Fakultetsoppgave JUS 4211, Strafferett innlevering 30. oktober 2017

Fakultetsoppgave JUS 4211, Strafferett innlevering 30. oktober 2017 Gjennomgang 17. november 2017 (10:15 O24 Storsalen) v/jon Gauslaa

Generelt om oppgaven Oppgaven bygger på en eksamensoppgave fra Bergen våren 2004 Sensorveiledning finnes på nettet: http://org.uib.no/jur/studier/eksamen/oppgaver/4.studiear/sens_jus241_v2004.htm Sensorveiledninger er legitimt hjelpemiddel ved skriving av fakultetsoppgaver, men ukritisk bruk (avskrift) bør unngås (har begrenset læringseffekt). En sensorveiledning er en veiledning til sensorene, ingen mønsterbesvarelse. Denne oppgavens veiledning er et eksempel på det. Sier hva som skal drøftes, men lite om hvordan. Omfang: 4 timer. Varierende vanskelighetsgrad Stoffet er sentralt (objektiv og subjektivt straffansvar, straffrihetsgrunner, reaksjonslæren). Oppgaven tester evnen til å identifisere og formulere problemstillinger, og til i drøftelsene å skille mellom spørsmål som kan avgjøres raskt og spørsmål som må drøftes mer nyansert.

Generelt om oppgaven Som alltid i praktiske oppgaver er det viktig å: Identifisere problemstillingene (her fremgår de spørsmålene som skal drøftes nokså direkte av oppgavens formulerte spørsmålsstillinger i del I og av partenes anførsler i del II); formulere presise problemstillinger (det gir et godt utgangspunkt for drøftelsene); gå rett på sak og skjære raskt gjennom når spørsmålene er enkle (vilkår som er klart oppfylt), og drøft mer nyansert når det er grunn til det (skjønnsmessige vilkår); knytte fremstillingen til oppgaven faktum og unngå generell teori; Det er unødvendig først å redegjøre generelt for reglenes innhold og deretter bruke regelen. I en praktikum skal rettsreglene brukes på faktum, ikke redegjøres for mer generelt eller i detalj. trekke fornuftige slutninger på grunnlag av ordlyden i de aktuelle straffebestemmelsene, og anvende rettspraksis (og eventuelt forarbeider) på en fornuftig måte. Saksforholdet i aktuelle rettsavgjørelser trenger ikke omtales inngående. Det viktige er å gjengi generelle rettsregelen fra avgjørelsen (anført ratio decidendi), og bruke den på oppgavens faktum.

I a) Volds straffansvar "vis a vis" mannskapet dersom 1. Båten går til bunns, og flere av mannskapet drukner Identifisering og formulering av problemstillingen: Du skal drøfte det straffansvaret Vold har pådratt seg «vis á vis sitt mannskap». Dette innebærer at forsikringsbedrageri, jf. strl. 375 og 376 ikke skal drøftes. Her stilles det ikke opp noe straffansvar vis á vis mannskapet, men vis á vis forsikringsselskapet. Heller ikke 355 om fremkalling av fare for allmennheten skal drøftes. Dette er et straffansvar vis á vis allmennheten, ikke mannskapet spesielt. 355 er dessuten en videreføring av 148 i 1902- loven, der uttrykket «sjøskade» primært gjelder skade på selve skipet og dets last. Når det gjelder mannskapet, er det tilstrekkelig å drøfte straffansvaret vis á vis de som drukner, jf. drapsbestemmelsen i strl. 275. Drapsforsøk på de overlevende trenger ikke drøftes, fordi drapsforsøk kommer opp under oppgaven 1 a) nr. 2., om enn med et litt annet faktum. Spørsmålet er altså om Vold kan straffes for forsettlig drap på de som drukner, jf. 275.

I a) Volds straffansvar "vis a vis" mannskapet dersom 1. Båten går til bunns, og flere av mannskapet drukner: Kan Vold straffes for forsettlig drap på de som drukner, jf. strl. 275? Du bør kort fastslå at det ikke er spørsmål om straffrihetsgrunner eller tilregnelighet. Når det gjelder det objektive gjerningsinnholdet i 275, kan du kort fastslå at det er årsakssammenheng mellom Volds ødeleggelse av bunnventilen og dødsfallene, og at denne verken er fjern eller avledet. Gjerningsinnholdet («dreper») er derfor oppfylt. Skyldkravet er forsett, jf. 21. Vold har ikke hensiktsforsett, jf. 22 (1) a), men spørsmålet er om han har sannsynlighetsforsett, jf. 22 (1) b). Han må i så fall ha ansett det som mer enn 50 % sannsynlig at noen vil dø som følge av hans handling. Det kan uten noen nærmere drøftelse fastslås at dette er oppfylt når han er «klar over at det er overveiende sannsynlig at noen av mannskapet kan miste livet». Konklusjonen er at Vold kan straffes for drap på alle som drukner. Straffeutmålingen er regulert av 79 a). Han dømmes for hvert enkelt drap, og det ilegges en felles straff.

I a) Volds straffansvar "vis a vis" mannskapet dersom 2. Dersom det hele blir oppdaget før båten stikker til sjøs: Identifisering og formulering av problemstillingen: Også her er det bare straffansvaret vis á vis mannskapet som skal drøftes. Når ingen av dem dør, er spørsmålet om Peder kan straffes for drapsforsøk, jf. strl. 16 (1). Det følger av drøftelsen under 1) at vilkåret i 16 (1) om at Vold må ha forsett om å fullbyrde et lovbrudd (fullbyrdelsesforsett) i dette tilfellet drap er oppfylt. Du kan også fastslås at vilkåret om at det må dreie seg om et lovbrudd som kan medføre «fengsel i 1 år eller mer» er oppfylt når maksimalstraffen for drap etter 275 er 21 år. Spørsmålet som må vurderes nærmere er dermed om hans handling, som består i å ødelegge bunnventilen, leder «direkte mot utføringen» av drap, jf. 16 (1). Dette er et spørsmål om grensen mellom straffri forberedelse og straffbart forsøk.

I a) Volds straffansvar "vis a vis" mannskapet dersom 2. Dersom det hele blir oppdaget før båten stikker til sjøs: Leder Volds ødeleggelse av bunnventilen «direkte mot utføringen» av drap? Dette kan med fordel vurderes med utgangspunkt i de kriteriene som er stilt opp i rettspraksis. Se blant annet Rt. 2008 s. 867 avsnitt 20. Grensen mellom straffri forberedelse og straffbart forsøk beror på en helhetsvurdering. Viktige momenter er blant annet handlingens karakter, den tidsmessige nærheten og den psykologiske forskjellen mellom det som er gjort og det som gjenstår, er viktige momenter. Vi vet ikke hvor lenge båten skulle ligge til kai, og dermed ikke noe om nærheten i tid. Det er teoretisk mulig at Vold ville angret seg, men det er ingen konkrete holdepunkter for dette. Det taler i Volds disfavør at det dreier seg om en meget alvorlig forbrytelse. Han trengte selv ikke å gjøre mer. Alt som skulle til var at skipet la fra kai som planlagt. Det tilsier at den psykologiske forskjellen mellom det som er gjort og det som gjenstår, er liten. Konklusjonen er ikke helt opplagt, men det meste trekker i retning av straffbart forsøk.

I b) Resultatet hvis flere drukner og Vold kun anså det mulig, men mindre sannsynlig at noen kom til å drukne Identifisering og formulering av problemstillingen: Vold anså dødsfølgen «som mulig», men mindre sannsynlig. Spørsmålet er derfor om han har utvist eventuelt forsett (dolus eventualis), jf. strl. 22 (1) c). Grunnvilkåret er at må ha holdt det «for mulig at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen» i 275. Dette er oppfylt, jf. at han «regnet det som mulig» at noen kom til å drukne. Vold må videre ha tatt et bevisst valg om «å handle selv om» handlingen skulle oppfylle 275 (positiv innvilgelse). Det er mer usikkert om dette er oppfylt. I Rt. 1991 s. 600 viser Høyesterett (på s. 602) til Rt. 1980 s. 979 der det ble lagt til grunn at eventuelt forsett foreligger når gjerningsmannen «har tatt det standpunkt å foreta handlingen selv om den følge straffebudet beskriver, skulle inntre». Men det er ikke nok at drapsfølgen fremsto som mulig for Vold. Han må ha tatt et bevisst valg om å handle selv om dødsfølgen skulle bli en realitet, jf. Rt. 1991 s. 600, Rt. 2001 s. 58, Rt. 2004 s. 1769 og Rt. 2009 s. 229.

I b) Resultatet hvis flere drukner og Vold kun anså det mulig, men mindre sannsynlig at noen kom til å drukne Har Vold bevisst valgt om å handle selv om handlingen skulle oppfylle 275? Vi vet ikke hvordan Vold har tenkt. Slutningen om hans tanker og valg må derfor trekkes ut fra sakens ytre omstendigheter. Se Rt. 1991 s. 600 (på s. 602-603). Vold ødela bunnventilen til tross for at han innså at noen kunne drukne. Det kan trekke i retning av et bevisst valg om å foreta handlingen uansett konsekvenser. Av Rt. 2007 s. 1559 (Kristin Halvorsen-saken) avsnitt 18 fremgår det imidlertid vilkåret om positiv innvilgelse innebærer at gjerningspersonen må ha bestemt seg for å gjøre handlingen «selv om det var sikkert eller mest sannsynlig» at følgen ville inntre. Når Vold ifølge oppgaveteksten regnet dødsfall som «mulig, men mindre sannsynlig», tilsier det at det ikke foreligger et bevisst valg/positiv innvilgelse fra hans side. Utsagnet kan imidlertid også forstås som en understrekning av vi er utenfor sannsynlighetsforsett og at spørsmålet gjelder dolus eventualis. Forstått slik, er det greit å konkludere med drapsforsett. Konkusjonen har mindre betydning såfremt den du får frem at du er kjent med innholdet i dolus eventualis, og bruker momentene i faktum på en fornuftig måte. Finner du at Vold ikke har utvist forsett, bør du påpeke at han kan dømmes for uaktsomt drap, jf. 281.

II a) Oles straffansvar oversikt Identifisering av problemstillingene: Ole er tiltalt for grov kroppskrenkelse, jf. strl. 272 (1), men spørsmålsstillingen er generelt formulert («drøft og avgjør om og eventuelt hvilket straffansvar Ole har pådratt seg»). Retten er ikke bundet av påtalemyndighetens subsumsjon så lenge det dreier seg om samme forhold, jf. strprl. 38 (2). Slik oppgaven er formulert, er det derfor ikke galt å omsubsumere til 273 (kroppsskade) eller 274 (grov kroppsskade). Fordi Ole er tiltalt for overtredelse av 272 (1) er det likevel tilstrekkelig (og mest fornuftig) å drøfte om han kan straffes etter den bestemmelsen (grov kroppskrenkelse). Dette reiser spørsmål om de objektive og subjektive vilkårene i 272 (1) er oppfylt. Videre er det spørsmål om straffrihetsgrunner eller straffbortfallsgrunner, slik Ole anfører. Derimot gir oppgaven ingen foranledning til å drøfte tilregnelighet.

II a) Oles straffansvar lovstridig handling Grov kroppskrenkelse de objektive vilkårene, jf. 272 (1) og 271 Grunnvilkåret for å bli dømt for grov kroppskrenkelse er at forholdet er omfattet av gjerningsbeskrivelsen i strl. 271 («øver vold mot en annens person»). Det kan kort fastslås at både Oles stokkeslag og det påfølgende sparket i Peders mage er kroppskrenkelser (voldsutøvelse) i 271 sin forstand. Ved avgjørelsen av om en kroppskrenkelse skal anses som grov, skal det etter 272 (1) blant annet «særlig legges vekt på» om kroppskrenkelsen «har hatt til følge død». Det var ikke selve stokkeslaget som var årsaken til at Peder døde, men at han i fallet slo hodet mot fortauskanten. Årsakssammenhengen mellom slaget og dødsfølgen er likevel klar. Dessuten skal det blant annet også legges vekt på om volden er utøvd mot en «forsvarsløs person», jf. 272 (1) b), og om volden er utøvd ved «særlig farlig redskap», jf. 272 (1) f). Selv om det skal foretas en helhetsvurdering, er det liten tvil om at det objektivt sett dreier seg om en grov kroppskrenkelse, jf. at sparket er utøvd mot «forsvarsløs person», at stokken er brukt som «særlig farlig redskap» og at voldsutøvelsen medførte at Peder døde.

II a) Oles straffansvar subjektiv skyld Grov kroppskrenkelse de subjektive vilkårene At Peder i fallet slo hodet i fortauskanten og døde er en uforsettlig følge. Etter 24 inngår dette i vurderingen av om kroppskrenkelsen er grov dersom Ole «har opptrådt uaktsom med hensyn til følgen». I så fall tilsier det at skyldkravet under 272 (1) er oppfylt. Ole var i en presset situasjon og det var tilfeldig at Peders hode traff fortauskanten. Det er ikke opplagt at han burde innsett dødsfølgen, men det er forsvarlig å legge det til grunn. I Rt. 1994 s. 1240 ble et noe likeartet tilfelle (men hvor volden var uprovosert) ansett «å ligge i den nedre grensen» av legemsfornærmelse med døden til følge etter straffeloven av 1902. Du bør ved vurderingen av subjektiv skyld for grov kroppskrenkelse også få frem at sparket er utført med hensiktsforsett, jf. 22 (1) a). Når Ole «svingte kraftig» med stokken er det ikke gitt at hensikten var å treffe Peder, men det foreligger sannsynlighetsforsett med hensyn til at stokken traff, jf. 22 (1) b). Ole oppfyller dermed de subjektive vilkårene for å straffes etter 272 (1), enten han har utvist uaktsomhet med hensyn til dødsfølgen eller ikke.

II a) Oles straffansvar straffrihet og/eller straffbortfall Identifisering av problemstillingene Ole anfører at det foreligger omstendigheter som tilsa straffrihet og/eller straffbortfall. Oppgaven inviterer til å drøfte straffrihetsgrunnene samtykke, som er en særlig straffrihetsgrunn ved visse voldslovbrudd, jf. 276, og nødverge, jf. 18. Nødrett, jf. 17, skal ikke drøftes. Den situasjonen som er beskrevet i oppgaven er en mulig nødvergesituasjon (rett mot urett), ikke en nødrettssituasjon (rett mot rett). Den aktuelle straffbortfallsgrunnen er provokasjon, jf. 272 (2), jf. 271 (2) b). Du bør i drøftelsene skille mellom stokkeslaget og sparket. Samtykke strl. 276 Peder har samtykket til slåsskamp, men spørsmålet er hvor langt samtykket rekker. Det omfattet åpenbart ikke spark i magen etter at han var bevisstløs, og lite tyder på at det omfattet mer enn nevekamp, jf. Rt. 1993 s. 117. Ole kan ikke frifinnes etter 276.

II a) Oles straffansvar straffrihetsgrunner Nødverge, jf. 18 Det er blant annet spørsmål om Ole prøvde å avverge et «ulovlig angrep», jf. 18 (1) a). Dette er ikke aktuelt for sparket, som ikke er en avvergelseshandling. For sparket kan det i høyden bli tale om nedsatt straff etter 80 e) om berettiget harme, men det skal mye til. Når det gjelder stokkeslaget, er utgangspunktet Peders angrep ikke var ulovlig når de var enige om å slåss. Men Oles samtykke er ikke ubegrenset. Dersom han fryktet at angrepet ville gå utenfor samtykkets grenser (og dermed bli ulovlig), kan han handle i nødverge. Det er imidlertid også spørsmål om han kunne valgt et mildere middel eller stukket, jf. 18 (1) b) og c). Faktum gir få holdepunkter for å vurdere dette. Det fremgår at han «svingte kraftig» med stokken. Derfor er det mulig at hensikten mer var å skremme enn å treffe. Han var også i en presset situasjon, og må bedømmes i lys av det. Konklusjonen er at han kan ikke frifinnes for sparket etter 18. Når det gjelder slaget, er spørsmålet mer åpent, men 81 (b) nr. 2 om overskridelse av nødverge synes mer aktuell enn frifinnelse etter 18. Se også 80 (b) nr. 2 om nedsatt straff.

II a) Oles straffansvar straffbortfallsgrunner Provokasjon, jf. strl. 272 (2), jf. 271 (2) b) Provokasjon gir ikke automatisk frifinnelse, men åpner for at retten etter en helhetsvurdering «kan» gjøre den gjengjeldende kroppskrenkelsen straffri, også når den er grov. Er gjengjeldelsen en kroppsskade ( 273 og 274) er straffbortfall pga. provokasjon ikke aktuelt. Du må ved drøftelsen ta utgangspunkt i at Peder først påførte Ole en kroppsskade i form av en knekt nese, som Ole gjengjeldte med en grov kroppskrenkelse. Grovheten av Oles gjengjeldende handling må veies mot grovheten av den provoserende handlingen Peder utsatte ham for. Se f.eks. Rt. 1993 s. 1257. Skal gjengjeldelshandlingen bli straffri, må den som utgangspunkt ikke være mer straffverdig enn provokasjonshandlingen. Sparket er åpenbart ikke mindre straffverdig enn Peders slag. Det er utført mot en forsvarsløs person, mens Peders slag, som blant annet medførte en kroppskrenkelse i form av en knekt nese, kom i en slåsskamp som Ole hadde samtykket til.

II a) Oles straffansvar straffbortfallsgrunner Provokasjon, jf. strl. 272 (2), jf. 271 (2) b) Stokkeslaget står i en annen stilling. Det har karakter av en forsvarshandling, og det er heller ikke opplagt at hensikten var å treffe eller skade Peder. Domstolene har imidlertid sjelden frifunnet på grunn av provokasjon når skadene er så alvorlige som i dette tilfellet (dødsfall). Et eksempel finnes i Rt. 1952 s. 413. Saken gjaldt en restaurantportier som tildelte en full og truende gjest et isolert sett ufarlig knyttneveslag på haken, etter blant annet å ha blitt kalt «nazijævel» og «nazipamp», med den følge at gjesten falt bakover og slo hodet i fortauet. Avgjørelsen må ses i lys av at portierens voldsutøvelse var relativt beskjeden, og av at hendelsen fant sted i februar 1951 drøyt fem år etter avslutningen av den tyske okkupasjonen av Norge. Du kan derfor trygt konkludere med at Ole ikke slipper straff på grunn av provokasjon. Hovedkonklusjonen er etter dette at Ole kan straffes etter 272 (1). Derimot kan nedsatt straff etter 80 (b) nr. 2, jf. 81 (b) nr. 2 om overskridelse av nødverge være aktuelt, jf. også 80 (e) om berettiget harme. Men dette trenger du ikke ta opp.

II b) Strafferammen for utmålingen av fengselsstraff Identifisering av problemstillingen Spørsmålet ber ikke om en konkret straffeutmåling, men om en angivelse av nedre og øvre strafferamme dersom Ole dømmes for overtredelse av 272 (1). 272 (1) angir ingen minstestraff for grov kroppskrenkelse. Den nedre strafferammen er da 14 dagers fengsel, jf. 31 (2). Den øvre er fengsel i 6 år, jf. 272 (1). Det kan spørres om sparket er en selvstendig kroppskrenkelse slik at 79 a) får anvendelse, men nærheten i tid mellom slag og spark tilsier at dette er én forbrytelse. Det er også spørsmål om gjentakelsesstraff, jf. 79 b). Dersom Ole nå har begått en handling av «samme art» som han tidligere er dømt for, dobles strafferammen til 12 år. De tidligere dommene for vinningskriminalitet og narkotika gjelder ikke handlinger av samme art. Men han var sist gang dømt for ran. Dette er en kombinasjon av vinnings- og voldslovbrudd, jf. 327, slik at det (delvis) dreier seg om handlinger av «samme art». Konkusjonen er etter dette at nedre strafferamme er 14 dagers fengsel og den øvre 12 år.

Takk for oppmerksomheten! Lykke til på eksamen!