Hele Guds råd. Av N. Dybdal-Holthe. Ap.G. 20, 27. Paulus var på vei hjem fra den tredje misjonsreisen i året 57 e. Kr. Fra Troas (kap. 16, 9) gikk han til Assos til fots. Men han hadde ikke tid til å dra innom Efesus denne gangen. Derfor sendte han bud til de ledende, de eldste i Efesus, og ba om at de skulle møte ham i Milet, v. 16. Ved dette arbeidermøtet talte han om sin egen tjeneste og om framtida. Han hadde selv vært trofast i tjenesten og hadde ikke holdt noe tilbake av det som kunne gavne dem, v. 20. Men etter ham ville det komme glupende ulver som skulle ødelegge mye av hans arbeid. Noen ville nok la seg lokke med på den nye veien. Derfor skulle de våke, v. 31. Han hadde forkynt hele Guds råd, sa han, og derfor var han uten skyld om noen av dem kom bort fra Jesus, dvs. ved at de ble villedet av de falske profetene. Guds råd er Guds vilje i sin helhet, slik den danske Seidelin oversetter det eller Guds plan som Gunnes oversetter. På dansk (1948) står Guds frelsesplan. Det var viktig for ham å fortelle at han hadde vært trofast i sin forkynnelse og ikke holdt tilbake noe av det Gud ville si menneskene. Det gjorde han ikke for å skryte, men for å påvirke lederne i Efesus at de måtte gjøre det samme. For ikke alle kan si det med rette. Men vi tror at kristendommen i et land blir slik forkynnelse er. Olav Valen-Sendstad gjorde en undersøkelse av forkynnelsen i radio (dvs. ved gudstjenestene) og skrev 4 lange artikler om det i Fast Grunn i 1949-50. Resultatet av dette var i grunnen nedslående. Kort sagt slår Valen-Sendstad fast at bare 12,3 % av talene var sanne. 22, 8 % var direkte falske når en sammenligner med Bibelens lære. 50, 9% av talene var likegyldige og 14 % var problematiske. Når vi så vet at mange eldre, syke og verdslige mennesker utelukkende hører forkynnelsen i radio (i den grad de hører noe), blir det alvorlig. Dette var altså i 1948. Og nå 60 år senere har vi trolig fruktene av denne radioforkynnelsen. Vi har grunn til å spørre hva fruktene blir av vår tids forkynnelse. Er prekenene i dag sanne i bibelsk forstand? Etter det vi har hørt, er det god grunn til å svare nei på det. Hva er så Guds råd som vi skal forkynne? Prof. D. A. Frøvig sier i sin kommentar at det er det hele og uavkortede evangelium. Kommentaren Fra Gullgruben sier at det betegner Evangeliet etter alle dets forskjellige sider og lysstråler. Noen av disse lysstrålene vil vi ta fram her, og jeg tror de er viktige i vår tid. Vi må derfor ikke unnlate å forkynne Guds ord i sin fulle bredde så langt vi har fått lys over det. Hele tiden gjelder det å granske i Ordet for å se i Bibelen hva som er Guds vilje med oss mennesker. 1. Omvendelse, AP. G. 20, 21.
Paulus har selv forkynt omvendelse klart og rent: Jeg vitner både for jøder og for grekere om omvendelse til Gud. Det samme gjorde Peter: Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet (Apg. 3, 19. På nynorsk står det slik: Gjer då bot og vend om Dette verset er interessant fordi det bruker to ulike ord om omvendelse på grunnteksten. Det kommer også godt fram i noen oversettelser. Det første ordet i dette verset er metanoeå, som betyr å få et nytt sinn. I Norsk Bibel er det oversatt med: fatt et annet sinn. På nynorsk er det oversatt Gjer bot. Det andre ordet er epistrefå som betyr å snu om, vende seg til den motsatte veien. Det er det siste ordet i dette bibelverset. Det taler altså om en radikal forandring i målet og måten vi lever på. Døperen Johannes bruker ordet metanoia i Mat. 3. Omvendelsen må altså skje i vårt indre, det er ikke nok å få et ytre fint moralsk liv. Det er vårt sinn som er feil og vendt bort fra Gud. Hjertelivet er hovedsaken. Vi må tenke på nytt både om Gud, om Jesus, om vår synd og om andre mennesker. Da skal vi tenke slik som Bibelen tenker. Den skal styre våre meninger og tanker. Etter vår syndige natur (kjøtet) kan vi ikke gjøre det av oss selv. Vi må lære å tenke slik, og da må vi lese. Ingen tenker bibelske tanker om de ikke leser, leser mye og grundig i Skriftene. Vi glemmer lett og blir lett påvirket av verdslige tenkemåter og verdslig filosofi. Derfor må vi lese det samme om igjen og om igjen hele livet. Det vi leser og ser preger tanken vår. Og det tanken vår er fylt av, det sier vi og handler i forhold til det. Vårt ytre liv er et speil av vår indre tankeverden. Omvendelsen er alltid fra verden og oss selv og vår egen vilje. Det er den negative siden. Videre er omvendelsen til Gud, til Jesus med bønn om nåde og tilgivelse. Begge disse sidene skal forkynnes og i en forstand må de også forkynnes for bedehus- og kirkefolk. Rekkefølgen er ikke alltid den samme. Det behøver ikke alltid skje slik det gjorde i Tessalonika, 1. Tes. 1, 9. Gud bruker mange metoder slik. Paulus slo aldri av på kravet. Ingen under hans talerstol var i tvil om hvor de hørte hjemme etter å ha hørt hans tale. Enten var de fortapte syndere som ikke hadde noen annen framtid enn helvete eller de var frelste syndere renset i Lammets blod. Da var de borgere av himmelriket. Er alle som hører oss like sikre på hvor de står? Det er det ransakende spørsmålet en predikant alltid må leve med. (Vi skal ikke tale om hvordan omvendelsen skjer og den åndelige side ved den her. Her skal vi bare peke på nødvendigheten av å tale omvendelse, både på det indre og det ytre plan. Det er ikke nok med fint snakk om vennskap og hjelpsomhet blant mennesker.) 2. Jesu kors og blod, Ap. G. 20, 28. Med dette mener vi her forkynnelsen av forsoningen. Det er ikke like lett å tale rett om den. Vi kan komme til å havne i den grøfta der forsoningen får ei menneskelig slagside: det er vi som tar initiativet overfor Gud. Eller forsoningen blir redusert til den mellommenneskelige dimensjonen: at det skal være godt mellom oss mennesker. Bibelen mener ikke det når den taler om forsoning. Da gjelder den kardinalsannhet at synden er betalt og Guds vrede er borte. Men mennesket liker ikke å høre om Guds vrede og hans reaksjon på vårt syndige liv. Derfor har korset alltid vært et anstøt.
Den bibelske sannhet er dette: Gud har ordnet alt ved Jesus på korset. Du kan bli frelst ved å tro det. Og det er bare slik du kan bli frelst. Det går ikke noe annet tog til Guds himmel enn troen på Jesu rensende blod. Derfor må hedningen høre det. Det er ikke nok at han får et finere hus, en ny kultur, bedre skolegang og helsestell. Misjon er å formidle ordet om korset. Muslimen må høre det, selv om det er nettopp her veiene skilles. Alle andre religiøse grupper må også høre det den eneste veien til Gud. Dette er noe av det vanskeligste religiøse mennesker hører, og noen nekter å høre slik tale. Men skal de bli fri og frelst, må han høre og tro det. Det var frigjørende for oss som fikk knele ved korset og tro på blodet ren og hellig for Gud. Det var en velsignet stund med himmelglans over livet. Men da jeg så: MIN synd det var Guds lam der tok på seg, Da fylte frelsesfryd min sjel: Tenk nåde nok for meg! - Nåden strømmer fra korset ned, dyp som havet Det er godt å leve som en kristen slik. Å være en kristen er å leve i tro på blodet. Hver dag. Hele livet. Vi får stadig hente kraft og frimodighet i ordet om Jesus på Golgata. For et Guds barn er dette det viktigste av alt: Blodet gjelder og bare det. Han døde i mitt sted. Det er innholdet i kristenlivet. Det er ikke bud og krav og loven som gir kraft i livet. De tar motet fra oss. Men evangeliet om Jesus som døde for syndere det er kraftig. Det kan reise opp den svake og gi mot når vi er i det dypeste mørke. Derfor må vi forkynne korset. Vi må male Kristus som korsfestet for øynene og ørene til de som lytter. Når de troende hører det, blir de varme og tent i brann for Guds sak. Du kan slå en hest til å arbeide en tid. Men til slutt vil han segne om. Gir du han derimot mat og hvile, blir den sprek og får nye krefter. Slik virker Guds ord. Å hvilke dype saker, hvor undres vel min sjel, Se, Herren døden smaker istedenfor sin trell--- Guds Lam min synd har båret visst, jeg frykter ikke lenger For helveds makt og list. Og frelsen får vi bare av nåde ved troen på Jesus Kristus. Ingen gjerning eller kvalitet hos oss gjelder for Gud. Ef. 2, 8. 3. Et hellig liv, Ap. G. 20, 22. Ordet om Jesu fullbrakte verk på korset skal ikke virke den tanken i oss at vi kan leve som vi vil. Det er en stor feil mange gjør i dag. De mener de kan være kristne og samtidig synde når det ikke ødelegger for andre. Det har Gud aldri sagt. Og ingen må få det inntrykk under vår talerstol. Med et hellig liv mener vi her den praktiske helliggjørelse i hverdagen. Vi eier en hellighet i Kristus som gjelder for Guds åsyn. Men Bibelen taler sterkt om hverdagslivet vårt. Og det er et liv i Guds vilje og etter hans plan.
Jeg tror vi har fått formaningene til å hjelpe oss her. Ca. 2/3 av innholdet i brevene i Det Nye Testamentet er formaning. Og de er ikke skrevet til ufrelste eller hedninger. De er skrevet til Guds venner på jord, de som er frelst av nåde og lever i troen på blodet. Og vi behøver formaningene. Djevelen vil hviske i ditt øre at du kan leve som du vil. Du er jo under nåden og ikke under loven. Mange har ned gjennom tidene trodd på denne løgnen. Synd og slurv i en kristens liv er til skam for evangeliet. Derfor skal vi minne oss selv og hverandre og tilhørerne våre om å ta Bibelen alvorlig. Gud vil at vi skal følge Guds regler i kristenlivet slik vi følger trafikkreglene på veiene. De er jo egentlig til vårt eget beste. Jeg er bundet av Ånden, sa Paulus, v. 22. Han er bundet av Ånden til å gå Guds vei selv om det koster alt. Her kommer den lutherske kallsetikken inn: Gud har et kall til alle kristne. Og det er stort selv om vi ikke har samme gjerning. I Guds rike gjør ei vaskekone en like viktig gjerning som presten på talerstolen og ved alteret. Derfor skal vi se stort på de små ting i livet. Gjør alt for Jesus. Da blir alt viktig. Det er sagt noe om dette om en frelsesoffiser i gamle dager. Han var prest i kirken i England. Men da han hørte William Booth tale, gikk han til ham og sa han ville bli offiser og begynne der. Men Booth forlangte at alle skulle gå offiserskurset (Krigsskolen). Og nå skulle presten prøves om han var ydmyk. Derfor ble han først av alt satt til å pusse skoene til alle de andre på skolen. Da begynte presten å tenke: Nå kunne jeg vært i kirken og talt, og så sitter jeg her og pusser sko! Etter en lang tenkepause sa han: Til slutt pusset jeg sko for Jesus! Slik skal det være. Formaningene er egentlig et interessant studium. De tar opp ganske mange ting i vårt praktiske liv. Og der er tydelige paralleller med Mose lov. Men formaningene er ikke lov i betydningen pakt. Etter luthersk inndeling av Guds ord er de likevel lov. Med hensyn til forkynnelsen er det av interesse å se hvor formaningene står i Bibelen. Som oftest står de til slutt i brevene. Først må evangeliet forkynnes. Folk må få noe godt, noe å leve på og få kraft til dagens strid. Dernest kan de kalles inn til offer og arbeid for Gud. Vi skal også huske at helliggjørelse er noe mer enn formaning, men formaningen hører med til helliggjørelsen. Her er bare en del av ordet om hellighet nevnt. 4. Evigheten. Det er trolig på sin plass å tale mye om evigheten nå. Folk flest glemmer dette perspektivet over livet sitt. Det er lett gjort for en kristen å bli jordvendt og opptatt med det jordiske livet. Man blir så opptatt og har så mye å gjøre, at tanken blir ikke stille for alvoret og det evige perspektivet. Vi må understreke at evigheten er delt i to: etter døden er det to steder, og på ett av dem må vi være. Vi har ikke noe valg etter døden. Livet har en slutt og vi kommer ikke unna det. Ikke alle blir frelst det er klart i Guds ord. Heller ikke alle snille og hjelpsomme mennesker kommer til himmelen. Det er alltid troen på Jesus og hans død som avgjør plassen, og det finnes ikke noe annet kriterium.
Alle mennesker vil slik havne enten i en salig himmel eller i et fryktelig helvete der det ikke er noen utgang. Det er sant, Guds ord forkynner sterkt og utvetydig at helvete er for de ufrelste og for hedningene. Himmelen er bare for de troende. Jesus kommer igjen når tiden er inne for å ta oss hjem dit. Alle de som er rene i blodet blir med. Alle de andre er utenfor. Det er det evige alvor som skal ligge over våre forsamlinger og møter og vårt dagligliv. 5. Misjon. Jesu siste ord til oss var misjon. Da sa han at vi har ansvar for hele verden. Vi er alle kalt til å vinne sjeler. Det var det ene store mål Paulus hadde med livet sitt: Å fullføre kallet, v. 24. Vi er ofte opptatt av så mange andre ting. Sjelevinning har så lett for å gli bort, vi taper målet av syne. Jesus behøver arbeidere, her hjemme og der ute. Han ser etter kristne som vil bruke penger og tid på Guds sak, og som ikke er for opptatt av jordisk velvære og rikdom og makt. Vil du prioritere Guds rike mer i livet ditt? En misjonær skrev for mange år siden en bok som han kalte: Smerten i Jesu gjenkomst. Og hva var det? Jo, de mange som ikke var nådd. Det er misjonssinn: smerten. Nå må vi understreke: Misjon er ikke bare å sende folk til den andre siden av jordkloden. Jesus sa at misjonen skulle begynne hjemme i Jerusalem. Apg. 1, 8f. Det er en like stor misjon å be og arbeide for at ektemaken din og barna dine må bli frelst. Og det er like stort å prøve å vinne den vrange naboen for Jesus som å sende noen tusen kroner til arbeidet i Afrika. Gud elsker alle like mye og ønsker å se dem i den hvite skaren en dag. Paulus var uten skyld. Han hadde talt alt det Gud ville ha sagt. Har vi gjort det? Vil noen gå fortapt fordi vi var redde og dro oss unna. Herre, vil du sette vårt hjerte i brann ennå en gang NÅ I DEN SISTE NATTEVAKT. Amen.