Robert K. Paulsen Øvingsoppgaver i norrønt Del 3 (Leksjon 5) for Fjernord- studentene våren 2014 NOSP103- F Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier Universitetet i Bergen
Versjonshistorie 1. versjon, 17. mars 2014 Om øvingsoppgavene i norrønt Øvingsoppgavene i dette heftet er inndelt i leksjoner som behandler enkelte deler av det norrøne ordforrådet og den norrøne grammatikken. All erfaring viser at det er klokt å begynne med de mest frekvente ordene og de viktigste grammatiske trekkene i et språk. Hver leksjon er avsluttet med oversettelsesoppgaver. Alle setningene er autentiske, selv om det i noen tilfeller har vært nødvendig å forenkle dem noe. Hver setning inneholder ett eller flere av de grammatiske og leksikalske trekkene som behandles i leksjonen. Ord eller konstruksjoner som ikke er blitt behandlet, forklares i avsnittet Ordforråd. Alle henvisninger gjelder paragrafer, figurer og kapitler i Odd Einar Haugen: Norrøn grammatikk i hovuddrag. Preliminær utgåve (Bergen 2009). Det er denne grammatikken vi bruker på kurset, og den kan lastes ned her: http://folk.uib.no/hnooh/grammatikk/ Forkortinger i dette heftet kasta = svakt verb av kasta- klassen, 77 telja = svakt verb av telja- klassem, 78 dǿma = svakt verb av dǽma- klassen, 79 ur. sv. = uregelrett svakt verb, 82 st. = sterkt verb, klasse oppført med romertall, 83 90 pp. = preterito- presentisk verb, 92 2
Leksjon 5: De mest frekvente ordene i norrønt (III) Verb Lær utenat disse 21 frekvente verbene og tempusformene deres! inf. klasse norsk 3. sg. pres. 3. pl. pres. 3. sg. 3. pl. perf. part. bera st. IV bære berr bera bar báru borit eiga pp eie á eigu átti áttu átt fara st. VI fare, gå ferr fara fór fóru farit ganga st. VII gå gengr ganga gekk gengu gengit gera dǿma gjøre gerir gera gerði gerðu gert/gǫrt hafa ur. sv. ha hefir hafa hafði hǫfðu haft koma ur. st. V komme kømr koma kom kómu komit láta st. VII la lǽtr láta lét létu látit leggja telja legge leggr leggja lagði lǫgðu lagt mega pp kunne má megu mátti máttu munu pp ville, skulle mun/man munu myndi myndu mǽla dǿma mæle, si mǽlir mǽla mǽlti mǽltu mǽlt segja dǿma/telja si segir segja sagði sǫgðu sagt sjá st. V se sér sjá sá sá sétt skulu pp skulle skal skulu skyldi skyldu svara kasta svare svarar svara svaraði svǫruðu svarat taka st. VI ta tekr taka tók tóku tekit vera ur./st. V være er eru var váru verit verða st. III bli verðr verða varð urðu orðit vilja ur. ville vil vilja vildi vildu viljat OBS! - Sterke verb og hafa har i-omlyd i presens singular: fara, ferr ganga, gengr hafa, hefir koma, kømr láta, lǽtr taka, tekr. - Verb av telja-klassen har i-omlyd i infinitiv og presens, men ikke i preteritum: leggja, lagði segja, sagði. - Sterke verb kan ha ulike rotvokaler (pga. avlyd) i presens, preteritum singular, preteritum plural og perfektum partisipp: bera, bar, báru, borit fara, fór, fóru, farit ganga, gekk, gengu, gengit koma, kom, kómu, komit láta, lét, létu, látit sjá, sá, sá, sétt taka, tók, tóku, tekit vera, var, váru, verit verða, varð, urðu, orðit. - Verbene segja og hafa har presensformer av dǿma- klassen (segi, segir hefi, hefir), men preteritumsformer av telja- klassen (sagði hafði). - Husk at v faller bort framfor runde vokaler (dvs. y, ý, u, ú, ø, ǿ, o, ó, men ikke ǫ): verða urðu, orðit (jf. tysk werden, wurden, ge-worden), men svara svǫruðu. 3
Verbalt bøyningsskjema i indikativ presens sterke verb dǿma- klasse kasta- klasse preterito- presentisk telja- klasse ek fer mǽl- i svar- a á skal þú fer- r mǽl- ir svar- ar á- tt skal- t hon fer- r mǽl- ir svar- ar á skal vér svǫr- um eig- um þér svar- ið eig- uð þǽr svar- a eig- u Verbalt bøyningsskjema i indikativ preteritum sterke verb svake verb ek bar lét sá sag- ð- a þú bar- t lézt (= lét- st) sá- tt sag- ð- ir hon bar lét sá sag- ð- i vér bár- um sá- m sǫg- ð- um þér bár- uð sá- ð sǫg- ð- uð þǽr bár- u sá sǫg- ð- u Obs! - Ord med a har alltid u-omlyd framfor endelser med u, trykksterk a blir til ǫ, trykklett a til u: at fara, vér fǫrum hann svaraði, þeir svǫruðu. - Endelsen i 2. person singular preteritum av sterke verb er -st der stammen ender på -t eller -d: þú lézt (= lét-st). Den er -tt etter vokaler: þú sátt. - Hvis rotvokalen støtter sammen med en trykklett vokal, da forsvinner trykklett i etter é, trykklett u etter á, ó, ú og trykklett a etter á, f.eks.: þér séð (< sé-ið), þér sáð (< sá-uð). Jf. regel (6) i Norrøn grammatikk i hovuddrag, s. 38. - Preterito-presentiske-verb har samme endelser i presens som sterke verb i preteritum (der har de fått navnet sitt fra). I preteritum er disse verbene svake: eiga, ek á, þú átt, hann á (presens), ek átta, þú áttir, hann átti (preteritum). PERFEKTUM og PLUSKVAMPERFEKTUM blir brukt på omtrent samme måte som på moderne norsk. De er sammensatte tempusformer: en finitt form av hafa som hjelpeverb kombineres med supinum av hovedverbet, dvs. dets perfektum partisipp i akkusativ nøytrum singular: ek hefi sétt jeg har sett, hann hefir svarat han har svart, þau hǫfðu lagt de hadde lagt, vér hǫfum verit vi har vært. I disse eksemplene regner vi hefir svarat har svart som perfektum (presens av hjelpe- verbet) og hǫfðu lagt som pluskvamperfektum (preteritum av hjelpeverbet). 4
Oppgaver 1. Oversett Prologus av Margrétar saga (Jf. «Merknader til norrøne tekstar på NOSP 103» for støtte.) Obs! Jeg har endret teksten her og der, ikke bare skriv av Else Mundals oversettelse. Síðan dróttinn várr Jesus Kristr hafði upp stigit til himna til Guðs, þá lét hann postola sína fara víða um heiminn. Þeir skyldu hans erindi fram bera ok hjǫlp veita mǫnnum. Þá tóku margir við trú, bǽði karlar ok konur. En trúin var þó nǫkkut erfið, því at þeir váru fleiri er í móti mǽltu, en hinir er fylgðu. Sá maðr er nefndr Theophilus, er sǫgu þessa hefir gert. Hann segir svá frá sér: «Ek heiti Theophilus, trúi ek á Guð almáttkan fǫður ok son ok anda helgan. Ek em skírðr í hans nafni ok lǽrðr á helgar ritningar. Ek veit hversu heilǫg Margrét barðisk í móti djǫflinum ok sigraði hann. Allir þeir sem heyra þessa sǫgu, skulu varðveita hana í hjartanu ok hafa hana sem optast millum handa ok biðja þessa hina helgu mey Margrétu at árna oss við Guð heilsu bǽði þessa heims ok annars.» 2. Erstatt preteritum og pluskvamperfektum i det første avsnittet med presens og perfektum: Síðan dróttinn várr Jesus Kristr hefir... 3. Beretningen til Theophilus er skrevet i jeg- form. Skriv den om igjen og begynn med: Hann hét Theophilus... (Tips: Husker du hvordan man lager pluskvamperfektum?) Noen verb i tillegg: infinitiv norsk 3. sg. pres. 3. sg. 3. pl. perf. part. árna e- m e- s hjá e- m gå i forbønn hos en om noe for noen árnar árnaði árnuðu árnat berjask slåss bersk barðisk bǫrðusk barizk biðja be biðr bað báðu beðit fylgja følge fylgir fylgði fylgðu fylgt heyra høre heyrir heyrði heyrðu heyrt sigra e- n seire over en sigrar sigraði sigruðu sigrat stíga stige stígr steig stigu stigit trúa tro trúir trúði trúðu trúat veita gi veitir veitti veittu veitt 5
Forslag til løsning på oppgavene i leksjon 5 1. Oversett Prologus: Etter at Herren vår, Jesus Kristus hadde steget opp til himmelen til Gud den allmektige Fader, lot han apostlene sine dra vide omkring i verden. De skulle bære frem hans ærend og gi hjelp til menneskene. Da tok mange ved troen, både menn og kvinner. Men troen var den gangen noe vanskelig, fordi de var flere som mælte imot enn de som fulgte (kristendommen). Den mannen som har laget denne soga, er kalt Theophilus. Han sier dette om seg: «Jeg heter Theophilus, jeg tror på Gud den allmektige Fader og Sonen og Den Hellige Ande. Jeg er døpt i hans navn og lærd i de hellige skriftene. Jeg vet hvordan den hellige Margret sloss mot djevelen og seiret over ham. Alle som hører denne soga, skal gjemme henne i hjerte og ha henne som oftest mellom hendene og be til den hellige møya Margreta å gå i forbønn hos Gud om frelse for oss både i denne verdenen og i den neste.» 2. Preteritum til presens. Síðan er dróttinn várr Jesus Kristr hefir upp stigit til himna til Guðs fǫður almáttigs, þá lǽtr hann postola sína fara víða um heiminn. Þeir skulu hans erindi fram bera ok hjǫlp veita mǫnnum. Þá taka margir við trú, bǽði karlar ok konur. En trúin er þó nǫkkut erfið, því at þeir eru fleiri er í móti mǽla, en hinir er fylgja. 3. «Ek heiti» til «hann hét». Hann hét Theophilus, trúði hann á Guð almáttkan fǫður ok son ok anda helgan. Hann var skírðr í hans nafni ok lǽrðr á helgar ritningar. Hann vissi hversu heilǫg Margrét hafði barizk í móti djǫflinum ok sigrat hann. Allir vér sem heyrum þessa sǫgu, skulum varðveita hana í hjartanu ok hafa hana sem optast millum handa ok biðja þessa hina helgu mey Margrétu at árna oss við Guð heilsu bǽði þessa heims ok annars. eller: [...] Allir þeir sem heyrðu þessa sǫgu, skyldu varðveita hana í hjartanu ok hafa hana sem optast millum handa ok biðja þessa hina helgu mey Margrétu at árna þeim við Guð heilsu bǽði þessa heims ok annars. 6