Gi meg ett sekund for hver kineser! En eldre Kina-misjonær hadde mye på hjertet, ofte. Og når han først fikk eller tok ordet, beholdt han det nokså lenge. Det hendte folk syntes han ble noe langdryg. Men han hadde så mye på hjertet. Eller kanskje vi heller skulle si, han hadde så mange på hjertet. Kanskje hadde han lært å be slik en annen Kinamisjonær har gjort det med disse ordene: «Gi meg ditt ømme frelsersinn for slektens sorg og harm! Lukk meg i dine smerter inn, og gjør meg sterk og varm!» Han hadde levd i mange år i verdens mest folkerike land. Mange er de, og tett bor de, kineserne. Og det var som om de mange ansiktene hadde brent seg inn i hjertet på den gamle misjonæren. Det er ikke bare høsten som er stor, Østen er også stor. «Gi meg ett sekund for hver kineser!» Slik hendte det han svarte om noen ba ham om å «være kort». Ett sekund? Det er ikke lenge. Når han sa det slik, var det vanskelig å motsi ham. Da handler det plutselig litt om både menneskeverd og talerett. Jeg som skriver disse linjene, må bekjenne at jeg alltid har vært litt for glad i tall. Som regel prøver jeg å holde det for meg selv, men da jeg hørte om denne misjonærens ydmyke(!) bønn, ble jeg sittende og regne: Hvor lang tid ville det egentlig ta om vi skulle gi ett sekund til hver kineser? I én time er det 3600 sekunder. På ett døgn blir det 86 400, og ganger vi det med 365 dager blir det drøyt 31 millioner sekunder i året. Kalkulatoren sier at det vil ta 45 år om vi så gir bare ett sekund til hver kineser. Og i løpet av de årene er det vel født like mange nye kinesere? 11
Gud vil ikke miste en eneste én Vi skal gjerne la slike regnestykker følge med oss når vi nå vender oss til noe Jesus sa om sitt oppdrag: «Og dette er hans vilje som har sendt meg, at jeg ikke skal miste noe av alt det han har gitt meg, men oppreise det på den siste dag» (Joh 6,39). Ikke en eneste én av alle de menneskene han har skapt vil Jesus miste. Hver enkelt er skapt unik, og vi er skapt i Guds eget bilde. Om Gud heter det at han vil at «alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne» (1 Tim 2,4). Og Jesus viste i sitt liv hva et guddommelig «vil» betyr: Det inkluderer handling og omsorg, nærhet, tid og tilstedeværelse. Jesus så den fattige tiggeren i veikanten. Han så den ulykkelige tolleren i morbærtreet. Han så mødrene med de små barna, og han så den dødsdømte røveren ved sin side på Golgata. Jesus ville ikke «miste» noe eller noen. Han forsikrer oss om at det ikke er ett hår på vårt hode som han ikke har tellet (Luk 12,7). Og i Salme 56,9 leser vi at hver eneste tåre David har grått, er samlet i Guds «flaske». Så nær er Gud. Så tett på er han hver av sine, også i de ensomme stundene i nattemørket der du tror at det bare er hodeputa som vet at du gråter. Gud er der. For ham er dine tårer dyrebare. Han samler dem opp i sin flaske. Guds flaskesamling Det hender jeg møter folk som er stolte av flaskesamlingen sin; det er «edle dråper», sier de. Hva skal vi si om Guds flaskesamling, den som inneholder like mange flasker som det finnes mennesker han har skapt, og der hver flaske inneholder hver tåre som hver av oss har grått? Gi meg ett sekund for hver kineser! Hvilken uendelig stor Gud vi har, han som har all verdens tid til hvert menneske som vender seg til ham i bønn. Og kanskje aner vi en liten flik av hva det var for kjærlighet som spreng- 12
te seg på hos Jesus, han som kunne «se» hver enkelt av oss der han gikk sin ensomme vei til korset. Om straffen for hvert menneskes synder og forsømmelser gjennom et helt liv skulle konsentreres i ett sekunds straff over stedfortrederen Jesus, så ville det likevel bli en uendelighet av skyld som var lagt på Jesus. Og Jesus tok med seg alt og alle sin skyld til korset. Jeg har i min uforstand tenkt at det hadde vært godt om Jesus hadde sluppet mine synder. Det er sikkert helt riktig at han døde for alle andre sine synder, men han kunne vel ha sluppet mine? Jesus slapp ingen ting. Også for mine synder ble det krevd soning. Også for mitt liv ble det betalt en løsepenge. Ett sekunds audiens? Hvordan blir evigheten, livet for de salige i Guds fullendte rike? En skare så stor at ingen kan telle den. Blir det ett sekunds audiens hos Gud hvert førtifemte år? Nei, hos Gud er det ingen avgrenset audiens, ingen rask visitt-tid. Den store legen skal være så nær at det står at «han skal tørke hver tåre av deres kinn» (Åp 21,4), og saligheten i Guds nærvær skal aldri ta slutt. En hel evighet for hver kineser! For hver kineser som ble nådd av evangeliet og tok imot. Da er vi tilbake i vår verden, tilbake hos den gamle Kina-misjonæren. I nøden for å nå frem i tide med evangeliet til dem som er «uten håp og uten Gud i verden» (Ef 2,12). 13
Han som bar bort synden Det skal gode grunner til for å forandre ordlyden i kjente bibelvers. Jeg hører til dem som synes det er fantastisk spennende å få lese Bibelen på mange språk og i mange slags oversettelser. Gamle sannheter kan åpne seg opp på en ny måte, og vers jeg før har oversett stråler frem. Og likevel er jeg ikke et øyeblikk i tvil om hvilken bibel som er «min» bibel. Kjente formuleringer har helt fra barndommen av prentet seg inn i bevisstheten. Det er svært verdifullt. Den Hellige Ånd kan dermed på stadig nye måter «minne» oss på sitt eget ord. Det bibelordet jeg har i tankene nå, er døperen Johannes ord da han fikk se Jesus: «Se der Guds lam, som bærer verdens synd» (Joh 1,29). I Bibelselskapets nyeste oversettelse er det føyd til et lite ord: «Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd». Denne endringen har faktisk ikke vakt særlig debatt, og den nye formuleringen er i ferd med å arbeide seg inn de fleste steder. Vi skal ta en lang reise bakover i tid for å sette saken litt i perspektiv. Gud? Eller bare guddommelig? De første kristne måtte kjempe på mange fronter, dels mot Romerriket, som ikke tålte den nye troen, og dels mot ulike former for vranglære. Det siste gjaldt ikke minst læren om Jesus. Alle var enige om at han var en stor profet, forkynner og vismann. Alle var enige om at han var guddommelig. Men var han Gud? Eller lignet han bare på Gud? Går det an å si at Gud ble menneske? Eller kanskje Gud bare «gjestet oss» ved at han «adopterte» et menneske for en tid og talte gjennom det mennesket? For hver nye vranglære som dukket opp, ble den kristne kirke mer og 14
mer presis på hva Bibelens ulike utsagn om Jesus må bety. Det vi i ettertid kjenner som treenighetslæren, er blitt felleseie for alle kristne kirker. Det er blitt bekreftet av stadig nye generasjoner. Kirkefaderen Augustin kom en gang i en slik konflikt. Sakens kjerne var denne: Kom virkelig Gud til oss som menneske den ene gangen i hele verdenshistorien? Og døde Jesus virkelig for oss én eneste gang, slik at dette fikk gyldighet til alle tider? Her mente Augustin hans motpart ga høyst uklare svar. «En Kristus hengende i hvert tre»? Augustin satte tingene på plass; han mente at hans motstandere hadde «en Kristus hengende i hvert tre». Jesu frelsesverk ble altså forstått så tidløst at også korsdøden ble en mer eller mindre evig hendelse. I stedet for den ene hendelsen på ett tidspunkt i verdenshistorien, ble det et helt allment trekk ved Jesus at det er han som lider for og med menneskene. Men slik taler ikke Bibelen. Hebreerbrevet viser oss at den gamle pakts ordninger krevde stadig nye offer og ofringer hvert eneste år. Og likevel kunne ikke dette gjøre noen fullkomne. Men da Jesus kom, var det helt annerledes: «Med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget» (Heb 10,14). Derfor er det veldig klargjørende å få med det lille ordet «bort» i Johannes 1,29: «Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd». Meningen er jo ikke at Jesus er en slik en som alltid bærer på den lidelse menneskene har. Nei, på ett tidspunkt i verdenshistorien ble Gud født til jord. Og i ett eneste menneskes liv ble den syndfrie «gjort til synd for oss» (2 Kor 5,21). Og på den ene langfredagen forlot Gud sin eneste sønn på korset og straffet Jesus for all verdens synd. Jesus bar bort synden vår. Den er ikke lenger der, den kan ikke lenger stenge vår vei til Gud. Det «er fullbrakt». Det er som med «syndebukken» på Den store forsoningsdagen. Vi leser 15
i 3. Mosebok 16 at ypperstepresten skulle føre en geitebukk frem «for Herrens åsyn» i templet, og deretter skulle den føres ut i ørkenen. Den skulle på en måte «bære bort» folkets synder. Mer enn solidaritet Bibelen har mer å si enn at Gud ser på menneskene med kjærlighet. Det er mer å si om Jesus enn at han solidariserte seg med oss. Det er rent for lite å si at han bare delte kår med oss. For Jesus kom til jord som menneske for å gjøre noe med vår situasjon. Han ga oss et eksempel på kjærlighet, men mer enn det: Han reddet oss. Derfor skal vi ikke misforstå det kjente bibelordet som om det betyr at Jesus bærer og bærer på all den synd og ondskap som finnes i verden fremdeles. Det glade budskapet er at han har gjort noe med den. Han har båret den bort! Aldri mer skal din og min synd behøve å stenge himmelen for oss. Jeg som skriver disse linjene, ble født og vokste opp i Japan. Det er langt på vei et buddhistisk land. Buddhas lære går nettopp ut på å bli ærlige med oss selv om at alt dypest sett er lidelse. Selve lengselen etter et liv uten lidelse er feil, mener buddhismen. Så er målet for en buddhist å slippe å leve, å slippe å bli født på nytt til stadig nye liv. Da ser vi hvor totalt annerledes kristendommen er. Jesus tilbyr oss ikke en måte å slippe å leve på. Han kommer tvert imot for å gi evig liv, liv i overflod. Og han lærer oss ikke hvordan vi skal leve med synden. Han kom for å bære den bort. Takk og lov for det! 16