30 landskamper Petter Faye-Lund første: 1966 mot Island siste: 1972 mot Sverige Fødselsdato/-sted 20. oktober 1946 i Oslo Høyde / vekt 180 cm / 70 kg Oppvekststed/kommune Oslo og Jar i Bærum Klubber Bærum 65-72, 75-77, 78-79 Utdannelse/ yrke Lege fra Univ. i Oslo / priv.prakt./sykehusdir./adm.dir Hvorfor basketball Jeg gikk gymnaset på Eikeli i Bærum til 1965. Her ble det et aktivt basketballmiljø, og skolelaget deltok i mormonturneringen i Oslo, etter initiativ av Tore Vik. Etter hvert meldte de beste av spillerne seg inn i Bærum BBK. Andre idretter Jeg spilte tennis og gikk på ski, men ikke i konkurranser. Aktiv periode 1963/64: Spilte for Eikeli skolelag, som deltok i Mormonturneringen. Der spilte jeg sammen med bl.a. Fredrik Clausen, Tore Vik, Jan Grund, Karl Bay, Stein Evju og Fredrik Vogt-Lorentzen. 1964/65: Spilte i Bærum BBK, som jeg gjorde t.o.m. sesongen 1978/79. Bærum var den første offisielle basketballklubben, og var det første norske laget som spilte i utlandet - i Sola-cup i Karlstad oktober 1964. Vi hadde amerikansk mormontrener som var en stor inspirasjon: Douglas Broadhead. Vi ble nr. 2 i mormonturneringen og nr. 2 i prøveserien på Blindern, arrangert av basketballutvalget. I begge seriene slått av OSI. 1965/66: Tatt ut på det første landslaget og spilte flere treningskamper. I Nordisk mesterskap i København ble vi som kjent sist. 1966/67: Bærum (forsterket med Leif Bråten) spilte turnering i Istanbul før sesongen. En uforglemmelig opplevelse. Vi slo OSI for aller første gang - i CocaCola-cupen, men tapte for dem i serien. Jeg spilte i de første hjemmelandskampene mot Danmark i Blindernhallen. 1967/68: Bærum slo OSI i en av de to kampene i 1. div., og lagene måtte spille seriefinale. Denne vant vi med 1 poeng en svært viktig kamp for Bærum. Men Pål Vik ødela ankelen og kunne verken spille i NM helgen etter eller i Nordisk mesterskap. Første offisielle NM ble spilt med sluttspill mellom 3 lag - Ullern, OSI og Bærum. Vi slo OSI, men uten pause før Ullern-kampen, tapte vi denne. Dermed ble vi nr. 3. (Men etterpå tok vi som kjent 10 strake!). Vi spilte Nordisk mesterskap på Island, og ble nok en gang sist, med svært klare tap. 1968/69: Bærum BBK vant NM for første gang av 10 strake. Jeg spilte på laget til jeg var ferdig med medisinerstudiet i 1972 da flyttet jeg ut av Oslo, og tok en pause på 2 år. 1969/ 70 og 1970/71 vant Bærum Norgesmesterskapene både for damer og herrer. Jeg var kaptein på herrelaget og trener for damelaget, så det var naturligvis flotte sesonger med flere utenlandsreiser. 1971/72 var en topp sesong for Bærum og for meg: Vi spilte 25 kamper mot norske lag og vant alle kampene. NM-finalen mot Sandvika i 1972 var et høydepunkt: Med 800 tilskuere i
Nadderudhallen måte kampen utsettes for å få inn alle tilskuerne og Bærum vant med 21 poeng: 77-56. Vi hadde invitert det russiske juniorlandslaget som spilte mot Bærum og mot landslaget, og avsluttet med en seriefinale mot Sandvika der vi vant med 33 poeng! Det var min siste kamp før jeg flyttet fra Oslo pga turnustjenesten. I februar 1972 var jeg kaptein i de to første landskampene med seier. Vi slo Sverige i Karlstad riktignok juniorlandslaget deres - men det var offisiell landskamp. Etter det trakk jeg meg fra landslaget: I stedet for Nordisk mesterskap i Stockholm prioriterte jeg familien i påskeferien. 1972/73 var jeg trener og lagleder for damelaget, som vant NM, og assistant coach da herrelaget også vant NM. Men jeg spilte ikke. 1973/74 bodde og arbeidet jeg i Norrkøping i Sverige, og trente og spile litt med deres lag Hageby, som spilte i Allsvenskan. 1974/75var jeg tilbake i Bærum BBK som spiller og var med på å vinne NM i 1975, 76, 77 og 78 de to siste som trener og lagleder. Samtidig hadde jeg 5 NM som dametrener. Sesongen 1978/79 spilte jeg min siste sesongpå A-laget men vi vant ikke NM nr. 11. Fra 1979 til 2001:I 1979 stiftet Pål Vik og jeg Snarøen BBK. Vi ønsket å spille basket, men ikke på topplan lenger. Vi hadde spilt sammen siden 1964 og vi arbeidet sammen i samme legepraksis i Asker. Vi fikk med oss medspillere fra Bærum BBK og startet i 3. divisjon. Her spilte jeg med mine gamle lagkamerater til jeg la opp i 2001 pga. et røket korsbånd. Da var jeg blitt 55 år og hadde spilt basket aktivt i 38 år - siden 1963. Landslaget: Jeg spilte på landslaget fra starten i 1966 til og med våren 1972, da vi vant 2 kamper mot Sverige. Jeg spilte alle kampene i den tiden, med unntak av to kamper høsten 1969 da jeg giftet meg. Spilleregenskaper og trening Jeg har spilt guard oftest point guard. Mine beste egenskaper som spiller var nok langskudd og fast-breaks. I tillegg var jeg en stabil forsvarsspiller som stoppet mange fast-breaks for motstandere. Petter på lay-up i første hjemmelandskamp - mot Danmark 1967 Treningsmengden for klubblaget: Dette varierte jo over tid, ettersom dette gikk over 15 år fra 1964 til 1979. Vi trente uregelmessig etter sesongen og i sommerferien, men spilte mye utendørs basket. Den organiserte treningen startet i august utendørs, og fortsatte inne når vi fikk tilgang til haller/gymsaler. Vi trente stort sett 3 ganger i uken, i tillegg til kamper i helgene. Treningen besto av skyting, dribling/ballhåndtering, intervall med og uten ball, i tillegg til mye posisjonstrening, både forsvar og angrep, inkludert trening på forsvars- og angrepssystemer. Organisert styrketrening med vekter, apparater og lignende var det lite av, men en del styrketrening som sit-ups, push-ups og lignende. Treningsmengden for landslaget: Det var ikke store mengder landslagstrening, men det var samlinger av laget før kampene, og etter hvert var det regelmessige samling av landslagskandidater. Før Nordisk i 1966 spilte vi trenings-
kamp mot et dansk regionalt lag, og trente vel også på Idrettshøyskolen på Sogn. Treningen i Snarøen besto i en treningskveld i uken og kamper i helgen. Treningskvelden besto av spilling og skuddtrening. Medspillere og motstandere Her er det jo svært mye som kan trekkes frem. Enkelte punkter: Motstandere jeg var imponert over på landslaget: Jorma Pilkevaara fra Finland og Anders Grønlund fra Sverige og Alvik, i tillegg til islendingene Torstein Hallgrimsom og Kolbein Palsson er vel de som imponerte meg mest. Jørgen Hansson fra Sverige var vel mer skremmende enn imponerende, og jeg oppfattet ham mest som en lavpannet primitiv spiller. Men sterk, høy og effektiv! Herring, som spilte senter, og som gråt i timeouten i slutten av seriefinalen mot OSI, da han skulle skyte 2 avgjørende straffer: I can t make it, I can t make it, stønnet han men scoret på den siste! Og vi vant seriemesterskapet med knappest mulig margin: 59-58! Trenere/coacher Jeg tror den viktigste treneren min var den første, nemlig Douglas Broadhead. Han hadde betydning både som samlingspunkt og inspirator, men hans tekniske kunnskap var også verdifull for en fersk basketspiller. Når det gjelder motstandere her hjemme, var jeg mest imponert over Åsmund Berge, som var en både god og svært elegant spiller. (Han spilte jo også senere for Snarøen). Bruce Pitts (Ullern) hadde et farlig godt langskudd meget langt ute, og var vanskelig å stoppe. Det er mange medspillere jeg kunne berømme dels fordi det har vært mange gode medspillere, og dels fordi mange av disse har vært og er fremdeles mine beste venner. Rent spillemessig vil jeg nok peke på Pål Vik og Jan Morten Engzelius som to spillere det har vært ekstra moro å spille sammen med. Begge naturligvis for sin styrke som spillere (Pål: posisjon, skuddblokkering, rebounds, outlet pasninger og driver, Morten: driver, skudd, forsvarsspill, pasninger), men også pga sin spilleforståelse, innsats og mentale innstilling som mange av Bærumsspillerne jo delte. Knut Holt var en spiller med en helt spesiell ballevne, - han gjorde ting med basketballen ingen gjorde ham etter, og ofte i viktige kamper der vi trengte poeng. Jeg og mine medspillere er jo også inspirert av amerikanere: Fra vår første amerikanske trener og svært elegante spiller Douglas Broadhead via elegante Perry Dew og ikke fullt så elegante, men svært så tøffe Jimmy Wyatt med sin Chevrolet Camaro, til store Billy Lay-up fra høyre går også utmerket mot Sandvika og Bjørn Fritzen i Nadderuddhallen Albert Leon Hazan var også en viktig coach, mye som et samlingspunkt og inspirator for laget. Hans nettverk og sprogkunnskap var i særklasse. Et eksempel på det var at han og jeg tok kontakt med den russiske ambassaden og foreslo at vi (Bærum, som mangeårig norgesmester) skulle møte et russisk klubblag på passe nivå. Det førte som kjent til at det russiske juniorlandslaget kom til Norge 1 uke i
april 1972 og spilte 4 kamper mot Bærum og mot andre sammensatte lag, der Bærum deltok. Jeg må si jeg var ganske overrasket da svartelegrammet kom hjem til meg, som formann i klubben! Men det ble et meget vellykket arrangement og fikk ganske mye PR. Hele arrangementet kom på plass takket være Hazans ustoppelige ideer. En viktig inspirator i starten av karrieren var Tore Vik - primus motor på Eikeli, som fikk i stand mye av satsingen og aktiviteten vår. Høydepunkter Landslaget: Det morsomste var jo å delta på det første landslaget og spille i nordisk i København i 1966. Å delta på hjemmebane i 1970 var også morsomt og stas at kampen mot Danmark ble vist på norsk TV. Og ikke minst å slå svenskene til slutt i 1972 og være kaptein på et vinnende basketlandslag!. En spesiell episode fra Nordisk i 1966: Alle lagene bodde i Herlevhallen og så hverandre trene utenom kampene. Et stykke ut i mesterskapet tok Kingen (Johan Foss) frem et bord og satte det under en av kurvene. Oppe på det satte han en stol og klatret opp mens spillere fra de andre lagene sto og så på. Der oppe sto han ved siden av kurven, tok av seg på overkroppen, holdt armene ut og opp over hodet og ropte med dyp, grov stemme til sin medsammensvorne Tore Sandnæs: Passa nu, Hasse. Han mottok en pasning og dunket den i kurven til vill jubel. Han imiterte svenskenes Jørgen Hansson, som vi alle syntes var en smule primitiv, og han hadde etterlignet Hanssons fakter og oppførsel (Hasse var Hasse Albertsson, den andre svenske forwarden på 202 cm). Klubblaget: I NM-sluttspillet i 1971 spilte Bærum semifinale mot NTHI. Kampen var meget jevn, og Bærum vant knappe 58-57. Jeg vet at NTHI, med Tore Vik på laget og med egyptiske Shelbaya som spillende coach, satset mye på å slå Bærum. Men de var ikke kjent med våre to nye spillere: 17-årige Thorbjørn Gjerde og 15-årige Tor-Erik Gjersøe. De to overrasket sine motstandere stort da de kom inn som innbyttere og i stor grad var med på å avgjøre kampen. Det var bl.a. god coaching av Bærums coach, Albert Leon Hazan! Også finalen i samme NM er lett å huske: I starten av kampen i en fullsatt Nadderudhall snappet Pål Vik (venstre forward i soneforsvaret) en pasning fra Sandvikas Bjørn Fritzen (Sandvikas høyreguard). Pål stormet mot Sandvikas kurv med Bjørn rett bak og meg like etter. Da Pål gikk opp på lay-up satset Bjørn (178 cm) alt han kunne for å blokkere Pål (194 cm) bakfra. Bjørn ble med Pål opp, og fikk armen i klem mot kurven - og underarmen brakk. Det hører med at Pål scoret mens Bjørn ble idømt foul. Våren 1974 jobbet jeg som distriktslege i Norrkøping, Sverige og spilte på Hageby, deres toppbasketlag. Pål Vik som var nesten ferdig lege, fikk vikariat hos oss. Da Hageby spilte kamper mot de nederlandske mesterne fikk både Pål og jeg spille. Da Pål hadde tatt en rekke forsvarsrebounds i den første kampen, som nesten alle var omsatt i 2 poengs fastbreaks av meg (etter en perfekt langpasning fra Pål over alle motstandere og rett i mine hender), spurte svenskene om vi hadde spilt sammen tidligere. Og det hadde vi jo i 10 år! Etableringen av Snarøen BBK høsten 1979 som en old boys-klubb var meget vellykket. Svært mange tidligere Bærumsspillere har spilt der, frem til vi avviklet klubben i 2006. Etter hvert fikk vi med to Sandvika-spillere også, nemlig Åsmund Berge og Ketil Sand. Det var morsomt å spille i Snarøen. Dels fordi jeg spilte med gode venner, dels fordi det er gøy å spille basket, men også fordi det var interessant å oppleve at vi gamlegutta - flere etter hvert over 50 år - fint holdt følge med ungdommen og ofte slo dem. Det viser jo litt om hvordan teknikk og lagspill har stor betydning. Som trener er det særlig to ting jeg husker: Først den andre NM-finalen i Kongsberg i 1978 der vi slo Ullern klart og dermed vant vårt 10. NM på rad. Men like mye samspillet med laget den siste sesongen som trener, 1977/78: Én ting var at vi hadde erfarne spillere (Pål Vik, Morten Eng-
zelius, Thorbjørn Gjerde, Carl Rønneberg), kombinert med yngre krefter (som Dag Axelsen, Ragnar Poulsson og Finn Rasmussen). At vi hadde enkle, basale angrepsmønstre kombinert med noen systemer å bruke i angrep, var også bra. Men det sterkeste var nok forsvarsarbeidet, og hvordan det fungerte: Vi vekslet kontinuerlig mellom full- og half-court press, aggressivt mann-mot-mann og sone. Dette ble styrt fra benken med fingerkoder fra coach til kapteinen på banen. Det stadig vekslende forsvaret forvirret motstanderne, som hadde kjempeproblemer med å spille mot oss når dette fungerte og det gjorde det ofte. Generelt: Jeg må ta med en episode fra en NMsemifinale mot Ullern i Nadderudhallen. Et stykke ut i 2. omgang ble Bjarne Varre utvist. I skuffelse og irritasjon - over ikke å kunne fortsette kampen - bokset han knyttneven inn i murveggen bak benken, og brakk et ben i hånden! Dette illustrerer et sitat (fra Bob Cousy) vi brukte mye i Bærum: Show me a good loser and I will show you a loser! Vi var svært oppsatt på å vinne, og mente vi var gode nok til det. Dermed ble vi nok oppfattet som ganske arrogante av mange. Reiser: I min spilletid deltok jeg på et utall av reiser - de fleste i Norden. Mest spektakulær var turen til Istanbul i august 1966. Vi deltok med Leif Bråten (OSI) som forsterkning, og reiste sammen med et sammensatt damelag fra Ullern. Fra Sverige deltok topplaget Solna Basket med herre- og damelag. Vi hadde 2 fantastiske uker på Büykada, en flott øy i Bosporusstredet med utendørsbane, der vi trente hver dag. Kampene inne i Istanbul ble et antiklimaks, men det gjorde ingenting.. Skuffelser Den største nedturen for landslaget i min tid var at vi spilte så svakt under Nordisk på Island i 1968. Nordisk hjemme i Norge i 1970 var også en skuffelse spillemessig. En skuffelse var også premien for min 25. landskamp hjemme i Nadderudhallen: et askebeger! Av alle ting et usedvanlig dårlig valg fra forbundet! Trange forhold mot OSI (Truls Leikvang og Leif Bråten) i Blindernhallen 1968. Bjarne Varre i bakgrunnen Største nedtur som klubbspiller var første NM i 1968. Vi slo erkefienden OSI i første kamp i et trekantsluttspill, men tapte så for Ullern rett etterpå en kamp som ble spilt uten at vi fikk hvile. Dermed ble vi bare nr. 3, mens Ullern ble mester. En STOR skuffelse, som naturligvis ble godt kompensert med at herrelaget vårt vant de 10 neste mesterskapene. Skader De alvorligste skadene jeg har fått er kneskader: Diverse meniskskader, den første i 1966 (jeg har bare 1 igjen av mine 4 menisker) og så røk jeg et korsbånd i 1998. Etter det har kneet vært ustabilt, ettersom jeg har valgt å ikke operere det. Jeg spilte noen få kamper senere, men pga. ustabiliteten fant jeg det riktig å endelig legge opp. Imidlertid har jeg ingen problemer med kneet i hverdagen.
I tillegg har jeg hatt diverse ankelskader, nemlig overtråkkinger. I mange sesonger tapet jeg én eller begge ankler både i kamp og på trening. Forstuede fingre og et brukket ribben hører også med. Hjerteinfarktet regner jeg ikke som en basketballskade. Den eneste skaden jeg tror kunne vært unngått er korsbåndsskaden. Den hadde sammenheng med gulvbelegget i den nye hallen som OSI brukte fra 1997 hallen som ligger ved Ringveien i Oslo. For øvrig tror jeg skadene ikke kunne vært unngått. Utbytte Jeg har hatt et fantastisk utbytte av basketballen, som har vært en viktig del av mitt liv. Det at vi fikk etablert Snarøen og fortsatte å spille aktivt frem til 2001, da jeg var 55 år, sier jo litt. Teamfølelse, lagspill, innsats, å sette seg mål og nå dem alt er jo lærerikt og vi fikk gjort dette i basketballen. Som spiller og coach har Petter vunnet Kongepokaler både for herrer og for damer Siden vi var tidlig ute fikk vi nok maksimalt ut av det i forhold til innsatsen. Jeg har også hatt nytte av erfaringene i basketballen senere i mine lederjobber. Etter aktiv periode Som omtalt spilte jeg i Snarøen BBK fra 1979 til 2001. Jeg var stifter av klubben og formann i mange av årene. Jeg var aktiv i etableringen av fusjonsklubben EB-85, og har vært trener for yngre lag i klubben, hvor både min sønn Jo og min datter Ingrid spilte i aldersbestemte klasser. Jeg deltok på det aller første dommerkurset i Norge i 1965, og jeg var med i den første dommerkomiteen til basketballutvalget sammen med Knot Roald Myhre. Vi hadde bl.a. gleden av å uteksaminere den unge og lovende dommerkandidaten Stein Evju. Jeg dømte en god del som aktiv og særlig de første årene i Snarøen. Utenfor banen Mens jeg spilte på landslaget studerte jeg medisin. Senere arbeidet jeg som almenlege, og tok med 2 andre Bærums- og landslagsspillere i min praksis, nemlig først Pål Vik og senere Jan Morten Engzelius. Senere har jeg hatt flere jobber i næringslivet (EB og ABBsystemet), vært sykehusdirektør på Aker sykehus og på Rikshospitalet, og fra 1998 har jeg vært adm. dir. i Storebrand Helseforsikring. Fra 2006 bodde jeg vel 2 år i Seoul, Sør-Korea, der jeg startet helseforsikring for min nåværende arbeidsgiver, DKV, som er Europas største private helseforsikringsselskap. Nå er jeg i praksis pensjonert, og har noen styreverv. Treningsmessig holder jeg formen ved like på SATS, går på ski, kjører litt slalåm og sykler en del. Jeg er fortsatt gift med Hilde og har tre voksne barn og fire barnebarn. Neste generasjon Jo (f. 73) og Ingrid (f.76) spilte i noen år i EB- 85 som tenåringer, men har ikke fortsatt. Norsk basketball før og nå Det er skuffende at norsk basket ikke har utviklet seg videre. BLNO med TV2 var en spennende satsning som man ikke klarte å videreutvikle. Det er nok lite motiverende at det spiller så mange utlendinger på lagene og at de flytter mellom lagene dels svekker det utviklingen av norske talenter, dels reduserer det lokal patriotisme. Jeg tror man bør gjøre noe med det. Jeg er lite interessert i norsk basketball i dag og har ikke sett en kamp på mange år. Vi var svært oppsatt på å vinne, og ble nok oppfattet som ganske arrogante av mange.
This document was created with Win2PDF available at http://www.win2pdf.com. The unregistered version of Win2PDF is for evaluation or non-commercial use only.