ÅNDENS GAVE I MENIGHETEN

ÅNDENS GAVE I MENIGHETEN Hva sier Paulus om tungemålsgaven og den profetiske gave? Nylig var jeg til stede i en stor forsamling av unge kristne mennesker. Da jeg kom inn i møtehallen, la jeg merke til en gruppe som satt rundt et lite bord og var opptatt i heftig diskusjon. Jeg gikk bort for å finne ut hva som foregikk. Ved den ene siden av bordet satt en langhåret gutt med en åpen bibel foran seg. Ved den motsatte siden satt en kvinne og snakket ivrig. Jeg bryr meg ikke om hva du mener, utbrøt hun, «du er likevel ikke frelst.» Mens jeg stod og lyttet, ble jeg klar over at når hun var så sikker i sin påstand, var det fordi gutten hadde innrømmet at han aldri hadde talt i tunger. Hun forkynte høyt og tydelig at å tale i tunger var et absolutt tegn på at man har tatt imot Den Hellige Ånds gave. Gutten var imidlertid sikker på at han hadde fått del i frelsens gave. Han mente at å tillegge tungetalen en så avgjørende betydning var både fornuftsstridig og uten samsvar med hans egen erfaring. Deretter oppfordret han hele gruppen til å si sin mening. Ettersom jeg var kjent med denne problemstillingen, antydet jeg at vi heller skulle finne ut hva Bibelen hadde å si om dette emnet. Hva skjedde på pinsedagen? Vi kom frem til at to meget spesielle beskrivelser i Det nye testamente ofte ble blandet sammen. Den ene er den enkle fortellingen om det som hendte på pinsefestens dag, da apostlene for første gang begynte å tale offentlig om den oppstandne Jesus. Den andre handler om noe som på et senere tidspunkt hendte i en av de nyopprettede menighetene. Den første begivenheten er gjengitt i Apg 2. Der står det om apostlene: «Da ble de alle fylt av Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tungemål etter som Ånden gav dem å forkynne» (Apg 2,4). Versene videre viser hva dette betyr. Et stort antall pilegrimer av ulike nasjonaliteter hadde kommet til Jerusalem for å feire den jødiske pinsefesten. Tidlig på dagen kom de sammen for å høre apostlene tale om den nylig oppstandne Jesus, og de ble helt forvirret; for hver enkelt hørte sitt eget språk bli talt» (v. 6). Selv om apostlene var galileere som brukte sin egen naturlige dialekt, ble forkynnelsen oppfattet av utlendingene i deres eget språk. Alt dette er omtalt i Apg 2,7-12. Miraklet på pinsefestens dag viser klart at selv om apostlene forkynte det glade budskapet om Jesus i deres eget språk, ble det oppfattet av den enkelte tilhører på hans hjemlige

morsmål. Miraklet hadde altså noe å gjøre med måten tilhørerne oppfattet budskapet på. Ingen mystiske, ubegripelige lyder ble ytret. Denne hendelsen gir oss nøkkelen til uttrykket «tunger» i Det nye testamente. Gud gav talens og tydningens gave på tvers av språkbarrierene for å gjøre det mulig for den unge kristne menigheten å utføre befalingen om å forkynne evangeliet «i hele verden». Paulus gir gode råd Det som skjedde her er helt forskjellig fra den praksis som er omtalt på enkelte andre steder i Det nye testamente. Den mest omfattende beskrivelse av tungetale finner vi i Paulus første brev til menigheten i den korrupte greske byen Korint, en menighet han selv hadde opprettet. Et grundig studium av dette brevet avslører en rekke merkelige og urovekkende forhold ved mye av den moderne praksis som gir seg ut for å være identisk med den nytestamentlige tungemålsgaven. Paulus skrev til menigheten i Korint og svarte på en rekke spørsmål de hadde stilt. Av svarene går det klart frem hva spørsmålene gjaldt. De avslører også mye om tilstanden i denne menigheten og hvorfor de var så opptatt av nettopp dette, I et av de mest fengslende avsnitt av brevet svarer Paulus på spørsmålet: «Er den praksis vi driver her i menigheten identisk med den ekte tungemålsgaven?» Det er tydelig at mange i Korintermenigheten gjorde krav på å ha den ekte tungemålsgaven, en gave som Den Hellige Ånd gir til forskjellige troende. Av det Paulus skrev, går det frem at en eller annen form for underlig, tilsynelatende overnaturlig og uforståelig babbel hadde begynt å bli en populær praksis under møtene. Men Paulus gjorde det klart at dette ikke var en ekte Åndens gave. I første del av brevet sjokkerte Paulus de troende i Korint ved å, hevde klart og uten omsvøp: «Men slik et menneske er i seg selv, tar det ikke imot det som hører Guds Ånd til. For ham er det uforstand, og han kan ikke fatte det; det kan bare bedømmes på åndelig vis» (1 Kor 2,14 3,3). Paulus lot dem forstå at de i virkeligheten ikke kunne motta den ekte tungemålsgaven, fordi de ennå ikke hadde vendt om. De var uten åndelighet og kunne derfor ikke motta Den Hellige Ånds gave. Derfor gikk han over til i enkeltheter å omtale en rekke av de dype, åndelige problemer som gjorde at disse medlemmene i Korint manglet åndelighet og var derfor uskikket til å utøve Åndens ekte gaver. Av brevet går det frem at det blant medlemmer i Korintermenigheten foregikk kriminalitet, rettsforfølgning, fraksjonsdannelser, blodskam og alle slags laster. Likevel mente disse medlemmene at de praktiserte den ekte tungemålsgaven i sine gudstjenester. Men hvis de troende i Korint virkelig ikke praktiserte den ekte tungemålsgaven, hva var det så de drev på med? Var det en forfalskning? Var det mulig å skjelne den ekte tungemålsgaven fra den uekte? Hva er ekte tungetale? Fra og med 1 Kor 12 tar Paulus opp disse spørsmålene. Først slår han fast at Gud har gitt forskjellige åndelige gaver. «Det er forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme.... Det er forskjellige slags virksomhet, men Gud er den samme, han som virker alt i alle» (1 Kor 12,4-6).

Legg merke til at det her tales om gaver. Derfor er det ingen gitt å velge å anvende dem. Paulus sier det på denne måten: «Hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne slik at det blir til gagn» (v. 7). De sanne manifestasjoner av Den Hellige Ånd er til gagn for fellesskapet, ikke for private åndelige aktiviteter eller for at den enkelte skal føle godt. Paulus gir ikke den aller minste antydning om at disse gavene er en betingelse for frelse. Derimot har Gud gitt dem til personer som allerede er troende, til gagn for hele menigheten. Hvorfor tungetalen nevnes sist Idet Paulus regner opp de åndelige gaver, plasserer han tungetalen og dens tydning aller sist (v. 8-10). Ved første blikk kan denne plasseringen virke helt tilfeldig. Men når han senere regner opp de ulike funksjoner som Ånden utstyrer menigheten med (apostler, profeter, lærere), setter han igjen tungetalen sist (se v. 27.28). Etter å ha gjort det klart at ingen enkeltperson får alle disse gavene (v. 29.30), kommer han med denne formaning: «Streb etter de største nådegavene» (v. 31). Hvilke nådegaver er de største? Vi har alt sett hvordan Paulus to ganger har gitt dem rangsorden. Apostelfunksjonen står først. Så kommer den profetiske gave (v. 28-30). Deretter retter han oppmerksomheten mot en nådegave som er større enn til og med apostelfunksjonen og den profetiske gave, den nådegaven alle kan få del i: den uselviske kjærlighet. I kap. 13, kjærlighetens høysang, skriver han utførlig om kjærlighetens gave, og omtaler den som den største av alle Åndens gaver. Like etter sin inngående fremstilling av kjærlighetens gave, gir Paulus denne formaning: «Jag efter kjærligheten, streb etter nådegavene, mest etter å tale profetisk» (1 Kor 14,1). Men hvorfor skulle de troende ønske profetiens gave fremfor tungetale, i motsetning til hva mange i dag gjør? Paulus hevder at tungetalen, hvis den ikke blir tydet, i virkeligheten er uten mening for fellesskapet av troende. All den stund ekte tungetale er et middel til å formidle evangeliet til dem som har et annet språk, er den bare et tegn for ikke-troende (v. 22). Derfor er den på langt nær så gagnlig for de troende som den mer forståelige profetiens gave. Sammenligning mellom tungetalen og den profetiske gave Gud gav tungemålsgaven for å nå mennesker med evangeliet. Tungetale i menigheten er derfor til liten nytte. All den stund det er en ekte nådegave når den anvendes for å nå mennesker med evangeliet, vil bruken av den innenfor menigheten bare være en demonstrasjon av at man har fått en nådegave. Den kan bare oppbygge den personen som taler i tunger (v. 4). En slik form for oppbyggelse er helt i strid med den uselviske kjærlighet som Paulus nettopp har beskrevet. Paulus forklarte dette ved å sammenligne profetiens gave med tungetalens gave. Legg merke til disse punktene: 1. «For den som taler i tunger (i menigheten eller blant troende), taler ikke for mennesker. Men den som taler profetisk, taler for menneskene til oppbyggelse, formaning og trøst» (v.

2.3). 2. «Den som taler i tunger, oppbygger seg selv, men den som taler profetisk, bygger opp menigheten» (v. 4). 3. «Jeg skulle ønske at dere alle talte i tunger, men jeg vil heller at dere taler profetisk» (v. 5). 4. «For den som taler profetisk, er større enn den som taler i tunger, hvis han da ikke tyder det han sier, så menigheten kan bli bygd opp» (v. 5). Paulus føyer til: «Derfor må den som taler i tunger, be om å kunne tyde det han selv sier» (v. 13). 5. «Sett nå, brødre, at jeg kommer til dere og taler i tunger. Hva gagn har dere av det, hvis jeg ikke med det jeg sier gir dere åpenbaring, kunnskap, profeti eller lære?» (v. 6.) 6. «Når dere nå legger slik vekt på åndsgavene, så søk å bli rike på gaver som tjener til å bygge menigheten!» (v. 12.) Til dette tjener profetiens gave best. Tungetalen alene tjener ikke til noe uten at en tolk er til stede. Så betydningsfull var profetiens gave for menigheten på Paulus tid. Hvorfor gav så Gud tungemålsgaven til menigheten? Som vi har sett, hadde den sin spesielle betydning utenfor menigheten, når de troende på overnaturlig vis skulle formidle evangeliet på tvers av språkbarrierene. Det er derfor utenkelig at Paulus ville sette seg imot at den ble brukt (v. 5). Han anvendte den selv (v. 18), for Gud hadde utpekt ham som apostel spesielt til den hedenske verden (Rom 11,13). Bibelen gir klare retningslinjer Dette middel skulle altså ikke benyttes i menighetssammenheng. Har da tungemålsgaven slett ingen betydning innenfor menigheten? Svaret er et avgjort ja! Men bare når bestemte forutsetninger blir oppfylt. For det første må den som benytter tungemålsgaven i menighetssammenheng, vite at det han sier, blir tolket. I 1 Kor 14,5.13-19.27 gjør Paulus dette helt klart. Årsaken er innlysende. Uten tolkning ville det være meningsløst for et menighetsmedlem å benytte sin evne til å tale i et fremmed språk. Alle Åndens gaver er nemlig gitt til gagn for fellesskapet (1 Kor 12,7). Man bør også ha klart for seg at den ekte tungemålsgaven blir styrt av viljen og fornuften, i motsetning til det uekte motstykke i Korint, og til mye av det som skjer i dag. Paulus sa klart fra at hvis det ikke var noen til stede som kunne tolke, skulle den som talte i tunger, tie stille (1 Kor 14,28). Enhver som kunne bestemme seg for å tie, måtte ha kontroll over seg selv. Ingen skulle uten videre stå opp og ytre seg i et «fremmed tungemål». Det virvar av fremmedartet tale som forekom i Korintermenigheten, har sin parallell også i vår tid. En slik praksis er i strid med klare bibelske retningslinjer. Når mange på en gang fremfører slik uforståelig tale, virker tungemålsgaven ikke lenger som et tegn for tilhørerne, men får mange til å tro at de som ytrer seg på denne måten, «er gått fra forstanden» (v. 23). Menigheten i Korint praktiserte altså ikke den ekte tungetale, men en falsk etterligning. Og dette brakte de kristne i vanry. Moderne åndsmanifestasjoner som svarer til de foreteelser Paulus advarer mot, kommer i nøyaktig samme kategori. På den annen side vil den ekte profetiske gave alltid være til gagn for både troende og ikke-

troende (v. 24-26). Derfor oppfordrer Paulus de troende til å utøve den sanne profetiske gave i menigheten, «men én om gangen» (v. 29-33). Når det gjaldt tungemålsgaven, hadde han dette å si: «Taler noen i tunger, skal det ikke være mer enn to eller i høyden tre hver gang. De skal tale én om gangen, og det skal være én som tyder» (v. 27). Dette verset inneholder tre klare og bestemte pålegg om hvordan den ekte, kontrollerbare tungemålsgaven skulle praktiseres: 1. Bare to eller maksimum tre innslag i et enkelt møte. 2. Det skulle foregå i tur og orden, altså én om gangen aldri ved at flere ytret seg samtidig. 3. Bare når en som kunne tolke, var til stede, aldri ellers (v. 27.28). Hvis disse bibelske forutsetninger ble iakttatt, ville de øyeblikkelig avsløre om gaven var ekte, for tydningen kunne da bli prøvd på Skriftens grunn. Men disse retningslinjer tar man ofte ikke hensyn til i dag. Mye av det som foregår i religiøs sammenheng i vår tid, passer i virkeligheten til de foreteelser som Paulus irettesatte de åndelig umodne korintere for. Sammendrag Hvis Paulus guddommelig inspirerte undervisning ble fulgt, ville mye av det som i vår tid går for å være tungetale, falle bort. Hans fremstilling kan sammenfattes i følgende punkter: 1. Gud gav ikke tungetalens gave som en betingelse for frelse. Kristus hadde allerede fullbrakt frelsesverket for dem som ville ta imot ham. 2. Paulus utøvet den ekte tungemålsgaven i sin egen forkynnergjerning. 3. Tungetalen er den minst betydningsfulle av nådegavene (fremmede språk kan tilegnes om nødvendig). 4. Gud gav tungemålsgaven som et tegn for ikke-troende. 5. Ekte tungetale blir forstått av ikke-troende. Det eksisterer ikke noe «ukjent» eller «himmelsk» språk. 6. Ekte tungetale skulle forekomme bare under tre forutsetninger i kristelig møtesammenheng. 7. Når disse tre forutsetninger blir fulgt, er tungemålsgaven, i likhet med den profetiske gave, til gagn for de troende. 8. Den profetiske gave er en mer direkte og gagnlig nådegave. 9. Tungetalen må være under fornuftens og viljens kontroll. 10. Tungetalens gave har ikke noe å gjøre med følelsesmessig opphisselse eller ekstase. Etter sitt lange og inngående svar (i 1 Kor 12;13; 14) på spørsmålene om Åndens gaver, føyde Paulus til at det han hadde skrevet, var et Herrens bud. «Den som ikke godtar dette, blir selv ikke godtatt. Dere skal altså legge vinn på å tale profetisk, mine brødre, og ikke hindre tungetalen. Men alt må gå sømmelig og ordentlig for seg!» (v. 38-40.) John Wood