O f t e n e Ve il ed M e -h nin g t i l t ro s o pp lær eren tema nr 1 Foto: Camilla Orten Filosofiske samtaler Av Guro Hansen Helskog 1
TEORIDEL Filosofiske samtaler hva er det? For å svare på spørsmålet, vil jeg ta utgangspunkt i et eksempel på en slik samtale: Det satt en gruppe barn i alderen 6-8 år rundt kjøkkenbordet hjemme hos oss. Et av barna satt med en papirlapp hun leste opp fra: «Hva er et godt menneske?» sto det der. Jeg begynte å stille barna spørsmål etter prinsippene for en filosofisk samtale. «Ja, hva er nå egentlig et godt menneske?», spurte jeg. Barna ville først snakke i munnen på hverandre, men gled snart inn i en tenksom atmosfære der de bygde på hverandres innspill, forsøkte å besvare spørsmålet og å undersøke svarene. «Å være et godt menneske er at man er snill med vennene sine», svarte en seksåring. «Ja, at man deler med dem og tar dem med på leken», sa en annen. Men de slo seg ikke til ro med dette. Gradvis kom de til at, nei, det var ikke nok, for å være snill med vennene sine var jo ikke vanskelig. Det kunne også slemme mennesker være. Alle var jo snille med vennene sine, selv om de ikke var snille med alle mennesker, sa de etter hvert. Derfor var ikke svaret godt nok. Vi fortsatte å utvikle temaet en halv times tid, hvorpå en 7 år gammel gutt som så langt hadde sittet mest lyttende, kom inn med et hittil uprøvd forsøk på å besvare spørsmålet. «Et godt menneske», sa han, «er et menneske som er snill mot de slemme». Det syvåringen sa, var en variant av det Sokrates, Jesus og Mahatma Gandhi sto for også. Godhet, sa Sokrates, handler ikke om å hjelpe sine venner og å skade fiendene sine, men om ikke å skade noen i det hele tatt. Jesus ba menneskene om å elske fiendene sine, og om å vende det annet kinn til. Mahatma Gandhi sa at man skulle være den forandringen man ville se i verden, og at han ønsket å endre menneskenes tenkemåte, ikke drepe dem for svakheter alle vi mennesker har. Både Sokrates, Jesus og Gandhi gikk foran som gode eksempler og rollemodeller på det å være et godt menneske. I Johannes 16, 30 sier disiplene til Jesus at «Nå forstår vi at du vet alt, og du har ikke bruk for at noen stiller deg spørsmål» (Joh 16, 30). Det må bety at alle som ikke vet alt trenger spørsmål for å komme videre på sin vei mot visdommen. En som hadde forstått dette, var Sokrates. Han lokket fram visdommen i andre gjennom spørsmål, og sa om seg selv at «det eneste jeg vet er at jeg ikke vet». Å vokse og modnes i visdom, er samtidig å vokse og modnes i Gud. Ved kjøkkenbordet satt syvåringen her med sin egen nyervervede innsikt. Det var en tanke som rommet nesten 2500 år gammel visdom. Han hadde vokst gjennom den lille filosofiske dialogen, og uten å vite det, forstått noe vesentlig om kristen etikk og kristne verdier. Å arbeide filosofisk Det finnes mange ulike metoder og framgangsmåter som kan brukes i det filosofiske arbeidet. Fellesnevneren for framgangsmåtene er undring, problematisering, kritisk undersøkelse, refleksjon og samtale. I det filosofiske arbeidet inviteres deltakerne til å bli med hverandre på erfaringens og erkjennelsens vei. Her kan kunnskap tygges og bearbeides slik at den kan bli en del av erfaringen deres. Her kan man gå fordommer, språk og forestillinger etter i sømmene, undersøke dem, plukke dem fra hverandre og sette dem sammen på nytt, slik at man etter å ha deltatt i en filosofisk samtale, kommer ut med nye sammenstillinger av kunnskap en kunnskap som på sikt vil kunne bli en integrert del av deltakerne selv. Det fastlåste vil kunne bli fleksibelt, det lukkede vil kunne bli åpent, og det bombastiske vil kunne bli ydmykt. Motsatt kan det fleksible finne et fastere punkt, det åpne finne grensemarkører og den altfor ydmyke gis mot til å tre fram. Når man arbeider med filosofiske samtaler, vil man kunne tenke tanker man aldri før har tenkt. Samtidig åpnes inngangene til nye rom og nye landskap. Kanskje vekkes også trangen til å utforske disse rommene. Og som troende, tror jeg Gud er med i dette arbeidet. Ikke minst når temaene og begrepene man arbeider med, er hentet fra Bibelen og fra andre sanne visdomskilder. Å filosofere er slik sett å søke visdom, den visdommen som kommer fra Gud. Foto:Camilla Orten - Hva er rettferdighet?
Gjennomføring av filosofiske dialoger i trosopplæringen Det å gjennomføre filosofiske dialoger kan synes vanskelig i begynnelsen. Men det er her som i alle andre forhold i livet: Man lærer ikke å svømme ved å stå på land. Man må ut i vannet og øve til man føler at man får det til. I begynnelsen kan det imidlertid være lurt å følge en slags oppskrift og noen grunnregler. Her er noen tips som gjelder enten man gjennomfører filosofisk dialoger med barn eller voksne: Tilrettelegging For å få til gode samtaler, er det viktig å legge til rette på best mulig måte. Det handler om å ta regi. God regi og god ledelse skaper trygghet og forutsigbarhet for deltakerne. Tilrettelegging kan handle om å regissere måten de sitter på, måten beskjeder blir gitt på, måten man sikrer seg at deltakerne har forstått det som blir sagt på, osv. Det handler også om å regissere atmosfæren i rommet. Sittemåten Skal man få til en god samtale, er det viktig at deltakerne ser hverandre. Å sitte på rekker med ansiktet mot ryggen til menneskene foran seg, er ingen god måte å sitte på når man skal føre samtaler. Da blir det lett til at deltakerne henvender seg mer til dialoglederen i stedet for til hverandre. Da er det også lettere å glemme å lytte til hverandre. En slik sittemåte åpner ikke for samtale med de andre delragerne. Derfor bør alle se hverandre. Gode samtaler krever øyekontakt og mulighet til å lese kroppsspråk. Loggbøker Det er også gunstig å utstyre deltakerne med en loggbok hver. I loggboka kan de skrive ned tanker og assosiasjoner. Å forsøke å formulere en tanke, en reaksjon eller en følelse skriftlig, er en måte å bearbeide tankene på. Ikke bare kan skriften gjøre tanken klarere eller følelsen tydeligere. Det skrevne kan også gjøre det lettere for dem å uttrykke seg muntlig. Mange mennesker synes det er skummelt å ta ordet. For slike mennesker kan det være lettere å si noe hvis de kan lese opp det de har skrevet først. Gjennom det uformelle arbeidet med loggboka, vil deltakerne også få trening i å uttrykke skriftlig det de tenker og opplever, noe som i seg selv har verdi. De kan også følge utviklingen i sin egen tenkning gjennom en dialog. Hvis dere gjennomfører en serie med dialoger, for eksempel en gang i uken over en periode, vil deltagerne kunne følge utviklingen i sin egen tenkning over tid. Det samme vil du som dialogleder kunne gjøre. Av og til kan du samle inn loggbøkene og kommentere det deltakerne har gjort. Det kan være en måte å vise respekt for deltakernes arbeid på. Det kan også være en måte å tilkjennegi at du ser den enkelte. Hold deg til spørsmål og oppmuntrende kommentarer. Et argument mot at du som dialogleder leser og kommenterer loggbøkene, er at bøkene ikke lenger vil være deltakernes private eiendom. Dette er en avveining. Unngå uansett at de filosofiske dialogene blir preget av prestasjonspress og krav. Ha i bakhodet at deltakerne hele tiden er underveis. illustrasjonsfoto: Kerstin Mertens/Samfoto - Gode samtaler krever øyekontakt og mulighet til å lese kroppsspråk! 3
PRAKSISDEL Regler for samtalene: Delta aktivt i det som foregår Lytt nøye til det andre sier Tenk over det andre sier, og forsøk å forstå Tenk før du selv taler Spør hvis det er noe du ikke forstår Ikke kom med negative kommentarer til det andre sier Vis med kroppsspråket ditt at du er positiv til andre Vær vennlig og høflig enten du er enig eller uenig Det er viktig at du som dialogleder markerer betydningen av at alle er med i samtalen og ikke holder på med noe annet. Deltakerne bør ikke få lov til å være uoppmerksomme. Samtidig skal du ikke la dem ukritisk kaste seg utpå. De skal tenke seg om før de sier noe, de skal lytte til hverandre, og de skal tenke over det andre sier. For mange vil det være trygt å skrive ned det de har tenkt å si, før de sier det. Da blir det de sier, mer gjennomtenkt og poengtert. Dette kan gjøre det enklere å spørre deltagere som er utrygge, om de vil lese opp det de har skrevet. Det bidrar også til å skape likeverdighet i gruppa, ikke minst fordi det virker disiplinerende for dem som vanligvis snakker i tide og utide. Filosofiøktene skal være tenkeøkter der du og de som deltar, arbeider og tenker sammen. I filosofiske dialoger er det ikke lov til å komme med nedvurderende kommentarer til det en annen sier. Deltakerne får heller ikke lov til å vise negative holdninger til andre gjennom kroppsspråk, for eksempel å markere avstand eller avsky ved å himle med øynene. Når de vil gi uttrykk for at de er uenige med noen, skal de gjøre det på en saklig måte gjennom språket. Den filosofiske samtalens grunnstruktur Fase 1 Hendelse Hendelse: Vi gjør noe. I en trosopplæringssammenheng kan det være fint å ta utgangspunkt i en bibeltekst, en liknelse, en fortelling eller en påstand eller et spørsmål. Man kan også gjøre en øvelse eller gjennomføre et rollespill. På den måten får man en felles erfaring å ta utgangspunkt i, når man skal filosofere. Tenkepause: Vi skriver ned tanker og assosiasjoner Fase 2 Valg av fokus Foto:Camilla Orten - De skal tenke seg om før de sier noe. Skal samtalen få retning, og ikke bare bli løs prat, bør man velge et utgangspunkt for å starte den filosofiske undersøkelsen. Dette kan gjøres på flere måter (velg én av dem pr. samtale): 1) Ta utgangspunkt i et gitt spørsmål eller en gitt påstand som du som dialogleder har formulert på forhånd, eller som for eksempel er hentet fra dette heftet.
2 ) Deltakerne formulerer et spørsmål på bakgrunn av det dere har gjort. Sett at dere har arbeidet med historien om Josef i Det gamle testamentet. For å hjelpe dem, kan du be dem formulere spørsmålet enten som «Hva er X?», eller «Hva innebærer det å X»? «Hvordan viser X seg i livet?» Deltakerne skriver ned et spørsmål de ønsker svar på, og som har relevans for dem i deres liv i dag. For eksempel: Hva er tilgivelse? Eller Hva innebærer det å tilgi? Eller Hvordan viser tilgivelsen seg i livet? 3) Deltagerne formulerer en påstand. For eksempel: «Man bør alltid tilgi», eller «Tilgivelse er alltid bedre enn hevn». Tenkepause: La deltakerne få tid til å tenke seg om, og velge fokus. Det kan gjøres ved at du skriver spørsmålene eller påstandene på flipover eller tavle. Deltakerne velger etter tur det spørsmålet eller den påstanden de ønsker å undersøke, og gir et argument/en grunn for det. Det spørsmålet flest har valgt, kan dere undersøke videre. Tenkepause: La deltakerne får god tid til å formulere argumenter eller finne personlige eksempler. Og gjerne skrive dem ned. La dem etter tur dele det de har skrevet. Ved argumenter undersøkes de: Er det noen som ser problemer i argumentet? Var det et godt argument? Nei, fordi... Ja, fordi... Personlige eksempler kan deles slik: Hvis det er mange deltakere, kan eksemplene fortelles i par eller grupper først, før noen få deles i plenum. To eksempler kan sammenliknes, eller ett eksempel velges for nærmere filosofisk undersøkelse. Hvis alle deler eksempler, og ett skal velges, bruk samme valgprosedyre som ved valg av spørsmål over. (Se for øvrig lenger bak i heftet for regler og grep i den filosofiske dialogen.) Fase 3 Filosofisk undersøkelse 1) Som undersøkelse av argumenter og svar. Be deltakerne først gi et argument for og et argument mot spørsmålet eller påstanden: Ja, tilgivelse er alltid bedre enn hevn, fordi Nei, tilgivelse er ikke alltid bedre enn hevn, fordi Ved å formulere et argument og et motargument trenes deltakerne i å distansere seg fra sine egne meninger, å se tvetydigheter og å tenke i motsetninger. Si at de ikke nødvendigvis trenger å bære enig i sine egne argumenter og motargumenter. De skal bare formulere et mulig argument. 2) Som undersøkelse av personlig erfaring (bør ta utgangspunkt i et spørsmål, og ikke en påstand). Med utgangspunkt i spørsmålet, kan deltakerne bli bedt om å finne et eksempel fra sine egne liv der de opplevde noe som kan illustrere spørsmålet. Spør for eksempel: «Finn et eksempel fra ditt eget liv der du opplevde å tilgi eller bli tilgitt. Formuler eksempelet som en kort historie med en begynnelse og en slutt. Det skal være noe som har skjedd én spesiell gang». Si også at det ikke bør være så privat at det ikke kan deles. Det bør heller ikke være for nært i tid. Foto:Camilla Orten - I filosofiske dialoger er det ikke lov å komme med nedvurderende kommentarer. 5
Fase 4 Metasamtale I samtalen reflekterer dere over samtalen dere akkurat har hatt. Bruk tenkepause og la deltakerne notere stikkord, gjerne med utgangspunkt i følgende spørsmål, før dere samtaler i plenum: Var det en god samtale? Ja, fordi Nei fordi Hva følte jeg? Hva tenkte jeg? Hva lærte jeg? Å lede en filosofisk dialog Samtaleleders rolle i en filosofisk samtale er svært sentral. Det er samtalelederen som gir samtalen fokus, form og retning. Dette kan gjøres på flere måter. En måte er den sokratiske. Den sokratiske metoden har røtter tilbake til ca. år 400 f.kr., da Sokrates vandret omkring i Athens gater og inviterte byens unge menn til utforskende dialoger. Hans praksis, slik vi kjenner den fra Platons dialoger, har blitt forbilde for mange opp gjennom tidene, både filosofer og andre. Den sokratiske metoden står i en særstilling når det gjelder gjennomføringen av en filosofisk samtale. Det innebærer blant annet at du som dialogleder fører samtalen videre gjennom nye spørsmål. I dette arbeidet tar du hele tiden utgangspunkt i det deltakerne sier. Det innebærer at du er konsentrert og sensitivt til stede i samtalen og følger deltakerne i deres tenkning. Du blir rett og slett med dem på erkjennelsens vei. Den sokratiske ledelsesformen er imidlertid en krevende ledelsesform, og i begynnelsen kan det kanskje være greit å velge en enklere form. For å komme i gang kan du derfor velge å bare være ordstyrer, og ellers sørge for at deltakerne overholder de viktigste reglene for samtalen. Uansett er din oppgave å lede dialogen på en slik måte at deltagerne selv tenker. Når du skal lede en filosofisk samtale, kan du legge deg følgende råd på minne: Tenk i spørsmål, ikke i svar. Utforsk problemet sammen med deltakerne dine, men la dem lete etter svarene. Unngå å fortelle hva du selv mener om problemet. Lytt til det deltakerne sier, og sørg for at de lytter til hverandre. Sørg for at alle føler seg akseptert uansett hva de sier, og at det de sier, har betydning. Forsikre deg om at du og deltakerne har forstått hva noen snakker prøver å si. Det kan for eksempel gjøres ved at du spør slik: a) Kan du gjenta det du akkurat sa? Eller til en annen i rommet: b) Kan du gjenta det X akkurat sa? Eller til gruppa: c) Kan noen oppsummere det som akkurat ble sagt? Få deltagerne til å vurdere hverandres innspill: Var det et godt argument? Var det en god begrunnelse? Var det en relevant påstand i denne sammenhengen? Det kan være en møysommelig, men fruktbar og nyttig prosess å lære elevene å tenke begrunnet. Vær oppmerksom og til stede i samtalen. Ha samtidig så mye avstand til det som skjer at du klarer å vurdere hva som bør være ditt neste spørsmål eller ditt neste trekk. Hvis dere står fast, kan du be noen av deltagerne komme med innspill: Er det andre som har synspunkter på dette? Er det noen kommentarer til det som er sagt så langt? Les mere: Dialogos- praktisk filosofi i skolen Dialogos - veiledning for lærere og samtaleledere Skrevet av Guru Hansen Helskog og Andreas Ribe. Utgitt på Fagbokforlaget
Avsluttende kommentarer Filosofiske samtaler kan aldri planlegges i tradisjonell forstand. Det er ikke mulig å vite hvor samtalen vil bære hen på forhånd. Fordi tankene fødes i samtalen. Først etterpå, etter at samtalen er over, kan dere gå tilbake i erfaringen. Da vil dere kunne se hva som har skjedd. Det er det dere gjør i metasamtalen på slutten av en filosofitime. Ved å reflektere over det dere har gjort, det dere har tenkt og det dere har følt, øver dere samtidig opp evnen til selvrefleksjon. Dere vil gradvis kunne utvikle større selvrefleksivitet. Selvrefleksivitet og selverkjennelse er i sin tur en forutsetning for å kunne anerkjenne andre og ta deres perspektiv. 1 Ved å lytte til hverandres opplevelser, vil dere også kunne oppdage at det går an å oppleve én og samme hendelse på svært ulike måter. På den måten blir egne opplevelser tydeligere, samtidig som dere gradvis opparbeider en evne til å sette dere inn i andres opplevelser. Slik utvikles empati, anerkjennelse og respekt for forskjeller. Det er en nær sammenheng mellom sann selverkjennelse og sann anerkjennelse. Forslag til filosofiske spørsmål: Hvem er jeg? Hvem er Gud? Hvordan bør vi leve? Hva er vennskap? Hva er et godt menneske? Hva innebærer det å vise nestekjærlighet? Hva innebærer det å elske sin neste som seg selv? Hva innebærer det å tilgi et annet menneske? Når bør jeg be om unnskyldning? Bør vi alltid være enige? Det er sjelden mulig å gå uberørt ut av en filosofisk samtale. I det at vi gjennom samtalene berøres av hverandre, drar vi hverandre ut av oss selv, ut av våre begrensende forståelseshorisonter og inn i et fellesskap, inn mot noe felles og allmennmenneskelig. I dette kan vi gradvis vokse i retning av sann menneskelighet, klokskap og visdom. Det sier seg selv at ingen ting av dette vil skje over natten. Det er et møysommelig og tålmodighetskrevende arbeid som aldri kan ta slutt. Å vokse i visdom er ikke alltid en behagelig erfaring. Heller ikke det å filosofere. Det å få sine egne sannheter utfordret og rokket ved, kan være smertefullt, og noen ganger gjøre at en til og med blir sint. Det er ikke farlig. Skal man forstå noe nytt, må man stille spørsmål ved det man tar for gitt. Noen ganger trenger vi å uroes for å komme videre. Intensjonen med det filosofiske arbeidet er at deltakerne gradvis skal øke sin evne til selvrefleksjon, sin kritiske evne og dermed også sin evne til å tenke selvstendig. Søken etter det som er sant og streben etter å realisere det gode, er grunnverdier i det filosofiske arbeidet. Det sammenfaller med kjerneverdier i kristendommen. Slik kan arbeid med filosofiske temaer være en vei til tettere fellesskap både med mennesker og Gud. Foto:Camilla Orten 1 Schibbye 2002 7
OM - heftene er en del av prosjektet Verktøykassa for medarbeidere i trosopplæringen. Prosjektet støttes av Kirkerådet. Les mer på www.verktøykassa.no eller www.kpf.no Andre hefter i serien: OM Medvirkning OM Barnet og Gud OM Barns religiøse utvikling OM Barn og kreativitet OM Barnet og det vonde - Kompass for trosformidling OM Voksenrollen OM Symboler OM Den kreative prossesen OM Frivillige OM Det utsatte og det lidende barnet OM Inkludering KPF Kristent Pedagogisk Forum