kvinner misjon s tidende nr. 6-2013 168. årgang misjonstidende 6-2013 1
Kjære leser Det hender at jeg ikke er stolt over å være mann. Det kan for eksempel være når jeg får anledning til å betrakte mine brødre i forskjellige land rundt i verden. Jeg kan være på en biltur gjennom landsbygda i et afrikansk land og observere et nesten komisk antall menn sittende langs veien under et tre eller i en bar. Det kan godt være at det her tas store og viktige avgjørelser om hvordan familien skal brødfø seg det neste året. Men når du kjører forbi markene og åkrene, kan det virke som om det er kvinnene som setter disse planene ut i livet. Sigurd Egeland, kommunikasjonssjef I mange land i Latin-Amerika har mannen et selvbilde som på ingen måte står i forhold til hva han yter - hverken til fellesskapet eller familien. Det å være mann er i seg selv nok til å kunne ta seg til rette i verden, for eksempel på bekostning av familien. Kvinnene prøver å få familien og lokalsamfunnet til å fungere, mens mennene sørger for omsetningen i den lokale baren - eller det som verre er. Her maler jeg naturligvis med bred pensel, og virkeligheten er mer sammensatt. Men det er et faktum at i mange land i verden blir kvinner holdt nede av mennene de har rundt seg. Det Norske Misjonsselskap arbeider i en del slike land, og vi jobber målrettet med å få dette problemet på dagsorden og medvirke til en endring. Stemmerettsjubileet er en god anledning til å sette fokus på dette arbeidet, og vi vier et helt nummer av Misjonstidende til temaet. NMS har helt siden starten vært avhengig av sterke, visjonære og arbeidsomme kvinner. Mange av dem har jobbet i bakgrunnen, men la det ikke være noen tvil om at det på mange måter er kvinnene som bærer arbeidet. Dette ser vi for eksempel i innsamlingsarbeidet vårt. I en gammel organisasjon som NMS ser vi tilbake på en historie der vi både har gjort smarte og mindre smarte ting. Én av tingene vi er riktig stolte av, er at kvinner tidlig fikk stemmerett i organisasjonen. Nå jobber vi med å gi kvinner i våre samarbeidsland et bedre liv. Hvis du vil, kan du være med å støtte dette arbeidet ved å bruke giroen som ligger vedlagt. Dette er arbeid som gir gode ringvirkninger! MILJØMERKET 241 Trykksak 782 Utgitt av Det Norske Misjonsselskap (NMS) Adresse: Boks 226 Sentrum, 4001 Stavanger. Besøksadresse: Misjonsmarka 1, 4024 Stavanger Telefon 51 51 61 00 Kontonr. for gaver: 8220 02 85030 E-post: misjonstidende@nms.no www.nms.no Redaksjonen: Generalsekretær: Jeffrey Huseby Redaktør: Sigurd Egeland(seg@nms.no) Redaksjonssekretær: Marit Rødland (mro@nms.no) Informasjonskonsulent: Siv Ane Nerhus (san@nms.no) Grafisk formgiver: Inger Marie K. Stangeland (ims@nms.no) Abonnement: Tlf. 51 51 61 00 infosenter@nms.no Årsabonnement kr 395,- Studenter kr 195,- Utlandet utenom Skandinavia kr 460,- (med fly kr 560,-) Lyd-cd: KABB A/S. Årsabonnement kr 395,- Annonser: Salgs Forum AS tlf 51 31 57 00. forside: NMS-info trykk: Misjonstidende er trykt på svanegodkjent, miljøvennlig papir hos Gunnarshaug Trykkeri AS.
Innhold 4 10 14 17 i dette nummer faste spalter 4 Med rett til å stemme NMS-kvinnene fikk stemmerett ni år før det ble generell stemmerett for kvinner ellers i Norge. 2 19 Kjære leser Utgangspunkt 10 14 17 Likestilling en forutsetning Marit Breen er rådgiver i Etiopia i prosjektet Kvinners rettigheter. Hun er enig med Kofi Annan: Likestilling er en forutsetning for å bekjempe fattigdom, skape bærekraftig utvikling og demokrati. Kvinnedagen Kvinnekamp handler om at vi kvinner skal bli hørt, både hjemme og i Samfunnet for øvrig, sier kamerunske Hélene. Ein kanal for kvinnene Naji Daoud i SAT-7 vil at satellittkanalen skal vere eit talerøyr for kvinner i Midtausten. 20 21 34 36 40 42 Nistepakken Bønnesiden Misjonærkontakten Rundturen Nytt NMS U-sidene 22 Trives i lederrollen Den nye programsjefen/assisterende generalsekretæren i NMS, Inger Kari Søyland, trives i lederrollen. Gud utruster den han kaller, sier hun. 25 Sommerkryssord 26 Misjonsforeininga Åsmund Aarvik har vore med mora på kvinneforeiningsmøte og basar med fotoapparat og penn. Det Norske Misjonsselskap (NMS) er en selvstendig organisasjon innenfor Den norske kirke og ser seg som et redskap for å realisere denne kirkes misjonsoppdrag. Visjon: En levende, handlende og misjonerende kirke i alle land. Arbeidsprogrammer: Budskap: Evangelisering og menighetsbygging bistand: Diakoni og bistand bygging: Lederutvikling og organisasjonsbygging. Felt: Brasil, England, Estland, Etiopia, Frankrike, Japan, Kamerun, Kina/Hongkong, Laos, Madagaskar, Mali, Midtøsten, Pakistan, Sør-Afrika og Thailand. Misjonærer/ettåringer: Ca. 70, inkludert misjonærer i norgestjeneste. Norge: NMS/NMS U består av ca. 2 000 for eninger/grupper og arbeider i sju regioner. Gavebudsjett 2013: 90,7 millioner kroner. Gaver til NMS: Bankgiro: 8220 02 85030, NB! 28 % skattefradrag for gaver inntil kr 12 000 per år. Skattefrie gaver til MHS: Bankgiro: 8220 02 85073 misjonstidende 6-2013 3
Med rett til å stemme Kvinnene i Det Norske Misjonsselskap (NMS) fikk full stemmerett ni år før Norge ga sine kvinnelige borgere det samme. I kvinnesakskretser så de på misjonens vedtak som en viktig forløper for raskere å oppnå statsborgerlig stemmerett for kvinner, som var et faktum i 1913. Tekst: Kristin Norseth/Marit Rødland Det var store, dyptgående endringer i norsk samfunnsliv på denne tiden, og endringene fikk mye å si for norske kvinner generelt. Endringer. Industrialiseringen var i gang, jordbruket ble mer mekanisert. Byene ble større. Det var samtidig et økende kvinneoverskudd, og folk flyttet dit de håpte det var arbeid å få. I 1880-årene var det stadig flere ugifte kvinner som trengte arbeid. Yrkesaktive kvinner ble dermed mer vanlig. Det var ikke lenger plass til dem alle i storhusholdningen, forteller Kristin Norseth, førsteamanuensis kirkehistorie ved Det teologiske Menighetsfakultet (MF) i Oslo, og fortsetter: Kravet om utvidelse av den politiske stemmeretten for både menn og kvinner kom i kjølvannet av den alminnelige demokratiseringen, som skjøt fart fra 1884. For eksempel innførte en folkelig organisasjon som Det norske Totalavholdsforbund både stemmerett og valgbarhet på denne tiden. Det sydet rundt om i hele landet, i mange organisasjoner og i ulike lag av folket. Fra 1886 av ble det fremmet minst ett forslag hver stortingsperiode om kvinners stemmerett, like til det gikk gjennom i 1913. Menn over 25 år fikk allmenn stemmerett i 1898, og da mobiliserte kvinnestemmerettsforeningene med landsomfattende foredragsturneer og underskriftskampanjer. Samtidig skjedde det en sterk mobilisering i avholdsarbeidet, fortsetter Norseth. I 1895 vedtok Stortinget at kvinner uavhengig av inntekt, stand og klasse skulle få stemmerett på linje med menn under avstemninger vedrørende kommunale brennevinsutsalg. Ansatte i avholdsbevegelsen reiste land og strand rundt og mante kvinner til å bruke sin stemmerett for å begrense alkoholflyten, som skapte store sosiale problemer rundt om i landet. Mange av dem var framstående ledere også i kristelig organisasjonsarbeid. Som kjent hadde avholdsbevegelsen fått sterkt fotfeste i lekmannsbevegelsen. Den offentlige debatten og aktivismen rundt spørsmålet om kvinners politiske stemmerett satte spor, også blant misjonskvinnene i NMS. Resultatet var at det i 1902 lå et forslag på hovedstyrets bord om at kvinners valgbarhet og stemmerett måtte tas opp i organisasjonen. I 1904 gikk det gjennom. 4 misjonstidende 6-2013
STEMMERETT kvinnene i nms kunne praktisere demokrati i egne foreninger fra 1843 av. Kvinner viktige. Hva skjedde så? Til forskjell fra det politiske liv hørte kvinner - og barn - naturlig hjemme i det religiøse liv. Som troende hadde de der sine funksjoner å fylle. Derfor hadde kvinnene også fra første stund deltatt i frivillig organisert religiøst arbeid. Dette gjaldt i egne kvinneforeninger, men også i de store kjønnsblandede ytre- og indremisjonsforeningene som vokste frem i kjølvannet av NMS stiftelse i 1842. Kvinnene deltok i kraft av det almenne prestedømme og det pietistisk funderte synet at alle, kvinner som menn, hadde ansvar for og plikt til å vitne om Frelseren i ord og gjerning. I så måte hersket likestilling. Men kjønnene var skapt forskjellig, og Guds ord satte visse grenser for hvordan kvinner skulle opptre i forsamlinger. Derfor fikk man i det religiøse organisasjonslivet en oppgavefordeling som i løpet av de nærmeste tiårene skulle gjennomgå store forandringer. Hva mente hovedledelsen i NMS om dette? Spørsmålet om kvinner kunne være medlemmer og stemme i de kjønnsblandede misjonsforeningene ble reist i NMS alt i 1843, forteller Kristin Norseth. Hovedledelsen svarte at medlemmer kunne de være, men man fant det ikke passende å gi dem stemmerett og valgbarhet så lenge de ikke utgjorde en egen kvinneforening. Kvinner kunne med andre ord praktisere demokrati i egne foreninger. Men i fellesforeningen var mannen, husfaren, den ledende. Kristin Norseth, foto: Marianne Torp, MF Kvinner umyndige. Dette avspeiler også tidens lovgivning. Kvinner var juridisk umyndige og underlagt ektefellers, fedres eller brødres myndighet. Man tenkte i rammen av husholdet, der menn og kvinner stod side om side, men hadde ulike oppgaver. Mannen representerte husholdet utad, mens kvinnen hadde ansvar innad, på driften av familiehusholdningen med særlig vekt på omsorg for husholdets medlemmer og barneoppdragelsen. På mange måter kan man si at det religiøse organisasjonslivet ble organisert etter modell av livet i husholdet, sier Norseth. Så menn og kvinner var på ett vis likestilte, men hadde ulike oppgaver? Menn og kvinner tok del i samme oppdrag og i de samme organisasjoner, men virket på noe forskjellig vis. Hovedforskjellen lå i at menn representerte lokalforeningen og kunne velges som styremedlemmer og som utsendinger til generalforsamlinger og kretsmøter. Det var også mannens oppgave å forkynne Guds ord offentlig. Det vil si forkynne på vegne av og overfor fellesskapet. Men vitne med ord, det skulle både kvinner og menn. Og det er interessant å observere at man på 1800-tallet opererte med ulike møter og talesituasjoner, som ga rom også for kvinners tale/vitnesbyrd i en mindre forsamling eller et husmøte, slik det for eksempel kunne bli praktisert i haugianismens tid. Samtidig var man påvirket av moderne ideologiske strømninger, som koplet kvinner til følelser, estetikk og religion, og tilla menn en spesiell evne til rasjonell tenkning og handling. Kvinnens anlegg gikk i praktisk retning, mens mennene var mer teoretisk anlagt, mente man. Det som utkrystalliserte seg som særlige kvinnelige arbeidsoppgaver var utadrettet arbeid overfor barn og kvinner generelt, og innsats i sosialt arbeid overfor syke, fattige og vanskeligstilte. Teologien. Og hvordan begrunnet man dette? Teologisk sett ble kjønnsforståelsen begrunnet i skapelses- og syndefallsberetningene. Mannen ble skapt først, kvinnen ble skapt til å være mannens medhjelper i alle livets forhold. Men når kjønnene misjonstidende 6-2013 5
misjonærkvinner på misjonærmøtet på madagaskar, 1888. foto: johan jørgen broch smith. fra misjonsarkivet på misjonshøgskolen, stavanger. 6 misjonstidende 6-2013
STEMMERETT misjonstidende 6-2013 7
kvinner og menn gikk tidlig om hverandre i misjonsarbeidet. var så forskjellige, ble de også gjensidig avhengig av hverandre. Kvinnen hadde egenskaper mannen manglet og utfylte ham. Fordi hun var kvinne, hadde hun spesielle forutsetninger for å nå kvinner og barn, og hadde adgang til sammenhenger menn ikke hadde, for eksempel på misjonsfeltene, forteller Norseth. Kvinner og menn gikk tidlig om hverandre i misjonsarbeidet. Menn kunne delta i barne- og ungdomsarbeid, kvinner kunne utlegge Guds ord til barn, unge og voksne kvinner. Dette var i tråd med det man oppfattet som kvinners ansvar. Den kristne kvinnen var som husmor medansvarlig for den kristelige oppdragelsen av sin husstand. Dette slo inn da Norsk Søndagsskoleforbund ble stiftet i 1889, tiåret da kvinner for alvor trådte inn i offentlig liv og virke. Kvinner møtte som utsendinger ved stiftelsesmøtet, som vedtok at landsstyret skulle bestå av to kvinner og tre menn, hvorav den ene ble formann. Man overførte husholdsmodellen til organisasjonsdemokratiet, så å si. Mann og kvinne side om side, men med mannen som ansvarlig leder. Det vil si i flertall, og som hode. Samtidig var det å sitte i et nasjonalt styre det samme som å ha fått myndighet over organisasjonens mange menn og delta i ledelsen på linje med menn, men ut fra sine kvinnelige forutsetninger og spesialegenskaper. Stiftelsen av Søndagsskoleforbundet førte kvinner inn i ledelsen på det gamle samfunns premisser. Samtidig var Søndagsskoleforbundets grunnregler opptakten til noe nytt og annerledes. Nye tider. I kristelig sammenheng var to områder stengt for kvinner: Offentlig forkynnelse i forsamlinger der det både var menn og kvinner, og muligheten til å bli valgt som delegat eller styremedlem i organisasjonenes representative, offentlige organer. Det vil si at de ikke kunne velges til generalforsamlinger, kretsstyrer og hovedstyrer. Begrunnelsen var bibelvers som sier at kvinner skal tie i forsamlingen, at kvinnen skal være mannen underdanig, og ordet om at kvinnen ikke skal være herre over mannen. I løpet av 1890-årene begynte kvinner så smått å møte som utsendinger til generalforsamlinger og kretsmøter i ulike kristelige organisasjoner, blant annet i Norges kristelige Ungdomsforbund (Norges KFUK-KFUM), forteller Kristin Norseth. Men hvorfor var det ikke slik i NMS? Da NMS ble grunnlagt i 1842, tok mannen ansvaret for den offentlige virksomheten i de store misjonsforeningene og for ledelsen av organisasjonen, svarer Norseth. Kvinner var med i disse foreningene, men også i egne kvinneforeninger, der de utøvde myndighet på egne premisser. Kvinneforeningene ble regnet med i NMS fra første stund. Allerede i 1843 oppfordret ledelsen kvinner til å starte egne foreninger for å støtte misjonsarbeidet. De var frittstående og hadde ingen formelle bindinger til organisasjonen. Men etter hvert var de likevel en reell påvirknings- og initieringsmakt. For hvor kom pengene til misjonsorganisasjonen fra? Jo, størstedelen kom fra kvinneforeningene. Som frittstående hadde kvinneforeningene frihet til å kanalisere midlene sine dit de selv ønsket. Med årene ble kvinneforeningene de kristelige organisasjonenes viktigste inntektskilde, og har vært direkte årsak til en rekke institusjoner og tiltak i norsk kristenliv. Erkjennelse av kallet. I 1904 stod 3500 misjonskvinneforeninger bak to tredjedeler av NMS sine samlede inntekter. Det var økende konkurranse om midlene, og dermed var det viktig å sikre seg kvinnenes støtte og knytte dem til egen organisasjonsstruktur. Men for NMS var hovedmotivasjonen likevel en annen: NMS ble nå organisert etter moderne ideer om representativitet, og verdsatte demokratiseringsprosessen i samfunnet ellers. Det var urettferdig at misjonens flittige arbeidsbier ikke skulle ha noe å si over midlene de skaffet til veie! Dessuten skyltes motivasjonen også et press fra ledende NMS-kvinner. De hevdet at kvinner hadde en særegen utrustning som misjonen hadde bruk for. De ønsket derfor at NMS skulle anerkjenne kallet deres ved å gi dem stemmerett og valgbarhet, og dermed kunne tale kvinners sak der avgjørelsene ble tatt. Og denne argumentasjonen vant fram? Atskillige NMS-kvinner ønsket seg, og arbeidet i kulissene for, stemmerett. De kunne endatil tenke seg en kvinnerepresentant i hovedstyret. Dette ble en virkelighet først i 1939, da to kvinner ble valgt inn i hovedstyret. Kvinner hadde da vært valgbare til kretsstyrer siden 1916. I 1904 valgte man å gå skrittvis fram, etter forbilde av det politiske liv her i landet. Da vedtok man at kvinner som var medlemmer i de kjønnsblandede misjonsforeningene kunne stemme ved alle foreningsvalg. De kunne også velges inn i lokalforeningens styre og som representanter til generalforsamling og kretsmøter. De kunne imidlertid ikke velges til krets- og hovedstyre. Likevel visste man alt i 1904 at man hadde gjort et prinsipielt vedtak som på sikt kom til å føre kvinner inn i alle organisasjonens styrer. Det ble ikke vedtatt noen form for kjønnskvotering, det vil si regler om færre kvinner enn menn. Kvin- 8 misjonstidende 6-2013
STEMMERETT Foreningsbilde, tatt før 1917. Fotograf: ukjent. Fra Misjonsarkivet på Misjonshøgskolen, Stavanger. ner og menn ble stilt prinsipielt likt, selv om man i praksis enda en stund kom til å følge Søndagsskoleforbundets mønster i mange sammenhenger. Utgangspunktet var medlemskap i en medlemsforening, ikke kjønnsrelasjonen i husholdet. Misjonsselskapets vedtak i 1904 var derfor et brudd med husholdstenkningen som organiseringsprinsipp i det kristelige organisasjonsvesenet. Det var også et brudd i forhold til det prinsippet som enn så lenge lå til grunn for kvinners stemmerett i det politiske liv. Den var frem til 1910 basert på krav om en minsteinntekt, egen eller ektefelles for gifte kvinners del. Misjonsselskapets vedtak var ikke knyttet til økonomi, selv om økonomi spilte en rolle i debatten. Det var kvinnen som individ, ikke kvinneforeningen som kollektiv som fikk stemmerett i 1904. Men hvordan kunne man komme forbi tale-i-forsamling-forbudet? Grenser flyttet. Det Norske Misjonsselskap var verken menighet eller kirke. Forbudet mot kvinners tale i forsamlingen gjaldt forkynnelsen og ikke deltakelse i forhandlingsmøter, mente man. Følgelig ble det skilt mellom ulike typer forsamlinger. Grensen for kvinners tale i offentlige forsamlinger ble dermed flyttet til talerstol og oppbyggelsesmøter på bedehuset. Der forkynte man Guds ord offentlig, på vegne av en institusjon overfor allmennheten, forteller Kristin Norseth videre. Så dermed ble den diskuterende kvinne akseptert? Ja, den moderne, diskuterende kvinne ble legitimert, og være stille -idealet ble parkert. Styrer og generalforsamlinger handlet om administrasjon og var hovedsakelig av praktisk natur, og dermed kunne kvinner passe inn. Og fordi kvinner og menn samarbeidet i kraft av sine forskjeller, og dermed utfylte hverandre, gjorde kvinnen seg heller ikke til herre over mannen. Lekmannsbevegelsen kunne like gjerne blitt kalt lek-kvinnebevegelsen, for det var en bevegelse dominert av kvinner på grasrota. Der deltok de i et kristelig organisasjonsarbeid som ble stadig mer differensiert. De opparbeidet seg også kompetanse som foredragsholdere og Ordets forkynnere, først overfor kvinner og barn, og etter hvert også i møter som samlet både menn og kvinner. Det siste ble mer og mer vanlig mot slutten av 1890-årene, samme tiåret da man også begynte å ansette kvinner i de kristelige organisasjonenes hjemmearbeid. Selv om de kristelige organisasjonene tradisjonelt sett har vært motstandere av kvinnelige prester, har de likevel bidratt til utviklingen ved å fostre kvinner som leke forkynnere, og slippe dem til på sine talerstoler, før muligheten til å bli prest var en realitet. misjonstidende 6-2013 9
Likestilling en forutsetning 10 misjonstidende 6-2013
LIKESTILLING Likestilling er en forutsetning for å bekjempe fattigdom, skape bærekraftig utvikling og demokrati, sier Kofi Annan. Ifølge Bibelen er både kvinner og menn skapt i Guds bilde og har lik verdi. Hvorfor er det da nødvendig med kamp for likestilling? Tekst & foto: Marit Breen Kampen for likestilling og bekjempelse av diskriminering av kvinner er dessverre en fellesnevner verden over. Tap. Det er en kamp kvinner i Det Norske Misjonsselskap (NMS) har kjempet, og det er en kamp som fortsatt kjempes mange steder i verden, til tross for at kvinner utgjør halvparten av jordens befolkning og dermed er en enorm ressurs. Å jobbe med likestilling handler om å delta i kampen om å gi kvinner valgmuligheter på lik linje med menn. Hvilket kjønn vi får skal ikke sette begrensninger for hvilke muligheter vi har i livet. Å ikke innlemme kvinner eller å ikke bekjempe diskriminering, enten det er av økonomisk, sosial eller politisk art i utviklingsarbeid, er kjent som et tap i ethvert prosjekt og samfunn. Forskning viser blant annet at likestilling kunne doblet Afrikas økonomi i løpet av de siste 30 årene. Kofi Annan oppsummerer dette i et velkjent sitat: Likestilling er ikke bare et mål i seg selv. Det er også en forutsetning for å bekjempe fattigdom, skape bærekraftig utvikling og demokrati. I NMS, som har som visjon å være Brobygger i ord og handling, vil genderarbeidet (kjønn, genus) stille seg sentralt i handling. Det vil komme til uttrykk i blant annet fattigdomsbekjempelse, bærekraftig utvikling og demokrati. I følge Kofi Annan vil likestilling ikke bare stille seg sentralt, men være en forutsetning for å oppnå målet for Kvinner og menn er skapte i Guds bilde og har lik verdi. handlingene. På denne måten er genderfokuset og satsningen i NMS, sett fra et profesjonelt ståsted, fullt og helt i tråd med dagens utviklingspolitikk. I Guds bilde. I kraft av å være en misjonsorganisasjon der også det teologiske aspektet ligger til grunn, får arbeidet enda større tyngde. Kvinner og menn er skapte i Guds bilde og har lik verdi. Begge kjønn er viktige stemmer og bidragsytere verden ikke kan unnvære. At kvinner fratas sine rettigheter, muligheter for deltagelse og å bli hørt, er krenkelse av Guds skaperverk, og det er brudd på menneskerettighetene. Dette gjenspeiles i NMS sin policy på kjønn, som skal være kjent for alle i organisasjonen og implementeres i arbeidet til enhver tid. Siden kjønn handler om hva som er sosialt konstruert og forventet av menn og kvinner gjennom kultur og tradisjon, er det også noe som kan forandres. Årets markering av kvinners stemmerett er et godt eksempel på hvordan Norge har forandret sine kulturelle og tradisjonelle syn på kvinnens rolle i samfunnet. I Etiopia har kvinnene sin historie og sine utfordringer med egen kultur, tradisjon og religiøse forestillinger som legger forventninger og begrensninger på dem. Enorm arbeidsbyrde. Arbeidsmengden for etiopiske kvinner er så stor at det er lite tid til deltagelse utenfor hjemmet. Men det er heller ikke nødvendig, ettersom kvinnene i sin kultur kun er henvist til husholdet. I et velkjent Oromo-ordtak heter det; En kvinnes utdanning bør ikke gå videre enn det som er nødvendig for husholdningen hun skal føre. Språk er et mektig våpen i en kultur, både til å opprettholde, bekrefte eller utfordre holdninger. Ordtak som dette gir oss en pekepinn på underliggende holdninger og hvilket kvinnesyn som er dominerende. Unge jenter og kvinner misjonstidende 6-2013 11
mange familier har liten forståelse for at jenter har leksearbeid etter skoletid. de skal arbeide. er kulturelt sett henvist til husholdets sfære, noe som fratar dem mulighet for deltakelse i det offentlige, og som fører til at de ofte blir sosialt isolert. Dette er et dårlig utgangspunkt for at unge jenter skal ha mulighet for å videreutvikle sine evner og kompetanse, og viser behovet for å jobbe mot tilrettelegging av slike muligheter. Ifølge Jeritu Berhanu, leder for det NMS-støttede Digni-programmet Western Ethiopian Women Empowerment Programme (WEWEP), tjener denne tydelige adskilte arbeidsfordelingen og skillet mellom hushold og det offentlige som en forklaring på utfordringer for kvinner i Etiopia og deres lave status i samfunnet. Allerede når en jentebaby fødes, er entusiasmen mindre sammenlignet med fødsel av en guttebaby. Jentas lave status følger henne gjennom oppveksten ved at hun ofte nedprioriteres, også når hun begynner på skolen. Jeritu forteller at mange familier har liten forståelse for at jentene har lekser og skolearbeid også etter skoletid. Guttene har mulighet for å bruke tid på studier i hjemmet, mens jentene forventes å delta i matlaging, husvask, ved- og vannhenting og barnepass. En ung jente fra Tigray i Etiopia sier følgende: Jenter har husarbeidet, så gutter får bedre karakterer. Foreldrene våre mener at en jente er født til arbeid. Jeritu underviser i Women Empowerment-programmet. Lav selvfølelse. Kvinners underordning må forstås i lys av patriarkatet, mannsdominansen, som igjen henger sammen med praktisering av et patrilineært slektskapssystem der arv følger menn, rettigheter overføres fra far til barn, og det er sønnene som arver de viktigste rettighetene. Dette slektskapssystemet er i større eller mindre grad dominerende overalt i verden, Norge og Etiopia inkludert. Det er for eksempel ikke mange år siden Norge endret odelsretten til også å gjelde kvinner. Det etiopiske samfunn er hovedsakelig bygd opp slik at menn kontrollerer de viktigste ressursene, og de dominerer i politikk og økonomi. Dette vil naturligvis innebære at kvinner har få muligheter til å delta i distribusjonen av ressurser som skal komme hele samfunnet til gode. Når kvinners status i tillegg er lav og deres stemmer ikke anerkjennes i det offentlige, vil deres innflytelse være minimal, og avmaktsfølelse et naturlig resultat. Kvinners selvfølelse og syn på egen framtid er lite oppmuntrende ifølge resultatene fra en undersøkelse gjort av Population Council (2010) i syv regioner i Etiopia. 19 prosent av kvinner på landsbygda og 11 prosent av kvinner i urbane strøk svarte at de ikke har håp for egen framtid. En stor andel av kvinnene reflekterte også svært negative holdninger til seg selv. De føler seg ofte verdiløse. Når kvinner ikke anerkjennes som likeverdige og like verdifulle i samfunnet de er en del av, våger de heller ikke å delta i ulike sider ved samfunnslivet. På sikt blir dette et tap for et samfunn, både økonomisk, sosialt og politisk. Kvinners empowerment (empowerment kan oversettes med en utviklingsprosess som gir muligheter til mennesker for å utvikle selvtillit, og lar kvinner og menn delta i å ta avgjørelser) starter alltid med økt selvtillit for enkeltindivider. Menns kontroll. Menns kontroll over kvinner synliggjøres i sin ekstreme form i praksisen man har av kvinnelig kjønnslemlestelse (FGM: Female Genital Mutilation), som har rammet 70 prosent av kvinner i Etiopia. I Oromya er andelen kvinner som har gjennomgått FGM så høy som 89 prosent. (Population Council 2010). I Population Councils undersøkelse svarte 61,8 prosent av respondentene på landsbygda at de er enige i utsagnet: Kvinner bør bli holdt under kontroll av menn. Vold i hjemmet er dermed et redskap for 12 misjonstidende 6-2013
LIKESTILLING Kvinner feirer en nyfødt jente. Hvor er mennene? Jeritu og Dammitu. å utøve kontroll, noe mange kvinner også samtykker i. 45 prosent av kvinnene på landsbygda i undersøkelsen rettferdiggjør en partners bruk av vold når en kvinne krangler med sin mann, eller når hun nekter ham sex (41 prosent). I urbane strøk er tallene lavere (35 og 31 prosent). Det er ikke uvanlig i et mannsdominert samfunn at kvinner selv samtykker til det undertrykkende systemet. De er en del av systemet og opplever det naturlig, eller de har få alternativer til overlevelse dersom de opponerer. En mor som nekter sitt barn å bli omskåret, vet at datteren risikerer å aldri bli gift, noe som er et stort tap og en skam for familien. Kultur og tradisjon har stor makt i slike sammenhenger. Dammitu er Vestre synodes kvinne på genderspørsmål gjennom DASSC (utviklingsorganisasjonen til Mekane Yesu-kirken i Etiopia). På spørsmålet om hvilke utfordringer en står overfor i arbeid med likestilling i Etiopia og i dette området av Oromya, svarer hun i tråd med Jeritu: Det vil for eksempel være umulig å få en høyere andel kvinner i posisjoner på vårt synodekontor hvis ikke arbeidsfordelingen i husholdet endres. Kvinner har rett og slett ikke tid eller kapasitet til deltakelse. Videre forteller Dammitu at Vestre synode har over 300 menigheter, men kun en kvinnelig prest er leder for en av disse. Flere kvinnelige prester er utdannet og ansatt i synodens menigheter, men ikke som ledere for menighetene. På spørsmålet om hvordan arbeid med gender blir mottatt i kirka svarer hun: Det finnes ikke budsjett i synoden for dette arbeidet. Ingen penger, ingen prioritet. Her er det fortsatt en lang vei å gå før lederskap på alle nivå består av både menn og kvinner, og før budsjettet reflekterer et anerkjent og prioritert arbeid. Prosess i gang. Empowerment kan defineres som en utviklingsprosess som gir muligheter til mennesker for å utvikle selvtillit og lar kvinner og menn delta i å ta avgjørelser. Det handler om en prosess der de involverte myndiggjøres til stadig å ta mer ansvar for egen utvikling. Denne prosessen er i gang i Etiopia gjennom ulike tiltak satt i gang av ulike aktører. WEWEP har som overordnet mål å myndiggjøre etiopiske kvinner i de seks områdene det har prosjekter i, og er slik ett av flere tiltak som bidrar til å kjempe for kvinners stilling i det etiopiske samfunnet. Alt likestillingsarbeid handler om å endre holdninger som sitter dypt både i kultur, tradisjon og religion. Siden kjønnsroller er sosialt konstruerte og opprettholdes av samfunnets medlemmer, kan de også endres. Men det er et langsiktig arbeid som krever utholdenhet, tålmodighet og samarbeid. Norge har sin historie og erfaring i prosessen for likestilling, og Etiopia har sin. Den er riktignok i startgropa, men viktigst er at den er i gang. NMS som organisasjon med gender i kjernen av sitt arbeid, med sin erfaring og nettverk i mange land, har et ansvar og en unik mulighet for støtte og bidrag i kampen for kvinners rett og plass i sine samfunn. Ingen penger, ingen prioritet!, Ingen likestilling, ingen utvikling! Alt likestillingsarbeid handler om å endre holdninger som sitter dypt. misjonstidende 6-2013 13
Kvinnedagen Kvinnekamp handler om at vi kvinner skal bli hørt, både hjemme og i samfunnet for øvrig, sier kamerunske Hélene. Tekst & foto: Sandra Bischler Redigert av: Marit Rødland Hélene er i begynnelsen 50-årene, tror hun. Hun er mor til ni barn, hvor åtte av dem lever. Yngste datteren døde plutselig som trettenåring for bare to år siden. Hélene vokste opp bare noen hundre meter fra misjonsstasjonen i Ngaoundere. Hun var den eneste jenta i søskenflokken, og hadde åtte brødre. Faren var murer og jobbet for misjonærene og kirken. Det var han som bygde mange av kirkehusene og institusjonesbyggene som i dag utgjør den Evangeliske Lutherske Kirken i Kamerun (EELC). Nektet lærdom. Hélene trådde sine barnesko på misjonsstasjonen. Hun minnes godt hvordan de der fikk leke med misjonærbarna, og hvordan hun ble inkludert i den norske barneflokken. Ofte ble vi invitert inn til å spise sammen med de norske barna, og da satt vi til bords sammen med hele familien, forteller hun. Hélene forteller også om en enslig kvinnelig misjonær som gjerne ville ta henne til seg og la henne vokse opp på misjonsstasjonen. Hun ville også betale skolegangen hennes. Men faren nektet. Som jente var det ikke nødvendig å få noen skolegang, mente han. Når jeg sitter og snakker med Hélene i dag og hører hvordan hun reflekterer, ser jeg hvilket potensial denne misjonæren så i Hélene. Selv som analfabet og helt uten skolegang er hun mer reflektert enn mange av oss med mange års skolegang bak oss. Naboen til Hélenes familie var en mann som allerede den gangen var godt voksen. Han hadde hatt tre koner, men hadde jaget dem alle på dør etter hvert. Han hadde flere barn som begynte å bli voksne. Denne naboen utviklet et godt vennskap til Hélenes far, og hver dag var han innom og bød på svart, norsk kaffe. Kaffen var faren til Hélene blitt veldig glad i, etter flere års samarbeid med norske misjonærer. Og som du vet, Madame Sandra; her i Afrika er det slik at når vi ikke har noe å gi tilbake i takknemlighet for det gode noen gjør mot oss, så tilbyr vi dem ett av barna våre. Gift som barn. Slik gikk det til at Hélene ble giftet bort til denne vennen av faren allerede som 13-åring. Hun forteller om et vanskelig ekteskap hvor hun som kvinne hadde få rettigheter, men mange plikter. Hun forteller hvordan kvinner ikke hadde lov til å ta ordet med menn tilstede, og hvordan hun heller ikke kunne motsi sin mann på noen måte. Damer var også sjeldne å se som salgskoner på markedet, da man mente at de skulle holde seg hjemme. Og ville en kvinne være med på samlinger i kirka som medførte overnatting, måtte presten i menigheten komme og forhandle med mannen og innhente hans tillatelse. Slik var det den gangen. I dag står kvinnene i kø for å få være med på slike samlinger, sier hun med et bredt smil. Men til tross for alle begrensningene Hélene opplevde i sitt eget liv, bestemte hun seg for én ting; Alle hennes barn skulle få gå på skole, også døtrene. Dette fikk hun også gjennomslag for hos mannen. Idag er Hélene enke. Hun lever nok på mange måter et friere liv nå enn hva hun gjorde som gift, selv om den økonomiske tryggheten også forsvant med mannens bortgang. Men mye må jo ha forandret seg siden du var ung, Hélene. Hva tenker du om det, og hvordan har kvinnefrigjøring artet seg i Kamerun? spør jeg. 14 misjonstidende 6-2013
KVINNEKAMP kvinnekamp handler om at vi kvinner skal bli hørt og tatt på alvor. Ja, veldig mye har endret seg, bekrefter Hélene. Det begynte for alvor da Chantal Biya giftet seg med Paul Biya, presidenten vår. Hun satte nemlig fokus på kvinners rettigheter. Det var hun som tok initiativ til den 8. mars-feiringen vi har i Kamerun i dag, og hennes arbeid har endret mye for kvinnene i Kamerun. Hélene forteller hvordan 8. mars lenge bare har vært en kvinnefest, hvor det hele handlet om å kjøpe et 8. mars-tøy til å sy seg fine klær av, samt gå på en bar og feste. Hun forteller flere historier om hvordan 8. mars-tøyet har ført til familietragedier når mannen har nektet å kjøpe dette til konen, og hvordan kvinnene har brukt 8. mars som unnskyldning for å gjøre de samme dumme tingene som mennene. Det vil si å gå på barer og drikke seg fulle og ikke komme hjem før neste morgen. 8. mars-feiringen har i mange tilfeller ødelagt mer i mange familier enn hva den har frigjort kvinnene, mener hun. Kvinnekamp. Men ting har begynt å endre seg de senere årene. Kamerunske kvinner har begynt å forstå hva kvinnekamp egentlig handler om. Den handler ikke om klær og drikking. Det handler om at vi kvinner skal bli hørt, både i våre hjem og i samfunnet forøvrig. Det handler om at menn skal ta oss kvinner på alvor. Derfor forteller jeg til mine sønner at de skal lytte til sine koner. Hvis kona sier ja, skal også han si ja. Hvis kona sier nei, skal også han si nei. Og kan han ikke si det samme som henne, skal han ikke si noe i det hele tatt. Han skal heller bruke natta til å reflektere over saken, og be til Gud om visdom. For ofte er det sånn at kona kan se lenger fram enn mannen, og det skal han respektere! sier Hélene, og fortsetter: Men med den nye friheten følger også et enormt ansvar, både for oss kvinner og ikke minst for ungdommen. Dette ansvaret har vi ikke fått opplæring i å takle. Det er derfor så viktig at vi eldre begynner å dele av vår erfaring, og at vi begynner å snakke med ungdommen vår slik at de blir bedre utrustet til å takle den friheten de nå er i ferd med å tilkjempe seg. Der har Kamerun fortsatt en lang vei å gå, avslutter Hélene. misjonstidende 6-2013 15
naji daoud i sat-7 vil at kanalen skal vere talerøyr og informasjonskjelde for kvinner i midtausten. 16 misjonstidende 6-2013
SAT-7 Ein kanal for kvinnene Vi er både talerøyr og informasjonskjelde for dei kvinnene som ikkje veit kva rettar dei har, om dei i det heile har nokon, seier Naji Daoud i SAT-7. Den kristne satellittkanalen taler kvinnenes sak i Midtausten. Tekst & foto: Helene Reite Uglem Dei er ikkje redde for å seia kva dei meiner, heller ikkje for å sleppa andre til. SAT-7 tek opp det som kan vera eit tabu for andre, og kringkastar det for heile Midtausten og Nord-Afrika. Sjukdommar, skilsmisse, overgrep, lover, reglar og ikkje minst kvinners rettar. Kvinnene sin eigen programbolk har eksistert i fleire år, og gir både informasjon, råd og ein mikrofon å ytra meiningane sine i. Ein vanskeleg situasjon. Det er store forskjellar frå land til land i Midtausten. Likevel kan ein slå fast at kvinnene generelt treng støtte, seier Daoud. Han nemner fleire eksempel: Kvinner kan ikkje skilja seg frå mannen, men mannen kan reisa som han vil. Eit stort samfunnsproblem, seier han og tenkjer på alle kvinnene og barna som står att og ikkje veit kor det første steget går. Plutseleg skal ho fylla ei ny rolle i heimen. Fleire manglar jobb, utdanning, pengar, lappen, men skal likevel skaffa mat på bordet. Vi kan fortelja dei kvar dei kan få hjelp, legg han til. I store delar av Midtausten får dei heller ikkje røysta. Dersom mannen dør, tek onkelen over ansvaret for barna. SAT-7 tek opp det som kan vera eit tabu for andre, og kringkastar det for heile Midtausten og Nord-Afrika. I mitt heimland, Libanon, får ikkje barna statsborgarskap dersom mor giftar seg med ein mann frå eit anna land. Det er store forskjellar på menn og kvinner i arbeidslivet også. Dette er berre eksempel på ei stor og fragmentert utfordring som er ulik frå land til land, seier han. Vil utrusta. I fleire år har SAT-7 hatt eigne program for kvinner. Dei er av og til konkrete, med praktiske råd som utruster kvinnene til å forsørgja sine barn, skaffa jobb og mat på bordet. Somme er meir diskuterande og reflekterande. Då er Daoud oppteken av at alle syn skal fram. Publikum sjølv skal få bestemma kva dei vil meina. Daoud tek samfunnsoppdraget alvorleg. Vi har eit program som heiter femaleheaded households som rettar seg mot kvinner som står aleine etter skilsmisse, eller at mannen av andre misjonstidende 6-2013 17
samtalen vert rikare når ikkje alle er einige. grunnar har flytta ut. Her gir me konkrete råd og ressursar som kan hjelpa, fortel Daoud. Programma er forskjellige frå land til land. I Libanon ser ein både slør og vestlege kler. Utfordringane i Egypt er annleis. Midtausten har sine ting. Me må tilpassa oss, presiserer han. Høgt fjell. Målet er eit høgt fjell som av og til kan virka uoppnåeleg. Me vil endra synet på kvinner, hjelpa dei til å ta vare på barna sine og kjenna rettane sine. Dette trur me vil gi ringverknadar til heile samfunnet. Familien er jo sjølve grunnlaget. Måla er mange og store, men me byrjar i det konkrete. Det betyr å auka kapasiteten og betra livet her og no, seier han. Positiv respons. Daoud er positiv til kvinnebolken si framtid, sjølv om jobben også byr på utfordringar. Det er vanskeleg å få samfunnet til å akseptera kvinnene sine rettar. Det ligg djupt i folk, både hjå kvinner og menn, fortel han. Likevel er det svært lite negativ respons på arbeidet. Sjølvsagt får me kritikk og motstand, men det er jo tross alt eit diskusjonsforum. Samtalen vert rikare når ikkje alle er einige. Alle syn skal fram, seier han. Det er ikkje alltid like lett å sjå resultata frå jobben han og kollegane gjer. Det vil nok ta mange år før me ser tydelege resultat, men me gir ikkje opp av den grunn. Me sår små frø kva dag. Med tid og stunder vil dei voksa opp til å bli store, sterke tre, seier han. 99 prosent i denne regionen har minst ein TV. Sidan det ikkje er fri presse i arabiske land, er satellitt den einaste kjelda til usensurert informasjon. SAT-7 er eit økumenisk nettverk av fem kanalar: SAT-7 Arabic, SAT-7 Pars, SAT-7 Kids, SAT-7 Türk og SAT-7 +. Sjåartala ser slik ut: 100 millionar tyrkiske, 100 millionar farsi og 320 millionar arabisk. Visjon: Å sjå ei voksande kyrkje i Midtausten og Nord-Afrika, gjera den trygg i si kristne tru, og med vitnesbyrd som tener samfunnet og bidreg til samfunnets og kulturens beste. Misjon: Å gjere det mogleg for kyrkjer og kristne i Midtausten og Nord-Afrika å vitna om Jesus gjennom inspirerande, informative og lærerike TV-tenester. Women s rights er ein del av dei daglege programma. I tillegg sender dei liveshow, underhaldning, undervisning, barneprogram, gudstenester, program som tek opp sosiale problem, etc. 18 misjonstidende 6-2013
mi UTGANGSPUNKT Kvinner Jeffrey Huseby, generalsekretær i Det Norske Misjonsselskap (NMS) I år jubileres det for at kvinners stemmerett til stortingsvalget. Det er på sin plass. I NMS er vi imidlertid stolte over at kvinner fikk stemmerett i organisasjonen før de fikk stemmerett til stortingsvalget. Dette skjedde i 1904. I dag kan vi tenke at dette er en selvsagt ting, men det var det antakelig ikke den gang. Jeg ser for meg et banebrytende vedtak og at organisasjonen pløyde ny mark med dette. Vi kan med rette være stolte over at mennene innså hvor riktig og viktig det var å endre vedtektene. De så antakelig at kvinnenes innsats for misjonens sak var både betydelig og viktig - den gang som nå. Men NMS sitt arbeid for kvinners rettigheter er ikke ferdig med det. Organisasjonen har nedfelt i sine vedtekter å arbeide for kvinners rettigheter. Dessuten er kvinners rettigheter ett av de fem tverrgående temaer som det er vedtatt skal ha fokus i organisasjonens misjonsarbeid. Dette er nødvendig fordi kvinner mange steder blir holdt nede av tradisjoner, religiøse skikker og sosiale strukturer på en uverdig og urettferdig måte. I de sammenhengene hvor NMS har sitt arbeid, er fokuset at kvinner skal få like muligheter til utdanning og innflytelse som menn. Det er både riktig og viktig å utfordre strukturer og tradisjoner som motarbeider likeverd og likestilling mellom mann og kvinne. I vår del av verden har vi i årenes løp kommet lengre enn i andre deler av verden, men slik har det ikke alltid vært. Denne erkjennelsen bør gjøre oss ydmyke og på ingen måte hovmodige - for vi har vel ennå noe å svare for. I vinter har jeg lest en bok av John Ortberg som heter Who is this man?. Han beskriver hvilken påvirkning Jesus hadde på samfunnslivet. En av tingene som endret seg, var synet på kvinner. På hans tid var kvinnene på ingen måte likestilt med menn og hadde heller ikke samme verdi. For eksempel hadde menn lov til å skille seg fra sin kone - ikke omvendt - selv om hun kun hadde svidd middagen. Dersom en kvinne ble tilkjent erstatning for skade forvoldt mot henne, var det mannen som fikk erstatningen - ikke kvinnen. Jesus hadde et helt annet syn på kvinner - og han praktiserte det også. Han lot kvinner være i sitt følge og lære av seg. Han forsvarte Maria da Marta klaget over at hun måtte gjøre alt husarbeidet fordi Maria satt og lyttet til Jesus. Han bønnhørte en kvinne som ba for sin datter. Han snakket lenge og vel med en samaritansk kvinne - noe som var fullstendig uhørt for en mann - som i tillegg var jøde. Et siste eksempel: Han forsvarte en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd foran øynene på mange skriftlærde idet han sa at den av mennene som var uten skyld kunne kaste den første steinen. De forlot stedet en etter en - uten at en stein ble kastet. Jeg tror Jesus sin måte å behandle kvinner på danner grunnlaget for hvordan vi møter både kvinner og menn i vårt samfunn. Det er dette grunnlaget NMS står på i sitt arbeid for kvinners rettigheter rundt om i verden. misjonstidende 6-2013 19
NISTEPAKKEN Torbjørn Sæle, prest i F2 (Fageborg menighet i Oslo sin unge voksne-satsing). Sommar med Gud Har du tenkt over kor mange ulike måtar Gud møter menneske på? Ta til dømes Moses, som Gud møtte gjennom ein brennande busk (2 Mos 3). Moses vegra seg i møte med Guds kall, men Gud lova å vera med. Det er det viktigaste Moses treng å vita. Kanskje hugsar du Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego (Dan 3)? Dei tre venene til Daniel, som stod imot bodet frå kongen og blei kasta i den glovarme omnen. Gud var med der også! Denne våren har eg på ny oppdaga at Gud er med og møter oss på så ulikt vis. På gudstenester og i cellegrupper i F2 har vi fokusert på Guds møte med menneske i Det gamle testamentet. Det er dei færraste, også i Bibelen, som ser «skrifta på veggen». Men Gud kan til dømes møta oss gjennom ord, draumar og andre menneske. Samstundes er det mange som kan oppleva at Gud er langt borte. I alle fall av og til. Kanskje er du ein av dei som undras på om Gud verkeleg alltid er med? Vi kan som Moses kjenna på uro, og innimellom kan det gå ei kule varmt. Gud har ikkje lova oss eit liv utan motstand eller tunge dagar. Men Gud lovar å vera med. I oppturar og i nedturar. Heile vegen. Sjølv gjennom dødsskuggens dal. Så eg vil du skal vita at Gud aldri er langt unna. Gud vil møta deg akkurat der du er. Midt i kvardagen og i ferien. Kanskje skal du ta deg tid til å stoppa opp ein augneblink? Tenk etter om Gud har møtt deg. Kanskje vil du bli overraska? Kanskje vil du leggja merke til noko nytt? Eit av namna på Jesus er Immanuel det tyder «Gud med oss». Gud vart sjølv menneske og kom oss i møte på vår jord. Jesus understrekar dette nærværet då han sender disiplane sine ut til alle folkeslag: «Eg er med dykk alle dagar» (Matt 28,20). Jesus gir også løfte om guddommeleg nærvær etter sin himmelfart, gjennom Den heilage ande. Den treeinige Gud er med oss kvar einaste dag. Også gjennom sommaren, sjølv når mykje rundt oss stoppar opp og mange er i feriemodus. Ikkje la sommaren bli ein ferie frå Gud, men ein ferie med Gud. Med ønskje om ein god sommar med Gud! 20 misjonstidende 6-2013
BØNNESIDEN ved gunn bakken Hjem- og utreiser: Takk for innsatsen til misjonærene som nå har avsluttet sin tjeneste Takk og be for nye utsendinger Takk for at Gud kaller og utruster til tjeneste Bjørgvin: Takk og be for alle ansatte og frivillige Takk for de mange flotte områdestevnene i hele regionen Takk og be for arbeidet blant ungdommer, studenter og unge familier og for arbeidet med Kafé og be i Førde, som er rettet mot mennesker i alderen 18-40 år Takk og be for ny gjenbruksbutikk på Møvik, Sotra Takk og be for foreningsarbeidet Takk og be for misjonærene våre Be for seniorhelg på Helgatun 22.-25. august. NMS U: Takk og be for sommerens leirer og stevner Takk og be for ansatte og frivillige som bruker mye tid for at barn og unge skal få høre evangeliet Be for Tenmisjonsfestivalen (TMF) på Åpta 5.-10. august, be om at mange tenåringer kommer og blir berørt av Guds ånd Takk og be for Ucrew (ettåringer) som kommer hjem etter ett år i utlandet Be for høstens Ucrew (ettåringer) og innføringskurset i august Madagaskar Takk og be for misjonærene Takk og be for studentene ved bibel- og presteskolene Takk for at Den gassisk-lutherske kirke (FLM) nå sender ut flere misjonærer, og be for Olav og Nina Razafimanantsoa som sammen med sine tre barn har reist til Thailand som utsendinger fra FLM Takk for at lederne for de store kirkesamfunnene viser vilje til en mer aktiv rolle i forhold til krisen i landet, og be for den politiske situasjonen. Be om visdom og utrustning for de som jobber i kirken, be om vekkelse, fornyelse og vekst, og om at FLM må finne nye måter å gi evangeliet videre på Takk for kontakten med folket i Bara, og be for det evangeliserende arbeidet og voksenopplæringen i området Be om at det diakonale arbeidet i Antsirabe må føre til at mennesker møter Jesus og får håp for framtida Takk og be for dialog- og kompetansesenteret som er knyttet til arbeidet blant muslimer. Dette arbeidet kalles Shalom og har fokus på undervisning, evangelisering og menighetsbygging, helse og skole. Be om god rekruttering til kursene ved senteret, og om visdom til videreutvikling Be for rekruttering av både leder for helsearbeidet i Shalom og nye misjonærer Be for omsorgssenteret (for spedalske) på Mangarano, og om visdom i hvordan arbeidet skal drives Be for videreutviklingen av yrkesopplæringen på døveskolen i Antsirabe Be om at arbeidet med landsbyutvikling må fortsette på en god måte Be for blindeskolen i Antsirabe Be om at kultur- og kompetansesenteret Lovasoa må bli til velsignelse for ansatte, praksisstudenter og andre som har kontakt med senteret Be for de utenlandske studentene ved Hald internasjonale senter som nå har reist tilbake til sine hjemland misjonstidende 6-2013 21
Trives i lederrollen Jeg trives i lederrollen, sier Inger Kari Søyland og smiler. Og det er bra, siden hun er Det Norske Misjonsselskaps (NMS) nye assisterende generalsekretær og programsjef. Tekst & foto: Marit Rødland Vi møter henne rett før avreise til Kamerun. Der skal hun ha møter med både kirkeledelse, prosjektledere og misjonærer, og oppgavene er mange. Hun har et forholdsvis tett program på ganske kort tid. Men hun gleder seg til turen. Drøm. Søyland hadde en drøm da hun var barn: Hun ville bli lærer. Som 13-åring holdt hun førskole for naboungene, og det var veldig kjekt, syntes hun. Så det var lærer hun senere utdannet seg til. Hun tok også ett års bibelskole i Canada, og ett år på menighetsseminaret. Etter det var hun menighetssekretær i Gjesdal i to år. Så begynte hun som barne- og ungdomsarbeider i Indremisjonsselskapet. Det var kjekt å arbeide blant unge. Etter hvert fikk hun være med på en veldig spennende bit av dette arbeidet: Hun ble prosjektarbeider på Røros, i et nært samarbeid med den lokale menigheten. Det var interessant! Og for en rogalending fra Gjesdal bød det på et aldri så lite kultursjokk å komme til Røros. Det var utrolig lærerikt og spennende, og jeg fikk være med på et nybrottsarbeid i vårt eget land, sier hun. Søyland var 13 år i Indremisjonsselskapet, de siste årene som landsungdomssekretær med sete i Oslo. Misjon. Jeg ønsket å dra tilbake til Rogaland, og fikk lærerstilling i ungdomsskolen på Ålgård. Etter bare kort tid der så jeg annonsen der NMS søkte etter misjonssekretær for Asia. Jeg har alltid vært opptatt av misjon, og kjente at dette hadde jeg lyst til. Så jeg søkte stillingen og fikk den. Da måtte jeg jo bare takke ja! Nå kunne jeg få jobbe videre med misjon, også med et globalt perspektiv, sier Inger Kari Søyland. Som misjonssekretær (som etter hvert endret navn til landkoordinator) i NMS jobbet hun i seks år før hun søkte stillingen som personalsjef i organisasjonen. Hun fikk også denne jobben. Hun trivdes godt i lederrollen, og har hatt gode år i Personalavdelingen. Samtidig ble hun valgt inn i Stavanger Bispedømmeråd, og her ble hun også leder. I sin periode der fikk hun vise at hun kan takle vanskelige saker (samt en ganske stor mediestorm som kom rundt daværende biskops noe turbulente avgang. Hun stod løpet ut). Nye utfordringer. Da det ble ledig stilling som sjef for Programavdelingen, en stilling som også innebærer at man er assisterende generalsekretær, hadde hun ingen tanker om å søke den. Men hun ble oppfordret til det, og det ble til at hun la inn en søknad. Jeg gikk lange runder med meg selv før jeg søkte. Og jeg trodde ikke jeg skulle få stillingen. Men da jeg likevel fikk tilbud om den, opplevde jeg at den- 22 misjonstidende 6-2013