årgang 107 # 12 julen 2011 De Frie Evangeliske Forsamlinger i Norge Med ønsker om en velsignet julehøytid Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag! lukas 2, 14 NR 10 2011 1
#12 #12 julen 2011 8 Juleportrettet Keith Green er kanskje ukjent for mange, spesielt yngre generasjoner. Men mange av hans sanger lever videre, til rik velsignelse. Les om den unge gutten som ville bli en stjerne, men endte opp med å finne livets stjerne Jesus Kristus. Side 8 9 Hjernevasket? Ali fra Kristiansand syntes først de kristne så ut som hjernevaskede tullinger. Men forandret mening etter møte med den levende Guds Sønn Jesus Kristus. Side 6 7 En jødepike Denne julens novelle handler om en jødepike, og hennes opplevelser under andre verdenskrig. Midt i krigens grusomheter fant denne piken en annen vei enn hat og hevn. Side 12 15 Det fortelles om en rik godseier at han holdt husandakt for familien sin. Til slutt i andakten ba han en brennende bønn for en av de fattige arbeiderne sine. Da han var ferdig, kom den 5-årige datteren til ham og sa med en uskyldig barnemine: «Far, hvorfor skal du bry Gud med slikt? Kan ikke du hjelpe ham?» Ukjent Unådd folkeslag Tore Johannessen virker som misjonær blant flyktninger nord i Thailand. Mange fra det unådde Shanfolket flykter fra diktaturet i Burma. I Thailand har disse flyktningene ingen rettigheter og ofte en håpløs framtid. Gjennom koselige julefester sprer Tore og hans medarbeidere evangeliet blant disse. Side 18 19 18 2 julen 2011
Fri i fengselet Gjest Bårdsen er en kjent personlighet i Norges historie, takket være en biografi han skrev om sitt liv under soning av en lengre dom i Akershus Festning. Side 23 25 Novelle, kryssord & Finn 5 feil! I kjølvannet av katastrofen Det store jordskjelvet med påfølgende tsunami har satt sine merker på Japan. Nå er katastrofen ute av nyhetsbildet her hjemme. Men hvordan opplever de norske misjonærene Inga og Roald Lidal situasjonen? Side 29 31 20 Opprørslederen Sammen med sine soldater lå han i skjul ikke langt fra en idrettstadion, hvor Arild Edvardsen hadde en større kampanje. Den hardbarkede soldaten fikk høre evangeliet på denne måten, og det var starten på hans vei til Kristus Side 32 33 ønsker deg og dine en gledelig julehøytid! En annerledes bedrift I Jakarta er det et bokbinderi som får tilsendt de fleste Biblene fra Nytt Livs Lys i Japan. Her er det en flott bedriftsfilosofi som styrer det som skjer. Ja, lederen for bedriften ser på seg selv om en pastor, og arbeiderne ja, de er under hans omsorg. Side 34 35 Byd inn! Når hjemmets lys nå tennes til fest for Ham i Betlehem, til fest med dine kjære ei nødens barn da glem! Byd inn, om noen hjemløs er nære døren din i kveld. Til hver en sjel der ute vi alle står i gjeld Hans liv det var å glede og gjøre alle vel. Husk nødens barn i kveld, da blir hans ånd til stede. Sigurd Førde NR 10 12 2011 3
En invitasjon fra Himmelen Mer enn noe annet handler julehøytiden om relasjoner. Endelig får vi møte de menneskene som når alt kommer til alt, betyr aller mest for oss. Guttepjokken som er blitt stor og studerer langt borte er kommet hjem for å spise godt og le høflig av pappas tørre vitser. Julestemning det handler om å glede seg sammen med våre nærmeste familie og venner. Eksperter på menneskenes innerste peker på at julehøytiden kan være den aller vanskeligste for mennesker som er ensomme eller sliter med psykiske lidelser. Den triste sangen «Den store dagen», gjort udødelig ved Vikingarna får frem noe av tristheten mange bærer på i disse juletider. Om mor som sitter alene, glemt av alle sine. «Nei det gjør ingenting, for jeg er jo her hver dag.» Fra min barndom har jeg noen nydelige juleminner, om en god bestefar og en alkoholisert, snill onkel av pappa. Onkel Oluf, eller Loffen som han ble kalt. På julaften dukket han noen ganger opp hos oss. Pappa hadde invitert ham, og Loffen kom i sin fineste stas. Han var glad i barn og visste hvordan man skapte julestemning. Selv om vi sjelden så ham resten av året, var han en naturlig del av familien på julaften. Det var varme og raushet nok til å slippe Loffen inn i hjemmet vårt. Og det har gjort juleminnene ekstra rike. Jeg har lyst til å dele et vers fra Bibelen med deg. Det er oversatt direkte fra en amerikansk bibeloversettelse, og har en annen ordlyd enn de norske utgavene. «For Han er en Gud som brenner av lengsel etter fellesskap med deg.» 2. Mosebok 34, 14 (fra NLT amerikansk oversettelse) Vi er veldig flinke til å fokusere på at Jesus har åpnet en vei for oss mennesker til Gud. Jesus sier jo selv: «Jeg er veien, sannheten og livet, den eneste veien til Gud.» (Joh 14, 6) Men kjære venn: Jesus åpnet ikke bare en vei for deg og meg til Gud. Jesus åpnet en vei fra Gud til oss. Endelig kunne Gud åpenbare sin kjærlighet, sin sannhet og alle sine rikdommer til sine barn. Vi må forstå at når Jesus roper ut: Det er fullbrakt. Ved sin død skapte han en himmelsk eksplosjon; en vei var åpnet hvor Gud kunne åpenbare sin guddommelige kjærlighet. I lignelsen Jesus forteller om den fortapte sønn, viser Han oss et bilde av en god far, som speider etter sine barn. Og når han endelig får øye på sønnen sin langt borte, løper han mot gutten sin, omfavner han. Ja, han vet ikke hva godt han skal gjøre for denne gutten sin, som var fortapt, men nå var funnet. For et flott bilde av Gud i himmelen som vår far. Han lengter etter fellesskap med deg. Han ønsker å være gjest ved ditt julebord. For Han er en Gud som brenner av lengsel etter fellesskap med deg Kanskje du er alene denne julehøytiden? Ensomhetsfølelsen har begynt å gnage på innsiden? Det er en som lengter etter deg. En kjærlig Far, som vil omfavne deg med sin guddommelige kjærlighet. Som vil ha fellesskap med deg. Som vil være din venn. Egentlig trenger ingen av oss å være alene lenger. Det er en gjest som venter på invitasjonen. For Bibelen er klar: «For alle dem som tok imot Ham, dem gav Ham retten til å bli Guds barn, de som tror på Hans navn.» (Joh 1, 12) Du vet, Jesus tvinger seg ikke på noen. Selv om han lengter etter deg, vil han vise deg respekt og ikke tvinge seg på. «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører Min røst og åpner døren, da vil Jeg gå inn til ham og holde måltid med ham, og Han med meg.» (Joh Åp 3, 20) Leif Frode Svendsen redaktør 4 julen 2011
Hos ham er det rom for alle «Hans egne tok ikke i mot Ham.» «Det var ikke rom for dem i herberget» I disse få ord, sier Olfert Richard, er menneskehjertet hele fordervelse og menneskeslektens hele elendighet uttrykt. Juleprekenen / Predikant Yngvar Pettersen Israels folk hadde verken husrom eller hjerterom for sin Frelser og Konge, Jesus Kristus. Ikke rom for Ham da Han ble født, ikke rom da Han vandret her nede, ikke for rom for Ham da Han døde. Han ble født i en stall og døde på et kors. Det var ikke rom for Jesus. Men er det bedre rom for Jesus i dag? I hjemmene, i samfunnet, i litteraturen? Det er nok bare å spørre. Verdens Frelser stenger man ute. Av forskjellige årsaker. En av dem er at man tenker Jesus Kristus krever så mye av oss, så mye Han ber oss om å gi slipp på. Det ville kostet for mye å gi ham plass i sitt liv. Ja, slik tenker mange i dag. Å, du min venn, dersom du visste hvor langt dette er fra sannheten. Jesus Kristus krever ikke først og fremst. Nei, Han gir. Englene sang om gleden, om lyset og livet. Ja, nettopp det er det Jesus tilbyr oss mennesker. Du opplever det når du åpner ditt hjerte og ditt liv for ham. Bare da. Andre føler i sitt hjerte hvor mørkt det er. Og derfor er man redd for å lukke opp for Jesus. De må vente til de har ordnet dette. Det jo feies og gjøres rent før man kan be en så stor gjest velkommen. Min venn, skal du vente med å åpne ditt liv for Jesus til du selv har renset ditt hjerte, vil du aldri komme til å ønske ham velkommen. Det er jo nettopp det som er det strålende og store med Jesus. Han vil så gjerne inn i vårt mørke hjerte med sitt eget lys. Inn i vårt urene hjerte med sin renhet. Og det er først da vi begynner å leve i ordets egentlige mening. Når Jesus Kristus, ærens konge får plass på hjertets trone, og begynner å herske med sin makt og kjærlighet. Han gjør alle ting nye. Men hvor det samme gjentar seg i dag. Menneskene er lik seg selv. De «mange» stenger ham ute. Det er ikke rom for dem hos Jesus. Det er det karakteristiske for menneskene. Men også i dette møter vi Jesu storhet. «Hos Ham er det rom for alle». Da Han vandret her nede på jorden, fikk alle som søkte ham oppleve, det var rom hos Jesus. Rom for alle. Og slik er han også i dag. Jeg vil så gjerne hilse deg med dette: «Det er rom for deg hos Jesus», Ja, Guds ord sier oss: «Det er ennå rom». «Da han vandret her nede på jorden, fikk alle som søkte han oppleve, det var rom hos Jesus.» Måtte denne julehøytid bli den tid da du som ennå ikke har åpnet ditt hjerte for Jesus, ga Han rom, og oppleve at det rom for deg hos Ham. «Se, jeg står for døren og banker, om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde måltid med ham, og han med meg.» Johannes Åpenbaring 3,20! NR 12 2011 5
hjernevasket Ali Al-Gashamy syntes først de kristne så ut som hjernevaskede tullinger. Men forandret mening etter møte med den levende Guds sønn Jesus Kristus. tulling? Vitnesbyrdet Alis møte med Jesus Tekst og foto: Henrik P. Govertsen Det er søndag formiddag, og Det Gode Budskaps utsendte medarbeider befinner seg i en bolig på Hånes utenfor Kristiansand, for å møte Ali Al-Gashamy. Det er nå tre år siden 22-åringen valgte å bli en kristen, og vi ville gjerne høre hans historie. En historie han forteller med glede. Kan du fortelle oss litt om din bakgrunn? Spør vi innledningsvis. Ett sted må vi jo starte, og Ali nikker der han sitter tilbakelent i lenestolen med den rykende kaffekoppen sin. Jeg er opprinnelig fra en by som heter Samawa i Irak, men kom til Norge i 1992, da jeg var to år, forteller han. Min far ble dødsdømt i Irak, så familien vår måtte flykte. Vi havnet først i en flyktningsleir i Saudi-Arabia, men fikk etter hvert tilbud om å dra til Norge. Og det gjorde vi, og slo oss først ned i nærheten av Sandnes. Der ble vi godt integrert, lærte språket og fikk god innføring i den norske kulturen. Og når kom dere til Sørlandet? Vi flyttet til Kristiansand i 1996 samme år som jeg skulle begynne på skolen. Hvordan var skoletiden for deg? Jeg startet tidlig et liv som pøbel. Gjennom hele barneskolen var jeg høylydt, aggressiv og voldelig. I perioder havnet jeg i slåsskamp hver dag. Det var så ille at jeg i slutten av 7. klasse ble truet med å måtte ta det siste skoleåret på nytt, men det klarte en lærer å redde meg fra. Og på ungdomsskolen fortsatte du med pøbelstrekene? Jeg forandret meg i løpet av ungdomsskolen. Men bare i den forstand at jeg i mindre grad var fysisk voldsom, og mer opptatt av å være tøff i trynet. Jeg hadde et behov for respekt, og jeg følte jeg måtte fremstå som en person folk skulle frykte. Jeg skapte respekt gjennom arroganse, og hadde veldig stor tro på meg selv. Slik var jeg gjennom hele ungdomsskolen, og hele miljøet jeg vanket i var preget av disse tingene; man måtte være tøffe, vise seg fram. Drev du med noen aktiviteter på fritiden, eller var du bare opptatt av å vise deg fram og være tøff? Nei, parallelt med alt dette så drev jeg med fotball. Og i etterkant så har jeg innsett at det på mange måter ble en redning for meg, i den forstand at det holdt meg tilbake på noen områder. Jeg begynte for eksempel ikke like tidlig som alle andre å feste og drikke alkohol selv om det kom etter hvert det også.» Følte du et behov på den tiden for en frelser? Ali rister på hodet. Jeg så ikke selv at jeg sleit, eller at jeg trengte en frelser, sier han og fortsetter. Jeg var oppvokst i en muslimsk familie, og den guden jeg var vokst opp med var ikke en gud man kunne ha kontakt med. Han var en fjern gud kan man si. Og derfor kjente jeg aldri noe behov for en levende gud, ganske enkelt av den grunn at jeg aldri hadde erfart noen levende gud. Ali smiler før han fortsetter. Man kan sammenligne det litt med en godtepose. Hvis man aldri har smakt godteriet så føler man ingen behov for det heller. Men når man smaker det en gang så får man lyst på mer. Samtalen dreier seg igjen til fotballen. Fotballbanen fungerte som et fristed for meg. Det var muligens det eneste stedet hvor jeg faktisk samarbeidet med andre mennesker. Og det gikk veldig bra! Jeg utviklet meg, og hadde plutselig skrevet kontrakt med IK Start. Jeg fikk betalt for å spille fotball. Det var jo en drømmetilværelse! Laget mitt vant junior Norgesmesterskapet i fotball, jeg hadde alt jeg trengte. Men en januardag i 2008 tok livet til Ali en ny vending. Det var en fredag kveld, og jeg satt hjemme og så på TV. Så var det en tanke som slo meg: «Er dette toppen av livet?» Jeg var profesjonell fotballspiller, gikk på idrettslinja og hadde vært med på å vinne NM i fotball. Jeg hadde statusen jeg følte jeg trengte. Men var det alt? Ali forteller oss at han av en eller annen grunn tok opp telefonen og ringte til en kamerat. Jeg traff ham daglig på bussen, og nesten hver dag spurte han om jeg ville bli med på ungdomsmøte i pinsemenigheten i byen. Og jeg hadde ledd og til tider også blitt irritert og lei av «masinga» hans. Men nå ringte jeg ham og spurte når neste ungdomsmøte var. Jeg måtte bruke omtrent en halvtime på å overbevise ham om at det faktisk var jeg som snakket, og at jeg mente alvor, smiler Ali. Han sa at neste ungdomsmøte var fredag uken etter, men at det var fellesmøter den uka og at det derfor var i Kristiansand Domkirke. Jeg hadde alltid hatt en frykt og et nærmest anstrengt forhold til kirker. Men noe av det som 6 november 2011
gjorde at jeg gikk på møtet den fredagen var at jeg nylig hadde hørt at en god kompis av meg med temmelig lik bakgrunn som meg hadde blitt kristen, og det syns jeg hørtes veldig rart ut. Men det gjorde meg også interessert. Jeg spurte de kristne kameratene mine hva jeg måtte ha på meg, og sa at jeg ikke hadde noen pen dress. Men de ba meg komme som jeg var. Jeg prøvde allikevel å pynte meg, og tok på den fineste skjorten jeg fant, ler Ali. Og jeg kom ett kvarter for seint, for jeg var oppvokst med at det var uhøflig å komme før tiden. Hva var ditt første inntrykk når du kom inn i kirken? Jeg fikk totalt sjokk, sier Ali. Jeg hadde aldri sett så mange kristne på ett sted før. Kirken var full av ungdommer. Og når møtet begynte sang de og løftet hendene. Hva tenkte du da? For noen hjernevaska tullinger, tenkte jeg. Jeg spurte meg selv hva i alle dager de prøvde å oppnå kontakt med, og lo faktisk der jeg satt, sier han. Samtidig sitter en av Alis kamerater ved siden av ham og ber høyt for seg selv under lovsangen, noe som gjør inntrykk på ham. Når talen begynte sa jeg til meg selv: «For kameratene mine sin skyld, Gud, hvis du virkelig eksisterer, og hvis du virkelig er en Frelser! Hvis det er sant at du er en levende Gud, som jeg kan ha kontakt med og kan være venn med, så skal jeg gi deg en sjanse til å komme i mitt liv!». Derfor begynte jeg å følge med på talen, og åpnet faktisk hjertet for aller første gang. Og i samme øyeblikk kom Jesus. Og der og da møtte jeg en hengivenhet og en kjærlighet jeg aldri hadde møtt før. Jeg begynte å få samvittighet, og ble sittende å beklage meg overfor Gud. Når frelsesinnbydelsen da kom, så rakk jeg opp hånda for å ta imot Jesus. Vi ble invitert fram, og jeg gikk ut av benkerada og opp til alteret foran en fullstappet kirke. Og mens jeg knelte ved alteret kjente jeg bare Gud sa til meg; «Jeg elsker deg». På vei ut av Domkirken den kvelden var det satt i gang mange store prosesser i livet mitt. Jeg ble et nytt menneske den kvelden. Etter å ha hørt den sterke historien må vi jo nesten spørre hvordan Alis liv ser ut i dag. Jeg har blitt tatt godt imot i Betania Kristiansand, så der føler jeg meg hjemme. Og jeg spiller fortsatt fotball, for et lag fra Vennesla, samtidig som jeg jobber som butikksjef. Du ble frelst i Domkirken, så hvordan havnet du i Betania? Hans Martin Skagestad, ungdomspastoren, spurte meg ganske tidlig etter jeg hadde tatt imot Jesus om jeg ville komme i Betania og fortelle vitnesbyrdet mitt. Det ville jeg jo gjerne, og jeg likte meg veldig godt der. Derfor ble det naturlig å gå på møtene der. Har du en oppfordring til slutt? Ali smiler igjen. Jeg vil bare oppfordre alle kristne til å virkelig be for vennene sine. Jeg vet at mine kristne venner ba for meg, og i dag er jeg veldig takknemlig for det, avslutter Ali. NR 10 2011 7
Intet kompromiss Julebiografien / Keith Gordon Green (1953-1982) Keith Gordon Green døde 28 år gammel i en tragisk flyulykke. Men før han døde fikk han påvirke utrolig mange menneskers liv. Du har kanskje aldri hørt om Keith Gordon Green? Men faktisk har han, sammen med sin kone Melody, skrevet kjente salmer som: «O Lord, You re beautiful» og «There is a Redeemer». Den talentfulle låtskriveren, musikeren og sangeren døde så altfor tidlig, i en tragisk flyulykke sammen med blant annet sine to barn, Hosea (3 år) og Bethany (2 år). Han etterlot seg konen Melody og to døtre, hvor den yngste ble født etter farens bortgang. Historien om Keith begynte i New York, i nærheten av Brooklyn. Hans mor var tidligere sanger i bandet Big Bands, mens faren var skolelærer. Moren hans oppdaget tidlig sangtalentet til sønn og oppmuntret han til å spille forskjellige instrumenter. Tre gammel flyttet han sammen med familien til California og bosatte seg i San Fernando Valley, et kort stykke fra mer kjente Hollywood. Før han begynte på skolen hadde han lært seg å spille piano og gitar. Han gikk lei av spille de lange, klassiske stykkene. I stedet for å lære seg noter, lærte han seg musikkstykkene utenat og bare lot som han spilte etter noteheftene. Tidlig komponerte han egne sanger, og var med i et skuespill kalt: «The Time of the Cuckoo». Dette stykket ble anmeldt av Los Angeles Times og de skrev: «Den skøyeraktig utseende, åtte år gamle Keith Green ga et vinnende portrett (karakter) som det lille italienske gatebarnet Mauro.» Tenåringsstjerne? 11 år gammel, i 1965, med førti egne skrevne sanger undertegnet han og hans far Harvey en fem-års kontrakt med plateselskapet Decca Records. Den første sangen som ble utgitt var «The way it used to be» i mai samme år. Utenom denne sangen ble Green den yngste personen som noen gang hadde undertegnet kontrakt med bransjeforeningen American Society of Composers, Authors, and Publishers (ASCAP). Alt tydet på at Keith ville bli en berømt tenåringsstjerne, og var med i populære TVserier som The Steve Allen Show. Men til tross for tøff satsing, slo ikke Keith igjennom blant småpikene og tenåringene. Og ble glemt. Keith hadde jødisk bakgrunn, men vokste opp i Christian Science, en kristen sekt som ble grunnlagt av Mary Baker Eddy i 1879. Det 8 november 2011
Du kan lese mer om Keith Green på følgende nettsider: www.lastdaysministries.com no.wikipedia.org/wiki/keith_green (søk på Keith Green på youtube.com, og du finner flere av hans sanger) Sønnen deres, Josiah våknet av oppstyret. Det var fortsatt mørkt ute og det var ikke rart at Melody var overrasket over mannen sin. Keith løp ut av rommet, mens han ropte ut: Jeg må vekke de andre studentene som bor her. Han vekket den ene etter den andre, og ropte ut: Vi må ha et møte. Jeg har vært våken i hele natt, har bedt. Og jeg har blitt frelst! Nær 70 mennesker samlet seg i en liten skolestue, tittende spørrende på hverandre. Hva var dette? var en spesiell lære, med et spesielt syn på helbredelse og dette med synd, død og den materielle verden. Faktisk hadde hans foreldre holdt hans jødiske bakgrunn skjult for ham, noe som skapte stor frustrasjon hos den unge mannen. Selv om han hadde lest mye om Jesus, klarte han ikke å gripe evangeliet. 15 år gammel rømte han for første gang hjemmefra. Alle la merke til at noe var skjedd med Keith. Øyene var klare og lysende noe hadde skjedd med ham. Hippienes frie kjærlighet Som mange andre på 1960-tallet begynte han med narkotika og ble interessert i østlig estoteriske mystikk og hippienes frie kjærlighet. Men etter det han selv kaller en «dårlig tripp», sluttet han med dop og begynte heller å studere filosofi, som førte han over på teologi. 19 år gammel snudde livet til Keith, i det han møtte Melody. Et år giftet de seg. De hadde musikken felles, men også en søken etter sannheten og meningen etter livet. Livet hans ble radikalt forvandlet. Keith hadde en gjennomgang av bokhyllen sin. Han likte å lese, tok ut en bok, tittet overfladisk i den og puttet den tilbake. Flere bøker led samme skjebne. Men så var det en bok som fanget hans interesse, en tykk bok. Han tok den med seg til sin «fem-dollars» yndlingsstol. Etter å lest litt ropte han bort sin kone Melody og spurte om hun huset denne boken. Den handlet om vekkelser ekte vekkelser. Boken het: Vekkelseshistorier, av Charles Finney. Denne boken hadde han fått tak i året i forveien, og hadde begynt å lese flere bøker av Finney. Melody la merke til at mannen hennes var helt oppslukt av boken og knapt la merke til at hun sa god natt og gikk og la seg. Men hun fikk ikke sove lenge før Keith vekket henne. Mel, du må stå opp! Hvorfor? Det har skjedd! Vi må få til et spesielt møte akkurat nå! NR 10 2011 9
«Dere vet at jeg har slitt med masse spørsmål rundt min tjeneste og Herren vilje for mitt liv. Jeg ønsket virkelig at Gud skulle bli mer virkelig for meg. Vel, jeg var oppe i hele natt og Gud åpenbarte så mye fra livet mitt at jeg har nærmest grått til Herren hele natten. Jeg fortalte Gud at jeg ikke ville forlate Gud inntil jeg opplevde et gjennombrudd, uansett hvor lang tid det tok. Til slutt hendte det, jeg opplevde en berøring fra Herren som aldri før, i hele mitt liv. Og nå vet jeg: Jeg ble frelst i natt.» Alle så forbauset på Keith. Frelst? Men Keith fortsatte å vitne om sitt møte med Jesus. «I natt leste jeg Finney, og jeg kunne ikke komme meg videre fra et kapittel kalt: «Oppbrudd fra brakkmark», og Gud åpenbarte for meg masse brakkmark i mitt eget liv en mark som var hard og ugjennomtrengelig og som trengte å bli brutt opp for ham.» Gleden i Keiths øyne ble nå forstyrret av noen tårer. Modig tok han fram en lapp fra Bibelen sin og ba om tilgivelse for synder han mente kunne hatt innvirkning på vennenes liv. Han ba dem om tilgivelse. «Herren har også vist meg områder av stolhet og vantro i mitt liv. Jeg har ikke bedt nok heller. Jeg er ikke disiplinert nok. Jeg har vært et dårlig eksempel for dere alle. Jeg har ikke noen unnskyldning enn at jeg har vært lat og elsket meg selv mer enn jeg har elsket Gud» Han tok opp en Bibel og leste fra Hoseas 10, 12: «Så rettferds sæd, og høst troskaps frukt, bryt dere nytt land! For nå er det tid til å søke Herren, for han kommer og lar rettferd regne over dere.» Så leste han fra boken til Finney, og mange av tilhørerne ble mer og mer grepet av det han sa. Hans kone Melody sier selv at dette var starten på hennes omvendelse. Hvor hun ransaket seg selv i forhold til det mannen fortalte. gratis til de fattigste. Over 200 000 album ble sendt inn i fengsler og til fattige uten kostnad for mottakeren. Etter en tid ble alle konsertene også gratis. Og i løpet av konsertene gav Keith alltid en innbydelse til frelse. Han sa: «Jeg ønsker kun å bygge Guds rike og se det vokse, ikke mitt eget. Hvis noen skrev et flott dikt ville ingen prise den blyanten de brukte, de ville prise den som skapte diktet. Vel, jeg er kun en blyant i Herrens hånd. Ikke pris meg, men pris Ham!» Keith vokste i troen og kunnskap i Guds ord og fikk også på slutten av sitt liv en stor nød for misjonens sak. 28. juli 1982 skulle Keith ut på en flytur i et innleid Cessna 414, sammen med flere misjonærer og sine to barn Josiah og Bethany. Flere omstendigheter, som en uerfaren pilot og farlig overlast gjorde at flyet krasjet og alle ombord omkom. Keith og hans to barn ble begravet bak baptistkirken i Garden Valley. Selv om Keith nå er hjemme hos Jesus, gjør hans liv og tjeneste en dyptgripende påvirkning rundt om i verden. Hans sanger og sterke budskap forvandler fortsatt liv. Hans sanger og budskap er oversatt til mange språk. Selv sa Keith: «Når jeg dør vil jeg kun ønske å bli husket som en kristen.» Han avsluttet med en bønn, og alle bøyde hodene sine. En spesiell kraft fylte rommet, og en kvinne brøt ut i gråt. Flere fulgte på og til slutt lå alle på sine knær, i bønn til Gud om nåde. Dette møtet ble starten på flere møter og mange fikk oppleve Guds rensende kraft og kjærlighet og vitnet om dette til de andre. En etter en kom de alle sammen til Jesus. Rockestjerne? Keith hadde en radikal opplevelse av Jesus. Og livet ble aldri det samme. Drømmen om å bli en berømt rockestjerne ble lagt til sides og alt handlet nå om å behage Jesus gjennom alt han gjorde. Han og Melody begynte å forkynne ute på gater og streder, og i begynnelsen hadde han en tjeneste som Johannes døperen, hvor han utfordret folk til å våkne opp, omvende seg og leve livene sine i akkord med den troen de bekjente. Hvis folk ikke hadde levd et dobbeltliv, mente han at andre igjen raskere ville møtt Frelseren, Jesus. På noen av sine konserter proklamerte han: «Hvis du priser og lovsynger Jesus med din munn, og ditt liv ikke priser og lovsynger ham, er det noe galt.» Han stilte ikke bare krav til andre, men var veldig opptatt av sin egen stilling innenfor Herren. Det var tøffe tak, og i disse kampene skrev han noen av sine beste og ærligste sanger. I forhold til sangtjenesten, ønsket han ikke å tenke profitt, til plateselskapene sin store fortvilelse. Han bestemte seg for å selge sine plater til det som folk hadde råd til å betale, og gav også bort 10 julen 2011
Kongens tale I 1939 holdt Kong Georg den fjerde sin mest berømte tale. Andre verdenskrig var i startgropen og kongen skulle tale til folket. Kongen hadde blant annet gjennom en del traumatiske opplever i barndommen utviklet et stort problem i forhold til stamming. Han hadde utrolig dårlig selvtillit i forhold til det å tale, og forskjellige behandlingsformer gjaldt dårlig. Men hans kjærlige kone hadde nød for sin mann, og finner talepedagoen Lionel Louge. Med sine utradisjonelle metoder klarer han å lære kongen å mestre sin største frykt og problemene med stamming. Ja, han avholder en tale som har fått sin fortjente plass i historiebøkene. En tale som traff hjertene til engelskmennene. I denne talen bruker kongen et nydelig, kort dikt av Minnie Louise Harkins (1875 1957). Her gjengitt på engelsk og norsk. At the Gate of the Year I said to the man who stood at the gate of the year Give me a light that I may tread safely into the unknown. And he replied, Go into the darkness and put your hand into the hand of God That shall be to you better than light and safer than a known way! So I went forth and finding the Hand of God Trod gladly into the night He led me towards the hills And the breaking of day in the lone east. So heart be still! What need our human life to know If God hath comprehension? In all the dizzy strife of things Both high and low, God hideth his intention.» På norsk: «Jeg sa til mannen som stod ved porten til det nye år: Gi meg et lys slik at jeg kan gå trygt inn i det ukjente. Og han svarte: Gå inn i mørket og legg din hånd i Guds hånd. Det vil være bedre enn lys og tryggere enn en kjent veg.» ønsker deg og dine en gledelig julehøytid! NR 12 2011 11
En jødepike i General Eisenhowers Hovedkvarter Fra virkeligheten / Esther Dorothea Stalsbraten (Fra Julestjernen 1947) Estelle satt alene i sin fars dagligstue. Snøen falt langsomt som om den ville kvele uroen over jorden. Det var søndag syvende desember 1941. Fra vinduet i sjette etasje på Broadway, New York, satt den unge piken og betraktet folket som gikk sin jevne vei til kirken. Nyheten om angrepet på Pearl Harbour var blitt kringkastet verden over for en time siden. Som vanlig gjorde hennes far sin beste forretning på søndag. Hun kunne aldri bli helt fortrolig med det. Når hun trengte ham så sårt, var han ikke tilstede. Hun vred hendene i fortvilelse. Krig! Amerika var til slutt kommet med. Dette landet som hadde behandlet hennes far så vennlig den gangen han utvandret fra Polen i 90-årene. Dette land som hadde gjort ham rik men ikke rik nok til å tilfredstille hans datter. Nei, hun følte seg så urolig, så unyttig, og som oftest sett ned på av sine skolekamerater. De kalte seg jo for kristne. Hva var dette å være en kristen? Det var noe Estelle gjerne ville få rede på. Det var bare fjorten dager siden far hadde fått brev fra sin eneste søster, som bodde i England. Hun var gift med en berømt musikant i Berlin, og nå kom denne forferdelige nyhet at han ikke var til mer. Da han skulle ha sin siste konsert, var døren til konserthallen stengt. På plakaten var det skrevet: «Adgang forbudt for ariere gift med jøder.» For å redde livet hadde tante Marie rømt i all hemmelighet med sin datter og svigersønn. Nå var de i en liten engelsk by, hvor noen kristne venner hadde tatt imot dem. «Å, Gud skje lov», skrev hun, «mine øyne er blitt åpnet. Nå forstår jeg Skriftene. Ja, jeg er blitt en troende. Jeg har tatt imot Jesus som min Frelser og Messias.» Estelle merket hvordan fars ansikt mørknet av vrede, men plutselig ble det mildt igjen. Hans søster Marie i live. Gud være takk! En tåre trillet nedover kinnet. «Men kristen! Fy!»Slik tull kunne han ikke tåle. To måneder gikk og en tredje. Estelles unge pikehjerte begynte å bevege seg med en ny forventning og nytt håp. Amerika, landet med så mange nasjonaliteter var plutselig preget av enighet. Alle fordommer forsvant! Nå skulle det kjempes. Endog kvinnene kunne hjelpe. Det var jo det kvinnelige armekorps. Der ville Estelle henvende seg. Verveoffiseren smilte til henne: «Du er for ung.» «Å nei, sa hun, jeg er en og tjue og blir snart to og tjue. Min far har lært meg språk. Jeg kan tysk, fransk og litt polsk. La meg få lov til å gjøre noe. Til sin forbauselse ble hun godtatt. Fra den stund ble en ny flamme tent i henne. Nå skulle hun endelig få tjene det land som hadde brakt glede til så mange av hennes slekt og venner. Nå kunne hun kjempe mot dem som hadde pint og drept tusener av hennes eget folk. 12 julen 2011
Livet i hæren var slett ikke behagelig. Militærstøvlene var for store for små dameføtter, og marsjeringen gjennom skog og myrer var mer enn en by-pike kunne tåle. Men sammen med de andre ble hun gradvis herdet. Far, som først var i mot at hun lot seg verve, hadde forandret mening. Nå så han på henne som en helt. Han oppmuntret henne i sine brev. I det siste var innlagt den gule stjernen som tante Marie hadde sendt hjem. Da hun var i Tyskland hadde hun vært tvunget til å bære den på grunn av sin avstamming. Far skrev nå: «Min tapre datter, behold denne inntil seieren er vunnet. Du skal ennå se at fienden må bite i gresset.» Estelle smilte til seg selv over farens heftige ord. Hun gjemte forsiktig stjernen i sin bønnebok. Lite ante hun at hun en vakker dag skulle stå ansikt til ansikt med dem som hadde ydmyket tante på denne måte. På grunn av sin kjennskap til språk ble hun utvalgt til å gjøre tjeneste i en bataljon som skulle sendes til Europa. Henns far følte seg meget stolt da hun skrev kort tid etter invasjonsdagen (D-dag): «Jeg er blitt overført til general Eisenhowers hovedkvarter. Her er i alt tre hundre damer som har sine forskjellige verv. De gjør alt mulig, fra å kjøre lastebiler til å være sekretærer. Mitt verv er å tjene som vertinne i hovedkvarterets gjestgiveri. Her møtes generaler for å holde konferanser angående krigens gang. Jeg er sikker på at du er begeistret over den lykkelige landgang som våre allierte tropper har gjort i Normandie. De forteller meg at selv general Eisenhower knelte og ba før den store invasjonen. Det var nok fordi han følte ansvaret for disse millioner av menn som nå satte livet på spill, at han knelte og ba om den allmektiges hjelp. Høydepunktet var da far mottok et brev fra Reims, Franrike, datert åttende mai 1945. «Kjære far», skrev datteren, «jeg kan ikke beskrive hvilken spenning vi lever under i disse dager. Tenk, krigen er over. Ny historie skrives. De tyske generaler kom her til Reims forleden kveld. Far, kan du tro, det var jeg, din egen datter, som åpnet gjestgiveriet for dem. Du husker vel tante Maries gule stjerne? Jeg tok den fra bønneboken og bar den i min lomme. Mine fingre klødde etter å kaste den like i ansiktet på dem. Men så måtte jeg tenke på at jeg bare var en tjenerinne i en stor generals hær. Alle mine egne impulser måtte jeg kvele. I stedet var jeg høflig og viste dem deres soveværelser. Mitt hjerte banker så fort at jeg nesten ikke kan skrive. Huset omhyggelig bevoktet av soldater. Ja, vi opplever mye hver time. Tenk, jeg har også en liten del i dette. Kjære Far, takk for kjeksene du sendte meg. Du vil aldri tilgi meg; det var ikke kaker i huset da våre fiender kom, og i min forlegenhet satte jeg fram det jeg fikk fra deg. Far, vil du tilgi meg? I går kom de tyske generaler hjem langt over midnatt, slitt, nervøse og helt ydmyket. De hadde kapitulert og skrevet under fredstraktaten. Hurra! Hurra! Hele hovedkvarteret ble oppfordret til å holde takksigelsesmøte. Eisenhower med hele sitt råd var tilstede. Intet menneske ble æret. All ros og ære ble gitt til Gud. Gud? Ja, var det Abrahams, Isaks og Jakobs Gud mon tro? Er han den samme Gud som de kristne tilber? Neste uke reiser jeg til England på ferie. Da skal jeg gjøre mitt beste for å oppsøke tante Marie. Kanskje hun kan gi svar? «Unnskyld, men jeg skulle besøke min tante, fru William Brandt. Døren var åpen og Estelle kom inn. Damen var gammel og skrukket i ansiktet, men under en høy panne lyste to skarpe, mørkebrune øyne. Hun gransket militærpiken og sa: «Ja vel, fru William Brandt. De vil besøke henne, i hvilken anledning, om jeg tør spørre?» Det var nesten som Estelle skalv. «jeg kan ikke beskrive hvilken spenning vi lever under i disse dager» Hun gjenkjente likhet i stemmen med sin far. Frimodigheten vokste. «Fru William Brandt er min tante. Jeg er datter til Jacob Greenbaum.» «Jacob, Jacob min bror.» Den gamle damen sank i kne. «Gud har hørt mine bønner. Takk, Jesus, min Gud og Frelser!» Tårene rant uhindret, idet hun kom seg på føttene igjen. «Og du, min lille engel, min søte budbærer, hvem er du?» «Jeg er Jacobs datter Estelle. Jeg er ansatt i general Eisenhowers hovedkvarter. Jeg er kommet for å hevne mitt folk og for å finne deg, tante.» Omfavnelsen var lang og varm. Estelles syv dagers ferie var alt for kort. De hadde begge så mye å fortelle hverandre. Ikke minst tante. De bitre, grusomme dagene i Tyskland, om hennes mann som var kommet bort, og så til slutt denne eiendommelige opplevelsen, frelsen i Jesus Kristus. Tårene rant igjen fritt mens den gamle jødinne satt ved siden av den unge og fortalte alt som hadde skjedd. Hun skammet seg ikke ved å bekjenne troen på Jesus som sin Frelser. «Min kjære niese, sa hun, nå forstår jeg litt av det vårt folk har gått gjennom. Nå først er Esaias 55 blitt klart for meg. Det er Jesus profeter om der. Jeg har tatt imot Ham som min Messias, som Guds Sønn som var lovet til Abraham, vår far. Endelig fikk Estelle se lyset. Nå fikk hun svar på sine mange spørsmål. «Tenk, din Gud er de kristnes Gud og min Gud, ikke sant?» Det siste føyde hun til stille og forsiktig, mens ansiktet strålte av en usigelig og herliggjort glede. Lykkelig og glad reiste hun tilbake til hovedkvarteret. Siden hun var blitt en troende, hadde hun bare en lengsel, og det var å fortelle det til far. Men hvordan skulle hun greie det? Han var jo imot alt som kaltes kristendom. Tenk om han ville forakte henne? Engstelsen kom. Hun hadde jo stått ansikt til ansikt med disse morske, tyske generaler, men det var intet i sammenligning NR 12 2011 13
med må møte far. Men hun var jo blitt et nytt menneske og var kommet i besittelse av en ny kraft. «Jeg formår alt i ham som gjør meg sterk», sier Paulus. Ved hans kraft skulle hun bringe nyheten til far. Estelle ble dimittert fra tjenesten i august og reiste sammen med 50 andre piker hjem. Hun telegraferte til sin far med følgende underskrift: «Din datter som er blitt troende.» Han kommer sikkert til flyplassen for å ta imot meg, tenkte hun. En skare av foreldre, slekt og venner var møtt fram for å by sønner og døtre velkommen hjem. Men ingen var tilstede for å ønske Estelle velkommen. Hun følte seg helt syk, ville gråte og hjertet snørte seg til i brystet på henne. Plutselig huske hun; det var søndag, han var sikkert i forretningen. «Frykt ikke du er min, sier Herren som skapte deg.» Mens hun stod alene tilbake, var det som en stemme sa: «Frykt ikke, for jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min.» Det gav ny glede og pågangsmot. Bare han fikk se henne, ville han nok tilgi henne. Jo, det var deilig å være hjemme igjen. Drosjebilen stoppet utenfor Greenbaum Tailors. Hun hoppet ut av bilen, men hva var dette? Døren var stengt. Hva kunne dette bety? «Hva ser du etter?» sa en stemme «Herr Greenbaum», svarte hun. «Han fikk slag i dag og ligger på sykehuset, rett opp gaten til venstre i den store, hvite bygningen», forklarte mannen. Soldaten i henne forsvant, og gråtkvalt løp hun mot sykehuset. «Jacob Greenbaum?» «Jo, han er på privatklinikken i sjette etasje. Visittiden er fra fire til seks», sa en sykepleier strengt. «Om forlatelse, men jeg er hans datter og har nettopp kommet hjem fra Europa. Jeg må se han med engang». «Hans datter? Å ja, han spør etter dem stadig. Skynd dem inn. Vi hadde aldri trodd han skulle ha greid det så lenge.» På en høy, hvit seng lå den syke. Han snudde seg ikke da døren ble åpnet. Han lå stiv og hvit. Estelle gikk stille bort til sengen. «Far, far», hvisket hun. «Det er din datter.» En svak stemme mumlet: «Estelle, er du kommet? Din Gud har svar på min bønn. Jeg jeg jeg begynte å tilbe ham i dag. Abrahams Gud svarte meg ikke.» «Å far, min egen far, han er den samme Gud Abrahams Gud og min.» «Om jeg kunne forstå det, min datter. Jeg, jeg går nå tilgi meg barnet mitt. Pengene, pengene er dine og tante Maries. Du må sende bud etter henne jeg skulle» Det falt så vanskelig å puste. Hjertet var så svakt. Den gamle jøde lukket øynene. Mens Estelle lå på kne og ba, hørte hun det siste sukket, øynene lyste opp hos den gamle, så smilte han: «Tilgitt, tilgitt» Så var han borte. I stillheten kom ordet igjen: «Og nå, sier Herren som skapte deg, Jacob, og som dannet deg Israel: Frykt ikke du er min.» Nå hadde Estelle ingen å gå hjem til. Men Gud hadde gjort store ting mot henne. Hennes sjel var frelst. Han hjalp henne å finne tante Marie. Alt var tilgitt, og nå var far gått hjem. Hun var så glad og takknemlig. Nå ville hun melde seg til tjeneste igjen, men denne gangen skulle det bli hos Kongenes Konge og Herrenes Herre. 14 julen 2011
Han kom Jul Julen er håpet og fred Jesus som kom til alle mennesker ned. Han gav oss det beste Livet, som en dyrebar skatt Velsignet julenatt. Marit Hobbesland, Kristiansand (Mel: Her kommer dine arme små) Han kom som lovet var av Gud, vi budskap fikk ved engle bud. I dag er født i Davids stad, en Frelser kjær, vær fri og glad. Han var så rik, han var så stor. Han skapte himmel, hav og jord, Men han ble født i stall, på strå, i fattig svøp så ringe lå. Han hadde ei et hjem på jord, han spiste ei ved eget bord. Forlatt av menn vår Frelser var, ja, endog av sin Gud og Far. Til synd for oss det ble han gjort, til hån og spott ham føres bort. Han ga sitt liv i korsets død, og friet oss av evig nød. Nå sonet er all verdens synd. det budskap for enhver forkynn. Her det dype nådens hav, hvor våre synder fant sin grav. Så feirer vi vår julefest, velkommen du vår høye gjest Vi priser deg på barnevis, inntil vi står i paradis. Michael Kristiansen ill: bodil - designprint.no NR 12 2011 15
Julekryss Vinn gavekort Tradisjonen tro trekker vi ut to vinnere som får tilsendt gavekort på 250 kroner. Vi trekker to vinnere innen 20. desember. Send svaret til: Tina Celand Skinneneveien 234 3178 VÅLE høyt rop land en av evangelist ene delene blomstene leket øyselskap (omv.) romertall 1000 skipsbet egnelse kjennet egn gull bibeldel 5590 månefase forene den onde morenen stall fa r til sem, k a m, jafet fra isr ael varsle sikkerhet sskap kains bror kulerammen krepsdyr med forbehold av feil en stat s- minist er høytidspunktet romertall 50 elv bilkj. t egn øst er rike treet tresort rekke meddelelse fjell i wales pusse aur lanka prefiks (gud) menneskelyd flat e- mål kapitt el i koranen bilkj. tegn slovakia mine viktig i samfunnet 1 milliarddel 16 julen 2011
Navnet over alle navn er Jesus «Josef, Davids sønn! Frykt ikke for å ta din hustru Maria til deg, for det som er avlet i henne, er av Den Hellige Ånd; og hun skal føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus; for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» Slik lød engelens budskap til Josef i drømmen. Julehilsen / Predikant Edvin Andreassen (fra DGB 1972) JULEHILSEN: Veien Guds Sønn skulle vandre, var bestemt før verdens grunnvoll ble lagt. Villig gav han avkall på Guds skikkelse og tok en tjeners skikkelse på seg, idet Han kom i menneskers lignelse. I fullkommen lydighet mot Guds vilje, vandret Jesus fram som Gud og menneskers tjener, mot lidelse og død, og målet ble nådd på korsets tre, da alt det som var skrevet om Ham var fullendt. Og derfor lyder et av Skriftens mest triumferende ord: «Derfor har Gud høyt opphøyet Ham og gitt Ham det navn som er over alle navn, så at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.» I himmelen er Kristus godgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde. På jorden er det ikke noe annet navn gitt blant mennesker, ved hvilket vi kan bli frelst. Og fordi Han var død, og er levende i all evighet, har Kristus nøklene til døden og dødsriket. I verden er navnet Jesus hatet og fryktet av mange mennesker, som i gudløst hovmod holder sannheten nede i urettferdigheten. Ved sin hardhet og sitt ubotferdige hjerte opphoper de seg vrede på vredens dag, den dag da Gud rettferdige dom skal åpenbares, han som skal betale enhver etter hans gjerninger. Men navnet Jesus er også elsket av de mange som har funnet frelse i dette navnet. Som syndere har de kommet til Jesus og påkalt Hans navn og opplevd Skriftens ord: «Navnet Jesus må jeg elske, det har satt min sjel i brann. I det navnet fant jeg frelse. Intet annet frelse kan.» ønsker deg og dine en gledelig julehøytid! NR 12 2011 17
GAVER: Ingen julefest uten at barna får en pakke hver. EVANGELIET: Tore tolkes her av en medarbeider, og forkynner evangeliet om Jesus. TAKKNEMLIG: Kanskje er dette den eneste julegaven denne jenta får denne julen? GLEDE: Misjonær Tore Johannessen (mot høyre, helt bakerst i bildet) har et kall om å hjelpe flyktninger i Nord-Thailand. Alle disse herlige barna får undervisning ved en kristen skole. 18 november julen 2011 2011
Julefester peker på Tore Johannessen deler juleevangeliet med Shanfolket, hvor mange aldri tidligere har hørt om Jesus. Julefeiring blant Shanfolket Tekst: Leif Frode Svendsen Foto: www.shanoc.com Thailand forbindes for de fleste av oss som et eksotisk ferieland. Men nord i landet har flyktninger fra Burma det vanskelig. De fleste flyktningene som rømmer fra diktaturet i nabolandet er fra Shanfolket. Thailandske myndigheter gir ikke mesteparten av Shan flyktningstatus, noe som skaper stor nød og håpløshet. Den eneste måten å overleve på er å ta krevende, men dårlig betalte jobber. Mange jenter ender opp med prostituere seg. Midt oppi denne nøden arbeider misjonæren Tore Johannesssen fra Oslo. På guddommelig vis fikk han et konkret kall om å jobbe blant dette folket, som blir sett på som et unådd folkeslag for evangeliet. Jesus I førjulstiden satser Tore og hans medarbeidere på å spre evangeliet, glede og håp i Fangområdet, hvor det bor mange flyktninger. Det er litt spesielt å arrangere julefester i områder hvor folk ikke har hørt julebudskapet. Fantastisk er det at Tore og teammedarbeiderne opplever at mange tar imot Jesus gjennom disse festene. Den største festen har de på en skole som misjonen driver, og her har det tidligere år kommet over 400 Shan. DRAMATISK: Evangeliet blir forkynt gjennom dramatisering, sang og tale. Akkurat drama gjør inntrykk på mange av tilhørerne, som aldri har hørt evangeliet tidligere. MYK PAKKE: Her tas alle pakker imot med stor takknemlighet. Mange av barna bor under veldige fattige kår. NR 12 2011 19
rts «Du, mamma kan vi kjøre til senteret å shoppe i dag? Jeg ønsker meg en slik Justin-Bieber-genser Olaug har.» Mamma til Sofie ristet oppgitt på hodet. «Men Sofie, vi shoppet jo på lørdag og da kjøpte vi klær til 800 kroner til deg. Vi har ikke råd til å kjøpe nye klær hver uke.» Sofie så irritert bort på mammaen sin. «Genseren koster jo bare 399 kroner. Det har dere råd til. Dere er vel ikke så fattige?» Sint gikk Sofie opp på rommet sitt. Hva skulle hun skrive på bloggen sin nå? Hun hadde jo ikke noe nytt å skrive om. Nei, hun fikk spørre pappa når han kom hjem fra jobben sin. i Pappa kom plystrende inn døren. Det hadde vært en god dag på jobben, han hadde fått en ekstra bonus for en ekstra jobb han hadde gjort. «Pappa, verdens beste pappa!» Sofie løp faren i møte og kastet seg rundt halsen hans. «Jeg har savnet deg. Er du nødt til å jobbe så mye?» Faren forstod tegningen med engang. «He, he du kunne jo ha skrevet en sms til meg hvis du virkelig savnet meg. Det er noe du vil ha? Siden du smisker slik?» Sofie smilte til faren og viste fram et stort bilde av Justin Bieber. «Pappa, kan jeg få genser med denne kosebamsen på? Alle på skolen har den.» De nærmet seg kjøpesenteret. «Du Sofie, jeg er veldig trøtt, har vært mye jobbing og lite søvn de siste dagene. Kan du prate med meg, holde meg våken.» Sofie satt i sin egen drømmeverden, og tenkte bare på Justin, hennes store helt. «Hva? Ja.» Plutselig merket Sofie at bilen deres svingte utover, mot lastebilen som kom imot. Pappa lå over rattet, han sov. «Hjelp! Pappa våkne!» Mer fikk ikke Sofie sagt før det store krasjet. Sofie klarte ikke å tenke helt klart, var så tung i hodet. Hvor var hun? I himmelen? På sykehuset? I bilen? Endelig kunne hun skimte noen som stod rundt henne. Mange barn, de smilte til henne. «Hvor er jeg?» Barna rundt henne mumlet til henne på et rart språk. Hvor var sykepleierne? Sofie så spørrende på barna, da hun plutselig la merke til at en dame kom inn på sykerommet. «Endelig våken! Så fint. Vi trodde kanskje at du ikke ville overleve dette. Ikke så mange har overlevd et så høyt fall og overlevd?» Sofie så spørrende på damen og spurte: «Hvor er pappa?» «Vi fant deg nedenfor et stort stup like i nærheten av misjonsstasjonen her. Savner du pappaen din? Vi har lett i hele området uten å finne noen. Men hva gjør du egentlig her ute i ødemarken i Kenya?» «Kenya?» Sofie klarte ikke mer og sovnet igjen. Neste morgen da hun våknet satt den samme damen ved sengen sin. «Jeg er fra Norge. Hva gjør jeg her?» Sofie så bedende på damen. «Nei, si det. Jeg tror kanskje Jesus har sendt deg til oss. For å hjelpe til på barnehjemmet her, vise de foreldreløse ekte kjærlighet?» Sofie forstod ingenting. «Jeg er fra Norge. Er jeg ikke i Norge?» «Stakkars deg, har du mistet hukommelsen?» Misjonærdamen, som het Kristine, syntes skikkelig synd på den unge jenta. Sakte og sikkert ble Sofie bedre, og selv om hun ikke forstod så mye, ble hun veldig glad i de små barna på hjemmet. De klemte henne hele tiden og hun klemte tilbake. Hun spiste sammen med dem, lekte med dem og ja, fikk høre om Jesus sammen med dem. Sofie følte at ukene fløy avgårde. Selv om hun hadde mange spørsmål, trivdes hun med arbeidet ved misjonsstasjonen. Ja, aldri før hadde hun vært så lykkelig. Det var kjedelig å være med å vaske gulver og maten var ikke spesielt god. Nesten hver dag var det ris og noe kjøtt. Men når Sofie så hvordan de små barna, 20 julen 2011
full av glede og jubel spiste maten, kunne hun ikke klage. «Hvem vil tro på Jesus», spurte misjonæren alle barna. Med jubel tok alle imot Frelseren, og etterpå danset de til sangen i møtet. Sofie forstod ingenting. Jesus? Selvsagt trodde hun på Jesus. Hun var jo kristen. Men aldri hadde hun vært så glad over å kjenne Ham. Nei, Sofie ble flau når hun tenkte på hvordan hun levde. Den kvelden når hun la seg på rommet sitt, inne i huset til misjonæren Kristine, bestemte hun seg for å skjerpe seg. Fra nå ville hun ikke bare tenke på seg selv, men heller hjelpe fattige barn. Og hun ville bli en bedre kristen. «Sofie?» Langt borte hørte Sofie stemmen til mamma. Hun åpnet øynene, og der stod jo mamma. Uten å vite hva hun sa spurte Sofie: «Hvor er pappa?» Pappa har det bra, han har bare brukket foten. Han kommer om noen timer. Mamma tørket tårene som rant nedover ansiktet. Sofie tittet nysgjerrig rundt i rommet. Sykehus? «Hvor er jeg?» «Hadde du ikke brukt bilbelte, ville du blitt drept momentant. Men heldigvis overlevde du. Men du har ligget i koma i nesten to måneder. Du skulle kjøpe Justin Bieber genser. Husker du ikke?» «Justin Bieber?» Nei, Sofie husket nesten ingenting. «Mamma, hvor er misjonæren Kristine?» «Misjonæren Kristine? Nei, henne har jeg aldri hørt om. Men legen din heter Kristine. Hun kommer snart på sykebesøk.» Sofie var lykkelig. Men fra den dagen fant hun ut at hun ikke trengte å shoppe så mye. Men på internett fant hun ut at det i Kenya var en norsk misjonær som het Kristine, som drev et stort barnehjem. Nå ville heller Sofie spare pengene sine, for å hjelpe disse nydelige barna. kan vi k jøp e gaver for dessert der lages mat musikkinstrument det pynt er vi gut t e- navn har nissen kline før st e bokstav 52 i året 22. bokstav liker barn å gjøre passer på sauene ble født julaften drikker bar n padler den gir oss varme spis treet fugl klokke kirst en tangen slit er, strever smile krukke gutt enavn når t r afikken stopper er oft e i skiløypene lit e tall 365 dager erik larsen legemsdel preposisjon to like ærfuglhunn NR 12 2011 21
Forbryteren Gjest Bårdsen: Denne illustrasjonen er fra 1877-utgaven av hans selvbiografi. 22 julen 2011