Samenes Venn. Organ for Norges Samemisjon nr. 3 2010 Årgang 85

Samenes Venn Organ for Norges Samemisjon nr. 3 2010 Årgang 85

2 Samenes Venn nr 3 10 Oppglødd Dagfinn Nese etter vinterstevnet i Kautokeino: Inspirerende å få være med! Ved Jon Amundal Foto: Ravdna Turi Henriksen Dagfinn Nese fra Erfjord i Ryfylke var en av talerne på årets vinterstevne i Kautokeino, og når vi ringer han for å høre hvordan det var, møter vi en som tydelig er oppglødd. Mange av Samenes Venns ledere kjenner jo til Dagfinn. Han var noen år barne- og ungdomsarbeider i Stavanger krets, og var også flere år kretssekretær i Sørlandet krets før han for noen år siden flyttet til hjemlige trakter i Ryfylke. Han jobber nå på et snekkeri, men har både vår og høst et par ukers virke i Finnmark. Jeg var med på stevnet i 10 dager, forteller Dagfinn. Den dagen jeg kom oppover (12.2) var det regn og surt i Tromsø, men vel framme i indre Finnmark var det fint vintervær. Etter hvert som dagene gikk,k ble det stadig kaldere, og den siste dagen jeg var der (21.2), var det ned mot 45 minusgrader. Da er det kaldt. Ikke minst er det en utfordring for bilene. Om en får startet de, er de stive og vanskelige å manøvrere. Men møtene gikk sin gang. Dagfinn tror at det var møteformen, husmøter, som gjorde at det var mulig å holde møter selv om det var så kaldt. Å fyre opp og få varme i store forsamlingshus ville vært en stor utfordring. Men i hjemmene der har en det jo gjerne varmt og godt likevel. Og husmøter er en fin ting, sier Dagfinn. Det fikk jeg oppleve på denne turen. Oppmøtet var godt overalt, på de fleste møter var vi samlet en 15 20 personer, ja, vi var faktisk oppe i 30 stk på enkelte møter. Familiebåndene er veldig sterke her, fortsetter Dagfinn, sterkere enn jeg opplever det lenger sør i landet, og det gjør at når en bestemor har møte, så kommer døtre m.fl. for å hjelpe til med bevertningen. Og skikkelig bevertning var det overalt. Folk er gjestfrie og setter sin ære i at vi skal ha det godt også på denne måten. Det at møtene har et visst familiepreg gjør at vi får en fin aldersspredning. Vi hadde ofte et spenn på fra 3 måneder til 90 år. Men om det er møter med familiepreg, er de ikke lukkede møter. Naboer kommer det også, og i løpet av tre ukers vinterstevne i Kautokeino får vi møte et stort antall mennesker. Mange av disse finner vi ikke så ofte på samlinger i kirke og bedehus. Det var også tydelig at folk setter pris på disse møtene, sier Dagfinn. De som planlegger stevnet opplever at folk Dagfinn Nese, en av talerne på årets vinterstevne i Kautokeino vil ha møter, og jeg opplevde både takknemlighet og glede der jeg var på møte. En person som hadde vært med på flere møter, sa det slik etter møtet en kveld: Det blir så tomt når dere drar. Det forteller om en åndelig hunger og tørst, og at vi ved å forkynne Guds ord nettopp får fylle denne tomheten. Ellers opplever Dagfinn det som en utfordring å tale med tolk. For på alle møter her blir talen tolket til samisk om den skjer på norsk, og motsatt. Men dette har lang tradisjon, og folk er vant til at det skal være slik. Og under vinterstevnet blir de fleste møtene tatt opp på bånd, og sendt på Radio DSF noen dager etterpå. Slik har en enda større tilhørerskare enn de som er på møtet. Og møtekulturen er jo noe forskjellig fra det jeg er vant til sørfra, sier Dagfinn. Men jeg trives. Tror det er viktig å vise interesse for det folket her holder på med og er opptatt med. Ellers er det også viktig å ha en avslappet holdning og være seg selv. Jeg hadde svært fine dager under vinterstevnet i Kautokeino. Slik dette fungerer er det et veldig viktig arbeid. Om det ikke er så veldig mange storsamlinger, når vi veldig langt ut. Må vel tilføye at det var ikke bare husmøter. Det var samlinger i kirka både i Máze og Kautokeino, og også i Lappoluobbal kapell. Men det bærende i vinterstevnet her er husmøtene. Vi møter mange mennesker med Guds ord, og Ordet skal ikke vende tomt tilbake. avslutter Dagfinn. DET NYTTER!

I dette nr kan du LESE OM: Inspirerende å få være med! 2 Bønnesvar i storm 6 Din rette plass i livet 7 Tanker under biltur 8-9 Fastetid 10-11 Vinterstevnet i Kautokeino 12-13 Nytt fra Sapmi 14 Fin nattverdsstund 15 Kolafest 16 Forsidebildet er tatt av Thor Henrik With og viser flotte farger i berget og vidda i vinterskrud. På lederplass Overflødige i Russland? Samemisjonen begynte sitt arbeid i Russland midt på 90-tallet, i et tiår preget av store omveltninger og betydelige problemer hos vår nabo i øst. Behovet for hjelp utenfra var til stede, og både frivillige organisasjoner og den norske stat stilte opp. Vi ville hjelpe vår store nabo. I dag ser vi et annet bilde av Russland. Den russiske stat står igjen fram som en politisk stormakt. Økonomien har lenge vært i vekst, selv om bildet nå ikke er entydig positivt. Og mange så Russland glitre i en Melodi Grand Prix-finale som var dobbelt så stor og dobbelt så flott som noen finale tidligere. Hvorfor skal Samemisjonen fortsette sin virksomhet i Russland når forholdene i landet har blitt så mye bedre? For det første fordi vår viktigste oppgave ikke handler om velstand, men om kristenstand, om frelsen. For det andre fordi vi arbeider i blant folk som ikke får nevneverdig del i forbedringene. Gruvebyen Revda inne på Kolahalvøya, der Samemisjonen har en hoveddel av sin virksomhet, går en mørk tid i møte. Befolkningen er allerede halvert, etter gjentatte konkurser i gruveselskapet som byen er bygget opp rundt. I høst fikk arbeiderne utbetalt bare halv lønn i månedsvis. Og ved nyttårstider kunngjorde statsminister Putin at byen skulle avvikles. Folk i Revda trekker på skuldrene, for slikt er blitt kunngjort før om andre byer, uten at noe har skjedd. Mange ville flyttet, om de bare fikk ny jobb et annet sted, og dermed flyttetillatelse. Men uten ny jobb i en annen by, er de låst til Revda, med lønnsstopp, arbeidsledighet, fattigdom og håpløshet. Om forholdene er et hakk bedre i nabobyen Lovozero, er det likevel bare tale om nyanser. Den russiske landsbygda har liten Samenes Venn nr 3 10 3 eller ingen glede av velstandsutviklingen i de store byene. Og, påpeker russlandskjenneren og NRK-journalisten Morten Jentoft, utover på den russiske landsbygda er det hele samfunn som er helt forfyllet, der ingen orker å jobbe lenger, og man overlever på de små jordlappene som de seige russiske bestemødre greier å dyrke. Det er sikkert riktig at hjelp fra den lille norske stat til den enorme russiske nå både er overflødig og latterlig, slik flere forskere på internasjonale forhold har påpekt i den senere tid. Vi vil imidlertid ikke gi dem rett i at frivillig innsats ikke behøves. Derimot er det riktig at den hjelpen vi yter, skjer i et mest mulig jevnbyrdig samarbeid, der begge parter har sitt å bidra med, og begge parter skal stille opp med sin kunnskap og sine ferdigheter. Dersom den ene parten alltid skal gi, og den andre parten alltid skal være fattig mottaker, blir det som skal være en tjeneste til en bjørnetjeneste, slik vi tidligere har påpekt. Samemisjonens givere kommer aldri til å løse problemene på en russiske landsbygda. Det har de heller aldri tatt mål av seg til å gjøre. Men Samemisjonens givere kan gjøre disse årene betydelig bedre for mange familier i avglemte småbyer på Kolahalvøya, kan gi barn nok næringsrik mat så de blir sunne og kan ha utbytte av skolegangen, kan dempe lidelse eller gi helsa tilbake til enkeltmennesker som ellers ikke fikk tilstrekkelig helsehjelp. Om det ikke betyr noe for de store tall i Moskva, gjør det all verdens forskjell i Revda og Lovozero. Da er det verd det. Det er ikke overflødig. Mesteren sa jo: Gå du bort og gjør like så. Thor Henrik With Assisterende generalsekretær

4 Samenes Venn nr 3 10 Nubbe Eva Nubbe Eva Maria lohpádusoažžun beaivi - Luk. 1, 46 55 Teaksta: Sverre Gustad Ill: Frode Kalleland Sámás: Rávdná Turi Henriksen D alle Márjá celkkii: Mu siellu rámida Hearrá, ja mu vuoigŋa ávvuda Ipmila, mu beasti, dihtii. Dasgo son lea geahččan vuollegis bálvaleaddjásis. Dás duohko buot sogat rámidit mu ávdugassan, dasgo buotveagalaš Ipmil dahká munnje stuora daguid, bassi lea su namma. Sogas sohkii son árkkálmastá sin geat ballet sus. Su gievrras gieđat dahket fámolaš daguid; son biđge sin geain leat čeavlás jurdagat sin váimmuin, ja nordada áđđejeddjiid eret truvnnuin ja bajida smávváid. Son biebmá nealguid buriid attáldagaiguin, muhto riggáid son vuolggaha eret iežas luhtte guoros gieđaid. Son veahkeha bálvaleaddjis Israela ii ge vajáldahte árpmiheames su, nugo lohpidii min máddariidda, Abrahamii ja su sohkii, agálaš áigái. Biibbalis lea Maria guovddáš olmmoš. Biibbalis gullat olu olbmáid birra geat ledje stuorrát. Muhto Biibbalis lea maid nissoniid birra liikká miellagiddevaš lohkat. Nissonat riegádahttet sohkagotti sohkagotti maŋis. Sii addet heakka bestojumi historjái. Sis ledje eará vuogit oažžut návccaid go fápmu. Eará vuogit stuorisvuhtii go áŋgiruššan ja gudni. Ovdamearkka dihte Sara gii oavdudagu bokte šattai máttáreadnin visot Israela sohkagoddái. Maiddái Hanna, profehta Samuela eadni, lea okta dáin oallut oskku máddariin. Sin gaskkas ledje maid Rut, gonagas Davida eadni. (Jesusa soga birra gávnnat Matteus evangeliumis 1, 1-17 mas nissonat leat oidnosis). Jesusa máddarat čájehit ahte Ipmila duojis adnojit olbmot, gasku behttosa, morraša ja heahpada. Biibbalis oaidnit mainna lágin smávvát ja badjelgehččojuvvomat aliduvvojit ovdagovvan ja guovddáš oassin Ipmila historjjás, mii doalvu bestojupmái. Girkojagis Maria lohpádusoažžunbeaivvi álgá Maria lávlut máidnunlávlagiid. Son dáidá ožžon movtta otná beaivvi sárdneteavsttas mii lea Sálbma 113. Maria máhtii biibbalhistorjjá, Boares testameantta. Hanna máidnunlávlla go son oaččui bártni Samuela, lea maid fárus, dan gávnnat 1. Sam. 1,3. Apoasttal Paulus muitala ovddolaš sága: Son lea válljen min Kristusis juo ovdal máilbmi vuođđuduvvui, vai mii livččiimet basit ja láitemeahttumat su ovddas. Maria attii iežas ovdan, dagai áibbas nuppeládje go Eva man birra lohkat 1.Mos.3. Maria lei vuollegaš Ipmila oavdudahkui ja šattai su vuollegis bálvaleaddji. Náitalkeahtes dilis son šattai áhpeheapmin, sutnje sahkanii Ipmila bárdni, Bassi Vuoiŋŋa bokte sahkkanahttojuvvon. Dan mii ii lean stuoris olbmuid ovddas, dan válljii Ipmil. Marias lei vuollegašvuohta. Aiddo nu movt sivdnádusa muitalusas. Ipmil almmis celkkii: Šaddos čuovggas, ja čuovggas šattai (1.Mos.1,3). Ipmil celkkii Mariai ahte son galggai šaddat Su bártni eadnin. Šaddos nu, son vástidii dorvvolašvuođas. Mainna lágiin sáhttit mii gudnejahttit Maria rievttes vugiin? Mii geat leat protestánttat, ja lutherlaččat, mii doalahit Maria duogábealde. Mii ballat katolalašvuođas, muhto allot vajáldahte dan nuppi Eva, gii lea Maria. Son šattai min beasti eadnin. Su varra šattai Su varran, Jesusa, Ipmila bártni bokte. Son lea duođai duohta olmmoš. Berre leat seamma lunddolaš ságastallat nuppi Eva birra go dan nuppi Adama birra, namalassii Jesusa. Dát leat guokte buohtalas dáhpáhusa Ipmila duojis historjjás. Maria bokte ollášuvai bestojumi duodji, ja mii hástaluvvot máidnut su, ávvudit Maria ovdagovain. Muhto rohkadallan gullá Jesusii, su bárdnái. Maria stuora ovdagovas oahppat mii addit iežamet Hearrá háldui. Devdos su máidnunlávlla maiddái min, vai mii nai oažžut oasi bestojumi ilus. Maria ovdošii dan dáhpáhusa dihtii. Loahpas son čuoččui ruossa guoras, Jesus ruossa bálddas, nu movt bákčasiid eadni. Maria bokte ollašuhtii Ipmil bestojumi duoji. Maria lea min stuora ovdagovva. Son attii iežas Ipmila háldui. Das oaidnit movt Ipmil geavaha daid smávváid min gaskkas, sin geaid earát eai soaitte oaidnit. Ave Maria! Gudni dutnje Maria! Lea dajaldat dárogielas. Go lohkat Ave ruovttogežiid, de šaddá Eva. Maria lea áibbas nuppelágan go Eva. Eva divttii iežas fillejuvvot beargalaga juonalaš fallehusas, muhto Maria attii iežas almmálaš fámuid háldui. Danne galgat lávlut máidnunlávlagiid Maria lohpádusoažžunbeaivvi. Loga vel eará teavsttaid 6. siiddus, mat gullet Maria lohpádusoažžunbeaivái!

Andakt Den Andre Eva Samenes Venn nr 3 10 5 Maria budskaps dag - Luk. 1, 46 55 Tekst: Sverre Gustad Ill: Frode Kalleland D a sa Maria: «Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser. For han har sett til sin ringe tjenerinne. Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig, for store ting har han gjort mot meg, han, den mektige; hellig er hans navn. Fra slekt til slekt varer hans miskunn for dem som frykter ham. Han gjorde storverk med sin sterke arm; han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet. Han støtte herskere ned fra tronen og opphøyet de lave. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg. Han tok seg av Israel, sin tjener, og kom i hu sin miskunn slik han lovet våre fedre, Abraham og hans ætt, til evig tid.» I Bibelens persongalleri er Maria en sentral skikkelse. Bibelen har mange menn som ruver. Men Bibelens kvinneskikkelser er ikke mindre spennende. Det er kvinnene som føder slektsledd etter slektsledd. De er selve livskraften i frelseshistorien. De fant andre former for styrke enn makten, andre veier til storhet enn ambisjon og ære. For eksempel Sara som ved et under ble stammor til hele Israels slekt. Hanna mor til profeten Samuel er også ei av disse troens mange formødre. Blant disse var også Rut, kong Davids mor. (Jesu slektstavle hos Matt. 1,1-17 framhever kvinnene) Jesu formødre viser at Gud handler i historien med mennesker, midt i svik, sorg og skam. Bibelen viser hvordan små og oversette blir opphøyd til forbilder og sentrale aktører i Guds historie, som leder til frelse. I kirkeårets Maria budskapsdag bryter Maria ut i lovsang. Hun må være inspirert av dagens prekentekst, Salme 113. Maria kunne sin bibelhistorie, GT. Hannas lovsang over at hun fikk sønnen Samuel klinger også med. 1.Sam.1,3. Apostelen Paulus meisler ut et fantastisk budskap: I Kristus har han utvalgt oss før verden ble skapt, så vi skulle stå hellige og feilfrie for hans ansikt. Maria stilte seg til disposisjon i motsetning til Eva i 1.Mos.3. Maria åpnet for underets Gud og ble hans ringe tjenerinne. Utenfor ekteskap unnfanget hun Guds sønn ved Den hellige ånd. Det som var lite utvalgte Gud seg. Maria var et levende ja. Akkurat som i skaperakten: Bli lys sa Gud i himmelen, og det ble lys på jorden (1.Mos.1,3). Gud sa til Maria at hun skulle bli mor til Hans sønn. La det skje, svarte hun med den absolutte selvfølgelighet. Hvordan kan vi ære Maria på den rette måte? Vi protestanter, vi lutheranere inklusive, holder Maria godt i bakgrunnen. Vi er redde for det katolske, men la oss ikke glemme den andre Eva, Maria. Hun ble vår frelsers mor. Hennes blod ble Hans i Jesus, Guds sønn, og Han er i sannhet menneske fullt og helt. Det bør være like naturlig å snakke om den andre Eva som den andre Adam, Jesus. Dette er to parallelle linjer i Guds handling i historien Gjennom Maria fullbyrdes frelsesverket, og vi utfordres til å prise henne, juble over Marias eksempel. Men tilbedelsen rettes til sønnen Jesus. Maria er vårt store forbilde i det å stille seg til disposisjon for Herren. La hennes lovsang også fylle oss slik at frelsens glede blir vår. Maria undret seg over det som skjedde. Til slutt stod hun ved korset, Jesu kors, som mater dolorosa smertenes mor. Gjennom Maria fullfører Gud sitt frelsesverk. Maria er vårt store forbilde. Hun stilte seg til rådighet, og dette viser at Gud bruker de små, de som ingen kanskje ser. Ave Maria! - Hill deg Maria! Denne strofa kjenner vi. Leser vi Ave baklengs får vi Eva. Maria er Evas motsetning. Eva lot seg friste av djevelens listige angrep, mens Maria stilte seg åpen for himmelens krefter. Det er grunn til lovsang på Maria budskapsdag. Les de andre tekstene på Maria budskaps dag på side 6!

6 Samenes Venn nr 3 10 Bibeltekster Ef. 1, 3 6 Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i Kristus har velsignet oss med all Åndens velsignelse i himmelen. I Kristus utvalgte han oss før verdens grunnvoll ble lagt til å stå for hans ansikt, hellige og uten feil. I kjærlighet og etter sin egen gode vilje avgjorde han på forhånd at vi skulle få rett til å være hans barn ved Jesus Kristus, til lov og pris for hans herlighet og nåde, som han overøste oss me i ham som han elsker så høyt. Salme 113 Halleluja! Syng lovsang, Herrens tjenere, lovsyng Herrens navn! Lovet være Herrens navn fra nå og til evig tid! Fra soloppgang til solnedgang skal Herrens navn være lovet. Herren er opphøyet over alle folkeslag, over himmelen er hans herlighet. Hvem er som Herren vår Gud, han som troner i det høye, som skuer ned i det dype, i himmelen og på jorden? Han reiser de ringe opp av støvet og løfter de fattige fra asken. Han lar dem sitte sammen med stormenn, med høvdingene i sitt folk. Barnløs kvinne lar han bo i huset som lykkelig mor til en barneflokk. Halleluja! Ef. 1, 3 6 Rámiduvvon lehkos Ipmil ja Hearrámet Jesus Kristusa Áhčči, guhte Kristusis lea buressivdnidan min buot Vuoiŋŋa almmálaš buressivdnádusain. Son lea válljen min Kristusis juo ovdal go máilbmi vuođđuduvvui, vai mii livččiimet basit ja láitemeahttumat su ovddas. Ráhkisvuođastis son lea ovddalgihtii mearridan min oažžut máná vuoigatvuođa iežas luhtte Jesus Kristusa bokte. Dát lei su árpmolaš dáhtu ja buori miela mielde, vai su árpmu hearvásvuohta rámiduvvošii, dat man son attii midjiide ráhkis Bártnis bokte. Sálbma 113 Halleluja! Máidnot Hearrá, su bálvaleaddjit, máidnot Hearrá nama! Hearrá namma lehkos máidnojuvvon dálážis gitta agálaš áigái! Beaivváža badjáneami rájes dan luoitádeami rádjái lehkos Hearrá namma áidnojuvvon. Hearrá lea aliduvvon buot álbmogiid badjel, su hearvásvuohta lea ollu alit go albmi. Gii lea nugo Hearrá, Ipmileamet, guhte čohkká truvnnustis allagasas, muhto geahččá nu čiekŋalit vulos, gii almmis ja eatnamis? Son čuoččáldahttá heaju muolddas, son lokte váivvášiid gunas. Son diktá sin čohkkát oaivámuččaiguin, iežas álbmoga oaivámuččaiguin. Son addá šattohis nissonii ruovttu, ilolaš eadnin mánáide. Halleluja! Mitt bønnesvar: Stein Henriksen var lærer på DSF (Den Samiske folkehøgskolen) i Karasjok fra 1953 til 1955. Han var han sokneprest flere steder, bl.a. i Lebesby i Laksefjorden fra 1960-1967. Stein Henriksen er nå 87 år og har gjennom et langt liv opplevd mye på troens vei. Han var også en bønnens mann, og det er mange som i årenes løp har fått oppleve at han både i ord og gjerning sto Herren nær på en spesiell måte. I løpet av noen samtaler har jeg skrevet ned opplevelser han har hatt på troens vei og som kan være trosstyrkende for andre å få del i. Disse vil bli å lese i Samenes Venn under «Mitt bønnesvar. «Stein og Herborg (som også var lærer på DSF), bor nå på Vigeland i Lindesnes. Hovedkirken var i Kjøllefjord, og for å kunne betjene de andre kirkene i soknet, var jeg avhengig av båt. Jeg hadde min egen skøyte, og det jeg skal fortelle om, skjedde på hjemturen fra en gudstjeneste i Lebesby. Dette var i mars, og været var ustadig. Vi var tre ombord; en samisk forkynner, motormannen og jeg som sto til rors. På vei ut Laksefjorden, var været skiftende, og vi hadde en stopp ute i fjorden for å vurdere været før vi måtte runde den ytterste odden, Drotviknæringen. Været roet seg noe, og vi ble enige om å seile videre for Sven Sunnset i samtale med Stein Henriksen. å nå frem til Kjøllefjord. Da vi var kommet ytterst i fjorden, satte det inn med tykt snøvær og vinden økte på. Det var ingen sikt, og jeg måtte bare stå på mot vinden. Da snøværet la seg etter en stund, var vi kommet alt for langt til havs, og været var så dårlig at jeg forsto at dette var i ferd med å bli kritisk. For å komme til havn, måtte vi snu med den følge at vi ville få bølgene på tvers og dermed risikere å forlise. Bare den som selv har opplevd å miste kontrollen i ruskevær til havs, forstår hvordan jeg hadde det. Da foldet jeg mine hender på rattet og ba til Han som også er stormens Herre om å overta ansvaret for å lose oss trygt i havn. Ganske umiddelbart skjedde det noe. Jeg fikk en forunderlig ro og skøyta tok bølgene på en måte jeg ikke hadde opplevd hverken før eller senere. Vi kom trygt til havn til Kjøllefjord. Været hadde hele tiden vært like dårlig. Da vi la til kai, og de andre to kom opp, fikk jeg skryt for godt sjømannskap. Nei, dette var ikke min fortjeneste. Dette var bønnesvar i en situasjon hvor eneste utvei var å legge alt i Herrens hender. Opplevelsen ble en sterk påminning om Guds tilstedeværelse og at hans allmakt berget oss fra å forlise. (Flere av Stein Henriksens bønnesvar kommer i senere nr)

Samenes Venn nr 3 10 7 Din rette plass i livet 1. Din rette plass i livet er ei på verdens vis, å leve til ditt eget gavn, din ære. Din rette plass i livet det er til Jesu pris, for verdens barn et vitnesbyrd å være. 2. Din rette plass i livet er ei på jordlivs sti, som syndetrell din slavedrakt å bære. Din rette plass i livet det er å være fri, - for Jesu skyld din tjenerdrakt å bære. 3. Din rette plass i livet er ei på ærens tind, å stå som helt som andre blindt tilbeder. Din rette plass i livet det er med ydmykt sinn, din neste vise hjertelag og heder. 4. Din rette plass i livet er ei fra maktens topp, med stolte blikk å se ned på de andre. Din rette plass i livet det er å løfte opp, de som med tunge byrder måtte vandre. 5. Din rette plass i livet er ei å ha et navn, som lyser klart på historiens himmel. Din rette plass i livet det er å stille savn, på ferden gjennom hverdagsgråe vrimmel. Lars Heggset I år inviterer kretsstyret i Sørlandets krets av Norges Samemisjon til årsmøte på Bibelskolen i Grimstad lørdag 10. april Program for kretsmøtet 2009 Lørdag 10 april: 11.00 Registrering Enkel bevertning 12.00 Åpning av kretsmøtet Bibeltime : Jesus vår Herre v/magne Gamlemshaug Sang og musikk ved Tonje Teistedal m/flere Enkel bevertning 13.30 Årsmøte 16.00 Middag 18.00 Festmøte Tale vmagne Gamlemshaug Sang Informasjon fra Finnmarksarbeidet, Kolaarbeidet og Radio DSF Misjonsoffer Søndag 11.april 09.30 Gudstjeneste Østerhus Arbeidskirke, Grimstad Tale av Magne Gamlemshaug Sokneprest J. Ørum 11.00 Gudstjeneste Eide Kirke v/sokneprest J. Ørum Påmelding til sorlandet@samemisjonen.no Eller telefon 99 41 01 22 eller 97 63 35 45 Kretssekretær 50% søkes av Sørlandet krets av Norges Samemisjon. Vi søker person med følgende egenskaper: - Nådegave til å forkynne - Kontaktskapende - Kreativ - Selvstendig - Like å samarbeide - også over kulturgrenser. Se utfyllende info. på www.samemisjonen.no tlf. 99410122. Ta kontakt snarest!

8 Samenes Venn nr 3 10 Forandring til det bedre - tanker under en biltur - - Tekst: Alf Kr. Tellefsen Foto: NSMs arkiv Sammen med Anders Sokki og Klemet J.O. Hætta hadde vi møte i Maze hos Inga og Mikkel Kemi tirsdag den 16. februar. Dette var i forbindelse med Samemisjonens Vinterstevnemøter i Kautokeino. Jeg skulle kjøre tilbake til Karasjok de 13 milene, blant annet for å legge inn brikka i radioen fra møteopptaket. Det var rundt 20 kuldegrader da jeg startet og litt snøfokk. Jeg var alene og skrudde på Radio DSF, på bilradioen, som nettopp da var i ferd med å avslutte møtet fra den andre dagen i Vinterstevneopplegget i Kautokeino. Talene er på to språk, norsk tolket til samisk eller motsatt, slik vi hadde det i Maze denne kvelden. Mens jeg kjørte over vidda løp tankene mine gjennom de mange årene som jeg har ferdes i disse strøk. Stedene hadde jeg besøkt med å gå til fots, på ski, med reinskyss, snowmobil, hesteskyss, traktorskyss, de aller fleste gangene med snøscooter, inntil bilveien kom og nå satt jeg i en varm bil og hørte samtidig på Samemisjonens nærradio, Radio DSF. Jeg passerte en reinflokk like ved veien, så farten måtte reduseres. Så kom det en kirke på Lappoluoppal. Her hadde vi møte søndag 14.februar. Viddene fra Kautokeinoelva og inn mot Lappoluoppal lå der åpne og fortalte meg om alle Alf Kristian gjør seg klar for scootertur Vidda er flott i vinterdrakt

Samenes Venn nr 3 10 9 de snøscooterturene som måtte til for å få det siste inn til kirka før innvielsen, særlig gjaldt det alt inventar. Svein Arne Paulen og jeg måtte hente det i lånt bil helt i Tromsø noen dager før, da båten som kom med det fikk motorstopp to ganger. Til slutt losset den all last i Tromsø. Vel framme i Stornesområdet måtte snøscooterne overta, det var ingen bilvei til Lappoluoppal den gang, og det ble mange turer. Mange var også de mennesker som var med på innspurten av kapellet. Søster Anna (Fuglesteg) sendte de to andre sykepleierne, søster Tordis (Eide) og søster Gunhild (Paulen) til dugnad på Lappoluoppal flere dager før og under de to innvielsesdagene. Selv tok søster Anna ansvar for døgndrift på sykestua. Legen i Kautokeino visste også om alt som foregikk på Lappoluoppal og om de to sykepleierne som var der. Så en kveld kom det telefonbeskje fra Fjellstua om en av dem kunne dra på sykebesøk noen kilometer fra kapellet. Søster Gunhild drog av gårde med Samemisjonens snøscooter og sparte legen fra å komme til Lappoluoppal denne kvelden. Så snart innvielsen var over kom det igjen telefonbeskje fra Fjellstua. Denne gang var det fra søster Anna som hadde fortalt at flere nye pasienter var kommet til sykestua, så spørsmålet var om søstrene kunne komme fortest mulig tilbake, og det skjedde. Til et av husene litt før kapellet kom min tidligere medarbeider, Mattis Buljo, og meg en gang på 1960 tallet, kjørende med snøscooter og fant en familie i sorg. En liten gutt var druknet i en brønn. Det var ikke noe nummer 113 å ringe den gang, ingen helikopter som raskt kunne være der, så situasjonen måtte bare godtas som den var. Jeg husker særlig Mattis sine trøstens ord ut fra Guds ord, og jeg er blitt minnet om dette gang på gang i årene som er gått. I mange år har dette huset vært et fast møtehus. Jeg kjører videre, det blir klarere vær, litt nordlys, men det blir kaldere. Møtehus på rekke og rad kjøres forbi. Snart passerer jeg Suosjavri hvor tanken løper gjennom mange ti-år. Her er det også et kapell, det ligger på Karasjok-siden av kommunegrensen. Det eies av Karasjok Menighetsråd med Kautokeino Menighetsråd og Samemisjonen som medeiere. Det ble bygget i 1968, ett år etter det på Lappoluoppal. Jeg var da sekretær i Samemisjonen og formann i Karasjok Menighetsråd, det var naturlig at jeg fikk mye med denne bygningen å gjøre, så jeg ble valgt til formann i byggekomiteen, - og har mange gode minner knyttet til dette. Tegningen var en gave fra en tidligere nabo, Ernst Nilsen, og alterutstyr i tinn og sølv ble gitt fra Samemisjonens foreningen på Flekkerøy. Snøscooterløypene fra Suosjavri går i mange retninger, til Mållesjok og Alta, til Sorbmo og Kautokeinos Østfjell, det er også ca. halveis mellom Kautokeino og Karasjok, og dermed et naturlig stopp på Fjellstua hos Berit og Johannes, når snøscooter ble benyttet. Ferden går videre nedover Iešjokdalen, alle husene har jeg vært inne i, og i de fleste har det vært husmøter, men denne vinter har det ikke vært møter i disse hus av forskjellige grunner. Radio DSF byttes over til en annen frekvens, men den høres like godt på den, og om jeg skulle kjøre 20 mil til i samme retning ville jeg kunne høre samme program. Før jeg kommer til Karasjok blir det finsk-språklig program, Veien gjennom Bibelen på finsk. Da jeg startet fra Maze var det samisk og norsk, og i mellom tiden var det 45 min med bare norsk. De mange framkomstmåter jeg har vært innom i mine tanke under bilturen fra Maze til Karasjok kunne ofte være både strevsomme og tidkrevende. Når vi i 1965 fikk den første snøscooter var det som hele vidda åpnet seg. Der vi før brukte en hel dag med reinskyss eller på ski kunne vi lett kjøre på en time. For 20 år siden kom Radio DSF i drift og nå var det som hele vidda, og langt mer, åpnet seg igjen. Seks dager i uken, de fleste dager to ganger, kunne Radio DSF høres Fra gamle dager. Inga og Anders J Sara og eldstegutten foran snowmobilen over hele Indre Finnmark, og det har stadig vært utvidelse av området, - ny utvidelse står for døren nå igjen. Av de rundt 50 møter som holdes i forbindelse med Vinterstevnene i Karasjok og Kautokeino denne vinter blir de aller fleste gjort opptak av og sendt noen dager senere i Radio DSF. Har radioen noe å sende er det store muligheter for å nå fram over store områder og til et stort antall mennesker. Vel framme i Karasjok er gradestokken krøpet ned til 25. Jeg svinger innom radioen og legger inn brikka i datamaskinen, så får redigeringen vente til i morgen, for det tar noen timers redigering før den er klar til sending. Karasjok Misjonsforening har denne kvelden møte i kirken og jeg går innom like før slutt, ja jeg blir også bedt på kaffe og rester. Astrid var der, så når de var ferdig kjørte vi hjem etter en lang, men god og innholdsrik dag, og gradestokken passerte 30 før leggetid. Mange forandringer har det vært også til det bedre. Takk for følge!

10 Samenes Venn nr 3 10 FASTETID Vi er inne i fastetiden og vi gjengir her et par artikler fra Samenes Venn 1970 (skrevet av Sigurd Heiervang gen.sekr. Norges Same - misjon 1929-49 ). Vi tror det er vik tig at vi i tiden før påske kan følge vår Frelser på hans vei til Golgata. Kongen med tornekronen Landshøvdingens soldater tok da Jesus med seg inn i borgen og samlet hele vaktstyrken omkring ham. De kledde av ham og hengte en skarlagenrød soldatkappe på ham, flettet en krone av torner og satte den på hodet hans, og ga ham en stokk i høyre hånd. De falt på kne foran ham, hånte ham og sa: «Vær hilset, du jødenes konge!» Og de spyttet på ham, tok stokken og slo ham i hodet. Da de slik hadde hånt ham, tok de av ham kappen og kledde ham i hans egne klær. (Matt, 27, 27 31) Fra Getsemane ble Jesus brakt direkte til ypperstepresten Annas. Deretter til Kaifas hvor det høye råd (synedriet var samlet, og der ble han etter et kort forhør med falske vitner dømt til døden for gudsbespottelse. Han vedgikk også at han hadde uttalt at han var Guds Sønn. Men da jødene ingen rett hadde til å eksekvere en dødsdom, ble Jesus ført til Pilatus som representerte den øverste domsmyndighet (Romerriket) Møtet mellom de to: Pilatus som representant for den brutale, verdslige makt, og Jesus som representant for en åndelige makt og for sannhetens evige rike, er av uhyre stor interesse. Pilatus står der usikker, famlende og svar. Jesus er rolig, verdig og sterk. Pilatus tvilrådig: Så er du dog konge. Jesus rolig: Du sier det. Jeg er konge. Men mitt rike er ikke av denne verden. Etter flere forsøk på å få ham løslatt med appell både til rettferdighet og barmhjertighet, stadfester Pilatus helt mot sin overbevisning dødsdommen over den uskyldige og lar ham hudstryke. Så blir Jesus stillet frem for folket med tornekronen og narrekappen, og han blir hånet, spottet og pisket til blods både av romerske soldater og den jødiske øvrighet. Nå er han blitt den lidende konge, den smertens mann som allerede profeten Esaias hadde skildret: Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom (Es. 53, 5). Han ser helt ynkelig ut i verdens øyne, men for troens blikk er han nettopp i denne fornedrelsen størst av alle i verden. Det skjønneste i verden som mine øyne så er kongen i hans skjønnhet med tornekronen på. (64 i Sangboken, vers 1) Jo, konge var han og er han. Allerede vismennene fra Østerland søkte til Betlehem for å se den jødenes konge som var født (Matt. 2, 1 12). En gang var jødene på nippet til å gjøre ham til konge (Joh. 6, 15). Palmesøndag holdt han sitt inntog i Jerusalem under folkets hyllest: Se din konge kommer (Matt. 21, 1 11). Kristi Himmelfartsdag er Jesu kroningsdag, da han drar tilbake til himmelen for å innta den plass ved allmaktens høyre hånd som han hadde hatt før verdens grunnvoll ble lagt (Ap.gj. 1, 9 10). Og en gang skal han komme igjen som konge og dommer. Da skal han holde den endelig dom over levende og døde (Matt. 25, 31). Men i dag er han Frelseren med evangeliets tilbud om nåde og oppreisning; nettopp fordi han, kongen, ble den lidende konge som i kraft av sin guddommelige kongemyndighet sonte verdens synd og åpnet en adgang for oss til Gud. Hva vil så du gjøre med denne konge. Skal han få bli konge i ditt hjerte?

Samenes Venn nr 3 10 11 Seier gjennom døden Så tok de Jesus med seg. Han bar selv korset sitt og gikk ut til det stedet som heter Hodeskallen, på hebraisk Golgata. Der korsfestet de ham, og sammen med ham to andre, en på hver side og Jesus mellom dem. Pilatus hadde laget en innskrift og festet til korset. Den lød: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge.» (Joh. 19, 16a 19) Fra den sjette time falt det et mørke over hele landet helt til den niende time. Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: «Elí, Elí, lemá sabaktáni?» Det betyr: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Noen av dem som sto der, hørte det og sa: «Han roper på Elia.» Og en av dem løp straks fram, tok en svamp og fylte den med eddikvin, satte den på en stang og ville gi ham å drikke. Men de andre sa: «Vent, la oss se om Elia kommer for å redde ham.» Men Jesus ropte igjen med høy røst og oppga ånden. Da revnet forhenget i tempelet i to, fra øverst til nederst. Jorden skalv, og klippene slo sprekker. Gravene åpnet seg, og mange hellige som var sovnet inn, sto legemlig opp. Etter Jesu oppstandelse gikk de ut av gravene og kom inn i den hellige by, hvor de viste seg for mange. Men da offiseren og folkene hans, de som holdt vakt over Jesus, så jordskjelvet og det som hendte, ble de grepet av stor frykt og utbrøt: «Sannelig, han var Guds Sønn!» Det var også mange kvinner der, som sto på avstand og så på. De hadde fulgt Jesus fra Galilea og tjent ham. Blant dem var Maria Magdalena, Maria, mor til Jakob og Josef, og mor til Sebedeus-sønnene. (Matt. 27, 45 56) Se også Jesu lidelseshistorie i Luk 23 og Markus 15. Den veien Jesus ble ført bort fra Pilatus` dommersete til retterstedet er med rette blitt kalt Via Dolorosa. Og med rette. En smertens og lidelsens vei var det. En svær byrde for ham var korset han måtte bære, og som han segnet under. Sværere enda var den menneskenes syndebyrde som han frivillig hadde tatt på seg. Følelsen av å være alene i oppgjørets stund, var uutholdelig pinefull. Men annerledes kunne det ikke være. Her kunne ingen hjelpe. Alene måtte han kjempe kampen til den dens seierrike slutt om han skulle kunne bli vår frelseshøvding. Gjennom de få, alvorsfylte ord som han uttalte på korset, får vi et gripende inntrykk av hva som beveget hans sinn gjennom de lange lidelsens timer på den første Langfredag. Fader! Forlat dem, for de vet ikke hva de gjør! Hele tiden bevarte Jesus det tilgivende sinn som det store soningsoffer på korsets offeralter. Jeg tørster! Det røper noe av den kval han led både legemlig og sjelelig. Frelsen måtte han lide frem. Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg? Han måtte endog kjenne seg overgitt av sin Far når han skulle bringe seg selv som det store soningsoffer på korsets offeralter. Det er fullbrakt! Det er vissheten om at verket er fullført i lidende lydighet mot Gud og i grensesprengende kjærlighet til menneskeheten. Fader! I dine hender overgir jeg min ånd! Seg selv og det verk han nå har fullendt, overgir Jesus til sin himmelske Far. Han går inn i helligdommen, og der bærer han sitt offer frem for Gud én gang for alle. Det var på korset kampen om menneskene stod mellom Gud og Satan. Det var her Satan ble slått, og hans makt over verden prinsipielt ble brutt. Lenkene ble revet i stykker av Løven av Juda. Menneskene ble satt i frihet alle de som vil tro frelsen. Ved Jesu død på korset begynner frihetsklokker å ringe ut over all verden. Og menneskene er i Kristus blitt rettferdige for Gud fordi synden er sonet. Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet, som Paulus uttrykker det i det dype og gåtefulle ord (2. Kor 5, 21). Av Jesu død springer livet frem det evige livet. Han ord i Joh, 12, 24 om hvetekornet som må falle i jorden og dø for at det skal bære meget frukt, går i oppfyllelse på ham selv. Intet under at Golgatas og korsets verk er besunget i kristnes takk og glede: Å hvor det lysner i bange sinn. Sinai viker tilbake! Nåde, ja nåde for ingenting får jeg fra Golgata smake. Herre, min Jesus, Styrk min tro! Alltid min sjel hos deg må bo, finne deg i sin hvile! (Sangboken 471, vers 4) Derfor er korset også blitt troende menneskers kjæreste symbol. Tegnet på frelsens gave slik som det også uttales i dåpen: Jeg tegner deg med det hellige korsets tegn til et vitnesbyrd om at du skal tro på den korsfestede Jesus Kristus. Og korset er uttrykk for en oppriktig bekjennlese til den korsfestede til Jesu vilje og plan med verden

12 Samenes Venn nr 3 10 Vinterstevnet i Tekst og foto: Klemet J. O. Hætta Vinterstevne i kautokeino var godt besøkt med over 400 besøkende på de rundt 40 møter som ble holdt. Folk åpnet sine hjem og det var sikkert mange andre også som hadde lyst å være vert for disse møtene. Men vi kommer sikkert senere til å besøke andre også hvis det er Guds vilje og at våre solide støttespillere som Anders Sokki, Ellen Sara Sandvik Moen og Alf K. Tellefsen har krefter til å dele Guds ord med folket. En stor takk til trioen. Takk til alle som deltok Magne Dagfinn Anders Alf Kautokeino «gamle» sykeheim også møtelokale K. - Ellen Sara - Tore. Godt å synge salmer! Hilsen Klemet Anders M. Sokki og Alf Kr. Tellefsen Godt å synge salmer!

Samenes Venn nr 3 10 13 Kauatokeino Møtedeltakere Utsikt utover Maze TRØNDELAG KRETS: Velkommen på kretsmøte på Stjørdal bedehus Lørdag 17. april: Fra kl 11.00: Formiddagsmat, registrering Kl. 12.00: Hilsen fra representant fra Stjørdal og kretsformann Petter E. Skansen. Bibeltime ved Magne Gamlemshaug Kl. 13.30: Årsmøte Kl 16.00: Middag med kaffe Kl. 18.00: Misjonsfest. Tale ved Magne Gamlemshaug og Sigfred P. Giskegjerde Hilsen ved Natalia Vetsko Sang av Skjerve musikklag Misjonsgave. Bevertning. Søndag 18. april: Kl. 11.00: Gudstjeneste i Hegra krk ved spr Jørgen Setran og Magne Gamlemshaug. Ofring til Norges Samemisjon. Påskeleir På Skaugdal skole i Rissa 27. 29. mars for barn i alderen 9 13 år. Ledere: Berit Kristin Staverløkk, Kristina Hovstein Kruken, Sigve Amundal, Jon Amundal m.fl. Pris: Kr 550,- (søsken kr 500,-) Påmelding: trondelag@samemisjonen.no Påskemøter 31. mars: Kl 19.00: Åfjord, Sørdalen bedehus basar. Petter E. Skansen 1. april: Kl 16.00: Verran, Sela fjellkirke. Petter E. Skansen 4. april: Kl 19.00: Hegra, Øverbygdens bedehus. John S. Moe Møter ved Sigfred Giskegjerde og Natalia Vetsko: 13. april: Levanger menighetshus kl 19.00 14. april: Steinkjer bedehus kl. 11.30. 14. april: Inderøy, Utøy bedehus kl. 19.00 15. april: Trondheim, Misjonssalene, Sommerveiten kl 19.00 16. april: Rennebu, Voll Misjonshus kl 19.30 17. april: Kretsmøtet på Stjørdal 18. april: Åfjord, Å misjonshus kl 19.00

14 Samenes Venn nr 3 10 Nytt fra Sápmi Problemer i det svenske Sametinget Under møtet i februar der en bl.a hadde budsjettforhandlinger opplevde det svenske Sametinget at flere representanter trakk seg fra styret, bl.a Per- Mikael Utsi fra et av de største partiene, Guovssonásti. Hovedproblemet er at flere partier er kritiske til å samarbeide med jakt- og fiskesamenes parti. De har også en representant i styret. (VK Västerbottens-Kuriren) Krav om samisktalende lensmann i Karasjok. I forbindelse med utlysing av lensmannsstillingen i Karasjok sier tidligere Kautokeinolensmann Nils Henriksen at det må stå i utlysingsteksten at søkeren må beherske samisk. Politimester Håkon Skulstad vil ikke ha et må -krav til samisk. Jeg vil ikke risikere å stå uten lensmann, dersom ingen med samiskkompetanse og relevant politierfaring skulle søke, påpeker Skulstad. Les mer i Ságat Stor markering av Samefolkets dag i Alta Alta Sameforening arrangerte Samefolkets dag, og i år måtte de flytte tilbake til de tidligere lokalene som har vært brukt, nemlig Folkets Hus. - Áltta Siida ble for liten, det så vi i fjor da mange snudde i døra fordi vi hadde liten plass, men jeg er glad for at vi er tilbake i lokalene vi startet med feiringene av Samefolkets dag her i Alta, sier arrangementsleder Brita Julianne Skum. Skum tror at de hadde nesten 400 gjester på Folkets Hus denne lørdagen (6.febr.). I forbindelse med Samefolkets dag har de denne uken også arrangert "Drop in" kurs i samisk, og forelesning om "Samisk forståelse for helse og sykdom". Foreningen har også arrangert kirkekonsert, og på dagen ble det servert 70-80 liter biđus. http://www.nrk.no/kanal/ nrk_sami_radio/1.6982070 Mange samiske fornminner i Jämtland Ewa Ljungdal og Olof T Johansson har drevet undersøkelser for å kartlegge samiske fornminner i Jämtland, og de sier bl.a dette i forbindelse med presentasjonen av sine undersøkelser: Vi har kunnat datera både kåtaplatser, gravar och andra lämningar till 1000-talet och man kan säga att det visar på omfattande skötsel av tamrenar, vilket alltså ger nya perspektiv på länets historia. En grunn til at en nå har kunnet gjøre nye oppdagelser angående samiske boplasser er at det har blitt en ny holdning til dette blant samene. Mens en før mente at slike fornminner skulle gå tilbake til naturen, er det i dag en voksende interesse for å dokumentere egen historie. Tomas Larsson 063-161623 tomas. larsson@op.se Lulesamisk språk trenger nye brukere Dersom lulesamisk skal overleve, så må det flere brukere til, mener Ingar Nikolaisen Kuoljok. Han mener at det må satses mye mer målrettet på bevaring av det lulesamiske språket. Han innser at lulesamisk er et truet språk, i langt større grad enn tidligere. Skal språket overleve, må vi få nye brukere, samt å få dagens brukere som først og fremst er eldre, til å bruke samisk mye mer. Ifølge Kuoljok er det mange entusiaster, både unge og eldre, og disse må få et positivt møte med opplæringen i samisk. Les mer i Ságat Reinkjøtt er sunt? Ellen Cecilie Triumf ha gjennom en masteroppgave på landbrukshøgskolen på Ås lagt fram en omfattende forskningsrapport når det gjelder reinkjøtt. Reinkjøtt inneholder store mengder antioksidanter, vitaminer, proteiner og jern - i tillegg til stoffer som brukes i kosmetikkindustrien. Det trengs nok mer forskning for å stadfeste de gode funnene, men forsker Maria Mielnik ved Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås støtter Ellen Cecilie Triumfs forskning. Reinkjøtt er det sunneste av alt kjøtt. Og det gjelder både ferskt og frosset, sier Mielnik. (Altaposten.no) Sametinget vil berge landbruket i samisk områder Vi ber først og fremst om en forbedret etableringspakke for ungdom. Vi ber også om at det skal være gratis statlige melkekvoter, for dette er veldig belastende for bøndene som allerede sliter økonomisk. Sametinget har muligheten til å fremme innspill til jordbruksforhandlingene som finner sted i mai. Som ansvarlig sametingsråd vil Marianne Balto ta opp disse utfordringene med landbruksminister Lars Peder Brekk i begynnelsen av mars. Denne saken er veldig viktig for sametinget. Den er helt sentral, for at skal vi få samiske bygder til å overleve så er landbruk en sentral fundament i dette. Bare i de samiske kommunene Tana og Karasjok har halvparten av bøndene sluttet de siste ti årene. NRK Sami Radio Samiske eldre på nett. For de fleste av oss er datateknologien blitt en del av dagliglivet. Pensjonistene i Karasjok, føler seg akterutseilt i en tid med datamaskiner, minibanker og mobiltelefoner. Pensjonistforeningens leder Per Ivar Turi tar opp en meget viktig sak når han fronter de eldres behov for hjelp til selvhjelp i IT-alderen. For eldre samer som føler seg mest bekvem med å bruke sitt eget språk, er det spesielt vanskelig å forholde seg til nye tekniske løsninger. Staten må stille voksenopplæringsmidler til rådighet slik at eldre kan få fullfinansiert den opplæringen de trenger Les mer i Ságat

Samenes Venn nr 3 10 15 Min første nattverdstjeneste Av sokneprest Ove Jondal ( fra Samenes Venn 1970) På et sykehus langt mot nord, på et rom for seg selv, ligger en mann og skal dø. Alt er så stille i det store sykehuskomplekset. Søster kommer og går lydløst. Alle utenfor er også så stille, som om de var redde for å skremme bort dødsengelen, som alt har satt seg ved sengen og vugger den syke i sitt skjød, og på den måten fremskynde den sykes død. For tomhendt flyr ikke denne engel bort. Det er vinterdag. Snøen lyser nesten skjærende hvit når man ser fra den mørke, grå himmel ned på jorden den dekker. Dagen trekker sitt siste sukk, men søker ennå noen minutter å klamre seg til landet som ligger der hvitt, som om den følte at den i landet hadde en lysets venn der i vintermørket. Sjøen har alt sluttet forbund med mørket og surklet nattsvart og tung mellom steinene i fjæra. Ennå et par blaff, så er dagen slutt. Den syke ser ikke noe av dette lenger. Ennå et par timer, så er det slutt. Med hule kinn ligger den før så sterke mann der. Smertene som har rast natt og dag i mange døgn, har pløyet dype furer i kinn og på panne. Nesen er gjennomsiktig og skarp, øynene sløret og ser langt bort, som om de speidet etter noe der fremme. Ofte hadde de speidet etter landkjenning, så også nå. Det er de evige kyster han nå speider etter. Han har fred i hjertet, han som ligger her og skal dø, han har latt seg finne og favne av Jesus. Syndenes nådige forlatelse har han fått i Jesu blod. Nå venter han bare på å få det synlige pant gjennom den hellige nattverds brød og vin. Søster setter et lite bord frem, duker det, og brødet og vinen bringes inn. To lys blir tent. Nå er den store stund kommet. For siste gang her på jord skal det herjede legeme suge i seg livssaften som vår Frelser gir til fred i sjelen. Neste gang vil den syke sitte til bords i Guds rike som gjest der. Dette er et avskjedsmåltid, og et styrkemåltid for reisen som forestår. Tilstede er bare den syke og to andre. Man har ikke kunnet vente på presten. Jeg som selv er pasient, er betrodd å forrette den hellige handling i prestens sted. Nå er det snart helt mørkt ute, - lysene blafrer så underlig i den stille, avstengte sykestuen. Er det englene som kommer? Jeg som forretter, synger dempet et par vers av en nattverdsalme. Nå er den syke våken og klar. De magre hender famler over teppet til de møtes og foldes. Han vender hodet mot meg som synger, og er med i hvert ord. Alt foregår på enkleste vis. En underfull fred fyller rommet. O, du Guds lam, som bar verdens synder miskunne deg over oss. O, du Guds lam, som bar verdens synder du give oss din fred! Ute har mørket seiret, men her inne stråler lyset i himmelsk glans. Øyet dugges, stemmen blir ru og rar styrke og oppholde deg derved i en sann tro til det evige liv Amen. Hyss! Gjentok den syke det siste ord, eller var det bare et smertens sukk? Den hellige handling er over. Det ryddes ut. Tilbake sitter vi alle med vissheten om å ha vært på hellig grunn omgitt av evige vesener. Hvor er jeg sæl, som kan med liv og med sjel tjene så nådig en Herre! Samenes Venn Ansvarlig redaktør: Generalsekretær Magne Gamlemshaug Redaktør: Jon Amundal ADRESSE: Samenes Venn Norges Samemisjon Vestre Kanalkai 20 7010 Trondheim Tlf. 47 47 61 61 Fax: 73 51 25 05 E-post: hovedkontoret@samemisjonen.no Internett: http://www.samemisjonen.no ABONNEMENT: 11 nr. pr. år Ordinær årspris: kr. 295,- Til utlandet: kr. 350,- For kontingent: Konto nr.: 3000.15.18565 For offer og gaver til misjonsarbeidet (også skattefrie): Konto nr.: 3000.15.18530 Norges Samemisjon er en uavhengig organisasjon med samme bekjennelsesgrunn som Den norske kirke. Samemisjonens mål er: På bibelsk og evangelisk-luthersk grunn å utføre indremisjonsarbeid blant den samiske befolkning. Siden 1993 har Samemisjonen også startet opp arbeid blant samer på Kolahalvøya. Samemisjonen ser det som en oppgave å støtte samisk språk og kulturarv. Støttevirksomheten omfatter 7 kretser. Landsstyrets formann: Sven Sunnset 4588 Kvås Tlf. 993 98 871 Trykk: Wennbergs Trykkeri AS

B-PostAbonnement Retur: Norges Samemisjon, Vestre Kanalkai 20, 7010 Trondheim Kolafest i Trondheim Tekst og foto: Jon Amundal Torgeir Agøy var dagens taler. I flere år nå har vi forsøkt å løfte fram Kolaarbeidet med en egen fest i Trondheim oftest i februar. Lørdag 20. februar gikk denne festen av stabelen i år og som en ny vri lot vi det denne gang være et formiddagstreff. Og selv om det var kaldt, var det 2-3 dager før sprengkulda inntok Trondheim med 25 30 kuldegrader. Og ca 60 personer hadde funnet veien til Misjonssalene, Sommerveiten da festen begynte. Sangere på denne festen var Frelsesarmeens strengemusikk fra Levanger, og Torgeir Agøy var dagens taler. I sin tale tok han utgangspunkt i Paulus sine ord til Timoteus om at vi skal be for vår øvrighet, og det gjelder ikke bare de vi er enige med eller de vi liker. I dagens Norge opplever vi ledere som gir oss lover som strider mot Guds ord hva skal vi gjøre da? De trenger enda mer vår forbønn! Strengemusikken sang mange kjente og kjære bedehussanger noe som fant gjenklang i en forsamling som besto mest av 60+. En av lederne i strengemusikken, Randi Fossland (født Norum) fortalte litt om sitt møte med Samemisjonen i barneårene på Inderøy. Hun og flere venninner fikk være med på møter, med gitar og sang, og jentene hadde også arrangert basarer for Bråliheimen som misjonen da drev på Byneset ved Trondheim. Som info om arbeidet på Kola så vi denne gang på filmen Et hus der håpet bor. Selv om filmen begynner å bli noen år, inneholder den fortsatt mye aktuelt stoff om arbeidet på Kola. Vi tok også tak i dagens situasjon med vannlekkasje der, og de utfordringer det medfører. Flere ga uttrykk for at filmen og situasjonen for folket på Kola hadde gjort et sterkt inntrykk. En lynutlodning ga noe over 8000 kr til arbeidet på Kola. Litt av forsamlingen. Frelsesarmeens strengemusikk fra Levanger