Ungoiaiucomin Den kamiske religion (C) Torbjørn Lien. Kopiering ikke tillatt uten etter avtale. Kamisk religion, Ungoiaiucomin, er uløselig knyttet til folkets historie, og ikke minst deres versjon av forhistorien. Kunnskap om Historien, Ongoimanaio, regnes for den høyeste visdom, for gjennom å kjenne historien får man kunnskap om både det guddommelige og det evige. Kamaene ser på meneskene som barn av stjernene som bare gjester denne verden Ya for en kort tid. En dag skal de som finnes verdige få reise hjem til stjernene igjen, og alle spørsmål som historien har reist skal der få sitt svar. I det følgende gis en oversikt over de mest sentrale begrep i Ungoiaiucomin, deres mulige opphav, og deres betydning. Det gis også en oversikt over de religiøse tradisjoner slik de praktiseres både i den offentlige og den private sfære. Asaio Ungoiaiucomin er i utganspunktet strengt monoteistisk. Dette finner sitt uttrykk i troen på Asaio. Asaio er ikke bare stjernenes, himlenes og alle verdeners Gud og skaper, men også livets giver og opprettholder. Asaio er usynlig og umulig å gripe med noe billedspråk, opphøyet og utenfor alt det skapte. Asaio ser fortid og framtid, og kan styre historien i den retning det behager ham. Samtidig er Asaio nær og personlig, og ønsker kontakt med sitt folk for å lede dem på de stier som fører til rettferdighet, fred og overflod. Asaio deler ikke ære med noen annen gud eller guddommelig kraft; ja, Ungoiaiucomin utelukker endog at det finnes noen annen gud enn Asaio. Asaio har ingen begynnelse eller slutt; ingen fødsel eller død. Asaio bare er, og vil alltid være. Asaio skapte menneskene en gang for lenge siden, for at de skulle leke og danse på den verden som ble skapt til dem. Men menneskene var hovmodige og søkte alltid sine egne veier, og ville ikke ha noe med sin Skaper å gjøre. Ja, så mye vondt stelte de i stand at Ungoiaiucomin snakker om Ónoniaiosacenieö, konsekvensen av menneskets fall fra sin Skaper i form en stor redsel eller et mareritt, som holdt på å utrydde alle mennsker som var. Men Asaio reddet noen av dem, og bragte dem fra sin verden til en ny. For Asaio er nemlig mennesket det største av alt det skapte, og det kjæreste som fins. Samtidig er mennskelivet for sin skaper som støv og røyk i vinden, og derfor skal det gis stadige røykoffer for å minne Skaperen om at det skapte er klar over sin posisjon. Når kamaene ofrer olje i høye tårn for at vinden skal drive røyken over lange avstander, innser de sin begrensning ovenfor Skaperen. Med sine offer sier de at som vinden blåser røyken bort fra himmelen, slik kan Asaio blåse dem bort fra denne verden dersom hovmodet igjen skulle reise seg. For om Asaio er nåderik og kjærlig, omtales han også 1
som en «fortærende ild» som krever lydighet av sitt folk, ellers kan det risikere å bli forkastet. Ungoiaiucomin lærer at så har skjedd flere ganger i historien, når kamaene har blitt slått av sine fiender på grunn av avgudsdyrkelse eller andre ting som går imot Asaios vilje. Dambeo Da menneskene i tidens morgen kom til Ya slo de seg ned på øya Inaiami i øst. Dette var et fagert land, der menneskene skulle glemme hva de hadde forlatt og starte en ny tilværelse i lydighet til Asaio. Over dem ble Dambeo satt som konge og som vokter av rettferdigheten og freden som hersket blant menneskene. Men menneskene gjorde opprør, og ble til sist fordrevet over havet i vest og til det land der de nå bor. Dambeo la da Inaiami i en evig tåke, og sammen med sine trofaste som ikke hadde deltatt i opprøret trakk han seg enda lengre mot øst til landet Dambágin. Selv om dette er hendelser som skjedde for mange tusener av år siden sier Ungoiaiucomin at Dambeo fremdeles lever i Dambágin, og vokter over menneskene i vest. Kamaene er av Dambeo utvalgt til å føre kunnskapen om Asaio videre, og å bevare minnet om Skaperen til tiden kommer da Dambeo skal komme tilbake blant menneskene og atter herske over dem. Dette er det kamaene kaller Canaio Ocabuo, Kongens Tidsalder, en tusenårig epoke der kunnskapen om Asaio atter skal råde blant menneskene og forberede dem på tiden da alle skal vende tilbake til stjernene hvorfra de en gang kom. Dambágin Dambeos land; landet i øst der intet menneske for uten Enios får trå sin fot før tiden er inne. Dambágin er landet hvorfra Dambeo våker over kamaene og den øvrige verden, og hvorfra Han en dag skal vende tilbake til menneskene for å opprette Kongens Tidsalder. 2
Se min bror; se hva stjernene skuer Se min søster; se hva solen varmer sitt hjerte av Se landet der gresset danser under din fot, der himmelen hvisker deg hemmeligheter i øret om natten Livet strekker seg ut som en fager jomfru etter dagens lek i grønne hager Luften smaker som honning over blomstenes funklende skjær 1 Da skal landet og dets velsignelser bli åpent for alle som vil komme dit, og fra det landet skal det strømme veldige gaver og ufattelige gjerninger som verden aldri før har sett. Ellers blir navnet oppfattet synonymt med hele den makt Dambeo og Enios rår over, og alt som representerer Asaios vilje i Yáido før Kongens Tidsalder kommer. Derav uttrykket Ácin Dambágin, som betyr «under beskyttelse av Dambágin», og som egentlig sammenfatter hele Ungoiaiucomin i en eneste setning. Ut over dette sier Ungoiaiucomin lite om dette landet, som rent fysisk skal befinne seg langt mot øst. Enios Enios var de Gamle, menneskenes stamfedre som kom til Ya og Inaiami for å skape en bedre verden ved tidens begynnelse. Men ved det store opprøret ledet av Gedo på Inaiami ble menneskeslekten delt i to. De som fulgte mørket, og ble fordrevet vestover til Yáido var Inónios, mens de som var trofaste mot Dambeo var Enios, og ble med østover til Dambágin. Enios er Dambeos hjelpere og utsendinger. Det finnes flere tekster som beskriver hvor tallrike og mektige de er som krigere, og at ved Dambeos ankomst til Yáido vil være en veldig hær som skal knuse Fienden og alt mørke i et stort slag. Historien forteller at Enios ved flere anledninger har gjestet verden i vest som budbringere fra Dambágin og for Dambeo vilje. Blant annet fortelles det flere historier om hvordan Enios refset og advarte herskerne i Sinelebad før byens fall, og hvordan de hjalp kong Unguheo i flukten sørver mot Òninaioife på slutten av Skyggetiden. 2 1 Fra Madeshos. 2 Se AD2. 3
Madeshos Da menneskene kom til Ya hadde de med seg Madeshos, en lov skapt av Asaio selv, som skulle regulere både samfunnet menneskene imellom og menneskenes forhold til sin Skaper. Da menneskene ble fordrevet til Yáido gikk kunnskapen om Loven tapt etter noen generasjoner. Men kong Unadah av Sinelebad fikk Madeshos i eie av Enios 3, og på ny hersket Loven blant menneskene. Da Sinelebad falt, forsvant den opprinnelige utgaven av Madeshos gitt av Enios, men avskrifter av den ble tatt vare på, og ved samlingen av den kamiske nasjon ble disse avskriftene, samt en rekke andre religiøse tekster samlet i en bok også kalt Madeshos. Denne boken ble oppbevart først av de kamiske konger, og senere i templene. Etter det andre tempelets fall ble boken kopiert i flere utgaver, for at den ikke skulle gå tapt, noe den nesten hadde gjort i år 718 under de myrittiske herjingene. De ulike avskriftene ble i utgangspunktet tatt vare på av rike og mektige personer i det kamiske samfunn, men etter hvert ble det mer og mer vanlig at utdrag fra Madeshos var å finne også blant vanlige folk. Dette gjorde at da det tredje tempelet ble ødelagt i 1038, gikk ikke kunnskapen tapt i de store omveltningne i etterkant. I dag er det derfor ikke så uvanlig å finne avskrifter av Madeshos blant svært mange kamaer, og disse blir det lest fra og brukt i de ulike religiøse seremonier og samlinger. Noe komplett utgave av den opprinnelige Loven finnes imidlertid ikke lenger, og en tiltakende bekyring blant de skriftlærde er det faktum at stadig oftere dukker det opp avskrifter som avviker fra hverandre, og man begynner å bli i tvil om hva som er den opprinnelige ordlyden i teksten. Madeshos lengste og eldste tekst er formet som et navnløst 4 dikt som opprinnelig var på over tyve tusen linjer. Tradisjonelt er denne teksten et utdrag av den originale lovboken som Enios gav Sinelebads første hersker. Teksten inneholder både lovprisning av Asaio og advarsler mot mørket og ondskapen, samt en rekke praktiske regler og lover som samfunnet skal innrettes etter. I tillegg består boken av andre tekster, som Dáiome, Usháio, Gánaio Odeshu, Basheïceai Odeshu, og en rekke andre. Gedo Blant Dambeos tjenere på Inaiami var det en som aldri ville godta hverken Madeshos ord, Dambeos herredømme eller dyrkingen av Asaio. Ungoiaiucomin kaller ham Gedo, Fienden som elsket mørket høyere enn lyset, som søkte urett istedenfor rett, og ønsket død istedenfor liv. Men opprinnelig var det ikke slik, for Gedo var en gang «den eldste av Enios; Dambeos høyre hånd, utvalgt av Asaio for større gjerninger enn verden før har sett.» 5. Men fallet var stort, og hvordan det opprinnelig gikk til beskrives i diktet Dáiome 6 : 3 Se AD2, s.11. 4 Som regel refereres denne teksten som Madeshos, mens bokens øvrige tekster refereres til etter sine egne navn. 5 Fra Gánaio Odeshu. Se AD1, s.15. 6 Se AD1, s.10ff. 4
Aldri mer er du en bror, for brødre er fra deg nå tatt Evig er din skam, ditt svik. Om deg skal mørket fylke. Nid og skyld skal følge deg, og slavens sorg skal bli din natt Ve min tjener, du er falt. Ve min tjener, du er falt. Gedo lokket Ishoan, Ishans sønn over til mørket, og han lokket menneskene på Inaiami til opprør mot Dambeo. Da menneskene ble forvist til Yáido forsøkte han å utrydde minnene om Dambeo og hans lov, og å selv bli hersker over menneskenes hjerter. I følge Ungoiaiucomin var Gedo den personifiserte ondskap som hadde tatt skikkelse i vår verden ved å infiltrere Enios og Dambeos nærmeste medarbeidere, men i raseri over at han ikke fikk oppfylt sitt mål vendte han tilbake til Det evige mørket. Selv om Ungoiaiucomin ikke godkjenner andre guddommer enn Asaio, oppfattes Gedo og Asaio som åndelige motpoler, som hele tiden kjemper om menneskenes skjebne i de usynlige verdener. Der Asaio har Dambeo og Dambágin som sine redskaper i denne verden, har Gedo på samme måte Cashodaio og Ogádaio Mano som sine lydige redskaper. Cashodaio Ishoan, Ishans sønn lot seg lokke av Gedo på Inaiami til å bli mørkets lydige tjener. Beruset av makten det gav lot han seg fylle av Gedos ondskap, og Ishoan sluttet å eksistere. I stedet ble han Cashodaio, Gedos øverste general og høyre hånd. Etter slaget i Grønnfrostdalen 7 der Gedo forsvant tilbake til Det evige mørket, ble Cashodaio herre over mørkets makt på Yáido. Han ledet restene av mørkets hær langt vestover, til de øde land der ingen mennesker før hadde 7 Se AD1, s.21f. 5
vært. Der bygde han Ogádaio Mano som en port til Det evige mørket og som en kilde til verdens ondskap. Ungoiaiucomin regner ikke Gedo som en aktiv makt i denne verden, men hans tjener Cashodaio oppfattes som årsak til alt ondt som skjer blant menneskene. Der det er sykdom, død eller krig, er det fordi Cashodaios mørke tjenere har vært på ferde og spredt sin gift. Ved Dambeos komme skal Cashodaios mørke hær knuses en gang for alle, og intet ondt skal ramme verden mer. De tusen år som må gå før menneskene kan vende tilbake til stjernene er tiden Asaio trenger for å knuse Gedo i de usynlige verdener. Ogádaio Mano Mørkets festning i vest, i det land Cashodaio førte mørkets hær etter nederlaget i Grønnfrostdalen. Ungoiaiucomin sier nesten ingen ting mer om dette stedet, annet enn at det er en port til Det evige mørket, og et grusomt sted som ingen vender tilbake fra med forstanden i behold. Den lille teksten Usháio fra Madeshos er den som best beskriver hvordan dette stedet oppfattes. Hør du menneske blant mange som søker råttent vann fra dødens kilder Mørkets ange pirrer nesen før den råtner og blir markens rov I sin ensomhet langt mot vest han bygde en skammel for sin fot Ondskapens kilde, et Mørkets hus Dets herre skuer inn i tomhet for hans hjerte gir ham aldri fred Forbannet er alt hans vesen og alt hans henders verk For skjønnhet er av skjønnhets kilde og det gode fra nådens vell Men aldri har vel verdens øyne sett fra Mørket en stråle skinne Sorg er hans henders verk fra ondskapen dyp i det bunnløse mørke Hans makt beruser manges sinn Men smerte er hans første lønn og døden er den siste gave Så hør, du menneske blant mange Vit hva visdommen så har talt Ditt liv vil da bli som det er bestemt og ei en grav av orm og død Ádabónos Ungoiaiucomin praktiseres både offentlig og privat. Ádabónos uttrykker den offentlige dyrkelse av Asaio, og anses som noe av det viktigste i det kamiske 6
samfunn. Kamaene er av Asaio et utvalgt folk som skal holde levende kunnskapen om Skaperen i verden, og det er som folk de primært skal dyrke ham. Å svikte Skaperen som folk fører til at folket blir forlatt eller utsatt for straff. Trofasthet belønnes imidlertid med løfter om beskyttelse, fred og velstand. Dyrkelsen skjer primært gjennom to ting: Loven og ofrene. Loven, slik den er beskrevet i Madeshos, utgjør en rekke regler som skal gjelde for samfunnet, og der den viktigste regelen er at folket ikke skal dyrke andre guder enn Asaio, for «foruten Den Ene er det ingen guder, bare Fiendens ånder som vil forvirre folkenes hjerter og skape mørke i landene. 8» Kamisk religion er også en offerreligion, det vil si den foreskriver stadige offer til Asaio. Det er to typer offer, der det vanligste offeret er Ilèuyenô, Røykofferet. I templenes tid ble offeret utført i en storslått seremoni der olje ble brent i et stort fat på toppen av et høyt tårn laget spesielt for dette formålet. I følge tradisjonen var dette noe som ble gjort allerede på Inaiami i De gamles tidsalder. Etter det siste tempelets ødeleggelse har kamaene utført offeret i mindre skala, og ofte uten hjelp av et tårn. Som regel blir oljent påtent i et kar som står på et eget alter i friluft. Offerseremoniens første del er en påkallelse av Asaio gjennom å lese blant annet dette utdraget fra Madeshos: Vi påkaler Asaio, han som vi lovpriser, og vi blir frelst fra våre fiender Reis deg, Herre, i din kraft Vi vil lovsynge og prise ditt storverk. Du er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i trengsler, funnet overmåte stor Røyken fra oljen symboliserer menneskelivet, som bare varer en kort tid før det løser seg opp i intet. Gjennom å gjenta offeret minner man både seg selv og Asaio på dette, og ber om at Skaperen må bevare dem den tid de lever på jorden. Offerseremoniene i gammel tid var storslagne, og tusener av mennesker deltok. I nyere tid foregår det hele i en mye mindre skala, men fremdeles er den kollektive tankegangen helt sentral. Offeret er fra folket, og er til Asaios velbehag på vegne av alle som bekjenner seg til troen på ham. Røykofferet blir utført den første dagen i hver måned, samt ved hver merkedag jamfør den kamiske kalenderen Émenai obu. Det andre offeret er Misaheuyenô, Blodofferet. Det utføres bare en gang i året, under den store høytiden som kalles Cadas, den 3.misán. Dette er en soningsdag, der man gjør opp med Skaperen og hverandre for sine synder, det vil si synder mot Loven. Høytiden innledes alltid ved soloppgang med et blodoffer, der en lytefri steinspringerkalv ofres på et eget alter, og blodet stenkes utover prestene på vegne av folket. Kjøttet blir spist av prestene i folkets påsyn, mens resten av dyret brennes i en påfølgende Røykofferseremoni. 8 Fra Madeshos første del. 7
Tempelet Loven sier ingen ting om at det skal bygges et tempel for Asaio, og heller ikke noen andre tekster i Madeshos. De eneste byggverk som foreskrives er høye tårn hvorfra Røykofferet skal stige. Da de alemiske folk i vest fullførte det store tempelet i Danaën i år 171, ble dette oppfattet som en god gjerning av kamaene. For tempelet ble bygd til ære for himlenes, stjernenes og jordens Skaper, og selv om de alemiske folk i vest kalte ham for Lohi anså kamaene dette som et tempel til Asaios ære i denne verden. Men da nyheten om hvordan dyrkelsen av Skaperen ble gjort i dette tempelet nådde kamaene, ble de slått av forferdelse, og det var enige om skjendselen som lå i dette. Derfor måtte et nytt tempel reises, for å rette på det gale de frafalne i vest hadde forårsaket. Det kamiske tempelet stod ferdig i år 196, og var et praktfullt dekorert bygg, med gull, kostbare og vakre juveler, fint tilhogne steiner og vakkert treverk. Av form var det kvadratisk, med fire høye tårn i hvert hjørne og et femte, enda høyere, i midten. Sidene på tempelet var omlag 150 meter lange og 70 neter høye, og med det høyeste tårnet totalt omlag 120 meter opp fra bakken. Innvendig bestod tempelet av et stort rom, kalt Det hellige kammer, med et alter i midten der Blodofferet ble utført en gang i året. Ellers fantes det mindre rom som tjente til boliger, studierom og lager for prestene som bodde i tempelet. 8
Det andre tempelet stod ferdig i år 502 og var mindre enn det første. Dette tempelet var også kvadratisk, men hadde bare ett tårn som stod i midten og som var omlag 50 meter høyt. Sidene på tempelet var under hundre meter, men ellers inneholdt det de samme funksjonene som det første tempelet. Av utsmykning var det andre tempel også svært vakkert, med rike utskjæringer, gull, sølv og kostbare steiner. Dette tempelet ble bygd av Sørriket, og også Nordriket bygde seg et tempel. Dette stod ferdig i 578, men siden dette ikke var reist til Asaios ære, omtales det ikke her. Det tredje kamiske tempel for Asaio ble innviet i år 840. Det kunne ikke måle seg med de to forrige hverken i prakt eller størrelse, for bare to av klanene stod bak og ingen andre støttet byggeprosjektet med hverken gull, arbeidere eller materialer til å begynne med. Dette tempelets sider var bare 60 meter lange, og dets to tårn var under 20 meter høye. Men igjen kunne Røykofferet stige til værs over landet, og igjen kunne Blodofferet utføres i Det hellige kammer. De kamiske templene År 196-429: Første tempel for Asaio i Nihefee. Befalt reist av krigsherre Ecoho år 173. År 502-718: Andre tempel for Asaio i Nihefee. Påbegynt i 483 av fromme kamiske handelsmenn, og ferdigstilt av dronning Niamei. År 578-713: Det kamiske tempel for Canóngaseno i Umbócanome. Påbegynt av Nordrikets konge Eméno år 563. År 840-1039: Tredje tempel for Asaio i Nihefee. Reist av klanene Saheo og Canée. Abónô Der den offentlige praktisering av Ungoiaiucomin anses som nødvendig for at folket ikke skal blir forkastet av Asaio, regnes Abónô, den individuelle praktisering av troen, som en velsignelse for den enkelte. Dette er ikke noe Asaio krever, men er et tilbud for personlig berikelse. For Madeshos understreker også det personlige forholdet den enkelte bør ha til sin Skaper, som i dette berømte avsnittet: Min Skaper, du er min Gud Tidlig søker jeg deg Min sjel tørster etter deg, mitt kjød lengter etter deg i et tørt og uttørket land, hvor det ikke er vann For din miskunnhet er bedre enn livet Mine lepper priser deg 9
Slik vil jeg love deg hele mitt liv, i ditt navn vil jeg oppløfte mine hender Min sjel skal bli mettet som med fete retter Med jublende lepper skal min munn lovprise deg Når jeg kommer deg i hu på mitt leie, tenker jeg på deg gjennom nattevaktene For du har vært min hjelp, og under dine vingers skygge jubler jeg Ungoiaiucomin er primært en dennesidig og kollektivistisk religion, og legger liten vekt på hva som skjer etter døden med den enkelte. Noen steder i Madeshos snakkes det om den evige og fredfylte søvn som skjenkes de som setter sin lit til Asaio, og andre steder står det for eksempel om «de skyggefulle, nådige saler som våre fedre vandrer stille omkring i». Den personlige etikk synes underordnet nasjonens, og Ungoiaiucomin snakker ikke så mye om regler for presonlig livsførsel. For kamaene er disse tingene derfor ikke så viktige, og de fleste setter sin lit til at Asaio vil gi alle som tror på ham en eller annen fredfylt og god eksistens etter døden. Hva som skjer med dem som ikke tror på ham sier Ungoiaiucomin ikke noe om, selv om enkelte skriftlærde mener alle menesker får del i Asaios kjærlighet til slutt. I takknemlighet til Skaperens nåde oppfordrer det kamiske presteskap derfor den enkelte til personlig bønn og lovprisning så ofte som mulig, samt å sette all sin lit til Asaio og hans forsyn. Enkelte avsnitt i Madeshos kan imidlertid tolkes dit hen at den Loven som gjelder for folket som helhet også er den enkelte sitt ansvar. Men Ungoiaiucomin har alltid tolket det på slik at dette ansvaret primært ligger på folkets herskere, og at den enkelte kun skal følge budet om å kun ha Asaio som sin gud, og å følge de lovene som gjelder for samfunnet ellers. Dette er en problemstilling som særlig har blitt aktuell etter det tredje tempelets fall, og kamanasjonens opphør. For, som noen lærde sier, dersom kamaene skal følge herskernes lover for samfunnet, hva da om kamaene lever i samfunn som dyrker avguder og som ikke kjenner Asaios lover? Nå som kamaene ikke lengre har sin egen nasjon, hva da med det kollektive ansvaret? Disse spørsmålene har ført til at Ungoiaiucomin er blitt delt opp i ulike retninger de siste to hundre årene, der noen legger større vekt på den enkeltes moralske ansvar ovenfor både Skaperen og medmenneskene. 10