsklasser, mens likt prosenttillegg ble forbundet med en tariffpolitikk som favoriserte de med midlere og høyere inntekter. Etter hvert ble skillet m ellom arbeidere og tjenestem enn m er og m er utvisket. En sentral del av forbundets tariffarbeid gikk nettopp ut på skrittvis overføring av kom m unale arbeidere fra tim elønn til lønnsregulativet. Dette sikret dem en gunstigere inntektsutvikling. Generelt stoppet ikke lønnsutjevningen i kom m unesektoren opp. Gjennom hele perioden har de høytlønte tjenestem ennene hatt en svakere inntektsvekst enn de lavlønte, m en vi kjenner få protester i forbundet m ot denne utviklingen, kanskje b o rtsett fra under forberedelsene til oppgjøret. Det fant også sted en økonom isk og sosial utjevning m ed hensyn til så vel arbeid som fritid, selv om det frem deles eksisterte forskjeller, for eksempel når det gjaldt pensjonsordninger, arbeidstid og m ulighet til forfremmelse. Kontorarbeidet ble m er og m er industrialisert, både gjennom ny teknologi og som et resultat av m er effektiv organisering. Det var dessuten store skiller m ellom ulike funksjonærgrupper. Mange lavere funksjonæ rer følte nok større tilknytning til arbeiderne enn til sine overordnete, og verken i privat eller i offentlig sektor var et lavlønnsyrke lenger autom atisk det samme som et tradisjonelt arbeideryrke. Innen helse- og sosialsektoren vokste det i tillegg fram en rekke nye grupper som ikke ønsket å plassere seg i noen av de tradisjonelle båsene. I de kom m unale tariffavtalene ble betegnelsene arbeider og funksjonær i 1966 erstattet m ed det m er nøytrale lønnstaker. Landsomfattende tariffavtaler Samordningen av tariffarbeidet innen det kom m unale avtaleområdet var den store saken for Kom m uneforbundet på og 60-tallet. 1 tillegg til sam ordning mellom de ulike arbeidstakergruppene innen den enkelte kom m u ne, innebar dette en sam ordning mellom kom m unene. Forbundet var i den anledning pådriver for å få etablert en landsom fattende arbeidsgiverorganisasjon m ed forhandlingsm yndighet. I utgangspunktet var det store forskjeller m ellom lønningene i velstående og m indre velstående kom m uner, og mange små kom m uner hadde aldri hatt noen tariffavtale. Der hadde lønnsfastsettelsen tidligere skjedd i form av personlig avlønning gjennom m er eller m indre tilfeldige vedtak i kom m unestyret. Fram til m idten av 1950-årene

9 120 Arbeiderhistorie 1997 fantes ingen landsom fattende kom m u nale tariffavtaler. Ifølge Kom m uneforbundet skulle likt arbeid lønnes likt på tvers av kom m unegrensene, og forbundet tok først initiativ til landsom fattende avtalefeste - te fellesbestemmelser, deretter et landsomfattende kom m unalt lønnsregulativ. I 1964 kom det felles offentlige regulativet som innebar en sam ordning m ellom stat og kom m une. Det landsom fattende kom m unale regulativet framkom gjennom en lang og omfattende prosess, både internt i K om m uneforbundet, blant arbeidsgiverne og gjennom forhandlinger m ellom partene. Det var basert på en rekke underforståtte forutsetninger og kom promisser. Regulativet representerte derfor en slags likevekt og avbalansering mellom ulike interesser. Det var en skjør likevekt. Hele systemet forutsatte at ingen enkelt kom m une eller yrkesgruppe på eget initiativ forsøkte å endre de relative plasseringene. En forbedring for en gruppe ville så å si autom atisk bli m øtt m ed tilsvarende krav fra andre. Selvfølgelig var ikke alle Kom m u neforbundets m edlem m er like fornøyde m ed sin egen stillingsgruppes relative plassering. Flere m ente de var for lavt vurdert i forhold til andre yrker som det etter deres m ening var naturlig å sammenligne seg med. Likevel var det fra m idten av 1960-tallet av forbausende få protester og lite debatt om tariffpolitiske spørsm ål i forbundet. M anglende debatt kan tyde på at forbundets m edlem m er tross alt op p fattet de relative lønnsforskjellene som rettferdige, eller i det m inste ikke som fullstendig urimelige. Også høyere funksjonærer og tjenestem enn så ut til å ha godtatt den lønnsutjevningen som hadde funnet sted. Vi vet likevel ikke I 1955 skulle det stemmes over Riksmeklingsmannens forslag til endringer i de nye fellesbestemmelsene. Nesten hele funksjonærstaben ved forbundskontoret var i arbeid da stemmesedler og meklingsforslag skulle sendes ut til medlemmene.

10 121 om dette skyldtes en virkelig positiv tilslutning til forbundsledelsens tariffpolitiske linje, eller om det mer var et utslag av avmaktsfølelse hos m edlem mene. En viktig grunn til at det ikke kom til vesentlige interne konflikter i forbundet, var nok at store grupper, først og fremst lavlønte og ansatte i m indre velstående kom m uner, oppnådde til dels betydelige forbedringer gjennom etableringen av det felles offentlige regulativet. Alle tilgjengelige tall tyder på at sam ordningen medførte en utjevning av lønningene mellom ansatte i store og små kom m uner, eller riktigere: velstående og m indre velstående kom muner. Det var de lavlønte som tjente mest på utviklingen. Forbundets lønnspolitikk kan derfor sees i et velferdsstatsperspektiv. Den bidro til større likhet, uavhengig av hvor en bodde i landet. På den annen side førte sam ordningen til at gode lokale særavtaler som enkelte arbeidergrupper hadde opparbeidet gjennom mange år, måtte oppgis. Også dette dannet noe av grunnlaget for arbeidernes kritikk. En annen grunn til at sam ordningen ble akseptert var at det tross alt fantes spillerom innenfor regulativets ram mer. Lokale tilpasninger var vanlige, og ordningen m ed klasseopprykk kunne fortsatt benyttes til å gi den enkelte lønnsøkning. 1 praksis kunne det derfor fremdeles være store lønnsvariasjoner mellom kom m unene. Selv om regulativet var vanskelig å endre, var ikke forandring umulig. Forbundet arbeidet for eksem pel system atisk for å bedre forholdene for de lavlønte. Mye av tariffpolitikken på og 80-tallet kom til å dreie seg nettopp om endringer av de relative plasseringene, og stillingshierarkiet kom under press fra yrkesgrupper utenfor K om m uneforbundet. Forbundets ledelse var på sin side interessert i å forsvare den etablerte likevekten, blant annet fordi en endring av de relative lønnsplasseringene nesten uvegerlig m åtte føre til m otsetninger innad i forbundet. «Gule» foreninger I arbeiderbevegelsens barndom var retten til frie fagforeninger et av de aller første og fremste kravene. Bare gjennom selvstendig organisering kunne arbeiderne sette m akt bak sine krav og tvinge igjennom kollektive overenskomster. Kampen for egne organisasjoner ble overalt m øtt m ed m otstand, og i mange land var reaksjonene voldelige. Mer fredelige m ottrekk var forsøkene på å bygge opp alternative arbeiderforeninger hvor lojalitet til bedriften, ikke kam p for tariffavtaler og andre faglige rettigheter, skulle være en ledetråd for virksomheten. «Gule fagforeninger» var en internasjonal betegnelse på slike organisasjoner som ble opprettet av arbeidsgiverne for å hindre den sosialistiske arbeiderbevegelsens etablering og vekst. Opprinnelig ble betegnelsen brukt av foreningene selv, m en den framsto snart som et av arbeiderbevegelsens groveste skjellsord. I Norge, med én totalt dom inerende landsorganisasjon, fikk betegnelsen «gul» en noe videre betydning. Her ble samtlige faglige foreninger som k onkurrerte m ed LO-forbundene, betraktet som «gule» langt in n i etterkrigsti

11 den. I LOs øyne var all slik virksomhet både skadelig og m oralsk forkastelig. K onkurrerende foreninger hadde ingen positiv funksjon, de bidro bare til å splitte arbeiderklassen og svekke bevegelsens kam p- og forhandlingsstyrke. Foreninger som derim ot omfattet yrkesgrupper som LO ikke hadde am bisjon om å organisere, ble ikke betraktet som «gule». Mer kom plisert var forholdet til foreninger som omfattet yrkesgrupper som LO ønsket i sine rekker, m en hvor bare et m indretall var organisert i et LO-forbund. Dersom en forening omfattet flertallet innen yrkesgruppen, anerkjente Landsorganisasjonen at den hadde rett til å inngå overenskomst på gruppens vegne. Så lenge LO ønsket m onopol på tariffavtale hvis et LO-forbund organiserte flertallet innen en yrkesgruppe, kunne en vanskelig m otsette seg at andre foreninger fikk inngå avtaler dersom de var dom inerende på sine områder. Kom m uneforbundet var likevel m indre tilbøyelig enn LO-ledelsen til å godta at yrkesorganisasjoner utenfor LO hadde rett til å drive en selvstendig tariffpolitikk. Forbundet b ru k te i 1950-årene betegnelsen «gul» på langt flere organisasjoner enn hva LOledelsen ville gå med på. Selv om betegnelsen «gul» på offisielt og sentralt hold etter hvert ble m indre brukt, kunne den bli tatt fram igjen når polem ikken hardnet til. På Komm uneforbundets landsm øte i 1978 ble det snakket om både «gule foreninger» og «den gule fare» i helse- og sosialsektoren. K om m uneforbundet skilte mellom faglige yrkessam m enslutninger som først og fremst interesserte seg for de yrkesfaglige sidene ved de ulike yrkene og fagforeninger som også hadde am bisjon når det gjaldt lønn og forhandlinger m ed arbeidsgiverne. Det var de siste som ble kalt «gule» og ansett som splittelsesorganisasj oner. For K om m uneforbundet var Komm unale Funksjonærers Landsforbund (KFL) den «guleste» av de «gule» organisasjonene. KFL var en organisasjon utelukkende for funksjonæ rer og tjenestem enn og var blitt stiftet i 1936, etter at Kom m uneforbundet hadde begynt å vinne innpass blant funksjonærene. Begge organiserte både høyere og lavere funksjonærer. Dersom KFL utelukkende hadde væ rt et faglig alternativ, ville bitterheten neppe blitt så kraftig som den faktisk ble. KFLs spesielle funksjonærideologi var i strid m ed Kom m uneforbundets tanker om fellesskap m ellom alle kom m uneansatte, m en dette ga i seg selv ikke grunnlag for det sterke m o t setningsforholdet. Hovedproblem et var KFLs politiske dimensjon. KFL kritiserte i kraftige ordelag K om m uneforbundets nære tilknytning til A rbeiderpartiet og gjorde et stort num m er av å markere seg som et upolitisk alternativ. Samtidig fikk organisasjonen uforbeholden støtte i borgerlige aviser og fra borgerlige politikere. Fra 1952 til 1962 var i tillegg den kjente H øyre-politikeren og stortingsrepresentanten Berte Rognerud form ann i KFL. Fra begge sider ble sterke følelser satt i sving. I LO var en overbevist om at KFL var et borgerlig redskap for å ødelegge arbeiderbevegelsen. Det samme gjaldt Funksjonærenes Sentralorganisasjon (FSO) som ble

12 123 dannet i FSO var en fellesorganisasjon for såkalte politisk uavhengige funksjonærforbund etter m ønster av Tjånstem ånnens Centralorganisation (TCO) i Sverige. Borgerlige aviser og politikere støttet m ed glede dette alternativet til LO, noe som bestyrket Komm uneforbundets oppfatning av at også FSO var ledd i et borgerlig angrep på arbeiderbevegelsen. Verken KFL eller FSO ble noen virkelig trussel for K om m uneforbundet og LO. Først m åtte organisasjonene oppnå forhandlings- og avtalerett. FSO fikk sin første sentrale tariffavtale i kom m unesektoren i 1958, m en overenskom stene måtte vedtas lokalt for å bli gyldige i den enkelte kom m une. Her var KFLs suksess på 1960-tallet bare betinget, og i Tromsø oppnådde KFL avtalerett først så sent som i FSO ble formelt oppløst i Organisasjonen lyktes aldri i å framstå som noe samlende og upolitisk alternativ til LO. Til det ble den i alt for stor grad assosiert m ed de borgerlige partiene. KFL fortsatte derim ot å bestå, og organisasjonen overtok selv m er og m er rollen som fellessammenslutning. I tillegg til kontoransatte fikk KFL etter hvert tilslutning fra en rekke landsom fattende yrkesorganisasjoner. KFL tapte derm ed et av sine særtrekk og sin opprinnelige karakter av organisasjon for kontorfunksjonærene. Medlemssamm ensetningen ble m er lik K om m uneforbundets, m en til forskjell fra denne var KFL bygd opp av relativt selvstendige yrkesbaserte landsforeninger. Det yrkesfaglige fellesskapet var for KFLs m edlemsorganisasjoner viktigere enn fellesskapet m ellom de ulike yrkesgruppene. Dette synet på fellesskap og identitet kom senere til også å gjenspeile seg i YS organisasjonsform. Rettferdige forskjeller og likheter På 1970-tallet ga en rekke yrkesgrupper til kjenne misnøye m ed sin plassering i det offentlige lønnsregulativet. Gruppene m ente yrkene var alt for lavt lønnet i forhold til deres utdanning og kravene til ansvar og kvalifikasjoner. De begrunnet sine krav ved å vise til andre grupper som etter deres mening hadde likeverdig utdanning og utførte likeverdig arbeid, m en som hadde bedre lønnsbetingelser. Dette brøt med det som tidligere hadde vært alminnelig aksepterte lønnsforskjeller. De nye yrkesgruppene, først og fremst kvinneyrker innen helse- og sosialsektoren, krevde en revurdering av hva som representerte likeverdig arbeid og rettferdige lønnsforskjeller. I hvilken grad lønnsforskjeller var rettferdige eller ikke, var avhengig av hvordan en stilte seg til lav- og likelønnsproblem et. Lavlønnsspørsmålet dreide seg om lønnsutjevning, m ens likelønnsspørsm ålet gikk u t på å m inske enkelte lønnsforskjeller, m en sam tidig også utvide andre. Kvinner hadde i gjennom snitt lavere lønn enn m enn, og kvinnedom inerte yrker var i de fleste tilfeller lavlønnsyrker. Typiske kvinneyrker som bygde på bestem te kunnskaper, for eksempel hjelpepleieryrket, fikk ikke i samme grad som m annsyrker uttelling for utdanning og kvalifikasjoner. De kvinnelige yrkesgruppene krevde derfor

13 Fra de vanskelige tarifforhandlingene i april Sentralforbundets tilbud blir lest opp, mens skepsisen formelig lyser av ansiktene på Kommuneforbundets forhandlere. Fra venstre: Forbundsleder Liv S. Nilsson, forhandlingsleder Randulf A. Riderbo, 1. nestleder Amt Bækholt, 2. nestleder Margot Kvalvik Sæter, førstesekretær Arne Grøttum og opplysningssekretær Even Rusten. Bak skimter vi LO-sekretær Ole Knapp og avdelingsleder Tore Holm. lønnsmessig likestilling m ed mannsyrker som de m ente bygde på tilsvarende formelle krav. Dette innebar im idlertid økte lønnsforskjeller m ellom forskjellige kvinneyrker. Likelønnsspørsmålet var derm ed forskjellig fra lavlønnsspørsmålet, og de to problem om rådene bygde på ulike forståelser av begrepet likhet og av hva som var m est rettferdig. Form uleringen «rettferdig lønn» betydde slett ikke det samme for alle yrkesgrupper.10 Fordi de kom m unale tarifforhandlingene i de fleste tilfeller foregikk innenfor faste økonom iske rammer, dreide de seg i stor grad om å veie ulike yrkes- og stillingsgrupper og deres interesser og krav opp m ot hverandre. O ppgjørene fikk derfor fra m idten av 1970-tallet av i utstrakt grad karakter av en fordelingskonflikt mellom ulike grupper arbeidstakere, og de ulike organisasjonene kom i et motsetningsog konkurranseforhold til hverandre.11 De kaotiske tariffoppgjørene i 1984 og 1986 kan langt på vei sees som et uttrykk for at de andre arbeidstakerorganisasjonene nå forsøkte å ta et endelig oppgjør m ed Kom m uneforbundets dom inerende stilling i forhandlingene. Selv om yrkesgruppenes rettferdighetsbetraktninger i flere tilfeller vant sympati, ga de sjelden vesentlig og varig lønnsmessig uttelling. En relativ forbedring for én gruppe førte nærm est autom atisk til m otkrav fra andre. Det

14 125 var derfor lettest for arbeidsgiverne å akseptere lønnsfordelingen som alt var etablert gjennom det felles offentlige regulativet på 1960-tallet. Det skapte tross alt m inst uro i arbeidslivet. En slik konklusjon var desto lettere siden Kom m uneforbundet, som den største arbeidstakerorganisasjonen i kom m u nesektoren, heller ikke gikk inn for noen omkalfatring av stillingenes relative lønnsplassering. Sykepleierforbundet var den første kvinnedom inerte arbeidstakerorganisasjonen som forsøkte å føre en selvstendig tariffpolitikk og å få yrket oppvurdert. På 1960-tallet var sykepleierne lønnsmessig blitt plassert likt med fagarbeiderne, noe de m ente var helt feilaktig. Aller helst ønsket de å sam m enligne seg med ingeniørene. Deres utdanning var like lang som sykepleiernes. På 1970-tallet var kravet høyere grunnlønn for sykepleiere, m ens søkelyset på 1990-tallet i større grad ble rettet m ot den ulike stillingsstrukturen i de to yrkene. Mens sykepleieryrket hadde en tilnærm et flat struktur med få leder- og opprykksstillinger, hadde ingeniørene et m er utbygd yrkeshierarki. Det hjalp derfor lite at grunnlønnen til både sykepleiere og hjelpepleiere på 1990-tallet var kom m et opp på et nivå som lå over grunnlønnen til ingeniørene,12 så lenge de fleste ingeniørene hadde en eller annen form for opprykksstilling. Mens det for ingeniørene ikke var begrensninger for hvor mange ansatte det kunne være på hvert stillingsnivå, var antall stillingshjemler for sykepleierne nøye fastlagt. Stillingsstrukturen for ingeniørene fungerte derm ed som et avansementssystem, m ens den for sykepleierne ble kalt et ansvars- og oppgavehierarki.13 Kampen om hjelpepleierne Kampen om hjelpepleierne preget mye av K om m uneforbundets virksom het helt fra m idten av 1960-tallet til langt inn på 90-tallet. K onkurrenten var Hjelpepleiernes Landsforening som i 1975 skiftet navn til N orsk H jelpepleierforbund og i 1995 til N orsk Helse- og Sosialforbund. K om m uneforbundets forsøk på å organisere hjelpepleierne skyldtes ikke bare at de utgjorde en ny lavlønnsgruppe som var i vekst, m en også at KFL viste interesse for gruppen. Hjelpepleiernes Landsforening var blitt stiftet i 1965 etter initiativ fra KFL, og var tilsluttet KFL fram til Da hadde H jelpepleierforbundet kom m et opp i et medlemstall som var større enn det samlete medlemstallet for resten av KFLs medlemsorganisasjoner. Ett av K om m uneforbundets viktigste argum enter når det gikk ut for å verve nye m edlem m er blant hjelpepleierne, var forbundets arbeid for å øke yrkesgruppens lønninger. I løpet av 1960-tallet oppnådde gruppen vesentlige forbedringer, og forbundet betraktet det som et bevis for at Kom m uneforbundet var hjelpepleiernes organisasjon. Hjelpepleiernes Landsforening så det på en annen måte. Da foreningens første form ann, Ingrid Vardal Thoresen, i 1990 skulle begrunne hvorfor en 25 år tidligere hadde valgt å knytte seg til KFL og ikke K om m uneforbundet, brukte h u n to argumenter. Det ene var LOs politiske tilknytning, det andre

15 126 Arbeiderhistorie 1997 lønnsspørsmålet. Ifølge Thoresen var hjelpepleierne m isfornøyd m ed Komm uneforbundets tariffpolitikk fikk hjelpepleierne for første gang en fagutdanning, og som mange andre yrkesgrupper i en lignende situasjon krevde de lønnsmessig uttelling for dette. Hjelpepleierne mente de var underbetalt i forhold til sitt ansvar og sine kvalifikasjoner. Det var ikke det absolutte lønnsnivået som var interessant, men det relative i forhold til andre yrkesgrupper på sykehusene. Det hjalp derfor ikke om Kom m uneforbundet bedret det generelle lønnsnivået så lenge lønnsforskjellene forble de samme. Thoresen nevnte spesielt portørene. De hadde et ufaglært m annsyrke, og i hvert fall i Oslo lå de betydelig over hjelpepleierne i lønn. Hjelpepleierforbundet ønsket å stå fram som en organisasjon for de utdannede - og fra 1978 de offentlig godkjente - hjelpepleierne. Forbundet skulle arbeide «for deres yrkesinteresser istedenfor å la dem bli små og ubetydelige brikker i et stort fagforeningsspill».15 Utsagnet m arkerte en klar grenseoppgang, først og fremst mot Kom m uneforbundet, m en også mot KFL. M otsetningen m ellom Kom m uneforbundet og H jelpepleierforbundet dreide seg nettopp om hvorvidt hjelpepleierne var best tjent med å stå alene i en faglig enhetlig sam m enslutning, eller m ed å delta i et fellesskap som omfattet flere yrkesgrupper. Framfor alt hadde de to organisasjonene forskjellig syn på hvordan hjelpepleierutdanningen burde bygges opp. I tariffpolitikken ser det ut til at hjelpepleierne lærte av sykepleierne. Også hjelpepleierne begynte på tallet å true m ed m aktm idler i kam pen for å bevare og forbedre sin relative lønnsmessige posisjon i forhold til yrkesgrupper lenger nede i sykehushierarkiet, det vil si det ufaglærte personalet som i all hovedsak var organisert i K om m uneforbundet. Etter at hjelpepleierne i 1978 oppnådde en beskyttet yrkestittel, fikk de tilsvarende profesjonslignende interesser som sykepleierne. Det bidro til å fjerne dem ytterligere fra K om m uneforbundet. En nærmest umulig situasjon Alt tidlig på 1970-tallet var H jelpepleierforbundet i ferd m ed å få overtaket på K om m uneforbundet, og på en landskonferanse for personell i helsesektoren i 1974 fikk forbundsledelsen gjennomgå. Ifølge kritikerne hadde situasjonen i helsevesenet forandret seg betydelig de siste årene, u ten at forbundet hadde tatt hensyn til utviklingen og endret sin politikk. K om m uneforbundet var fortsatt først og fremst en organisasjon for ufaglærte helsearbeidere, og m aktet ikke å fange opp nye yrkesgrupper som var i ferd m ed å bli etablert. Spesielt ille var det at ufaglærte m edlem m er av Kom m uneforbundet som tok hjelpepleierutdanning, svært ofte gikk over til H jelpepleierforbundet. Forbundsledelsen sto i en vanskelig og nærm est um ulig situasjon. De nye gruppene baserte sin kom petanse på teoretiske kvalifikasjoner, og det var derfor vanskelig å innpasse deres interesser i K om m uneforbundets virksom het og organisasjonsstruktur. Yrkesgrupper m ed grunnlag i en bestem t utdanning hevdet at de hadde

16 En av sykepleierne ved Revmatismesykehuset i Oslo demonstrerer sengoppredning for en ung elev ved Oslo Sanitetsforenings Hjelpepleierskole. Våren 1963, da dette bildet ble tatt, hadde skolen to kull elever. spesielle kvalifikasjoner som måtte gi uttelling ved lønnsplasseringen, og gruppene bygde sitt fellesskap nettopp på denne utdanningen. Kom m uneforbundet godtok på sin side ikke at teoretiske kvalifikasjoner i seg selv skulle være m er verd enn praktiske og derm ed berettige til høyere lønn. Det var først og fremst arbeidet og arbeidsoppgavene som skulle belønnes, ikke hvordan kvalifikasjonene var ervervet. Dersom en arbeidstaker gjennom lang erfaring i yrkeslivet skaffet seg likeverdige kunnskaper m ed en som hadde utdanning, måtte det telle m inst like mye. Dette betydde ikke at forbundet m ente at skolegang og utdanning var unødvendig, bare at det var kunnskapen og kvalifikasjonene som måtte være avgjørende, ikke hvordan arbeidstakerne hadde ervervet dem. Selv om forbundsledelsen ganske sikkert ønsket å rekruttere hjelpepleierne, kunne innsatsen i praksis bare bli halvhjertet. Lønnsspørsmålet var bare én side av problemet. Forbundets grunnleggende verdier appellerte bare i begrenset grad til hjelpepleierne. De trakk som yrkesgruppe opp grensene m ot grupper uten formell utdanning. En slik bevisst avgrensning brøt m ed det meste K om m uneforbundet sto for, selv om forbundet aksepterte at det kunne eksistere ulike yrkesfellesskap

17 128 Arbeiderhistorie 1997 og kvalifikasjonsmessig grunnlag for lønnsforskjeller. En ting var imidlertid å anerkjenne at forskjeller fantes, en annen var å bygge organisasjonen på dem. Generelt ønsket hjelpepleierne større yrkesfaglig og tariffmessig selvstendighet enn forbundsledelsen k u n ne gå m ed på. Hensynet til fellesskapet og det ufaglærte personalets interesser veide tyngst. Forbundet sto fast på at nettopp sam holdet m ellom yrkesgruppene var det som best kunne sikre m edlem m e nes interesser. De som ikke kunne innordne seg fellesskapet, hadde derfor egentlig ikke noe i K om m uneforbundet å gjøre. På landsm øtet i 1994 kom det flere ytringer fra talerstolen som gikk i retning av at dersom ikke hjelpepleierne gikk inn i K om m uneforbundet og aksepterte forbundets politikk, m en fortsatte å stå organisert i et separat forbund, var det nærm est bare til pass for dem. Det var i hvert fall ingen grunn for forbundet til å endre sin faglige strategi.16 Forbundsledelsen var utsatt for press både fra dem som ønsket en m er offensiv linje for å trekke hjelpepleierne inn i forbundet, og fra dem som tvert im ot ikke ønsket noen endring i den faglige politikken. Dette var i seg selv ingen m otsetning m ellom interessene til mannlige og kvinnelige yrkesgrupper. Både hjelpepleierne og det ufaglærte personalet i helsesektoren var i overveiende grad Representanter fra noen av de mange ulike yrkesgruppene som hadde sitt daglige arbeid i Oslo Rådhus i Her finner vi to vaktbetjenter, to kontorfunksjonærer, en finansrådmann, en kommunalråd og to rengjøringsassistenter, alle medlemmer av Kommuneforbundet.

18 129 kvinner. På den annen side var hjelpepleierne en relativt ny kvinnelig yrkesgruppe, og det bidro nok til at de hadde vansker m ed å vinne gehør for sine interesser. Av hensyn til likevekten i regulativet var Kom m uneforbundet lite innstilt på store endringer, og det begunstiget relativt sett de m annsdom inerte yrkene. Hjelpepleiernes skepsis overfor Kom m uneforbundet og deres ønske om stå i en selvstendig yrkesorganisasjon, kan derfor knyttes både til at de var kvinner, og til at de hadde en spesiell utdanning og yrkesidentitet. Omsorgsfaget - et idealyrke for kommuneforbundet I 1978 ble hjelpepleiertittelen lovbeskyttet. Bare pleiere som hadde gjennom gått den godkjente utdanningen, kunne tituleres hjelpepleiere. Hjelpepleierforbundet var tilfreds m ed at m edlem m ene endelig fikk samme formelle status som sykepleierne. Det styrket selvrespekten og innga respekt. K om m uneforbundet krevde derim ot at alle pleieassistenter m ed lang erfaring m åtte få rett til å kalle seg hjelpepleiere. Etter forbundets m ening var deres kvalifikasjoner m inst like gode som nyutdannete hjelpepleieres. H jelpepleierforbundet ønsket på sin side ikke å fire på kravet om at bare de m ed godkjent utdanning skulle ha rett til å benytte yrkestittelen. Lang praksis var ikke nok. Forbundet ble nå m inst like opptatt som Sykepleierforbundet av at yrkesidentiteten skulle knyttes til en spesiell teoretisk u td an ning og bestem te formelle kvalifikasjoner. K om m uneforbundet ønsket deri m ot en trinnvis hjelpepleierutdanning som bygde både på praksis og teori. Kom m uneforbundet vant ikke fram m ed sine forslag til endringer i hjelpepleierutdanningen, og satset i stedet på å etablere et helt nytt yrke og en ny fagutdanning. Det skulle være en generalistutdanning, det vil si én utdanning og ett fagbrev som dekket flere tradisjonelt atskilte yrker, først og fremst innen den hjem m ebaserte omsorgssektoren. De nye generalistene skulle blant annet erstatte hjem m ehjelperne som var ufaglærte. Vi kan si at forbundet ønsket å få både i pose og sekk. Kvinner i helse- og sosialsektoren skulle få fagutdanning og fagbrev, m ed den status, og lønn dette medførte, samtidig som forbundet i langt større grad enn for tradisjonell fagutdanning kunne oppm untre til bred fagbevissthet basert på helhet og fellesskap på tvers av forskjellige - og til dels svært ulike - arbeidsoppgaver. Omsorgsfaget, som det nye faget til slutt ble kalt, representerte slik sett et idealyrke for Kom m u neforbundet. Etter mange års forberedelser og strid, ble det nye omsorgsfaget lansert i 1994 som en integrert del av Reform 94, og nesten um iddelbart startet kam pen om om sorgsarbeiderne. Hjelpepleierforbundet fryktet at det nye faget ville gjøre hjelpepleieryrket overflødig, og hadde kjem pet m ot at det skulle bli etablert. Nå var det ikke kam pen m ot selve faget, men konkurransen om jo b bene som ble satt på Hjelpepleierforbundets dagsorden. Forbundet valgte å møte utfordringen m ed selv å organisere den nye yrkesgruppen, og endret navn til Norsk helse- og sosialforbund. H ovedbegrunnelsen var at hjelpeplei

19 130 : Arbeiderhistorie 1997 erne og omsorgsarbeiderne nærm est hadde identisk utdanning, og at det derfor ikke var noen m ening at yrkesgruppene skulle organiseres hver for seg. H jelpepleierforbundet hadde derm ed gitt opp sitt opprinnelige eksistensgrunnlag, som var å ivareta hjelpepleiernes spesielle yrkesinteresser og yrkesbevissthet. Landsmøtet tok like godt skrittet fullt ut, og vedtok å utrede m uligheten av å organisere alle grupper innen helsesektoren. På samme måte som for KFL ser det ut til at ønsket om å bli større ble viktigere enn å bevare den tradisjonelle identiteten. Kom m uneforbundet betraktet på sin side det nye yrket som sitt eget verk, og det var derfor bare rett og rimelig at omsorgsarbeiderne måtte organiseres i forbundet. «De er ektefødte barn av Norsk Kommuneforbund,» het det i Fagbladet.17Utsikten til å få en kvinnelig fagarbeidergruppe i forbundet, hadde nok for flere i forbundsledelsen vært et motiv bak arbeidet med å få faget og utdanningen etablert. De aller fleste var sikre på at om sorgsarbeiderne kom til å utgjøre en betydelig yrkesgruppe, kanskje etter hvert den største i helse- og sosialsektoren. Kampen om om sorgsarbeiderne avfødte en intern organisasjonsmessig behandling i Kom m uneforbundet som m unnet ut i en erkjennelse av at det yrkesfaglige arbeidet m åtte oppvurderes. De enkelte yrkesgruppene hadde et legitimt behov for et yrkesfaglig samarbeid og fellesskap på tvers av kom m u negrensene. Den nye yrkesfaglige satsingen representerte likevel neppe noe prinsipielt nytt i forhold til de yrkesfaglige landskonferansene og de rådgivende landsutvalgene forbundet alt hadde etablert på 1950-tallet, m en som ble avviklet på 1980-tallet. I begge tilfeller dreide det seg om å bygge opp et tilbud hvor yrkesgruppene kunne diskutere faglige spørsmål, m ens tariffspørsmål skulle reserveres for de ordinære forbundsorganene hvor helheten i forhold til andre m edlem sgrupper kunne ivaretas. M edlemmene skulle fremdeles først og fremst ha sine organisasjonsmessige rettigheter gjennom geografisk fordelte foreninger, helst én i hver kom m une. Det er likevel riktig å si at Kom m u neforbundet forsøkte å ta på alvor det forbundet m ente var en ny situasjon. «Vi er i prinsippet på et åpent m arked, hvor den organisasjonen som gir det beste m edlem stilbudet er den m an velger å organisere seg i,» skrev opplysningssekretær Finn Bærland i Arbeidstakerne ville ikke nødvendigvis foretrekke den organisasjonen som hadde kjem pet for gruppen eller lagt utdanningsm ulighetene til rette, men det forbundet som «pr. i dag gir det beste m edlem stilbudet og som skaper identifikasjon med yrket og yrkesutøvelsen». Yrkesfellesskap, respekt og selvrespekt knyttet til bestemte fag eller yrker, m åtte stå i sentrum for forbundets interesse, m en som vi også har sett, innenfor ram m en av et fellesskap mellom alle kom m uneansatte. Noter 1 Artikkelen bygger i sin helhet på Einar A. Terjesen: Norsk Kommuneforbund 75 år. Bind Fellesskap og likeverd, Oslo 1994 og Einar A. Terjesen: Norsk Kommuneforbund 75 år. Bind

20 1995. Samhold gir styrke, Oslo De fleste formuleringene er hentet direkte fra bøkene. Ytterligere utdypning og kildehenvisninger finnes der. Kommuneforbundets engasjement innen personalpolitikken, det faglig-politiske samarbeidet, medbestemmelse og utdanningspolitikk, som utgjør sentrale deler av bøkene, blir ikke tatt opp artikkelen. 2 I 1995 endret Hjelpepleierforbundet navn til Norsk Helse- og Sosialforbund 3 Etter 1985 var navnet Kommunalansattes Fellesorganisasjon (KFO) 4 Begrepene «funksjonær» og «tjenestemann» blir her dels brukt om hverandre. Kommuneforbundet foretrakk selv betegnelsen tjenestemann, mens resten av LO som oftest snakket om funksjonærer. Innenfor tjenstemannsgruppen skilte forbundet mellom merkantile og tekniske tjenestemenn. 5 Leif E. Moland, De små grå. Deltidsarbeid og ansettelsesformer i kommunene, FAFO, Oslo 1994, s Enkelte steder nektet elektrikerne å forlate Kommuneforbundet og å gå over til NEKF. Det skjedde blant annet ved Oslo Lysverker. 7 Protokoll fort vid Nordiska Samarbetets tjanstemannakonferens i Stockholm den augusti 1950, [Stockholm 1950], s Protokoll over forhandlingene ved Landskonferansen av kommunale arbeidere i Oslo, november 1947, Oslo 1947, s Lars Thue: Fra bestillingsmannsforening til moderne fagforbund, Oslo 1986, s For rettferdighetsbetraktninger i tariffpolitikken se blant annet Geir Høgsnes, Rettferdighetsoppfatninger og lønnsforskjeller, i: Søkelys på arbeidsmarkedet, nr. 1, 1987 og Geir Høgsnes, Collective Wage Bargaining and the Impact ofnorms offaimess. 2 bind, Oslo 1994, ISF-Rapport 94:8 11 Geir Høgsnes and Ted Hanisch, Incomes Policy and Union Structure - the Norwegian Experience during the seventies and eighties, ISF, Oslo 1988, s Geir Høgsnes: Lønnsutvikling og relative lønningerfor ansatte i kommunesektoren. En utredning om endringer fra 1985 til 1992, ISF rapport 95:5, Oslo, 1995, s Wenche Sommervold: Lønn, kjønn og politikk. Styring av lønnspolitikk i Bergen og Trondheim kommuner. - En sammenligning av lønnsfastsetting for ingeniører og sykepleiere, Hovedoppgave. Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap, høsten 1990, Bergen, s Norsk Hjelpepleierforbund 25 år, Hjelpepleieren, 24. årg., nr. 12B, 1990, Hjelpepleieren, nr. 8, 1974, s Forfatterens observasjon på landsmøtet i De trykte referatene fra fagbevegelsens landsmøter er som oftest ikke stenografiske og fanger antakelig bare opp de færreste av slike stemningsytringer. 17 Fagbladet nr Notat fra Finn Bærland til Arbeidsutvalget: Yrkesfaglig organisering på helse- og sosialfeltet , i: landsstyreprotokoll , s. 2