Nr. 16/142 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONSDIREKTIV 2002/69/EF. av 30. juli 2002

Like dokumenter
EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende EØS-ORGANER EØS-KOMITEEN KOMMISJONSDIREKTIV 2002/70/EF. av 26. juli 2002

EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONSDIREKTIV 2003/78/EF. av 11. august 2003

NOR/306R T OJ L 364/06, p

Rådsdirektiv 2002/53/EF av 13. juni 2002 om den felles sortsliste for jordbruksvekster... 8

EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende. KOMMISJONSFORORDNING (EU) nr. 277/2012. av 28. mars 2012

KOMMISJONSDIREKTIV 98/53/EF. av 16. juli 1998

Nr. 63/156 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONSDIREKTIV 2006/13/EF. av 3. februar 2006

KOMMISJONSFORORDNING (EU) nr. 1259/2011. av 2. desember 2011

EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende Nr. 51/35. KOMMISJONSFORORDNING (EU) nr. 278/2012. av 28. mars 2012

EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONSDIREKTIV 2004/16/EF. av 12. februar 2004

(UOFFISIELL OVERSETTELSE)

(UOFFISIELL OVERSETTELSE)

EØS-tillegget til Den Europeiske Unions Tidende. RÅDSFORORDNING (EF) nr. 2375/2001. av 29. november 2001

KOMMISJONSDIREKTIV 96/46/EF. av 16. juli om endring av rådsdirektiv 91/414/EØF om markedsføring av plantefarmasøytiske produkter(*)

(UOFFISIELL OVERSETTELSE)

NORSK LOVTIDEND Avd. I Lover og sentrale forskrifter mv. Utgitt i henhold til lov 19. juni 1969 nr. 53.

Nr. 15/36 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONSDIREKTIV 2003/40/EF. av 16. mai 2003

NOR/306R T OJ L 217/96, s. 1-3

Nr. 29/352 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONSFORORDNING (EU) nr. 252/2012. av 21. mars 2012

EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende. RÅDSFORORDNING (EF) nr. 172/2007. av 16. februar 2007

Nr. 11/32 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONSFORORDNING (EU) nr. 709/2014. av 20. juni 2014

EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende Nr. 29/27. KOMMISJONSFORORDNING (EU) nr. 225/2012. av 15. mars 2012

EØS-ORGANER. KOMMISJONSFORORDNING (EF) nr. 1882/2006. av 19. desember 2006

NORSK LOVTIDEND Avd. I Lover og sentrale forskrifter mv. Utgitt i henhold til lov 19. juni 1969 nr. 53.

COMMISSION IMPLEMENTING REGULATION (EU) 2015/2033 of 13 November 2015 renewing the approval of the active substance 2,4-D in accordance with

Nr. 46/108 EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende KOMMISJONSDIREKTIV 1999/76/EF. av 23. juli 1999

KOMMISJONSDIREKTIV 97/48/EF. av 29. juli 1997

NOR/307R T OJ L 55/07, s. 1-6

B Kommisjonsforordning (EF) nr. 401/2006 av 23. februar A1 Kommisjonsforordning (EU) nr. 178/2010 av 2. mars 2010

NOR/309R T OJ L 96/09, p

EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende. KOMMISJONSFORORDNING (EF) nr. 2439/1999. av 17. november 1999

KOMMISJONSVEDTAK. av 2. oktober 2007

EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONSDIREKTIV 2002/16/EF. av 20. februar 2002

NOR/306R T OJ L 364/06, p

Nr. 76/184 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONENS GJENNOMFØRINGSFORORDNING (EU) 2015/1759. av 28.

Nr. 37/24 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende. KOMMISJONSFORORDNING (EF) nr. 178/2010. av 2. mars 2010

NOR/307R T OJ L 88/07, p

(UOFFISIELL OVERSETTELSE)

B Kommisjonsforordning (EF) nr. 197/2006 av 3. februar A1 Kommisjonsforordning (EF) nr. 832/2007 av 16. juli 2007

(UOFFISIELL OVERSETTELSE)

EUROPAPARLAMENTS- OG RÅDSDIREKTIV 96/1/EF. av 22. januar 1996

Nr. 30/198 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONSDIREKTIV 2003/83/EF. av 24. september 2003

Nr. 16/80 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONSVEDTAK. av 8. september 2003

Nedenfor gjengis til informasjon EØS-avtalen vedlegg I kapittel I del 7.2 (forordning (EF) nr. 878/2004) slik Mattilsynet tolker denne del av

KOMMISJONSFORORDNING (EF) nr. 1020/2008. av 17. oktober 2008

NOR/306R T OJ L 70/06, p

EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONSVEDTAK. av 14. november 2006

COUNCIL REGULATION (EU) 2017/997 of 8 June 2017 amending Annex III to Directive 2008/98/EC of the European Parliament and of the Council as regards

EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende. KOMMISJONSFORORDNING (EF) nr. 1452/2003. av 14. august 2003

EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende. KOMMISJONSFORORDNING (EF) nr. 1960/2000. av 15. september 2000

KOMMISJONSFORORDNING (EF) nr. 17/97. av 8. januar 1997

Nr. 54/394 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende EUROPAPARLAMENTS- OG RÅDSDIREKTIV 2008/112/EF. av 16. desember 2008

(UOFFISIELL OVERSETTELSE)

EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende EØS-ORGANER EØS-KOMITEEN EUROPAPARLAMENTS- OG RÅDSDIREKTIV 2001/46/EF. av 23.

EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONSDIREKTIV 2008/5/EF. av 30. januar 2008

NOR/304R T OJ L 379/05, p

Nr. 35/648 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONENS GJENNOMFØRINGSFORORDNING (EU) nr. 787/2011. av 5.

Nr. 36/188 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONENS GJENNOMFØRINGSFORORDNING (EU) 2016/672. av 29.

Nr. 55/246 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONSFORORDNING (EU) nr. 1235/2011. av 29.

COMMISSION REGULATION (EU) 2015/786 of 19 May 2015 defining acceptability criteria for detoxification processes applied to products intended for

NOR/309R T OJ L 16/09, p. 3-5

(UOFFISIELL OVERSETTELSE)

NORSK LOVTIDEND Avd. I Lover og sentrale forskrifter mv. Utgitt i henhold til lov 19. juni 1969 nr. 53.

Nr. 47/10 EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende KOMMISJONSDIREKTIV 2001/21/EF. av 5. mars 2001

EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende RÅDSDIREKTIV 98/96/EF. av 14. desember 1998

Nr. 56/850 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende. RÅDSFORORDNING (EF) nr. 1905/2005. av 14. november 2005

NOR/311R0420.lbjo OJ L 111/11, p. 3-6 COMMISSION REGULATION (EU) No 420/2011 of 29 April 2011 amending Regulation (EC) No 1881/2006 setting maximum

EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONSVEDTAK. av 21. august 2007

Nr. 23/362 EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende EUROPAPARLAMENTS- OG RÅDSDIREKTIV 2000/55/EF. av 18. september 2000

KOMMISJONSBESLUTNING. av 30. november 2010

EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONSDIREKTIV 2005/87/EF. av 5. desember 2005

Nr. 64/538 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONENS GJENNOMFØRINGSBESLUTNING. av 21. september 2011

NOR/300R T OJ L 78/00, p. 7-9

NORSK LOVTIDEND Avd. I Lover og sentrale forskrifter mv. Utgitt i henhold til lov 19. juni 1969 nr. 53.

Nr. 46/114 EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende KOMMISJONSDIREKTIV 1999/79/EF. av 27. juli 1999

EØS-KOMITEENS BESLUTNING nr. 25/2008. av 14. mars 2008

Nr. 73/480 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONSFORORDNING (EU) 2016/293. av 1. mars 2016

Nr. 46/400 EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende. RÅDSFORORDNING (EF) nr. 2743/98. av 14. desember 1998

EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende Nr. 29/475. KOMMISJONSFORORDNING (EU) nr. 493/2012. av 11. juni 2012

EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONSDIREKTIV 2003/94/EF. av 8. oktober 2003

NOR/310R0939.ohfo OJ L 277/10, p. 4-7

EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende RÅDSDIREKTIV 2003/61/EF. av 18. juni 2003

NOR/308R T OJ L 260/08, p. 8-11

Nr. 63/90 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende. KOMMISJONSFORORDNING (EF) nr. 1292/2005. av 5. august 2005

Nedenfor gjengis til informasjon EØS-avtalen vedlegg I kapittel I del 7.2 (forordning (EF) nr. 181/2006) slik Mattilsynet tolker denne del av

Nedenfor gjengis til informasjon EØS-avtalen vedlegg I kapittel I del 7.2 (forordning (EF) nr. 79/2005) slik Mattilsynet tolker denne del av

Nr. 67/86 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende. KOMMISJONSFORORDNING (EF) nr. 1168/2006. av 31. juli 2006

Nr. 56/94 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONSDIREKTIV 2002/48/EF. av 30. mai 2002

KOMMISJONEN FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAP HAR -

NOR/308R T OJ L nr./2008, p

Nr. 4/554 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende EUROPAPARLAMENTS- OG RÅDSDIREKTIV 2011/91/EF. av 13. desember 2011

Nr. 27/292 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONSFORORDNING (EF) NR. 1788/2001. av 7. september 2001

Nr. 23/468 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende KOMMISJONSVEDTAK. av 20. februar 2006

Nr. 8/244 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende. KOMMISJONSFORORDNING (EU) nr. 143/2011

Nr. 12/180 EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende. KOMMISJONSFORORDNING (EF) nr. 2338/2000. av 20. oktober 2000

R2007.hza

NOR/307R T OJ L 320/07, p

KOMMISJONSFORORDNING (EF) nr. 1505/2006. av 11. oktober 2006

EØS-tillegget. NORSK utgave. til Den europeiske unions tidende. Nr. 35 ISSN årgang I EØS-ORGANER. 1.

Transkript:

Nr. 16/142 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende 2.4.2005 KOMMISJONSDIREKTIV 2002/69/EF 2005/EØS/16/11 av 30. juli 2002 om fastsettelse av prøvetakings- og analysemetoder til offentlig kontroll av dioksiner og bestemmelse av dioksinlignende PCB i næringsmidler(*) KOMMISJONEN FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAP HAR under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap, under henvisning til rådsdirektiv 85/591/EØF av 20. desember 1985 om innføring på fellesskapsplan av metoder for prøvetaking og analyse med hensyn til kontroll av næringsmidler beregnet på konsum( 1 ), særlig artikkel 1 og 4, og ut fra følgende betraktninger: 1) Ved kommisjonsforordning (EF) nr. 466/2001( 2 ), sist endret ved forordning (EF) nr. 563/2002( 3 ) og endret ved rådsforordning (EF) nr. 2375/2001( 4 ), fastsettes grenseverdier for dioksiner og furaner i visse næringsmidler. 2) Ved rådsdirektiv 89/397/EØF av 14. juni 1989 om offentlig kontroll av næringsmidler( 5 ) fastsettes de generelle prinsipper for gjennomføring av kontroll av næringsmidler. Ved rådsdirektiv 93/99/EØF av 29. oktober 1993 om tilleggstiltak i forbindelse med offentlig kontroll av næringsmidler( 6 ) innføres en ordning for kvalitetsstandarder for de laboratorier som på oppdrag fra medlemsstatene foretar den offentlige kontroll av næringsmidler. 3) Ved direktiv 85/591/EØF ble det fastsatt generelle kriterier for prøvetakings- og analysemetoder. I enkelte tilfeller er det imidlertid nødvendig å fastsette mer spesifikke kriterier og/eller krav som analysemetodene må oppfylle for å sikre at laboratoriene benytter analysemetoder som gir den samme grad av pålitelighet. 4) Bestemmelsene om prøvetakings- og analysemetodene er utarbeidet på grunnlag av nåværende kunnskap, og vil kunne tilpasses for å ta hensyn til den vitenskapelige og tekniske utvikling. PCB med henblikk på gjennomføringen av direktiv (EF) nr. 466/2001, og berører ikke prøvetakingsstrategi eller prøvetakingens omfang og hyppighet som fastsatt i vedlegg III og IV til rådsdirektiv 96/23/EF av 29. april 1996 om kontrolltiltak som skal iverksettes med hensyn til visse stoffer og deres restmengder i levende dyr og animalske produkter, og om oppheving av direktiv 85/358/EØF og 86/469/EØF samt vedtak 89/187/EØF og 91/664/EØF( 7 ). Bestemmelsene berører heller ikke kriteriene for målretting av prøvetakingen fastsatt i kommisjonsvedtak 98/179/EF av 23. februar 1998 om fastsettelse av nærmere regler for offisiell prøvetaking for overvåking av visse stoffer og deres restmengder i levende dyr og animalske produkter( 8 ). 6) Det bør anvendes en aktiv strategi for å skaffe omfattende og pålitelige data om forekomsten av dioksinlignende PCB i næringsmidler. Det bør derfor fastsettes krav til de analysemetodene som skal brukes for å bestemme innholdet av dioksinlignende PCB i næringsmidler. 7) En screening-metode med dokumentert og allment anerkjent validering og høy kapasitet kan benyttes til å velge ut prøver med betydelig dioksininnhold. Dioksininnholdet i disse prøvene må deretter bestemmes ved hjelp av en bekreftende analysemetode. Det bør derfor fastsettes strenge krav til de bekreftende analysemetodene og minstekrav til screening-metoden. 8) Tiltakene fastsatt i dette direktiv er i samsvar med uttalelse fra Den faste komité for næringsmiddelkjeden og dyrehelsen VEDTATT DETTE DIREKTIV: 5) Bestemmelsene i dette direktiv gjelder bare prøvetaking og analyse med hensyn til dioksiner og dioksinlignende (*) Denne fellesskapsrettsakten, kunngjort i EFT L 209 av 6.8.2002, s. 5, er omhandlet i EØS-komiteens beslutning nr. 42/2003 av 16. mai 2003 om endring av EØS-avtalens vedlegg II (Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering), se EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende nr. 39 av 31.7.2003, s. 5. ( 1 ) EFT L 372 av 31.12.1985, s. 50. ( 2 ) EFT L 77 av 16.3.2001, s. 1. ( 3 ) EFT L 86 av 3.4.2002, s. 5. ( 4 ) EFT L 321 av 6.12.2001, s. 1. ( 5 ) EFT L 186 av 30.6.1989, s. 23. ( 6 ) EFT L 290 av 24.11.1993, s. 14. Artikkel 1 Medlemsstatene skal sikre at prøvetaking til offentlig kontroll av innholdet av dioksiner og furaner og bestemmelse av innholdet av dioksinlignende PCB i næringsmidler utføres i samsvar med metodene beskrevet i vedlegg I. ( 7 ) EFT L 125 av 23.5.1996, s. 10. ( 8 ) EFT L 65 av 5.3.1998, s. 31.

2.4.2005 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende Nr. 16/143 Artikkel 2 Medlemsstatene skal sikre at tilberedningen av prøver og analysemetodene som benyttes ved offentlig kontroll av innholdet av dioksiner og furaner samt bestemmelse av innholdet av dioksinlignende PCB i næringsmidler oppfyller kriteriene beskrevet i vedlegg II. Artikkel 3 Medlemsstatene skal innen 28. februar 2003 sette i kraft de lover og forskrifter som er nødvendige for å etterkomme dette direktiv. De skal umiddelbart underrette Kommisjonen om dette. Disse bestemmelsene skal, når de vedtas av medlemsstatene, inneholde en henvisning til dette direktiv, eller det skal vises til direktivet når de kunngjøres. Nærmere regler for henvisningen fastsettes av medlemsstatene. Artikkel 4 Dette direktiv trer i kraft den 20. dag etter at det er kunngjort i De Europeiske Fellesskaps Tidende. Artikkel 5 Dette direktiv er rettet til medlemsstatene. Utferdiget i Brussel, 30. juli 2002. For Kommisjonen David BYRNE Medlem av Kommisjonen

Nr. 16/144 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende 2.4.2005 VEDLEGG I PRØVETAKINGSMETODER FOR OFFENTLIG KONTROLL AV INNHOLDET AV DIOKSINER (PCDD/PCDF) OG BESTEMMELSE AV INNHOLDET AV DIOKSINLIGNENDE PCB I VISSE NÆRINGSMIDLER 1. Formål og virkeområde Prøver beregnet på offentlig kontroll av innholdet av dioksiner (PCDD/PCDF) samt bestemmelse av innholdet av dioksinlignende PCB( 1 ) i næringsmidler skal tas i samsvar med metodene som er angitt nedenfor. Samleprøvene som da oppnås, skal anses som representative for partiene eller delpartiene de er tatt fra. På grunnlag av innholdet som er funnet i laboratorieprøvene, skal det fastslås om grenseverdien fastsatt i forordning (EF) nr. 466/2001 om fastsettelse av grenseverdier for visse forurensende stoffer i næringsmidler, er overholdt. 2. Definisjoner Parti: En identifiserbar mengde av et næringsmiddel, levert under ett, der det ved offentlig kontroll er fastslått felles kjennetegn som f.eks. opprinnelse, art, emballasjetype, emballeringsbedrift, avsender eller merking. Når det gjelder fisk og fiskerivarer, skal dessuten fiskenes størrelse være sammenlignbar. Delparti: Del av et stort parti som er valgt ut med sikte på bruk av prøvetakingsmetoden. Hvert delparti skal være fysisk atskilt og identifiserbart. Enkeltprøve: En materialmengde som er tatt ut på ett enkelt sted i partiet eller delpartiet. Samleprøve: Summen av enkeltprøvene fra et parti eller delparti. Laboratorieprøve: Representativ del eller mengde av samleprøven bestemt for laboratoriet. ( 1 ) Tabell over WHOs toksisitetsekvivalensfaktorer (TEF) for vurdering av risikoen for mennesker på grunnlag av konklusjonene fra Verdens helseorganisasjons møte i Stockholm, Sverige, 15.-18. juni 1997 (Van den Berg et al., (1998) Toxic Equivalency Factors (TEFs) for PCBs, PCDDs, PCDFs for Humans and for Wildlife. Environmental Health Perspectives, 106(12), 775). Forbindelse TEF-verdi Forbindelse TEF-verdi Dibenzo-p-dioksiner (PCDD) 2,3,7,8-TCDD 1 «Dioksinlignende» PCB: Non-orto PCB + mono-orto PCB Non-orto PCB 1,2,3,7,8-PeCDD 1,2,3,4,7,8-HxCDD 1,2,3,6,7,8-HxCDD 1,2,3,7,8,9-HxCDD 1,2,3,4,6,7,8-HpCDD 1 0,01 PCB 77 PCB 81 PCB 126 PCB 169 0,01 OCDD Dibenzofuraner (PCDF) Mono-orto PCB 2,3,7,8-TCDF PCB 105 1,2,3,7,8-PeCDF 2,3,4,7,8- PeCDF 1,2,3,4,7,8- HxCDF 0,05 0,5 PCB 114 PCB 118 0,0005 1,2,3,6,7,8-HxCDF PCB 123 1,2,3,7,8,9-HxCDF PCB 156 0,0005 2,3,4,6,7,8-HxCDF 1,2,3,4,6,7,8-HpCDF 1,2,3,4,7,8,9-HpCDF 0,01 0,01 PCB 157 PCB 167 0,0005 0,00001 OCDF PCB 189 Forkortelser: T = tetra; Pe = penta, Hx = heksa, Hp = hepta, O = okta, CDD = klordibenzo-p-dioksin, CDF = klordibenzofuran, CB = klorbifenyl.

2.4.2005 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende Nr. 16/145 3. Alminnelige bestemmelser 3.1 Personale Prøvetakingen skal utføres av en kvalifisert person som er autorisert i henhold til medlemsstatens bestemmelser. 3.2 Materiale til prøvetaking Prøvetakingen skal foretas separat for hvert parti som skal undersøkes. 3.3 Forholdsregler Under prøvetakingen og tilberedningen av laboratorieprøvene skal det tas forholdsregler for å unngå forandringer som kan ha innvirkning på innholdet av dioksiner og dioksinlignende PCB, ha skadelig innvirkning på den analytiske bestemmelse, eller forårsake at samleprøvene ikke er representative. 3.4 Enkeltprøver Enkeltprøver bør så langt det er praktisk mulig tas fra forskjellige steder i hele partiet eller delpartiet. Avvik fra denne framgangsmåten skal registreres i rapporten omhandlet i nr. 3.8. 3.5 Tilberedning av samleprøven Samleprøven oppnås ved samling av alle enkeltprøvene. Samleprøven skal veie minst 1 kg, med mindre dette er praktisk umulig, f.eks. dersom den består av én enkelt emballasje. 3.6 Oppdeling av samleprøven i laboratorieprøver med henblikk på håndhevings- klageadgangs- eller referanseformål Av den homogeniserte samleprøven skal det tas laboratorieprøver for håndhevings-, handels- (klageadgangs-), eller referanseformål, med mindre dette er i strid med gjeldende regler om prøvetaking i medlemsstaten. Laboratorieprøvene for håndhevingsformål skal være så store at de rekker til to analyser. 3.7 Emballering og transport av samleprøver og laboratorieprøver Hver samleprøve og laboratorieprøve skal plasseres i en ren beholder av inert materiale som gir tilstrekkelig beskyttelse mot forurensning, tap av analytt ved absorpsjon til innersiden av beholderen og skade som kan oppstå under transport. Alle nødvendige forholdsregler skal tas for å hindre at samleprøvenes eller laboratorieprøvenes sammensetning endres under transport eller lagring. 3.8 Forsegling og merking av prøvene Hver prøve som tas med sikte på offentlig bruk, skal forsegles på prøvetakingsstedet og identifiseres i samsvar med gjeldende regler i medlemsstaten. For hver prøvetaking skal det utarbeides en rapport, slik at hvert parti kan identifiseres entydig, med angivelse av dato og sted for prøvetakingen samt ytterligere opplysninger som kan være til hjelp for den som utfører analysen. 4. Prøvetakingsplaner Prøvetakingsmetoden som benyttes, skal sikre at samleprøven er representativ for hele partiet som skal kontrolleres. Antall enkeltprøver For melk og olje, der det kan antas at de aktuelle forurensende stoffene er jevnt fordelt i et gitt parti, er det tilstrekkelig å ta tre enkeltprøver per parti, og disse utgjør så samleprøven. For andre produkter skal det minste antall enkeltprøver som skal tas fra partiet, være som angitt i tabell 1. Samleprøven som er en samling av alle enkeltprøvene, skal veie minst 1 kg (se nr. 3.5). Enkeltprøvene skal ha tilnærmet lik vekt. En enkeltprøve bør veie minst 100 gram. Enkeltprøvens vekt avhenger av størrelsen på partiklene i partiet. Avvik fra denne framgangsmåten må registreres i rapporten nevnt i nr. 3.8. I henhold til kommisjonsvedtak 97/747/EF av 27. oktober 1997 om fastsettelse av omfang og hyppighet av prøvetakingen omhandlet i rådsdirektiv 96/23/EF til kontroll av visse stoffer og deres restmengder i levende dyr og animalske produkter( 1 ) skal prøvens størrelse for hønseegg være minst 12 egg (både for partier med egg i løs vekt og for partier som består av enkeltemballasjer, jf. tabell 1 og 2). ( 1 ) EFT L 303 av 6.11.1997, s. 12.

Nr. 16/146 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende 2.4.2005 TABELL 1 Minste antall enkeltprøver som skal tas fra et parti Partiets vekt (i kg) Minste antall enkeltprøver som skal tas < 50 3 50-100 5 > 500 10 Dersom partiet består av enkeltemballasjer, angis antall emballasjer som skal tas til samleprøven, i tabell 2. TABELL 2 Antall emballasjer (enkeltprøver) som skal tas til samleprøven dersom partiet består av enkeltemballasjer Antall emballasjer eller enheter i partiet Antall emballasjer eller enheter som skal tas 1-25 1 emballasje eller enhet 26-100 Ca. 5 %, minst 2 emballasjer eller enheter > 100 ca. 5 %, høyst 10 emballasjer eller enheter 5. Partiets eller delpartiets samsvar med spesifikasjonen Kontrollaboratoriet skal analysere laboratorieprøven for håndhevingsformål ved en ny analyse dersom resultatet av den første analysen ligger mindre enn 20 % under grenseverdien eller overskrider den, og beregne gjennomsnittet av resultatene. Partiet godkjennes dersom resultatet av den første analysen ligger mer enn 20 % under grenseverdien eller, i tilfeller der det har vært nødvendig med to analyser, dersom gjennomsnittet ikke overstiger grenseverdien fastsatt i forordning (EF) nr. 466/2001.

2.4.2005 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende Nr. 16/147 VEDLEGG II TILBEREDNING AV PRØVER OG KRAV TIL ANALYSEMETODER TIL BRUK VED OFFENTLIG KONTROLL AV INNHOLDET AV DIOKSINER (PCDD/PCDF) OG BESTEMMELSE AV DIOKSINLIGNENDE PCB I VISSE NÆRINGSMIDLER 1. Formål og virkeområde Disse kravene skal anvendes ved analyse av næringsmidler med sikte på offentlig kontroll av innholdet av dioksiner (polyklorerte dibenzo-p-dioksiner (PCDD) og polyklorerte dibenzofuraner (PCDF)) og bestemmelse av dioksinlignende PCB. Forekomsten av dioksiner i næringsmidler kan overvåkes ved hjelp av en strategi der det brukes en screeningmetode til å velge ut prøver med et innhold av dioksiner og dioksinlignende PCB som enten ligger mindre enn 30-40 % under det aktuelle nivå, eller som overskrider det. Dioksininnholdet i disse prøvene må bestemmes og/eller bekreftes ved en bekreftelsesmetode. Screening-metoder er metoder som brukes til å påvise forekomst av dioksiner og dioksinlignende PCB på det aktuelle nivå. Metodene har høy kapasitet for behandling av prøver, og brukes til å undersøke store mengder prøver for å skille ut dem som kan vise seg å være positive. De er utformet spesielt med sikte på å unngå falske negative resultater. Bekreftelsesmetoder er metoder som gir fullstendige opplysninger eller tilleggsopplysninger, slik at dioksiner og dioksinlignende PCB kan identifiseres og mengdebestemmes på det aktuelle nivå på en entydig måte. 2. Bakgrunn Siden prøver fra miljøet og biologisk prøvemateriale (herunder prøver av næringsmidler) vanligvis inneholder komplekse blandinger av forskjellige dioksinforbindelser, er begrepet «toksisitetsekvivalensfaktorer» (TEF) blitt utviklet for å lette risikovurderingen. Disse toksisitetsekvivalensfaktorerene er blitt utarbeidet for å uttrykke konsentrasjoner av blandinger av 2,3,7,8-substituerte PCDD-er og PCDD-er, og i den senere tid visse non-orto- og mono-orto-klorsubstituerte PCB-er med dioksinlignende virkning, i toksisitetsekvivalenter (TEQ) av 2,3,7,8- TCDD (se fotnote 1 i vedlegg I). Konsentrasjonene av de enkelte stoffene i en gitt prøve multipliseres med sine respektive TEF-er, og summen av disse verdiene gir den samlede konsentrasjon av dioksinlignende forbindelser, uttrykt i TEQ. Begrepet «øvre konsentrasjon» innebærer at bidraget til TEQ fra hver forbindelse som ligger under bestemmelsesgrensen, settes lik verdien for bestemmelsesgrensen. Begrepet «nedre konsentrasjon» innebærer at bidraget til TEQ fra hver forbindelse som ligger under bestemmelsesgrensen, settes lik null. Begrepet «mellomkonsentrasjon» innebærer at bidraget til TEQ fra hver forbindelse som ligger under bestemmelsesgrensen, settes lik halvparten av verdien for bestemmelsesgrensen. 3. Krav til kvalitetssikring ved tilberedning av prøver Det må treffes tiltak for å unngå krysskontaminering i alle trinn av prøvetakings- og analysemetoden. Prøvene må oppbevares og transporteres i beholdere av glass, aluminium, polypropylen eller polyetylen. Spor av papirstøv må fjernes fra prøvebeholderen. Glassvarer bør skylles med løsemidler som på forhånd er kontrollert for forekomst av dioksiner. Oppbevaring og transport må foregå på en slik måte at næringsmiddelprøven bevares i uendret tilstand. Om nødvendig skal hver laboratorieprøve finmales og blandes omhyggelig etter en metode som sikrer fullstendig homogenisering (f.eks. så finmalt at prøven kan passere en sikt med 1 mm maskevidde); prøvene må tørkes før de males dersom vanninnholdet er for høyt. Det skal utføres et blindforsøk ved at hele analysemetoden følges og bare prøven utelates.

Nr. 16/148 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende 2.4.2005 Vekten av prøven som ekstraheres, må være tilstrekkelig til at kravene til følsomhet oppfylles. Det finnes mange tilfredsstillende metoder for tilberedning av prøver som kan brukes for de aktuelle produktene. Metodene må være validert i henhold til internasjonalt anerkjente retningslinjer. 4. Krav til laboratoriene Laboratoriene skal dokumentere en metodes yteevne innenfor området for det aktuelle nivå, f.eks. 0,5, 1 og 2 ganger det aktuelle nivå, med en akseptabel variasjonskoeffisient for gjentatte analyser. Se nr. 5 for nærmere opplysninger om godkjenningskriterier. Bestemmelsesgrensen for en bekreftelsesmetode bør ligge innenfor cirka én femdel av det aktuelle nivå for å sikre akseptable variasjonskoeffisienter innenfor området for det aktuelle nivå. Som interne kvalitetskontrolltiltak bør det foretas jevnlige blindkontroller og tilsetningsforsøk eller analyser av kontrollprøver (om mulig helst med sertifisert referansemateriale). Vellykket deltakelse i undersøkelser foretatt ved flere laboratorier der laboratorienes egnethet vurderes, er den beste måten å bevise laboratoriets kompetanse med hensyn til bestemte analyser på. Vellykket deltakelse i slike undersøkelser, f.eks. av jord eller avløpsvann, beviser ikke nødvendigvis at laboratoriet også har kompetanse når det gjelder prøver av næringsmidler eller fôrvarer, som har et lavere forurensningsnivå. Derfor er det obligatorisk med løpende deltakelse i undersøkelse foretatt ved flere laboratorier for bestemmelse av dioksiner og dioksinlignende PCB i relevant prøvemateriale av fôrvarer og næringsmidler. Ifølge bestemmelsene i direktiv 93/99/EØF skal laboratoriene være akkreditert av et godkjent organ som tilfredsstiller kravene i ISO Guide 58 for å sikre at de anvender metoder for kvalitetssikring av sine analyser. Laboratoriene bør være akkreditert i henhold til ISO/IEC-standard 17025:1999. 5. Krav til analysemetoder for dioksiner og dioksinlignende PCB Grunnleggende krav for godkjenning av analysemetoder: Høy følsomhet og lave påvisningsgrenser. På grunn av den ekstremt høye giftigheten noen av PCDD- og PCDF-forbindelsene har, må påvisningsgrensen for disse ligge innenfor størrelsesordenen pikogram TEQ (10-12 g). Det er kjent at PCB opptrer i høyere konsentrasjoner enn PCDD og PCDF. For de fleste PCBforbindelser er det tilstrekkelig med en følsomhet i størrelsesordenen nanogram (10-9 g). For måling av de giftigere dioksinlignende PCB-forbindelsene (særlig non-orto-substituerte forbindelser) kreves imidlertid samme følsomhet som for PCDD og PCDF. Høy selektivitet (spesifisitet). PCDD-, PCDF- og dioksinlignende PCB-forbindelser må kunne skjelnes fra en lang rekke andre forbindelser som ekstraheres samtidig, og som kan påvirke analysen. De forekommer i konsentrasjoner som kan være flere ganger høyere enn for de aktuelle analyttene. For metoder med gasskromatografi/massespektrometri (GC/MS) må det kunne skjelnes mellom ulike PCDD/F- og dioksinlignende PCB-forbindelser, f.eks. mellom giftige (som de sytten 2,3,7,8-substituerte PCDD-ene og PCDF-ene og dioksinlignende PCB-ene) og andre PCDD/F- og dioksinlignende PCB-forbindelser. Med biologiske prøver bør det være mulig å bestemme TEQ-verdier selektivt som summen av PCDD, PCDF og dioksinlignende PCB. Høy nøyaktighet (riktighet og presisjon). Bestemmelsen bør gi et gyldig anslag over den faktiske konsentrasjonen i en prøve. Høy nøyaktighet (målingens nøyaktighet: graden av samsvar mellom måleresultatet og målingens sanne eller tildelte verdi) er nødvendig for å unngå at et resultat av en analyse avvises på grunn av lav pålitelighet når det gjelder den anslåtte TEQ. Nøyaktighet uttrykkes som riktighet (differansen mellom den gjennomsnittlige måleverdien for en analytt i et sertifisert materiale og dens sertifiserte verdi, uttrykt i prosent av denne verdien) og presisjon (presisjonen beregnes normalt som et standardavvik som bl.a. omfatter repeterbarhet og reproduserbarhet, og angir graden av samsvar mellom resultater som er oppnådd ved gjentatt analyse under de fastsatte vilkår). Screening-metodene kan omfatte biologiske prøver og GC/MS-metoder, mens bekreftelsesmetodene er metoder med gasskromatografi/massespektrometri med høy oppløsning (HRGC/HRMS). Følgende kriterier må oppfylles i forhold til den samlede TEQ-verdi: Screening-metoder Bekreftelsesmetoder Falske negative resultater < 1 % Riktighet - 20 % til + 20 % Variasjonskoeffisient < 30 % < 15 %

2.4.2005 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende Nr. 16/149 6. Særlige krav til GC/MS-metoder i forbindelse med screening eller bekreftelse For å validere analysemetoden må det tilsettes 13 C-merkede 2,3,7,8-klorsubstituerte interne PCDD/F standarder (og 13 C-merkede dioksinlignende interne PCB-standarder dersom dioksinlignende PCB skal bestemmes) helt i begynnelsen av analysemetoden, f.eks. før ekstraksjonen. Det skal tilsettes minst én forbindelse for hver av de tetra- til okta-klorerte homologe gruppene av PCDD/F (og minst én forbindelse for hver homolog gruppe av dioksinlignende PCB dersom dioksinlignende PCB skal bestemmes). (Alternativt tilsettes minst én forbindelse for hver valgte massespektrometriske ionregistreringsfunksjon, som brukes til kontroll av PCDD/F og dioksinlignende PCB). Det beste er likevel, særlig for bekreftelsesmetoder, å bruke alle de sytten 13 C-merkede 2,3,7,8-substituerte interne PCDD/F-standardene og alle de tolv 13 C-merkede dioksinlignende interne PCBstandardene (dersom dioksinlignende PCB skal bestemmes). Ved hjelp av relevante kalibreringsløsninger bør dessuten relative responsfaktorer bestemmes for de forbindelser som det ikke tilsettes en 13 C-merket analog for. For næringsmidler av vegetabilsk eller animalsk opprinnelse som inneholder mindre enn 10 % fett, skal interne standarder tilsettes før ekstraksjonen. For næringsmidler av animalsk opprinnelse som inneholder mer enn 10 % fett, kan de interne standardene tilsettes enten før ekstraksjonen eller etter fettekstraksjonen. Det bør foretas en hensiktsmessig validering av ekstraksjonseffektiviteten, avhengig av i hvilken fase de interne standardene ble tilsatt og om resultatene angis på grunnlag av produkt eller fett. Før GC/MS-analysen må det tilsettes en eller to gjenfinningsstandarder (surrogatstandarder). Det er nødvendig å kontrollere gjenfinningen. For bekreftelsesmetoder skal gjenfinningsprosenten for de enkelte interne standardene ligge i området 60-120 %. For enkelte forbindelser, særlig visse hepta- og oktaklorerte dibenzo-p-dioksiner og dibenzofuraner, kan lavere eller høyere gjenfinningsprosent godtas forutsatt at deres bidrag til TEQ-verdien ikke utgjør mer enn 10 % av den samlede TEQ-verdien (basert bare på PCDD/F). Gjenfinningsprosenten ved screening-metoder bør ligge i området 30-140 %. Separasjon av dioksiner fra forstyrrende klorerte forbindelser som PCB og klorerte difenyletere skal utføres ved hjelp av egnede kromatografiteknikker (fortrinnsvis med florisil-, aluminiumoksid- og/eller karbonkolonne). Isomerer bør være tilstrekkelig separert i gasskromatogrammet (< 25 % fra topp til topp mellom 1,2,3,4,7,8- HxCDF og 1,2,3,6,7,8-HxCDF). Bestemmelsen bør utføres i samsvar med EPAs metode 1613, revisjon B, «Tetra- through octa-chlorinated dioxins and furans by isotope dilution HRGC/HRMS», eller en annen metode som oppfyller tilsvarende krav til yteevne. Differansen mellom øvre og nedre konsentrasjon av forbindelsene bør ikke overstige 20 % for næringsmidler med en dioksinforurensning på ca. 1 pg WHO-TEQ/g fett (basert bare på PCDD/PCDF). Samme krav gjelder for næringsmidler med lavt fettinnhold og med et forurensningsnivå på cirka 1 pg WHO-TEQ/g produkt. Ved lavere forurensningsnivåer, f.eks. 0,50 pg WHO-TEQ/g produkt, kan det være en differanse på 25-40 % mellom øvre og nedre konsentrasjon. 7. Screeninganalysemetoder 7.1 Innledning Screening kan benyttes i analyse på forskjellige måter: en ren screening-metode eller en kvantitativ metode. Ren screening-metode Responsen for prøvene sammenholdes med responsen for en referanseprøve på det aktuelle nivå. Prøver med en respons som ligger under responsen for referanseprøven, erklæres negative, mens de med høyere respons antas å være positive. Krav: Hver analyseserie må omfatte en blindprøve og en eller flere referanseprøver, som ekstraheres og analyseres samtidig under identiske vilkår. Referanseprøven må vise en klart høyere respons enn blindprøven. Det bør tas med ekstra referanseprøver med en konsentrasjon på 0,5 og 2 ganger det aktuelle nivå for å påvise analysens effektivitet innenfor det området som er relevant for kontrollen av det aktuelle nivå. Når annet prøvemateriale undersøkes, skal referanseprøven(e)s egnethet påvises, fortrinnsvis ved å ta med prøver som ved bestemmelse med HRGC/HRMS har vist seg å ha omtrent samme TEQ-innhold som referanseprøven, eller en blindprøve tilsatt standard opp til det aktuelle nivå.

Nr. 16/150 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende 2.4.2005 Siden det ikke kan brukes interne standarder ved biologiske prøver, er gjentatte analyser svært viktig når det gjelder å framskaffe opplysninger om standardavviket innenfor en analyseserie. Variasjonskoeffisienten bør ligge på under 30 %. For biologiske prøver bør målforbindelser, mulige forstyrrelser samt toleransegrenser for nivået i blindprøven defineres. Kvantitativ metode Til den kvantitative metoden kreves det standardfortynningsserier, en eller to ganger gjentatt rensing og måling samt kontroll av blindprøve og gjenfinning. Resultatet kan uttrykkes som en TEQ-verdi, og det antas at forbindelsene som gir opphav til utslaget, samsvarer med TEQ-prinsippet. For dette formål brukes TCDD (eller en dioksin/furan-standardblanding) til å frambringe en kalibreringskurve for beregning av TEQ-verdien i ekstraktet og dermed også i prøven. Deretter korrigeres denne verdien for TEQ-verdien beregnet for en blindprøve (for å ta hensyn til urenheter fra anvendte løsemidler og kjemikalier), og for en gjenfinning (som beregnes ut fra TEQverdien i en kvalitetskontrollprøve der konsentrasjonen ligger omtrent på det aktuelle nivå). Det er viktig å bemerke at noe av årsaken til det tilsynelatende gjenfinningstapet kan være virkninger som skyldes prøvematerialet og/eller forskjeller mellom TEF-verdiene i de biologiske prøvene og de offisielle TEF-verdiene som WHO har fastsatt. 7.2 Krav til screeninganalysemetoder GC/MS-analysemetoder og biologiske prøver kan brukes til screening. Ved bruk av GC/MS-metoder skal kravene fastsatt i nr. 6 gjelde. Det er fastsatt særskilte krav til cellebaserte biologiske prøver i nr. 7.3 og til prøvesettbaserte biologiske prøver i nr. 7.4. Det er nødvendig med opplysninger om antall falske positive og falske negative resultater for et stort antall prøver som ligger under og over grenseverdien eller tiltaksgrensen, sammenlignet med TEQ-verdiene som er bestemt med en bekreftende analysemetode. Den faktiske andel av falske negative prøver bør ligge på under 1 %. Andelen av falske positive prøver bør være tilstrekkelig lav til at det lønner seg å bruke en screeningmetode. Positive resultater må alltid bekreftes ved hjelp av en bekreftende analysemetode (HRGC/HRMS). I tillegg bør prøver innenfor et stort TEQ-område bekreftes med HRGC/HRMS (cirka 2-10 % av de negative prøvene). Det bør opplyses om graden av samsvar mellom resultatene fra biologiske prøver og resultatene fra HRGC/ HRMS. 7.3 Særlige krav til cellebaserte biologiske prøver Når det utføres en biologisk prøve, kreves det for hver analyse en serie referansekonsentrasjoner av TCDD eller av en dioksin/furanblanding (fullstendig dose/responskurve med R 2 > 0,95). For screening-formål kan imidlertid en utvidet lavnivåkurve benyttes ved analyse av prøver med lavt innhold. En TCDD-referansekonsentrasjon (på omkring tre ganger bestemmelsesgrensen) på et kvalitetskontrollskjema bør brukes til å vise resultatene av den biologiske prøven over et konstant tidsrom. Et alternativ kunne være å basere seg på den relative responsen for en referanseprøve sammenholdt med TCDD-kalibreringskurven, siden cellenes respons kan påvirkes av mange faktorer. For hver type referansemateriale bør kvalitetskontrolldiagrammer framstilles og kontrolleres for å sikre at resultatet er i samsvar med de fastsatte retningslinjer. Særlig for kvantitative målinger må det induserte signalet av den fortynnede prøveløsningen som brukes, ligge innenfor den lineære delen av responskurven. Prøver som ligger over den lineære delen av responskurven, må fortynnes og analyseres på nytt. Det anbefales derfor å analysere minst tre fortynninger om gangen. Standardavviket bør ikke overstige 15 % ved tredobbel bestemmelse av hver fortynnede prøve, og heller ikke overstige 30 % mellom tre innbyrdes uavhengige forsøk. Påvisningsgrensen kan settes til tre ganger standardavviket for blindprøveløsningen eller bakgrunnsresponsen. Det er også mulig å bruke en respons som ligger over bakgrunnsresponsen (indusert signal 5 ganger høyere enn for blindprøveløsningen), beregnet ut fra dagens kalibreringskurve. Bestemmelsesgrensen kan settes til femseks ganger standardavviket for blindprøveløsningen eller bakgrunnsresponsen, eller det kan brukes en respons som ligger klart over bakgrunnsresponsen (indusert signal 10 ganger høyere enn for blindprøveløsningen), beregnet ut fra dagens kalibreringskurve.

2.4.2005 EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende Nr. 16/151 7.4 Særlige krav til prøvesettbaserte biologiske prøver( 1 ) Produsentens anvisninger for tilberedning og analyse av prøver må følges. Prøvesett der holdbarhetsdatoen er utløpt, skal ikke brukes. Materialer eller komponenter som er beregnet brukt med andre prøvesett, skal ikke brukes. Prøvesett skal oppbevares innenfor det angitte temperaturområde for oppbevaring, og brukes ved den angitte brukstemperatur. Påvisningsgrensen for immunologiske analyser settes til tre ganger standardavviket ved 10 gjentatte analyser av blindprøven, dividert med helningsverdien for den lineære regresjonsligningen. Det bør brukes referansestandarder ved laboratorieanalyser for å sikre at responsen for standarden ligger innenfor et akseptabelt område. 8. Rapportering av resultater I den grad den benyttede analysemetode gjør det mulig, bør analyseresultatene omfatte verdiene for de enkelte PCDD/F- og PCB-forbindelser og registreres som nedre konsentrasjoner, øvre konsentrasjoner og mellomkonsentrasjoner, slik at registreringen av resultater omfatter flest mulig opplysninger og resultatene dermed kan tolkes i henhold til bestemte krav. Rapporten bør også opplyse om prøvens fettinnhold og om hvilken metode som er brukt til å ekstrahere fettet. Gjenfinningsprosenten for de enkelte interne standarder skal angis dersom den ligger utenfor området angitt i nr. 6, eller dersom grenseverdien er overskredet. I alle andre tilfeller må disse opplysningene oppgis på anmodning. ( 1 ) Det er hittil ikke framlagt dokumentasjon for at biologiske prøver basert på ferdigkjøpte prøvesett er tilstrekkelig følsomme og pålitelige til at de kan brukes ved screening for forekomst av dioksiner på de nødvendige nivåer i prøver av næringsmidler og fôrvarer.