Om ungdomsstraff og håndtering av brudd Kandidatnummer: 801 Leveringsfrist: 25.april 2017 Antall ord: 16936
Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING... 1 1.1 Oppgavens tema... 1 1.2 Veien videre... 2 2 UNGDOMSSTRAFF... 3 2.1 Bakgrunnen for ungdomsstraff... 3 2.1.1 Historisk bakteppe... 3 2.1.2 Norsk lov... 4 2.1.3 Internasjonale forpliktelser... 5 2.1.4 Praksis om bruk av ubetinget fengsel... 6 2.2 Målgruppen for ungdomsstraff... 8 2.2.1 Alternativ til ubetinget fengsel... 8 2.2.2 Praksis om øvre grense for bruk av ungdomsstraff... 9 2.3 Innholdet i ungdomsstraffen... 11 2.3.1 Målsetningen med ungdomsstraff... 11 2.3.2 Behandling i domstolen... 12 2.3.3 Det konkrete innholdet i ungdomsstraffen... 13 2.3.4 Gjennomføring av ungdomsstraffen... 17 2.3.5 Praksis fra domstolene og konfliktrådene... 18 2.3.6 Kort om ungdomsoppfølging... 19 3 BRUDD... 20 3.1 Om bruddproblematikken... 20 3.2 Vilkårsbrudd... 20 3.2.1 Brudd på vilkår... 20 3.2.2 Nye vilkår... 23 3.2.3 Manglende oppmøte til bruddsamtale, og brudd på nye vilkår... 24 3.2.4 Nytt stormøte... 25 3.2.5 Overføring til kriminalomsorgen... 26 3.3 Nye lovbrudd... 29 3.3.1 Nye lovbrudd som grunnlag for omgjøring... 29 3.3.2 Anmodning fra ungdomskoordinator... 30 3.3.3 Tidspunkt for avbrytelse av ungdomsstraffen... 31 3.3.4 Straffeavbrudd på bakgrunn av siktelse... 31 3.4 Utfordrende vurderinger i oppfølgingsteamet... 32 3.5 Rettens vurdering av omgjøringsspørsmålet... 33 1
3.5.1 Alternativer ved begjæring om omgjøring.... 33 3.5.2 Hensynet til allerede utført straff... 38 3.5.3 Samlet eller særskilt dom... 39 3.5.4 Om begjæringen... 40 3.5.5 Prosessuelle regler ved omgjøring... 41 4 AVSLUTNING OG EGNE BEMERKNINGER... 42 LITTERATURLISTE... 46 Lovgivning... 46 Lov- og forarbeidsregister... 46 Traktater... 47 Rapporter... 47 Domsregister... 48 Høyesterettdommer... 48 Underrettsdommer... 49 Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol... 49 Litteratur... 49 Bøker 49 Artikler 50 Meddelelser... 50 Intervjuer... 50 2
1 Innledning 1.1 Oppgavens tema Fra fødsel og frem til fylte 18 år regnes man som barn både i norsk lov 1 og etter FNs Barnekonvensjon art. 1. I kraft av det å være barn har man noen særegne rettigheter. Dette er begrunnet i at barn har et ekstra beskyttelsesbehov. Barna skal ivaretas og kan måtte beskyttes både mot samfunnet, sine nærmeste og seg selv. Gjennom disse leveårene tilegner man seg svært mye av kunnskapen man trenger for å kunne være et voksent ansvarlig menneske. Det som skjer i disse leveårene kan derfor ha stor betydning for det voksne livet som følger. Dette er en viktig del av begrunnelsen for at barn behandles annerledes enn voksne i straffesaker. Dette er det lang tradisjon for i norsk lovgivning, internasjonale konvensjoner og rettspraksis. 2 Fra fylte 15 år må man stå ansvarlig for sine handlinger 3, og i perioden frem til fylte 18 år er man derfor i en spesiell situasjon ved utøvelse av kriminalitet. Når jeg gjennom oppgaven bruker ordet «ungdom» er det denne aldersgruppen jeg referer til. I flere sammenhenger er det imidlertid et poeng at denne gruppen lovovertredere faller innenfor gruppen barn, og jeg vil i disse sammenhengene bruke dette ordet. Straffen vil generelt både ha et allmennpreventivt og et individualpreventivt formål. 4 Førstvoterende i Rt. 2004 s. 804 uttrykker om dette at: «En ting er at så unge mennesker ikke handler ut fra de rasjonelle overveielser hensynet til allmennprevensjonen forutsetter. Vesentlig er at individualpreventive hensyn har en særlig tyngde. I denne alderen er sinnet ytterst sårbart og lite egnet til å motstå uheldige virkninger. Det bør derfor skulle svært mye til før så unge mennesker sperres inne» 5 Som det fremgår i det følgende, kan ubetinget fengsel bare idømmes personer som var under 18 år på handlingstidspunktet når det er særlig påkrevd jf. straffeloven 2005 (strl) 33. Noen lovbrudd er likevel så alvorlige at de kvalifiserer for bruk av ubetinget fengsel. For ungdom som har begått slike alvorlige lovbrudd ble en ny straffart, ungdomsstraff, innført i juli 2014. 6 Straffarten bygger på en gjenopprettende prosess eller såkalt restorative justice 7, og innebærer 1 vgml 8 «Personer som ikke har fylt 18 år, er mindreårige» 2 se punkt 2 3 strl 20 første ledd bokstav a 4 Andenæs (2004) kap. 7 5 Rt. 2004 s. 804 (25) 6 se forøvrig i punkt 2.2.2 om handlinger som er så alvorlige at de, også etter innføringen av ungdomsstraff, må føre til ubetinget fengsel. 7 Prop 57 L (2013-2014) s.10 1
at ungdommen soner straffen i frihet. Målet er at ungdommen skal komme ut av en kriminell løpebane 8 og bli en god samfunnsborger. Ungdomsstraffen er en stor mulighet både for ungdommen og for samfunnet som helhet hvis den lykkes. Straffens innhold fastsettes i en individuelt tilpasset ungdomsplan, hvor det forutsettes at ungdommen oppfyller en rekke vilkår. Et viktig spørsmål er derfor hva som blir konsekvensen av at disse vilkårene brytes og ungdomsstraffen ikke gjennomføres som forutsatt. På den ene siden kommer målsettingen om å unngå at ungdommer må sone fengselsstraff, og også hensynet til ungdommen selv. På den andre siden står hensynet til straffegjennomføringen tatt i betraktning det alvorlige lovbruddet ungdommen har begått. Dette er tema for oppgaven. 1.2 Veien videre Jeg vil i denne avhandlingen ta for meg ungdomsstraff og fokusere spesielt på bruddhåndtering. Som det fremgår i det videre strekker man seg langt for at ungdommer ikke skal sone i fengsel. For å forstå bruddproblematikken, er det dermed nødvendig å forstå bakgrunnen for ungdomsstraff som straffereaksjon og innholdet i denne straffereaksjonen. Jeg vil derfor redegjøre for dette i punkt 2, før jeg beveger meg inn på bruddproblematikken i punkt 3. I punkt 4 vil jeg avslutte med noen egne bemerkninger. Ungdomsstraff ble innført i juli 2014, og det finnes dermed foreløpig ikke mye praksis. Fra Høyesterett er det avsagt tre dommer om målgruppen for ungdomsstraff, men ingen som gjelder bruddhåndtering. Departementet uttaler i forarbeidene at regelverket om brudd på ungdomsstraff bygger på reglene om brudd på samfunnsstraff. 9 Videre vises det i Matningsdal 10 og Holmboe 11 sine fremstillinger om ungdomsstraff til dommer som gjelder brudd på samfunnsstraff. I mangel av dommer som gjelder brudd på ungdomsstraff, vil dermed flere dommer på samfunnsstraff være relevante som illustrasjon. Jeg vil i fremstillingen vise til denne rettspraksisen. Ved dom på ungdomsstraff fastsetter retten bare en gjennomføringstid og en subsidiær fengselsstraff. Det konkrete innholdet i ungdomsstraffen fastsettes og følges opp gjennom konfliktrådet. Det er lagt opp til stor grad av skjønnsutøvelse fra konfliktrådets side i dette arbeidet. Uttalelser og erfaringer fra konfliktrådene om oppfølging av saker denne første tiden, herunder 8 Prop 135 L (2010-2011) s. 9 9 Prop 135 L (2010-2011) s. 165 10 Matningsdal (2015) s.485 flg 11 Holmboe (2016) s. 128 flg 2
håndtering av brudd, vil dermed være viktige når ungdomsstraff skal vurderes som straffereaksjon. Disse uttalelsene fremgår av; Ingun Fornes som har gått gjennom praksis fra tingrettene og konfliktrådene gjennom ungdomsstraffens første år. Nordlandsforskning har kommet med en delrapport i sin kartlegging av hvordan ungdomsstraff og ungdomsoppfølging fungerer i praksis. Jeg har i tillegg gjort egne intervjuer med ungdomskoordinatorene Turid Rendum ved Konfliktrådet i Sør-Trøndelag og Silje Øvrevik ved Konfliktrådet i Agder. Jeg vil gjennom oppgaven ved flere anledninger vise til uttalelser fra disse kildene. 2 Ungdomsstraff 2.1 Bakgrunnen for ungdomsstraff 2.1.1 Historisk bakteppe Selv om ungdomsstraff er en ny straffereaksjon, er det lang tradisjon for å behandle lovbrytere under 18 år annerledes enn de over 18 år. I kriminalloven av 1842 var det fastsatt kriminell lavalder på 10 år, jf kapittel 7 1. For dem som var mellom 10 og 15 år på handlingstidspunktet gjaldt regler om begrenset bruk av straff, jf. kapittel 6 8. Barn mellom 15 og 18 år kunne dessuten idømmes fengsel i stedet for straffarbeid. Gjennomføringstiden ble da betydelig redusert, jf kapittel 6 9. Straffeprosessloven av 1887 85 første ledd nr. 3 åpnet for påtaleunnlatelse hvis barnet kunne «indsættes i opdragelses- eller redningsanstalt». Lov om betingede Straffedomme av 2.mai 1894 fastsatte i 1 annet ledd at ved avgjørelsen av om straffen skulle gjøres betinget skulle det tas hensyn til alder og tidligere vandel. Straffeloven av 1902 satte opprinnelig kriminell lavalder til 14 år, jf 46, men denne økte til 15 år i 1987. 12 Videre fastsatte lovens 55 at fengsel på livstid ikke kunne idømmes personer under 18 år. For denne gruppen lovbrytere kunne også straffen settes under minstestraffen. I denne loven ble det gjennom sine 113 år gjort flere forandringer, se punkt 2.1.2. På 1900-tallet ble det vedtatt flere lover som gjaldt behandling av barn i straffesaker, bl.a Lov om opdragende behandling av unge lovovertredere (1928). 13 I tillegg til dette kom også internasjonale konvensjoner. Disse kommer jeg tilbake til i punkt 2.1.3 12 Lov av 12. Juni 1987 nr. 51 13 se også bl.a Lov om strafferettslege åtgjerder mot unge lovbrytarar m.m (1965) og Barnevernloven (1953) avløst av ny barnevernlov i 1992. 3
2.1.2 Norsk lov Det følger av Grunnloven 104 at ««barnets beste [skal] være et grunnleggende hensyn». Grunnloven skal tillegges betydelig vekt som rettskilde. Et slikt krav fastsatt i Grunnloven må tolkes som et sterkt signal fra lovgiver om viktigheten av hensynet til barnet. Dette kravet har sin parallelle bestemmelse i FNs Barnekonvensjon art. 3, som det henvises til i Grl 104. Denne kommer jeg tilbake til under punkt 2.1.3. Det følger av strl. 33 at «[d]en som var under 18 år på handlingstidspunktet, kan bare idømmes ubetinget fengselsstraff når det er særlig påkrevd». 14 Videre kan ikke straffen overstige 15 år, selv om straffebudet åpner for det. En omtrent tilsvarende bestemmelse ble innført i straffeloven av 1902 18 i lov av 20.januar 2012 nr.6. Praksis forut for dette var i samsvar med disse lovendringene. 1516 I tillegg følger det av strl 78 bokstav a jf 80 bokstav i at det er en formildende omstendighet at lovbryteren var under 18 år. Strl 80 bokstav i åpner også for å fastsette straffen under minstestraffen, eller til mildere straffart når lovbryteren var under 18 år. Strl 79 gjelder fastsetting av straff over lengstestraffen i det enkelte straffebudet (flere lovbrudd, gjentakelse, organisert kriminalitet) 17, og også her er reglene annerledes for ungdommer. Det fremgår videre av strl 53 tredje ledd at en bot kan gjøres betinget ovenfor en lovbryter under 18 år. Av strl 55 tredje ledd fremgår at subsidiær fengselsstraff ikke fastsettes ved utmåling av bot overfor en mindreårig lovbryter. Når det gjelder straffereaksjonen forvaring fremgår det av strl 40 at denne bare skal brukes ovenfor lovbrytere under 18 år når det foreligger «helt ekstraordinære omstendigheter». Her skal bare kort nevnes HR-2017-290-A hvor et barn for første gang ble idømt forvaring i Norge. Denne dommen viser at det skal svært mye til for å idømme et barn forvaring. Domfelte var her 15 år og hadde drept nattevakten på institusjonen hun befant seg på. Før dette hadde hun forsøkt å begå flere alvorlige voldshandlinger, og ytret ønske om å drepe. Dette er en svært alvorlig og meget spesiell sak. Høyesterett fant derfor at vilkårene for forvaring var tilstede. Gjennomgående i straffelovens bestemmelser skal altså lovbrytere under 18 år behandles annerledes enn lovbrytere over 18 år, både når det gjelder straffereaksjoner og straffeutmålingen. Det betyr likevel ikke at ubetinget fengsel ikke i noen tilfeller skal idømmes. Det uttales i Prop 135 L (2010-2011) s. 101 at hensynet til samfunnsvern gjør det nødvendig å ha mulighet til å 14 min kursivering 15 Prop. 135 L (2010-2011), viser til Rt. 1982 s. 82, Rt. 1992 s. 833 og Rt. 2003 s. 1455 og Rt. 2004 s. 804 16 se forøvrig punkt 2.1.4 17 strl 79 4
idømme frihetsberøvende reaksjon for svært alvorlig kriminalitet. Det uttales videre at «[h]ensynet til barnets beste vil måtte vike der hensynet til samfunnsvern er tilstrekkelig tungtveiende» 18. Dette kommer jeg tilbake til i punkt 2.2.2 2.1.3 Internasjonale forpliktelser Våre internrettslige regler samsvar med konvensjoner som Norge har ratifisert og er bundet av. Disse konvensjonene er tatt inn i menneskerettsloven av 21.05.1999 nr. 30 og gjelder som norsk lov med forrang ved motstrid. 19 FNs Barnekonvensjon (BK) art. 3 krever at «In all actions concerning children [ ] the best interests of the child shall be a primary consideration». 20 Dette gjelder alle avgjørelser som omhandler barnet, inkludert i straffesaker. Det innebærer ikke at barnets beste er eneste og avgjørende hensyn, men det skal legges stor vekt på dette. 21 Her er det verdt å minne om at bestemmelsen er tatt inn i Grl 104, noe som må føre til at dette hensynet må tillegges stor vekt. FNs Barnekomité uttaler i General Comment nr. 10 (2007) s. 5 at: «The protection of the best interests of the child means, for instance, that the traditional objectives of criminal justice, such as repression/retribution, must give way to rehabilitation and restorative justice objectives in dealing with child offenders. This can be done in concert with attention to effective public safety». Det uttales i forarbeidene til en endringslov for barneloven at slike uttalelser bør tillegges «relativt stor vekt». 22 I Rt. 2009 s. 1261 tillegges uttalelsene vekt, men forarbeidenes utgangspunkt modereres litt. 23 I BK art. 37 b slås det fast at pågripelse, frihetsberøvelse og fengsling kan brukes «only as a measure of last resort», og at det skal foregå for et kortest mulig tidsrom. I art. 40 første ledd slås det fast at barn som «anklages for eller finnes å ha begått» en straffbar handling skal behandles på en verdig måte. Barn skal behandles slik at det tas hensyn til «the desirability of promoting the child's reintegration and the child's assuming a constructive role in society». Dette prinsippet skal bli «applied, observed and respected» i alle deler av prosessen fra første kontakt med det offentlige til gjennomføring av alle tiltak. Det kreves at alle som skal være involvert i prosessen forstår og arbeider for dette. 24 Disse uttalelsene går rett til kjernen av ungdomsstraffens begrunnelse. Man skal investere tid og ressurser i å hindre gjentatt kriminalitet 18 Prop. 135 L (2010-2011) s. 100 19 mrl 3 20 I norsk lovgivning og rettspraksis betegnet som «barnets beste-prinsippet». 21 Prop. 135 L (2010-2011) s. 98 22 Ot.prp nr.104 (2008-2009) s. 26 23 se nærmere i dommens avsnitt 35-44. 24 FNs Barnekomité General Comment nr. 10 s. 6 5
og at ungdommen utvikler en «kriminell løpebane». 25 Målet er at ungdommen reintegreres og får en konstruktiv rolle i samfunnet. Barnekomitéen uttaler at statene, for denne gruppen, skal søke å unngå rettslige midler, ikke bare for små lovbrudd. 26 Statene forplikter seg til å legge opp flere alternativer til å bli fratatt friheten, slik at frihetsberøvelse blir siste utvei. Straffen må ikke bare tilpasses handlingen, men også lovbryterens alder og individuelle forhold. En utelukkende «punitive approach» er ikke i samsvar med disse prinsippene, selv om det åpnes for bruk av frihetsberøvende reaksjoner i svært alvorlige saker. Komitéen anbefaler også egne ungdomsdomstoler, eventuelt egne dommere til slike saker. 27 Selv om ikke dette er tilfellet i Norges domstoler, er likevel noe av dette hensynet ivaretatt når ungdommen dømmes til ungdomsstraff fordi ungdomsstormøtet er organet som bestemmer «straffeutmålingen» gjennom ungdomsplanen. 28 FNs Konvensjon for sivile og politiske rettigheter art. 10 sier at tiltalte mindreårige mennesker skal holder adskilt fra voksne, og at det samme gjelder når de er domfelt. De skal «be accorded treatment appropriate to their age and legal status». Også her understrekes det at straffegjennomføringen bør tilpasses individuelle forhold ved domfelte. 2.1.4 Praksis om bruk av ubetinget fengsel Høyesterett har lenge vært restriktive når det gjelder bruk av ubetinget fengsel ovenfor ungdommer. Spesielt de siste tiår har Høyesterett strammet ytterligere inn på bruken av ubetinget fengsel overfor mindreårige. 29 Dette kan illustreres med rettspraksis innenfor voldslovbrudd og fartsovertredelser. Barnekonvensjonen ble inkorporert i Menneskerettsloven i 2003 og fikk dermed status som norsk lov med forrang ved motstrid. Matningsdal uttaler at Barnekonvensjonen først fikk praktisk betydning på dette tidspunktet, selv om den allerede var ratifisert. 30 Han belyser dette ved å sammenligne følgende to dommene. Rt. 2002 s. 742 gjaldt legemsbeskadigelse utført av en 15 år gammel gutt. Førstvoterende dommer Lund uttaler her at i utgangspunktet bør det idømmes ubetinget fengsel for så alvorlige lovbrudd, selv for unge lovbrytere. Individuelle omstendigheter førte likevel til at det ble idømt samfunnsstraff. Barnekonvensjonen er hverken påbe- 25 Prop. 135 L (2010-2011) s. 9 26 FNs Barnekomité General Comment nr. 10 s. 10 27 FNs Barnekomité General Comment nr. 10 s. 24 28 NOU 2008:15 nevner denne anbefalingen men går ikke videre inn på den på s. 63 29 Matningsdal (2015) s. 283 flg 30 Matningsdal (2015) s. 284 6
ropt eller nevnt i denne saken. Rt. 2004 s. 804 gjaldt også en 15 år gammel gutt tiltalt for legemsbeskadigelse. Her er Barnekonvensjonen påberopt av forsvarer. Førstvoterende på vegne av mindretallet viser til departementet som uttaler at norsk rett i all hovedsak oppfylte konvensjonens krav og at forrangsbestemmelsen derfor hadde lite praktisk betydning. 31 Dommer Lund uttaler seg i denne saken på vegne av flertallet, og omtaler ikke Barnekonvensjonen direkte i sitt votum. Dommer Lund uttaler imidlertid at utgangspunktet fortsatt er ubetinget fengsel for slike handlinger, men ikke for så unge lovbrytere. Dette innebærer altså en endring fra dommen i Rt. 2002 s. 742. Matningsdal uttaler at dommene er avsagt på hver sin side av Barnekonvensjonens tilføyelse i menneskerettsloven, og at dette kan være noe av begrunnelsen for den «utvikling i grunnholdning» som fremgår. 32 Når straffereaksjonen i begge tilfellene ble samfunnsstraff kan dette også skyldes at de domfelte var 15 år og dermed så vidt over kriminell lavalder. I Rt. 2005 s. 1096 ble en 17 år og 11 måneder gammel gutt idømt fengselsstraff for legemsfornærmelse mot tre personer. At han var mindreårig tilsa likevel at noe av straffen ble gjort betinget. Dette ble fulgt opp i en lignende sak inntatt i Rt. 2009 s. 1289, hvor det ble uttalt at det som en «helt klar hovedregel [gis] en viss ubetinget straff for slik gatevold». 33 For fartsovertredelse viser Matningsdal til at Høyesterett på 90-tallet var restriktive med å idømme samfunnstjeneste, se f.eks Rt. 1991 s. 463. De eneste unntakene var Rt. 1993 s. 171 og Rt. 1994 s. 1322, hvor de domfelte var 17-åringer. Her ble det vist til at praksis var ubetinget eller delvis betinget fengsel, men at det var rom for samfunnstjeneste når personlige forhold tilsa det. Ung alder var ifølge Høyesterett et slikt moment. I Rt. 2003 s. 456 ble en tiltalt på 17,5 år idømt samfunnsstraff for å ha kjørt 119 km/t i 50-sone. Holdt opp mot Rt. 2007 s. 570, hvor en 22 åringen ble idømt ubetinget fengsel for å kjøre 97 km/t i 50-sone, kommer det klart frem at om tiltalte er over eller under 18 har avgjørende betydning. I denne dommen uttaler førstvoterende at samfunnsstraff ikke bør brukes ved større fartsoverskridelse enn 95 km/t i 50- sone. Dette er altså ikke tilfelle hvis tiltalte er under 18 år. Selv om det har vært en gradvis utvikling mot mindre bruk av fengselsstraff overfor unge lovbrytere gir Rt. 2010 s. 1313 uttrykk for en klar kursendring. 34 I denne dommen hadde en 17 år 31 det vises til Justisdepartementets uttalelse i Ot.prp nr.45 (2002-2003) s.26 32 Matningsdal (2015) s. 284 33 At det er en «helt klar hovedregel» samsvarer med rettspraksis på 90-tallet. Se f.eks Rt. 1995 s. 1671 (slåsskamp), Rt. 1995 s. 275 (skallet ned 14-åring), Rt. 1995 s. 672 (knivskade på håndledd) og Rt. 1995. 1225 (graverende og uprovosert vold) 34 Matningsdal (2015) s. 289 7
gammel gutt begått flere brutale ran sammen med andre ungdommer og ble dømt til samfunnsstraff. Det ble vist til strl (2005) 33 og Rt. 2007 s. 252 hvor førstvoterende uttaler at strl (2005) 33 gir «uttrykk for lovgivers syn i dag». Det fremgår videre at bestemmelsen dermed tillegges betydning allerede på dette tidspunktet, før straffeloven (2005) trådte i kraft. Videre drøfter førstvoterende i 2010-dommen strl (1902) 28 første ledd bokstav b 35 om at straffens formål ikke må tale mot reaksjon i frihet. Bestemmelsen drøftes i lys av BK art. 3 om barnets beste, art. 37 b om frihetsberøvelse som siste utvei og art. 40 om behandling av barn i straffesaker. Det idømmes her samfunnsstraff. Denne kursendringen ble fulgt opp i Rt. 2011 s. 206 om grovt ran og frihetsberøvelse, samt Rt. 2013 s. 734 om samleie med person under 14 år. Høyesterett kom til motsatt resultat i Rt. 2013 s. 67 og ved ankenektelse i Rt. 2013 s. 1121 hvor det ble idømt ubetinget fengsel for alvorlig voldskriminalitet. Begge disse tilfellene skilte seg riktignok fra de tidligere nevnte dommene ved at tiltalte var tidligere straffedømt flere ganger. Førstvoterende viser til at Høyesterett i Rt. 2010 s. 1313 var i tvil om bruk av ubetinget fengsel. De tiltaltes tidligere straffereaksjoner førte dermed til at vektskålen tippet den andre veien i disse siste dommene. Noen eksempler er det også hvor tidligere ustraffede unge lovbrytere idømmes ubetinget fengsel grunnet alvoret i handlingene deres alene. Dette kommer jeg tilbake til under punkt 2.2.2, og nøyer meg her med å nevne to dommer. Rt. 2012 s. 34 gjaldt medvirkning til selvmord. Det uttales her at hensynet til straffens formål fører til at tiltaltes handlinger gjør fengselsstraff nødvendig. Det samme ble resultatet i Rt. 2013 s. 776, som gjaldt forsøk på voldtekt. Førstvoterende uttaler her at samfunnsstraff ikke i tilstrekkelig grad understreker alvoret i tiltaltes handlinger. 2.2 Målgruppen for ungdomsstraff 2.2.1 Alternativ til ubetinget fengsel Ungdomsstraff er en særegen reaksjonsform for lovbrytere som var mellom kriminell lavalder (15 år) og 18 år på handlingstiden, og er et alternativ til ubetinget fengsel, jf strl 52 a første ledd bkstav a. Målgruppen for ungdomsstraff er ungdom om har begått «gjentatt og alvorlig kriminalitet», jf. bokstav b. I forarbeidene defineres ikke dette uttrykket ytterligere, men det gjøres klart at det er fokusert på ungdom som «kan idømmes og faktisk blir idømt fengselsstraff». 36 Se punkt 2.1. I forarbeidene uttaler departementet «at begrepet «alvorlig kriminalitet» i denne sammenheng bør forbeholdes straffebud med en øvre strafferamme på fengsel i 3 år eller mer». 37 Dette er å betrakte som en nedre grense. 38 Innenfor målgruppen faller også de som ellers ville bli dømt til de strengeste samfunnsstraffene. 39 Ungdomsstraff er altså en strengere 35 tilsvarer strl (2005) 48 første ledd bokstav b) 36 NOU 2008:15 s. 12, gjentatt i Prop. 135 L (2010-2011) s. 163 37 Prop 135 L (2010-2011) s. 164 38 Prop. 135 L (2010-2011) s. 163 39 Prop. 135 L (2010-2011) s. 108 8
straffereaksjon enn samfunnsstraff, og er ikke ment å erstatte samfunnsstraffen for ungdommer generelt. Det må også trekkes en øvre grense. Det er ikke meningen av ungdomsstraff skal erstatte ubetinget fengsel fullt ut. De mest alvorlige handlingene vil fortsatt medføre ubetinget fengsel. Departementet uttaler at dersom det er svært høy risiko for ny kriminalitet, eller det er begått svært alvorlig kriminalitet, kan ungdomsstraff være uegnet. 40 Det uttales at det «fortsatt bør være mulig for domstolen å idømme mindreårige ubetinget fengselsstraff i spesielle tilfeller. Hensynet til samfunnsvernet gjør det nødvendig å ha en frihetsberøvende reaksjon tilgjengelig for barn som har begått svært alvorlig kriminalitet». 41 Med henvisning til Rt. 2010 s. 1313 uttales det videre at «der domfelte var under 18 år på handlingstidspunktet, forskyves tyngdepunktet i avveiningen mellom de individualpreventive og de allmennpreventive hensyn». Dette er en skjønnsmessig avgrensning hvor allmennprevensjon, den alminnelige rettsfølelse, samt om det er forsvarlig å ilegge ungdomsstraff, vil være momenter i vurderingen. 42 Enkelte lovbrudd vil altså være av så alvorlig karakter at ungdomsstraff er uegnet. Departementet nevner her drap og alvorlige seksuallovbrudd. Dette kommer bl.a til uttrykk ved at strl. 52 a første ledd bokstav d setter som vilkår for ungdomsstraff at «hensynet til straffens formål [ikke] med tyngde taler mot en reaksjon i frihet». Matningsdal uttaler i denne sammenheng at «alvorlige seksuallovbrudd» i praksis vil dreie seg om voldtekt og samleie med barn under 14 år etter strl 291-293 og 299-301. 43 Han minner samtidig om 308, hvor det fremgår at straffen kan falle bort om de involverte er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling. 2.2.2 Praksis om øvre grense for bruk av ungdomsstraff Høyesterett behandlet to saker i 2016 som gjaldt seksuallovbrudd og spørsmål om bruk av ungdomsstraff. Førstvoterende i den første saken, HR-2016-1364-A, uttaler om bruk av ungdomsstraff ved alvorlig eller gjentatt kriminalitet at «Jeg oppfatter disse uttalelsene slik at ved drap og alvorlige seksuallovbrudd endres utgangspunktet. For slike lovbrudd må det normalt utmåles ubetinget fengselsstraff også om gjerningspersonen er under 18 år». 44 Videre påpekes at forarbeidene ikke kan tolkes dithen at ungdomsstraff er utelukket ved alvorlige seksuallovbrudd, men at det må foretas en skjønnsmessig helhetsvurdering. Sakens to domfelte sin unge alder, 16 år, talte isolert sett med tyngde for en straff i frihet. 45 Lovbruddets alvorlighetsgrad måtte 40 Prop. 135 L (2010-2011) s. 115 41 Prop. 135 L (2010-2011) s. 100 42 Prop. 135 L (2010-2011) s. 115 43 Matningsdal (2015) s. 492 44 HR-2016-1364-A (34) 45 HR-2016-1364-A (40) 9
likevel føre til ubetinget fengsel. Domfelte hadde her gjort seg skyldig i gruppevoldtekt av en 14 år gammel gutt, filmet det og publisert det. Førstvoterende uttaler at «et så grovt overgrep som i denne saken vil ikke være i samsvar med de hensyn som det legges stor vekt på i forarbeidene. Allmennpreventivt ville det gi et uheldig signal om et så alvorlig overgrep ikke ble møtt med ubetinget fengsel av en viss lengde». 46 Begge sakene ble avsagt samme dag, og førstvoterende viser i sak nummer to til de generelle uttalelsene om bruk av ungdomsstraff som fremgår av første sak. Den andre saken, HR-2016-1365-A, gjaldt gjentatte handlinger som likestilles med samleie mot et barn som på handlingstiden var mellom 5 og 6 år. Domfelte var på handlingstiden mellom 15 og vel 16 år. Den unge alderen talte også i denne saken for en reaksjon i frihet, men lovbruddets alvor talte for ubetinget fengsel, og dette ble også resultatet. Førstvoterende uttaler at det dreier seg om gjentatte alvorlige overgrep, og minst ett tilfelle som ligger tett opp til det objektive gjerningsinnholdet i strl (1902) 192 om voldtekt. Handlingene foregikk over ett drøyt år, og førstvoterende uttaler at han «vanskelig [kan] se det annerledes enn at dette nettopp er et slikt overgrep som fanges opp av forarbeidenes reservasjon for alvorlige seksuallovbrudd». 47 Høyesterett opprettholder forarbeidenes utgangspunkt om at det må foretas en skjønnsmessig vurdering av «lovbruddets grovhet og domfeltes alder», og at lovbruddet i seg selv kan utgjøre en skranke for bruk av ungdomsstraff. 48 Høyesterett avsa 16. mars 2017 en ny dom som gjaldt utmåling av ungdomsstraff, også denne for et seksuallovbrudd. 49 Saken gjaldt en 17 år og 9 måneder gammel gutt som hadde hatt seksuell omgang til samleie med en jente som var under 14 år. Det ble lagt til grunn at domfelte var ikke klar over jentas alder, men var grovt uaktsom. Høyesterett bygger på utredningen og de generelle uttalelsene som fremgår av HR-2016-1364-A og av forarbeidene. Tiltalte og fornærmede hadde i denne saken «til en viss grad... hatt preg av et kjæresteforhold» og det var «ikke tale om forledelse». 50 Førstvoterende påpeker også at det ikke var elementer av vold eller mishandling knyttet til handlingene. Når Høyesterett kommer til at det bør idømmes ungdomsstraff, har dette sammenheng med aldersforskjellen. Førstvoterende viser til at aldersforskjellen er 4 år, og at hvis tiltalte var et halvt år yngre ville det etter dagens praksis være aktuelt at straffen bortfalt som følge av jevnbyrdighet i alder og utvikling, jf strl (1902) 195 siste ledd (nå strl (2005) 308). Han uttaler etter dette at «[n]år straffen etter omstendighetene kan falle bort ved en aldersforskjell på tre år og seks måneder, bør det være mulighet for å idømme 46 HR-2016-1364-A (41) 47 HR-2016-1365-A (19) 48 Fornes (2016) pkt. 4.2 49 HR-2017-579-A 50 HR-2017-579-A (31) 10
ungdomsstraff i en sak som den foreliggende». 51 Førstvoterende legger deretter «særlig vekt» på aldersforskjellen, men også på individualpreventive hensyn, og konkluderer med at det bør idømmes ungdomsstraff. Se også Matningsdal (2015) s. 492 Selv om ikke disse sakene kan sammenlignes fullt ut når det gjelder faktum, gjelder de alle lovbrudd som regnes for alvorlige seksuallovbrudd. Når to endte med ubetinget fengsel og én med ungdomsstraff, gir Høyesterett føringer for grensedragningen og relevante momenter ved vurderinger av bruk av ungdomsstraff. Rettspraksis følger opp forarbeidene hvor det fremgår at selv om alvorlige seksuallovbrudd generelt må føre til ubetinget fengsel, kan dette ikke tolkes slik at ungdomsstraff er utelukket i disse sakene. 52 2.3 Innholdet i ungdomsstraffen 2.3.1 Målsetningen med ungdomsstraff I Prop.135 L (2010-2011) uttales på side 9 at målsetningen med ungdomsstraff er at barn ikke skal i fengsel, men at man heller skal øke bruken av alternative reaksjonsformer. I denne forbindelse ble det foreslått en prosess bygget på restorative justice. Kriminalpolitikk handler om mer enn straff, fengsel og politi. «Det er ikke kun den straffbare handling som er det sentrale ved valg av reaksjon, men også lovbryterens behov for hjelp og støtte til å slutte med lovstridig adferd». 53 Videre uttales det at «fengsel er belastende for barn og kan, mens de er i en viktig utviklingsfase, gi utilsiktede skadevirkninger, som for eksempel nærmere tilknytning til kriminelt belastede miljøer og isolasjon fra de vanlige lærings- og sosialiseringsarenaer». Det vises til regjeringens «Forebyggende strategi» fra 2009, hvor det fremgår at man skal gå inn tidlig og forebygge for å begrense reparasjonsarbeid senere. 54 Selv om en ungdomsstraff gjennomføres etter at en straffbar handling er begått, fokuserer ungdomsstraffen hovedsakelig på å forebygge en videre kriminell karriere. I dette arbeidet streber man etter en god balansegang. Det er viktig med en tydelig reaksjon. Samtidig fokuserer man på den enkelte lovbryters ressurser slik at «muligheten for å mestre et liv innenfor samfunnets normer bedres». 55 I dette arbeidet ble konfliktrådet foreslått som en 51 HR-2017-579-A (32) 52 HR-2016-1364-A 53 Prop 135 L (2010-2011) s. 10 54 Prop 135 L (2010-2011) s. 25 55 Prop 135 L (2010-2011) s. 26 11
hensiktsmessig arena som hadde visst gode resultater når det gjaldt å få ungdom ut av kriminalitet. 56 Det vises så til forskning bak restorative justice. 57 Et viktig prinsipp her er «myndiggjøring». Det innebærer å gjøre lovbryteren bedre i stand til å delta i, og videreutvikle, samfunnet. «Utvikling av den unges handlingskompetanse» er svært sentralt for å reintegrere ungdommen. For å klare dette må man utnytte ungdommens egne ressurser, og man må forandre den unges vilje til å endre adferd. Forskningen peker på tre tidsaspekter som er sentrale for en god straffegjennomføring. 58 Den historiske gjelder lovbruddet og hjelp til å gjøre opp for seg. Deretter nåtiden, som består i hjelp til å planlegge egen fremtidig forandring, og til sist fremtiden, som gjelder hjelp til å gjennomføre denne forandringen. Ungdomsstraffen er laget for å oppfylle alle disse tre tidsaspektene. Gjennom at lovbryteren selv deltar ved utformingen av ungdomsplanen, for deretter å gjennomføre den, er håpet at vedkommende skal kunne legge kriminaliteten bak seg og så gå videre i en «konstruktiv rolle i samfunnet». 59 2.3.2 Behandling i domstolen Hvis retten finner at vilkårene er tilstede og idømmer ungdomsstraff, fastsettes en gjennomføringstid, og saken sendes til konfliktrådet for utarbeidelse av innholdet i ungdomsstraffen. Retten skal også fastsette en subsidiær fengselsstraff som skal tilsvare den fengselsstraffen som ville blitt idømt uten ungdomsstraff, jf strl 52 b første ledd bokstav b. Hvis ungdommen har vært «undergitt frihetsberøvelse» i forbindelse med saken, skal det gis varetektsfradrag i den subsidiære fengselsstraffen. Varetektsfengsling skal også tas i betraktning som et moment ved vurderingen av ungdomsstraffens lengde. 60 Gjennomføringstiden skal settes til mellom 6 måneder og 2 år, med mindre en alternativ fengselsstraff i det konkrete tilfelle ville vært klart lenger enn 2 år. I så fall kan gjennomføringstiden settes til 3 år, jf 52 b. Når ungdommen ville blitt dømt til fengsel, må man altså se på straffeutmålingen som denne ungdommen ville fått og det er dette som skal tas hensyn til etter strl. 52 b. Lengden på gjennomføringstiden skal ikke nødvendigvis settes lik den subsidiære fengselsstraffen. Det er naturlig at gjennomføringstiden settes noe lenger enn den subsidiære fengselsstraffen, siden ungdomsstraffen sones i frihet. 61 56 Prop 135 L (2010-2011) s. 29 57 Prop 135 L (2010-2011) s. 34 58 Prop 135 L (2010-2011) s. 35 59 FNs Barnekonvensjon art. 40 60 Prop 135 L (2010-2011) s. 167 61 Prop. 135 L (2010-2011) s. 130-131 12
Et vilkår for at retten kan idømme ungdomsstraff er at tiltalte samtykker, jf strl 52 a første ledd bokstav c. Ungdommen samtykker i å gjennomføre ungdomsstraff, og til at de faktiske handlingene som vedkommende dømmes for skal legges til grunn i ungdomsstormøtet. Dette vilkåret har blitt kritisert fra bl.a Holmboe. På tidspunktet for samtykke vet ungdommen fortsatt ikke hva innholdet i ungdomsstraffen kommer til å bli, og vet dermed ikke hva han eller hun samtykker til. 62 Ungdommen har riktignok muligheten til å trekke tilbake samtykke, men da blir saken sendt tilbake til retten med begjæring om at den subsidiære fengselsstraffen fullbyrdes, jf. konfliktrådsloven (konfrådl) 25 fjerde ledd. Retten kan i en slik sak ikke idømme en annen straffereaksjon, men kun omgjøre ungdomsstraffen helt eller delvis til ubetinget fengsel. På dette tidspunkt er ankemuligheten for den opprinnelige dommen utløpt. Samtykket innebærer dermed at ungdommen frasier seg muligheten for å idømmes samfunnsstraff. 63 2.3.3 Det konkrete innholdet i ungdomsstraffen 2.3.3.1 Ungdomsplanen I ungdomsstormøte fastsettes innholdet i ungdomsstraffen gjennom en ungdomsplan. Til ungdomsstormøtet innkalles alle relevante aktører. Her skal domfelte sammen med verge(r) og representanter for politi og kriminalomsorg møte, konfrådl 24 tredje ledd. I tillegg har fornærmede og dennes verger rett til å være til stede. Det samme har forsvarer og bistandsadvokat. 64 Innholdet i ungdomsplanen følger av en ikke-uttømmende 65 liste med tiltak i konfrådl 25. Vilkårene kan bl.a være ikke-økonomisk kompensasjon til fornærmede, f.eks reparasjon av skaden som er påført. Dette betyr ikke at fornærmede ikke kan tilkjennes økonomisk kompensasjon hvis domfelte idømmes ungdomsstraff. En slik erstatning kan bli tilkjent av retten i sivil dom, men altså ikke som vilkår for ungdomsstraffen. 66 Dette innebærer at manglende betaling av en evt. økonomisk kompensasjonen ikke fører til brudd på ungdomsplanen eller ungdomsstraffen. 67 Et annet mulig tiltak er deltakelse i kriminalitetsforebyggende program, f.eks sinnemestring eller rusprogram. Det kan videre fastsettes krav om at domfelte skal overholde avtaler om opp- 62 Holmboe (2016) s.129 63 for mer informasjon se Holmboe (2016) s.129 flg 64 Konfrådl. 24 tredje ledd, i tillegg følger andre aktuelle aktører av annet ledd. 65 Prop. 57 L (2013-2014) s. 92 66 Holmboe (2016) s.135 67 Matningsdal (2015) s.505 og Holmboe (2016) s.135 13
holdssted, arbeid eller opplæring. Det regnes da ikke for brudd hvis vedkommende mister plassen sin på grunn av forhold på arbeidsgivers side. Hvis man derimot ikke informerer ungdomskoordinator om manglende arbeidstilbud over lengre tid, kan dette innebære brudd på vilkåret. 68 Det kan også fastsettes forbud mot bruk av rusmidler eller kontakt med en bestemt person. Samfunnsnyttig arbeid er også et alternativ. Dette minner om samfunnsstraff, men det er visse forskjeller. I dom på samfunnsstraff fastsettes arbeidet til et visst antall timer av retten, mens ved ungdomsstraff er omfanget ikke fastsatt. Dette gir stor makt til ungdomskoordinator som kan pålegge en stor arbeidsmengde. Det åpner også muligheten for at to ungdommer behandles svært ulikt. 69 Det fremheves i teorien at antall timer ikke bør overstige omfanget ved en samfunnsstraff, nemlig 30 timer pr. alternative fengselsmåned. Mengden bør også ses i sammenheng med hvilke andre tiltak som fastsettes. 70 Matningsdal uttrykker videre at det bør være et mål at arbeidet er meningsfylt. Lite meningsfylt arbeid kan virke mot sin hensikt. Tiltakene gjenspeiler at ungdomsstraff bygger på restorative justice 71, der målet er en gjenopprettende prosess hvor skaden repareres og domfelte avstår fra fremtidige straffbare handlinger. Når det gjelder hvor streng ungdomsstraffen skal være, må man huske at ungdomsstraff skal være et alternativ til fengsel. Forarbeidene uttaler i denne sammenheng at: «Reaksjonen vil imidlertid innebære tett kontroll og stille strenge krav til gjennomføringsevne- og vilje hos den domfelte. Samtidig gis lovbryteren en anledning til å endre sitt atferdsmønster, hvor både offentlige og private ressurser samarbeider, og hvor også lovbryteren selv må bidra aktivt. Reaksjonens lengde og de krav som stilles til domfelte i den enkelte sak, vil kunne medføre at reaksjonen blir vel så krevende som en fengselsstraff» 72 Ungdomsstraff er altså ikke bare et rehabiliteringstilbud, men er ment å være straff. 73 Ungdomskoordinatorer uttaler at ungdommen selv også opplever ungdomsstraffen som straff. 74 Ungdomsstraff er med dette en straffart som forener gjenopprettende, rehabiliterende og straffende tiltak. Straffarten gjenspeiler dermed samfunnets forskjellige syn på hvordan ungdomskriminalitet bør behandles. 75 Det skreddersys en individuell tiltakspakke for å imøtekomme den enkeltes behov for grensesetting og støtte til å komme ut av et uheldig handlingsmønster med 68 Holmboe (2016) s.138 69 Holmboe (2016) s.137 70 Holmboe (2016) s.136 og Matningsdal (2015) s. 506 71 Prop. 135 L (2010-2011) s. 105 72 Prop. 135 L (2010-2011) s. 128 73 Fornes (2016) pkt 6.3 74 Øvrevik og Rendum 75 Fornes (2016) pkt. 2 14
kriminalitet. Noen av disse tiltakene kjenner man igjen fra strafferettspleien, og de vil nok også oppleves som straff for ungdommen selv. Eksempler på dette er rusforbud, hvor det gjennomføres tester for å dokumentere rusfrihet, jf konfrådl. 29. Et annet eksempel er opphold- eller kontaktforbud. 76 Ungdomsplanen involverer en rekke personer og arenaer som allerede eksisterer i domfeltes liv, men også noen nye. Utvalget uttaler at «Ungdomsplanen skal inneholde tiltak som vil innebære en betydelig kontroll og restriksjoner for den domfeltes dagligliv. Dette vil være tiltak hvor sosial kontroll erstatter fengselets fysiske kontroll». 77 Formålet med tiltaksplanen er klart, nemlig å unngå nye lovbrudd. Ungdomsstraffen skal rette seg mot lovbryterens individuelle behov, heller enn en proporsjonal påføring av onder. 78 2.3.3.2 Generelle pålegg I tillegg til ungdomsplanen skal domfelte overholde vilkårene som fremgår av konfrådl. 27. Disse vilkårene er minimumskrav som ikke kan fravikes i ungdomsplanen. 79 27 gjelder god oppførsel i ungdomsstormøtet, andre møter og avtaler, og generelt under gjennomføringen av ungdomsstraffen. Ungdommen skal møte i tide til alle møter. Ikke enhver forsinkelse anses som brudd på bestemmelsen, men hvis ungdommen kommer ofte for sent eller unnlater å møte vil 27 første ledd fort være brutt. I tillegg skal domfelte være upåvirket av alle typer rusmidler i disse møtene. Rusforbudet er viktig av flere grunner og gjelder uavhengig av om det er fastsatt noe generelt forbud mot alkohol i ungdomsplanen. Målet med ungdomsstraffen er som nevnt å få ungdommen inn i en bedre livstil. I arbeidslivet er det uakseptabelt å møte opp beruset, og det er ingen grunn til at det skal være lavere krav i en straffegjennomføring. I tillegg er det viktig å være rusfri fordi det skal fattes viktige beslutninger som får konsekvenser. I denne sammenheng er det viktig at prosessen tas alvorlig og at ungdommen er i stand til å samtykke. 80 I Rt. 2011 s. 657 hadde domfelte møtt beruset til flere møter og unnlat å møte i andre. Her uttalte Høyesterett at bruddet måtte anses som alvorlig og at domfelte «ikke evner å gjennomføre den fastsatte samfunnsstraff». Det følger videre av bestemmelsen at ungdommen ikke skal «vise en atferd som kan true sikkerheten til personer som deltar under gjennomføringen eller påvirke miljøet på negativ måte». Bestemmelsen gjør også nye straffbare handlinger til vilkårsbrudd. Det samme gjelder å oppholde seg utenlands uten ungdomskoordinators godkjennelse. Nye straffbare handlinger er 76 Fornes (2016) pkt. 2. 77 NOU 2008:15 s. 148 78 Holmboe (2016) s.131 79 Holmboe (2016) s.145 80 Holmboe (2016) s.145 15
brudd på vilkår for ungdomsstraffen, også etter 32 og strl 52 c. Fordelen med konfrådl 27 annet ledd er at oppfølgingsteamet ikke må avvente en avgjørelse i en straffesak for å kunne innkalle til bruddsamtale på bakgrunn av handlingen. 81 2.3.3.3 Rusforbud Mens konfrådl. 27 gjelder rusforbud i møter fastsetter 28 et mer generelt og inngripende totalforbud mot bruk av alkohol og andre berusende eller bedøvende midler. Dette kan fastsettes uten domfeltes samtykke «hvis det fremstår som nødvendig for å motvirke en ny straffbar handling som er rettet mot noens liv, helse eller frihet». 82 Til denne bestemmelsen uttales det at forbud mot rusmidler primært bør tas inn i ungdomsplanen, som ungdommen har samtykket til. 83 Dette er det gode grunner til fordi et vilkår ungdommen har samtykket til vil fungere bedre enn et som er påtvunget. Ikke bare vil motivasjonen være større for ungdommen, men det er også lettere å konfrontere vedkommende med vilkårsbruddet. Forbudet har særlig betydning for lovlige rusmidler fordi narkotika i seg selv er straffbart og dermed uansett i strid med vilkår for ungdomsstraff fastsatt i konfrådl 27, 32 og strl 52 c. Rusforbudet er et inngripende tiltak, og vilkårene for å ilegge det er som nevnt strenge. Forbudet må være nødvendig for å motvirke en ny straffbar handling. Det må være konkrete holdepunkter for at nye straffbare handlinger kan skje under påvirkning av rus. Den straffbare handlingen må videre være rettet mot noens liv, helse eller frihet. 84 Forarbeidene uttaler at 28 bare skal brukes når det er særlig behov for det og at slikt forbud «ikke kan fastsettes rutinemessig». 85 Til slutt nevnes i bestemmelsens andre ledd at ungdomskoordinator skal oppheve forbudet når det ikke lenger er nødvendig. Til rusforbud fastsatt enten med hjemmel i 28 eller som vilkår i ungdomsplanen følger en kontrolladgang for å sikre at forbudet overholdes. Dette hjemles i konfrådl. 29, hvor det fremgår at ungdomskoordinator skal undersøke om forbudet brytes. Dette kan gjøres med uanmeldte besøk i hjemmet der domfelte pålegges å avgi urinprøve, blodprøve eller utåndingsprøve. Det samme gjelder hvis det er grunn til å tro at domfelte møter beruset i situasjoner nevnt i 27 første ledd. 81 Holmboe (2016) s. 145 82 konfrådl 28 83 Holmboe (2016) s.147 84 Holmboe (2016) s.148 85 Prop. 57 L (2013-2014) s.94 16
Konfrådl 29 fastsetter at kontrollen kan skje av forbud fastsatt i ungdomsplanen etter 25 eller med hjemmel i 28. Det kan imidlertid ikke ha vært lovgivers mening at slik kontrolladgang ikke skal gjelde for skjerpende vilkår fastsatt i bruddsamtale etter 31. Disse vilkårene kan ses som en tilføyelse til ungdomsplanen som ungdommen må samtykke til. Skjerpede vilkår etter 31 annet ledd burde derfor behandles som vilkårene fastsatt i ungdomsplanen under stormøtet etter 25. Til dette finner jeg støtte hos Holmboe. 86 Han uttaler at når først lovgiver har åpnet for at det kan ilegges skjerpende vilkår, kan det neppe være meningen at oppfølgingsteamet er forhindret fra å følge dem opp. Han argumenterer for at det i slike tilfeller faktisk kan være enda viktigere å føre kontroll da vilkårene ilegges på bakgrunn av, og for å hindre gjentakelse av, brudd på ungdomsstraffen. 87 En rusprøve kan ikke gjennomføres med tvang, og hvis domfelte nekter å ta prøven, må dette behandles som manglende oppfyllelse av vilkår om rusforbud fastsatt i 25, 27 eller 28. Disse bestemmelsene er listet opp som grunnlag for brudd etter konfrådl 31 første ledd. Konfrådl 29 er derimot ikke med i oppregningen i 31, men burde ifølge Holmboe vært det. Han påpeker videre at nektelse av å gjennomføre rusprøve normalt vil være et bevismoment for at rusforbudet i ungdomsplanen eller 28 er brutt. 88 Når det gjelder hyppigheten av kontrollen, må dette avhenge av resultatene som avdekkes. Blir det avdekket hyppige brudd er det grunn til å kontrollere oftere enn hvis forbudet overholdes. 89 2.3.4 Gjennomføring av ungdomsstraffen Når ungdomsplanen er fastsatt i ungdomsstormøtet, begynner gjennomføringen. 90 Da vil det være et oppfølgingsteam som sammen med ungdommen selv skal sørge for at ungdomsstraffen blir gjennomført. Dette teamet består av de obligatoriske deltakerne i ungdomsstormøtet og i tillegg «andre som har oppgaver i forbindelse med gjennomføringen», jf konfrådl 26 Ungdomsplanen ligger til grunn for hva gjennomføringen skal bestå i. Ungdomsplanen er i praksis er et dynamisk instrument som justeres litt underveis i samarbeid mellom ungdommen 86 Holmboe (2016) s.150 87 Holmboe (2016) s. 156 88 Holmboe (2016) s.151 89 Holmboe (2016) s.150. 90 konfrådl. 22 17
og oppfølgingsteamet. 9192 Ungdomsstraffen må naturligvis gjennomføres for å fungere. Bruddhåndtering er derfor en vesentlig del av gjennomføringen. I dette arbeidet justerer man planen og kravene for å nå målet gjennom en realistisk plan. 2.3.5 Praksis fra domstolene og konfliktrådene Da ungdomsstraff er en relativt ny straffereaksjon finnes det som nevnt lite Høyesterettspraksis. 93 Ingun Fornes har gjort en gjennomgang av underrettspraksis og konfliktrådspraksis gjennom ungdomsstraffens første år. Fornes fant at det i 2013, da ungdomsstraff ikke var et alternativ, ble idømt ubetinget fengsel overfor personer som var under 18 år på handlingstidspunktet 62 ganger. Ungdomsstraff ble innført i juli 2014, slik at det første halvdel av året var uaktuelt å idømme ungdomsstraff. I 2014 ble 43 personer under 18 år dømt til ubetinget fengsel. Det fremgår ikke når på året dommene ble avsagt, men det er uansett en 27% nedgang fra 2013 til 2014. Fornes mener at det er flere faktorer enn ungdomsstraff alene som har bidratt til denne nedgangen. Ungdomskriminalitet generelt var på vei ned på dette tidspunktet. 94 I tillegg må det sees hen til at fokus på barns rettigheter mer generelt gjør at domstolene over tid gradvis har begrenser bruken av ubetinget fengsel for dem under 18 år. 95 I løpet av ungdomsstraffens første år ble 36 dommer avsagt hvor 41 personer ble idømt ungdomsstraff. Flere av disse sakene gjaldt ran, og en stor andel av disse ranssakene gjaldt også besittelse av narkotika Det var også en stor gruppe seksuallovbrudd. Flere av sakene gjaldt samleie med barn ned mot og under 10 år. 96 Dette står i kontrast til Matningsdals uttalelse om hva som utgjør et «alvorlig seksuallovbrudd» og dermed fortsatt bør idømmes ubetinget fengsel. 97 Fornes fant videre at 6 av 10 domfelte var 15 år og et gjennomgående trekk ved dommene er at denne lave alderen ble tillagt stor og avgjørende vekt. Mange av dommene gjaldt også gjentakende kriminalitet. Dette er i samsvar med forarbeidenes uttalelser om målgruppen for ungdomsstraff. Det viser også at terskelen for å idømme ubetinget fengsel, etter at ungdomsstraff er innført, er høy. Dette er naturligvis også meningen. 91 se punkt 3 92 Dette kommer frem under mine intervjuer med Øvrevik og Rendum. Det er dessuten i samsvar med funn i Fornes (2016) og Nordlandsforskning (2016) 93 se punkt 2.2.2 94 Fornes (2016) pkt. 2 95 se punkt 2.1.4 96 Fornes (2016) pkt 4.3 97 se punkt 2.1.4 18
Fornes påpeker også at flere ungdomsplaner var utformet på en måte som gjorde at det var vanskelig å konstatere innholdet, og dermed også om vilkåret ble fulgt opp. Eksempler på dette var «samtaler med terapeut» eller «XX gjør gode avtaler med far og Y». 98 Slike vilkår er upresise og det vil være vanskelig å fastslå innholdet både for domfelte og for oppfølgingsteamet. Dette er uheldig for gjennomføringen av straffen men naturligvis også for domfeltes sjanse til å komme styrket ut av ungdomsstraffen. 2.3.6 Kort om ungdomsoppfølging Da ungdomsstraff ble innført som en ny reaksjonsform innførte man også ungdomsoppfølging. 99 Det er flere likhetstrekk mellom disse to reaksjonsformene. Begge innebærer at man møter i et ungdomsstormøte, det utformes en ungdomsplan, og denne skal så gjennomføres. 100 Forskjellen er at ungdomsoppfølging kun kan idømmes for opptil ett år. Målgruppen er dem som har utført mindre alvorlige handlinger. Mens ungdomsstraff kun idømmes av retten, kan ungdomsoppfølging også oversendes til konfliktrådet direkte fra påtalemyndigheten, jf straffeprosessloven (strpl) 71 a. Påtalemyndigheten kan også sette ungdomsoppfølging som vilkår for en påtaleunnlatelse. 101 I tillegg kan ungdomsoppfølging idømmes av retten som vilkår for betinget fengselsstraff. 102 Det er også visse forskjeller når det gjelder hva som kan fastsettes i ungdomsplanen. 103 Selv om gjennomføringstiden, målgruppen og innholdet i ungdomsplanen er litt forskjellig, er det store likhetstrekk. Når det gjelder reglene rundt brudd under gjennomføringen, er det store likhetstrekk både i regelverket og i praksis. 104 For vurderingene som skal gjøres i forbindelse med brudd vil det derfor være en viss overføringsverdi fra det som presenteres videre om brudd på ungdomsstraff. 98 Fornes (2016) pkt 5.3.2 99 strl 30 100 konfrådl 22 101 Strpl 69 jf. strl 37 j) 102 Strl 34 og 37 j) 103 Se nærmere i Holmboe (2016) s.135 flg og Matningsdal (2015) s.503 flg 104 konfrådl 33, sml. 31 19