Internering av barn på Trandum overholder Norge sine folkerettslige forpliktelser?

Transkript

1 Det juridiske fakultet Internering av barn på Trandum overholder Norge sine folkerettslige forpliktelser? Med særlig fokus på forholdsmessighetsvurderingen ved frihetsberøvelse av mindreårige, kravet om lovhjemmel samt vernet mot nedverdigende og umenneskelig behandling i lys av ny EMD-praksis. Av: Victoria Hovig Frigland

2 Innholdsfortegnelse 1 Innledning Begrepsavklaring Aktualitet Avgrensninger Metode Forholdet mellom norsk rett og folkeretten Tolkning av konvensjoner Kort om de aktuelle konvensjonene håndhevelse og virkeområde Særskilt om den rettskildemessige vekten av uttalelser fra FNs barnekomité Forholdet mellom barnekonvensjonen og EMK: Den videre fremstilling Grunnleggende hensyn Innvandringsregulerende hensyn Hensynet til barnet Vekten av barnets beste Krav om lovhjemmel ved frihetsberøvelse Retten til personlig frihet som hovedregel Vilkår for inngrep Legalitetsprinsippet etter norsk lov Nærmere om innholdet i lovkravet etter EMK artikkel Lovkravet hva følger av barnekonvensjonen Sammenfatning av lovkravet Utlendingsloven 106 første ledd bokstav b Omfattes medfølgende mindreårige av ordlyden? EMDs vurdering av lovkravet i tilfeller av internering av medfølgende barn Sammenfatning og vurdering Side 1 av 61

3 4 Internering følger det et krav til proporsjonalitet? Norsk rett EMK kreves nødvendighet og forholdsmessighet? Kravet til forholdsmessighet ved internering av mindreårige Særlig om skjønnsmarginen Barnekonvensjonens krav til nødvendighet og forholdsmessighet Sammenfatning og vurdering Barns stilling som selvstendige rettssubjekter Er internering til barnets beste? Barnets rett til å bli hørt barnekonvensjonens artikkel En særskilt prosessuell rettighet retten til å anlegge sak Vernet mot nedverdigende behandling Grunnlovfesting av vernet Vernet etter EMK art Når er en behandling umenneskelig eller nedverdigende i konvensjonens forstand Når er internering av mindreårige umenneskelig eller nedverdigende behandling Norsk interneringspraksis vurdert i lys av EMK artikkel Avsluttende bemerkninger Kildeliste Lover Forskrift Forarbeider Norsk rettspraksis Underrettspraksis Den europeiske menneskerettighetsdomstol Bøker Side 2 av 61

4 8.7 Artikler Konvensjoner Annet Nettsider Side 3 av 61

5 1 Innledning Temaet for denne avhandlingen er internering av medfølgende barn på Trandum i forbindelse med tvungen uttransportering av asylsøkere fra Norge. Europeiske stater har i økende grad benyttet internering som et verktøy for å håndtere utfordringene knyttet til irregulær immigrasjon. Asylsøkere som ankommer Norge i dag har større sannsynlighet for å bli berøvet sin frihet enn noen gang tidligere. 1 Denne praksisen begrenses av at staten selvsagt må holde seg innenfor de rammer som følger av bindende internasjonale konvensjoner og intern lovgivning. Dersom UDI avslår en søknad om asyl og UNE ikke omgjør vedtaket, er avslaget endelig. Dette medfører at asylsøkeren skal forlate Norge frivillig. Asylsøkere med avslag som ikke returnerer frivillig til hjemlandet kan i påvente av utreise interneres i et lukket transittmottak på Trandum. Praksisen omfatter også barnefamilier, og unntaksvis enslige mindreårige asylsøkere. 2 Utlendingsloven gir hjemmel for slik internering. 3 Praksisen er omstridt både politisk og juridisk, og har vært gjenstand for skarp kritikk - særlig under hensyn til barna. 4 Internering av barnefamilier på Trandum skjer hovedsakelig for å forhindre at asylsøkere med endelig avslag på asylsøknaden skal unndra seg iverksettelse av vedtaket og nekte å returnere frivillig til hjemlandet. 5 I utgangspunktet finnes det ikke et forbud mot internering av barn hverken i intern rett, etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon 6 eller FNs konvensjon om barnets rettigheter 7, men det stilles strengere krav til i hvilke tilfeller barn kan interneres. Barns sårbarhet gjør at terskelen for å benytte internering må være høyere. Både Grunnloven, EMK, barnekonvensjonen og utlendingsloven setter derfor begrensninger for bruken av internering overfor barn. Asylsøkende mindreårige som fengsles sammen med sine foreldre er i en sårbar posisjon. Selv om barna er uten lovlig opphold i Norge, har de krav på samme vern etter 1 NOAS, Detention of Asylum Seekers - Analysis of Norway s international obligations, domestic law and 2 Statistikk på Politiets utlendingsenhet tilgjengelig på deres nettsider: 3 Lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her av 15.mai 2008 nr Både Barneombudet, Norsk organisasjon for asylsøkere(noas), Redd Barna og Advokatforeningen stiller seg svært kritisk til praksisen. Se blant annet: og 5 Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), Frihet først En rapport om alternativer til internering, Oslo 2015 s Heretter EMK. 7 Heretter Barnekonvensjonen. Side 4 av 61

6 barnekonvensjonen og etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon som norske barn. Slik det følger av begge konvensjoner er staten pliktig til å verne alle innenfor statens jurisdiksjon, og sikringsplikten skal utøves uten usaklig diskriminering. 8 Jeg vil i avhandlingen vurdere om Norge overholder sine folkerettslige forpliktelser overfor de medfølgende mindreårige etter disse konvensjonene. 8 Jf. EMK art.1 og Barnekonvensjonen art. 2. Side 5 av 61

7 1.1 Begrepsavklaring Asylsøker Forutsetningsvis fremgår det av utl. 28 at asylsøkere er personer som kommer til Norge på egen hånd, og som søker om asyl ved ankomst eller kort tid etter. For å få innvilget asyl må vedkommende ha et beskyttelsesbehov, jf. bestemmelsens første ledd bokstav a eller b. Personen kalles "asylsøker" fram til søknaden hans/hennes er behandlet. EMK har et autonomt asylsøkerbegrep, men grensedragningen mellom EMK og utl. i denne sammenhengen er ikke sentralt for denne avhandlingen, og vil ikke være gjenstand for nærmere analyse. Internering Etter utl. 106 kan en utlending pågripes og fengsles i forbindelse med iverksetting av vedtak om at vedkommende plikter å forlate riket. Dette er en administrativ frihetsberøvelse av asylsøkere, flyktninger og andre utlendinger som av ulike årsaker ikke har lovlig opphold i Norge. Om praksisen benyttes både begrepet internering og fengsling. Det er forutsatt å være et administrativt tvangsmiddel, ikke en straffereaksjon. 9 Utlendingsinternatet er ikke underlagt kriminalomsorgen, men administreres av politiet, jf. utlendingsloven Aktualitet Sommeren 2016 ble det avsagt fem dommer mot Frankrike i EMD der spørsmålet gjaldt krenkelse av EMK art. 3, 5 og 8 som følge av internering av barnefamilier. 10 Det ble konstatert krenkelse i samtlige saker. Avgjørelsene er potensielt av betydning også for den norske praksisen med internering. I oktober ble det kjent at Norge er innklaget for EMD for brudd på EMK art. 3, 5, 8 i en sak der en afghansk familie med to barn satt på Trandum i nærmere fire uker. 11 I september skrev Aftenposten en artikkel der det fremkom at så langt i år var 84 barn fordelt på 41 barnefamilier blitt internert og frarøvet friheten på Trandum. I følge politiets egne tall 9 Vigdis Vevstad (red), Utlendingsloven kommentarutgave, Oslo 2010 s EMDs dom 12. juli 2016 A.B and others v France, EMDs dom 12. juli 2016 R.M and others v. France, EMDs dom 12. juli 2016 R.C. and V.C. v. France, EMDs dom 12. juli 2016 A.M and others v. France, EMDs dom 12. juli 2016 R.K and others v. France. Dommene er kun tilgjengelig på fransk, men jeg har fått tilsendt en uoffisiell oversettelse fra innvandringsavdelingen i departementet Side 6 av 61

8 var over 60 av barna 12 år eller yngre, og halvparten var fem år eller yngre. 12 to av barna hatt en oppholdstid på henholdsvis 18 og 24 døgn. 13 Så langt i år har Innesperring av barn og unge på utlendingsinternatet har i flere år fått krass kritikk fra en rekke norske organisasjoner som NOAS, Redd Barna, Barneombudet og Advokatforeningens menneskerettighetsutvalg. I sin rapport etter besøket på Trandum i 2015 påpekte Sivilombudsmannen at stress og uro, høyt støynivå, selvskading, selvmordsforsøk og maktanvendelse kan bidra til å traumatisere barna. Sivilombudsmannen understreket at barn er spesielt sårbare for å ta skade av et interneringsopphold. Sivilombudsmannen har i sin rapport kalt Trandum et uegnet oppholdssted for barn og unge. 14 Internering kan også brukes som ledd i identitetsavklaring. Regjeringen har varslet at den ønsker å bruke internering som et middel for å avklare identitet i større omfang enn det gjøres i dag. 15 Det er også et uttalt politisk mål å sørge for effektive returordninger, hvilket innebærer bruk av internering, også av barn. Ved internering av barn reiser det seg særlige rettslige problemstillinger som det er all grunn til å tro at vil være aktuelle fremover. Disse er per i dag i liten grad avgjort. 1.3 Avgrensninger Avhandlingen avgrenses til å handle om avslag på søknad om asyl da dette er det mest brukte grunnlag for internering av barnefamilier. Andre tilfeller av ulovlig opphold som kan gi grunnlag for internering vil ikke bli behandlet. Såkalte Dublin-saker behandles ikke. 16 Videre begrenses drøftelsen til internering med hjemmel i utlendingsloven 106 b) første ledd om unndragelsesfare, da denne benyttes oftest som hjemmel for internering av barnefamilier. 17 Av plasshensyn begrenses drøftelsen til de bestemmelsene i EMK og barnekonvensjonen som anses mest relevant i denne sammenheng. Innenfor denne avhandlingens rammer er det imidlertid dessverre ikke mulig å drøfte alle relevante bestemmelser etter EMK. Artikkel 8 er 12 politiets-hovedregel-er-maks-24-timer b.html 13 Ibid. 14 Sivilombudsmannens forebyggingsenhet mot tortur og umenneskelig behandling ved frihetsberøvelse, Besøksrapport - Politiets utlendingsinternat på Trandum mai 2015, Oslo Prop. 1 S ( ). Punkt tiltak for raskere retur. s Dette samarbeidet innebærer et sett prosedyreregler om retur av asylsøkere til asylsaksbehandling i andre europeiske land. Hensikten med forordningen er å sikre at hver asylsøker får asylsaken behandlet i ett land, men kun i ett. Man ønsker å forhindre at en og samme person søker asyl i forskjellige land. 17 NOAS, Frihet først En rapport om alternativer til internering, Oslo 2015 s.19. Side 7 av 61

9 ofte påberopt i saker om internering, men av hensyn til omfang vil fokus kun rettes mot EMK artikkel 3 og 5, slik at det avgrenses også mot konvensjonens art. 8 om retten til familieliv. Av hensyn til omfang avgrenses det også mot andre potensielt relevante konvensjoner, herunder FNs konvensjon om sosiale og politiske rettigheter. Det kan også bemerkes at utgangspunktet det opereres med, om at internering er en administrativ reaksjon og ikke straff, kan være problematisk. En nærmere diskusjon av dette faller dessverre utenfor denne oppgavens rammer. 1.4 Metode Drøftelsen av praksisen med internering av medfølgende mindreårige vil foretas i lys av menneskerettslige konvensjoner. Dette aktualiserer særlige metodiske utfordringer vedrørende forholdet mellom norsk rett folkeretten Forholdet mellom norsk rett og folkeretten Norsk rett bygger som utgangspunkt på det dualistiske prinsipp. I dette ligger at folkerettslige regler ikke anerkjennes som norsk rett uten en særskilt gjennomføringsakt; normalt inkorporasjon, transformasjon eller konstatering av rettsharmoni. 18 Dette utgangspunktet modifiseres i stor grad av presumsjonsprinsippet. Presumsjonsprinsippet er et tolkningsprinsipp som går ut på at norsk rett så vidt mulig skal tolkes på en slik måte at motstrid mellom den norske og den folkerettslige regel unngås så langt det er mulig. Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og barnekonvensjonen er inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven. 19 Konvensjonene er gjort til norsk lov med forrang gjennom mrl. 2 og 3. Ved motstrid vil bestemmelsene i konvensjonene legges til grunn. 20 Forrangen for de konvensjoner som er inkorporert ved menneskerettighetsloven gjelder selvsagt også på utlendingsrettens område. På utlendingsfeltet gjelder ytterligere konvensjoner som norsk lov. Det følger av utlendingsloven 3 at loven skal anvendes i samsvar med internasjonale regler som Norge er bundet av når disse har til formål å styrke individets stilling. Resultatet av dette betegnes som sektormonisme folkerettslige forpliktelser er gjort til norsk lov på et avgrenset område. 21 Det fremgår av forarbeidene til 18 Susann Funderud Skogvang, Samerett, 2. utgave, Oslo 2009 s Lov 21. mai 1999 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven). 20 Dette er lagt til grunn i for eksempel. Rt s. 96. og Rt 2001 s Ot.prp. nr.45 ( ). Side 8 av 61

10 utlendingsloven at internasjonale regler skal benyttes til erstatning for eller med gjennomslagskraft overfor lovbestemmelser som eventuelt går i motsatt retning. 22 Av dette kan det sluttes at menneskerettighetene er gitt en sterk posisjon i norsk utlendingsrett. 23 Videre innebærer dette at EMK og barnekonvensjonen er kilder av direkte betydning for fastleggingen av innholdet i de enkelte bestemmelser i utlendingsloven. Dersom det oppstår motstrid mellom tolkningsalternativer etter utlendingslovens ordlyd og forarbeider på den ene siden, og konvensjonene på den andre, skal det tolkningsalternativ som ivaretar konvensjonene legges til grunn. Av denne grunn er det også nødvendig med enkelte innledende bemerkninger om tolkning av konvensjoner Tolkning av konvensjoner Tolkning av konvensjoner skjer i henhold til Wienkonvensjonen om traktatretten av 1969 art Norge har ikke ratifisert konvensjonen, men de aktuelle bestemmelsene er ansett for å være folkerettslig sedvanerett. 24 Etter konvensjonens artikkel 31 skal traktater tolkes in good faith og in accordance with the ordinary meaning to be given to the terms of the treaty in their context and in the light of its object and purpose. Dette innebærer at utgangspunktet for tolkningen er den naturlige språklige forståelse av konvensjonsteksten. Mange konvensjonsbestemmelser har vage formuleringer. Dette skyldes til dels at konvensjonene er et resultat av politiske prosesser og kompromisser mellom land med relativt ulike kulturer og interesser. Videre eksisterer det normalt ingen tekster tilsvarende forarbeider ved nasjonal lovgivning. Også av denne grunn er konvensjonens ordlyd sentral. Videre følger det av artikkel 31 at konvensjoner skal leses in their context. Ordlyden skal tolkes i lys av konvensjonens formål; object and purpose. Ved tolkning av menneskerettighetskonvensjoner søker man en tolkning som effektivt fremmer formålet. EMD viser eksempelvis ofte til at EMK skal tolkes på en måte som gjør vernet etter konvensjonen practical and effective, i motsetning til theoretic and illusory. 25 EMD understreker at konvensjonen skal være et living instrument som skal tolkes i lys av present-day conditions 26, samtidig må en formålsrettet tolkning skje innenfor rammen av 22 NOU 2004: 20 s. 373 og Ot.prp. nr. 75 ( ) s Øyvind Dybvik Øyen (red), Lærebok i utlendingsrett, Oslo 2013 s Ot.prp. nr. 3 ( ) s EMDs dom 13.Mai 1980 Artico v. Italy,avsnitt EMDs dom 25. April 1978 Tyrer v. the United Kingdom, avsnitt 31. Side 9 av 61

11 konvensjonens ordlyd. 27 For EMKs vedkommende er det en særegenhet at konvensjonspartene har avgitt kompetanse til å tolke og fastlegge innholdet av de enkelte bestemmelser i konvensjonen. Til forskjell fra andre konvensjoner muliggjør dette et dynamisk element, som andre konvensjoner uten avgjørelsesorganer med individklagerett ikke har Kort om de aktuelle konvensjonene håndhevelse og virkeområde EMK omhandler sivile og politiske rettigheter. EMD utvikler og tolker EMK gjennom bindende avgjørelser i enkeltsaker. 29 EMD avsier en rekke dommer hvert år som gir veiledning om hvordan konvensjonen skal forstås. Også avgjørelser fra EMD der Norge ikke er innklaget i saken vil tillegges stor vekt. Det følger av EMK artikkel 1 at de høye Kontraherende Parter skal sikre enhver innen sitt myndighetsområde de rettigheter og friheter som er fastlagt i del I i denne konvensjonen. Av ordlyden enhver følger det at statens forpliktelser gjelder overfor alle mennesker uavhengig av faktorer som alder eller statsborgerskap. Forutsetningen er at individet befinner seg på statens myndighetsområde, innenfor statens jurisdiksjon. Det følger av EMK artikkel 53 at intet i denne konvensjonen skal bli tolket slik at det begrenser eller fraviker noen av de menneskerettigheter og grunnleggende friheter som måtte være sikret ved noen høy Kontraherende Parts lover eller ved noen andre avtaler den er part i. Rettigheten under EMK er minimumsstandarder; dersom intern rett eller andre konvensjoner Norge er bundet av gir individet et større vern, skal disse legges til grunn. Barnekonvensjonen er også av stor betydning i norsk utlendingsrett. Kontrollorganet for barnekonvensjonen er FNs barnekomite. Det er nylig etablert en individklageordning for barnekonvensjonen, men Norge har ikke ratifisert denne. 30 Også av barnekonvensjonen følger det at de stater som er part i konvensjon, skal respektere og sikre de rettigheter som er fastsatt i konvensjonen for ethvert barn innenfor deres jurisdiksjon, uten diskriminering av noe slag Øyvind Dybvik Øyen (red), Lærebok i utlendingsrett, Oslo 2013 s Erik Eldjarn, Fordeler og ulemper med nasjonal prosessautonomi på EG og EEG-rettens område, Europarättslig tidskrift nr (under publisering). 29 EMK artikkel 33 og artikkel Njål Høstmælingen, Elin Saga Kjørholt, Kirsten Sandberg (red.), Barnekonvensjonen - Barns rettigheter i Norge, 3. utgave, Oslo 2016 s Barnekonvensjonen art. 2. Side 10 av 61

12 1.4.4 Særskilt om den rettskildemessige vekten av uttalelser fra FNs barnekomité Barnekonvensjonen overvåkes internasjonalt av FNs ekspertkomité for barns rettigheter, Barnekomiteen. Dette skjer gjennom et periodisk rapporteringssystem. Barnekomiteen utarbeider også generelle kommentarer om tolkning av de enkelte artikler i barnekonvensjonen eller særskilte aktuelle spørsmål. 32 Slike anbefalinger er ikke folkerettslig bindende, men er verdifulle retningslinjer for tolkningen og anvendelsen av konvensjonen. 33 Et særlig metodisk spørsmål som oppstår er hvilken rettskildemessig vekt slike uttalelser skal ha ved fastleggingen av innholdet i barnekonvensjonens bestemmelser. Selv om uttalelser fra Barnekomiteen ikke er rettslige bindende, vil de tillegges vekt. I Maria-dommen 34 ga et enstemmig Høyesterett uttrykk for at generell kommentar (GC) nr. 14 om barnets beste utgjør et naturlig utgangspunkt ved tolkingen av BK art. 3 nr. 1. Høyesterettspraksis på dette området har vært sprikende. Maria-dommen innebar en kursendring fra to tidligere plenumsdommer fra der vekten av Barnekomiteens uttalelser også var et sentralt spørsmål, men der Høyesterett ikke mente at komiteens kommentar var det naturlige utgangspunkt ved tolkningen. Etter Maria-dommen kom spørsmålet opp på nytt i en ny plenumsdom 36 og denne gangen gikk Høyesterett tilbake til utgangspunktet i de to tidligere dommene. Selv om de tre plenumsdommene ikke på samme måte gir uttrykk for at generelle kommentarer fra Barnekomiteen utgjør et naturlig utgangspunkt for tolkingen av den aktuelle konvensjonsbestemmelsen slik som i Mariadommen, anses de som rettskildemessig relevante. Det er altså noe uklart hvilken rettskildemessig vekt Høyesterett mener slike uttalelser generelt skal tillegges. Høyesterett ga uttrykk for at den rettskildemessige vekten av uttalelsen fra Barnekomiteen vil måtte vurderes konkret for hver uttalelse. Under henvisning til Ashok-dommen 37 uttaler førstvoterende i den siste plenumsdommen at det avgjørende må være: «hvor klart den [generelle kommentaren] må anses å gi uttrykk for overvåkingsorganenes forståelse av partenes forpliktelser etter konvensjonene. Særlig må man vurdere om uttalelsen må ses som en tolkingsuttalelse, eller mer som en tilråding om optimal praksis på 32 Høstmælingen, Kjørholt, Sandberg (red.) s Ibid. 34 Rt s s og Rt s Rt s Rt s Side 11 av 61

13 konvensjonens område. Dernest må man vurdere om uttalelsen passer på det aktuelle faktum og rettsområde». 38 Videre ble det uttalt at: «Komiteens generelle kommentarer er ikke bindende, men tillegges likevel vekt. At barnekomiteens generelle kommentarer bør tillegges vekt ved konvensjonstolkningen, må ses i sammenheng med at kommentarene bygger på komiteens samlede erfaring og den særlige rollen komiteen er gitt som det primære folkerettslige håndhevingsorganet under barnekonvensjonen.» 39 Flertallet sier altså ikke noe generelt om vekten, men lar den avhenge av hvordan komiteen har uttrykt seg, og om uttalelsen er relevant for den konkrete saken. Jeg er enig med Kristin Sandberg som skriver at et slikt synspunkt har enkelte uheldige sider. Dette ved at vernet etter barnekonvensjonen da risikerer å bli svakere enn FNs eget oppnevnte organ for å tilsikre konvensjonen forutsetter. Fra et menneskerettslig synspunkt hadde det på denne bakgrunn vært ønskelig om holdningen fra Maria-dommen hadde vært opprettholdt Forholdet mellom barnekonvensjonen og EMK: Mens barnekonvensjonen er en global konvensjon om barnets rettigheter spesielt, er EMK en regional konvensjon om borgernes rettigheter generelt, hvor også barn er vernet. 41 Barn har slik sett et dobbelt menneskerettslig vern og det må sees hen til begge konvensjoner i rettsspørsmål som angår barn i Norge. EMD har benyttet barnekonvensjonen for å tolke og fastlegge rettigheter under EMK i tilfeller der den krenkede part er mindreårig. 42 Dette bidrar til å maximise the potential of both treaties to protect children`s rights. 43 Allikevel vil Domstolen, av hensyn til systemets integritet, bare benytte barnekonvensjonen der den ikke kan finne tilstrekkelig veiledning i 38 Rt s , avsnitt Ibid, avsnitt Kristin Sandberg, Plenumsdommen fra desember 2015 en barnerettslig kommentar, Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål, 02/2016 s Jf. ordlyden i EMK art. 1 "enhver. 42 Deirdre Fottrell (red.), Revisiting children's rights: 10 years of the UN Convention on the Rights of the Child, Boston 2000 s Ibid, s. 92. Side 12 av 61

14 EMK eller tidligere EMD-praksis, og ikke slik at nye rettigheter under konvensjonen etableres Den videre fremstilling Denne avhandlingens tema aktualiserer en rekke problemstillinger av både materiell og prosessuell karakter. I det følgende vil det fokuseres på tre underproblemstillinger: 1) Både etter intern rett, EMK art. 5 og barnekonvensjonen art. 37 følger et krav om lovhjemmel ved frihetsberøvelse av mindreårige. Den første problemstillingen er derfor om de krav som stilles til hjemmel, herunder kravet til klarhet, er oppfylt ved internering av medfølgende barn. 2) Av EMKs praksis kreves det at frihetsberøvelse av barn må være tvingende nødvendig, forholdsmessig og ikke urimelig. Det er ikke sikkert at norsk utlendingslovgivning og praksis er i overenstemmelse med kravene. En sentral problemstilling er derfor om disse vilkårene er oppfylt ved internering av mindreårige. En side ved dette er barns selvstendige prosessuelle rettigheter i anledning frihetsberøvelsen, hvor spørsmålet er om disse i tilstrekkelig grad ivaretas ved den norske praksisen. 3) Endelig er spørsmålet hvorvidt internering av barn er å anse som nedverdigende behandling etter EMK art. 3. Ved analysen vil norsk lovgivning og praksis vurderes i lys av de momenter EMD har fremhevet i sine avgjørelser om temaet. Før disse problemstillinger besvares vil jeg se på de grunnleggende hensyn som står mot hverandre i disse sakene; statens behov for innvandringskontroll og effektiv returpolitikk, mot barnets rett til frihet herunder en vurdering av barnets beste. 44 Ibid, s Side 13 av 61

15 2 Grunnleggende hensyn På utlendingsrettens område gjør innvandringspolitiske hensyn seg sterkt gjeldende, herunder ønsket om effektiv returpraksis. Utlendingsretten er et rettsområde preget av sterke og tidvis kryssende hensyn. 45 Den norske stat har et rettmessig behov for å kunne kontrollere territoriets grenser og sette vilkår for hvem, og hvordan, innreise og utreise kan finne sted. Samtidig må staten ved utøvelse av utlendingskontroll overholde sine folkerettslige forpliktelser. Også når antallet asylanter er høyt, må staten overholde de krav som følger av de menneskerettslige konvensjoner. 46 Dette medfører at innvandringsregulerende hensyn må veies mot barnets rett til frihet og mot hensynet til barnets beste i interneringstilfellene. I det følgende redegjøres det nærmere for de bærende relevante hensyn ved uttransportering, før det knyttes merknader til motsetningen mellom disse hensyn. 2.1 Innvandringsregulerende hensyn Innvandringsregulerende hensyn er et vidt og mangefasettert begrep. 47 I det følgende redegjøres kun for de deler av hensynet som er relevant ved utsending av asylsøkere med avslag. Hensikten med internering av asylsøkere med avslag er å unngå at disse menneskene "går under jorden", og slik forsvinner fra myndighetenes kontroll, og fortsetter å oppholde seg ulovlig i Norge. Dette kontrollhensynet er en del av det større begrepet innvandringsregulerende hensyn. Begrepet omfatter også hensynet til effektive returordninger. Effektive returordninger kan ha en dobbel effekt ved at det på den ene siden er nødvendig for i det konkrete tilfelle å håndheve vedtak om avslag på søknad om asyl. På den andre siden har hensynet en preventiv effekt ved at det sender et signal om at de som ikke har krav på opphold faktisk er nødt til å forlate landet. Kontrollhensynet fremgår av utlendingsloven 1. Adgangen til å benytte tvangsmidler ble utvidet ved lovendring i 2012, i forarbeidene fremkommer det at bakgrunnen for endringen er at effektiv returpolitikk er en stor utfordring på utlendingsrettens område. 48 Av utlendingsloven 1 fremgår også at et av formålene med loven er å ivareta utlendingens rettsikkerhet. Loven skal videre praktiseres i tråd med Norges folkerettslige forpliktelser. 45 Øyvind Dybvik Øyen (red), Lærebok i utlendingsrett, Oslo 2013 s Høstmælingen, Kjørholt, Sandberg (red.) s Meld. St. 27 ( ) Barn på flukt, s Prop. 138 L ( ) punkt Side 14 av 61

16 Kontrollhensynet må veies mot hensynet til barnets frihetsinteresse og hensynet til barnets beste. Det er på utlendingsrettens område at barnekonvensjonen først og fremst blir satt på prøve i norsk rett Hensynet til barnet Utgangspunktet er at enhver har rett til frihet. For barn gjelder det videre et sterkt og grunnleggende prinsipp om at alle handlinger skal skje under ivaretakelse av barnets beste. Ved inngrep i barnets frihet må derfor inngrepet vurderes i lys av prinsippet om barnets beste. Barnets beste er grunnlovsvernet gjennom 104. Grunnloven 104 andre ledd lyder slik: «Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.» Grunnlovsbestemmelsen er utformet på bakgrunn av barnekonvensjonen art. 3, som allerede var gjeldende norsk rett med forrang. 50 Det gir likevel en særlig tyngde at det fremkommer at prinsippet har grunnlovs rang. I forbindelse med dette bør det bemerkes at selv om bestemmelsen er utformet på bakgrunn av en menneskerettslig konvensjon ble det presisert i Maria-dommen av Høyesterett at Det er etter vår forfatning Høyesterett ikke de internasjonale håndhevingsorganene som har ansvaret for å tolke, avklare og utvikle Grunnlovens menneskerettighetsbestemmelser. 51 I dette ligger en reservasjon for at man med fremtidig praksis kan legge et annet innhold i Grunnlovens bestemmelser enn i de tilsvarende konvensjonsbestemmelser. Barnekonvensjonens artikkel 3 lyder: In all actions concerning children, whether undertaken by public or private social welfare institutions, courts of law, administrative authorities or legislative bodies, the best interests of the child shall be a primary consideration. Både etter Grunnloven og etter barnekonvensjonen skal barnets beste være et grunnleggende hensyn i alle handlinger og avgjørelser som berører barn. Det fremkommer av bestemmelsene av barnets beste skal være a primary consideration ; et grunnleggende hensyn. Ordlyden 49 Kristin Sandberg, Plenumsdommen fra desember 2015 en barnerettslig kommentar, Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål, 02/2016 s Jf. menneskerettsloven 2, Rt s 93, avsnitt 57. Side 15 av 61

17 the primary consideration ble vurdert, men forkastet da det kan være andre hensyn som gjør seg såpass sterkt gjeldende at hensynet til barnet må komme i andre rekke i gitte situasjoner. 52 I interneringstilfellene er det klart som beskrevet ovenfor - at også andre hensyn gjør seg gjeldende. Det er derfor nødvendig å si noe om vekten av hensynet til barnets beste. 2.3 Vekten av barnets beste Ved vurderingen av betydningen av hensynet til barnets beste i enkeltsaker, må det først tas stilling til hva som er å anse for å være til dette konkrete barnets beste, før dette hensynet veies inn i vurderingen. Høyesterett har gjennom flere dommer tatt stilling til gjennomslagskraften av «barnets beste» som prinsipp i norsk rett. Med Maria-dommen 53 skjedde noen viktige presiseringer av hva det innebærer at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn. 54 Førstvoterende 55 presiserer barnets beste-normen slik: «ved avveiningen mot andre interesser [herunder utlendingspolitiske overveielser] skal hensynet til barnets beste ha stor vekt det er ikke bare ett av flere momenter i en helhetsvurdering: Barnets interesser skal danne utgangspunktet, løftes spesielt frem og stå i forgrunnen» 56 Videre sies det at: «Det følger av det jeg har sagt om Grunnloven 104 og barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 at også Høyesterett må starte sin vurdering med B [barnet] og hva som er i hennes interesse.» 57 Høyesteretts presiseringer skiller seg noe fra tidligere retts- og forvaltningspraksis i utlendingssaker, der hensynet til barnets beste ikke er gitt en tilsvarende gjennomslagskraft mot andre relevante hensyn, slik som kontroll- og innvandringsregulerende hensyn. 58 Dette gjelder også tidligere dommer avsagt av Høyesterett. 59 Maria-dommen innebærer derfor også 52 Høstmælingen, Kjørholt, Sandberg (red.), s Rt s Henriette Sinding Aasen, Grunnloven 104 og barnets beste: Høyesterett viser vei Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål, 03/2015 s Dommer Arnfinn Bårdsen. 56 Rt s 93, avsnitt Ibid, avsnitt Sinding Aasen s Rt s og Rt s Side 16 av 61

18 en utvikling og korrigering av lovgivning og praksis etter norsk rett. 60 Kravet om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn forutsetter også at det foretas en grundig undersøkelse av barnets faktiske situasjon. Det er kun slik hensynet kan ivaretas. Dermed medfører prinsippet også prosessuelle forpliktelser for konvensjonsstatene. I Mariasaken ble både UDI og UNE kritisert av Høyesterett for at barnets faktiske situasjon var dårlig opplyst. 61 Av dette kan det sluttes at myndighetene ikke kan anlegge formalistiske betraktninger om at barnet ikke er part i eller har rettslig interesse i saken, men må forholde seg til de faktiske virkninger et vedtak får for det aktuelle barnet, selv om vedtaket formelt er rettet mot barnets foresatte. 62 Det understrekes også at vurderingen av hva som er til barnets beste må gjøres konkret, det er ikke tilstrekkelig å vurdere ut fra en presumsjon om hva som er til barnets beste i gitte tilfeller. En standardformulering i vedtaket om at barnets beste er vurdert er ikke tilstrekkelig etter artikkel 3. Det må være mulig for en eventuell klageinstans å etterprøve den vurdering som er gjort; domstolens oppgave blir å kontrollere at hensynet til barnets beste er vurdert på en forsvarlig måte og at det har vært avveid mot mothensynene. Det er derfor sentralt at en slik vurdering er foretatt. Kirsten Sandberg uttaler at barnekonvensjonen i alle tilfeller pålegger domstolene en plikt til å prøve barnets beste fullt ut for sitt eget vedkommende. 63 Det følger av Barnekomiteens generelle kommentar nr. 14. at det må gjøres en vurdering av «the possible impact (positive or negative) of the decision on the child or children concerned», og at det må fremgå hvordan «the child's interests have been weighed against other considerations». 64 Dette viser at prinsippet også medfører en forpliktelse til å gi uttrykk for den vurderingen og begrunne det resultat domstolen har kommet til. Også dette representerer en prosessuell forpliktelse etter prinsippet. Oppsummeringsvis er det etter dette klart at hensynet til barnet beste er et grunnprinsipp som skal tillegges stor vekt ved alle handlinger som angår barn. Høyesterett har likevel slått fast at 60 Sinding Aasen, s Rt s 93, avsnitt Sinding Aasen, s Høstmælingen, Kjørholt, Sandberg (red.) s FNs komité for barnets rettigheter, General Comment nr. 14 (2013). Side 17 av 61

19 barnets beste ikke er det eneste, og heller ikke alltid er avgjørende i saker som berører barn. 65 Dette ble lagt til grunn i Plenumsdommene fra henholdsvis 2009 og 2012, og gjentatt i Mariadommen. Det er legitimt å legge vekt på innvandringsregulerende hensyn, også i avgjørelser der hensynet til barnets beste skal ivaretas, men det fratar ikke staten forpliktelsen til likevel å vurdere hva som er til barnets beste og deretter kunne begrunne hvorfor innvandringspolitiske hensyn eventuelt må veie tyngre i den gitte situasjonen. Høyesterett har allikevel uttalt at jo tyngre hensynet til barnet er, desto mindre rom vil det bli for andre hensyn Rt s avsnitt Rt s Side 18 av 61

20 3 Krav om lovhjemmel ved frihetsberøvelse I det følgende redegjøres det for bakgrunnen for og innholdet i retten til personlig frihet, samt lovkravet etter EMK, Grunnloven og barnekonvensjonen, før den aktuelle hjemmelen for internering i utlendingsloven vurderes i lys av kravene etter disse regelsettene. Fokus vil være på om mindreårige faller inn under ordlyden. 3.1 Retten til personlig frihet som hovedregel Som utgangspunkt har enhver rett til personlig frihet. Den personlige frihet er ansett å være en menneskerett av grunnleggende karakter og er nedfelt i blant annet EMK art. 5 nr. 1, hvor det fremgår at: Everyone has the right to liberty and security of person. No one shall be deprived of his liberty save in the following cases and in accordance with a procedure prescribed by law. Rettigheten er nærmest selvforklarende i sin begrunnelse. Den bygger på ideen om menneskets iboende verdi og autonomi, og er også en sentral forutsetning for andre menneskerettigheter som eksempelvis ytringsfrihet, religionsfrihet og familieliv. Alle disse bygger i stor grad på en grunnforutsetning om personlig frihet. Frihetsrettigheten er utgangspunktet og frihetsberøvelsen er unntaket. 67 EMD har uttalt at retten til personlig frihet er of highest importance in a democratic society. 68 Foruten Grunnloven 94, er retten ikke positiv nedfelt i norsk lovgivning. 69 Grunnlovens 94 lyder: Ingen må fengsles eller berøves friheten på annen måte uten i lovbestemte tilfeller og på den måte som lovene foreskriver. Frihetsberøvelse er ikke begrenset til å gjelde de klassiske tilfeller som fengsling og arrest, men kan forekomme i ulike former. 70 Frihetsbegrepet i EMK artikkel 5 er autonomt. Grunnet sektormonismebestemmelsen i utlendingsloven 3, er konvensjonens frihetsbegrep styrende for internering i medhold av utlendingsloven. Etter EMDs praksis er kriteriene type, duration, effects and manner of implementation avgjørende ved vurderingen av om et tiltak er å anse som frihetsberøvelse. 71 Det er ikke tvilsomt at internering i medhold av 67 Merete Havre, Varetektsfengsling og proporsjonalitetsprinsippet en balansetest, Oslo 2015 s EMDs dom 29. Mars 2010, Medvedyev and Others v. France (GC) avsnitt Havre s EMDs dom 6. November 1980, Guzzardi v. Italy avsnitt EMDs dom 6. November 1980 Guzzardi v. Italy, avsnitt 92; EMDs dom 29. Mars 2010 Medvedyev and Others v. France GC, avsnitt 73; EMDs dom 23. Februar 2012 Creangă v. Romania (GC), avsnitt 9. Side 19 av 61

21 utlendingsloven utgjør frihetsberøvelse i konvensjonens forstand. Det vil derfor ikke foretas en nærmere drøftelse av hvilke tiltak som er å anse som frihetsberøvelse. 3.2 Vilkår for inngrep Selv om retten til frihet er grunnleggende, er den ikke absolutt. EMK art. 5 første ledd bokstav a-f lister opp de aktuelle grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen om retten til personlig frihet. Denne listen er uttømmende, hvilket også er nødvendig for å sikre en reell frihet. 72 Av EMKs praksis er det dessuten forutsatt at det i liten grad er adgang til å fortolke bestemmelsene utvidende. Frihetsberøvelse på annet grunnlag vil medføre brudd på artikkel 5, hvilket også er forutsatt i bestemmelsen: no deprivation of liberty will be lawful unless it falls within one of the grounds set out in sub-paragraphs (a) to (f) of article For denne avhandlingens formål er det art 5 nr.1 bokstav f) som er det aktuelle grunnlaget. Ordlyden er som følger: Everyone has the right to liberty and security of person. No one shall be deprived of his liberty save in the following cases and in accordance with a procedure prescribed by law: the lawful arrest or detention of a person to prevent his effecting an unauthorised entry into the country or of a person against whom action is being taken with a view to deportation or extradition. Bestemmelsen oppstiller både formelle, prosessuelle og materielle krav til når et inngrep i den personlige frihet kan legitimeres. 74 Kravene til formell og materiell legitimitet utledes av kriteriet lawful, og prosessuell legitimitet av formuleringen a procedure prescribed by law i bestemmelsens første ledd. Generelt er et krav om lovhjemmel for inngrep i menneskerettighetene fundamentalt i en rettstat. Inngrep i individets rettsfære skal være utformet slik at adressaten skal kunne forutberegne sin rettsstilling og innrette seg i henhold til regelverket. Hensynet til å forhindre maktkonsentrasjon og myndighetsmisbruk mellom de ulike myndighetsgrener er også en sentral del av begrunnelsen for lovkravet EMDs dom 22. mars 1995, Quinn v. France avsnitt EMDs dom 22. mars 1995, Quinn v. France avsnitt Havre, s Jørgen Aal, Rettstat og menneskerettigheter, 4 utgave, Oslo 2015 s 119. Side 20 av 61

22 3.3 Legalitetsprinsippet etter norsk lov Inngrep i individenes frihet må altså ha hjemmel i lov. I norsk rett følger kravet om lovhjemmel ved inngrep av legalitetsprinsippet. Legalitetsprinsippet har vært ansett som konstitusjonell sedvanerett, men er nå grunnlovsfestet i ny 113 som har følgende ordlyd: Myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov. Vernet mot frihetsberøvelse ble utvidet og grunnlovsfestet i endret 94, men dette medførte ingen realitetsendring da også dette vernet har vært ansett som konstitusjonell sedvanerett. Bestemmelsen gjelder for alle typer frihetsberøvelser. I tillegg til det generelle lovkravet, inneholder bestemmelsen også krav om at frihetsberøvelsen må være nødvendig og ikke utgjøre et uforholdsmessig inngrep. I dette ligger at vi i norsk rett har grunnlovfestet et generelt proporsjonalitetsprinsipp som vil gjelde for alle typer av frihetsberøvelser. Bestemmelsen er utformet på bakgrunn av EMK artikkel Et pålegg om å forlate riket, og som ikke etterkommes, gir politiet myndighet til å benytte tvangsmidlene i utlendingsloven kapittel 12, herunder frihetsberøvelse. 77 Selv om internering formelt sett ikke er en straffereaksjon, er denne formen for administrativ frihetsberøvelse meget inngripende og griper på samme måte som fengsling inn i individets rett til frihet. Inngrep i den personlige frihet peker seg klart ut som store. 78 Legalitetsprinsippet gjør seg derfor gjeldende med stor tyngde når det gjelder tvangsmidler som forutsetter frihetsberøvelse, og det stilles derfor et strengt krav til lovhjemmel. 79 Hensynet til forutberegnelighet og innrettelse tilsier at lovteksten må være så presis at den gir tilstrekkelig veiledning. Dette innebærer at både de materielle vilkår for å bruke tvangsmidler og de nærmere regler om fremgangsmåten og individets rettigheter må fremgå klart av lovteksten. Et krav om forutberegnelighet medfører at det stilles et visst kvalitetskrav til hjemmelen for internering etter utlendingsloven. Metodekontrollutvalget har sammenfattet kvalitetskravet på følgende måte: At inngrepet skal være foreskrevet ved lov medfører et krav om at de nasjonale regler skal være forenlige med rettsstatsprinsippet («the rule of law»). Dette innebærer at rettsreglene 76 Ibid., s Ot.prp. nr. 75 ( ) s Aal, s Erling Johannes Husabø, Annika Elisabet Suominen, Forholdet mellom straffeprosesslovens og utlendingslovens regler om fengsling og andre tvangsmidler: En utredning avgitt til Justisdepartementet , Universitetet i Bergen s. 12. Side 21 av 61

23 skal være tilgjengelige og forutberegnelige. Rettsreglene må være formulert tilstrekkelig klart og presist til at borgerne har mulighet til å innrette seg. Kravene til tilgjengelighet og forutberegnelighet, og dermed kravet til presisjon, avhenger i betydelig grad av «the content of the instrument in question, the field it is designed to cover and the number and status of those to whom it is addressed. 80 Det fremkommer i forarbeidene at formålet med bruk av tvangsmidler etter utlendingsloven er å sikre effektiv utlendingskontroll. 81 Som allerede understreket er frihetsberøvelse som tvangsmiddel et meget inngripende tiltak da det begrenser individets grunnleggende rett til frihet. På denne bakgrunn fremkommer det også av forarbeidene at ved bruk av tvangsmidler skal utlendingens rettssikkerhet ivaretas. 82 I dette må også ligge et krav til hjemmelens klarhet. Det handler om sentrale rettsstatsprinsipper som muligheten for innrettelse og sikring av forutberegnelighet. For utlendinger er hensynet desto mer viktig fordi de ikke er kjent med norsk lov. Utlendingene må vite konsekvensen av å ikke reise frivillig, samt å forsøke å unndra seg uttransportering. Et krav om klarhet gjør seg derfor ytterligere gjeldende. Lovkravet slik det følger av norsk rett i dag er i stor grad preget av EMDs krav til hjemmel. 3.4 Nærmere om innholdet i lovkravet etter EMK artikkel 5 Det følger av artikkel 5 at en frihetsberøvelse må være i overenstemmelse med a procedure prescribed by law. Det følger videre av de enkelte bokstaver i art. 5.1 at frihetsberøvelsen skal være lovlig. Det er artikkelens litra f som er aktuell i denne sammenhengen: the lawful arrest or detention of a person to prevent his effecting an unauthorised entry into the country or of a person against whom action is being taken with a view to deportation or extradition Konvensjonens lovkrav kan bygge på formell eller uskreven rett. I denne forstand er Grunnlovens lovkrav strengere enn EMK kun formell lov aksepteres som grunnlag etter intern rett. 83 Dette er også naturlig da lovkravet etter EMK må omfatte alle typer lovgivning som er vanlig blant konvensjonsstatene, både innenfor civil law- og common law-kulturen. Av hensyn til borgernes innrettelse er det imidlertid det aktuelle landets lovgivning som må vurderes i lys av hensynet til forutberegnelighet og innrettelse. Det følger derfor av EMDs 80 NOU 2009: 15 kap Ibid. 82 Ibid. 83 Aal. s Side 22 av 61

24 praksis at den aktuelle stats myndigheter må kunne vise til et rettsgrunnlag som etter det landets lovgivning er anerkjent som grunnlag for offentlig myndighetsutøvelse. 84 Enhver frihetsberøvelse må være i samsvar med artikkel 5 formål om å verne mot vilkårlig frihetsberøvelse. 85 Konvensjonen stiller derfor kvalitative krav til de rettsregler den aktuelle frihetsberøvelse er hjemlet i. 86 For å unngå vilkårlighet ved administrative frihetsberøvelser av utlendinger må dermed visse kvalitetskrav til hjemmelen være oppfylt. I denne sammenheng uttalte EMD i saken Amuur mot Frankrike at: In order to ascertain whether a deprivation of liberty has complied with the principle of compatibility with domestic law it therefore falls to the court to assess not only legislation in force in the field under consideration, but also the quality of the other legal rules applicable to the persons concerned. Quality in this sense implies that where a national law authorises deprivation of liberty especially in the respect of a foreign asylum seekers it must be sufficiently accessible and precise, in order to avoid all risk of arbitrariness. 87 Det sentrale er etter dette at loven er utformet slik at den er tilgjengelig og presis nok til å unngå enhver risiko for vilkårlighet. EMD understreker at dette gjelder i særlighet for utenlandske asylsøkere. Et viktig poeng med legalitetskravet etter praksis fra EMD er at den enkelte har mulighet til å forutse konsekvensene som en handling kan medføre og at det foreligger tilstrekkelig tilgjengelighet og presisjon for å unngå vilkårlig fengsling. I dette ligger også et forbud mot å anvende loven utenfor en naturlig forståelse. 88 Virkeligheten er kompleks og man må et stykke på vei likevel tillate skjønnsmessige inngrepshjemler, 89 mens utvidende tolkning og analogi må unngås. Det er anerkjent av EMD at straffebestemmelser og andre inngrepshjemler ikke rekker lenger enn til inngrep som faller innenfor en naturlig forståelse av ordlyden. 90 Oppsummeringsvis kan EMDs lovkrav for interneringens vedkommende inndeles i tre: 84 Hans Petter Graver, Alminnelig forvaltningsrett, 4 utgave, Oslo 2015 s EMDs dom 29. januar 2008, Saadi v. United Kingdom avsnitt Jon Fridrik Kjølbro, Den Europæiske Menneskerettighedskonvention for praktikere, 3. udgave, København 2010 s EMDs dom 25 juni 1996, Amuur v. France avsnitt Aal s Ibid. s Ibid. s Side 23 av 61

25 1. Interneringen må ha positiv hjemmel i nasjonal lov 2. Hjemmelen må tilfredsstille konvensjonens quality of the law -krav 3. Håndhevelsen av den interne hjemmelen må være i overenstemmelse med konvensjonens generelle prinsipper; frihetsberøvelsen må ha sitt grunnlag i konvensjonens bestemte unntak og individet må være beskyttet fra vilkårlighet Lovkravet hva følger av barnekonvensjonen Det følger som nevnt ikke et forbud mot fengsling av barn under barnekonvensjonen, men det oppstilles i artikkel 37 bokstav b) strenge vilkår der lovkravet står sentralt. Ordlyden er som følger: No one shall be deprived of his or her liberty unlawfully or arbitrarily. The arrest, detention or imprisonment of a child shall be in conformity with the law and shall be used only as a measure of last resort and for the shortest appropriate period of time. Det følger av ordlyden at ingen barn skal fengsles ulovlig eller vilkårlig. Frihetsberøvelse av barn skal skje i conformity with the law. Barnekomiteen har i generell kommentar nr.10 presisert at: Loven skal klart angi hvilke vilkår som skal være oppfylt for at barnet skal kunne settes eller holdes i varetekt 92 Det er presisert at det samme kravet vil gjelde ved administrativ internering: Merk at rettighetene til barn som er fratatt friheten(..), gjelder for barn som er i konflikt med loven, og for barn som er plassert på (..) institusjoner som brukes i forbindelse med innvandring. 93 På samme måte som etter EMK og Grunnloven kreves det her en klar lovhjemmel for inngrep, hvilket bygger på de samme grunnleggende hensyn som tidligere. For barn gjelder ytterligere at deres evne til innrettelse og forutberegnelighet er mer begrenset enn for voksne. 91 David Harris mfl., Law of the European convention of human rights, 3. utgave, Oxford 2014 s FNs komité for barnets rettigheter, General Comment no. 10 (2007), s Ibid. s 5. (Presisert i dokumentets fotnote nr. 1). Side 24 av 61

26 Av den grunn kan det de lege ferenda argumenteres for at lovkravet bør være enda strengere etter barnekonvensjonen enn de øvrige regelsett. Lovkravet etter barnekonvensjonen er ikke like utpenslet som etter EMK ettersom det ikke før nylig ble opprettet en individklageordning for barnekonvensjonen. Det foreligger derfor ikke en tilsvarende mengde klargjørende praksis som etter EMK, men det er antatt i teorien at det ikke er grunn til å tro at en hjemmel som oppfyller kravene etter EMK og etter det internrettslige legalitetsprinsipp ikke skulle være tilfredsstillende etter barnekonvensjonen Sammenfatning av lovkravet Både intern rett, EMK og barnekonvensjonen stiller etter dette strenge krav til hjemmelens kvalitet. Det er helt grunnleggende for den enkeltes rettssikkerhet at hjemmelen oppstiller tydelige skranker for statens rett til å benytte tvangsmidler. Som vist kreves klar og presis hjemmel for at frihetsberøvelsen er i overenstemmelse med lovkravet. Lovkravet står spesielt sterkt på et område som dette, som gjelder frihetsberøvelse av barn. På denne bakgrunn er spørsmålet i det følgende om det foreligger tilstrekkelig klar materiell hjemmel for å internere barn etter utlendingsloven 106 b. 3.7 Utlendingsloven 106 første ledd bokstav b Etter utlendingsloven 106 første ledd bokstav b første punktum kan en utlending pågripes og fengsles når det er konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen vil unndra seg iverksettelse av et vedtak som innebærer at utlendingen plikter å forlate riket Omfattes medfølgende mindreårige av ordlyden? Av ordlyden følger det at en utlending kan fengsles. Det fremgår ikke spesifikt at utenlandske barn er omfattet av ordlyden. At barn kan fengsles kan ikke sluttes direkte fra ordlyden, men kan heller ikke utelukkes. Lovteksten er generell og rammer alle utlendinger. Hvem en utlending er, er definert i utlendingsloven 5. Av ordlyden i 5 følger det at enhver som ikke er norsk statsborger er utlending. Utelukker denne legaldefinisjonen barn? Enhver vil etter en naturlig språklig forståelse også inkludere mindreårige, men det er klart at legaldefinisjonen heller ikke spesifiserer at mindreårige kan fengsles. 94 Husabø og Suominen, s. 25. Side 25 av 61