Kirkebladet. Hele Røa jubilerer

Transkript

1 Kirkebladet NR FOR RØA OG SØRKEDALEN Dette har kirken på Røa betydd for oss Seks beboere på Røa forteller til Kirkebladet hvorfor de setter pris på 75-årsubilanten i i Nordengveien Side 4-5 Lysglobe til Sørkedalen Side 9 Hele Røa jubilerer Dette nummeret av Kirkebladet skal gjøre deg ekstra glad - fordi det er så mange gode grunner å kunne trives på Røa. Andre legger til rette for at folk flest skal ha det bra, og vi kan finne gode felles møtepunkter. Les intervjuet med lederen i Røa Vel (side 8) og få med deg jubileumsarrangementene for Røa kirke i oktober (side 3). Røa Vel feirer 100 Røa Musikkfestuker feirer 10 Røa kirke feirer 75

2 Kirkebladet Nr Utgis av menighetsrådene. Deles ut til alle husstander på Røa og i Sørkedalen. Opplag: 5500 Adresse: Kirkebladet/Røa kirke Nordengvn 9, 0755 Oslo Redaktør: Magnhild Landrø magnhild.landro@online.no Redaksjonelle medarbeidere: Jorun Fougner Magnhild Landrø Roald-Einar Ottersen Hilde Lyberg Ersdal Distribusjon: Sjåførene Lars Salte og Einar Ersdal, pluss ca 30 frivillige Røaombærere. I Sørkedalen er det skolekorpset som sørger for at bladet havner i postkassene. Annonser: Materiellfrist neste nummer: 1. okt. Kontakt: Eva Ekrheim Neste nummer (5/2014) kommer midt i oktober. Layout: Magnhild Landrø Media Trykk: X-Ide as Frivillig abonnement: Bankgiro (Merk Kirkebladet ) Info om kirkens stab: Se side 14 Kirken på Røa er ikke som før. Kanskje skal den ikke være det heller? Røa menighet er ikke lenger hva den engang var. Og godt er det, for heller ikke Røa er hva det engang var. 75 år er gått siden kirka ble bygd, og selv om bygningen i det ytre nesten er som før, så er mye blitt annerledes. Etter tre liturgireformer, tre salmebokrevisjoner, to nye orgler og 20 menighetsråd har menigheten endret seg. Mye er som før Oppslutningen om søndagsgudstjenesten er ikke så forskjellig, selv om antall døpte har gått nedover. Fortsatt er høymessen klokka 11 på søndag det sentrale møtepunktet for menigheten. Og liturgien er ikke så annerledes, om vi enn har byttet melodier på de liturgiske elementene. Salmearven lever godt videre. Fire av de sju salmene som ble brukt ved innvielsen står fortsatt i salmeboka. Den største endringen er faktisk ikke i de ytre ordninger, men hvordan vi tror på Gud og tenker om kirken. Ingen går i kirka av plikt Kirka har en annen plass i menneskers liv enn for 75 år siden, fordi Gud har fått en annen betydning i menneskers liv. Det autoritære patriarkalske samfunn med Gud på toppen og mennesker og institusjoner hierarkisk ordnet under dette, oppleves ikke relevant. Relasjonene til livet og til kirka er ikke lenger basert på forpliktelser og gitte ordninger, men på lyst og interesse. Ingen går i kirka av plikt eller fordi de må. Og mye er godt med det. Mye aggressivitet mot kirka har forsvunnet. Men relasjonene til kirka - og i kirka - har med det også blitt svekket. Har vi lyst? Hvis vi hver søndag stiller oss spørsmålet om vi har lyst til å gå til gudstjeneste denne søndagen, så er sannsynligheten større for at vi går der litt sjeldnere. Vi har så mange andre ting vi også må gjøre i livet. Men når noen går sjeldnere, så blir det samtidig mindre attraktivt for andre, selvsagt. Fellesskapet svekkes, uten at noen vil det slik. Flere har anført at den viktigste grunn til at folk som har et forhold til kristentroen ikke går i kirka, er at det leder blir inte av. Det bare faller seg ikke slik. Endringene kommer ikke pga bevisste valg om tro, men en endret livsstil. Vi har fått større frihet, og vi har tapt litt fellesskap. Slik er det ikke bare for kirka. Slik er det også for familier, idretten og foreninger. Og det er ingen vei tilbake. Friheten gir vi vanskelig fra oss. Kirke på en annen måte? Så kirka må framover være kirke på en litt annen måte enn før. Kanskje menigheten ikke kan ha like høye ambisjoner om å være en organisme, der alle er knyttet til hverandre. Kanskje jeg som prest må snakke med mindre ord om menigheten som et fellesskap; og mer om at det er et sted å møte Gud og hverandre. Et rom for bønn og ettertanke. Den lokale menighet har vært knyttet til lokalsamfunnet, og båndene som er mellom naboer og folk som bor på samme sted. Men også lokalsamfunn endrer karakter, det ser vi i intervjuet med vellets leder i dette menighetsbladet. Lokalsamfunn er ikke så stabile som før, og med færre relasjoner mellom de som bor der. Gudstjenesten - et berøringspunkt Jeg tror at tendensen til å snakke mer om kirka framfor menigheten er et svar på de endringer vi erfarer. Kirkas største utfordring blir å gjøre gudstjenesten til et godt sted å møte Gud og medmennesker. Gudstjenesten må gi en berøring med den guddommelige dimensjon i livet. Det må være en hellig stund. Samtidig med svekkelsen av det store fellesskapet i kirke og lokalsamfunn, er det viktig at menigheten bidrar til etableringen av små fellesskap der det leses i Bibelen, bes og snakkes om troen og livet. Disse fellesskapene må gjerne få en vennskapskarakter. Dette er en gammel arbeidsform i kirken, men jeg tror utviklingen i samfunnet og kirken gjør den enda mer aktuell. Roald-Einar Ottersen sokneprest Bli med i feiringen av Røa kirke! Denne jubileumsgudstjenesten bli høydepunktet for 75-årsfeiringen av Røa kirke - en festgudstjeneste med kor og musikk og flere deltakende. Kl 19 samme kveld er Røa Musikkfestuker i gang med sin åpningskonsert. Mye å glede seg til! 2 33 Søndag 7. september kl 11: Familiegudstjeneste og fest i kirkeparken Røa Vel er 100 år og kirka 75 år. Det markeres ved en familiegudstjeneste 7. september. Huseby skolekor deltar. Gudstjenesten er v/ Roald-Einar Ottersen. Og etterpå blir det utearrangement i kirkeparken, med feiring av både Røa kirke og Røa Vel. Torsdag 11. september kl 19: Åpent jubileumsmøte i Røa kirkes menighetssal Røa kirke : Rom for det hellige rom for mer enn det meste? Hva var tankene bak utformingen av Røa kirke? Hvordan blir kirker preget av skiftende omgivelser? Arkitekt Arne E Sæther innleder til samtale og høyttenkning om vitalisering av kirkerom, arbeidsrom, utearealer og møteplasser for lokalsamfunnet. Folkekirken i pluralismens tid. Samtalemøte om Kirkas framtid i Norge. Innledning til en samtale ved et panel bestående av prost Trond Bakkevig, Anne Christiansen (fra Jesus Church), og vi håper i skrivende stund fortsatt på at biskop Bernd Eidsvig får anledning til å komme. Samtalen ledes av journalist Ingeborg Dybvig. Torsdag 9. oktober kl 19: Åpent jubileumsmøte i Røa kirkes menighetssal Søndag 19. oktober kl 11: Jubileumsgudstjeneste og stor kirkekaffe Tre jubileer feires i høst! September og oktober er vi i jubileumsmodus - med fire ulike markeringer av Røa kirkes eksistens. 75-årsfeiringen for kirken avløses av 10-årsjubileet for Røa Musikkfestuker. Og midt oppi alt dette runder Røa Vel sine 100. Den store jubileumsgaven: Nytt flygel Røa kirkes splitter nye flygel, et Bechstein B228 innvies tirsdag 21. oktober. Supertalentet Ole Christian Haagenrud kommer for å spille. Han er i høst deltaker i den store Grieg-konkurransen i Bergen, og han har allerede spilt konserter over store deler av verden og vært solist med en rekke symfoniorkestre. I august dro organistene våre på handletur til Berlin, der det var satt fram tre ulike flygler de kunne velge blant. Her er det Olav Morten Wang som tester tangentene. Til dere som bidrar - og deltar: Takk også til alle som har bidratt med små og store beløp, slik at vi kan fortsette utgivelsen av Kirkebladet som du får gratis i din postkasse! Giroen i forrige nummer i menighetsbladet har pr august resultert i 90 givere som til sammen har gitt kr Og sist: Takk til alle som synes at Røa kirke fortsatt skal være et viktig møtested! Takk for at dere ser verdien i at det finnes gudstjenester, lunsjtreff, babysang, kortilbud, konserter, julemesse, speider, kveldsmesser, etc etc. Så lenge du deltar, så fins også kirken din! Røa Musikkfestuker for 10. gang Fra søndag 19. oktober til og med søndag 2. november arrangeres årets musikkfestuker på Røa. Noen av høydepunktene vil være åpningskonserten søndag 19. oktober med Mozarts Requiem med Røa kirkes kammerkor, Sølvguttene, solister og orkester. Notér deg også Familiekonserten onsdag 20. oktober. Lørdag 25. oktober kommer Henning Sommerro (bildet) og spiller for oss. Søndag 26. oktober blir det et Prøysen-program. Avslutningen 2. november blir en Evensong etter anglikansk tradisjon med Oslo domkor under ledelse av Terje Kvam. I neste nummer av Kirkebladet får du alle detaljene. Etter hvert også på og - Det skal bli flott endelig å få i hus et lenge etterlengtet flygel, sier Gunnar Petersen Øverleir, festivalgeneralen som synes det passer perfekt med nytt flygel nå til kirkens 75-årsjubileum, og i det året da Røa Musikkfestuker skal markere sine ti år med festival lokalt på Røa, 19/10-2/11. Da innsamlingbeløpet nærmet seg kroner, bestemte menighetsrådet at organistene kunne gå til innkjøp av nytt flygel. Disse pengene er blitt samlet inn over fem år, og kommer fra frivillige gaver, «salg» av flygeltangenter, giro-aksjon via menighetsbladet, og penger som menighetsrådet har satt av til prosjektet (de årene det har vært et regnskapsmessig overskudd), samt en stor gave fra Røa kvinne- og familielag m.m. Tusen takk til alle givere!

3 Kirken på Røa feirer 75 år: Denne kirken har betydd mye for oss For mange er kirken viktig når store ting skal feires eller markeres. For enkelte spiller kirken en rolle i en bestemt periode av livet. For andre er den viktig hele livet gjennom. Møt seks fra ditt nærmiljø og les hva de tenker at Røa kirke har betydd for dem. Fikk med meg en god lederopplæring Ingrid Aadnesen (20) bor på Sørsletta. Hun skryter gjerne om ledertreningen hun fikk med seg fra Røa kirke; Ikke bare for å ha den på sin cv: Ingrid praktiserer også det hun har lært - som troppsleder for speiderne i kirken på Røa. Tekst og foto: Magnhild Landrø Lederne var helter, og jentene var søte Det handler både om en tilhørighet og en tjeneste Christian Willoch i Nordengveien opplevde sin glanstid i Røa menighet på åttitallet, i likhet med svært mange som var unge på Røa denne tiden: Jeg var tenåring fra 1979 til Og det på en tid da det florerte av aktivitet i Røa menighet og i URR-samarbeidet. (Ullern/Røa/Ris. Red.adm) Fredagsgruppa ble etablert ca 1978 av Kjell Markseth. Mor og far inviterte den lille gruppa til stua vår i Nordengveien. Etter hvert var vi over 60 unge i stua vår, så samlingene ble noen år senere flyttet til familien Bragers hus i Melumveien. Det var vinterleirer, påskeleirer og ikke minst Knatten høydepunktet for sommeren, der alle unge i URR-menighetene satte hverandre stevne på den vakre øya utenfor Sandefjord. Og dersom vi ikke fikk nok av Fredagsgruppa, dro vi like gjerne over til Ullern og deres «Aktivum» eller Ris og «Risklubben». Formatet på disse møtene var enkle. Det var andakt, sang og leker. Lederne var helter, og jentene var søte. Og forkynnelsen moderne og mer forståelig enn det vi opplevde i gudstjenesten. Sang det var det mye av. Og for de av oss som hadde brukbar stemme, var URR-koret stedet vi fikk utvikle korstemmen, under ledelse av Knut Løken. Tiden som 1. tenor, med Händels Messias, Knut Nystedts maleriske komposisjoner og Knut Løkens jazz-potpurrier var skjellsettende for et ungt musikalsk sinn. Og så må jeg ikke glemme speider n 2. Røa KFUM. Landets største og beste speidertropp. Vi var langt over 100 gutter som raste rundt i skauen, opp til hytta vår ved Wyllerløypa Ruudshøgda, og på speiderleirer. Tiden som patruljeleder slår ethvert ledertreningsprogram jeg senere har gjennomført. Sju intense år. Og definerende. I forhold til hvem jeg er i dag og hvordan jeg fungerer som medmenneske, som familierfar og som leder i arbeidslivet. Ungdomstiden i Røa menighet var med og formet meg til den jeg er blitt. Og det handler nok om mye mer enn lederhelter og søte jenter! Fant min plass i Røa kirke Eva Jærv Ekrheim: På ett tidspunkt i livet mitt ble plutselig kirken på Røa viktig for meg. Og siden har jeg funnet et slags hjem her. Særlig ivrer jeg for at folk på Røa skal komme til kirkens menighetssal én helt bestemt lørdag i november: i år 15/11. Da er det julemesse og et yrende liv, med Røa-mennesker ut og inn hele dagen! Julemessen er også et godt eksempel på at kirken på Røa ikke bare er opptatt av seg og sitt. Det syns jeg er viktig: At vi kan løfte blikket og se utover. Bare på den måten unngår vi å bli navlebeskuende, idet vi oppdager at det er mange som trenger oss! Kari og Finn Grotnes bor i Husebygrenda en ytterkant av Røa menighet, nede ved Makrellbekken. Men avstanden til kirken på Røa er ikke større enn at de begge stadig finner veien. Kari var bare småjenta første gangen. Mine foreldre hørte ikke med blant dem som rente ned kirkedørene akkurat, men de ønsket likevel å gi oss en kristen oppdragelse, så jeg og søsteren min fikk med oss 15 øre hver og tok trikken opp til Røa og søndagsskoletimene kl 10. Slik begynte det, og slik var det i mange år. Røa kirke var også stedet der jeg ble konfirmert. Vi hadde Christen Hallesby, og jeg husker godt hans hint for å berolige oss foran overhøringen: Gi et signal med en finger når dere tror dere kan svare!! 1. juledag dro hele familien til kirke. Da var gardemusikken der og spilte. Det var tradisjon i mange år, kan jeg huske. Og en veldig flott opplevelse! Finn og jeg traff hverandre på lærerskolen. Begge jobbet i skolen, inntil Finn fant ut at han i stedet ville bli lege. I 1965 giftet vi oss i Røa kirke. Etter en lang småbarnsperiode i Bærum flyttet vi tilbake til mitt foreldrehjem i Husebygrenda, midt på nittitallet, og igjen ble Røa vår kirke. Finn fant seg en rolle i denne kirken veldig tidlig: Han gikk med menighetsbladet. Og det gjør han fortsatt, den dag i dag! En annen type tilhørighet til kirken handler om sang og kor. Både Finn og jeg har vært med i Røa kirkes kammerkor i mange år nå, noe som vi opplever som veldig berikende. Røa kirke har for tiden to utrolig dyktige kirkemusikere. Olav og Gunnar er flinke, både med mennesker og musikk. Ikke minst jentekoret! Jeg tror kanskje at mange i dag bruker travelheten som et argument for ikke å bruke kirken sin mer. Men jeg tenker annerledes om dette: Vi trenger å høre til i et fellesskap av andre mennesker som også tror, tviler og trenger åndelig påfyll. Det hører ellers med til våre private kirkehistorie at her har vi fått mange nye venner. Finn og jeg tenker at vi er heldige som bor i nærheten av Røa kirke - denne 75-årsjubilanten som har gitt oss både opplevelser og oppgaver. Å være kirke handler mye om å høre til. Da jeg gikk i tredje på skolen havnet plutselig alle i klassen min i Speideren. Og siden har jeg bare blitt der. Jeg elsker naturen, overnatting i lavvo, leirer, den magiske stemningen rundt leirbålet, og det helt spesielle fellesskapet som er mellom speidere. Min tilhørighet til kirken på Røa handler først og fremst om konfirmasjonstiden og alle årene i Speideren. Etter konfirmasjonen meldte jeg meg på SULT, dette ledertreningsprogrammet som kirken tilbyr alle som har konfirmert seg. For meg ble kirkens lederopplæring viktig. Jeg tok også LIV-kurset, og vi fikk fort prøve oss i det virkelige lederlivet, idet vi er med som ledere både på Lys Våken og på konfirmantleirer. Jeg syns det er spennende å være leder. For det første føler jeg at det er bruk for meg. Jeg opplever stor glede over å være sammen med barn som alltid er glade for å se meg. Og så vil jeg si at ledertreningen har vært nyttig når jeg plutselig skal måtte håndtere vanskelige situasjoner. Jeg må ta stilling, og jeg må gjøre noen valg. Jeg er ikke så veldig aktiv i det som skjer ellers i kirken. Men ledertreningen jeg fikk der vil jeg alltid ha med meg videre gjennom livet. Kirken er så mye mer enn gudstjenesten Hallvard Tufte i Røaveien kom flyttende til Røa i 1964, sammen med kone og barn. Han forteller at via kirken ble de kjent med mennesker som gjør at de nå føler en god tilhørighet i lokalmiljøet på Røa. Jeg er glad for at vi som nyinnflyttet på Røa raskt fant veien til kirken i Nordengveien. Barna våre gikk i søndagsskolen, og Maureen og jeg fant ut at i kirken var det bruk for oss. Her fant vi vår plass. De månedlige lunsjtreffene er en veldig hyggelig arena for å møtes. Maureen har også vært aktiv i arbeidet med julemessa. Ellers har vi begge deltatt i ett av de mange husfellesskapene som fins i ulike geografier av Røa menighet. Da møtes vi i mindre grupper hjemme hos hverandre. Så for oss har kirken på Røa vært mye mer enn bare søndagens gudstjenester. Kirken betyr nok mer enn folk flest skjønner - også her på i vår bydel. 4 5

4 Kandelaberbjørka utenfor kirken Av Jorun Fougner - Denne kandelaberbjørka er utrolig flott. Jeg bare må ha noen bilder, sier en mann som jeg treffer i kirkeparken på Røa. - Du ser den har tre stammer, noenlunde like tykke. Minner om en flerarmet lysestake, en kandelaber. Det hender at gartnere manipulerer trær og gir dem fire stammer, men et tre med tre stammer er som oftest skapt av naturen selv. De er ikke veldig vanlige. Vet du når treet er plantet? Da kirken ble bygd? Det vet jeg ikke, men jeg er blitt såpass interessert i fenomenet at jeg går til Google som sier at det tidligere kaltes styvingstrær, trær som er blitt formet ved tilbakeskjæring av grener. Hensikten var å øke produksjonen av løv og kvist til fôr. Alle løvtrær ble brukt, men først og fremst alm. Lions-blomster til jubileet I fjor fikk vi en vakker blomsteroppsats fra Røa Lions som gledet mange, og lenge, til den døde av for lite eller for mye vann mot slutten av den varme sommeren. I år har vi fått penger til å velge selv hvordan vi vil at kirkeparken skal blomstre. Så nå er det straks pyntet til jubileumsfeiring. Tusen takk til Røa Lions for sjenerøs gave! 6 Legg feiringen til Voksenåsen og vi legger til rette for en minnerik opplevelse! Stort mer finner jeg ikke på Google. Jeg ringer en naturfaglærervenninne, videresendes til Naturhistorisk Museum på Tøyen og Norges Miljø- og Biovitenskapelige Universitet på Ås og blir klokere: Utgangspunktet har nok vært fôrproduksjon. Så har det vært perioder hvor det har vært mote å lage alleer med kandelabertrær fordi de var pene og morsomme å se på. Mange steder ser vi at tuntrær er kandelabertrær. De formes ved at man kapper toppen av treet, så utvikles nye grener som strekker seg oppover og blir stammer. Slik beskjæring fører ofte til råte i treet, derfor er ikke alle like begeistret. Men naturen kan også skape kandelabre: Et lynnedslag eller et soppangrep kan knekke toppen. Barn som klatrer kan gjøre det samme, og det har samme virkning som beskjæring. Neste spørsmål: Er kirkeparkbjørka blitt kandelaberbjørk av menneskers inngripen, eller har naturen klart det på egen hånd? Verken Bymiljøetaten eller Park og Idrett kunne svare. Vi har ikke funnet gamle fotografier fra kirkeparken som viser treet, og vi har heller ikke klart å få vite hvor gammelt treet er. Men i andre enden av kirkeparken står det faktisk to kandelaberbjørker til! Da kan vi vel regne med at svaret er klart de tre flotte kandelaberbjørkene vi har i kirkeparken er temmelig sikkert formet av menneskehånd. Og da kan vi kanskje også regne med at de ble plantet omtrent samtidig med at kirken var ny? Og som en skjebnens ironi - akkurat idet dette bladet skal i trykken, så blir de to andre kandelabertrærne felt, og får altså ikke være med på 100-årsfeiringen! Voksenåsen hotell ligger på toppen av Voksenkollen 501 m over havet, med en unik utsikt over byen og fjorden. Her har vi flere flotte lokaler som egner seg for selskaper av alle slag. Ta gjerne turen opp for en uforpliktende visning av våre fasiliteter og mattilbud I hovmester@voksenaasen.no I Gamle dager i gata vår Der bode en underlig graasprængt en paa den yderste nøgne ø Det var mot slutten av 6.klasse jeg fikk en diktbok som mor hadde brukt på middelskolen for kjempelenge siden. Jeg elsket Blomster- Ole og Gamle Norig og Vesle Hans eventyr og En ungbirk stander ved fjorden og alt som var trist og alt som handlet om at Norge er det vakreste landet i verden, og det var mye av begge deler i den boken. Mest av alt elsket jeg Terje Vigen. Og jeg leste og gråt, leste og gråt hver kveld. Iallfall nesten hver kveld. Og så ble jeg rasende også, på mannen som rodde for livet for å berge kone og barn fra hungersnød og død og mistet begge og som sa: «Best var det kan hende det gikk som det gikk. Så får du ha takk da, Gud». Jeg trodde på Gud. Eller jeg ville gjerne tro på Gud, men ikke på en sånn gud som mente at det var best at mennesker sultet i hjel mens Terje sat i prisonen i mange aar, der siges i fulde fem. Det jeg likte godt, var at Terje ikke drepte barnet til den engelske lorden da han hadde sjansen, enda det var lett å skjønne at han ville ha hevn. Jeg tenkte veldig mye på Gud og på Terje Vigen og på hvordan man kunne finne ut hva som var Guds vilje, hvis Gud altså fantes. Og så lurte jeg på om det kanskje ikke var Terje Vigen men Henrik Ibsen som tenkte at det var Guds vilje at de døde. Men en verdensberømt dikter kunne vel ikke tenke sånn? Da jeg hadde lest Terje Vigen hver kveld i mange uker, lærte jeg det like godt utenat, og siden det var en fortelling, gikk det ganske fort. Noen ganger leste vi dikt på skolen også, og en dag på vårparten sa Frøken at til neste norsktime skulle alle lære et dikt utenat og deklamere for klassen. Vi kunne godt velge et dikt som ikke sto i leseboken vår, hvis vi ville. Jeg ville. Terje Vigen tok helt nøyaktig hele norsktimen, så vi måtte skjøte på med en historietime for at alle skulle få plass.. Kom jeg gjennom uten tårer? Nei da. Men jeg var ikke den eneste som gråt. Og jeg fortsatte med Terje Vigen om kvelden i mange måneder. Og jeg fortsatte å lure på det med Gud også. Veldig lenge. Vil han virkelig det vonde som skjer? JF En menighet må leve, ikke bare drives Anne Åbyholm Brodal fungerer i høst i stillingen som menighetsforvalter. Hun har tidligere hatt en liknende stilling i Ris menighet. Men hvem er hun, og hva tenker hun om sin rolle - både som 50% ansatt i den lokale kirken, og som mamma og ektefelle? Tekst: Hilde Lyberg Ersdal Foto: Magnhild Landrø - Du har overtatt menighetsforvalterpulten på kirkekontoret. Hvem er du? - Jeg er Anne, nettopp fylt 53, mamma til tre, gift med Jørgen, bor på Røa, utdannet jurist. - Få høre litt om dine røtter og din bakgrunn! - Jeg er vokst opp med kristne foreldre og familie, og har etter hvert fått nære kristne venner bl a gjennom barne- og søndagsskolearbeid, både på tidligere bosted og her på Røa. Å kunne diskutere ulike problemstillinger/saker/livsmestring med andre som har et kristent livssyn, det betyr mye for meg. - Fortell litt om hvordan det er å være mamma, og hvordan det går kombinert med ditt arbeid i kirken. - Det er alltid en utfordring, synes jeg, å balansere innsats på ulike områder. Jeg blir raskt engasjert i det jeg driver med, og i en menighet er det alltid noe å gjøre! I slike stillinger som dette er det også vanskelig å skille mellom det som er jobb og det som er privat kirkelig engasjement. For øvrig synes jeg det er bra at barna ser at jeg bruker tid på noe jeg synes er viktig, også i jobbsammenheng. Arbeid i kirken har jo større perspektiver. Det er litt lettere nå enn før å ta mer hensyn til barnas/familiens behov.. stå imot verdens visdom! Jeg er vel blitt veldig gammel og klok!? Jeg ville valgt å være enda mer hjemme med barna, hvis jeg skulle valgt om igjen. Barna trenger foreldrestøtte også når de vokser til. Om jeg arbeider i kirken eller andre steder synes jeg det ser ut som om mange kvinner går på akkord med både barns og egne behov. Det er lite heder og ære i likestillingsdebattene knyttet til arbeid i hjemmet. Her har kvinnesakskampen kommet litt til kort, synes jeg. Selv hadde jeg en mor som arbeidet hjemme i hele vår oppvekst, og hun kunne gjort mye som antakelig hadde vært mer interessant og utfordrende for hennes egen del. Men hun valgte oss. Det er jeg glad for, og hun er et forbilde for meg. For å finne en god kombinasjon støtter jeg meg til Peter som skriver i brevet til Timoteus;...en som ikke har omsorg for sine nærmeste, og særlig for sin egen familie, har fornektet troen og er verre enn en vantro! Så her blir det ikke mye overtid!! - Hva er dine drømmer og mål for Røa? Du er nå en profesjonell som skal drive menighet? - Det synes jeg er et litt omfattende spørsmål å svare på. Men veldig kort: Jeg håper at menighetens gudstjenester og aktiviteter kan bidra til å gi mennesker kunnskap og opplevelser som utdyper interesse for troens mysterium, og at det kan bidra til å utvikle den enkeltes kristne tro. t Menighetsrådet har jo, litt enkelt sagt, hovedansvaret for å ha oppmerksomhet mot alt som kan vekke og nære det kristne liv i soknet. Tidligere sokneprest i Ris menighet, Ola Rypdal, sa til meg en gang at menighetslivet er en merkelig organisme. Det gir mening. En menighet må i størst mulig grad leve, ikke bare drives, tenker jeg. Når det er sagt så er det mange oppgaver i den daglige driften av menighetskontoret som må ivaretas. Så konkret for min del blir det å bidra til dette og utføre administrative oppgaver for menighetsrådene. 7

5 Røa Autoco ditt lokale verksted som fikser det meste! EU-kontroll Service Reparasjoner Dekkhotell Skade/karosseri Diagnosetest og elektronisk feilsøking på alle kurante bilmerker Mandag-fredag 7-17 Sørkedalsveien 175 Ring (18) Følg oss på Facebook! På Statoil på Bogstad gir vi deg den servicen du leter etter! (20) 7-23 (8-23) Ankerveien Dekk-reparasjoner Skifte av lyspærer og vindusviskere Utleie av tilhenger Ny vaskemaskin med polering! I tjeneste for oss Noen forbinder kanskje vellet med Medaljen for lang og tro tjeneste, eller med benker som settes ut på gode hvilesteder i lokalsamfunn. Men ingen av delene er sentrale oppgaver for de lokale vellene. - Det er mer å verne om lokalsamfunnet, bidra til utvikling av positive naboforhold, og følge med på utviklingen i lokalmiljøet, sier Moland. - Vellet jobber først og fremst opp mot politikerne og for beboerne. 100 år for godt naboskap - Vellet hadde et større samfunnsansvar før. Det sørget for at det ble strødd i gatene, at vann og kloakk fungerte. Nå gjøres alle slike sentrale oppgaver av det offentlige. Men vi følger med, og vi følger opp lokalpolitikerne. For eksempel vokter vi grøntområdene. Alt vi gjør kan hver enkelt gjøre for seg. Vellet har ikke noe mandat, men slike initiativ og henvendelser blir enklere når det er et godt fungerende vel. - Er vellet mest et lokalt velferdstilbud, eller er det mer en beboeraksjon? - Det er vel litt av begge deler. Men utviklingen har unektelig gått mer og mer i retning av vellet som en beboerforening. Vår største sak i de seinere årene har vært arbeidet for å bygge tunnel. Vi har kjempet mot Monstermaster i Mærradalen, og arbeidet for åpning av bekken i samme dal. Vi har vært med på å bygge samfunnshuset, bidratt til byggingen av bad på Røa, og arbeidet for et kulturhus. Det er nok ikke så mye sosialt velferdsarbeid lenger. Det eneste måtte være juletrefesten på samfunnshuset, pluss at vi gir bort en del penger til ulike beboeraktiviteter. - Hva fikk deg inn i dette arbeidet? - Jeg tror det var for meg som for de fleste som blir med i slikt arbeid: Jeg hadde et personlig engasjement om å utvikle et sterkere lokalt kulturarbeid. Jeg mente - og mener - at vi trenger bedre kulturlokaliteter på Røa. Og jeg tenkte at vellet var en god sammenheng for å få slikt til. Og dermed var jeg i gang. Når man først er med i det ene, så drar det lett med seg mer. For alle tror jeg det er et personlig engasjement for en eller annen sak som trekker dem med i vellet. - Er det vanskelig å få med nye i vellet? Folk vi setter pris på Røa Vel feirer 100 år. Men hva gjør dette vellet egentlig? Kirkebladet har snakket med vellets leder, Anders T. Moland som forteller at på Røa handler det mye om å knytte sammen. Tekst: Roald-Einar Ottersen Foto: Vidar Bakken/dittoslo - Vi har god oppslutning. De aller fleste huseierne er med, og mange som bor i leiligheter. Folk står ikke i kø for å gjøre noe, men vi får alltid de som vi trenger. Det krevende er at styret ikke bare kan være opptatt av sine egne saker, men må ta ansvar for både store og små saker. På sitt verste kan vi få følelesen av litt «supperåd» når vi må bruke mye krefter på «små» saker. Men hva som er smått og hva som er stort er ikke alltid lett å si. På sitt beste gir velarbeidet en god opplevelse av å få være med på å utvikle og prege lokalsamfunnet. - Vellet har ikke noe eget mandat, og er det ikke egentlig tilstrekkelig at vi har lokalpolitikerne i bydelen vår? - Vellet er en lavterskel organisasjon. Jeg tror det er riktig å si at vellet står folk nærmere enn politikerne, selv lokalpolitikerne. Enkeltpersoner som får en idé, har et engasjement, eller finner en «sak», henvender seg lettere til vellet, enn til politikerne. Dette gjør at politikerne, ikke minst bydelspolitikerne, lytter til oss. Og vellet er ikke et byråkratisk organ, når vi er enige om å gjøre noe, så bare gjør vi det! - Røa har forandret seg på 100 år, hvilke utfordringer ser du særlig i dag? - Det har blitt stor fortetting på Røa, fra store frukthager til asfalterte områder, og leiligheter. Og uten å være nostalgisk, så gjør dette noe med bomiljøet. Det kan synes som om tettere bebyggelse skaper mindre kontakt. Leiligheter gir mindre kontakt med naboen enn hus og hage. Det er også litt større gjennomstrømming i leiligheter, enn der folk har hus og hage. Leilighetsboere opplever kanskje at det er sameiet eller borettslaget som blir deres fellesarena, mens huseierne mer har opplevd at vellet er deres fellesarena. Smøre relasjoner - Det betyr også at vellets oppgaver må endre seg litt, fra å være opptatt av å løse hus og hage-eieres felles utfordringer, til å styrke kontakten og tilhørigheten til lokalmiljøet; «smøre» relasjonene mellom folk som bor her, slik at konflikter unngås og at alle kan ta ansvar for lokalmiljøet de bor i. Å styrke og utvikle de kulturelle aktivitetene i lokalmiljøet er et ledd i det arbeidet. Kulturhusprosjektet var viktig i den sammenhengen. - Tror du det blir hardere tider for vellet framover? - Mange har en sterk tilhørighet til Røa, og dugnadsånden eksisterer fortsatt, men den er unektelig truet. Alle er opptatt med sine egne livsprosjekter. Det er ikke mangel på aktivitet, ikke minst for barna, og foreldrene må med. De som bor her er aktive. Jeg har hørt det er sagt at Sørkedalsveien er den veien i landet med flest deltakere i Birken! Knytte sammen - Røa er ikke som andre bydeler? - Røa er et utdannet middelklasseområde, med de kvaliteter og verdier som ligger i det. På mange områder er det en skjermet arena, der det flerreligiøse og flerkulturelle samfunn mer er en kunnskap enn en erfaring. Vi har mange og sterke aktører i lokalsamfunnet, ikke minst idretten, korpsene og kirken. Når vellet nå feirer 100-jubileum er vi derfor svært opptatt av å knytte det vi driver med sammen med det disse andre aktørene i lokalsamfunnet holder på med. I mangt og meget driver vi med det samme. - Røa må ikke bli en soveby og vi trenger lokale institusjoner som for eksempel biblioteket. Derfor er vi litt bekymret over at kommunen bruker så store beløp på institusjoner i sentrum, som nytt Munchmuseum og Deichmanns bibliotek. Menighetsrådet har lenge jobbet med tanken på at også Sørkedalen kirke skal få sin lysglobe. - Nå er den på plass - i god tid før neste års 150-årsjubileum for kirken, forteller Tore Berger, lederen i dalens menighetsråd. - Lysgloben er laget på Vest-Torpa (Myhre Smie). Den er plassert foran i kirken, på venstre side. Der tok vi ut en av kirkebenkene, og det ble plass både til pianoet og til lysgloben. Midlene til lysgloben kom fra dalens sanitetskvinner. Lysgloben - et nytt sted i kirkerommet En sirkelrund jordklode i smijern, omgitt av tente lys - slik ser det ut når flere har satt fra seg sine små lys rundt ekvator - kanten. Men hvem er det som kan tenne et lys og sette det i denne globen? Jo, det tenker jeg at alle kan, alle som har lyst eller behov. Voksne som barn. Troende som ikke-troende. Jeg har sett hvordan folk bruker lysgloben. Jeg har sett det fra kirkebenken når det er dåp i kirken, for eksempel. Da har kanskje en av fadderne tent et lys for den lille og satt det i globen. En mamma fortalte meg for noen år siden at hun hadde gått inn i en vilt fremmed kirke en gang som det var gudstjeneste der, og da alle gikk fram for å ofre penger på alteret, snek hun seg med i stimen av folk og tok snarveien bort til lysgloben. - Jeg er ingen kirkegjenger, sa hun. - Men jeg hadde bare sånn behov for å be en bønn for mitt alvorlig syke barn. Jeg kan ikke de ordene som kan forme en riktig bønn. Men jeg regner med at Gud så lyset jeg tente, og tankene jeg tenkte. Barnebarnet Oda tenner lys for en nydøpt kusine. Da jeg vokste opp fantes det ingen lysglober rundt om i kirkene. Nå står det en globe nesten i hver kirke, og jeg tenker at sånn skal det også være - også i Sørkedalen, min kirke! Sa hun. Og jeg vil si at det var både klokt tenkt og klokt gjort. Ikke alle forbinder lystenning med bønn. Noen syns nok bare det er fint å kunne stå der foran lysgloben og vite at her hører jeg til. Jeg er en av de mange - her. Og nå. Andre assosierer kanskje lysgloben med ord fra Bibelen, der Jesus sier: Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys. Sånne ord kan være gode å tenke på i det øyeblikket du tenner et lys. Særlig når du selv opplever det mørkt og ulendt i livet. Jeg har også sett at noen av dem som bruker lysgloben er veldig nøye på at lyset de skal tenne henter sin flamme fra det store lyset som står midt inni globen. Det gir en ekstra mening. Det hender at jeg også tenner et lys når jeg er i kirken. For meg er det et slags synlig tegn på en usynlig bønn. Fordi jeg syns jeg trenger noen som er større enn meg, og som kan være der for meg. Lyse for meg. Magnhild Landrø 8 9