BABYLONS FALL OG LAMMETS BRYLLUP!

111 BABYLONS FALL OG LAMMETS BRYLLUP! 19.1-7 Mens vi med Johannes, i det forrige kap., fikk høre de tre ve-ropene over jorden, så innledes dette kap. Med tre gange Halleluja - Pris Herren! Det er Den store Skaren som endelig, etter Guds rettferdige dom over Babylon den Store, kan uttrykke sin glede med dette ordet. De tjuefire eldste og de fire livsvesener, kaster seg ned og tilber Gud som satt på Tronen. Før de utbryter sitt Halleluja, så framsier de et Amen. Det står urokkelig fast! Etter dette, lyder en røst fra tronen: "Lovsyng Herren ---"! Svaret på denne oppfordringen uteblir ikke. Det er så høyt og så kraftig, at Johannes må ta i bruk naturens sterkeste lyder for å beskrive dette for oss. Som en brusen av mange vann, - ja som en buldring av sterke tordener lyder det: "Halleluja! for Herren har tiltrådt sitt kongedømme"! - Og dette mektige koret tilføyer enda en oppfordring. "La oss glede og fryde oss ---"! Her må vi stoppe litt og spørre oss selv om vi egentlig har oppfattet, hva det er vi her har lest. Er ikke dette selve den forjettelsen som Bibelens flere hundre siders tekst peker mot? Nå lyder det ikke lenger, slik Jesus sa i sin første preken,: Omvend dere, for Guds rike er nær"! (Mark.1.15) Nei, på dette tidspunktet hvori Johannes ser og hører dette skje, da har Herren tiltrådt sitt kongedømme, (v.6). Lammets bryllupsdag er kommet, og Bruden har gjort seg rede, (v.7). Tekstens sammenheng! La oss nå prøve å se disse versene i sammenheng med det vi tidligere har lest, og særlig legge merke til de tre begrepene: 1. "Babylon". 2. "Herren, vår Gud, har tiltrådt sitt kongedømme". 3. "Lammets bryllupsdag" Disse begrepene møter vi her i de sju første versene av kap.19, men vi har møtt dem før. Første gangen vi hørte om Babylon, var i kap.14.8 hvor Johannes i himmelen hører engelen forkynne at Babylon er falt, og i kap.16.19 får vi se, stadig i himmelen, hvordan Den store Byen deles i tre. Deretter, i kap.18.2f, fikk vi igjen høre ordene om at Babylon var falt, men denne gangen ble ordene ropt ut over jorden, og i kap. 18.9-19 får vi i detail se hendelsene omkring fallet - sett fra jorden. Vi ser altså to framstillinger av Babylons fall. Det ene sees i og fra himmelen, det andre sees på og fra jorden

Vender vi nå tilbake til kap.14.8 så ser vi at det er som en følge av dette ropet i himmelen, det nå i kap.191-3 lyder: "Halleluja! For sanne og rettferdige er hans domme"! Når vi på samme måten ser for oss det jordiske bildet i kap.18.20, så ser vi hvordan denne oppfordringen peker direkte mot ordene her i kap.19.1-3, og derved forener disse to bildeframstillinger, den himmelske og den jordiske, til ett. 112 Tiltrådt sitt kongedømme! 19.1-7 Også her må vi skjelne mellom en himmelsk og en jordisk del i bildet. I kap.4.4-11 får vi det første blikket av de tjuefire eldste og de fire livs-vesener i himmelen. Det er disse eldste som i kap.11,16-17 (Den sjuende basunen), kaster seg ned og tilber Gud og sier: "Vi takker deg Herre, Allmektige Gud, du som er og som var, fordi du har overtatt din store makt og tiltrådt ditt kongedømme"! - Altså det samme som uttrykkes med ordene i kap.19.4-6 Dette forsterker tanken om at den sjuende basunen, i tid, strekker seg helt fram til perioden på de tusen år, - som et oversiktsbilde. Det er altså ikke tale om to forskjellige begivenheter i kap.11.16-17 og kap.19.4-6 Det er vi som, via Johannes, blir vist det samme bildet, sett fra forskjellig ståsted. Men, her må vi ikke glemme foranledningen til tiltredelsen av kongedømmet, nemlig kampen i himmelen hvorom det i kap.12.10-12 sies: "Fra nå av er frelsen, kraften og riket vår Guds, og makten hans salvedes. For nedstyrtet er Satan ---! - Gled dere, i himler, og ve jorden"! Gled dere, i himler --! Ser vi hvordan også disse ordene peker rett mot ordene her i kap.19.7: "La oss glede og fryde oss for Lammets bryllupsdag er kommet"? - Bryllupsdagen som nettopp et resultat av Babylons fall, og dette kan sies å ha sin begynnelse akkurat i kap.12.10-12 hvor Satan, Den gamle Draken, kastes til jorden. Og - hvor vi i kap.12.13f får vite hvordan han først fra havet, kaller fram Dyret og deretter fra jorden, Den falske profeten. Vi husker også hvordan dette trekløver, etter Guds plan, gjør en ende på Babylon Den store og Skjøgen. Sammenstilling. Denne kompakte sammenstillingen er gjort for at leseren selv, lettere skal kunne fordype seg i framstillingen, uten det derved hoppes i tekstsammenhengen. Dertil er det viktig å minne om at leseren ikke skal falle for fristelsen til å sette tidspunkt, - årstall til disse hendelser som om de allerede har skjedd. Derimot er det rett å gjøre seg forstått med hvilke tekster og bilder, som i tid faller sammen. Derved ser vi nemlig hvordan de her omtalte punktene, helt fra de første kapitler, samles i ett sentralt punkt, - nemlig teksten her i kap. 19.5-7 og 21.9-10

Er leseren av de som lettere ser for seg sammenhengen, i en skjematisk oppstilling, så kan ovenstående sammenstilles med følgende.: 113 Lammets bryllupsdag! På samme vis som tidligere tekster pekte fram mot de fire første versene i dette kap., så ser vi her at versene 7-9 peker fram til 21.2-5 - til tiden etter Dommens Dag hvor vi leser om Det nye Jerusalem som kommer ned fra himmelen, fra Gud, rede som en brud - smykket for sin brudgom. 19.7 Når Johannes allerede her får oppleve gledesscenen i himmelen, den veldige sangen og oppfordringen til å glede seg og å gi Gud ære fordi Lammets bryllupsdag er kommet, så er dette synet ikke å oppfatte som en avsluttet hendelse, - tvert om. Riktignok har Bruden gjort seg rede, men - noe mangler.

19.8 På samme måten som Johannes, i synet om det femte seglet (6.9-11), så sjelene under alteret bli iført hver sin hvite kledning, så ser han nå det samme skje med Bruden. Dette forteller oss at Brudens egen kledning, ikke er fulltallig og ren nok. Ennå er der, i tekstsammenheng, hendelser som skal skje på jorden før fullendelsen. Derfor er dette synet av forberedende karakter. At Bruden ikke får den hvite kledningen før hun er fulltallig, ser vi i at selv om kledningen hun får, betyr at det er nåden og Ånden som renser, så er den også noe Bruden selv er delaktig i, nettopp fordi kledningen er De Helliges rettferdige gjerninger. - Gjerninger som kun tilegnes i tro og lydighet, - altså en Åndens frukt. 19.9 Johannes får nå høre en klar ordre om å skrive: "Salige er de innbudte til Lammets Bryllupsmåltid"! Om denne ordren er aldri så klar, så gjøres det skrevne ganske uklart når vi i tolkninger flest ser, at både Bruden (Det nye Jerusalem) og de innbudte regnes som ett bilde på de frelste - Guds menighet - for, dersom Bruden og De innbudte er å betrakte som to benevnelser på ett og samme, da må vi spørre hvem det da er som omtales i kap.21.24? 19.10 Igjen ser vi at Johannes vil kaste seg ned for å tilbe engelen. Han er overveldet av det han har sett og hørt. Han har følt det ubeskrivelige i disse ordene, som fire gange er forsterket med et Halleluja! I Bibelen er ikke dette et ord, som brukes i tide og utide. Kun disse fire gangene er det brukt i hele NT., og det forekommer i GT. Kun i Salmenes bok. Første gangen i Salm.104.35 - en salme som jødene fra gammel tid har framholdt å sikte til den endelige seier over det onde. Vi kan vel godt forstå reaksjonen til Johannes. Har ikke også vi, i pur glede og takk, kunnet omfavne nesten hvem som helst? Men, det som engelen egentlig sier her er, at all takk og tilbedelse hører Gud til. Engelen stiller seg i så måte ikke høyere enn Johannes, - han er også en Guds tjener. Derimot er de siste ordene engelen sier, ikke så lette å forstå.: "Gud skal du tilbe" for Jesu vitnesbyrd er profetiens ånd". Jesu vitnesbyrd er det som han har sagt i ord, gjerning og død. De som bevarer dette vitnesbyrdet, de har den samme ånden som Guds største tjenere - profetene. Ingen kan si: "Jesus er Herre", uten ved den Hellige Ånden! (1.Kor.12.3). Slik er der ingen forskjell på troende, - alle har vi den samme ånden, og når engelen sier: "Jeg er din medtjener og dine brødres ", så er der da heller ingen forskjell på troende mennesker og engler - overfor Gud. Kun han skal tilbes! 114

115 Rytteren Trofast og Sannferdig! 19.11 Med dette verset opplever vi med Johannes et sceneskifte, vi får nå se et nytt bilde men stadig i samme synet. Trofast og Sannferdig - er navnet på rytteren Johannes ser ri ut fra himmelen. Han er den som dømmer og kjemper med rettferdighet, og hvor ikke engang de som ber fjellene falle over seg, kan skjule seg for hans blikk der 19.12 er som flammende ild, (6.14.17). På hodet har han mange kroner og et navn som kun han selv kjenner. Johannes kjenner dog to andre navne på rytteren. Det ene er Guds Ord - Trofast og Sanndru, (vers 13). Det andre leser han på rytterens kappe, dér sverdet ellers hadde sin plass, og navnet er Kongenes Konge, Herrenes Herre, (vers 16). 19.13 Det er ingen tvil om at det er Kristus, som Johannes på denne måten ser komme, for å gjøre opp med Dyret. Dyret som ved sin etterligning (kap.17) forsøkte å ta plassen til han som er iført en kappe, dyppet i blod. Det som nok kan minne oss om hans seier på Golgata, men som i bildet ev endetidens sluttkamp, er uttrykk for hans kamp mot og seier over det anti kristelige. Det som allerede er forutsagt ved Jesaias, (kap.63.1-6). ( Når det her sies det er Kristus, så er det i betydningen Guds Ord, - altså ikke Kristus som Lammet. Her kommer Tre-enighetsforståelsen inn i bildet.) 19.14 Det vil si at seieren over Dyret Antikrist og hans medløpere, egentlig er avgjort før kampen begynner. Noe vanlig våpen medbringer da heller ikke rytteren og hans himmelske hærskare. 19.15 Våpenet, hvormed han skal slå sine fiender, er det ordets tve-eggede sverd som utgår fra hans munn, - en skarp kontrast til de store ordene hans motstander bruker. Her skjer så det vi har opplevd før, begivenhetenes gang foregripes og plutselig presenteres vi for selve utfallet av hele synet med ordene om at han, rytteren Trofast og Sannferdig, skal vokte folkeslagene med jernspir og han skal trå persekarret med den Allmektige Guds Vredes harmes vin. 19.16 Hans navn er Kongenes Konge og Herrenes Herre. 19.17 Etter dette hører Johannes en gjenklang av ordene fra Esek.37.17f. For en engel har stilt seg på solen og roper med høy røst til himmelens fugler: "Kom hit og samle dere til Guds store gjestebud --"! - Og Johannes ser hva der skal serveres. 19.18f. Det er alle jordens konger og deres hære, - de som de tre demoners ånder har samlet, (16.14). For, sammen med Dyret og Den falske Profeten, å føre krig mot Lammet, (17.14). - Han som kommer ridende i følge med sin hær. Dette er altså ikke Dommens Dag, men Guds Vredes Dag. 19.20 Her skulle vi egentlig forvente oss et bilde av selve kampen mot Dyret. I stedet får vi en kunngjøring, som i sin korthet rommer mer dramatikk enn vi forstår. Begge, både Dyret og Den falske Profeten, blir grepet og kastet levende (med sjel og ved full bevissthet) i Ildsjøen som brenner med svovel.

Her er ingen diskusjon. Veien går direkte for de to - utenom Dødsriket. De skal ikke komme fram igjen på Dommens Dag, Det er som vi får en følelse av at Gud vil vise oss det himmelropende spenn av forskjell det er på disse to, og de to andre som også gikk utenom Dødsriket, - Enok og Elias. 19.21 De andre derimot, kongene og deres hære, de blir drept av sverdet som utgår av rytterens munn. Og fuglene blir mettet ad deres kjøtt. 116 Slutten på Den store trengsels tid. Med disse hendelsers slutt, - utslettelsen av Babylon, - den endelige forvaring av Dyret og Den falske Profeten i Ildsjøen, og den totale utslettelsen av deres hærmasser, så har vi, rent tidsmessig, passert Vredens Dag og står på terskelen til perioden på Tusen år, (kap.20). Før vi gir oss i kast med teksten i kap. 20, så la oss se hva dette kap. har å si oss ut over det vi allerede har lest. Dette gjør vi best ved å ta utgangspunkt i Jes.63.1-6, og så la disse ordene stå som en overskrift for de forskjellige bilder. Bilder som her i Åpenbaringen omhandler rytteren, persekarret, fuglene, jernspiret m.v., og som alle samles i siste delen av kap.19. Vi ser hvordan teksten i kap.12.5 i uttrykk, er det samme som i kap.19.15 Begge omhandler jernspiret. Innhøstingen fra jordens vintre, kap.14.19-20, hvor engelen kaster druene i persekarret, - direkte peker fram til kap.19.15 Altså igjen to framstillinger av samme hendelse, men sett fra forskjellig ståsted. I kap. 16.14 ser vi hvordan jordens konger og deres hære, av demoners ånder, samles til krig på Guds den Allmektiges store dag. Det er de vi møter igjen i kap.19.19 Det samme ser vi i kap.17.14 hvor det sies at Lammet skal seire, - fordi det er Kongenes Konge, - navnet som står på rytterens kappe, (kap.19.16). Klarer vi å se for oss, hele dette mektige bildet med alle dets detaljer, så må vi undre oss over hvor alle de kristne har gjort av seg - skal ikke de hjelpe til? Nei! - Kristus har allerede utfridd sine, før Vredens dag blir et faktum. Kornhøsten skjer før drue-høsten, (kap.14.15f). Dette synes også å framgå av Jes.63.5, men legg dér merke til undringen hos han som forteller. Det er som om hjelp likevel er forventet av noen. Når vi ser hvordan tidligere teksters bilder, samles til det endelige og avsluttende, så blir vi midt i det hele igjen presentert for noe som peker enda lenger framover. I vers 20 møter vi et begrep som ikke direkte har vert nevnt før, nemlig Ildsjøen. Selve ordet Ildsjø, er i Bibelen kun brukt her i Åpb.19.20 og i kap.20.14

I kap.20.10 er det brukt betegnelsen Ild og Svovel. Dette må vi anta betyr det samme, men der er tilføyd: "Og de skal pines dag og natt i evigheters evigheter". Fra kap.9.17f og 11.5 husker vi betegnelsen Ild, røk og svovel, og i kap.14.10 ser vi at de som tilber Dyret og dets bilde og tar dets merke på hånd eller panne, skal pines med Ild og Svovel. I tillegg til Ildsjøen, så kjenner vi fra før til begrepene Avgrunnen og Dødsriket. Ettersom disse tre begreper helt klart har forskjellig funksjon, så vil det her være tjenlig, om mulig, å danne seg en forståelse av disse, - før vi leser kap.20 117 Dødsriket. Dette må sees som betegnelsen på stedet hvor de døde hviler etter den første døden, - den ingen av oss kan unngå. Det var i Dødsriket Jesus var i tre dager, for så igjen å oppstå. Det er fra Dødsriket * de døde blir kalt fram, enten i den første oppstandelsen til evig liv med Kristus. (Åpb.20.4 Luk.22.30 1.Kor.6.2 1.Tess.4.16 2.Tim.2.12 og Åpb.3.21; 5.10 og 6.9) - eller i den andre oppstandelsen, på Dommens Dag, etter De tusen år, - med frifinnelse - eller fortapelse i Ildsjøen, sammen med Døden og Dødsriket. Begrepet Avgrunnen, Dette begrepet har ikke noe med Dødsriket å gjøre. Det er stedet hvor den onde åndehæren og demoner er, - noe som tydelig framgår av Luk.8.31 2.Pet.2.4 Åpb.9.1 og 11; 11.7 og 20.3 Det er her Satan holdes bundet i De tusen år. Ildsjøen. Ildsjøen er plassen som altså brenner med svovel i evigheters evigheter, og hvorfra det ikke finnes noen form for returbillett. Det er hertil Dyret og Den falske Profeten kastes direkte, og hvor Satan havner etter De Tusen år, - sammen med Døden og Dødsriket og alle de som etter den andre oppstandelsen (vers 5), og dommen (vers 12), ikke blir stilt ved Kongens høyre side. (Matt.25.31-46) Ildsjøen er den andre døden - den evige sådanne, og motpolen til Det evige livet.