215 millioner kristne opplever hard forfølgelse

215 millioner kristne opplever hard forfølgelse Omtrent 215 millioner kristne i de 50 landene som er rangert på World Watch List (WWL) 2017 opplever «høye», «svært høye,» og «ekstreme» nivåer av forfølgelse på grunn av sin tro. Det er nesten en av tolv kristne i verden i dag. 1 Tallet er beregnet av Åpne Dørers feltarbeidere, ved hjelp av Åpne Dører World Watch Research Unit. Fire land står alene for mer enn halvparten av den totale forfølgelsen: India, Etiopia, Nigeria og Kina. I Asia er antall forfulgte kristne nesten 100 millioner. I 21 av de 50 landene på forfølgelseslisten (WWL) omfatter prosentandelen av forfulgte troende 100 prosent av den kristne befolkningen. Med andre ord, i tjueen land opplever hver eneste kristen i landet høy grad av forfølgelse i en eller annen form. I de aller fleste land på listen er kristne en liten og sårbar minoritet. I 41 av landene er de færre enn 15 prosent av befolkningen, og i 27 land, færre enn 5 prosent. Den totale befolkningen i topp 50 landene er 4,8 milliarder 2, men andelen av kristne er bare 13 prosent, noe som fremhever deres minoritetsstatus. Av dette antallet anslår World Watch Unit (WWU) at 33 prosent opplever høye nivåer av forfølgelse. Dette bør ikke tas som et endelig tall på antall forfulgte kristne. Det vil være vesentlig høyere når land som ikke er tatt med på WWL er tatt med i beregningen. WWL er avgrenset til de 50 landene med høyest grad av forfølgelse. Beregningen av antallet på 215 millioner forfulgte kristne er summering av kategoriene fra «høy», «meget høy» og «ekstrem», som brukes i World Watch-spørreskjemaer. I skjemaene oppstår «høy» når det oppnås mellom 41 og 60 poeng, «svært høy» mellom 61-80 poeng og «ekstrem» mellom 81-100 poeng. Samlet poengsum ble beregnet per land på regionale eller statlige nivåer. Dersom totalen kom på over 40 poeng, som er høy grad av forfølgelse, gjennomføres tellinger den kristne befolkningen i området, særlig når alle grupper av kristne ble ansett for å være utsatt for forfølgelse. I WWL sin metodikk er «høy» definert som «der det å leve som en kristen betyr at selv om kirken kan tolereres og har noe frihet, er i praksis framstående kristne et mål for forfølgelse, og kirkene er underlagt betydelige restriksjoner. Kulturen er i stor grad fiendtlig innstilt til kristnes tilstedeværelse på områder som utdanning og arbeid.» Vi beklager at vi ikke kan gi mer spesifikke detaljer om beregningene, dette er fordi regjeringer og bevegelser som står bak forfølgelse, vil bruke denne kunnskapen til å 1 Det gås ut fra totalt 2.487 milliarder kristne i basen til World Christian Database. Matematisk er det en for hver 11.5 kristne. 2 I henhold til FN s beregninger 1

gjennomføre rassiaer og ytterligere forfølgelse. De søker spesielt opplysninger om troende fra muslimsk bakgrunn (MBB - muslim background believer) som i mange land lever i skjul. Statistikker som kun viser en samlet poengsum gir ofte gi et misvisende inntrykk, eller vil i det minste ikke gå i dybden og si noe om opplevelsen av forfølgelse. Derfor har vi hentet ut noen korte utsagn fra spørreundersøkelsen. De setter fokus på det harde presset de kristne opplever på de ulike arenaene av livet. Landene som har fått maksimalt med poeng på den aktuelle arenaen er oppført. 1. De landene hvor det er mest farlig for en kristen å eie en bibel er: Nord- Korea, Somalia, Afghanistan, Jemen, Maldivene og Turkmenistan Følgende er hentet fra spørsmål 1.3 som handler om privatliv: «Har det vært farlig å eie en bibel eller oppbevare kristent materiell privat?» Seks land oppnår maksimal poengsum: I Nord-Korea betyr det å bli tatt med en bibel mest sannsynlig deportasjon til en arbeidsleir - i de fleste tilfeller ikke bare for den som blir tatt, men for hele familien i tillegg. I Somalia, Afghanistan, Jemen, og Maldivene, land der de fleste kristne i sin helhet er konvertitter med muslimsk bakgrunn, er det ikke bare myndighetene, men også klanen/stammen og familien som vil anse det som sitt ansvar å drepe kristne, dersom de fant en bibel i deres besittelse. I Turkmenistan i Sentral-Asia misliker myndighetene sterkt at innfødte troende eier en bibel, og en omfattende overvåking gjør det vanskelig å skjule seg for offentlige spioner. 2. De landene hvor det er vanskeligst å arrangere en kristen begravelse er: Nord- Korea, Somalia, Afghanistan, Jemen, Maldivene og Bhutan. Følgende er hentet fra spørsmål 2.5 om familieliv: «Har begravelser av kristne blitt hindret eller tvangsutført med ikke-kristne ritualer?» Seks land har igjen oppnådd maksimalt med poeng. I Nord-Korea, Somalia, Afghanistan og Jemen praktiseres kristentroen i hemmelighet. På Maldivene kan utenlandske kristne møtes under strenge regler. I disse landene er det umulig å holde en kristen begravelse. Bhutan er et buddhistisk land, og konvertitter fra buddhismen til kristendommen finner det svært vanskelig å arrangere en kristen begravelse, ettersom kristendommen ikke er anerkjent i landet. Det må ofte foregå i hemmelighet om natten, i avsidesliggende fjellsider. I tillegg til de landene som er nevnt ovenfor, er det i mange nordafrikanske land svært vanskelig for troende med muslimsk bakgrunn å arrangere kristne begravelser. Den utvidede familie og samfunnet som den avdøde var en del av, vil ikke tillate at dette skjer. 2

3. Land der kristne har størst risiko for å bli bortført og / eller tvunget inn i ekteskap er: Nord- Korea, Somalia, Afghanistan, Pakistan og Irak. Dette er hentet fra spørsmål 3.3 om samfunnsliv: «Har kristne blitt truet med bortføring og / eller tvangsekteskap?» Fem land har oppnådd maksimal skåre. Hvert år kidnapper nordkoreanske agenter kristne som arbeider blant koreanske kinesere i Kina eller inne i selve Nord-Korea. Vanligvis blir dette aldri offentlig kjent. De kristne bare forsvinner. Drapet på pastor Han i 2016 som skapte internasjonale overskrifter (se Nord- Koreas landprofil), er et unntak. Ofte skjer dette vanlige, ukjente kristne også. Somalia, Afghanistan, og deler av Pakistan er i hovedsak stammesamfunn, og lederne av en klan vil ofte straffe de som har konvertert til kristendommen, også om det bare er en mistanke, ved å få vedkommende tvangsgiftet. I Pakistan blir rundt to kristne jenter bortført, voldtatt, tvangsgiftet og tvunget til å rekonvertere hver dag. Irak har sett sjokkerende grad av organisert bortføring og trafficking under dekke av borgerkrigen. Unge kristne kvinner forblir spesielt sårbare under slike omstendigheter. 4. De landene der kristne oftest står overfor anklager om blasfemi som leder til rettssaker og / eller vold er: Nord- Korea, Somalia, Afghanistan, Pakistan, Sudan og Maldivene Dette er hentet fra spørsmålet 4.12 om nasjonalt liv: «Har kristne blitt anklaget for blasfemi eller for å fornærme majoritetsreligionen i landet, enten av statlige myndigheter eller av pressgrupper?» Seks land fikk igjen maksimal poengsum. Nord-Korea kan virke som et merkelig land å ha på toppen av WWL, men det er ikke for ingenting at det har det blitt kalt «verdens mest religiøse stat». Tilbedelsen av Kim-familien er absolutt. Borgerne blir bokstavelig talt tvunget til å bøye seg for hans gylne statuer, i scener som ligner det vi leser om i Det gamle testamentet. Å unnlate å tilbe regnes som blasfemi, selv om blasfemibegrepet ikke blir brukt direkte. Somalia, Afghanistan, Sudan og Maldivene har alle formelle blasfemilover, likeså Pakistan. Deres blasfemiparagraf er så generelt formulert at du kan få din nabo fengslet med bare en anklage, og mange bruker loven for å stjele naboers land og eiendom. I 2010 var 162 av 1031 anklager rettet mot kristne. Den mest kjente blasfemisaken gjelder den pakistanske fembarnsmoren Asia Bibi, anklaget for å snakke nedsettende om profeten Mohammed. Hun ble dømt til å henges i november 2010 og har sittet i fengsel siden. To fremtredende politikere, Punjabs guvernør Salman Taseer og minoritetsminister Shahbaz Bhatti, tok opp saken hennes, og ble skutt av ekstremister i 2011. Det har også blitt mye tøffere for de to millioner kristne i Sudan de siste årene. I tillegg til de landene som er nevnt ovenfor, blir mange kristne anklaget for blasfemi i nordafrikanske land som Mauritania, Algerie og Egypt. 3

5. Land hvor det er vanskeligst for kirkene å bli offisielt godkjent er: Nord- Korea, Somalia, Afghanistan, Irak, Iran, Jemen, Maldivene, Saudi- Arabia, Turkmenistan, Brunei, Bhutan og Tadsjikistan Dette er hentet fra spørsmål 5.2 i sfæren av kirkens liv: «Har det vært vanskelig å få registrering eller juridisk status for kirken av myndighetene, på alle nivåer?» Tolv land fikk maksimal poengsum. Nord-Korea gir ikke tillatelse til noen kirker som ikke er helt kontrollert og organisert av regjeringen. Det er fem offisielle kirkebygg i landet, opprettholdt for propagandaformål. Besøkende i påsken fant kirken stengt. I Somalia og Afghanistan består kirken av konvertitter med muslimsk bakgrunn. De møtes i hemmelighet og risikerer trakassering med dødelig utgang. Saudi-Arabia anser sitt land som hellig, for islam. To sentralasiatiske stater er på denne listen. Å gjøre det umulig å ha en juridisk lovlig kirke er en av strategiene for å begrense utbredelsen av kristendommen i dette området. I Tadsjikistan har registreringsprosedyren blitt så vanskelig at ingen menigheter har blitt registrert det siste tiåret. I Brunei finnes en fatwa som forbyr en ikke-muslimsk bygning å bli brukt til tilbedelse. I tillegg til de landene som er nevnt ovenfor, har de problemer i Sudan og Eritrea, begge land med stor kristen befolkning. I Sudan ser man tendenser til at landet går mot å bli en mer fundamentalistisk muslimsk stat. I Eritrea har president Isaias og hans regjering nådd nye høyder i sin paranoia, han ser alle nye menigheter som undergravende for sitt styre. I Libya er det to grunner til at det er umulig å sette opp en ny kirke - islamske ekstremister og våpen! Libyas kirke består av MBB-ere og samfunn av kristne utlendinger. Å sette opp en kirke ville være å invitere til en voldsom respons fra de mange ekstremistiske grupperingene som streifer rundt, så altfor godt bevæpnet. 6. Landene der kirkens ungdomsarbeid opplever størst begrensning: Nord- Korea, Somalia, Sudan, Jemen, Eritrea, Libya, Maldivene, Saudi- Arabia, Usbekistan, Turkmenistan, Tadsjikistan, Kuwait, Komorene, UAE, Bahrain og Oman Dette er hentet fra spørsmål 5.6, også på arenaen nasjonalt liv: «Har arbeid blant ungdom spesielt vært begrenset?» Hele 16 land har fått maksimalt med poeng. Nord-Korea er så undertrykkende det er umulig å organisere noen form for kirkeliv. Det samme gjelder Somalia. Sudan har en kirke, men restriksjonene øker stadig. Jemen er en krigssone, og det er umulig å organisere slike samlinger. Styret i Eritrea er paranoid og ethvert forsøk på å drive en sunn menighet hindres, myndighetene ønsker at de unge skal gå inn i hæren og være overgitt til staten. Libya er gjennomsyret av vold. Her er det umulig for menighetene å jobbe med ungdom, det vil vekke oppmerksomhet og føre til fiendtlige og voldelige reaksjoner fra militante islamske grupper. Dette er alle land med demografisk overvekt av unge mennesker. Dersom man som kristne ønsker å møtes i disse landene, lærer 4

man tidlig at det koster å stå opp for Jesus. Bare ved forsøk på å møtes, kan snikskyttere fyre av sine våpen. Det at det er så mange land på denne listen, viser viktigheten av å drive arbeid blant de unge. Det er primært på denne måten troen blir overlevert fra en generasjon til den neste. Gulfstatene dominerer her, selv Oman som liker å snakke om sin åpenhet. Én ting er å tillate en kirke, noe helt annet er å la en kirke gi stafettpinnen videre. I Sentral-Asia har de innført lover som forbyr arbeid blant barn under 18 år. 5