Støttestenen. Organ for loge nr. 67 Castrum

Transkript

1 Støttestenen Organ for loge nr. 67 Castrum Årgang 18 nr Innhold: s2: Overmester har ordet. s3: Støttestenen gratulerer, Innvielse. s5: Den personlige sfære. s6: Kamilla Evensens tur til UNP. s7: 50 års Veteranjuvel. s8: Høgt blant Saarijärvis moar. Våren kom sent i Øverbyen. Dette bildet ble tatt 2/5. Alt hva I vil at andre skal gjøre mot Eder, det gjøre og I mot dem 1

2 Overmester har ordet Kjære embedsmenn og brødre Idet vi nå er i ferd med å avslutte første halvdel av den valgtermin vi er inne i, så må jeg få utrykke til dere alle en stor takk for alt det som mange av dere har stilt opp med i denne tiden. Logevirksomheten er og forblir ett felleskapsarbeid uansett om ansvaret blir lagt til enkeltpersoner. Det jeg egentlig hadde tenkt å skrive om i denne leder er rekrutteringen til logen. Nevnd for Styrkelse og Ekspansjon skal snart legge fram noe konkret i denne forbindelsen. På møtet i september har S & E fått tid til disposisjon. Allikevel har jeg noe jeg vil fremføre her. Under mange år i forskjellige embeder, bl.a. kapellan, ceremonimester i to perioder, UM og nå OM har jeg hatt fordelen av å stifte nærmere bekjentskap med våre rituelle skatter enn det jeg sikkert ellers ville gjort. Gjennom disse år og dette bekjentskap, har gjort det blitt klart for meg at Ordenen bygger på utvalgthet som vi kjenner den ved innvielsen- vi kan jo ikke kreve medlemskap i vår Orden! Alt det Ordenen krever av troskap, tillit, medmenneskelighet og troen på et Høyeste vesen viser at brødrene som tar imot oss tror at vi har det rette hjertelag. Det rette hjertelaget veller frem når vi lar empatien gripe tak i oss. Troskapen mot avgitte løfter er en rettesnor for oss alle å følge. Det er du sikkert ikke uenig i. Men hvordan er det da med din innsats på å rekruttere medlemmer til vår Orden. Selvsagt er det ikke en enkelt brors ansvar alene, men det er definitivt enhver Odd Fellow sitt ansvar å bidra med sitt slik at antallet brødre går frem og ikke tilbake. Det er også grunn til å rope ett varsko når faren er overhengende for at en må stå over terminfestede innvielser og gradgivninger p.g.a. få nye søkere til vår Orden. Det er nok av loger som sliter, la ikke vår loge bli en i den rekken. Vi må derfor sette alt inn på å få interessenter på infomøtet, og der bør det bli flere søknader enn det som er blitt i den senere tid. Jeg håper at alle nok en gang etter denne oppfordring ser seg godt om i sin bekjentskapskrets etter aktuelle kandidater. Ta de med på infomøte til høsten og vær ikke redd for å informere de litt på forhånd. Så til slutt en ting til som også er bekymringsfullt, nemlig at så mange brødre i dag er passive. D.v.s. at det er mange brødre som prioriterer annerledes. Det er ikke så lett når for eksempel jeg møter en bror på gaten og det første min bror sier er at jeg skal bli flinkere til å møte på logemøtene. Denne avvæpnende kommentar er grei nok, men må da følges opp med fremmøte. Jeg er fullstendig klar over at mange enkelte ganger har gyldige fraværsgrunner, men allikevel må vi ikke glemme brødre, hverken våre løfter og plikter og absolutt ikke MØT SÅ OFTE DU KAN La oss hegne om vår kjede i V. K. og S. Så til slutt kjære brødre vil jeg få rette en hilsen til alle embedsmenn og brødre og deres familier med ett ønske om en riktig god sommer og forhåpning at alle får en sommer som de ønsker seg. Så sees vi vel på logemøtene i høst? Med br.hilsen i V.K.og S. Arvid Solberg Overmester MØT SÅ OFTE DU KAN 2

3 Støttestenen gratulerer! Det Gode Vennskaps Grad Kjetil Lein Troskapsgraden Per Gunnar Aarnes Den Gyldne Leveregels Grad Vidar Borge Kåre Lødding kanskje syntes det han hadde opplevd virket gammeldags. Br. OM mente imidlertid at det var tvert om, nemlig at det burde være moderne å opprette et slikt fellesskap med et slikt budskap og formål. Han sa også at her kunne knyttes mange nye og varige vennskap, og han ønsket vår nye bror varmt velkommen i vår loge. Vår nye bror Per Gunnar Aarnes takket for tilliten ved å være tatt inn i vårt fellesskap, - han syntes det var en ære. Han fortalte at han var godt kjent med logehuset siden han var vokst opp i Øvrebyen og i Glåmlia. Han sa at han mange ganger hadde passert logehuset sammen med sin bestefar, og han mintes at bestefaren en gang hadde sagt at Der inne er de store gutta der. Resipienden syntes det hadde vært en fin seremoni, riktignok kanskje litt skummelt, men meget fint og spesielt og han takket de som hadde skapt denne fine stemningen. Han fortalte at han er en aktiv person på flere felt, men at han ønsket å møte så ofte han kunne på våre møter. Han syntes det ville bli fint å skape nye relasjoner i logen, og han hadde allerede mange kjente fjes blant våre medlemmer. Etter denne talen sang vi alle fra vår sangbok en sang til vår nye bror. Vår nye bror Per Gunnar Aarnes med fadder Ove Myrvold og OM Arvid Solberg Onsdag den 5. mai var det Innvielse i vår loge med en ny resipiend. Det var Per Gunnar Aarnes og hans fadder er br. Ove Myrvold. Det var 47 brødre tilstede fra vår egen loge og vi hadde besøk av 9 brødre fra Loge nr. 92 Romerike. Seremonien ble gjennomført på en meget god måte, alle som var involvert gjorde en meget fin jobb, noe som ble kommentert i samtalene etterpå. Ved brodermåltidet på ettermøtet ble vi servert kylling en meget stor halvdel sammen med potetsalat og frisk salat. Sammen med godt drikke var dette et meget velsmakende måltid. Br. OM åpnet talerekken og uttrykte stor glede over at vi hadde fått et nytt ledd i vår kjede. Han sa at det var mange inntrykk som vår nye bror måtte sitte igjen med, og at han 3 Fadderen, Br. Ove Myrvold, ønsket sin nye bror Per Gunnar Aarnes velkommen i logen. Br. Ove er egentlig Per Gunnar sin onkel, men nå også hans bror. Br. Ove syntes dette var en stor dag for logen, og ikke minst for ham selv som fadder til den nye bror. Han sa at han selv hadde lurt litt på hva han hadde blitt med på etter han ble innviet, men det var noe som etter hvert var verdig og fint. Brødre var kanskje litt fremmed å bruke i starten, men etter hvert var det blitt naturlig å bruke. Det er blitt en søskenflokk. Innvielsen er starten på en vandring, nye møter vil gi nye impulser. Han ønsket den nye bror lykke til videre, - og han var sikker på at han ville bli en god ambassadør for vår loge. Br. OM i Loge nr. 92 Romerike, Bernt Gjøsund, takket for at de var blitt så godt mottatt. De hadde også med en bror som nettopp var blitt opptatt i deres loge, og å få med seg en ny innvielse straks etter at man har gjennomgått den selv er meget fint. Br. Gjøsund fremhevet dette med gode relasjoner og at logene besøker hverandre, - det bør gjøres oftere. Han sa at gjestene hadde kost seg på møtet, og uttrykte også gleden over et slikt godt og fint brodermåltid med nydelig mat. Han overrakte en blomsterbukett til Br. OM i vår loge, og han hilste også fra HP i Leir nr. 25 Glomma Bjørn A. Johnsen som dessverre ikke fikk anledning til å delta på møtet. Etter logesangen ble kvelden avsluttet i lobbyen med kaffe, twist-sjokolade og for en del også en liten oppkvikker. Nok en gang et svært hyggelig logemøte. Arnt Kristian Haug

4 VI TAKKER ALLE VÅRE STØTTEANNONSØRER! Vi støtter Odd Fellow Håper medlemmene støtter oss! Logeantrekket finner du hos Kongsvinger Farvehandel A/S Tlf

5 Den personlige sfære Den personlig sfære, hva er det? Personlig grenser vil mange si, eller den sonen vi holder for oss selv. Dette blir et definisjonsspørsmål som jeg ikke vil bruke noe tid på. Vi har alle våre grenser, men hvor de går varierer fra person til person. Men hvordan skal vi vite hvor andres grenser går? Det er et utrolig vanskelig spørsmål. Et spørsmål det kanskje ikke finnes noe konkret svar på, hva vet vel jeg? Det jeg vet noe om er at disse grensene skal man nærme seg med forsiktighet, men man skal ikke være redd for å nærme seg dem. Hvordan skal vi kunne kjenne hverandre dersom vi ikke kommer nærme nok? Vi må også tillate at andre nærmer seg vår egen sfære. Nå mener jeg ikke at vi skal sette oss ned og åpne oss mens vi drikker internasjonal kaffe og gråter litt i kor. Men kanskje tenke litt mer på hva vi forventer av oss selv og av andre. Kan vi forvente hjelp og støtte av venner og familie dersom vi ikke lar dem hjelpe? Har DU råd til det? Det er umulig å hjelpe en som ikke vil bli hjulpet, tro meg det vet jeg av erfaring. Men hva med de som ikke greier å formidle behovet for hjelp? Skal vi la dem seile sin egen sjø og satse på at andre ser situasjonen og gjør noe med den? Skal vi bare lukke øynene og snu oss bort? Selvfølgelig skal vi ikke det. Vi er medmennesker. Vi er fedre, ektemenn, sønner, onkler, bestefedre, og vi er brødre. Så la oss ta for oss det faktum: VI er brødre! Her i logen. Hva innebærer det? Har vi dermed en plikt? En plikt til å hjelpe andre brødre? Da må vi jo definere hva logen er. Slik jeg oppfatter at mange definerer det er: Logen, det er alle brødrene! Men hva gjør du da, når du ser en bror med problemer av en eller annen karakter? Går du bort og spør? Tar du kontakt og inviterer til en samtale? Tja, det kommer vel an på det.. vil nok mange av dere svare. Selvfølgelig. Dette er personavhengig. Hvor godt kjenner du den det gjelder? Det er vel det vi spør oss, kanskje litt underbevist. Så har vi det alltid tilstedeværende spørsmålet: Vil jeg egentlig vite? Vi er brødre her i logen. Er det meningen at vi skal dele alt med hverandre? Jeg tror ikke det, men vi skal heller ikke bli likegyldige overfor hverandre. Mange har god nytte av å treffes her annenhver uke. Det er kanskje et av de få stedene vi kan legge fra oss det daglige kjas og mas, og være oss selv. Men da kommer mitt neste spørsmål: Greier vi det, å legge fra oss masken, slippe ned på guarden? Er vi her for vår egen skyld eller for andres skyld? Hva hvis du opplever at en bror kanskje ikke har det så greit, kanskje han drikker litt mye, kanskje han virker deprimert. Hva gjør du? Hvem henvender du deg til? Lar du det passere og tenker at det er sikkert noen andre som gjør noe med det? Er du redd for at andre skal syntes at du bryr deg for mye og hva er egentlig for mye. Uansett hva du velger å gjøre så tenk det igjennom først. Vi kan ikke involvere oss på alle punkter i hverandres liv til enhver tid. Det sier seg selv. Men vi kan vel ta en 5 prat med hverandre på et litt personlig plan i ny og ne. Men vær så snill: ikke innvolver dere i andre dersom dere ikke makter å stå i det. Det kreves enormt å skulle støtte en person i en livskrise. Ikke bare koster det tid, men det koster enormt med krefter. Og de kreftene må man ha. Ikke gjør en venn til et prosjekt, ikke begi dere inn på noe dere ikke makter å fullføre. Det viktigste er at du viser at du kan være en støttespiller, ikke en behandler. Overlat det til de som kan det. Hjelp heller en venn med å oppsøke den riktige instans. Still opp som venn, som bror. Tilby deg å følge han, til lege eller behandler. Men sett grenser. En person i en vanskelig situasjon kan fort misforstå. Er du ikke tydelig nok kan du fort få en rolle du ikke mestrer. Telefoner midt på natta, besøk til alle døgnets tider, en som nesten kryper ned i lomma di for å overvintre. Det er ikke det som skal skje. Det er ikke det som er å hjelpe. Du kan gi av deg selv, men det må ikke tære på deg. Det hjelper ingen, aller minst deg selv, om du kjører deg selv rett ut i den mentale grøfta. Det er ikke din jobb å redde verden, eller dens borgere, men du kan hjelpe til. Hvor ofte sier vi ikke frasen: Hvordan går det? Jeg kaller det en frase, fordi det er akkurat det dette spørsmålet er i ferd med å bli. En frase, en hilsen. Ikke lenger et spørsmål som virkelig betyr noe. Tenk selv på hvor ofte du bruker denne frasen. Og så tenk på hvor ofte du virkelig mener noe med spørsmålet. Så tenk på følgende: Vil du egentlig vite? En person på et tiltak ved en nærliggende bedrift fikk dette nettopp dette spørsmålet, hvordan går det?. Av en som var i ferd med å gå forbi. Hvorpå hun snur seg mot vedkommende og sier: Tør du virkelig å spørre meg om det, og ikke ha tid til å stoppe opp og høre på svaret. Tenk litt på dette. Det er et av de beste svarene jeg noensinne har hørt. Og kanskje et av de mest tankevekkende. Vi spør hverandre ofte, veldig ofte, om hvordan det går. Hvordan har du det? Hvor mange her kan med hånden på hjertet si at de virkelig vil vite svaret? Misforstå meg rett, jeg mener ikke at vi skal gå rundt og være samtalepartnere for hverandre til enhver tid. Men jeg vil allikevel at dere skal tenke litt på dette. Og kanskje legge litt mer i dette spørsmålet neste gang dere stiller det! Husk at Sommeravslutningen er flyttet til 12.06!

6 Kamilla Evensens UNP tur til USA leg var en av de heldige nordmennene som vant tur til USA og Canada sommeren i Det var en helt utrolig tur hvor jeg fikk oppleve så mye fint og spennende. Jeg vant denne konkurransen da jeg skrev om UNICEF og deres utfordringer. Sammen med 11 andre jenter (fra Norge og mange andre ungdommer fra USA, fikk jeg dra på verdens beste tur. Dette året var det bare jenter fra Norge som hadde blitt valgt ut til å reise. Vi møttes på Gardermoen for første gang, og vi skjønte med en gang at vi ville få god kontakt. Etter mange timer på flyet, landet vi i Philadelphia og fikk møte mange andre ungdommer fra USA som skulle være med på turen. Det var en rar føelse å sette beina i USA for første gang. Været, kulturen, maten og selvfølgelig menneskene oppførte seg annerledes. Det var dette som var en av de mest minneverdige opplevelsene fra turen. Både se og oppleve kulturforskjellen mellom Norge og USA, og å få møte så mange flotte og åpne ungdommer. Det er utrolig hvor fort vi ble kjent med hverandre, og hvor gode venner vi ble med enkelte på så kort tid. I Philadelphia hadde vi var første guidet tur. Vi fikk besøke Independence National History Park hvor vi hørte på flere interessante forelesninger. Vi fikk blandt annet se The Liberty Bell i The Liberty Bell Center og fikk en fin omvisning i Independence Hall. Det var her The Declaration of Independence og The US Constitution ble underskrevet. Det var New York alle sammen var mest spente for 6 å se. For meg var det helt uvirkelig å se skylinen til New York City da vi kom kjørende med buss inn til byen. Oppholdet i New York vil jeg aldri glemme. Vi fikk være på et veldig fint hotell og det var et skikkelig program vi matte følge. Hver morgen hadde vi frokost på hotellet og briefinger om hva som skulle skje i løpet av dagen. Den første dagen reiste vi til FN bygningen hvor vi fikk en omvisning gjennom bygget og hørte på FNs historie opp gjennom årene. Noe jeg husker kjempe godt er at vi fikk se The UN General Assembly hvor mange kjente og viktige personer har holdt sine taler. Vi fikk også høre på forelesninger av offisielle personer fra FN, hvor de for eksempel forklarte om vannproblemene i verden i dag og hvilken rolle FN spiller i å få fikset dette, vi fikk også spørre spørsmal etter forelesningene deres. Det var ut i fra disse forelesningene vi skulle skrive våres taler til talekonkurransen. Vi holdt talene våre i en liten gruppe, så ble vinnerne fra disse gruppene bedt om å holde talen foran alle sammen. Det var en flink og engasjerende gutt i fra Canada som vant, og han fikk derfor et skolestipend på 1 million USD. Noe som kanskje var det mest spennende i New York, var å få se Frihetsgudinnen. Vi tok en buss til båten som skulle føre oss til Liberty Island, og på bussturen kjørte vi forbi Ground Zero, noe som var en merkelig opplevelse. Det var utrolig spennende å se seg om på Liberty Island og få se Frihetsgudinnen på nært hold. Etter en stund her, tok vi båten over til naboøya, nemlig Ellis Island. Det var denne øya mange av immigrantene på l800-tallet måtte innom for å få bo i Amerika. Det var et moderne museum på øya som fortalt om forholdene på øya og viste alle slags mulige statistikker om immigrantene. Etter New York var Washington DC neste stopp. Vi kjørte rundt i bussen og hadde en kjapp sightseeing i byen. Vi fikk også stoppe og se The Washington Monument, Lincoln Memorial, Det Hvite Hus og Den Ukjentes Soldats Grav. Jeg passet på å gå opp til Lincoln Memorial og stelle meg akkurat der hvor Martin Luther King, Jr. stod i 1963 da han holdt talen sin. Det var en utrolig følelse å stå hvor han hadde stått da han holdt I Have A Dream talen og se utsikten mot Washington DC og The Washington Monument. Det var også morsomt å få se Det Hvit Hus på nært hold og tenke at presidenten faktisk bor der. Det var veldig oppsiktsvekkende å se Den Ukjentes Soldats Grav. Det var graver så langt vi kunne se for alle de som døde da de kjempet for landet sitt. Vi fikk også se vaktskiftet, noe som alltid er fasinerende. Den siste dagen i Washington DC var på 4th of July og da fikk vi gjøre hva vi ville. Vi ble kjørt inn til byen hvor

7 vi så gikk rundt og så oss om. Vi kunne gå i butikker, se på paraden, høre på taler, gå i museum og bare nyte dagen. Vi gikk blandt annet innom museum som The National Museum of Natural History, National Air & Space Museum og Holocaust Memorial Museum. Vi satt også og koste oss litt i en park før vi matte tilbake til bussen. Bussen førte oss til University of Maryland hvor vi skulle få se et fyrverkeri til feiring av 4th of July. Nasjonaldagfeiringen kan ikke sammenlignes med vår, det var et kjempestort fyrverkerishow til alle de hundrevis av menneskene som hadde kommet for å se. Neste dag stod Canada for tur. Det ble en lang dag med mesteparten av tiden tilbragt i bussen. Vi fikk en liten stopp på Hershey s Chocolate World på veien, hvor vi kunne kjøpe så mye amerikansk sjokolade som vi bare ville. Det å krysse grensa fra USA til Canada var skikkelig strengt. Bevæpnete sikkerhetsvakter sjekket bagasjen vår og så på passet til hver og en av oss, men alle sammen kom heldigvis igjennom. Canada ligner veldig på USA, hvertfall når det kommer til mat, men Canada hadde et klima som lignet mer på Norges. I Canada fikk vi en omvisning i Ottawa. Vi hadde en flink guide som viste rundt i byen og pekte ut forskjellige ambassader, regjeringsbygninger og statsministerboligen. Vi lærte litt om canadisk politikk og byen Ottawa. I Canada fikk vi også spise på koselig Odd Fellow s og Rebekkah s lodge. Vi spiste ofte på forskjellige lodger gjennom turen, og alle sammen var skikkelig hyggelige mot oss. Vi fikk også se Niagara Falls da vi var i Canada. Det var en stor og fin foss som jeg har sett overalt og hørt om gjennom skolen som jeg faktisk fikk se på ordentlig. Vi fikk hele dagen til å gjøre akkurat hva vi ville. De f1este var rundt Niagara Falls, noen tok båt inntil fossen, mens andre så i butikker og gikk i de fine gatene. Så var tiden inne til å dra tilbake til Philadelphia og si ha det til alle sammen. Vi fikk alle god kontakt, og ingen ville dra hjem igjen. Det var trist å dra hjem etter en så fin tur med så mange hyggelige mennesker. Det var mange tårer å se da vi sa farvel og dro hver vår vei. UNP turen har vært noe av, hvis ikke det beste jeg har vært med på noen gang. Jeg er så heldig som fikk være med og angrer ikke et sekund for at jeg meldte meg inn i konkurransen. Det har vært en opplevelsesrik tur og jeg vil huske den resten av livet. Jeg er så takknemlig ovenfor Odd Fellow som gav meg denne fantastiske turen til USA. Jeg fikk muligheten til å treffe nye venner og få en utrolig morsom opplevelse. Denne turen anbefales på det sterkeste! 7 Hans Kristian Boi Boisen medlem i 50 år! Br. Boi sammen med DSS Per Arild Nesje og OM Arvid Solberg Eks OM Hans Kristian Boisen fikk den sin fortjente veteranjuvel for 50-års medlemskap i vår Orden og som medlem i loge nr. 67 Castrum. Bror Boi som til daglig har sitt tilhold på Langelandskjemmet, hadde p.g.a. sin sviktende fysiske helse bedt om å få være hjemme i Odinsvei på Langeland ved tildelingen. Da bror DSS Per Arild Nesje ble spurt om å komme hjem til bror Boi og tildele ham 50-års veteranjuvel der, så svarte bror DSS ja med en gang. Sammen med Storrep. Per Johan Myhre, Eks OM Ole Sørli, Eks OM Kåre Falldalen og OM Arvid Solberg hadde vi avtale med bror Boi sin hustru, Cissie og deres datter Connie. Det ble en særdeles hyggelig og viktig dag for oss alle, men for bror Boi så ga han virkelig uttrykk for at dette hadde vært stort for ham. Han var i god form denne dagen og nøt det hele i fulle drag. Br. DSS uttrykte at han aldri hadde vært med på noe slik før og at også han satte pris på denne spesielle opplevelsen som vi tilstedeværende følte. Br. DSS holdt en tale til br. Boi ved overrekkelsen, og br. OM leste ett dikt skrevet av den danske ExM Chr.Larsen. Vi avsluttet det hele med kaffe og snitter og mye hyggelig prat. Fotograf: Bent Jonassen

8 Johan Ludvig Runeberg Den nasjonale poet i Finland, som skrev på svensk, og utøvde også en stor innflytelse på svensk litteratur. Runebergs poesi har blitt sammenlignet med de store europeiske romantikere, slik som Hugo, Shelley, Keats, Lermontov og Petőfi. Han var den første finske forfatteren til å oppnå en bred nasjonal betydning, og en bred internasjonal berømmelse. Som mange sikkert husker så resiterte Br. Eks OM Rolf Bjørkell dette diktet ved avskjedslunsjen i Finland i Dikteren Runeberg bodde fra 1837 til sin død i 1877 i Borgå, ikke langt fra Sibbo. Dette diktet syntes Redaktøren viser noe av det vi som Odd Fellows skal stå for. Høgt bland Saarijärvis moar bodde Bonden Paavo på et frostigt hemman, skøtade dess jord med trägna armar; men av Herren ventade han väksten. Och han bodde der med barn och maka, åt i svett sitt knappa brød med dessa, grävde diken, pløjde opp och sådde. Våren kom, och drivan smalt av tegen, och med den fløt hälften bort av brodden; sommarn kom, och fram brøt haggelskuren, och av den slogs hälften ned av axen; høsten kom, och kølden tog vad øvrig. Paavos maka slet sitt hår och sade: Paavo, Paavo, olycksfødde gubbe, tagom staven! Gud har oss førskjutit; svårt är tigga, men at svälta värre. Paavo tog sin hustrus hand och sade: Herren prøvar blot, han ej førskjuter. Blanda du til hälften bark i brødet, jag skal gräva flera diken, men av Herren vil jag vänta väksten. Hustrun lade hälften bark i brødet, gubben grävde dubbelt flera diken, sålde fåren, køpte rug och sådde. Våren kom, och drivan smalt av tegen, men med den fløt intet bort av brodden, sommarn kom, och fram brøt haggelskuren, men av den slog hälften ned av axen; høsten kom, och kølden tog vad øvrig. Paavos maka slog sitt brøst och sade: Paavo, Paavo, olycksfødde gubbe, låt oss dø, ty Gud har oss førskjutit! Svår er døden, men at leva verre. Paavo tog sin hustrus hand och sade: Herren prøvar blott; han ej førskjuter. Blanda du til dobbelt bark i brødet, jag vil gräva dubbelt større diken, men av Herren vil jag vänta väksten. Hustrun lade dubbelt bark i brødet, gubben grävde dubbelt større diken, sålde korna, køpte rug och sådde. Våren kom, och drivan smalt av tegen, men med den fløt intet bort av brodden; sommarn kom, fram brøt hagelskuren, men av den slogs intet ned av axen; høsten kom, och kølden, långt från åkeren, lät den stå i guld och vänta skørdarn. Då føll Paavo på sitt knä och sade: Herren prøvar blott, han ej førskjuter. Och hans maka fell på knä och sade: Herren prøvar blott, han ej førskjuter. Men med glädje sade hon til gubben: Paavo, Paavo, tag med frøjd til skäran; nu är tid at leva glade dagar, nu är tid at kasta barken undan och att baka brød av råg allena. Paavo tog sin hustrus hand og sade: Kvinna, kvinna, den blot tål at prøvas som en nødstält näste ej førskjuter; blanda du til hälften bark i brødet, ty førfrusen står vår grannes aker. Ansvarlig redaktør: Overmester Arvid Solberg Redaksjonsnevnd: Kjell Bakken, Jan Bøhnsdalen, Stein Ove Roaldkvam, Arnt Kristian Haug, Bernt Blåka. Redaksjonsnevnden ønsker stoff til Støttestenen, helst på adresse: kjell.bakken@gmail.com 8