Oslo/Ytre Enebakk Sverre Bøe

Transkript

1 Forord Velkommen til bibelvandringer i Johannes åpenbaring! På de neste sidene vil jeg gjerne få dele noen gleder og også noen smerter som jeg har fått gjennom studier i Bibelens siste bok. Dere som leser har sikkert også forventninger, og de kan være forskjellige. Noen håper å få klare svar eller grundig redegjørelse for omstridte spørsmål om endetid, Antikrist, bortrykkelse, tusenårsriket og Israel. Andre håper på en oppbyggelig bok som ikke spekulerer seg bort i stridsspørsmål. Selv har jeg verken tenkt dette som en debattbok eller en fagteologisk lærebok, men heller som bibelundervisning, bibeltimer. Min interesse for Johannes åpenbaring vokste frem slik: For snart tjue år siden skulle jeg begynne på en doktorgrad i Det nye testamente. Jeg lette etter en måte å finne igjen stoff fra profeten Esekiel i Det nye testamente, som lenge hadde engasjert meg. Da var de faglige rådene klare, det måtte bli noe om bruken av Esekiel i Johannes åpenbaring. Etter hvert snevret det seg inn til tekstene om Gog og Magog i Esekiel og Johannes åpenbaring 19,11 20,10. Men ingen detalj gir mening uten helheten, og slik ble hele Åpenbaringsboken min arbeidsplass gjennom mange år. Min interesse for Johannes åpenbaring begynte altså ikke med endetidsspørsmål, men heller med trådene bakover til Det gamle testamentes profetskrifter. Både i Bibel- og Misjonshøyskolen på Fjellhaug spør studentene etter undervisning om endetid og Johannes åpenbaring. Denne boken er vokst frem av slik undervisning. Derfor tar den opp tema for tema like mye som tekst for tekst. Jeg håper at den likevel dekker de viktigste tekstene i hele boken. De som først fikk Johannes åpenbaring, fikk høre den opplest, enten i ett stykke eller delt opp i to eller tre. Slik bør gjerne vi lese den også. Det tar en og en halv time å lese de 22 kapitlene. Ekstra fint er det om vi kan 5

2 lese teksten høyt for hverandre, gjerne som et møte. Vår tendens til å plukke ut enkeltvers og tale over dem, kan miste helheten. Kanskje er vi også for opptatt av å dele inn skriftet. Hvis vi leser det i ett, ser vi bedre hvordan bildene henger sammen. En rekke ganger hører vi i Johannes åpenbaring at Jesus lover å komme «snart». Allerede på Peters tid var det noen som satte spørsmålstegn ved dette: «Hva med løftet om hans gjenkomst? Våre fedre er døde, men alt er som det har vært fra skapelsen av» (2 Pet 3,4). Svaret er intet mindre enn gripende: «Det er ikke slik at Herren er sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse» (2 Pet 3,9). Dette skyldes altså ikke treghet, men tålmodighet fra Guds side. Jeg skal aldri glemme hva som skjedde i et fullsatt auditorium på Fjellhaug en gang vi hadde lest dette verset. En student reiste seg og sa: «Det som han Sverre leste nå, er sant. Hvis Jesus hadde kommet igjen for tre år siden, hadde jeg gått fortapt. Men Jesus ventet, og så fikk jeg bli frelst.» Samtidig som han jublet over frelsen, presset smerten på; to av hans nærmeste var ennå ikke frelst. Kunne vi be for dem? Det finnes mye god litteratur om Johannes åpenbaring. Det finnes også mye jeg ikke synes er så bra. En enkel og overkommelig kommentar har Lars Eritsland: Johannes Åpenbaring (Bibelverket, Lunde og Luther, Oslo 1978). Han har også skrevet boken Herren kommer (Luther, Oslo 1971). Ellers anbefaler jeg svært gjerne Bo Giertz sine Forklaringer til Det nye testamente (Lunde Forlag, Oslo 2004), der side av bind 3 dekker Johannes åpenbaring. Bibelsitatene er hentet fra Norsk Bibel 1988, med stadige sideblikk til både grunntekst og andre oversettelser. Siden fokus er på å forstå bibeltekstene, er jeg tilbakeholdende med å analysere vår samtid. I beste fall vil 6

3 tekstene hjelpe oss til å lese vår samtid rett. Jeg har også lagt vekt på å trekke inn bibeltekster utenom Johannes åpenbaring for å forstå skriftet rett i lys av resten av Bibelen. Oslo/Ytre Enebakk Sverre Bøe

4 Hva slags bok er Johannes åpenbaring? Johannes åpenbaring er annerledes enn alle andre bøker i Bibelen. Det merker en bibelleser fort. Her møter vi dyr med sju hoder og ti horn. Her brukes gullskåler for å samle opp de kristnes bønner. Her roper martyrenes sjeler fra et sted under alteret. Og her kommer det padder ut av munnen på en satanisk troika. Fagfolk kaller derfor Johannes åpenbaring en apokalypse. Det er et ord mange kjenner igjen i vår tid. Et enkeltsøk på Internett gir over 20 millioner treff, de fleste fra Hollywood eller dataspill. Men «apokalypse» er faktisk det første navnet Johannes åpenbaring bruker på seg selv også; de aller første ordene i skriftet lyder på gresk apokalypsis Jesu Christou, som betyr «Jesu Kristi åpenbaring». Enkelt sagt betyr det greske ordet å ta vekk et forheng, dra vekk en gardin. Så kan alle se. Johannes åpenbaring er en sånn bok som tar bort et forheng, slik at vi får se rett inn i himmelen og rett inn i fremtiden. Boken er på mange måter en himmelreise med gode guider. Den viser oss Guds trone, himmelens alter, millioner av engler og mye, mye mer. Samtidig er Johannes åpenbaring boken om «det som snart skal skje» (1,3). For et menneske er det som kjent vanskelig å spå, især om fremtiden. Men Gud vet alt. Han kjenner også fremtiden. Og i Johannes åpenbaring deler han med oss av sin kunnskap om ting som ennå ikke har skjedd. Det var flere som skrev lignende bøker i antikken. Forskerne nøler ikke med å kalle «apokalypser» en egen sjanger. I århundrene mellom det vi kaller Det gamle og Det nye testamentes tid, skrev enkelte skriftlærde jøder bok etter bok om himmelreiser. Ofte er detaljene mange og skildringene sterke. De skrev også om reiser til dødsriket. Både himmelen og dødsriket 9

5 ble delt inn i mange ulike avdelinger, og både engler og demoner var aktive i utformingen av fremtiden. De som skrev slike apokalypser, lånte ofte navnet til en eller annen hovedperson fra bibelhistorien (på fagspråket kalt psevd-epigrafi). Særlig populært var det å skrive om hva de tenkte seg at menn som Enok, Moses eller Elia fikk se på sine himmelreiser, de som ikke fikk noen naturlig grav på jorden. Slik fikk vi bøker som 1. Enoks bok, Moses Himmelfart, 4. Esras bok og Baruks Apokalypse. Apokalypsene begynte gjerne på det punkt i historien da disse forlot jorden, og forklarte så hvordan alt skulle bli. Slik ble bibelhistorien og verdenshistorien frem mot Jesu tid fortalt som en profeti. Og siden alt dette hadde stemt på en prikk, var det all grunn til å ha tillit til profetier om det som skulle komme etterpå også. I våre øyne blir dette dermed en form for fromt bedrag. Forfatterne låner navnet til en fortidshelt, og historien blir fremstilt som om den var forutsagt før det hele skjedde. Alt dette er veldig annerledes i Johannes åpenbaring. Her skriver forfatteren i sitt eget navn, som om han sier «det er bare meg, Johannes, som skriver». Og han stiller seg ikke over mottagerne, tvert imot sier han at han «har del med dere i trengslene...» (Åp 1,9). Og mens alle andre apokalypser skulle holdes mest mulig hemmelig bare noen få innvidde skulle få lese eller høre så sier Johannes åpenbaring 22,10 uttrykkelig slik: «Sett ikke segl for de profetiske ord i denne bok! For tiden er nær.» Så er ikke Johannes åpenbaring noen typisk apokalypse. På mange måter er den derimot et brev. Den er et brev som ble skrevet til sju menigheter i den vestlige delen av det vi nå kaller Tyrkia, som den gang ble kalt Lilleasia. Johannes kjente disse menighetene godt, kanskje hadde han vært som en pastor eller tilsynsmann for dem gjennom lang tid. Nå satt han ensom på øya Patmos, dit han var blitt landsforvist under forfølgelser mot de kristne: 10

6 «Jeg, Johannes, som er deres bror, og har del med dere i trengselen og riket og tålmodet i Jesus, jeg var på den øy som kalles Patmos, for Guds ords og Jesu vitnesbyrds skyld» (Åp 1,9). Vi regner det for dårlig folkeskikk å lese andres brev. Ekstra ille er det hvis brevene gjelder private forhold, og særlig om det kommer ufordelaktige avsløringer. Her vrimler det av nettopp slikt, særlig i kapittel 2 og 3, som gjerne kalles «de sju sendebrevene». Det er som om Gud legger hver av de sju menighetene på røntgenbordet, og gjennomlyser hver eneste del av kroppen. Skal vi holde oss i medisinens billedverden, er det som om vi får lese alt som står i andres journal. Og her er det mye å ta tak i. Alarmen går hver gang en kreftsvulst avsløres; både diagnose og prognose skrives ut med stor nøyaktighet. Men i vårt tilfelle er det ingen forbrytelse å lese disse brevene. Det står tvert imot at disse brevene skal leses opp høyt og tydelig, og vi skal «ta vare på» disse profetiske ordene (Åp 22,7). Slik er denne apokalypsen like mye et brev som det er en apokalypse. Nå står det merkelig nok at disse brevene skal skrives «til engelen for menigheten» på det og det stedet (Åp 2, mm). Høres ikke det merkelig ut hvem skriver brev til en engel? De fleste bibeltolkere tror at «engel» her betyr en leder for menigheten. Men det skal sies at det ikke ellers var vanlig at pastorer eller menighetsledere ble kalt for «engel». I tillegg til at Johannes åpenbaring altså både er en apokalypse og et brev, kan vi også si at det er en profeti. Boken kalles to ganger uttrykkelig for «det profetiske ord i denne bok» (Åp 1,3 og 22,10). Profetbøker kjenner vi jo fra Det gamle testamente, og profeter hadde de både i det gamle Israel og i de kristne kirkene. På moderne norsk betyr profeti som regel et utsagn om fremtiden. Men i Bibelen handler profetier som regel mest om samtiden. Gud sendte (og det 11

7 gjør han fortsatt) profeter til sitt folk for å avsløre forhold i samtiden som mennesker ellers ikke ser eller vil se. Det hender også at Bibelens profeter avslørte noe om fremtiden, men det er helst unntaket (Apg 11,28 og 22,10). Slik er det også med Johannes åpenbaring. Særlig i de sju sendebrevene handler det mest om å avsløre forhold i de sju menighetene som ingen andre visste eller ville vite. Profetien har særlig ett kjennetegn som apokalypsene vanligvis ikke har, og det er ropet til omvendelse. Ja, det er nettopp hensikten med en profeti at folket skal vende om fra synden. For da kan Gud endre fremtiden, så den likevel ikke kommer med dom. Apokalypsene ga gjerne det inntrykket at fremtiden er bestemt i alle deler, ingen ting kan endres. Det blir akkurat slik som apokalypsen har varslet, uavhengig av om folket vender om eller ikke. I forbindelse med sendebrevene i kapittel 2 3 skal vi komme nærmere inn på ulike hovedtolkninger av Johannes åpenbaring. «Omvendelse» er ikke akkurat noe populært ord i vår tid. Snart høres det kanskje like gammelmodig ut som «bot». Men saken er viktig, selv om heller ikke den er spesielt populær. Jeg hørte en gang om en mann som kom i en bokhandel og gikk rundt og kikket i hyllene. Bokhandleren kom bort og spurte om han kunne hjelpe kunden. «Jeg ser etter en bok til en venn som ligger på sykehuset,» svarte mannen. «Da skulle det kanskje være en religiøs bok?» spurte bokhandleren. «Nei, han er bedre nå,» svarte mannen. Bedre nå! Da trengs ingen religiøse bøker, ingen tanker om evigheten, ingen omvendelse. Slik tenker mange. De ser ikke at «Guds godhet driver deg til omvendelse» (Rom 2,4). Gud lar sin sol gå opp over onde og gode (Matt 5,45), selv om han også unntaksvis kan la mennesker oppleve nød og trengsel for å vekke dem opp. Vi skal se flere eksempler på det i Johannes åpenbaring. 12

8 Johannes åpenbaring er uten tvil et kall til omvendelse. Hver av de sju menighetene får høre det, og da med personlig tiltale (Åp 2,5; 3,19). Men også den som leser boken samlet, skal høre et slikt kall. Hvordan kommer folk til å reagere når de siste tiders trengsler rammer? For det første står det veldig klart at mange skal gi Gud skylden for det vonde. Vi kunne kanskje tenke oss at de ikke-kristne i endetiden stort sett skal være ateister. Noen vil kanskje være det, men bibelordet åpenbarer for oss at mange altså skal gi Gud skylden. Men så gjentas det gang på gang, nesten som et refreng: «Men de omvendte seg likevel ikke» (9,20. 21; 16,9.11). Det er altså en lang vei å gå fra å erkjenne at Gud finnes, og at han har en slags kontroll med hva som hender, til å omvende seg til ham. Saken er at det er så mange grunner som hindrer folk i å omvende seg. Noen holdes tilbake av menneskefrykt. Andre vil ikke forandre livsstil og fortrenger dermed hele spørsmålet. Men det er også en god del mennesker som nok har tenkt seg å bli kristne en gang, men ikke ennå. Det haster ikke. «Siden en gang skal jeg omvende meg, kanskje...» Religion, det er for gamle og syke, det ordner man med på det siste slik tenker åpenbart mange. Til slike lyder det samme ordet som en gang ble talt til menigheten i Laodikea: «La det bli alvor og vend om!» (Åp 3,19) Så skal vi ikke lese Johannes åpenbaring bare som avsløringen av fremtiden. Den er forkynnelse, men den er også en fremtidsbok. Velkommen med på en spennende reise inn i apokalyptikkens, profetiens og brevskrivingens verden! 13

9 Er det min slåss? Mange har mye godt å si om Jesus. Det er bra. Men ikke alt religiøst snakk om Gud og moral er nødvendigvis bibelsk sant og rett. Nå skal vi få se hvordan Johannes åpenbaring går rett til sentrum av troen, og da får vi høre dette om Jesus: «Han som elsker oss og løste oss fra våre synder med sitt blod, og som gjorde oss til et kongerike, til prester for Gud, sin Far» (Åp 1,5 6) Vi skal merke oss det teksten sier om at Jesus løste oss fra våre synder. Synd binder. Synd fanger. Synd holder fanget. Både bibelhistorien og annen historie har rikelig med illustrasjoner av det. Synden er altså en makt. Den regjerer over mennesker og samfunn. Jesus kaller Satan for «denne verdens fyrste» (Joh 12,31; 14,30). Men Jesus er sterkere. På korset «løste» han oss. Hvordan løste Jesus oss? Hvilke maktmidler brukte han til det? Svaret kommer i samme setning: «med sitt blod». Jesu blod på korset var det maktmiddel som kunne løse syndere. I menneskers øyne var korset et nederlag. Jesus var en taper. Spotterne ved Jesu kors mente at han bare kunne brukt litt av sin angivelige «allmakt» til å redde seg selv ned fra korset (Luk 23,37 39). Også en av dem som ble korsfestet sammen med ham, tenkte slik. For bare ved å forlate korset kan du løse oss ut, mente han. Men Jesus løste de fangne ut ved å bli hengende på korset, ved å blø, ved å dø. Det var en flott sommerdag i Sandefjord. Vi var der på sommerferie, barna var små. Ute i hagen hadde toåringen vår fått kontakt med et annet barn på 14

10 andre siden av gjerdet. Kjeftingen nådde imponerende høyder, alderen tatt i betraktning, men gjerdet hindret dem i å ta nevene i bruk. Storebror på fem kom ut. Han tilbød seg å hjelpe toåringen så han kunne få fred for nabojenta. Men toåringen skulle ikke ha noen hjelp. Klart og tydelig svarte han broren sin: «Gå vekk! Det er ikke din slåss! Den er min!» Det er ikke din slåss! Anvendt på livets største sak blir dette veldig klart: Hver av oss har vår egen «slåss» gående. Den er min, den er «veldig min», som barna våre ofte sa når de kranglet om et eller annet. Så kommer Guds egen Sønn til oss fra himmelen. Han griper inn i det som er andres høyst personlige oppgjør. Han er Guds lam som bærer all verdens slåss. Han vinner slåsskampen med Satan. Men synd er også et opprør mot Gud, en krenkelse av Gud. Så tar Jesus ansvaret også for hele verdens slåss, opprør og krenkelse av Gud. Han «løste oss» fra vår slåss og fra våre synder med sitt blod. På korset holdt Gud Jesus ansvarlig for all slåss. Derfor lyder lovsangen ved inngangen til Johannes åpenbaring: Det er ikke lenger vår slåss vi strever med. Jesus trådte inn i vår konflikt. Han kjempet vår slåss, og han seiret. Troen takker, og lovsangen lyder: Du har med ditt blod løst oss fra våre synder. Vantroen protesterer og sier til Jesus: Det er ikke din slåss. Den er min. Den er veldig min. Enhver som ber om å få ha det slik, får fortsatt stå ansvarlig selv innfor Gud for all sin slåss og all sin rettferdighet. Utfallet av det regnskapet er ganske klart, for Gud tåler ingen urett. Men Gud respekterer et nei. Det stolte sinn som selv vil stå til ansvar, skal ikke tvinges av Gud. Vekslingen mellom nåtid og fortid i verbene er også talende: «Han som elsker oss», det er nåtid. Slik er det nå, slik var det før, og slik blir det. For slik er Gud. 15

11 Guds kjærlighet er ikke skiftende, den svikter aldri. Hans følelser for meg kan ikke bli borte. I samsvar med Gud som den evige, er hans kjærlighet varig. Så heter det videre at «han løste oss fra våre synder med sitt blod». Det er fortid. Det peker på en faktisk hendelse, et vendepunkt. Jesus grep inn til vår frelse én gang for alle. «Han har med ett offer gjort dem fullkomne som blir helliget,» står det i Hebreerne 10,14. Mange synes tradisjonell forkynnelse har vært altfor opptatt av synd og nåde, skyld og soning. Jeg blir stadig mer overbevist om at dette er et fokus vi lærer av Bibelen selv. Dermed må det ikke mistes. En annen sak er at det gjerne kan og skal sies på slike måter at det blir mer enn gamle ord og kjente fraser. Hvem var disse som først fikk Johannes åpenbaring sendt til seg som et brev? Vi vet litt om dem, men ikke så mye som vi kunne ønske. De bodde åpenbart i sju forskjellige byer rundt i Lilleasia. Vi kan lese navnene på byene deres i kapittel 1 3. Etter pålitelig tradisjon ble Johannes åpenbaring skrevet ned mens Domitian var keiser, fra år 81 til 96 e.kr. Om vi leser litt mellom linjene, får vi inntrykk av en sammensatt flokk av nokså få, ganske forskjellige og ikke alltid så veldig fremragende kristne. Noen steder var de forfulgt, og de fleste blir advart om at det vil komme tøffe tider. Ut fra arkeologi, litteratur, historie og geografi kan vi danne oss et visst bilde av hvem de var, og hvordan livet i disse byene var. Historikere, arkeologer og litteraturvitere har gitt oss utførlig bakgrunnskunnskap. Og likevel gir det oss ikke oss grep om hovedsaken. Den må vi lese oss til i Guds bok. Først da får vi Guds perspektiv på saken. Det står nemlig om dem at de er elsket av Gud. Tenk det! Her kunne vi med all rett ha stanset og skrevet side etter side hvem fatter hvilket under det er at universets skaper, den Allmektige Gud, elsker disse menneskene? Og her skal vi få regne oss selv inn som mottagerne. Faktisk slutter ikke 16

12 ringen med oss heller, ikke med alle troende verden over, for hvert eneste menneske er elsket av Gud. Jeg kan når som helst peke på et hvilket som helst menneske på et bilde og si: Det mennesket er elsket av Gud! Deretter kommer neste ledd: «Han gjorde oss til et kongerike, til prester for Gud, sin Far» (Åp 1,6). Merk deg at her skriver Johannes «oss» dette gjelder flere enn de kristne i de sju menighetene. Ordene kan virke kjente for oss, og i verste fall overser vi hva som faktisk står. Johannes påstår at de få kristne i disse sju problematiske menighetene, utgjør et kongerike! Hvem andre kunne antyde noe slikt? En nabo eller forbipasserende ville ganske sikkert ikke se noe spesielt kongelig ved denne flokken av forfulgte kristne. Ikke så de spesielt prestelige ut heller, i hvert fall ikke slik de var vant til å se prester i antikken: verdige og velkledde seremonimestre, med autoritet, respekt og stor anseelse. Bare Gud i himmelen kunne se en flokk med konger og prester bak masken til disse sju gruppene av kristne. Det Johannes her sier, er egentlig et ekko av noe som står i 2. Mosebok 19,6. Etter at israelsfolket hadde vokst seg tallrikt i Egypt, ble de tvunget inn i slaveri av farao. Av frykt for at de skulle bli altfor tallrike, satte han i gang med det vi i dag ville kalle etnisk rensning: Alle guttebarn skulle kastes i Nilen. Da Gud i himmelen ville føre sitt folk ut av slaveriet, måtte han bruke kraftige virkemidler for å få farao til å gi dem fri. Ti kraftige plager sendte han over egypterne (2 Mos 7 12). Den siste av disse plagene var Guds engel, som slo i hjel den førstefødte sønn i alle hus der de ikke hadde påskelammets blod strøket på dørkarmene (2 Mos 12,13). Først da det skjedde, lot farao folket fare. Etter en strevsom ferd gjennom ørken og Rødehav, nådde de etter tre 17

13 måneder frem til fjellet Sinai eller Horeb (2 Mos 19,1). Der sto de, et par millioner rømte slaver, midt i en stor ørken. Tenk deg at en moderne nyhetsreporter hadde fått i oppdrag å dekke begivenheten hva ville han si? «Et par millioner tidligere slaver er observert midt i Sinais ørken. Til leder har de en åttiåring som tidligere har tilbragt 40 år i politisk eksil. Han kalles Moses, og til pressetalsmann har de hans storebror Aron. De sier at de er på vei til et land de kaller løfteslandet, uten at noen ser ut til å vite presis hvor det egentlig er.» Men Gud så noe annet. Der og da, til disse menneskene sier Gud for første gang: «Dere skal være et kongerike av prester for meg og et hellig folk» (2 Mos 19,6). I Guds øyne var disse rømte slavene midt i ørkenen konger og prester. Og slik så han altså også på de kristne i de sju menighetene som fikk Johannes åpenbaring. Det hender jeg tar meg i å tenke en merkelig tanke når jeg sitter på møte på bedehuset hjemme: Tenk om kongen vår, eller Kronprinsessen, plutselig hadde kommet og satt seg ved siden av oss der! Og et øyeblikk etter slår det meg: Her er det konger og prinsesser så langt øyet ser, så mange av de rundt meg som har latt seg løse ut fra sine synder ved Jesu blod! Det er nesten så jeg skulle spørre dem om å få autografen! Guds folk er virkelig «jordens største under», slik Ronald Fangen skrev i sin flotte salme midt under den annen verdenskrig. 18