Å kjempe for «OUV-ene»: intervju med Beate Strøm om Norges arbeid i verdensarvkomiteen

Transkript

1 INTERVJU VIKING, Norsk Arkeologisk Årbok, Vol: LXXXI (2018), ISSN x DOI: Herdis Hølleland, Viking tidsskrift Beate Strøm, Riksantikvaren Å kjempe for «OUV-ene»: intervju med Beate Strøm om Norges arbeid i verdensarvkomiteen I 2017 ble Norge valgt inn i verdensarvkomiteen. Like før komiteens 42. møte i Bahrain treffer Viking Beate Strøm for en samtale om det norske arbeidet i komiteen. Konvensjonen for vern av verdens kultur- og naturarv 1, også kjent som Verdensarvkonvensjonen, ble vedtatt på UNESCOs 2 generalforsamling i Målet med konvensjonen var å lage en internasjonal avtale som gjorde det mulig å ta vare på spesielt verdifulle deler av verdens kulturog naturarv. De utvalgte kultur- og naturarvstedene skulle føres opp på den såkalte verdensarvlista. 3 Siden den gang har mye skjedd: Verdensarvlista inkluderer nå godt over 1000 steder i nærmere 170 land, og 193 av verdens land har skrevet under på konvensjonen. Det gjør konvensjonen til en av de videst ratifiserte i hele FN-systemet, og kampen om plassene i konvensjonens besluttende organ, verdensarvkomiteen, er derfor hard. I fjor ble Norge valgt inn i verdensarvkomiteen for tredje gang. Beate Strøm forteller Viking om valget og arbeidet i verdensarvkomiteen. Strøm er utdannet etnolog og konservator fra Norges museumsforbund, og har jobbet med internasjonalt kulturarvsarbeid i en årrekke. I dag jobber hun hos Riksantikvaren og er koordinator for det norske verdensarvteamet. Hun tar oss med på innsiden av komitémøtene. Valget til verdensarvkomiteen Verdensarvkomiteen er som sagt Verdensarvkonvensjonens beslutningsorgan. Komiteen består til enhver tid av 21 medlemmer, som velges blant konvensjonens statsparter, altså de 193 landene som har skrevet under på konvensjonen. Hvert medlem sitter vanligvis i fire år, og annethvert år går halvparten medlemmer ut, og andre velges inn. Etter at Norge ratifiserte Verdensarvkonvensjonen i 1977, er Norge blitt valgt inn i komiteen i 1983, i 2003 og nå sist i Strøm gir oss et innblikk i hvordan valgene foregår: Valgene foregår i november annethvert år. De finner sted under generalforsamlingen til UNESCO, og alle statspartene til konvensjonen har stemmerett. Men lenge før man kommer til selve avstemningen, har et land jobbet i kulissene lenge. Det er en slags diplomatisk øvelse. I årene før et land stiller til valg, antydes det i gangene at landet har tenkt å stille. Etter at Norge hadde antydet vi skulle stille, ble det sendt en offisiell henvendelse til Kontakt: Herdis Hølleland, e-post: herdis.holleland@niku.no Kontakt: Beate Strøm, e-post: beate.strom@ra.no 205

2 UNESCO. Her hjemme gikk også kandidaturforslaget igjennom i statsråd. UNESCO tar jobben med å gjøre henvendelsen kjent til alle konvensjonens statsparter. Etter at det er gjort, kjøres det en slags valgkamp. Landene lager gjerne brosjyrer som deles ut på komitémøtene i forkant av valget. Norges kandidaturbrosjyre (se figur 1) ble for eksempel delt ut på verdensarvkomitémøtet i Krakow i juni juli i fjor, og Norges delegasjon til UNESCO delte den ut til andre lands delegasjoner. Hvordan land stemmer, varierer. Noen land stemmer på kandidater ut fra innholdet i valgplattformen mens andre stemmer på bakgrunn av stemmebytteavtaler. Et stemmebytte innebærer at et land kan sikre en stemme i verdensarvkomiteen i bytte mot at landet stemmer på motpartens kandidatur for et annet internasjonalt verv, for eksempel FNs menneskerettighetsråd. I Norge er det Utenriksdepartementet som Figur 1. Forsiden av Norges kandidaturbrosjyre, utgitt av Klima- og miljødepartementet. Brosjyren er en blanding av flotte bilder av norske landskap, informasjon om Norge og temaene Norge ønsker å fokusere i verdensarvkomiteen. 206

3 tar seg av stemmegivningen, men vi hos Riksantikvaren og i Klima- og miljødepartementet er godt informert. Strøm fortsetter med å beskrive fjorårets valg mer detaljert: Generalforsamlingen fant sted på UNESCOs hovedkvarter i Paris. I 2017 var det bare én valgrunde. Etter stemmegivning gikk vi til lunsj, og et tellekorps talte opp stemmene. Da alle var talt opp, ble valgresultatet slått opp på storskjerm. Vi i Norge var ganske sikre på å bli valgt fordi det var bare to kandidater, Norge og Spania, til de to ledige plassene i vår valggruppe. Det var Spania etterfulgt av Norge som fikk flest stemmer under valget. Spania fikk 157, Norge 154 av 170 gyldige stemmer. Vi var fornøyde med det. Norge er et lite land, som har en mindre følgerskare enn land som Spania, med mange følgere i for eksempel Latin-Amerika. Valgplattformen Når en går igjennom valgprosessene i et historisk perspektiv, blir det tydelig at landenes valgplattform er blitt viktigere det siste tiåret. Valgplattformene er blitt rikt illustrerte kandidatbrosjyrer hvor hvert land beskriver hva de vil jobbe for dersom de blir valgt. Den norske brosjyren, utgitt av Klima- og miljødepartementet, viser Norge fra sin beste side, med nordlys, barn som leker i strandkanten, sterke håndverkstradisjoner, fjorder, tørrfisk og landets verdensarvsteder. Vi kan lese at dersom Norge velges, vil landet arbeide for å styrke vern og bevaring av verdensarven, arbeide for kapasitetsbygging og for en representativ verdensarvliste. Etter at Norge ble valgt inn, har arbeidet for å sikre at vern og bevaring er konserveringsfaglig, utkrystallisert seg som særlig betydningsfullt. Strøm omsetter plattformen til prinsipper for komitéarbeidet: At Norge fokuserer på bevaring, gjør at den norske delegasjonen legger ekstra vekt på «å være tro mot OUV-en», forklarer Strøm. Svaret kan kanskje virke litt kryptisk, men istedenfor mange lange ord og uttrykk har de som jobber med verdensarv en tendens til å snakke i forkortelser. For å forstå betydningen av å være tro mot OUV-en, må vi derfor ta et kort sveip innom selve Verdensarvkonvensjonsteksten fra 1972: Forkortelsen OUV står for Outstanding Universal Value(s) fremragende universelle verdier eller, kort sagt, verdensarvverdier på norsk. Det er et av de viktigste begrepene i konvensjonen: Hvert eneste område, sted eller kulturminne som havner på verdensarvlisten, skal ha en beskrivelse av stedets verdensarvverdier. Beskrivelsen gjør rede for akkurat hva som gjør disse stedene så spesielle at de bør få plass på verdensarvlisten (se figur 2 for et eksempel på en beskrivelse av verdensarvverdier). Verdensarvverdien(e) er med andre ord det som gjør noe verdensarvverdig, og skiller det fra kulturminner og natur, som først og fremst er nasjonalt viktige. Ved å beskrive hva som er spesielt ved et sted, gis det også et signal om hva som er ekstra viktig å ta vare på. Verdensarvverdiene blir dermed en viktig bærebjelke i den fremtidige forvaltningen av stedene. Men samtidig er det ikke slik at verdensarvverdier, særlig for kulturarvstedene, er en objektiv størrelse. Fortolkningsrommet for hva som er verdensarvverdier, er stort. Strøm utdyper: Å være tro mot OUV-ene er en evig utfordring. I dag har flere land holdningen everything is relative. De er altså er åpne for å endre eller tilpasse OUV-ene for å få skrevet inn et sted på verdensarvlisten. Nominasjoner med tvilsomme eller mangelfulle OUV-er slippes 207

4 Outstanding Universal Values Brief synthesis Located in a dramatic landscape of mountains, waterfalls and river valleys, the Rjukan-Notodden Industrial Heritage Site comprises a cluster of pioneering hydro-electric power plants, transmission lines, factories, transport systems and towns. The complex was established by the Norsk-Hydro company which brought together results of science and research from Europe and North America to produce hydroelectricity and manufacture artificial fertilizer from nitrogen in the air in response to the Western world s demand for increased agricultural production in the early 20th century. Rjukan and Notodden company towns incorporated social innovations in workforce provision influenced by international planning ideas which together with innovative transport solutions enabled supply of a new, globally significant product for the world-wide market. Criterion (ii): Rjukan-Notodden Industrial Heritage Site manifests an exceptional combination of industrial themes and assets tied to the landscape, which exhibit an important exchange on technological development in the early 20th century. Criterion (iv): The technological ensemble of Rjukan-Notodden comprising dams, tunnels, pipes, power plants, power lines, factory areas and equipment, the company towns, railway lines and ferry service, located in a landscape where the natural topography enabled hydroelectricity to be generated in the necessary large amounts stands out as an example of new global industry in the early 20th century. Integrity In general all important remaining physical structures and objects that are testimony to the industrial pioneering period of the production of artificial fertilizer for agriculture in Norway in the early 20th century are within the boundaries of the area which is of adequate size to ensure the complete representation of the features and processes which convey the property s significance. The physical fabric of the property and its significant features are generally in a good condition. The property is not suffering from adverse effects and neglect. Authenticity The property incorporates buildings, structures and remains which convey credibly and truthfully its Outstanding Universal Value as a pioneering industrial enterprise for the production of artificial fertilizer in the early 20th century. Protection and management requirements The property is protected under the Cultural Heritage Act 1978, amended 2009 and the Planning & Building Act 2009, amended All specified items will be protected by the Cultural Heritage Act or specific heritage provisions of the Planning & Building Act by June The buffer zone is protected under the Cultural Heritage Act and zoning controls pursuant to the Planning & Building Act. A Declaration of Intent has been signed by the State Party and relevant county council and municipalities undertaking to protect the Outstanding Universal Value and the buffer zone. A provisional World Heritage Council comprising representatives from the Directorate for Cultural Heritage, the county authority, municipalities and the Norwegian Industrial Workers Museum has been set up to deliver a management structure for the property. A World Heritage Coordinator with responsibility for the whole area will be appointed. The Management Plan includes an Action Plan with goals and actions for conservation, strengthening of Outstanding Universal Value, competence building and research, information & presentation, and visitor management and will include a risk preparedness strategy. Figur 2. Tekstboksen gjengir beskrivelsen av Rjukan-Notoddens industriarvs verdensarvverdier (Outstanding Universal Values) i sin helhet, slik det fremgår av konvensjons hjemmesider (UNESCO 2018). Foto: Trond Taugbøl. 208

5 igjennom. Resultatet blir at de svake nominasjonene får en lang smørbrødliste med forbehold og krav til tiltak som må etterkommes etter at de er skrevet inn. Ting som altså burde ha vært på plass før en innskriving. Manglene fører til at de må følges opp ekstra etterpå gjennom såkalte State of Conservation-rapporter og ulike former for overvåking. Så for den norske delegasjonen blir det viktigere og viktigere å ha fokus på at komiteen bør følge faglig nøytrale beslutninger, påpeker Strøm. I valgplattformen er det likevel ikke bare faglighet som står i fokus. Norge skal, som sagt, arbeide for en mer representativ verdensarvliste. Tanken om en representativ liste har lange røtter i verdensarvarbeidet, og ble for alvor satt ut i livet gjennom «Den globale strategien for en representativ verdensarvliste», som ble vedtatt i 1994 (UNESCO 1994, se også Gfeller 2015 for opprinnelsen av strategien). Strategien har sitt utgangspunkt i de tydelige skjevhetene på verdensarvlista: Europa og kristen kulturarv var for eksempel for fremtredende. Selv om mangfoldet av kulturarvsteder er blitt betraktelig større, dominerer Europa fortsatt verdensarvlista, til tross for to tiår med tiltak. Det er en av grunnene til at Norge også gikk ut med et løfte om ikke å nominere egne verdensarvsteder dersom landet ble valgt inn. Strøm forklarer: Land som velges inn i komiteen, oppfordres til ikke å sende inn nominasjoner under sin medlemskapsperiode. Det er ett av flere tiltak for å oppfylle den globale strategien. Men det er ikke alle land som følger oppfordringen. Sist gang Norge satt i komiteen, nominerte vi for eksempel Vegaøyene og Vestnorsk fjordlandskap. Vi var også med i den transnasjonale nominasjonen av Struves meridianbue. Men denne gang har vi fulgt oppfordringen, og ser på det som en mulighet til å være med og ta ansvar for det globale perspektivet ved å bremse egen nominasjonsiver. Det er ett av flere små tiltak vi kan bidra med for å gjøre ubalansen litt mindre. Når Norge reiser til Bahrain for sitt første komitémøte i denne valgperioden, følger delegasjonen en lang tradisjon for å sette faglighet før politikk og bidra til å ta globalt ansvar (se Hølleland og Phelps 2018 for hvordan tradisjonen ble etablert på 1980-tallet). Men som Strøm påpeker: Det kan bli utfordrende å være for prinsippfast i dagens komitélandskap. Faglige vurderinger må tidvis fravikes på grunn av utenrikspolitiske hensyn som er viktige for staten Norge. Dessuten er det en tradisjon i komiteen, så vel som et overgripende norsk utenrikspolitisk prinsipp, å søke konsensusbeslutninger. Akkurat hvordan en skal klare å balansere fag og politikk, vil den norske delegasjonen få prøvd seg på under årets verdensarvkomitémøte. Norges delegasjon Komitémøtene har utviklet seg over tid. Da Norge deltok på det aller første møtet i 1977, var det i overkant av 50 delegater. 40 år senere var det rundt 3000! Møtene er også blitt lengre med tida. I år samles delegasjoner fra konvensjonens statsparter, representanter fra de rådgivende organene ICOMOS 4, IUCN 5 og ICCROM 6, konvensjonens sekretariat og observatører til et ti dager langt komitémøte. Størrelsen på delegasjonene landene sender, har også vokst: På 1980-tallet møtte Norge med en til to representanter. I år har totalt 13 representert Norge i løpet av komitémøtet i Bahrain. 209

6 Hvem er det som stiller fra Norge? Den norske delegasjonen består av fire institusjoner: Klima- og miljødepartementet, Riksantikvaren, Miljødirektoratet og Den norske delegasjon til UNESCO (del av utenrikstjenesten). Til sammen er det stykker fra disse institusjonene som i ulik grad jobber med verdensarv. Riksantikvaren har koordineringsansvaret. Viking følger opp med å be Strøm sammenlikne den norske delegasjonen med andre delegasjoner: Skiller Norges delegasjon seg på noen måte fra andre lands? Vi tenkte først at det at vi var såpass mange i den norske delegasjonen, gjorde at vi skilte oss ut. Men det viste seg å være ganske feil; Kina hadde for eksempel rundt 80 langt flere enn vertsnasjonen Bahrain! De største delegasjonene kommer som oftest fra land som har verdensarvnominasjoner som skal behandles. Da kommer gjerne representanter fra verdensarvstedene det kan være alt fra ordførere til kulturminneforvaltere og representanter for lokalbefolkningen. Det som skiller vår delegasjon i år, er heller at Norge ikke stiller med en ambassadør eller en minister som delegasjonsleder. I Norge er det riksantikvar Jørn Holme og Berit Lein fra Miljødirektoratet som leder delegasjonen. Dessuten har vi en klarere teamstruktur og et flatere hierarki enn andre land. På møtet i Bahrain vil en nok se at vi vil være operative selv om delegasjonsleder(ne) ikke er der hele tida, og flere vil ta ordet ikke bare delegasjonsleder(ne). Verdensarvkomitémøtet Hvis man går igjennom det store digitale arkivet til verdensarvkonvensjonens nettsider ( er det én ting som raskt slår en: Siden starten er verdensarvkomitémøtene blitt holdt på ulike steder i verden. Strøm forteller hvorfor det er blitt slik, og hvem som bestemmer hvor møtene skal holdes: Det er verdensarvkomiteen i dialog med verdensarvsenteret som bestemmer hvor møtene skal holdes. Det er blitt tradisjon at det er et av landene i komiteen som holder møtet. Prosessen for å bli vert for et slikt møte kan likne valgprosessen. Først hinter landet en stund om at de ønsker å være vertskap for møtet, det sendes et brev for å formalisere invitasjonen, og så går komiteen og verdensarvsenteret i dialog med landene som ønsker å holde møtet. Her er det ofte diplomatiske avveininger som spiller inn. Dersom flere land ønsker å holde samme møte, vil noen etter hvert trekke sin invitasjon. Men det er ikke hvilke som helst land som kan være vertskap for et slikt møte. Erfaringstall tilsier at en må ha et minstebudsjett på 30 millioner kroner! Så er det noen planer for at Norge skal være vertskap, følger Viking opp. Strøm svarer kort: Nei, Norge har ikke planer om å være vertskap. Selv om møtene holdes på ulike steder i verden, følger de hverandre både i struktur og form. Strøm gir oss et innblikk i hvordan møtene foregår: Når en først har kommet gjennom registrering og sikkerhetstiltak, holdes møtet i en veldig stor sal. Foran, med utsyn til hele salen, sitter det som formelt omtales som komiteens chairperson, som fungerer som ordstyrer. Ved siden av ordstyreren sitter representanter fra konvensjonens sekretariat. Under for eksempel gjennomgangen av nominasjoner og konserveringsrapporter sitter også de rådgivende organene ICCROM, ICOMOS og IUCN der. På de første rekkene, med ansiktet vendt mot sekretariatet, sitter delegasjonene til komité- 210

7 Figur 3. Fra verdensarvkomitémøtet i Krakow i Foto: Bartłomiej Banaszak, Narodowy Instytut Dziedzictwa. CC BY-SA 2.0. medlemmene. Bak dem sitter delegasjoner fra de andre statspartene. Sistnevnte er statspartsobservatører på møtet, og får kun uttale seg etter at komiteen har fattet vedtak. Helt bakerst sitter observatører som ikke har tilknytning til en statspartsdelegasjon. Møtene foregår fra 10 til 18, og alle saker presenteres på fransk eller engelsk med simultanoversettelse til flere språk. Mange forbinder verdensarvmøtene først og fremst med innskriving av nye verdensarvsteder. De siste ti åra har det vært mye diskusjon om at innskrivingene er blitt mer politisert (for utfyllende diskusjoner om politiseringen av komiteen se for eksempel Jokilehto 2011; Brumann 2014; Hølleland 2015; Meskell mfl. 2015; Brumann 2017). Strøm var inne på det da hun snakket om OUV-ene, og utdyper hvorfor det skjer, og hvordan Norge forholder seg til det: Som sagt er det en tendens til at flere land er mer fleksible med hvordan OUV-ene fortolkes, og er åpne for å sette de faglige anbefalingene fra de rådgivende organene IUCN og ICOMOS til side. Så politiseringen går kort og godt ut på at statsparter velger å la politiske interesser og hensyn gå foran de faglige. Det kan være flere grunner til at det skjer, men det største problemet er all den økonomiske og emosjonelle «bagasjen» nominasjonene kommer med. Vi kan høre begrunnelser som «tenk hvor skuffet lokalbefolkningen blir», eller «landet har brukt så mye ressurser på nominasjonen». Eller kanskje motiveres innskrivingen av at statsparten ikke har verdensarvsteder fra før, og at en innskriving vil være et bra tiltak for å få en mer balansert liste. Norge prøver å jobbe imot politisering, og vil gjøre et 211

8 forsøk på å stå imot. Men er en ikke villig til å gi og ta litt, kan en risikere som finnene erfarte i sin siste periode ( ) å bli «Viggo-venneløs». Da kan det bli vanskelig å få gjennomslag for andre tiltak. En del av diskusjonene og forhandlingene kan en få et innblikk i hvor som helst i verden. Siden 2012 er møtene i hovedsalen blitt strømmet, og tidligere møter er tilgjengelige på verdensarvkonvensjonens nettsider. Men, som Strøm alt har påpekt, det er mye som skjer i gangene og også i møter utenfor hovedsalen: Det er et parallellkjør med møter. Det er flere bilaterale møter og såkalte side events i lunsjer og etter kl. 18. Om morgenen er det byråmøter, og i lunsjene er det arbeidsgruppemøter. De nordiske landene har gjerne møter annenhver dag. Det er lang tradisjon for at de nordiske landene bytter på å sitte i komiteen, og selv om Norge formelt representerer en statspart, representerer vi på symbolsk vis også Norden. Det er viktig for oss at vi gjør en god jobb ikke bare for Norge, men for de andre nordiske landene. Gjennom de nordiske møtene får det nordiske landet som sitter i komiteen, støtte, innspill og råd fra de andre landene. Så kort oppsummert er det møter non-stop i ti dager, og når en ikke sitter i møter, sitter en med for- og etterarbeid til møter. Selv om verdensarvnominasjonene har en tendens til å dominere møtene, er det en hel del andre ting på agendaen. Viking ber Strøm utdype og trekke frem saker som er ekstra viktige for Norge. Det kanskje viktigste hode og hale på hele konvensjon er økonomien: budsjettgjennomgang og budsjettprioriteringer. Økonomien er en stor utfordring for konvensjonen. Det brukes mer penger enn det en har til rådighet. Her kommer vi igjen tilbake til forholdet mellom nye nominasjoner og vern, bevaring og konservering av eksisterende steder. Det er en del nominasjoner i systemet som krever penger, og det går på bekostning av konservering. I tillegg til budsjettet er det også en annen viktig og spennende post på programmet: SOC-ene. Som OUV-ene er SOC-ene en mye brukt forkortelse. SOC står for State of Conservation, eller konserveringsstatus. De siste åra har komiteen behandlet rundt 150 State of Conservation-rapporter per møte. En slik rapport er gjerne et resultat av at et verdensarvsted står overfor en trussel; det kan være alt fra utbygging av veier og gruver til jordskjelv og sivil urolighet, og komiteen har anbefalt at stedet følges ekstra opp. Det skjer gjennom overvåking med påfølgende rapportering av stedets konserveringsstatus. I de mest alvorlige tilfellene vil verdensarvstedet også havne på «Lista over verdensarv i fare», også kjent som bare farelista. 7 Her kan det være snakk om svært vanskelige hendelser, som drap av nasjonalparkvakter, krig og ulovlig handel med kulturminner og truede arter. Strøm forklarer at selv om farelista tar opp mye av diskusjonene, er det vel så viktig at en tar mer tak i de generelle trekkene i rapportene: SOC-ene gir oss innblikk i felles utfordringer verdensarvsteder står overfor. Samlet sett kan rapportene være et godt utgangspunkt for å finne nye og gode måter å forvalte verdensarv på, enten det er snakk om formidling eller materialkonservering. Gjennom disse rapportene kan vi også ta med oss kunnskap hjem til Norge og få innspill til hvordan vår forvaltning kan bli enda bedre. 212

9 Mellom komitémøtene Selv om verdensarvkomitémøtet er årets store begivenhet, så jobbes det med verdensarv året rundt. Hva skjer mellom komitémøtene og generalforsamlingen annethvert år? Kanskje ikke overraskende handler mye av arbeidet utenfor komitémøtene også om komitémøtene. Strøm forklarer: Alt en gjør i året handler om å gjøre for- og etterarbeid for komitémøtene. Det kanskje viktigste for oss i Norge er å delta i ad hoc-arbeidsgrupper. Arbeidsgruppene fastsettes av komiteen hvert år, og i år har Norge vært med i seks arbeidsgrupper. Helt konkret betyr det at vi i snitt har dratt på møter i Paris en gang hver fjerde uke i perioden fra februar til juni. Vi har engasjert oss i budsjettarbeidet, men også i det Figur 4. Tweet fra Riksantikvaren fra det 42. verdensarkomitémøtet i Bahrain. som kalles upstream process, som handler om å bedre nominasjonsprosessene og sikre at stedene som nomineres, er klare for å bli innskrevet før de skrives inn. I arbeidet mellom de årlige komitémøtene skiller Norge seg ut fra andre land: Vi har deltatt med faste fageksperter fra Norge på hvert eneste møte. Det er uvanlig, for som oftest er det representanter fra landenes delegasjoner til UNESCO (som er basert i Paris) som deltar. Vi håper at vår faglige tilstedeværelse har bidratt til å flytte diskusjonen i nye retninger. Viking retter fokus mot Strøm selv og spør hva er det du personlig synes er mest spennende med verdensarvarbeidet? Strøm trekker litt på det før hun svarer: Det er nok arbeidet med SOC-ene. Det å sette seg ned og gå i dybden snakker til etnologen og konservatoren i meg. Men samtidig er jeg fascinert av det diplomatiske spillet og hvordan den internasjonale konteksten skrives inn i beslutningstekster. Avslutningsvis vender Viking blikket godt fremover: Det er klart at det ikke kommer noen nye nominasjoner før Norge er ute av komiteen i 2021, men kan vi forvente noen nominasjoner etter det? Da kommer den diplomatiske kulturarvsbyråkraten frem og svarer med henvisning til Norges tentative liste, før hun lurt avslutter: Den som lever, får se. Noter 1 På engelsk heter konvensjonen Convention concerning the protection of the world s cultural and natural heritage, oftest omtalt i kortformen World Heritage Convention. 2 United National Educational, Scientific and Cultural Organization. 3 World Heritage List på engelsk. 4 International Council on Monuments and Sites. 5 International Union for Conservation of Nature. 6 International Centre for the Study of the Preservation and Restoration of Cultural Property. 213

10 7 Det mest alvorlige som kan skje, er at et sted mister hele verdensarvstatusen og slettes fra verdensarvlista. Det har kun skjedd to ganger: Arabian Oryx Sanctuary i 2007 og Dresden Elbe Valley i 2009, se for eksempel Gaillard (2014). Litteratur Brumann, Christoph 2014 Shifting tides of world-making in the UNESCO World Heritage Convention: cosmopolitanisms colliding. Ethnic and Racial Studies 37(12): , The best of the best: Positioning, measuring and sensing value in the UNESCO World Heritage Arena. I Palaces of Hope. The anthropology of global organizations, redigert av Ronald Niezen og Marai Sapignoli, s Cambridge University Press, Cambridge. Gaillard, Bénédicte 2014 The legal effects of World Heritage Listing under the 1972 Convention Concerning the Protection of the World Cultural and Natural Heritage: The example of the Dresden Elbe Valley in the Federal Republic of Germany. I Between dream and reality: Debating the impact of World Heritage Listing. Primitive tider special edition 2014, redigert av Herdis Hølleland og Steinar Solheim, s Reprosentralen, Oslo. Gfeller, Aurélie Elisa 2015 Anthropologizing and indigenizing heritage: The origins of the UNESCO Global Strategy for a representative, balanced and credible World Heritage List. Journal of Social Archaeology 15(3): , Hølleland, Herdis COM 8B.27 Refleksjoner rundt verdensarvbeslutninger. I Inn i fortida ut i verden i museet, redigert av Jon Anders Risvaag, Ragnhild Berge og Terje Brattli, s Museumsforlaget, Trondheim. Hølleland, Herdis og Jessica Phelps 2018 Becoming a conservation good power : Norway s early World Heritage history. International Journal of Cultural Policy. Online first, Jokilehto, Jukka 2011 World Heritage: Observations on Decisions Related to Cultural Heritage. Journal of Cultural Heritage Management and Sustainable Development 1(1): Meskell, Lynn, Claudia Liuzza, Enrico Bertacchini og Donnatella Saccone Multilateralism and UNESCO World Heritage: Decision-making, States Parties and Political Processes. International Journal of Heritage Studies 21(5): , UNESCO 1994 Item 10: Progress report on the preparation of Global strategy for a representative World Heritage List. WBC-94/COBF.003/15. Elektronisk dokument, archive/1994/whc-94-conf003-15e.pdf, besøkt 19. juni Rjukan-Notodden Industrial Heritage Sites. Elektronisk dokument, list/1486, besøkt 19. juni