Side 11. Dette ene budet omfatter troen på Kristus og kjærligheten til hverandre, som J.R.W. Stott sier i Tyndalekommentaren. Troen og dens frukt fører oss så inn i et varig samliv med Gud, v. 24. Det er en vekselvirkning: Vi blir i Jesus, og han blir i oss. Også her er det nyttig å lese evangeliet etter Johannes der samme tanke finnes når Jesus taler i f. eks. kap. 14 og 15. Bibelstudie over 1. Johannesbrev Kapitel 3. Af Nils Dybdal-Holthe. Februar 2008
Side 1. Vers 1-3: Barnekår. 1 Joh 3, 1 3. Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn, og det er vi. Derfor kjenner verden ikke oss, fordi den ikke kjenner ham. Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbaret hva vi skal bli! Vi vet at når han åpenbares, da skal vi bli ham like, for vi skal se ham som han er. Og hver den som har dette håp til ham, renser seg selv, likesom Han er ren. Det siste verset i kap. 2 nevner den nye fødsel. Slik blir vi kristne og frelste mennesker. Det er en veldig forandring i et menneskeliv, kap. 2, 29. J. M. Boice knytter sammen de siste vers i kap. 2 med de tre første i kap. 3 i ett avsnitt som han kaller Guds barn. Det handler dette om. Grunnen til dette ligger ikke i oss selv. Frelsen er ikke etter fortjeneste. En sterkere makt ligger bak alt, nemlig at Gud elsker oss. Det er en stor kjærlighet, sier Johannes i v. 1. Han har også skrevet om det i Johs ev. 3, 16: Så høyt har Gud elsket verden (No-78). Det ser vi bedre når vi tenker på at vi er syndere og gjør Gud imot. Vi burde vært fordømt og fortapt det har vi fortjent. Men vi har ikke alltid så lett for å se dybden i vårt eget syndefall. Vi har en tendens til å pynte på oss selv. Men noen ganger ser vi ned i vår synd. Og det er en forferdelig dødsleir: kun en eneste masse av synd. Da viste Gud oss så stor kjærlighet. Det er ufattelig. Side 10. Men vårt hjerte er bedragelig. Det kan sette oss i tvil så mange ganger med spørsmål om vi har gjort nok og om vi tror rett osv. Da sier Johannes at Gud er større enn alt dette og kjenner oss fullt og helt. I v. 21 har vi enda en tiltale som vi har møtt før: Mine kjære. Selv om vårt hjerte skulle dømme oss, har vi frimodighet for Gud, står det. Hvor har vi fått den fra? Jo, vi har bekjent alle våre synder og lagt vårt liv i hans hånd, - og tror på Jesus som vår eneste frelser og redning fra synden. Den troende lar seg så lede av Guds Ånd til å leve etter Guds vilje. Og det er veien. Da har Gud tatt seg av saken vår, og vi kan gå til Gud som vår Far med frimodighet. I v. 22 taler han om bønnen i denne sammenheng. Det er interessant. Når vi har det rett med Gud ved troen, har vi anledning til å gå til ham med våre spørsmål og begjær. Han vil gi oss bønnesvar. Men det må vi se i forhold til det Jesus sa om bønn i hans navn, i Johs 14,13. Da er bønnen etter Guds vilje, og det svarer han alltid på. Det er ikke sikkert at svaret blir det vi ønsket eller mente var rett. Men vi kan være sikker på at svaret er etter Guds vilje, og da er det alltid rett. I v. 22-24 kommer ordet bud igjen tre ganger. I v. 22 og 24 står det i flertall, mens det står i entall i v. 23 på grunnteksten. Det kommer ikke fram på norsk. Der er mange ting i Guds ord, både de ti bud, formaninger og oppfordringer til oss. Men det er egentlig bare ett, som i v. 23: Å tro på Jesus. Det er det han ber oss om. Alt er samlet i det, for det innebærer den nye natur som vil gjøre Guds vilje.
Side 2. Det store er at vi elendige syndere skal kalles Guds barn og i sannhet være det. Vi er blitt ekte barn av Gud, født av ham inn i Guds familie. Her er det ikke spørsmål om vi føler oss skikket eller forstår det. Her gjelder bare det Gud sier i sitt ord. Da det skjedde, inntraff en annen forandring. Det oppstod et skille mellom oss og de som ikke er Guds barn. Vi forstod ikke hverandre, men var blitt fremmede. Interesser og samtaleemne var helt forskjellige. Og vi besøkte ulike steder og møtte andre folk. Grunnen var at verden ikke kjente Jesus. Kjennskapet til ham gjør noe med oss. Og derfor oppstår det ofte strid og uenighet. Dypest sett er det slik at verdens mennesker aldri kan forstå en kristen. Vi taler og tenker på helt ulike språk. Igjen taler han til dem som: Mine kjære v. 2. Det er karakteristisk for Johannes. Det er en vennlig og inderlig tone han bruker, og han kjenner dem nok personlig. Nå tar han seg selv med og inkluderer leserne. Han er trygg på at de lever med Gud og skriver: Nå er vi Guds barn. Det er stort. Alle Guds barna kan glede seg over det. For det betyr at vi er fri dommen over vår synd, og vi har fått en ny framtid. Men den kjenner vi ikke. Det er ikke åpenbart for oss ennå. Johannes har likevel en følelse av eller tanke om at det vil bli større! Vi skal bli lik Jesus, sier han. Og det skal skje når han kommer igjen. Da skal vi se ham som han er. Det må bety at synet av Jesus vil være så sterkt at det forandrer oss totalt til Jesu bilde. Side 9. For om vårt hjerte fordømmer oss, så er Gud større enn vårt hjerte og kjenner alle ting. Mine kjære! Dersom vårt hjerte ikke fordømmer oss, da har vi frimodighet for Gud, og hva vi enn ber om, det får vi av ham, fordi vi holder hans bud og gjør det som er til behag for ham. Dette er hans bud, at vi skal tro på hans Sønns, Jesu Kristi navn og elske hverandre, slik han bød oss. Den som holder hans bud, blir i ham, og han i ham. Og på dette kjenner vi at han blir i oss: av den Ånd som han gav oss. I dette avsnittet tar Johannes opp flere forhold og viser resultatet av frelsen i Kristus, vi kan gjerne kalle det frukt. Først sier han at det er noe vi kan vite ut fra troen og det livet vi lever. Vi kan vite at vi er av sannheten og at vi altså har det rett med Gud. Vi skal ikke lage vår egen visshet eller mene at vi antagelig har det rett. Vi skal se på hvordan vi er i forhold til Guds ord. Då må vi ikke bare se på det eller de siste vers foran dette avsnittet. Vi må se på hele Guds ords forkynnelse om hva det er å være en kristen. Først da kan vi stille vårt hjerte til ro. Dette brevet gir et sammendrag av troen. Det taler om bekjennelse av synden, og om Jesu blod som renser fra all synd, om vår talsmann og forsoner som gjorde alt ferdig for oss. Og brevet taler om frukten av troen på Gud: et nytt forhold til synden og dermed en ny kjærlighet både til Gud og til de andre troende. Dette avsnittet legger nettopp vekt på at Guds bud er at vi skal tro på Sønnen. Det er ikke krav og enkelte gjerninger vi må gjøre før vi kan bli Guds barn. Det er troen.
Side 3. Johannes visste heller ikke helt hvordan den himmelske Jesus så ut, selv om han hadde sett den oppstandne Frelser. Det hadde likevel overbevist ham om at det ville bli bedre enn nå. Også nå vil synet av Jesus virke på oss, slik vi synger: Skue hans åsyn så lenge at vi forvandles derved. Det samme sier Paulus i et brev: Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre (Fil 1,23). Gjenkomsten er vårt håp, da vi skal samles med Jesus, v. 3. Her vil alle sanne troende være med. Og selve dette håpet virker på oss, for vi vil gjerne være med da. Ingen ting må hindre oss. Derfor står det: de renser seg selv. Det står ikke som et krav eller en oppfordring. Det står i presens, nåtid, noe som hele tiden skjer. Det er Ånden som driver oss til det. Renselsen skjer som i kap. 1, 7 og 9. Og det er ikke en delvis renselse. Den er fullstendig, slik at vi hele veien er like ren som Jesus selv: likesom Han er ren. Vi lever kristenlivet i den rene drakt vi fikk i gjenfødelsen. II. Vers 4-10. Synden. 1 Joh 3, 4 10: Hver den som gjør synd, bryter også loven, og synd er lovbrudd. Dere vet at han er åpenbaret for å ta bort våre synder, og synd er ikke i ham. Hver den som blir i ham, synder ikke. Hver den som synder, har ikke sett ham eller kjent ham. Mine barn, la ikke noen forføre dere! Den som gjør rettferdighet, er rettferdig, likesom Han er rettferdig. Side 8. Ut fra dette viser nå apostelen i v. 14-15 at kjærlighet og hat blir en prøve på om vi er Guds barn eller ikke, på døden eller livet. Og det vet vi, sier han. Erfaringen har lært oss alle at der er et skille. Han kaller til og med hat (mangel på kjærlighet) for mord, og det er brudd på Guds lov (v. 4). Et slikt menneske kan ikke være frelst det har ikke evig liv. For å vise alvoret enda mer, forklarer han hva sann kjærlighet er. Nå bruker han Jesus som eksempel, v. 16. Han gjorde alt for oss. Han viste sin sanne kjærlighet ved å dø for oss han satte livet til. Og dette blir eksempel til etterfølgelse for oss. Vi skylder å gi livet for andre om det kreves, som en soldat går i krigen for å berge sitt folk og land. Deretter konkretiserer han kjærligheten. Her er ikke tale om ord og fine uttrykk. Den skal vise seg i praktisk handling, v. 17. Det gjelder konkret hjelp i nød ellers kan vi ikke eie Guds kjærlighet. Dens natur er å gi. Om bror betyr alle mennesker eller andre kristne (troende brødre), står ikke klart. Men de troende står alltid i en særstilling for kristne. De er nærmere oss enn noen andre. Enda en gang sier han: Mine barn. Han vil si det så mildt og kjærlig han kan: la oss endelig elske hverandre i sannhet. IV. Vers 19-24. Frukt. 1 Joh 3, 19 24: På dette skal vi vite at vi er av sannheten, og vi skal stille vårt hjerte til ro for hans åsyn.
Side 4. Den som gjør synd, er av djevelen. For djevelen synder fra begynnelsen. Til dette ble Guds Sønn åpenbaret, for at han skulle gjøre ende på djevelens gjerninger. Hver den som er født av Gud, gjør ikke synd, fordi Guds sæd blir i ham. Han kan ikke synde, fordi han er født av Gud. På dette kan Guds barn og djevelens barn kjennes. Hver den som ikke gjør rettferdighet, er ikke av Gud, heller ikke den som ikke elsker sin bror. Avsnittet begynner med en beskrivelse av eller forklaring på synden. Her settes den i forbindelse med loven. Her er det sikkert ment de ti bud, som et sammendrag av Guds vilje og hans lov. Verset kommer etter talen om å rense seg og håpet vi lever i. Derfor vil det vise at det er ikke harmoni mellom himmelhåpet og synden. For synd i gjerning er å bryte loven. Synden er lovbrudd. For synd er det motsatte av Guds vilje. Også den minste synd er det. Derfor er det ikke spørsmål om grove eller fine synder, store eller små. Synd som prinsipp er fremmed for Guds vilje. Derfor blir den minste svikt og falskhet dømt på linje med mord av Gud. Vers 5 peker nå på at Jesus kom til jord nettopp på grunn av synden. Han ble åpenbart ved at han kom synlig til jord, og han åpenbarer seg åndelig for de som tar imot frelsen. Jesu hovedgjerning var å ta bort synden. Det skjedde objektivt for alle ved at han døde for oss og betalte med sitt liv og blod. Det kunne han gjøre fordi han selv var Gud og dermed syndfri. Jfr. Hebr. 4, 15 og 2. Kor. 5, 21. Og det skjer subjektivt for hver enkelt når han tilgir vår synd. Side 7. Hver den som hater sin bror, er en morder, og dere vet at ingen morder har evig liv værende i seg. På dette har vi lært kjærligheten å kjenne at han satte livet til for oss. Også vi skylder å sette livet til for brødrene. Men den som har jordisk gods og ser sin bror lide nød og likevel lukker sitt hjerte for ham, hvordan kan kjærligheten til Gud bli værende i ham? Mine barn, la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet! Nå utdyper han en side ved budskapet (kap. 1,5). Det er kjærligheten. Her mener han mest kjærligheten mellom de troende. Dette blir også et kjennetegn på ekte kristendom. Kjærligheten er ikke et nytt budskap. Det har vært der hele tiden, v. 11 jfr. Kap. 2,7. Det er grunntonen over alt i Guds rike, ettersom Gud er kjærlighet. Nå gir han oss et eksempel fra bibelhistorien, som leserne nok kjente: historien om Kain. Det er en fryktelig saga. Han var ond, manglet kjærlighet og slo broren i hjel. Han og Abel var totalt forskjellige. Og ondskap tåler ikke godhet, for den avdekker ondskapen mer enn noe annet. Abel var rettferdig, og det tålte ikke Kain. Jfr. Hebr. 11,4 der brødrene er brukt som eksempel på tro. Her ligger en viktig grunn til at verden hater de kristne, v. 13. Derfor skal vi ikke undre oss over forfølgelsene. De er faktisk en naturlig konsekvens av den store forskjellen mellom kristendom og verdslighet.
Side 5. Følgen av dette er at de troende ikke fortsetter å synde, v. 6. Det betyr ikke at vi ikke kan falle i synd. Det gjør alle mennesker. Men en troende lever ikke i og trives ikke i synden. Når et menneske fortsetter å synde, viser det tvert om at det ikke lever med Gud de har ikke sett ham, står det. Nå kommer sjelesørgeren Johannes tydelig fram. Han taler til dem: Mine barn. Det er far som snakker med barna for å rettleie dem og vise dem på rett vei. For han er redd at noen kan forføre dem og lede dem bort fra Gud. La det ikke skje! Sier han. Vranglærerne lærte nettopp det Johannes taler om i v. 7-10. De sa at det gikk godt an å forene samfunn med Gud (være en kristen) og et liv i urett og synd, selv om det var i finere former. Johannes går mot dette og skriver: Det er nettopp de som lever rett som viser at de er Guds barn. De er rettferdige slik Jesus er det, v. 7. Den som derimot tillater synd i livet har ikke samfunn med Gud. De er av djevelen, v. 8. Han er syndens far og har selv syndet fra begynnelsen. De som synder har egentlig djevelen til far og ligner ham, slik Jesus sa til noen jøder. Johs 8,44. De er syndens treller (Johs 8,34) og kan ikke frigjøre seg selv. Skulle noen bli berget ut av syndens slaveri, måtte selve opphavet til synden knuses. Derfor måtte Jesus komme. Han skulle gjøre ende på djevelens gjerninger. Og da måtte djevelen selv kastes ut (Johs 12,31) og dømmes (16, 11). Side 6. Det er oppfyllelsen av profetien i Edens hage: slangens hode skulle bli knust (1.Mos. 3,15). Derfor kan syndere bli løst og fri nå. Da blir de født på nytt av Gud og får en helt ny begynnelse. I fødselsgave får de en ny og hellig natur. De får en Guds sæd i seg, som ikke vil og ikke kan synde, v. 9. Dette blir et viktig kjennemerke på om vi er Guds rette barn, v. 10. Her er forskjellen åpenbar og tydelig på en kristen og et verdslig menneske. Her kalles de Guds barn og djevelens barn. Hvis du ikke hater og avskyr synden i alle former, er du ingen kristen. Det er også tilfelle når du bærer hat og nag til et menneske: Da kan du ikke leve med Gud. For hatet er djevelens natur. Dette er alvorlig med tanke på mennesker som i dag sier at de ikke kan tilgi et menneske som har gjort dem ondt. Det er ubetydelig hvilken ondskap det gjelder. Bibelen gjør ikke noe skille her. Den eneste vei er at de erkjenner at også de har syndet og ber om nåde. Dette har særlig vist seg de senere årene med mange overgrepssaker. III. Vers 11-18. Kjærligheten. 1 Joh 3,11 18: For dette er det budskap som dere hørte fra begynnelsen: at vi skal elske hverandre. Vi skal ikke være som Kain, som var av den onde og slo i hjel sin bror. Og hvorfor slo han ham i hjel? Fordi hans gjerninger var onde, men hans brors gjerninger var rettferdige. Undre dere ikke, brødre, om verden hater dere! Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene. Den som ikke elsker, blir i døden.