Åndsverkloven elementer fra lovens tilblivelse; Fra 80- tallet og fram til Ot.prp. nr. 54 (1994 95) Innledning ved jubileumsmarkeringen 12. mai 2011 Spesialråd Helge M. Sønneland Astri sender ballen til meg, kronologisk fra det tidspunkt da ansvaret for opphavsrettslovgivningen blir overført fra Justisdepartementet til Kulturdepartementet i 1991, med Åse Kleveland som statsråd. Men det er likevel naturlig for meg å mimre litt og gå litt lenger tilbake. Fra slutten av 70- tallet utviklet det seg et nært samarbeid mellom Justisdepartementet og dem som arbeidet med medie- og vederlagsspørsmål i Kulturdepartementet eller hvilket navn departementet til enhver tid hadde. Såvel teknologi som norsk mediepolitikk gjennomgikk en rivende utvikling, og med dette fulgte behovet for oppfølging i lovsammenheng. Det var naturlig at Kulturdepartementet deltok aktivt i dette arbeidet, både nasjonalt, nordisk og internasjonalt. På 80- tallet var også norsk kultur- og kunstnerpolitikk i utvikling, og dette fikk konsekvenser for lovens nærområder med tilliggende herligheter nemlig lovgivningen om vederlagsordninger, som til da hadde vært var Lov om avgift på offentlig fremføring av utøvende kunstneres prestasjoner (Fondsloven) og den såkalte 3- prosentloven (Lov om bildende kunstneres hjelpefond). Den første tilveksten var lov om bibliotekvederlag av 1987 en av de få lovene jeg kjenner til som ble til gjennom forhandlinger: Jon Bing var rådgiver og lovskribent for forfatterne, og jeg forhandlet for staten og som en del av avtalen i 1985 ble det enighet både om at det skulle fremmes et lovforslag hvor vederlaget ble lovfestet, og om hvordan det skulle lyde. Denne loven fikk en spesiell betydning noen år senere noe jeg skal komme tilbake til. Den andre saken var lov om vederlag for visning av billedkunst og kunsthåndverk, hvor en utredning fra Opphavsrettsutvalget i 1987, ført i pennen av Erik Ova, la grunnlaget. Politisk møtte forslaget forståelse, men det tok seks år før loven var på plass. Disse to vederlagsordningene tilfører i år norske rettighetshavere ca. 130 millioner kroner. I første halvdel av 80- tallet var det fortsatt liv i forsøkene på å etablere et nordisk samarbeid om utveksling av de nasjonale fjernsynssendingene via satellitt. Men de konkrete resultater av dette arbeidet var omvendt proporsjonal med kvaliteten på middagene ministrene spanderte supre middager når de trakk seg fra samarbeidet. Man gikk fra å ha et programprosjekt som søkte en så stor satellitt at den ennå ikke var konstruert, til å forhandle om bruk av en svensk- europeisk satellitt Tele- X som søkte et samarbeid for bruk av sine 1
tre kanaler. Heller ikke det førte fram. Og motstanden i Sverige fikk kontante uttrykk i protestplakater fra kunstnerorganisasjoner: Skit er skit, om enn från satelit. Men noen resultater ble oppnådd: en sen aften i september 1983, etter et møte i regi av Europarådet, møttes en gruppe nordiske tjenestemenn på Paris eldste restaurant Procope. Der fødtes ideen om å utrede lovforslag om tilgjengeliggjøring av nabolands- tv i kabel. Utkast til mandat ble nedtegnet på en serviett. Nordisk ministerråd godtok forslaget og nedsatte et utvalg. Parallelt etablerte vi i Norge en arbeidsgruppe. Der inngikk de norske medlemmene i den nordiske gruppen. Resultatet ble lovgivning i alle nordiske land om videresending av nabolandsprogram, hvor avtaler med en felles organisasjon utløser avtalelisens. Denne lovgivningsprosessen skjedde i et tempo som var ukjent tidligere og for så vidt også senere. En gang nesten for fort: den svenske representanten Henry Olsson sendte et tekstbidrag til den nordiske utredning til sin sekretær. Teksten gjaldt paraplyorganisasjonen som skulle forhandle om kabelsendinger. Det er en fordel med paraplyorganisasjoner, hadde Henry skrevet men så kom det noen ord sekretæren ikke forsto, så hun satt inn når det regner. De ble stående til siste korrektur I det nordiske utredningsarbeidet om tv- samarbeid via satellitt var det knapt et problem som ikke var behandlet. Dette kom oss til gode i de europeiske og internasjonale prosessene som skjøt fart på 80- tallet. Europarådet hadde klar en tekst til en konvensjon om klarering av rettigheter for satellittsendinger, og vedtok også en konvensjon om grenseoverskridende fjernsynssendinger. I disse forhandlingene deltok de nordiske lands representanter med utmerket grunnlagsmateriale. I begge tilfellene overtok datidens EF temaene, og forlangte å gjennomføre egen lovgivning før Europarådets traktater kunne vedtas. Danmark ivaretok de nordiske interesser i EFs organer, og nå avdøde Johannes Nørup Nielsen var vår mann som skapte søvnløshet i EU- kommisjonen. Vi er ham stor takk skyldig. På slutten av 80- tallet der etableringen av det indre marked og gjennomføring av de fire friheter hadde topp- prioritet tok Kommisjonen initiativ til å skape det som på EU- språk heter a level playing field i det indre marked. Det innebar harmonisering av opphavsretten i medlemslandene og fra 92 også oss. Ut over 90- tallet kommer det direktiver i rask rekkefølge, som alle skulle innlemmes i norsk lovgivning. Dermed opplever vi en ny situasjon, nemlig den at vi i de norske proposisjoner ofte ikke har grunnlag for den tradisjonelle fremstilling av lovmotiver. De bestemmelser vi skal gjennomføre implementering er det foretrukne ord er blitt til i EUs arbeidsgrupper som har forhandlet med Kommisjonen og funnet kompromisser. (EU- parlamentet har på dette tidspunkt ikke den rolle som de har fått nå.) Resultatet er i en del tilfelle ikke alltid konsistent og utvetydig, slik at direktivteksten må oversettes direkte og uten kommentarer og drøftelse 2
tolkingen av bestemmelsen overlates til domstolene og EU- domstolen. Åvl. 39i om dekompilering såkalt reverse engineering er et godt eksempel. Låne- og utleiedirektivet, som ble vedtatt i 1992, ga rettighetshaverne enerett til bl.a. utlån og utleie av eksemplarer av verket. Bibliotek- Norge var i opprør løsningen i direktivet ble at eneretten til utlån kunne settes til side dersom man hadde en vederlagsordning i det minste for de opprinnelige skapere av verket. Og det hadde vi jo lovfestet i lov om bibliotekvederlag. Løsningen har overlevd senere angrep fra EU- kommisjonen. Låne- og leiedirektivet harmoniserte rettighetene til skapende og utøvende kunstnere, samt produsenter og kringkastere. Satellitt- og kabeldirektivet som ble vedtatt i 1993 la nytt grunnlag for enkel klarering av rettigheter til satellittsendinger. Det slår fast at senderettighetene klareres i senderlandet, og at forvaltningen av rettighetene til videresending i kabel må skje av én organisasjon. Som nevnt var nordisk innflytelse ikke ubetydelig i denne saken, ved det grunnarbeid som var gjort i Europarådet. Bakgrunnen for satellitt- og kabeldirektivet var, da diskusjonen startet midt på 80- tallet storpolitisk vel så mye som opphavsrettslig. I WIPO satt nemlig en generaldirektør med aner i Ungarn, Arpad Bogsh. Sammen med sin ungarske medarbeider Michael Ficshor og tonoorganisasjonen i Ungarn, Artisjus utgjorde han det som ble betegnet som det ungarske triangel, som hevdet at rettigheter for mottak av satellittsignaler i enkelthusstander måtte klareres i det enkelte land som falt inn under satellittens dekningsområde, det såkalte fotavtrykket. I og med at de fleste europeiske satellitter dekket store deler av daværende Øst- Europa ville den såkalte Bogsh- teorien føre til mulighet for blokkering av sendinger fra Vest- Europa av helt andre grunner enn de opphavsrettslige det var derfor av betydning å få etablert en lovgivning som satte tingene på plass. Det er interessant å merke seg at i dette direktivet blir vår avtalelisensordning eksplisitt akseptert for satellittkringkasting under forutsetning at det også finner sted en jordbunden sending av samme program. Det samme resultat oppnådde vi i Europarådets konvensjon men EF fikk inn en såkalt bestefars- klausul om at slike avtalelisensordninger bare kunne beholdes av land som allerede hadde ordninger før konvensjonen trådte i kraft. I denne forsamling er det vel kjent at disse problemstillingene ikke er gått ut på dato tvert om, bestemmelsene i loven åpner for muligheter til distribusjon av nabolandsfjernsyn som ennå ikke er utnyttet. Som Astri har redegjort for, arbeidet Opphavsrettsutvalget gjennom 80- tallet, og la fram en rekke NOUer, den siste i 1988. Utvalget foreslo (NOU 1983:35) bl.a. en videreføring av lov om Fond for utøvende kunstnere, og alle virket i og for seg tilfredse inntil NRK laget en halvtimes radioprogram om Birgitte Grimstad basert på hennes plateutgivelser. Da ble det reaksjoner på at hun ikke hadde krav på noe vederlag og Kultur- og 3
vitenskapsdepartementet ba Birger Stuevold Lassen vurdere spørsmålet. I sin enmannsutredning fra 1985 foreslo han at utøvende kunstnere og produsenter skulle ha rett til individuelt vederlag for bruk av deres prestasjoner i kringkasting. Dette ble fulgt opp i en egen lovproposisjon i 1989 om innføring av en særskilt bestemmelse i åndsverkloven (Ot.prp. nr. 36 (1988 89)) som ga utøvere og produsenter rett til individuelt vederlag for slik bruk, og Gramo så dagens lys i 1989. Bengt Hermansen forteller om den videre utvikling i 2000. Jeg nevner også at fonogramprodusentene klarte å utvirke et benkeforslag et dok.8- forslag i Stortinget, som førte til forbud mot parallellimport av fonogrammer og videogrammer til EØS- området, gjennom en endring i straffebestemmelsen i 54. Noen av forslagene fra opphavsrettsutvalget bl.a. om beskyttelse av datamaskinprogrammer, får sin avklaring i 1988 hhv. 1990 (slik Astri nevnte), andre blir først behandlet sammen medgjennomføring av låne- og leiedirektivet og satellitt- og kabeldirektivet i Ot. prp. nr. 15, som kommer som julepakke den 16. desember 1994. Forslagene var diskutert i nordiske departementsmøter, og man understreket ønsket om å bevare og styrke den nordiske rettsenhet. Høsten 1994 hadde vi fått et direkte innblikk i hvordan arbeidet i EF foregikk og hvilke muligheter som lå i nordisk samråd i EFs arbeidsgruppe for opphavsrett. Det var nemlig slik at søkerlandene Sverige, Finland og Norge alle fikk delta i møtene høsten 1994 men det ble det jo slutt på for vår del samme høst. Det er verd å notere at det nordiske departementssamarbeid har fortsatt til denne dag, slik at vi kan diskutere ikke bare nasjonalt inspirerte endringer av lovene, men også forståelsen av direktivene og initiativene fra Brussel. Tilbake til proposisjon 15 1994 95. Her foreslås det en rekke redaksjonelle endringer for å gjøre loven lettere tilgjengelig. Bestemmelsene om avtalelisens samles, og departementet følger opphavsrettsutvalgets forslag om godkjenningsordning for de organisasjoner som skal kunne inngå avtaler med lisensvirkning. Proposisjonen bereder også grunnen for tiltredelse av Bernkonvensjonens Paristekst, noe vi også var forpliktet til etter EØS- avtalen. Proposisjonen foreslår at det ikke skal tas inn noen presumsjonsregel om rettighetsovergang i ansettelsesforhold. Den midlertidige lov om fotokopiering blir opphevet, og bestemmelsene tas inn i åndsverklovens kap. 2. Det fører for langt å ta opp alle forslagene som gjennomføres som følge av proposisjonen. 4
Men fordi problemstillingen opptok meg spesielt nevner jeg at bestemmelsen om adgang til eksemplarfremstilling i blindeskrift endres til også å omfatte nye teknikker for eksemplarfremstilling for blinde og svaksynte. Jeg hadde gleden av å reise til et bibliotekmøte i Istanbul i 95 med vår nye lovgivning på plass sammen med en ung gutt, Eivind Knudsen og hans mor Grete, som var prosjektleder for et elektronisk blindeskriftprosjekt. Eivind er blind, og en kløpper på data. Han er i dag jurist. I Istanbul demonstrerte han for bibliotekarer fra 40 land med stor entusiasme leselister med brailleskrift basert på datafiler og utbasunerte da han startet demonstrasjonen: Nå skal vi se Blinde og svaksynte som i dag får relativt rask tilgang til læremidler i blindeskrift, eller maskintale står i stor gjeld til Eivind og hans mor. Som følge av låne- og leiedirektivet kommer det inn bestemmelser om enerett til spredning av lydopptak og film, og konsumpsjon av denne retten ved salg innen EØS- området. Salg ble også hovedkriteriet for konsumpsjon av opphavsmannens enerett til spredning av eksemplar. Dermed fikk vi i norsk rett regional konsumpsjon, i stedet for den internasjonale konsumpsjon vi ønsket og til da hadde hatt. Proposisjon nr. 15 var viktig for mange grupper av rettighetshavere og ikke bare for forslagene som ble fremmet, men også for dem som ble bebudet. Ikke minst gjaldt dette fotografene og deres våpendrager Torvald C Løchen proposisjonen lovet nemlig at fotografiloven skulle inkorporeres i åndsverkloven ved neste korsvei, som ble Ot.prp. nr. 54. Og den korsveien var gjennomføringen av nok et EU- direktiv, om vernetid for åndsverk og nærstående rettigheter. Endringene foreslått i Ot. prp. 54 ble gjennomført samtidig med endringene iflg. Ot.prp. 15. Men om den gjenoppstandelsen av beskyttelse for utallige europeiske verk skal Bengt Hermansen som hadde hovedjobben med den saken fortelle. Ordet er ditt, Bengt! 5