DET GÅR IKKE OVER FORTELLINGER

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "DET GÅR IKKE OVER FORTELLINGER"

Marta Markussen
8 år siden
Visninger:

2 JAKOB ARVOLA DET GÅR IKKE OVER FORTELLINGER

3 Copyright Vigmostad & Bjørke AS 2014 Tilrettelagt for e-bok: John Grieg AS, Bergen Forsidedesign: Laila Mjøs, Blæst Design Forsideillustrasjon: Laila Mjøs ISBN: ISBN: (trykt) Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke Kanalveien Bergen Telefon Eller e-post til Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

til Vigmostad & Bjørke Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.

4 INNHOLD Bekjennelse Kålruletter til fire personer Åttegangen Hvis det er sant Du svarer ikke voksne folk Lukten av Miranda Mundt Han fyren Dansen den går Si det videre, Cher Ami Pokker til arbeidskar Dagboknotater fra psykolog Roar Hemte Det går ikke over Jeg vil aldri mer se deg Alle kjenner Andersen Brev før togavgang Mann med begonia

videre, Cher Ami Pokker til arbeidskar Dagboknotater fra psykolog Roar Hemte Det går

5 Avgangseksamen Ekte mannfolk Under helt spesielle forhold

6 BEKJENNELSE

7 BYÅSEN, TRONDHEIM, LØRDAG 6. APRIL 2013 Det er fortsatt vinter når jeg skriver dette. Men vinteren bærer snart ikke lenger, jeg merker det så tydelig her jeg går ved sjøkanten. Et menneskes opptråkkede fotefar fra snørike dager synker sammen og fordamper. Et falmet karamellpapir fra en vintertur blåser sidelengs. Og til tross for at mørket for lengst har sluppet taket for i år, og de stadig kortere aprilnettene blander seg med morgentimene, noe som burde påkalle sang, latter og befriende ord, så er menneskene her stadig like tause, og jeg vet at det ikke er her jeg skal være. Jeg må vekk fra disse menneskenes taushet, jeg burde ha dratt for lenge siden, jeg burde ha sagt det til dem. Våren! Skal ikke den være fylt med lettelse? Det er snarere tvert om: Den blir tyngre for hvert år som legges til tiden. Og hva meg selv angår, er det visse ting jeg burde ha sagt. Jeg burde ha sagt det, som advokat, i retten der jeg på vegne av de mest uhyrlige forbrytere og godt betalende klienter tildekket sannheten med velartikulert skuespill, jeg lette etter hull i lovverk og anstendighet, jeg la skylden for voldtekter på søndergråtte og kvestede kvinner på de mest spissfindige måter, jeg reiste landet rundt og vant erstatningssaker på vegne av forsikringsselskaper og offentlige etater som gjemte seg bak forskrifter og skjønn, og der min jobb var å sørge for at skjønnet kom oppdragsgiver til gode, tvang jeg samfunnets aller svakeste i bakken ved

Og til tross for at mørket for lengst har sluppet taket for i år, og de stadig kortere aprilnettene blander seg med morgentimene, noe som burde påkalle sang, latter og befriende ord, så er menneskene

8 å så tvil om troverdighet og avsluttet med utstudert og taust hånflir, og jeg vet at minst to drapsmenn er urettmessig frifunnet på grunn av politiets slurv og min teft for å finne formalfeil; jeg fant dem alltid. Jeg var hatet på politikamrene, forgudet av de kriminelle, som oppsøkte meg og sa: Johannes, æ vil ha dæ, du e ein god mainn, du! Jeg takket alltid ja til de mest utfordrende av dem, de seigeste og mest bestialske, og slik har jeg holdt på, i tiår etter tiår, men innvendig ble jeg mer og mer klar over hva jeg drev med. Det hendte at jeg brakk meg om kveldene etter arbeidstid ved tanken på hva jeg hadde forsvart og vært med på å slippe løs i samfunnet, og ved tanken på hvilke mennesker som gråt seg i søvn på grunn av meg. Enhver motbydelig forbrytelse har krav på et forsvar slik er vårt kostbare demokrati og vår sivilisasjon fundamentert, jeg har elsket å fremstille det slik, men sannheten er at vår anstendighet er tatt av dage av slike som meg: Mennesker som forsvarer, og tar seg betalt, for at løgnen skal gå seirende frem, og at ofre skal få med seg et siste usynlig slag, etterfulgt av latter fra tiltalebenken og et diskré smil fra meg. En slik mann har jeg vært. Jeg burde ha sagt noe om det før det var for seint, men grådigheten og feigheten steg meg til hodet, inntil de til sist ble min identitet, mitt innerste, voksne jeg, og hvem vil vel miste sitt sanne jeg når man omsider har funnet det? Det var slik jeg ble en svært ynkelig og feig mann. Men jeg var fremgangsrik, jeg gjemte mørket bak mine smil, og jeg var beundret. Ikke bare som advokat, men også som ektemann etterlater jeg meg et kjølvann av taushet. Kanskje er det dette siste som er det verste. Nå er jeg enkemann, og jeg angrer på tausheten min, feigheten. Ord jeg burde bedt om forlatelse for ikke å ha sagt. Tanken preger meg hver eneste time av døgnet. Jeg får aldri fred: Jeg har vært hos terapeuter og hos presten,

Jeg takket alltid ja til de mest utfordrende av dem, de seigeste og mest bestialske, og slik har jeg holdt på, i tiår etter tiår, men innvendig ble jeg mer og mer klar over hva jeg drev med.

9 jeg har sittet i dårlig selskap og i festlig lag. Jeg har betrodd meg de fleste steder. Men det blir ikke bedre. Alle møter meg med den samme tausheten, eller de samme ordene, bare i ulik valør: Johannes, du må slutte å tenke på dette nå. Det finnes usagte ord som er mulige å se. Det er de som er de verste, fordi de kom så ugjenkallelig for seint: I begravelsen hennes for så mange år siden så jeg slike ord: Vi var blitt skilt ved døden, jeg satt stum tilbake på første benk, Tove lå med blomster i fotenden av kisten. Presten hadde sagt sitt, for så vidt helt passende ord, men det var det eneste som ble sagt, og det var ikke mer å si, fra hans side. Jeg hadde selvsagt på forhånd fått forespørsel om jeg ville si noe, men jeg avslo. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Bærerne reiste seg da klokkeklangen varslet utgang. For alle med usagte ord er dette det frykteligste øyeblikk av dem alle: Når kisten blir løftet og de første stegene mot kirkedøren blir tatt, og klokken der oppe ringer den dødes sjel og den gjenlevendes, min, samvittighet inn dette er den siste reisens nådeløshet. Jeg slapp å bære henne selv, jeg gikk to skritt bak den hvite kisten og de svarte bærerne, og brått merket jeg at det stod forpinte, desperate ord over leppene mine, ord som ikke engang der slapp ut, men som rant hjelpeløse langs munnvikene som tåreblandet spytt, øynene mine som gav seg til å svømme i håp og taus bønn om nåde, jeg kan huske at jeg himlet i avmektig sorg mot kirketakets hvelvinger, over kistelokket og langs våre levde liv, jeg så ordene, de var risset inn i hver kirkebenk jeg passerte, jeg så dem tydelig for meg, de få ordene: Jeg har noe jeg burde ha sagt deg, Tove. Det er mer å si. Men selv ikke der, da det virkelig gjaldt, greide jeg å fremføre disse ordene og denne bekjennelsen. Jeg skammet meg da, og jeg skammer

Det er de som er de verste, fordi de kom så ugjenkallelig for seint: I begravelsen hennes for så mange år siden så jeg slike ord: Vi var blitt skilt ved døden, jeg satt stum tilbake på første benk,

10 meg over dette også nå, og jeg bar tausheten min til meningsløse samtaler der alle som én av dem jeg snakket med, sa: Johannes, det er ikke så farlig. Du burde ikke klandre deg selv. Det er da så lenge siden. Hun visste det sikkert, likevel. Hun må ha visst at du elsket henne. Du må tilgi deg selv. Ja. Vi sier det slik. Det samme ble gjentatt hos presten; også han ønsket å frita meg for straffskyld da jeg omsider tok mot til meg og snakket, over et år etter begravelsen. Han benyttet seg av sin rett til å be om syndsforlatelse for tausheten min, og for dette forakter jeg ham. Det var ikke derfor jeg oppsøkte ham, jeg kom dit for å bli klandret. Han satt tilbake med sin avskyelige fromhet, jeg gikk derfra med min avskyelige skam. Den siste sjansen til å bli bebreidet lå i omgang med mine aldrende svirebrødre fra studietiden, jeg drakk meg gang på gang til mot og fra sans og samling, jeg fortalte dem alle sammen hva jeg ikke hadde sagt henne, jeg fortalte om det hele så sammenhengende jeg kunne, gang på gang fortalte jeg det, men der og da ble galskapen fullendt, alle mine forfyllede advokatvenner sa det samme: Johannes, du må itj toill no meir no. Det e itj bra å rot førr mytji med sånt deran. Mer hadde de ikke å si om saken. Slik er det med oss advokater: I retten er vi veltalenheten selv, men innvendig hule, og jeg vandret hver morgen ustø hjem med en sorg som besatte meg og lammet nervetråder jeg ikke engang visste at jeg hadde. Jeg forbanner denne tausheten. Og nettopp derfor fortsetter jeg med å bebreide meg selv: Fordi ingen andre gjør det, fordi ingen gjorde det de burde: Klandret meg for det jeg

Det samme ble gjentatt hos presten; også han ønsket å frita meg for straffskyld da jeg omsider tok mot til meg og snakket, over et år etter begravelsen.

Like dokumenter

KNUT GEORG ANDRESEN M A N N E N S O M V I L L E D Ø LY K K E L I G

KNUT GEORG ANDRESEN M A N N E N S O M V I L L E D Ø LY K K E L I G KNUT GEORG ANDRESEN MANNEN SOM VILLE DØ LYKKELIG Knut Georg Andresen MANNEN SOM VILLE DØ LYKKELIG Fair Forlag AS Copyright Fair Forlag AS 2012 Grafisk produksjon: John Grieg AS, Bergen Omslagsdesign: MAD