Finansdepartementet postmottak@fin.dep.no 2017 Fornebu 6.januar HØRING FORSKRIFT OM FAKTURERING AV KREDITTKORT Vi viser til departementets høringsbrev av 28.11.2016 vedlagt høringsnotat og utkast til forskrift om fakturering av kredittkort. Bank Norwegian har følgende bemerkninger til forslaget: Innledning Forskriften skal slik Bank Norwegian tolker høringsbrevet: - Representere krav til god forretningsskikk. - Hindre at kunder får for høy kreditt i forhold til inntekt, betjeningsevne og øvrig kreditt. - Synliggjøre kostnad ved utsatt betaling. - Bidra til at flere kunder betaler totalt utestående ved første gangs fakturering. Videre begrunnes det i høringsbrevet at «mange kunder har etterlyst mulighet til å få fakturert totalt utestående beløp», samt at «Finanstilsynet får mange henvendelser om dette». Høringsbrevet inneholder ingen kvantifisering av omfanget av «problemet», i form av antall henvendelser sammenholdt med antall utestående kort e.l. Det er ifølge Norges Bank utstedt 5,5 millioner internasjonale betalingskort med kredittfunksjon i Norge per 31. desember 2015. Med så mange utstedte kort må det påregnes at en del kunder har meninger og ønsker for produktenes funksjoner. Det bør dog være et vesentlig antall henvendelser som utløser forskriftsregulering av enkelte produktfasiliteter. Videre er fakturering av totalbeløp en produktegenskap som finnes i mange eksisterende kortprodukter. Bank Norwegian mener på generelt grunnlag at etterspørsel etter bestemte produktegenskaper bør dekkes av markedet der dette er mulig. Forbrukerne står fritt til å velge produkter med de egenskaper de ønsker. Er totalfakturering av utestående beløp i betalingsfeltet en viktig produktegenskap for forbruker, bør forbruker velge de produktene som inneholder disse egenskapene. På samme måte bør det være opp til forbruker å kunne velge produkter hvor betalingsfeltet på faktura representerer kortutsteders minimumskrav. Forslaget til forskrift vil frata forbruker denne valgmuligheten. Bank Norwegian har forståelse for Finansdepartementes bekymring for generell gjeldsoppbygning i samfunnet og husholdningenes totale gjeldsbelastning. Videre er vi helt enige i at kostnaden ved å ta Side 1 av 5
opp gjeld, eller ved å utsette betaling, bør være tydelig og godt synlig for forbruker. Det er også åpenbart at forbruker ikke bør forledes til å betale mindre enn de har intensjon om å betale, med den følge at de bygger opp gjeld som forbruker ikke har hatt til hensikt å pådra seg. Det foreligger, slik Bank Norwegian ser det, ingen dokumentert begrunnelse eller sannsynliggjøring av at den foreslåtte forskriften vil bidra til å oppnå de ønskede resultatene. En eventuell positiv effekt av forskriften vil etter vårt syn ikke oppveie for de negative effektene. Våre kommentarer til utkastet er følgende: 1 Virkeområde Forskriften gjelder finansforetak, herunder norske filialer av utenlandske foretak, som utsteder og fakturerer kredittkort og andre betalingskort knyttet opp mot konto med kredittavtale til forbrukere. En eventuell forskrifts virkeområde bør ikke begrenses til kreditter knyttet opp mot kredittkort og andre betalingskort. Det er allerede mange nye betalingstjenester i markedet, og det er sannsynlig at mange flere vil komme. Bank Norwegian finner det unaturlig at eksempelvis faktureringstjenester eller mobilbetalingstjenester som knyttes opp mot kredittrammer, skal unntas fra en eventuell forskrift. Bank Norwegian stiller spørsmål ved om forskriftens ordlyd klargjør om utenlandske foretak som driver grenseoverskridende virksomhet inn i Norge, er omfattet av forskriften. 2 Ufravikelighet Forskriften kan ikke fravikes ved avtale. Bank Norwegian er uenig i at forbruker ikke skal ha frihet til å avtale faktureringsegenskaper eller justering av kredittramme. Vi kan ikke se at det foreligger noen saklig begrunnelse for en slik innskrenkning i avtalefriheten. 3 Kredittvurdering og endring av kredittramme Finansforetaket skal alltid avslå en søknad om kredittkort ved negativ kredittvurdering, jf. finansavtaleloven 46b, og skal ikke øke kredittrammen uten etter ny søknad fra kunden. Det er uklart hva Finansdepartementet legger i «negativ kredittvurdering». Vi forutsetter her at Departementet med negativ kredittvurdering mener betalingsanmerkning, eller at betalingsanmerkning omfattes av begrepet «negativ kredittvurdering». Bank Norwegian har som ufravikelig praksis å avslå alle søknader om kredittkort dersom det foreligger en betalingsanmerkning. Banken er likevel uenig i at dette skal forskriftsfestes. Dette vil si at forbrukere skal nektes tilgang til kreditt uansett hva slags type betalingsanmerkning de måtte ha. Eksempelvis vil en parkeringsbot eller andre bagatellmessige krav som sier lite om forbrukers kredittverdighet, ufravikelig hindre forbruker i å kunne anskaffe seg en rekke kreditt- og betalingsfasiliteter. Videre mener vi at en begrensning av finansinstitusjoners anledning til løpende å vurdere kundens kredittverdighet og justere kredittrammen etter denne, i mange tilfelle vil kunne gi den motsatte effekten av det Departementet ønsker å oppnå. For den store majoriteten av kunder er tilgang til kreditt et gode. Et korts anvendelighet og akseptansegrad vil blant annet være avhengig av å ha en tilgjengelig kredittramme som oppleves relevant. Det er vanlig praksis blant mange tilbydere å tilby nye kunder en lavere kredittramme enn Side 2 av 5
kundene, basert på eksterne data, er kvalifisert til å få, for så å øke kredittrammen etter hvert som kundene viser seg kredittverdige. På denne måten reduserer selskapene sin risiko for tap, og kunder som viser seg ikke å ha den betalingsevnen som kredittvurderingen tilsa, har en redusert mulighet til å pådra seg en for stor gjeld. Dette er ansvarlig kredittgivning i praksis, som både kredittyter og kredittmottaker er tjent med. Den foreslåtte forskriftsendringen vil kunne føre til en tilpasning hvor den initialt innvilgede kreditten blir høyere. Det å ha høy tilgjengelig ramme er viktig for mange forbrukere. Å tilby tilstrekkelig høy ramme initialt vil kunne bli et viktigere konkurranseparameter. 4 Opplysninger under kredittforholdet Opplysningene som skal fremgå av kontoutskrift, jf. finansavtaleloven 48a, skal stå på fakturaen eller i et vedlegg til fakturaen. Opplysningene skal gis hver måned, og opplysningene skal være godt synlige. Bank Norwegian har ingen praktiske innvendinger mot dette, men finner det på prinsipielt grunnlag merkelig å forskriftsfeste at man skal følge loven. 5 Fakturering av utestående kreditt På alle fakturasystem skal beløpsfeltet på fakturaen vise samlet utestående kreditt. Kunden skal på fakturaen gis informasjon om at beløpet kan endres til et lavere beløp og hvilket beløp som minimum må betales. En slik regulering vil etter bankens vurdering ikke være forsvarlig og heller ikke i kundenes beste interesse. Bankens syn er begrunnet i følgende: 1. Egenkontroll av faktura. Kunden skal gjennomføre en kontroll av faktura og på denne måten aktivt bekrefte total saldo. Ved alle andre fakturatyper enn efaktura, får kunden fakturaspesifikasjonen sammen med betalingsinformasjonen. Når kunden betaler med efaktura, er den tekniske løsningen slik at kunden enkelt kan betale uten å se på spesifikasjonen. Kontoavtalene regulerer at kunden skal kontrollere sin kontoutskrift, samt snarest melde fra til banken dersom kontoutskriften ikke samsvarer med kundens egne noteringer. Samtidig gis det en frist på senest 13 måneder for denne meldeplikten. Et brukersteds plikt til å oppbevare og utlevere bilag i henhold til VISA-regelverket er kortere enn dette, det samme gjelder bankens mulighet til å gjenbelaste en transaksjon som bestrides fra det aktuelle brukerstedet. Dersom varsling til banken om ukjente transaksjoner ikke skjer uten ugrunnet opphold, vil bankenes mulighet til å bistå kunden med å fremskaffe bilag fra brukerstedet og reklamasjon på kundens vegne, kunne begrenses. Vi vil i tiden fremover se at det blir mer vanlig med Card on file (COF) og gjentakende betalinger. Ved gjentakende betalinger vil brukersteder kunne avtale med kunden at de periodisk kan belaste kundens kort for tjenester som typisk er abonnementstjenester og liknende, uten at kortholder må autorisere hver enkelt belastning. Eksempler på dette kan være abonnement på Microsoft Office, Spotify eller icloud. Skal feilbelastninger, eller manglende avslutning av denne type tjenester fanges opp, må kunden månedlig gå gjennom sin faktura. Side 3 av 5
Ved å fylle ut minimumsbeløp i efakturafeltet må det store flertallet av kunder som ønsker å betale et høyere beløp enn minimumsbeløpet (85 % av bankens kunder betaler mer enn minimumsbeløpet), åpne fakturaspesifikasjonen, og se gjennom denne. Kunden skal aktivt ta stilling til om fakturaen er korrekt, og vi vurderer det slik at et ferdig utfylt minimumsbeløp vesentlig øker sannsynligheten for at kunden gjennomfører sin egenkontroll. Motsatt vil et beløpsfelt utfylt med hele utestående, gjøre at en stor del av kundene kan betale fakturaen uten å åpne spesifikasjonen. 2. Endring av fakturarutine har erfaringsmessig negative konsekvenser. Kundene har over mange år vent seg til hvordan faktura sendes ut. All endring av fakturalayout eller metode, vil erfaringsmessig skape forvirring blant en del kunder. At bankene ensidig skal endre måten kundene faktureres på, uten at denne endringen er etterspurt fra kundene, mener vi er uheldig. Kundene er vant til at beløpet i beløpsfeltet er minimum å betale. Dersom dette endres til totalbeløp uten at kundene har samtykket til dette, vil det kunne oppstå uklarhet og usikkerhet om kundens mulighet til å dele opp beløpet. Vi er bekymret for at kunder i stedet for å delbetale, heller vil velge å la være å betale, ref «konvoluttskrekken» det gjerne henvises til når det skrives om personer som kommer i økonomisk uføre. De kundene som eventuelt har problemer med å forstå hva de skal betale for å dekke hele fakturaen, er også de ressurssterke kundene som faktisk har anledning til å betale. Dersom fakturaen er til å misforstå blant de som ikke har anledning til å helbetale, vil misforståelsen ramme den svakeste kundegruppen. En slik endring vil dermed kunne føre til økt mislighold og flere kunder som går til inkasso, og dermed ikke i samsvar med denne kundegruppens interesser. 3. Beløpsfeltet representerer, dersom det er utfylt, hva kunden må betale. «Å betale» representerer hva kunden iht avtalen (minimum) må betale. Feltet presenterer bankens betalingskrav. Ved å sette inn ett høyere tall i feltet, presenterer vi kunden for et høyere krav enn det reelle betalingskravet, noe som både er misvisende og i strid med avtalen. I tråd med avtalen mellom kunde og bank er det korrekte å presentere hva kunden minimum må betale for å betjene sin kreditt, for så å la det være opp til kunden å vurdere hva denne eventuelt ønsker å betale utover dette. For faktura med girodel hvor beløpsfeltet «å betale» ikke kan endres elektronisk, sender banken blanke beløpsfelt. Det er ikke hensiktsmessig å fylle ut et felt som kunden må stryke over eller lignende for å kunne fylle ut ønsket innbetalingsbeløp. Vi kan ikke se at det foreligger undersøkelser eller dokumenterte begrunnelser for at en endring av faktureringsrutinene vil gjøre det enklere for kundene å betale det de faktisk ønsker å betale minimum, hele utestående eller annet. Tvert imot tilsier vår erfaring med fakturering av kredittkort, at alle endringer av faktureringsrutiner vil kunne bidra til at flere forbrukere vil få problemer med å forstå hva de faktisk må betale. At 85% av kundene i dag betaler mer enn minimumsbeløpet, er en Side 4 av 5
god dokumentasjon på at dagens praksis er god og forsvarlig. Bank Norwegian henstiller til at det i det videre forskriftsarbeidet gjøres en grundig utredning av fordeler og ulemper med å endre en faktureringspraksis norske kredittkortkunder har blitt vant med over flere tiår. Per dags dato er det vår vurdering at det ikke er dokumenterte fordeler, hverken for kortholder eller kortutsteder, men det er en rekke ulemper med å gjøre en slik endring. Vi bemerker også at Bank Norwegian har utviklet funksjonalitet for å kunne sende betalingskrav på totalt utestående, for de kundene som måtte ønske det, men at banken likevel har valgt ikke å gjøre dette alternativet tilgjengelig for kundene før det også foreligger mekanismer som sikrer at kunden faktisk åpner fakturavedlegget i sin nettbank før faktura betales. Det er ikke en bærekraftig forretningsmodell «å lure kundene til å betale renter». Kundene som har et reelt kredittbehov skal betale for dette, det er det som er forretningsmodellen. Premisset om at kunder blir forledet til å betale renter mener Bank Norwegian er uriktig. I tillegg mener banken at hele dette premisset forutsetter at kunder ikke kontrollerer faktura, noe som i seg selv er et argument mot å fakturere totalbeløpet. Som et ekstra moment vil vi bemerke at en dårligere fakturakontroll også vil kunne gjøre det mer attraktivt for uærlige foretak å sende gjentakende belastninger på små beløp over tid (merchant fraud). Risikoen for å bli oppdaget vil drastisk reduseres. Forskriften kan således bidra til økt omfang av uærlig forretningspraksis i kortsystemene. Hele strukturen i de internasjonale kortsystemene er basert på aktiv egenkontroll, slik at omfanget av uriktige belastninger raskt fanges opp. 6 Tabell med kostnader Fakturaer der kunden har utestående kreditt, skal inneholde en tabell som viser kostnadene ved ulike betalingsløsninger. Tabellen skal enten ta utgangspunkt i den enkelte kundes utestående kreditt eller benytte eksempler som er relevante for foretakets kundegrupper. Bank Norwegian er enig i at kostnader ved benyttelse av kreditt skal være godt synlige for kundene. En tabell slik den er beskrevet er ikke et egnet virkemiddel eller format for å oppnå dette. En tabell vil være uegnet til en rekke digitale flater som forbruker i dag bruker til å gjennomføre banktjenester. For mobile enheter vil det bli smått og vil fortrenge annen vesentlig informasjon som er relevant for kundene. Et viktig moment for å gjøre informasjon tilgjengelig for forbruker, er å begrense mengden informasjon. En tabell med en høy grad av statisk og gjentakende informasjon, vil ikke gi kunden relevant eller realistisk oversikt over hvilke kostnader som vil påløpe ved ulike betalingsscenarioer. Dersom man ønsker bedre å synliggjøre forbrukers forpliktelser, kan det alternativt vurderes å regulere vekk aktørenes mulighet til å bruke faktura som markedsføringskanal, samt forsøke å redusere mengden av øvrig informasjon som presenteres til kunden på fakturaen. Med vennlig hilsen Bank Norwegian Fredrik Mundal Direktør marked og kundeservice Side 5 av 5