Hvordan avlive en vågehval? Egil Ole Øen Mer enn én gang er jeg blitt møtt med argumentet at nordmenn i motsetning til urbefolkninger, ikke har lange tradisjoner for fangst av hval. Og at Norge derfor ikke har noen historisk rett til å drive hvalfangst. Det er en ganske utrolig påstand, siden den norske kystfangsten er svært gammel. Kystfangsten av hval må ikke forveksles med den industrielle, pelagiske storhvalfangsten som bare varte et kort århundre. Det er gjort funn av skjelettrester etter storhval på steinalderboplasser, disse hvalene drepte jegerne trolig selv. Også hos andre kystfolk, blant annet ved Stillehavet og Beringstredet, er det funnet lignende spor av hvalfangst fra 4 5000 år tilbake. I Norge vitner sagalitteraturen og gammelt lovverk om hvalfangst. Best kjent er trolig Ottars beretning om fangst av sjøpattedyr fra år 890. Mindre kjent er at både Den eldre Gulatingsloven fra 900-tallet, Frostatingsloven og Magnus Lagabøters Landslov fra 1200- tallet har bestemmelser om fangst og fordeling av fangsten. I Kongespeilet fra samme tidsepoke, beskrives arter av hval som veides. Fra Sotra kjenner vi til fangst av vågehval med piler infisert med bakterien Clostridium septicum helt tilbake til 1200-tallet. Denne unike fangstmetoden er trolig langt eldre. Norsk vågehvalfangst Norsk hvalfangst i dag er synonymt med fangst av vågehval fra fiskebåter som rigges om fra fiske til fangst. Den foregår i tiden april til augustseptember. Båtene, 15 til 30 meter lange, har en karakteristisk tønne med svart bånd i masten for utkikk etter hval og er bevæpnet med harpunkanon. Harpunen har to mothaker (klør) og en sprenggranat med sprengstoffet pentritt montert foran klørne. Granaten (Hvalgranat-99) er utstyrt med en avtrekkermekanisme, en dobbeltkrok, som er festet til en sterk snor. Sprengstoffet detonerer når harpunen har trengt 65 70 cm inn i dyret. Til harpunen er det festet en kraftig line, forløperen, som hvalen hales inn til båten etter. I tillegg er alle båter utstyrt med en eller flere grovkalibrede rifler som reservevåpen. Vågehvalen er lite synlig på sjøen, så fangsten foregår helst i rolig vær. Ingen fangstsituasjoner er helt like. Mange hvaler skytes når de kommer inn til båten, ellers følger båten etter hvalen i rolig tempo. Vanlig skuddhold er 20 50 meter. Når hvalen er skutt, trekkes den raskt inn til båten. Dersom det er tvil om den er død, skytes hvalen i hjernen med geværet når den er ved skutesiden. Deretter legges en stropp om sporden, slik at dyret kan hales inn på tvers av dekket gjennom en port i skutesiden. Hvalen blodtappes og flenses (slaktes) på dekket. Kjøttet tas av i hele fileter eller store stykker («lunser») og legges til kjøling på dekk. Enten leveres det som ferskvare på land for videreforedling og pakking, eller så lagres det i is i lasterommet og leveres når båten kommer til land senere. Hvalkjøtt som er behandlet riktig, kan lagres i is i flere uker. Hode, finner og skjelett blir vanligvis dumpet på sjøen, og ofte dumpes også spekket. I mange andre land blir disse produktene betraktet som de viktigste og tatt vare på. 50
Foto: Karl Frafjord. Den årlige, norske kvoten av vågehval er i dag på nærmere tusen dyr. Et stort problem i dag er at mange mottak for hvalkjøtt er lagt ned, slik at førstehåndsavsetningen er blitt vanskeligere. Dette problemet er ikke løst, slik at fangsten de siste årene er blitt stoppet midt i den beste sesongen. Dette har motstanderne av hvalfangst misbrukt ved å hevde at bestanden er mindre enn det forskerne har beregnet, eller at etterspørselen hos forbrukerne har gått ned. Så selv om vi i Norge på mange måter har vunnet «kampen om hvalfangsten» internasjonalt, har ikke de ansvarlige organisasjoner og myndigheter løst dette hjemlige problemet. Dette kan føre til at hvalfangsten likevel blir en tapt sak. Når er en hval død? Metoder for fangst og avliving har vært blant de «heteste» temaene i kampanjer mot hvalfangst, spesielt på 1980- og 1990-tallet. Denne debatten er ikke avsluttet, heller ikke i Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC), selv om argumentene er langt mer avdempet og saklige i dag. Hovedårsaken til at debatten er blitt mer saklig, er at norske myndigheter ikke blankt avviste kritikken, men tok den på alvor. Vi har i dag god dokumentasjon og gode argumenter til å imøtegå slike angrep. Dyrevelferd i forbindelse med hvalfangst er ikke regulert av hvalfangstkonvensjonen og IWC. Henriksen 60 mm harpunkanon med harpun og sprenggranat. Imidlertid har Norge deltatt i diskusjoner om dette i IWC på frivillig basis, fordi dyrevelferd (rask avliving) står sentralt i det nasjonale regelverket for fangstutøvelsen. Fram til 1976 var ikke vågehvalfangst regulert av IWC. Likevel gjorde IWC i 1975 vedtak om å undersøke om det var mulig å forbedre fangstmetodene og sørge for bedre opplæring av skyttere. Etter det ble avlivingsmetoder drøftet i IWC hvert år. I 1980 ble det arrangert et arbeidsmøte om alternative avlivingsmetoder, også for vågehval. Dette resulterte i en anmodning til hvalfangstlandene om å undersøke alternativer til kaldharpun (harpun uten sprenggranat) ved fangst av vågehval, deriblant høghastighetsprosjektiler og sprenggranater. Det er vanskelig å bestemme nøyaktig når en hval dør om den ikke er på overflaten. På møtet ble det enighet om å bruke praktiske kriterier. Det ble bestemt at hvalen er død når underkjeven henger slapt ned, forlemmene (sveivene) ligger langs siden eller det ikke kan registreres bevegelse i forløperen. Disse kriteriene hadde den svakhet at noen dyr ville være døde før det kunne registreres. For å bestemme dødstidspunktet mer nøyaktig, skulle disse kriteriene om mulig sammenholdes med skader på indre organer hos det døde dyret. Norske myndigheter fulgte straks opp henstillingen fra IWC. Via Hvalfangstens sikringsfond finansierte Fiskeridepartementet et femårig prosjekt ved Norges veterinærhøgskole (NVH) fra 1981. I tillegg til forskning på avlivings- 51
metoder, skulle det utvikles og tas i bruk nye metoder for fangst og avliving. Dessuten skulle opplæring av fangerne organiseres. Arbeidet med fangstmetoder og opplæring fortsatte også etter at dette prosjektet var avsluttet i 1986, med flere avbrudd helt fram til 2005. Den tidligste forskningen Da fangst av vågehval med harpunkanon startet på slutten av 1920-tallet fantes det, i motsetning til i storhvalfangsten, ingen spesielle redskaper. Mindre kanoner av flere slag ble brukt, også slike som hadde vært brukt i fangst av brugde og nebbhval (bottlenose). Fangsten ga ikke økonomi til kostbare forsøk og investeringer. Selve avlivingen skjedde ofte med lanser etter at hvalen var krøkt. Harpunkanoner utviklet av Kongsberg og Henriksen til småhvalfangst var trolig en betydelig forbedring. I tillegg ble grovkalibret rifle innført som hjelpevåpen til avliving i 1979. I prosjektet ved NVH var det første målet å undersøke noen av de fangstmetodene som ble diskutert på arbeidsmøtet i 1980, for deretter å fokusere på de metoder som pekte seg ut som mest realiserbare. Imidlertid måtte noen viktige praktiske og sikkerhetsmessige hensyn ivaretas. Norske vågehvalfangere var ikke profesjonelle hvalskyttere, men fiskere som hadde fangsten som binæring fra små fartøy. Nye metoder til å erstatte den over femti år gamle tradisjonen med bruk av kaldharpun, måtte snarere redusere enn øke risikoen for fangerne selv. Forsøk med elektriske harpuner er kjent helt tilbake til 1870-tallet. Nye eksperimenter ble gjenopptatt i Norge og Tyskland i 1930-årene, mens japanske planer om elektriske harpuner trolig bare kom til tegnebordet. Etter en grundig gjennomgang av tilgjengelig litteratur og besiktigelse av elektriske harpuner i norske museer, ble konklusjonen at slike var ubrukelige til hvalfangst. I 1950-årene ble det i Norge eksperimentert med harpuner fylt med karbondioksyd, noe som ikke ga noen praktiske resultater. Denne muligheten ble undersøkt igjen fordi det på 1980- møtet ble vist til undersøkelser der griser døde momentant ved injeksjon av høgtrykksluft i muskulaturen. To harpuner med servostyrte ventiler og komprimert luft med trykk på henholdsvis 200 og 400 kg, ble konstruert og prøvd på en død hval. Etter dette forsøket kunne metoden legges død også i IWC. Til tross for at hvalfangsten produserer mat for mennesker, har det vært gjort forsøk med bruk av kjemikalier og medikamenter. Denne metoden måtte vurderes fordi den gjentatte ganger ble lansert i IWC. Nervegifter som kurare og blåsyre ble prøvd i britisk hvalfangst på 52 Vågehvalen kan være nysgjerrig og nærme seg båter. Foto: FFI.
1800-tallet, med heller dystre resultater for både hval og noen av mannskapet. Likevel ble det planlagt å bruke kurare til bedøvelse og avliving, med spesialbygget injeksjonsutstyr, fra en norsk båt i Sørishavet på begynnelsen av 1950- tallet. Heldigvis ble metoden aldri prøvd på hval. Etter en uheldig prøveskyting om bord, nektet mannskapet å bruke utstyret av frykt for å bli forgiftet. Resultatene fra gjennomgangen av tilgjengelig litteratur og norske arkiver, samt en vurdering av nyere kjemikalier og medikamenter for bedøvelse av pattedyr, ble rapportert til IWC i 1984. De fleste deltakerne godtok at metoden var ubrukelig, både av praktiske og konsummessige årsaker. Forsøk med harpun, prosjektil og granat I 1981 var det vel 90 vågehvalkonsesjoner. Hvalen ble da skutt med kaldharpun. Dersom den ikke døde raskt, noe det skulle vise seg at den sjelden gjorde, ble forløperen enten festet til en blåse og sluppet i sjøen, eller hvalen gikk med «lina i bukt» til den trøtnet og ble omskutt. Innsamling av data for kaldharpunfangst, ballistiske forsøk med harpuner, fangstforsøk med modifiserte kaldharpuner og forsøk med høghastighetsprosjektiler ble gjennomført parallelt i tre feltforsøk i årene 1981 1983. Kunnskap om avliving med kaldharpun manglet fullstendig og var helt nødvendig for å kunne sammenligne med alternative fangstmetoder. Noen fangere hevdet at metoden var den beste som kunne oppnås til fangst av vågehval. Tvert imot viste det seg at den ikke var særlig effektiv som avlivingsmetode. Kaldharpunen som ble brukt hadde en konisk utformet spiss (nese) foran harpunklørne, trolig en arv fra de gamle hvalgranatene. Skyteforsøk mot sjømål viste at den spisse harpunen endret bane når den traff vannet. Den «svingte av og oppover» og treffsikkerheten ble dermed så som så. Fangerne kompenserte for dette ved helst å skyte hvalen skrått bakfra, noe som ga et større målområde og gjorde at hvalens bevegelse framover spilte mindre rolle. Harpunen kunne treffe hvor som helst på kroppen, hensikten var først og fremst å krøke dyret slik at det kunne avlives. Data innsamlet fra fangsten i 1981-1983 viste at relativt få hvaler døde momentant. Bare 17 prosent var registrert døde i løpet av det første minuttet. Midlere overlevelsestid (når 50 prosent av hvalene er døde) var 10 minutter og gjennomsnittstiden mer enn 11 minutter. Etter skyteforsøkene med den spisse harpunen, ble det laget flere harpuner med butt neseparti. Skyteprøvene viste at samtlige ga rettere og mer stabile harpunbaner i vannet enn den spisse harpunen. Den som ga retteste bane, ble brukt til fangstforsøk. Resultatene viste at avlivingstiden med denne harpunen var kortere enn for den tradisjonelle, spisse harpunen, men dette var ikke nok til å anbefale fortsatt bruk av kaldharpun. Denne harpunen la imidlertid grunnlaget for utformingen av nesepartiet på harpungranaten som ble utviklet senere. Relativt lette prosjektiler med utgangshastighet opp mot 1000 m/s og over, er velkjente i militær sammenheng. Slik ammunisjon gir en nærmest eksplosiv virkning ved treff i organer og vev. Ideen var å utnytte denne «sprengeffekten» til å avlive vågehval, men fordi vågehval synker når den dør, må den harpuneres for ikke å gå tapt. Høghastighetsprosjektiler kunne derfor bare brukes sammen med harpun. Det ble konstruert tre typer 20 mm høghastighetsprosjektiler til feltforsøk i samarbeid med Raufoss ammunisjonsfabrikk. Prosjektilene ble skutt ut med et våpen lånt fra Forsvaret. For å kartlegge skuddkanaler og organskader ved treff i forskjellige regioner, ble prosjektilene først skutt inn i to døde hval som ble holdt flytende ved hjelp av bøyer. To av disse prosjektilene ble brukt videre i fangstforsøk. Begge ga rask dødelighet ved treff i brystet eller skallen, men de gikk ikke dypt nok inn i dyret dersom de først traff vannet. De ble forkastet som fangstmetode, både fordi de bare kunne brukes etter harpunering og i tillegg innebar en betydelig risiko for farlige og langtrekkende rikosjetter. En grovkalibret rifle ville gjøre den samme jobben både raskere og tryggere. Ettersom man i Japan hadde startet forsøk med harpungranater med sprengstoffet pentritt i 1980, var det naturlig at disse forsøkene først ble videreført der. Da vi etter hvert fant ut at ingen av metodene som er beskrevet 53
ovenfor var brukbare, ble den japanske prototypen prøvd i Norge i samarbeid med japanske forskere. Til dette feltforsøket ble det også bygget to norske prototyper på slike hvalgranater. Verken den japanske prototypen eller de norske fungerte tilfredsstillende i den norske fangsten. Av den grunn ble to helt nye norske prototyper laget. Disse ble prøvd i et stort fangstforsøk som omfattet alle fartøy i 1984. Den ene av de to prototypene (Raufoss harpungranat) var overlegen i funksjon, og ble godkjent etter omfattende utprøving også i 1985 og 1986. Resultatene fra fangstforsøkene i 1984-86 viste at andel hvaler som ble avlivet momentant eller raskt, økte fra 17 % med kaldharpun til 45 % med den nye harpungranaten. Middelverdien ble redusert fra 10 til 1 minutt og gjennomsnittelig overlevelsestid fra 11 til 6½ minutt. Dette er verdier basert på IWCs kriterier for død og må regnes som maksimumsverdier. Andelen momentant døde dyr var derfor trolig noe høgere enn 45 %. Kaldharpun og bruk av blåser ble forbudt i 1984. Da disse resultatene ble offentliggjort, var 54 avlivingsmetoder i den norske vågehvalfangsten ikke lenger et stort tema i IWC. Utvikling av en ny harpungranat Med en effektiv avlivingsmåte på plass, begynte motstanderne av hvalfangst å dra i tvil beregningene av bestandens størrelse. Tellinger av vågehval omkring 1990 viste at bestanden var mer enn stor nok til å tillate høsting. Da kom spørsmålet om avlivingsmetoder igjen i fokus, og det ble krevd et nytt arbeidsmøte om avlivingsmetoder i 1992. Her skulle man også diskutere fangsten til inuitter på Grønland og eskimoer i Alaska, grindhvalfangsten på Færøyene og japanernes forskningsfangst i Sørishavet. Fra norsk side var vi godt forberedt og kritikken mot norsk fangst fikk liten faglig støtte. Imidlertid viste forskningsfangsten i 1992 at det var rom for ytterligere forbedringer. Før den ordinære fangsten ble gjenopptatt i 1993, ble det arrangert obligatoriske kurs for fangerne og innført obligatoriske skyteprøver både med harpunkanon og rifle. Fangstutstyret ble forsterket slik at en påskutt hval kunne vinsjes inn raskt, og skytterne ble lært opp til å skyte hvalen mest mulig fra siden. Kursing av skyttere og forbedring av utstyret fortsatte. Da IWC arrangerte ett nytt møte i 1995, var andelen momentant døde dyr kommet opp i 62 % og gjennomsnittelig avlivingstid var redusert til 3½ minutt. Av sikkerhetsmessige grunner var hvalgranaten (Raufossgranaten) fra 1984 komplisert oppbygget. Den kunne ikke desarmeres etter bomskudd og var utstyrt med selvødelegger som sprengte granaten etter 5 sekunder for å hindre at armerte granater ble halt om bord. Både i forskningsfangsten i 1992 og i den ordinære fangsten i 1993 ble det påvist at enkelte granater ikke detonerte. Dette innebar et sikkerhetsproblem så vel som et dyrevelferdsproblem. Feilen ble påvist og reparert, men da oppstod et nytt problem i selvødeleggerfunksjonen. Da produsenten ikke kunne garantere at denne feilen, som innebar en betydelig sikkerhetsrisiko, ikke oppstod i framtiden, måtte vi finne fram til en ny og sikrere harpungranat. Dette arbeidet startet med et nytt prosjekt ved Norges veterinærhøgskole i 1997 i samarbeid med Forsvarets forskningsinstitutt. Prosjektet ble primært finansiert av Fiskeridepartementet og Norges forskningsråd, men til sist betalt av Hvalgranat-99. Foto: Egil Ole Øen.
Illustrasjon: Ernst Høgtun, Tromsø Museum Universitetsmuseet. fangerne selv ved prispåslag på granatene. Den nye granaten, Hvalgranat-99, ble bygget omkring en reversibel armerings- og sikkerhetsmekanisme. Denne armerer granaten når den skrus helt fast på harpunen og sikrer den momentant så snart den løsnes litt fra harpunen. Granaten kan derfor trygt tas av og gjenbrukes dersom skuddet bommer. Pentritt ble beholdt som sprengstoff, men ladningen ble øket og støpt for å bedre sikkerheten. Samtidig ble vekten på granaten redusert til nærmere det halve for å gi bedre balanse i kanon og harpun og dermed øke treffsikkerheten. Utviklingsarbeidet med feltutprøving og kvalitetssikring gikk over tre fangstsesonger (1997 99). Granaten ble godkjent av norske myndigheter og tatt i bruk i 2000 etter kursing av hvalfangerne. Da IWC arrangerte et nytt arbeidsmøte om avliving i 1999, kunne Norge legge fram foreløpige resultater fra forsøkene med den nye granaten. I nye arbeidsmøter i 2003 og 2006, ble avlivingsdata fra 1667 vågehval fangstet med den nye granaten (Hvalgranat-99) i årene 2000 02 presentert, sammen med data for 2106 vågehval fangstet enten med den gamle granaten i årene 1996 99 eller med prototyper av den nye granaten. Overlevelseskurve for 1667 vågehvaler, skutt i 2000 02 med den nye granaten utviklet i 1997 99. De fleste dyrene døde momentant, noen få levde så lenge som 15 minutter, mens kun ett dyr levde i en halvtime. For den nye granaten økte andelen momentant avlivede dyr fra vel 60 til 80 %, mens gjennomsnittstiden ble redusert til vel to minutter. Bare 0,5 % av dyra måtte omskytes, mot ca. 4 % tidligere. Resultatene viser at hvalen dør momentant når granaten detonerer i brysthulen eller i nærheten av ryggrad og hjerne. Også detonasjon i forreste del av buken og i muskulaturen over brysthulen, kan resultere i momentan eller meget rask død. Treff i andre områder gir generelt dårligere resultat, og skudd bakfra eller forfra gir betydelig risiko for skadeskyting. Hvordan bevise at hvalen er død? Det viktigste ved en avlivingsmetode er at den gir rask bevisstløshet og dermed bortfall av smertefølelsen. Fra tidligere visste vi at bevisstløshet og død inntraff momentant eller svært raskt også når pentrittgranaten detonerte andre steder enn i de mest sentrale regioner av dyret. Altså også i områder der vi ikke venta at skaden på selve detonasjonsstedet skulle medføre momentan bevissthetløshet og død. Dette tyder på at det oppstod akutte hjerneskader. Vi ønsket mer kunnskap om dette og om hvor raskt en hval kan dø ved detonasjon i ulike organer og regioner. Derfor ble det ved NVH gjennomført studier av patologiske forandringer i hjernen og andre vitale organer på skutte dyr (finansiert av 55
Norges forskningsråd). Siden hjernen lett kan skades og påføres kunstige forandringer i fersk tilstand, fikserte vi den inne i hodeskallen kort tid etter at hvalen var skutt. Under dette arbeidet ble avlivingstid registrert etter IWCs kriterier; treffområde, reaksjon hos dyret ved detonasjon og synlige skader på hjernen og øvrige organer. De etterfølgende undersøkelser av de indre deler (histologi) av 68 hjerner viste at det oppstod akutte blødninger og skader i hjernebasis og i andre sentrale deler av hjernen som medførte momentant bevissthetstap og død, selv om granaten detonerte relativt fjernt fra hoderegionen. Undersøkelsene viste også at skudd fra rifle med kaliber.375 og.458 med rundneset, helmantlet, ammunisjon dreper hvalen momentant ved treff både i og nær hjernen og i nakkevirvler. De viste også at en vågehval, som de fleste andre skapninger, kan ha ubevisste, reflektoriske bevegelser av lemmene (sveiver og hale) etter at den er hjernedød. Hos slaktedyr brukes nettopp reflektoriske bevegelser av lemmene som bevis på vellykket bedøvelse. Motstanderne av hvalfangst i IWC bestred at dette gjaldt for hvaler og hevdet at alle bevegelser indikerte at hvalen var i live og at avlivingstidene var underestimerte. Noen hevdet også, uten rot i virkeligheten, at hvalhjernen fortsetter å leve selv etter at hodet er skilt fra kroppen, på grunn av hvalers spesielle tilpasninger til dykking. Vi hadde imidlertid vist at når dødstidspunktet ble bestemt på grunnlag av mangel på bevegelser, ville avlivingstiden bli overestimert. Dermed kunne en del døde dyr feilaktig bli bedømt til å være levende etter at døden var inntrådt. I årene 1981 til 2002 ble det samlet og publisert avlivingsdata fra 5552 vågehval, og to doktorgrader om emnet har blitt forsvart ved Norges veterinærhøgskole. IWC ønsket likevel at datainnsamlingen skulle fortsette. Det norske synet er at vår avlivingsmetode er godt dokumentert og godkjent, og at en kontinuerlig overvåking ikke lenger er nødvendig. Det er nok med stikkkontroller. Imidlertid er norske forskere enige i at IWCs kriterier for død kan brukes av fangerne for å avgjøre om et dyr bør omskytes dersom de er i tvil. Avlivingsmetodene i norsk vågehvalfangst har i dag et godt ry internasjonalt. IWC anbefaler faktisk andre hvalfangstland å kontakte norsk ekspertise for veiledning i å forbedre sine metoder for avliving av hval, noe som også blir gjort. Forfatteren: Egil Ole Øen, tidligere førsteamanuensis ved Norges Veterinærhøgskole med doktorgrad på forbedring av avlivingsmetoder for hval i Norge og Alaska. Nå pensjonist og rådgiver på fangst og avliving av hval (og sel) i IWC, NAMMCO, Norge, Island, Grønland, Canada, Alaska og Russland. E-post: egiloeen@online.no Adresse: Vestbyveien 46, 1440 Drøbak. 56