Heksen fra Portobello

Transkript

1

2 Paulo Coelho Heksen fra Portobello Oversatt fra portugisisk av Kari og Kjell Risvik, MNO

3 Bazar Forlag AS Stortingsgata 22 Postboks 2023 Vika 0125 Oslo Originaltittel: A bruxa de Portobello Copyright 2006 by Paulo Coelho This edition was published by arrangements with Sant Jordi Asociados, Barcelona, SPAIN All rights reserved. Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2007 Oversatt fra portugisisk av Kari og Kjell Risvik Omslagsfoto: Artem Efimov/Shutterstock Tilrettelegging av design: Lene Stangebye Geving/ Forfatterfoto: Frederic Charmeaux Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri Satt med: Sabon 11/16 pt Trykk og innbinding: TBB, Slovakia Trykt på: Ensolux Cream 80 g, bulk 1,6 ISBN Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning, og kan straffes med bøter og fengsel.

4 O Maria, unnfanget uten synd, be for oss som vender oss til deg. Amen.

5 Ingen tenner et lys og setter det i kjelleren eller under en skjeppe, men i lysestaken, for at de som kommer inn, kan se skinnet av det. LUKAS, 11.33

6 Tilegnet S.F.X, en sol som spredte lys og varme alle vegne, et eksempel for dem som tenker ut over sin egen horisont.

7 Før disse vitnesbyrd forlot mitt skrivebord og fulgte den vei jeg hadde bestemt for dem, overveide jeg å bruke dem som grunnlag for en tradisjonell bok, der en historie fra virkeligheten blir fortalt etter grundig research. Jeg begynte å lese en rekke biografier som kunne hjelpe meg med skrivingen, og det var da jeg innså det: Forfatterens syn på hovedpersonen vil nødvendigvis virke inn på resultatet av hans research. Ettersom det ikke var min mening å si akkurat hva jeg tenker, men nedtegne historien om «heksen fra Portobello» slik den ble sett av dens fremste aktører, slo jeg snart fra meg tanken om å skrive boken. Jeg skjønte at jeg heller skulle skrive det som var blitt meg fortalt. Heron Ryan, 44 år, journalist INGEN TENNER EN LAMPE for å skjule den bak døren: Formålet med lyset er å spre mer lys, åpne folks øyne, vise alt det vidunderlige i omgivelsene. Ingen vil ofre det mest dyrebare de eier: kjærligheten. Ingen legger drømmene sine i hendene til dem som kan knuse dem. Unntatt Athena. Lenge etter hennes død ba hennes gamle lærerinne meg bli med til byen Prestonpans i Skottland. Byen 11

8 hadde i henhold til en føydal lov som skulle oppheves i neste måned, offisielt benådet 81 mennesker og kattene deres som ble henrettet for hekseri i det sekstende og syttende århundre. Ifølge den offisielle talskvinnen til baronene i Prestoungrange og Dolphinstoun var «de fleste dømt uten noe konkret bevis, bare med grunnlag i påtalemaktens vitner, som erklærte at de hadde følt onde ånders nærvær». Det har ingen hensikt å gå inn på alle eksessene som ble begått av inkvisisjonen, med dens torturkjellere og bål som ble nøret av hatets og hevnens flammer. Men på veien fortalte Edda flere ganger at det var noe i dette som hun måtte ta avstand fra: Byen, og den 14. baron av Prestoungrange og Dolphinstoun, «benådet» mennesker som var blitt brutalt henrettet. Vi lever i det tjueførste århundre, og etterkommerne etter de egentlige forbryterne, de som drepte uskyldige mennesker, mener fremdeles at de har rett til å «benåde». Du skjønner hva jeg mener, Heron. Jeg skjønte det. En ny heksejakt begynner å bre seg. Denne gangen er våpenet ikke lenger rødglødende jern, men ironi og undertrykkelse. Enhver som oppdager at de har en nådegave, og våger å snakke høyt om evnene sine, blir betraktet med mistro. Vanligvis vil ektemannen, hustruen, faren, sønnen, hvem det nå er, i stedet for å føle seg stolt, forby noen å snakke om det, for ikke å gjøre familien til spott og spe. Før jeg traff Athena, mente jeg at alt slikt bare var en 12

9 uhederlig måte å utnytte folks fortvilelse på. Da jeg reiste til Transilvania, var det for å lage en dokumentar om vampyrer, men også for å vise hvor lett folk lar seg lure. Det finnes overtro som har nedfelt seg i menneskenes fantasier, hvor absurde de enn kan virke, og det ender da alltid med at de blir utnyttet av skruppelløse mennesker. Da jeg kom til Draculas slott, som er blitt gjenreist bare for å gi turistene en følelse av at de befinner seg på et særegent sted, ble jeg oppsøkt av en tjenestemann som antydet at jeg skulle få en ganske «betydelig» gave (det var det ordet han brukte) når filmen ble vist på BBC. Slik denne tjenestemannen så det, var jeg med på å utbre denne myten, og dermed hadde jeg gjort meg fortjent til en rikelig belønning. En av reiseførerne sa at antall besøkende økte for hvert år, og at denne omtalen av stedet ville ha en positiv effekt, selv om det ble påpekt at slottet var falskt, at Vlad Dracula var en historisk person uten noen tilknytning til myten, og at det hele bare var tankespinn, diktet opp av en ire (red. anm. Bram Stoker) som aldri hadde vært på de kanter. Akkurat da gikk det opp for meg at hvor strengt jeg enn omgikkes med de faktiske forhold, bidro jeg ufrivillig til å underbygge løgnen. Selv om tanken med reisen min var å avmytologisere stedet, ville folk tro det de selv ville. Reiseføreren hadde rett, i bunn og grunn ville jeg bare lage enda mer propaganda. Jeg skrinla straks hele prosjektet, enda jeg allerede hadde nedlagt ganske mye penger i reisen og undersøkelsene. Likevel skulle denne turen til Transilvania få enorm 13

10 betydning for livet mitt. Jeg ble nemlig kjent med Athena da jeg forsøkte å oppspore moren hennes. Skjebnen, den gåtefulle, nådeløse skjebnen, brakte oss sammen i den intetsigende vestibylen i et enda mer intetsigende hotell. Jeg ble vitne til hennes første samtale med Deidre eller Edda, som hun helst vil bli kalt. Det var som om jeg var en tilskuer til mitt eget liv, til den fåfengte kampen mitt hjerte kastet seg ut i for ikke å bli forført av en kvinne som ikke hørte hjemme i min verden. Jeg applauderte da fornuften tapte kampen, og jeg ikke hadde noe valg. Jeg måtte bare gi meg over og innse at jeg var forelsket. Denne forelskelsen medførte at jeg fikk være med på ting jeg ikke hadde ant noe om, ritualer, to materialiseringer, transer. Jeg trodde selv at jeg var forblindet av kjærligheten, derfor trakk jeg alt sammen i tvil. Men det var en tvil som ikke lammet meg, den drev meg tvert imot i retning av hav som jeg ikke kunne vedkjenne meg eksistensen av. Det var den samme kraften som i de tyngste øyeblikk gjorde det mulig for meg å stå imot journalistvenners kynisme og skrive om Athena og hennes arbeid. Og siden denne kjærligheten fremdeles lever, til tross for at Athena er død, er kraften der, enda det nå ikke er noe jeg heller vil enn å glemme det jeg så og lærte. Jeg kunne bare ta meg frem i denne verdenen så lenge jeg holdt Athena i hånden. Det var hennes hager, hennes elver, hennes fjell. Nå som hun er borte, vil jeg at alt snarest mulig skal bli slik som det var før. Jeg vil konsentrere meg mer om trafikkproblemer, om Storbritannias utenrikspolitikk, om 14

11 hvordan de regulerer skatter og avgifter. Jeg vil at det skal bli som før, da jeg trodde at magiens verden bare var et utspekulert triks. At folk er overtroiske. At det som vitenskapen ikke kan bevise, ikke har livets rett. Da møtene i Portobello begynte å komme ut av kontroll, hadde vi utallige diskusjoner om hvordan hun oppførte seg, men i dag er jeg sjeleglad for at hun aldri ville høre på meg. Hvis det finnes noen trøst i den tragedien det er å miste en vi elsker så høyt, er det håpet, det vi ikke kan klare oss uten, håpet om at det kanskje var til det beste. Jeg våkner og sovner med den vissheten. Det var best at Athena gikk bort, før hun steg ned til denne verdens infernoer. Hun ville aldri ha funnet tilbake til sin sjelefred etter at begivenhetene hadde gitt henne tilnavnet «heksen fra Portobello». Resten av hennes liv ville ha blitt et bittert sammenstøt mellom hennes personlige drømmer og den kollektive virkeligheten. Kjenner jeg henne rett, ville hun ha fortsatt å kjempe til det siste, brukt opp alle sine krefter og all sin glede i forsøket på å bevise noe som ingen, absolutt ingen, var villige til å tro. Hvem vet, hun søkte kanskje døden, slik en skipbrudden søker en øy. Hun må ha stått på mange T-banestasjoner til langt på natt og ventet på voldsmenn som aldri kom. Hun må ha flakket omkring i de farligste strøk i London på jakt etter en drapsmann som aldri dukket opp. Hun utløste de sterkes sinne, men de maktet ikke å gi uttrykk for sitt raseri. 15

12 Men til slutt klarte hun da å bli brutalt myrdet. Men når det kommer til stykket, hvor mange av oss er det som blir forskånet for å se de viktigste ting i livet forsvinne fra det ene øyeblikket til det neste? Jeg tenker ikke bare på menneskene, men også våre ideer og drømmer: Vi kan holde stand en dag, en uke, noen år, men vi er alltid dømt til å tape. Kroppen lever videre, men sjelen vil før eller senere få et dødelig slag. En fullkommen forbrytelse, der vi ikke vet hvem som drepte vår glede, hvilke beveggrunner han hadde for det, eller hvor de skyldige er å finne. Og disse skyldige, som ikke sier sitt navn, er de seg bevisst hva de har gjort? Det kan jeg aldri tenke meg, for også de er et offer for den virkeligheten de skapte om de er aldri så depressive, arrogante, maktesløse og mektige. De forstår ikke og ville aldri kunne forstå Athenas verden. Ja, det er den beste måten å uttrykke det på: Athenas verden. Jeg begynner endelig å forsone meg med at hun var her på gjennomreise, som en gunstbevisning, som en som befinner seg i et praktfullt slott og spiser den mest utsøkte mat, vel vitende om at det bare er en fest, at slottet ikke er hennes, maten ikke er kjøpt for hennes penger, og på et visst tidspunkt vil lysene bli slukket, eierne vil gå og legge seg, tjenerne vende tilbake til værelsene sine, døren lukkes, og så står vi igjen på gaten og venter på en taxi eller en buss, tilbake i hverdagens middelmådighet. Jeg vender tilbake. Rettere sagt: En del av meg vender 16

13 tilbake til den verden der bare det vi kan se, ta på og forklare, har noen mening. Jeg vil tilbake til den verdenen der man får fartsbøter, der folk står og diskuterer foran skrankene i banken, der de evig og alltid klager over været, der de ser skrekkfilmer eller Formel 1. Det er det universet jeg blir nødt til å leve med i resten av mine levedager. Jeg vil gifte meg og få barn, og fortiden vil være et fjernt minne som til syvende og sist ikke vil få meg til å spørre meg selv: Hvordan kunne jeg være så blind, hvordan kunne jeg være så naiv? Jeg vet også at om natten vil en annen del av meg flakke omkring i rommet, i kontakt med ting som ikke er så virkelige som den sigarettpakken og det ginglasset jeg har foran meg nå. Min sjel vil danse med Athenas sjel, jeg vil være hos henne mens jeg sover, jeg vil våkne badet i svette, jeg vil gå ut på kjøkkenet og ta meg et glass vann, jeg vil skjønne at når man kjemper mot gjenferd, må man ta i bruk våpen som ikke hører til i virkeligheten. Da vil jeg følge min bestemors råd og legge en åpen saks på nattbordet, slik at jeg kan klippe av fortsettelsen av drømmen. Dagen etter vil jeg se på saksen og angre litt. Men jeg må bare venne meg til å leve i denne verden igjen, ellers vil jeg bli gal.

14 Andrea McCain, 32 år, skuespiller «INGEN KAN MANIPULERE andre mennesker. I ethvert forhold vet begge hva de gjør, selv om en av dem etterpå skulle klage over at de er blitt brukt.» Det var det Athena pleide å si men hun oppførte seg stikk motsatt, for hun brukte og manipulerte meg uten overhodet å tenke på følelsene mine. Og siden det er magi det er snakk om her, blir anklagen enda mer alvorlig. Hun var tross alt læreren min, og det var hun som skulle sette meg inn i de hellige mysteriene, vekke den ukjente kraften som vi alle er i besittelse av. Når vi drister oss ut på dette ukjente havet, stoler vi blindt på dem som viser oss vei og tror at de vet mer enn oss. Men jeg kan garantere at det gjør de ikke. Verken Athena eller Edda eller de jeg ble kjent med på grunn av dem. Hun fortalte meg at hun lærte selv etter hvert som hun lærte andre, og selv om jeg til å begynne med nektet å tro det, ble jeg senere overbevist om at det var sant. Jeg oppdaget at det var en av hennes mange måter å gå frem på når hun ville dempe vår mistro, slik at vi ga oss over for hennes trolldomskraft. Folk som har gitt seg i kast med en åndelig søken, tenker ikke: De vil bare ha resultater. De vil føle seg sterke, fjernt fra de anonyme massene. De vil være spesielle. Athena lekte med folks følelser, og hun gjorde det på en skremmende måte. 18

15 Jeg tror at hun en gang i tiden var en stor beundrer av den hellige Thérèse fra Lisieux. Den katolske tro interesserer meg ikke, men etter hva jeg har hørt, hadde Thérèse en slags mystisk og fysisk samhørighet med Gud. Athena nevnte en gang at hun gjerne skulle ha hatt en lignende skjebne. I så fall burde hun ha gått i kloster og viet livet til stille fordypelse eller i de fattiges tjeneste. Det ville ha vært mye mer nyttig for verden og mye mindre farlig enn å bruke musikk og ritualer til å hensette folk i en slags rus der vi kan komme i kontakt med det beste, men også det verste i oss selv. Jeg kom til henne på den tiden da jeg søkte en mening med mitt liv, selv om jeg holdt det for meg selv under vårt første møte. Jeg burde fra første stund ha skjønt at Athena ikke var noe særlig interessert i slikt. Hun ville leve, danse, elske, reise, samle folk rundt seg for å vise hvor klok hun var, stille sine evner til skue, provosere naboene, gjøre det meste ut av det som er mest verdslig i oss selv om hun alltid prøvde å gi sin søken et åndelig skjær. Hver gang vi møttes, til magiske seremonier eller for å gå på en bar, fornemmet jeg hennes makt. Den var så sterk at jeg nesten kunne ta og føle på den. Til å begynne med var jeg fascinert og ville bli lik henne. Men en dag, på en bar, begynte hun å snakke om «Den tredje rite», som har noe med det seksuelle å gjøre. Hun gjorde det så kjæresten min hørte det. Påskuddet var at hun ville undervise meg. Hennes egentlige hensikt var etter mitt skjønn å forføre mannen jeg elsket. Og selvfølgelig, hun fikk det som hun ville. 19

16 Det er ikke bra å snakke nedsettende om noen som er gått fra dette livet til det astrale planet. Athena behøver ikke å stå til regnskap for meg, men for alle de kreftene som hun ikke kanaliserte til menneskehetens beste eller sin egen åndelige foredling, men i stedet bare brukte til egen fordel. Hva verre er: Alt det vi påbegynte sammen, kunne ha falt heldig ut om det ikke hadde vært for hennes tvangsmessige ekshibisjonisme. Hadde hun bare opptrådt mer diskré, kunne vi nå sammen ha utført det oppdraget som var gitt oss. Men hun klarte ikke å beherske seg. Hun trodde selv at hun satt inne med hele sannheten, at hun kunne overvinne alle hindringer ved bare å benytte seg av sine forførelseskunster. Og hva ble resultatet? At jeg ble sittende alene igjen. Og jeg kan ikke la arbeidet være halvgjort. Jeg må gjennomføre det til siste slutt, selv om jeg noen ganger føler meg svak og nesten alltid motløs. Det overrasker meg ikke at livet hennes endte som det gjorde. Hun flørtet alltid med det farlige. Det sies at utadvendte mennesker er ulykkeligere enn de innadvendte, og at de må kompensere ved å fremstå som om de er glade og fornøyde og finner seg vel til rette i livet. Og i hennes tilfelle er det så sant som det er sagt. Athena var fullt klar over sin egen karisma, og alle de som elsket henne, fikk lide for det. Også jeg. 20

17 Deidre O Neill, 37 år, lege, kjent som Edda HVIS EN MANN vi ikke kjenner, ringer oss i dag, prater litt, ikke ymter om noen ting, ikke sier noe særskilt, men likevel viser oss en oppmerksomhet som sjelden blir oss til del, er det fullt ut tenkelig at vi går til sengs med ham samme kveld, ganske forelsket. Det er slik vi kvinner er, og det er ikke noe galt i det det ligger i den kvinnelige natur at vi har svært lett for å åpne oss for kjærligheten. Det var den samme kjærligheten som åpnet meg for møtet med Mor da jeg var nitten. Athena var på samme alder da hun for første gang danset seg inn i en transe. Men det var det eneste vi hadde felles alderen da vi får vår innvielse. I alle andre henseender var vi helt og aldeles forskjellige, især i måten vi forholdt oss til andre mennesker på. Som hennes lærer gjorde jeg alltid mitt beste for å hjelpe henne i hennes indre søken. Som hennes venninne selv om jeg ikke er sikker på om den følelsen ble gjengjeldt prøvde jeg å varsle henne om at verden ennå ikke var moden for de forvandlingene hun ønsket å gjennomføre. Jeg husker at jeg hadde noen søvnløse netter før jeg fikk bestemt at hun fikk handle fritt og bare følge sitt eget hjerte. 21

18 Hennes store problem var at hun var en kvinne av det 22. århundre, men at hun levde i det 21. og heller ikke la skjul på det. Betalte hun prisen for det? Utvilsomt. Men hun måtte ha betalt en mye høyere pris om hun hadde lagt bånd på sine overstrømmende følelser. Hun ville ha vært bitter og frustrert, alltid opptatt av «hva andre må tenke», alltid si «la meg først finne ut av disse tingene, så skal jeg gå inn for drømmen», alltid klage over at «de ideelle forholdene inntreffer aldri». Alle er på utkikk etter den fullkomne læreren. Men selv om lærerne er aldri så menneskelige, kan det de lærer bort, være guddommelig og det er noe vi mennesker har vondt for å tro. Man må ikke forveksle læreren med klasserommet, ritualet med ekstasen, den som formidler symbolet, med symbolet selv. Tradisjonen er forbundet med møtet med livets krefter, og ikke med dem som formidler det. Men vi er svake: Vi ber Mor sende oss veivisere, men det hun sender, er bare skiltene som peker ut veiene vi skal gå. Stakkars dem som leter etter gjetere i stedet for å lengte etter frihet. Et møte med den høyere kraft er innen alles rekkevidde, men det er fjernt fra dem som overlater ansvaret til andre. Vår tid på jorden er hellig, og vi bør feire hvert øyeblikk. Viktigheten av dette er gått i glemmeboken: Selv religiøse høytider er blitt anledninger til å ta en tur på stranden, ut i parken, til vintersportsstedene. Det finnes ikke lenger riter. Vi makter ikke å forvandle vanlige handlinger til hellige ytringer. Vi lager mat og klager over all 22

19 den tiden som går til spille, når vi kunne legge all vår kjærlighet i tilberedelsen. Vi arbeider og synes at det er en guddommelig forbannelse, når vi burde bruke våre evner til å skaffe oss glede og utbre Mors energi. Athena brakte opp i dagen den uendelig rike verden som vi alle bærer i sjelen, uten å tenke over at folk ennå ikke er rede til å ta imot disse evnene. Når vi kvinner søker en mening med vårt liv, eller veien til kunnskap, identifiserer vi oss alltid med én av de fire klassiske arketypene. Jomfruen (og her snakker jeg ikke om det seksuelle) er den som søker ut fra sin hele og fulle selvstendighet, og alt det hun lærer, er en frukt av hennes evne til å møte utfordringene alene. Martyren er den som i smerten, overgivelsen, lidelsen, finner en måte å kjenne seg selv på. Helgenen finner den egentlige grunnen til å leve i den grenseløse kjærligheten, i evnen til å gi uten å kreve noe til gjengjeld. Og endelig er det Heksen, som er ute og leter etter den totale og ubegrensede nytelse og finner livets berettigelse i dette. Athena var alle fire på én gang, mens vi andre vanligvis må velge bare den ene av disse kvinnelige tradisjonene. Visst kan vi rettferdiggjøre hennes oppførsel ved å hevde at alle de som faller i transe eller ekstase, mister kontakten med virkeligheten. Det stemmer ikke: Den fysiske verden og den åndelige verden er ett og det 23

20 samme. Vi kan skjelne det guddommelige i hvert støvkorn, og det er ikke til hinder for at vi feier det vekk med en fuktig svamp. Det guddommelige forsvinner ikke, men det forvandler seg til den rene overflaten. Athena skulle ha vært mer forsiktig. Når jeg tenker over min elevs liv og død, er det best at også jeg forandrer litt på måten jeg opptrer på.