NPAIS SYNSPUNKTER PÅ ISRAEL I SITT EGET LAND

Transkript

1 NPAIS SYNSPUNKTER PÅ ISRAEL I SITT EGET LAND Kent Andersen Torstein Grotbæk Gordon Tobiassen 1. Israels rett til å bo i trygghet i eget land Av pastor Kent Andersen Israel er kontrastenes land. For litt over to år siden, var vi med familien på stranden i Tel-Aviv. Ved siden av oss lå noen arabiske tenåringer som vi ble kjent med. Det viste seg at de kom fra Ramallah, og hadde tatt turen til Tel-Aviv for å bade. «Så, dere kan komme hit og bade når dere vil? Ja», svarte de, selvfølgelig. «Så, dere kan reise hit og kjenne dere trygge?» De så på meg, med det utrykket en tenåring får når de syns spørsmålet er rart. «Ja, selvfølgelig kan vi det», var svaret. Som arabiske barn fra Ramallah, kunne de altså bevege seg fritt over alt i Israel uten å behøve å føle frykt. Samme uke hadde vi vært på en av våre favorittplasser i gamlebyen i Jerusalem. Det er en åpen plass på taket til den arabiske bydelen. Her tyter ventilasjonsrør opp gjennom taket, og gjennom små luker kan man se folkelivet i det arabiske markedet. Bare et steinkast fra denne plassen ligger gravkirken. Vi bodde i den armenske bydelen i en liten leilighet, og vi pleide å gå dit for å la barna springe rundt og leke. Herfra har man nemlig en fantastisk utsikt over Jerusalems gamleby, samtidig som det som oftest er ganske fritt for turister der. Ettersom vi var der ganske ofte, begynte jeg å legge merke til de som levde i takleilighetene. Ofte så var det en gjeng med arabiske tenåringer der, som hang, slik tenåring pleier å gjøre. Det bodde flere ortodokse jødiske familier der. Barna fra disse familiene lekte aldri på taket, man så de kun på vei til og fra leiligheten. Og når de var ute, fulgte det alltid en bevæpnet vakt med dem. Det viste seg at huset de bodde i var blitt kjøpt fra en arabisk familie. Derfor var hele dette huset strengt bevoktet til alle døgnets timer. Barna var derfor avhengig av sikkerhetsvakter hele tiden, uansett hvor de var i Israel. Deres forbrytelse; de var fra feil rase og feil religion. Dette illustrerer forskjellen på det livet som en jøde lever, og livet til alle andre på denne jorden. En jøde er truet, og lever i frykt uansett hvor de er på denne kloden. Det fins ikke en plass på jorden der man kan garantere at de kan få leve som jøder, praktisere sin tro og tradisjoner, og synlig ha på seg klær som viser for alle at de er jøder. 1

2 Å være jøde i Sverige, Danmark og Norge har blitt en «risikosport». Det fins tusenvis av mennesker i vår del av verden som er motivert til å drepe en jøde om man får muligheten. Vender man bladet, og ser på araberes behov av sikkerhet, så er det åpenbart at arabere kan leve fritt og i fred i alle deler av Israel. Det står jo ikke en advarsel til arabere, om at de nå lever i livsfare om de vandrer rundt i Israel. Heller tvert imot. De arabiske ungdommene fra Ramallah, dro til Tel-Aviv for å oppleve frihet. For å kunne være sammen, gutter og jenter, uten å bli straffet. For mange år siden bodde vi i Uppsala, i en vakker nybygd bydel. I denne bydelen bodde det også mange arabere fra Gaza og andre deler av Midtøsten. «Vet du hvorfor jødene planter så mange trær i Israel?», spurte en av våre naboer. «Nei,» svarte vår kristne nabo. «Jo, det gjør de fordi de ønsker å leve. For i koranen står det at i de siste tider skal selv steinene rope: det er en jøde bak meg, kom og drep ham. Det er derfor de planter trær, for trærne skal ikke rope.» Dette var for 13 år siden, i dag er mange av bydelene i Norden blitt «judenrein». Det vil si, det er blitt farlig for en jøde å være der. Terroren i Danmark, Belgia og Frankrike det siste året, har lært oss alle, at i dag har disse hårreisende ord av hat blitt forvandlet til reelle trusler som mange er villige å utføre. Dette var utenkelig for 15 år siden, i dag har det blitt en nesten selvfølgelig del av Europas samtid. Så, hva handler staten Israel om? Om vi betrakter den helt sekulært, så handler staten om et folks rett til å overleve. Et folks rett til å ha sin kultur. En jødes rett til å være jøde uten å frykte for sitt liv. Det var nemlig sånn, at den gang staten Israel ble grunnlagt, så var det ikke bare på grunn av europeeres sult etter å drepe jøder. Det var like mye en frykt av araberes like målrettede og like dype hat mot jøder. Midtøsten og Europa var nemlig ikke så ulike for år siden. Hatet rådet like sterkt som i Tyskland. Natten mellom 23. og 24. august 1929, skjer det som skulle sette skrekk i alle jøder i Midtøsten. 67 jøder blir massakrert av Hebrons muslimske befolkning. De overlevende flykter og vender ikke tilbake før etter krigen i 1967 som gir Israel kontroll over området igjen. Det skremmende for jødene var at det ikke var fremmede som drepte dem, men deres naboer. De som de hadde delt livet sammen med i generasjoner. Det denne hendelsen lærer oss er at viljen til å fullføre Hitlers ambisjoner var like stor blant arabere i Midtøsten, som den var i den tyske befolkningen. Viljen var der, men ikke makten til å gjøre det. Dette er grunnen til at den nystartede Israelske staten ble like mye bygd opp av flyktende jøder fra Midtøsten som den ble bygd opp av flyktende europeiske jøder. Den viktigste ikke-bibelske grunnen til at jøder bør få beholde retten til Israel og også retten til å definere sine egne grenser og sine egne politiske løsninger, handler om at jøder kjemper ikke først og fremst om en liten bit jord, de kjemper for sin egen overlevelse. Og historien har dessverre vist for oss alle at den eneste garantien de har for å kunne overleve som et folk, er at de har et land og en armé som beskytter dem. I år 624 gir Muhammed befaling om å drepe jødene Abu Afak og Kab ibn al-ashraf. De var noen av hans sterkeste kritikere, og påsto blant annet at han hadde tatt dikt fra andre og kalt det ord 2

3 fra Gud. Etter disse mordene uttaler Muhammed, «drep alle jøder dere kan få tak i». (Kilde Ibn Ishaq). I 627 skjer det som skaper skrekk blant alle jøder på den arabiske halvøyen, Muhammed slakter ned jødiske menn fra landsbyen Qurayza og tar kvinner og barn med seg som slaver og koner. Om man skal forstå dagens konflikt i Midtøsten, Islamske statens grusomheter, og de tilnærmet umulige forutsetningene som jøder kjemper imot, da må man gå til kilden, det hatet som Muhammed fødte mot alle jøder. Vi må også gå i oss selv, og spørre oss: hvorfor dette intense hatet mot jøder? Hvorfor blir toleranse-elskende sosialister så fulle av hat, når blikket vendes mot Jerusalem? Hva er det i oss, som gjør at selv kristne er villige til å boikotte Israel, villige til å demonstrere mot dem, og ser på Israels venner som ekstremistene? En jødisk rabin i gamlebyen stilte meg det samme spørsmålet: hvorfor hater dere oss? Svaret er egentlig enkelt: jo, fordi, dere er bærere av Guds løfter til oss alle. Hatet mot dere, handler ikke om deres kultur og utseende, det handler om at noe i oss alle kjemper imot Guds løfter om frelse gjennom Abrahams etterkommere. Hatet begynte ikke med Muhammed, det var der helt fra Edens hage. På samme måte som brodermordet i Bibelens første bok, var en kamp mot Guds løfte mot kvinnen, så er dagens hat mot Israel fortsatt en del av djevelens strid mot Guds løfter. Dreper man bæreren av løftet, da utsletter man også løftet. Så lenge en jøde lever, så vil Guds løfte til Abraham om en tallrik slekt til evig tid være opprettholdt. Og her kommer vi til sakens kjerne. Israels rett til landet handler ikke egentlig om mat, klesstil og jødisk liv. Det handler om at Gud gav landet til Abrahams etterkommere til evig tid, fordi han ønsket å frelse oss alle gjennom en av hans etterkommere, jøden Jesus. 2. Har Israel rett til å forsvare sitt territorium, også mot terrorangrep fra indre og ytre fiender? Av Bjarne Thorstein Grotbæk Det er et viktig og ømtålig spørsmål i vår tid. Det ser ut for at et politisk riktig svar av JA altså NEI. Etter den politiske redegjørelse i media, ser det ut for at Israel er det eneste landet i verden som ikke har selvbestemmelsesrett over sitt eget territorium. Det ser ut for at FN og resten av verden har glemt hva de engang lovet og erklærte når det gjelder landet Israel. Både landet og folket er et produkt av Guds grenseløse nåde og hans lovnad til Abraham, Isak og Jakob, som står der som en bauta også i vår tid. Guds landløfte til Israel er like gammelt som løftene til Abraham for nesten 4000 år siden. Selve navnet Israel er nevnt over 2200 ganger i Det gamle testamente, og 66 ganger i Det nye testamentet. Dette beskrives i 1. Mos. 15,18-21; 2. Mos. 23,31 og særlig i 4. Mos. 34,1-12. Dette 3

4 omfatter dagens Israel inkludert de såkalte okkuperte områder (som egentlig er landområder gjenstand for forhandlinger etter våpenhvile), samt mindre deler av Libanon, Syria og Jordan. Disse store historiske forbindelseslinjene er i dag forsøkt skjult ved å kalle de gamle områdene for Judea og Samaria vest for elven Jordan for Vestbredden. Det kan være på sin plass å minne om den historiske oversikt over navngivningen av disse områder. Etter templets og Jerusalems ødeleggelse i år 70 e.kr. gir romerne denne del av provinsen navnet Palestina for å ydmyke og håne jødene. Navnet Palestina er dermed knyttet til den jødiske historie. Kan bare nevne Palestinamandatet fra Vi må heller ikke glemme Balfour-deklarasjonen i 1917, der Lord Arthur J Balfour utstedte et brev til den britiske Dronning og regjering om å opprette et hjemland for jødene. Vi må heller ikke glemme FNs delingsplan fra 1948 kalt for Israels fødsel i moderne tid, som gav Israel rett til å få tilbake landet sitt som de delvis måtte forlate i år 70 e.kr. Israel har blitt angrepet hele fire ganger, og da regner vi ikke med de små angrepene Uavhengighetskrigen hvor fem arabiske armeer angrep Israel. 2 Krigen i 1956 endret heller ikke på forholdet til araberstatene. 3 Men krigen i 1967, som var vel et militært historisk mirakel, endret store deler av bildet i Midtøsten. 4 Så kom Yom Kippur krigen som Egypt og Syria sto for, men siden fikk de hjelp av mange andre arabiske land. Ser vi tilbake på den utviklingen som har vært, ser vi at Israel har sin fulle rette til å forsvare sitt lands territorium fra ytre, men også fra indre angrep. Derfor blir det helt feil da massemedia legger skylden på Israel for de uroligheter som i dag er i Midtøsten. Det ser ut for at det gamle løftet fra Gud til Abraham og hans ætt står fremdeles ved lag, 1. Mos. kap.12,3: «Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne. Og i deg skal alle jordens slekter velsignes». 3. NPAI støtter ikke opprettelsen av en "såkalt palestinsk stat" i de selvstyrte områdene. Hvorfor? Av Gordon Tobiassen Det er jødene som har fått løftene og skjøte på landet. Det er det eneste folk som har fått konkrete løfter om land, og dette landområde Gud gav dem, er nøye beskrevet i 1 Mos 12:7 og 15:18. Gud selv har knyttet sterke løfter både til folket og landet: Hva er så spesielt med landet Israel og jødene som folk? Både landet og folket er spesielle, først og fremst på grunn av løftene Gud har gitt dem i sitt ord. 4

5 3 Mos. 25:23 Meg hører landet til, sier Herren. Gud har omsorg for landet 5 Mos. 11:12 Det er et land som Herren din Gud bærer omsorg for, alltid hviler Herren din Guds øye på det fra årets begynnelse til dets ende. På denne bakgrunn kom Israels statsminister Netanyahu med følgende uttalelse 5. september 2015: "Bibelen er garantien for vår eksistens og nøkkelen til landet vårt. Uten Bibelen og den eldgamle linken til vårt land, har det jødiske nærvær i Israel ingen betydning. Helt fra Josvas og frem til i dag har vi måtte kjempe mot alle som ønsker å utsette oss." Fra slutten av 1960-tallet fikk vi begrepet "palestiner-araber", og i årene som fulgte kom begrepet "det palestinske folk". I over 45 år har verden blitt hjernevasket med disse begrep som har gått inn i dagligtalen til politikere, media og den vanlige mann. Dessverre er også mange kristne farget av dette begrepet og tror denne løgn som fremstår i dag som en opplest og vedtatt sannhet. En palestinsk stat har vært et mål og sterkt ønske fra den arabiske befolkningen i området. Jøder og andre samles foran Klagemuren i Jerusalem, et av de mest hellige steder i verden. Hvem er "palestina-arabere"? Det er arabere fra landene omkring. Da England hadde mandatområdet fra 1917 til 1948, satt de "Palestina" på hele området. Alle som bodde i området, både arabere og jøder, hadde "Palestina" i passet. Vi kan slå fast: Det har aldri eksistert noe palestinsk folk. I årene fra 1970 og frem til i dag har ønsket og drømmen vært å få til en såkalt "palestinsk stat" for det palestinske folket. En Palestinsk stat har i dag over 150 av de rundt 200 medlemsland i FN skrevet under på. EU og hele den arabiske og muslimske verden står også bak og støtter dette. Hvorfor dette massive presset i dag mot Israel og jødene? Først og fremst må vi se det som skjer i et profetisk lys, det handler om en åndskamp som intensiveres og blir mer og mer tydelig nå i endetiden. Når vi ser på Israel og Midtøsten, kan vi fastslå: Det finns kun én stat med jødisk flertall og identitet i verden. Det finns 22 arabiske stater og 57 muslimske stater. Palestinske myndigheter definerer seg selv som en arabisk muslims stat. De avviser at Israel kan være en jødisk stat. Israel utgjør mindre enn 0,2 prosent av arealet til de arabiske stater. Jødene utgjør to prosent av befolkningen i Midtøsten. Tre prosent er arealet Israel dekkes av Vestbredden (Judea og Samaria). Det handler ikke først og fremst om Israels grenser, men om Israels eksistens. Ingen land vil akseptere en slik terror og vold som Israel daglig utsettes for, og heller ikke godta en slik internasjonal innblanding som det Israel opplever. Norge hadde aldri klart å takle et slikt mediepress som Israel opplever, og ville heller aldri ha taklet en slik løgnpropaganda som Israel 5

6 opplever. Hvorfor finnes ikke Israel på et eneste arabisk kart? Hvorfor ønsker de fleste arabiske land å utslette Israel? De har prøvd med ni kriger og tre store "intifada", som Israel, mot alle odds, har vunnet. En av toppene i Hamas ble sturt for en tid siden: "Hvor mye land bør Israel gi for å få fred med den palestinske staten?" Han lo og svarte "De kan gi oss en kvadratmeter eller hva som helst, vårt mål er å ta alt, inklusiv Jerusalem". Men Gud har sagt.. I 1. Mosebok 17:7-8 har Gud gitt landet Israel til arv og eiendom til jødene, sitt eiendomsfolk. Som det sies i Amos 9:15: "Jeg vil plante dem i deres land, og de skal aldri mer bli rykket opp av sitt land, det som jeg har gitt dem, sier Herren din Gud". 4. Jerusalem - Israels udelelige hovedstad Av Thorstein Grotbæk I dag tar vi det nærmest for gitt, at vi har en stat i Midtøsten som heter Israel og som har en hovedstad som heter Jerusalem, selv om den ikke er blitt anerkjent av de mange. Men opprettelsen av Israel og Jerusalem som deres hovedstad i moderne tid, er egentlig et verdenshistorisk mirakel uten sidestykke. Det har aldri skjedd før at et folk og deres språk, religion og kultur har blitt spredt rundt i hele verden for så å bli gjenopprettet i underkant av 2000 år senere. Babylonernes mektige rike er borte med deres hovedstad, det samme med Media og Persia, ja, både det greske og det romerske imperium er kun en fjern historie, selv om det greske språket (Hellas) og persisk (Iran) minner oss om denne tiden, er selve kulturen og religionen død. Men det er et land, et folk og en hovedstad som ikke har gått ut av tiden. Det er Israel med sin udelelige og mektige hovedstad Jerusalem. Det er noe majestetisk ved denne byen Jerusalem, og mektig profetisk. Derfor sier jødene Neste år Jerusalem, og de sier med ærefrykt og glede «Vi skal opp til Jerusalem.» Jerusalem er ikke bare nevnt som en bisetning i Guds Ord. Den har fått sin plass risset inn i selve Guds historie og er den store kongens stad. Ja, de gamle profeter talte om denne byen, som byen med det udødelige navnet som blir stående til evig tid, Jerusalem. Mennesker har prøvd å ødelegge både Israel som land og Jerusalem som hovedstad igjennom flere tusen år uten å lykkes. Hemmeligheten til dette finner vi i profetordet hvor det står i Esekiel 16:14 «Ditt navn kom ut blant folkene på grunn av din skjønnhet. For den var fullkommen på grunn av de hellige prydelser som jeg kledde deg i. Sier Herren Israels Gud.» Her taler han om 6

7 den evige kongens stad, Jerusalem, og som Herren vender stadig tilbake til for så og opprette sitt eget kongerike ut fra den. Jerusalem er verdens mest besungne hovedstad, og den mest lovpriste igjennom alle tider. Den nevnes helt tilbake i 1. Mos. 14:18 da Melkisedek, kongen av Salem, går Abraham i møte med brød og vin. Han var prest for den Høyeste Gud og velsignet Abraham. Det har alltid ligget en velsignelse over denne byen, for på den hviler Guds øye. Her regjerte kong David og gjorde byen udødelig med sine vakre salmer, og her styrte kong Salomon og gjorde sølvet like alminnelig som sten. Her bygget kong Herodes det storslagne tredje templet som tok han 46 år, og her i denne byen møter vi Jesus som barn og som ungdom, men også i sin tjeneste der Mesteren til slutt sliter seg oppover Via Dolorosa og fullbyrder en evig soning for all verdens synd på korset på Golgatahøyden. Her i denne byen falt Den Hellige Ånd over de 120 disiplene på pinsefestens dag. 5. Et "Palestinsk arabisk land?" Av Gordon Tobiassen "Det har aldri i historien vært et palestinsk-arabisk land i dette område. Vi finner det uakseptabelt at Israel skal tvinges til å avstå landområder til dette formålet". Er Judea og Samaria okkupert område? Hvem er det i tilfelle okkupert fra? Det har bodd jøder (i Judea og Samaria) i nær 4000 år, araberne kom her 600 år e.kr. I nyere tid er det nok å nevne Balfour-erklæringen i 1917, som gikk inn for at jødene skulle få et hjemland. Denne erklæring ble vedtatt av 52 nasjoner i Folkeforbundet, og fjerna «av» kong Feisal, som var den anerkjente arabiske leder den gang. Balfour-erklæringen ble etter vedtak i Folkeforbundet, en del av folkeretten. Storbritannia delte dette området i 1922 mot det som var vedtatt fem år tidligere, og gav 77 prosent til Emir Abdullah, og staten Trans Jordan ble opprettet. I 1947 kom så FNs delingsplan som delte de resterende 23 prosent til israelske og arabiske områder. Israel aksepterte dette, men de arabiske land nektet, og ville ikke godta dette. Flere av de arabiske land sa også klart i fra: - Blir staten Israel opprettet, går vi til krig. Vi kjenner historien hva Israel møtte etter proklamasjonen av staten 14. mai Fem veltrente armeer, fra fem arabiske land, angrep, hvor målet var den gang som nå, å renske området for jøder. Men de fem arabiske land mislyktes og kalte nederlaget for «den største skammens dag» for Allah. La oss huske: Israel er lovlig opprettet, også etter støtte fra FN. Jordan annekterte ulovlig i 1948 deler av den vestlige siden av Jordan elven (det som nå betegnes som Vestbredden). Denne okkupasjon varte frem til I 19 år var Jordan en illegal okkupant av landområder som ikke var deres. I denne perioden nektet de lokale arabere å bli kalt for 7

8 palestinere. De foretrakk å bli identifisert som syrere. Avdøde kong Hussein av Jordan sa ved flere anledninger: Jordan er Palestina og Palestina er Jordan. Palestinere er de som bor i Jordan. Det hevdes stadig: «Det blir ikke fred før Israel trekker seg tilbake til grensene før 1967», men hva er fakta: Resolusjon 242 som ble vedtatt av FN etter seksdagerskrigen i 1967, gikk ut på at Israel skulle trekke seg tilbake til sikre grenser. Araberverden mente, og holdt frem, at det var grensene før Han som stod fadder til avtalen, Lord Caradon fra Storbritannia, sa at Israel ikke er forpliktet til å trekke seg tilbake fra alt erobret område, men til sikre og anerkjente grenser. Fra den arabiske verden, med støtte fra russerne og deres allierte, prøvde de å forandre utkastet til resolusjonen, så det skulle gjelde alle områdene før President Lyndon B. Johnson avviste alle disse forsøk og uttalte: -Det er ikke vi som skal si hvor andre nasjoner skal trekke grensene mellom seg, som vil sikre hver av dem den største sikkerhet. President Johnson understreket videre: - Det vil ikke bringe fred og sikkerhet for Israel å vende tilbake til grensene før På begynnelsen av 1980-årene sa partiet Høyre i Norge at «Vestbredden» var helt nødvendig for forsvaret av Israel. På Khartoum-toppmøtet i 1967 erklærte de arabiske ledere 3 x Nei: - Ingen fred med Israel. - Ingen anerkjennelse av Israel. - Ingen forhandlinger med Israel. I 1948 hadde de arabiske stater stort behov for arbeidskraft, og alle flyktningene kunne lett blitt integrert i arabiske naboland, med samme språk, kultur og religion. Men de har motsatt seg dette systematisk, og beholdt problemet som et mektig våpen mot Israel. I verden forøvrig har flyktninger blitt assimilert og integrert. Løgnpropagandaen sier at jødene aldri har tilbudt palestinerne fred. Det er det motsatte som er tilfellet. Palestinerne kunne hatt sin stat i 1948, hadde de godtatt FN-vedtaket. Clinton ledet forhandlinger i hvor Israels daværende statsminister Ehud Barak tilbød Arafat en egen stat med 97 prosent av Vestbredden, Øst-Jerusalem og 200 milliarder kroner til oppbygging. Men Arafat avslo og startet i stedet intifada, med vold, drap og selvmordsbombere. Israel ble tvunget til å bygge sitt beskyttelsesgjerde («mur» 10 prosent) som har redusert dødelig terror med 97 prosent. Mange nordmenn anklager Israel for denne beskyttelse av egne borgere, og nærmest krever at de skal tillate terroren og drepingen av jøder. (Det er for meg helt ufattelig.) Løftet om landet er håpet Jesu komme tilbake til landet, er tydelig beskrevet. I Israel prekte han, der led han og døde - fra Israel vendte han hjem. Både hans første og andre komme knyttes til landet. Rom. 11,26: «Fra Sion skal redningsmannen komme.» 8

9 Ingen makt kan omstyrte Guds plan og vilje med dette folk. Gud har bevist det ved å føre dem tilbake til landet. Folket bor nå i landet utelukkende på grunn av Guds nåde og godhet. 6. Israel trenger støttespillere Av Torstein Grotbæk Norske pinsevenner ønsker å støtte prosjekter hvor som helst der vi kan vise nestekjærlighet mot jøder og arabere. Alle mennesker er født i Guds bilde, og Gud elsker alle mennesker. Dette beviste han ved at han sendte sin sønn til denne verden for å oppfylle det han hadde lovet. Gud hadde lovet at dette skille mellom hedninger og jøder en dag skulle komme til å opphøre. Og det fikk han rett i. For da Jesus døde for oss, fjernet han murene og de høye gjerdene som var satt opp imot oss ved loven, budene, paktene som Herren hadde pålagt dem. Derfor forteller Guds Ord at vi stod utenfor dette gode borgerskapet. Men Guds Ord sier at Ordet (Kristus) kjøpte oss fri fra denne forbannelse og rev ned gjerdets skillevegg. Slik at nå har alle mennesker den rett og kan nyte av Guds velsigner i Himmelen og på jorden i Kristus Jesus. Halleluja. At ikke alle har forstått dette eller vil forstå det, er meget trist. For da blir de værende utenfor Guds velsignelse og nåde. I den tiden som vi lever i, med den antikristelige holdningen som befinner seg i vårt land og den propagandaen som kommer i massemedia og aviser, trenger Israel sterke og gode støttespillere. Derfor har NPAI støttet prosjekter for å vise Jesu kjærlighet til både jøder og arabere, når ikke Gud gjør forskjell på mennesker, skal heller ikke vi det: Gud vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. Denne nestekjærligheten ligger i dette å hjelpe, da spesielt dem som trenger det mest og er mest sårbare. Og det er bare en måte å få dette til. Det er gjennom kjærlighet og praktisk arbeid og hjelp. Derfor har NPAI i alle de år som de har arbeidet med Israel, hatt dette som mål: Å hjelpe Israel på alle områder hvor vi har muligheter til å hjelpe. I dag har vi et rikt arbeid på sykehuset Eitanim, både på den øvre og nedre del. Det har for NPAI blitt til en rik velsignelse for vårt arbeid, og for de mange volontørene som har deltatt i disse prosjektene. Tenker også på de eldre, sykehjem, hjemmehjelpere og barnehagehjelpere til de minste. Og vi kan her nevne mange som har fått hjelp av NPAI gjennom de mange år NPAI har arbeidet i Israel. På grunn av den gode forbindelsen det er mellom styret hjemme og styret ute, sammen med våre flotte ledere i dag i Israel, Adriana og Johan Bjørk, kan vi vise det jødiske folk og de arabiske 9

10 folk at vi bryr oss om dem og elsker dem. For at vi skal lykkes med dette, har Herren sendt oss mange flotte volontører, både unge og voksne, som har vært med og bidratt til at dette skulle lykkes. Vi har også hatt en stor støtte og velsignelse i David Batut og hans kone, som har vært en velsignelse for oss, og en god mentor å ha i disse årene. Israel er i dag et land som mange ikke ønsker skulle være der. Derfor trenger de NPAIs støtte som aldri før. Den siste uken har UNESCO fremmet en resolusjon som påstår at Israel og jødene ikke har noen historisk forbindelse til Tempelplassen og Jerusalem. I dette politiske spillet ser vi betydningen av at NPAI trår enda mer til og støtter Israel og de prosjekter som vi er med på, for å vise Jesu sinnelag og nestekjærlighet. Jeg ber om at alle kristne som leser og tror på Bibelens ufeilbarhet, ser betydningen av at jødene i dag vender hjem og bygger opp igjen landet som Gud gav dem som bosted. 7. Jødene har en særskilt plass i Guds frelsesplan Av Kent Andersen «Hva i alle dager har jødene med dagens kristendom å gjøre?» Dette spørsmålet er det overaskende mange som stiller, og de stiller det med en selvklarhet som om det er en selvfølge at jødene ikke lenger har noen funksjon lenger i Guds frelsesplan. Man er selvfølgelig enig i at Jesus var jøde, at profetene var jøder og at alle apostlene var jøder. Likevel, sier man: jødenes tid er forbi, nå er det menighetens tidsalder. Ser vi på NT, så oppdager man fort at dette spørsmålet ikke eksisterer. Ingen steder spør man, hva har Israel med Guds plan å gjøre? Årsaken er enkel. NT stiller nemlig spørsmålet i en helt annen retning. Det er ikke jødenes posisjon som er det store spørsmålet, men om hedninger (altså sånne som oss) skal få del i frelsen. Det er dette som diskuteres i NT, ikke spørsmålet om hvilken plass jødene har nå. Det spørsmålet anses som en selvklarhet i NT, det er jo jødenes frelser som dør på korset. Det er til dem løftene gis, og det er dem som er Guds eiendomsfolk. At vi hedninger får del i dette, er derimot den store overraskelsen. Dette var det jo ingen som hadde tatt med i beregningen. Peter strever med å forholde seg til dette, og Gud må senke ned mengder med mat, både rent og urent foran ham. Det er det store stridsspørsmålet på møtet i Jerusalem i Apg 15. Over alt hvor Paulus reiser, og i nesten alle brev, så blir Paulus konfrontert med spørsmålet; er Jesus også hedningenes frelser? Spørsmålet om jødenes plass i vår kristne tro, er altså egentlig et absurd spørsmål å stille. Ettersom det jo er hedningene som er det store problemet å plassere i Guds frelsesplan. Når Gud lover Abraham at gjennom han skal alle folkeslag velsignes, og at løftene til hans etterkommere og landet gjelder til evig tid, da er ikke det en symbolsk metafor, men bokstavelig ment. Gud 10

11 inngår en pakt med Abraham, og lover at alle som velsigner ham og hans etterkommere skal bli velsignet, mens alle som forbanner dem, skal bli forbannet. Det er løftene til Abraham som oppfylles på korset, og det er en av hans etterkommere som dør for oss alle. Gjennom Jesu død går løftet til Abraham i oppfyllelse: Gjennom deg skal hele jorden velsignes. Jeg betrakter ofte dagens jøder, leser jødisk historie, besøker landet og ser hvor velsignet de er. Da er det kraften i et menneskes tro jeg ser. Gud lover Abraham at han skal velsigne hans slekt. Det er ikke dagens moralske kvaliteter hos moderne jøder som gjør at de er under velsignelse, det er på tross av jøders moral at de er velsignet. Det er ene og alene på grunn av at Gud lovte Abraham at jødene er det de er. Jeg ser hvor mye de har vært forfulgt, av både jøder og kristne. Jeg ser hvor spredt de har vært, og plutselig får de vende tilbake til landet. Jeg ser på hvor mye velsignelse de har på alle områder av samfunnet, i musikk, litteratur, vitenskap, økonomi og teknologi. Når man ser alt dette, blir man enormt fascinert. Ingen nasjon er som Israel, dette folket er en proklamasjon av Guds trofasthet. De har ikke fortjent denne statusen, det er en gave. Det er ingen tvil om at dagens jøder er under en gudommelig velsignelse. Samtidig er jøder også plaget av de samme løftene. Alt hatet og fiendskapet, har sin rot også i Guds løfter til Abraham. Om jødene utslettes, tilintetgjøres også Guds løfter. Og nettopp der ligger mye av betydningen av Israel også i dag. Det er synliggjøringen av Guds løfter til oss alle. Likevel, individuell frelse og evig liv er ikke automatisk en del av Abrahams velsignelse. Frelse for jøder og frelse for hedninger bygger på samme prinsipp, troen på Jesus Kristus. At alle jøder, uavhengig av livssyn, tro på Gud og moralske kvaliteter, fortsatt er preget av velsignelse, er et kraftig uttrykk for hvor trofast Gud er overfor løftet han gav Abraham. Men om den enkelte jøde (eller hedning) blir frelst, avhenger av vår individuelle mottakelse av frelseren. Så er altså jødene i dag fortsatt et vitnesbyrd om at Gud er trofast, og at han holder det han har lovet. Om Gud kan holde sin hånd over dette folket og holde sine løfter til dem, vil han også holde sine løfter til meg, på tross av min urettferdighet. En del stiller spørsmålet om Israel, på grunn av at de ikke kan se poenget med Israel, nå som menigheten fins. Men den som tenker slik, har ikke forstått drivkraften i Gud. Israel er viktig, fordi han elsker sitt folk. Det som ligger i kjernen av Israels funksjon i endetiden, er nettopp at de er elsket av Gud. Det er Guds kjærlighet til Israel som først og fremst utløser hatet og fiendskapet mot dem. Det Gud elsker, hater djevelen. Vårt hedningkristne forhold til jødene har samme utgangspunkt. Om Gud også elsker oss, og vi nå sier at vi elsker ham, inngår det i dette kjærlighetsfelleskapet, at vi også elsker de andre som Jesus elsker. Det vil si, de andre kristne søsknene, og også Abrahams etterkommere. Den kampen som skjer i endetiden, er altså en kamp mot det som Gud elsker, menigheten og Abrahams barn. Så hva har jødene med dagens kristendom å gjøre? Israel er våre røtter. Jøder profeterte om frelsen, og en jøde kom med frelsen, jøder brakte evangeliet til hedningene. Samtidig er mitt forhold til Israel i dag også et uttrykk for min kjærlighet til Gud. Er jeg villig til å elske det han 11

12 elsker? Lar jeg politikk og moralske kriterier bestemme mine holdninger, eller er det pakten og løftene som skal prege mitt hjerte? 12