Lov og evangelium i norsk vekkelsestradisjon

Lov og evangelium i norsk vekkelsestradisjon Norsk vekkelsestradisjon er ikke en enhetlig størrelse. Det er verken tid eller plass for å nevne alle sidegreiner og særegne bevegelser. Jeg vil holde meg til hovedstrømmen, og den må også omtales i meget korte trekk. Den store vekkelsestiden i Norge var på 1800-tallet og ut på begynnelsen av 1900-tallet. Det er likevel naturlig å ta utgangspunkt i Erik Pontoppidan, siden hans katekismeforklaring Sannhet til Gudfryktighet var felles fundament for hele perioden. Det som her nevnes er hentet fra hans Collegium Pastorale Prackticum kap.19. Pontoppidan (1698-1764): Pontoppidan taler lite om lov og evangelium. Han tar som typisk i pietismens tid utgangspunkt i saliggjørelsens orden. For om man ikke følger denne orden, kan sannhetens ord ikke deles ut rett, og feilaktig anvendelse ikke hindres Forkynnelsen måtte tale om synden, ikke bare som syndig handling, men også som syndig tilstand, at mennesket av natur er ondt, atskilt og fremmed i forhold Gud, bundet av djevelen. Predikanten må strebe etter å male synden med så levende farger som Guds ord og den daglige erfaring gir anledning til. Ved en alvorlig, men kjærlig anvendelse må den uomvendte få anledning til å se seg selv i sin usalighet og bli redd for sin egen situasjon, slik at en ser seg om etter noe bedre. Nådestanden må samtidig med ettertrykk opphøyes, prises og tilrådes. Predikanten må ofte tale om omvendelsens nødvendighet. Omvendelsen må både forkynnes som en Guds gjerning og som noe synderen gjør. Ved sin Ånd i Ordet tar Gud fatt i synderen, henter ham ut fra sin usalige kjærlighet til synden, og setter hans sinn, hu og hjerte over i et annet element, likesom i en ny verden. Han ser både på seg selv og verden med andre øyne. Men denne Guds kraftige forekommende nåde tar ingen ved hals og hår, men beveger, skynder på og driver den syndige sjel, ikke uimotståelig, men ved moralske råd og vennlig påvirkning. Sjelen beveges til å ville, gjerne gå med, og strebe etter denne overgangens vei, likesom den siden beveges til å kunne være Guds medarbeider. Pontoppidan taler om omvendelsen som en nødvendig forutsetning for at Gud skal gi synderen sin nåde, og ikke bare som en nødvendig forutsetning for at synderens hjerte skal åpnes for Guds nåde (Rosenius). Her taler ikke Pontoppidan evangelisk eller luthersk. Og det er ingen tvil om at dette punktet hos Pontoppidan førte mange inn i en veldig trelldom. Når hadde Guds gjerning i mennesket kommet dit hen at han ville gi det sin nåde? Pontoppidan understreker samtidig at predikanten i hver preken, likesom Moses henviste de sårede israelitter til kobberslangen, må henvise syndere til Kristus, død for våre synder og oppstått til vår rettferdiggjørelse. Den som ser opp til ham, dvs tror og tar sin tilflukt til ham, den blir frelst fra synden, fra Satans anklage og fra samvittighetens strenge dom. Hver den som påkaller Herrens navn i ånd og sannhet, av et sykt og såret hjerte som føler sin store nød og trang, blir frelst. Samtidig som Pontoppidan understreker at forkynnelsen av Kristus til rettferdiggjørelse for de aller største syndere som vender seg til ham i tro, er predikantenes store hovedsak, så understreker han også meget sterkt nødvendigheten av å beskrive den sanne, levende tro til

forskjell fra den historiske og døde. Et hellig liv og gode gjerninger er en nødvendig følge av rettferdiggjørelsen. Det må predikantene stadig holde fram mot de sikre og ubotferdige. Men helliggjørelsen virkes ikke ved loven, men evangeliet. Helliggjørelsen springer ut av troen, håpet og kjærligheten til Jesus. Mye i den følgende framstilling er hentet fra Godvin Ouslands to bøker om Vekkelsesretninger i norsk kirkeliv. Hans Nielsen Hauge (1771-1824): Den første store landsvekkelse i Norge sprang ut av Hans Nielsen Hauges virksomhet. Hauge var ingen dogmatiker og hans lære var til dels meget uklar. Han var en vekkerrøst som kalte til omvendelse og etterfølgelse. Han la i sin forkynnelse meget sterk vekst på omvendelsen og livsforvandlingen til likhet med Kristi bilde. Forsoningen og rettferdiggjørelsen har ikke så stor plass i hans forkynnelse, langt mer ligger vekten på saliggjørelsens orden og Guds verk i sjelen. Til dem som kjempet med frelsesvisshet, viste han ikke til Kristi forsoning og rettferdigheten i ham, men de måtte ransake seg selv om deres liv viste troens frukt i et liv etter Guds bud og vilje. Ut fra dette kunne de så slutte at de sto i nådens stand. Når vi leser Hauges skrifter i dag, så kan vi undre oss over hans påvirkningskraft i samtiden. Det er til dels meget slett teologi. Men ingen kan nekte for at det fulgte en veldig åndsmakt med Hauges virksomhet! Det er et tankekors for all ortodoks nidkjærhet. Haugianismen: I 1840-årene kom det imidlertid en dreining av haugianismen i mer evangelisk retning. To haugianske forkynnere, Mads J. Wefring og Anders N. Haave, kom ut for et veldig tordenvær, slik at de begge trodde at endens tid var kommet. De ransaket sitt liv og sitt hjerte etter haugiansk skikk, men begge to fant at deres liv etter vekkelsen var beheftet med synd og kunne ikke gi hjertet hvile eller frimodighet. Verken angeren over synden eller forsettene om en ny vandring var så alvorlig og oppriktig at de kunne bygge på det som det nye livs kjennetegn. Framfor alt var ikke troen så renset og ren som den skulle være. Uavhengig av hverandre måtte de begge i nattens løp ta sin tilflukt til Guds frie uforskyldte nåde i Kristus. Det eneste som holdt var å finnes i Ham og å ha iført seg ham som sin rettferdighet. I Kristus fant de hvile for sine hjerter. Det som skjedde med disse to var ikke enestående. En tilsvarende utvikling skjedde med en rekke innenfor den haugianske bevegelse, delvis drevet fram av egne erfaringer, delvis påvirket av herrnhutiske brødrevenner. Forsoningen og rettferdiggjørelsen fikk nå en mer sentral plass i forkynnelsen. Forsoningen ble forkynt som den kilde til nåde og fred som Gud hadde åpnet for alle, dernest rettferdiggjørelsen hvor den nåde som Kristus allerede hadde forvervet, ble tilegnet den troende, i det Gud for Kristi skyld tar bort synden og skylden. Vekten ble mer lagt på den objektive frelsesgrunn enn den subjektive tilegnelse. Loven ble fortsatt forkynt skarpt, til dom og anklage over all ubotferdighet, som det krav Gud stilte til hvert eneste menneske på jord. Men så snart et menneske gjennom lovens ord var kommet til erkjennelse av sitt behov for omvendelse og frelse, ble sjelene henvist til ham som sier: Den som kommer til meg, vil jeg ingenlunde støte ut. På tross av all synd og uverdighet fikk en fly til Kristus og i troen feste hele sitt hjertes tillit til Kristus og hans nådeløfter.

De som kjempet med frelsesvisshet fikk nå høre andre ord enn før. De skulle ikke bare se på seg selv, sin egen avmakt og ufullkommenhet, men de skulle se hen til Kristus og sette sin lit til hans fortjeneste. Likevel gikk ikke Haave og Wefring til kamp mot de gamle haugianere og kalte dem loviske fariseere uten evangelisk lys. Det kom derfor ikke til noe brudd med den eldre haugianismen, men gjennom den nye mer evangeliske forkynnelse maktet de å tilføre haugianismen som bevegelse den samme evangeliske erkjennelse som de selv hadde fått. Gisle Johnsen og den johnsonske vekkelse (1822-1894): Hans teologiske grunnsyn var preget av Erlangen-skolen (erfaringsteologi). Johnson følger ikke Pontoppidan som forkynte et krav om omvendelse, men han var i stedet opptatt av å forkynne til omvendelse, dvs det som virket omvendelse. Mens den haugianske forkynnelse var orientert ut fra saliggjørelsens orden, ble forkynnelsen nå mer orientert ut fra lov og evangelium. Mennesket kan ikke omvende seg selv ved egen kraft, men omvendelsen må virkes av Gud ved hans ord. Loven virker syndserkjennelse. Visst viser evangeliet også syndens alvor, men uten lovens speil som viser mennesket hva det er og hva det skal være, kommer ikke mennesket til personlig syndserkjennelse. Men det er umulig å virke omvendelse kun gjennom forkynnelsen av loven. Forkynnes ikke evangeliet om nåden i Kristus, kan ingen vende seg til Gud. Bønnen om nåde og syndenes forlatelse forutsetter kjennskap til og tro på Guds nåde, og det virkes gjennom evangeliet. Lov og evangelium må følgelig forkynnes i en viss samtidighet. Selv om Johnson var professor i systematisk teologi, så var han ingen tilhenger av dogmatisk forkynnelse. Forkynnelsen skulle virke bestemte erfaringer hos tilhørerne omvendelse og syndenes forlatelse. Forkynnelsen skulle sikte på tilhørerne. Lov og evangelium var ikke noe som skulle omtales, men det var Guds ords tiltale anklage og forløsning. Rosenianismen i de eldre vekkelsesbevegelser: Både haugianismen, de johnsonske prester og de rosenianske lekpredikanter var enige om nødvendigheten av å forkynne loven for at hver munn skal tilstoppes og hele verden bli skyldig for Gud. For ingen av dem var forkynnelsen av loven noe dogmatisk, men den hadde et klart sikte på tilhørernes samvittighet. Loven skulle ikke bare være en tuktemester til Kristus under prekestolen, rent læremessig, men forkynnelsen holdt fram at Gud krevde etterlevelse av sin lov i alle ting og til alle tider. Loven skulle ikke bare høres, den skulle gjøres. Uten gjennom denne forpliktelse til å gjøre etter Guds bud kunne ikke synden erfares, men det var nettopp det loven skulle og måtte virke. Loven skulle gjøres i hjem, skole, samfunn, på alle livsområder og til alle tider. Det gjaldt alle mennesker. Slik skulle ikke bare den gode samfunnsorden holdes oppe, men den syndige jammers følelse og kampen i den forskrekkede samvittighet skulle framprovoseres. For som Luther lærte, var det umulig å forstå evangeliet uten på bakgrunn av denne kamp i samvittigheten. Mennesket kan aldri beveges til å hylle syndeborttageren rett uten at han jages og tvinges av synd og lov. (Rosenius).

Men de rosenianske predikanter ville likevel ikke legge vekt på saliggjørelsens orden. Visst finnes det en slik orden, men den er for Gud og ikke for mennesker. Det er en ting å beskrive disse ledd, noe annet å frembringe dem i sjelene. Paul G. Sand (1848-1911) var trolig den mest toneangivende av de rosenianske predikantene. Han siterer Luther, som sier at jo strengere loven blir preket, dess før blir mennesket trøstet. Blir lovens veldige krav virkelig tatt til hjertet, så må synderen så snart som mulig ty til Kristus. Men det må ikke forstås slik at det er Gud som krever et visst mål av anger og syndserkjennelse før han vil ta imot synderen og gi ham sin nåde. Hos Gud er alt ferdig, Gud er nådig for Jesu skyld, i kraft av hans forsoning. Den frelse som Gud har gitt i Jesus Kristus er ordnet for alle. Det er ingenting mer å gjøre, ingenting synderen må oppleve eller erfare for å komme til Jesus. Alt er ferdig, kom! Hvem du så er, hvordan du så er, så skal du få komme. Slik kunne ikke de gamle haugianere forkynne. Forkynnelsen kom nok til å bli preget av å være et oppgjør med den haugianske forkynnelsen av saliggjørelsens orden. Sand kunne forkynne slik: Enhver som vil motta frelsens gave, har rett til å motta den når som helst, så ugudelig som han er uten noen forbedring. Enhver som vil, får straks komme til nådens kilde. ( ) Den botferdige har ingen rett til å komme til nådestolen og motta syndsforlatelsens gave, som en ubotferdig ikke har. Retten ligger nemlig i evangeliets innbydelse, som utgår til alle og gjelder alle. Når den ubotferdige får se sin ugudelighet, begynner han å benytte denne rett, som han også før eide, men som han på grunn av sin ubotferdighet ikke ville benytte. Slike toner ble til frigjørelse og frelsesvisshet for mange, ikke minst for slike som hadde strevet seg trøtte for å få til en rett anger, bot og omvendelse. Rosenianismen kom til å prege den lavkirkelige bedehusforkynnelsen på 1900-tallet. Forkynnere og lærere som Olav Valen-Sendstad, Øivind Andersen og Carl Fr. Wisløff var rosenianske i sin forkynnelse. Ole Hallesby var imidlertid ikke typisk roseniansk, men var mer erfaringsteolog, med et ikke uvesentlig trykk på viljen. De tradisjonelle rosenianerne tok avstand fra den mer ytterliggående nyevangelismen. Fra haugiansk hold ble også den ordinære rosenianske forkynnelse kalt nyevangelisme, men vi forbeholder uttrykket den mer hyperevangeliske forkynnelsen som hentet inspirasjon fra herrnhutismen, Ahnfeldt og Waldenström m.fl. Nyevangelismen: De nyevangeliske predikantene skilte ikke mellom den rettferdighet som var tilveiebrakt i Kristus og den som var tilregnet ved troen. Hele verden er rettferdiggjort ved Kristi død og alle mennesker har sine synders forlatelse, om de tror det eller ikke. De må bare få høre det. Gud krever ingen anger og bot, ingen omvendelse eller noen forbedring av synderen. Derfor er det lovisk å tale om nødvendighet av omvendelse og bot. Loven står bare i veien og tar motet fra mennesket, holder det tilbake og stenger veien til Guds nåde. Det er intet som må skje i mennesket, men alt er skjedd i Kristi død. Det ble følgelig problematisk å forkynne loven og kalle til omvendelse og bot. Hva skulle det tjene til. Man forkynte heller om loven, dvs hva den sa om menneskets syndighet, og konstaterte nøkternt at mennesket var ute av stand til å holde Guds lov og av natur var en

fortapt synder. Lovens tiltale ble borte. Menneskets syndighet ble et lærespørsmål, ikke noe man skulle eller måtte erfare. Her blander nyevangelismen sammen det som åpner Guds hjerte for synderen (forsoningen i Kristus) og det som åpner menneskets hjerte for Guds nåde. Man glemmer hva det innebærer at mennesket av natur er fiendsk mot Gud, blind, døv og uten evne til tro og gudsliv. Mennesket trenger til omvendelse og sinnsforandring for å la seg forsone med Gud (2Kor 5:20). Uten denne subjektive forsoning, som er Den Hellige Ånds gjerning, blir det ikke noe personlig samfunn med Gud, intet personlig gudsliv i tro og etterfølgelse. Utviklingstrekk på 1900-tallet: Ludvig Hope skriver i sitt foredrag Svingningar i den kristne forkynning, holdt i Oslo presteforening våren 1939, at det så kom en reaksjon mot den hyperevangeliske forkynnelsen. Samtidig ble nok forkynnelsen, særlig på Vestlandet, preget av impulser fra vekkelser på de britiske øyer og i USA. Der hvor den tradisjonelle lutherske forkynnelse hadde siktet til samvittighet og hjerte, ble trykket nå lagt på viljen og følelsene. Forkynnelsen skulle virke til en umiddelbar overgivelse til Gud, og det ble tatt i bruk ettermøter, håndsopprekning og knelebenker. Sang og musikk som på samme måte trykte på viljen og følelseslivet, oftest oversatt fra engelsk, ble mer eller mindre bevisst brukt for å øke trykket og skape den rette stemning til overgivelse og beslutning. Å bli en kristen var å overgi seg til Gud, bestemme seg for å bli en kristen osv. Ville mennesket det, så ville Gud, om det var det ingen tvil. Det var nok mange som gav seg over på disse møtene, men hvor mange som kom til noen dypere erkjennelse av synd og nåde er det mer vanskelig å avgjøre. Det var derfor det også ble grobunn for de såkalte hellighetsbevegelsene, som også kom fra de britiske øyer og USA. De henvendte seg nok først og fremst til slike som alt bekjente seg som kristne, men som ikke fikk det riktig til å være kristne. De talte om den andre velsignelse (second blessing), om åndsdåp og åndsfylde, og noen talte også om fullkommen seier over synden og syndfrihet. At denne type forkynnelse har fått grobunn i hele Norden, skyldes i stor grad den rådende forkynnelse i de lutherske kirker og bedehus. Der hvor mennesker ikke 1. har kommet til erkjennelse av sin egen fortapthet 2. ikke har fått drikke seg utørste gjennom det vann som Jesus gir (Joh 4:14), der vil de stadig søke etter å slukke sin tørst gjennom eget strev. Det hele blir et forsøk på å helliggjøre den gamle adam. Noen vil råde bot på sin tørst gjennom religiøsitet av ulike slag, noen vil som israelsfolket i ørkenen lengte tilbake til maten i Egypt, dvs verden og det den kan tilby. Vi har vel erfart begge deler i løpet av de siste tiår. Dagens situasjon: Nå er det ikke min oppgave å si noe om hvordan forkynnelsen av lov og evangelium skal være. Det har andre fått i oppdrag. Så når jeg nå går over til å si litt om forkynnelsen innen de norske vekkelsesbevegelser i dag, vil jeg understreke at jeg ikke gjør krav på å gi en objektiv og dekkende analyse, men mer vil gi uttrykk for noen tendenser jeg personlig synes å merke. Framstillingen blir derfor tendensiøs og kritisk. Det betyr ikke at all forkynnelse er slik jeg her skriver, men at dette er tendenser som gjør seg mer eller mindre gjeldende. Flere av disse tendensene har også vært berørt i den strid som har funnet sted mellom NLL og ELM. 1. Lovens tiltale er borte i mye av forkynnelsen.

Guds bud forkynnes i svært liten grad som noe tilhørerne er forpliktet til å gjøre etter. Forkynnelsen forutsetter at tilhørerne ikke kan gjøre etter Guds bud, det er følgelig heller ikke nødvendig å forsøke. Det blir bare strev. I den grad forkynnelsen er opptatt av å virke til syndserkjennelse er det en teoretisk øvelse, hvor det holdes fram skriftord om Guds hellighet og menneskets syndighet, for å vise tilhørerne at de er langt unna å holde mål for Gud. Forkynneren ønsker kanskje å rette seg mot samvittigheten, men retter seg nok langt mer mot menneskets intellekt. Tilhøreren kan gjerne få en teoretisk innsikt i Skriftens lære om Guds hellighet og menneskets syndeforderv, men i liten grad føres han inn i noen dypere erfaring og erkjennelse av hva det vil si å være død i synder og overtredelser. Resultat: Menneskets teoretiske kunnskap om sitt synderforderv og frykt for lovisk strev holder det borte fra å følge lovens tiltale: Du skal!, Du skal ikke!, Gjør det! Følgelig gjør det heller ingen virkelig erfaring av sin uvilje og hat til Gud, sin syndige lyst og ondskap. Midt i all sin teoretiske viten om syndefordervet, har mennesket fortsatt en dyp tiltro til seg selv og er følgelig først og fremst preget av loviskhet i sitt Gudsforhold, uten å vite det. Når evangeliet forkynnes, spør så tilhøreren: Hva skal jeg gjøre? Hvordan skal jeg få det til å tro? Loven har ikke fått gjøre sin gjerning og derfor lever egenrettferdigheten i beste velgående. I stedet for at tilhøreren har trøttet seg ut gjennom loven, forsøker han nå av egne krefter å få til å tro og glede seg i evangeliet. Hele hans sinn er lovisk og hans egenrettferdige kjød forsøker å tro og leve som en kristen. Han er fremmed for troen og gjenfødelsen som en Guds gave og gjerning, og derfor blir hele hans kristendom hans eget verk. Midt i sin sterke teoretiske fordømmelse av enhver fariseisme, er han selv en fariseer, hvis hele kristendom blir et skuespill, fordi han søker å leve et liv han ikke har. (Noen tror at det er evangeliet, om det bare forkynnes klart og fulltonende nok, som alene skal gjøre ende på loviskhet og egenrettferdighet. Men her trenger evangeliet lovens hjelp! Der hvor ikke loven får gjøre sin gjerning, får heller ikke evangeliet gjøre sin. Dette var pietistene seg bevisst. Det var derfor de fokuserte på saliggjørelsens orden. Jeg er redd at vi, i frykt for å gjøre omvendelse, tro og gjenfødelse til noe Gud krever av oss, er i ferd med å fornekte nødvendigheten av omvendelse, tro og gjenfødelse overhodet. Og når det kommer til stykket, så ender vi opp med å skulle få til det som Gud selv vil virke ved sitt ord og sin Ånd. Da havner vi, som Luther sier, i en villfarelse som er verre enn den første: Selv om enkelte taler om troen som de skal bli rettferdige ved, så blir det ikke klart nok vist hvordan vi skal komme til troen. Nesten alle sløyfer et stykke av den kristelige tro som er så viktig at ingen kan forstå hva troen er og betyr uten det. For Kristus sier hos Lukas i det siste kapittel, at man i hans navn skal forkynne bot og syndenes forlatelse (Luk 24:47). Mange taler nå til dags bare om syndenes forlatelse. De sier intet eller lite om boten, enda det ikke er noen syndenes forlatelse uten bot. Syndenes forlatelse kan heller ikke forstås uten boten. Dersom man forkynner syndenes forlatelse uten boten, blir følgene at folk mener de allerede har oppnådd syndenes forlatelse, og de blir på den måten sikre og fryktløse. Dette er en større villfarelse og synd enn alle andre villfarelser som har vært før denne tid. (De saksiske visitasjonsartikler av 1528).) 2. Forkynnelsen om synden er terapeutisk ( evangelisk )

Forkynnelsen av synd mot Guds bud er i svært liten grad preget av å være anklagende og dømmende, om det da ikke er synder som en regner med bare finnes utenfor forsamlingen (enten i andre forsamlinger eller i verden omkring da kan anklagene være skarpe og harde). De synder som tilhørerne kan ventes å være henfallen til omtales derimot mer terapeutisk og trøstende. Det gjelder at tilhørerne ikke mister motet. Davids og Peters fall, synderinnen grepet på fersk gjerning i hor, røveren på korset osv holdes fram til trøst. Det kan gjerne samtidig tas oppgjør med fariseere og loviske til alle tider, som bare kommer med dom og anklage overfor den som har falt. Slik er ikke Jesus! Han tar imot oss slik som vi er, han spiste og drakk med tollere og syndere. Han tilgir og reiser opp igjen. Man trøster tilhørerne med deres situasjon og med at andre også har det som dem. Mange forkynnere mener seg nok å forkynne evangeliet når de taler slik. Men det er lite som skiller forkynnelsen fra slangens ord i paradiset: Dere skal slett ikke dø! Resultat: Det er ikke forferdelig å være en synder og gjøre Gud imot. For Gud er glad i slike som ikke får det til. Et rent og hellig liv blir noe problematisk. Det er nesten et gode å være syndig. Det er langt verre å søke å gjøre etter Guds bud i ett og alt, for det er jo fariseisme! En forkynnelse som lik profetene og apostlene, eller Jesus i bergprekenen, i fullt alvor og med krav om etterlevelse krever et liv i fullkommenhet, og anklager og dømmer syndige tanker, ord og gjerninger, blir gjerne stemplet som lovisk og fariseisk. Stakkars predikant! Han har ikke forstått at vi er syndere. Han vil ha oss til å gjøre etter loven, det vi jo ikke kan! Som enkelte av mine bibelskoleelever har sagt til meg: Vi trenger trøst! Og da tenker de ikke på vanlig evangelieforkynnelse, om hva Jesus har gjort for dem. Nei, de vil høre at det er bra med dem, at de er gode kristne slik som de er. At det vitner om et lovisk sinn forstår de ikke, de tror det er meget evangelisk. 3. Ransakende forkynnelse et problem Tekster som Joh 15:1ff; Åp 3:1ff; 1Joh 2:3ff; Jak 2:14ff blir problematiske i dagens situasjon. Her taler Skriften om hva en sann troende kjennes på, ikke hva som er betingelsen for å bli en kristen, men hva som er følgen av livssamfunnet med Jesus. Her og mange andre steder beskrives en kristen på en slik måte at mange av dagens kristne kjenner seg dømt. De kjenner seg ikke igjen i Skriftens beskrivelse av en kristen. Det løses svært ofte ved at disse ordene avskrives eller omskrives. Flere forkynnere forklarer at disse avsnittene står der for at vi skal erkjenne at dette får vi ikke til, og så skal vi ta vår tilflukt til rettferdigheten i Jesus. Om du ikke har olje på lampen, så har Jesus det for deg! Her er det nok et skille mellom NLL og ELM. Resultat: Gjenfødelsen og det nye livet som en frukt av livssamfunnet med Jesus, en virkning av evangeliet, fornektes. Det kristne livet anses mer eller mindre som menneskets eget verk. Det kristne livet blir et liv under loven, ikke under nåden. 4. Forkynnelsen av det kristne livet blir lovisk Mye av forkynnelsen taler om hva en kristen skal være og gjøre. Det er ikke Guds bud som forkynnes i sin dybde, men det er som regel ytre leveregler en kristen bør følge og

gjerninger som en kristen bør gjøre. Men da forkynneren mangler den dypere forståelse og erfaring av menneskets syndeforderv, så henvender han seg til forsamlingen som om det er nok å si hva vi skal gjøre som troende, og så kan vi gjøre det. At han da bare forkynner moralisme forstår han ikke. Mye forkynnelse legger stor vekt på hva vi kan gjøre for Gud, hvor verdifulle vi er og hvor viktig vår innsats er mv. Det kristne livet faller innenfor det som vi selv kan få til, evt med Åndens hjelp og kraft. Ytterst sjelden får en høre en tale om det kristne livet som vitner om at forkynneren har erkjent at den troende har to naturer og at det kristne livet er et Åndens verk i det nye menneske i kraft av evangeliet, og hvor formaningene kun kan være en kjær veileder og påminner. 5. Forkynnelsen av evangeliet er ofte allmennreligiøs Fordi loven sjelden blir forkynt i sin skarphet, mister evangeliet sin bakgrunn. Guds hellighets fordring og krav om fullkommenhet lyder ikke på alvor. Det er også problematisk å tale om Guds vrede og dom, for det stemmer ikke med det bilde mange har av den terapeutiske og forbarmende Gud. Evangeliet blir noe ganske naturlig og forståelig. At Gud er glad i sin verdifulle skapning, at han er nådig og tilgivende, raus og romslig mot fallende og skrøpelige mennesker, det kan mennesker godt forstå. I den grad det forkynnes, blir Jesu korsdød bare et uttrykk for Guds kjærlighet og godhet mot oss, men det blir lite talt om Jesu død som soning av synden og forsoning i forhold til Gud. I mange sammenhenger skjer det nok, men forkynnelsen av Jesu kors henger på en måte i løse luften, for hvorfor er det behov for soning og forsoning, der det ikke finnes noe krav eller noen vrede eller dom? Resultat av 4 og 5: Kristendommen blir helt og fullt innenfor det naturlige menneskes egen evne og mulighet, og evangeliet forstås innenfor rammen av menneskets egne religiøse tanker om en nådig og tilgivende Gud. Selv om man teoretisk ønsker å være evangelisk og er meget imot loviskhet og synergisme, så er det nettopp der man havner.