Vandring med Jesjua Pilegrim i det tjueførste århundre Erik Dahl DRØMSMIA
Copyright DRØMSMIA 2007 Det må ikke kopieres fra denne boka i strid med åndsverkloven eller med avtaler inngått med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Trykt i Tapir trykkeri 2007 Utgitt av DRØMSMIA, Tyholtveien 87D, 7046 Trondheim Web-adresse: www.dromsmia.no ISBN 978-82-995981-5-6
Innhold Forord... 5 Vandringer... 7 Ut på tur...9 Vi gikk og vi gikk...11 Avdeling fremad arrs!...14 Vandring med vinden...17 Management by walking around...19 En jødisk omstreifer...23 Hvorfor kalle ham Jesjua?...25 Forberedelser for en vandring...30 Hvor vandret Jesjua?...34 Opp mot Jerusalem...39 På hellige stier...43 Til Emmaus...45 På tur i ødemarken...47 I en isørken...49 En pilegrimsvandring...53 Ørkenvandring i det hellige land...59 Vandring i undring...63 Vandringssanger...65 Det ljomet over Vidda...67 I kirke og på leir...69 Davids salmer...74 I ukjent landskap...79 Innvandring og utvandring...81 Stress og buddhisme...83 Trodde Muhammed på Jesjua?...85 Fundamentalisme...88 Hadde Jesjua fått fredsprisen?...91 Vandring i den virtuelle verden...93 Web: Where do you want to go today?...95 Postmodernisme...98 Markedsliberalisme...100 Jeg er kommunikasjonen...104 Guds web er online...106 3
Med målet i hjertet...109 Et siktepunkt under vandringen...111 Om å vandre i Ånden...113 Guds utrustning for turen...117 Treet som går...120 Veivalgene...123 Vandring med fattige...125 Avmarsj...128 Referanser...131 4
Forord Denne boka skal handle om å gå. Eller vandre et litt mer gammeldags ord, kanskje. Vandring er liksom noe mer målbevisst. Dessuten innebærer det at man flytter seg over en lengre avstand. Men ikke for det det går an å vandre omkring uten å komme av flekken. For eksempel kan man la tankene vandre. Det er vel omtrent det samme som å drømme seg bort. Boka er litt seriøs også. Vi snakker om vandring i kristen forstand, og da betyr det ikke bare bruke beina, men om livsløpet under et større perspektiv. Billy Graham skrev nylig en bok om dette. På norsk har den fått tittelen Livsreisen. Hans bok er ment som en håndbok på veien. Min vandringsbok er nok ikke så profesjonell som Billy Grahams. Den er dessuten skrevet i en mer spesiell sammenheng. Utgangspunktet er faktisk vandring både turer i fjellet, slik vi er vant til her i Norge, og pilegrimsvandringer. Slike vandringer har jo fått en renessanse i den senere tid. Meningen var at boka skulle begynne med de første skritt. Men når ble de tatt? Det er jo ikke bare mennesker som går! I alle fall gjør alle virveldyr det, og krypdyrene også. Om fuglene vandrer, kan jo diskuteres. Men deres forfedre, dinosaurene, vandret i hvert fall rundt på jorda for mer enn 35 millioner år siden. Så vandringens historie er lang. Det står faktisk i Bibelen, i skapelsesberetningen, at Gud selv vandret rundt i hagen. Men om vi begrenser oss til menneskeheten, har vandringer foregått til alle tider. Det var korte og lange turer, med få eller mange deltakere. Til tider skjedde det rene folkevandringer mellom kontinenter. Det er interessant å se hvordan ulike kulturer har sett på vandring. Et eget kapittel handler om det. Før i tiden gikk man mye mer enn i dag. Det var jo naturlig, ettersom de ikke hadde biler eller fly, tog og sykler for den del. En av de som vandret rundt, var faktisk Jesus. På sitt eget språk ble han kalt Jesjua. I deler av boka bruker jeg hans riktige navn. Hensikten er å prøve å bore litt inn i den jødiske kulturen han var en del av. Men det er også et mål å avdekke sider ved budskapet hans som vi kanskje ikke har skjønt helt i vår kultur. Dette er en utfordrende oppgave, og jeg nærmer meg den med stor ydmykhet. Vandring med Jesjua er et hovedtema. Samtidig finner du en del stoff her om vandring fra ulike synsvinkler. Kanskje er det rett og slett en tur på fjellet. Ett kapittel handler om en fottur i ørkenen. Mens man vandrer slik, gjør man seg mange tanker. Dette er 5
kanskje grunnen til at ordene vandring og undring hører nøye sammen. Når man går slik og vandrer i alle fall da vi, som unge gutter, gikk langturer i norsk natur er sangen en følgesvenn. Vi gikk og gaulet i skogen og ut over fjellvidda. Det var nok ikke alltid like vakkert, men det var ekte. Faktisk er mange av de kjente sangene og salmene våre nettopp vandringssanger. Jeg gjengir noen av dem for å forstå det litt bedre. Vandring kan være slitsomt. Det er ikke en gang alltid man kommer fram til målet, om man vet hva målet er. Vandringen kan gå gjennom ørken eller over fjellvidder, i dype skoger eller på tvers av daler. Også i overført betydning møter vandreren hindringer. Vandring med Jesjua har alltid medført utfordringer og hindringer. I dagens verden kan man si at disse hindringene har fått en egen karakter. Vårt moderne samfunn står foran store utfordringer. Vi er kanskje på toppen av en høykonjunktur. Å tilpasse seg en nedgangstid blir ikke lett. Kloden vår er blitt mindre, og spørsmålet om hvordan vi skal forvalte den til alles beste blir stadig mer påtrengende. Jeg tror faktisk at religionen vil spille en stor rolle i den sammenhengen. Budskapet om Jesjua er så spesielt at det blir aktualisert på en helt ny måte. Den siste sekvensen i boka handler nettopp om dette. Ved å ta det kristne budskapet inn over seg, kan man møte utfordringene med pågangsmot. Og mer enn det: man blir del av et verdensomspennende fellesskap som har et felles siktepunkt. Man kalles til medvandring med andre, kanskje aller mest med dem som er underprivilegert i verden. Jeg takker Asbjørn Hirsch, Notto Thelle, Anders Mikal Holen og Dagfinn Rian for gjennomlesning av deler a manuskriptet og gode råd. Faktaopplysninger er grundig dokumentert. Det vises til referanselisten bak i boka, der kildene er ordnet alfabetisk. For å lette leseligheten, er ikke kildehenvisningene tatt med i selve teksten. Derimot er alle henvisninger til bibelvers gjengitt, slik at du kan slå dem opp. Det er min bønn at denne boka må bli til velsignelse for alle som vandrer i skog og fjell, men også for dere som best liker å vandre i fantasien hjemme i sofakroken. Trondheim i desember 2006 Erik Dahl 6
8
Ut på tur Pusten går ganske jevnt. Jeg hiver etter den i blant. Svetten siler sakte. Vann på ryggen. Musklene i beina verker lett. Er jeg ikke på toppen snart? Men jeg er ikke så oppmerksom på kroppen. Tankene svever om andre ting. Man glemmer på en måte seg selv og at man er litt sliten. Disse setningene ble skrevet nylig mens jeg gikk opp den legendariske Vårstigen øverst i Drivdalen, på vei opp mot Dovreplatået mellom Oppland og Trøndelag. Turen, som er på vel seks kilometer, anbefales både for kulturinteresserte og for dem som vil ha en spennende opplevelse med flott utsikt. * * * En annen, ganske alminnelig, dag. Det gikk liksom av seg selv. Den ene foten beveget seg foran den andre uten at jeg egentlig tenkte på det. Hjertet slo jevnt. Pusten var også rolig. Noen ganger gikk pusten nesten i takt med fottrinnene. Hva jeg følte mens jeg vandret bortover veien? En slags velvære, kanskje. Det var jo helt naturlig. Mennesket har jo gått til alle tider ja, det har jo dyrene også, forresten. Jeg har gått siden jeg var mindre enn ett år. Dette var en lett og avslappet vandring. Det var bare en kort tur i nabolaget. Andre ganger har det vært atskillig mer krevende å gå. Jeg har vært med på noen lange vandringer. De aller lengste har nok foregått på ski. En gang gikk vi tretten mil på ett døgn. Men det har også vært noen lange marsjer til fots sommerstid. Spesielt husker jeg en skikkelig langvandring i Børgefjellet i Nordland fylke. Sammen med en kamerat skulle jeg bruke en ukes tid på å gå gjennom den store nasjonalparken og havne i Sverige. Vi skulle fiske underveis og hadde derfor ikke tatt med så mye mat. Problemet var bare at etter tre dager hadde vi nesten ikke fått fisk. Beslutningen ble tatt: vi gikk de tre milene tilbake til startstedet ved Majavatn for å proviantere, og så tilbake de samme milene til teltet vårt. Det ble seks mil til sammen på en og samme dag. Marsjen foregikk i fritt lende, uten sti, og det var flere steder man måtte krysse ganske store elver. Du vil kanskje hevde at det ikke går an å huske hva som fylte sinnet, når det er førti år siden denne turen. Men faktisk er nettopp slike tanker noe av det man sjelden glemmer. Jeg husker jeg gikk og nynnet på salmen Herre Gud ditt dyre navn og ære av Petter Dass. og alle tinde skal brått forsvinne... Jeg husker dessuten veldig 9
godt at vi var på jakt etter mygg, og at vi en gang slo tretten i en smekk. Og jeg husker at musklene verket på slutten Ellers gikk vi nok litt i ørska de siste milene. Kameraten min er vanligvis nokså glad i å snakke, og praten gikk livlig de første milene. Vi måtte nå butikken før den stengte klokka fem, og det var dét som opptok oss mellom tre og halv fem. Det dreidde seg om å få kroppen til å yte litt mer, og om å spare inn noen minutter ved lure veivalg. Vi var nok svette og våte på beina, men det bekymret oss ikke. Selve vandringen var en glede i seg selv. Som kjent er nettene lyse nordpå sommerstid, og det var ikke skikkelig mørkt da vi kom fram til teltet ved halv ett-tiden denne juninatten. Om kroppen var sliten? Jo, selvsagt. Sliten og sulten. Men samtidig følte vi en intens velvære og tilfredshet over at vi virkelig hadde gjennomført denne lange turen. * * * Det spørs om de tenkte slik, israelittene, da de for mange tusen år siden la over Sivsjøen øst i Egypt og startet vandringen mot det hellige land. Det som kan ha stått i hodet på dem i hvert fall i begynnelsen var nok å komme unna slavedriverne sine, faraos menn. Etter hvert fikk de forresten andre tanker, og de hadde det langt fra komfortabelt de førti årene turen varte. Mat var det svært dårlig med, og klimaet var varmt og til tider nokså ubehagelig. Vi vet ikke om de hadde dyr med seg under vandringen, men trolig ble dyrene slaktet, slik at turen foregikk til fots. Vi vet at lederen deres, Moses, var opptatt av den allmektige Gud som ledet dem. Men samtidig kan vi lese i mosebøkene at mange av medvandrerne hans var nokså likegyldige i så måte, og at de flere ganger prøvde seg på opprør. 10
Vi gikk og vi gikk Man vet ikke sikkert når mennesket tok de første skritt på to. Trolig skjedde det i Øst-Afrika for noen millioner år siden. Nå er ikke menneskene de eneste som går det gjør selvfølgelig også pattedyrene, krypdyrene og fuglene. Faktisk finnes det også roboter som kan gå. Men la oss i denne omgang holde oss til menneskeheten. Hvor mange skritt har menneskene tatt gjennom tidene? Hvis vi som et gjennomsnitt antar at hvert menneske tar 18 skritt per minutt, eller 1000 i timen, det vil si 10 000 skritt per dag, at gjennomsnittlig levealder historisk sett er 30 år og at det har vært 15 milliarder mennesker på jorda, kommer vi til 150 000 000 000 000 000 skritt, eller bortimot en kvadrillion. Man har gått, spasert, løpt, spankulert, listet seg, marsjert, stormet fram og gått på tå. Ferdsel til fots har vært en daglig nødvendighet for nær sagt alle mennesker. Nå er det ikke alt som kan kalles vandring. Bevegelse internt i et hus kan for eksempel neppe falle inn under dette begrepet. Spaserturer i byen er i grenselandet man kan i visse tilfelle snakke om byvandring. Marsjering eller løp er heller ikke hva folk flest oppfatter som vandring. Det engelske to walk er vel det som nærmest ligger opp til vårt norske å vandre. I følge Webster s dictionary er hovedbetydningen å gå eller reise til fots i moderat fart. Om vi holder oss til begrepet gang (walking): den skiller seg fra løping og kryping ved at én fot berører bakken til enhver tid. Dette brukes også som definisjon når man skal avgjøre hva som er kappgang og hva som er løp i en idrettskonkurranse. Selve strategien vi bruker når vi går kalles dobbelt pendel. Én fot forlater bakken og svinger forover i hofteleddet. Dette er den første pendelbevegelsen. Foten treffer så bakken med helen, og man ruller fremover til tåen en invertert pendelbevegelse. Fysisk sett er det en ganske genial prosess som er nokså energibesparende. Hvorfor går vi? Ofte er det selvsagt fordi vi skal fra et sted til et annet. Men noen ganger spaserer vi fram og tilbake som tidsfordriv, eller vi går om kapp i en konkurranse. Noen går på catwalk for å ta seg ut, og noen går rett og slett for å holde seg i form. Før gikk man mer enn nå. Da var vandring en viktig måte å ta seg fram på kanskje den eneste. Nå har vi jo andre måter hvis vi skal mer enn noen meter. Det er lett å sette seg i bilen eller 11
kanskje ta en sykkel. Når vi skal langt, tar vi fly, tog eller båt. Men mange bruker bilen da også, selv om de skal til utlandet. Behovet for å bevege seg er jo også blitt redusert etter at vi fikk telekommunikasjon. Dagens energiknapphet og globale oppvarming kommer sikkert til å få folk til å bruke slike midler enda mer enn de gjør i dag. Nå er det faktisk blitt et problem at folk går for lite. Man blir sittende stille på jobben foran en skjerm eller bak et ratt. Derfor har Landsforeningen for hjerte- og lungesyke startet en kampanje for å få folk til å gå. Aksjonen har fått navnet Hvert skritt teller. Man ønsker å få folk flest til å bevege seg mer gjennom en morsom, tilrettelagt og inkluderende folkebevegelse. En teller registrerer skrittene dine hver dag. Det kan være et mål å komme opp i 10 000 skritt. Man innser at aktivitet og fysisk mosjon er helseforebyggende og bidrar til å skape livsglede. Kampanjen er støttet av en rekke fremtredende personer innen norsk idretts- og samfunnsliv. I 2006-07 kan du lese om den på www.hvert-skrittteller.no. * * * Sånn er det nå. Før gikk folk med blodsmak i munnen over fjellvidder og gjennom ørkener. Nå går man på tredemøller for å holde seg i form uten egentlig å komme av flekken. Vi lærte kanskje å gå i ettårsalderen. Noen har selvsagt mistet evnen til å gå. Det kan skyldes alderdom, sykdom eller skader av ulike slag. Vi skal ikke glemme dem. Vi kan gå alene. Men ofte synes vi det er hyggelig å gå sammen med noen andre, i hvert fall når vi er ute på vandring. Det kan være for selskapets skyld, for å ha noen å prate med underveis. Sannsynligvis lærte menneskene å holde sammen i forhistorisk tid, rett og slett for å sikre slekten mot angrep fra dyr og andre fiender. Dette samspillet er trolig en av hovedgrunnene til at mennesket homo sapiens har fått en så dominerende stilling på jorden. Noen ganger er det veldig mange som slår seg sammen i vandringer. Vi kjenner alle begrepet folkevandringer. Ikke all forflytning i slike vandringer foregår til fots, men under folkevandringstiden i det første årtusen etter Kristus brukte man nok for en stor del beina. Enkelte av disse vandringene var forresten fremprovosert av at andre folkeslag kom østfra til hest. I våre dager kan fellesvandringer i naturen eller mer urbane strøk være spontane. Man slår seg rett og slett sammen i større eller mindre grupper og går fra ett sted til et annet. Noen organisasjoner 12
tilbyr faste opplegg for slike turer. I norsk natur har turistforeningene lange tradisjoner. I tillegg til opplegg for turer, har de arbeidet i halvannet århundre med å tilrettelegge ruter. Tilsvarende aktivitet foregår selvsagt i de fleste andre land også i varierende omfang. Noe ganske nytt i Norge er de såkalte pilegrimsvandringene. Jeg vet ikke om det er laget noen eksakt definisjon av hva en moderne pilegrimsvandring er. Det vises til middelalderens vandringer, blant annet til Jerusalem, Santiago de Compostela og Nidaros. Men den gangen hadde man forestillinger om at det skulle gjøres sjelebot ved å besøke relikvier, noe som virker nokså fremmed for vår tids mennesker. En moderne pilegrimsvandring er vel heller en kombinasjon av en naturopplevelse med flukt fra en travel hverdag eller en vanskelig livssituasjon og et ønske om å åpne seg for det guddommelige. I denne boka vil pilegrimsmotivet ligge under hele veien. Kanskje kan den være med på å kaste lys over hva en moderne pilegrim er, sett fra en norsk kulturell synsvinkel. 13
Avdeling fremad arrs! Ikke alle vandringer foregår tilfeldig i små grupper. Noen ganger er det hele svært organisert, som for eksempel når en militæravdeling har eksersis. Jeg har faktisk en fortid som offiser i det norske forsvaret. Lojaliteten til fellesskapet har jeg beholdt, selv om lysten til å sende granater over folk i ukjent land har bleknet atskillig. Etter å ha sett resultatene av slike granater i Eritrea, der halvparten av husene hadde skuddmerker fra tretti års krig, og etter å ha pleiet nært vennskap med flyktninger fra Sarajevo, som ble bombardert med artilleri i fire år, har faktisk romantikken rundt skytingen blitt borte. Men marsjering er jo spennende på sitt vis, enten det dreier seg om musikkorps eller militæravdelinger. Det er som en slags dans. Inne i avdelingen må alle være oppmerksomme på sidemennene. I dette kapitlet har jeg likevel ikke tenkt å skrive om hva som skjer i troppen som marsjerer, men prøve å fortelle litt om det som foregår i hodet på befalingsmannen. Nå er det selvsagt like mange mennesketyper blant befal som det blant andre mennesker, men jeg innbiller meg at situasjonen gjør at man tenker noenlunde likt. I alle fall går praten befal imellom slik at man får en sterk følelse av fellesskap. * * * Den første gangen jeg som nittenåring hadde kommando over en avdeling, var ganske spesiell. Det var jo med en viss spenning man inntok plassen og ropte høyre om! Men etter at den første ordren var gitt, og man så at alle gjorde akkurat det som ble sagt, var på en måte redselen borte. Det var omtrent som å kjøre en bil eller sykkel, for den del. Man fikk følelsen av at dette mestret man. Etter å ha prøvd meg som befalingsmann noen ganger og opparbeidet en viss selvtillit, oppdaget jeg jo raskt at ikke alle var like presise i utførelsen av ordren. Det var noen som var trege i vendingen, enten fordi kroppen deres ikke ville lystre slik de ønsket, eller kanskje fordi det lå en viss protest i det mot situasjonen og kanskje befalingsmannen selv. Men jeg lærte meg ganske raskt å takle slike uoverensstemmelser. Fordelen du har som befal er at de aller fleste er positive og utfører ordren som gis. Det blir derfor ganske lett å oppdage avvikere og korrigere dem. 14
Noen ganger er dette likevel ikke fullt så enkelt. Jeg husker spesielt en liten episode ved Brigaden i Nord-Norge. Jeg hadde kommando over et kanonbatteri, det vil si omtrent 120 mann, og vi skulle forflytte oss noen kilometer, til dels gjennom bebygd område. Men det var nok noen som begynte å bli lei hele militæret, og stemningen i batteriet var ikke spesielt god. Avdelingen marsjerte på seks rekker, det vil si omtrent tjue bak hverandre. Men jeg så at de siste begynte å sakke akterut og til og med småfleipe, noe som ikke var tillatt. Slike små utfordringer får enhver befalingsmann nokså ofte. Det handler om å bruke litt sunn fornuft i tillegg til å følge reglementet. Man blir fristet til å bruke kollektiv avstraffelse for å få alle inn i folden. Det jeg gjorde var å beordre holdt, helt om, og så lot jeg soldatene marsjere et godt stykke tilbake. Vi kom fram til leiren en halv time senere enn planlagt, og fritiden denne dagen ble redusert tilsvarende. Hvorfor skriver jeg om dette i en bok om vandring? Jeg tror det bare er et lite eksempel på hvordan mange vandringer har foregått, både før og i vår tid. Vi går på kommando. Det skjer etter et nøye fastlagt mønster. Fri tanker og kreativitet blir ikke oppmuntret, og i hvert fall ikke tanker som går på tvers av de alminnelige oppfatningene i samfunnet eller det som passer for dem som har kommandoen. Marsjering er en av de beste måtene å oppøve disiplin på. Det er nok derfor Forsvaret benytter seg av denne litt gammelmodige måten å forflytte seg på, selv i dataalderen. Når vi går, innøves rytmen i kroppen, og der sitter den. Det er vel kanskje ikke riktig å si at vi blir som roboter, men det er veldig vanskelig å bryte ut for enkeltpersoner som marsjerer i en avdeling. * * * Det går an å trekke denne parallellen over på det åndelige livet også. Kanskje er det nettopp slik religionene har vært brukt og misbrukt opp gjennom tidene. Ved å kreve en felles trosbekjennelse, lest av alle i kor, sikrer man seg disiplin i rekkene. Avvikere blir straffet på ulikt vis, og man benytter seg kanskje av kollektiv avstraffelse. Heldigvis er slik disiplinering ikke noe fremtredende trekk i vår vestlige form for kristendom. Men den er ikke fremmed om man går litt tilbake i historien det er nok å nevne hekseprosessene og alle de religiøst inspirerte krigene i Europa. I dag er kanskje slik disiplinering mer fremtredende i noen muslimske miljøer, men ikke 15
bare der. Når man tenker på de mulighetene moderne datateknologi gir for slik ensretting, blir man skremt. For meg er det en befriende tanke at Bibelen ikke presenterer en slik autoritær gudsdyrkelse. Tvert imot møter vi en kjærlig gud som gir full frihet til å velge. Jeg kommer litt tilbake til det i et senere kapittel. 16
Vandring med vinden 28. august 1963. Datoen er skrevet i svarte amerikaneres hjerter. Det var den dagen bortimot en halv million svarte marsjerte mot Washington. Det var forresten noen hvite blant dem også. Ved avslutningen av marsjen, foran Lincoln-monumentet vis a vis Capitol Hill, holdt Martin Luther King Jr sin berømte tale: I have a dream. Kanskje litt mindre kjent for oss nordmenn: den 23 år gamle studentlederen John Lewis holdt også en tale for folkemengden. I en bok som kom for noen få år siden, har han fortalt nokså detaljert om sin innsats. Boka har tittelen Walking with the Wind. Der kan vi lese om tanker han gjorde seg under den store marsjen. John Lewis var også presteutdannet, og jeg tror vi kan si, en beundrer av pastor King. John var meget sentral i den praktiske gjennomføringen av borgerrettsdemonstrasjonene på 60-tallet. Senere har han hatt en karriere som politiker og er i dag medlem av Kongressen. I boka skriver Lewis om hva som skjedde både før, under og etter den berømte marsjen. Jeg hadde planlagt å la dette kapitlet handle om tankene hans mens han gikk der sammen med så mange andre på vei til Lincoln Memorial. Men i en bok på over fem hundre sider er det dessverre bare et lite avsnitt om selve marsjen. Det som sto i hodet hans, var nok den talen han selv skulle holde. Det er jo ikke så rart. Det er jo ikke hver dag man taler til så store forsamlinger. Det var en kraftfull demonstrasjon. Selvsagt er det noen som mener at de var for forsiktige at de skulle satt mer makt bak kravene for å oppnå konkrete resultater. Men ettertiden har vist at den ikkevoldslinjen som ble valgt, ofte er den mest effektive i det lange perspektivet. * * * Slike demonstrasjonstog er selvfølgelig ikke noe nytt. Folk marsjerer jo verden over på første mai. Syttende mai er vel også en slags demonstrasjon, selv om arrangørene hevder at toget er upolitisk. Men hensikten er jo å markere norsk nasjonalfølelse, suverenitet og frihet. Jeg er forresten blant dem som alltid har hatt litt problemer med 17de mai. Slik har det vært helt siden skoletogene i Oslo tidlig på 60-tallet. Det er ikke det at jeg er imot Norge og grunnloven, men hva med alle de andre folkene rundt i verden? Hvorfor skal vi feire 17
oss selv når vi vet at så mange andre har det mye mer vanskelig? Kanskje er ikke dette noe stort poeng, men jeg er altså ikke noen utpreget nasjonalist. Andre ganger går man i tog for spesielle saker. Nylig var jeg med å demonstrere mot klasebomber. Slike tog har nok sin virkning. Makthavere er redd dem store folkemasser som marsjerer kan være en trussel mot stabiliteten i et land. 18
Management by walking around I næringslivet skjer det stadig endringer. Det sies at ungdom som utdanner seg i dag, ikke kan vite hva slags jobber som vil være aktuelle når de er ferdige med skolen. Det eneste som er sikkert, er at alt er i endring. For å håndtere en slik utvikling og oppfylle de målene man setter seg i næringsliv og annen virksomhet, utvikles det stadig nye måter å organisere arbeidet på. Etter annen verdenskrig var ledelse inspirert av militære metoder basert på autoritet og disiplin. Men det viste seg at folk ikke alltid yter sitt beste når de blir kontrollert. Demokrati på arbeidsplassen og selvstyrte grupper ble populære begreper. Siden har det kommet uttallige nye metoder, mange med opprinnelse i USA. Noen av de mest populære er management by objectives (målstyring) og coaching, og i de senere år business process re-engineering og business services management. Reengineering er en ledelsesfilosofi som studerer virksomhetens samvirke med partnere og kunder. Man prøver så å bedre effektiviteten ved å endre de underliggende prosessene. Business services management går enda lenger i denne retningen, i det man skreddersyr datasystemer for å påskynde effektiviseringen. Én annen ledelsesfilosofi blir kalt management by walking around. Så vidt jeg vet ble begrepet innført av Peters og Waterman i 1982. Poenget er at lederen bør være synlig for de ansatte. Han bør derfor gå rundt og snakke med dem og få deres synspunkter. På den måten blir de forhåpentligvis inspirert til innsats. Tankegangen er at ved å vise at lederen bryr seg om de ansatte, får han også deres lojalitet, respekt og anstrengelser. Riktignok har denne filosofien ikke slått fullt igjennom. I 90- og 00-årene satset man sterkt på kostnadskutt og gikk over til mer kontrollerende metoder som re-engineering og business services management. IT og telekommunikasjon spiller da en stadig mer sentral rolle i ledelsesprosessen. Men fremdeles er management by walking around viktig, spesielt for politikere som er avhengig av å bli gjenvalgt. Et annet eksempel: Nylig ble den israelske ambassadøren i Norge opprørt for at ikke kong Harald besøkte henne da synagogen ble beskutt. Hun hadde forventet at han skulle vandret fra slottet til ambassaden hennes, noen hundre meter unna. Faktisk har management by walking around fått en viss renessanse også i næringslivet i det aller siste. * * * 19
Man vil kanskje bli overrasket over at management by walking around har lange tradisjoner svært lange. Det står faktisk om denne lederstilen i Bibelens første bok. Adam og Eva levde fremdeles i paradiset, og de hadde daglig hatt kontakt med Gud selv. Vi leser i 1. Mosebok 3,8 at de hørte Herren Gud som vandret i hagen i den svale kveldsvinden. Han kom for å se hvordan det sto til med dem. Dessverre gikk det ikke så bra, som vi husker. Adam og Eva hadde spist frukt av kunnskapens tre, noe Gud hadde sagt de ikke skulle gjøre. Syndefallet var et faktum. Det er grunn til å dvele litt ved Guds opptreden i denne beretningen. Vi er vel mest vant til å se saken fra Adam og Evas synsvinkel. Men hvorfor vandret Gud i hagen? Hvorfor brukte han nettopp denne lederstilen? Han kunne jo ha vært en autoritær sjef som stilte opp folk på geledd og ga dem ordre. Han kunne også ha drevet fjernkontroll med automatisk rapportering, eller han kunne vært demokratisk og spurt hvorfor de spiste eplet. Han kunne prøvd å få Adam og Eva inn på rett spor igjen. Men vi skal huske at Gud ikke utelukkende brukte den samarbeidende lederstilen. Jeg tror vi vil finne at han brukte alle lederstilene da Adam og Eva ble utestengt fra paradiset var han jo ganske autoritær. Jeg håper for øvrig du ikke synes jeg er for uærbødig når jeg omtaler Guds stil på denne måten, men det står altså nokså mye om dette i Bibelen, og hvis Gud ikke ønsket at vi skulle grave i det, tror jeg ikke han hadde latt sine profeter og disipler skrive om det heller. La oss i stedet gå inn i grunnteksten for å forsikre oss om at vi forstår det som står der riktig. Det nevnte verset fra 1. Mosebok 3,8 lyder omtrent slik på hebraisk: v-jesjeme u at-kol jehovah elohim mit-halekh b-gan l-ruah ha-jom. Her vil du trolig kjenne igjen Jehovah Elohim som oversettes med Herren Gud. Rett før dette navnet står kol som betyr en stemme eller en lyd. mithelakh er partisipp av verbet å gå eller vandre, halákh. jom betyr dag. Spesielt ber jeg deg legge merke til at ordet som på norsk oversettes med vind, ruah. Forstavelsen l- betyr til, for eller som. Men ruah kan også bety ånd. Denne dobbelte betydningen går igjen i hele Bibelen, og Den hellige ånd heter ruah ha-qódesh. Når vi på norsk sier at Gud vandret i den svale kveldsvinden, kunne man kanskje like gjerne sagt at Gud vandret der som ånd, eller at det var Guds ånd som var der. 20
Vi vet jo fra andre steder i Bibelen at Gud er ånd. Det er ikke slik at Den hellige ånd er én person og Gud Fader en annen. Jeg tror ikke det er dekning for å si at Gud har en kropp og at Adam og Eva så ham fysisk spasere i hagen. Det står at de hørte ham, og at stemmen hans lignet på en svak vind. Så mye om språklige detaljer. Det er likevel interessant å konstatere at Gud benyttet seg av noe som ligner på management by walking around og ikke de mer autoritære metodene a la business services management. Mon om vi her har en parallell til syndefallsberetningen? I business services management og andre nyere ledelsesfilosofier legger man vekt på at målet med virksomheten er definert på forhånd. Det er gjerne maksimering av aksjekursen eller noe sånt. Men ved å godta et slikt mål, har vi dermed spist et eple av kunnskapens tre? Er dette målet på kant med Guds vilje? En siste vinkling på Guds form for management by walking around er på sin plass. Gud tvinger ingen til å følge sin vei. Han har gitt oss fri vilje. I bibelordet jeg siterte, kan ruah ha-jom også oversettes med dagens vind eller kanskje dagslyset. Etter natten følger ubønnhørlig en dag. Vi kan prøve å skjule oss fra Gud om natten, og vi kan lage all verdens avanserte kontrollsystemer og sikkerhetsmekanismer for å styre verden. Men de vil alle bli avslørt når Gud lar dagslyset gjennomskue oss. * * * Så kan man spørre seg: hvilken stil brukte Jesus da han var på jorden? Var han visjonær, en coach, brukte han samarbeidsledelse, var han demokratisk, praktiserte han eksemplets makt eller var han autoritær i sin lederstil? Trolig nikker du umiddelbart gjenkjennende til begreper som visjonær ledelse og eksemplets makt. Jesus var i hvert fall ikke autoritær, selv om han var nokså bestemt. Han tvang ingen til å følge seg. Han drev vel også coaching ikke langt unna den stilen en suksessrik fotballtrener benytter seg av i dag. Jeg vil i den sammenheng hevde at han også brukte management by walking around om enn i en litt annen betydning enn vi pleier å anvende begrepet. I hvert fall vandret han mye rundt under sitt virke på jorden. Dette er tema for neste del av denne boka. 21
22
24
Hvorfor kalle ham Jesjua? Jesjua ble sannsynligvis født i den lille byen Betlehem (bet lehem = brødhus) i Judea i år 7 eller 6 f Kr. Moren var Maria, og faren ble regnet for å være Josef. Dette var et par år før kong Herodes den store døde. Herodes var da svekket av sykdom, og han hadde store problemer med indre stridigheter i familien. Da han hørte ryktet om at en kongssønn var født i Betlehem, skal han ha beordret at alle nyfødte gutter skulle drepes. Josef og Maria tok derfor med seg Jesjua til Egypt for en periode. Etter noen år flyttet de til den lille hjembyen Nasaret i Galilea. I følge Pixner skjedde dette i år 1 e Kr (se Matt 2,22). Navnet Nasaret har sannsynligvis sammenheng med det hebraiske natzor som betyr en som er beskyttet. Jesjua tilhørte nasaseerklanen. Etter det man antar, bodde han i Nasaret helt til år 27 eller 28, det vil si til han var 33 år. Men dette vet vi ikke sikkert. I det hele tatt vet vi nokså lite om Jesjuas liv og levnet mellom 6 f Kr og 27 e Kr. Det finnes en kort beskrivelse i evangeliene av en episode i år 6 e Kr, da familien var i Jerusalem i forbindelse med påsken. Trolig var de der hver påske. Jesjua var nok ofte i synagogen; det var vanlig for jødiske gutter. Men det står at han ikke hadde noen opplæring (Joh 7,15). Han lærte seg antakelig å lese hebraiske tekster på egenhånd. Noen mener at han også behersket gresk. Kanskje var han på gresk teater i den romerske byen Seppori, som lå bare seks kilometer fra Nasaret. Jesjua har sikkert vært sauegjeter som gutt det forteller lignelsene hans sitt klare språk om. Familien drev nok også litt jordbruk, med en liten kornåker og kanskje en vingård. Videre vet vi at Josef var en slags bygningsarbeider kanskje det vi i dag vil kalle en entreprenør og det er sannsynlig at Jesjua deltok i dette arbeidet. De kan ha hatt noen arbeidere i sin tjeneste. Det er ikke usannsynlig at de var med på å bygge Seppori. Det er visse tegn som tyder på at Jesjua kan ha oppholdt seg i en kortere eller lengre periode i et essenersamfunn, for læren hans har mange likhetspunkter med deres. Brother Nazariah mener at han var knyttet til essenere ved Karmelfjellet. Døperen Johannes har også mye til felles med essenerne, med ekstrem renhet og renselsesbad. Det kan tyde på at han var påvirket av Qumransamfunnet ved nordenden av Dødehavet. Men Jesjua talte om at man må være der folk er, og ikke isolere seg slik essenerne gjorde. 25
Jesjua ble i følge Pixner døpt av Johannes i Jordan i januar 28. Dette dannet starten på hans virke. I årene som fulgte var han meget aktiv, og det skal det fortelles om i neste kapittel. Vi har relativt god dokumentasjon fra denne perioden i evangeliene, selv om det kan være vanskelig å sortere ut rekkefølgen på de ulike hendelsene som er beskrevet der. Jesjua ble korsfestet og døde i april 30, men sto opp igjen og levde i hvert fall 40 dager til. Hva som egentlig skjedde i himmelfarten har jeg fundert på. En mulighet er at dette var hans virkelige død i legemlig forstand. En annen mulighet, som kirken har hevdet opp gjennom historien, er at han ble tatt (levende) opp til Gud Fader. Jeg går ikke nærmere inn på dette her. * * * Du spør muligens hvorfor jeg bruker navnet Jesjua, og ikke Jesus, som er alminnelig i dag. På den annen side: hvis en nordmann egentlig heter Pål og vi leser i engelske bøker at navnet skrives Paul, vil vi reagere. Jesjua var navnet på morsmålet hans, så vidt forskerne har funnet ut. Jesus Kristus er gresk på arameisk ble han kalt Jesjua MosjiaH. Likevel bruker jeg Jesus-navnet en del i senere kapitler i boka, der det faller naturlig. Enkelte forskere hevder at han som jøde egentlig snakket hebraisk, som er språket i det gamle testamente og som også tales i Israel i dag. Andre, for eksempel Pixner og Roth, mener at hebraisk stort sett var gått ut av bruk i Palestina på Jesjuas tid, for da snakket man arameisk i store deler av Midt-Østen. Avstanden mellom hebraisk og arameisk er ikke så voldsomt stor. Man kan kanskje sammenligne dem med norsk og tysk. Arabisk, et annet semittisk språk, er visstnok også utviklet fra arameisk. På moderne hebraisk kaller noen Jesus Jesju mens andre bruker den eldre formen Jesjua. På arabisk heter han Isa. Arameisk levde videre etter Jesjuas tid og snakkes fremdeles av en ganske små grupper i Syria og Irak. Jeg vil ikke gå nærmere inn på disse problemstillingene. Derimot vil jeg si noen ord om den jødiske tradisjonen Jesjua vokste opp i, fordi det kan bidra til å forstå budskapet hans bedre. * * * En sentralt begrep i jødisk kultur uttrykkes ved det hebraiske l- khaím som betyr til livet! Det uttrykker den kjærlighet til selve 26
livet som har kjennetegnet jødene gjennom alle tider. At uttrykket l- khaím har utviklet seg til også å bety skål, er en annen sak. Jesjua var meget glad i livet. Det står at han var en storeter og vindrikker. (Matt 11,19). Jeg tror at han var en levende person i ordets videste betydning. Jødene er opptatt av den daglige kontakten mellom himmel og jord. De kan trekke en direkte linje mellom et hvert aspekt av livet og Guds evige hensikt med oss. Som vi vet, praktiserer de monoteisme. Guds ære uttrykkes i det spesielle begrepet sjekhinah. Metaforen Guds hustru har vært brukt om sjekhinah, og også Den hellige ånd. Men det viktige i sammenhengen er at sjekhinah er overalt i alle ting i naturen, og til og med i teknologien. Alt skal derfor behandles med ærefrykt. Vi merker oss her den skarpe kontrasten til gresk filosofi, der man betrakter materien som ond. Kavvanah beskriver den altomfattende oppmerksomhet og hengivelse en gudfryktig jøde vil gi gudsforholdet sitt. Dette gjelder overalt og under alle forhold. Selv hverdagen er hellig. I vårt fadervår tilkjennegir vi en slik innstilling når vi sier ditt er riket, makten og æren. Endelig er det grunn til å understreke at jødenes begrep tro har mer med trofasthet å gjøre enn en intellektuell øvelse. Denne snarturen innom jødisk tankegang er sikkert svært ufullstendig, og interesserte oppfordres til å studere temaet nærmere. Men hovedpoenget er at Jesjua levde i en slik jødisk tradisjon, og ikke i den greskinspirerte verden som har oppfostret filosofer og teoretikere. Han tilhørte en oppriktig, gudfryktig familie som holdt de tradisjonene hevd og deltok i alle de religiøse festene: nyttår (rosj hasjanah) og soningsdagen (jom kippur) i september/oktober, løvhyttefesten (sukkot) noen dager senere, hanukkah midtvinters, kanskje folkefesten purim i februar/mars, men i hvert fall påske (pesakh) og pinse (sjavuot). Pesakh holdt minnet levende om utvandringen fra Egypt, mens sjavuot markerte at Moses fikk loven på Sinaifjellet. Jesjua holdt nok også sabbaten hellig, men han mente at det var lov å gjøre velgjerninger også på denne dagen. For meg hjelper alt dette til å forstå Jesjua og hans utsagn bedre. Han var en jordnær, praktisk og livsglad person. Jeg tror også han var fysisk sterk ellers ville han ikke klart å gjennomføre de lange vandringene sine. Dem skal vi komme nærmere inn på i et senere kapittel. 27
Hvordan så naturen ut der Jesjua levde? Jeg fikk nylig anledning til å besøke hjemlandet hans, gå på noen av de samme stiene og kjenne de samme luktene som han og hans samtidige. Jeg har sett hva slags hus de bodde i. Til og med litt av den samme maten som dem har jeg spist, blant annet petersfisken fra Gennesaretsjøen. Språket deres klinger i ørene mine: sjlama amkhon (fred være med dere) og ba u luqdam malkuteh dalaha (søk først Guds rike). Selve kulturen Jesjua levde i begynner derfor å bli litt tydeligere for meg. Det var for så vidt et fattig samfunn, men ikke preget av voldsom materiell nød. Galilea er et vakkert land. Folketallet rundt Gennesaretsjøen var antakelig høyere på Jesjuas tid enn det er i dag. Det var et levende samfunn der folk bodde i småbyer rundt sjøen. Dessuten hadde man de romerske befestningene, først og fremst Tiberias ved Gennesaretsjøen, Seppori oppe i landet og Skytopolis nede i Jordandalen. Jeg har også begynt å få et visst bilde av jødedommen og dens senter i Jerusalem. Jødene holder av sin Tanakh og legger stor vekt på historien om frigjøringen fra det egyptiske slaveriet. Hele Israel er jo fullt av historiske minnesmerker, og landet er tuftet på en meget sterk historisk tradisjon. Språket er rekonstruert etter eldgammelt mønster. Samtidig opplever jeg at relativt få jøder egentlig er interessert i religion. Kanskje så mye som 90% av dem karakteriserer seg som sekulære jøder. De har tatt med seg sin vestlige kultur inn i et område som i utgangspunktet levde på middelaldernivå. Det er ikke overraskende at det oppstår konflikter av det. Jødene har opp gjennom tidene vært avvisende overfor Jesjua. Men jeg har inntrykk av at det skjer noe med holdningen hos de religiøse av dem. Det har vært svært interessant å lese boka Ruach Qadim Aramaic Origins of The New Testament av jøden Andrew Gabriel Roth. Han forteller at han tidligere var en meget streng, rettroende rabbiner, men at han under sin forskning har oppdaget ting som han sammenligner med Paulus Damaskusopplevelse. Fra å bekjempe Jesjua med alle midler har han nå blitt en varm tilhenger av mannen fra Nasaret. Et poeng for Roth er at det nye testamente sannsynligvis ikke først ble skrevet på gresk, men på Jesjuas eget språk arameisk. Vi har i dag en arameisk versjon av det nye testamente fra 400-tallet som er blitt bevart i den østlige kristne tradisjonen, blant annet i Syria og Nord-Irak. Denne versjonen kalles Pesjitta. Roth har gjennom meget grundige studier kommet til at Pesjitta en må være eldre enn de greske grunntekstene, og at disse sannsynligvis er 28
blitt oversatt fra en arameisk grunn-grunntekst. (Man har lenge visst at Matteus-evangeliet sannsynligvis er oversatt fra arameisk, men i følge Roth gjelder dette de aller fleste andre bøkene i det nye testamente også. Unntaket er Johannes åpenbaring og noen av de siste brevene, som Peters andre brev og Johannes andre og tredje.) Man kan spørre seg hvorfor Paulus skal ha skrevet brevene sine på arameisk, men da må vi huske at dette var hans egentlige morsmål og at han stort sett skrev til jøder i de ulike menighetene. Brevene ble sikkert ganske raskt oversatt til gresk. Hva betyr det at grunnteksten til det nye testamente trolig er arameisk? For det første: man får oppklart en del feil i oversettelsene. Noen uforståelige avsnitt blir lettere å begripe. Men enda viktigere er det kanskje at det nye testamente og budskapet om Jesjua blir spiselig for jøder. Jesjua var selv jøde, og alt han gjorde skjedde i en jødisk kultur. Han ba ikke til Theos/Deus/Zevs (eller Gud ), men til YHWH, eller Maryah som det heter på arameisk. Ved å la dette strømme inn over seg, forsvinner noen av de motforestillingene jødene har hatt mot kristendommen og frelsen gjennom Jesjua. Kan dette være begynnelsen på oppfyllelse av den gamle profetien om at jødene skal begynne å tro på ham i de siste tider? Hva gjør dette med mitt syn på kristendommen? Jeg synes på en måte at Jesus (Jesjua) trer tydeligere frem. Han blir ikke lenger så skremmende, men en humørfylt, om enn ganske skarp, person. Hans sjlama amkhon (fred være med dere) virker både beroligende og utfordrende. 29
Forberedelser for en vandring En vandring med Jesjua krevde og krever ikke så mye utstyr. Hør her hva han sa om utrustningen disiplene skulle ha da han sendte dem ut på misjonsturné: Gå til de bortkomne sauene i Israels folk og forkynn: Himmelriket er kommet nær! Skaff dere ikke gull eller sølv eller kobbermynter til å ha i beltet, ikke veske til reisen, heller ikke ekstra kjortel eller sandaler eller stav (Matteus 10, 6-10). Det var sannelig ikke mye de skulle ha med seg. De fikk tydeligvis lov å bære én kjortel, sannsynligvis utenpå den vanlige klesdrakten innendørs. La oss i denne sammenheng prøve å rekonstruere hva Jesjua hadde på seg til daglig. Det er selvsagt ikke mulig å si noe sikkert om dette, men man vet en del om klesdrakten i Palestina på hans tid, og det er grunn til å tro at han ikke skilte seg vesentlig ut. For det første hadde han sannsynligvis en slags lang, enkel skjorte som i hvert fall gikk til knærne, og trolig helt til anklene. En slik skjorte kalles på hebraisk kuttonet. Mye tyder på at Jesjua hadde en hvit kuttonet, for Johannes sier at han skal komme igjen i hvit drakt (Åp 3,4). Johannes hadde jo levd sammen med Jesjua i flere år, så han burde vite det. Om Jesjua også bar en slags enkel bukse, vet vi ikke sikkert. I dag bruker folk i Midt-Østen ofte en slik bukse. I Eritrea har jeg selv opplevd det, og jeg har en slik drakt i skapet hjemme. Det var også vanlig å bruke et lendeklede, omtrent som et badehåndkle vi bruker på badestranden når vi skal skifte. Den kjortelen som omtales i skriftstedet jeg nevnte, var sannsynligvis en simla. Den ble brukt utenpå kittonet. Simla er i utgangspunktet et firkantet klesstykke, og det bæres ved at man legger det over en eller begge skuldrene. Jesjua hadde nok hvit simla. Kvinner hadde ofte flere farger i klesdrakten sin. Utenpå kuttonet kunne man ha en vest i stedet for, eller i tillegg til, simla. Rundt livet hadde folk flest trolig et enkelt belte. På beina hadde de som hadde råd til det, sandaler når de gikk utendørs. Sandalene ble tatt av inne i hus. Siden Jesjua oppfordret disiplene til ikke å ha sandaler når de skulle ut på turné, er det sannsynlig at han selv gikk barbeint. Ut fra dette ser vi at de materielle forberedelsene for en vandring med Jesjua ikke var veldig omfattende. En slik enkel utrustning var jo også idealet for mange munker i middelalderen. 30
Over Kveldsstemning i sørenden av Gennesaretsjøen Under Sennepsblomster ved Kapernaum
Samtidig tror jeg de som fulgte Jesjua på hans mange vandringer, hadde mange forskjellelige slags klesdrakter. Hadde det ikke vært slik, hadde ikke Jesjua trengt å spesifisere hva de skulle ha med seg på misjonsturneene. * * * Det er lett å forstå at evnen til å gå var viktig i en tid da man ikke hadde motoriserte kjøretøyer. Det fantes selvsagt hestevogner, og noen red, men dette var forbeholdt de velstående. Folk flest gikk når de skulle noen steder. Derfor var det en katastrofe å miste evnen til å gå. Av samme grunn skjønner vi at flere av Jesjuas undergjerninger var knyttet til få lamme til å gå. Her er en av historiene: Mannen lå og vred seg. Han kunne ikke bevege seg ved egen hjelp. I 38 år hadde han vært syk. Båren han lå på, måtte bæres av slektningene hans eller tilfeldige forbipasserende. Det virket umulig for ham å komme ned til badedammen i Betesda, som han trodde ville gjøre ham frisk. Jesjua kom forbi. Ta båren din og gå! sa han. Den syke mannen tok ham på ordet og gikk! (Se Joh 5,1-15). Betesdadammen i Jerusalem, der dette skjedde, kan man fremdeles se, selv om den i dag ligger tolv meter under den moderne byen. Jeg var der selv for noen måneder siden. Det virker som om Jesjua bruker evnen til å gå som et bilde på selve livet. Når han setter folk i stand til å gå, er det det samme som at de får kraft til å leve. Kanskje noen som leser dette, er bevegelseshemmet eller ute av stand til å gå av andre grunner. Jeg tror ikke uten videre at Jesjua mener at alle mennesker skal bli fysisk i stand til å gå, selv om han helbredet en del av dem han møtte. Men alle blir satt i stand til å vandre i overført betydning, det vil si å leve et liv i nærkontakt med ham selv. Senere i denne boka vil jeg si mer om hva vandring på denne måten innebærer. * * * Hvor mange var det i følge med Jesjua når de var ute på vandring, og hvordan gikk de? Det varierte nok fra tur til tur. Flere steder står det at Jesjua gikk foran de andre. Ellers gikk han og snakket med sine medvandrere. Det var både kvinner og menn. Vi må tro at de tolv apostlene fulgte med på de fleste vandingene. 32
Dessuten var det noen kvinner: Maria Magdalena, Johanna, Susanna og mange andre. (Luk 8,2-3). Det står om kvinnene at de hjalp Jesjua og de tolv med alt de eide. Jeg tror at det var et fargerikt følge. Jesjua så det jo som en oppgave å gjøre folk friske. Det står flere steder at han var en livsglad person en storspiser og vindrikker. (Matt 11,19). Jeg tror det var et muntert følge, fullt av livskraft, når vi ser bort fra den siste vandringen til Jerusalem. 33
Hvor vandret Jesjua? La oss danne oss et bilde av hvor Jesjua og følget hans vandret. Selv om det er mye vi ikke vet om Jesjua selv, mener vi å ha relativt god oversikt over hvilke ruter han fulgte. Den aller første vandringen om vi kan kalle den det foregikk i mors liv. Josef og Maria vandret fra Nasaret, som ligger nord for den brede Jisreeldalen, opp gjennom Samaria og forbi Jerusalem til Betlehem, der Jesjua ble født. Kanskje hadde de med seg et esel, i hvert fall deler av veien. Like etter at gutten var født, rømte de til Egypt for å unnslippe kong Herodes den stores forfølgelse. Det var en lang og sikkert svært slitsom reise. Siden dro nok Josef og Maria til Jerusalem hvert år for å delta i påskefeiringen. Vi hører om én slik reise, sannsynligvis i år 6 e Kr, da Jesjua var tolv år. Da gikk han selvfølgelig selv og foreldrene glemte ham igjen i Jerusalem. Først flere dager etter at de hadde dratt nordover, returnerte de for å hente ham. Det er for øvrig et stort hull i beretningen i evangeliene fra Jerusalem-besøket i år 6 til Jesjua ble døpt av Johannes i Jordan. Jesjua har sikkert gått de fleste stedene i det hellige land, og kanskje utenfor landet også. Men det vet vi altså ikke noe sikkert om. Pixner mener dåpen skjedde i januar 28. Så var Jesjua i ødemarken og ble fristet av djevelen i førti dager. Man tror at dette foregikk i de dype dalene vest for Jeriko. Bryllupet i Kana ble sannsynligvis holdt i begynnelsen av 28. Det er trolig at de tok veien fra Nasaret forbi Megiddo og gjennom Samaria på Jerusalem-turene. Vi vet i hvert fall at Jesjua kom til Sykar i Samaria da han hadde vært på påskefeiring i 28. Det står at han var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved Jakobskilden. Da kom en samaritansk kvinne for å hente vann, og de hadde en interessant samtale. (Joh 4,1-26). Jesjua utvandret fra Nasaret i 28 og bosatte seg i Kapernaum ved Gennesaretsjøen. Han fulgte trolig den trange Duedalen nedover til sjøen. Her er det ikke bygd noen moderne vei, så det går an å se de gamle stiene. Forskerne mener at han ikke hadde noe eget hus i Kapernaum, men kanskje bodde han sammen med Peter og hans familie (i svigermorens hus) i hvert fall deler av perioden. Dette huset mener man å ha lokalisert, og det er bygd en kirke på søyler over stedet. Jeg besøkte dette stedet i 2006. 34
Over Duedalen vest for Gennesaretsjøen Under Kapernaum
Over Hermonfjellet sett fra vestsiden av Huladalen Under Synagogen i oldtidsbyen Qazrin
Fra Kapernaum vandret Jesjua rundt i de omkringliggende landsbyene: Nain, Magdala, Betsaida, Korasin og sikkert mange andre. Det var ikke så store avstander. I gjennomsnitt snakker vi om fem til ti kilometer mellom hver by; noen lå enda tettere. Det tok fra én til et par timer å gå fra en by til en annen, i relativt rolig tempo. Vi vet jo at Jesjua tok seg tid til å nyte den vakre naturen på disse vandringene: Se på liljene på marken, hvordan de vokser! De strever ikke, de spinner ikke, men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem! (Matt 6,28-29). I mars måned opplevde jeg å se det stedet der han trolig uttalte disse ordene, og jeg kan bekrefte at det er vakkert. Mot slutten av sin periode i Galilea foretok Jesjua minst tre lengre reiser. Den første var hovedsakelig en sjøreise til Kursi på østsiden av Gennesaretsjøen (Mark 4,35-21). Der hører vi at han møtte folk som oppholdt seg i gravhuler. Den andre turen gikk nordover til Tyr i dagens Libanon, og derfra via Sidon østover til Cesarea Filippi øverst i Jordandalen (Mark 6,31-8,10). Det fortelles blant annet at han snakket med en gresktalende dame, noe som skulle tyde på at han behersket dette språket også, i tillegg til arameisk og hebraisk. På denne som på de andre turene gjorde han mange undre, og folk var overveldet og forundret (Mark 7,37). På den tredje vandringen som er beskrevet, gikk Jesjua og følget hans også til Cesarea Filippi, denne gangen opp gjennom Huladalen (Mark 8,13-9,33). Mange tror han gikk også opp på toppen av Hermonfjellet (2814 meter over havet) eller i hvert fall til en mindre topp i det samme fjellmassivet. I følge Pixner skjedde dette i oktober 29, trolig under løvhyttefesten. Vi får høre at Jesjua blir forvandlet foran øynene på Peter, Jakob og Johannes og at klærne hans ble skinnende hvite. Personlig klarer jeg ikke helt å frigjøre meg fra tanken at Gud kan ha benyttet seg av en snøstorm i dette tilfellet. De fleste vil nok hevde at dette er lite trolig, men tid og sted skulle altså tilsi at det er mulig. Hvor lange var disse vandringene? Et blikk på kartet antyder at turen til Tyr og Sidon må ha vært på minst 200 kilometer. En slik tur må ha tatt en måned eller mer. Stort sett har nok Jesjua og følget hans gått på veier eller godt oppgåtte stier. Den neste vandringen til Cesarea Filippi og opp på Hermonfjellet, var litt kortere, men opp på fjellet var det neppe god sti på den tiden. Jesjuas siste vandring før han ble henrettet gikk til østsiden av Jordan. Pixner mener han oppholdt seg i Batanea, om lag 20 kilometer øst for sørenden av Gennesaretsjøen. Deretter gikk han og 37