Finansdepartementet Postboks 8008 - Dep. 0030 OSLO Dato: 04.12.2017 Vår ref.: 17-1260 Deres ref.: 17/3532 Høring - forslag til ny revisorlov Finans Norge har mottatt på høring forslaget til Revisorlovutvalget publisert i NOU 2017: 15 Revisorloven. Vi har følgende hovedmerknader: Lovforslaget innebærer en etterlengtet harmonisering av revisorloven som vil bringe de norske reglene nærmere det europeiske regelverket. For norske virksomheter som driver i utlandet og motsatt utenlandske foretak som driver i Norge ligger det klare effektivitetsgevinster i at man fjerner unødvendige nasjonale særkrav. Finans Norge støtter lovutvalgets forslag om å benytte fleksibiliteten i EU regelverket ved gjennomføring av forsterkede krav til foretak av allmenn interesse. De unntakene fra hovedreglene som utvalget foreslår benyttet er godt begrunnet i forhold ved det norske markedet. Finans Norge støtter flertallet i lovutvalgets forslag om å ikke innføre noen begrensning i revisors erstatningsansvar. Revisors profesjonsansvar er bredt utpenslet av rettspraksis og forutberegnelig for både markedsaktører og revisjonsbransjen. I avveiningen mellom hensynet til skadelidte og den uaktsomme revisor, er det ikke urimelig at revisor, som andre skadevoldere, må dekke det fulle tapet, og kreve regress hos mulige andre ansvarlige. Mindretallets forslag er svakt utredet. Innledende merknader Lovforslaget på høring gjennomfører det reviderte revisjonsdirektivet (2014/56/EU) og revisjonsforordning (EU nr. 537/2014) som oppstiller særlige krav ved revisjon av foretak av allmenn interesse. Det nye EU-regelverket er en viktig del av et europeisk arbeid for å skape tillit til finansiell rapportering og effektivisere den frie bevegelsen i det indre markedet i Europa. Etter Finans Norges vurdering har lovutvalget gjort en god jobb med å følge opp denne intensjonen.
Revisorinstituttets hovedoppgave er å sikre at revisor kan opptre som allmennhetens tillitsperson og sikre tillitt til foretakenes finansielle rapportering. Som Revisorlovutvalget skriver innledningsvis skal revisor utføre en uhildet og faglig kompetent kontroll av om regnskapet gir et riktig bilde av foretakets økonomiske stilling og resultat, og offentlig bekrefte resultatet av revisjonen i en revisjonsberetning. Revisor har også en viktig rolle i å hindre økonomisk kriminalitet og lovforslaget tydeliggjør revisors rolle i denne sammenheng. I tillegg vil allment tilgjengelige regnskaper som brukerne kan stole på, gi samfunnsmessige gevinster i form av reduserte transaksjonskostnader, sikrere skattegrunnlag og likere konkurransevilkår. En del av dette bildet er at banker, kredittinstitusjoner og andre aktører i kapitalmarkedet kan legge til grunn revisorbekreftet finansielle informasjon som forelegges uten noen egen særskilt vurdering. Revisors uavhengig bekreftelser av finansiell informasjon utgjør fortsatt et vesentlig element i bankenes kredittpraksis. Tilsvarende gjelder ved annen type kapitalinnhenting på egenkapitalsiden, f.eks. emisjoner. Revisorinstituttet blir derfor regnet som en viktig del av den finansielle infrastrukturen i kapital- og kredittmarkedene. Det ligger betydelige samfunnsmessige gevinster i en slik oppgave og ansvarsfordeling mellom aktørene i finansnæringen. Finans Norge mener utvalgets forslag til ny revisorlov bidrar til å sikre denne tilliten. Om særlige krav til revisjon i foretak av allmenn interesse Revisjonsforordningen innfører særkrav til revisjon av «foretak av allmenn interesse». De skjerpede kravene retter seg både mot revisor og det revisjonspliktige foretak. Banker og forsikringsforetak er blant virksomhetene som omfattes av sistnevnte særkrav. Lovutvalget foreslår å benytte enkelte av de valgmulighetene forordningen gir til å gjøre unntak fra hovedreglene. Forordningen oppstiller begrensninger i revisors adgang til å levere en rekke tjenester til revisjonsklienter som er foretak av allmenn interesse eller datterselskaper av disse. Utvalget har imidlertid foreslått å benytte muligheten i forordningen til likevel å tillate levering av skattetjenester og verdsettingstjenester. Finans Norge støtter denne tilnærming. Det vises for øvrig til at revisor uansett ift. det enkelte oppdrag må vurdere om også slike tilleggstjenester etter sin art og omfang kommer i konflikt med de skjerpede uavhengighetsreglene. Flertallets forslag om å gjøre unntak fra forordningen må sees i lys av dette. I utvalgets forslag legges for øvrig det opp til at definisjonen av foretak av allmenn interesse videreføres uendret. Finans Norge er i utgangspunktet enig i at det ikke er grunn til å utvide listen av foretak utover opplistingen i revisjonsdirektivet art. 2 nr. 13. Det er ikke særlige forhold ved det norske markedet som tilsier en avvikende norsk regulering. Side 2 av 6
Til utvalgets drøftelse om holdingsselskaper i finanskonsern av skal omfattes av definisjonen av foretak av allmenn interesse i norsk rett, bemerkes at slike foretak uansett vil være underlagt krav til revisjon av konsernregnskap og revisjonsutvalg. Konsekvensene ved å inkludere slike foretak i virkeområdet vil derfor ikke nødvendigvis få noen praktiske konsekvenser gitt gjeldende særkrav til slike foretak. Samtidig vil slike selskapsrettslige «eierselskaper» ikke nødvendigvis selv drive en virksomhet som tilsier at de forsterkede kravene kommer til anvendelse - ettersom virksomheten både formelt og reelt utøves i datterforetakene. Noen av disse døtrene vil pga. konsesjoner fra Finanstilsynet eller notering på Børs være foretak av allmenn interesse. Hva gjelder filialer av utenlandske foretak, så er disse - i alle fall på finansområdet iht. EUreguleringen - underlagt hjemlandsreglene hva gjelder organisering. Det vises til finansforetaksloven 5-4 for den nærmere avgrensning av hvilke regelsett som kommer til anvendelse. Selv om man av skattemessige hensyn har krav til regnskap og revisjon, vil de hensyn som ligger bak særkravene for revisjon av foretak av allmenn interesse ikke tilsi en slik utvidelse av den norske definisjonen innenfor denne kategori av foretak. Finans Norge støtter for øvrig utvalgets forslag om at overtredelsesgebyr skal kunne ilegges det revisjonspliktige foretaket, men ikke daglig leder og styremedlemmer. Vi tiltrer her utvalgets begrunnelse om at de angjeldende plikter gjelder organisering av foretaket, ref. utredningens pkt. 21.4.4. For så vidt er det viktig at det nye sanksjonsregimet tilpasses tilsvarende bestemmelser på finansområdet som er under oppseiling. Hva gjelder ledelseskarantene viser vi for øvrig til våre merknader i tilsvarende bestemmelser avgitt i høring om norsk gjennomføring av EUs markedsmisbruksforordning (MAR), se Finans Norges høringssvar 31.10.17. Kommunikasjon med styret og rapportering En viktig side av revisjonsregelverket er å sikre at revisor har en regulær, ordnet og dokumenterbar kommunikasjon med styret i det revisjonspliktige foretak. Dette er en helt essensiell del av revisorinstituttet for både den revisjonspliktiges eiere og kreditorer. For alle brukerne ikke bare styret bør regelverket sikre at at rapporteringen omhandler alle relevante forhold. Lovforslaget viderefører gjeldende krav om at styret hvert år skal avholde et møte med revisor uten at daglig leder er til stede. Finans Norge støtter utvalgets forslag om å utvide formålet med møtet, slik at man også drøfter sentrale regnskapsmessige forhold og andre forhold som revisor mener styret bør informeres om herunder vesentlige svakheter og mangler ved vurderingene til den daglige ledelsen. Finans Norge støtter også at det i tillegg er behov for å presisere krav i loven om å kommunisere skriftlig med styret om vesentlige forhold som har fremkommet gjennom Side 3 av 6
revisjonen. Dette bør erstatte det særnorske gjeldende ordning med nummererte brev, som for øvrig av utvalgets flertall omtales som «utdatert». Etter Finans Norges vurdering er det også positivt at man endrer kravene til revisjonsberetningen og opphever de nasjonale særkravene som følger av gjeldende rett. Særlig for større konsern med virksomheter i flere land, samt foretak med finansiering i utlandet er det hensiktsmessig at beretningen følger en internasjonal harmonisert standard uten nasjonale tillegg. Revisors erstatningsansvar Revisors rolle som uavhengig bekrefter av finansiell informasjon utgjør fortsatt et vesentlig element i bankenes kredittpraksis. Hvor denne svikter har revisors profesjonsansvar ligget som en ikke bare en teoretisk, men også som en praktisk sanksjon - dersom revisors opptreden påfører tap for tredjemenn. Revisors erstatningsansvar er i dag regulert av revisorloven 8-1 som lovfester et culpaansvar i samsvar med alminnelig erstatningsrett. Etter bestemmelsen plikter revisor å erstatte skade som denne forsettlig eller uaktsomt har voldt under utførelsen av sitt oppdrag. Ansvaret har blitt vesentlig utpenslet gjennom rettspraksis. I avveiningen mellom hensynet til skadelidte og den uaktsomme revisor, er det ikke urimelig at revisor, som andre skadevoldere, må dekke det fulle tapet, og kreve regress hos mulige andre ansvarlige. Finans Norge vil derfor tiltre flertallet i utvalgets forslag om at man viderefører gjeldende rett med solidaransvar for revisor. Vi ser også at det kan være gode grunner for å presisere gjeldende lempingsregel ved å ta inn i lovteksten en passus om at revisors erstatningsansvar kan lempes «når retten under hensyn til ansvarsfordelingen mellom revisor og den revidertes organer finner at ansvaret virker urimelig tyngende». Det vises i den forbindelse til utvalgets uttalelser om at presiseringen er ment som en sikkerhetsventil i særlige tilfeller. Finans Norge støtter også utvalgets forslag om å avvikle ordningen med sikkerhetsstillelse og heller innføre et krav om ansvarsforsikring. Forslaget er god begrunnet i effektivitetshensyn i utredningens pkt. 19.7.2. Merknader til mindretallets forslag om proporsjonalt erstatningsansvar I spørsmålet om innføring av begrensning i revisors erstatningsansvar har lovutvalget delt seg i et flertall og et mindretall, hvor sistnevnte foreslår å lovfeste et såkalt proporsjonalt erstatningsansvar i norsk rett. Dette foranlediger særlige kommentarer fra Finans Norge. De nye EU reglene om revisjon har ingen regler om revisors erstatningsansvar. I en anbefaling fra 2008 oppfordres imidlertid medlemslandene til å innføre begrensninger i Side 4 av 6
ansvaret. Anbefalingen ble til tross for manglende etterlevelse i EU ikke tatt inn som en del av de utvidede kravene i det reviderte revisjonsdirektivet. Finans Norge vil påpeke at grunnlaget for en slik begrensning og særregulering av erstatningsansvaret uansett ikke er godt dokumentert. EU kommisjonens anbefaling om begrensning av erstatningsansvaret for revisor har bakgrunn i faren for at konkurransen i revisjonsmarkedet svekkes hvis ett av de tre gjenværende globale revisjonsfirmaene går konkurs. I norsk sammenheng var anbefalingen gjenstand for en grundig prosess med høring hvor alle interessenter var delaktige i høringsrunden. En rekke viktige høringsinstanser var negative og departementet konkluderte med at det ikke var grunn til å følge opp anbefalingen. Tilsvarende vurderinger er gjort i våre naboland. Selv om arbeidet med ny revisorlov gir grunnlag for å se på dette med nye øyne er det likevel ingenting som tilsier en annen vurdering nå. Tvert imot er det norske revisormarkedet de siste årene blitt mer «pluralistisk» ved fremveksten av revisjonsselskapet BDO. Mindretallet i utvalget begrunner sitt forslag om begrensning av erstatningsansvaret med at solidaransvaret fungerer dårlig i praksis. Ofte er det kun revisor som saksøkes og sjelden foretas det noe etteroppgjør. Mindretallet viser til at en endring av erstatningsreglene gir insentiver til styret og ledelsen til å overholde regnskaps- og bokføringslovgivningen, og til å ivareta ansvaret etter selskapsretten for å ha en forsvarlig intern kontroll med regnskapsrapporteringsprosessen, se Underutvalgets rapport pkt. 5.6.1. Det rettes også kritikk mot enkelte erstatningsdommers manglende distinksjon vedrørende funksjonsdelingen mellom den primære avlegger av regnskapet (styret) og revisors etterkontroll, jf. pkt. 5.1. Underutvalget går også i rette med det strenge profesjonsansvaret som er etablert og konkluderer (pkt. 5.3.2) med at domstolene går i retning av å objektivisere ansvaret. Finans Norge vil til dette vise til at revisor har et profesjonsansvar som samfunnets tillitsmann. Dette er strengt, men det er rom for feil uten at det automatisk blir ansvar ( Rt. 2006 s. 696 «Ivaran»). Prisen for tillitsmannsrollen herunder profesjonsansvaret tas ut i honoraret fra revisor. Det er «revisors stempel» som har en verdi for omverdenen og motstykket til dette er et strengt profesjonsansvar. Flere andre profesjoner som advokater, eiendomsmeglere mv. har også iht. gjeldende rett et strengt profesjonsansvar men ingen av disse har et så klart tillitsmannspreg i sitt virke som revisor. Vi minner i denne sammenheng om at utgangspunktet for revisorinstituttet var å avdekke misligheter hos klienten, derav vokterrollen. Dette er bakgrunnen for revisors særstilling. I motsetning til tidligere har i dag svært mange styremedlemmer ansvarsforsikring som gjør det naturlig å også saksøke styret pga. feil eller mangler ved den finansielle rapporteringen. Side 5 av 6
Etter det Finans Norge er kjent med er slik styreansvarsforsikring svært utbredt i større selskaper og nærmest en regel i noterte foretak. Dersom revisor saksøkes først (på grunn av revisors såkalte «dype lommer») kan revisors forsikringsselskap initiere et etteroppgjør ved å rette søksmål mot styret. Dette er kjernen i solidaransvaret. Det er ikke fra mindretallets side godt dokumentert hvorfor man skal fravike dette nå som styreansvarsforsikring er i ferd med å bli utbredt. I praksis vil jo da forsikringsselskapene møtes i retten, slik det er innenfor en rekke andre områder. En annen ting som underkommuniseres i Underutvalgets rapport er at revisoransvaret ofte avkortes på grunn av skadelidtes medvirkning og lignende. Lempningsregelen i revisorloven 8-2 blir da subsidiær. Avslutningsvis vil Finans Norge understreke at mindretallets forslag om lovfesting av såkalt proporsjonalt ansvar innebærer et nytt ansvarsgrunnlag som ikke finnes i norsk rett fra før. Underutvalget viser bl.a. til ansvarsbegrensningene i konkurranseretten som modell for forslaget, se pkt. 5.6. Man kan imidlertid ikke overføre kartellbestemmelsene i konkurranseretten på revisoransvar. Konkurranseområdet er et særområde innen EU-retten med svært eksessive bestemmelser om håndheving, bøter og nå også lempingsregler, samt amerikanskinspirerte regler om amnesti ved kartell. Reglene det vises til er dessuten ennå ikke innført i norsk rett. I Tidsskrift for erstatningsrett nr. 1/2016 vises det til at man i akademia drøfter proporsjonalt ansvar som en evt. ny ansvarsform i norsk erstatningsrett og at dette først og fremst tenkes relevant innenfor pasientskader og lignende - selv om man ikke utelukker at også andre områder innenfor erstatningsretten kan bli berørt av fremveksten av et slikt erstatningsgrunnlag. Hovedpoenget her er imidlertid at dette er nybrottsarbeid og at et godt utpenslet område som revisoransvar, neppe er stedet å begynne for å innføre et slikt nytt ansvarsgrunnlag i norsk rett. Et slikt ansvar vil også avvike fra andre land. Det er således ingen grunn til å vurdere et slikt nytt ansvarsgrunnlag i forbindelse med ny revisorlov. Med vennlig hilsen Finans Norge Sign. Evy Ann Hagen direktør Sign. Carl Flock juridisk direktør Side 6 av 6