Verdier. Verdigrunnlag. Verdikonflikt. Verdifellesskap. Verdiforankring. Verdibasert. Verdivalg. Verdikommisjon. Noen ord går det inflasjon i.

Transkript

1 Forord Verdier. Verdigrunnlag. Verdikonflikt. Verdifellesskap. Verdiforankring. Verdibasert. Verdivalg. Verdikommisjon. Noen ord går det inflasjon i. Verdi er et slikt ord. Likevel har vi våget å sette «Verdier» som overskrift på den fjerde av fem bøker som forskningsprogrammet Kulturell kompleksitet i det nye Norge (Culcom) utgir. Titlene på de andre (utgitte eller planlagte) bøkene normalitet, trygghet, frihet og rettferdighet er i seg selv verdiladde ord. Når vi nå gir ut en bok med tittelen «Verdier», tilbyr vi fra en side sett et overordnet perspektiv på diskusjonene om konkrete verdiutfordringer. Men samtidig har vi også i denne boken ønsket å undersøke helt konkrete verdikonflikter, slik disse artikuleres i aktuelle debatter. Vi har ønsket at bidragene til boken skulle være mangfoldige både med hensyn til bidragsyternes bakgrunn og kapitlenes ulike sjangrer som spenner fra forskningsbaserte bidrag til mer personlige essays. I dette mangfoldet av tilnærmingsmåter håper vi å fange både livligheten og kompleksiteten i dagens verdidebatter. Tilbake til selve sentralbegrepet, verdier: Ordet er gammelt og i utgangspunktet hentet fra økonomien. Verdier er da også noe vi «setter pris på». I lys av den inflasjonen (enda et økonomisk begrep) som verdiord har blitt utsatt 7

2 forord for i nyere tid, kan det være grunn til å spørre om den konkrete verdien av bestemte godord er like vilkårlig som prisen på en vare. Marx hevdet som kjent at vi må skjelne mellom en vares bruksverdi og dens bytteverdi. Er verdier blitt en retorisk byttevare i den norske kulturdebatten, eller har verdiordene en reell bruksverdi? Hvilke interesser tjener de i så fall, i sin retoriske bruk? Lignende spørsmålstegn bør en sette ved tendensen til å gi verdier en bestemt livssynsmessig farge. Uttrykket «kristne og humanistiske verdier» har spilt en sentral rolle i skolens styringsdokumenter og i politisk retorikk siden det så dagens lys i Mønsterplanen av Ved midten av 1980-tallet var dette et dristig grep, i et forsøk på å bryte kristendommens verdimonopol og samtidig forsone kristne og humanetiske verditradisjoner. Da Bostadutvalget i 2007 la fram sitt forslag til ny formålsparagraf for skolen (jf. Inga Bostads kapittel i denne boken), var den norske virkeligheten en annen. Dagens verdidebatter handler i stor grad om hvor langt majoriteten skal gå i retning av å akseptere minoritetenes (les: muslimenes) moralske verdier, samtidig som den gamle konflikten mellom religiøse og sekulære verdier har fått ny aktualitet. Istedenfor å karakterisere skolens verdier som «kristne», «humanistiske» eller noe annet, valgte Bostadutvalget å ta utgangspunkt i de konkrete verdiene som skolen skal bygge på. De fire nøkkelverdiene som nevnes, er åndsfrihet, nestekjærlighet, likeverd og solidaritet. Også verdier som demokrati, likestilling og vitenskapelig tenkemåte framheves. I stedet for å forankre skolens verdier i bestemte tradisjoner taler utvalget om at de nevnte nøkkelverdiene «kommer til uttrykk i kristen og humanistisk tradisjon, i ulike religioner og livssyn», og at de er «forankret i menneskerettighetene». Samtidig som utvalgsmedlemmene vegret seg mot å 8

3 Forord livssynsbestemme verdiene, tok de på denne måten høyde for at samfunnets verdier ikke er abstrakte, men lades med innhold av en rekke kulturelle og religiøse tradisjoner som både påvirker hverandre og er i stadig utvikling. Det er likevel noe luftig ved verdiladde ord som (for å nevne noen flere) likhet, frihet og rettferdighet. Når de skal konkretiseres, løser den tilsynelatende enigheten seg opp i moralsk og politisk uenighet om hva de sterke verdiene som flagges, skal bety i praksis. Da blir det også tydelig at de reelle verdikonfliktene i samfunnet ikke følger tros- eller livssynsgrensene, men går helt på tvers av disse. Kristne blir uenige med kristne, muslimer med muslimer og humanetikere med humanetikere med tilsvarende muligheter for konservativ, liberal eller radikal alliansebygging omkring sterke verdier og den konkrete tolkningen av disse. Med tanke på verdienes fleksibilitet og deres sterke retoriske ladning kan en bare tale mistenksomt om verdier: Hva betyr en navngitt verdi i praksis? Og hvilke interesser tjener en bestemt tale om verdier? I sitt bidrag til denne boken taler Lars Laird Eriksen om verdiforståelsen i skolens læreplaner som både «klebrig» og «glatt». Klebrig fordi den klistres til identitetspolitiske forestillinger om det norske eller det kristne; glatt fordi innholdet i navngitte verdier har en tendens til å glippe når det skal konkretiseres. Alternativt: konkretisering avdekker reell uenighet. I så fall, spør Eriksen, bør skolen kanskje primært forstå seg selv som et uenighetsfellesskap? Den mistenksomme tilnærmingen til all verditale går tilbake til Nietzsche, som tok til orde for en «omvurdering av alle verdier» i sitt intellektuelle og moralske oppbrudd fra dominerende kristenborgerlig tenkning. Kanskje er det bare i konkrete kontekster preget av konflikt (lik den Nietzsche opplevde å stå i) at verditalen får virkelig mening? Dette er et sentralt perspektiv i Anne-Britt Flemmen og Britt Kram- 9

4 forord vigs kapittel, som under overskriften «Møter:sammenstøt» undersøker hvordan ulike typer verdikonflikter mellom det norske og det samiske kommer til uttrykk i det de kaller «postkoloniale øyeblikk». Andre sammenstøt handler om spenninger mellom religiøse og sekulære livsperspektiver. Espen Ottosen, som til daglig fronter en kristen misjonsorganisasjon, gir i sitt kapittel et kulturanalytisk blikk på en etablert talefigur i media: «Jeg angrer ingenting». Hva sier denne talemåten om samtidskulturen? Er den et radikalt uttrykk for individuell autonomi, der forpliktende relasjoner ikke lenger spiller noen rolle for selvforståelsen, eller speiler den også fraværet av et religiøst livsperspektiv der anger og oppgjør er sentrale verdier? Når det gjelder religiøse verdier, får en ofte inntrykk av at disse gjennomgående har et konservativt preg (som i talen om «familieverdier»). Therese Sandrups bidrag til denne boken viser at virkeligheten i religiøse innvandrermiljøer kan være langt mer kompleks, som når unge norsk-tyrkere søker det Sandrup kaller en «relasjonell uavhengighet» i spenningsfeltet mellom tradisjonell familielojalitet og moderne autonomi-idealer. Men også tilsynelatende liberale verdier bør gås kritisk etter i sømmene. I sitt bidrag viser Åse Røthing og Stine Helena Svendsen hvordan den liberale homotoleransen i norsk skoleideologi kan være med på å tilsløre den hegemoniske posisjonen som heteroseksualiteten (nettopp i dens «toleranse» av homofili som noe annet) fortsatt har i skolens lærebøker og undervisning. De argumenterer for at heteroseksualiteten i motsetning til homoseksualiteten fortsatt er forbundet med sentrale fellesskapsverdier og framtidslykke. Hva så med muslimske verdier, i Norge og Vesten? Bokens to muslimske bidragsytere har ulike tilnærmingsmå- 10

5 Forord ter. Basim Ghozlan drøfter i sitt bidrag verdien av ytringsfrihet, «sett med norske og muslimske øyne». Hans analyse av karikaturstriden viser at den konkrete uenigheten om ytringsfrihetens bruk og grenser kan være like stor blant ikke-muslimske som blant muslimske nordmenn. Nazneen Khan-Østrem tar i sitt bidrag for seg det hun kaller «Kampen om [eller for] islams hjerte». Hun drøfter både radikaliseringen av unge muslimer i Europa og liberale muslimers mange dilemmaer i Vesten, og tar selv til orde for en muslimsk kulturradikalisme med liberal profil. I Bostadutvalgets forslag til ny formålsparagraf for skolen handler det ikke bare om menneskelige verdier, men også om økologiske: «Elevane skal lære å tenkje kritisk, handle etisk og ta økologisk ansvar.» Den kritiske tenkemåten er et særmerke ved den humanistiske tradisjonen. I sitt bidrag drøfter tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund, Lars Gunnar Lingås, sentrale verdier i norsk humanisme, i lys av ulike humanisme-forståelser og i lys av spenninger mellom frihets- og fellesskapsverdier i det moderne samfunn. Lingås berører også et ømt punkt i den sekulære humanismen, nemlig tendensen til antroposentrisme. Her stiller miljøutfordringene den humanistiske tradisjonen overfor nye og radikale utfordringer. Miljøutfordringene er temaet for bidraget til Dag Hareide, nåværende rektor ved Nansenskolen, som nettopp kaller seg Norsk Humanistisk Akademi. Ifølge Hareide fordrer miljøkrisen et oppgjør med den menneskelige artsegoismen, men like mye et oppgjør med den dominerende veksttenkningen i økonomien: «nøkkelordene i økonomi og politikk uttrykker verdier og holdninger som kolliderer med den økologiske innsikten om biosfæren.» Dermed er sirkelen på en måte sluttet. Vår tids verditale er lånt fra økonomien. Samtidig ser vi at der alt står på spill, nemlig i spørsmålet om klodens og menneskelivets framtid, 11

6 forord er det nettopp en bestemt økonomisk tenkning som avdekker at vi faktisk må forholde oss til uforenlige verdier. Vi vil takke bidragsyterne til boka for spennende samtaler, gode innpill til hverandres tekstutkast og konstruktivt samarbeid. En takk går også til Per Robstad i forlaget for nyttige innspill. Vi har ønsket at tekstene i alle fall et stykke på vei skulle kunne snakke med hverandre, på tross av at de har utspring i mange ulike kontekster, og håper at vi i noen grad har lykkes i dette. I forfatterkollektivet har vi hatt glede og utbytte av å snakke med hverandre, og vi håper tekstene også viser seg å snakke godt med bokas lesere. Oslo, juni 2008 Oddbjørn Leirvik og Åse Røthing